mandag 30. mars 2020

"Ryktet går" av Lesley Kara

Ryktet går
Lesley Kara
Thriller
360 sider
Oversatt av Dorthe Erichsen, MNO
Panta Forlag
2020

Lesley Kara er tidligere elev ved Faber Academy der hun deltok i kurset "Writing a Novel".

Hun bor ved kysten i Nord Essex. "Ryktet går" er hennes første roman og den ble en Sunday Times bestselger.

En av oss er i stand til å drepe. En av oss har drept før.

Det skjer noe med vår kollektive bevissthet når vi får høre om en barnemorder. Det bryter med tingenes naturlige rekkefølge - barn er nemlig ment å være uskyldige, fulle av håp og lykke - ikke overgitt til et mørkt og ukontrollerbart raseri, og de skal i hvert fall ikke være kapable til å ta et annet menneskets liv.

De fleste, naturlig nok, blir opprørte av disse morderne som er mindreårige. Og det stopper ikke bare når rettferdighet har skjedd fyllest. For når vi vet at de en dag har sonet ferdig og returnerer til friheten, kanskje under et nytt navn, gir det oss frysninger.

Og hvorfor? Fordi vi har et kontinuerlig behov for svar. Vår tro på rettferdighet må gjenopprettes. Er det virkelig sånn at noen som tidligere har begått et drap, er i stand til å bli rehabilitert?

Dette er premisset for Lesley Karas debutroman, "Ryktet går".

Historien er satt til den lille, søvnige byen Flinstead-on-Sea, der den nyinnflyttede alenemoren Joanna tilfeldigvis setter i gang en dramatisk hendelseskjede ved å dele et rykte hun har hørt. Joanna er desperat etter å passe inn i lokalsamfunnet og sørge for at hennes mindreårige sønn Alfie inkluderes i skolefellesskapet. Hun er opptatt av å få aksept blant de andre mødrene som henter barna sine utenfor skoleporten. Så hun deler et saftig rykte som forteller at den beryktet barnemorderen, Sally McGowan, lever under ny identitet, i byen deres.

I 1969, da Sally var bare ti år gammel, knivstakk hun og drepte den fem år gamle Robbie Harris. Det var en sensasjonell sak som delte nasjonen i to. Var hun en kaldblodig psykopat eller et offer for voldelige foreldre, seksuelt misbruk og vanskjøtsel i oppveksten? Hun sa at det var en lek som gikk galt, men ingen trodde på henne. Vel, folk flest gjorde det i hvert fall ikke. De ble fortørnet da hun ble dømt for uaktsomt drap, i stedet for overlagt. Det finnes ingen bilder av Sally etter at hun i 1981 ble sluppet ut fra fengsel som en voksen kvinne.

Joanna vet selvfølgelig ikke om det er noe substans i ryktet, ei heller hva hun har satt i gang. Men det sprer seg hurtig videre som ild i tørt gress og spiser intetanende ofre på sin vei. Et helvete bryter løs og beskyldningene begynner å hagle. Og Sally McGowan, hun som ryktet handler om, kan bare hjelpeløst se på det hele fra sidelinjen. Vil hun risikere å bli involvert for å beskytte de som virkelig er uskyldige og dermed avdekke sitt virkelige jeg, eller vil hun fortsette å holde seg under radaren og la kaoset råde i den lille byen?

Dessverre for Joanna er det noen som misliker at det var nettopp hun som i utgangspunktet spredte ryktet, og farlige krefter settes i sving. Snart innser Joanna at både hun og hennes sønn er i alvorlig fare.

Er Sally McGowan fortsatt en kaldblodig morder? Vil hun begå drap igjen for å beskytte privatlivet sitt? Eller er en ny drapsperson på ferde i byen, blodtørstig etter hevn?

Ryktespredning og sladder i et lite lokalsamfunn er fokuset i denne intense thrilleren, som gir et interessant innblikk i et anliggende de fleste kan relatere seg til.

"Ryktet går" er kanskje en spenningsroman, men den er også mye mer. Den har en enorm verdi som et psykologisk studie i mennesker og relasjoner, og den er godt skrevet.

Lesley Kara forstår hvordan man forteller en god historie. Rolig tegner hun karakterene sine, og gjennom deres måte å handle på, reaksjonsmønstrene deres og hva de sier, forteller hun meg mye om dem, uten å bruke ord på å forklare hva hun mener. Spesielt er portrettet av hovedpersonen (og jeg-fortelleren) Joanna svært tydelig.

Til å bgynne med føler Joanna seg veldig ensom. I tillegg sliter sønnen hennes, Alfie, med å få venner på den nye skolen. Hun kvier seg for å ta kontakt med de andre mødrene, og det er derfor lett å forstå hvorfor hun tror at det å spre et rykte kan heve hennes sosial status betraktelig.

Avsløringen av hvem den virkelige Sally McGowan er, er likeså gjort på dyktig vis. Sakte, men sikkert, avdekkes det som faktisk hendte for så mange år siden, i 1969, og bildet blir tydeligere. Men bare litt, siden mistanken rettes mot så mange mennesker.

"Ryktet går" trekker også frem det urolige forholdet mellom media, offerets familie og gjerningspersonen til en grufull forbrytelse. Den viser hvor langt et barn, som ofte selv er et offer, kan holdes ansvarlig for sine forbrytelser og ber sine lesere vurdere om sann forløsning i det hele tatt er mulig. "Ryktet går" er derfor en bok som ikke bare vil utfordre deg, men også stille spørsmål ved dine egne vurderinger, selv etter at den er ferdiglest.

Lesley Kara er for øvrig flink til å snekre en spenningsroman sammen. Hun er dyktig til å lede leserne frem til en feilslutning, uten at man føler seg ført noe sted. I stedet føler jeg at jeg har funnet ut av det selv. Når hun deretter har plassert meg der hun vil ha meg, skyver hun lett til historien og jeg opplever at jeg ikke har forstått noe som helst. På den måten holdt hun meg fanget fra første til siste side.

Jeg likte denne boken særdeles godt. Den var nesten ren perfeksjon - spenningen når man blar over til neste side, plottet, forvirringen, og til slutt den forløsende løsningen. Den oppfyller mange av kriteriene til en vellykket kriminalroman, og jeg er svært takknemlig for at jeg fikk anledning til å lese den. Jeg er uhyre spent på å se om Lesley Kara klarer å følge opp denne.

Det er ikke uten grunn at Lesley Kara har fått gode anmeldelser av sin debutroman, "Ryktet går", og jeg håper hun har mange flere historier å fortelle. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg gleder meg til mer fra hennes penn.

onsdag 25. mars 2020

"Søstrene fra Toscana" av Lori Nelson Spielman

Søstrene fra Toscana
Lori Nelson Spielman
Roman
368 sider
Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord, MNO
Cappelen Damm
2020

Lori Nelson Spielman debuterte med "En liste for livet", som er oversatt til et trettitalls språk og har toppet bestselgerlistene i flere land. Hun har også utgitt bøkene "Tilgi meg" og "Bortenfor stjernene". Lori Nelson Spielman bor i Michigan sammen med mannen sin.

En inspirerende roman, en reise til familierøtter i Italia, en kjærlighetshistorie over kontinenter og en guide gjennom livets svingete veier til lykke.

For mer enn to hundre år siden, i Trespiano i Italia, kastet Filomena Fontana, en uanselig, bitter ungpike med en søster som var velsignet med skjønnhet, en forbannelse over alle andrefødte Fontana-døtre, og dømte dem med det til et liv uten kjærlighet.

Noen sier det er et tilfeldig sammentreff; andre at det er en selvoppfyllende profeti. Men ingen kan komme utenom fakta. Siden den dagen for over to hundre år siden da Filomena utsa sin forbannelse, har ikke en eneste andrefødt datter i Fontana-familien funnet den store kjærligheten.

Nåtid:
De siste ti årene har Emilia jobbet som baker ved Lucchesi Bakery and Delicatessen i Brooklyn. En butikk som eies av bestefaren, og som har vært i drift siden 1959. Hun er den andrefødte datteren i sin familie.

Emilia er lykkelig, men single, noe hun hevder at kun skyldes en underlig tilfeldighet.

Andre, som hennes andrefødte pretensiøse kusine Luciana (Lucy), som for øvrig er kronisk desperat etter å finne kjærligheten, insisterer på at det må være en ekte forbannelse.

Imidlertid blir de begge nokså fortumlet når deres noe eksentriske grandtante Poppy kontakter dem pr. brev med et oppsiktsvekkende tilbud.

Til høsten skal Poppy reise tilbake til hjemlandet sitt, Italia, for å feire sin åttiende fødselsdag. Og hun vil at Emilia og Lucy skal bli med henne.

Det tar ikke lang tid før de tre befinner seg på en uforglemmelig reise gjennom det vakre italienske landskapet.

De ankommer Venezia. Derfra krysser de landet med tog til Firenze og avslutter turen på Amalfikysten, hvor Poppy må innfinne seg på trappen foran Ravello-katedralen (som ligger i en liten fortryllende italiensk by) på sin åttiende fødselsdag.

Der skal Poppy møte sin store kjærlighet, og dermed en gang for alle bryte den gamle familieforbannelsen.

Med "Søstrene fra Toscana" har Lori Nelson Spielman levert en feiende flott familieroman som ikke bare er velskrevet, men som også har et fint blikk for karakterenes indre og ytre liv, og deres innbyrdes forhold.

Med et bakteppe av venetianske kanaler, toskanske marker og idylliske landsbyer ved Amalfikysten, vil romantikken blomstre, skjebner forsegles, og familiehemmeligheter avdekkes - hemmeligheter som kan true Fontana-familien mye mer enn en to hundre år gammel forbannelse.

I likhet med så mange andre familieromaner har "Søstrene fra Toscana" noen sterke kvinneskikkelser som omdreiningspunkt.

Forfatteren bruker tid på å bygge karakterene opp. De får kropp og sjel, og hun lykkes (til tross for et noe fantasirikt plott) med å gjøre dem ganske troverdige.

Emilia, Lucy og deres grandtante Poppy, samt bokens øvrige persongalleri, skildres med både innlevelse og empati.

Karakterene er så forskjellige og unike at man ikke kan la være å bli henført av historiene deres.

Spielman dveler mye rundt tematikk som vedrører den menneskelige psyken, deriblant manipulasjon, sjalusi, kjærlighetssorg og dyp kjærlighet.

Historiens røde tråd er menneskets evige kamp for å finne meningen med livet, den store kjærligheten, og samtidig forstå og forlike seg med sitt opphav.

Den tar også leseren med på en spennende reise tilbake til 1960-tallet, den gang Poppy var ung.

Dessuten gir romanen et innblikk i livene til de mange italienerne som emigrerte til USA på 1900-tallet, med håp om en bedre fremtid.

"Søstrene fra Toscana" vil appellere til alle som noen gang har ønsket å fri seg fra andres forventninger til hvem man skal være, og i stedet følge sin egen vei. Romanen handler også om å lege gamle sår og lære å tilgi. I tillegg til å finne den store kjærligheten, kjempe for å beholde den og gripe mulighetene når de kommer.

Det var så mye jeg likte ved denne boken, men det beste var nok følelsen den etterlot meg med, en påminnelse om at med litt mot, er alt mulig.

Lori Nelson Spielman har en god penn. Som alltid skriver hun med et vakkert og blomstrende språk som jeg liker å lese. Ytterligere er det svært beskrivende, noe som passer godt med bokens mange sekvenser om naturen og omgivelsene.

"Søstrene fra Toscana" er en roman som gjør deg varm om hjertet og etterlater deg med en tåre i øyekroken. Den er elegant skrudd sammen, lettlest og tildels humoristisk, og gir en veldig fin og troverdig skildring av tre kvinners søken etter kjærligheten. Den er hverken en ordinær kjærlighets- eller famileroman, den er så mye mer. Les den!

Jeg anbefaler Lori Nelson Spielmans bøker, både denne og tidligere utgivelser, "Bortenfor stjernene" og "En liste for livet".

fredag 20. mars 2020

"Barnepiken" av Emma Rous

Barnepiken
Emma Rous
Roman
395 sider
Oversatt fra engelsk av Einar Blomgren, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Emma Rous arbeidet som smådyrlege i 18 år før hun begynte å skrive på heltid i 2016. Hun vokste opp i England, Indonesia, Kuwait, Portugal og Fiji, og bor nå i Cambridgeshire i England med ektemann og tre sønner. "Barnepiken" er debutromanen hennes.

En nervepirrende historie om lokal folketro, skjulte familiehistorier og de små og tilsynelatende ubetydelige beslutningene som kan få dramatiske konsekvenser.

"Barnepiken" er sentrert rundt familien Mayes, og deres bopel Summerbourne House ved kysten av Norfolk i England.

Bare noen timer etter at Seraphine Mayes og tvillingbroren hennes Danny ble født, hoppet moren deres fra klippekanten bak huset og tok livet av seg.

Etter farens plutselige død, 25 år senere, finner Seraphine et familiefotografi, som reiser mange spørsmål vedrørende den skjebnesvangre dagen.

Fotografiet viser moren, faren og lille Edwin, hennes fire år eldre bror. Det må ha vært tatt den dagen hun og tvillingbroren ble født - noe datoen på baksiden også indikerer - siden moren begikk selvmord få timer senere. Moren har ansiktet vendt ned mot en babybylt som hun holder i armene. Edwin, som da var fire år, husker at fotografiet ble tatt av Laura Silveira, au pairen som bodde sammen med familien på dette tidspunktet. Men han aner ikke hvem av tvillingene som er med på bildet, eller hvor den andre befant seg.

Seraphine blir opphengt i tanken på at hun og Danny kanskje ikke er tvillinger likevel. Og hvorfor begikk moren selvmord samme dag som de ble født?

Hun vet at moren hadde psykiske helseproblemer gjennom hele ekteskapet med faren, og at det var hovedårsaken til at familien hadde ansatt en au pair.

Siden bestemoren ikke kan bidra til å klargjøre hendelsene rundt morens død, begynner Seraphine å søke svar hos andre som bodde i området på den tiden. Men for hvert delvise svar hun får, bl.a. at landsbyen hvisket oppspilt om et stjålent spedbarn, dukker det bare opp flere spørsmål.

Det blir også fremsatt anonyme trusler om represalier både mot henne selv og potensielle vitner, med mindre hun avbryter sine undersøkelser.

Seraphine begynner samtidig å lure på om farens død virkelig var en ulykke, og bestemmer seg for å spore opp Laura, au pairen som den gang var nitten år. Laura var ansatt hos familien i elleve måneder, men stakk av kort tid etterpå.

Når hun finner Laura, blir bildet som brikkene på familiepuslespillet skal danne, mer synlig. Men når noen forsøker å ta livet av Laura, innser Seraphine at de alle er i fare.

"Barnepiken" er en roman av høy kvalitet der både familiehemmeligheter og mange andre hemmeligheter står i kø.

Det er en moderne gotisk spenningsroman. Og som så mange andre bøker, benytter også denne seg av et delt narrativ og to tidslinjer. Historien fortelles i vekslende kapitler mellom to ulike perspektiv: Seraphine i nåtid, og Laura, Mayes-familiens au pair, i fortid (1991).

Emma Rous har en god penn. Språket er enkelt, uten å være overfladisk. Det er en dybde i språket og fortellingen som fungerer veldig bra. Selv om "Barnepiken" er en spenningsroman, hvor det skjer noe hele tiden, tar hun seg god tid til å fortelle sin historie og la den utfolde seg.

Det er fremdrift hele veien og spenningskurven er jevnt stigende. Dessuten sitter man lenge med en fornemmelse av at det er noe som ikke stemmer, uten helt å kunne gjennomskue hva det er. Det er med på å holde leseren fanget.

Persongalleriet er tydelig og de enkelte hovedpersonene er fint adskilt fra hverandre og de andre medvirkende.

Seraphines karakter er godt tegnet, og hennes søken etter svar fremhever tema som identitet og tilhørighet, og ikke minst hvor viktig det er å kjenne seg selv for å kunne finne sin plass i verden. Men den mest interessante karakteren i denne romanen er nok Laura Silveira, uten at jeg vil utdype det noe nærmere.

For øvrig har "Barnepiken" en uhyggelig hjemsøkende atmosfære.

Jeg syntes historien endte på tilfredsstillende vis, og satt derfor ikke igjen med så mange dvelende spørsmål etter at jeg hadde lest ferdig boken.

Alt i alt er "Barnepiken" en god roman. Her skorter det hverken på originalitet eller uventede vendinger, selv om det helt store sjokkmomentet uteblir. Imidlertid påvirket ikke det min generelle glede ved selve leseopplevelsen.

Dette er kanskje ikke den beste boken jeg har lest, men om jeg ved en senere anledning skulle falle over en Emma Rous-roman, er jeg sikker på at jeg ikke kan la være å lese den.

For lesere som liker et nervepirrende psykologisk drama, eller spenning som ikke lener seg for mye på action og blodige drap, er "Barnepiken" et must.

lørdag 14. mars 2020

"Murat Idrissis død" av Tommy Wieringa

Murat Idrissis død
Tommy Wieringa
Roman
128 sider
Oversatt fra nederlandsk av Hedda Vormeland, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Tommy Wieringa, født i 1967, er en nederlandsk forfatter med femten utgivelser og en lang rekke priser bak seg. Han debuterte i 1995 og har blant annet mottatt Nederlands mest prestisjetunge litterære pris, Libris-prisen. Han høster stor anerkjennelse også internasjonalt og har vært nominert til IMPAC Dublin Literary Award og Oxford/Weidenfeld Prize. For "Murat Idrissis død" ble han også nominert til International Man Booker Prize.

"Murat Idrissis død" er en gripende skildring av privilegerte mennesker i møte med en flyktnings skjebne. Usentimentalt og effektivt viser Nederlands viktigste samtidsforfatter, Tommy Wieringa, hvor tilfeldig og nådeløst vår verden er skrudd sammen.

Nærmest ved et innfall har de to unge kvinnene, Thouraya og Ilham, reist på bilferie til Marokko. De er begge født og oppvokst i Nederland, men har marokkansk opphav. De er i skvis mellom to kulturer, to miljøer, og har den ekle følelsen av å ikke høre hjemme noe sted.

I Marokko, i hovedstaden Rabat, treffer de den gatesmarte Saleh som tar dem med seg til slummen. Saleh vil nemlig at Thouraya og Ilham skal få oppleve det virkelige Marokko.

Der fører han dem til et provisorisk hjem, hvor de møter en desperat og fattig familie. Moren i familien vil at Thouraya og Ilham skal smugle sønnen, den nitten år gamle Murat, i bagasjerommet på bilen deres, til Europa der de økonomiske mulighetene er bedre.

Saleh forsikrer dem om at det vil være enkelt. Murat trenger bare å overleve den to timers lange fergeturen over Gibraltarstredet til Spania.

Thouraya og Ilham går motvillig med på forespørselen, og da de når frem til Tangier, kryper Murat nedi den lille gropen i bagasjerommet, der reservehjulet pleier å ligge. Det er umenneskelig trangt, men friheten som venter på den andre siden, gjør at han ikke nøler.

Når bilen ankommer spansk territorium, er Murat død.

De to kvinnene befinner seg plutselig i et mareritt. Medskyldige som de er, kan de ikke gå til politiet. De har knapt noen penger igjen, og ikke noe sted å gjøre av seg. Og mens de kjører langs øde spanske motorveier, blir lukten av død i bilen sakte, men sikkert uutholdelig.

Med "Murat Idrissis død" har Tommy Wieringa skrevet en stram, men elegant bok som tar for seg spørsmål om rase, identitet, flyktninger, fattigdom i den tredje verden og hvor privilegerte vi egentlig er i vår del av verden.

Romanen er velskrevet og relevant både på det menneskelige og det politiske plan.

Som leser vil man at Murat skal lykkes med å komme til Europa og dernest løfte sin familie ut av fattigdom, men risikoen er så høy at den er utålelig.

Tommy Wieringa tegner et ærlig og følsomt portrett av sine to hovedrolleinnehavere, Thouraya og Ilham.

Deres forhold til sine marokkanske røtter er komplisert. Og når de to betrakter levekårene i Marokko, er det tydelig at de gjør det fra en typisk vestlig synsvinkel. Imidlertid tvinger Murats død på dem et annet og mer nyansert perspektiv, ettersom det ligger en håndgripelig påminnelse i bilens bagasjerom om den virkelige avstanden mellom dem selv og hvor de nettopp har vært.

"Murat Idrissis død" er en bok det ikke tar så lang tid å lese, men jeg syntes den stedvis var så sjokkerende at jeg innimellom måtte ta noen pauser.

Wieringa forteller sin historie bl.a. ved hjelp av tilbakeblikk, og han viser hvorledes Thouraya og Ilham ble involvert i smugleroperasjonen. Det er for øvrig lett å forstå hvordan skyldfølelsen ved å være begunstiget med en vestlig oppvekst kan ha ledet dem inn i denne.

Identitet er kanskje den mest sentrale komponenten i boken. Forfatteren stiller noen viktige spørsmål om hva som gjør oss til hvem vi er. Er det vår hudfarge, vårt fødeland, vår tro, vår utdanning, våre kulturelle tradisjoner, språket vårt, eller foreldrene våre?

"Murat Idrissis død" er en kort roman som bare er drøyt hundre sider lang, men Wieringa bruker plassen godt. Og i en kort innledende prolog forteller han til og med om den evolusjonære utviklingen av regionen rundt Middelhavet, især Gibraltarstredet, fra tidenes morgen, frem til i dag.

Jeg vil varmt anbefale Tommy Wieringas fantastiske roman. Dette er nemlig litteratur av den typen som borer seg inn i deg, og tvinger deg til å overveie mye.

"Murat Idrissis død" er en blendende god bok. Så er det sagt.

fredag 6. mars 2020

"Kjærlighetens ansikt" av Sarah Jio

Kjærlighetens ansikt
Sarah Jio
Roman
320 sider
Oversatt av Mari Johanne Müller
Cappelen Damm
2020

Sarah Jio har til sammen skrevet ti romaner, og bøkene hennes utgis i 27 land. "Kjærlighetens ansikt" er hennes niende roman på norsk, etter "Huset på stranden", "Frost i mai", "Morgengry", "God natt, June", "Fioler i mars", "For evig", "Hjem til deg" og "Alle blomstene i Paris". "Den siste kamelia" kommer på norsk i 2020. Sarah Jio bor i Seattle sammen med sine tre sønner og sin nye ektemann.

Vær åpen for kjærligheten når den kommer, selv om omstendighetene virker umulige.

Jeg har lest flere av Sarah Jios bøker, og har likt dem svært godt. Romanene hennes handler som oftest om en kvinne og hennes relasjoner, både vennskapelige og romantiske. Sånn sett er "Kjærlighetens ansikt" ikke noe annerledes, den handler nemlig om kjærligheten.

Boken begynner med en prolog som finner sted i Paris i 1893, og som omhandler en blomsterselger ved navn Elodie. Hun har en sjelden og spesiell gave som lar henne se kjærligheten i alle dens former, slik ingen andre kan. En gave som siden vil endre livet til en lang rekke andre kvinner med grønne øyne...

2012:
Jane Williams er en blomsterhandler som også har grønne øyne. Hun har kanskje ikke hatt den beste oppveksten eller noe stor suksess i kjærlighetslivet, men hun har klart å skape en vellykket blomsterbutikk i Seattle. På sin 29-årsdag mottar Jane et mystisk gratulasjonskort fra en totalt fremmed kvinne ved navn Colette Dubois, hvor det står at hun må identifisere seks former for kjærlighet før solnedgang den dagen hun fyller tretti, ellers vil det få fatale konsekvenser.

Jane er skeptisk, og mener at kvinnens historie høres usannsynlig ut, men drar av nysgjerrighet avgårde for å avlegge henne en visitt sammen med sin assistent Lo.

Colette forteller at hun var til stede på sykehuset den dagen Jane ble født, og at det var hun som ga henne en gave. Gaven som gjør at Jane kan se kjærligheten, i all dens troverdighet og prakt. Men det følger et stort ansvar med denne gaven. Foruten å identifisere de seks formene for kjærlighet i løpet av det kommende året, må hun se dem og notere ned navnene på de to menneskene det gjelder, i tillegg til historien om dem, i hver kategori. Hvis ikke mister hun selv evnen til å elske og vil således aldri få oppleve ekte kjærlighet.

Heldigvis er Jane daglig omgitt av mange ulike former for kjærlighet, enten den er å finne blant de mange kundene i blomsterbutikken eller hennes nære venner, det er i hvert fall ingen tvil om at den er rundt henne.

Naturlig nok er noen former for kjærlighet lettere for Jane å identifisere enn andre. Imidlertid begynner hun å se kjærligheten overalt. Men kan hun finne ekte kjærlighet selv før tiden går ut?

Når Jane faller for en vitenskapsmann som ikke tror på kjærligheten, frykter hun at skjebnen hennes er beseglet.

"Kjærlighetens ansikt" er en fortryllende roman som får hjertet til å banke og tårene frem i øyekroken.

Å lese en god kjærlighetsroman er for meg det samme som en slags forelskelse. Jeg blir fullstendig oppslukt, og både ler og gråter, hvis forfatteren vil ha meg til det.

Dette er en roman som utforsker kjærligheten, hva den er – og derigjennom hva den ikke er – og ikke minst kjærlighetens betingelser.

Forfatteren har lagt handlingen til Seattle, en by som i høy grad appellerer til romantiske sjeler. I dette tilfellet er det en liten gruppe mennesker som må gjennom et år med romantiske utfordringer, mens hovedpersonen Jane Williams forsøker å observere det hele utenfra med et kritisk blikk, men et blikk som er preget av en visjon om kjærlighet.

Jios karakterer er tiltalende, og som leser vil man gjerne vite hva som kommer til å skje med den sympatiske Jane og de hun støter borti.

Romanen leser nærmest seg selv, den er flytende og velskrevet, og sentrert rundt et emne som de aller fleste har et forhold til, nemlig kjærligheten. Dessuten berører den også mye annen gjenkjennelig problematikk som mange vil kunne relatere seg til.

"Kjærlighetens ansikt" er full av humor, og tiden flyr av sted mens man leser. Romanen er bygget opp som en ekte chick-litt - eller nesten som et eventyr der prinsessen må gå gjennom ganske mye for å få sin prins.

Historien fenger fra side én, og Janes skjebne fortelles på rørende vis, med stor innlevelse. Ikke på noe tidspunkt følte jeg at boken ble for klissete, tvert imot. Heller ikke det i overkant fantasifulle plottet plaget meg noe særlig.

Jeg vil anbefale boken til fans av Sarah Jios øvrige bøker og feelgood-romaner generelt.

Alt i alt er "Kjærlighetens ansikt" en engasjerende roman som hyller kjærligheten. Og hvem trenger vel ikke litt kjærlighet i livet sitt?

fredag 28. februar 2020

"Blindtunnel" av Tove Alsterdal

Blindtunnel
Tove Alsterdal
Krim
324 sider
Oversatt av Lars Lenth
Kagge Forlag
2020

Dette er et anmeldereksemplar fra Kagge Forlag.

Tove Alsterdal er en av Sveriges mest anerkjente krimforfattere. Hun har også skrevet dramatikk for scene, film, radio, TV og opera, og hun arbeidet i mange år som journalist. Bøkene hennes er hyllet av kritikerne, og "Ingen vei tilbake" ble kåret til beste svenske krimroman i 2014. I 2019 ble "Blindtunnel" nominert til samme pris.

Sonja og Daniel Åström er et middelaldrende svensk ektepar. Daniel har mistet jobben som forlagssjef og samtidig troen på seg selv. Nå ønsker han seg vekk fra livet i Sverige. For å hjelpe ham til å få livsmotet tilbake, godtar Sonja å bryte opp fra hverdagen i Stockholm, selge rekkehuset i Älvsjö, og bosette seg i Böhmen (i Tsjekkia), hvor Daniel har funnet en gammel vingård til salgs, der de kan starte sin egen vinproduksjon. Gården ligger bare en drøy time fra Praha og mindre enn to timer fra Berlin, oppi fjellene som danner grensen mellom Tyskland og Tsjekkia.

De to barna deres er voksne og bor i Seattle og Umeå, og ingenting ser derfor ut til å hindre ekteparet fra å realisere sin drøm. Det viser seg imidlertid ikke å være så enkelt.

Vingården har nemlig stått tom i årtier og den er i dårlig forfatning. Dessuten er vinmarkene overgrodde. Gården trenger derfor å gjennomgå en større renovering.

Midt under renoveringen, bak en gjenmurt vegg i kjelleren, finner Daniel et mumifisert lik av et barn. Selv om det eventuelt dreier seg om noe kriminelt, har barnet ligget der veldig lenge.

I møte med politiet blir Sonja og Daniel fortalt at avdøde er en gutt, sannsynligvis elleve eller tolv år gammel, og at han var en sudettysker, men at det er noe som lokalbefolkningen helst ikke vil snakke om.

Én dag Sonja er i Praha, blir en kvinne funnet drept på vingården. Daniel blir mistenkt for mordet og varetektsfengslet.

Sonja prøver å finne ut hvilken forbindelse den drepte kvinnen hadde til vingården og hvem den døde gutten i kjelleren var. Verken lokalbefolkningen eller myndighetene vil si noe, men Sonja oppdager at begge sakene har tråder tilbake til andre verdenskrig og fordrivelsen av sudettyskerne fra området.

Vingården ligger i det tidligere tsjekkoslovakiske Sudetenland, hvor en stor del av befolkningen var tyskere. I 1938 ble området gjenstand for Hitlers aggresjonspolitikk under mottoet Heim ins Reich - som innebar at alle tyskere som bodde utenfor Tyskland skulle forenes i Großdeutschland.

Under Münchenforliket i 1938 bedyret Hitler at hvis han fikk Sudetenland, så ville han ikke fremme noen flere territorielle krav i Europa. Hvis ikke, ville det bli krig. Etterpå dro Chamberlain hjem til London og skrøt av at han hadde sikret "fred i vår tid". Dagen etter, første oktober 1938, gikk Hitler inn i Sudetenland, og like etter slukte monsteret resten av Tsjekkoslovakia også.

Mange sudettyskere hadde av økonomiske årsaker hilst innlemmingen i det tyske riket velkommen.

Da Det tredje riket kollapset i 1945 var Sudentenland en politisk og menneskelig kruttønne. Områdets tsjekkiske befolkning var på seierherrenes side, mens sudettyskerne kollektivt fikk unngjelde for den nazistiske okkupasjonsmaktens overgrep under krigen. Noen av dem ble drept, andre ble kastet ut av hjemmene sine og fordrevet til Tyskland hvor de var fremmede. Hendelser som alle siden - forgjeves - har gjort alt for å glemme. Fordrivelsen har nemlig satt dype spor i det nåtidige tsjekkiske samfunnet.

"Blindtunnel" er en velskrevet spenningsroman som gir sine lesere et nytt perspektiv på en vond hendelse i kjølvannet av andre verdenskrig, nemlig den brutale utrenskningen av sudettyskerne.

Romanen er en slags blanding av krim og historisk roman. Samtidig er dette også en bok om å tro på seg selv og sine drømmer, og ikke la andre så tvil i deg.

Til tross for en rekke dramatiske hendelser, har "Blindtunnel" et forholdsvis rolig handlingsforløp der nåtid og fortid flettes fint sammen, og der familiestridigheter fra fortiden og nåtidige utroskap kommer til overflaten.

Selv om det er et drap i boken, er det ikke politiets etterforskning som fyller sidene. Den blir mer indirekte beskrevet.

Alsterdal har en god penn, og det er lett å leve seg inn i handlingen. At hun i tillegg har våget å skrive en krim med en hovedperson, altså Sonja, som jeg-forteller, synes jeg er modig gjort. Det gir også fortellingen en nerve som jeg ikke tror den ville ha fått uten.

Forfatterens dialoger er utmerkede og hennes reasearch synes å være svært grundig. Derfor kan jeg som er historieinteressert, trygt lene meg tilbake og glede meg over historien som blir fortalt.

"Blindtunnel" er så absolutt en spennende bok, men den er først og fremst en tankevekkende, perspektivrik illustrasjon av det tragiske ved at hevntørst og tunnelsyn får lov til å styre livene våre.

Men bare fordi siste side er lest, betyr ikke det at jeg er ferdig med boken. Det er mye jeg har fundert over etterpå. Det er det god litteratur skal - underholde og mane til ettertanke. Og "Blindtunnel" er god litteratur.

fredag 21. februar 2020

"Utafor" av Hanne Voje

Utafor
Hanne Voje
Barnebok, 9-12 år
148 sider
Havo forlag
2019

Hanne Voje har en mastergrad i American studies fra Blindern. Hun er svært glad i å lese og skriver skjønnlitterært for barn og ungdom.

Sommerferien er over, og Line skal begynne i femte klasse. Men hun gleder seg ikke.

Det er første skoledag. Line går alene til skolen, og hun haler ut tiden som en skilpadde. Mest av alt gruer hun seg til å møte Ronny igjen.

Ronny er den sterkeste gutten i klassen, men det er ikke det som skremmer Line mest. Ronny er nemlig sjarmerende på en farlig måte. Han skrur på sjarmen og smisker med frøken. Ronny med den smiskete sjarmen får det som han vil. Eller slipper unna med hva han vil.

Line pleier å drømme om en lykkedag, da hun ler og er glad hele dagen.

Men hun har ikke en eneste venninne i klassen. Line føler seg utstøtt hver eneste dag, og derfor vil hun helst løpe hjem til det trygge rommet sitt på loftet.

Langs veggen på rommet hjemme står en hylle. Den er full av bøker og kattebøker som Line samler på.

Line blir så glad av de søte bildene. Det beste hun vet er å krølle seg sammen en bok. Men ingen liker en bokorm, og Tanja i klassen lar henne aldri glemme hvor teit hun er.

Læreren, eller "frøken" som hun liker å bli kalt, forteller at de har fått en ny elev i klassen. Det er en gutt som heter Kim Johnsen.

Kim smiler til Line, og hun blir så varm inni seg. Hun kan ikke huske sist noen i klassen smilte til henne. Et smil er så mye mer enn hun turte å håpe på!

Skoledagene går sin gang, men den nye gutten i klassen som Line blir god venn med, forsvarer henne, og Ronny sverger hevn.

Klarer Line og Kim å stoppe Ronny sammen? Kan Line stoppe Tanja med kims hjelp? Og kan hun få en lykkedag 1 i klasse 5A?

Med "Utafor" har Hanne Voje skrevet en virkelig fin bok med stoff til ettertanke for både voksne og barn.

Handlingen er lagt til 1993/1994 og følger hovedperson og jeg-forteller Line gjennom et helt skoleår.

Boken handler om Line som blir mobbet fordi hun er en jente som er litt annerledes. Lines skoletid er derfor ikke en lykkelig tid. Den gir et realistisk bilde av mobbing og til tross for at boken ikke er så lang, inneholder den både stoff til refleksjon og klassediskusjoner.

"Utafor" forteller om hva det ofte handler om for både store og små jenter, nemlig at man svært gjerne vil være en del av et fellesskap. Noen ganger blir man holdt utenfor, og hvordan takler man det?

Skildringen av mobbingen og den daglige overlevelseskampen er så godt beskrevet at man som leser nesten kan føle smerten og nederlagene.

Selv om vennskap, mobbing og konflikt er vanskelige og tunge tema, klarer Voje å skildre Lines noe konfliktfylte hverdag med et snev av varme. Språket flyter godt, selv om det er litt rusk her og der, og beskriver tydelig Lines sinne, glede, utrygghet og frustrasjon. Som leser er man aldri i tvil om hvor man er rent følelsesmessig.

En barnebok om mobbing er nesten alltid relevant og nyttig. "Utafor" tar kanskje ikke opp emnet på en original måte, men den er så absolutt brukbar.

"Utafor" tar opp et viktig tema på en måte som de fleste skolebarn vil kunne relatere seg til. Jeg tror også at eldre lesere vil kunne gjenkjenne sin egen tid på skolen.

Boken tar tema som mobbing og det å føle seg utenfor og være annerledes opp til diskusjon - i barnehøyde. På denne måten er boken egnet som et pedagogisk verktøy for barn som går på skolen.

Jeg både tror og håper at dette vil være en bok som kan få barn til å ta hensyn til barn som er annerledes enn dem selv. Boken kan også være til hjelp for de barna som har blitt mobbet og kan her lese om noen som har blitt det samme.

"Utafor" er en lettlest bok. Historien er enkel, men rommer samtidig en utrolig dybde og sårbarhet, som blir tydeliggjort gjennom språket, stemningen og beskrivelsene. Voje skriver fint og nyansert om mobbing, og i korte setninger forteller hun en rørende, søt og alvorlig historie. Den er også fint strukturert med forholdsvis korte kapitler, noe som ikke bare gjør den svært lesevennlig, men også enda mer uttrykksfull i sitt budskap.

Jeg må også fremheve den fine forsiden som illustrerer innholdet på godt vis. Min eneste klage er at boken gjerne kunne ha vært dobbelt så lang, jeg hadde nemlig problemer med å si farvel til Line.

Boken kan varmt anbefales til egenlesing fra ca. 9-12 år og vil være ideell for høytlesing i enhver klasse.

fredag 14. februar 2020

"Hvis du bare var min" av Jenny Han

Hvis du bare var min
Jenny Han
Ungdomsbok
368 sider
Oversatt fra engelsk av Thomas Ingebrigtsen Lem
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Jenny Han er bestselgerforfatteren bak Lara Jean-bøkene. Den første boken i serien "Hvis du bare var min" (to all the boys I've loved before) har blitt en stor suksess som film på Netflix. Jenny Han har tidligere jobbet som barnebokhandler og har en MFA i creative writing.

"Hvis du bare var min" er første bok i triologien om Lara Jean.

Av alt den 16 år gamle Lara Jean har samlet på, er kjærlighetsbrevene det viktigste for henne. De er ikke kjærlighetsbrev som andre har skrevet til henne, Lara Jean har ikke noe slikt. Disse har hun skrevet selv. Det er ett til hver gutt hun noensinne har vært forelsket i - fem i tallet.

Når Lara Jean skriver, holder hun ingenting tilbake. Hun skriver som om han aldri kommer til å lese det. Når hun er ferdig, forsegler hun det, skriver navn og adresse på konvolutten og legger brevet i den sjøgrønne hatteesken hun har fått av moren.

Men disse er ikke kjærlighetsbrev i egentlig forstand. Brevene er til henne selv når hun ikke vil være forelsket mer. De er mer som et farvel. For etter at Lara Jean har skrevet brevene, er hun ikke lenger fortært av den altoppslukende forelskelsen.

Brevene setter Lara Jean fri. Det er i alle fall det som er tanken.

Men en dag oppdager Lara Jean at hatteesken er forsvunnet og at de hemmelige brevene hennes på en eller annen måte har blitt sendt ut til guttene de handler om, noe som får hver av hennes tidligere forelskelser til å konfrontere henne med hva i all verden det er som foregår og hva disse brevene skal bety. De er blant andre hennes første kyss, Peter, gutten fra sommerleiren, Kenny, og til og med søsterens eks-kjæreste, Josh. Plutselig har Lara Jean blitt virvlet inn i historier og løgner som hun har vanskeligheter med å holde rede på. Samtidig må hun finne ut av hva hun selv føler nå, for både Josh og Peter begynner å vise interesse for henne. Eller gjør de egentlig det?

Etter hvert som Lara Jean må jobbe seg gjennom de pinlige og vanskelige spørsmålene, finner hun ut at noe godt kanskje kan komme ut av brevene også. Hennes beste egenskap er tross alt optimisme.

"Hvis du bare var min" er en velskrevet og relevant ungdomsbok om det å være ung, usikker og på vei til voksenlivet.

Boken er fengende, og er nærmest umulig å slippe når man først har begynt på den. Dessuten har historien en spesiell vri, noe som gjør den mer annerledes enn andre lignende bøker for ungdom.

Jenny Han har skrevet en svært god ungdomsbok. Boken, som primært henvender seg til tenåringer, er lett å lese og hovedpersonen Lara Jean blir veldig raskt en person du liker og føler med.

Jeg-forteller Lara Jean er halvt koreansk. Hun bor i Virginia og går på high school. Karaktertegningen av henne er både helstøpt og solid. Lara Jean synes å være en forsiktig og stille jente. Likevel har hun sine meningers mot. Selv om  aldersforskjellen mellom henne og meg selv er stor, synes jeg at hun var lett å relatere seg til. Jeg er også sikker på at mange jenter i tenårene vil kunne kjenne seg igjen i Lara Jean, samt flere av de situasjonene som hun må hanskes med. Eller i det minste kunne se dem for seg.

Men "Hvis du bare var min" handler ikke bare om forelskelser og kjærlighet. Den handler også om tap og hva som skjer med en familie når hverdagen blir snudd på hodet. Lara Jean og hennes to søstre, Margot (som i begynnelsen av boken drar til Skottland for å studere) og Kitty, har nemlig mistet moren og har som et resultat av dette måttet bli voksne (i hvert fall Margot og Lara Jean) veldig raskt, for å være sammen med familien og sørge for at både faren og den yngste søsteren Kitty blir tatt vare på. Videre handler boken om å finne seg selv og våge å ta sjanser, å leve livet og ikke bare la det fare forbi slik at man går glipp av det. Den handler også om å lære å sette ord på følelser og tanker, selv om det kan være vanskelig og dristig.

For øvrig skriver Jenny Han sikkert og flytende, mens historien hun forteller har en fin flyt.

"Hvis du bare var min" er en virkelig fin og gripende ungdomsbok, som både vekker refleksjon og gir et smil om munnen. Absolutt verdt å lese - selv for de av dere som ikke tilhører målgruppen.

Jeg håper å få lest den neste boken i serien også, ettersom jeg er ganske nysgjerrig på hva som kommer til å skje med Lara Jean. I tillegg ender denne boken med litt av en cliffhanger.

"Hvis du bare var min" er et brak av en start på triologien om Lara Jean.

tirsdag 11. februar 2020

"Skyggespillet" av Anna Bågstam

Skyggespillet
Anna Bågstam
Krim
426 sider
Oversatt av Lene Stokseth, MNO
Panta Forlag
2020

Anna Bågstam er født i 1977 og vokste opp i Solna og Danderyd i Sverige. Hun jobber som jurist i Sveriges Riksdag, og bor i Stockholm med mann og tre barn.

I tillegg til å skrive bøker, maler hun og trener både boksing og kampsport. Hun har tidligere utgitt den prisbelønte krimromanen "Stockholm Psycho" i lydbokformat, som ble nominert til Crimetime Specsavers Award i 2017. Med "Øyevitnet" debuterte hun som forfatter i det klassiske bokformatet.

"Skyggespillet" er den andre boken i Anna Bågstams krimserie som utspiller seg i den pittoreske fiskebyen Lerviken, med den uperfekte og smugrøykende etterforskeren Harriet som hovedperson.

Harriet Vesterberg har blitt værende i det lille fiskeværet Lerviken ved Øresund, med sin noe glemske pappa Eugen og nye kjæreste, advokaten Rikard. Når venninnen hennes Lisa Melin forsvinner og etterlater seg en desperat beskjed på telefonsvareren til Harriet, tyder mye på at hun har blitt kidnappet.

Men Harriet som er sivil etterforsker ved Politiet i Landskrona, blir frarådet til å søke i registre eller blande seg inn i en etterforskning som ikke ligger på deres bord. Politiet i Landskrona jobber nemlig ikke med savnede personer, det gjør savnet-gruppen i Malmø. Sånt blir loggført og vil bli ansett som tjenestefeil blant mange i organisasjonen, selv om det er forståelig når det gjelder forsvinningen til en god venn. Dessuten mener sjefen hennes (Margareta) at Harriet mangler erfaring fordi hun som sivilist ikke har tjenestegjort i patruljebil, slik skikkelige politifolk gjør.

Men Harriet klarer ikke la være å involvere seg. Samtidig forsvinner også andre folk og i Lerviken flyter liket av en mann i land. Offeret har syreskader og er umulig å identifisere. Hvem er det som forsøker å skjule sporene sine?

På toppen av det hele blir det satt av for lite ressurser til etterforskningen, siden det skal være EU-toppmøte i Landskrona, der EUs migrasjons- og justisministre skal diskutere felles fremtidsstrategier for flyktningpolitikk og grensekontroll. Dessuten har Margareta lovet en politiker litt for mye.

Harriet setter i gang en intens jakt på gjerningsmannen. Samtidig med etterforskningen prøver hun å holde styr på seg selv og sitt liv. Hun må holde et våkent øye med faren som lider av begynnende demens, og hun sliter med det vaklende kjærlighetsforholdet til Rikard, hvis polerte ytre skjuler en hemmelighet.

Snart befinner Harriet seg i en desperat kamp mot klokken, der hun igjen står overfor valget om å bryte reglene eller følge dem. Med skjebnesvangre konsekvenser som resultat.

Nok en gang har Anna Bågstam skrevet en spennende krimroman med et interessant plott.

Handlingen fenger og den blir aldri kjedelig. I tillegg evner Bågstam å styre unna både forutsigbarhet og klisjéer på et fint vis.

Som med "Øyevitnet", trengte jeg derfor ikke å lese mange sider før jeg var hektet.

Selve krimdelen fungerer svært godt, og den overraskende avslutningen roper på en fortsettelse.

Handlingen berører også mange aktuelle tema, bl.a. handel med anabole steroider og rasisme spiller en rolle i romanen.

Bågstams personskildringer feiler det heller ikke noe, og især beskrivelsene av hovedpersonen Harriet Vesterberg er ganske overbevisende og holdbare.

Harriet er en kvinne det er lett å like. Hun er som de fleste av oss, med de feil og mangler det innebærer.

Hun er utdannet sosionom, og jobber som sivil etterforsker ved Politiet i Landskrona. Som i den forrige boken, må hun fortsatt kjempe for å bli respektert. Men etter den siste saken deres har Harriet omsider klart å vinne tillit hos sjefen Margareta. Harriet som er et friskt pust på politihuset, må opptil flere ganger vise at hun hører hjemme der minst like mye som de av kollegaene som prater bak ryggen hennes. For øvrig kommer etterforskningen også denne gangen tett på Harriet, og den er meget interessant å følge.

Bågstam lykkes også godt med å skildre de andre karakterene. Sjefen, politiinspektør Margareta Bladh, som går under kallenavnet "Myggen" fordi hun kan være både intens og irriterende, befinner seg i en utsatt posisjon. Hun er skarp og ganske tøff, men også menneskelig. Dessuten blir Harriets far Eugen, som lider av begynnende demens, skildret på varsomt vis.

Forfatteren har et skarpt øye for ulike miljøer, og det lille fiskeværet Lerviken, med sin noe provinsielle stemning, beskriver hun slik at man nesten kan føle både atmosfæren, luktene og faktisk også se naturen.

Boken er velskrevet. Språket er godt og flytende, og man blir underholdt underveis. Jeg kan bare si: Les "Skyggespillet", så kan vi sammen glede oss til den neste boken med Harriet Vesterberg i hovedrollen.

torsdag 6. februar 2020

"Kjæreste Emmie" av Lia Louis

Kjæreste Emmie
Lia Louis
Roman
378 sider
Oversatt av Eva Ulven, MNO
Bastion Forlag
2019

Lia Louis er fra Hertfordshire, England. Hun har en BA i engelsk litteratur og har i flere år vært kjent som skribent og blogger. "Kjæreste Emmie" er hennes andre roman og den har raskt sikret henne internasjonal anerkjennelse. Lia har tre små barn med sin partner og sammen har de bosatt seg i hjembyen hennes.

Hva skal til for at våre drømmer går i oppfyllelse?

Lia Louis skriver ektefølt, engasjerende og rørende om livets kompleksitet og om drømmer, håp og kjærlighet. "Kjæreste Emmie" er en varm og morsom roman som vil treffe deg rett i hjertet og bli der.

I 2004 slapp den 16 år gamle Emmie Blue fra Ramsgate i Storbritannia en rød ballong mot himmelen. Vedlagt var et lite brev hvor hun hadde skrevet navnet sitt og e-postadressen sin, samt en hemmelighet. En hemmelighet hun ikke klarte å holde for seg selv.

Noen uker senere landet ballongen på en strand i Bretagne i Frankrike, der den ble funnet av den jevngamle gutten Lucas Moreau.

Det ble starten på noe som med tiden utviklet seg til et dypt vennskap. To mennesker som møttes mot alle odds, akkurat da de trengte hverandre. Like gamle, født på samme dag.

Fjorten år senere er Emmie i ferd med å bli tretti år, den alderen hun har hatt i kikkerten gjennom årene, som en premie i det fjerne, som en trygg havn, et varmt lys over den mørke horisonten.

For alle har funnet sin plass i tilværelsen når de er tretti, ikke sant? Folk er voksne når de er tretti - ferdig formet - og alle vet hvem de er. Eller de vet i det minste nøyaktig hvor de er på vei, selv om de kanskje ikke er helt i mål ennå.

De siste fem årene har Emmie vært hemmelig forelsket i Lucas. Når hun nå sitter på strandrestauranten der de traff hverandre første gang, er hun sikker på at det hun drømmer om skal skje: at Lucas spørre henne om hun vil gifte seg med ham.

Men Lucas har noe annet å meddele. Han skal gifte seg. Og han vil at Emmie skal stå ved alteret ved hans side, som hans forlover.

Om tolv måneder skal hennes bestevenn gjennom fjorten år, mannen hun er forelsket i, gifte seg med en kvinne han elsker. En kvinne som ikke er henne. Og der skal hun stå, ved siden av ham ved alteret, som forloveren hans.

Men en kvinnelig forlover for en mann? Et opplagt valg, hadde Lucas kalt det.

Dermed kan ikke den ene som Emmie alltid har regnet med, lenger være der for henne, og alt hun har planlagt er dermed lagt i grus. Men ingenting i livet går helt som planlagt, gjør det vel?

Emmies kjærlighet til Lucas har vært så dedikert, at hun omtrent har forsømt alt annet i livet. Hun har en jobb hun ikke ser en fremtid i, en mor hun har et komplisert forhold til og en husvert som hun mistenker misliker henne sterkt.

Oppdraget som motvillig forlover tvinger etter hvert Emmie til å ta et oppgjør med sin egen fortid, og den rollen hun nå spiller i sitt eget liv. Men først må hun finne ut hva hun egentlig ønsker.

"Kjæreste Emmie" er en lettlest roman full av varme og humor.

Boken handler om håp, tap og tro på fremtiden. Og veldig mye om å leve i nuet.

"Kjæreste Emmie" er en underholdende roman som fokuserer på alle de fasetter og problemer som livet har å by på. Men det ligger en undertone av alvor i bunn. Det er nemlig viktig å være ærlig overfor andre, og ikke minst mot seg selv. Emmie er en person som også stiller store krav til seg selv, men har vanskelig for å leve opp til dem.

Lia Louis beskriver hverdagslige situasjoner som alle kan sette seg inn i, og tankene om selve ekteskapet er sikkert noe som er gjenkjennelig for de fleste.

Jeg måtte ikke lese mange sider før jeg var fullstendig oppslukt av historien. Lia Louis har et fantastisk grep om karakterene sine, og hun skriver med en humoristisk og underholdende penn.

Dette er en skikkelig feel-good roman som man kan hygge seg med. Boken er som nevnt ikke uten problematikk og triste hendelser, og den beskriver livet med gleder og sorger uten sentimentalitet.

Hvis du er på utkikk etter en feel-good roman som både underholder og berører, vil jeg så absolutt anbefale "Kjæreste Emmie".

torsdag 30. januar 2020

"Øyevitnet" av Anna Bågstam

Øyevitnet
Anna Bågstam
Krim
406 sider
Oversatt av Lene Stokseth, MNO
Panta Forlag
2019

Anna Bågstam er født i 1977 og vokste opp i Solna og Danderyd i Sverige. Hun jobber som jurist i Sveriges Riksdag, og bor i Stockholm med mann og tre barn.

I tillegg til å skrive bøker, maler hun og trener både boksing og kampsport. Hun har tidligere utgitt den prisbelønte krimromanen "Stockholm Psycho" i lydbokformat, som ble nominert til Crimetime Specsavers Award i 2017. Med "Øyevitnet" debuterer hun som forfatter i det klassiske bokformatet.

"Øyevitnet" er første bok i en ny og spennende krimserie: "Mordene i Lerviken", som utspiller seg i Øresund i Skåne.

Et fredfullt tettsted med forræderisk natur. Et drap som ryster alle...

Den 29 år gamle sosionomen Harriet Vesterberg er nyansatt sivil etterforsker ved Politiet i Landskrona. Hun har nettopp forlatt Stockholm med et ødelagt kjærlighetsforhold bak seg, og bor nå midlertidig hos faren Eugen i Lerviken, det lille idylliske fiskeværet ved Øresund hvor hun som barn tilbrakte alle somrene.

Allerede på hennes første arbeidsdag, blir hun kastet ut i en krevende drapsetterforskning. Kvelden i forveien ble liket av en kvinne funnet ved en av gårdene en mil nord for Landskrona (rett utenfor Lerviken). Kvinnen lå ute i stallen, tilsynelatende mishandlet til døde. Munnen og haken hennes var dekket med sølvteip, og øyelokkene teipet opp slik at blodkarene på innsiden lyste ildrødt.

Offeret var gift med finansmannen Douglas Andersson. Han kjøpte gården av en adelsslekt, men har aldri drevet den selv. Jorden ble forpaktet bort.

Siden ektemannen har forsvunnet, blir mistanken naturlig nok rettet mot ham til å begynne med, også fordi han er dømt for konemishandling to ganger.

Men det er flere potensielt mistenkte gjerningspersoner, og snart starter en intens jakt på morderen. Etter hvert som saken vokser i omfang, synes Harriet at de burde be om hjelp utenfra. Men sjefen hennes Margareta, er mest interessert i å oppklare saken så fort som mulig, uten innblanding fra andre. Harriet frykter det kan bety at viktigheten av å få arrestert en mistenkt, er større enn å fakke den rette morderen, men det er ingenting hun kan gjøre.

For øvrig har Harriet problemer med å falle til ro i Lerviken, og hun har bekymringer vedrørende farens begynnende demens.

Hun bestemmer seg for å gå sin egen vei i etterforskningen, men den leder inn på et spor som hun snart desperat angrer på at hun begynte å følge.

Og når det melder seg et øyenvitne som hevder at Harriet kjenner morderen, må hun i tillegg kjempe for å holde arbeidet og privatlivet adskilt.

"Øyevitnet" er en lettlest kriminalroman med et handlingsmettet plott som byr på flere overraskelser.

Boken er spennende fra første side, og Bågstam vet godt hvordan hun skal holde sine lesere i et jerngrep. Siden handlingen foregår på et lite sted, vil antallet potensielle drapspersoner minimeres etter hvert som sidene vendes. Likevel kan nærmest hvem som helst i Lerviken stå bak drapet, men det kan også være noen utenfra. Jeg hadde mine tanker rundt det som skjedde, men som i etterkant ikke viste seg å stemme.

Selve mordmysteriet er genialt konstruert, og det forekommer mer enn én uventet vending. Her er det ingredienser som sammenvevde familiehemmeligheter, løgner, uforutsette relasjoner og mye mer.

I tillegg til at det skal oppklares en forbrytelse, berører boken temaer som begynnende demens, ettersom faren til Harriet viser tegn som kan tyde på denne sykdommen. Dette er ikke et overskyggende tema, men faren forsvinner titt og ofte. Et annet stort tema er svikt, noe som kommer til uttrykk på flere måter. Boken byr også på litt kjærlighet, men heldigvis ikke i den grad at det virker forstyrrende på handlingen. Tvert imot er det med på å skru opp spenningsnivået.

De sammensatte og godt beskrevne karakterene gjør denne boken ekstra lesbar. Man blir godt kjent med Harriet og hennes kollegaer, især sjefen, slik at de alle trer frem som svært tydelige karakterer etter endt lesing.

Harriet har problemer med å bli akseptert som en del av etterforskningsteamet. Hun er tross alt ikke utdannet politi, og mange av de andre på politistasjonen er derfor skeptiske til henne.

Vi blir også tatt med inn i etterforskningen av en ganske så spektakulær sak. Drapet som etterforskes har skjedd i det samme lille samfunnet som Harriet nå er en del av, der alle nærmest kjenner alle. Det er vanskelig å få sannheten ut av folk i fiskeværet, og det er mye ryktespredning.

For øvrig står det forferdelige drapet i grell kontrast til de ellers så idylliske miljøbeskrivelsene, og det pittoreske småstedet Lerviken ved Øresund, ble som levende for meg.

"Øyevitnet" har en jevnt stigende spenningskurve, og ender med en vill cliffhanger som leder til den neste boken i rekken.

Dette er god underholdning, og jeg føler meg svært så komfortabel i Bågstams univers.

Jeg vil ikke påstå at Anna Bågstam er en sprudlende forteller. Hun er sindig, og forteller sin historie på et høyst adekvat vis. Ikke dårlig og ikke fantastisk, men i dette tilfellet fungerer det bra nok i kombinasjon med den ellers så gjennomtenkte fortellingen.

Hvis du liker en god krim hvor løsningen ikke alltid er åpenbar, gir "Øyevitnet" en fin leseopplevelse. Jeg ser med spenning frem til neste bok om Harriet Vesterberg.

torsdag 23. januar 2020

"Solsøsteren" av Lucinda Riley

Solsøsteren
Lucinda Riley
Roman
800 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Val, MNO
Cappelen Damm
2020

Dette er et anmeldereksemplar fra Cappelen Damm.

Lucinda Riley ble født i Irland, og etter en tidlig karrière som skuespiller, skrev hun sin første bok 24 år gammel. Bøkene hennes er siden oversatt til over tretti språk, og har solgt 15 millioner eksemplarer på verdensbasis. Hun har vært på bestselgerlistene til både New York Times og Sunday Times.

Lucinda Riley skriver nå på serien De syv søstre, som forteller historien om syv adopterte søstre og er løselig basert på mytologien rundt stjernehopen med samme navn. De første fire bøkene, "De syv søstre", "Stormens søster", "Skyggesøsteren" og "Perlesøsteren" har alle vært på toppen av europeiske bestselgerlister, og rettighetene til å lage TV serie er solgt til et produksjonsselskap i Hollywood.

"Solsøsteren" er enda en storslått roman om de syv adopterte søstrene fra Genève. Denne gangen er det den 26 år gamle Electras historie som står i sentrum.

For omverdenen kan det virke som om Electra D'Aplièse er en kvinne som har alt. Som et av verdens mest kjente ansikter, er hun en svært ettertraktet modell. Electra beveger seg i New Yorks finere kretser, og synes ikke å være redd for å vise frem sin rikdom og suksess. Men under den perfekte overflaten er Electra et dypt ulykkelig menneske. Hun sliter med å takle berømmelsen og tyr ofte til store mengder av narkotika og alkohol i et forsøk på å mestre presset og stresset.

Den uventede døden til adoptivfaren Pa Salt gjør at hun fullstendig mister kontrollen. Og når hun kort tid etter, mottar et brev fra en fremmed kvinne ved navn Stella Jackson, som hevder å være hennes biologiske bestemor, en slektning hun ikke ante eksisterte, leder det den fra før av urolige unge kvinnen bare enda nærmere stupet.

Én morgen finner Electras personlige assistent Mariam henne i en virkelig dårlig tilstand.

For å bli kvitt sin avhengighet av alkohol og narkotiske stoffer, må hun legges inn på rehabilitering. Der må Electra samle mot nok til å konfrontere fortiden, og sikre sin egen fremtid. Det betyr at hun må tørre å slippe andre mennesker inn i livet sitt, og den mest nærliggende er bestemoren. Historien som dette familiemedlemmet har å fortelle henne, er for øvrig en som vil ryste Electras verden.

Rundt sytti år tidligere, i 1939, reiser den unge Cicily Huntley-Washington fra New York til Kenya. Hun flytter inn hos sin gudmor Kiki, ved bredden av den vakre innsjøen Naivasha. Der møter hun Bill Forsythe - en beryktet ungkar og storfebonde med nære relasjoner til det stolte Masai-folket.

Når katastrofen inntreffer og krig synes å være uunngåelig, innser Cicily at hun ikke har noe annet valg enn å gifte seg med Bill. Paret flytter til Wanjohi-dalen, men Bill er mye borte og Cicily må tilbringe tiden hjemme, alene og isolert fra omverdenen. Helt til hun en dag finner et forlatt spedbarn i skogen, i nærheten av gården der hun bor.

"Solsøsteren", som feier fra hektiske Manhattan til Afrikas praktfulle, vidåpne sletter, er den sjette boken i Lucinda Rileys episke romanserie De syv søstre.

Med et omfattende persongalleri, forteller romanen en rørende historie om tap, sorg, raseskille og fordommer, kombinert med besluttsomhet, håp og mot til å overvinne motgang.

Hovedpersonen Electra har blitt kort omtalt i de foregående bøkene i serien, men ikke bare i positive ordelag. Hun har bl.a. blitt beskrevet som vanskelig, temperamentsfull og egenrådig. Jeg var derfor litt skeptisk til å høre hennes side av historien. Men om man har lest de andre bøkene, så vet man at det gjemmer seg mye mer under fasaden enn hva man umiddelbart får inntrykk av. Og jeg likte Electras historie mye mer enn jeg forventet!

Når Electra først dukket opp på sidene til "Solsøsteren", fremsto hun som den bortskjemte og privilegerte unge kvinnen jeg tidligere hadde lest om. Da handlingen hadde kommet ordentlig i gang, begynte jeg imidlertid å synes synd på henne. Electra var tydelig misforstått, forvirret og hun manglet både en retning i livet og en nær tilknytning til noen. Jeg skjønte at hennes rusmisbruk, høye alkoholforbruk og løse forhold egentlig var et stort rop om hjelp. Heldigvis begynner Electra selv å innse at hun er i ferd med å miste kontrollen, og til sist får hun hjelp.

"Solsøsteren" er en gripende og vidunderlig roman, og kanskje den beste i syv søstre-serien til nå, fordi den i så høy grad fokuserer på problemstillinger fra virkeligheten.

Som i de andre bøkene, følges hovedpersonens fortid opp gjennom generasjonene. Men Electras historie er noe tøffere og mer kompleks enn de andre søstrenes.

Electra har sine røtter fra Kenya og sitt vakre ytre fra moren, som arvet det fra kvinnene helt tilbake til oldemoren, som var en Masai-prinsesse.

Dessuten tar "Solsøsteren" oss med på en reise der vi parallelt med Electras historie følger kampen for likestilling i USA, hvor også Martin Luther King trer frem med sin ikoniske "I have a dream"-tale.

Jeg liker Lucinda Rileys måte å hoppe frem og tilbake i tid på. Det er spennende med to eller flere samtidige handlingsforløp, og det er interessant å lese om fjerne steder, forskjellige tider og annerledes vilkår.

Karakterene står knivskarpt og er særdeles godt beskrevet - både hovedpersonene og de med litt mindre roller. I følge etterordet er mange av de personene vi møter i historien virkelige, andre er det ikke. I det store og hele synes jeg at karakterskildringene er noe av det Lucinda Riley behersker aller best - hun er nemlig fremragende på å gjøre dem levende og realistiske. Og man kan ikke la være å leve seg inn i deres følelser og tanker.

Det frodige språket til forfatteren er en fryd, og både den delen som går tilbake i tid og hovedkarakteren Electras historie i nåtiden er spennende og engasjerende. Som alltid smeltes fortid og nåtid sammen på en fin måte.

Med sine 800 sider, er boken rimelig omfangsrik, men den er så velskrevet og underholdende at den ikke føles en side for lang.

Enhver historie om Electra ville forsåvidt ha vært interessant, men Lucinda Rileys vakre og beskrivende prosa og store research arbeide, gjør ikke bare "Solsøsteren" til enda en god bok i serien om De syv søstre, men en bok som er tankevekkende og som fint står på egne ben.

Jeg ser virkelig frem til neste og kanskje siste bok om De syv søstre.

torsdag 16. januar 2020

"Jenta fra Toscana" av Rhys Bowen

Jenta fra Toscana
Rhys Bowen
Roman
382 sider
Oversatt av Svein Svarverud
Bastion Forlag
2019

Rhys Bowen ble født i Bath, England og hun studerte ved London University. Rhys har flere ganger toppet de amerikanske bestselgerlistene til New York Times, Wall Street Journal og USA Today. Hun har vunnet utallige litterære priser og hennes bøker har blitt oversatt til over 22 språk. Hun er nå bosatt i USA.

En dramatisk historie om kjærlighet og svik fra vakre Toscana.

"Jenta fra Toscana" er en vakker og hjemsøkende roman om kjærlighet og svik, foreldre og barn, hemmelighetene som omgir oss, og om kraften i båndene som binder oss sammen.

Handlingsforløpet er delt inn i to tidslinjer; fra desember 1944 til våren 1945, og fra april 1973 til juni 1973.

Romanen tar til i desember 1944. Den britiske bombeflypiloten Hugo Langley er den eneste overlevende når flyet hans blir skutt ned av tyske Messerschmitt-jagere over Toscana-området i Italia. Selv om han er såret, klarer han å hoppe ut av flyet uten at fallskjermen tar fyr, og lander etter hvert i en åsside beplantet med rekker av oliventrær. Med hell blir han oppdaget av en ung vennligsinnet kvinne ved navn Sofia Bartoli, som med stor fare for seg selv, hjelper ham å til et utbombet kloster som ligger på en høyde over den nærliggende landsbyen, hvor han kan gjemme seg. Siden tyskerne har okkupert området og skadene på Hugos ben gjør det umulig for han å rømme noe sted, blir han tvunget til å holde seg skjult i det gamle klosterets ruiner og stole på at Sofia vil gi ham mat og forsyninger. Det er en situasjon som kan bety liv eller død for dem begge, siden de i verste fall kan bli oppdaget og fengslet av tyskerne. Selv om Hugo har en sønn og et dysfunksjonelt ekteskap hjemme i England, begynner han etter hvert å bli forelsket i den modige og vakre Sofia. Sofia, hvis ektemann har vært savnet i tre år, blir også forelsket i Hugo. Det blir en tid og et sted der kjærligheten får blomstre, uavhengig av klassegrenser og en umulig fremtid, hvor den aristokratiske Hugo og Sofia våger å friste skjebnen på tross av dårlige odds.

I april 1973, kommer Hugos datter, Joanna Langley, som er i ferd med å avslutte jusstudiene i London, hjem til Surrey i England, for å gravlegge faren, som er død i en alder av bare 64 år. Selv om moren til Joanna døde da hun var elleve år gammel, hadde hun og faren fortsatt å bo i portnerboligen på Langley-godset, et gods som måtte selges etter krigen grunnet all gjelden som Hugos far etterlot seg. Når Joanna går gjennom farens eiendeler som er lagret på loftet på Langley Hall, finner hun et uåpnet brev til en Sofia Bartoli i Toscana som er stemplet med "Adressat ukjent. Retur til avsender". Det er et kjærlighetsbrev som ble skrevet etter at faren returnerte hjem til England. I brevet nevner Hugo den "vakre gutten" til han og Sofia. Joanna blir mildt sagt forbauset over avsløringen om at hennes reserverte, følelseskalde far hadde vært forelsket i en italiensk kvinne fra landsbyen der flyet hans ble skutt ned under krigen, og at denne gutten kan ha vært et resultat av deres affære. Når hun undersøker eiendelene hans nærmere, kommer hun også over et portrett av en kvinne, samt flere gamle fotoalbum som han aldri hadde vist hverken Joanna eller moren. Joanna innser at hun egentlig aldri har kjent faren og de hemmelighetene han bar på.

Joanna bestemmer seg for å reise til Italia og den toskanske landsbyen San Salvatore for å nøste opp i farens gåtefulle liv. Det viser seg at noen helst ser at hendelser i fortiden skal forbli skjult. Men Joanna har kommet for langt til å kunne slippe sin fars hemmeligheter nå...

Mesteparten av romanen foregår i Toscana, og gir leserne et innblikk i det nåtidige (dvs. 1973) San Salvatore, så vel som den krigsherjede landsbyen da Hugo gjemte seg i åsene. Miljøbeskrivelsene er flotte og tidsriktige. Og måten romanen beskriver matlaging på, er en kulinarisk, litterær nytelse. Kvinnen Paola Rossini som eier stedet i landsbyen der Joanna finner losji, er kokke. Og å lese om alle måltidene hun setter sammen, gjør at man får vann i munnen. Men den vennlige, pleiende atmosfære som Joanna møter i Paolas hus, er ikke representativ for den mottakelsen hun ellers får i landsbyen. Der ligger det nemlig hemmeligheter som har vært begravd altfor lenge til å bli gravd opp igjen av en nysgjerrig engelsk kvinne. Toscana er et sted med stor skjønnhet og ærefulle tradisjoner, men det er også et sted der fortiden ikke nødvendigvis tåler dagens lys.

Jeg har blitt veldig i glad i bøker der historien er delt inn i ulike tidslinjer, men ser at det må dyktighet til for å skape en jevn synkronisering mellom dem. Rhys Bowen er en forfatter som mestrer dette kunststykket. Hugos historie i 1944 og Joannas historie i 1973 utfyller nemlig hverandre, og de trenger hverandre for å fortelle den hele historien for begge to. "Jenta fra Toscana" forteller en henrivende historie som viser hvordan man blir det mennesket man er. Den går i tillegg tett på dynamikken mellom foreldre og barn. De historiske aspektene er også interessante og berører bl.a. bortfallet av de store eiendommene i England etter andre verdenskrig og det italienske folkets skjebne i det tysk-okkuperte Toscana. Jeg synes det er flott når historisk fiksjon oppmuntrer sine lesere til å lære mer, noe denne historien gjør.

"Jenta fra Toscana" er en bok som har svært mye å tilby. Den har komplekse karakterer (fulle av motstridende følelser), begravde hemmeligheter, litt romantikk og til og med et mordmysterium. Den har ytterligere en historie som både vil engasjere og fange din interesse. For øvrig endte ikke boken slik jeg trodde at den ville, noe jeg satte umåtelig pris på. 

Boken holdt på min oppmerksomhet fra første side, og jeg hadde store problemer med å legge den fra meg. Jeg slukte den faktisk på noen få dager. Rhys Bowen er en fremragende forfatter som skildrer sine karakterer med så mye liv og sjel at de er vanskelige å slippe, selv etter at man er ferdig med boken. Hvis du er glad i det naturskjønne Italia, god mat, sterke personligheter og en gjennomtenkt historie, kan jeg så absolutt anbefale deg å lese "Jenta fra Toscana".

torsdag 9. januar 2020

"Over havet" av Isabel Allende

Over havet
Isabel Allende
Roman
384 sider
Oversatt fra spansk av Signe Prøis, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Isabel Allende (f. 1942) er verdens mest leste nålevende spanskspråklige forfatter. Bøkene hennes er oversatt til 35 språk. Og i 2018 ble hun tildelt æresprisen Medal for Distinguished Contribution to American Letters (DCAL) for sin livslange forfattergjerning.

Handlingen i "Over havet" spenner fra 1938 til 1994, fra Spania til Chile, og fokuserer primært på Victor Dalmau, en 23 år gammel medisinstudent som kjemper i den spanske borgerkrigen på republikansk side. Etter at de nasjonalistiske styrkene med general Francisco Franco i spissen har seiret, flykter Victor og tusenvis av andre republikanske sympatisører fra Spania til Frankrike for å unngå brutale represalier. I Frankrike begynner han å lete i de fullsatte flyktningleirene etter Roser Bruguera. Hun er nemlig gravid med broren Guillems barn. Når han endelig finner henne, forteller han at Guillem har dødd i kamp, og at han har fått plass ombord på SS Winnipeg, et skip som den chilenske poeten Pablo Neruda har chartret for å frakte mer enn to tusen spanske flyktninger fra Europa, hvor andre verdenskrig er i ferd med å bryte ut, til sikkerhet i Chile - "det lange kronbladet av hav og snø", som landet kalles med poetens ord. Siden det bare er lov til å ha familie med seg ombord, overtaler han Roser til å gifte seg med ham, selv om det bare er i navnet. Til tross for at Victor i Chile har en kort, hemmelig affære med den velstående Ofelia del Solar, blir han etter hvert som handlingen skrider frem, forelsket i Roser. Sammen oppdrar de Rosers sønn, Marcel, og prøver å bygge opp et stabilt liv, han som kardiolog og hun som en respektert musiker. Men når Pinochet- diktaturet i 1973 kommer til makten, befinner de seg enda en gang i fare grunnet sine politiske synspunkter.

"Over havet" er en majestetisk roman om håp, eksil og tilhørighet.

Med boken er Isabel Allende tilbake i toppform. Romanen er velskrevet og relevant både på det psykologiske og det politiske plan. Allende skildrer mulighetene og umulighetene i et liv som flyktning. Et høyst aktuelt tema, men et tema som også har en lang historie.

"Over havet" lar leserne følge et ungt og idealistisk par gjennom den spanske borgerkrigens herjinger, smertene det medfører ved å måtte forlate hjemlandet og flyktningleirene ved den franske grensen, før de rømmer til et nytt liv i Chile - bare for etter hvert å befinne seg en lignende situasjon, som politiske flyktninger, i sitt nye hjemland når Pinochet og hans militærdiktatur kommer til makten i landet.

Boken forteller en særdeles fengslende historie, full av menneskelighet. Det historiske bakteppet er meget interessant, og romanen viker ikke unna for de redselslagne hendelsene i disse periodene, men etterlater deg med en dyp forståelse for menneskets evne til å beskytte seg selv mot de belastningene det møter, til tross for de ting som det blir tvunget til å tåle. Til syvende og sist er dette en oppløftende roman som hverken blir sentimental eller forsøker å forskjønne karakterenes ufullkommenhet.

Historien er episk med tanke på både spennet og bredden i det den evner å skildre, som dekker flere tiår på tvers av flere karakterer. I en mindre begavet forfatters hender kunne dette ha blitt enten forvirrende eller kjedelig, men Allende skal ha all ære for at så ikke blir tilfellet. Fra 1930-tallets Spania, hvor vi bevitner opptakten til 2. verdenskrig, men fra et litt annet perspektiv enn det som vanligvis blir skildret i bøker. For i stedet for å skrive fra de alliertes perspektiv, forteller Allende om den spanske borgerkrigen mellom nasjonalister og republikanere og de grusomheter, henrettelser og stridigheter som utspant seg mellom partene. Til å begynne med følger vi Dalmau-familien, og blir sakte involvert i dennes familiedynamikk, til Franco vinner krigen. Som republikanske sympatisører må de rømme, og drar til Frankrike som flyktninger. Herfra blir romanen noe mer fragmentert, og følger individuelle karakterer. Midt i alt dette introduseres vi for del Solar-familien, en velstående, konservativ chilensk familie. Gradvis smeltes de to familiene sammen, for siden å bli adskilt og så bli ført tilbake til hverandre igjen.

"Over havet" forteller historien om et helt liv, fra ungdommens relative uskyld til alderdommens klokskap og all den uro og de kamper som befinner seg derimellom. Rollebesetningen er gjennomgående sterk og sammensatt. Karakterene har forskjellige politiske og religiøse synspunkter, og de havner dermed på ulike sider av konflikter. For en roman som inkluderer så mye krigføring som denne, er den overraskende mild. Det er noen opprivende skildringer av flyktningleire og sivile konflikter, men stort sett skildres alt med nennsomhet.

Det ligger antakelig mye research bak denne romanen. Allende skriver om hendelsene på en overbevisende måte. Men det er ikke bare den chilenske historien, som helt sikkert ligger hennes eget hjerte nært, som trekkes frem i intrikate detaljer. Likeså blir de spanske og franske aspektene. Med tanke på at tidsrommene som skildres er så godt dokumenterte fra før av, er Allendes valg av omdreiningspunkt interessant, ettersom flukten av spanske flyktninger til Chile er en lite er kjent historie for mange, i hvert fall er den det for meg. I boken gir hun denne glemte delen av historien en slående og kraftig stemme. Og selvsagt er dette historiske hendelser som er pinlig relevante for dagens situasjon også.

I tillegg er dette en roman som undersøker det som skjedde i kjølvannet av disse sosiale omveltningene, som ikke bare brøt gjennom klassegrensene, men samlet mennesker og samfunn som vanligvis ikke ville hatt noe med hverandre å gjøre.

Jeg har tidligere lest flere av Allendes bøker, og blir alltid fascinert av hennes måte å skrive på. Språket er kortfattet, ikke noe spesielt frodig, og det lar leseren bruke sin egen fantasi. Når sant skal sies, tar det faktisk litt tid å bli vant til skrivestilen.

"Over havet" er en roman som rommer så mye at det er vanskelig å yte den rettferdighet i én anmeldelse, men jeg kan trygt si at dette er en særdeles god bok, vakkert skrevet med en lett, nærmest poetisk hånd, selv når skrekk og redsler for krig og urettferdighet blir beskrevet. Allende viker som nevnt ikke unna for vanskelige tema, men hun lar de heller ikke gjennomsyre romanen.

Med "Over havet" har Isabel Allende igjen skrevet en flott og tidløs roman. Hun skriver med et flytende språk som raskt fanger leseren og man henger hjelpeløst fast til siste side. Boken er en blanding av realisme og store følelser, og den har mye å tilby.

"Over havet" hører er blant de bøkene som gir mer enn en god leseopplevelse. Den er språklig sterk og berører følelser og konvensjoner. Leseren blir klokere på mennesker og verden, og ikke minst er den midt i sin noe sørgelige ramme også oppløftende.

Jeg vil varmt anbefale denne romanen til alle!

torsdag 2. januar 2020

"Vampelars tar Blodbanen" av Ingunn Bilben

Vampelars tar Blodbanen
Ingunn Bilben
Illustrasjoner av Jonas Brårmo Larsen
Barnebok, 9-12 år
92 sider
Amlethus Forlag
2019

Ingunn M. Bilben (f. 1962) kommer fra Heidal i Gudbrandsdalen. Hun har bakgrunn innen både interiør og helse. Utdannelsen som kostholdsveileder ga henne inspirasjon til å lære barn litt om kroppen på en morsom og spennende måte. Hun er nå bosatt i Tønsberg.

Jonas B. Larsen (f. 1991) er fra og bosatt i Larvik. Han jobber som skoleassistent og miljøarbeider i tillegg til å illustrere barnebøker, platecover, plakater og magasinillustrasjoner. Har illustrert for kunder i Norge, England og USA og tegner så ofte han kan!

Vampelars er 50 år gammel, men ser ut som en 10-åring. Han ser omtrent ut som et vanlig menneske, men har blek hud og hoggtenner. Når man blir vampyr, så vil kroppen aldri forandres, uansett hvor lenge man lever. En vampyr lever evig, spiser vanlig mat (bortsett fra hvitløk), men trenger blod for å overleve. Da suger vampyren blod fra mennesker, og det skumle da er at offeret - dette mennesket - selv blir en vampyr.

En vampyr tåler ikke sol eller dagslys, for da brenner de opp. Derfor må Vampelars sove om dagen og være oppe om natten.

For 40 år siden var Vampelars som barn flest, og bare en helt vanlig Lars. Sammen med moren, faren og søsknene bodde han i et land som heter Transilvania, og der fantes det vampyrer.

Han hadde aldri sett noen selv, bare hørt faren fortelle om dem. Faren var slakter og eide en slakterbutikk som lå vegg i vegg med huset deres.

Hver dag etter skolen hjalp Lars til i slakterbutikken. Han hjalp faren med kundene, ryddet og kostet gulvet. Noen ganger fikk han også lov til å skjære opp kjøtt og være med å lage pølser.

Men den dagen han fyller 10 år, skjer det noe fryktelig skummelt, og Lars blir Vampelars.

Attpåtil blir han miniatyrisert og må legge ut på en blodig reise. Gjennom sin fars blodårer!

"Vampelars tar Blodbanen" er en spennende, underholdende og lærerik barnebok.

Vampelars er hovedperson og forteller. At han er en vampyr virker mest som en fin ramme for historien, så dette er ikke en skrekkhistorie, som man kanskje skulle tro ut fra tittelen.

Historien åpner for funderinger og samtaler mellom barn og voksne om kroppen, dens funksjon og utseende, med hovedvekt på menneskets blodsystem.

Underveis blir faktaopplysninger trukket ut av fortellingen og plassert i mørkerøde faktabokser.

Illustrasjonene er fine, passer godt til teksten og er med på å fange barnas oppmerksomhet. De er enkle, og de humoristiske trekkene gjør at de ikke blir for kjedelige.

Boken er ideell for høytlesning, men vil også fungere som en les-selv barnebok, forutsatt at den unge leseren er ganske god til å lese.

For øvrig vil de tykke sidene og den solide innbindingen sikre en bok som vil overleve både undersøkende barnefingre og gjentatte gjennombladninger.

"Vampelars tar Blodbanen" er en velskrevet bok med et fint og lett tilgjengelig språk som passer godt til målgruppen. Dessuten er de språklige finurlighetene med på å gjøre boken artig for både lytter og oppleser.

"Vampelars tar Blodbanen" er en svært god bok. Det er overraskelser og humor - alt det en god barnebok skal ha. I tillegg lærer man mye, mens man leser.

Alt i alt en barnebok jeg så absolutt kan anbefale.