mandag 3. august 2020

"En som deg" av Marc Levy

En som deg
Marc Levy
Roman
304 sider
Oversatt av Heidi Grinde
Panta Forlag
2020

Marc Levy ble født i Frankrike 16. oktober 1961. I en alder av 37 skrev han sin første bok, "If only it were true". Steven Spielberg kjøpte filmrettighetene, og filmen "Just like Heaven", med Reese Witherspoon og Mark Ruffalo i hovedrollene, ble en hit i USA i 2005. Etter dette ble Marc Levy forfatter på heltid. Han har skrevet 18 romaner som alle har ligget på bestselgerlistene, bøkene hans har blitt oversatt til 49 språk, og han har solgt over 40 millioner bøker verden over. Han er i dag verdens mest leste franske forfatter.
Marc Levy bor i dag i New York.

I "En som deg" møter vi Chloe Bronstein, som var et av ofrene for bombeangrepet ved Boston maraton i 2013. Hun var skuespiller på den tiden, men livnærer seg nå ved å lese inn lydbøker. Hun har kjempet tappert for å komme videre i livet, til tross for den funksjonshemmingen som bombeangrepet har påført henne.

Fifth Avenue nummer 12 i New York er en bygård av tilhugd naturstein. Den har ni etasjer og én leilighet i hver etasje, bortsett fra i annen etasje, der det er to kontorer.

Bygården har en broket samling med beboere, bl.a. Chloe og hennes far i den øverste etasjen, samt en av byens siste manuelt drevne heiser.

Deepak er bygningens alltid diskrete og pliktoppfyllende heisfører. Etter å ha betjent bygningens snobbete beboere i trettini år, vet han alt det er verdt å vite om dem og kjenner alle vanene deres.

Men ting er i ferd med å endre seg, både for beboerne og heisføreren. For Deepaks kollega og bygningens nattevakt kommer ut for en ulykke, og nå er gode råd dyre. Beboerne kan nemlig ikke klare seg uten en heisfører, og det er ikke lett å finne en erstatning. Hvis ikke så skjer, må lederen i styret raskt skifte ut den gamle heisen.

Samtidig har Deepak og kona Lali fått besøk fra India. Deres nevø, den fremgangsrike forretningsmannen Sanji, er i byen for å skaffe investorer til en utvidelse av virksomheten sin, og nå blir han plutselig tvunget til å fungere som vikarierende heisfører. Sanji er Oxford-utdannet, men i Deepaks øyne har han fortsatt mye å lære.

Chloe fra 9. etasje, som sitter i rullestol, fatter raskt interesse for den nye nattevakten. Hun synes Sanji er veldig sjarmerende. Han blir også tiltrukket av henne.

Gjennom heisens og livets opp- og nedturer finner Chloe og Sanji ut at de har ganske mye til felles.

Men forholdet som utvikler seg mellom dem, møter ikke bare motstand fra omverdenen. Deres egne personlige fordommer står også i veien. Når det er sagt, ligger mulighetene foran dem, det krever bare litt mot og overvinnelse til å gripe dem.

"En som deg" forteller en søt og hjertevarm historie om to personer fra to ulike verdener som møtes i en antikk heis på Fifth Avenue i New York.

Romanen handler om den vanskelige kjærligheten og om ikke å ville akseptere sin skjebne, men i stedet ta livet i egne hender.

Jeg syntes "En som deg" var en interessant bok. Jeg ble imponert over dens evne til å tiltrekke meg som leser. Etter noen få sider var jeg fanget.

Selve handlingen var lett og elegant. Og på tross av at boken tidvis fremsto som litt forutsigbar, endret det absolutt ikke på den sjarmerende atmosfæren.

I tillegg var karakterene godt tegnet, og dermed enkle å forstå. Jeg ble kjent med en lang rekke forskjellige karakterer, men handlingen var primært sentrert rundt de to hovedpersonene; Chloe og Sanji.

Tonen i romanen var lett, avslappet og full av humor. Jeg ble i hvert fall godt underholdt av den varme, subtile og ganske så morsomme historien.

"En som deg" er en hyggelig feelgood-roman med et flott budskap om å finne de viktige tingene i livet og se muligheter i stedet for begrensninger. Anbefales!

torsdag 23. juli 2020

"Og ditt navn er mitt" av André Aciman

Og ditt navn er mitt
André Aciman
Roman
288 sider
Oversatt fra engelsk av Hilde Rød-Larsen, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

André Aciman (f. 1951) er en amerikansk forfatter født i Egypt. Han er professor i litteratur ved University of New York og er ekspert på Marcel Proust. Han debuterte som forfatter med memoarboken "Out of Egypt" i 1995 og har senere skrevet en lang rekke bøker, blant dem "Og ditt navn er mitt" ("Call Me by Your Name", 2007) og "Enigma Variations" (2017). "Og ditt navn er mitt" er oversatt til 33 språk og er solgt i over 750 000 eksemplarer i USA alene. Den ble belønnet med Lambada Literary Award for Fiction. I 2019 kom den etterlengtede oppfølgeren "Find Me", som utgis på norsk høsten 2020 med tittelen "Finn meg".

"Og ditt navn er mitt" er en fortelling om uventet, intens kjærlighet uavhengig av kjønn og alder. Sanselig og utilslørt skildrer Aciman hva som kan skje mellom to mennesker som berører hverandre på det dypeste - og hvordan kompliserte følelser også er de enkleste.

André Aciman er blitt kalt en begjærets grammatiker og en følsomhetens mester. Han har skrevet en rekke bøker, hvorav "Og ditt navn er mitt" er den mest kjente. Filmen basert på boken kom i 2017 og fikk umiddelbart kultstatus.

"Og ditt navn er mitt" forteller en rørende kjærlighetshistorie, satt til Nord-Italia i 1983, om to menn som blir forelsket og begjærer hverandre, men hvis veier må skilles. Romanen retter seg primært mot et ungt publikum, men også den voksne leser vil kunne finne gjenkjennelse i tematikken.

17 år gamle Elio tilbringer sommeren med familien sin i et stort gammelt hus på den italienske rivieraen. Faren er professor og Elio bruker selv dagene på å transkribere klassisk musikk, men også til å sole seg, bade, flørte med jenter, og andre mer ordinære tenåringssysler. Hver sommer tar familien inn en ung forsker for å bo hos dem (som skal hjelpe Elios far), og denne sommeren ankommer Oliver, en karismatisk amerikaner i tyveårene. Elio faller pladask for den syv år eldre mannen. Eller rettere sagt, han blir tent. Han vil ha i alle fall ha Oliver og kan knapt tenke på noe annet.

Oliver gjengjelder Elios følelser og ønsker, og de innleder et intenst kjærlighetsforhold. De to begir seg ut på et sommereventyr de aldri vil glemme. Men begge menn må innse at den stormende forelskelsen ikke kan vare.

Med "Og ditt navn er mitt" har André Aciman skrevet en stor roman om vennskap, kjærlighet og begjær.

Den forteller en gripende historie om et forhold, som føles helt riktig, men som aldri får lov til å utvikle seg til det det fortjener.

Boken er et dyptgående portrett av hovedpersonen Elio, og som leser føler jeg at jeg er til stede. Når man leser denne boken, er man nemlig ikke bare en ordinær leser. Man blir rett og slett denne sytten år gamle gutten som blir forelsket for første gang.

Elios fortellerevne var for øvrig noe som slo meg helt fra starten. Man suges rett inn i hans bevissthetsstrøm allerede fra første side, og etter hvert som man suges mer inn, begynner man også å forstå nøyaktig hvordan han har det denne sommeren. Slik var det i hvert fall for meg. Romanen er dessuten skrevet slik at det er enkelt å forholde seg til Elios følelser og tanker, og til tider oppdaget jeg at hans lange tankestrømmer nærmest fikk meg til å holde pusten. På samme vis kunne jeg forestille meg hvordan Elios pust nesten ble tatt fra ham med alle de motstridende tankene som til stadighet dukket opp i hodet hans. Elios måte å fortelle på, fikk meg ellers til å like ham nesten umiddelbart, især hans måte å tenke på, noe som minnet meg mye om hvordan jeg selv tenkte da jeg var på hans alder. Det hele ble dermed mer troverdig og det ga ham også karakter.

Aciman skriver godt, og han lar homofili være en naturlig del av bokens handling uten å fremheve det noe særlig. Han gjør i alle fall ikke på noen som helst måte det klart for leseren at han forsøker å skrive en kjærlighetsroman om homofili, for så å fortelle at også denne måten å elske på er i orden. Nei, det beskrives i stedet som noe helt naturlig.

Forholdet mellom Elio og Oliver skildres på følsomt vis. Det er bygget på lyst, seksuell eksperimentering og kjærlighet, og det finner sted i en tid hvor man ikke kunne være åpen om ens egen seksualitet.

Når Olivers opphold i Italia er over og han må reise tilbake til New York, blir det naturlig nok en bittersøt avskjed. De neste tyve årene møtes de to mennene av og til, og Acimans beskrivelse av hvordan livene deres har utartet seg, syntes jeg var en god måte å avslutte denne romanen på.

Jeg likte boken svært godt. Den er velskrevet og har en mektig historie som er viktig å fortelle. Hvordan kjærligheten ikke alltid ender godt, fordi den noen ganger også er stygg og ulykkelig, og ikke hva man håper den skal være når man, som Elio, er 17 år gammel og har mange drømmer for fremtiden. Det er en tiltalende oppvekstroman om hvordan tankene endres fra det drømmende, litt naive, til det mer realistiske og rasjonelle, og om å måtte innse hvordan drømmene man hadde som ung ikke alltid går i oppfyllelse. Og til sist å måtte leve med det.

"Og ditt navn er mitt" byr på en hjertevarm og ettertenksom leseopplevelse. Etter at aller siste side var lest, satt jeg igjen med en tåre i øyekroken, et smil om munnen og kanskje et lite håp om at alt sannsynligvis vil gå bra til slutt.

"Og ditt navn er mitt" er en bok jeg sent vil glemme!

lørdag 4. juli 2020

"Lysende kollektiv" av Andrés Barba

Lysende kollektiv
Andrés Barba
Roman
176 sider
Oversatt fra spansk av Knut Ofstad, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Spanskfødte Andrés Barba (f. 1973) er forfatter, dikter, fotograf og essayist, og er utropt til en av de beste unge spanske romanforfatterne i vår tid av britiske Granta. Han debuterte som forfatter i 1998. Hans mest kjente romaner er "La hermana de Katia" (2001) som ble nominert til Premio Herralde, og "Las manos pequeñas" (2008), som vakte internasjonal oppmerksomhet. "Lysende kollektiv" ("República luminosa", 2017) er solgt til 24 land og er hans store internasjonale gjennombrudd. Barba har undervist ved Complutense-universitetet i Madrid og er for tiden gjesteforsker ved New York Public Library.

"Lysende kollektiv" er en dypt ubehagelig roman som utfordrer våre oppfatninger om barndom og uskyld, og om godt og ondt. Andrés Barba regnes som en av Spanias fremste samtidsforfattere. "Lysende kollektiv" er hans første bok på norsk.

Handlingen finner sted i et subtropisk land, i den mellomstore byen San Crístóbal. Den 13. april 1993 ankommer en ung funksjonær byen sammen med sin kone Maia og hennes ni år gamle datter.

San Crístóbal er konas fødeby, og hun er glad for å være tilbake, hvor hun kan gjenoppta undervisningsgjerningen ved den lille musikkskolen. Selv har han fått en lederstilling i sosialtjenesten.

San Christóbal ligger inneklemt mellom en stor, brungrumsete elv og en ugjennomtrengelig, mørk jungel full av giftige slanger og edderkopper.

De fattige, gateselgende Ñeê-barna har alltid vært en del av bybildet i San Crístóbal. Men uten at noen har oppdaget når og hvordan, har en ny gruppe barn dukket opp. Barna, som i romanen kalles de 32, er i alderen 9-13 år. De har sitt eget språk (det kan minne om spansk, men er likevel uforståelig) og lever i skjul et sted i byen, eller i nærheten av byen.

Til å begynne med registrerer innbyggerne i byen knapt barna og skiller dem ikke fra indianerbarna de er vant til å se tigge i gatene.

Den nye gruppen barn leker i byen, men så begynner de å stjele, begå hærverk og etter hvert også blodige overgrep, vold og drap.

Og samtidig begynner byens egne barn å utvise en urovekkende fascinasjon for de 32 ​​ville barna.

Etter at barna angriper to voksne med kniv, kjenner ingen seg trygge lenger. Innbyggerne krever politisk handling.

Deretter forsvinner barna. Vi vet fra aller første side at de 32 barna mistet livet, men vi får ikke vite hvordan før mot slutten av romanen.

Tjueto år senere setter den mannlige hovedpersonen og jeg-fortelleren seg ned for å skrive historien om hva som skjedde, i et håp om å forstå hvordan alt kunne gå så galt.

"Lysende kollektiv" er både en skremmende og engasjerende roman. Andrés Barba skriver som om det var en dokumentar. Han henviser til avisartikler, dagbøker og avhandlinger basert på dødsfallene til de 32 barna. Foruten å skrive godt, klarer han å få en intensitet og dybde inn i språket og fortellingen.

Hendelsene i boken er urovekkende, og likevel gir Barba oss en følelse av at alt er i den skjønneste orden, noe som er enda mer urovekkende. Bokens tematikk om barndom og uskyld, barns løsrivelse fra voksne, og konfliktene knyttet til dette, er både fascinerende og skremmende godt fortalt.

Det er en merkverdig historie som utspiller seg i denne romanen, men det er også en dyp og nokså intens historie som utforsker det menneskelige sinns innerste og mørkeste avkroker. Boken er tøff og hjerterå i sin utlevering av hva et menneske er kapabelt til når det føler seg truet og møter det uforståelige.

"Lysende kollektiv" er ikke en bok man bare pløyer igjennom på én dag. For selv om den bare er 176 sider lang, er historien så fullpakket og intens at den krever litt av sin leser.

Velskrevet og tankevekkende. "Lysende kollektiv" er mitt første møte med Andrés Barba, men definitivt ikke mitt siste.

torsdag 25. juni 2020

"Det var en gang en elv" av Diane Setterfield

Det var en gang en elv 
Diane Setterfield
Roman
448 sider
Oversatt fra engelsk av Inge Ulrik Gundersen, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Diane Setterfield slo gjennom med "Den trettende fortellingen" i 2006. Bestselgeren er utgitt i 38 land og har solgt mer enn tre millioner eksemplarer. Setterfield er født i Berkshire, men bor nå i nærheten av Oxford, ved Themsen. Hun har studert fransk litteratur og undervist i både engelsk og fransk. "Det var en gang en elv" er hennes tredje roman.

Noen ganger kommer man over en unik og bemerkelsesverdig roman. "Det var en gang en elv" er en slik bok. Den er utrolig velskrevet og og gir - ut over en gjennomtenkt og overbevisende historie - et flott bilde av tiden den utspiller seg i.

Romanen begynner en mørk midtvinterkveld, en gang på 1800-tallet, da en såret fremmed mann snubler inn på det svært gamle vertshuset Svanen (i Radcot ved bredden av Themsen) med en livløs jente i armene. Hun puster ikke, og den lokale sykepleieren Rita finner ikke noe puls på jenta. Flere timer senere får den døde jenta pusten tilbake og slår øynene opp.

Er det et mirakel? Er det trolldomskunst? Og hvem sitt barn er det?

Når den fremmede mannen kommer til hektene igjen, sliter han med å huske hva som har skjedd.

Dermed er en vandrehistorie født, som siden og adskillige ganger vil bli gjenstand for diskusjon og sladder blant stamgjestene på det gamle vertshuset.

Kjernen i "Det var en gang en elv" er selve historiefortellingen. De fleste liker å lytte til eller å fortelle en god historie, og især på den tiden da det ikke fantes så mange andre former for underholdning ved bredden av Themsen.

Dette etableres tidlig i romanen, da mennene som samles på det lokale vertshuset (Svanen) konkurrerer om å fortelle den beste og mest veltalende historien. Det er her Diane Setterfields kunnskaper (og helt sikkert en god del research) om myter og folklore virkelig kommer til syne, noe som spiller en rolle gjennom hele boken.

Men det er ingenting som definerer denne romanen mer enn settingen. Themsen er der som en kontinuerlig tilstedeværelse, henvist til omtrent alle scener, og ofte behandlet som en karakter i seg selv. Det er en setting som nærmest driver historien fremover.

Selv fra de aller første sidene, skaper Setterfield en altoppslukende atmosfære. Og med et handlingsforløp så kronglete og svingete som elven Themsen, er du garantert en roman som det er vanskelig å legge fra seg. I tillegg er detaljnivået, tematikken som blir utforsket, og de interessante karakterene med på å levere en høyst minneverdig leseopplevelse. Her lukter det klassiker-potensiale lang vei.

Selv om handlingen er satt til 1800-tallet, føles den på mange måter tidløs. Historien rommer flere handlingstråder, eller sideelver om du vil, som alle er uløselig forbundet med jentas mysterium.

Diane Setterfield er utvilsomt en blendende forteller. Hun har dessuten en sjelden evne til å vise leseren hva som skjer, snarere enn å skrive det ordrett.

Dessuten evner hun å forene det fantastiske med det hverdagslige. Noen ganger er man faktisk usikker på om det man leser er historisk fiksjon eller fantasi.

Persongalleriet skildres med innlevelse og nerve. Personene er ekte og pålitelige, samtidig vet jeg ikke helt vet hvor jeg har dem. For jeg fornemmer hele tiden at historien består av flere lag.

Det er flere av karakterene som hevder at de er i familie med jenta.

Ekteparet Armstrong er sikker på at hun er barnebarnet deres, et barn de ikke visste eksisterte før de fant et brev som antydet hennes eksistens.

Helena Vaughan er fast bestemt på at jenta er hennes datter Amelia, som ble kidnappet to år tidligere. Ektemannen er imidlertid ikke like sikker.

Lily White er sikker på at barnet er hennes lillesøster, men ettersom Lily selv er i 40-årene er det lite som tyder på at det under noen omstendighet kan være mulig.

Til sist har vi Henry Daunt og Rita Sunday. Daunt er mannen som snublet inn på Svanen med jenta i armene og som deretter kollapset av skadene han hadde pådratt seg. Det er først når han våkner opp igjen at vi får vite at barnet ikke er hans. Rita er den lokale sykepleieren, som blir vitne til den mirakuløse oppvåkningen av barnet som alle trodde var død. De lar seg begge engasjere av jentas videre skjebne, og mener at de har en forpliktelse til å beskytte henne.

Det er først i de siste kapitlene, når alle de forskjellige handlingstrådene tvinnes i hverandre at vi får vite hvor barnet virkelig hører hjemme.

Det er ekstremt vanskelig å skrive om denne romanen. Ikke fordi jeg er redd for å avsløre noe, men på grunn av den intrikate historien som blir fortalt, og en like velartikulert, nydelig og hjemsøkende skildring, som et mørkt landskap foreviget i et maleri. Det er en roman man rett og slett må lese for å begripe og forstå skjønnheten av.

"Det var en gang en elv" er i hvert fall en bok jeg sent vil glemme.

tirsdag 16. juni 2020

"Alltid åpent" av Libby Page

Alltid åpent
- Åpne døren til resten av ditt liv
Libby Page
Roman
407 sider
Oversatt fra engelsk av Bente Klinge, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020


Libby Page er forfatter og journalist, og "Alltid åpent" er hennes andre roman. Debutromanen "Kunsten å holde seg flytende" var en Sunday Times bestselger og er solgt til mer enn tjue land, og filmrettighetene er kjøpt av Catalyst Global Media. Libby Page er bosatt i London, hvor hun fryder seg over å finne små lokalsamfunn innenfor storbyen.

På Stellas døgnåpne kafé lever håpet og drømmene i veggene. Mennesker møtes dag og natt, historier deles, og liv forandres. Velkommen inn!

Jeg liker en karakterdrevet historie. "Alltid åpent" er en roman som tilbyr nettopp det. Handlingsforløpet spenner over et døgn, og følger de to bestevenninnene Hannah og Mona som jobber som servitører på Stellas døgnåpne kafé i London. De deler også leilighet; en tidligere kommunal toroms leilighet i Haggerston, hvor Hannah bruker det som skulle være stuen, til soverom. Det var ikke sånn noen av dem hadde sett for seg at de fortsatt skulle bo etter fylte tretti. De hadde sett for seg at de skulle eie en leilighet, og kanskje en liten hage med plass til grill og en hund. Men så er da også mange ting ved livet deres annerledes enn det de forestilte seg da de var yngre.

Det hender at de jobber doble skift. Men Stella, eieren av kafeen og sjefen deres, vet de begge bryr seg mer om lønnen de får, enn om regelverket for fornuftig arbeidstid.

Stellas kafé holder til i første etasje av et høyhus tvers overfor Liverpool Street stasjon, som på dagtid er en av de travleste stasjonene i London og på kvelden er en ventehall for charterturister som skal ta bussen til Stansted lufthavn, fulle studenter på vei hjem etter en kveld på byen i Shoreditch, og den som ikke har andre steder å gå og søker ly under markisen til Starbucks-standen.

Både Hannah og Mona er aspirerende kunstnere. Hannah er sanger og Mona danser. På kaféen forsøker de å tjene til livets opphold mens de drømmer om det store gjennombruddet. En gang lå verden for deres føtter - hvor er den nå? Er tiden er i ferd med å renne fra dem?

Siden de møttes første gang, har de nærmest vært uatskillelige. Men de siste 12 månedene, har det tette venninneforholdet begynt å rakne. Vil de klare å løse sine problemer før uopprettelig skade oppstår?

"Alltid åpent" er en hjertevarm roman om å gripe livet og finne motet til å innfri sine innerste drømmer. Den forteller en rørende og oppløftende historie om vennskap, fellesskap og livet, slik det kan arte seg. Jeg slukte boken på noen få dager, trakk på smilebåndet adskillige ganger og felte et par tårer underveis.

Romanen er velskrevet i et blomstrende og fargerikt språk. Libby Page har en sublim evne til å skildre tanker, følelser og problemstillinger, noe som gjør at historien virker realistisk og troverdig.

De levende beskrivelsene av Stellas kafé er gjort med en slik realisme og presisjon at man nærmest skulle tro at den eksisterte i virkeligheten.

Personbeskrivelsene er også troverdige og gode. Selv om "Alltid åpent" sirkler rundt de to hovedpersonene, Hannah og Mona, og deres vennskap; har historiene til de andre ansatte på kaféen, inkludert Stella, samt mange av gjestene, en fin og hjertevarm kvalitet.

Romanens siste kapittel finner sted ett år senere. Det var interessant å lese om hvordan det hadde gått med alle sammen. Som i det virkelige liv, hadde ikke alt fått en lykkelig avslutning. Det føltes både ekte og sant.

I en annen forfatters hender kunne dette ha vært en banal og forutsigbar roman, men det er den heldigvis ikke. I tillegg er romanen også underfundig og stedvis utrolig morsom. "Alltid åpent" føyer seg inn i rekken med gode feelgood-romaner, og den vil helt sikkert finne sine lesere blant mange.

Slipp bekymringene og la deg rive med av denne kvalitetsromanen, som formidler et viktig budskap om å leve livet og å tro på seg selv, selv når ting går galt og alt ser mørkt ut. Alle fortjener en ny sjanse, og til og med små distraksjoner kan føre til store endringer. Kanskje er de små puffene akkurat det du trenger når du ikke finner mot til å følge drømmene dine?

Jeg vil anbefale deg å kjøpe denne boken når den lanseres i august. Jeg vil samtidig anbefale forfatterens første bok, "Kunsten å holde seg flytende".

onsdag 10. juni 2020

"I samme seng" av Beth O'Leary

I samme seng
Beth O'Leary
Roman
441 sider
Oversatt av Veronica Garten
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Beth O'Leary er født i 1993 og slo igjennom med debutromanen "I samme seng", som hun skrev på pendlertoget mellom Winchester og Waterloo-stasjonen i London. Hun bor i Sør-England og arbeider nå på fulltid med sin andre roman.

Når Tiffy Moore blir kastet ut av sin eks-kjærestes leilighet, er hun i en desperat situasjon. Hun har et presserende behov for et nytt sted å bo, men å bo sentralt i London er dyrt og lønnen hennes altfor lav til å kunne dekke en slik kostnad.

Det er her Leon Tworney kommer inn i bildet. Han trenger ekstra penger slik at han kan betale for lillebroren Richies advokat. Richie er uskyldig dømt og sitter i fengsel. Leon har derfor bestemt seg for å fremleie leiligheten sin, i de timene han selv ikke trenger å bruke den. Han er palliativ sykepleier på et hospits, og jobber kun om nettene. Helgene tilbringer han i kjærestens leilighet. Så Tiffy og Leon inngår en kontrakt som fastslår til hvilke tider de kan benytte seg av leiligheten. De kommer aldri til å være der samtidig. Leiligheten er hennes fra seks om kvelden til åtte om morgenen på ukedager, og hele helgen. I første omgang gjelder avtalen for seks måneder. Vennene synes de er sprø, men de mener selv at de har funnet den perfekte løsning.

De kommuniserer nesten bare via post-it-lapper, noe som raskt blir et høydepunkt i deres hverdag.

Men, ved en feiltakelse, befinner de seg én dag samtidig i leiligheten. Den ene på badet og den andre på vei til badet. Etter det blir ingenting som før.

Det er vanskelig å skrive romaner i denne sjangeren. De er ofte platte, klisjefylte og trivielle. "I samme seng" er definitivt ikke en slik bok.

Dette er nemlig en feelgood-roman som har svært mye å by på: bl.a. romantikk, drama, overraskelser, en tilfredsstillende forløsning, og ikke minst originalitet. Boken er også velskrevet, lett å lese og fengende fra første side.

Beth O'Leary er en dyktig forfatter. Hun fastholder sin leser i en stadig fremadskridende handling, mens hun tar seg tid til å bygge opp sitt persongalleri.

De to hovedkarakterene er svært levende beskrevet.

Tiffy jobber i et nisjeforlag som gir ut hobbybøker. Hun er godtroende, omsorgsfull og følsom, dessuten har hun en litt eksentrisk klessmak. Tiffy har nettopp kommet seg ut av et dårlig forhold der hun ikke var klar over at kjæresten manipulerte henne. Dette har selvsagt påvirket henne. Til å begynne med virker hun derfor noe usikker, men går i løpet av boken igjennom en utvikling. Og mens eks-kjæresten til en viss grad fortsetter å trakassere henne, begynner hun så småningom å stå opp for seg selv og gjøre det hun føler for, med god støtte og hjelp fra vennene.

Leon er en fin fyr som er veldig hemmelighetsfull og ganske stille. Han kjemper en modig kamp for å få sin lillebror frifunnet etter å ha blitt uskyldig dømt for væpnet ran. Samtidig prøver han å finne en pasients gamle kjærlighet, med håp om å kunne gjenforene dem før det er for sent.

Når Tiffy flytter inn, har hun egentlig ikke møtt Leon (det er nemlig Leons kjæreste Kay som tar seg av utleien for ham). Imidlertid tar det ikke lang tid før de begynner å kommunisere via post-it-lapper, og sakte men sikkert lærer de hverandre å kjenne. Det er mange viktige ting som fyller livene deres, men etter hvert begynner også de små post-it-lappene å bety en hel del i hverdagen.

Historien utspiller seg i nåtid, og kapitlene veksler mellom Tiffy og Leons perspektiv, noe som gjør at man får et godt innblikk i begges liv og bakgrunn.

"I samme seng" er et eksempel på bøker der en fortellerteknikk av denne typen fungerer godt. Som lesere lærer vi mye om Tiffy og Leons personligheter ved å lese om hvilke tanker de gjør seg og måten de beskriver dem på, noe som også er med på å belyse ulikhetene mellom de.

Begge karakterene gjennomgår en troverdig og interessant utvikling. I tillegg er den utvikling som langsomt bygger seg opp rundt forholdet deres, ganske underholdende og tidvis rørende å følge.

Overfladisk sett kan kanskje romanen virke en smule lett, men likevel synes jeg at Beth O'Leary klarer å skape en plausibel og rørende roman med både dybde og romantiske øyeblikk.

"I samme seng" berører en rekke tema, selvsagt kjærlighet og parforhold, men også vennskap, oppgjør med fortiden og rettferdighet, noe som gir en relevant og interessant leseopplevelse.

Dette er også en historie som forklarer at den ekte skjønnheten kommer innenfra og at den ytre er overvurdert. Som mennesker er vi så opptatte av det rent estetiske at vi helt glemmer det som virkelig betyr noe.

Jeg vil anbefale "I samme seng" til de av dere som leter etter en lettlest roman som både underholder og berører. Videre vil jeg anbefale den til lesere som er generelt glad i feelgood-romaner.

fredag 29. mai 2020

"Våroffer" av Anders de la Motte

Våroffer
Anders de la Motte
Krim
520 sider
Oversatt av Bodil Engen
Aschehoug
2020

Anders de la Motte (f. 1971) vokste opp på den skånske landsbygda, noe som preger bøkene hans. Han har arbeidet som politi og sikkerhetssjef. I 2010 vant han prisen for årets beste debut og i 2015 for beste kriminalroman. Bøkene hans er oversatt til 30 språk og har toppet alle svenske bestselgerlister.

"Våroffer" er den siste, frittstående delen av Anders de la Mottes årstidskvartett. Alle de tre foregående bindene har vært nominert til Svenska Deckarakademins pris for beste svenske kriminalroman.

Årstidskvartetten er en serie kriminalromaner der handlingen foregår i det nordvestre Skåne, og som skildres gjennom fire årstider. Dette kunne ha vært en kontekst uten noen bakenforliggende mening, men i stedet har de la Motte utnyttet årstidsvariasjonene og det som karakteriserer hver årstid til det fulle. Han har dermed formidlet noen usedvanlig stemningsfulle historier. I "Våroffer", seriens fjerde og siste bok, er det vårens grønne farger, selve blomstringen og at dagene blir lysere og lengre, som gir denne nærmest sanselige tilleggsdimensjonen.

For øvrig ligner de fire bøkene i serien tematisk på hverandre, der en forbrytelse fra fortiden graves opp, gjerne av noen som nylig har returnert til hjemtraktene.

Den som flytter tilbake i "Våroffer" er kjendiskokken David Nordin. Han er Tornebys store sønn som har vendt hjem fra Stockholm for å lokke turister og sommergjester til stedet. I et gammelt nærliggende slott som eies og forvaltes av den lokale Bokelundstiftelsen, skal han åpne en eksklusiv restaurant. Men det er Davids kone Thea Lind som er bokens egentlige hovedperson. Hun har fått en stilling som traktens nye distriktslege. Davids mor Ingrid, er det lille tettstedets sterke kvinne. Hun har en finger med i det meste av det som skjer i området, inkludert Theas ansettelse.

Valborgsnatten i 1986 døde den vakre 16 år gamle jenta Elita Svart under et hedensk ritual, hun ble et våroffer. Den livløse kroppen hennes ble funnet på Offersteinen midt i dommerringen i skogen, ikke så langt unna slottet. Flere barn hadde deltatt i seremonien, men de flyktet skremt og fortalte at Bladmanmen hadde kommet ridende etter dem gjennom skogen. Er det denne mytiske figuren som drepte Elita? Deretter ble Elitas stebror Leo Rasmussen arrestert, mistenkt for forbrytelsen. Etter lange avhør, tilstod han og ble dømt. Like etterpå forsvant resten av den merkelige familien Svart sporløst. Det hele ble omtalt som en stygg, men enkel historie. En familietragedie. Men var det egentlig det?

Det tar ikke lang tid før Thea blir kjent med nærområdets blodige historie. Og når hun gjør et merkelig funn i en eldgammel eik, begynner hun å grave i det som skjedde med den døde jenta. I takt med at hun oppdager likheter mellom jentas oppvekst og sin egen besværlige fortid, blir hun stadig mer overbevist om at sannheten om den gamle tragedien aldri har kommet fram. Og at våren 1986 har krevd flere ofre.

Men det er få i Torneby som ønsker å snakke om hendelsene fra 1986. Det er noen som hevder at den myteomspunne Bladmannen medvirket til det som skjedde, andre igjen mener det hele er skrøner og spøkelseshistorier. De fleste er imidlertid enige om at drapet skal forbli en del av fortiden.

Men Thea er nysgjerrig og klarer derfor ikke la være å nøste i den gamle saken, og litt etter litt veves fortiden og nåtiden i hverandre.

Jeg har lest de tre foregående bøkene i årstidskvartetten. De følger alle det samme dramaturgiske mønsteret, med forbrytelser begått i fortiden og som av forskjellige årsaker kommer opp til overflaten igjen på grunn av hendelser i nåtiden. Slik er det også med "Våroffer".

Romanen er strukturert slik at handlingsforløpet veksler mellom nåtid (2019) og 1986, der det hele flettes sammen til en fengslende historie, med en noe uventet og dramatisk slutt.

De la Motte skriver som om han har vært forfatter i 100 år. Stilen hans er elegant, og på sin sedvanlige måte tar han seg god tid med å fortelle sin historie, med en og annen vending og overraskelse.

Det skiftende perspektivet i "Våroffer" gir oss mulighet til å bli godt kjent med den mystiske karakteren Elita Svart, jenta som ble myrdet i 1986. Men det er karakteren Thea Lind som er bokens dominerende stemme. Vi blir kjent med hennes dramatiske forhistorie og følger hennes søken etter mordgåtens løsning.

I tillegg til de fine personskildringene, vil jeg spesielt trekke frem de fine beskrivelsene av det lille lokalsamfunnet og dets innbyggere - et samfunn der generasjoner, samhold og fortidens spøkelser spiller en aktiv rolle i hverdagen.

Boken er først og fremst atmosfærisk og en glede å fordype seg i, men til tross for det langsomme og møysommelige tempoet, noe som for øvrig gir leseren god tid til ettertanke og refleksjon, er historien meget spennende.

"Våroffer" er en velskrevet bok som holder leseren fanget fra første til siste side. Anders de la Motte har slik jeg ser det, sannsynligvis aldri vært bedre. Den fengende historien er særdeles gjennomtenkt. Dessuten gjør de godt tegnede karakterene, miljøbeskrivelsene, og den tidvis så trykkende atmosfæren leseopplevelsen eksepsjonell. Jeg kan på det varmeste anbefale "Våroffer" til alle som er glade i en god og spennende krim.

fredag 22. mai 2020

"Etter slutten" av Clare Mackintosh

Etter slutten
Clare Mackintosh
Roman
384 sider
Oversatt av Ulrik Farestad
Cappelen Damm
2020

Britiske Clare Mackintosh er frilansjournalist, blogger og forfatter. Hun jobbet tolv år i politiet, før hun i 2011 bestemte seg for å skrive på heltid. Det var en tragisk sak fra tiden i politiet som inspirerte henne til å skrive gjennombruddsromanen "Jeg lar deg gå", som fikk overveldende mottakelse internasjonalt og ble kåret til Theakston Old Peculier Crime Roman of the Year i 2016. Både Clares andre og tredje roman, "Jeg ser deg" og "La meg være", toppet bestselgerlisten i Sunday Times. De tre krimromanene hennes er alle valgt ut til Richard & Judy Book Club, og oversatt til over trettifem språk. Clare Mackintosh bor i Nord-Wales med mannen sin og deres tre barn.

Max og Pip Adams har et slikt forhold som alle ønsker seg. De elsker og støtter hverandre, og har det veldig bra sammen. De er ganske enkelt det perfekte paret og lykken er total når de får sønnen Dylan. Imidlertid viser det seg tidlig at Dylan lider av en aggressiv form for hjernekreft. I en alder av tre år har han alvorlig hjerneskade og er veldig syk. Døgnet rundt dreier foreldrenes liv seg om sykehusbesøk, behandlinger og tilpasninger.

Én dag får de en svært tung beskjed: Dylan vil aldri kunne leve noe som er i nærheten av et fullverdig liv. Max og Pip står plutselig overfor den viktigste avgjørelsen de til nå har fattet i livene sine. Og for aller første gang, er de helt uenige. De vil ikke det samme.

Men hvis ikke Max og Pip kan enes, må en dommer trå til og ta en beslutning om hva som er det beste for Dylan.

Max og Pip glir lenger og lenger fra hverandre, mens avgrunnen er i ferd med å åpne seg under dem.

"Etter slutten" er en vakker, trist og gripende roman om kjærlighet, respekt, håp og den dypeste fortvilelsen.

Jeg visste at denne boken ville by på en emosjonell berg- og dalbane tur, men jeg var ikke helt forberedt på at den ville få meg til å gråte. "Etter slutten" er faktisk en av de tøffeste og mest hjerteskjærende romaner jeg har lest på lenge.

Clare Mackintosh skriver godt, og er utvilsomt en dyktig forfatter. Derfor overrasker det ikke meg at hun evner å skape troverdige karakterer som er fanget i et mareritt.

Romanen følger primært Max og Pip og undersøker hvordan de på sine ulike måter takler det å ha et veldig sykt barn, og hvorfor de ser så annerledes på ting. Max trenger å tjene penger, så han fortsetter å gå på jobb, ofte innebærer dette mye reisevirksomhet, men han tenker alltid på familien sin. Pip har gitt opp alt for å være med Dylan. Hun er på sykehuset dag og natt, hun spiser ikke, hun sover ikke, og erfarer på daglig basis hvor syk han egentlig er. De elsker ham begge, selvsagt, og ønsker det som er best for Dylan. Men siden Max og Pip har hatt så ulike opplevelser av sykdommen hans, er de ikke i stand til å bli enige når tiden er inne for å ta den endelige beslutningen.

Boken stiller flere høyst relevante etiske spørsmål. Max mener at ethvert liv er verdt å leve, også et der Dylan vil være alvorlig hjerneskadet. Han føler at Dylan fremdeles vil kunne føle litt glede, og kjærlighet fra foreldrene, og at enhver ekstra tid de vil få med ham, ville være verdt behandlingens strenge forhold. Pip er uenig. Hun mener at sønnen allerede har lidd nok, og synes ikke at sønnen burde holdes i live i en tilstand der han ikke er i stand til å leve et fullverdig liv. Hun vil ikke at han skal ha mer smerter. Så hvem av dem har rett? Jeg tror man kan diskutere dette i en evighet og fremdeles ikke komme opp med noe fornuftig svar. Så hvordan kan en dommer i det hele være kapabel til å ta en avgjørelse?

"Etter slutten" er både en tankevekkende og konfronterende bok, og den utfordret til og med noen av mine egne oppfatninger. Det er en trist og til dels deprimerende historie som fortelles, så hvis du er av det følsomme slaget, må du være klar over at det kan bli en tøff leseopplevelse. Jeg likte at Mackintosh var i stand til å presentere de to foreldrenes forskjellige synspunkter på en ikke-partisk måte. Hun lar heller oss lesere reflektere over begge alternativene uten å styre oss i retning av hennes egne meninger. Mange forfattere som skriver om vanskelige tema, gjør det ofte med en agenda, noe som i dette tilfellet var forfriskende fraværende. Dermed kunne jeg forstå både Max og Pip og hvorfor de følte slik de gjorde.

Boken følger Max og Pip i to forskjellige versjoner av den samme gripende og mangefasetterte historien, men vi får også høre fra en av Dylans leger, Leila. Det er med på å vise den menneskelige siden av det medisinske fagpersonellet som ivaretar et barn med alvorlig sykdom, og at de ikke forblir upåvirket av sine pasienters skjebne.

Som tittelen antyder, fokuserer bokens andre halvdel på tiden etter slutten, det vil si etter Dylans død. To forskjellige versjoner, bestemt av en dommers kjennelse, blir som nevnt utforsket. Det er et smart "alternativ univers"-konsept som dessuten viser at livet vil fortsette, selv om Dylans død kan virke som slutten på livet slik Max og Pip som foreldre kjenner det.

Det merkes for øvrig at Clare Mackintosh har investert mye følelser i denne romanen, og i følge etterordet har hun faktisk selv vært gjennom en lignende situasjon. Hennes erfaring tilfører boken en dybde den ellers ikke ville ha hatt.

"Etter slutten" er kanskje ikke en lettlest roman, men den er så imponerende at jeg er glad for at jeg fikk mulighet til å lese den. Jeg vil så absolutt anbefale boken, men ha for all del en serviett eller to i nærheten, når du skal lese den. Det er nemlig vanskelig å holde tårene tilbake.

torsdag 14. mai 2020

"Den endeløse stranden" av Jenny Colgan

Den endeløse stranden
Jenny Colgan
Roman
400 sider
Oversatt fra Hege Frydenlund, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
Lesetid
2020

Jenny Colgan er forfatter av utallige bestselgende romaner. Hun er født i Skottland og har bodd i London, Nederland, USA og Frankrike. Til slutt valgte hun det fuktigste av alle disse stedene og bor nå rett nord for Edinburgh med mannen Andrew, hunden Nevil Shute og tre barn. Hun liker kaker, Doctor Who, varme bad, Converse-sko og veldig lange bøker. Du kan lese mer om Jenny på nettsiden og Facebook-siden hennes, eller følge henne på Twitter: @jennycolgan.

"Den lille øya i Havet" er en sjarmerende romanserie av den britiske bestselgerforfatteren Jenny Colgan. Bli kjent med den unge kvinnen Flora som forlater det hektiske livet i London og åpner kafé i hjembyen på den skotske øya Mure.

"Den endeløse stranden" byr på et kjært gjensyn med den lille skotske øya Mure og hovedpersonen Flora MacKenzie.

Det har gått en liten stund stund siden den første boken i serien, "Velkommen til Floras kafé", og Flora har sakte begynt å tilpasse seg livet på Mure, øya som hun forlot i sin ungdom. Å bytte ut hektiske London med uendelige strender og vakker natur kjennes helt rett. Kafeen hun driver i det rosa huset ved stranden, er blitt en suksess. Det samme kan ikke helt sies om forholdet mellom Flora og hennes tidligere sjef Joel. Selv om lidenskapen er der, virker han fjern og Flora har begynt å tvile. Hvordan kan hun trenge gjennom skallet hans og bygge en fremtid med en mann som nekter å slippe henne inn i livet sitt?

Men hvorfor er det så vanskelig å komme ham inn på livet? Og hvorfor virker det som om han skjuler noe for henne? Det blir ikke enklere av at han er travelt opptatt med det ene oppdraget etter det andre, og må derfor ofte dra på forretningsreise til New York.

Samtidig har Floras bestevenninne Lorna fått varme følelser for den lokale legen, Saif. Han flyktet fra det krigsherjede Syria og etterlot seg både kone og barn i hjemlandet. Dessuten har han måttet kjempe hardt for å vinne øyboernes tillit. Men alt endres når han får en sjokkerende beskjed...

Mens de kalde mørke nettene blir til lange, lyse dager, kjemper de to venninnene med å få kontroll på livene sine. Spørsmålet er om det er mulig å finne lykken på den lille, forblåste øya langt mot nord.

Å lese en Jenny Colgan-bok fyller meg alltid med tilfredshet. Jeg vet at historien vil appellere til meg, at dialogene både er morsomme og seriøse, og at jeg vil like karakterene. Jeg bare vet det! Og den spådommen slo ikke feil denne gangen heller.

Vi ble kjent med karakterene i "Velkommen til Floras kafé", og jeg vil derfor anbefale deg å lese den boken først.

For øvrig er det lett å plukke opp tråden igjen, for "Den endeløse stranden" begynner der den forrige boken i serien endte.

Jenny Colgan beskriver livet på øya Mure med en smittsom varme, men det er også mørke undertoner som gir historien enda en dimensjon. Øyboerne har alle sitt å stri med, og ingenting synes å komme til dem på den enkle måten. Det er akkurat det som gjør denne boken så leseverdig, for hadde hun kun skildret en rosenrød og virkelighetsfjern drømmetilværelse, hadde den ikke hatt samme appell. Colgan skaper i stedet mysterier og problemer som karakterene må overvinne, noe som gjør historien interessant og øyboerne enkle å relatere seg til. Noen ganger gjør hun det imidlertid nesten uutholdelig vanskelig for dem, men det er også det som gjør boken til noe mer enn bare en ordinær feelgood. De tiltalende og forseggjorte miljøene som handlingen foregår i, gjør i tillegg boken vanskelig å mislike.

Som forfatter er Jenny Colgan også eminent god til å beskrive mennesker og ikke minst mellommenneskelige relasjoner.

Som i hennes andre romaner blir man godt underholdt, og boken er vanskelig å legge fra seg. Jeg likte i hvert fall den varmen og medfølelsen som hvilte over fortellingen, og som medførte at jeg rett og slett måtte vite hva som ville skje.

Noe jeg tidlig la merke til, var at denne boken er langt mer alvorspreget enn de andre bøkene jeg har lest av Colgan. Ikke at de andre bøkene på noen måte er overfladiske eller uten alvorlige øyeblikk. I denne har vi Floras egne situasjoner, men det er flere andre gripende øyeblikk som angår både hennes familiemedlemmer og venner.

"Den endeløse stranden" får mine varmeste anbefalinger. Det er en bok som garantert vil bevege deg dypt.

Jeg håper at det minst kommer en bok til i denne serien!

Min anmeldelse av "Velkommen til Floras kafé":
https://heartartpaintingandlyrics.blogspot.com/2019/09/velkommen-til-floras-kafe-av-jenny.html

søndag 3. mai 2020

"Livredd for å leve, dødsredd for å dø" av Bjørn Sortland

Livredd for å leve, dødsredd for å dø
Bjørn Sortland
Ungdomsbok
178 sider
Piggsvin Forlag
2018

Bjørn Sortland har skrevet bøker i ulike sjangrer for barn, unge og voksne. Bøkene hans er utgitt i 23 land.

Han har vunnet flere priser, blant annet Deutscher Jugendliteraturpreis, Kritikerprisen og Aschehougprisen for sitt samlede forfatterskap.

16 år gamle Dina er født blind. Hun har lest et sted at halvparten av alle blinde føler seg mer ensomme enn andre. Hun liker ikke å skylde på at hun er blind, men hevder at hun tilhører den halvparten.

Dina mener også at hun ikke er noe morsom å være sammen med. Mange tror at folk med et handikap er ekstra positive og glade. Kanskje folk som ser, ikke orker tanken på at de er såkalt friske, de grøsser på ryggen av å tenke på at de teoretisk sett kunne vært som henne. De orker ikke å tenke på at slike som Dina kan være deprimert.

Derfor ønsker de veldig at hun har det kjempefint, at hun faktisk er glad for at hun er blind. At Dina ikke ser på problemer som problemer, men som positive utfordringer.

Dina synes hun blir behandlet som hjelpeløs. Dina kan passe på seg selv, men faren hennes tror at det er Lily, au pairen, som gjør det, i hvert fall når han ikke er hjemme.

Det har snart gått to år siden moren til Dina døde av brystkreft. Siden den gang har faren fått seg en ny kjæreste, Grete, som har flyttet inn til dem, sammen med sin datter Emilia. Jevnlig tar de med seg faren på sykleturer, gåturer i fjell og hei, reiser på helgeturer til Loondon, osv. Da må Dina holde seg hjemme sammen med Lily.

Dina synes ikke noe spesielt om de nye familiemedlemmene, så hun har flyttet ut i en av farens mange bobiler.

Faren driver et firma som heter Øyvinds Caravan & Camper-land, som selger campingbiler, bobiler og vogner.

Det står tretten forskjellige bobiler på en stor, gruslagt parkeringsplass utenfor huset deres. Før byttet Dina på å bo i en Challenger, en Pössl og en Adria. Nå har hun flyttet inn i en VW Camper Caravan fra 1962, som faktisk er den eneste av alle campingbilene til faren hun ikke får lov til å bo i. Men faren og hans nye familie er for øyeblikket bortreist.

Én kveld bryter en fremmed gutt seg inn i campingbilen. Han heter Tom T. og er på flukt fra en barnevernsinstitusjon. Han har til og med tent på et hus med vilje.

Tom T. blir ikke 18 år før om åtte uker, men å kjøre bil, det kan han.

Han tar med seg Dina på en biltur. Dina er usikker på om hun blir kidnappet, eller på om hun egentlig har lyst til å bli med. Tom T. virker grei, men hvem er han egentlig?

Dina ønsker å få med seg en konsert i Stavanger med det svenske bandet Kent, som for øvrig er hennes favoritt-band. Bandet er i ferd med en omfattende avslutningsturné, så dette blir siste mulighet til å høre dem opptre live.

Men det er lettere sagt enn gjort å komme seg til oljebyen, især når man verken har mat, penger, eller nok bensin på tanken.

Det er sjelden jeg har vært så beveget etter å ha lest en ungdomsbok. Med risiko for å måtte trekke det tilbake igjen, vil jeg påstå at dette er den beste romanen for ungdom som jeg kommer til å lese i år. Verken mer eller mindre.

Handlingen spenner over tre dager, og foregår i tidsrommet fra onsdag 19.10.2016 til fredag 21.10.2016. I tillegg har den en fin flyt, noe som nærmest får sidene til å vende seg selv.

Historien fortelles av Dina, noe som gir en litt annerledes, men interessant vinkling, i og med at hun er blind.

Både Dina og Tom T. er flerdimensjonale og meget interessante bekjentskaper, man blir sugd inn i deres univers - og hvis man er av en eldre dato, så blir man 16-18 år igjen.

Bjørn Sortland har et godt grep om karakterene sine, og han er flink til å beskrive mennesker og miljøer. Historien er engasjerende og gjenkjennelig i sin tematikk om mennesker i en besværlig livssituasjon og deres problemer.

Boken er veldig underholdende, og det er mye mer ved den enn man kanskje skulle tro.

"Livredd for å leve, dødsredd for å dø" er på mange måter en roman om å være annerledes, men også i stor grad om kraften til å endre sin fremtid.

Foruten det handler den bl.a. om å bli voksen før tiden og å bli sittende fast i en livssituasjon som er vanskelig å komme ut av, når man ikke har de beste kortene på hånden. Heldigvis er Dina en fighter som gjør rent bord i mer enn en forstand.

Kapitlene er korte og mange (det er 79 av dem), og boken er engasjerende og leses raskt.

Språket er ungdommelig og dialogbasert, og handlingen både fremadskridende og mettet.

Karaktertegningene er helstøpte og solide, og selv om Dina er blind, vil det være ganske enkelt for målgruppen, å gjenkjenne følelser og stemninger.

Derfor er "Livredd for å leve, dødsredd for å dø" en viktig bok, og så absolutt verdt en anbefaling.

Bjørn Sortland er en forfatter som evner å skrive til alle generasjoner, og denne medrivende ungdomsromanen kan leses av både unge og voksne.

mandag 27. april 2020

"Kepler62 - Øya" av Bjørn Sortland og Timo Parvela

Kepler62
Øya
Bjørn Sortland og Timo Parvela
Illustrert av Pasi Pitkänen
Barnebok, 9-12 år
188 sider
Piggsvin Forlag
2019

Bjørn Sortland (1968) debuterte i 1992 med "Det er ikkje natta" og har siden utgitt et utall bøker i alle sjangre for barn, unge og voksne. Bøkene hans er oversatt til flere språk og han har mottatt norske og internasjonale litteraturpriser. Sortlands bøker har både den lette, humoristiske stilen og han tar barns og unges univers og problemer på alvor.

Timo Parvela (1964) er Finlands fremste barnebokforfatter og flere av hans bøker er tilrettelagt for scene og TV, og den svært så populære Ella-serien har også blitt filmatisert. Parvelas bøker har blitt oversatt til over 20 språk og han har blitt tildelt den viktigste barne- og ungdomslitteraturprisen i Finland.

Pasi Pitkänen (1984) studerte grafisk design ved Aalto University og der gikk han også på kurs om film, animasjon og astronomi. I flere år har Pitkänen illustrert barnebøker og han har også jobbet som illustratør, figurdesigner og grafiker i Rovio Entertainment, som står bak Angry Birds, og hans illustrasjoner har vært publisert over hele verden. Pitkänen henter inspirasjon ved å observere mennesker, populærkultur, natur og barndomsminner.

Sortland og Parvela skriver annenhver bok i Kepler62-serien. "Øya" er skrevet av Bjørn Sortland.

Tenk deg en hel verden uten våpen, og så er du den eneste som har maskingevær. Og masse ammunisjon, da er du konge over hele verden, sa pappa en gang.

Hovedperson og forteller, Marie Vallvik, har flyktet til planeten Kepler62e, der hun sammen med andre barn prøver å bygge en ny og trygg verden.

Siden de ankom, har barna delt seg i to stammer, som i ettertid har hatt lite kontakt med hverandre, slik det ofte var mellom ulike land den gangen Marie bodde på jorden.

Det har den siste tiden hersket en litt paranoid stemning, og få vil bli overrasket dersom det bryter ut en krig mellom dem snart.

Til nå har Maries halvsøster Olivia vært leder for deres stamme.

Men den trykkende atmosfæren har skapt mye frustrasjon i gruppen. Ting har ikke funket, det er knapt med mat, og de har ikke fått til å lage en ordentlig landsby. Savnet etter en sterk leder er derfor stor blant mange.

Marie har flyttet fra basen, og nå bor og sover hun i en slags hytte hun har laget selv.

Selv om jorden nesten var helt ødelagt og hun var svært ensom, hadde hun det kanskje likevel bedre da hun bodde der, i det lille landet Norge.

Marie har nylig oppdaget en strand. Hun ser ofte utover mot sjøen når hun er der. Langt der ute er det en øy som ikke ligner på noen øy hun har sett på jorden. Selv om det er klart vær, er den ofte pakket inn i en slags grågul dis. Med noen store, taggete steinformasjoner ser den på avstand ut som en borg. Marie lengter dit. Kanskje hun der endelig kan få fred fra folk. Det sies at noen av barna har reist ut dit.

Én dag tilbys Marie rollen som ny leder. De fleste i stammen mener at hun er den sterkeste av dem, mest fordi ingen tåler ensomhet bedre enn henne. En sterk leder må nemlig tåle å være alene på toppen.

Dessuten er Marie den eneste av dem som har skytevåpen.

Men i skyggene hviler fortsatt en gammel fare - faren hennes, den onde Vallvik som ødela jorden de kom fra. Mye tyder på at han ennå er i live og ønsker å ødelegge for dem. Marie gjør et fatalt valg som kan bli svært farlig for henne.

"Øya" er den åttende boken i Kepler62-serien.

Historien er fengende og tempoet høyt.

Teksten er lett å forstå og enkel å lese. Jeg anbefaler boken for egenlesing fra 9-12 år, men den er også bra for litt eldre barn, f. eks. i ungdomsskole-alder, som vil lese noe som ikke er for vanskelig, men likevel spennende.

"Øya" er en handlingsmettet fantasy-bok med mange spektakulære elementer, og sterke vennskap som blir satt på prøve.

Beskrivelsene av planeten Kepler62e er fengslende. Samtidig klarer Sortland å holde på spenningen gjennom hele boken, men det som virkelig gjør "Øya" til noe helt spesielt, er fortellergleden som oser ut av sidene.

Boken berører tematikk som vil egne seg godt for målgruppen, bl.a. å kjempe for det man tror på, og å finne sin egen vei i den fantasifulle verdenen som Bjørn Sortland og Timo Parvela har skapt.

Hovedpersonen Marie er godt tegnet, og hun fremstår som en katalysator for de store endringene hos alle dem hun kommer i kontakt med.

Bokens mange og fine illustrasjoner av Pasi Pitkänen, understøtter og supplerer teksten på beste vis. Den flotte forsiden kan heller ikke unngå å tiltrekke seg mange unge lesere. For øvrig er både historien og universet godt strukturert, og for barn og unge fra ca. 9 år og oppover, er Kepler62-serien et must.

En virkelig flott leseopplevelse for fantasihungrige barn og unge!

Min anmeldelse av bok nummer to i Kepler62-serien, "Nedtelling":
https://heartartpaintingandlyrics.blogspot.com/2015/09/kepler-62-nedtelling-av-bjrn-sortland.html



fredag 24. april 2020

"Alt vi holdt hemmelig" av Lara Prescott

Alt vi holdt hemmelig
Lara Prescott
Roman/Spenning
374 sider
Oversatt fra engelsk av Einar Blomgren, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Lara Prescott har studert skrivekunst, statsvitenskap og internasjonal utvikling. Hun debuterte med romanen "Alt vi holdt hemmelig", som gikk rett inn på amerikanske bestselgerlister i 2019, og er under oversettelse til 30 språk. Prescott bor i Austin, Texas.

"Alt vi holdt hemmelig" er en velskrevet og overbevisende bok om hva klassikeren "Dr. Zhivago" betydde for den kalde krigen.

I Sovjetunionen har Boris Pasternak arbeidet med sitt storverk i over tyve år, men han motarbeides av mektige krefter.

Romanen han holder på med å skrive tar nemlig for seg tematikk som personlig frihet, den russiske revolusjonen og borgerkrigen, noe som ikke blir sett på med milde øyne av de kommunistiske makthaverne.

Hans nære medarbeider og elskerinne, poeten Olga Ivinskaya, blir sendt til Gulag. 

Boken anses som anti-sovjetsk og blir forbudt, men smugles ut av landet av en italiener som har vært ansatt ved Radio Moskva, og som har forbindelser til den venstreorienterte forleggeren Giangiacomo Feltrinelli. Han gir ut romanen på italiensk. Siden blir den oversatt til en rekke språk. "Dr. Zhivago" blir raskt en internasjonal bestselger. Året etter, i 1958, blir Pasternak tildelt Nobelprisen i litteratur for verket, men han får ikke lov av sovjetmyndighetene til å ta imot den. To år senere dør han av lungekreft.

På slutten av 1950-tallet er den kalde krigen på sitt kaldeste, og USA henger bak. Sovjetunionen ligger foran i romkappløpet, og amerikanerne trenger sårt en etterlengtet propagandaseier. I denne kampen er både litteratur og kunst potensielle våpen, og "Dr. Zhivago" et åpenbart sådant.

I det skjulte blir romanen oversatt til russisk og to hemmelige CIA-agenter får sitt livs oppdrag: å smugle "Dr. Zhivago" inn i Sovjetunionen. Den glamorøse og sofistikerte Sally Forrester er en erfaren spion som bruker sin sjarm til å lokke hemmeligheter på mektige menn. Irina er nybegynner, men under Sallys veiledning lærer hun raskt spionhåndverket. På verdensutstillingen i Brussel i 1958 deltar de to forkledde CIA-agentene som representanter for Vatikanstaten på dennes stand. Her får de kontakt med noen russiske gjester som blir fristet til å ta med seg boken til hjemlandet.

"Alt vi holdt hemmelig" er basert på den sanne historien om "Dr. Zhivago". Om helter som handler i det skjulte, om hemmelige lidenskaper, ødelagte hjerter og om å holde ut. Men mest av alt handler den om at kraften i en enkelt bok kan forandre verden.

Historien tar leseren med til høyden av den kalde krigen, fra Washington DC til Moskvas gater og Sovjetunionens Gulag-leire.

Boris Pasternaks "Dr. Zhivago" er på mange måter navet i denne boken. Den ble gitt ut første gang i Milano i 1957, og regnes i dag for å være en av romankunstens store klassikere. Handlingen foregår delvis i en av de mest stormfulle periodene i Russlands historie, nemlig på begynnelsen av 1900-tallet med revolusjon og verdenskrig. I sentrum av historien er det en intens kjærlighetshistorie, men de kommunistiske makthaverne nektet å utgi Pasternaks monumentale roman som utspiller seg i perioden mellom 1905-revolusjonen og andre verdenskrig, og som bl.a. vektlegger individuell frihet.

Samtidig følger vi en kvinnelig gruppe av maskinskrivere ved CIA; især de to kvinnene Irina og Sally. I denne delen av romanen forteller Lara Prescott en historie om spirende feminisme, kjærlighet, så vel som forræderi og renkespill. Forfatterens stil er nærmest dokumentarisk. Og til tross for store menneskelige dramaer med fatale konsekvenser for flere av de involverte partene, blir den aldri spesielt sentimental.

"Alt vi holdt hemmelig" fortelles fra perspektivet til en gruppe forbløffende kvinner.

Irina er oppvokst i USA med en russisk mor. Hun er ikke som de andre kvinnelige maskinskriverne ved CIA, noe som vekker oppmerksomheten til mennene med makten i organisasjonen. Og snart finner Irina ut at hun har mer verdi for CIA enn hun egentlig trodde. Jeg likte Irina svært godt, og syntes at hun var en sympatisk og modig karakter. Jeg gledet meg alltid til kapitlene om henne, og var henrykt over vennskapet hennes med Sally, en CIA-operativ som var en del av teamet som hadde til oppgave å smugle "Dr. Zhivago" inn i Sovjetunionen. De var begge godt tegnede karakterer som jeg brydde meg om.

Men det var de delene av boken som omhandlet Boris Pasternak, forfatteren av "Dr. Zhivago", og hans forhold til elskerinnen Olga Ivinskaja, jeg likte spesielt godt. Olga var en pådriver og hans inspirator, og det er gjennom henne vi lærer om redselene ved å leve i det kommunistiske Sovjetunionen. Romanen skildrer noen brutale og hjerteskjærende øyeblikk, spesielt når det gjelder forholdet mellom Boris og Olga, som jeg syntes var sterk kost, men også rørende.

"Alt vi holdt hemmelig" er i tillegg en brutal, men vakker undersøkelse av kjærligheten og dens mange fasetter. Kjærligheten mellom Olga og Boris, men også foreldrekjærligheten, og den sterke kjærligheten til ens hjemland. I en bok fylt med spionasje, terror og trusler, lyser faktisk kjærligheten opp som et fyrtårn og gir håp.

Dette er en roman som har alle de ingrediensene og kvalitetene jeg liker ved en god roman: Et historisk aspekt, flere interessante karakter og en heftig dose med intriger og spenning.

For øvrig er boken godt skrevet, man lever seg inn i handlingen, og det er uhyre vanskelig å legge den fra seg.

Hvis historiske romaner med intriger, spenning og uredde kvinnelige karakterer er din greie, er dette boken for deg. Jeg kan så absolutt anbefale "Alt vi holdt hemmelig"!

tirsdag 14. april 2020

"Ting å finne på når det regner" av Marissa Stapley

Ting å finne på når det regner
Marissa Stapley
Roman
288 sider
Oversatt av Line Gustad Fitzgerald
Cappelen Damm
2019

Marissa Stapley er en anerkjent kanadisk forfatter, journalist og kritiker. "Ting å finne på når det regner" er hennes første bok på norsk. Den er inspirert av historien til hennes egne besteforeldre. Hun har til sammen skrevet tre romaner, og har også undervist i kreativ skriving. Marissa Stapley bor i Toronto sammen med sin familie.

Tre generasjoner, to familier og en hemmelighet som kan ødelegge alt.

Mae Summers og Gabriel Broadbent vokste opp sammen på det idylliske gjestgiveriet Summer's Inn, i Alexandria Bay, som ligger ved bredden av St. Lawrence-elva nord i staten New York. Mae ble foreldreløs i en alder av seks år og Gabe trengte beskyttelse mot sin alkoholiserte far, så begge ble oppdratt under samme tak av Maes besteforeldre, Lilly og George. Et barndomsvennskap som med årene utviklet seg til et kjærlighetsforhold. Men forholdet tok slutt da Gabe på mystisk vis forlot byen. Mae ble eldre, kom over kjærlighetssorgen og flyttet til New York City.

Cirka ti år senere rakner Maes liv når hun oppdager at forloveden Peter Greaves er en svindler, det ikke har blitt nedbetalt avdrag på boliglånet etter at de kjøpte den fancy leiligheten sin i New York, og det såkalte suksessrike selskapet de drev sammen, WindSpan Turbine, er fiktivt - det finnes rett og slett ikke. Når politiet setter i gang med å etterforske saken, får hun også vite at ingenting av det Peter har fortalt henne om seg selv har vært sant. Han forfalsket identiteten, han forfalsket dialekten, han forfalsket livet, han forfalsket alt. Og han elsket ikke Mae. Nå har han forsvunnet, og etterlatt henne i en mildt sagt kaotisk tilstand.

Etter en stund innser Mae at det bare er ett sted hun kan dra for å få orden på livet sitt: hjem til Alexandria Bay.

Men heller ikke alt er på stell i hjembyen: Bestemoren sliter med demens, og bestefaren har flyttet ut som følge av en stor hemmelighet bestemoren aldri hadde ment å avsløre.

Hun treffer også ungdomskjæresten Gabe som har returnert hjem etter at faren hans ble syk. Han er nå en kjekk, men tenksom voksen mann, som sliter med et gammelt traume som fremdeles hjemsøker ham.

"Ting å finne på når det regner" er en velskrevet roman som utforsker familiehemmeligheter og spøkelser fra fortiden som kan sabotere fremtiden.

Dette er et engasjerende og karakterdrevet flergenerasjons-drama, samt en fornøyelig, rørende og absorberende roman.

Karakterene er autentiske. De er mangelfulle og interessante, og de sliter alle med sine egne demoner.

Romanens karakterdrevne plott vever sammen fortid og nåtid for to familier i et flergenerasjonelt perspektiv, mens de lærer å takle, akseptere, støtte og elske hverandre ubetinget.

Historien dveler ved de mentale og emosjonelle kvalene som kan være forårsaket av underliggende hemmeligheter, sorg, skyld, familiedynamikk, vennskap, kjærlighet eller ensomhet, og understreker viktigheten av å legge ting bak seg, tilgivelse og forsoning.

Romanens hendelser utspiller seg med den majestetiske St. Lawrence-elva som et bakteppe, som ikke bare er en kraftig del av selve historien, men også en metaforisk tråd som forbinder fortid, nåtid og fremtid.

Selv om det også er en del romantikk i boken, er ikke dette primært en kjærlighetsroman. Mae og Gabes kjærlighet er så absolutt intens, men den utgjør bare en mindre del av historien, som for øvrig inkluderer de to hovedpersonenes separate reiser og historiene til deres foreldre og Maes besteforeldre.

Foreldrekjærligheten og dens tidvise forsømmelser er romanens emosjonelle sentrum. Likeså den romantiske kjærligheten.

Noen lesere vil kanskje synes at bokens struktur og det store persongalleriet er litt forvirrende, mens andre igjen vil glede seg over romanens kompleksitet. Noe av det jeg likte best, var Maes erkjennelse av at det bare var hun som kunne redde seg selv, og til tross for at hun elsket Gabe, klarte hun fint å overleve på egen hånd.

Marissa Stapleys prosa er en annen av bokens styrker. Hun kan både fortelle en god historie og skrive med medfølelse. Noen passasjer har en aldeles nydelig, hjemsøkende lyrikk. Og epilogen bør glede de av dere som foretrekker en konvensjonell og lykkelig slutt.

Dessuten har Stapley en svært så levende og beskrivende skrivestil, og hun tilnærmer seg alvorlig tematikk på et realistisk og tidvis hjerteskjærende vis.

I tillegg har hun gjort en habil jobb med å skape en livlig atmosfære med beskrivelser av bl.a. St. Lawrence-elva. Man kan nærmest ta og føle på magien, farene og mysteriet ved denne elva som bærer så mye historie.

For øvrig starter bokens kapitler med et lite tips om hva man kan finne på når det regner, derav tittelen "Ting å finne på når det regner".

"Ting å finne på når det regner" er til syvende og sist en intelligent, stemningsfull, ettertenksom roman som tilfredsstiller både hodet og hjertet.

Boken vil nok finne sine lesere blant kvinner. Til gjengjeld kan den leses av alle aldre. "Ting å finne på når det regner" får mine varmeste anbefalinger.

torsdag 9. april 2020

"Zara og dei - Misse-konkurransen" av Bjørn Sortland og Elisabeth Moseng

Zara og dei
- Misse-konkurransen
Bjørn Sortland
Illustrasjoner av Elisabeth Moseng
Barnebok, 3-6 år
Nynorsk
32 sider
Piggsvin forlag
2018

Bjørn Sortland (f. 1968) er født i Bergen, men vokste opp på Bømlo. Han debuterte som barnebokforfatter med Det er ikkje natta (1992), og han har siden skrevet over 40 bøker for barn og ungdom. Flere av bøkene handler om kunst, og han har ofte samarbeidet med kjente bildekunstnere og illustratører, som Lars Elling, Trond Bredesen og Hilde Kramer. Sortlands bøker er gitt ut i nærmere 20 land, og i 1996 vant han den prestisjetunge Deutscher Jugendliteraturpreis for den tyske oversettelsen av Raudt, blått og litt gult sammen med illustratøren Lars Elling. I 2011 fikk han Aschehougprisen for hele forfatterskapet.

Elisabeth Moseng (f. 1967) er en norsk illustratør. Hun har laget illustrasjoner for blant annet forlag, aviser, magasiner, design- og reklamebyråer.
Moseng har to års utdannelse ved AD-linja på Westerdal Reklameskole, samt en bachelor-grad fra Kingston University i London. Hun har arbeidet med flere teknikker, deriblant akvarellmaling og grafiske teknikker. Illustrasjonene hennes inneholder ofte flater og mønstre, og motivene og figurene har et naivistisk, ekspressivt preg. Moseng er tilknyttet illustratør-fellesskapet "Illustratørene" i Oslo.

Bøkene om Zara og familien hennes er populære, og i 2017 kom filmen "Gorillahjerne til middag" som er basert på den første boken.

"Zara og dei - misse-konkurransen" er den andre boken i serien om Zara og dei.

Hele familien til Zara blør veldig lett neseblod. Dette skyldes visstnok at de er zombier, selv om det ikke kommer klart frem av historien. Og fordi de bor i en campingvogn og alle navnene deres begynner på Z, synes mange at de er skumle.

Faren til Patricia, Zaras venninne, vil lage en misse-konkurranse. Zara vet ikke hva det er. Patricia sier at på lørdag skal de finne ut hvem som er den fineste jenta i klassen. Alle skal få prøve seg.

Zara finner frem finkjolen sin. Tenk om hun blør neseblod på den?

Moren til Zara er ikke noe begeistret for misse-konkurranser. Hun sier at alle jenter er den fineste og den beste jenta.

Faren til Zara har ringt faren til Patricia. De to skal være dommere, men Zara er ikke sikker på om faren hennes vet hva en misse-konkurranse er. Han sier at å misse er det samme som å bomme. Om man kaster en ball eller en stein etter en gorilla og ikke treffer - da bommer man, sier faren til Zara.

Han sier også at hun bare skal ta på seg en gammel genser og en joggebukse, og at hun ikke trenger å ta på seg fine klær eller sminke seg.

Men når de kommer hjem til Patricia, oppdager Zara at alle de andre jentene har pyntet seg. Og de lurer fælt på hvorfor Zara har så stygge klær på seg.

De skal jo avholde en misse-konkurranse. Faren til Patricia har til og med laget til konge- og dronningstoler.

Men oppi noen bøtter og i en rosa bag som faren til Zara har tatt med seg i bilen, ligger det noe som tilsier at dette ikke blir en helt vanlig misse-konkurranse likevel...

Høytlesning er et hyggelig ritual, og kanskje er det god tid til å samles om bøkene i de kommende ukene. Men også de litt eldre barna som kan lese selv, har glede av å bli lest høyt for.

Det er mange gode grunner til å lese høyt for barn og fortsette med å gjøre det. Høytlesning er nemlig et godt utgangspunkt for sosialt samvær, nærhet og samtaler om barnets verden. Barn som blir lest høyt for, får dessuten et bedre ordforråd og blir flinkere til å lese og skrive.

"Zara og dei - misse-konkurransen" er en flott billedbok som egner seg godt til høytlesning. Historien er enkel, hjertevarm og har mye humor.

Hovedpersonen Zara er egentlig bare en jente som vil passe inn, men som ikke helt vet hvordan. Jeg kan faktisk ikke la være å tenke på hvor mange unge jenter der ute som har det på samme måte som Zara.

Forfatter Bjørn Sortland og illustratør Elisabeth Moseng er eminente sammen, og de komplementerer hverandre svært godt.

Historien blir fortalt i en enkel tekst med tydelige og særegne illustrasjoner som i fargevalg og uttrykk gjenspeiler Zaras følelser på fineste vis. Illustrasjonene er for øvrig satt på hvit bakgrunn slik at de sterke fargene kommer frem på en best mulig måte.

Les bøkene om Zara høyt for et barn i barnehagealder. Det vil både være noe å identifisere seg med og le av. "Zara og dei - misse-konkurransen" anbefales til barn fra 3 år og oppover.


søndag 5. april 2020

"Luften du puster" av Frances de Pontes Peebles

Luften du puster
Frances de Pontes Peebles
Roman
590 sider
Oversatt til norsk av Elisabet Middelthon, MNO og NFFO
Pantagruel Forlag
2019

Frances de Pontes Peebles har tidligere skrevet romanen "The Seamstress". Den er oversatt til ni språk, og har vunnet Elle Grand Prix for skjønnlitteratur, Friends of American Writers Award og James Michener-Copernicus of America Fellowship. Hun er født i Pemambuco, Brasil, og utdannet ved Iowa Writers' Workshop.

En historie om et intenst kvinnelig vennskap, drevet av kjærlighet, misunnelse og stolthet - og følelsen av å være fortapt uten den andre.

"Luften du puster" er et rørende portrett av et livslangt vennskap som handler om det vi skylder forholdene som bestemmer våre livsløp.

To unge jenter blir mot alle odds venner på en sukkerplantasje i Brasils innland i 1930-årene. Den magre, foreldreløse niåringen Dores arbeider på kjøkkenet. Graça er den bortskjemte datteren til den velstående sukkerbaronen. Hun er flink, rik, vakker og fascinerende uoppdragen, alt det som Dores ikke er. Hva har de egentlig til felles?

Selv om de er født inn i to vidt forskjellige verdener, er kjærligheten til musikken noe som binder dem sammen. Mens Graça er velsignet med en sangstemme som er de færreste forunt, har Dores en forbløffende evne til å skrive sanger og vakre sangtekster. Sammen er de en dynamisk duo.

For begge er musikken en vei ut av det livet de er født inn i. Men først må de flykte fra plantasjen der de begge holdes tilbake mot sin vilje. For ingen far vil nemlig tillate sin datter å bare dra avgårde for å lage musikk i Rio de Janeiro, og i hvert fall ikke på 1930-tallet.

Ingen av jentene er forberedt på det hedonistiske livet som venter dem i Lapa, en bydel i det sentrale Rio de Janeiro. Sex, narkotika og alkohol. Alt er lov, og alt er lett tilgjengelig. Og de hopper rett i det.

Snart er Graça og Dores i gang med å lage musikk. Men bare en av dem er bestemt til å bli stjerne. Det nære, men ustadige forholdet blir skjebnesvangert og kommer til å hjemsøke dem begge.

"Luften du puster" er en episk, oppslukende roman om et intenst, komplisert og flyktig vennskap, drevet av kjærlighet, ambisjoner, misunnelse, frykt og ikke minst kjærligheten til musikken, og spenner over flere tiår og kontinenter.

Selve historien er mer fokusert på karakterutviklingen enn plottet. Men dette er ikke en fin liten bok om et varmt vennskap. Det er en roman fylt med sjalusi. Stedvis nokså sjokkerende. For når Graça sakte blir til den berømte superstjernen Sophia Salvador, blir rivaliseringen mellom de to venninnene så intens at det nesten går på helsen løs.

Romanen er sterk atmosfærisk, og man kan nærmest føle både sambaens rytmer og Rios hete. Stort sett var jeg så oppslukt av kulturen og musikken og galskapen, at jeg ikke klarte å legge boken fra meg. Jeg måtte hele tiden vende sidene for å følge de to venninnene gjennom de støyende gatene i Lapa-strøket i Rio de Janeiro (1930-tallet), til Los Angeles i Hollywoods gullalder (1940-tallet), før de vendte hjem til den uimotståelige lyden av trommeslag. For en tur det var. Hold deg fast!

Brasil er preget av samba-musikken som både Graça og Dores er forelsket i. Hollywood er like mye glamour som en kamp, siden hverken berømmelse eller suksess kan beskytte dem mot rasisme og mistanke.

De to hovedpersonene, Graça og Dores, er eksepsjonelt tegnet. Frances de Pontes Peebles har skrevet om to svært så komplekse og lagdelte karakterer, og et venninne forhold som er fullt av motsetninger.

Selv om historien kun blir fortalt fra Dores perspektiv, synes jeg at forfatteren gjør en meget god jobb med å også fremheve den flerdimensjonale karakteren som er Graça/ Sophia Salvador. Noen ganger virket hun forfengelig, overfladisk og unyansert, mens hun andre ganger så ut til å ha en dybde som Dores ikke kunne nå, en smerte som bare en ekte kunstner kan forstå og en sjel som virkelig trengte å bli elsket.

Handlingsforløpet er naturlig nok sentrert rundt musikken - spesielt sambaen, og det vises tydelig, ikke bare i ordene som er skrevet, men også i måten de er skrevet på.

Peebles evner å skape sekundære karakterer ut av musikken, sambaen, omgivelsene og tidsperioden. Det er umulig å ikke bli fascinert av det.

For øvrig er forfatterens skrivestil artikulert, nærmest på grensen til det poetiske. Hennes lek med ord er faktisk et av romanens høydepunkter.

"Luften du puster" er en emosjonell og vakker roman. Imidlertid er det noen ting jeg skulle ønsket var gjort annerledes. Boken er nemlig litt for lang, og tidvis ble historien noe langdryg og repeterende, og kanskje for detaljert. Allikevel likte jeg å lese om denne historiske perioden, og syntes at samba-musikken fungerte som et fint bakteppe.

Totalt sett en ganske god bok som er vel verdt å lese, især hvis du elsker musikk og har reiselyst. "Luften du puster" kan varmt anbefales!

mandag 30. mars 2020

"Ryktet går" av Lesley Kara

Ryktet går
Lesley Kara
Thriller
360 sider
Oversatt av Dorthe Erichsen, MNO
Panta Forlag
2020

Lesley Kara er tidligere elev ved Faber Academy der hun deltok i kurset "Writing a Novel".

Hun bor ved kysten i Nord Essex. "Ryktet går" er hennes første roman og den ble en Sunday Times bestselger.

En av oss er i stand til å drepe. En av oss har drept før.

Det skjer noe med vår kollektive bevissthet når vi får høre om en barnemorder. Det bryter med tingenes naturlige rekkefølge - barn er nemlig ment å være uskyldige, fulle av håp og lykke - ikke overgitt til et mørkt og ukontrollerbart raseri, og de skal i hvert fall ikke være kapable til å ta et annet menneskets liv.

De fleste, naturlig nok, blir opprørte av disse morderne som er mindreårige. Og det stopper ikke bare når rettferdighet har skjedd fyllest. For når vi vet at de en dag har sonet ferdig og returnerer til friheten, kanskje under et nytt navn, gir det oss frysninger.

Og hvorfor? Fordi vi har et kontinuerlig behov for svar. Vår tro på rettferdighet må gjenopprettes. Er det virkelig sånn at noen som tidligere har begått et drap, er i stand til å bli rehabilitert?

Dette er premisset for Lesley Karas debutroman, "Ryktet går".

Historien er satt til den lille, søvnige byen Flinstead-on-Sea, der den nyinnflyttede alenemoren Joanna tilfeldigvis setter i gang en dramatisk hendelseskjede ved å dele et rykte hun har hørt. Joanna er desperat etter å passe inn i lokalsamfunnet og sørge for at hennes mindreårige sønn Alfie inkluderes i skolefellesskapet. Hun er opptatt av å få aksept blant de andre mødrene som henter barna sine utenfor skoleporten. Så hun deler et saftig rykte som forteller at den beryktet barnemorderen, Sally McGowan, lever under ny identitet, i byen deres.

I 1969, da Sally var bare ti år gammel, knivstakk hun og drepte den fem år gamle Robbie Harris. Det var en sensasjonell sak som delte nasjonen i to. Var hun en kaldblodig psykopat eller et offer for voldelige foreldre, seksuelt misbruk og vanskjøtsel i oppveksten? Hun sa at det var en lek som gikk galt, men ingen trodde på henne. Vel, folk flest gjorde det i hvert fall ikke. De ble fortørnet da hun ble dømt for uaktsomt drap, i stedet for overlagt. Det finnes ingen bilder av Sally etter at hun i 1981 ble sluppet ut fra fengsel som en voksen kvinne.

Joanna vet selvfølgelig ikke om det er noe substans i ryktet, ei heller hva hun har satt i gang. Men det sprer seg hurtig videre som ild i tørt gress og spiser intetanende ofre på sin vei. Et helvete bryter løs og beskyldningene begynner å hagle. Og Sally McGowan, hun som ryktet handler om, kan bare hjelpeløst se på det hele fra sidelinjen. Vil hun risikere å bli involvert for å beskytte de som virkelig er uskyldige og dermed avdekke sitt virkelige jeg, eller vil hun fortsette å holde seg under radaren og la kaoset råde i den lille byen?

Dessverre for Joanna er det noen som misliker at det var nettopp hun som i utgangspunktet spredte ryktet, og farlige krefter settes i sving. Snart innser Joanna at både hun og hennes sønn er i alvorlig fare.

Er Sally McGowan fortsatt en kaldblodig morder? Vil hun begå drap igjen for å beskytte privatlivet sitt? Eller er en ny drapsperson på ferde i byen, blodtørstig etter hevn?

Ryktespredning og sladder i et lite lokalsamfunn er fokuset i denne intense thrilleren, som gir et interessant innblikk i et anliggende de fleste kan relatere seg til.

"Ryktet går" er kanskje en spenningsroman, men den er også mye mer. Den har en enorm verdi som et psykologisk studie i mennesker og relasjoner, og den er godt skrevet.

Lesley Kara forstår hvordan man forteller en god historie. Rolig tegner hun karakterene sine, og gjennom deres måte å handle på, reaksjonsmønstrene deres og hva de sier, forteller hun meg mye om dem, uten å bruke ord på å forklare hva hun mener. Spesielt er portrettet av hovedpersonen (og jeg-fortelleren) Joanna svært tydelig.

Til å bgynne med føler Joanna seg veldig ensom. I tillegg sliter sønnen hennes, Alfie, med å få venner på den nye skolen. Hun kvier seg for å ta kontakt med de andre mødrene, og det er derfor lett å forstå hvorfor hun tror at det å spre et rykte kan heve hennes sosial status betraktelig.

Avsløringen av hvem den virkelige Sally McGowan er, er likeså gjort på dyktig vis. Sakte, men sikkert, avdekkes det som faktisk hendte for så mange år siden, i 1969, og bildet blir tydeligere. Men bare litt, siden mistanken rettes mot så mange mennesker.

"Ryktet går" trekker også frem det urolige forholdet mellom media, offerets familie og gjerningspersonen til en grufull forbrytelse. Den viser hvor langt et barn, som ofte selv er et offer, kan holdes ansvarlig for sine forbrytelser og ber sine lesere vurdere om sann forløsning i det hele tatt er mulig. "Ryktet går" er derfor en bok som ikke bare vil utfordre deg, men også stille spørsmål ved dine egne vurderinger, selv etter at den er ferdiglest.

Lesley Kara er for øvrig flink til å snekre en spenningsroman sammen. Hun er dyktig til å lede leserne frem til en feilslutning, uten at man føler seg ført noe sted. I stedet føler jeg at jeg har funnet ut av det selv. Når hun deretter har plassert meg der hun vil ha meg, skyver hun lett til historien og jeg opplever at jeg ikke har forstått noe som helst. På den måten holdt hun meg fanget fra første til siste side.

Jeg likte denne boken særdeles godt. Den var nesten ren perfeksjon - spenningen når man blar over til neste side, plottet, forvirringen, og til slutt den forløsende løsningen. Den oppfyller mange av kriteriene til en vellykket kriminalroman, og jeg er svært takknemlig for at jeg fikk anledning til å lese den. Jeg er uhyre spent på å se om Lesley Kara klarer å følge opp denne.

Det er ikke uten grunn at Lesley Kara har fått gode anmeldelser av sin debutroman, "Ryktet går", og jeg håper hun har mange flere historier å fortelle. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg gleder meg til mer fra hennes penn.

onsdag 25. mars 2020

"Søstrene fra Toscana" av Lori Nelson Spielman

Søstrene fra Toscana
Lori Nelson Spielman
Roman
368 sider
Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord, MNO
Cappelen Damm
2020

Lori Nelson Spielman debuterte med "En liste for livet", som er oversatt til et trettitalls språk og har toppet bestselgerlistene i flere land. Hun har også utgitt bøkene "Tilgi meg" og "Bortenfor stjernene". Lori Nelson Spielman bor i Michigan sammen med mannen sin.

En inspirerende roman, en reise til familierøtter i Italia, en kjærlighetshistorie over kontinenter og en guide gjennom livets svingete veier til lykke.

For mer enn to hundre år siden, i Trespiano i Italia, kastet Filomena Fontana, en uanselig, bitter ungpike med en søster som var velsignet med skjønnhet, en forbannelse over alle andrefødte Fontana-døtre, og dømte dem med det til et liv uten kjærlighet.

Noen sier det er et tilfeldig sammentreff; andre at det er en selvoppfyllende profeti. Men ingen kan komme utenom fakta. Siden den dagen for over to hundre år siden da Filomena utsa sin forbannelse, har ikke en eneste andrefødt datter i Fontana-familien funnet den store kjærligheten.

Nåtid:
De siste ti årene har Emilia jobbet som baker ved Lucchesi Bakery and Delicatessen i Brooklyn. En butikk som eies av bestefaren, og som har vært i drift siden 1959. Hun er den andrefødte datteren i sin familie.

Emilia er lykkelig, men single, noe hun hevder at kun skyldes en underlig tilfeldighet.

Andre, som hennes andrefødte pretensiøse kusine Luciana (Lucy), som for øvrig er kronisk desperat etter å finne kjærligheten, insisterer på at det må være en ekte forbannelse.

Imidlertid blir de begge nokså fortumlet når deres noe eksentriske grandtante Poppy kontakter dem pr. brev med et oppsiktsvekkende tilbud.

Til høsten skal Poppy reise tilbake til hjemlandet sitt, Italia, for å feire sin åttiende fødselsdag. Og hun vil at Emilia og Lucy skal bli med henne.

Det tar ikke lang tid før de tre befinner seg på en uforglemmelig reise gjennom det vakre italienske landskapet.

De ankommer Venezia. Derfra krysser de landet med tog til Firenze og avslutter turen på Amalfikysten, hvor Poppy må innfinne seg på trappen foran Ravello-katedralen (som ligger i en liten fortryllende italiensk by) på sin åttiende fødselsdag.

Der skal Poppy møte sin store kjærlighet, og dermed en gang for alle bryte den gamle familieforbannelsen.

Med "Søstrene fra Toscana" har Lori Nelson Spielman levert en feiende flott familieroman som ikke bare er velskrevet, men som også har et fint blikk for karakterenes indre og ytre liv, og deres innbyrdes forhold.

Med et bakteppe av venetianske kanaler, toskanske marker og idylliske landsbyer ved Amalfikysten, vil romantikken blomstre, skjebner forsegles, og familiehemmeligheter avdekkes - hemmeligheter som kan true Fontana-familien mye mer enn en to hundre år gammel forbannelse.

I likhet med så mange andre familieromaner har "Søstrene fra Toscana" noen sterke kvinneskikkelser som omdreiningspunkt.

Forfatteren bruker tid på å bygge karakterene opp. De får kropp og sjel, og hun lykkes (til tross for et noe fantasirikt plott) med å gjøre dem ganske troverdige.

Emilia, Lucy og deres grandtante Poppy, samt bokens øvrige persongalleri, skildres med både innlevelse og empati.

Karakterene er så forskjellige og unike at man ikke kan la være å bli henført av historiene deres.

Spielman dveler mye rundt tematikk som vedrører den menneskelige psyken, deriblant manipulasjon, sjalusi, kjærlighetssorg og dyp kjærlighet.

Historiens røde tråd er menneskets evige kamp for å finne meningen med livet, den store kjærligheten, og samtidig forstå og forlike seg med sitt opphav.

Den tar også leseren med på en spennende reise tilbake til 1960-tallet, den gang Poppy var ung.

Dessuten gir romanen et innblikk i livene til de mange italienerne som emigrerte til USA på 1900-tallet, med håp om en bedre fremtid.

"Søstrene fra Toscana" vil appellere til alle som noen gang har ønsket å fri seg fra andres forventninger til hvem man skal være, og i stedet følge sin egen vei. Romanen handler også om å lege gamle sår og lære å tilgi. I tillegg til å finne den store kjærligheten, kjempe for å beholde den og gripe mulighetene når de kommer.

Det var så mye jeg likte ved denne boken, men det beste var nok følelsen den etterlot meg med, en påminnelse om at med litt mot, er alt mulig.

Lori Nelson Spielman har en god penn. Som alltid skriver hun med et vakkert og blomstrende språk som jeg liker å lese. Ytterligere er det svært beskrivende, noe som passer godt med bokens mange sekvenser om naturen og omgivelsene.

"Søstrene fra Toscana" er en roman som gjør deg varm om hjertet og etterlater deg med en tåre i øyekroken. Den er elegant skrudd sammen, lettlest og tildels humoristisk, og gir en veldig fin og troverdig skildring av tre kvinners søken etter kjærligheten. Den er hverken en ordinær kjærlighets- eller famileroman, den er så mye mer. Les den!

Jeg anbefaler Lori Nelson Spielmans bøker, både denne og tidligere utgivelser, "Bortenfor stjernene" og "En liste for livet".