søndag 18. oktober 2020

"Svarte vannliljer" av Michel Bussi

Svarte vannliljer
Michel Bussi
Krim
400 sider
Oversatt av Agnete Øye
Cappelen Damm
2020

Michel Bussi er Frankrikes nest mestselgende forfatter og en av landets mest populære krimforfattere. Han har vunnet en rekke litterære priser, og har skrevet flere krimbøker. "Etter styrten" lå på franske bestselgerlister i mer enn et år og er utgitt i 35 land. I Norge vant boken den litterære prisen Gullkulen i 2016. I 2019 kom "Tiden er en morder" på norsk.

Michel Bussi er professor i geografi ved Universitetet i Rouen, og han er en mye brukt politisk kommentator.

"Svarte vannliljer" er en sjarmerende krimroman med fantastiske karakterer og en meget intrikat intrige.

I landsbyen Giverney, hvor kunstneren Claude Monet bodde og malte sine berømte vannlilje-malerier, blir et lik av en mann funnet i en kanal. Det rare er at dødsårsaken ikke nødvendigvis er slik den ser ut. Liket kan ha blitt flyttet. Dessuten har avdøde et knust kranie og et sår i hjerteregionen? Druknet han, eller døde han av et slag mot hodet, eller et kutt fra en kniv? Offeret er den lokale storkaren Jerome Morval, en kjent øyekirurg, med kontor på avenue Prudhon i Paris, i sekstende arrondissement. Han bodde i et av de fineste husene i landsbyen. 

Jerome Morval var født og vokst opp i Giverney. Han var gift med en lokal kvinne, Patrica Cheron, og så ut til å ha hatt et lykkelig ekteskap. Han kom tilbake til landsbyen etter at han var ferdig med medisinstudiene. Morval var for øvrig en skjørtejeger, og ikke motvillig til å flørte med enhver kvinne han møtte på sin vei.

Den eksentriske politietterforskeren Laurenç Sérénac og hans metodiske assistent Sylvio Bénavides synes å stå på bar bakke. Det hjelper lite at de underveis finner ut at et nærmest identisk drap ble begått på samme sted i 1937.

Og det hjelper heller ikke at Laurenç faller pladask for den svært så fagre lærerinnen, Stéphanie, hvis ektemann ikke bare er et sjalu beist, men også en av de hovedmistenkte.

Tre kvinner i ulike aldre og på ulike steder i livet, er på mystisk vis involverte i drapet.

Men hva er koblingen mellom drapet i 1937 og nåtiden, og de tre kvinnene i Giverny? Hvem er den eldre damen som bor i byens historiske mølle, og er maleriet på veggen hennes en original Claude Monet verdt millioner?

"Svarte vannliljer" er en svært god krim som ikke bare oser av tykk fransk atmosfære, men også bærer preg av forfatterens kjærlighet til maleren Claude Monet (men også andre impresjonistiske malere), hans hage og især vannliljedammen, hvor han fikk sine mest berømte motiv fra. 

Historien finner sted i Giverny, stedet hvor Monet bodde og jobbet de siste årene av sitt liv, inntil han døde i 1926. 

Man kan sikkert diskutere om dette egentlig er en krimbok, eller om det er noe annet. Et mord finner uansett sted, men hovedvekten av handlingen ligger på forholdene mellom de forskjellige karakterene som er involverte i historien. 

Historien dreier primært rundt en trio hunkjønn som befinner seg i ulike faser av livet: En ensom gammel dame, den unge og lammende talentfulle Fanette, og Stéphanie, forførerinne og kunstlærer.

På fint vis skildrer Michel Bussi de problemene som kan oppstå ved å etterforske et lite og lukket samfunn. 

I tillegg er plottet intelligent utformet, og det inneholder mer enn én gåte som skal løses.

Det er på ingen måte en historie som fortelles lineært, men en kompleks og intelligent konstruksjon. Jeg ble fanget, forvirret, irritert, overrasket, men også mye mer enn det.

Michel Bussi forteller sin historie langsomt. Han tar seg god tid til å skape sine karakterer, og lar historien utfolde seg stille og rolig. Bussi er en dyktig forteller, og jeg kjedet meg ikke i hans selskap.

Underveis gjettet jeg på potensielle gjerningspersoner. Imidlertid klarte jeg aldri å gjette hvem som hadde gjort hva, noe som egentlig var bra. Det er nemlig den slags krimbøker jeg liker. En langsom fortelling, tydelige karakterer og en handling som ikke er så lett å gjennomskue.

Jeg vil ikke røpe så mye mer, men bare si til slutt at ingenting i denne boken er i nærheten av å være slik det fortoner seg i begynnelsen og underveis. Det er for øvrig svært lenge siden jeg har blitt så grundig overrasket over avslutningen i en roman.

Hvis du vil lese en litt annerledes krim, bør du så absolutt lese "Svarte vannliljer". Jeg ble i hvert fall godt underholdt hele veien, og vil derfor ikke nøle med å anbefale den til alle som kan like en spennende historie med et godt beskrevet karaktergalleri.

lørdag 10. oktober 2020

"Vi var en familie" av Shilpi Somaya Gowda

Vi var en familie
Shilpi Somaya Gowda
Roman
336 sider
Oversatt av Sidsel Mellbye
Cappelen Damm
2020 

Shilpi Somaya Gowda er født og oppvokst i Toronto i Canada. Hennes tidligere romaner, "Indias datter" og "Gyllen sol", ble begge internasjonale bestselgere og solgte over en million eksemplarer verden over. Hun har en MBA fra Stanford University og en bachelorgrad i økonomi fra University of North Carolina. Shilpi bor i California med ektemann og barn.

En uforglemmelig og gripende fortelling om en familie i oppløsning.

Shilpi Somaya Gowda er tilbake i toppform med denne hjerteskjærende romanen om en helt alminnelig familie som får livet snudd opp ned når katastrofen rammer.

Familien Olander lever den amerikanske drømmen. Jaya, som er datter av en diplomat, er fra India, og Keith, en investeringsbankier fra Pennsylvania, møttes for første gang på en pub i London en varm fredagskveld i september 1990, dit begge hadde gått etter jobben for å ta en drink med kolleger. Flere år senere, i 2008, bor de i et staselig murhus, med stor bakhage og svømmebasseng, i solfylte California. Deres solide ekteskap bygger på trygge, felles verdier og en sterk kjærlighet til de to barna; tenåringsdatteren Karina og den åtte år gamle sønnen Prem.

Men verken kjærlighet eller velstand kan beskytte dem mot den usigelige tragedien som snart vil forandre livene deres for alltid. 

Prem drukner i bassenget. Karina som har passet på ham mens foreldrene er på jobb, prøver å utføre hjerte- og lungeredning, men klarer ikke å redde ham.

Alle vil ha noe å bebreide etter at et menneske dør, særlig hvis det er et barn. 

Fortapt i sorg og fortvilelse, går den en gang så sammensveisede kjernefamilien hver sin vei i stedet for i samme retning. Jaya søker mot det spirituelle, Keith drukner seg i arbeid. Datteren Karina fokuserer på sin egen fremtid og selvstendighet, men vakler voldsomt på veien. 

Og lille Prem, som ennå ikke helt har forlatt verden, er en hjelpeløs og passiv tilskuer til at hans elskede familie er i ferd med å gå fullstendig til grunne...

"Vi var en familie" er en inderlig skildring av fire individer som desperat forsøker å finne veien fra en smertefull fortid til en håpefull fremtid.

Det er en dypt rørende karakterdreven roman om overlevelsesprosessen etter tapet av en elsket sønn og bror.

Shilpi Somaya Gowda skriver glitrende og hun blåser liv i sine karakterer, slik at de fremstår flerdimensjonale og elskverdige. Portrettet av dem er skrevet med ærlighet, dybde og sjel, og er intet mindre enn eminent.

Hun skriver hjertevarmt og sterkt om en familie i krise, og gjennom Jaya og Keiths synsvinkel opplever vi sorgen, savnet og følelsen av å svikte som foreldre på nært hold. Beskrivelsen av den uendelige foreldrekjærligheten, frykten og sinne mot det en forelder ikke kan forhindre, er overveldende og nesten urovekkende.

Historien dreier seg rundt fire hovedkarakterer – Jaya, Keith, Karina og Prem – og perspektivet skifter mellom dem i forholdsvis korte kapitler. 

Det er interessant å lese om det som skjer med familien i kjølvannet av deres smertelige tap, og hvordan de håndterer sorgen på ulike måter. Og forfatteren skildrer godt de vidtrekkende ringvirkningene en slik hendelse kan ha. 

Shilpi Somaya Gowda har virkelig noe på hjertet, og hun tør å skrive om de tingene som gjør vondt. Om kjærlighet, tap, og sorg. Om krise og meningsløshet. Om å miste noen man elsker. Og om å finne veien videre i livet – eller tilbake til livet, om du vil.

For øvrig synes historien å være svært autentisk og den skaper et realistisk og sterkt bilde av en sorgprosess. 

Jeg ble dypt rørt av denne romanen. Det er en god stund siden jeg sist leste en bok som vekket så sterke følelser i meg. Boken er både tankevekkende og tårevåt, og den er vanskelig å legge fra seg når man først har begynt å lese. 

Shilpi Somaya Gowdas roman tar fatt i tematikk som er gjenkjennelig og fremfor alt menneskelig, og det gjøres med stor stilistisk overlegenhet. Språket er lavmælt, kontrollert – og eksplosivt når det trengs. Man må imidlertid være klar over at boken krever full konsentrasjon og omtenksomhet fra sin leser. Men hvis du kan mobilisere det, venter det både en utmerket og viktig leseopplevelse.

Jeg vil anbefale "Vi var en familie" til alle som liker en velskrevet historie om mennesker og deres liv på godt og vondt.

søndag 4. oktober 2020

"Amerikansk jord" av Jeanine Cummins

Amerikansk jord
Jeanine Cummins
Roman
416 sider
Oversatt av John Grande, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Jeanine Cummins (f. 1974) er en amerikansk forfatter som i 2004 debuterte med boken "A Rip in Heaven", om drapet på to av søskenbarna hennes. Hun har utdannelse innen engelsk og kommunikasjon. "Amerikansk jord" er hennes tredje roman. Cummins bor i New York med ektemann og to barn.

"Amerikansk jord" er en gripende roman om en mor og et barn på flukt - om sorgen over de som er borte, og om hvor langt vi er villige til å gå for å redde dem vi er glad i. Og samtidig er den en intenst spennende kat-og-mus-fortelling som ikke slipper taket i deg.

Ekteparet Lydia Quixano og Sebastián Pérez Delgado bor med sin åtte år gamle sønn Luca i Acapulco, Mexico. Sebastián er journalist, Lydia eier en bokhandel. 

Sebastián skriver om narkokartellene og deres innbyrdes krig. Ofte når artiklene hans blir publisert i avisen, blir både han og familien tilbudt hotellopphold av avisen fordi de er redde for hva dem han skriver om kan finne på av represalier.

Én dag dukker det opp en ny kunde i Lydias bokhandel som heter Javier. De to blir venner og har lange og gode samtaler om bøkene som de begge elsker. Det Lydia ikke vet er at han er Javier Crespo Fuentes, lederen for det største narkokartellet (La Lechuza-kartellet) i Acapulco. 

Selv om Sebastián har blitt truet mange ganger, publiserer han likevel en artikkel om Javier Crespo Fuentes. Det får store konsekvenser for familien.

Under et familieselskap blir seksten av Lydias familiemedlemmer drept. Bare Lydia og Luca overlever massakren, siden han måtte på do og trengte morens hjelp akkurat da den skjedde.

Det finnes bare én mulig gjerningsmann for et så omfattende blodbad i Acapulco, og alle vet hvem det er. Javier Crespo Fuentes. 

Godt over nitti prosent av alle forbrytelser i Mexico blir aldri oppklart. Politiet er et maskespill som skaper en nødvendig illusjon om at kartellene ikke er immune mot straff. Lydia vet dette. Alle vet dette. 

De må forsvinne. De må komme seg vekk fra Acapulco, så langt vekk at Javier Crespo Fuentes aldri kan finne dem.

Hennes eneste håp om å overleve er å flykte fra kartellets rekkevidde til en fjern fetter i USA. Men det vil bli vanskelig, for Javier har øyne overalt.

Mer enn to hundre mil må Lydia og Luca legge bak seg, med buss og tog, og til fots gjennom ørkenen, før de kommer til USA. På veien møter de barmhjertighet og medmenneskelighet, men hele tiden må de være forsiktige, for hvem er venn, hvem er fiende, og hvem kan egentlig de stole på? Og hele tiden puster lederen for narkokartellet dem i nakken.

"Amerikansk jord" forteller en hjerteskjærende, brutal og høyaktuell historie om en mor og hennes sønns flukt fra Mexico til USA langs den livsfarlige migrantruten.

Romanen gir et innsiktsfullt perspektiv på meksikanske migranters tøffe og tidvise umenneskelige forhold.

Handlingen skildrer en reise mot sikkerhet, og en flukt fra en sikker død. Det er en nådeløs beretning om hva en mor er villig til å gjøre for sin sønn og sin egen fremtid, selv om den er like usikker som reisen mot den.

Historien er fengslende og veldig godt fortalt. Lydias historie er så brutal at den er vanskelig å fatte, men samtidig kan man forholde seg til den fordi Lydias karakter blir så godt fremstilt. Hennes lidelser blir nærmest våre, og hennes kamp blir vår. Det er lett å forstå hennes frykt og håp. 

De fysiske og mentale belastningene ved å være på flukt, fortelles overbevisende. Det er uhyggelig og brutalt. Men slik lever migrantene, i en verden der ondskap og død er hverdagskost.

På Lydia og Lucas reise nordover møter de mange mennesker som alle gjør inntrykk.

Boken gir dermed en stemme til de mange tusen migrantene som reiser gjennom Mexico på jakt etter et bedre liv eller bare med et håp om å overleve og unnslippe sine forfølgere.

Romanen er velskrevet. Språket er flytende og har nøkterne beskrivelser blandet med et fint billedspråk, som er med på å understreke både handlingen og følelser.

Det er også krydret med spanske ord, noe som bringer en ekthet til selve leseopplevelsen, og man glemmer derfor aldri i hvilken verdensdel handlingen finner sted.  

Historien synes å være svært troverdig, og er med på å øke bevisstheten om problematikken knyttet til de livsfarlige rutene som migrantene følger gjennom Mexico mot USA. 

Det er en fremragende bok som ikke bare handler om migranter, men spesielt om en mor og hva hun er villig til å gjøre for å redde barnet sitt. En eminent leseopplevelse!

"Amerikansk jord" er en av de bøkene man skulle ønske aldri tok slutt. Det er en utrolig skarp og velskrevet roman som kun kan anbefales på det sterkeste.

torsdag 24. september 2020

"Kollektivet - Fulle mugger" av Torbjørn Lien

Kollektivet - Fulle mugger
Torbjørn Lien
Tegneseriebok
176 sider
Egmont Kids Media 
2020

Kollektivet feirer hele 20 år som serie med Fulle mugger!

Norske tegneseriers adelskalender inneholder ikke mange skaperverk som har underholdt publikum i hele tjue år. Og det hjelper ikke om en tegner fremviser aldri så mye stå-på-vilje og ideer, om ikke vedkommende samtidig har et publikum. Torbjørn Lien har både stå-på-vilje, ideer og et trofast publikum.

At hans tegneserie fremdeles er høyst levende, vises ved at persongalleriet stadig er under utvikling:

I denne boken forsvinner Mounirs ravgale kjæreste Magda, og erstattes av den adskillig mer likevektige Agathe. Også Tobben og Ina-Stina slår opp, noe som fører til en kort og hektisk sjekkeperiode for Tobbens del, der hans smude moves går selveste Ronny i næringa.

I denne fjortende samleboken spenner seriene fra sommeren 2017 til våren 2019, i tilnærmet kronologisk rekkefølge. 


onsdag 23. september 2020

"Radio Gaga - Omrockering" av Øyvind Sagåsen

Radio Gaga - Omrockering
Øyvind Sagåsen
Tegneseriebok
160 sider
Egmont Kids Media 
2020

Nye koster i - og for - RADIO GAGA!

Da Radio Gaga gikk fra å spille andrefiolin i nisjebladet Pondus, til å få sin helt egne, gilde trykksak, måtte Øyvind Sagåsen step up his game. Ikke bare skrudde han tegneferdighetene opp til elleve, men det ble også foretatt en omrokering i radioredaksjonen. 

I denne boken kan du lese hele historien om de gjennomgripende omrokeringene i Radio Gaga. Men tonen og humoren er allikevel den samme. Hovedpersonene har ikke blitt mindre eksentriske bare fordi de er under ny ledelse. Heller tvert imot!

Med Preben som eier og Tobben som redaktør, har radiostasjonen luntet avgårde. Men ingen av disse to herrer har noensinne hatt et snev av kringkastingsambisjoner. Det var på tide å få inn en drivende kraft, som kunne sette litt fart på sullikene i redaksjonen.

Derfor har Magne kommet inn som ny redaktør. Her snakker vi om et fullstendig samvittighetsløst individ med fartstid fra diverse kommunikasjonsbyråer. Han er en treningsnarkoman dynamo med et avslappet forhold til fakta og god presseskikk. Målet er høye ratinger og klikkhøsting på sosiale medier, noe han manipulerer de ansatte på det groveste for å oppnå. 

Tobben har blitt degradert til musikkjournalist, noe han selv ser lyst på, selv om hans bedre og mer ambisiøse halvdel er langt mindre begeistret. Dermed slipper Tobben å holde styr på redaksjonen lenger - en oppgave like lett som å gjete katter - og kan begynne drømmejobben som musikkanmelder. 

Omrokeringen har blitt til omrockering.

Mannen bak Radio Gaga, Øyvind Sagåsen, (FLIS) har vært på trykk i rundt 350 publikasjoner i 10 land med vitsetegninger og forskjellige striper. Dette gjør ham til landets kanskje mest publiserte serieskaper, noe som neppe er tilfeldig, siden han også er en av de morsomste. Humoristen er født og herdet i Odda, men bor nå i Stavanger.

Sagåsen har vunnet både Pondus-prisen og Sproing-prisen. Radio Gaga-bladet ble kort etter oppstarten i 2019 kåret til Norges beste humorblad av tegneserie-nettstedet Empirix.


søndag 20. september 2020

"Blekkulf - Hval i trøbbel" av Bente Roestad

Blekkulf - Hval i trøbbel
Bente Roestad
Illustrert av Jerzy Olszak og Magdalena Markiewka
Barnebok, 3-6 år
33 sider
Egmont Kids Media
2020

Blekkulf er en av våre mest kjente miljøforkjempere, og han har engasjert barn i flere generasjoner, med sitt oppmuntrende budskap: "Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt!". 

Hvis alle i Norge bruker minst en plastpose mindre i år, blir det fem millioner færre plastposer som kan blåse på sjøen eller havne andre steder i naturen. 

Bruk hodet, vi har bare en klode! Bli klok og glad sammen med Blekkulf og vennene hans.

Norges mest kjente miljødetektiv er endelig tilbake med en ny bok. Den handler om plast i havet, og heter "Hval i trøbbel".

Denne boken er utgitt av Egmont Kids Media. Forlaget har inngått et samarbeid med WWF Verdens naturfond og Nrk TV-aksjonen 2020. For hver Blekkulf-bok som selges går 5 kr til WWF og den viktige jobben de gjør med å rydde plast i havet.

Blekkulf og vennene hans leker gjemsel nede på havets bunn når de finner en tyggegummi, en brusboks, en plastflaske og én sko.

Nærmere land oppdager de at det flyter mer søppel. Det er nesten som en elv av plast som strømmer ut i havet. 

Plutselig høres det ut som at en tidevannsbølge av uling og jamring kommer mot dem. Det er hvalsang, men den høres veldig rar ut.

De svømmer mot lyden, og ikke så langt unna, ved den måneformede steinen, får de øye på hvalen Hvaldemar. Han ynker seg av smerte fordi han har svelget noe som han ikke har tålt. Han har veldig vondt i magen.

Hvaldemar har fått i seg for mye plast og søppel. Blekkulf og Rokkerolf må hale og dra for å få alle plastposene ut fra munnen hans. 

Og hvordan skal de få bort alt det som ligger nede i magen hans? Kan de klare å redde stakkars Hvaldemar?

"Blekkulf - Hval i trøbbel" er en fargerik og lettfattelig barnebok som tar for seg et svært aktuelt tema, nemlig plastforsøplingen av havet.

All plasten som flyter i overflaten eller synker til bunns er ikke bare en trussel mot hvalene, fiskene, fuglene og alt annet dyreliv i havet - det er også en trussel mot oss mennesker. 

"Blekkulf - Hval i trøbbel" er velegnet til høytlesning for små barn i alderen 3-6 år. Det kan være litt skummelt for barn å høre om og se hva forurensning kan gjøre av skade på naturen. Plast i havet kan være nok til å gi noen barn mareritt hvis de får lov til å se det på nyhetene eller en tilfeldig naturdokumentar om livet i havet. Men i denne boken blir de opplyst uten å bli skremt, og fortalt hva de konkret kan gjøre for å hjelpe.

Historien fortelles med humor, varme og har samtidig mye på hjertet.

Boken er både lekker og iøynefallende, og har et fint og lett tilgjengelig språk som passer godt til målgruppen.

Jerzy Olszak og Magdalena Markiewka har laget fine, detaljrike illustrasjoner, som gir en god visualisering av historien, og som ikke minst er med på å fremheve handlingen. Det er lett å forstå hva som skjer.

En fin, sympatisk og sårt tiltrengt bok som fokuserer på plastforsøplingen av havet uten å skremme eller løfte pekefingrene. 

Les den høyt. Det fortjener den.




Om årets TV-aksjon:

Årets TV-aksjon skal bekjempe plast i havet gjennom å etablere og forbedre eksisterende avfallssystemer for mer enn 900 000 mennesker. I samarbeid med lokalbefolkning, myndigheter og næringsliv skal vi redusere utslipp av plast til elver og hav med 7000 tonn årlig. Vi skal samle inn og resirkulere søppel som i dag ender opp i naturen, redusere bruken av unødvendig plast og jobbe for at beslutningstakere forplikter seg til å nå WWFs mål om null plast på avveie i 2030.

Om WWF:

WWF Verdens naturfond er en av verdens største miljøorganisasjoner, og jobber for å stanse dagens naturødeleggelser og skape en framtid der mennesker lever i harmoni med naturen. 

søndag 13. september 2020

"Ingen utvei" av Cara Hunter

Ingen utvei
Cara Hunter
Krim
320 sider
Oversatt av Ulrik Farestad
Cappelen Damm
2020

Cara Hunter er bosatt i Oxford, i en gate ikke ulik den hun beskriver i bøkene sine. Hun har en doktorgrad i engelsk. Bøkene hennes utgis i 25 land, og har solgt over 1 million eksemplarer bare i Storbritannia.

"Ingen utvei" er den tredje frittstående boken om kriminaletterforsker Adam Fawley. 

En stor edvardiansk enebolig i et velstående boligområde nord for Oxford står i flammer bare noen dager etter nyttårsaften. To barn blir båret ut av det som er igjen av huset. Tre år gamle Zachary Esmond er død, mens storebroren hans, elleve år gamle Matty, kjemper for livet. Hvorfor var de etterlatt i huset alene?

Det er ingen spor etter moren deres (Samantha), og faren deres (Michael) - som var i London for å delta på en konferanse på King's College - tar ikke telefonen. 

Alt tyder på at brannen var påsatt med vilje, men hvem skulle ha et motiv til å drepe to små barn? 

Kriminaletterforsker Adam Fawley og kollegene ved St Aldate politistasjon begynner å grave seg ned i familien Esmonds bakgrunn og oppdager at pengeproblemer godt kan ha vært et motiv. Huset har tilhørt farens familie i generasjoner, men bestefarens ukuelige jernvilje har sørget for at han aldri har kunnet selge det. 

Etter hvert som etterforskningen fortsetter, gjør Fawley et funn som kan lede han mot en løsning på forbrytelsen. Et funn som har vært dypt begravd i Michael Esmonds fjerne fortid.

"Ingen utvei" er en spennende, medrivende og hjerteskjærende roman. 

Boken følger Adam Fawley og hans kolleger mens de jobber febrilsk for å finne foreldrene til de to barna, motivet for mordbrannen og den skyldige. Det er en av de mest urovekkende sakene Fawley noensinne har jobbet med.

Dette er dessuten en sak som føles veldig personlig for Fawley. To barn, hvorav den ene er død, som ser ut til å ha blitt forsømt av foreldrene sine, vekker ubehagelige paralleller til hans egen sønn Jakes død. I tillegg har kona forlatt ham, noe han prøver å holde skjult for kollegene sine. Boken skildrer en svært menneskelig og emosjonell Fawley. Men det ser ikke ut til å ha noen særlig innvirkning på hans evne til å resonnere eller løse denne komplekse saken.

For øvrig er Adam Fawleys perspektiv i jeg-form, mens andre karakterers perspektiv blir fortalt i tredje person. 

Ellers er karaktertegningene gode, og både polititeamet og de menneskene som dukker opp i løpet av etterforskningen er godt beskrevet.

Historien er fengende fra starten av, og spenningen stiger jevnt og trutt gjennom hele boken. Den ispes fragmenter av e-poster, nyhetsartikler fra nettet, og politirapporter. Og det er viktig å lese dem nøye, for der finner man flere ledetråder.

Selv om det ikke er Twitter-feeder eller Facebook-utvekslinger, er mye av den skarpheten man forventer å se på nettet i kommentarfeltene til de forskjellige nyhetsartiklene så definitivt tilstede.

Romanens styrke ligger kanskje i Cara Hunters evne til å hele tiden holde oss lesere på tærne. Saken vi begynner med er mer eller mindre ugjenkjennelig når vi når nærmer oss slutten, men det er en logisk progresjon - og heldigvis en logisk løsning - som gjør at jeg føler meg fornøyd og underholdt. 

Med "Ingen utvei" får man en klassisk page-turner skrevet med en skarp penn, og med et plott som er imponerende godt komponert. 

Jeg vil anbefale boken til lesere som setter pris på en velskrevet krim med et plott som holder hele veien og et sterkt persongalleri, hvor man gis et godt innblikk i karakterenes privatliv, samtidig med at det primære fokuset er på oppklaringen av saken.

Jeg gleder meg til å lese mer om Adam Fawley!

mandag 7. september 2020

"Den mørke almen" av Tana French

Den mørke almen
Tana French
Thriller
576 sider
Oversatt av Line Gustad Fitzgerald
Cappelen Damm
2020

Tana French har vokst opp i Irland, Italia, USA og Malawi. Siden 1990 har hun bodd i Dublin. Hun er utdannet skuespiller fra Trinity College i Dublin og arbeider med teater og film ved siden av å skrive romaner. Med sin debutroman "Skogen" (2007) plasserte hun seg rett i den internasjonale toppklassen av krimforfattere. Siden har hun skrevet seks kritikerroste bøker i serien om Dublin-politiets drapsavdeling. Hun har vunnet en rekke priser, blant annet Edgar, Anthony, Macavity, Barry og ICVA ClarionAwards.

"Den mørke almen" er en frittstående roman.

Toby Hennessy er en ung bekymringsløs sjarmør. Han ble født inn i en komfortabel velstående middelklassefamilie, og har siden seilt gjennom livet full av selvtillit, uten den vanlige uflaksen man hører om. I en alder av tjueåtte år jobber han med PR og markedsføring for et velrenommert kunstgalleri i Dublin sentrum. Han har en stilig bil, en attraktiv leilighet i et av byens fine strøk og en vakker, hengiven kjæreste. Men alt endrer seg en natt, etter en fuktig bytur med sine to beste venner fra skoletiden, da han våkner av en lyd i leiligheten sin og overrasker to innbruddstyver. I stedet for å flykte, slår de ham halvt i hjel og etterlater han for å dø. 

Etter knappe to uker på sykehus med uutholdelige smerter, blir han utskrevet, selv om han fortsatt er avhengig av både smertestillende og beroligende medisiner, og alvorlig skadet både fysisk og mentalt. Den ene hånden og et ben fungerer ikke ordentlig. Men det verste av alt er at Tobys hukommelse ikke lenger er pålitelig. Han vil aldri bli den samme mannen igjen. 

Han ønsker ro for å komme seg til hektene igjen etter de store skadene, og velger derfor å søke tilflukt med kjæresten Melissa på familiens gamle eiendom, Ivy House, for å pleie sin døende onkel Hugo.  

Hugo er nemlig rammet av hjernekreft og har derfor kort tid igjen å leve. Han har fungert som en surrogatfar for Toby og hans søskenbarn, Leon og Susanna. 

Mens Toby gjenopptar kontakten med onkelen og forsøker å kvikne til, blir en hodeskalle funnet i et hult gammelt almetre i hagen.

Snart kryr det av politifolk på eiendommen. Almetreet blir felt og store deler av hagen spadd opp. Kort tid etterpå får Toby rede på fra hovedetterforskeren, kriminalbetjent Mike Rafferty, at de har funnet et helt skjelett, og at det skal ha tilhørt Dominic Ganly, en av Tobys tidligere klassekamerater fra videregående.

Litt senere kommer Rafferty tilbake til Ivy House. Politiets teori er at Dominic ble drept, og at Toby har vært involvert i drapet, fordi snoren fra en av de gamle hettejakkene hans skal ha vært brukt til å kvele Dominic.

Til tross for Melissas advarsler, begynner Toby å lete etter svar på hva som kan ha skjedd. Og en mørkere og farligere fortid åpenbarer seg for ham.

Alt blir snudd på hodet, og med et voksende ubehag går det opp for Toby at han ikke lenger kan stole på sine egne minner. Hvem er han egentlig? Og hvem var han den sommeren da almetreet ble til en grav?

"Den mørke almen" er en spenningsroman som byr på et virkelig gjennomtenkt plott, dystre hemmeligheter og et psykologisk drama hvor alt ikke nødvendigvis er som det ser ut.

Handingen finner sted i Irland, og blir fortalt i første person, i jeg-form.. Romanen er inndelt i tretten kapitler. Fortelleren, Toby Hennessy, er også hovedpersonen.

Det er alltid interessant med upålitelige fortellere. "Den mørke almen" byr på en forteller som ikke bare er upålitelig overfor leseren, men også overfor seg selv, noe som gjør han svært fascinerende.

Toby har ikke noen pålitelige minner om sin fortid og søker derfor etter svar på hva som har skjedd. På samme måte som oss lesere.

Både han og hans onkel Hugo, kan med rimelighet ha begått drapet uten å være i stand til å huske det. Mye av boken tar for seg Tobys voksende følelse av uro mens han sliter med å huske fortiden sin. For med sitt upålitelige minne frykter han at dette virkelig kan være tilfellet.

Roman er velskrevet. I tillegg klarer forfatteren på en nærmest gotisk måte å gjøre Ivy House til et sted som kan få folk til å gå fra forstanden.
Huset med alle sine kriker og kroker, overfylte bokhyller og pyntegjenstander på peishyller og bord, er nemlig full av atmosfære. 
Denne lukkede og klaustrofobiske eiendommen fungerer dermed som det perfekte stedet for selvransakelse, og den stadig økende spenningen gjør at nag og harme lett kan bygge seg opp der.

"Den mørke almen" er en nokså omfangsrik bok. Den begynner i et forholdsvis saktegående tempo, så det er mer en bok man skal nyte, fremfor å skynde seg gjennom. Jeg lot meg i hvert fall oppsluke av denne psykologiske thrilleren. Den er kanskje ikke en page-turner i ordets rette forstand, men likevel en bok proppfull av mystikk og spenning.

Roman graver dypt i tematikk som privilegium, flaks, familiedynamikk, relasjoner, hukommelse, og om å avfinne seg med fortiden. Dessuten er døden et spøkelse som hjemsøker boken. Død fra sykdom, eller død som følge av drap.

For øvrig er språket godt, tidvis briljant. Tana French er en forfatter som vet hvordan hun skal holde sin leser fanget til siste side. Dessuten er hun glimrende til å bygge opp stemninger og skape karakterer som man virkelig lever seg inn i.

"Den mørke almen" er en av de bedre spenningsromaner jeg har lest på lang tid. 

mandag 31. august 2020

"Kjeden" av Adrian McKinty

Kjeden
Adrian McKinty
Thriller
432 sider
Oversatt av Lars-Erik Sørbotten
Cappelen Damm
2020

Adrian McKinty er en irsk krimforfatter og kritiker som har vunnet Edgar-prisen, og som er i ferd med å etablere seg som en av de store forfatterne innenfor internasjonal krim. Han er blitt tildelt Ned Kelly-prisen to ganger, samt Barry-prisen, Audie-prisen og Anthony-prisen. Bøkene om Sean Duffy har blitt omtalt som årets beste krimromaner av aviser og magasiner over hele verden, blant annet av Times of London, The American Library Association, Daily Mail, Boston Globe og Irish Times. Adrian er født og oppvokst i Belfast i Nord-Irland, han studerte filosofi ved Oxford-universitetet og flyttet til USA for å undervise i engelsk på high school. Han er for tiden bosatt i New York.

Rachel Klein er endelig i ferd med å starte livet sitt. Hun er nylig skilt fra sin tidligere ektemann Marty. Etter å ha hatt to jobber for å hjelpe ham gjennom jusstudiene, bestemte han seg for å gå fra henne, for å være sammen med en yngre kvinne. Samtidig måtte hun kjempe mot brystkreft (som nå er på tilbakegang), og ta hånd om deres tretten år gamle datter, Kylie. Nå har Rachel imidlertid begynt å undervise i filosofi på det lokale colleget og kan endelig etter noen tøffe år se fremover. Hun er bare trettifem år gammel, og har hele livet foran seg.

Men én dag skjer det ufattelige. Hun får en telefon fra noen som hevder å ha kidnappet Kylie. Rachel får videre beskjed om at hun hverken må kontakte politiet eller noen andre representanter for ordensmakten. I stedet må hun betale en nette sum av tjuefem tusen dollar i løsepenger, og deretter kidnappe et annet barn, og så varsle kidnapperne når hun har gjort det. Men det i seg selv er ikke nok til å få Kylie tilbake. Alt det gjør er å sikre at de som har kidnappet Kylie får sitt kidnappede barn tilbake. Rachel får ikke Kylie tilbake før foreldrene til barnet hun kidnapper i sin tur kidnapper et annet barn og betaler løsepengene. Det er slik Kjeden virker og fortsetter i all evighet. Rachel er dermed et ledd i Kjeden.

Rachel er en helt vanlig kvinne, men i løpet av de neste dagene vil hun gå over alle grenser for å redde datteren sin.

For hjernene bak Kjeden vet at foreldrene vil gjøre alt for barna sine. Men det de ikke vet, er at de nå kanskje har møtt sin likemann. 

"Kjeden" er en fartsfylt, engasjerende og handlingsmettet thriller som vil fange din oppmerksomhet fra begynnelse til slutt.

Romanen har et eminent, men foruroligende premiss. 

Historien er godt konstruert og den gir deg rikelig med angst og bekymring på karakterenes vegne. Du er med dem hvert eneste steg på veien, og i hver en del av deres reise.

At historien er helt vill og på mange måter utroverdig, betyr egentlig lite. Den er nemlig spennende, godt skrevet, og særdeles underholdende. 

Boken har derimot en troverdig hovedperson som er drevet av sin kjærlighet til datteren.

Rachel er en kvinne man umiddelbart sympatiserer med. Hun har til nå ikke hatt det enkleste livet, men blir så tvunget til å gjøre noe som er så forferdelig at det kan være vanskelig å vise noe annet enn avsky. Hun får hjelp av sin forhenværende svoger - med Kjedens tillatelse - til å utsette et annet foreldrepar for nøyaktig den samme situasjonen som hun selv befinner seg i.

Handlingen er skremmende og den tvinger leseren til å stille spørsmål ved hvor langt han/hun ville ha gått for å redde sitt eget barn. Rachel lurer selvsagt på hvorfor akkurat hun har blitt utvalgt. Og siden hun er filosofilærer, tilføres et ekstra intellektuelt element når hun blir nødt til å vurdere hva hun gjør og hvorfor hun gjør det. Forfatteren er flink til å vise de følelsesmessige konsekvensene for Rachel, Kylie og Rachels tidligere svoger Pete (som kidnapperne har tillat Rachel å betro seg til, slik at han kan hjelpe henne).

McKinty har en god og engasjerende penn, og jeg likte hvorledes han involverte flere perspektiver i denne historien. Det gjorde det noe enklere å fatte Kjedens rekkevidde. 

Det grunnleggende spørsmålet om hvor langt du er villig til å gå for å redde ditt eget barn, får en helt ny betydning i "Kjeden". 

McKinty skyver oss til kanten av stupet, tvinger oss til å ta side, til å tenke utenfor boksen og konfronterer oss med spørsmål som vi forhåpentlig aldri vil trenge å måtte besvare i våre virkelige liv.

"Kjeden" er en neglebitende thriller, selv om det primært er den første delen av romanen som gir frysninger nedover ryggen. Denne delen er også original og nøye gjennomtenkt. 

Dessverre mister historien noe av nerven mot slutten. Vendingene blir dessuten litt forutsigbare og selve avslutningen virker en smule overdrevet. 

Likevel var det mye ved boken som jeg likte, og især det smarte premisset ispedd de godt utforskede psykologiske elementene gjorde at jeg fikk en forrykende leseopplevelse. Så totalt sett er dette en god roman, selv om den ikke når helt opp til toppsjiktet i sjangeren. 

onsdag 12. august 2020

"Finn meg" av André Aciman

Finn meg
André Aciman
Roman
272 sider
Oversatt fra engelsk av Merete Alfsen, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

André Aciman (f. 1951) er blitt kalt en begjærets grammatiker og en følsomhetens mester. Han er født i Egypt og er professor i litteratur ved University of New York og ekspert på Marcel Proust. Aciman snakker fransk, italiensk, gresk, jødespansk, arabisk og engelsk. Han debuterte som forfatter med memoarene "Out of Egypt" i 1995 og har senere skrevet en lang rekke bøker, hvorav "Og ditt navn er mitt ("Call Me By Your Name", 2007) som utkom på norsk i 2020, er den mest kjente. 

"Finn meg" er den etterlengtende, frittstående oppfølgeren til "Og ditt navn er mitt" ("Call Me By Your Name"), boken som fikk umiddelbar kultstatus da den ble filmatisert i 2017.

Da det ble kjent at det skulle komme en oppfølger til "Og ditt navn er mitt", ble jeg svært begeistret, men også litt bekymret. Problemet mitt med å lese en oppfølger, er at jeg alltid kommer til å sammenligne den med originalen. Jeg ble heldigvis ikke skuffet, selv om romanen ikke helt levde opp til sin briljante forgjenger.

Mange år har gått siden Elio og Oliver skiltes ved den italienske rivieraen. Elios far Samuel, som nå er skilt, er på vei fra Firenze for å besøke sønnen i Roma når han møter den unge, attraktive Miranda på toget. De to blir dypt forelsket og til tross for den store aldersforskjellen, innleder de en het affære. Noen år senere gjentar historien seg når Elio (som nå er en anerkjent klassisk pianist) møter den betydelig eldre Michel på en konsert i Roma. De blir også elskere, men der Miranda og Samuels forhold er ukomplisert, blir Elio og Michels forstyrret av Elios gamle følelser for Oliver, og den kjærlighetshistorien som egentlig aldri ble avsluttet. Noe må gjøres, og spørsmålet som melder seg er om de to endelig kan møte hverandre igjen.

Oliver er på samme tid godt etablert i USA, med forskerstilling og en god familie. Likevel lengter han innerst inne etter en flamme fra fortiden.

"Finn meg" er en glødende utforskning av kjærligheten i alle dens foranderlige former og uttrykk, som på vakkert vis minner oss om at ekte kjærlighet aldri dør ut.

André Aciman er en bemerkelsesverdig forfatter. Hans prosa er lyrisk, vakker og engasjerende, og han vet å skrive romaner, som utover å være emosjonelle berg-og-dal-bane-turer også maner til ettertanke 
og en utvidelse av leserens horisont.

Karakterene hans er svært autentiske, og man blir godt kjent med dem. Det hele er som tatt ut av virkeligheten, både karakterene, stedene og konfliktene.

Romanen er delt inn i fire deler, hvorav del én (Tempo) omhandler Elios far, Samuel og hans forelskelse i den yngre Miranda. Den andre delen Kadens, handler om Elio og hans forelskelse i den eldre Michel, den tredje delen Capriccio tar for seg Oliver og hans affære med en mann og en kvinne, og den siste og fjerde delen, Da Capo, som for øvrig er veldig kort, handler om Elio og Olivers gjenforening i Italia. Og den er vakker, nostalgisk og rørende. 

Dessverre var det altfor lite om Elio og Oliver i "Finn meg". Det var nemlig deres kjærlighetshistorie i den foregående boken som slo meg så fullstendig ut, og som jeg sent vil glemme. 

Men dette er ikke bare en kjærlighetshistorie som må besvare det store spørsmålet om Elio og Oliver får hverandre til slutt. Det er mer en filosofisk fortelling om kjærlighet, vennskap og ensomhet.

I tillegg er underholdningsverdien god, selv om det også finnes noen sekvenser i boken som er kjedelige og ikke fullt så interessante. De fire delene ble for øvrig fint knyttet sammen.

"Finn meg" er en velskrevet roman som følger flere par og deres tanker, følelser og utfordringer med å finne og akseptere kjærligheten. Imidlertid påvirker de mange betraktningene om kjærlighetens vesen bokens flyt, i hvert fall noe. 

Alt i alt gir boken en forfriskende leseopplevelse, og den er til tross for de ovennevnte innvendingene, vanskelig å legge fra seg.

Anbefales!

mandag 3. august 2020

"En som deg" av Marc Levy

En som deg
Marc Levy
Roman
304 sider
Oversatt av Heidi Grinde
Panta Forlag
2020

Marc Levy ble født i Frankrike 16. oktober 1961. I en alder av 37 skrev han sin første bok, "If only it were true". Steven Spielberg kjøpte filmrettighetene, og filmen "Just like Heaven", med Reese Witherspoon og Mark Ruffalo i hovedrollene, ble en hit i USA i 2005. Etter dette ble Marc Levy forfatter på heltid. Han har skrevet 18 romaner som alle har ligget på bestselgerlistene, bøkene hans har blitt oversatt til 49 språk, og han har solgt over 40 millioner bøker verden over. Han er i dag verdens mest leste franske forfatter.
Marc Levy bor i dag i New York.

I "En som deg" møter vi Chloe Bronstein, som var et av ofrene for bombeangrepet ved Boston maraton i 2013. Hun var skuespiller på den tiden, men livnærer seg nå ved å lese inn lydbøker. Hun har kjempet tappert for å komme videre i livet, til tross for den funksjonshemmingen som bombeangrepet har påført henne.

Fifth Avenue nummer 12 i New York er en bygård av tilhugd naturstein. Den har ni etasjer og én leilighet i hver etasje, bortsett fra i annen etasje, der det er to kontorer.

Bygården har en broket samling med beboere, bl.a. Chloe og hennes far i den øverste etasjen, samt en av byens siste manuelt drevne heiser.

Deepak er bygningens alltid diskrete og pliktoppfyllende heisfører. Etter å ha betjent bygningens snobbete beboere i trettini år, vet han alt det er verdt å vite om dem og kjenner alle vanene deres.

Men ting er i ferd med å endre seg, både for beboerne og heisføreren. For Deepaks kollega og bygningens nattevakt kommer ut for en ulykke, og nå er gode råd dyre. Beboerne kan nemlig ikke klare seg uten en heisfører, og det er ikke lett å finne en erstatning. Hvis ikke så skjer, må lederen i styret raskt skifte ut den gamle heisen.

Samtidig har Deepak og kona Lali fått besøk fra India. Deres nevø, den fremgangsrike forretningsmannen Sanji, er i byen for å skaffe investorer til en utvidelse av virksomheten sin, og nå blir han plutselig tvunget til å fungere som vikarierende heisfører. Sanji er Oxford-utdannet, men i Deepaks øyne har han fortsatt mye å lære.

Chloe fra 9. etasje, som sitter i rullestol, fatter raskt interesse for den nye nattevakten. Hun synes Sanji er veldig sjarmerende. Han blir også tiltrukket av henne.

Gjennom heisens og livets opp- og nedturer finner Chloe og Sanji ut at de har ganske mye til felles.

Men forholdet som utvikler seg mellom dem, møter ikke bare motstand fra omverdenen. Deres egne personlige fordommer står også i veien. Når det er sagt, ligger mulighetene foran dem, det krever bare litt mot og overvinnelse til å gripe dem.

"En som deg" forteller en søt og hjertevarm historie om to personer fra to ulike verdener som møtes i en antikk heis på Fifth Avenue i New York.

Romanen handler om den vanskelige kjærligheten og om ikke å ville akseptere sin skjebne, men i stedet ta livet i egne hender.

Jeg syntes "En som deg" var en interessant bok. Jeg ble imponert over dens evne til å tiltrekke meg som leser. Etter noen få sider var jeg fanget.

Selve handlingen var lett og elegant. Og på tross av at boken tidvis fremsto som litt forutsigbar, endret det absolutt ikke på den sjarmerende atmosfæren.

I tillegg var karakterene godt tegnet, og dermed enkle å forstå. Jeg ble kjent med en lang rekke forskjellige karakterer, men handlingen var primært sentrert rundt de to hovedpersonene; Chloe og Sanji.

Tonen i romanen var lett, avslappet og full av humor. Jeg ble i hvert fall godt underholdt av den varme, subtile og ganske så morsomme historien.

"En som deg" er en hyggelig feelgood-roman med et flott budskap om å finne de viktige tingene i livet og se muligheter i stedet for begrensninger. Anbefales!

torsdag 23. juli 2020

"Og ditt navn er mitt" av André Aciman

Og ditt navn er mitt
André Aciman
Roman
288 sider
Oversatt fra engelsk av Hilde Rød-Larsen, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

André Aciman (f. 1951) er en amerikansk forfatter født i Egypt. Han er professor i litteratur ved University of New York og er ekspert på Marcel Proust. Han debuterte som forfatter med memoarboken "Out of Egypt" i 1995 og har senere skrevet en lang rekke bøker, blant dem "Og ditt navn er mitt" ("Call Me by Your Name", 2007) og "Enigma Variations" (2017). "Og ditt navn er mitt" er oversatt til 33 språk og er solgt i over 750 000 eksemplarer i USA alene. Den ble belønnet med Lambada Literary Award for Fiction. I 2019 kom den etterlengtede oppfølgeren "Find Me", som utgis på norsk høsten 2020 med tittelen "Finn meg".

"Og ditt navn er mitt" er en fortelling om uventet, intens kjærlighet uavhengig av kjønn og alder. Sanselig og utilslørt skildrer Aciman hva som kan skje mellom to mennesker som berører hverandre på det dypeste - og hvordan kompliserte følelser også er de enkleste.

André Aciman er blitt kalt en begjærets grammatiker og en følsomhetens mester. Han har skrevet en rekke bøker, hvorav "Og ditt navn er mitt" er den mest kjente. Filmen basert på boken kom i 2017 og fikk umiddelbart kultstatus.

"Og ditt navn er mitt" forteller en rørende kjærlighetshistorie, satt til Nord-Italia i 1983, om to menn som blir forelsket og begjærer hverandre, men hvis veier må skilles. Romanen retter seg primært mot et ungt publikum, men også den voksne leser vil kunne finne gjenkjennelse i tematikken.

17 år gamle Elio tilbringer sommeren med familien sin i et stort gammelt hus på den italienske rivieraen. Faren er professor og Elio bruker selv dagene på å transkribere klassisk musikk, men også til å sole seg, bade, flørte med jenter, og andre mer ordinære tenåringssysler. Hver sommer tar familien inn en ung forsker for å bo hos dem (som skal hjelpe Elios far), og denne sommeren ankommer Oliver, en karismatisk amerikaner i tyveårene. Elio faller pladask for den syv år eldre mannen. Eller rettere sagt, han blir tent. Han vil ha i alle fall ha Oliver og kan knapt tenke på noe annet.

Oliver gjengjelder Elios følelser og ønsker, og de innleder et intenst kjærlighetsforhold. De to begir seg ut på et sommereventyr de aldri vil glemme. Men begge menn må innse at den stormende forelskelsen ikke kan vare.

Med "Og ditt navn er mitt" har André Aciman skrevet en stor roman om vennskap, kjærlighet og begjær.

Den forteller en gripende historie om et forhold, som føles helt riktig, men som aldri får lov til å utvikle seg til det det fortjener.

Boken er et dyptgående portrett av hovedpersonen Elio, og som leser føler jeg at jeg er til stede. Når man leser denne boken, er man nemlig ikke bare en ordinær leser. Man blir rett og slett denne sytten år gamle gutten som blir forelsket for første gang.

Elios fortellerevne var for øvrig noe som slo meg helt fra starten. Man suges rett inn i hans bevissthetsstrøm allerede fra første side, og etter hvert som man suges mer inn, begynner man også å forstå nøyaktig hvordan han har det denne sommeren. Slik var det i hvert fall for meg. Romanen er dessuten skrevet slik at det er enkelt å forholde seg til Elios følelser og tanker, og til tider oppdaget jeg at hans lange tankestrømmer nærmest fikk meg til å holde pusten. På samme vis kunne jeg forestille meg hvordan Elios pust nesten ble tatt fra ham med alle de motstridende tankene som til stadighet dukket opp i hodet hans. Elios måte å fortelle på, fikk meg ellers til å like ham nesten umiddelbart, især hans måte å tenke på, noe som minnet meg mye om hvordan jeg selv tenkte da jeg var på hans alder. Det hele ble dermed mer troverdig og det ga ham også karakter.

Aciman skriver godt, og han lar homofili være en naturlig del av bokens handling uten å fremheve det noe særlig. Han gjør i alle fall ikke på noen som helst måte det klart for leseren at han forsøker å skrive en kjærlighetsroman om homofili, for så å fortelle at også denne måten å elske på er i orden. Nei, det beskrives i stedet som noe helt naturlig.

Forholdet mellom Elio og Oliver skildres på følsomt vis. Det er bygget på lyst, seksuell eksperimentering og kjærlighet, og det finner sted i en tid hvor man ikke kunne være åpen om ens egen seksualitet.

Når Olivers opphold i Italia er over og han må reise tilbake til New York, blir det naturlig nok en bittersøt avskjed. De neste tyve årene møtes de to mennene av og til, og Acimans beskrivelse av hvordan livene deres har utartet seg, syntes jeg var en god måte å avslutte denne romanen på.

Jeg likte boken svært godt. Den er velskrevet og har en mektig historie som er viktig å fortelle. Hvordan kjærligheten ikke alltid ender godt, fordi den noen ganger også er stygg og ulykkelig, og ikke hva man håper den skal være når man, som Elio, er 17 år gammel og har mange drømmer for fremtiden. Det er en tiltalende oppvekstroman om hvordan tankene endres fra det drømmende, litt naive, til det mer realistiske og rasjonelle, og om å måtte innse hvordan drømmene man hadde som ung ikke alltid går i oppfyllelse. Og til sist å måtte leve med det.

"Og ditt navn er mitt" byr på en hjertevarm og ettertenksom leseopplevelse. Etter at aller siste side var lest, satt jeg igjen med en tåre i øyekroken, et smil om munnen og kanskje et lite håp om at alt sannsynligvis vil gå bra til slutt.

"Og ditt navn er mitt" er en bok jeg sent vil glemme!

lørdag 4. juli 2020

"Lysende kollektiv" av Andrés Barba

Lysende kollektiv
Andrés Barba
Roman
176 sider
Oversatt fra spansk av Knut Ofstad, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Spanskfødte Andrés Barba (f. 1973) er forfatter, dikter, fotograf og essayist, og er utropt til en av de beste unge spanske romanforfatterne i vår tid av britiske Granta. Han debuterte som forfatter i 1998. Hans mest kjente romaner er "La hermana de Katia" (2001) som ble nominert til Premio Herralde, og "Las manos pequeñas" (2008), som vakte internasjonal oppmerksomhet. "Lysende kollektiv" ("República luminosa", 2017) er solgt til 24 land og er hans store internasjonale gjennombrudd. Barba har undervist ved Complutense-universitetet i Madrid og er for tiden gjesteforsker ved New York Public Library.

"Lysende kollektiv" er en dypt ubehagelig roman som utfordrer våre oppfatninger om barndom og uskyld, og om godt og ondt. Andrés Barba regnes som en av Spanias fremste samtidsforfattere. "Lysende kollektiv" er hans første bok på norsk.

Handlingen finner sted i et subtropisk land, i den mellomstore byen San Crístóbal. Den 13. april 1993 ankommer en ung funksjonær byen sammen med sin kone Maia og hennes ni år gamle datter.

San Crístóbal er konas fødeby, og hun er glad for å være tilbake, hvor hun kan gjenoppta undervisningsgjerningen ved den lille musikkskolen. Selv har han fått en lederstilling i sosialtjenesten.

San Christóbal ligger inneklemt mellom en stor, brungrumsete elv og en ugjennomtrengelig, mørk jungel full av giftige slanger og edderkopper.

De fattige, gateselgende Ñeê-barna har alltid vært en del av bybildet i San Crístóbal. Men uten at noen har oppdaget når og hvordan, har en ny gruppe barn dukket opp. Barna, som i romanen kalles de 32, er i alderen 9-13 år. De har sitt eget språk (det kan minne om spansk, men er likevel uforståelig) og lever i skjul et sted i byen, eller i nærheten av byen.

Til å begynne med registrerer innbyggerne i byen knapt barna og skiller dem ikke fra indianerbarna de er vant til å se tigge i gatene.

Den nye gruppen barn leker i byen, men så begynner de å stjele, begå hærverk og etter hvert også blodige overgrep, vold og drap.

Og samtidig begynner byens egne barn å utvise en urovekkende fascinasjon for de 32 ​​ville barna.

Etter at barna angriper to voksne med kniv, kjenner ingen seg trygge lenger. Innbyggerne krever politisk handling.

Deretter forsvinner barna. Vi vet fra aller første side at de 32 barna mistet livet, men vi får ikke vite hvordan før mot slutten av romanen.

Tjueto år senere setter den mannlige hovedpersonen og jeg-fortelleren seg ned for å skrive historien om hva som skjedde, i et håp om å forstå hvordan alt kunne gå så galt.

"Lysende kollektiv" er både en skremmende og engasjerende roman. Andrés Barba skriver som om det var en dokumentar. Han henviser til avisartikler, dagbøker og avhandlinger basert på dødsfallene til de 32 barna. Foruten å skrive godt, klarer han å få en intensitet og dybde inn i språket og fortellingen.

Hendelsene i boken er urovekkende, og likevel gir Barba oss en følelse av at alt er i den skjønneste orden, noe som er enda mer urovekkende. Bokens tematikk om barndom og uskyld, barns løsrivelse fra voksne, og konfliktene knyttet til dette, er både fascinerende og skremmende godt fortalt.

Det er en merkverdig historie som utspiller seg i denne romanen, men det er også en dyp og nokså intens historie som utforsker det menneskelige sinns innerste og mørkeste avkroker. Boken er tøff og hjerterå i sin utlevering av hva et menneske er kapabelt til når det føler seg truet og møter det uforståelige.

"Lysende kollektiv" er ikke en bok man bare pløyer igjennom på én dag. For selv om den bare er 176 sider lang, er historien så fullpakket og intens at den krever litt av sin leser.

Velskrevet og tankevekkende. "Lysende kollektiv" er mitt første møte med Andrés Barba, men definitivt ikke mitt siste.

torsdag 25. juni 2020

"Det var en gang en elv" av Diane Setterfield

Det var en gang en elv 
Diane Setterfield
Roman
448 sider
Oversatt fra engelsk av Inge Ulrik Gundersen, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Diane Setterfield slo gjennom med "Den trettende fortellingen" i 2006. Bestselgeren er utgitt i 38 land og har solgt mer enn tre millioner eksemplarer. Setterfield er født i Berkshire, men bor nå i nærheten av Oxford, ved Themsen. Hun har studert fransk litteratur og undervist i både engelsk og fransk. "Det var en gang en elv" er hennes tredje roman.

Noen ganger kommer man over en unik og bemerkelsesverdig roman. "Det var en gang en elv" er en slik bok. Den er utrolig velskrevet og og gir - ut over en gjennomtenkt og overbevisende historie - et flott bilde av tiden den utspiller seg i.

Romanen begynner en mørk midtvinterkveld, en gang på 1800-tallet, da en såret fremmed mann snubler inn på det svært gamle vertshuset Svanen (i Radcot ved bredden av Themsen) med en livløs jente i armene. Hun puster ikke, og den lokale sykepleieren Rita finner ikke noe puls på jenta. Flere timer senere får den døde jenta pusten tilbake og slår øynene opp.

Er det et mirakel? Er det trolldomskunst? Og hvem sitt barn er det?

Når den fremmede mannen kommer til hektene igjen, sliter han med å huske hva som har skjedd.

Dermed er en vandrehistorie født, som siden og adskillige ganger vil bli gjenstand for diskusjon og sladder blant stamgjestene på det gamle vertshuset.

Kjernen i "Det var en gang en elv" er selve historiefortellingen. De fleste liker å lytte til eller å fortelle en god historie, og især på den tiden da det ikke fantes så mange andre former for underholdning ved bredden av Themsen.

Dette etableres tidlig i romanen, da mennene som samles på det lokale vertshuset (Svanen) konkurrerer om å fortelle den beste og mest veltalende historien. Det er her Diane Setterfields kunnskaper (og helt sikkert en god del research) om myter og folklore virkelig kommer til syne, noe som spiller en rolle gjennom hele boken.

Men det er ingenting som definerer denne romanen mer enn settingen. Themsen er der som en kontinuerlig tilstedeværelse, henvist til omtrent alle scener, og ofte behandlet som en karakter i seg selv. Det er en setting som nærmest driver historien fremover.

Selv fra de aller første sidene, skaper Setterfield en altoppslukende atmosfære. Og med et handlingsforløp så kronglete og svingete som elven Themsen, er du garantert en roman som det er vanskelig å legge fra seg. I tillegg er detaljnivået, tematikken som blir utforsket, og de interessante karakterene med på å levere en høyst minneverdig leseopplevelse. Her lukter det klassiker-potensiale lang vei.

Selv om handlingen er satt til 1800-tallet, føles den på mange måter tidløs. Historien rommer flere handlingstråder, eller sideelver om du vil, som alle er uløselig forbundet med jentas mysterium.

Diane Setterfield er utvilsomt en blendende forteller. Hun har dessuten en sjelden evne til å vise leseren hva som skjer, snarere enn å skrive det ordrett.

Dessuten evner hun å forene det fantastiske med det hverdagslige. Noen ganger er man faktisk usikker på om det man leser er historisk fiksjon eller fantasi.

Persongalleriet skildres med innlevelse og nerve. Personene er ekte og pålitelige, samtidig vet jeg ikke helt vet hvor jeg har dem. For jeg fornemmer hele tiden at historien består av flere lag.

Det er flere av karakterene som hevder at de er i familie med jenta.

Ekteparet Armstrong er sikker på at hun er barnebarnet deres, et barn de ikke visste eksisterte før de fant et brev som antydet hennes eksistens.

Helena Vaughan er fast bestemt på at jenta er hennes datter Amelia, som ble kidnappet to år tidligere. Ektemannen er imidlertid ikke like sikker.

Lily White er sikker på at barnet er hennes lillesøster, men ettersom Lily selv er i 40-årene er det lite som tyder på at det under noen omstendighet kan være mulig.

Til sist har vi Henry Daunt og Rita Sunday. Daunt er mannen som snublet inn på Svanen med jenta i armene og som deretter kollapset av skadene han hadde pådratt seg. Det er først når han våkner opp igjen at vi får vite at barnet ikke er hans. Rita er den lokale sykepleieren, som blir vitne til den mirakuløse oppvåkningen av barnet som alle trodde var død. De lar seg begge engasjere av jentas videre skjebne, og mener at de har en forpliktelse til å beskytte henne.

Det er først i de siste kapitlene, når alle de forskjellige handlingstrådene tvinnes i hverandre at vi får vite hvor barnet virkelig hører hjemme.

Det er ekstremt vanskelig å skrive om denne romanen. Ikke fordi jeg er redd for å avsløre noe, men på grunn av den intrikate historien som blir fortalt, og en like velartikulert, nydelig og hjemsøkende skildring, som et mørkt landskap foreviget i et maleri. Det er en roman man rett og slett må lese for å begripe og forstå skjønnheten av.

"Det var en gang en elv" er i hvert fall en bok jeg sent vil glemme.

tirsdag 16. juni 2020

"Alltid åpent" av Libby Page

Alltid åpent
- Åpne døren til resten av ditt liv
Libby Page
Roman
407 sider
Oversatt fra engelsk av Bente Klinge, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020


Libby Page er forfatter og journalist, og "Alltid åpent" er hennes andre roman. Debutromanen "Kunsten å holde seg flytende" var en Sunday Times bestselger og er solgt til mer enn tjue land, og filmrettighetene er kjøpt av Catalyst Global Media. Libby Page er bosatt i London, hvor hun fryder seg over å finne små lokalsamfunn innenfor storbyen.

På Stellas døgnåpne kafé lever håpet og drømmene i veggene. Mennesker møtes dag og natt, historier deles, og liv forandres. Velkommen inn!

Jeg liker en karakterdrevet historie. "Alltid åpent" er en roman som tilbyr nettopp det. Handlingsforløpet spenner over et døgn, og følger de to bestevenninnene Hannah og Mona som jobber som servitører på Stellas døgnåpne kafé i London. De deler også leilighet; en tidligere kommunal toroms leilighet i Haggerston, hvor Hannah bruker det som skulle være stuen, til soverom. Det var ikke sånn noen av dem hadde sett for seg at de fortsatt skulle bo etter fylte tretti. De hadde sett for seg at de skulle eie en leilighet, og kanskje en liten hage med plass til grill og en hund. Men så er da også mange ting ved livet deres annerledes enn det de forestilte seg da de var yngre.

Det hender at de jobber doble skift. Men Stella, eieren av kafeen og sjefen deres, vet de begge bryr seg mer om lønnen de får, enn om regelverket for fornuftig arbeidstid.

Stellas kafé holder til i første etasje av et høyhus tvers overfor Liverpool Street stasjon, som på dagtid er en av de travleste stasjonene i London og på kvelden er en ventehall for charterturister som skal ta bussen til Stansted lufthavn, fulle studenter på vei hjem etter en kveld på byen i Shoreditch, og den som ikke har andre steder å gå og søker ly under markisen til Starbucks-standen.

Både Hannah og Mona er aspirerende kunstnere. Hannah er sanger og Mona danser. På kaféen forsøker de å tjene til livets opphold mens de drømmer om det store gjennombruddet. En gang lå verden for deres føtter - hvor er den nå? Er tiden er i ferd med å renne fra dem?

Siden de møttes første gang, har de nærmest vært uatskillelige. Men de siste 12 månedene, har det tette venninneforholdet begynt å rakne. Vil de klare å løse sine problemer før uopprettelig skade oppstår?

"Alltid åpent" er en hjertevarm roman om å gripe livet og finne motet til å innfri sine innerste drømmer. Den forteller en rørende og oppløftende historie om vennskap, fellesskap og livet, slik det kan arte seg. Jeg slukte boken på noen få dager, trakk på smilebåndet adskillige ganger og felte et par tårer underveis.

Romanen er velskrevet i et blomstrende og fargerikt språk. Libby Page har en sublim evne til å skildre tanker, følelser og problemstillinger, noe som gjør at historien virker realistisk og troverdig.

De levende beskrivelsene av Stellas kafé er gjort med en slik realisme og presisjon at man nærmest skulle tro at den eksisterte i virkeligheten.

Personbeskrivelsene er også troverdige og gode. Selv om "Alltid åpent" sirkler rundt de to hovedpersonene, Hannah og Mona, og deres vennskap; har historiene til de andre ansatte på kaféen, inkludert Stella, samt mange av gjestene, en fin og hjertevarm kvalitet.

Romanens siste kapittel finner sted ett år senere. Det var interessant å lese om hvordan det hadde gått med alle sammen. Som i det virkelige liv, hadde ikke alt fått en lykkelig avslutning. Det føltes både ekte og sant.

I en annen forfatters hender kunne dette ha vært en banal og forutsigbar roman, men det er den heldigvis ikke. I tillegg er romanen også underfundig og stedvis utrolig morsom. "Alltid åpent" føyer seg inn i rekken med gode feelgood-romaner, og den vil helt sikkert finne sine lesere blant mange.

Slipp bekymringene og la deg rive med av denne kvalitetsromanen, som formidler et viktig budskap om å leve livet og å tro på seg selv, selv når ting går galt og alt ser mørkt ut. Alle fortjener en ny sjanse, og til og med små distraksjoner kan føre til store endringer. Kanskje er de små puffene akkurat det du trenger når du ikke finner mot til å følge drømmene dine?

Jeg vil anbefale deg å kjøpe denne boken når den lanseres i august. Jeg vil samtidig anbefale forfatterens første bok, "Kunsten å holde seg flytende".

onsdag 10. juni 2020

"I samme seng" av Beth O'Leary

I samme seng
Beth O'Leary
Roman
441 sider
Oversatt av Veronica Garten
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Beth O'Leary er født i 1993 og slo igjennom med debutromanen "I samme seng", som hun skrev på pendlertoget mellom Winchester og Waterloo-stasjonen i London. Hun bor i Sør-England og arbeider nå på fulltid med sin andre roman.

Når Tiffy Moore blir kastet ut av sin eks-kjærestes leilighet, er hun i en desperat situasjon. Hun har et presserende behov for et nytt sted å bo, men å bo sentralt i London er dyrt og lønnen hennes altfor lav til å kunne dekke en slik kostnad.

Det er her Leon Tworney kommer inn i bildet. Han trenger ekstra penger slik at han kan betale for lillebroren Richies advokat. Richie er uskyldig dømt og sitter i fengsel. Leon har derfor bestemt seg for å fremleie leiligheten sin, i de timene han selv ikke trenger å bruke den. Han er palliativ sykepleier på et hospits, og jobber kun om nettene. Helgene tilbringer han i kjærestens leilighet. Så Tiffy og Leon inngår en kontrakt som fastslår til hvilke tider de kan benytte seg av leiligheten. De kommer aldri til å være der samtidig. Leiligheten er hennes fra seks om kvelden til åtte om morgenen på ukedager, og hele helgen. I første omgang gjelder avtalen for seks måneder. Vennene synes de er sprø, men de mener selv at de har funnet den perfekte løsning.

De kommuniserer nesten bare via post-it-lapper, noe som raskt blir et høydepunkt i deres hverdag.

Men, ved en feiltakelse, befinner de seg én dag samtidig i leiligheten. Den ene på badet og den andre på vei til badet. Etter det blir ingenting som før.

Det er vanskelig å skrive romaner i denne sjangeren. De er ofte platte, klisjefylte og trivielle. "I samme seng" er definitivt ikke en slik bok.

Dette er nemlig en feelgood-roman som har svært mye å by på: bl.a. romantikk, drama, overraskelser, en tilfredsstillende forløsning, og ikke minst originalitet. Boken er også velskrevet, lett å lese og fengende fra første side.

Beth O'Leary er en dyktig forfatter. Hun fastholder sin leser i en stadig fremadskridende handling, mens hun tar seg tid til å bygge opp sitt persongalleri.

De to hovedkarakterene er svært levende beskrevet.

Tiffy jobber i et nisjeforlag som gir ut hobbybøker. Hun er godtroende, omsorgsfull og følsom, dessuten har hun en litt eksentrisk klessmak. Tiffy har nettopp kommet seg ut av et dårlig forhold der hun ikke var klar over at kjæresten manipulerte henne. Dette har selvsagt påvirket henne. Til å begynne med virker hun derfor noe usikker, men går i løpet av boken igjennom en utvikling. Og mens eks-kjæresten til en viss grad fortsetter å trakassere henne, begynner hun så småningom å stå opp for seg selv og gjøre det hun føler for, med god støtte og hjelp fra vennene.

Leon er en fin fyr som er veldig hemmelighetsfull og ganske stille. Han kjemper en modig kamp for å få sin lillebror frifunnet etter å ha blitt uskyldig dømt for væpnet ran. Samtidig prøver han å finne en pasients gamle kjærlighet, med håp om å kunne gjenforene dem før det er for sent.

Når Tiffy flytter inn, har hun egentlig ikke møtt Leon (det er nemlig Leons kjæreste Kay som tar seg av utleien for ham). Imidlertid tar det ikke lang tid før de begynner å kommunisere via post-it-lapper, og sakte men sikkert lærer de hverandre å kjenne. Det er mange viktige ting som fyller livene deres, men etter hvert begynner også de små post-it-lappene å bety en hel del i hverdagen.

Historien utspiller seg i nåtid, og kapitlene veksler mellom Tiffy og Leons perspektiv, noe som gjør at man får et godt innblikk i begges liv og bakgrunn.

"I samme seng" er et eksempel på bøker der en fortellerteknikk av denne typen fungerer godt. Som lesere lærer vi mye om Tiffy og Leons personligheter ved å lese om hvilke tanker de gjør seg og måten de beskriver dem på, noe som også er med på å belyse ulikhetene mellom de.

Begge karakterene gjennomgår en troverdig og interessant utvikling. I tillegg er den utvikling som langsomt bygger seg opp rundt forholdet deres, ganske underholdende og tidvis rørende å følge.

Overfladisk sett kan kanskje romanen virke en smule lett, men likevel synes jeg at Beth O'Leary klarer å skape en plausibel og rørende roman med både dybde og romantiske øyeblikk.

"I samme seng" berører en rekke tema, selvsagt kjærlighet og parforhold, men også vennskap, oppgjør med fortiden og rettferdighet, noe som gir en relevant og interessant leseopplevelse.

Dette er også en historie som forklarer at den ekte skjønnheten kommer innenfra og at den ytre er overvurdert. Som mennesker er vi så opptatte av det rent estetiske at vi helt glemmer det som virkelig betyr noe.

Jeg vil anbefale "I samme seng" til de av dere som leter etter en lettlest roman som både underholder og berører. Videre vil jeg anbefale den til lesere som er generelt glad i feelgood-romaner.

fredag 29. mai 2020

"Våroffer" av Anders de la Motte

Våroffer
Anders de la Motte
Krim
520 sider
Oversatt av Bodil Engen
Aschehoug
2020

Anders de la Motte (f. 1971) vokste opp på den skånske landsbygda, noe som preger bøkene hans. Han har arbeidet som politi og sikkerhetssjef. I 2010 vant han prisen for årets beste debut og i 2015 for beste kriminalroman. Bøkene hans er oversatt til 30 språk og har toppet alle svenske bestselgerlister.

"Våroffer" er den siste, frittstående delen av Anders de la Mottes årstidskvartett. Alle de tre foregående bindene har vært nominert til Svenska Deckarakademins pris for beste svenske kriminalroman.

Årstidskvartetten er en serie kriminalromaner der handlingen foregår i det nordvestre Skåne, og som skildres gjennom fire årstider. Dette kunne ha vært en kontekst uten noen bakenforliggende mening, men i stedet har de la Motte utnyttet årstidsvariasjonene og det som karakteriserer hver årstid til det fulle. Han har dermed formidlet noen usedvanlig stemningsfulle historier. I "Våroffer", seriens fjerde og siste bok, er det vårens grønne farger, selve blomstringen og at dagene blir lysere og lengre, som gir denne nærmest sanselige tilleggsdimensjonen.

For øvrig ligner de fire bøkene i serien tematisk på hverandre, der en forbrytelse fra fortiden graves opp, gjerne av noen som nylig har returnert til hjemtraktene.

Den som flytter tilbake i "Våroffer" er kjendiskokken David Nordin. Han er Tornebys store sønn som har vendt hjem fra Stockholm for å lokke turister og sommergjester til stedet. I et gammelt nærliggende slott som eies og forvaltes av den lokale Bokelundstiftelsen, skal han åpne en eksklusiv restaurant. Men det er Davids kone Thea Lind som er bokens egentlige hovedperson. Hun har fått en stilling som traktens nye distriktslege. Davids mor Ingrid, er det lille tettstedets sterke kvinne. Hun har en finger med i det meste av det som skjer i området, inkludert Theas ansettelse.

Valborgsnatten i 1986 døde den vakre 16 år gamle jenta Elita Svart under et hedensk ritual, hun ble et våroffer. Den livløse kroppen hennes ble funnet på Offersteinen midt i dommerringen i skogen, ikke så langt unna slottet. Flere barn hadde deltatt i seremonien, men de flyktet skremt og fortalte at Bladmanmen hadde kommet ridende etter dem gjennom skogen. Er det denne mytiske figuren som drepte Elita? Deretter ble Elitas stebror Leo Rasmussen arrestert, mistenkt for forbrytelsen. Etter lange avhør, tilstod han og ble dømt. Like etterpå forsvant resten av den merkelige familien Svart sporløst. Det hele ble omtalt som en stygg, men enkel historie. En familietragedie. Men var det egentlig det?

Det tar ikke lang tid før Thea blir kjent med nærområdets blodige historie. Og når hun gjør et merkelig funn i en eldgammel eik, begynner hun å grave i det som skjedde med den døde jenta. I takt med at hun oppdager likheter mellom jentas oppvekst og sin egen besværlige fortid, blir hun stadig mer overbevist om at sannheten om den gamle tragedien aldri har kommet fram. Og at våren 1986 har krevd flere ofre.

Men det er få i Torneby som ønsker å snakke om hendelsene fra 1986. Det er noen som hevder at den myteomspunne Bladmannen medvirket til det som skjedde, andre igjen mener det hele er skrøner og spøkelseshistorier. De fleste er imidlertid enige om at drapet skal forbli en del av fortiden.

Men Thea er nysgjerrig og klarer derfor ikke la være å nøste i den gamle saken, og litt etter litt veves fortiden og nåtiden i hverandre.

Jeg har lest de tre foregående bøkene i årstidskvartetten. De følger alle det samme dramaturgiske mønsteret, med forbrytelser begått i fortiden og som av forskjellige årsaker kommer opp til overflaten igjen på grunn av hendelser i nåtiden. Slik er det også med "Våroffer".

Romanen er strukturert slik at handlingsforløpet veksler mellom nåtid (2019) og 1986, der det hele flettes sammen til en fengslende historie, med en noe uventet og dramatisk slutt.

De la Motte skriver som om han har vært forfatter i 100 år. Stilen hans er elegant, og på sin sedvanlige måte tar han seg god tid med å fortelle sin historie, med en og annen vending og overraskelse.

Det skiftende perspektivet i "Våroffer" gir oss mulighet til å bli godt kjent med den mystiske karakteren Elita Svart, jenta som ble myrdet i 1986. Men det er karakteren Thea Lind som er bokens dominerende stemme. Vi blir kjent med hennes dramatiske forhistorie og følger hennes søken etter mordgåtens løsning.

I tillegg til de fine personskildringene, vil jeg spesielt trekke frem de fine beskrivelsene av det lille lokalsamfunnet og dets innbyggere - et samfunn der generasjoner, samhold og fortidens spøkelser spiller en aktiv rolle i hverdagen.

Boken er først og fremst atmosfærisk og en glede å fordype seg i, men til tross for det langsomme og møysommelige tempoet, noe som for øvrig gir leseren god tid til ettertanke og refleksjon, er historien meget spennende.

"Våroffer" er en velskrevet bok som holder leseren fanget fra første til siste side. Anders de la Motte har slik jeg ser det, sannsynligvis aldri vært bedre. Den fengende historien er særdeles gjennomtenkt. Dessuten gjør de godt tegnede karakterene, miljøbeskrivelsene, og den tidvis så trykkende atmosfæren leseopplevelsen eksepsjonell. Jeg kan på det varmeste anbefale "Våroffer" til alle som er glade i en god og spennende krim.

fredag 22. mai 2020

"Etter slutten" av Clare Mackintosh

Etter slutten
Clare Mackintosh
Roman
384 sider
Oversatt av Ulrik Farestad
Cappelen Damm
2020

Britiske Clare Mackintosh er frilansjournalist, blogger og forfatter. Hun jobbet tolv år i politiet, før hun i 2011 bestemte seg for å skrive på heltid. Det var en tragisk sak fra tiden i politiet som inspirerte henne til å skrive gjennombruddsromanen "Jeg lar deg gå", som fikk overveldende mottakelse internasjonalt og ble kåret til Theakston Old Peculier Crime Roman of the Year i 2016. Både Clares andre og tredje roman, "Jeg ser deg" og "La meg være", toppet bestselgerlisten i Sunday Times. De tre krimromanene hennes er alle valgt ut til Richard & Judy Book Club, og oversatt til over trettifem språk. Clare Mackintosh bor i Nord-Wales med mannen sin og deres tre barn.

Max og Pip Adams har et slikt forhold som alle ønsker seg. De elsker og støtter hverandre, og har det veldig bra sammen. De er ganske enkelt det perfekte paret og lykken er total når de får sønnen Dylan. Imidlertid viser det seg tidlig at Dylan lider av en aggressiv form for hjernekreft. I en alder av tre år har han alvorlig hjerneskade og er veldig syk. Døgnet rundt dreier foreldrenes liv seg om sykehusbesøk, behandlinger og tilpasninger.

Én dag får de en svært tung beskjed: Dylan vil aldri kunne leve noe som er i nærheten av et fullverdig liv. Max og Pip står plutselig overfor den viktigste avgjørelsen de til nå har fattet i livene sine. Og for aller første gang, er de helt uenige. De vil ikke det samme.

Men hvis ikke Max og Pip kan enes, må en dommer trå til og ta en beslutning om hva som er det beste for Dylan.

Max og Pip glir lenger og lenger fra hverandre, mens avgrunnen er i ferd med å åpne seg under dem.

"Etter slutten" er en vakker, trist og gripende roman om kjærlighet, respekt, håp og den dypeste fortvilelsen.

Jeg visste at denne boken ville by på en emosjonell berg- og dalbane tur, men jeg var ikke helt forberedt på at den ville få meg til å gråte. "Etter slutten" er faktisk en av de tøffeste og mest hjerteskjærende romaner jeg har lest på lenge.

Clare Mackintosh skriver godt, og er utvilsomt en dyktig forfatter. Derfor overrasker det ikke meg at hun evner å skape troverdige karakterer som er fanget i et mareritt.

Romanen følger primært Max og Pip og undersøker hvordan de på sine ulike måter takler det å ha et veldig sykt barn, og hvorfor de ser så annerledes på ting. Max trenger å tjene penger, så han fortsetter å gå på jobb, ofte innebærer dette mye reisevirksomhet, men han tenker alltid på familien sin. Pip har gitt opp alt for å være med Dylan. Hun er på sykehuset dag og natt, hun spiser ikke, hun sover ikke, og erfarer på daglig basis hvor syk han egentlig er. De elsker ham begge, selvsagt, og ønsker det som er best for Dylan. Men siden Max og Pip har hatt så ulike opplevelser av sykdommen hans, er de ikke i stand til å bli enige når tiden er inne for å ta den endelige beslutningen.

Boken stiller flere høyst relevante etiske spørsmål. Max mener at ethvert liv er verdt å leve, også et der Dylan vil være alvorlig hjerneskadet. Han føler at Dylan fremdeles vil kunne føle litt glede, og kjærlighet fra foreldrene, og at enhver ekstra tid de vil få med ham, ville være verdt behandlingens strenge forhold. Pip er uenig. Hun mener at sønnen allerede har lidd nok, og synes ikke at sønnen burde holdes i live i en tilstand der han ikke er i stand til å leve et fullverdig liv. Hun vil ikke at han skal ha mer smerter. Så hvem av dem har rett? Jeg tror man kan diskutere dette i en evighet og fremdeles ikke komme opp med noe fornuftig svar. Så hvordan kan en dommer i det hele være kapabel til å ta en avgjørelse?

"Etter slutten" er både en tankevekkende og konfronterende bok, og den utfordret til og med noen av mine egne oppfatninger. Det er en trist og til dels deprimerende historie som fortelles, så hvis du er av det følsomme slaget, må du være klar over at det kan bli en tøff leseopplevelse. Jeg likte at Mackintosh var i stand til å presentere de to foreldrenes forskjellige synspunkter på en ikke-partisk måte. Hun lar heller oss lesere reflektere over begge alternativene uten å styre oss i retning av hennes egne meninger. Mange forfattere som skriver om vanskelige tema, gjør det ofte med en agenda, noe som i dette tilfellet var forfriskende fraværende. Dermed kunne jeg forstå både Max og Pip og hvorfor de følte slik de gjorde.

Boken følger Max og Pip i to forskjellige versjoner av den samme gripende og mangefasetterte historien, men vi får også høre fra en av Dylans leger, Leila. Det er med på å vise den menneskelige siden av det medisinske fagpersonellet som ivaretar et barn med alvorlig sykdom, og at de ikke forblir upåvirket av sine pasienters skjebne.

Som tittelen antyder, fokuserer bokens andre halvdel på tiden etter slutten, det vil si etter Dylans død. To forskjellige versjoner, bestemt av en dommers kjennelse, blir som nevnt utforsket. Det er et smart "alternativ univers"-konsept som dessuten viser at livet vil fortsette, selv om Dylans død kan virke som slutten på livet slik Max og Pip som foreldre kjenner det.

Det merkes for øvrig at Clare Mackintosh har investert mye følelser i denne romanen, og i følge etterordet har hun faktisk selv vært gjennom en lignende situasjon. Hennes erfaring tilfører boken en dybde den ellers ikke ville ha hatt.

"Etter slutten" er kanskje ikke en lettlest roman, men den er så imponerende at jeg er glad for at jeg fikk mulighet til å lese den. Jeg vil så absolutt anbefale boken, men ha for all del en serviett eller to i nærheten, når du skal lese den. Det er nemlig vanskelig å holde tårene tilbake.

torsdag 14. mai 2020

"Den endeløse stranden" av Jenny Colgan

Den endeløse stranden
Jenny Colgan
Roman
400 sider
Oversatt fra Hege Frydenlund, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
Lesetid
2020

Jenny Colgan er forfatter av utallige bestselgende romaner. Hun er født i Skottland og har bodd i London, Nederland, USA og Frankrike. Til slutt valgte hun det fuktigste av alle disse stedene og bor nå rett nord for Edinburgh med mannen Andrew, hunden Nevil Shute og tre barn. Hun liker kaker, Doctor Who, varme bad, Converse-sko og veldig lange bøker. Du kan lese mer om Jenny på nettsiden og Facebook-siden hennes, eller følge henne på Twitter: @jennycolgan.

"Den lille øya i Havet" er en sjarmerende romanserie av den britiske bestselgerforfatteren Jenny Colgan. Bli kjent med den unge kvinnen Flora som forlater det hektiske livet i London og åpner kafé i hjembyen på den skotske øya Mure.

"Den endeløse stranden" byr på et kjært gjensyn med den lille skotske øya Mure og hovedpersonen Flora MacKenzie.

Det har gått en liten stund stund siden den første boken i serien, "Velkommen til Floras kafé", og Flora har sakte begynt å tilpasse seg livet på Mure, øya som hun forlot i sin ungdom. Å bytte ut hektiske London med uendelige strender og vakker natur kjennes helt rett. Kafeen hun driver i det rosa huset ved stranden, er blitt en suksess. Det samme kan ikke helt sies om forholdet mellom Flora og hennes tidligere sjef Joel. Selv om lidenskapen er der, virker han fjern og Flora har begynt å tvile. Hvordan kan hun trenge gjennom skallet hans og bygge en fremtid med en mann som nekter å slippe henne inn i livet sitt?

Men hvorfor er det så vanskelig å komme ham inn på livet? Og hvorfor virker det som om han skjuler noe for henne? Det blir ikke enklere av at han er travelt opptatt med det ene oppdraget etter det andre, og må derfor ofte dra på forretningsreise til New York.

Samtidig har Floras bestevenninne Lorna fått varme følelser for den lokale legen, Saif. Han flyktet fra det krigsherjede Syria og etterlot seg både kone og barn i hjemlandet. Dessuten har han måttet kjempe hardt for å vinne øyboernes tillit. Men alt endres når han får en sjokkerende beskjed...

Mens de kalde mørke nettene blir til lange, lyse dager, kjemper de to venninnene med å få kontroll på livene sine. Spørsmålet er om det er mulig å finne lykken på den lille, forblåste øya langt mot nord.

Å lese en Jenny Colgan-bok fyller meg alltid med tilfredshet. Jeg vet at historien vil appellere til meg, at dialogene både er morsomme og seriøse, og at jeg vil like karakterene. Jeg bare vet det! Og den spådommen slo ikke feil denne gangen heller.

Vi ble kjent med karakterene i "Velkommen til Floras kafé", og jeg vil derfor anbefale deg å lese den boken først.

For øvrig er det lett å plukke opp tråden igjen, for "Den endeløse stranden" begynner der den forrige boken i serien endte.

Jenny Colgan beskriver livet på øya Mure med en smittsom varme, men det er også mørke undertoner som gir historien enda en dimensjon. Øyboerne har alle sitt å stri med, og ingenting synes å komme til dem på den enkle måten. Det er akkurat det som gjør denne boken så leseverdig, for hadde hun kun skildret en rosenrød og virkelighetsfjern drømmetilværelse, hadde den ikke hatt samme appell. Colgan skaper i stedet mysterier og problemer som karakterene må overvinne, noe som gjør historien interessant og øyboerne enkle å relatere seg til. Noen ganger gjør hun det imidlertid nesten uutholdelig vanskelig for dem, men det er også det som gjør boken til noe mer enn bare en ordinær feelgood. De tiltalende og forseggjorte miljøene som handlingen foregår i, gjør i tillegg boken vanskelig å mislike.

Som forfatter er Jenny Colgan også eminent god til å beskrive mennesker og ikke minst mellommenneskelige relasjoner.

Som i hennes andre romaner blir man godt underholdt, og boken er vanskelig å legge fra seg. Jeg likte i hvert fall den varmen og medfølelsen som hvilte over fortellingen, og som medførte at jeg rett og slett måtte vite hva som ville skje.

Noe jeg tidlig la merke til, var at denne boken er langt mer alvorspreget enn de andre bøkene jeg har lest av Colgan. Ikke at de andre bøkene på noen måte er overfladiske eller uten alvorlige øyeblikk. I denne har vi Floras egne situasjoner, men det er flere andre gripende øyeblikk som angår både hennes familiemedlemmer og venner.

"Den endeløse stranden" får mine varmeste anbefalinger. Det er en bok som garantert vil bevege deg dypt.

Jeg håper at det minst kommer en bok til i denne serien!

Min anmeldelse av "Velkommen til Floras kafé":
https://heartartpaintingandlyrics.blogspot.com/2019/09/velkommen-til-floras-kafe-av-jenny.html