"Maskinlæreren" av Hanne Gjerde

Maskinlæreren
Hanne Gjerde
Illustrert av Thea Jacobsen
Barnebok, 8-12 år
172 sider
Figenschou forlag
2024

Forfatter Hanne Gjerde har tidligere utgitt "Evighetsspillet" som vant Bokslukerprisen i 2024. Hele 120.000 barn var med på å stemme fram boken som vinner. Hun har tidligere utgitt trilogien "Bestevenn på boks" som ble kåret til årets beste bildebok og fikk terningkast 6 av May Grethe Lerum da den utkom. Hanne Gjerdes forfatterskap kretser alltid rundt temaet menneske og maskin. Denne gangen er temaet AI!

Det er illustratør Thea Jacobsen som har laget de fargerike og uttrykksfulle illustrasjonene til "Maskinlæreren". 

Inga Strümke, forsker på emnet kunstig intelligens ved NTNU og forfatter av boken "Maskiner som tenker", har vært konsulent for "Maskinlæreren". Hun synes Arnt Ingar, eller Mr. AI som hun kaller ham, er troverdig og at historien er spennende. Hun understreker også at mye av det som skjer i boken aldri ville skjedd i virkeligheten, og dermed er du advart. "Maskinlæreren" er en fiksjonshistorie inspirert av virkeligheten. Forlaget håper likevel at boken vil skape debatt i mange hjem og klasserom.

Tone og Matteo har vært bestevenner siden de gikk i barnehagen. Nå går de i samme klasse på skolen.

Veslemøy, som er læreren deres, har bestemt seg for å slutte som lærer, eller i hvert fall ta seg en lang pause. 

Men rektor har likevel én god nyhet. Han har funnet en ny lærer til dem, en lærer som er svært kunnskapsrik. 

Den nye læreren heter Arnt Ingar, men elevene kan kalle han for AI.

AI er ikke et menneske, men en robot, eller en maskinlærer. Og attpåtil er han verdens første maskinlærer. AI er kunstig intelligent, så han blir smartere ved å øve seg. Meningen er at elevene skal lære av han, og han skal lære av dem.

Elevene får tildelt hvert sitt armbånd av AI. De skal være rundt håndleddet, men de er ikke bare til pynt. Armbåndene skal sikre at elevene får god fremgang med skolearbeidet. Når elevene er på skolen, eller hjemme og gjør lekser, vil armbåndene registrere hvor godt elevene jobber. AI vil bruke informasjonen til å lage en ukentlig rapport. Den vil vise fremgangen til hver enkelt elev.

Men er ikke det overvåking? AI selv mener at det er for å hjelpe elevene. 

Armbåndene kan for øvrig ikke fjernes fra håndleddet, men må låses opp av en spesialnøkkel som kun AI har tilgang på.

Men hvor har det egentlig blitt av Veslemøy? Tone og Matteo drar hjem til henne etter skoletid, og der er hun ikke. Felix, katten til Veslemøy, var det ingen som passet på, og naboen hennes forteller dem at hun hadde forsøkt å ringe henne, men bare kommet til svareren.

Rektoren har sagt at Veslemøy befinner seg i Brasil, men Tone og Matteo er sikker på at han skjuler noe. De må finne ut hva det er...

"Maskinlæreren" forteller en fantasifull og særegen historie fylt med eventyr og en herlig porsjon humor.

Historien er velfortalt, og er som en virvelvind der også vitenskap og spenning er blant ingrediensene.

Boken kan sette fart på barns fantasi og gjøre dem mer nysgjerrige på kunstig intelligens.

Den kan dessuten styrke barns forståelse og forhåpentlig fremme deres digitale myndiggjøring i møte med AI-teknologi.

Jeg tror barn også vil relatere seg til hovedrolleinnehaverne, Tone og Matteo.

Dynamikken i samspillet mellom de ulike karakterene er godt fanget i denne historien. Og for de unge handler det blant annet om vennskap og å bli akseptert for den man er.

Boken er fin å lese selv for de mellom 8 – 12 år, og Thea Jacobsens gode illustrasjoner støtter opp om historien og karakterene. 

Selv om skrifttypen og de korte kapitlene er utformet for å gjøre lesingen flytende, gir illustrasjonene en kjærkommen mulighet til å stoppe opp, gå seg vill og drømme litt.

Forsideillustrasjonen virker også tiltrekkende, noe som er bra siden mange barn gir uttrykk for at forsider er svært viktige og et essensielt element i valget av bok.

Boken er rettet mot 8–12-åringer. Det er noen få avsnitt som er litt skumle, så hvis den skal leses høyt for enda yngre barn, kan det være at du som forelder bør lese gjennom den først for å vurdere om barna er klare for det. 

Men den er primært søt og morsom, og kan utvilsomt underholde på mange nivåer. Jeg håper boken vil få mange fans, den er godt skrevet, det er spennende og interessant lesestoff. Jeg synes også at boken på en god måte formidler at teknologi i seg selv er nøytral, og at det er måten vi velger å bruke den på som avgjør om den har positiv eller negativ innvirkning. "Maskinlæreren" tar også opp andre aktuelle problemstillinger (som ikke er knyttet spesielt til AI-teknologi), og bibringer at ikke alltid målet helliger middelet.

Jeg ble uansett overraskende godt underholdt. I tillegg gjorde det tilgjengelige og flytende språket at boken ble hurtig lest. Boken kan definitivt anbefales til alle barn i målgruppen.

"Nils non grata" av Iben Akerli

Nils non grata
Iben Akerli
Barnebok, 9-12 år
197 sider
Aschehoug
2025

Iben Akerlie (f.1988) er utdannet spesialpedagog, men har jobbet som skuespiller og forfatter. Hun brakdebuterte med "Lars er lol" i 2016. En bok som ble en stor bestselger og vant flere priser, blant annet Arks barnebokpris samme år. I 2019 utkom "Kjempefesten", illustrert av Inga H. Sætre. I 2022 kom "Sommeren alt skjedde" og i 2025 "Nils non grata", også en roman for barn fra ca. 9 år og oppover.

Tolv år gamle Nils Hansen har byttet skole hele åtte ganger. Vanligvis har han begynt på en ny skole midt i skoleåret. Det har kun skjedd to ganger, at det har vært tilfellet etter en sommerferie.

Det er morens skyld at han hele tiden må bytte skole. Hun er nemlig frilanser i teatermiljøet, og hver gang hun bytter jobb, må de flytte. Men Nils tror det egentlig handler om at hun ikke vil være for lenge på ett sted.

Nils har bestemt seg for at han denne gangen skal bli populær på skolen. Å være populær er en fordel når man er så kort tid på steder som det Nils er. Da blir alt morsommere, og han føler seg mindre ensom.

Selv om Nils aldri har vært noe spesielt populær noen av stedene der han har bodd, har han en viss formening om hvordan han blir det. Dessuten har han, i følge ham selv, en magisk evne til å skjønne hvem som er populære, og hvem som ikke er det. Bruno, en av guttene i den nye klassen, er eksempelvis ikke spesielt populær.

Nils er derfor flink til å finne på skrøner, og han gjør det ofte. Selv om moren har sagt at lyving kan føre til uante konsekvenser, skjer det likevel av og til bare automatisk. Nils mener at det er så mye lettere å lyve, når han uansett skal flytte igjen. Da er det nemlig ikke så farlig at det han forteller, er sant eller ikke. Især hvis sannheten er kjedelig.

Blant annet har han fortalt de i den nye klassen at han i løpet av sommeren har vært i Amazonas fordi faren hans bor det, noe som selvsagt ikke er sant. Nils har aldri vært utenfor Norges grenser, og han har heller aldri møtt faren sin. Han vet ikke engang om han lever eller ikke.

Allerede første skoledag, blir han invitert til bursdagsfest hjemme hos Mia, en av jentene i klassen. Nils gleder seg sykt mye.

Men da hele den nye klassen må ta støyten for at han uforskyldt klarer å knuse frontruten på en bil, på Mias fest, blir han non grata. Og det betyr uønsket, altså det stikk motsatte av populær.

Det går heller ikke så bra med Nils på hjemmefronten, især da han får rede på at moren er i ferd med å utvikle et forhold til Tormod, som er far til Carmen i klassen. 

Men som kjent kan trøbbel åpne for uante muligheter, og han har i hvert fall én kompis igjen, nemlig Bruno som bor i samme blokk som Nils.

"Nils Non Grata" er en uimotståelig og herlig bok om outsideren Nils Hansen.

Hovedperson og jeg-forteller Nils er tolv år og bor alene med moren sin. Han har helt vanlige, gjenkjennelige problemer, som det å vokse opp med en enslig forelder og det å bli godtatt på et nytt sted i en gruppe som nær sagt ikke bryr seg om hans eksistens. Men Nils har store drømmer og stå-på-vilje og tilsynelatende selvtillit nok til å forfølge dem.

Livet har en tendens til å by på hindringer, og det er tilfellet for Nils også. Som en typisk tolvåring er han veldig fokusert på sine egne behov, og noen ganger glemmer han litt menneskene han bryr seg om, selv om han egentlig har hjertet på rett sted og absolutt ikke er likegyldig overfor moren og venner. Nils er bare så ekstremt fokusert. Selv når han møter motstand, sakker han ikke farten i mange sekunder. Det går så fort, og noen ganger litt for fort, fordi han ikke alltid har tid til å tenke gjennom handlingene sine, og det skaper problemer for ham og mye underholdende kaos underveis i historien.

Jeg ble i hvert fall fullstendig sjarmert av Nils, hvis store selvtillit slett ikke er i harmoni med den gode gamle Janteloven.

Bokens andre karakterer og interaksjonen dem imellom, er også godt beskrevet. Blant annet synes vennskapet mellom Nils og Bruno å være basert både på en slags gjensidig forståelse og på følelsen av å være annerledes. 

Boken fokuserer på vennskap og hverdagsproblemer og er fortalt på en måte som appellerer til de fleste lesere fra ca. 9 år.

Iben Akerlis tekst er dessuten full av morsom og troverdig eksplosiv dialog som ser ut til å ha kommet rett ut av munnen til en gutt på Nils' alder.

Boken er forholdsvis rask å lese, men selv om den ikke er veldig lang, klarer den likevel å formidle mange følelser. Følelser som fremheves av den kreative og livlige ordningen av ordene på sidene. Nils lyser opp sidene, du kommer inn under huden hans, og du føler forvirringen hans og trangen til å passe inn og gjøre alt riktig, og hvor vanskelig det kan være.

"Nils Non Grata" er en velfortalt bok, skrevet direkte til målgruppen, altså de i alderen 9-12 år. Og språket er lettlest, men absolutt ikke uinteressant, og det er derfor lesingen uunngåelig drives fremover. Jeg trengte hele tiden å vite hva som ville skje med Nils. Og dette selv om jeg leste en bok som på papiret er mer rettet mot enn helt annen aldersgruppe enn min egen.

Jeg var med andre ord fanget fra start til slutt, og fikk følelsen av å ha tilbrakt tid i godt selskap. Og slike opplevelser bør absolutt ikke undervurderes. Anbefales!

"Tata" av Valérie Perrin

Tata
- Alle har en historie
Valérie Perrin
Roman 
576 sider
Oversatt av Kirsti Rédis Heggli (MNO)
Cappelen Damm
2025

Valérie Perrin (f. 1967) er fotograf og forfatter, og vokste opp i Burgund i Frankrike.

Perrin debuterte med boken "Glemt på en søndag". Den handler om den 21 år gamle Justin som jobber på aldershjem. Boken ble utgitt i 2015, vant flere litterære priser i Frankrike og er i dag utgitt i 20 land. 

I 2018 gjorde Perrin stor internasjonal suksess med sin andre roman, "Å vanne blomster om kvelden". Den fikk strålende anmeldelser, også i Norge, og ble omtalt som "verdens vakreste bok" i italiensk presse. Den ble den mest solgte boken i Norge i 2022.

Perrins tredje roman, "De tre", kom ut på norsk i 2023 og fikk meget god mottakelse. Den lå på norske bestselgerlister i flere måneder.

Valérie Perrin er gift med den kjente filmregissøren Claude Lelouch, og ekteparet bor på Montmartre i Paris.

38 år gamle Agnès Dugain blir mildt sagt overrasket når kaptein Cyril Rampin ringer henne fra gendarmeriet i Gueugnon. Han forteller at hennes kjære tante (Tata) Colette er død. 

Men tanten døde for tre år siden. Hun ble begravet på gravlunden i Gueugnon. Det må være en feil. Kanskje noen med samme navn? Men på en lapp i lommeboken til avdøde, står det at ved et nødstilfelle skal niesen Agnès kontaktes. Det står også at hun vil kremeres og stedes til hvile sammen med Jean Septembre, Agnès' avdøde far. 

Agnès er den eneste nære slektningen Colette har. Dermed er det hun som må dra til Gueugnon, den lille byen der hun tilbrakte somrene som barn, for å identifisere tanten, eller vedkommende som har utgitt seg for å være tanten.

Men det er tante Colette som ligger på likhuset i Gueugnon. Agnès kjenner henne igjen.

Hvem er det da som har ligget i graven hennes de siste tre årene? Og hvorfor fikk Colette alle til å tro at hun var død i tre år?

På grunn av omstendighetene rundt dødsfallet vil en rettslege undersøke om det er et unaturlig dødsfall, selv om tanten døde da hun sov. Hun vil bli obdusert. Det vil ta noen uker. Deretter vil kisten fra gravlunden bli gravd opp. Etterforskningen vil derfor ta litt tid.

I tillegg til notater med sine siste ønsker, har tanten har etterlatt seg en stor koffert. Den pleide å stå på skomakerverkstedet hennes (hun jobbet nemlig som skomaker i mange år). I kofferten ligger det kassetter, mange kassetter. Colette var kjent for å dra kassettspilleren med seg overalt.

Agnès vet egentlig veldig lite om tanten, hennes fortid og ikke minst de hemmelighetene hun bar på. For Colette var selve stillheten hellig. Hun var både enslig og barnløs, likevel en fremtredende og respektert kvinne. 

Kassettene som tanten etterlot innehar hele tolv tusen minutter med historier, og er som et vindu mot fortiden.

Ved hjelp av disse begynner Agnès å nøste opp i den mystiske floken som har omringet Colette i årevis, livet hennes og mysteriet rundt hennes behov for å forsvinne, noe som fikk niesen til å tro at hun var død.

"Tata" er en elegant, variert og uforutsigbar roman som både kjærtegner og varmer, og som forteller en familiehistorie som er alt annet enn forutsigbar.

Handlingen utfolder seg veldig bra, og får stadig nye dimensjoner og lag. Ingenting er så enkelt som du kanskje tror, noe som gir deg lyst til å lese bare ett kapittel til før du legger fra deg boken.

Karakterene er troverdig fremstilt.

Hovedpersonen Agnès Dugain er skilt, men har likevel beholdt etternavnet til eksmannen (som er en kjent skuespiller). Sammen har de datteren Ana som er 15 år gammel. Agnès er en kritikerrost (og prisbelønt) filmregissør, men har siden eksmannen forlot henne verken hatt ideer eller motivasjon til å lage film. 

Den andre hovedpersonen er tante Colette. Utad fremsto Colette som en ensom kvinne med en stor lidenskap for den lokale fotballklubben. Verken mer eller mindre. Men bak denne falske fasaden skjulte hun en livshistorie som selv ikke niesen Agnès i sin villeste fantasi kunne ha funnet på. 

Tante Collette er for øvrig romanens omdreiningspunkt. Mye av livet hennes var preget av sorg, ensomhet og forsakelse. Forholdet til broren Jean (Agnès far), en fantastisk pianist, og det hun måtte ofre for ham, er eksempelvis historier fra fortiden som berører hjertet. Colette var en sterk kvinne, men som på sine skrøpelige skuldre måtte bære vekten av skuffede forhåpninger og tapte illusjoner. Dette og mye annet gjør henne til en svært kompleks og fascinerende karakter.

"Tata" er på mange måte en slags pedagogisk roman som viser både menneskers vakreste og styggeste sider. Det er en historie med et historisk perspektiv, med beskrivelser av menneskelig atferd som gir en stor klump i halsen.

Mellom fortid og nåtid blir vi kjent med ulike mennesker, deres liv, deres følelser og hemmeligheter, men også alle de sårene som, der tiden ikke kan gjøre noe, kan helbredes av vennskap og kjærlighet.

Av hensyn til nye lesere skal jeg ikke røpe mer om de ulike karakterene her, for det er en ganske spesiell opplevelse å avdekke enkeltskjebnene gjennom romanen.

Jeg må faktisk innrømme at boken til å begynne med ikke grep meg helt, men plutselig snudde det – og jeg klarte nesten ikke legge den fra meg. Det er en langsom historie – den er rørende og trist, men samtidig utrolig livsbejaende. Boken hopper i tid og sted, og det er ganske mange historier å holde styr på – hver og en rørende og gripende på sin måte.

Skrivestilen til Perrin er veldig melankolsk og hun dveler ved små detaljer, så det kan noen ganger føles som om alt går i stå. Men du bør ikke gi opp romanen av den grunn, den krever nemlig litt tålmodighet og du vil bli belønnet stort til slutt.

Perrin er flink til å utfolde en historie stykke for stykke. Jeg er dessuten imponert over hennes evne til uanstrengt å sjonglere mellom ulike år, og fortelle historiene til flere personer, som elegant flettes sammen, slik at vi som lesere blir fullstendig absorbert. 

Jeg kan virkelig anbefale denne perlen av en bok, som riktignok er en tykk bok, men som jeg skulle ønske hadde vært enda lenger.

"Innflytteren" av Tana French

Innflytteren
Tana French
Thriller
432 sider
Oversatt av Egil Halmøy, MNO
Cappelen Damm
2025

Tana French er oppvokst i Irland, Italia, USA og Malawi, og bor i dag i Dublin. Hun er utdannet skuespiller og har arbeidet med teater og film. Bøkene hennes har solgt over tre millioner eksemplarer og vunnet flere priser, inkludert Edgar-, Anthony-, Macavity og Barry-prisene. French er kjent for sin kritikerroste serie om Dublin-politiets drapsavdeling, men er nå aktuell med den første boken om den amerikanske politimannen Cal Cooper. Andre bok, "Jegeren", kommer på norsk i 2026.

"Innflytteren" er en glitrende og dyptpløyende thriller fra den kritikerroste og prisbelønte irske forfatteren Tana French.  

Cal Cooper er en middelaldrende, nyskilt og pensjonert politimann fra Chicago.

Han har nettopp flyttet til den avsidesliggende landsbyen Ardnakelty, vest i Irland, hvor han har kjøpt et oppussingsprosjekt. 

Huset ble bygd en eller annen gang på 1930-tallet, og han fant huset på en nettside. Cal valgte det fordi det fulgte med en stor jordeiendom. Dessuten var det gode fiskemuligheter i nærheten, samt en pub i gangavstand.

I Ardnakelty håper han å finne et rolig liv på et vakkert sted. 

Siden han flyttet inn, har han begynt å renovere huset og blitt kjent med lokalbefolkningen. Hans mentale alarmsystem har vært skrudd av siden han gikk av med pensjon. Likevel har han en slags fornemmelse av at det ligger noe og ulmer i nærområdet, men som innflytter er det lurt å holde seg unna. 

Selv med tjuefem års trening fra Chicago-politiet, er politiarbeid er det siste Cal kan tenke seg. Men da den tretten år gamle Trey Reddy oppsøker ham og ber om hjelp blir det vanskelig å si nei.

For noen måneder siden forsvant Treys nitten år gamle bror Brendan. Ingen har sett han siden, og det lokale politiet har henlagt saken. Moren sier at Brendan stakk, og at han er gammel nok til å gjøre det hvis han vil. Men Trey derimot tror at broren er kidnappet.

Cal begynner å grave, men vet at han må gjøre det klokt og varsomt, med nennsom hånd. Her hvor han ikke er politi, og ikke minst en fremmed innflytter, og har en følelse av å ikke vite hva han risikerer å sette i bevegelse, er ikke noe annet et alternativ. 

Det betyr at Cal må komme litt under huden på stedets innbyggere, få dem til å snakke.

Mya av den kunnskapen han tilegner seg om det som rører seg i Ardnakelty, får han fra sin nabo Mart Lavin. Han advarer Cal mot å blande seg inn i lokale anliggender og forhold, men Cal klarer ikke å vende ryggen til Trey.

Likevel avdekker Cal at noe mer uhyggelig er på ferde enn det han først antok. Snart setter etterforskningen både ham og Trey i stor fare. Det viser seg nemlig at Ardnakelty er full av dypt begravde hemmeligheter som har blitt tilslørt av landsbyens vakre omgivelser.

Tana French har med "innflytteren" nok en gang levert en uhyggelig og intelligent spenningshistorie, der blandingen av krim, kultur, antropologi og psykologi er svært effektiv.

Den snikende uhyggen følger leseren fra de første kapitlene og slipper ikke taket før den siste setningen er fordøyd.

Helt fra begynnelsen lurer noe illevarslende bak historien. Her er det ikke snakk om fullpakket action eller blodige sjokk. Ja, det skjer egentlig ikke så mye i starten. Likevel ble jeg mer og mer anspent mens jeg leste, og forventet stadig at nå skulle det løsne, uten egentlig å vite hva "det" var. Tana French bygger handlingen eminent og skaper en ekstremt urovekkende og skremmende atmosfære helt til det hele kulminerer i en dramatisk slutt.

Spenningen er med andre ord intens, og selv om handlingen er noe komplisert og tempoet tidvis svært lavt, må man bare lese og lese.

Det er mye informasjon og tråder å holde styr på i romanen, og forfatteren gir akkurat nok til å lokke deg til å fortsette.

Historien trekker deg inn i Ardenkelty og dets innbyggere sin verden.

Karakterbesetningen er fascinerende, og Cal Cooper er en empatisk og spennende hovedperson som er lett å like og relatere seg til.

I tillegg til spennings- og krimelementene byr romanen på en fengslende historie om en familie som lever under fattige kår, en detaljert beskrivelse av mennesker, og en svært skarp og barsk innføring i sosioøkonomiske forhold og motsetninger på landsbygda i Irland.

Dessuten bidrar omgivelsene til å gjøre romanen enda mer spennende. Ardnakelty er som en karakter i seg selv, og gir historien atmosfære og særpreg.

Fjellene som omgir byen og regnværet som hyppig overrumpler den, føles allestedsnærværende. Det er en ondskap som siver ned fra fjellsidene, og et mørke som kryper under huden på deg. Naturen brukes med stor effekt. Den atmosfæriske tonen dominerer nærmest handlingen. 

Det er i hvert fall herlig å lese en krimroman som tar seg god tid, god tid til å gi noen grundige og ordentlige karakterbeskrivelser, god tid til å kjæle med språket, og god tid til å skildre de forskjellige scenene. Anbefales!

"Den siste reisen" av Catherine Ryan Hyde

Den siste reisen
Catherine Ryan Hyde
Roman
336 sider
Oversatt av Ann-Magritt Sævold
Cappelen Damm
2025

Catherine Ryan Hyde har utgitt 30 romaner, og flere av disse har vunnet priser og blitt bestselgere. Mest kjent er hun for romanen "Pay it forward", som ble filmatisert og siden blitt en hel bevegelse og en organisasjon som handler om å hjelpe andre. 

En lang biltur med to naboer som ikke kan fordra hverandre, går slett ikke som forventet i denne oppløftende romanen fra New York Times - og Amazon Charts bestselgerforfatteren.

Alle hater den gamle grinebiteren Chester Wheeler. Til og med hans egne voksne barn.

Naboen hans, den tjuefire år gamle homofile Lewis Madigan, er ikke noe unntak. Han tåler rett og slett ikke trynet på Chester.

Lewis jobber som utvikler i et programvareselskap, og har fått løfter om en lønnsforhøyelse.

Likevel blir han avskjediget. Firmaet er nødt til å nedbemanne, ellers er det kroken på døren. Lewis blir dermed arbeidsledig.

Og om ikke det er nok, flytter kjæresten Tim fra ham. Lewis hadde ikke hatt den fjerneste anelse om at Tim var ulykkelig, eller om hva han syntes var problematisk i forholdet deres.

Lewis og kjæresten hadde en drøm om en dag å flytte fra Buffalo til California. De hadde spart i lengre tid for å realisere drømmen. 
Nå var både Tim og pengene borte, og drømmen forsvunnet i det blå.

Chester er uhelbredelig syk. Han har lungekreft, og er lenket til rullestolen. Legene mener at Chester har tre måneder igjen av livet, hvis han er heldig. Han trenger pleie så å si døgnet rundt. Men Chester har mer eller mindre jaget bort hver eneste ansatt fra hjemmehjelpsbyrået som har vært innom ham. 

Chesters datter Ellie har ikke hatt noe annet valg enn å komme og ta vare på faren sin selv. Det eneste problemet er at hennes egen datter skal føde om noen få dager, og hun er nødt til å komme seg hjem igjen til henne. Derfor trenger hun noen som kan gi faren omsorg ved livets slutt. En som kan gå ærender for ham, sørge for at han tar medisinene sine, og ringe ni elleve hvis han får problemer.

Til tross for stor motvilje, takker Lewis ja til jobben. Han trenger desperat en ny jobb, og han har ikke råd til å være kresen. Selv om han ikke har relevant erfaring, og må ta vare på verdens mest irriterende fyr.

Det er ikke så rart at de to ikke kommer overens, og Chester benytter enhver anledning til å skjelle ut Lewis. Likevel faller de etter hvert inn i en slags rutine. 

Én dag kommer Chester med en forespørsel. Chesters har nemlig et siste ønske om å dra til Arizona for å se igjen sin ekskone Sue, for første gang på trettito år, og ta farvel.

Lewis kan ikke si nei til en døende mann, selv om det er Chester.

Det innebærer en over 300 mil lang bobilreise (i Chesters tolv år gamle rustne Winnebago).

For Lewis blir det en opplysende reise gjennom livet og hemmelighetene til en sårbar mann han endelig begynner å forstå seg på. Det blir en tur som vil forandre måten Lewis ser på Chester, forholdet deres og måten Lewis ser på seg selv.

"Den siste reisen" er en helstøpt og velfortalt roman om å slutte fred med livet og den uunngåelige døden.

Catherine Ryan Hyde imponerer med en sterk og følsom karakterdrevet fortelling.

I tillegg er den både underholdende og psykologisk fengslende.

Romanen er vakker og trist på samme tid. Den er gjennomsyret av en forførende fortellerstil, fortalt av en hovedperson det er enkelt å sympatisere med.

Hyde skriver svært godt og så skarpt at det svir. Hennes språk er flytende med mange detaljer, og de levende beskrivelsene av miljøene gjør det hele svært livaktig.

Karakterene er både intelligente og følsomt konstruerte. De fleste vil kunne kjenne seg igjen i typene, både når de er elskverdige, triste og patetiske.

I "Den siste reisen" plasserer forfatteren det mest umake karakterparet man kan tenke seg sammen. Til å begynne med er det utenkelig at Lewis Madigan og Chester Wheeler vil komme overens. 

Chester eier ikke noe sosialt filter, og han er døende. 

Lewis er en ung homofil mann som nettopp har mistet all stabilitet i livet sitt. 

Til tross for Chesters forferdelige humør, passive aggresjon og skjellsord, lærer vi han å kjenne og hvorfor han er så usmakelig. Ikke at det rettferdiggjør hans oppførsel på noen måte. Men det hjelper å kjenne de bakenforliggende årsakene, akkurat slik det gjør i ethvert vanskelig forhold.  

Lewis er for øvrig svært flink med å gi Chester omsorg. Han er tålmodig uten å la seg selv bli et offer.

Og når Chester legger frem sitt siste ønske for Lewis, begynner det virkelige eventyret: Et eventyr som handler om selvoppdagelse, avslutning og håp. Det er en storslått historie fra første til siste side.

Uansett hva slags bøker du vanligvis leser, eller om du ikke leser mye, bør du gi denne boken en sjanse. Det er virkelig en av de store leseopplevelsene. Historien er fantastisk, og man sitter vekselvis og fniser og morer seg over de komiske situasjonene og beskrivelsene, og så må man bare felle en liten tåre. Boken spiller på hele følelsesregisteret. I tillegg gir innholdet også rikelig med mulighet for refleksjon og selvransakelse.

"Den siste reisen" er en viktig påminnelse om at alle har en fortid, en historie, som har bidratt til å forme den personen de er i dag. Og inntil vi kjenner den historien har vi ingen rett til å dømme.

Boken har festet seg i bevisstheten min nettopp fordi den minner meg om viktigheten av medmenneskelighet og ikke minst omsorg for andre mennesker.

"Den siste reisen" er en bok av den typen som du ikke kan la være å elske. Velskrevet, humoristisk, rørende og fengslende. Og veldig vanskelig å legge fra seg når man først har begynt.

Catherine Ryan Hyde har skrevet en modig, relevant og gripende roman, og til deg som er så heldig å ikke ha lest "Den siste reisen" ennå: Gled deg til en stor leseopplevelse!