onsdag 23. november 2016

"Valentinas siste reise" av Santa Montefiore

Valentinas siste reise
Santa Montefiore
Roman
416 sider
Oversatt av Eva Ulven
Bastion Forlag
2016

Santa Montefiore (f. 1970) vokste opp på et gods i britiske Hampshire og ble utdannet ved eksklusive Sherborne School for Girls. I sin oppvekst var hun nær venn av den britiske kongefamilien og ble derfor tidlig vant til medienes søkelys. Hun studerte en rekke språk ved Exeter University.

Nå bor hun med sin mann, den anerkjente historikeren og forfatteren Simon Sebag Montefiore, og deres to barn i London.

Bøkene til Santa Montefiore er blitt oversatt til 25 språk og solgt i over fire millioner eksemplarer. I Norge har hun solgt over 120.000 bøker.

Med "Valentinas siste reise" har Santa Montefiore skrevet en episk roman full av spenning, dramatikk og en

rørende, altoppslukende kjærlighet.

Vi befinner oss i London, i 1971, der den 26 år gamle Alba Arbuckle lever et promiskuøst liv ombord på husbåten Valentina.

Moren hennes var italiensk, men hun døde like etter at Alba ble født.

Alba har aldri følt seg virkelig hjemme i farens (Thomas Arbuckle) hus. Halvsøsknene (Caroline, Henry og Miranda) er fysiske speilbilder av foreldrene, mens hun selv er mørk og fremmed, for hun ligner på moren. Halvsøsknene driver med ridning, plukker bjørnebær og spiller bridge, mens hun drømmer om Middelhavet og olivenlunder. Uansett hvor mye hun har mast på stemoren Margo og faren, får hun ikke vite sannheten om moren, og de har nektet plent å ta henne med til Italia for å treffe familien. Så Alba har flyttet inn i husbåten som bærer morens vakre navn.

En dag finner Alba et sammenrullet portrett av sin mor, Valentina.

Hun forsøker å konfrontere faren og stemoren med funnet. Men som alltid er de tilbakeholdne med å diskutere Valentina.

Albas forfatter-nabo Vivien (Viv) Armitage foreslår at hennes attraktive agent Fitzroy (Fitz) Davenport kan utgi seg for å være Albas kjæreste. For hvis det finnes en mann som kan sjarmere seg inn i andre folks saker, så må det være Fitz. Planen går ut på at han skal innynde seg hos faren til Alba, som vil være så takknemlig for at noen tar seg av den vanskelige datteren hans, at han glemmer å være på vakt. Og det fungerer! Fitz klarer nemlig å lirke ut av Thomas noen hemmeligheter om Valentina.

For øvrig blir Alba og Fitz forelsket, men han råder henne til først å bli kjent med sine røtter i Italia.

I Italia må Alba revurdere sin identitet. I morens hjemby, Incantellaria, ved Amalfikysten, møter hun sine slektninger og gradvis blir hemmeligheter som vedrører Valentinas død avdekket.

I mellomtiden har portrettet av hans avdøde kjærlighet brakt minnene tilbake i tid, til andre verdenskrig. Som kaptein på en motortorpedobåt, var Thomas Arbuckle en kort tid innom den søvnige italienske havnebyen Incantellaria, hvor han umiddelbart forelsket seg i Valentina. Han lovte å komme tilbake da han fikk vite at Valentina var gravid, og han holdt sitt ord, men hun ble myrdet like før de skulle gifte seg.

Samtidig innser Alba at faren bare ønsket å skjerme henne mot de ubehagelige sannhetene om moren. Hun vender tilbake til England hvor hun har planer om å gifte seg med Fitz, men finner det etter hvert vanskelig å motstå tiltrekningen mot Italia.

"Valentinas siste reise" er en svært god og velskrevet bok. Santa Montefiore har en unik evne til å engasjere og skrive med medfølelse.

Boken forteller en vakker historie som veksler mellom Albas nåværende liv, i 1971, og farens romanse med Valentina, under krigen, midt på 1940-tallet. Jeg synes at dette fungerte godt, da det skapte en større følelsesmessig tilknytning til historien, og avslørte detaljer, som gjorde Albas søken etter sannheten om sin mor mer spennende.

Ikke nok med det, er karakterene fulle av liv og blir beskrevet på en måte som gjør at de bringer noe unikt og kraftig til historien.

Til å begynne med synes hovedpersonen, Alba, å ikke være noe annet enn en bortskjemt, selvopptatt ung kvinne som klandrer faren og stemoren for alle sine problemer. Men når hun finner et portrett av sin mor og blir oppfordret til å dra til Italia for å finne sine røtter, skjer det en merkbar
karakterutvikling.

Dessuten blir det pulserende engelske bylivet, og den mer rolige, magiske byen Incantelleria, levende skildret. Her er Montefiore fabelaktig dyktig: For man kan nærmest høre skravlingen fra en café i London eller kjenne lukten av sjøluften og sitrontrærne på den italienske landsbygda.

"Valentinas siste reise" har en nerve som både berører og morer. Historien som fortelles er spennende, og omhandler tematikk som kjærlighet, tap, magi og overtro, krig, medmenneskelighet, familieforbindelser, selvoppdagelse og å kunne gi slipp på fortidens problemer med et håp om en lykkelig fremtid.

Som i Montefiores andre romaner blir man godt underholdt, og boken er vanskelig å legge fra seg.

onsdag 16. november 2016

"Smykkearven" av Kate Lord Brown

Smykkearven
Kate Lord Brown
Roman
464 sider
Oversatt av May Grethe Lerum
Apropos
2016

Kate Lord Brown vokste opp i det ville vakre landskapet i Devon, England. Etter å ha studert ved Durham University og Courtauld Institute of Art, jobbet hun flere år som kunstkurator i Europa og Midtøsten. Da familien flyttet fra London og bosatte seg blant appelsinlunder i Valencia, begynte Kate å skrive på heltid. Hennes debutroman "The Beauty Chorus"  (2011) kom ut i Norge med tittelen "Til vi møtes igjen" i 2014. Bestselgeren "Parfymehagen" (2013) har solgt over 25.000 eksemplarer i Norge.

"Smykkearven" er en herlig roman som tar deg med på en reise fra et eksentrisk overklassemiljø på den engelske landsbygda på 70-tallet, til London og Paris på 30-tallet og frem til i dag. Her er bohemsk frigjorthet og fordums eleganse i skjønn forening.

Når den 29 år gamle Grace Manners ektemann, Sam, sporløst forsvinner, uten forvarsel, antas han å være død ved

selvmord. Han etterlater seg stor gjeld, og Grace blir vitne til at hjemmet og alle eiendelene hennes går til kreditorene. Dessuten må hennes elskede smykkeverksted gå under hammeren.

Men diamantbrosjen hun har arvet av bestemoren, Margot, forblir hos Grace. Denne brosjen var tidligere, som én av tre gjenstander, en del av de berømte Stratton-juvelene, som for øvrig også bestod av et halsbånd med sjeldne stjernesafirer og Stratton-tiaraen.

Grace reiser til Wittering Gods i Sussex, hjemmet til Stratton familien, for å avdekke historien om brosjen.

Hun begynner å jobbe som pensjonisten Fraser Strattons sekretær, og hjelper ham med å skrive ned sine memoarer om et spennende liv i diplomatiet. Sammen med datteren, Harriet, får hun lov til å bo i godsets hytte, og gradvis blir livet bedre for dem begge.

Grace blir også forelsket i Jack Booth, Frasers nyskilte gudsønn og godsets arving. Tilværelsen ser lys ut, helt til en rekke mystiske brev dukker opp og kaster dystre skygger over hennes nye liv.

Og når historien bak den vakre diamantbrosjen, gradvis blir blottlagt, dras Grace inn i en familiehemmelighet som etter hvert truer med å ødelegge det lille hun har igjen...

"Smykkearven" forteller en vakker historie om en sterk kvinne som har mistet mye, men som aldri er villig til å gi opp.

Boken er et hyggelig romantisk drama, som blottlegger historien til en familie som spenner over flere generasjoner.

Historien er karakterdrevet og satt til syttitallet. Grace Manner har en flott personlighet, og jeg likte hvorledes Kate Lord Brown beskriver sin hovedkarakter. Hun gjennomgår en betydelig forandring fra første- til siste side, noe som gjorde boken fornøyelig å lese. Jeg hadde nok ønsket å få vite litt mer om de andre karakterene, men dette ønsket ble etter hvert fullstendig underordnet, siden forfatteren skapte en svært god atmosfære og stemning boken igjennom, og beskrev personene på et levende vis, selv de mest perifere. Dessuten likte jeg å bevitne hvordan handlingen utspant seg, spesielt ettersom den hadde flere uventede avsløringer å by på.

Fraser Stratton er en eksentrisk og elskverdig gammel mann som fikk meg til å le mer enn én gang. Selv om de fleste av karakterene i romanen er interessante, er Fraser min favoritt. Grace derimot, som er deprimert etter alt det hun har måttet gjennomgå, innser at hun må få livet sitt på fote igjen, og ikke overraskende, blir hun med tiden en mer lykkelig person. Denne prosessen foregår imidlertid ikke helt knirkefritt, og hun oppfører seg fra tid til annen en smule irrasjonelt.

"Smykkearven" er en svært god bok, som man ikke kan legge fra seg. Den er så typisk Kate Lord Brown; et medrivende drama, kjærlighet, skarpe personskildringer og så skjer det plutselig noe som endrer det hele. Og vår heltinne i historien må igjennom en hel masse, før alt forhåpentlig ordner seg. Kan varmt anbefales!

fredag 11. november 2016

"Tante Grusom" av David Walliams

Tante Grusom
David Walliams
Illustrert av Tony Ross
Barnebok
430 sider
Oversatt av Sverre Knudsen
Aschehoug
2016

Barnebøkene til den britiske forfatteren og komikeren David Walliams ligger på bestselgerlistene i flere land, og hylles av kritikerne. Flere omtaler David Walliams som den nye Roald Dahl, og han er tre ganger nominert til Roald Dahl Funny Prize. Bøkene er oversatt til 46 språk.

David Walliams har solgt over 130 000 bøker i Norge!

Jeg har lest flere av bøkene til David Walliams. Samtlige har vært svært gode.

Walliams er utvilsomt barnelitteraturens nye Roald Dahl. De to forfatterne viser eksempelvis slående likhetstrekk når det gjelder de ondskapsfulle voksne, de tiltalende barnehovedpersonene, den tidvise spesielle formen for mørk humor og, fremfor alt, evnen til å fortelle en fengslende historie.

Tante Alberta er en virkelig forferdelige tante. Niesen hennes, den tolv år gamle Stella, har vært foreldreløs siden foreldrene, Lord og Lady Saxby, ble drept i en forferdelig bilulykke. Alberta ser etter Stella på Saxby Herregård, familie eiendommen, mens hun på grusomt vis forsøker å få kloa i niesens arv.

Tante Alberta har et uvanlig kjæledyr, en stor bayersk fjellugle, den største uglearten som finnes og en av verdens mest sjeldne fuglearter, som heter Wagner. Han bistår henne med å iverksette de onde planene og har vært trofast mot henne siden han var en liten ugle. Tante Alberta har nemlig trent opp uglen til å adlyde enhver kommando. Selv om det innebærer en ufattelig ondskap.

Det er også en eldgammel butler på Saxby Herregård, som heter Gibbon. Han er praktisk talt både døv og blind og er derfor til liten hjelp for Stella når det gjelder beskyttelse fra den onden tanten.

Stellas eneste hjelp kommer i form av gjenferdet til feiersvennen Sot, som hun blir kjent med når Alberta låser henne ned i kjelleren. Men vil han være en god nok alliert til å hjelpe Stella med å bli kvitt sin grusomme tante?

I denne fortryllende boken, inkorporerer Walliams en perfekt blanding av humor og et spennende plott som hele tiden vil få deg til å gjette hvordan historien vil utarte seg.

David Walliams skrivestil er særdeles tiltrekkende, noe som gjør at man ønsker å lese bøkene hans om og om igjen.

"Tante Grusom" er litt annerledes enn de foregående bøkene til David Walliams. Dette er nemlig en historisk barnebok, satt til 1932.

Det er også færre settinger og karakterer enn det pleier; det hele foregår på Saxby Herregård, med svært få karakterer.

Hver eneste karakter i boken portretteres glimrende, enten de er gode eller onde, døde eller levende. Fra den foreldreløse Lady Stella, til Sot, den spøkelsesaktige feiersvennen, til Gibbon, den eldgamle butleren. Alle etterlater seg et varig inntrykk.

De gode karakterene er meget elskverdige og de onde fullstendig avskyelige. Når det gjelder Alberta, er hun virkelig en forferdelig tante. En forferdelig person, rett og slett. Under krigen, valgte hun, uvanlig nok for en som var britisk, å kjempe på tyskernes side, bare fordi hun foretrakk de tyske uniformene, spesielt de spisse hjelmene til den tyske hæren. Hun er ikke bare en morder, men også en torturist. Og til å være en som tilsynelatende er glad i ugler, har hun ganske mange slike som er utstoppede.

Butleren Gibbon gjør for øvrig bare korte opptredener, men ble likevel fort en av mine favorittkarakterer.

Alle karakterene bringes dessuten på briljant vis til liv av Tony Ross sine artige illustrasjoner. De gir Walliams sine ord den visuelle støtte de fortjener.

"Tante Grusom" er en bok som nøyaktig vet hvordan den skal appellere til barn. Og da mener jeg ikke bare historien, men også selve boken. Hvorledes den fremstår, gjør boken interessant og spennende, med flere kart og illustrasjoner til teksten, skaper en verden som synes umulig å ikke ville utforske.

Dette er kanskje Walliams' beste bok til nå! Han har kombinert det eventyrlige, det komiske, det energiske og noen hjertevarme øyeblikk i en usedvanlig god historie.

Alt i alt er dette en herlig, morsom bok som ikke bare vil underholde barn, men også voksne.


tirsdag 8. november 2016

"Radio Gaga - Utvidet sendeflate" av Øyvind Sagåsen

Radio Gaga - Utvidet sendeflate
Øyvind Sagåsen
Tegneseriebok
176 sider
Egmont
2016

Øyvind Sagåsens serietegnerkarriere startet i 1989 med Norsk Seriebyrå. Han var en del av den særs talentfulle gjengen i kulturorganet Pyton fra 1993. Frode Øverli er en selvutnevnt fan av både fyren og seriene hans. Etter over 25 år i tegneserieforlaget og en fantastisk stor produksjon, blir han bare bedre og bedre! Beviset? Sjekk "Utvidet sendeflate"!

Glem FM, glem DAB! Deres tid er forbi! Papiret er den rette eteren, og det har serieskaper Øyvind Sagåsen (Flis) forlengst forstått!

Nærradiostasjonen som gjør seg best på papir - er ute med sin andre bok. Stavangerbaserte Øyvind Sagåsen - opprinnelig odding - har siden 1990 vært på trykk i rundt 350 publikasjoner i 10 land med vitsetegninger og forskjellige striper. Dette gjør ham til landets kanskje mest publiserte tegneserieskaper. Noe som neppe er tilfeldig,

siden han også er en av de morsomste.

"Utvidet sendeflate" kretser rundt en konspirasjonsteori som verden ikke har sett maken til siden det ble funnet ut at John F. Kennedy skrev alle Shakespeares stykker for å skjule at månelandingen var ren svindel. Alt dette finnes i de såkalte "Tufsingdaldokumentene" som innleder boken.

Boken samler også noen av de beste stripene og sekvensene fra de siste årene. Spenn beltet og gjør deg klar for en reise i galskap, konspirasjoner, absurde situasjoner og hinsides dårlige intervjuobjekter!

This is Radio Gaga!


"Pondus - 15 tenner i en pose" av Frode Øverli

Pondus - 15 tenner i en pose
Frode Øverli
Tegneseriebok
176 sider
Egmont
2016

Frode Øverli (født 15. august 1968 i Bergen) er en norsk tegneserieforfatter.

Pondus er kanskje Norges største humorfenomen. Siden starten i 1995 har serien vokst til den i dag publiseres av mer enn 130 aviser, blader og nettsteder både innen- og utenlands.

De årvise stivpermutgivelsene rigger seg alltid til på pallplassen øverst på bestselgerlistene, gjerne foran salgsmaskiner som Jo Nesbø med sin bøker om Harry Hole og Gud med sin uautoriserte
selvbiografi.

Nei, vi forsøker ikke å gå tannfeen i næringen. Men du kommer garantert til å smile så bredt at vi ser jekslene dine.

Frode Øverli klarer i sitt 21 år som Pondus-tegner fortsatt å levere tegneseriestriper i verdensklasse, så leserne får melkesyre i lattermusklene.

I Pondusbok 15 er nemlig alt som vanlig hos Pondus og co.

Hvis man med "vanlig" mener panikksjekking rundt stengetid, kasting av dverger, knipsing av edlere deler, alternativ hundebading, Tourettes med helskru, massasje med unhappy ending, grafsing, jafsing, tafsing og slafsing. Blant annet.

Denne gangen møter Pondus midtlivskrisen på den eneste fornuftige måten. Han kjøper seg en Batmobil. Og vi snakker ikke om en iPhone med utstyrsbelte. Vi snakker om BILEN!

Gunther møter sin midtlivskrise med å gå til innkjøp av en helfrekk afroparykk. Med et antrekk som hentet fra "Shaft" og swagger hentet fra kretsmesterskapet i kappgang, er alt på stell...

Tito dytter nok Botox i leppene til å fylle opp et olympisk basseng, noe som medfører at det ser ut som om noen har blåst opp en redningsflåte i trynet hans.

Som sagt, alt er som vanlig.

- et bedre alternativ til folketannrøkta finnes ikke!


mandag 7. november 2016

"Vaksinen mot frykt, terror og rasisme" av Per Fugelli

Vaksinen mot frykt, terror og rasisme
Per Fugelli
Sakprosa
174 sider
Universitetsforlaget
2016

Per Fugelli (f. 1943) er professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Han er en av våre mest aktive samfunnsdebattanter og har skrevet en rekke kjente bøker som "Døden, skal vi danse?" (2010), "Nokpunktet. Essays om helse og verdighet" (pocket 2010) og "Sitater av Per Fugelli" (2015).

I 2013 ble Per Fugelli tildelt Fritt Ords Pris.

"Hvorfor ikke bare la folk få fred nå, fra mitt mas? Hvorfor ikke bare en very, very dry martini under et sitrontre i Toscana? Fordi her er fare nå. Jeg har skrevet Vaksinen mot den epidemi av fremmedfrykt og kynisme som truer Norge." Slik begrunner Fugelli sin nye bok; "Vaksinen mot frykt, terror og rasisme".

Terrorhandlinger og flyktningkrisen har skapt en tilspisset offentlig debatt. I en tid der vi bør stå sammen, gjør vi det

motsatte. Vi lar frykten for det fremmede overskygge nyansene. Rasismen får gro i et politisk klima som splitter befolkningen i "oss" og "de andre".

I 70 år har vi forsøkt å forstå hvordan holocaust kunne skje. Nå er vi blinde for at vi kan være på vei inn i et liknende psykopolitisk vanvidd, denne gang rettet mot muslimer i Europa og USA.

I årene før den andre verdenskrig stengte de fleste europeiske land grensene for jøder. I 2016 foreslår presidentkandidat Donald Trump å nekte muslimer adgang til USA. 1. september 1941 bestemte Hitler at alle jøder over seks år skulle bære en gul Davidstjerne, også kalt Jødestjernen, godt synlig på brystet. I 2016 krever Trump at hver eneste muslim som befinner seg i USA skal føres inn i et eget register og bære identifikasjon som viser at hun eller han er muslim. Nasjonalistiske partier med rasistiske anlegg marsjerer inn i parlamentene og trolig presidentpalassene i Europa.

Stigmatiseringen av muslimene som gruppe blir alminneliggjort. Stadig flyttes grensene for hva vi tåler av uanstendig språk og skammelig moral overfor "de fremmede". Ja, er det ikke "de fremmede" selv som har skylden for fremmedfrykten de påfører oss?

Det skumle er at denne dehumaniseringen, av de fremmede og oss selv, skjer under dekke av godhet. Det var for øvrig slik det begynte sist verden gikk av hengslene.

Adolf Hitler ville også vel. Han ville verne det ariske arvestoffet mot fremmede gener. Han ville beskytte den germanske kulturen mot fremmede guder. Jødene ble Fienden som måtte tilintetgjøres, for at Det gode skulle seire. I den framvoksende norske paranoia, er muslimene den evige fare. De som kjemper mot det innbilte kalifatet, er Norges redningsmenn. Anders Behring Breivik så på seg selv som Norges ridder. Han bombet og skjøt "av kjærlighet til mitt folk" (Manifestet).

Anders Behring Breivik, Hege Storhaug, Fjordman, Odins soldater og Fremskrittspartiets muslimhatere er ikke farlige som ensomme ryttere på vei mot apokalypsen. Det skumle er at mange galopperer med når de blir redde. Da kan de bli en horde. Fremmedfrykten har vokst seg så sterk i dette landet at vi har valgt Fremskrittspartiet inn i regjering. Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti godkjenner at Fremskrittspartiets folk får styre innvandrings- og integreringspolitikken. Det betyr at det politiske flertallet i Norge legitimerer den rasismen Fremskrittspartiet har forvaltet skjult og åpent, helt fra grunnleggeren Anders Lange i 1963 uttalte: "Alle som går inn for sort flertallsstyre i Sør-Afrika er forrædere mot den hvite rase." Det faktum at Stortingets flertall, på vegne av folkeflertallet, velger Fremskrittspartiet til å føre vår innvandrings- og integreringspolitikk, beviser egentlig ikke annet enn følgende: Fare nummer 1 er vårt eget, ikke erkjente anlegg for rasisme. Norge, vi har et problem. Det er ikke islam. Det er oss, folkesjelen vår.

Den store flyktningstrømmen gjorde oss redde. Frykten gjorde oss aggressive mot "de andre". Bit for bit ble det bygget opp et fiendebilde av migrantene, særlig muslimene, som mindreverdige, farlige. Det ble sagt at de ville ha gullstol, de krafset på jentene våre, de kunne være skjulte terrorister. De var, for å si det med Hege Storhaug, Den 11. landeplage. De skulle fordømmes, ikke forstås. Medienes dramaturgi gjorde det heller ikke lettere å være det Sokrates ba oss om: en edru blant rasende.

Fryktens og medienes adrenalinpumpe har ført oss inn i en sinnstemning hvor det absolutte rår. Den blå-blå regjeringen med Frp i front har, slik Fugelli ser det, ført folk inn i en enten-eller-mentalitet. Hvis noen våger å protestere mot å lukke Norge hermetisk, legger de landet åpen for verdens horder. Her og nå handler det om å sende ut signaler av rene toner. Ingen må synge falskt. Dialog er svakhet. Godhet er dumhet. Trygghet er løgn. Og nestekjærlighetens forvaltere, kirkens folk er sosialister og godhetstyranner.

Regjeringen skryter til og med av at Norge leder det olympiske race mot bunnen i å frastøte mennesker som søker beskyttelse fra krig og nød. Årsmøtene i Oslo Frp og Rogaland Frp vedtok at flyktninger som kommer til Norge skal fengsles i lukkede mottak. Sist vi sperret mennesker inne uten lov og dom i dette landet, var under Terbovens og Quislings naziregime. Signalene fra Sylvi Listhaug er krystallklare: FN gjelder ikke lenger. Flyktningkonvensjonen som sikrer et minstemål av internasjonal barmhjertighet, står for fall.

Her er fare nå, skriver Fugelli. Vi kan komme til å selvmordsbombe de grunnverdiene vi har bygget samfunnet vårt på:

  • Vi skal bry oss om hverandre, særlig de svake og sårbare.
  • Vi skal ha rettssikkerhet, særlig for dem som makten vil herje med.

Det er faktisk disse grunnverdiene vi har bygget Velferdsstaten med. Hvis vi forkaster dem i forhold til flyktningene, kan vi selv bli neste offer. I et klima av frykt og opphisselse kan vi nemlig komme til å bli terroristenes allierte. Deres mål er nettopp å destabilisere rettstaten og internasjonal rettferdighet og medmenneskelighet. Frykten kan gjøre oss til deres våpen - som vi retter mot oss selv.

Fugelli har også tidligere forsøkt å gjøre sitt gjennom foredrag, debatter, avisinnlegg m.m. de siste 15 årene for å stoppe forføringen av den norske folkesjelen inn i en politisk epidemi preget av fremmedfrykt og islamofobi.

"Vaksinen mot frykt, terror og rasisme" er hans foreløpige siste forsøk. Her starter han med to korte innledende kapitler, og en lengre tekst med navn "epikrisen".

I "epikrisen", analysen av epidemien, plasserer Fugelli folkevettet som den mest vesentlige forebyggende innsatsfaktoren. Han skriver at den norske forlkesjelen er raus, når den er trygg. Derfor må vi lage et millionkor av alle oss som vil at likeverd, tillit og rettferdighet skal prege den norske flokken hvori opptatt innvandrere og flyktninger. Hæren av godhetstyranner, hvori opptatt kristne, muslimer og hedninger, må stå fram. Da blir seieren vår.

I siste del av boken, under overskriften "epidemien", har Fugelli valgt ut tekster som er publisert de siste 15 årene. Artiklene viser hvordan vi trinn for trinn har hisset oss opp til farlige høyder. Hendelsene, våre reaksjoner på dem og Fugellis advarsler dokumenterer fremmedfryktens nyere historie i landet vårt. Disse er Fugellis forsøk på å vaksinere mot frykt, terror og rasisme.

Han skriver at vi framover bør gå inn i en mer åpen og ærlig verdikamp. Kritikken av barnebruder, tvangsekteskap, vold mot unger, mangel på likestilling bør ikke overlates til de rasende med anlegg for å fråde. Kritikken bør gjelde den saken, det synspunktet, den skikken, den imamen - ikke hele tiden islam, religion for 1,2 milliarder mennesker på jorden. Kritikken blir fort avvist både av muslimer og oss andre når den kommer fra mennesker som lider av vrangforestillinger om kalifatet og ser på muslimer som en gen- og gudmanipulert annen sort skapninger. Kritikken får nemlig mer gjennomslag hvis den kommer fra oss som har en positiv grunnholdning til innvandrere, og som ønsker å samle hele flokken. Her skal det bare være én tvang: Norges lover. Ellers skal det være fritt fram for å mene og leve som man vil. Men det betyr ikke at tankesett, verdier og levemåter skal være fritatt for skarp og klar debatt. For å holde Norge samlet til ett rike framover, må vi "oppdra" hverandre. Det betyr ikke at vi skal rope til våre nye samfunnsborgere: Bli som oss nå! Men vi må være nysgjerrige på hverandres historier, moralske arvestoff, menneskesyn, kulturelle formue, samfunnshåp og guder. Når vi er på oppdagelsesferd hos "den andre" og gjør funn som vi ikke forstår eller misliker, bør vi søke klarhet, eventuelt forandring, gjennom debatt, gjerne skarp strid, med ord. Dette idealet gjelder begge veier. Innvandrerne bør være klarere og modigere i sin kritikk av norske verdier og skikker. Kom fritt fram med meninger om abortloven, om "bortsetting" av gamle foreldre i sykehuset, om gudløsheten i det moderne Norge, om hvordan norsk hvit motstand oppleves på en onsdag, om dansen rundt gullkalven i verdens rikeste land, om erfaringer med å leve i kjelleren i Det norske hus. Mer åpenhet, mer demokrati, mer mangfold, ropte vi etter 22. juli 2011.
Ja takk, la oss vandre med freidig mot og sang og spill inn i hverandres tanker og håp og hverdager og ytre glede og gru om god bedring - i en stemning av å ville hverandre vel og utvikle flokken vår.

"Vaksinen mot frykt, terror og rasisme" er en særdeles leseverdig bok. Fugelli skriver godt og poengtert, og språket han benytter er lettilgjengelig med avsnitt av passende lengder. Dessuten argumenter han godt for sine standpunkter. Det hele med et stort engasjement og personlighet.

Jeg mener at "Vaksinen mot frykt, terror og rasisme" er en god og viktig bok. Fugelli er en mann som det alltid er verdt å lytte til. Og med denne boken har han ytt et godt bidrag til en debatt som (dessverre) kommer til å fortsette lenge.

For øvrig er boken dedikert det store flertallet som vil hverandre vel, uansett gud og hud.

"Maretorn" av Tone Almhjell

Maretorn
Tone Almhjell
Fantasy/Barnebok, 9-13 år
344 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2016

Tone Almhjell har hovedfag i engelsk litteratur. Hun jobbet som journalist før hun for ti år siden bestemte seg for å skrive bøker på heltid. Hennes første roman, "Vindeltorn", ble antatt av amerikanske Penguin og utgitt over store deler av verden.

"Maretorn" er en frittstående oppfølger til "Vindeltorn".

Den tolv år gamle Niklas Sommerhjell er en god gutt, han har bare en tendens til å komme ut for problemer. Han bor på familiegården (som også heter Sommerhjell) med bestemoren Alma og onkelen Anders. Moren hans, Erika, døde for syv år siden. Niklas husker lite av moren. De få minnene er vage og fulle av hull. De består stort sett av følelser eller farger, som de solgule veggene på rommet de hadde delt da han var liten. Men et forferdelig minne har brent seg fast. Hun nektet nemlig å se Niklas på dødsleiet, siden hun hevdet å være farlig; en Maretorn, noe han hverken da eller nå

har forstått betydningen av.

Niklas er for det meste en glad gutt, men den siste tiden har vært vond. Bestevennen hans, Lin, har flyttet til byen. I tillegg har han vært plaget av tilbakevendende mareritt.

Snart viser det seg at Sommerhjell og det store tilhørende landområdet rundt, er i fare. Mystiske ting er i ferd med å skje i nærheten av gården, og i skogen lurer et grønnøyd beist som dreper både krøtter og ville dyr.

Mens han utforsker en hule, med håp om å finne kilden til det som er truer Sommerhjell, snubler Niklas og hans beskytter, den snakkende gaupa (som heter) Tyst, inn i ruinene av Edelgard - en fantasiverden som er bebodd av dyrlinger og villhjerter, altså dyr som er menneskevante og de som aldri ble helt tamme (men alle sammen går de på to ben og oppfører seg som mennesker). Dette er en verden skapt av menneskebarns fantasi. Leker og eventyr, drømmer og mareritt, håp og ønsker, alt sånt hører hjemme der. Derfor er Edelgard befolket av dyr, som en gang delte et svært sterkt vennskapsbånd med et barn. Da de døde i vår verden, våknet de opp her. De får leve en gang til fordi barna deres lengtet så inderlig etter dem.

Tidligere var Edelgard et velstående rike som stort sett besto av gartnere, lærde og håndverkere. Men troll og annen mørk magi har tatt over riket og infiltrert Rosa Torquata - den forvridde rosen. For beboerne i Edelgard er den hjem, vert, beskytter eller fengsel, alt etter som man ser det. Torquataen er altså mye mer enn en rosebusk. Den vokser under alle fjell og daler og binder alle verdenshjørnene sammen i et eneste gigantisk rotsystem. Den er overalt. Og én ting er sikkert: Uten den vlle de alle vært døde. Men dyrene i Edelgard hadde ingenting å stille opp mot trollene som strømmet på i hundrevis. Og nå kaller de riket bare for Sønder, som i sønderrevet, sønderknust. Fullstendig ødelagt.

Snart får Niklas rede på at han er den eneste som kan redde Edelgard (og Sommerhjell). Morens siste ord er "nøkkelen" til en eventuell suksess. Han må ikke svikte...

"Maretorn" forteller en morsom, spennende og brilliant historie, og tar sine lesere med til en fantasi-lignende verden. Alt sett fra en ung gutts perspektiv.

Forfatteren har absolutt skapt et spennende og handlingsmettet univers, slik at man sitter helt klistret til sidene. Her er det tradisjonelle fantasy-elementer, som troll og snakkende dyr, samt andre oppfinnsomme kreasjoner som Rosa Torquata (den forvridde rosen) og skjelettfugler.

Handlingen er veldisponert med en perfekt avslutning, og språket er fint og flytende, og spesielt Niklas utvikling til en kompetent helt og kriger fungerer godt.

Almhjell har et fast grep om sine karakterer. Hun får hun dem til å skinne, og de passer perfekt inn i historien.

Selve historien har en liten mørk vri, men jeg tror at det er dette som gjør den så god. Den er mørk i den forstand at den utforsker vanskelig tematikk som sorg og frykt. Men også klassisk tematikk som kjærlighet, vennskap og identitet er viktige ingredienser. Og selv om den er satt til en fantasiverden, er den så definitivt gjenkjennelig for både unge og eldre lesere.

Jeg ble i hvert fall fanget av historien fra bokens start. Det skjer noe umiddelbart, og den fartsfylte handlingen fortsetter til den aller siste siden. Noen ganger var det så spennende at jeg måtte legge den fra meg for å få luft. Selvfølgelig er det i perioder tettere action enn i andre, men jeg kjedet meg aldri.

"Maretorn" vil nok egne seg best for barn i alderen 9-13 år. Boken er både underholdende, skremmende og utfordrende, men kanskje viktigst av alt; den appelerer til følelsesregisteret. Men dette er først og fremst en fantastisk historie, og et dypdykk inn i en unik verden som både barn og voksne vil finne forlokkende. Det er et eventyr med et fortryllende land, snakkende dyr og ikke minst en heroisk fortelling om å redde verden.

Boken er dessuten utrolig flott å se på. Et fantastisk flott omsalg og veltegnede kart over Edelgard på de første sidene, gjør boken vanskelig å ignorere. Dessuten er typografien topp. Nokså store bokstaver og god linjeavstand. 

Jeg kan anbefale boken til alle lesere av klassisk fantasy, både barn, ungdom og voksne, og jeg ser frem til å lese mer av Tone Almhjell. Jeg synes hun har veldig god kontroll over sitt univers, de forskjellige skapninger og selvfølgelig plottet, så jeg håper og tror vi vil høre mye mer fra henne i fremtiden.