lørdag 31. januar 2015

"Zack" av Mons Kallentoft & Markus Lutteman

Zack
Mons Kallentoft & Markus Lutteman
Krim
462 sider
Oversetter: Kurt Hanssen
Kagge Forlag
2015

Mons Kallentoft har med sine kriminalromaner om Malin Fors blitt hyllet av både lesere og kritikere. Hans bøker er oversatt til 30 språk og har solgt i over 2,5 millioner eksemplarer. Mons er født i 1968, vokste opp utenfor Linköping og bor i dag på Mallorca.

Markus Lutteman debuterte med dokumentarromanen "El Choco" og fikk mye oppmerksomhet med Patrick Sjöbergs biografi "Det du inte såg". Til sammen har bøkene hans solgt i nesten 400 000 eksemplarer. Markus er født i 1973 og bor i Örebro.

"Zack" er den første actionfylte boken i Hercules-serien.
Over hele serien skal det visstnok tre et voldsomt skjebnedrama frem, der den komplekse antihelten Zack, akkurat som en moderne Herkules, slites mellom to ulike verdener.

Zack er en 27 år gammel kriminalinspektør ved spesialenheten i Stockholms politiet. Han har steget raskt i gradene, noe som er høyst iøyenfallende. Men så er han også et naturtalent når det gjelder å arbeide etter sin intuisjon. Det eneste problemet er at han står med en fot på hver side av loven, fordi når han forlater sin polititjeneste for dagen, driver han med narkotika på de ulovlige klubbene i byen.

En gruppe burmesiske kvinner blir funnet brutalt myrdet på en massasjesalong og Zack og hans kolleger får saken på sitt bord. Det er mye som tyder på at menneskehandel og prostitusjon kan være med i bildet.
Men hvem er det som kan stå bak ugjerningen? Kan det være de samme som formodentlig tok dem til Sverige, eller noen andre? Er kvinnehat eller rasisme blant motivene?

Da kvinnen som er ment å være politiets fremste kilde til informasjon i saken, blir funnet dumpet utenfor et sykehus, med bein som ser ut til å være avgnagde av en rasende hundeflokk, men fortsatt i live, synes det klart at det er en ekstremt brutal verden som Zack og de andre må forholde seg til.
Og samtidig blir det stadig mer vanskelig for Zack å holde styr på sitt forbruk av narkotika.

"Zack" er en meget godt skrevet bok, med både språk og fortellerteknikk av høyeste kvalitet.

Karakterene er særpregede, godt beskrevet, og vil helt sikkert bli værende i minnet en god stund.

Hovedpersonen Zack er en kompleks karakter, noe som i mine øyne gjorde ham mer troverdig.
Han har definitivt mye å ta tak i på det rent personlige plan, og det blir spennende å se om han i den neste boken klarer å få bukt med sin avhengighet, eller om han bare beveger seg enda lenger inn i den, og således flykter fra seg selv.

Selve plottet er både intrikat og gripende, og boken har nokså korte kapitler med et skiftende fokus på de ulike karakterene som er involvert.

Tempoet er forholdsvis høyt og spenningskurven bratt, selv om det av og til ble litt for rått og brutalt for min personlige smak.

Likevel er dette en skikkelig bladvender, og den er vanskelig å legge fra seg, selv om jeg inne i mellom kunne føle et snev av ubehag.

Til tross for at "Zack" er en ganske hard og voldelig bok, noe som antakelig vil skremme unna noen lesere, er den totalt sett særdeles underholdende.

Jeg gleder meg i hvert fall allerede til neste bok. Det blir spennende å følge antihelten Zack og hans kolleger videre i denne nye og lovende svenske krimserien.

fredag 30. januar 2015

"Sukkerplantasjen på Puerto Rico" av Esmeralda Santiago

Sukkerplantasjen på Puerto Rico
Esmeralda Santiago
Roman
479 sider
Oversatt av Miriam Lane
Bazar Forlag
2015

Esmeralda Santiago ble født i San Juan, Puerto Rico, og flyttet til New York da hun var 13 år gammel, sammen med moren og syv yngre søsken. Hun har tidligere skrevet bestselgerne "When I was Puerto Rican", "Almost a Woman", "The Turkish Lover" og "Américas Dream".

Vi befinner oss på midten av 1820-tallet, og blir kjent med Ana Cubillas, datter av velstående spanske foreldre. Hun er sikret et liv i luksus i Spania, men memoarene til en av hennes forfedre fanger den unge jentas interesse.

Han reiste til Puerto Rico med den berømte Juan Ponce de Leon, og hans beretning om reisen og landet de fant i Karibien trigger Anas fantasi. Som kvinne, har hun få muligheter til å utforske sin besettelse. I hvert fall inntil den dagen hun møter Argoso tvillingene, Ramón og Inocente.


Hun klarer å overbevise brødrene om at de bør dra til Puerto Rico for å administrere en avsidesliggende sukkerplantasje som de har arvet.
Ana gifter seg med Ramón og sammen reiser de tre over Atlanterhavet til sitt nye hjem.

Slik begynner Esmeralda Santiagos roman, "Sukkerplantasjen på Puerto Rico". Boken følger Anas liv de neste førti årene. Det er en viltvoksende historie som utforsker det daglige livet på plantasjen, slaveri og forholdet mellom slavene og deres eiere, politikk, økonomi, militære hendelser, epidemier og medisin, så vel som kjærlighetsforhold mellom ulike mennesker.
Men det er Anas historie som driver selve historien, akkurat som hennes ukuelige vilje driver henne og alle de hun omgås til å erobre det nye landet og skape en arv for etterkommerne.

Livet på plantasjen var ofte kort og brutalt, og døden var aldri mer enn et øyeblikks uoppmerksomhet unna. Barn ble født og hvis foreldrene var heldige, overlever de til å bære familiens arbeide videre.

Sivilisasjonen er bygget på svært stive sosiale strukturer. En av ulempene ved samfunnet i kolonien, er de små evnene til å unnslippe klassen man fødes inn i og å tjene seg rik gjennom hardt arbeid og flaks.

Ana er en kompromissløs kvinne, og hun trosser både ekstrem hete, sykdom og isolasjon for å drive plantasjen. Med da den amerikanske borgerkrigen bryter ut i 1861, trues både levebrødet og livet hennes av dem hun er avhengig av; slavene.

Selve historien startet på et forholdsvis keitete vis, men vokste etter hvert mens jeg leste.
Karakterene er ikke skissert spesielt dypt, ei heller følelsesmessig involverende, men jeg lot meg likevel engasjere og følte at historien som ble fortalt var sannferdig i henhold til tiden den utspant seg i.
Ana er en relativt kald kvinne med ambisjoner og planer, og uten sterke følelser for andre. Til tross for at forfatteren beskriver hennes kjærlighet for andre, ser ingen ut til å være så viktige for Ana som henne selv. Til og med barna kommer i andre rekke.
Gjennom henne blir vi ikke vitne til Puerto Rico som en øy full av lidenskap og pasjon, men grusomhet og likegyldighet.

Til sist, en liten advarsel til de av dere med sarte følelser. Boken er full av grusomme dødsfall, fra ulykker og mord til epidemi. Den forteller også om prostitusjon, incest og noe som helt sikkert er historisk korrekt men likevel helt urovekkende; mengder av utroskap og voldtekt.

Til tross for noen svakheter, gir "Sukkerplantasjen på Puerto Rico" et overbevisende dypdykk i en nokså kompleks tid i den puertoricanske historie, og på hva som kan skje når en desperat person tillater seg å være fullstendig egoistisk.

Forfatteren har skrevet en fengslende roman som både er lærerik og underholdene. Oversetteren har også gjort et godt stykke arbeide.
Derfor vil jeg anbefale denne boken, kanskje spesielt til de som liker historiske drama.

onsdag 28. januar 2015

"Svart daggry" av Cilla & Rolf Börjlind

Svart daggry
Cilla & Rolf Börjlind
Krim
416 sider
Oversatt fra svensk av Kjell Jørgen Holbye
Gyldendal
2015

Cilla & Rolf Börjlind er to av Sveriges mest erfarne manusforfattere. De står blant annet bak de kritikerroste tv-seriene Graven og Morden. De har også skrevet manus til 26 filmer om politietterforsker Martin Beck.

"Springflo", utgitt i 2013, er den første boken om Olivia Rönning, Mette Olsäter og Tom Stilton. Bok nummer to, "Den tredje stemmen", kom ut i 2014.

"Svart daggry" er Cilla og Rolf Börjlinds tredje bok om Olivia Rönning, Mette Olsäter og Tom Stilton.

Olivia Rönning har etter eget ønske flyttet til Skåne hvor hun har fått en stilling i ordenspolitiet. En dag blir den lille byen Arild, i Brunnby sogn, rystet av et barnemord. Noen dager senere, blir det rapportert om enda et tilfelle der et barn har blitt drept (denne gangen på Värmdö, rett utenfor Stockholm), noe som gjør at saken havner på rikskrims bord med

kriminalførstebetjent Mette Olsäter i spissen. Dødsfallet har klare paralleller til drapet i Skåne.
De synes nemlig begge å ha vært rasistisk motivert siden trusler har vært rettet mot foreldrene til de drepte barna.

Samtidig kommer Tom Stilton tilfeldigvis over en utklippsbok om drapet på en tidligere luksusprostituert som han ikke evnet å oppklare under sin tid i politiet. Han bestemmer seg for å gjøre et nytt forsøk.

Da det viser seg at et DNA-spor knytter sakene sammen, tar det hele en uventet vending. Dermed må Mette Olsäter, Olivia Rönning og Tom Stilton samarbeide for å bekjempe drapsmenn som ikke skyr noen midler i kampen for det de tror på, noe som bl.a. leder dem til rasistiske miljøer.

"Svart daggry" er en meget god bok der historien griper tak i deg, og ikke slipper taket før siste side er ferdiglest.

Den er godt skrevet, men likevel lettlest. Det er god flyt i språket. Det blir aldri kjedelig, det er både driv og tempo i historien. Dessuten er forfatterne dyktige på å fange stemningen.

Som vanlig, skriver forfatterparet Börjlind om aktuelle tema. Denne gangen handler det blant annet om fremmedfrykt og netthets.
"Svart daggry" er deres mest avanserte roman så langt.
Krimsjangeren blir ofte ikke verdsatt rent litterært, men å skrive et slikt komplisert plott som man finner i denne boken, er absolutt ikke den enkleste kunst. Forfatterne lykkes svært godt med å knyte sammen tråder fra de foregående to romanene. Dette innebærer at jeg vil anbefale andre å lese serien kronologisk, selv om bøkene fint fungerer frittstående.

Forfatterne lykkes også godt med selve karakterutviklingen.
Olivia Rönning er mer tilgjengelig i denne boken og derfor lykkes hun i høyere grad med å etablere en nærhet i sine relasjoner. Men det er fortsatt den noe ukonvensjonelle Tom Stilton som i hovedsak vinner min sympati.
En viktig forskjell, kanskje spesielt sammenlignet med den første boken, er at drapene skildres mindre detajerte i "Svart daggry". Dette kan ha noe å gjøre med at volden denne gangen rammer barn. I alle fall er det positivt med en slik nedtoning av noe som faktisk kunne ha vært litt for tøft å lese om.

Cilla og Rolf Börjlind tilhører definitivt toppsjiktet blant nordiske krimforfattere. De har en eksplisitt agenda, og ikke minst er det i tider som dette godt å bli minnet på hva som lurer seg under den polerte overflaten av ulike nasjonalistiske kretser.
Dessuten er boken velskrevet, spennende og innehar en rekke interessante karakterer.

I det hele tatt er dette en djevelsk god bok med tett spenning, engasjerende skildringer, en klar fortellerstemme, godt driv og et meget klokt budskap.

Og nettopp derfor er "Svart daggry" en bok jeg så absolutt vil anbefale, kanskje spesielt for de av dere som har en viss forkjærlighet for krim.






 

tirsdag 27. januar 2015

"En ganske irriterende elefant" av David Walliams

En ganske irriterende elefant
David Walliams
Illustratør: Tony Ross
Barnebok, 3 - 6 år
32 sider
Oversatt av: Sverre Knudsen
Aschehoug
2014

Med sine elleville og hysterisk morsomme bøker har David Walliams tatt barna med storm. Men som alltid: Ingenting er ordentlig morsomt hvis det ikke ligger en kime av alvor bak.
Walliams er en mester i å skape klassiske barnehelter og actionfylte historier med humor, satire - og kjærlighet. Bøkene hans er proppfulle av situasjonskomikk, absurde situasjoner og gode replikker, og persongalleriet er mildt sagt fargerikt. Men det er aldri noen tvil om hvor Walliams' sympati ligger. Han er alltid på barnas side. Hovedpersonene i bøkene hans er gode, omsorgsfulle og smarte barn. De voksne derimot, de får så hatten passer: De er egoistiske, late og mest opptatt av reality på TV.

David Walliams har aldri lagt skjul på at Roald Dahl er hans store litterære idol, og anmelderne sammenligner ofte disse to. David Walliams debuterte som forfatter i 2008 med "The Boy in the
Dress". Siden har han toppet bestselgerlistene i Storbritannia og i store deler av resten av verden. Han er

flere ganger nominert til Roald Dahl Funny Prize, og bøkene hans er oversatt til mer enn 30 språk.

David Walliams er for øvrig mannen bak de populære bøkene "Gangsterbestemor" og "Rotteburger".
Med "En ganske irriterende elefant" har bestselgerforfatteren laget sin første bildebok for små barn, og den er illustrert av den prisbelønnede Tony Ross.

Boken handler om Sam, en ung gutt som signerte et "Adopter en elefant"-skjema en dag han var i dyrehagen. Det siste han hadde ventet var at elefanten faktisk skulle dukke opp hjemme hos ham. Men det gjorde den. Og ikke bare var det en blå elefant, men en gigantisk elefant som både var uhøflig og svært så krevende.

Elefanten vet nemlig nøyaktig hva den liker og vil, og Sam må etter beste evne prøve å være så gjestfri som mulig.

Historien er morsom, tøysete, ellevill, og alt det jeg kunne håpe på fra Walliams. Dessuten har den en uventet og lærerik slutt.

Illustrasjonene er særdeles flotte. Illustratør Tony Ross bringer virkelig liv til boken og gir Walliams sine ord den visuelle støtte som de fortjener.

Med en enkel historie, en stor porsjon humor og en dæsj med vill fantasi kommer denne boken garantert til å bli en sikker favoritt blant barna.

"En ganske irriterende elefant" er en flott og anbefalelsesverdig barnebok.
Jeg ser definitivt frem til det som forfatteren neste gang måtte bringe ut til denne aldersgruppen.


mandag 26. januar 2015

"Populær - En selvbiografi" av Maya van Wagenen

Populær - En selvbiografi
Vintagetips for nerdete jenter
Maya van Wagenen
Ungdomsbok
264 sider
Oversatt av Line Almhjell
Gyldendal
2014

Kan rådene i en over seksti år gammel Glamour Guide for Teens hjelpe en sjenert jente å bli populær? Det ville 15-årige Maya van Wagenen prøve å finne ut. Bloggen hun skrev om disse opplevelsene ble snart lest av mange, også det store forlaget Penguin, som bladde opp 300 000 dollar for å utgi blogginnleggene hennes i bokform.

Allerede et halvt år før utgivelse sikret Dreamworks seg filmrettighetene til Popular: Vintage Wisdom for a Modern Geek, og gjorde jenta til tidenes yngste ikke-skuespiller med filmkontrakt.
Time Magazine kåret henne nylig til en av verdens mest innflytelsesrike tenåringer.

Den 15 år gamle Maya Van Wagenen har aldri vært spesielt populær. Hun har ikke så mange venner og hun skiller seg ikke nevneverdig ut fra mengden. Men etter at hun på farens kontor finner en gammel bok som er utgitt i 1951 - Betty Cornell's Popularitetsguide for Tenåringer, begynner virkelig hennes liv å forandre seg.

Maya bestemmer seg for å følge popularitetsguiden slavisk, og bruker derfor en måned (av skoleåret 2012-13) på hvert av rådene i boken. Omtrent alt dekkes, fra vekt til mote, til hvordan man skal få flere venner, og Maya gir aldri opp.

Etterhvert får hun bedre selvtillit, den sosiale omgangskretsen hennes blir større og hun oppdager at ungdomsskolen faktisk ikke er det verste stedet å være likevel.

Maya har for øvrig et nært forhold til sin kreftsyke lærer, hun har en søster med autisme og familien hennes har heller ikke så mye penger å rutte med.

Det er mye som skjer i Mayas liv, så denne boken gir en svært god sniktitt inn i et tenåringssinn.

Maya van Wagenen skriver på et engasjerende vis uten å være belærende. Hun er heller ikke redd for å skrive om sine feil.
Hun har en sterk og tydelig stemme, og det er umulig å ikke heie på henne. Faktisk så holdt jeg nærmest pusten under noen av eksperimentene hennes og håpet på at de ville bli godt mottatt, men fryktet det verste. Det er nemlig ingen stor hemmelighet at ungdomsskoleelever kan være svært så grusomme mot hverandre.

Mayas observasjoner vedrørende popularitet er dessuten imponerende, særlig med tanke på hennes alder.
Hun er også en flott rollemodell for tenåringsjenter, og det faktumet at hun bega seg ut på dette eksperimentet sier ikke så rent lite om hennes karakter.
Maya er en ekte, ærlig, varm og morsom tenåring. Hun vet nøyaktig hvordan det er å være i denne vanskelige alderen, og hvordan det er å gå igjennom disse nær sagt katastrofale men likevel spennende årene.

"Populær - En selvbiografi" tar også opp tøff tematikk (av og til kanskje en smule overfladisk) som narkotika og vold på skolen, som begge dessverre er utbredt på ungdomsskolen til Maya.

For meg var denne boken en særdeles god påminnelse om hvordan det var å gå på ungdomsskolen.

Det er dessuten trolig den mest inspirerende boken jeg har lest som er rettet mot tenåringer. Og noe som er enda bedre; den er faktisk er skrevet av en tenåring selv.

Jeg virkelig elsket denne boken. Håper bare at den vil hjelpe andre unge mennesker i tilsvarende situasjoner som Maya.

Anbefales på det sterkeste!

søndag 18. januar 2015

"Med våre egne ord" av Caroline Vagle og Lars O. Gulbrandsen

Med våre egne ord
Kongefamiliens historie - slik de selv husker den
Caroline Vagle og Lars O. Gulbrandsen
Billedbok
181 sider
Aller Forlag
2014

"Med våre egne ord" er ført i pennen av hoffreporter Caroline Vagle og Lars O. Gulbrandsen som har skrevet flere biografier.

Boken byr på et unikt bildemateriale, med mange fotografier fra kongefamiliens private sfære. Her er det bilder fra galla og hverdagsliv, og "i kulissene-fotografier", som ikke kunne brukes da de var nye. Flere av disse har aldri tidligere vært publisert.
Sammen med tidsriktige sitater formidler boken øyeblikk som viser hvordan de fant universalnøkkelen til våre hjerter.

17. mai 2014 var det 200 år siden Grunnloven ble vedtatt av riksforsamlingen på Eidsvoll. Etter noen korte måneder som selvstendig nasjon i 1814 ble Norge en del av en union med Sverige.

Vi ble en selvstendig stat, men med felles konge og felles utenrikspolitikk. Først da Norge gikk ut av unionen i 1905, kunne Norge få sin egen konge: Haakon VII. Det er ham og hans familie boken følger.

Medlemmene av kongefamilien har bidratt med memoarer, synspunkter og betraktninger i norsk presse gjennom mange år. Forfatterne har valgt ut sitater og ord som setter bildene inn i en ny og spennende kontekst, som gir leseren en bedre forståelse av hvordan det er å leve et "kongelig" liv.

Helt siden 1905 har kongefamilien vært blant de mest fotograferte menneskene i norsk offentlighet. Aviser, ukeblader og bøker har i alle disse årene vist oss bilder av medlemmene i vårt sterke monarki. Kongefamilien selv har også alltid hatt sine favorittfotografer som har blitt benyttet for å forevige store og små begivenheter for ettertiden.

Fotograf Sjøwall har i alle år hatt en særdeles nær relasjon til familien på Slottet - rett og slett fordi det var et ønske fra de kongelige selv. Det er fra familiens eget arkiv mange av denne bokens bilder er hentet, og gjort tilgjengelige ekslusivt for leserne.

"Med våre egne ord" er en billedbok på 184 sider fordelt på kapitler - kronologisk fremstilt fra 1905 og frem til kong Olav sovnet inn 17. januar 1991.

Det er en praktbok, og den er spekket med historie, spennende mennesker og et enestående bildemateriale av kongefamiliens liv i hverdag og fest, glede og sorg.

"Med våre egne ord" er ikke noe tunglest bok, men heller en bok man bør bla i og ta frem jevnlig. Så det er absolutt en bok som bør kunne ligge framme.

Boken er en hyllest til fotokunsten, men gir mest av alt et innblikk i hvordan en liten familie skapte sitt eget kongedømme tuftet på kjærlighet, hjertevarme og dyp, gjensidig respekt.
Det unike bildematerialet gjør dette til et funn først og fremst for de som fra før av har god kjennskap til kongefamiliens historie, men boken lar seg også lese som biografi.

"Med våre egne ord" er en usedvanlig vakker bok med mange bilder som fortjener å nå ut til mange lesere.

 

onsdag 14. januar 2015

"Sirkus Stordalen" av Gunnar Stavrum

Sirkus Stordalen
- En uatorisert biografi om Petter A. Stordalen
Gunnar Stavrum
Biografi
343 sider
Kagge Forlag
2014

Gunnar Stavrum (f. 1961) er sjefredaktør og kommentator i Nettavisen. Han har lang fartstid innenfor næringslivsjournalistikk fra bl.a. Kapital, Dagens Næringsliv, TV2 og Bergens Tidene.

Stavrum har tidligere skrevet uautoriserte biografier om sentrale næringslivstopper som John Fredriksen (1992 og 2006, sammen med Odd Harald Hauge) og Kjell Inge Røkke (1997 og 2010).

"Sirkus Stordalen" er hans uautoriserte biografi om Petter Stordalen (f. 1962), og resultatet er et skarpt portrett av en av Norges viktigste forretningsmenn, samt et innblikk i en ekstraordinær personlighet.

Petter Stordalen vokste opp i Porsgrunn, i Telemark. Han er sønn av tidligere norgesmester i bryting og kjøpmann Knut Anker Stordalen.

Petter begynte tidlig å arbeide på lageret i butikken til faren. Og det var åpenbart at faren ønsket at Petter en gang skulle overta.

Stavrum skriver at Petter som ung viste et oppsiktsvekkende talent som jordbærselger, med et register av salgsteknikker. Torvkjerringene i Porsgrunn leverte til og med en skriftlig klage til Torvstyret over denne guttungen som stjal kundene fra dem (I 1974 ble Petter Stordalen kåret til Norges beste jordbærselger i Porsgrunn Dagblad).

Da Petter fylte seksten, fikk han ti B-aksjer (aksjer uten stemmerett) i Stordalens Eiendomsselskap AS. Dette selskapet ble stiftet av faren, Knut Stordalen, og hadde som formål å kjøpe, selge og leie ut fast eiendom. Selskapet eide både hjemmet i Furukollen, og bygningene som huset butikkene.
I praksis ble dermed Petter Stordalen millionær allerede som sekstenåring, men uten innflytelse.

Petter jobbet tett med faren, som kunne være både streng og tydelig. Av og til følte ikke Petter at faren så hvor hardt han jobbet, hvor flink han var.
Veien til anerkjennelse fra faren gikk alltid gjennom arbeidet.

I likhet med alle søskene sine ble også Petter valgt til russepresident i tredje gym. I denne rollen skjønte han fort hvor effektivt media kunne brukes. Han fikk nemlig NRK Telemark til å lage direktesending fra et oppgjør mellom rødrussen og blårussen.
I 1982 var han ferdig med artium, og dro til Evjemoen for militærtjeneste.

Videre fortelles det at Petter etter et år på Evjemoen, dro til Norsk Kjøpmannsinstitutt i Bærum tidlig på høsten i 1983. Det var her folk som Odd Reitan (Rema 1000-gründer), Stein Erik Hagen (Rimi) og Aage Thoresen (AKA) hadde fått sin opplæring i kundebehandling og butikkutvikling på 70-tallet. Felles for mange av dem, som også for Stordalen, var at de var barn av kjøpmenn.

Senere tok Stordalen utdannelse ved Varehandelens høyskole, også den i Bærum, og ved Norges Markedshøyskole på Økern i Oslo.

"Du er alt for liten til noen gang å bli en leder" hadde læreren i organisasjonspsykologi på Norges Markedshøyskole sagt til ham.
Og da Petter Stordalen så jobbannonsen i Kapital, visste han at han ikke var kvalifisert for jobben. Men han visste likevel at det var rett jobb for ham. Stillingen som senterleder for City Syd i Trondheim, landets største og nyeste kjøpesenter, skulle bemannes. De søkte etter en mann i 40-årene med lang erfaring. Petter var 24 år. Han var ennå ikke ferdig på Markedshøyskolen, og hans eneste erfaring var arbeidet som jordbærselger og altmuligmann i farens butikker.

Petter la inn en søknad, noe som faktisk skulle bli hans første og siste jobbsøknad. Han fikk nemlig jobben, og ble med det landets yngste senterleder.

Stavrum skriver at City Syd ble en formidabel suksess. Faktisk den beste kjøpesenteretableringen Norge til da hadde sett.
Og i sin nye jobb ble Petter kjent som en propell som stod på døgnet rundt. Han var sulten. Han var bestemt. Og i gang med å skape seg et navn i butikkbransjen.
Etter hvert kunne han nærmest drive senteret i blinde. Men han kjedet seg...

To personer av interesse hadde lagt merke til Stordalen, og begge ville de ansette ham. Den ene var Odd Reitan. Den andre, på den tid landets mest beryktede børshai, Atle Brynestad.

Brynestad skrudde på sjarmen og lovet Petter gull og grønne skoger. Men Stordalen visste ikke at Brynestads imperium, Made-In, vaklet, og var satt under administrasjon av DNB.

Likevel ble perioden i Made-In et eventyr for Petter. Ikke privatøkonomisk, men læremessig. Han ble kastet inn i komplekse utfordringer med store tap og finansielle utfordringer, og fikk lære på nært hold av de beste i bransjen. En av Petters oppgaver var å få orden på Liertoppen kjøpesenter.

Stavrum forteller at tiden hos Brynestad ble et vedepunkt for Petter. Det var nemlig der han lærte at han aldri kunne bli rik som ansatt hos noen andre.
Årene hos Atle Brynestad lærte også Petter hvor viktig det er å kombinere sunn forretningsdrift med evne til å se nye kreative finansielle løsninger når det så som mørkest ut. Like viktig var nettverket han fikk ta del i. For første gang fikk han nærkontakt med mektige banksjefer, kjente investorer og aksjemeglere.

I 1992 gikk Petter inn som en av eierne i Steen & Strøm og fungerte som viseadministrerende direktør. Da det ble brudd med makker og medeier Stein Erik Hagen i 1996, kjøpte Stordalen seg opp i Choice Hotels Scandinavia.

Og i løpet av de ti kommende årene vokste Choice til å bli Skandinavias største hotellkjede.

I dag er Stordalen Nordens hotellkonge og en av kjendis-Norges mest profilerte personligheter.

"Sirkus Stordalen" er spennende lesning, og som i alle andre biografier følger vi her hovedpersonens livsvei igjennom årene.

Boken tegner et forholdsvis positivt bilde av Stordalen. Noe som i utgangspunktet er litt rart, da dette slettes ikke er noen offisiell biografi.
Det er liten tvil om at Stordalen i offentlighetens lys fremstår som en svært sympatisk person fullstappet av energi. Likevel er jeg fristet til å spørre, om han ikke har noen dårlige egenskaper.

Det er selvsagt interessant å lese en biografi om en av Norges mest innflytelsesrike forretningsmenn. Forfatteren er den erfarne journalisten Gunnar Stavrum, som også er er sjefredaktør og kommentator i Nettavisen. Han virker ganske overbevisende i sin skrivestil, men hva skal man egentlig legge i betegnelsen "en uautorisert biografi"?

Forfatteren har f.eks. ikke gjort rede for hvordan han har arbeidet med biografien, og boken mangler både forord og etterord. I stedet gir Stavrum oss en prolog som tar for seg Stordalens velkomsttale på Nordic Choice sin vinterkonferanse i Friends Arena, Stockholm, i 2014.
Boken inneholder en del sitater av Stordalen selv og folk omkring han, men ikke med noen kildehenvisninger. Det er f.eks. ingen fotnoter eller litteraturliste, hvilket trekker noe ned på helhetsinntrykket.
Enkelte steder forekommer også boken som nokså triviell og glatt. Og tidvis er det vel mye oppramsing med få innlagte refleksjonspauser.

Men for all del, dette er festlig lesning. Stordalen er en mann med mange jern i ilden, og vi får servert en detaljert studie av de menneskene som har vært delaktige i hans liv, enten det nå er av privat- eller forretningsmessig karakter.

Boken er dessuten særdeles velskrevet, og den språklige opplevelsen er topp. Den fremstår med et uhyre godt og flytende språk.

Midtseksjonen er for øvrig krydret med en rekke bilder med relasjon til Petter Stordalens liv og karriere. Bildene – og de informative billedtekstene – er med på å øke forståelsen for hvem Petter Stordalen er.

"Sirkus Stordalen" kan så absolutt anbefales, fordi den gir et godt innblikk i Stordalens liv og nyere norsk historie.
Og selv om boken tidvis bærer preg av å være en litt ukritisk hyllest av Petter Stordalen, er den likevel svært leseverdig.

"Sirkus Stordalen" er en flott og meget inspirerende bok, som jeg synes de fleste bør lese.

søndag 11. januar 2015

"Djevelens barn" av Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen

Djevelens barn
Chris Tvedt
Elisabeth Gulbrandsen
Krim
335 sider
Cappelen Damm
2014

Chris Tvedt (f. 1954 i Bergen) er en norsk forfatter og advokat. Siden 1988 praktiserte han som advokat, men er nå forfatter på heltid. I 2011 vant han Rivertonprisen for "Dødens sirkel".
Tvedt har skrevet fem krimromaner om advokaten Mikael Brenne - "Dødens sirkel" (2010), "Rottejegeren" (2009), "Skjellig grunn til mistanke" (2008), "Fare for gjentakelse" (2007) og "Rimelig tvil" (2005).

Elisabeth Gulbrandsen (f. 19955) er født og bosatt i Bergen. Hun er opprinnelig utdannet gullsmed. Senere tok hun juss.
Sammen har ekteparet skrevet bøkene om Kripos-etterforskeren Edvard Matre.
"Djevelens barn" er den tredje boken og siste delen i en triologi. Den første, "Av jord er du kommet", ble utgitt i 2012. Den andre, "Den blinde guden", kom i 2013. Alle bøkene har blitt salgs- og kritiker-suksesser.

Bøkene handler om Kripos-etterforskeren Edvard Matre og hans kjæreste Victoria Ravn. Matre er opprinnelig fra

Bergen, men bor i Oslo. Victoria forsøker å livnære seg som kunstner.

I "Av jord er du kommet", den første boken i triologien, tok Victoria livet av mannen som hadde myrdet hennes venninne. Edvard hadde hjulpet til med å bli kvitt liket.
I bok nummer to, "Den blinde guden", meldte Victoria seg for politiet og tilstod drapet.

I denne tredje og siste delen av triologien, "Djevelens barn" får Victoria beskjed om at saken mot henne har blitt henlagt etter bevisets stilling.

Edvard har ikke blitt avskjediget for sin delaktighet, men blir flyttet over i en ny stilling. Han får ansvaret for en liten avdeling som skal ta for seg et nytt satsingsområde - forsvunne mindreårige asylsøkere. Men det tar ikke lang tid før han forstår at denne avdelingen kun er et politisk produkt med svært begrensede ressurser, og at å bruke penger på å lete etter ungdommer som har reist av egen fri vilje, ikke prioriteres.

Edvard innser at han må ligge lavt, dersom han i det hele tatt skal få sin tidligere jobb som drapsetterforsker tilbake.

En dag møter en forholdsvis ung kvinne med navn Stine Glesnes opp på kontoret hans.
Hun forteller at den tretten år gamle syriske gutten, Reza Al Hamwi, tre dager før hadde forsvunnet fra mottaket på Ringerike hvor hun tidligere jobbet. De som nå jobber der, har kun fortalt henne at han ikke kom tilbake fra skolen, og at de derfor regnet med at han bare hadde reist.

Litt nølende begynner Edvard å undersøke saksdokumentene som han får tilsendt fra politiet på Hønefoss.

Det tar ikke lang tid før han forstår at det er noe som ikke stemmer.

På samme tid, i Bergen, tærer angsten på Victoria etter det hun har gjort. Mannen hun tok livet av er død, men han føles likevel mer levende enn noen sinne.

Hun har et sterkt ønske om å finne identiteten til denne mannen, og tar derfor kontakt med den tidligere politimannen Preben Jordal, som nylig har blitt pensjonist, med håp om å få noen svar. Victoria tror nemlig at hvis hun får vite hvem mannen var ... et navn, en identitet, så vil han kanskje la henne være i fred.

Jordal forteller at han egentlig ikke har noen venner eller hobbyer, og at han av den grunn er villig til å hjelpe henne.

Men å blottlegge en morders bakgrunn er slettes ikke ufarlig...

"Djevelens barn" er spennende kriminalroman som virkelig trekker deg med i historien.
Selve handlingsforløpet bygger på de to foregående bøkene i serien, og det vil nok derfor være fordelaktig å ha lest disse fra før av. Likevel kan boken fint leses frittstående.
Men den som har lest de to foregående bøkene vil erfare at samspillet og forholdet mellom Edvard og Victoria får ytterligere dybde og dimensjon.

Plottet er komplisert og berører aktuell og samfunnsrelevant tematikk, som en underbevilget politietat, asylpolitikk og en sosialtjeneste som ikke evner å gjøre det den skal. Dette inviterer selvsagt til refleksjon.
Selv om Edvard Matre og Preben Jordal arbeider med to ulike saker, knyttes de sammen av Victoria Ravn, som har med dem begge å gjøre.

Plottet er også gjennomtenkt og ganske så overraskende når fortellingen går mot slutten.
Leseren holdes på tå hev til bokens siste kapitler, noe som gjør at "Djevelens barn" ikke er en bok for de aller sarteste sjeler.

Det er dessuten et godt driv i historien. Den er både ordrik, stemningsfull, engasjerende og troverdig.

Språket er godt, direkte og bærer preg av en indre harmoni. Det er liten tvil om at de to forfatterne utfyller hverandre godt.
Mye av handlingen er for øvrig dialogbasert og har derfor få utbroderende skildringer av miljøer og følelser.
Dessuten er språket lite overlesset og overforklarende, noe jeg syntes var bra.

Totalt sett er dette en særdeles god kriminalroman, og en god avslutning på triologien om Edvard Matre og Victoria Ravn.
Boken er både lettlest og spennende, og innehar en rekke gode personskildringer.

"Djevelens barn" er definitivt en leseverdig bok, og du trenger derfor ikke være redd for å åpne denne boken, den er absolutt verdt de avsatte timene.

tirsdag 6. januar 2015

"Den amerikanske presidentens norske datter" av Bjørn Erik Thon

Den amerikanske presidentens norske datter
Bjørn Erik Thon
Dokumentar
304 sider
Gyldendal
2014

Bjørn Erik Thon (født 6. februar 1964) er en norsk jurist og forfatter. Siden 2. august 2010 har han vært direktør i Datatilsynet. Han var forbrukerombud fra 2000 til sommeren 2010.

Thon ble utdannet cand.jur. i 1989 og har jobbet som seksjonssjef i Forbrukerrådet, advokat- og dommerfullmektig, og har vært politisk rådgiver for Odd Einar Dørum i Justisdepartementet (1999–2000). Han har skrevet flere kriminalromaner og bøker om forbrukerspørsmål.

Lille julaften 1998 sto historien om Anna og Olga Wilson på trykk i avisen Øvre Smaalene. De var mor og datter. Olga hadde da vært død i syv år, og hennes kusine hadde overtatt en mengde brev, bilder og andre papirer fra henne. Kusinen sto frem i lokalavisen og fortalte en historie som ga sindige hærlendinger noe å snakke om. Olga var nemlig en kvinne de færreste på Hærland kjente godt, men som de fleste visste hvem var og hadde en historie om.

I 1892 besluttet Anna Wilson fra Hærland i Indre Østfold, å søke lykken i Amerika. I flere årtier hadde folk utvandret til USA, og den viktigste kilden til informasjon om det nye landet kom gjennom brev. Disse brevene vakte stor interesse i bygdene, og Anna hørte trolig beretninger om det store landet på den andre siden allerede fra hun var en liten jente. Den dragende kraften fra Amerika må derfor ha virket sterkt på henne.
Overraskende nok valgte ikke Anna USA, men Canada, nærmere bestemt Winnipeg. Hvorfor hun gjorde dette, er usikkert. Visst fantes det nordmenn der, både bønder som hadde slått seg ned og vanlige arbeidsfolk, men særlig mange var de ikke.

Men allerede i 1893 reiste hun fra Winnipeg til USA, og leide seg en bolig i Chicago.

I løpet av sommeren dette året oppdaget Anna at hun er gravid, og nokså umiddelbart begynte hun å planlegge returen tilbake til gamlelandet.

I Norge, den 13. april 1894 føder hun en jente som heter Olga Marie.

Det er oppgitt et navn på barnefaren. Han het Henry Roland og var visstnok en kavalerist fra Chicago. Han var angivelig født i Frankrike, og muntlige overleveringer forteller at han hadde falt i kamp. Men Henry Roland er en ren fantasi. Anna må vel ha tenkt at skammen ble litt mindre sett med øynene til bygdas menn og kvinner dersom barnefaren var en navngitt mann fra et annet land og attpåtil en død kriger.

Men Anna visste godt hvem Olgas far var, og i hennes hode var det ingen tvil om at det var mannen som i 1909 ble tatt i ed som USAs president.
Mannen, som for øvrig ble USAs 27. president, var William Thaft. Han var utdannet jurist, og hadde tidligere vært dommer, guvernør på Filippinene og krigsminister.

Likevel våknet bygdedyret opp på Hærland og spekulasjonene startet.

Datteren Olgas ansikt var nemlig rundere enn morens og haken spissere. Men håret var like svart og fletten like tykk og svart som morens, og som sin mor bar hun alltid skaut, sommer som vinter. De som så Olga smile, ville dessuten se at øynene hennes ble til små streker, akkurat som hos president Taft, og den fyldige nesen og de markerte munnvikene var nærmest en tro kopi av trekkene hos ham.

Folket på Hærland hadde med andre ord en ekte presidentdatter i sin midte.

Senere mente de at mange av uklarhetene i Anna og Olgas liv ble oppklart: Hvordan Anna og Olga kunne ha penger til å bygge en låve når de knapt hadde inntekt, og hvordan de klarte å finansiere sine stadige turer over Atlanterhavet. Og hvorfor økonomien deres ble forverret i 1930 da William Taft døde.

Forfatteren, Bjørn Erik Thon, har selv røtter til grenda Hærland i Eidsberg kommune. Moren hans var nemlig naboen til Anna og Olga frem til 1960, besteforeldrene hans enda lenger.
Men det var først når avisartikkelen i Øvre Smaalene kom på trykk, at interessen hans for denne historien ble pirret.

I boken har Thon forsøkt å finne ut så mye som over hodet mulig om Anna og Olga. På samme tid har han testet ut holdbarheten i ryktene om Olgas far.

Han skildrer historien om Anna og Olga Wilson, med president William H. Taft i birollen.

Thon forteller også grundig om Tafts liv og noen av hans etterkommere.

Når det gjelder farskapet, tar han ikke noe bestemt standpunkt. Noen entydige bevis finnes ikke, men det går selvsagt an å spekulere.

Det som kanskje tyder mest på dette, er at Anna ga denne forklaringen til Olga, selv om det i ettertid kan høres meget søkt ut, for å si det forsiktig.

Uansett, har forfatteren definitivt lykkes i å gi kunnskap om Anna, Olga og William H. Taft, men også hvordan omstendighetene rundt deres historie var. 

Det er både interessant og spennende, og faktisk svært så leseverdig.

Thon har en god og engasjerende stil.
Innimellom blir det kanskje noe oppramsende og statisk. Dette trekker selvsagt helhetsinntrykket litt ned.

Men for all del, "Den amerikanske presidentens norske datter" er en god bok, som til tross for noen svakheter likevel er opplysende lesning.

søndag 4. januar 2015

"Skatten fra Miklagard" av Tom Egeland

Skatten fra Miklagard
Tom Egeland
Ungdomsbok
269 sider
Aschehoug
2014

Tom Egeland (født 8. juli 1959 i Oslo) er en norsk forfatter, journalist og bokanmelder.

Han har skrevet en rekke bøker for voksne og nå også for unge. Han er kjent for de fem spenningsromanene om arkeologen Bjørn Beltø: "Sirkelens ende", "Paktens voktere", "Lucifers evangelium", "Nostradamus' testamente" og "Den 13. disippel". Egelands bøker er oversatt til 24 språk.

Forfatteren og journalisten fikk Rivertonprisen for "Lucifers evangelium" og han har også skapt seg en internasjonal karriere med sine kodekrimbøker om arkeologen Bjørn Beltø.

I 2013 utga han den første ungdomsromanen i serien om 14 år ganle Robert: "Katakombens hemmelighet". Den ble tildelt ARKs barnebokpris.

Det er sommer, og den fjorten år gamle Robert er i Vestfold sammen med moren, der hun er leder for en arkeologisk utgravning.

Robert er med som en slags assistent, og har alltid fått være med moren på jobb. Dette passer ham bra, siden Robert elsker arkeologi - å vekke fortiden til live igjen.

Morens team av arkeologer har funnet en vikinggrav. De fleste historikerne hadde trodd at denne graven var blitt tømt av gravrøvere for hundrevis av år siden.

Men ikke moren til Robert. Hun hadde nemlig klart å overbevise sjefene sine om å betale for utgravningen. Hun mente at graven aldri var blitt åpnet og at det virkelig var høvding Njål som lå begravd der.

Enkelte har til og med trodd at Njål var oppdiktet, en slags vikingtidens James Bond. Men når teamet finner skjeletter og et skip, tyder det på at Roberts mor har hatt rett hele tiden.

Den legendariske vikinghøvdingen Njål er mest kjent for å ha stjålet en stor og hellig skatt fra byen Miklagard, eller Istanbul som byen heter i dag.

Robert finner en gammel trebit med runer i utgravningen (en såkalt runepinne), og han forteller ikke moren noe om dette funnet.

Han blir kjent med en jevnaldrende jente som heter Anita. Hun er også svært interessert i arkeologi og gamle mysterier, og Robert bestemmer seg for å dele hemmeligheten om plankebiten og runene med henne.

Omtrent samtidig begynner Robert å drømme noen underlige drømmer. Drømmene handler om noe av det samme som Njåls saga, om lange reiser og rike skatter.
En vikinggutt med navn Ulv, snakker til ham i drømmene.

Robert forstår at han må få tydet runene på plankebiten og han får Anita med seg.

Men det viser seg snarlig at de ikke er de eneste som leter etter skatten og svarene om runepinnen…..

"Skatten fra Miklagard" en spennende bok som er drevet fram av et spennende plott og interessante karakterer.

Kapitlene er forholdsvis korte og tempoet er høyt.

Historien fortelles igjennom flere parallelle handlingsforløp, der de to primære er satt til nåtiden med Robert og 900-tallet med vikinggutten Ulv. På denne måten blir fortiden rullet opp, og forklarer det som skjer i nåtiden.

Hovedpersonen Robert er en gutt som flere unge vil kjenne seg igjen i.

I løpet av boken skriver han dessuten notater til en forestående skoleoppgave. Disse illustreres som grå-aktige faktabokser, og gir leseren både kunnskap og en dypere innsikt i historien som blir fortalt.

Miljøskildringene er for øvrig særdeles bra. De er detaljerte og gir derfor leserne en ganske god idé om hvordan det ser ut der de ulike karakterene befinner seg. Særlig miljøskildringene fra vikingetiden virker uhyre realistiske, noe som tyder på en grundig research.

Forfatteren har et rikt og godt språk med fine skildringer som gjør det lett å lese og forstå.
Han er også dyktig på å bygge opp spenningen. Dessuten har han vartet opp med en slutt av det høyst overraskende slaget.

"Skatten fra Miklagard" er en bok som vil passe for både gutter og jenter i alderen 11-12 år og oppover, og selvsagt andre med en viss forkjærlighet for vikingtiden.

En meget leseverdig og flott opplevelse av Tom Egeland!

lørdag 3. januar 2015

"Kampen mot superbitchene" av A. Audhild Solberg

Kampen mot superbitchene
A. Audhild Solberg
Barnebok, 10-12 år
236 sider
Aschehoug
2014

Anne Audhild Solberg (født 1975) er en norsk forfatter. Hun er oppvokst i Sauland i Telemark og bosatt i Oslo. Solberg har hovedfag i nordistikk fra Universitetet i Oslo og bakgrunn fra forlagsbransjen. Hun skriver på både nynorsk og bokmål.

"Kampen mot superbitchene" er hennes første bok, og den er vinner av ARKs barnebokpris 2014.
Boken er beregnet på barn i alderen 10-12 år, og den tar for seg et svært alvorlig tema.

"Kampen mot superbitchene" forteller en historie om det å være annerledes, det å være utenfor, det å være en outsider.

Anne Bea er en 12 år gammel jente. Hun går i klasse 7A og befinner seg omtrent nederst på popularitets rangstigen i sjuendeklasse.

Anne Bea har nemlig en medfødt tilstand som skyldes en gendefekt som medfører manglende eller redusert evne til å danne pigment. Hun har albinisme, noe som har medført at hun har hvitt hår, er svært blek i huden og har mindre godt syn (I Norge fødes det i gjennomsnitt 4 barn i året med en eller annen form for albinisme).

Dermed er Anne Bea det perfekte mobbeoffer for de andre elevene, og særlig for sjuendeklasses mest kule og populære jenter; superbitchene Thea, Ronja og Shirin.
Og disse jentene vet å være ondskapsfulle mot henne. De både slenger med leppa og utsetter Anne Bea for slemme handlinger.
Tidvis kan skolehverdagen være svært så vanskelig å holde ut for Anne Bea.

I følge henne selv er Celine (som har cerebral parese og sitter i rullestol) i parallellklassen og Birk (som har brannsår over hele kroppen og halve ansiktet), som også går i parallellklassen, verre å være venn med i sjuende.
Det er med andre ord en fysisk annerledeshet og sykdom som resulterer i at elevene plasseres langt nede på popularitets rangstigen.

Men heldigvis har hun en bestevenn, Nils. De går i samme klasse. Uten han hadde livet vært totalt krise. Nils er den eneste som får lov til å kalle henne Annebino (noe han for øvrig gjør på et kjærlig vis).

Anne Bea har et stort talent. Hun er nemlig veldig flink til å synge, og det er ikke mange som vet det.

Ut på høsten skal det være talentkonkurranse på skolen. Talentkampen som de kaller det, er høstens desidert største happening. Konkurransen er for elevene i femte til sjuende klasse, og alle som vil kan være med.

Anne Bea og Nils har selvsagt lyst til å være med. Men det skal også bandet Føkk Jøstin være, hvor sjefen for superbitchene, Thea, er vokalist.

"Kampen mot superbitchene" er en flott bok om å være annerledes, om å nekte å være et offer, om å ha mot til å være seg selv – og ha tro på seg selv.

Historien om Anne Bea er dessuten pedagogisk: Den viser at det finnes veier ut av mobbingen som et barn kan bli utsatt for. Den viser oss også hvordan hverdagen til en som blir mobbet er.
Boken gir også rom for diskusjon om vanskelig tematikk som mobbing, annerledeshet og popularitetstyranni.

Forfatteren fikk i tillegg frem hele følelsesregisteret mitt, fra hysterisk humor til stor sorg.
Det sier seg selv at det er ikke noe annet enn spesielt når en bok evner å vekke følelser hos den som leser.
Jeg synes derfor at det var høyst fortjent at forfatteren mottok ARKs barnebokpris i 2014 for denne boken.

Forfatteren legger heller ikke fingrene i mellom når hun skildrer Anne Beas hverdag.  Av og til er det brutalt, med en råhet i dialogen som faktisk kan virke sjokkerende, men også utilslørt ekte.
Sjargongen er typisk ungdommelig, eller storskole aktig og passer derfor målgruppen perfekt.

Alt i alt har A. Audhild Solberg skrevet en sterk og god bok for barn.

"Kampen mot superbitchene" er en bok som jeg sterkt vil anbefale andre.

fredag 2. januar 2015

"Rotteburger" av David Walliams

Rotteburger
David Walliams
Illustrert av Tony Ross
Barnebok
311 sider
Oversatt av Sverre Knudsen
Aschehoug
2014

Barnebøkene til den britiske forfatteren og komikeren David Walliams topper bestselgerlistene i Storbritannia, og hylles av kritikerne.

Med sine elleville og hysterisk morsomme bøker har han tatt barna med storm. Men som alltid: Ingenting er ordentlig morsomt hvis det ikke ligger en kime av alvor bak.

Walliams er en mester i å skape klassiske barnehelter og actionfylte historier med humor, satire - og kjærlighet. Bøkene hans er proppfulle av situasjonskomikk, absurde situasjoner og gode replikker, og persongalleriet er mildt sagt fargerikt. Men det er aldri noen tvil om hvor Walliams' sympati ligger. Han er alltid på barnas side. Hovedpersonene i bøkene hans er gode, omsorgsfulle og smarte barn. De voksne derimot, de får så hatten passer: De er egoistiske, late og mest opptatt av reality på TV.

David Walliams har aldri lagt skjul på at Roald Dahl er hans store litterære idol, og anmelderne sammenligner ofte disse to.

Tre ganger har han vært nominert til Roald Dahl Funny Prize, blant annet for "Gangster-Bestemor".

Bøkene til Walliams er oversatt til mer enn 30 språk.

Hans siste bok, "Rotteburger", er en underholdende, morsom og tidvis en litt trist bok.

Hovedpersonen, jenta Sol, har faktisk en forhistorie som nærmest kan bringe frem en tåre i øyekroken.
Moren hennes døde da hun var baby, og faren er nå trygdet. Han mistet jobben sin på den lokale
iskremfabrikken da hele produksjonen ble flyttet til Kina.
Om ikke det var nok, så har Sol fått en fryktelig ny stemor som heter Sølvi. Sølvi er en dame som spiser potetgull med rekecocktailsmak dagen lang, og så lat at Sol må hjelpe henne med å pille seg på nesen.

Heldigvis har Sol og faren alltid vært nært knyttet til hverandre.

Sammen bor de tre i en liten leilighet i 37. etasje i en skakk og lett svaiende høyblokk.

Den eneste lyspunktet i Sols ensomme liv er hamsteret Sirupsnipp.
Men en dag finner hun hamsteret død i buret sitt. Hun blir fryktelig lei seg og får direkte en mistanke om at Sølvi kan ha hatt noe å gjøre med Sirupsnipps plutselige bortgang.

Kort tid etterpå, om natten, hører Sol en svak gnaske lyd på rommet sitt. Hun finner en liten babyrotte i hjørnet av rommet og bestemmer seg for å adoptere ham som sitt nye kjæledyr.

Desperat etter å skjule gnageren fra den ugudelige Sølvi, legger hun rotta i brystlomma på skoleblazeren og tar han med til skolen.
Sol gir ham navnet Gustav Berg, etter navnet på produsenten av toalettet på skolen (Gustavsberg).

Dessuten gjør skolens bølle det hun kan for å plage Sol. Og det verste av alt: Birger Burger er ute etter Gustav Berg...

"Rotteburger" er en lettlest bok, og historien er godt skrevet.

Måten som forfatteren skriver på minner meg faktisk litt om Roald Dahl, en av mine favoritt forfattere som barn.
Og det er faktisk flere likheter mellom stil og handling i denne boken og i Roald Dahls bøker:
Først av alt, er det i historien et barn som lever i en situasjon som er så vanvittig forferdelig at det nærmest blir morsomt, og for hvilken som helst årsak, er ikke de voksne rundt kapable til å hjelpe. Skurken, som for øvrig er ganske todimensjonal, har nok av både ekle og skremmende kvaliteter til å gjøre leseren skjelvende i en slags frydefull forventning når han/hun dukker opp.
Og det virker som at elendigheten bare hoper seg opp til det ikke synes å være noen vei ut.

Det er ikke bare det nostalgiske i skrivestilen som tiltaler meg ved denne boken, men også de mange artige illustrasjonene til Tony Ross. Samarbeidet mellom forfatter og illustratør har ikke annet enn en magisk kvalitet ved seg, og Ross sitt bidrag er i følge mitt syn helt avgjørende for å at historien kommer til liv. Det er faktisk flere sider i boken hvor illustrasjonene alene vil gi leserne hysteriske latter anfall. 

Som det er med de fleste barnebøkene, er det et hjerte i kjernen av historien som fortelles. Og i dette tilfellet, er det å overvinne det onde.

Jeg likte"Rotteburger" svært godt, og jeg syntes historien var veldig morsom, så vel som ganske rørende.
Og med strålende illustrasjoner av Tony Ross, er dette en bok som garantert vil falle i smak hos både gutter og jenter.


torsdag 1. januar 2015

"Ingen er så trygg i fare" av Gunnar Staalesen

Ingen er så trygg i fare
Gunnar Staalesen
Krim
368 sider
Gyldendal
2014

Gunnar Staalesen (f. 1947 i Bergen) er nestoren i moderne norsk krimlitteratur. Han innledet et stort og prisbelønnet krimforfatterskap i 1975, og i 1977 kom den første romanen om Varg Veum.
"Ingen er så trygg i fare" er den syttende romanen i serien om Varg Veum.

Varg Veum ble kåret til tidenes mest populære krimhelt av Dagbladets lesere i 2004. Høsten 2008 fikk han sin egen statue på Strandkaien i Bergen, og i 2012 ble han den første litterære skikkelsen som ble tildelt Rivertonklubbens ærespris.

Bøkene om Varg Veum er utgitt i atten land. Tolv av romanene om den bergenske privatetterforskeren ble filmatisert i perioden 2007-2012.


Handlingen i "Ingen er så trygg i fare" finner sted i 2002.

Hordaland politidistrikt har i samarbeid med flere andre politidistrikt i landet, i andre europeiske land og USA, rullet opp en internasjonal dataring som har utvekslet barnepornografi over landegrensene. Privatdetektiv Varg Veums IP-adresse har dukket opp på dette nettverket, med både inn- og utgående trafikk. Det vil si at han har både mottatt og sendt billedmateriale, som så er blitt delt videre i dette omfattende nettverket.

Selv hevder Veum (59) hardnakket at han er uskyldig, og at noen derfor må ha hacket seg inn på maskinen hans.
For øvrig har han ikke peiling på data, ikke mer enn det aller mest nødvendige som e-post, nettbank, en sjelden billettbestilling og diverse søk i forbindelse med saker han jobber med.

Likevel settes han i varetekt, med både brev- og besøksforbud.

På cellen får han god tid til å tenke grundig igjennom hva han i senere tid har vært borte i.

Etter hvert klarer Veum å rømme fra arresten.

Han innser at den eneste måten han kan bevise sin uskyld på, er å finne den eller de som står bak. Og for å fri seg fra de urettmessige anklagene initierer Veum en egen etterforskning.

Men hvem kan ha hacket seg inn på pc-en hans? Og hvem vil det gavne at han settes bak lås og slå?
Dermed må Veum bringe rede i store og små saker han har vært involvert i de senere år.
Dessuten får han ved hjelp av sin advokat og en ekspert i datatekniske spørsmål.

Det blir et  nervepirrende kappløp mot tiden. Nå gjelder det å finne ut av hvem som er ute etter å knuse ham - før livet hans blir ødelagt for alltid.

I "Ingen er så trygg i fare" forstår leseren raskt at Veum er uskyldig. Likevel er det en spennende og interessant vri at det er han selv som denne gangen etterforskes. Og at han på samme tid (i store deler av boken) befinner seg på flukt, er noe som gir handlingen en ekstra dimensjon.

På tross av noen krumspring, er det ikke vanskelig å følge med i historien.

Handlingen bærer dessuten preg av realisme, god framdrift og et godt sammenskrudd plott. Det er svært lett å forstå det Veum føler og tenker, og hva som driver ham.
For øvrig har boken et snev av et samfunnskritisk aspekt.

Som vanlig er språket til  Staalesen upåklagelig. Det er stramt og fritt for unødvendige fraser. I tillegg er selve tematikken meget relevant.
Han evner også å nå ut til leseren med gode karakter- og miljøskildringer. Dessuten er han flink til å forklare terminologien (for de av leserne som ikke er spesielt datakyndige).

Det er ingen tvil om at forfatteren behersker krimsjangeren, og med stor dyktighet samler han alle trådene til slutt!

Dette er ikke den beste boken jeg har lest om Varg Veum. Likevel er "Ingen er så trygg i fare" en god og leseverdig kriminalroman, og en bok som maktet å holde på min interesse.