lørdag 18. november 2017

"Hun takket gudene" av Jussi Adler-Olsen

Hun takket gudene
Jussi Adler-Olsen
747 sider
Thriller
Oversatt fra dansk av: Erik Krogstad
Aschehoug
2017

Jussi Adler-Olsen (f. 1950 i København) har gjort stor suksess verden over med bøkene om Carl Mørck og Avdeling Q. Han er blitt tildelt en rekke internasjonale priser for serien, som utgis i 42 land. "Kvinnen i buret", "Fasandreperne" og "Flaskepost fra P" har allerede hatt kinopremiere, og flere andre av Adler-Olsens bøker er solgt til filmatisering. I tillegg til bøkene om Avdeling Q har Adler-Olsen skrevet tre frittstående thrillere, "Alfabethuset", "Washingtondekretet" og "Hun takket gudene".

Det er en kjensgjerning at internasjonale firmaer utgjør en maktbalanse i seg selv, og at selv små terroraksjoner vil kunne rokke ved aksjekurser på samme måte som en industrileders død vil kunne gjøre det. Slike ting snakkes det lite om. Men hva ville skje dersom skruppelløse, mektige personer eller grupper begynte å anvende firmaknusing som et politisk maktmiddel? Det er blant annet det denne boken handler om. Det og en rekke faktiske hendelser som fikk stor innflytelse på verdenshistorien, pluss en rekke faktiske begivenheter hvis årsak vi ikke kjenner, men hvor nye, mulige årsaker blir trukket frem.

"Hun takket gudene" utspiller seg i 1996. Året da Bob Dale ble gruset av en velopplagt Bill Clinton, som ennå ikke var blitt kompromittert av en viss miss Lewinsky. Året da det var relativt rolig etter fredsavtalen i Bosnia, og det ennå var bevegelse i fredsprosessen i Israel til tross for det nylige mordet på Yitzhak Rabin. Året da den kurdiske KDP-lederen Barzani kontaktet Saddam Hussein og ba ham rense Kurdistan for rivaliserende grupper. Det var et år med mange bortgjemte notiser.

Peter de Boer er født i Indonesia, men oppvokst i Holland, i skyggen av en despotisk far. Nå er han en vellykket forretningsmann med base i Amsterdam. Peter er en "firmaknuser" som ikke skyr noen midler for å diskreditere eller på andre måter knuse firmaer med konkurser og avvikling som resultat.

Da den irakiske etterretningstjenesten ber Peter om å knuse et stort vestlig konsern, kommer han i et enormt dilemma. Men Peter blir truet med avsløring av sin egen gåtefulle fortid, og føler seg tvunget til å ta oppdraget.

Peter de Boers motsetning er Nicky Landsaat. Hun er en ung kvinne med røtter i Indonesia. Hennes oppvekst har vært preget av en voldelig og fordrukken far, en beskjemmet Indonesisk mor, og en bror og søster som henholdsvis er tyv og prostituert. Nicky har bodd i det samme huset, i en av Amsterdams ghettoer, i alle sine syvogtyve år. I slike tilfeller er det nærliggende å tro at Nickys skjebne er fastlagt på forhånd, men hun har definitivt andre planer med livet sitt. Nicky vil bryte de negative familiemønstrene. Hun jobber hardt og tjener selv penger til sin utdannelse. Hun går ut av studiene med toppkarakterer, og etter hvert kommer hun seg inn som trainee i Christie N.V, Peter de Boers firma.

Plutselig er Peter og Nicky virvlet inn i et spill på liv og død om en hittil ukjent form for terrorisme.

"Hun takket gudene" er en omfangsrik, actionpakket og velskrevet roman. Det er også tydelig at det ligger et stort arbeide i researchen. Historien er nemlig flettet sammen med virkelige hendelser, noe som bare gjør historien enda mer lesverdig. Bakerst i boken er det et register over faktiske personer som er nevnt i romanen, samt et utvalg av autentiske begreper/begivenheter som er brukt eller nevnt i historien.

Historien beveger seg i et høyt tempo og er sjelden kjedelig. Det i seg selv er godt gjort, med tanke på at boken har mer enn syv hundre sider. I en svært effektiv fremstilling med velfungerende handlingsskapende kryssklippingsteknikk, forteller Jussi Adler-Olsen en spennende, men ikke usannsynlig historie. Og til tross for mange karakterer og sidespor, synes jeg at selve handlingsforløpet henger brukbart sammen.

Det synes åpenbart at Jussi Adler-Olsen har et budskap han ønsker å formidle med denne boken: En historie om den mørke skjulte side av samfunnet der lyssky bakmenn lever av å ødelegge andre menneskers, ellers så oppegående forretningsvirksomhet, og en historie om hvordan en annengenerasjons innvandrer opplever at samfunnet snur ryggen til henne mens hun forsøker å kjempe seg opp fra bunnen av samfunnet.

Adler-Olsen tar seg for øvrig god tid med å introdusere sine karakterer. Noe kunne nok ha vært utelatt, men jeg synes at det blir som flisespikkeri å regne. Hans personer fremstår aldri som endimensjonale, men rommer alltid flere fasetter. De gode er ikke bare gode og de onde ikke bare onde. Det er mange måter å se og forstå verden på.

Kapitlene er korte og man følger henholdsvis de to hovedkarakterene og andre involverte i passende intervaller.

"Hun takket gudene" er en bok på godt over syv hundre sider, og derfor ikke noe som kan leses på en ettermiddag. Det kan være små avsnitt i boken som kan virke vel lange, men som thriller er dette en høyst kompetent og ganske så underholdende bok.

torsdag 16. november 2017

"Før og etter Wirkola" av Thor Gotaas

Før og etter Wirkola
- Norsk hoppsport fra 1940 til 1990
Thor Gotaas
Dokumentar
400 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2017

Thor Gotaas (f. 1965) er folkeminnegransker, forfatter og foredragsholder. Han har skrevet 28 bøker, deriblant "Taterne" (2000), "På loffen" (2001), "Først i løypa" (2003), "Skimakerne" (2007), "Løping. En verdenshistorie" (2008), "Ørkenen Sur" (2010), "Femmila. Skisportens manndomsprøve" (2013), "Birken" (2015) og "Mitt liv som middels langrennsløper " (2016).

"Før og etter Wirkola" lar oss huske begeistringen over skihopperne Torgeir Brandtzæg, Bjørn Wirkola, Lars Grini, Johan Sætre og Roger Ruud, for å nevne noen, men også nedturene.

Thor Gotaas har en lang tradisjon for å skrive gode og grundige bøker om skisport, og denne boken er ikke noe unntak.

Den handler om skihopping i Norge fra 1940 fram til 1990, før den moderne V-stilen. Dette var hoppsportens storhetstid i Norge. Nesten alle norske gutter drømte om å bli gode skihoppere, og det fantes tusenvis av hoppbakker rundt om i landet.

Å hoppe på ski var nemlig i mange år selve definisjonen på norskhet.

Men det gikk slik mange skeptikere forutsa i 1950-årene, at større bakker ville gjøre sporten mer eksklusiv og mer sentralisert, som i andre land.

Bare i Norge har skihopping vært en bred folkesport. Derfor har også nedgangen i antall utøvere vært stor prosentvis. I 2013 var det kun 367 nordmenn som løste lisens til hopp og kombinert, altså deltok i renn.

Også mange bakker er med årene blitt borte. I bygder og byer der det tidligere krydde av hoppbakker, er det ingen igjen. Sporten foregår i sentraliserte anlegg. Selvbygde snøhopp er sjeldent å se. Barn og ungdom har mange andre fritidstilbud og nesten all idrett er i dag organisert. Det er flere tiår siden det å bygge en hoppbakke med snøhopp var en norsk allemannsaktivitet.

Likevel har Norge hevdet seg bra fra 1990-årene og gjør det fortsatt på 2000-tallet. Nå har vi omtrent like mange aktive skihoppere som Østerrike, og fortsatt flere enn andre nasjoner. Jenter og kvinner har kommet med i sporten, også i internasjonale renn. Det har skjedd i V-stilens tidsalder, etter tiden for denne boken.

I gamle dager hoppet man, V-stilen forsterket elementet av å fly og flyte i luften. På Wirkolas tid dominerte lårkraftige atleter, ofte små plugger, som skjøt ut fra hoppkanten som prosjektiler. Fra Matti Nykänens tid har derimot beintynne utøvere dominert. Kropper som lettere kan fly på ski med dresser som gir optimal fart og luftseilas.

På typisk menneskelig vis - og særlig i toppidrett - ble utviklingen drevet fremover gjennom konkurranse, nysgjerrighet og trang til å overgå hverandre. Enten det gjaldt lokal, nasjonal eller internasjonal rivalisering.

Gjennom hele 1900-tallet kom det stadig nyvinninger innen ski, smurning og bekledning. For å henge med i teten måtte eliten ha det beste. Bedre utstyr var også en måte å ta igjen og skaffe et forsprang på.

Likevel er mye konstant i hoppsporten. Stadig større bakker og tøying av rekorder gjør skihopping til noe av det mest ekstreme innen idrett, med små marginer som gir store utslag. Som er krevende å utføre perfekt og fascinerende å se på.

I bokarbeid har Gotaas tidligere streifet innom emnet skihopping i flere lokalhistoriske verker og funnet gull. For det ligger en skatt begravd i skihoppingens historie. Det var selve vintergrenen for flere generasjoner av nordmenn og samlet mange tilskuere overalt i landet. Ski er nasjonalsport i Norge og skihopping oppsto her.

"Før og etter Wirkola" er basert på skriftlige og muntlige kilder, der Gotaas' mål har vært å få frem mest mulig nytt om gammelt. Jeg synes han har lykkes godt med det.

Til sammen har kildene fortalt Gotaas om hele den omtalte perioden - 1940 frem mot 1990 - og de har vært hoppere, ledere, dommere eller ektefeller til de aktive. Som i alle idrettsgrener sirkulerer det mange historier og anekdoter blant tidligere aktive, mer eller mindre sanne. Det er selvfølgelig en forfatters oppgave å luke ut det grovt overdrevne og feilaktige. Men som folkeminnegransker er det også for forfatteren interessant å vite hvilke historier som har overlevd, fordi det røper mye om hva man er opptatt av.

Norsk skihopping fra 1940 til V-stilens innflyvning - altså frem til 1990-årene. Den perioden er fortsatt mulig å løfte frem via muntlige kilder, gamle og litt yngre skihoppere. Gotaas' hensikt med boken har vært å få utøvernes egen versjon av sporten. Også få dem til å røpe anekdoter som journalister ikke har fanget opp og servert i artikler. Både det hverdagslige og historiene de liker å fortelle hverandre. Hoppsportens folklore.

Norge og nordmenn vies mest plass, men Gotaas streifer selvsagt innom mange utlendinger og tar også med viktige impulser i hoppsporten fra ulike nasjoner. To hoppere utenfra Norge er viet egne kapitler; Toni Innauer og Matti Nykänen. Førstnevnte fordi han var forfatterens personlige favoritt og Nykänen fordi han er en av hoppsportens største legender.

Her er de kjente og ukjente historiene om alle stjernene - Bjørn Wirkola, Toralf Engan, Torgeir Brandtzæg, Roger Ruud, Per Bergerud og mange andre. Her er også mange artige personligheter og pussige episoder fra skihoppingens vågale verden, slik de aldri før er blitt servert i bokform. I kjent stil formidler Gotaas utøvernes versjon av sporten sin og får dem til å røpe hittil ukjente anekdoter og minneverdige øyeblikk. Boken er skrevet med Gotaas' blikk for det seriøse og kuriøse, ikke bare for prestasjoner som ga store pokaler og gjeve medaljer, men også for skihoppingens sjel.

Her er også farge- og svart/hvitt bider av god kvalitet på mange av sidene.

Vekten ligger naturlig nok på norske suksesser, og dem er det mange av. Nederlagene er derimot ikke så iøynefallende.

Boken er godt researchet og velskrevet. Det gjelder for detaljene, men også den store oversikten.

Portrettene og de gode historiene om hopperne og deres bedrifter fra 1940 til 1990 vil være hyggelesning for både yngre og eldre sportsinteresserte nordmenn.

Å lese boken bringer tilbake minner, gode og dårlige. Men dette er ikke bare historien om de beste skihopperne Norge har fostret opp, det er også en innføring i den norske mentaliteten. Den er dessuten full av anekdoter og levende beskrivelser.

Hvis du i det minste er interessert i skihopping eller norsk kultur (eller begge deler), så les denne boken!




"Pastor Viveka og hundreårsjubileet" av Annette Haaland

Pastor Viveka og hundreårsjubileet
Annette Haaland
Roman
295 sider
Oversatt fra svensk av Einar Blomgren MNO
Bazar Forlag
2017

Annette Haaland er lærer på en folkehøgskole, og har også vært pastor. Hun debuterte med "Pastor Viveka og giftmordene", og "Pastor Viveka og hundreårsjubileet" er bok nummer to i serien.

Bøkene har solgt over 100 000 eksemplarer i Sverige.

Jeg var aldri i tvil om hva jeg ville få i "Pastor Viveka og hundreårsjubileet". Jeg forventet en interessant krimgåte, men også feelgood. Jeg forventet utfordringer, men også en lykkelig slutt. Jeg forventet hygge, men også humor. Jeg fikk alt dette, og mer til.

Innbyggerne i Gamla Enskede forbereder seg til jubileumsfest. De fleste vil ha jubileet på julemarkedet som er tradisjon i Enskede. Da pyntes det, og hele området mellom T-banen og ned til skolen er fullt av boder med hjemmebakst,

julegodterier, sølvsmedvarer og alskens håndverk, smykker, salami og skinke, julepynt, hjemmelaget syltetøy, kunst, varme pølser, morsomme luer, saueskinnsprodukter og så videre, alt i en salig røre. Bakeriet, Kirkevillaen, Tantenes altmuligbutikk, urmakerforretningen, interiørbutikken og bokhandelen er så klart åpne, og i Vivekas kirke har de kafé. Til det baker hele menigheten, ikke minst de gamle damene.

Ingenting kan vel passe bedre enn å ha jubileet under julemarkedet, det er alle enige om.

Likevel er man uenige på enkelte punkter, bl.a. når det gjelder salg av kaker og kaffe. De gamle damene vil nemlig bake kaker som de ønsker å selge til inntekt for kirken, mens det underlige ekteparet Sylvester og Jeanette Anker i Enskedes største villa vil sponse alt og invitere alle på mat og kaffe.

De gamle damene er sinte og synes ekteparet Anker prøver å kuppe jubileet med sin idé om å sponse allting. For hvis herr og fru Anker skal invitere alle på mat og kaffe, hvem skal da komme inn dit på deres kafé og handle?

Samtidig går Viveka på kurs for å lære seg å uttrykke følelsene sine på en nyansert og balansert måte, men dessverre går ikke det så bra: Hun må fortsatt navigere seg frem gjennom flere bekymringsfulle situasjoner.

Som om Viveka ikke har nok å tenke på allerede, har ektemannen Pål begynt å ukependle til København. Dessuten viser datteren Felicia, som har fylt fjorten år, tydelige tenåringstendenser.

Foruten det er noen av innbyggerne i Gamla Enskede svært så mistenksomme overfor de som bor i Dalen.

Dalen er Enskedes egen ghetto. Noen vil i hvert fall si det. Sosiale problemer. Barn som trakasserer andre barn. Ungdomsgjenger. Narkotika.

Det nært forestående hundreårsjubileet har fått menigheten til å gå i seg selv. Hva har de gjort for området i årene de har eksistert? Kan de gjøre noe i dag, ut over det de allerede gjør? Menigheten synes at de burde prøve å få kontakt med ungdommer som er på vei i feil retning.

Menigheten har derfor startet opp prosjektet "Elsk Dalen". Det går ut på at de skal begynne med kafékvelder i kirken, prøve å få kontakt med ungdommer i Dalen og invitere dem til kafeen. Dette skal skje på mandags- og fredagskveldene.

Likevel melder tvilen seg. Hva skal de gjøre hvis kirken blir full av halvkriminelle ungdommer? Tenk om det blir bråk?

Viveka har åpenbart mye å tenke på. Så plutselig bir Sylvester Anker, mannen i ekteparet som ville sponse dem med mat og kaffe, funnet død i parken. Noen har etter alt å dømme tatt livet av ham. Dermed settes konfliktene i det lille lokalsamfunnet på spissen.

"Pastor Viveka og hundreårsjubileet" er en sjarmerende, feelgood krim uten for mye blod og grusomheter.

Boken er velskrevet og lettleselig. Språket er tidvis humoristisk, og det er vanskelig å la være å le når man leser.

Likevel har boken dybde og følelser.

Selve krimgåten er kanskje ikke så spesiell. Derimot er skildringen av de ulike karakterene og relasjonene dem i mellom meget gode.

Viveka er så definitivt en karakter det er lett å like. Likeså er det lett å leve seg inn i hennes ulike hverdagslige bekymringer. Det er nok fordi hun er som meg; hun har problemer med å si i fra og vil hjelpe andre mennesker hele tiden. Viveka synes derimot å være en dyktig pastor. Hun er nemlig flink til å få menighetens medlemmer til å føle et medansvar for det som foregår i kirken, og få dem til å bevege seg i samme retning.

Utenom Viveka møter vi en stor og broket forsamling av karakterer. De fremstår som mennesker først og fremst - og med gjenkjennelige personlige problemer, som vel og merke aldri blir irrelevante for selve historien. I stedet får det oss til å ta dem på alvor - som man hadde gjort, om man møtte dem i det virkelige liv.

For øvrig beskriver Haaland dem med kjærlighet og varme, men også med humor og nysgjerrighet.

"Pastor Viveka og hundreårsjubileet" er drivende underholdende, gapskrattende morsom og full av uventede hendelser.

Er du på jakt etter en annerledes krimroman, iblandet litt feelgood og en stor porsjon humor, så er dette definitivt en roman du ikke kan komme utenom.

En anbefalelsesverdig bok, som jeg håper mange vil kaste seg over.

Jeg håper også at det kommer flere bøker om Viveka!

tirsdag 14. november 2017

"Dømt til døden i Kongo" av Fredrik Græsvik

Dømt til døden i Kongo
- Historien om Tjostolv Moland og Joshua French
Fredrik Græsvik
Sakprosa
272 sider
Kagge Forlag
2017

Fredrik Græsvik har jobbet i TV2s utenriksavdeling siden 1994, og var i flere år kanalens utenrikssjef. Græsvik har mottatt nasjonale og internasjonale priser for sine TV-reportasjer. Han har laget to dokumentarfilmer om Tjostolv Moland og Joshua French. Tidligere har han utgitt fem bøker, senest "Flukten" i 2016.

Ti minutter over midnatt på Norges nasjonaldag, 17. mai 2017, lettet et ambulansefly fra N'djili-flyplassen, som ligger utenfor Kongos hovedstad Kinshasa, med kurs for Norge. Om bord befant det seg en norsk 35-åring som hadde tilbrakt over åtte år i fengsel. Etter å ha vært fange i 2930 dager var han omsider på vei hjem. Senere samme dag, kom den offisielle bekreftelsen på at Joshua French var trygt hjemme i Norge. Endelig var dette årelange kaoset slutt.

Utenriksminister Børge Brende kjente stor glede over at saken var løst, og tenkte at et menneskeliv nå var reddet.

Kongo-saken hadde nemlig ridd norske myndigheter som en mare over lang tid, og var mye mer enn en ordinær konsulærsak. Derfor valgte statsminister Erna Solberg selv å formidle budskapet til det norske folk om at Joshua French var fri. Dessuten var det knappe fire måneder til neste stortingsvalg, og ingen grunn til å være beskjeden med formidling av gode nyheter.

"Dømt til døden i Kongo" er boken om to unge norske menns tragiske eventyrreise gjennom et av Afrikas farligste områder, slik den har blitt fortalt Fredrik Græsvik av et stort antall kilder. Alle scener, replikkvekslinger og tanker har han enten selv vært vitne til, eller fått gjenfortalt av disse kildene.

Fredrik Græsvik har dekket Kongo-saken helt siden 12. mai 2009, den dagen nyheten om at to nordmenn var mistenkt for å ha drept sjåføren utenfor Kisangani ble kjent. I arbeidet med to dokumentarfilmer og et hundretalls reportasjer for TV2 Nyhetene foretok han flere reiser til det sentralafrikanske landet, og kom tett på flere av de involverte.

Tjostolv Moland og Joshua French var sultne på livet og klare for eventyr. 27. april 2009 kjørte de over grensen fra Uganda til Kongo. Noen dager senere befant de seg i et mareritt.

I denne boken gir Græsvik oss en grundig skildring av hele den høydramatiske historien: de fatale skuddene på den afrikanske sjåføren Abedi Kasongo, de absurde rettsakene, dødsdommene - og de endeløse dagene i kongolesisk fangenskap, der Tjostolv Moland tok sitt eget liv i 2013. Fortvilet kjempet familiene for å få dem hjem, og norske diplomater spilte høyt for å få fangene ut av Kongo.

Græsvik forteller at han har hatt rundt hundre timer med samtaler med Tjostolv og Joshua, i Kongo og på telefon. Noen ganger snakket de om alt og ingenting. Andre ganger i detalj om reisen inn til Kinsangani, omstendighetene rundt drapet på sjåføren og oppholdet i fengselet. Over en lang periode snakket de sammen minst annenhver uke, men etter hvert satte sykdom hos de to dødsdømte nordmennene en stopper for dette. Fordelen med å kunne ha lange samtaler med dem man er satt til å dekke er åpenbar, ulempen at han over tid opparbeidet stor sympati for den vanskelige situasjonen de hadde havnet i. For Græsvik har det derfor vært emosjonelt krevende å jobbe med denne saken.

Videre blir vi fortalt at både diplomater og politikere, først og fremst norske, men også kongolesiske har stilt opp for å fortelle om dramaet som utspant seg i forsøkene på å finne en løsning i saken. Etterforskere og advokater har også latt seg intervjue. Under en reise i Israel sommeren 2017 ble Græsvik satt inn i sakens til nå ukjente perspektiv, i samtaler med svært troverdige kilder som fortalte om et historisk sterkt bånd mellom den jødiske staten og Norge. Et forhold som ikke utelukkende stiller Norge i et godt lys.

I Israel er det i dag en utbredt oppfatning at man kan takke landets arsenal av kjernefysiske våpen for at fiendtlige land i regionen ikke for lengst har utslettet den jødiske staten.

Nå var det på høy tid med en gjentjeneste til landet som hadde hjulpet dem med å utvikle atomvåpen. Norskprodusert tungtvann ble nemlig i sin tid solgt til Israel via den norske motstandshelten fra annen verdenskrig, Jens Christian Hauge. Tidligere president Shimon Peres kontaktet av den grunn den kontroversielle diamantmilliardæren Dan Gertler med håp om at han kanskje kunne bidra til å hjelpe Joshua French ut av kongolesisk fangenskap. Gertler var nemlig god venn av Joseph Kabila, Kongos president. Dessuten, forklarte Peres, var det slik at hvis Israel hjalp Norge med denne saken, ville Israel oppnå både politiske og militære fordeler. Hva slags fordeler han siktet til ut over å styrke vennskapelige bånd mellom Norge og Israel gikk ikke Peres inn på.

Kort tid senere inviterte Gertler med seg den norske diplomaten Tor Wennesland på en reise til Kongo. Presidenten tok imot dem i presidentpalasset for å diskutere situasjonen for den gjenlevende fangen. Kabila forklarte at dette var en svært betent sak fordi den kunne få ubehagelige konsekvenser for ham selv. Han skulle likevel se hva han kunne gjøre for sin gamle venn. Kanskje var det dette sporet som til slutt ga de ønskede resultatene.

Græsvik skriver i etterordet at Kongo-saken er ulik noen annen sak han har dekket over tid. Plutselig har den tatt nye uventede, bisarre eller tragiske vendinger. Denne saken har også vist han hvor vanskelig det er å få tak på sannheten. De samme personene har nemlig fortalt forskjellige versjoner til forskjellige tider. Enten for å forlede intervjuerne, eller fordi sannheten om hva som skjedde har endret seg hos fortelleren etter som tiden gikk.

"Dømt til døden i Kongo" tar oss tett på de to hovedpersonene og kommer med nye opplysninger om spillet som ledet til at Joshua French omsider ble løslatt i 2017. I tillegg gir han leserne en god historisk oversikt over selve landet Kongo; et av verdens mest korrupte land.

Boken er inndelt i tre deler og skrider kronologisk frem. Hver del består av 11-18 kapitler, og alle delene innledes med et kort sitat.

Den inneholder gode og enkle kart, i tillegg til en egen seksjon for bilder i midten. Det kunne godt vært flere bilder, da det gir visuelle inntrykk som forsterker teksten. Det er for øvrig rikelig med referanser (litteraturliste og sluttnoter er plassert bakerst i boken), og språket flyter godt. Græsvik imponerer med kunnskap og unik formidlingsevne.

Dette er en bok som bør nå mange. Det forutsettes ikke spesiell bakgrunnskunnskap om verken Kongo-saken eller de geografiske områdene som beskrives.

Jeg har uansett hatt stort utbytte av å lese "Dømt til døden i Kongo", og tror det er mange andre som også kan ha noe å lære av den. Boken kan derfor anbefales på det sterkeste.

onsdag 8. november 2017

"Du er sterkere enn du tror" av Björg Thorhallsdottir

Du er sterkere enn du tror
Björg Thorhallsdottir
Selvutvikling
160 sider
Aschehoug
2017

Björg Thorhallsdottir (f. 1974) er en av landets mest populære kunstnere. Hun er kjent for vakker grafikk som har en egen evne til å berøre. Björg er en ettertraktet foredragsholder, og hun inspirerer mennesker til å leve det livet de egentlig drømmer om. I 2006 etablerte hun Hjertefred på Allehelgensdagen som har vokst til å bli en landsforening og i dag arrangeres over hele landet. Björg har skrevet flere bøker som alle er bestselgere. I 2017 er hun fast spaltist i magasinet Tara.

Ved å by på egne livserfaringer i bilder og tekst ønsker hun å gi folk mot til å være seg selv og tørre å følge drømmene sine.

Med "Du er sterkere enn du tror" inviterer vår alles Bjørg oss inn i hennes verden, gjennom bilder hun gjennom ca. 16 måneder har lagt ut på Instagram. Hun formidler bakgrunnen til at nettopp dette bildet ble til. Det er ikke

slik at bildene alltid blir til i atelieret hennes. Til det, er kunstneren, forfatteren og artisten altfor ønsket. Eller, opptatt om du vil.

En del av livsreisen handler om å bli kjent med seg selv, og stadig utvikle seg som menneske. Når vi deler med andre, lærer vi også noe om oss selv. Björg inspireres kontinuerlig av den verden og de mennesker hun møter på sin vei. Derfor velger hun å leve et liv uten maske, og deler sine gleder og sorger gjennom fargene som passer til dagen hennes.

Ta deg gjerne tid til å studere hvert enkelt bilde, slik jeg har gjort. Fordi, det kan formidle noe helt spesielt til deg, som ord ikke kan. Vi mennesker lever parallelle liv, og deler ofte de samme følelsene og erfaringene i livet. Det er nok derfor så mange kjenner seg igjen i bildene til Björg.

I utgangspunktet er dette en kunstbok, men her det er også mye inspirasjon å hente på det rent personlige plan.

"Du er sterkere enn du tror" er nemlig en bok som er skrevet med hjertet. Den avtegner et tverrsnitt av Björg, gjennom nevnte tidsrom. Den har stor innlevelsesevne i sitt stoff, men er i tillegg fascinerende å lese. Boken kan dermed leses som en ren opplevelse eller som en kunstbok.

For dette er en usedvanlig bok som gir opplevelser både visuelt og språklig. Den oppleves aller best når man tar seg god tid.

Dette er en bok som ligger fremme på stuebordet. En nytelse og inspirasjon!

Nok en praktbok har blitt til. Dette må være noe av det aller beste som Björg har gitt ut.




onsdag 1. november 2017

"Et hus uten vinduer" av Nadia Hashimi

Et hus uten vinduer
Nadia Hashimi
Roman
528 sider
Oversatt av Elisabet W. Middelthon
Bazar Forlag
2017

Nadia Hashimis foreldre forlot Afghanistan på 1970-tallet, før Sovjetunionen invaderte landet. I 2002 besøkte forfatteren Afghanistan for første gang. Hun bor sammen med sin familie utenfor Washington D.C, der hun jobber som barnelege.

Nadia Hashimi debuterte med "Perlen som sprengte skjellet", som ble en internasjonal bestselger. Også "Når månen står lavt" ble en stor suksess. "Et hus uten vinduer" er hennes tredje roman for voksne.

En sjelden gang støter jeg på en forfatter som skriver så fengslende og medrivende at det å lese boken ferdig gjør litt vondt. Nadia Hashimis roman "Et hus uten vinduer" er en av disse sjeldenhetene.

Zeba bor i en fjerntliggende landsby i Afghanistan. Hun er en pliktoppfyllende kone og mor, men hennes ekteskap er i ferd med å bli en knallhard påkjenning. Hennes en gang så elskende ektemann, Kamal, har i årenes løp nærmest gått i

oppløsning. Han har humørsvingninger og behandler henne på et svært så nedlatende vis. Ikke bare forsømmer han familien, han drikker også bort pengene de skulle ha brukt på mat.

Én dag blir Kamal funnet drept med øks i gårdsrommet. Zeba er i sjokk, men ikke i stand til å gjøre rede for hva hun gjorde på det tidspunktet han døde.

Zeba blir anklaget for mordet og arresteres. For hennes egen sikkerhets skyld, settes hun raskt i kvinnefengselet Chil Mahtab, i provinshovedstaden. Politisjefen vet nemlig at landsbyboerne vil komme til å hevne Kamals død.

I fengselet må hun dele et rom med tre andre kvinner: Latifa, Nafisa og Mezhgan. Kvinnene i fengselet er tiltalt for alle slags forbrytelser, men mange er der utelukkende fordi de har brutt noen av de sosiale reglene i det afghanske samfunnet, som utroskap, blitt forelsket i feil mann, vært alene med en mann uten tilsyn, osv. Og de fleste av dem har blitt funnet skyldige i å ha påført sine familier vanære.

Mens Zeba venter på at hennes sak skal komme opp for retten, blir hun venn med kvinnene hun deler rom med, og blir etter hvert som en søster for dem.

For kvinnene er fengslet både en straff og en trygg havn der de kan leve tilbaketrukket fra den tøffe verdenen utenfor murene.

Yusuf var en gang en afghansk gutt, men familien emigrerte til USA da han var omtrent tolv år gammel. Nå er han en advokat som har returnert til sitt hjemland og fått i oppdrag å forsvare Zeba. Han har et sterkt engasjement for menneskerettigheter. Men som Afghanistan selv, er klienten hans ikke helt sånn som han forestiller seg. For om ikke saken hennes er vanskelig nok i seg selv, ønsker hun ikke å dele med Yusuf det som hun husker fra den dagen Kamal døde, eller noe om det livet de hadde sammen.

Bøker tar oss til andre steder enn de vi kjenner. De trekker oss bort fra vår komfortsone og lar oss bli kjent med ukjente karakterer og situasjoner. For de fleste nordmenn, er Afghanistan et land vi aldri har besøkt. Det er derimot et sted vi hører mye om på nyhetene. Men vi har lite kjennskap til livet der, særlig i de fjerntliggende landsbyene. Nadia Hashimis nyeste roman, "Et hus uten vinduer", tar oss med til denne delen av Afghanistan.

Boken er velskrevet. Hashimi har ikke bare en engasjerende, men også en lettleselig skrivestil.

Hun skriver ekte og gjennomført, og skaper karakterer med virkelig dybde og stor troverdighet, som drar deg inn i historien og holder deg der. Og som leser bryr man seg ikke bare om Zeba og Yusuf og deres fremtid, men også om livene til de andre kvinnene som deler rom med Zeba i fengselet.

Hashimi gjør en særs god jobb med å bruke de fengslede kvinnene i historien til å vise den generelle ubetydeligheten kvinner kan ha i visse kulturer, og den forskjellsbehandlingen de lider under i alle livets aspekter, men i særdeleshet i rettssystemet. Zebas situasjon er forferdelig på mange plan, og som leser klarer man ikke å være mer trygg på at hun blir behandlet med sann rettferdighet, enn det karakteren selv gjør.

De som er interessert i kvinners rettigheter, spesielt i Afghanistan, vil derfor finne denne historien dynamisk og overbevisende.

Men denne historien er vel så mye Yusuf sin som Zebas. Han dro med sin familie fra Afghanistan, for å leve et bedre liv i USA. Men da han ble eldre, følte han seg tvunget til å reise tilbake til hjemlandet; et kall som fikk ham til å innse at ikke alt var slik han hadde forestilt seg, både på godt og vondt.

"Et hus uten vinduer" er en vakker, men hjerteskjærende bok som jeg vil anbefale alle som liker å fordype seg i en annen kultur.

fredag 27. oktober 2017

"Ulvefellen" av Aslak Nore

Ulvefellen
Aslak Nore
Thriller
374 sider
Aschehoug Forlag
2017

Aslak Nore (f. 1978) er forfatter, skribent og forlagsredaktør. Siden debuten med "Gud er norsk" i 2007 har han markert seg som en av sin generasjons mest interessante forfattere av både sakprosa- og spenningsbøker.

Selv før jeg åpnet romanen, "Ulvefellen", hadde jeg store forventninger: Motstandsbevegelsen i romanform - det kunne ikke være noe annet enn spennende, engasjerende og opplysende. Og la meg bare begynne med å si at disse ble innfridd, og vel så det.

Bokens hovedperson, Henry Storm, er født 12. desember 1915. Han er oppvokst i Oslo, men bodde perioder som barn i Tyskland, og fikk sympati med landet. Faren hans var svært tyskvennlig og antibolsjevikisk. Henry har tidligere vært seiler på internasjonalt nivå og deltok i Olympiaden i Berlin, i 1936. Etter dette fikk han flere tilbud om å studere i Tyskland. Valget falt på Berlin, og i perioden 1937-40 studerte Henry gyroskopteknologi ved den tekniske høyskolen i Charlottenburg, hvor han fikk fremragende karakterer.

Romanen starter dramatisk: Det er desember 1941. Henry Storm befinner seg ved Minusfronten i Øst-Ukraina, hvor han deltar i kampene mot russerne. Henry har frivillig vervet seg til Waffen-SS' utenlandske kampavdeling Regiment Nordland. Han tror på kampen mot bolsjevismen og hans nasjonalsosialistiske overbevisning er plettfri.

Når han ligger på feltlasarettet i Rostov, etter å ha blitt såret ved østfronten, hører han tilfeldigvis en tysk lotte fortelle en hysterisk tysk soldat på dødsleiet om et hemmelig vidundervåpen som vil kunne avgjøre krigen i Tysklands favør: Raketter som går fortere enn lyden.

Dekorert med Jernkorset, men desillusjonert, vender han tilbake til Oslo sommeren 1942. Han har mistet troen på nasjonalsosialismen. Han hater nazismen.

Da han via den tyske etterretningsoffiseren Georg Wolff får tilbud om å gjenoppta studiene ved den tekniske høyskolen i Berlin, øyner han muligheten til å gjøre opp for sine synder. Han tar kontakt med motstandsbevegelsen, men møtes med skepsis. Likevel får han i oppdrag å reise inn i Hitlers rike for å finne sannheten om det hemmelige våpenet.

I Tyskland undersøker den fremadstormende SS-offiseren Werner Sorge lekkasjer knyttet til det topphemmelige rakettprogrammet V2 i Peenemünde ved Østersjøkysten. Etterforskningen leder ham etter hvert til Henry Storm. For å stanse nordmannen setter han ut en ulvefelle, i form av den vakre, polske dobbeltagenten, Beatrice Skarbek.

Jakten er i gang, og utfallet av andre verdenskrig står på spill.

"Ulvefellen" er en grundig, gjennomresearchet og overveldende bok med en hovedperson som man bare kan føle sympati for.

Boken er en velkonstruert spenningsroman med et godt og sammenhengende plott - og samtidig får man et godt innblikk i tidsperioden som skildres.

Men dette er ikke en konvensjonell, actionfylt spionroman med ville biljakter og skytegale machomenn. "Ulvefellen" er derimot en elegant, stemningsmettet historie som bruker spionsjangerens medrivende plott til å fortelle en intrikat historie.

Igjen nyter jeg Nores beundringsverdige evne til å konstruere et plott og utvikle sine karakterer. Han retter fokuset mot det puslespillet som skal løses, spenningen og på Henry Storm som romanens drivkraft. Samtidig gir han også sekundære karakterer som SS-offiseren Werner Sorge og den polske dobbeltagenten Beatrice Skarbek adskillige sider.

Karakterene føles levende, og det må sies å være en av bokens største styrker.

Aslak Nore tegner nensomme portretter av mennesker, hvis liv endres av krigen. Og med Henry Storm skaper han en troverdig hovedperson som står overfor nesten umulige moralske valg i et land som styres av en gal inhuman ideologi.

"Ulvefellen" er ekstremt velskrevet, handlingen er skrudd godt sammen, karakterene virker ekte hele veien gjennom og atmosfæren av tidsepoken er så nær og flott at jeg kan føle den helt inn under huden.

Det er en spennende bok, og så omfangsrik og detaljert at den ikke bare vil appellere til den gjengse leser, men også til entusiaster med hang til bøker om spionasje og krigen. Den er så absolutt velresearchet, med litteraturhenvisninger og ordliste, troverdig i sine skildringer, og til tider både rørende og barsk.

Boken er rett og slett enestående historiefortelling, og den må være en av årets leseopplevelser.

Et godt råd: Ta deg god tid til å lese - dette er nemlig en pageturner, som er vanskelig å legge fra seg!

tirsdag 24. oktober 2017

"Jenta som ville redde bøkene" av Klaus Hagerup og Lisa Aisato

Jenta som ville redde bøkene
Klaus Hagerup
Illustrert av Lisa Aisato
Barnebok, 6-9 år
64 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2017

Klaus Hagerup, født 5.3. 1946, er forfatter, dramatiker, regissør, oversetter og utdannet skuespiller. Han har arbeidet ved Den Nationale Scene og ved Nationalteateret. Hagerup debuterte som forfatter med diktsamlingen "Slik tenker jeg på dere" i 1969.  Han har skrevet fire voksenromaner og en rekke skuespill, men er kanskje mest kjent for bøkene om Markus Simonsen. Bøkene for barn og unge er lest like mye av voksne. Klaus Hagerup har størstedelen av forfatterskapet sitt på Aschehoug forlag.

Lisa Aisato er født i 1981 og bor i Oslo. Hun er kunstner, forfatter og illustratør, og har bl.a. illustrert barneboken "Sølvrevene" og "Den store Sangboken" (2009). I tillegg illustrerer hun bøkene om trollungen Tambar (2010), som skrives av Tor Åge Bringsværd.

Det er alltid en glede å få en velskrevet og flott illustrert barnebok i hånden, hvor det er like så mange ting å betrakte for den voksne leser, som for barna. "Jenta som ville redde bøkene" er så definitivt en slik bok.

Boken handler om Anna. Hun gleder seg ikke til å bli voksen. Hun gruer seg til å bli gammel. Aller mest gruer hun seg til bursdagen sin. Det er ikke lenge til. Da blir hun ti år.

Det eneste som trøster henne, er bøkene hun leser. For Anna er bøkene like sanne som livet. Hvis noen dør i en bok, kan hun begynne på begynnelsen. Da blir de døde levende igjen. Like levende som hun selv.

Anna elsker bøker. Hun leser hele dagen. Hun leser om morgenen før hun står opp. Hun leser om kvelden før hun skal legge seg. Hun leser om kvelden etter at hun har lagt seg. Når mammaen eller pappaen hennes kommer inn, later hun som hun sover. Men hun sover ikke. Hun leser under dyna.

Hun får hundrevis av nye venner i bøkene. Og noen uvenner. Men sånn er jo livet.

Anna pleier å gå til biblioteket etter skolen. Fru Monsen som jobber der, elsker også bøker. Hun er nesten femti år gammel. Likevel er fru Monsen og Anna gode venner.

Men én dag Anna kommer inn på biblioteket, er fru Monsen trist. Hun er lei seg fordi det finnes ganske mange bøker som ingen låner. Biblioteksjefen har sagt at disse bøkene tar for mye plass. De må forsvinne og ødelegges.

Hva skjer med de som bor inni bøkene da? Forsvinner de også? I så fall er det nesten ikke til å holde ut, tenker Anna. Hun må redde bøkene! Men hvordan?

Anna må sette i gang en redningsaksjon.

"Jenta som ville redde bøkene" er en liten perle av en bok for barn i alderen 6-9 år.

Det er imponerende at man kan lage en så fin historie med en så enkel tekst. Og i "Jenta som ville redde bøkene" blir en direkte, virkelighetsnær fortellerstil satt på spissen. For det handler om å elske bøker og de som bor i dem, mens man selv leser en bok.

Klaus Hagerup har skrevet en bok som balanserer mellom barnets fortellerstil og poesiens språk. Det gode og flytende språket, understøttet av flere vakre og velvalgte illustrasjoner, gjør boken velegnet for høytlesing eller selvlesing for 6-9 åringene som har knekt lesekoden.

Lisa Aisato, som har illustrert boken, har også en stor del av æren for den svært vellykkede historien. Hennes strek er magisk, men også utrolig uttrykksfull og meget fortellende. Tekst og illustrasjoner utfyller hverandre perfekt.

Bokens lengde er for øvrig passende. Jeg synes det er fint med en barnebok som kan avsluttes med én lesning, slik at den kan leses mange ganger.

Boken kan især anbefales barn i alderen 6-9 år, som eksempelvis sammen med en forelder kan få mange gode samtaler om bokens historie, både ut i fra illustrasjonene og emnet. Men den kan også lett leses av barna selv, da temaene kan forstås og diskuteres på mange nivåer alt etter alder.

"Jenta som ville redde bøkene" forteller en skjønn liten historie for høytlesning eller barn som har knekt lesekoden og som ganske enkelt skal lesetrene med en fin og meningsfull historie.

Kan varmt anbefales!



lørdag 21. oktober 2017

"Hans og Grete" av Neil Gaiman

Hans og Grete
Neil Gaiman
Illustrert av Lorenzo Mattotti
Barnebok, 6+
53 sider
Oversatt av Stian Omland, MNO
Vigmostad & Bjørke
2017

Neil Gaiman ble født i England i 1960, men har de siste årene bodd i USA. Etter at han slo gjennom med tegneserien "Sandman", har han skrevet en rekke kritikerroste bøker for barn og voksne, inkludert "Neverwhere - London Under", "Stjernestøv", "Amerikanske guder", "Kirkegårdsboken" og "Coraline". Han har en stor tilhengerskare over hele verden og blir av mange regnet som en av de største fornyerne av fantasysjangeren.

Lorenzo Mattotti er en italiensk tegneserieskaper og kunstner. Han har illustrert forsider til publikasjoner som New York Times, Le Monde, Vogue og Vanity Fair og regnes for å være en av de mest nyskapende illustratørene innenfor bransjen. Han vant den prestisjetunge Eisner-prisen for tegneserieromanen "Dr. Jekyll & Mr. Hyde" og samarbeidet med Lou Reed om en gjendiktning av Edgar Allen Poes "The Raven".

"Hans og Grete" ble utgitt for første gang i 1812, i Grimm-brødrenes første samling av tyske folkeeventyr, "Fortellinger

for barn og hjem". Historikere mener at fortellingen kan ha sin opprinnelse i middelalderen, da hungersnøden i 1315 drev vanlige mennesker til å forlate barna sine og spise menneskekjøtt.

Som så mange folkeeventyr er "Hans og Grete" full av symbolsk betydning. For eksempel symboliserer knokkelen Hans bruker til å lure den gamle damen styrke, ettersom knoklene er noen av kroppens mest varige deler, så oppmerksomme lesere kan føle seg trygge på at Hans kommer til å overleve fangenskapet. Den gamle damen dør på en måte som illustrerer hvor enormt ond hun er - å bli brent var den vanligste henrettelsesmetoden for hekser, mens jern, som i ovnsdøren, ifølge overtroen hadde makt til å beskytte mot onde ånder.

Det er egentlig litt rart at et slikt makabert eventyr om svik og ondskap har fascinert så mange barn og voksne gjennom årenes løp. Men siden brødrene Grimm publiserte eventyret om Hans og Grete, har det blitt gjenfortalt flere ganger av forskjellige forfattere, og i ulike medier som film og teater, og det har blitt illustrert i utallige barnebøker og eventyrsamlinger.

Neil Gaiman og Lorenzo Mattotti har nå gått sammen om en enestående gjendiktning av dette kjente eventyret.

Neil Gaiman har gang på gang vist at han er en mesterlig forteller for alle aldersgrupper, og med eventyret om Hans og Grete beviser han det til det fulle.

Som nevnt ovenfor har Hans og Grete sin rot i grufulle historier fra middelalderens mørke tidsalder om hungersnød og fattigdom. I Grimms versjon av dette eventyret, etterlater faren barna i skogen. Den første gangen finner de veien hjem med hjelp av småstein, som den ukuelige Hans har etterlatt seg som spor. Den andre gangen derimot finner de ikke tilbake siden skogens dyr har spist sporet av brødsmuler, og de er nå helt alene i den skumle skogen. Etter en lang vandring ender de opp ved det uimotståelige pepperkakehuset, som de begynner å spise av, sultne som de er. Og derfra følger Hans og Gretes tøffe kamp for overlevelse.

Gaiman forteller eventyret i en mer virkelighetsnær versjon uten en ond stemor eller heks, der mennesker vi vanligvis ser på med kjærlighet og varme følelser, har blitt forvandlet til onde karakterer: En følelseskald mor står bak planen om å sette barna ut i skogen, og i pepperkakehuset bor det en gammel dame som hungrer etter å sette tennene sine i Hans. Dette gjør historien ikke mindre skummel. Tvert imot. Det gir nemlig gysninger gjennom kroppen å lese om den fryktelige moren som upåvirket ofrer sine egne barn for å unngå å bli sulten, eller om den skumle gamle damen som mer enn gjerne spiser seg mett på menneskekjøtt.

De fengslende og trolske illustrasjonene av Lorenzo Mattotti understreker uhyggen og passer veldig godt til historien.

Bakerst i boken er det et fint lite avsnitt om opprinnelsen til Hans og Grete-eventyret, og de endringene det har gjennomgått over tid. Interessant og informativt.

Nesten enhver historie ville ha vært i gode hender med Neil Gaiman, men jeg synes han er spesielt godt egnet til oppdraget med å bringe en foruroligende, men likevel virkelighetstro "Hans og Grete" til vår generasjons barn og unge. For Gaiman har skapt en eksepsjonell historie, eminent illustrert av Lorenzo Mattotti. Eller mer korrekt sagt; en velfortalt og moderne nyfortolkning av Brødrene Grimms eventyr fra 1812, som helt klart lever opp til eventyrets tradisjon om å skremme og fortrylle sine lesere på en og samme tid.

Hvis du allerede har eventyret om Hans og Grete i bokhylla, er det ikke for tekstens skyld du bør gå til anskaffelse av denne utgaven, men derimot for illustrasjonene som virkelig understøtter historien perfekt.

Denne boken gir deg en flott versjon av eventyret i en særdeles lekker layout. De markerte og skumle tegningene gir historien ekstra dybde. Både illustrasjonene og omskrivningen, henvender seg mot barn som er litt eldre enn typiske bildebok-barn.

Hvis du ønsker å gi noen en litt skummel bok til Halloween, bør du definitivt vurdere Gaiman og Mattottis "Hans og Grete"!


"Norrøne guder" av Neil Gaiman

Norrøne guder
- fra Yggdrasil til ragnarok
Neil Gaiman
Ungdomsbok
312 sider
Oversatt av Stian Omland, MNO
Vigmostad & Bjørke
2017

Neil Gaiman ble født i England i 1960, men har de siste årene bodd i USA. Etter at han slo gjennom med tegneserien "Sandman", har han skrevet en rekke kritikerroste bøker for barn og voksne, inkludert "Neverwhere - London Under", "Stjernestøv", "Amerikanske guder", "Kirkegårdsboken" og "Coraline". Han har en stor tilhengerskare over hele verden og blir av mange regnet som en av de største fornyerne av fantasysjangeren.

"Norrøne Guder - fra Yggdrasil til ragnarok" gikk rett til topps på salgslistene både i Storbritannia og i USA. Boken er Gaimans gjenfortellinger av historiene fra Edda-diktningen.

I denne gjenfortellingen av gamle norrøne myter begynner Gaiman på klassisk vis med verdens skapelse - og ender med ragnarok. Men med sin komprimerte og humoristiske fortellerstil får Gaiman frem nye sider ved historiene. "Norrøne guder - fra Yggdrasil til ragnarok" er en fantastisk introduksjon til norrøn mytologi for dem som ikke allerede kjenner den - og en ny og annerledes tilnærming for andre.

Den norrøne mytologien er myter om et kaldt sted, med lange, lange vintre og endeløse sommerdager, myter om mennesker som ikke helt stolte på, eller engang likte, gudene sine, selv om de respekterte dem og var redde for dem. Så vidt vit vet, kom gudene i Åsgard fra Tyskland, spredde seg inn i Skandinavia, og videre ut til de delene av verden som vikingene dominerte - til Orknøyene og Skottland, Irland og Nord-England - der inntrengerne etterlot seg stedsnavn oppkalt etter Tor eller Odin. På både engelsk og norsk har gudene etterlatt seg navnene sine i ukedagene vår. De gamle norrøne mytene har dessuten inspirert nyere historier, som Tolkiens Ringenes Herre, Game of Thrones og Marvels tegneserieunivers.

"Norrøne Guder - fra Yggdrasil til ragnarok" er gamle historier for nye lesere! Men Neil Gaiman gir dem en ny og annerledes tilnærming. Med utgangspunkt i bøker som Snorre Sturlassons Den yngre Edda og Den eldre Edda, gjenforteller han de mektige mytene og diktene; deres eventyr, kjærlighetsforhold, intriger og onde plutselige dødsfall. Boken begynner med Yggdrasil og fødselen av de ni verdener og slutter med Ragnarok - endetiden som består av en rekke betydelige hendelser, blant annet et stort slag som er forutbestemt og til sist fører til at en rekke av de største og viktigste æsene (de norrøne gudene) dør og går under, blant annet Odin, Tor, Frøy, Heimdall og Loke. 

I "Norrøne Guder - fra Yggdrasil til ragnarok" møter vi Odin - den mektigste av de mektige, vis, modig og beregnende; Tor - Odins sønn, utrolig sterk, men ikke den smarteste; og Loke - sønn av en jotne, men samtidig Odins fostersønn og en luring og manipulator. Vi vet hvordan Lokes tre barn; Fenrisulven, Midgardsormen (Jormundgand) og Hel stjal fra jotnenes rike, hvordan Odin ofret sitt øye i Mimes brønn, hvordan Idunns ungdomsepler - de magiske eplene - ble returnert til Åsgard og flere historier fra vikingetidens trossystem. 

I norrøn mytologi er Loke listig, sjarmerende og klok, men også full av djevelskap. Uten skikkelig grunn dreper han den vakre og rettferdige Balder. Ikke nok med det, han får nemlig Balders blinde bror Hod til å skyte det avgjørende skuddet. Historien om Balders død og andre klassiske historier om de norrøne gudene har Neil Gaiman samlet i denne boken, gjenfortalt med hans sedvanlige humor. 

"Norrøne Gunder" er en samling av de mest kjente historiene fra Edda. Her er røverhistorien om når Tor må kle seg ut i dameklær for å få tilbake hammeren sin Mjølner og historien om hvordan Odin skaffet gudene skaldekunstens mjød, eller da han ofret et øye for å drikke av Mimes brønn (kunnskapens brønn). Gaiman skriver bl.a. om Lokes barn, og når Tor taper en brytekamp mot jotunkvinnen Elle. Selvfølgelig er også Balder og hans skjebne med.

Man har det morsomt når man leser, men er du en stor Neil Gaiman-fan, hadde du kanskje foretrukket litt mer av Gaiman i historiene. Men hans lunefulle humor kommer derimot meget godt frem i denne norske oversettelsen.

Gaimans bøker har stort sett pageturner kvaliteter, det samme kan sies om "Norrøne guder". Hvert kapittel i boken er en frittstående novelle, men involverer for det meste de samme karakterene. Og med hver historie, vil du som leser, gradvis få et større bilde av de norrøne gudene, deres verden og innbyrdes relasjoner. Gaiman gjør også hver enkelt historie frisk og spennende i måten han skriver dem på. Noen av historiene fortelles i en lunefull stil, andre er mer bygget opp som klassiske eventyrfortellinger, og han avslutter det hele med et stort epos.

Neil Gaiman har et veldig livlig språk, som etterlater tanker og spor, som slår seg løs i fantasien.

Boken kunne godt ha vært noe lengre, med tanke på det omfattende kildematerialet. Jeg hadde likt å se Gaiman rette litt mer oppmerksomhet mot noen av de mer fordunkle karakterene og hendelsene i dette universet, i stedet for å bruke de fleste sidene på Odin, Tor og Loke. Likevel gjør boken hva den har til hensikt å gjøre, nemlig å gi deg en idé om, eller en introduksjon til, norrøn mytologi og dens største, og mest kjente karakterer.

"Norrøne guder - fra Yggdrasil til ragnarok" er en velskrevet bok som passer godt for barn og voksne som ønsker å fordype seg i eller få gjenfortalt de gamle norrøne mytene. 

Dette er både en underholdende og anbefalelsesverdig bok. Gaiman kan sitt fag og presenterer sin versjon av den norrøne mytologien med overbevisning og glimt i øyet.

fredag 13. oktober 2017

"Da Tina ble drept" av Erlend Frafjord

Da Tina ble drept
- en kriminaldokumentar
Erlend Frafjord
Sakprosa
352 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2017

Erlend Frafjord (f. 1972) er journalist og forfatter. Han er utdannet siviløkonom fra NHH i Bergen, og har arbeidet som journalist i bl.a. Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Magasinet Plot.

"Da Tina ble drept" er en dokumentarisk beretning i medrivende stil.

Norge er et forholdsvis fredelig land, hvor det årlig kun begås få mord. De fleste drapssaker oppklares innen en relativt kort periode, mens kun et fåtall aldri oppklares. En av de mest omtalte - og stadig uoppklarte - drapene i nyere tid fant sted natt til søndag 24. september 2000 på Sølyst i Stavanger.

Den 20 år gamle Tina Jørgensen forsvant sporløst natt til 24. september 2000 da hun var på vei hjem fra Stavanger sentrum til leiligheten sin på Grasholmen. En måned senere, den 26. oktober, ble hun funnet drept og dumpet i en

dreneringskum ved Bore kirke i Klepp. Drapet har aldri blitt oppklart til tross for omfattende etterforskning. Forfatteren, Erlend Frafjord, arbeidet som journalist i Stavanger Aftenblad da dette drapet rystet Norge. Siden har han gjennom mange år inngående beskjeftiget seg med saken, og har kartlagt og intervjuet dens sentrale aktører, og gått igjennom over 8000 sider saksdokumenter. Han har aldri klart å få drapet helt ut av tankene. Hvem drepte Tina? Hva hendte i hennes siste timer i live? Hva var kjærestens rolle? Hvem var de to mennene som sto ved en BMW og sa «Ta det rolig, hun er godt gjemt»? Våren 2017 ble Frafjord intervjuet av politiets Cold Case-team om sitt kjennskap til saken. Han har for øvrig som eneste journalist kommet i direkte kontakt med noen av politiets mest aktuelle kandidater.

I denne boken kommer vi nærmere inn på Tina og hennes mulige drapsmenn enn noen andre tidligere har gjort. Den beskriver i detalj forløpet og etterforskningen, men kritiserer på enkelte områder også politiets arbeid. For mange opplysninger ble holdt tilbake for lenge, og det kunne kanskje ha kommet nye viktige spor, hvis man eksempelvis hadde offentliggjort fantomtegningen av den ukjente mannen Tina skal ha snakket med utenfor Burger King ca. klokken 01.30 natten hun forsvant. I tillegg kommer Frafjord med flere kvalifiserte teorier om hvem morderen kan være. Boken er dessuten ispedd bilder (noen av dem fra private album), samt vitnemål og korrespondanse som vedrører saken.

Cold Case-enheten i Kripos går for tiden gjennom etterforskningen i Tina Jørgensen-saken på nytt for å se om det kan være mulig å løse drapsgåten ved hjelp av moderne teknologi og nye etterforskningsmetoder. For Kripos er det svært viktig å få oppklart Tina-drapet. Dette er ett av kun tre overfallsdrap på kvinner i Norge utendørs de siste 30 årene hvor gjerningsmannen fortsatt går fri. Bare drapene på Birgitte Tengs på Karmøy i 1995 og på Trude Espås i Geiranger i 1996 er i samme kategori.

Som krimjournalist i Stavanger Aftenblad fikk Erlend Frafjord førstehåndskjennskap til drapet, og han har siden aldri klart å få ut av hodet tankene på hva som kan ha skjedd natt til søndag 24. september 2000. Hvem tok livet av Tina, bare 200 meter fra leiligheten der hun bodde? Og hvorfor ble liket skjult flere mil unna åstedet?

I boken avslører Frafjord mye som ikke har vært offentlig kjent, blant annet hvilke kandidater politiet fremdeles regner blant de mest aktuelle gjerningsmennene. Han har også gravd frem flere interne politidokumenter som viser hvordan politiet fra 2003, skandaløst nok, destruerte mesteparten av beslagene i saken, inkludert det biologiske materialet som ble funnet på den drepte Tina. For Kripos blir jobben utvilsomt mer komplisert når mye av det tekniske bevismaterialet er kastet av politiet selv.

Åstedsgranskerne fra Kripos gjorde funn de mente pekte i retning av et seksuelt motiv, noe som retter oppmerksomheten mot ustabile drapsmenn utenfor Tinas bekjentskapskrets. Kan en uberegnelig seksualforbryter ha kjørt etter Tina over bybrua i Stavanger og slått til idet hun var på vei ned den avsidesliggende bakken mot Grasholmen hvor hun bodde? Frafjord mener at det absolutt er mulig. I boken dokumenterer han at det på drapskvelden befant seg flere farlige seksualforbrytere i Stavanger sentrum som oppførte seg påfallende i tidspunktet rundt og etter drapet. Han forteller historiene om disse mennene, og hva de - hver for seg - gjorde i Stavanger denne kvelden og helgen. Forfatterens inntrykk er at etterforskningen mot dem ikke har vært intensiv nok.

Å kjøre så langt som fra Stavanger til Bore kirke i Klepp for å dumpe liket i en kum, en tur på nesten tre mil, avviker fra overfallsforbryteres normale handlingsmønster. De etterlater vanligvis offeret i nærheten av åstedet. Hvorfor var det så viktig for den som drepte Tina å få henne bort fra Sølyst i stedet for å skjule henne i nærområdet? Dette er et av de viktigste spørsmålene i saken, og politiet mener svaret kan være at drapsmannen hadde en tilknytning til Grasholmen som det var viktig å få dekket over. En mulighet var Tinas daværende kjæreste - i boken anonymisert som "Erik Aspevik" - som politiet tidlig fattet interesse for. En kandidat som dukket opp senere i saken, og som offentligheten aldri har fått høre om, var en forretningsmann som hadde flere leiligheter på Grasholmen. Han viste seg å være en sadist som holdt ofrene sine innesperret, skamslo dem, for så å voldta dem. Etter at Tina ble funnet drept, fikk han bråhast med å flytte fra Stavanger. I boken skriver Frafjord om hvordan han havnet på politiets toppliste.

Fire menn med tilknytning til Lyngdal i Vest-Agder, alle i siste halvdel av 30-årene, ble i 2015 siktet for Tina-drapet. Siktelsene bygget utelukkende på tilståelsen til den ene, en barndomsvenn av Tina fra tiden da hun ferierte sammen med familien sin på en campingplass utenfor Lyngdal sentrum. Straffesaken mot de fire ble henlagt i 2016, da politiet mente at tilståelsen var falsk. I boken ser Frafjord nærmere på dette sporet, avdekker hva som ble sagt, og hva som var bakgrunnen for mannens forklaring. Den rettsmedisinske kommisjon konkluderte med at tilståelsen ikke nødvendigvis var oppspinn, men holder spørsmålet åpent. Forfatterens oppfatning er at politiet bør undersøke videre hvilke motiver Tinas tidligere venn hadde for å vikle seg selv og flere andre, blant dem sin egen søster, inn i drapssaken. Mannen var mørksinnet og tiltaksløs, preget av en ungdomstid med rus, men han var ikke alvorlig psykisk syk. Han har aldri ønsket å snakke med journalister, men i mai besøkte Frafjord ham i Lyngdal, hvor han nå er i jobb igjen, og hadde en lengre samtale med ham. I boken forteller han hvilke tanker han har om tilståelsen, to år etter at han kom med den.

"Da Tina ble drept" er en god og levende bok. Den gir en svært inngående og virkningsfull skildring av en av de mest medieomtalte sakene i nyere norsk kriminalhistorie. En rekke kilder har gjennom årenes løp bidratt med mye detaljert informasjon om etterforskningen, noe som har vært avgjørende for at Frafjord kunne skrive boken. Hele saken i all dens detaljerte gru avdekkes, og politiets metoder og undersøkelser beskrives slik at vi som lesere kommer tett på. Erlend Frafjord er flink til å få alle detaljer med, og nye opplysninger kommer frem som få har vært klar over, selv 17 år etter drapet. For første gang får offentligheten dyptgående kjennskap til alle de løse trådene i Tina-saken. 

Til tross for flere avhør og tekniske undersøkelser, har drapet forblitt et uoppklart mysterium. Forfatterens håp er derfor at denne boken kan bidra til det avgjørende tipset som løser drapsgåten. Jeg er veldig imponert over hans iherdighet i kampen for sannheten.

"Da Tina ble drept" er en meget velskrevet og informativ kriminaldokumentar. Tina-saken er svært profilert og boken vil sikkert trekke lesere utelukkende av den grunn. Dessuten vil mange utvilsomt finne den utrolig interessant fordi det er virkeligheten som beskrives godt og grundig i både ord og bilder.

En meget vellykket og fengslende bok! Jeg kan ikke annet enn å gi den mine varmeste anbefalinger.

onsdag 11. oktober 2017

"The Hate U Give" av Angie Thomas

The Hate U Give
Angie Thomas
Ungdomsbok
448 sider
Oversatt av Vibeke Saugestad (MNO)
Gyldendal Norsk Forlag
2017

Angie Thomas er født, oppvokst og bor fremdeles i Jackson, Mississippi. Hun er en tidligere tenåringsrapper hvis største prestasjon var å få skrevet en artikkel om seg selv i Right On!-magasinet. Hun har en BFA i Creative Writing fra Belhaven University. "The Hate U Give" er hennes første roman.

Angie Thomas' sterke debut om en helt vanlig jente, som havner i en uvanlig situasjon, tar for seg temaer som rasisme og politivold med intelligens, hjerte og urokkelig ærlighet.

Inspirasjonen til "The Hate U Give" kommer fra bevegelsen Black Lives Matter. BLM er en internasjonal bevegelse som forsøker å bekjempe vold og systematisk rasisme av svarte. Men Angie Thomas er også inspirert av rapperen Tupac og hans uttrykk THUG LIFE – akronym for ‘The Hate U Give Little Infants Fucks Everyone’.

Filmatiseringen er i gang med blant andre Amandla Stenberg ("Hunger Games") og Common i rollene.

"The Hate U Give" blir omtalt som årets viktigste ungdomsroman. Boken er nominert til National Book Award, den har ligget på toppen av NY Times bestselgerliste i 27 uker og har fått enestående anmeldelser. Den blir kalt en moderne klassiker.

En av de viktigste fordelene, og største gledene, ved å lese bøker, er at det åpner for nye og flere perspektiver; vi ledes inn i karakterenes liv og tilbringer tid med dem, noe som fører til mer forståelse for andre mennesker, deres tenkemåter og syn på verden. I "The Hate U Give" blir vi kjent med Starr Carter, en seksten år gammel afro-amerikansk jente som bor i et mindre bemidlet, tøft og ghettofisert område.

Starr bor sammen med sine foreldre og to brødre i Garden Heights, en bydel med hovedsakelig en svart befolkning i lavere sosiale klasser, der narkotikaproblemer og gjengopprør er vanlig. Starr er vant til å høre skudd i nabolaget. Faren hennes satt i fengsel da hun var liten, og derfor bestemte foreldrene seg tidlig for å gi Starr og brødrene hennes en sjanse til å komme seg vekk fra området. De går derfor på den prestisjetunge skolen Williamson som ligger i forstaden, hvor de flest elevene er hvite, velstående og privilegerte.

"The Hate U Give" begynner med at Starr blir vitne til at barndomsvennen Khalil blir skutt og drept av en hvit politimann kort tid etter at de har vært på en fest. Khalil var ubevæpnet.

Men når hun i ettertid snakker med politiet i forbindelse med deres etterforskning av drapet, får hun ikke bekreftet annet enn det hun allerede vet - Khalils liv er ikke verdt noe. For dem er det viktigste å renvaske den involverte politimannens navn og rykte.

Handlingen følger Starr i hennes sorg og tar del i reaksjonene til menneskene rundt henne. Garden Heights bryter ut i voldsomme demonstrasjoner, media spekulerer i den dødes forbindelse til narkotikahandel og om han var bevæpnet. Starrs forhold til vennene blir testet, spesielt siden noen av dem fra skolen antyder at Khalil kanskje fortjente det. Kan hun fortelle dem at hun er det anonyme vitnet som det snakkes om i media?

Alle vil vite hva som skjedde, men det Starr velger å si - eller ikke si - kan ødelegge lokalsamfunnet, vennskap og sette hennes eget liv i fare.

"The Hate U Give" er en gripende roman om et tema som dessverre er svært aktuelt. Det er nemlig ikke uvanlig i USA at hvite politifolk og svart ungdom støter sammen. Det skjer daglig. Og noen ganger blir skudd avfyrt.

Romanen utforsker tematikk som rasisme, klassetilhørighet og lojalitet. Den beskriver med intellektuell skarphet hvilke problemer som oppstår når klasse- og raseforskjeller blir avgjørende, ikke bare når alvorlig kriminalitet etterforskes, men også sosialt: Forutinntatte meninger og rekonstruksjoner redder den hvite mannen, selv når den svarte mannen har blitt drept. Hverdagsrasisme og fordommer preger mange svartes liv.

Men "The Hate U Give" er også en bok om vennskap, familiebånd og ikke minst den vanskelige tenårskjærligheten.

Boken er godt skrevet. Språket er tilgjengelig og dialogene troverdige. Den bærer et tydelig preg av slang og gatespråk fra et røft miljø. Oversetteren, Vibeke Saugestad, har gjort en fabelaktig jobb med å gjenskape det spesielle språket, som beskriver en spesifikk amerikansk kultur.

Persongalleriet er mangfoldig og det portretteres med omhu.

Hovedperson og forteller Starr er en jente det er umulig å ikke like.

Hennes familie beskrives med stor varme og humor, både når de tuller med eller trøster hverandre. De står alltid på Starrs side og vil hennes beste - selv om hun ikke bestandig forstår det. Starr og brødrene er oppdratt til å være sterke, respektfulle og å ha kjennskap til de svartes historie i Amerika. Foreldrene har gjort det beste de kan for å lære dem gode verdier, gi dem muligheter og sørge for at de er trygge.

Etter å ha bevitnet mordet på Khalil utvikler Starr en form for posttraumatisk stress. Dessuten er hun engstelig for å bli plassert i en vitneboks foran en jury, noe som kolliderer med hennes vilje til å påvirke samfunnet rundt seg og hedre barndomsvennens minne. Hun føler skyld og maktesløshet. Hun ønsker å gjøre noe, men vet ikke hva.

Når Starr beveger seg mellom det fattige svarte lokalmiljøet der hun bor og den finere privatskolen i forstaden, opplever vi hvorledes disse oppfatter hverandre; de subtile fordommene og misforståelsene, men også en gjensidig interesse for og ønske om å forstå hverandre, og finne fellesnevnere.

Jeg sitter ikke igjen med et inntrykk av at forfatteren forsøker å være belærende. Hun forteller oss ikke hvordan vi skal leve våre liv eller behandle andre, hun gir bare en høyst trengende stemme som formidler på hvilken måte en situasjon kan håndteres.

Selv om dette er en bok beregnet for ungdom, er det likevel en bok som også bør leses av voksne. Starrs opplevelser speiler nemlig mye av det som formidles i mediene, men Angie Thomas gir oss også et glimt av hva som skjer utenfor medienes verden, med familier og venner av de som blir offer for slike hendelser. Hun benytter fiksjonen til å vise en verden som dessverre er altfor ekte, en verden som mange heller vil ignorere enn å omfavne og ta tak i. For i utgangspunktet er det våre handlinger som definerer hvem vi er, selv når situasjonen spisser det til og alt ser mørkt ut.

Til tross for tragedien som preger mye av denne romanen, er det dens budskap som gir gjenlyd - et som forteller at også svarte fortjener den friheten, lykken og respekten som så mange av oss tar for gitt. Dette budskapet synes jeg at forfatteren evner å bringe frem på en meget god måte.

Jeg vil ikke nekte for at dette tidvis er en tøff bok. Men den inneholder også et vell av både morsomme, underholdende og rørende sekvenser som man ikke kan unngå å bli grepet av.

Denne svært aktuelle historien er intens og gripende, den er ekte og troverdig, og levendegjøres av mangfoldige karakterer man lett kan se for seg. Den er relevant, gjennomtenkt og nyansert.

"The Hate U Give" er en særdeles leseverdig roman med både hjerte og et budskap. Boken bør bli obligatorisk lesing for alle elever i den videregående skolen!

onsdag 4. oktober 2017

"Naboen" av Tatiana de Rosnay

Naboen
Tatiana de Rosnay
Thriller
240 sider
Oversatt av Hanne Hay Sætre
Bazar Forlag
2017

Tatiana de Rosnay er en av Frankrikes mest leste forfattere. Hun har skrevet 11 romaner, flere av dem store bestselgere. Hennes internasjonale gjennombrudd kom med "Saras nøkkel", som har solgt 9 millioner eksemplarer verden over og er utgitt i 42 land. Boken ble filmatisert med Kristin Scott Thomas i hovedrollen. I Norge har "Saras nøkkel" solgt i nesten 200 000 eksemplarer og lå på bestselgerlisten i to år. Tatiana de Rosnay er britisk-fransk, og skriver både på engelsk og fransk.

"Naboen" ble første gang utgitt i Frankrike i 2000, men ble gjenutgitt i 2010 etter at Tatiana de Rosnay hadde slått igjennom for alvor med "Saras nøkkel". Boken skriver seg flott inn i rekken av spennende domestic noir-romaner.

Colombe Barou har funnet den perfekte leiligheten for seg og sin familie i Paris. Men i kontrast synes ikke livet hennes å være like perfekt. Siden ektemannen Stéphane flere ganger i måneden er på forretningsreiser, er det hun som må ta

ansvaret i hjemmet og for de to tvillingene, Oscar og Balthazar. Hun jobber deltid som ghostwriter i et bokforlag og lider i stillhet når kjendiser får æren av velskrevne bøker som hun har skrevet. Hun drømmer om å skrive en egen roman, men mangler både tid og selvtillit. Hvorfor er hun så lite flink til å selge seg selv? Hun jobber for slavelønn. Men tanken på å be forleggeren om lønnsforhøyelse skremmer vettet av henne. Hvis hun bare hadde vært som lillesøsteren Claire. Hun tar avgjørelser, blir hørt og respektert. Et eller annet sted i livet, har Colombe mistet seg selv og sine drømmer. Hun føler seg mislykket.

Bortsett fra tvillingene, er den nye leiligheten det eneste hun elsker i livet. Men hver natt når ektemannen er bortreist, våkner hun av støy fra leiligheten i etasjen over.

Det virker nesten som at naboen ovenfor med forsett forsøker å forstyrre nattesøvnen hennes, når Stéphane er borte. Etter hvert mister hun nattesøvnen, og hverdagene blir stadig tyngre. Colombe vet ikke hva hun skal gjøre, og unngår all kontakt med naboen siden hun kvier seg for en eventuell konfrontasjon.

For øvrig er det ingen som tror på Colombe når hun klager på det nattlige bråket fra naboen. Når ektemannen eller søsteren Claire tilbringer natten i leiligheten, er det faktisk ingenting som høres fra etasjen over. Det er merkelig stille. Heller ikke de andre beboerne i bygningen blir forstyrret av naboen, alle beskriver han derimot som en rolig og svært hyggelig lege.

Hva er det som egentlig foregår? Innbiller hun seg alt, eller prøver virkelig naboen å drive henne til galskap? Selv som leser tviler man, og det er blant annet det som gjør denne boken så uhyggelig.

Til slutt er det få som kjenner igjen Colombe. Hun tar ikke lenger vare på seg selv, hun forsømmer både leiligheten og barna, og gjør rare ting mot ektemannen sin.

Men når lite forandres og situasjonen blir uutholdelig, tvinges Colombe til å gjøre noe.

Hun går fra å være stille og selvoppofrende, til å bli en dristig hevnsøkende kvinne. En psykologisk krig starter...

"Naboen" er en neglebitende thriller der spenningen kryper under huden på deg. Boken er kanskje ikke en like følelsesmessig sterk leseopplevelse som Tatiana de Rosnays foregående bøker, men den har definitivt kvaliteter som god underholdning.

"Naboen" forteller en dramatisk historie som i høy grad lyktes med kunsten å opprettholde min interesse gjennom hele boken. Det er tidvis en svært ubehagelig bok å lese, der grensene mellom fantasi og virkelighet viskes ut. Mangelen på søvn fører til utilsiktede konsekvenser og en slags selvstendighet som hovedpersonen Colombe ikke har opplevd før. Men dette er ikke bare en historie om en kvinne i krise, det er også en studie av hva som skjer med et menneske når det utsettes for mentalt press fra flere ulike hold på samme tid

Historien bygges langsomt opp, og vi får et detaljert innblikk i Colombes tanker. Etterhvert som handlingen skrider frem, stiger spenningen, og som leser er det svært vanskelig å regne seg fram til noe som helst. Mange overraskelser kommer i spill - og ikke alt er som det synes.

Jeg likte denne boken svært godt! Den var både spennende og interessant. Språket er flytende og består ofte av tanker og tale, som sammen med den forrykende handlingen gjør boken rask å lese. Og lysten etter å vite mer om den rare naboen, samt hva som ville skje med Colombe, gjorde det vanskelig å legge den fra seg.

Jeg likte dessuten Colombe som karakter siden jeg kunne gjenkjenne deler av meg selv i henne.

Alt i alt er "Naboen" en utmerket, men en noe annerledes thriller, med fokus på det psykologiske spillet mellom mennesker. En velskrevet psykologisk spenningsroman. Anbefales, men kanskje ikke før leggetid.

søndag 1. oktober 2017

"Natt på stranda" av Elena Ferrante

Natt på stranda
Elena Ferrante
Illustrert av Mara Cerri
Barnebok, 6-9 år
40 sider
Fra italiensk ved Kristin Sørsdal
Det Norske Samlaget
2017

Elena Ferrante har siden 1992 gitt ut flere kritikerroste romaner. Med Napoli-kvartetten fikk Ferrante et stort internasjonalt gjennombrudd. Elena Ferrante er et pseudonym. Ingen andre enn det italienske forlaget kjenner identiteten til Elena Ferrante.

Mara Cerri er en av Europas fremste illustratører og samarbeider med flere tidsskrift og aviser.

"Natt på stranda" er en høytlesningsbok om dukken Celina som blir glemt igjen på stranden og opplever en dramatisk natt, inntil katten Minú redder den.

Historien sentrerer rundt noe som er allmenngyldig for både store og små, nemlig grunnleggende følelser som sjalusi, frykt og kjærlighet.

Dette er en barnebok for 6-9 åringer, som fokuserer på mange barns frykt om å bli glemt igjen på et ukjent sted, sett fra en dukkes perspektiv.

Den fem år gamle Mati snakker mye til sin favortittdukke Celina, som hun tar med seg overalt. En dag de leker på stranden får Mati en kattunge av faren. Hun gir den navnet Minú, og blir så oppslukt av den, at hun glemmer å ta Celina med seg hjem om kvelden.

Celina er veldig sjalu på Minú. Hun er også veldig redd for å være på stranden helt alene. Det blir en lang og ensom natt der hun må gjemme seg fra Den Slemme Strandmannen og Den Store Raka med de grufulle tennene av skinnende jern. Etter mange hendelser, der Celina blant annet mister sitt navn på uhyggelig vis, kommer et mørkt lite dyr og plukker henne opp, akkurat i siste øyeblikk før Den Slemme Strandmannen får tak i henne. Det er nemlig kattungen som har sprunget ut for å finne henne. Det hele ender dermed godt. Celina kommer hjem og får tilbake sitt navn og sin elskede Mati, som åpenbart har savnet henne noe helt forferdelig.

Elena Ferrante har skrevet en nydelig høytlesningsbok som fra et barns synspunkt bør inneha det meste: vennskap, sjalusi og tilhørighet, og ikke minst kampen mellom det gode og onde som i alle avskygninger evner å utøve en evig fascinasjon på barn.

"Natt på stranda" er skrevet i et enkelt og lettforståelig språk som gjør den tiltalende for både barn og voksne. Den passende mengden uhygge mykes opp av Mara Cerris atmosfæriske og hjertevarme illustrasjoner og en fin emosjonell slutt.

Det er en glede i seg selv bare å bla i boken og studere de vakre tegningene. Cerri må gjerne illustrere flere barnebøker slik at vi kan nyte hennes myke, uttrykksfulle og dramatiske tegninger. Vi kan aldri få nok av dem til godnattlesingen med samtalen på sengekanten.

Historien blir fortalt av dukken Celina. Hun har blitt glemt igjen på stranden av sin fem år gamle eier, Mati. Celina må tilbringe natten alene. Hun blir konfrontert med ensomhet og frykt for en ukjent verden, samtidig med at hun plages med sjalusi overfor Matis nye kattunge, Minú. Siden dette er en historie for barn, ender heldigvis alt godt.

Jeg likte denne boken, men vil nok nøle med å kalle dette for en veldig koselig historie. Tonen er nemlig mørk og skummel, og kan således være tvilsom med hensyn til dens egnethet for små barn. Mitt råd vil derfor være å lese boken først, før du leser den for barna dine.

Med "Natt på stranda" har Ferrante skrevet en historie som innehar alle de essensielle elementene som hører hjemme i en historie for barn: eventyr, fare, litt magi og en lykkelig slutt med en søt vri.

En bok som vil sjarmere både yngre og eldre lesere!



onsdag 27. september 2017

"Verdens verste venn" av Marius Horn Molaug

Verdens verste venn
Marius Horn Molaug
Illustrert av Kristoffer Kjølberg
Barnebok, 9-13 år
108 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2017

Marius Horn Molaug (født i 1976) er tegneserieskaper, forfatter og redaktør. Molaug har studert på Westerdals, og under studietiden ble han med i tegneserie- og kunstkollektivet Dongery. Han har siden bidratt i alle kollektivets felles fanzine-utgivelser. Da han var ferdig utdannet, begynte Molaug å jobbe som tekstforfatter, bl.a. for NRKs "Hallo i uken". I 2003 begynte han i Egmont-redaksjonen, og siden 2009 har han vært redaktør for Donald Duck & Co. I 2014 kom Molaugs første barnebok, "Verdens verste rektor". Boken er illustrert av Kristoffer Kjølberg og har fått tre oppfølgere.

Kristoffer Kjølberg er født i 1980. Han er en prisvinnende illustratør, designer og animatør, og er tilknyttet det kreative fellesskapet Dongery.

Stig er den nye gutten i klassen til Ruben. Han har lure øyne og tøff kløft i haken. Jentene liker ham, det samme gjør også Kent. Stig og Kent sitter ved siden av hverandre i timene og står på skateboard sammen i friminuttene. Det irriterer Ruben at Kent liker Stig så godt. Kent er nemlig bestekompisen til Ruben.

Han skjønner ikke hvorfor Kent vil være venn med den superdusten Stig. Det er uforståelig.

Noe må skje. Kent er i ferd med å bli bestevenn med Stig. Ruben er i ferd med å miste sin eneste venn. Det er på tide å ta grep. Stig må bort fra skolen, bort fra Kent og bort fra Ruben. Men hvordan får man noen til å forsvinne? Hvordan tar man rotta på noen?

Man lager en smart liste, selvfølgelig.
Ruben finner frem en penn og begynner å skrive.

Slik får du et barn til å forsvinne:

- Få ham til å drite seg ut
- Skrem ham vekk

Hjernen hans bobler over av grufulle knep. Det føles godt å få ut alt sinnet han har inni seg.

- Fang ham i en revesaks
- Kvel ham med brunsnegler
- Smør superlim på skateboardet hans og dytt ham ut i veien
- Putt skorpioner i skoene hans
- Lur ham ned i en kum
- Sett en gigantisk tegnestift på stolen hans
- Surr ham inn i bacon og kast ham til haiene

Ruben må innrømme at flere av forslagene ikke er helt perfekte. Det er ikke meningen å drepe Stig heller. Han begynner å stryke alle forslagene som innebærer drap, blod eller død. Til slutt står han igjen med:

- Få ham til å drite seg ut
- Skrem ham vekk

Drite seg ut. Det høres perfekt ut. Stig fortjener å drite seg skikkelig ut. Han fortjener å jekke seg noe alvorlig ned.

Dermed er Operasjon utdriting i gang. Han lager en plan! En genial en, som involverer et balltre, en slosskjempe og et forsvinningsnummer! Det MÅ jo gå bra! Eller?

For alt er lov i krig, kjærlighet og når noen stjeler bestekompisen din.

"Verdens verste venn" er en forfriskende og sjarmerende barnebok.

En grunn til at bøkene i Verdens verste-serien i så høy grad fanger min interesse, tror jeg skyldes dens markante annerledeshet enn mange andre barnebøker.

Forfatter Molaug synes nærmere bestemt ikke å være ute i noe pedagogisk-moralsk ærend. Det handler bare om å underholde leseren og skape en lett tilgjengelig og upretensiøs atmosfære. Ikke mer. Ikke mindre.

Og sjelden har jeg ledd så mye av en bok, som det jeg gjorde av "Verdens verste venn"! Boken er nemlig full av skjeve vinkler og rare innfall, som garantert vil underholde både barn og voksne.

For øvrig merkes det godt at boken er skrevet av en garvet forfatter. Molaug har en ekstremt god fantasi. Han skriver både direkte og underholdende, overdrivelsene fremmer bare det komiske og en lykkelig slutt gjør ingen skade.

Men det er ikke bare en morsom og søt historie han har skrevet. Den er også en historie mange barn kan relatere seg til.

Ruben er en rampete gutt som ikke alltid følger reglene. Dette er noe som barn lett kan forholde seg til.

Jeg liker også Kjølbergs illustrasjoner svært godt. De bidrar til å forsterke opplevelsen av den morsomme stemningen. Mange steder i boken er dessuten ord erstattet med artige og noen ganger litt pinlige tegninger, noe som gir en veldig morsom leseopplevelse.

"Verdens verste venn" fungerer både som en høytlesningsbok og som en les-selv barnebok.

Jeg kan bare anbefale deg å lese denne boken! Molaug har en fantastisk humor og han har virkelig skrevet en artig bok.

 

 

Mine anmeldelser av "Verdens verste ferie", "Verdens verste jul" og "Verdens verste bursdag":