søndag 31. januar 2016

"Svin" av Carl-Johan Vallgren

Svin
Carl-Johan Vallgren
Krim
384 sider
Oversatt fra svensk av Bjørn Alex Herrman
Gyldendal Norsk Forlag
2016

Carl-Johan Vallgren er født i Linköping, Sverige, i 1964. Han debuterte som forfatter i 1987 med romanen "Nomaderna". Siden har han utgitt novellesamlinger, romaner og en reiseguide om sin andre hjemby, Berlin. I 2002 ble han tildelt Augustprisen for romanen "Den vidunderlige kjærlighetens historie". Boken ble en internasjonal suksess og er oversatt til 25 språk.
"Skyggegutten" (2014) er hans kritikerroste krimdebut, den første boken i en serie om hovedpersonen Danny Katz. Boken er til nå solgt til 15 land. I tillegg til forfattervirksomheten er Vallgren også plateartist.

"Svin" er den andre boken om Danny Katz og en frittstående fortsettelse av den kritikerroste "Skyggegutten" (2014).

Danny Katz er tilbake! Igjen får vi stifte bekjentskap med antihelten og den mørke siden av tilværelsen, som er livet hans.

Trioen Jorma Hedlund, Eva Westin og Danny Katz, var uatskillelige da de vokste opp på det samme ungdomshjemmet. Men selv nå i voksen alder, vil deres veier krysses, og det kan nærmest virke som at de er hverandres skytsengler.

Jorma planlegger et kupp mot en verditransport, men noe går fryktelig galt og han blir i stedet vitne til at en politimann brutalt (og umotivert) tar livet av hans medskyldige, Zoran. Siden Jorma er det eneste vitnet, og av naturlige årsaker ikke ønsker å melde seg for politiet, avskrives drapet som selvforsvar.

Danny Katz forsøker å holde seg på den smale sti og ikke minst borte fra narkotika, selv om suget etter heroin river og sliter i ham.

Da hans venn Ramón blir funnet død av en overdose, får Katz en vemmelig følelse av at det er noe som ikke stemmer, og han setter i gang med å undersøke hvor det kan ha blitt av Ramóns kjæreste, Jenny. Dette fører ham til et miljø fullt av vold, sex og narkotika.

Samtidig holder Eva, som er aktor, på å kartlegge en svært vanskelig sak. Dessuten har hun innledet et forhold til sjefen sin. Men at hun snart vil bli involvert i både Katz' og Jormas anliggender, har hun foreløpig ingen anelse om...

"Svin" er en mørk, solid og meget velskrevet bok.

Carl-Johan Vallgren har skrevet en hardkokt thriller som vil få leserne til å bite negler. For å skrive, det kan Vallgren, og han har klart å skape et mørkt, atmosfærisk univers. Boken er full av svært detaljerte beskrivelser av både enkelt personer, men også miljøer.

Det er nemlig ingen munter tilværelse Vallgren presenterer i "Svin". Dette innebærer en brutal verden som de færreste av oss noensinne vil komme i kontakt med: Narkotikalangere, politikorrupsjon, rumenske tiggere som kommer i vanskeligheter, prostituerte, kriminelle gutter som er vokst opp i forstedene, voldspornografi, rasister, ran, organisert kriminalitet forankret i det tidligere Jugoslavia, barnemishandling, menneskehandel, og overklassemenn som er engasjert i ekstremt voldelige seksuelle overgrep mot kvinner.

Tempoet er høyt, og det er hele tiden spennende.

Det er mange tråder, og flere karakterer å holde styr på.

Som leser blir man dratt inn i handlingen fra første side. Og man føler seg nærmest tvunget til å hele tiden lese videre for å finne ut hva som vil hende med de ulike karakterene.

Hovedpersonene i boken er komplekse. Katz, ungdomskjæresten Eva Westin og vennen Jorma bærer på en fortid som er med på å forme deres karakterer. De fremstilles ikke bare som helter, men som mennesker på godt og ondt. Og de er alle troverdige.

Noe jeg fant svært så interessant, var Danny Katz sine jødiske røtter og de delene av boken som omhandlet disse. Danny lever nemlig mellom to ulike kulturer. Har har aldri hatt noen sterke bånd til den jødiske troen, men med alderen har han blitt mer opptatt av sin opprinnelse og sine røtter.

Vallgren er utvilsomt en dyktig forfatter. Han er forsiktig med ordbruken, men de ordene han benytter seg av, er med på å gi språket en optimal effekt.

Boken er tidvis svært så hard, og Vallgren sparer ikke på volden. Dette er noir av aller mørkeste valør. Men det passer forsåvidt utmerket til Katz, som kan karakteriseres som en hardhaus.

"Svin" ender med en cliffhanger som får meg til å lengte etter neste bok i serien. Jeg er spent på hvordan det til slutt vil gå med Danny Katz.

Hvis du ønsker å lese en pageturner som vil holde deg våken ut i de sene nattetimer, er dette boken du bør velge.

lørdag 30. januar 2016

"Black Rabbit Hall" av Eve Chase

Black Rabbit Hall
Eve Chase
Roman
400 sider
Oversatt fra engelsk av Hege Mehren
Gyldendal Norsk Forlag
2016

Eve Chase bor i Oxford med mann og tre barn. "Black Rabbit Hall" er hennes debutroman. Den er solgt til oversettelse i 13 land.

Det er ikke ofte man kommer over en debutroman som både er godt skrevet og har en overbevisende, nærmest magisk historie. "Black Rabbit Hall" hører definitivt til denne sjeldenheten.

Når det forlovede paret, Jon og Lorna, bestemmer seg for å avholde bryllupet sitt i det gamle herskapshuset Pencraw Hall (også kalt Black Rabbit Hall), begynner merkelige ting å skje. Ingen av dem kjenner til husets- eller familien Altons historie, selv om Lorna har besøkt det gamle godset ved kysten av Cornwall, under en ferietur da hun var barn. Men av uforklarlige årsaker, vekker stedet noe dypt inni Lorna, og bringer tilbake minner om hennes avdøde mor.


Når Lorna finner en urovekkende melding som er risset inn et gammelt eiketre på eiendommen, begynner hun å innse at Black Rabbit Halls hemmelige historie er like mørk og flokete som de omkringliggende skogene.

I tilbakeblikk blir vi også kjent med Alton familien, som en gang bodde i Black Rabbit Hall. Den bestod av en vill, rødhåret amerikansk dame, hennes mann og de fire barna deres; tvillingene Amber og Toby, Barney og Kitty. Black Rabbit Hall synes å være det perfekte tilholdsstedet for denne fargerike gjengen, inntil en tragisk ulykke forandrer alt.

Etter morens død, blir Toby kjølig og fjern. Han blir desto mer urolig når faren begynner å treffe sin gamle flamme, Caroline. Amber derimot, føler seg revet mellom lojaliteteten overfor tvillingbroren og sin interesse for Carolines sønn, Lucien.

Det tar ikke lang tid før barna til den tidligere fru Alton kommer på kollisjonskurs med den nye fru Alton, særlig siden hun insisterer på å endre alt i Black Rabbit Hall. I tillegg forakter hun familietradisjonene, som hun til gangs forsøker å torpedere. Til og med det flotte maleriet av den tidligere fru Alton, henger hun ned.

Og tre tiår senere tilbyr hun det nedslitte herskapshuset til Lorna, som bryllups lokalitet. Men hvorfor?

Den som er glad i romaner om familiehemmeligheter, med uforglemmelige karakterer og store engelske eiendommer, vil garantert falle for "Black Rabbit Hall".

Boken forteller nemlig en vakkert skrevet historie om kjærlighet og tap, sentrert rundt en gammel gotisk eiendom og familien som bodde der. Denne blir fortalt fra to ulike perspektiver. Det ene tilhører Amber Alton, og tar oss med til slutten av sekstitallet da hun vokste opp og tilbrakte somrene på familiens eiendom, Black Rabbit Hall. Det andre tilhører Lorna, som i nåtid, på uforklarlig vis er tiltrukket av godset hun vagt husker fra barndommen.

Historien bringes til liv gjennom Eve Chase sin bemerkelsesverdige beskrivende skrivestil.
Hun er også ypperlig på karakterskildringene.
Jeg lot meg imponere over hvor skremmende ekte de ulike karakterene føltes. 

Denne oppsiktsvekkende debutromanen kan faktisk minne litt om Kate Mortons romaner.
Og det er en fantastisk bok, som ikke bare har sterk karakterisering og en mesterlig historie å by på, men også en emosjonell dybde. Den unge fortelleren (Amber) er for øvrig godt beskrevet. Det samme vedrører hennes veslevoksenhet og tre søsken. Dessuten beveger historien seg, på et elegant vis, mellom fortid og nåtid, samtidig med at den evner å holde et fast grep om leseren.

Ved å folde seg kløktig inn i det mystiske Cornwall landskapet der historien finner sted, og på samme tid være i stand til å få meg på gråten, til å le og (til og med) skjelve, er "Black Rabbit Hall" en av de fineste bøkene jeg har lest de senere år.

Jeg kommer garantert til å lese denne enestående debutromanen enda en gang, og ser frem til å høre mer fra Eve Chase.

"Black Rabbit Hall" er en flott bok som ikke fortjener noe annet enn de aller beste skussmål.

torsdag 28. januar 2016

"Putin. Den ensomme tsaren" av Mikal Hem

Putin. Den ensomme tsaren
Mikal Hem
Sakprosa
216 sider
Pax Forlag
2015

Mikal Hem er journalist og forfatter. Han har tidligere utgitt boken "Kanskje jeg kan bli diktator. En håndbok" (2011), som er solgt til en lang rekke land.

Da Vladimir Putin kom til makten for 15 år siden fremsto han som en frihetselskende politiker. En som talte varmt for demokratiet. Men han har endret seg, og på et eller annet tidspunkt begynte Putin å gravitere mot nasjonale- og nasjonalistiske holdninger.

Under Putin har Russland gått fra å være en svekket stat etter Sovjetunionens kollaps til å bli en nasjon som hevder seg på den internasjonale arena. For å forstå hva Russland ønsker, og hva landet er i stand til, må vi forstå Putin og kjenne hans ambisjoner.


Å skulle forklare Putin er ikke en triviell oppgave.
For hvem er han egentlig? Hvordan og hvorfor kom han til makten? Hvordan har Russland utviklet seg med Putin som leder? Hva ledet frem til krisen i Ukraina, og hvordan har den spente situasjonen mellom Russland og Vesten oppstått?
Disse, blant mange andre, er spørsmål som Hem i boken forsøker å gi svar på, og han er skarp i sin analyse av Putin og hans utvikling som statsleder.

Hem forteller om Putins oppvekst og bakgrunn fra KGB, hans politiske karriere i KGB, hans svært så raske vei til makten i Kreml og hans tid som Russlands øverste leder. Hem beskriver også politikken hans og hans politiske virkemidler.
På bakgrunn av dette har han forsøkt å forklare hva som driver Putin til å ta politiske beslutninger, og hvordan disse har bidratt til å skape dagens spente situasjon mellom Russland og Vesten.

For mange russere var "tapet" i den kalde krigen et ydmykende tegn på Russlands svakhet. Territorier som hadde vært russiske i århundrer, var plutselig ikke lenger en del av landet, og millioner av etniske russere befant seg utenfor landets grenser.

Mens den sovjetiske verden gikk i oppløsning, og den grå, kommunistiske tryggheten brått ble erstattet av en kaotisk, voldelig og brutal kapitalisme, fant Putin veien inn i politikken.

Putin var mannen som skulle rette opp alt som hadde gått galt og gjenreise Russlands storhet.

Bokens omslag viser en tsarlignende Putin som selvbevisst beveger seg på en rød løper, med applauderende mennesker rundt seg. Det svarer godt til det bildet, Hem tegner av ham. Han viser hva som gjemmer seg bak den uutgrunnelige fasaden, og hvilke virkemidler Putin bruker for å nå sine mål.

Svært lite informasjon om Putin er tilgjengelig, det gjelder om både hans oppvekst, hans tidlige karriere og hans privatliv (Putin har alltid holdt familielivet skjult, i så stor grad at ingen engang vet med sikkerhet hvor døtrene hans befinner seg).
Som KGB-agent var det en del av jobben hans å holde seg usynlig. Dette var en egenskap han tok med seg da den kalde krigen tok slutt og Putin startet sin politiske karriere. Da Jeltsin utnevnte ham til statsminister sommeren 1999, var det få russere som ante hvem han var. Men han var ung, energisk, ambisiøs og edruelig, med andre ord Jeltsins rake motsetning.

PR-folkene i Kreml har i ettertid jobbet hardt for å skape et glansbilde av Putin: Han har gjenreist Russland som stormakt. Han har gjeninnført stabiliteten etter de kaotiske forholdene i Russland i 1990-årene. Han vil gjenreise det russiske imperiet. Han er uhyre populær og elsket av russerne.
Kritikerne hans tegner derimot et annet bilde: Putin sitter på toppen i et korrupt mafianettverk. Han er en brutal diktator som driver valgfusk og sensur av mediene for å holde seg ved makten. Han har startet en ny kald krig mellom Russland og Vesten, og en varm krig i Ukraina.
Hem hevder at ingenting av dette nødvendigvis er feil.

Videre forteller forfatteren at krigen i Tsjetsjenia var en definerende hendelse for Putin etter at han tiltrådte som president. Den sementerte nemlig Putins popularitet. Etter en serie terrorbomber, som tok livet av flere hundre mennesker, fremstod han som russernes beskytter mot fiendtlige tsjetsjenere. Og i bytte mot trygghet, godtok befolkningen strengere sensur av mediene, innskrenket ytringsfrihet og demokratiske begrensninger.

Det er nesten umulig å skrive om Putin uten å nevne putinismen. Men Hem skriver at putinismen som ideologi er lite mer enn pragmatisk nasjonalisme, og at det derfor er mer nyttig å forsøke å forstå putinismen ut fra Putins handlinger enn å tolke ham ideologisk.

Et av trekkene ved Putins styre er hvordan han selv og en liten gruppe allierte har tatt kontroll over store deler av den russiske økonomien. Helt fra starten av sin politiske karriere i begynnelsen av 1990-årene, har Putin vært involvert i korrupsjonsskandaler. Etter hvert som han har steget i gradene, har Putin plassert sine egne, lojale venner og ekskollegaer i sentrale politiske og økonomiske posisjoner. Et annet rekk er hvordan folk med bakgrunn fra etterretning og sikkerhetstjenestene, folk som russerne kaller siloviki, har fylt opp administrasjonen. Betegnelsen er avledet av "sila", det russiske ordet for makt.

Under Putin har dessuten de personlige økonomiske interessene til makteliten smeltet sammen med den statlige økonomien. Dette hadde begynt allerede før Putin kom til makten, men siden har systemet i stor grad blitt en integrert del av Kremls maktutøvelse.
Russlands oligarker får lov til å drive forretninger, så lenge de forholder seg lojalt til myndighetene. Hvis noen forsøker å gjøre motstand, risikerer de å miste alt.

Ifølge forfatteren har Putin utviklet en hybrid mellom planøkonomi og markedsliberalisme.

Politisk har Putin utviklet en annen form for hybrid, en blanding av frihet og diktatur. Russerne har personlig frihet - og på grunn av den økonomiske veksten en økonomisk frihet som de sjelden har hatt tidligere i historien. Samtidig er det en frihet med klare begrensninger. Det politiske systemet blir manipulert slik at opposisjonspartier ikke har noen reell mulighet til å komme til makten. Kritikere av regimet risikerer å bli fengslet eller drept.

I tillegg er de viktigste mediene under Kremls kontroll, men Putin tillater en viss pressefrihet. Den velutdannede middelklassen i de store byene har sine aviser og magasiner, der de kan lese kritikk av regimet. TV-mediene, som er hovedkilden til nyheter for det store flertallet av russere, er derimot statlig styrt. Graden av kontroll har økt jevnt under Putins styre, men etter at krigen i Ukraina begynte i 2014, blir mediene i stor grad brukt som rene propagandaredskaper.

I løpet av Putins tid som president og statsminister har Russland vært gjennom store endringer. I begynnelsen var mange av endringene til det bedre. Men samtidig ble Russland mer autoritært og mer korrupt.

Siden vinteren 2014 har det dessuten oppstått en ny situasjon, som har forandret Russlands forhold til Vesten radikalt. Og Putin selv, som landets ubestridte leder, har personlig hatt stor betydning for hvordan forholdet har utviklet seg. Endringene vil ha politiske og sosiale konsekvenser i Russland. De vil også ha konsekvenser for Putin selv.

Annekteringen av Krim sendte Putins popularitet til himmels. Siden har meningsmålinger vist at over 85 prosent av befolkningen støtter ham. Gjeninnlemmelsen av Krim i Russland ble nemlig oppfattet som at en historisk urett ble rettet opp. For øvrig sørger Kremls propaganda for at krigen i Ukraina blir fremstilt som en kamp mot en aggressiv vestlig fiende. Krig virker alltid samlende på befolkningen. Men når populariteten kan vokse hurtig, kan den også falle raskt.

Som Russlands leder, er Putin blitt beskrevet som russernes redningsmann, alliert med Vesten i kampen mot terror, gjenreiser av Russlands nasjonale stolthet, aggressiv krigshisser og korrupt diktator. Uansett hva man måtte mene, er Putin en av de sentrale politiske aktørene på begynnelsen av 2000-tallet. Makten og rikdommen han har skaffet seg, overgår antakelig alt han kunne drømme om som en fattiggutt blant riunene i etterkrigstidens Leningrad.

"Putin. Den ensomme tsaren" er en solid og innsiktsfull analyse av Vladimir Putins liv og virke som statsleder. Den gir også en meget god innføring i den russiske verden, det vil si ideer og det verdensbilde, som er styrende for Putin og den elite han omgir seg med.

Hem har gått gjennom de viktigste deler av Putins liv, og forsøkt å trenge bak mytene som Putin har skapt rundt seg selv. Boken viser at Putin ikke har levd opp til disse.

"Badboy" av Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes

Badboy
Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes
Sakprosa
287 sider
Kagge Forlag
2015

Jørn Lier Horst (f. 1970) er en av Norges fremste krimforfattere. Spenningsserien om politimannen William Wisting er blant Norges mestselgende, og bøkene er under utgivelse på flere språk. I 2011 fikk Horst bokhandlerprisen for romanen "Vinterstengt". Året etter mottok han Vestfold fylkes Litteraturpris, samt Rivertonprisen og prisen for beste skandinaviske krim, Glassnøkkelen. Forfatteren skriver dessuten en spenningsserie for ungdom, Clue-serien, også den med oversettelser til flere språk. Jørn Lier Horst har tidligere jobbet som etterforsskningsleder i Larvik. Han sluttet i politiet i 2013.

Trond Einar Frednes (f. 1978) er oppvokst i Sandefjord og omegn. I mange år ble han ansett som en av landets mest fryktede torpedoer. Frednes var også en av syv som ble dømt for drapet på Zia Anwar i mars 2003, en drapssak som etterforskeren Jørn Lier Horst selv var involvert i. Frednes fikk ti års ubetinget fengsel for drapet. Han er også dømt for flere andre kriminelle handlinger, blant annet grov narkotikakriminalitet og våpentrusler mot politiet. I dag er Trond

Einar Frednes involvert i et kriminalitetsforebyggende prosjekt for barn og unge med tittelen Badboy. Det arbeides også med en teaterforestilling bygget på Trond Einars livshistorie.

"Badboy" handler om Trond Einar Frednes, i politikretser tidligere regnet som en av Norges farligste personer, men som nå har lagt livet som kriminell bak seg. Han startet sin kriminelle løpebane tidlig på 1990-tallet samtidig med at Jørn Lier Horst begynte som ung politimann. De to har fulgt hverandre gjennom mange år - på hver sin side av loven.

Frednes kontaktet Horst i 2014. Han hadde bestemt seg for å fortelle hele sin historie - ærlig og usminket. Resultatet er "Badboy"; en rystende fortelling fra en rå og brutal virkelighet som langt overgår krimromanenes miljøbeskrivelser.

Bokens struktur er bygget opp rundt Horsts fem møter med Frednes i Skien fengsel.

Allerede da Horst fikk sommerjobb ved Larvik politistasjon i 1994, la han merke til navnet Trond Einar Frednes. Det dukket stadig opp i vaktjournaler og rapporter. De første anmerkningene dreide seg om butikktyverier, ulovlig mopedkjøring og skadeverk. Da Horst kom tilbake året etter, var sakene blitt mer alvorlige: hytteinnbrudd, båttyverier og enkelte voldssaker. Frednes hadde blant annet skutt en kamerat med luftgevær.
Lensmannsbetjenten som hadde hatt Frednes inne på kontoret den gang, fortalte at han hadde sittet og ledd under hele avhøret. Hun mente at den tøffe femtenåringen var en de kom til å få problemer med fremover. Hun fikk rett. Det begynte å komme inn tips om grovere tyverier, narkotikasalg, våpentrusler. Navnet Trond Einar Frednes sto med fete, røde bokstaver når det ble søkt frem i etterretningsregistrene. Bevæpnet. Farlig.
Etter tyve år, har han tilbrakt mer enn halvparten av dem i fengsel.

Frednes hevder å ha sett og gjort det meste. Men han unner ingen å se, oppleve eller gjøre noen av de tingene han har gjort. All elendighet, skrik og fortvilelse. Blod, tårer og redsel. Han har gjort mye forferdelig. Han har stukket, skutt, slått og drept.

Han forteller om kyniske miljøer hvor alt handler om penger, makt og selvjustis. Hvor egne spilleregler blir tatt i bruk. Man skulle ikke tro at et lite land som Norge kunne være en arena for slikt, men der det er penger, er det alltid noen som vil ha mer enn andre. Miljøene er forskjellige, men én ting har de felles: Pengene styrer det meste, selv om måten å tjene dem på er forskjellig. Det finnes nesten ingen grenser for metoder og stunts som blir brukt for å tjene pengene. Narkotikakriminalitet, smugling, ran, frihetsberøvelse, våpenhandel, brekk, gambling, svindel, hvitvasking, prostitusjons- og torpedovirksomhet. Det siste var hovedsakelig Frednes sin jobb.

Mange forbinder en torpedo med en pengeinnkrever. Men Frednes påpeker at det er så mye mer enn akkurat det. Det holder ikke lenger, som på 80- og 90-tallet, å se stor og sterk ut. Man må ha gode ferdigheter på nesten alle områder. Frednes medgir at en torpedo faktisk er mer lik soldater i en spesialkommando enn forvokste dørvakter.
Og en torpedos jobb varierer. Det handler om narkobaroner som vil ha livvakt, narkogjeld som skal innkreves, hvitsnippkriminelle som har lånt eller lånt ut penger, eller de som ganske enkelt bare vil rydde noen av veien eller gi noen en lærepenge, eller få utført et hevnoppdrag. 

Fednes forteller også om møter med pakistanske gjenger, grove ran, brutale overfall, trusler, halliker og horer, fester, stoff og ville biljakter med politiet på hjul.

I sin jobb i politiet har Horst vært tett på flere forbrytere. Drapsmenn, voldtektsmenn og ranere. Han har tilbragt timevis sammen med dem. Vært nær sagt helt inne i hodet på dem.
Men møtet med Frednes i fengselet var annerledes. Det var fylt med en form for anger han ikke hadde vært vitne til før. Som om Frednes hadde vært så langt nede som det var mulig for et menneske å komme. Nede i det dypeste mørket.

Frednes hadde en vanskelig barndom. Han hadde en Voldelig far og et Komplisert forhold til moren. Han hadde også tilpasningsproblemer og store konsentrasjonsvansker, dårlig impulskontroll, var redd og usikker. I dag hadde han nok fått diagnosen ADHD, og dermed (forhåpentlig) bedre oppfølging av både skole og helsevesen.

Fengslene er fulle av unge menn som gjennom oppveksten har fått grunnleggende behov truet, dårlig dekket eller ikke dekket. Fosømmelsen har gjort dem hensynsløse. Slik som med Trond Einar Frednes. Hans historie er enda en bekreftelse på at omsorgssvikt skaper skadeskutte mennesker, og at oppvekst i mer eller mindre dysfunksjonelle familier krever overlevelsesevner som senere baner vei for kriminalitet. Historien hans forteller noe om hva som former oss som individer. Gis barn en god start på livet, minsker det sjansen for kriminalitet, vold og sadisme.

Frednes har brukt noen permisjoner til å besøke videregående skoler for å fortelle om konsekvensene av rus og kriminalitet. Skolebesøket er en del av noe som heter Badboy-prosjektet. Det er det som er fremtiden hans. Det han skal bruke tiden på når han slipper ut. Før var han den som begikk kriminalitet. Nå vil han hindre at andre skal begå de samme feilene.

"Badboy" tar sine lesere med på innsiden av landets tyngste kriminelle miljøer.
Og på sitt beste gir den et svært godt innblikk i mennesket Trond Einar Furnes og det livet han har levd.

Historien er tankevekkende, og det er interessant å lese om hvorledes vonde hendelser på forunderlig vis kan føre til vekst og nye muligheter, til noe som oppleves godt og gir mening.

"Badboy" er en slående bok. Språket er direkte og deskriptivt, og en del av det som blir servert er direkte grusomt å lese om. Vi blir dessuten litt bedre kjent med forfatter Jørn Lier Horst, hans oppvekst og tidligere virke som politietterforsker. Noen få svakheter er det likevel, bl.a. skorter det litt innimellom på engasjementet, men de svake sidene er ikke skjemmende nok til å frata boken dens lesverdighet.

Anbefales!

lørdag 23. januar 2016

"New York - forviklinger" av Emma Chase

New York - forviklinger
Emma Chase
Roman
240 sider
Oversatt av Embla Skjong Bjørnerem
Bastion Forlag
2015

Emma Chase fikk sin litterære debut med boken "New York - bekjennelser" som har ligget på New York Times og USA Todays bestselgerlister.

I Norge gikk boken rett inn på bestselgerlisten etter kun én uke i salg. Det samme gjorde oppfølgeren, "New York - hemmeligheter". "New York - forviklinger" er tredje bok i serien.

Emma Chase er bosatt i New Jersey i USA med mann og barn.

I "New York - forviklinger" har den attraktive investeringsmegleren (ved et av de mest respekterte og velrenommerte firmaene i New York) Matthew Fisher alltid visst at han en dag ønsker seg et like stabilt og kjærlig forhold som hans foreldre har. Et som er langvarig, lidenskapelig, og hvor han er villig til å gjøre alt for at sin utkårede kvinne er lykkelig.

I mellomtiden lever han som ungkar i verdens beste by, New York. Han har hatt noen utskeielser på byen sammen med bestekameraten Drew Evans, men Matthew har tidligere brent seg på romantiske forhold, og har derfor bestemt seg for å ligge lavt inntil han møter den rette kvinnen.

Når Matthew blir introdusert for den nydelige Delores "Dee Dee" Warren, er han ganske så sikker på at han møtt sin make. Ikke bare er Dee en umåtelig flott kvinne, hun er også ekstremt smart, og kan lett holde en samtale gående.

Men hun er en hard nøtt å knekke.

Etter en vidunderlig natt sammen, er Matthew fast bestemt på å bevise for Dee at han er til å stole på og at det de kan få sammen, vil være noe helt spesielt.

Han har nemlig falt pladask, men har hun gjort det samme?

"New York - forviklinger" kan fint leses frittstående, men er likevel den tredje boken i New York-serien.

Denne gangen fortelles historien fra Matthew Fishers perspektiv, og han snakker direkte til leseren.

Selv om vi har møtt Matthew Fisher tidligere, har vi ikke blitt ordentlig kjent med ham. Vi visste fra før av at han var Drews bestekamerat, og at han virket å være en hyggelig fyr. Nå kommer vi virkelig inn under huden på ham.

Emma Chase skuffer aldri, og få har en like morsom penn som henne.

Og denne boken er minst like morsom som de to foregående bøkene i serien. Det var ikke et eneste kjedelig øyeblikk i "New York-forviklinger", og jeg lo nærmest fra begynnelse til slutt.

Historien hadde dessuten noen uventede vendinger, som også var med på å gjøre boken svært så leseverdig.

For øvrig var karakterene troverdige og sympatiske.

"New York-forviklinger" innehar alle de ingrediensene som jeg liker med en romantisk komedie:
Den er underholdende, søt, og munter.

Hvis du allerede er fan av New York-serien, må du definitivt lese denne.

Mine anmeldelser av seriens to første bøker, "New York - bekjennelser" og "New York - hemmeligheter":
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2014/05/new-york-bekjennelser-av-emma-chase.html
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2015/02/new-york-hemmeligheter-av-emma-chase.html

torsdag 21. januar 2016

"Leon" av Mons Kallentoft & Markus Lutteman

Leon
Mons Kallentoft & Markus Lutteman
Krim
396 sider
Oversetter: Kurt Hanssen
Kagge Forlag
2016

Mons Kallentoft har med sine krimromaner om Malin Fors blitt hyllet av både lesere og kritikere, og bøkene er oversatt til 30 språk og solgt over 2,5 millioner eksemplarer på verdensbasis. Mons er født i 1968, oppvokst utenfor Linköping i Sverige og bor i dag på Mallorca.

Markus Lutteman er journalist og forfatter, blant annet av den bestselgende biografien om høydehopperen Patrik Sjöberg, "Det du inte såg", og biografien om gründer, skateboardkonge og moteskaper Per Holknekt. Til sammen har hans bøker solgt over 500 000 eksemplarer. Markus er født i 1972 og bor i Örebro, Sverige.

"Leon" er den andre frittstående boken i den kritikerroste Herkules-serien, skrevet av forfatterparet Mons Kallentoft og Markus Lutteman. Over hele serien trer et voldsomt skjebnedrama frem, der den komplekse antihelten Zack, akkurat som en moderne Herkules, slites mellom to ulike verdener.

Et barn forsvinner sporløst fra et flyktningmottak, men ingen savner ham, før han blir funnet død høyt oppe i en skorstein. Kort tid etter mottar politiet en video som viser hvordan gutten døde:
Fanget i et bur, for deretter å bli jaget og drept av en mann kledd i et løvekostyme.

Snart forsvinner det enda en gutt. Politiet mottar en ny video, som denne gangen er en live-sending hvor gutten sitter fanget i et bur. En klokke i bildet tikker ubønnhørlig ned mot tidspunktet da løven vil drepe sitt byttedyr.

Når kriminalinspektøren ved Stockholmspolitiet, Zack Herry ser den direktesendte filmen, forstår han umiddelbart hva slags forferdelig skjebne denne gutten er tiltenkt om de ikke finner ham i tide.

Det er snakk om en brutal barnemorder, og det blir et kappløp mot tiden for å finne den skyldige.

Samtidig holder Zack på å tape sin egen kamp mot narkotikamisbruket sitt, og båndet til hans venn og nære kollega Deniz revner. I et kaldt og mørkt Stockholm følger et ubarmhjertig spill, et spill der Zack aldri har vært nærmere døden enn nå.

"Leon" er en spennende bok, der tempoet er høyt, plottet handlingsmettet og karakterene fengslende på både godt og vondt.

Boken legger ut i et høyt tempo, med korte setninger og kapitler, noe som bidrar med å gi handlingsforløpet et driv jeg sjelden har opplevd maken til. Og det spares heller ikke på actionscenene. Det er full fart fremover, der den ene scenen nærmest avløser den andre.

Dette er historien om en fryktelig forbrytelse, akkurat som i den første boken, men denne gangen er volden og detaljene mer nedtonet.

Hovedpersonen Zack Herry, er ikke som alle andre. Han har gjort en rask karriere i politiet, og avansert til tross for sin unge alder. Nå er han kriminalinspektør ved Stockholmspolitiet. Men han har alvorlige problemer. Han er narkotikamisbruker og hans kontaktnett innbefatter kriminelle elementer.
Og i "Leon" må han bl.a. hanskes med mafialignende organisasjoner. Han ender til og med opp i et parti russisk rulett.

Miljøbeskrivelsene er dystre og viser de mørke sidene av Stockholm, hvor været ikke alltid er det beste, bygningene falleferdige, og lokalitetene kalde og nakne.

Når det gjelder selve persongalleriet er det likedan; det er et indre mørke hos flertallet som gjør det nesten umulig å sympatisere med noen av dem.

Det litterære og selve settingen fungerer derimot perfekt, og de korte kapitlene med skiftende fokus på de involverte, det intrikate og gripende plottet, de engasjerte personskildringene og dialogene er forseggjorte.

Spesielt fungerer hovedpersonen Zack Herry godt. Han har gjort en kometkarriere i politiet, men hva ingen vet er at han er plaget av minner fra en komplisert barndom i et hjem med en syk far og en myrdet mor. Drapet på moren har aldri blitt løst, og Zack har lovet å finne den skyldige. For å unnslippe sine indre demoner, oppsøker han byens klubbmiljø etter arbeidstid. Dessuten har han blitt svært så avhengig av kokain og andre rusmidler.

I denne boken har vi med de to forfatterne, Mons Kallentoft og Markus Lutteman, å gjøre. Det merkes knapt at de er to, alt virker nemlig å være så enhetlig og sammenhengende.
Dette er for øvrig en mer stram bok enn "Zack". Alt det unødvendige er luket bort, og alt er med på å drive handlingen fremover.

"Leon" er en åndeløst spennende bok, og jeg innrømmer gjerne at det var problematisk å legge den bort før den var ferdiglest.
Anbefales!

Min anmeldelse av seriens første bok, "Zack":
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2015/01/zack-av-mons-kallentoft-markus-lutteman.html

onsdag 20. januar 2016

"Tidsreisen" av Geir Ellingsrud og Kristin Eli Strømme

Tidsreisen
- En fantasifull reise i kalenderens historie
Geir Ellingsrud og Kristin Eli Strømme
Illustrert av Odd Henning Skyllingstad
Barnebok, 9-12 år
133 sider
Omnipax
2015

Geir Ellingsrud er professor i matematikk ved Universitetet i Oslo. Sammen med kona Kristin skrev han "Ånden i blekkhuset - eller elleville reiser for telleville" (Omnipax, 2001).

Kristin Strømme er utdannet førskolelærer og jobber i Trygg trafikk. Hun har oversatt og tilrettelagt flere barnebøker om matematikk.

Odd Henning Skyllingstad er tegneserietegner, illustratør og bibliotekar. Han sto bl.a. bak "årets beste norske tegneserie" under utdelingen av Sproing-prisen i 2002.

Hva er et døgn? Hvorfor har ikke alle månedene like mange dager? Og hvorfor finnes 29. februar bare hvert fjerde år?


Det lurer Sara på. Hun er født på skuddårsdagen - og er ganske misfornøyd med det.

Tidlig om morgenen, den 28. februar, sitter det en underlig liten skapning med ballongbukser, gul silkeskjorte og snabeltøfler på nattbordet ved siden av sengen hennes. Han heter Piero og er en ånd av edel og gammel familie, med røtter tilbake til før tidenes morgen.

Han tar Sara med på en reise tilbake i tid. En utflukt i tid og rom for å utforske selve tiden, og se verden slik den var da solen var klokke og månen kalender.

Først tar han Sara med til byen Babylon, hovedstaden i Mesopotamia, 700 år før Kristus. Der får hun vite at babylonerne innrettet livet sitt etter månen.

Deretter bærer det av sted til det gamle Egypt, litt i underkant av 300 år før Kristus. Piero forteller at egypterne lenge hadde vært opptatt av kalenderen, og at de til og med hadde en kalender allerede fire tusen år før Kristus. Egypterne var dessuten først ute med å lage en solkalender, og den baserte seg på noe de kalte Nilometeret. De delte året i tre årstider: flomtid, veksttid og innhøstingstid. I mange tusen år innrettet nemlig egypterne seg etter flommen i elven Nilen, og de visste at året var omlag 365 dager.

Neste stopp på ferden er Romerriket, år 45 før Kristus, eller som romerne sa, år 709. De regnet nemlig årstallene fra Romas grunnleggelse. Romerne kalte den første dagen i hver måned for kalends, som kommer av det latinske ordet for å rope. Ordet kalender stammer fra ordet kalends. Og siden det ikke er 365 dager i året, men 365 og en kvart, innførte Romerrikets keiser Julius Cæsar skuddår.

Så drar de videre til Verdensutstillingen i Chicago i 1893, drøye 400 år etter at Columbus oppdaget Amerika. Der får Sara kjøre tekopp-karusell som skal illustrere at jorden roterer rundt sin egen akse.

Til slutt avlegger de to Nordpolen en visitt, hvor solen bare står opp én gang i året, før den går ned igjen etter et halvt år. Fordi jordaksen står skrått, blir området ved Nordpolen liggende på solsiden hele døgnet om sommeren og på skyggesiden om vinteren. På Sydpolen er det omvendt.

Gjennom denne reisen får Sara et innblikk i hvordan menneskene til alle tider har studert stjerner og planeter for å måle tid, hvordan vi har definert døgn, uker, måneder og år og hvordan forskjellige kalendere har utviklet seg. Og hvorfor skuddårsdagen hennes trengs for å få det hele til å gå opp!

"Tidsreisen" er en spennende barnebok - og en bok som barn og voksne kan lære mye av!

Historien er skildret på en lett og munter måte, mens faktadelen gir spennende informasjon om kalenderen. Leserne får vite mer om kalenderen vi bruker, og hvordan menneskene gjennom lang, lang tid har kommet frem til stadig bedre og mer nøyaktige måter å måle tiden på.

Boken er også velegnet til høytlesning, eller som de litt større barna kan lese selv.
Det flytende språket og de flotte illustrasjonene hjelper lesingen på vei. Her brukes skjønnlitterære virkemidler for å formidle problemstillinger og forklaringer som er læringsmål for fjerde klasse, men slett ikke enkle å forstå. I andre del utdypes dette i en ren fagtekst.

I den andre delen av boken kan man lese mer om det Piero har vist Sara mens de var på tidsreise. Dette stoffet egner seg godt til bruk i en pedagogisk sammenheng.
Helt bakerst finner man en liste med forklaringer på ord og uttrykk som kan være litt vanskelige.

Sammen har Geir Ellingsrud og Kristin Eli Strømme laget en underholdende og lærerik barnebok. "Tidsreisen" er en liten perle av en bok, som kanskje egner seg best for barn i alderen 9-12 år.

tirsdag 19. januar 2016

"Hvem drepte Birgitte Tengs?" av Bjørn Olav Jahr

Hvem drepte Birgitte Tengs?
Bjørn Olav Jahr
Sakprosa
400 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2015

Bjørn Olav Jahr (f. 1969) er forfatter, journalist og forlagsredaktør.

Jahr er utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo, og har arbeidet som journalist i bl.a. Kapital, Dagbladet og Memo. I 2002 vant han SKUP-prisen, norsk presses pris for fremragende undersøkende journalistikk, for opprullingen av Finance Credit-saken. Høsten 2005 utga han boken "Smarte skurker - grådige gubber. Historien om Finance Credit". Høsten 2007 var Jahr redaktør for Kari Breirems "På BA-HR-bakke. En varslers historie", en bok som tok utgangspunkt i den såkalte Tore Tønne-saken. Våren 2009 utga han, gjennom Font forlag, boken "Rus og Rolex. Historien om en narkoman i hvit snipp", i samarbeid med Olaf Olsvik.

Natt til lørdag 6. mai 1995 ble Birgitte Tengs drept, bare 500 meter hjemmefra. Åstedet var en øde grusvei. Den unge jenta ble seksuelt misbrukt og utsatt for brutal vold. Hun ble bare sytten år. Birgitte Tengs-saken skulle bli en av norgeshistoriens mest omtalte drapssaker.


Snaue to år etter at hun ble drept, ble hennes ett år eldre fetter (i boken anonymisert til "Espen Espeseth") siktet for drapet. Etter tre uker i isolasjon tilsto han et drap han ikke husket å ha begått.

Senere trakk han tilståelsen tilbake, og i Gulating lagmannsrett ble han strafferettslig frikjent for drapet på kusinen, men dømt til å betale hennes foreldre erstatning. Fagdommerne mente nemlig det var en sannsynlighetsovervekt for at han var drapsmannen. Dette går an fordi beviskravet ikke er like strengt i erstatningssaker som i straffesaker. Erstatningsdommen førte til at Norge vinteren 2003 ble dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for å ha krenket fetterens rettigheter. (Norge var nemlig på kollisjonskurs med Europa når det gjaldt å kreve erstatning fra frikjente i straffesaker. Praksisen stred mot alminnelige folks rettsoppfatning, og i Strasbourg hadde Den europeiske menneskerettighetsdomstolen slått fast at skyld ikke skal konstateres uten straffedom.)

Forfatterens mål med boken har vært å kaste nytt lys over gåten. For hvem drepte egentlig Birgitte?

Arbeidet med boken har overbevist han om at fetteren ikke er drapsmannen. Det fantes imidlertid grunner til at politiet fattet interesse for ham, men utover det er det vanskelig å se at de gjorde særlig mye rett overfor ham. Erstatningsdommen ga politiets etterforskning et slags godkjent-stempel. Det fantes det ingen grunn til; for i sum har den vært katastrofal. Både evnen og viljen til å rette opp i egne feil har fra politiets side vært påfallende mangelfull.

Når det gjelder Birgitte Tengs, gir Jahr et fint bilde av henne. Han beskriver en livsglad, omsorgsfull og kontaktsøkende jente, som kunne føre samtaler med alle, og som var langt mer opptatt av å snakke med folk enn om folk.
Han er heller ikke grafisk i sine beskrivelser av drapet, men har en forholdsvis nøktern stil.

Jahr skriver at Birgittes foreldre ikke har ønsket å delta i dette prosjektet. At en samtale ville ha rippet opp i gamle sår, er lett for han å forstå. Han beklager likevel at denne boken vil være vond for dem.

I arbeidet med boken har forfatteren hatt tilgang til et omfattende materiale: avhørsprotokoller, dagbøker, politiets møtereferater m.m. De skriftlige kildene er de viktigste, og forsøkt tolket på best mulig vis og i den konteksten de er nedtegnet. Han har anonymisert alle som ikke har en form for offentlig eller profesjonell rolle; de eneste unntakene er Birgitte Tengs og hennes foreldre.

Dessuten har Jahr i boken forsøkt å belyse politiets innsats så objektivt som mulig.

Etter mitt skjønn er "Hvem drepte Birgitte Tengs?" en særdeles viktig bok. Jeg begrunner ikke dette med at den bringer ny kunnskap til torgs, selv om den også gjør det, i hvert fall for mitt vedkommende. Men, fordi den viser at hverken politiet eller rettsvesenet fortjener vår blinde tillit.

På et høyst overbevisende vis forteller Jahr hvordan politiet, i sin iver etter å finne en morder, manipulerte fetteren inn i en tilståelse. Han skriver også om hvordan tips, og blant annet et funn av et mulig drapsvåpen fra en intern varsler i politiet, ble ignorert og fortiet. Dette hadde visstnok med flere forhold å gjøre. Det var et voldsomt press knyttet til å få saken oppklart. Fetteren hadde lenge vært i politiets søkelys, og var sånn sett en klar mistenkt. Det var også prestisje relatert til hvem, innad i politiet, som var best egnet til å knekke fetteren psykisk. Det var absolutt ingen tekniske spor som pekte mot ham, og politiet manglet dermed grunnlag for videre fengsling. En tilståelse ble med andre ord stadig viktigere. I det store og hele, kan det nærmest virke som at politiet ikke var drevet av de edleste motiver.

Jahr forteller også i detalj hvorledes en drapsetterforskning foregår, og at det faktisk ikke skal så mye til for at politiet velger å forfølge én teori fremfor en annen. I tillegg til fetteren, var det minst tre andre som politiet kunne ha gått enda nærmere etter i sømmene.

Men politiet var fast bestemt på at fetteren var morderen, og de så seg aldri tilbake. "Hvem drepte Birgitte Tengs?" får frem de mindre ærlige sidene ved denne konklusjonen, og ikke minst hvor lett de egentlig kunne ha fulgt et annet spor.
Det er svært rystende å lese hvor lett det er å ødelegge en mistenkts liv.

Fetterens umiddelbare reaksjon på siktelsen, var at politiet tok feil, og at han ikke hadde forvoldt Birgittes død. Dette kunne selvsagt ikke politiet godta. Fetteren trodde dessuten at han skulle slippe ut av varetekten i løpet av få dager. I realiteten var han allerede i ferd med å bli dømt i media. Siktelsen var nemlig førstesidestoff i landets ledende aviser, og polititjenestemenn hadde for lengst innkassert seieren.

I boken presenterer forfatteren en mulig drapsmann - en person som politiet selv hadde fattet interesse for og som hadde en kriminell fortid (i boken kalles han for "Kjell Dalstrøm"). Vedkommende var dømt for grovt seksuelt overgrep og visstnok også i stand til å utøve massiv vold. Og ifølge hans tidligere medisinske behandlere, var Dalstrøm en mann som var kapabel til å begå drap. Han ble for øvrig aldri sjekket ut av saken.
Men, som nevnt, hadde politiet bestemt seg for at det ikke kunne være noen andre enn fetteren som hadde begått ugjerningen, og hadde derfor kun for øyet at han skulle tilstå.

Bokens tittel er "Hvem drepte Birgitte Tengs?". Forfatteren gir ikke svaret på dette spørsmålet. Imidlertid er det hevet over all tvil at politiet satte feil mann i fengsel. Følgende er at den skyldige gikk fri.

Drapet har forblitt uoppklart. Det finnes tekniske bevis, og det finnes løse tråder. Det er ikke sikkert at politiet klarer å løse mordgåten. Men har de virkelig råd til fortsatt å la være å prøve?

Det er et håndtverk å skrive, og en kunst å skrive godt. Bjørn Olav Jahr er blant dem som skriver godt, og resultatet har blitt en særdeles god og engasjerende bok som er vanskelig å legge i fra seg. Når sant skal sies, brukte jeg ikke mer enn tre dager på å lese den ut.

Den siste tiden har det i media kommet frem at Kripos' nye Cold case-gruppe skal gå gjennom det uoppklarte drapet på Birgitte Tengs. Gruppa håper å finne nye spor i det som blir deres første sak. Med dagens etterforskningsmetoder og teknologi, kan det ligge nye muligheter for en oppklaring. La oss bare håpe at så blir tilfelle, ikke bare for foreldrene til Birgitte sin skyld, men også for fetteren som helt uskyldig har blitt dratt inn i en grusom sak.

"Birken" av Thor Gotaas

Birken
- Historien om det seige slitet
Thor Gotaas
Sakprosa
592 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2015

Thor Gotaas (f. 1965) er folklorist, forfatter, kåsør og foredragsholder. Han har gitt ut mer enn 20 bøker, deriblant "Først i løypa" (2003), "Løping. En verdenshistorie" (2008) og "Femmila. Skisportens manndomsprøve" (2013).

"Birken" forteller den komplette historien om verdens største turrenn.

Birkebeinerrennet er et 54 kilometer langt skirenn fra Rena til Lillehammer. På folkemunne kalles rennet for Birken, et ord som faktisk oppsto blant turløpere på Oslo vest på 1970-tallet, og som siden den gang har spredt seg utover det ganske land.

Hvem deltar i Birken? Hvordan har rennet forandret seg opp gjennom årene? Hvordan ble turrennet så ekstremt populært? Disse tre spørsmålene, og mange flere blir besvart i denne gjennomillustrerte boken.

Boken er forfatterens versjon av Birkebeinerrennet, uten styring eller innblanding fra arrangøren. Han har selvsagt spurt dem til råds og fått viktig informasjon, tilgang til arkiver og bilder, men boken er et resultat av forfatterens valg av materiale og informanter.

I utgangspunktet har han stilt seg to spørsmål: Hva er egentlig Birkebeinerrennet? Hvordan har det forandret seg?

Gotass forteller om opphavet til selve rennet; den dramatiske flukten til birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka i 1206, med kongsemnet Håkon Håkonsson i armene. Han forteller også om folkekjære skilegender som Ole Ellefsæter, Ivar Formo og Erling Jevne.

Gotaas løfter også frem mange ukjente slitere, ikke bare dem som har vunnet eller plassert seg på øvre del av resultatlisten. Alle de som har kjempet seg over fjellet med bakglatte ski, magesjau, melkesyre i bein og armer og en knert på innerlomma.
Dette er nemlig et turrenn for alle nivåer.
Og som folkeminnegransker er han ekstra interessert i muntlige anekdoter og fortellinger.

Birkebeineren regnes for å være det første norske turrennet.

Omkring 1924 arrangerte fotballklubben Fremad på Lillehammer en utflukt. I flokken av sprekinger kom de to skiløperne Lars Høgvold og Andreas Olsen i prat om et mulig fjellrenn til minne om birkebeinerne i 1206. Begge mente det hadde vært noe å arrangere for å lage en linje tilbake til sagatiden.
Ideen var inspirert av Vasaloppet i Sverige, som begynte i 1922 og fikk mye omtale i norsk presse.
Høgvold slapp ikke ideen. Norge var en nyutsprunget nasjon og trengte et skirenn med nasjonale overtoner. I fjellet kunne skiløperne vise utholdenhet, tapperhet og snarrådighet, dyder nordmenn likte å tro at de hadde.

Rennet ble lagt til den tredje helgen i mars. Det var etter Holmenkollen, Hovedlandsrennet og andre store konkurranser på Østlandet. Det skulle bli en sesongavslutning, også fordi snøen lå lenge til fjells. Da kunne sesongen tøyes og gi det hele et påskepreg med glitrende sol og helst en vakker fjelltur. Ved å legge Birkebeineren så sent, fridde man til alle slags skiløpere. Rennet skulle være selve alternativet for de konkurranselystne den helgen. Det måtte legges så sent for å kiles inn i en fullpakket terminliste.

Det første Birkebeinerrennet ble arrangert i 1932, med start fra Rena 20. mars. Det ble vunnet av Trygve Beisvåg fra Fosnes i Nord-Trøndelag på tiden 4.51.40.

Birkebeinerrennet begynte i en tid da masseidrett slo igjennom i Norge. Det gjorde også begrepet fritid. Livet skulle ikke bare bestå av arbeid fra morgen til kveld. Ved å gjøre noe annet fikk mennesker påfyll som beriket hverdagen.
Da Arbeiderpartiet tok over makten med Johan Nygaardsvold som statsminister fra 1935, kom det stadig nye reformer i arbeidslivet. Ferie ble en rettighet, og friluftsliv ble mer populært. Skigåing i påsken og tanken om et solbrunt ansikt ble et ideal. Det var et motstykke til det bleke, tuberkuløse ansikt - en sykdom som fortsatt invalidiserte og drepte tusenvis av nordmenn hvert år. Friluftsliv var avkobling fra monotone, innendørs sysler på en fabrikk, et verksted eller et kontor.
Skigåing var kongeveien ut i Norges mangfoldige og kuperte natur.

I 2015 gikk Petter Eliassen fra Tverrelvdalen IL i mål på rekordtiden 2.19.28.

Birkebeinerrennet har forandret seg mye i løpet av sine 83 år. Den teknologiske utviklingen har gitt nye typer ski, staver, klær, smurning og bedre løyper. På en forunderlig måte formes langrenn av teknologiske nyvinninger og fordi alt skal gå raskere og gjøres lettere.
Også deltakerne i 1932 brøt viktige barrierer og ble av mange betraktet som rare fordi de betalte dyrt og ofret en frihelg for å gå et langt skirenn. De var pionerer. Fortidens skiløpere trente ofte i smug, hvis de rakk det, eller i mørket langs veier med månen som lykt. Renn som Birkebeineren gjorde turløperen på ski til en akseptert type.

Det var mer krevende å gå i 1932 og 1972 enn i 2015. Et turrenn på våt snø med skiftende forhold var mer seigpining på treski enn på glassfiberski, også på grunn av lengre løpstid. Treski ga mindre gratis glid, selv på flater og slake utforkjøringer, særlig på sugeføre. Det var også teknisk mer krevende i staupete, dumpete og dårligere løyper, som stilte skiløperen overfor flere utfordringer - som fortidens langrenn gjorde. I tillegg var løypa minst fem kilometer lengre i 1930-årene enn i 2015.

Gotaas har skrevet en god bok om Birkebeinerrennet. Det gjør det lett å følge med i fortellingen, til tross for at den inneholder et massivt persongalleri og strekker seg over et stort tidsrom.

Birkebeinerrennet er en norsk klassiker. Uansett hvor birkebeinerne gikk med Håkon Håkonsson i 1206, er sagaens fortelling innpodet i norsk tradisjon.
Birkebeinerrennet er selve mesterskapet for de beste turløperne og har et høythengende merke. Mange ønsker å gå rennet bare én gang, uten å tenke på maksimaltiden. De siste årene har også statusen blant eliten økt, og det har tiltrukket seg flere av de beste.

"Birken" er en velskrevet og særdeles interessant bok som bør leses av mange.


onsdag 13. januar 2016

"Dustedagboka 10" av Rachel Renée Russell

Dustedagboka 10
- Nedtegnelser fra en perfekt hundepasser - NOT!
Rachel Renée Russell
Barnebok, 9-14 år
298 sider
Oversatt av Kirsti Vogt, MNO
Kagge Forlag
2016

Rachel Renée Russell er advokat, men liker mye bedre å skrive bøker for tweenies enn å skrive saksresymeer. (Mest fordi bøker er mye morsommere, og det ikke er lov å ha på seg pysj og kanintøfler i rettsalen.) Hun skrev sin første bok som sjetteklassing i bursdagsgave til sine to yngre brødre. Hun har hatt enorm suksess med Dustedagbøkene om Nikki Maxwell. Bøkene har solgt i over 13 millioner eksemplarer, og de er solgt til 34 land. I Norge har de toppet bestselgerlistene en rekke ganger.

Hun har oppdratt to døtre og overlevd så hun kan fortelle andre om det. Hobbyene hennes er blant annet å dyrke lilla blomster og holde på med helt unyttig håndarbeid (som å lage en mikrobølgeovn av ispinner, lim og glitter). Rachel bor nord i Virginia sammen med en bortskjemt yorkshireterrier som terroriserer henne hver eneste dag ved å klatre opp over PC-en og kaste kosedyr på henne mens hun skriver. Og ja, Rachel anser seg som en ekte dust.


Hurra! Ny dustedagbok. Nå ti-boksjubileum!

I "Dustedagboka 10" får Nikki og bestevennene hennes, Brandon, Chloe og Zoey en viktig oppgave. I tillegg fortsetter rivaliseringen med Mackenzie Hollister, selv om Mackenzie har begynt på en annen skole. (Nærmere bestemt North Hampton Hills International Academy. Det er en skikkelig snobbete skole for barna til kjendiser, poiltikere, næringslivsledere og kongelige.) 

Når en Golden retriever-tispe og hennes syv små nydelige valper blir forlatt utenfor det lokale dyresenteret (hvor Brandon jobber som frivillig), bestemmer Nikki seg for å hjelpe Brandon. Dyresenteret er nemlig fullt, og ifølge sjefen er det ingen ledige plasser der med det aller første.
Dessuten gir forskriftene senteret bare lov til å ha et bestemt antall dyr boende. Og et brudd på dette reglementet vil føre til at stedet mister driftstillatelsen og blir stengt. I såfall vil alle dyrene som bor der havne på gaten.

Likevel er både Nikki og Brandon villige til å bryte disse reglene, men Nikkis erkefiende, Mackenzie, overhører dem på caféen hvor hun jobber og truer dem med å avsløre hemmeligheten.

Galskapen som deretter følger, tar leserne med på en heidundrendes tur, fra Nikki hjem til bestevenninnene hennes, Chloe og Zoey, og tilbake. Dessverre får ingen av dem lov til å ta vare på hundene i sine hjem. Men i ekte Dustedagbok-stil, er Nikki og vennene hennes mer enn kapable til å gjøre det beste ut av en situasjon som i utgangspunktet virker å være umulig.

Dermed må Nikki gjemme syv hundevalper fra to foreldre, en bråkete lillesøster, en hel ungdomsskole og ikke minst Mackenzie.

Og om noen skal klare det, må det være Nikki, men ikke uten noen hysteriske utfordringer underveis.

Som de ni foregående bøkene i serien, er også denne tiende boken skrevet i dagboks form og illustrert med mange morsomme tegninger.

Karakterene er unike og morsomme, og det vil for målgruppen være lett å kjenne seg igjen i deres vaner og væremåter.

Som sedvanlig skriver forfatteren godt. Stilen hennes er distinktiv, munter og humoristisk.

"Dustedagboka 10" er faktisk en av de beste bøkene i serien, så langt. Boken leder oss gjennom en spennende historie, der Nikki og hennes tre venner må forene kreftene for å kunne ta vare på en sjarmerende gjeng med valper.

Totalt sett er dette en svært underholdende bok, og den vil garantert være en godbit for mange fans av serien, og sikkert mange nye også.
Jeg vil så absolutt anbefale "Dustedagboka 10", kanskje spesielt til jenter i alderen 9 til 14 år.


mandag 11. januar 2016

"Stormens søster" av Lucinda Riley

Stormens søster
Lucinda Riley
Roman
608 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm
2015

Lucinda Riley er født i Irland, og skrev sin første roman da hun var 24 år gammel. "Orkideens hemmelighet" ble valgt ut i den britiske bokklubben Richard & Judy, og ble en internasjonal bestselger. Siden er bøkene hennes solgt i over 400 000 eksemplarer i Norge, og tre millioner eksemplarer over hele verden. De er oversatt til 30 språk. Lucinda Riley bor delvis i Norfolk i England og delvis i Sør-Frankrike sammen med ektemann og fire barn.

"De syv søstre" ble utgitt i 2015, og var første bok i en ny serie på syv bøker, basert på legendene om stjernebildet De syv søstre.
Denne handlet om Maia, den eldste av D'Apliése søstrene.

Maia og søstrene hennes ble alle adoptert av den sky mangemillionæren Pa Salt. Hver roman i serien vil følge en av søstrenes historier. Maia, Ally, Star, CeCe, Tiggy og Electra ble som spedbarn adoptert fra ulike deler av verden. Når

adoptivfaren dør, etterlater han hver av døtrene et spor som leder til fortiden deres, i tillegg til et sett av koordinater inngravert i en armillarsfære (et astronomisk instrument) som viser hvor i verden han hentet dem. Men hvem var Pa Salt? Og hvorfor mangler den syvende søsteren Merope?

"Stormens søster" er den andre boken i serien, og den handler om Al (kalt Ally) D'Apliése.

Selv om det er Maia som er eldst, er det Ally som har alltid vært betraktet som lederen av D'Aplièse-søstrene. Hun er også den mest praktiske og utadvendte av dem. Dessuten er hun en svært habil seiler og en høyt utdannet og dyktig fløytist.

Etter Pa Salts plutselige død møtes søstrene i barndomshjemmet Atlantis, et vakkert og tilbaketrukket slott ved Genèvesjøen i Sveits. Her får de en ledetråd hver, som vil lose dem tilbake til sine røtter.

Allys ledetråd fører henne til Norge, et land hun er ukjent med, men hvor hun likevel føler seg hjemme når hun ankommer. Og med sin bleke hud og sitt gyldne hår, glir hun rett inn i befolkningen.

I Norge blir Ally introdusert for historien om den norske kvinnen Anna Landvik, som på slutten av 1800-tallet var en ung og talentfull sangerinne, og som hadde tilknytning til den berømte komponisten Edvard Grieg.

Men hva har Anna Landviks historie med Allys opphav å gjøre?

I "Stormens søster" forteller Lucinda Riley en stemningsfull og overbevisende historie om Allys søk etter sine røtter.

Etterhvert som Ally tilegner seg mer kunnskap om Anna Landvik, den kjente norske sangerinnen som stod komponisten Edvard Grieg svært nær, fornemmer hun at hennes eget musikalske talent kan ha vært arvelig.

Boken har to parallelle historier, én fra fortid og én fra nåtid - og vi får både drama, mysterier, kjærlighet og historie. Mesteparten av handlingen er lagt til Norge, bl.a. Bergen og Christiania på slutten av 1800-tallet.

Vi blir, med andre ord, tatt med tilbake i tid, mer enn hundre år, og får innblikk i livene til datidens komponister og musikere i Norge. Vi lærer også om den ikoniske første oppsetningen av Peer Gynt, og menneskene bak den.

Selv om "Stormens søster" er fiksjon, er likevel historien inspirert av virkelige hendelser.

Riley skriver godt. Hun er definitivt en forfatter som evner å lage et stort konglomerat ut av ulike karakterer og hendelser, tidslinjer og land, for deretter å ta det igjennom en høydramatisk handling hvor tåredryppende angst og ulmende lidenskap er blant hovedingrediensene. Og til sist binder hun opp alle løse tråder med høy presisjon.

Boken fungerer utmerket som en frittstående roman. Likevel vil jeg råde deg til å lese den første boken i serien, "De syv søstre". Den vil nemlig komplimentere "Stormens søster", og samtidig tilføre en helt annen dimensjon, og mye kunnskap, til den fantastiske historien.

Som en del av en større serie, hadde jeg imidlertid håpet at "Stormens søster" ville kaste litt mer lys over noen av de sentrale mysteriene. Noen spørsmål ligger der nemlig fortsatt og ulmer. F.eks. hvem var Pa Salt? Hva var de virkelige omstendighetene rundt hans død og deretter begravelse på sjøen? Og hva skjedde egentlig med den syvende søsteren, som skal ha blitt kalt Merope?

Mange av Lucinda Rileys bøker berører tematikk som død og tap, noe som også er tilfellet med "Stormens søster". Likevel synes jeg at serien hittil har vært aldeles fantastisk. Og jeg ser med glede frem til den tredje boken, som visstnok utkommer i 2017.

 "Stormens søster" er en flott bok som, på tvers av kontinenter og generasjoner, utforsker livene til en ekstraordinær familie, åpenbarer spennende paralleller mellom fortid og nåtid, og åpner et vindu inn i Allys skjulte fortid.

Anbefales varmt!

Min anmeldelse av "De syv søstre":
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2015/03/de-syv-sstre-av-lucinda-riley.html

torsdag 7. januar 2016

"Engletreet" av Lucinda Riley

Engletreet
Lucinda Riley
Roman
544 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm
2015

Lucinda Riley er født i Irland, og skrev sin første roman da hun var 24 år gammel. "Orkideens hemmelighet" ble valgt ut i den britiske bokklubben Richard & Judy, og ble en internasjonal bestselger. Siden er bøkene hennes solgt i over 400 000 eksemplarer i Norge, og tre millioner eksemplarer over hele verden. De er oversatt til 30 språk.

Lucinda Riley bor delvis i Norfolk i England og delvis i Sør-Frankrike sammen med ektemann og fire barn.

"Engletreet" har toppet bestselgerlistene i Tyskland.

Deler av boken var opprinnelig skrevet for over 20 år siden da Lucinda Riley hadde hatt en karriere som skuespillerinne. Mye av stoffet i denne romanen er nettopp inspirert av den erfaringen. Hun har nå bearbeidet romanen og lagt til et nytt nåtidsplan med en helt ny dramatisk historie, slik at dette er blitt en roman slik Riley-leserne er blitt så vant til å elske.

Det er 1985, og det har gått mer enn tredve år siden den 58 år gamle Greta Marchmont sist så sitt tidligere hjem, det vakre gamle herskapshuset Marchmont Hall som ligger idyllisk til mellom de snødekte fjellene i Wales.

Men Greta lider av hukommelsestap etter å ha vært utsatt for en tragisk ulykke, så når hun vender tilbake for å tilbringe julen sammen med sin gamle venn, komikeren og TV-kjendisen David Marchmont, husker hun ingenting fra fortiden, eller sitt liv på Marchmont Hall.

På en spasertur gjennom det vinterlige landskapet ved Marchmont Hall, faller Greta over en gravstein blant trærne. Hun bøyer seg ned for å børste snø og is av steinen og oppdager at den tilhører en liten gutt, som tilsynelatende er hennes sønn - en sønn som hun ikke har noen minner om. Ifølge inskripsjonen hadde han bare vært tre år gammel da han døde.

Greta er dypt sjokkert, men går likevel i gang, bit for bit, med å avdekke sin egen fortid - en fortid som viser seg å gjemme på en slik forferdelig hemmelighet, at det kanskje ville vært best om den hadde forblitt glemt.

Tvunget til å gjenoppleve skjulte kapitler som vil avsløre foruroliggende sannheter om familien hennes og traumene de har måttet gå igjennom, står Greta overfor en ny virkelighet, mer smertefull enn hun noensinne kunne ha forestilt seg.

Og med Davids hjelp, erindrer hun sitt liv i etterkrigstidens London, en tid med både spenning og nye begynnelser, spesielt for en ung og pen kvinne som hadde ambisjoner om å bli skuespiller.

"Engletreet" forteller en vakker historie om tap og kjærlighet, men også om å våge å se fortiden i øynene.

Handlingsforløpet beveger seg mellom fortid og nåtid, fra etterkrigstidens London og 60-tallets Los Angeles til den vakre walisiske landsbygda.

Historien beveger seg på et psykologisk plan. Den utforsker en traumatisk barndom og forteller hvorfor fortidens hendelser ikke bare påvirker hvordan vi oppfatter verden, men også hvordan vi håndterer våre mellommenneskelige relasjoner.

Lucinda Riley tar oss med inn i hjertet av en generasjonskonflikt, og fyller sidene med fascinerende karakterer og dynamiske lokasjoner. Hun byr også på mange overraskelser underveis.

Boken er full av menneskelig drama, intriger og følelser, men besitter også en dybde og et mørke som minner oss om hvorfor Riley er en av dagens mest populære forfattere når det kommer til trollbindende fiksjon.

"Engletreet" er ikke noe annet enn en absorberende, velskrevet og overbevisende bok.
Den er spennende, og ikke minst fascinerende.

Lucinda Riley skriver godt og hun tegner sine karakterer med svært stor dyktighet.

"Engletreet" er en hjemsøkende og imponerende page-turner. Anbefales varmt!

søndag 3. januar 2016

"Usannsynlig rik" av Asle Skredderberget

Usannsynlig rik
Historien om Norge og oljefondet
Asle Skredderberget
Sakprosa
264 sider
Kagge Forlag
2015

Asle Skredderberget har skrevet to krimromaner og en biografi om Trygve Hegnar. Han har vært økonomijournalist i en rekke norske medier og har arbeidet som informasjonssjef innen norsk og internasjonalt næringsliv. Han er utdannet siviløkonom.

Oljefondet er det nærmeste Norge har kommet å etablere en internasjonal merkevare, men hvor mye vet vi egentlig om det som har blitt en av verdens største pengebinger? Dette synes å være et av Skredderbergets hovedanliggender med boken.

Tidlig på 1990-tallet sto det 0 kroner i Oljefondet. I dag er fondet verdt over 7000 milliarder kroner.

Sammenlignet med andre land er vi usannsynlig rike. Håndteringen av både naturrikdommen vår og den finansielle

formuen er på mange måter usannsynlig, fordi vi gjorde noe ingen andre land har gjort tidligere. Pengebingen vår har dessuten blitt usannsynlig mye større enn noen kunne forestille seg, da fondet ble opprettet. Samtidig er Norge en usannsynlig investor (nordmenn eier rundt 1 prosent av verdens børsnoterte selskaper) - som folkeslag er vi nemlig grunnleggende skeptiske til finansmarkedene. Og dermed er det definitivt noe usannsynlig over det faktum at Norge har klart å etablere en statlig forvaltningsenhet som har lykkes med å slå markedet. Til sist er det også noe usannsynlig over historien, i den forstand at tilfeldigheter har spilt en betydelig rolle.

Historien om Oljefondet er, med andre ord, nesten like usannsynlig og spennende som et av Asbjørnsen og Moes folkeeventyr.

Opprinnelig startet oljeindustrien med utvinning av parafin på 1800-tallet, til bruk i lamper. Men utover 1900-tallet var det olje som drivstoff som ble den virkelige driveren av industrien. Da Winston Churchill, daværende britisk marinesjef, trumfet gjennom en overgang fra kull til olje på militærskipene i 1911, ble det for alvor klart at tilgangen på olje kunne være utslagsgivende for å vinne en krig. Utover på 1920-tallet var det privatbilismen i USA som ble en virkelig stor drivkraft i jakten på oljeressurser, der angsten for ikke å ha nok drivstoff løftet spørsmålet om oljeressurser opp på aller høyeste nivå. Og i 1924 uttalte USAs  president Calvin Coolidge at "Nasjoners overlegenhet kan bli avgjort av besittelsen av tilgjengelig olje og dens produkter".

I denne boken gjør Skredderberget rede for hvordan kontinentalsokkelen ble norsk statlig eiendom, og han følger fremveksten av Oljefondet kronologisk - fra en tremannsdelegasjon fra det amerikanske oljeselskapet Phillips Petroleum Company troppet opp på den norske ambassaden i Bonn i oktober 1962, frem til i dag.

I 1966 startet boringen på kontinentalsokkelen, men ikke før mot slutten av 1969 ble det gjort ett funn som var drivverdig.
Da Phillips hadde fått samlet all informasjon vedrørende feltet (Ekofisk-feltet) som funnet var gjort på, antok de at det hadde en størrelse på inntil tre milliarder fat olje. Det var ikke snakk om noe annet enn verdens største oljefelt.
Og det i en brønn som Phillips i utgangspunktet ikke ville bore, og på et felt som i verste fall kunne ha tilfalt Danmark.

Dermed var det bare for norske myndigheter å slippe jubelen løs. Eller få bekymrede rynker i pannen. For et gigantisk oljefunn kunne jo føre til gigantiske inntekter. Og hva i all verden gjør man da?

I følge Skredderberget kunne tidspunktet for oljefunnene i Nordsjøen nesten ikke ha vært bedre. Mens nesten hele etterkrigstiden var preget av stabil økonomisk vekst - både her til lands og internasjonalt - markerte starten på 1970-tallet inngangen på et turbulent tiår. Helt siden 1944 hadde verdensøkonomien operert etter det såkalte Bretton Woods-systemet, som la grunnlaget for en rekke internasjonale finansinstitusjoner og ikke minst la opp til at landene skulle styre pengepolitikken på en slik måte at valutakursene var stabile og knyttet opp mot gull. I flere tiår hadde det vært jevn vekst og lav inflasjon. Mot slutten av 1960-tallet ble imidlertid systemet satt under press, og i 1971 havarerte i praksis hele Bretton Woods, da USA forlot gullstandarden. I Norge så man i økende grad hvordan en stigende uro i verdensøkonomien også påvirket oss, noe som blant annet kom til å ramme verftsindustrien hardt. Men gjennom store oljefunn så man muligheter for både økte inntekter til staten, og en mulighet til å bygge nye arbeidsplasser for å erstatte de som forsvant.

I 1972 ble Statoil etablert med Arve Johnsen som selskapets første administrerende direktør og Jens Christian Hauge som styreleder, men det var først på 1980-tallet at tankene om et oljefond for alvor fikk luft under vingene, og det var i Høyre vi fant de sterkeste drivkreftene.

Skredderberget hevder at den norske selvforståelsen av hvordan vi har håndtert oljerikdommen i stor grad er slik:
I motsetning til nærmest alle andre land med naturressurser har vi vist stor tilbakeholdenhet og ikke sølt bort pengene. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Det er nemlig ikke slik at Norge ikke har brukt mye oljekroner, snarerer tvert imot. Norge brukte enorme summer både på 1970- og 1980-tallet, og det holdt faktisk på å gå galt. Ved inngangen til 1990-tallet var holdningen i Finansdepartementet at dersom Norge skulle komme i en posisjon med nye, store oljeinntekter, måtte vi håndtere dette mer edruelig enn vi hadde gjort tidligere. Oljefondet ble dermed en realitet.

Handlingsregelen derimot, ble først innført i 2001. Denne fastslår hvor stor andel av inntektene fra oljevirksomheten som fra år til år kan brukes i norsk økonomi. I utgangspunktet betyr det at Stortinget ikke skal bruke mer enn fire prosent av Oljefondet.
Men mange økonomer er i dag av den oppfatning at regelen kan ha utspilt sin rolle, fordi fondet er blitt så stort at fire prosent blir en enormt stor sum, og det er usikkerhet om fondets fremtidige avkastning. Samtidig er det få politikere som hittil har hatt lyst til å begynne å tukle med denne grensen og for eksempel senke den fra fire til to-tre prosent. Men handlingsregelen rommer også et etisk hensyn, nemlig hvordan vi skal forvalte ressursene for denne og kommende generasjoner.

Som nestleder i SV og medlem av Finanskomiteen på Stortinget tok Øystein Djupedal en rekke ganger initiativ og fremmet forslag om at det måtte etableres et sett med etiske retningslinjer for Oljefondet. Én ting er å tjene penger på å eie et selskap som lager datamaskiner eller produserer matvarer, noe ganske annet er det å eie selskaper som for eksempel utnytter barnearbeid eller produserer våpen eller tobakk.
I dag vil de aller fleste være enige med SVs standpunkt, men i begynnelsen møtte faktisk Djupedal & co. massiv motstand. Ikke bare ble forslagene om etiske retningslinjer nedstemt - de ble nærmest latterliggjort av de politiske motstanderne. Det samme gjaldt forsåvidt også om fondet skulle ta hensyn til klimaødeleggelser.

I "Usannsynlig rik" fortelles det om opprettelsen, fremveksten og forvaltningen av Oljefondet.
Ikke minst skildres personlighetene som har hatt en avgjørende betydning for vår felles rikdom og dramatikken i både norsk embetsverk, ved forhandlingsbordet, på Stortinget og i fondets kamp mot ulvene på Wall street.
Og både UDIs tidligere ekspedisjonssjef Jens Evensen, den unge juristen Carl August Fleischer, byråkraten Martin Skancke og Jason Alderman, en av dem som forvalter fondets eiendommer i New York, presenteres utførlig, for å nevne noen.

Skredderberget skriver dessuten om hva som skjedde på 2000-tallet etter den veldige veksten i oljeprisen og om hvordan Oljefondet kom styrket ut av en finanskrise som knuste andre investorer.

Avslutningsvis drister han seg til å si noe om hva skal vi leve av etter oljen. Dette er et av de spørsmålene som stilles oftest i den offentlige debatten. Etter at den fallende oljeprisen har ført til tap av tusenvis av oljerelaterte arbeidsplasser, er spørsmålet blitt enda mer relevant. Men i debatten om fremtidens arbeidsplasser i Norge, er merkelig nok Oljefondet et ikke-tema.

Økonomiprofessor Erik Reinert har sagt at "Det er ikke kapitalen i seg selv som skaper verdier eller som driver kapitalismen, det er innovasjonen som gjør det". Han har forsket mye på nettopp hvordan man lykkes med innovasjon. "Men man trenger kapital for å få det til. Det avgjørende er hva man gjør med den."

I alle årene fra tidlig på 1970-tallet der oljepenger har vært diskutert, så har frykten for en oppblåsing av norsk økonomi vært rådende. Derfor har man sørget for at fondet investerte utenfor Norge.
Selv om frykten for å ødelegge norsk økonomi har mye for seg, så finnes det likevel noen avgjørende nyanser. For én ting er å pøse inn penger og bruke penger på en rekke ulike tiltak, som dermed sender inflasjonen til værs. Noe ganske annet er det å investere midler i prosjekter som ikke er inflasjonsdrivende - men tvert imot skaper deflasjon - og da spesielt innenfor teknologi, innovasjon og infrastruktur. For det har vitterlig noe å si hva man faktisk bruker pengene på.
For Skredderberget betyr dette at man må ha en mer pragmatisk og nyansert tilnærming til spørsmålet om hvordan man kan nyttiggjøre deler av finansformuen vår også innenfor landets grenser. For det er ikke slik at det automatisk vil føre til at man ødelegger norsk økonomi. Resultatet kan faktisk være det motsatte.

Med "Usannsynlig rik" har Asle Skredderberget skrevet en lærerik og interessant bok som definitivt bør appellere til mange.

Boken er for øvrig lettlest og den unngår, heldigvis, å bli for teknokratisk.

"Jeg skal fortelle deg min hemmelighet" av Petter A. Stordalen/Jonas Forsang

Jeg skal fortelle deg min hemmelighet
Petter A. Stordalen/Jonas Forsang
Biografi
368 sider
Aller Forlag
2015

"Jeg skal fortelle deg min hemmelighet" er en bok for deg som vil lykkes.

En bok om å se muligheter der andre ser problemer.
Om å få det beste ut av menneskene rundt deg.
Om å vinne i forhandlinger.
Om å satse i dårlige tider.
Om å gutse der andre nøler.


Dette er hemmelighetene til en av Nordens mest suksessfulle gründere. Hemmelighetene som tok ham fra jordbærboden på torget i Porsgrunn, til å eie et av verdens største hotellkonsern.


Alle teknikkene og triksene.
Alt han ikke lærte på skolen.


Men dette er også historien om ofrene underveis. Om de brutte vennskapene, forholdet til faren og rollen som far og ektemann.

Det hele starter med refleksjon, der Stordalen tenker på alle de valgene som han har tatt. Noen av dem har vært gode, andre dårlige. Han tenker på alt han har måtte ofre igjennom årene. Noen valg var verdt det, andre derimot ville han gitt mye for å få gjort annerledes.
Etter hvert har han merket seg noen mønstre, noen teknikker han gjentatte ganger har tydd til for å nå de målene han har satt seg. Teknikker som har gjort han til den forhandleren han er, den forretningsmannen han er, den selskapslederen han er, den faren han er, og den kjæresten han er.
Teknikker som skapte Stordalens første million, og som skapte hans første milliard.
Teknikker som har gjort at han har tatt innersvingen på den ene konkurrenten etter den andre, og som tok han igjennom tiden på sykehuset i Amsterdam.

Stordalen tror på disse teknikkene. De er enkle.
Men samtidig erkjenner han at det ikke betyr at det er enkelt å lykkes. Det er nemlig stor forskjell på å ha kunnskapen til å lykkes, og det å faktisk lykkes.

Kunnskapen hevder han å kunne hjelpe leseren med. Den siste delen: ambisjonene, lysten og gjennomføringsevnen, den er opp til leseren selv. Den er vi nemlig alene om.
Han skriver at han ikke kan love leseren suksess, men han kan love de nøklene som skal til for å få suksess. Og han påstår at han alltid holder sin del av en avtale.

Store ord. Og omtrent slik begynner boken til en av Nordens mest suksessfulle gründere.

Dette er historien om Petter Stordalen. Om raidforsøk, dobbeltmoral og milliardavtaler - og om det vanskeligste spørsmålet av alle:
Var det verdt det?

I Norge er det stigmatiserende å gå konkurs. Det er noe skambelagt over det. Men de fleste som lykkes, har gått konkurs en eller to eller tre ganger.
Hvis vi ønsker et samfunn hvor folk tør å satse, et samfunn med entreprenører og innovasjon, så må vi akseptere at det er risiko forbundet med det. Vi bør derfor oppmuntre og applaudere forsøkene.

Stordalen trekker frem Sverige som eksempel på et land hvor gründervirksomhet har fått høy status de senere år. I Sverige har de nemlig forstått at resultatene henger sammen med en oppmuntrende kultur.
I Norge derimot, henger vi etter.
Men heldigvis har vi gjort det før. Uten at noen kunne vite det med sikkerhet, trodde enkeltpersoner i Norge at vi kunne finne olje i Nordsjøen.
Vi gikk ut og lette fordi vi turte.

"Jeg skal fortelle deg min hemmelighet" er en biografi, men ikke en biografi i ordets ordinære forstand. Derfor oppleves den heller ikke som en direkte konkurrent til f.eks. Gunnar Stavrums uatoriserte biografi om Stordalen. Denne boken er nemlig så mye mer enn en biografi. Det er en suksessmanual, en bok om å lykkes, og en slags selvhjelpsbok for gründere.
Stordalen opptrer dessuten ikke bare som forteller/forfatter, han er like mye rådgiver og coach.

I tillegg til å gi ulike råd og skildringer fra forretningslivets harde realiteter, byr også Stordalen på en svært personlig side. Bl.a. er kona Gunhild Stordalens helsesituasjon noe han skriver mye om. Hun lider nemlig av en svært sjelden sykdom, som i verste fall kan ha et dødelig utfall. Det er ikke så rart at dette er tøft for Stordalen. Og han erkjenner dette som en primærårsak til denne boken. Han skriver dessuten om andre familiære forhold, som forholdet til barna, og sin avdøde far.

Når Stordalen deler sine erfaringer og hvilke lærdom han har trukket av dem, velger han seg ut eksempler fra store internasjonale selskaper (som f.eks. Apple) og i særdeleshet fra idrettens verden.
Blant annet nevner han Petter Northugs spurtduell på femmila under VM i Falun i 2015, i et VM få trodde Northaug hadde noen sjanse i, illustreres som et godt eksempel på at man må tørre å se seg selv vinne.
Ole Gunnar Solskjærs "professional foul" i 1998, da han sklitaklet en motspiller i en kamp mellom Manchester United og Newcastle, der utfallet var utslagsgivende for å henge med i gullkampen, er derimot et eksempel på at man ikke må la være å begå bevisste usportslige handlinger hvis laget ditt har noe å tjene på det.

Stordalen skriver også at mulighetene aldri har vært større enn nå. Han hevder at forandringer aldri har gått raskere, og at det aldri har vært mer spennende å leve enn nå.

Noen i Nordic Choice har visstnok vært bekymret for det Stordalen skriver i denne boken. De er bekymret for at de aldri kan bruke de samme teknikkene i forhandlinger, nå som Stordalen velger å avsløre alt.
Men Stordalen mener at det er der styrken ligger i tilpasningsdyktighet. For i neste forhandling vet han at motparten vet. Og nå vet de at han vet at de vet. Og det gir han bare enda flere strenger å spille på. Det gir han også bedre muligheter til å vite hvordan motparten tenker.

Noen av Stordalens medarbeidere mener at en bok som dette dessuten kan inspirere andre til å starte opp, og at det sånn sett kan føre til flere konkurrenter.
Stordalen hevder å forstå dette argumentet, men skriver at den neste store idéen som vil forandre alt, ikke kommer fra han selv. Heller ikke fra Stein Erik Hagen, Christen Sveaas eller Christian Rignes.
Den kommer fra deg, altså en av oss.

Alle de valgene Stordalen har tatt, har vært nødvendige for å ta han dit han er i dag. Også de avgjørelsene som der og da føltes vonde. Så han ville ikke valgt annerledes, hvis han fikk gjøre det igjen. Han skriver at han ikke ville vært uten det livet han har levd.
Det har nemlig tatt han til steder han ellers bare kunne drømt om. Og underveis har han fått med seg det viktigste av alt: de menneskene han deler livet sitt med.

Avslutningsvis ber Stordalen leserne sende han forretningsideer på e-post. Den beste idéen får han som aksjonær i selskapet.
Han lover også å gå inn med den første millionen.

"Landet som lovet alt" av Sidsel Wold

Landet som lovet alt. Min israelske reise
Sidsel Wold
Sakprosa
312 sider
Spartacus forlag
2015

Sidsel Wold (f. 1959) er forfatter og journalist i NRK med lang erfaring fra Midt-Østen generelt og Israel spesielt, hvor hun har bodd i flere år. Hun har mottatt Ossietzky-prisen for sitt arbeid.

"Landet som lovet alt" handler om Israels historie og tar for seg statens indre problemer og utfordringer. Boken er også Wolds personlige beretning om sine erfaringer og møter med mennesker som forandret henne - en personlig reise fra kibbutzen til et liv som korrespondent i Midt-Østen. 

Sidsel Wold har skrevet boken med et ønske om å vise konsekvensene av de store demografiske og politiske endringene som har funnet sted innad i det israelske samfunnet.
Hvordan kan det ha seg at den sosialistiske pionerstaten fra 1948, i dag har sin mest nasjonalistiske regjering noensinne?

Hun forsøker også å vise hvorfor Israels forhold til det internasjonale samfunnet har endret seg, og da først og fremst forholdet mellom Israel, Europa og USA. For hvordan har Israel mistet mye av sympatien landet nøt i sine første tiår?

Helt siden Wold reiste på kibbutz i 1978 har hun fulgt dette landet. Først med fascinasjon, senere med bekymring, men alltid med stor interesse.

Som liten ville Sidsel Wold bli indianer eller jøde. Historien til begge disse folkene fascinerte nemlig den unge jenta.

I 1975 reiste hennes far, som var farmasøyt og forsker på Universitetet i Oslo, til et internasjonalt symposium i Israel. Da han kom hjem, viste han datteren fotografier fra Dødehavet, Masada og Jerusalem, noe som medførte at hennes dragning mot dette landet ble enda sterkere. Han hadde også besøkt en kibbutz, hvor han ble vist og forklart hvordan disse små sosialistiske samfunnene fungerte innad. En israelsk forskerkollega fortalte faren at ungdommer fra hele verden reiste som frivillige til kibbutzene. Denne opplysningen ble skjellsettende for Sidsels liv. Hun kunne reise til Israel. Men først sto videregående for tur, og deretter måtte hun jobbe for å tjene penger til reisen. Men i september 1978 var ventetiden over, og dermed bar det av sted til Kibbutz Ayelet Hashahar i Øvre Galilea.

Etter fire år, sommeren 1982, var tiden på kibbutzen omme, og hun dro hjem for å ta utdannelse. I Norge ventet studier på Blindern. Wold hadde lyst til å bli journalist. Målet var å bli korrespondent i Midtøsten. Men selv om hun folot Israel, forlot ikke Israel henne.

Hun hadde nemlig forelsket seg i det lille landet og folket, og ville selv konvertere til jødedommen. I Oslo, under studietiden, arbeidet hun dessuten flere år i bl.a. MIFF og NORKIV, for å få frem Israels side i konflikten med palestinerne.

Men i studentmiljøet møtte Wold liten forståelse for sitt syn på Israel, og etter hvert ble det også for henne selv, vanskeligere å forsvare statens handlinger. Illusjonene brast, landet hadde utviklet seg til å bli noe helt annet enn det de idealistiske sionistene og pionerene drømte om før 1948.

Sommeren 1988 begynte Wold på Norsk Journalisthøgskole. Endelig skulle hun lære seg håndverket og bli nyhetsreporter. Av ulike årsaker dabbet også kontakten med det jødiske miljøet i hovedstaden av. At hun på dette tidspunktet, mer eller mindre hadde gitt opp konverteringen, gjorde at hun også sluttet å gå i synagogen på sabbaten.

I 1990 var Wold ferdig utdannet journalist, og fant sakte, men sikkert veien inn i NRK. Og i 2007 ble hun NRKs korrespondent i Midt-Østen, med Jerusalem som base.

Siden 1978 har betydelige endringer funnet sted i Israels politiske landskap. I dag styres landet av politikere fra høyresiden - religiøse og nasjonalistiske partier som hverken har vilje eller evne til å forhandle om fred med palestinerne.
Ideologisk er statsminister Netanyahu imot en palistinsk stat og derfor er heller ikke han interessert i å føre seriøse forhandlinger om fred.

Primæroppgaven til en journalist er å formidle urett, og det sier seg selv, at det er lett å bli opprørt når man på nært hold er vitne til en okkupasjon.
Det er også klart at ikke alle er enige om hvordan denne omstridte konflikten skal dekkes, og selvsagt bør journalister få konstruktiv og saklig kritikk.

Likevel virker det som at hvert eneste ord må veies på gullvekt for en som skal rapportere fra konflikten. Foran skjermen eller ved radioen kan det nemlig sitte noen som bare venter på å ta reporteren i en feil.
Nå er det jo slik at en reporter i NRK gjerne bruker andre ord og uttrykk enn en journalist som jobber for den kristne avisen Dagen eller en som skriver for Klassekampen.
Kompasset i NRKs dekning må utvilsomt være folkeretten og internasjonale lover. NRKs reportere kan jo ikke ha Mosebøkene som kompass for ordvalg og vinklinger. De kan heller ikke bruke charteret til Hamas som journalistisk rettesnor.

Jeg blir i hvert fall dypt rystet når jeg leser om de negative reaksjonene som Wold har fått gjennom jobben sin. Av tilbakemeldinger hun fikk fra lyttere og seere per mail, Facebook og av og til oppringinger, var nærmere 90 prosent negative.
Og det var faktisk ikke norske jøder som hadde sendt henne de mest hatefulle mailene, det var kristne og kristensionister som var verst. For dem omfatter tydeligvis ikke den kristne nestekjærligheten NRKs korrespondenter i det hellige land.

Merkelig er det at Wolds reportasjer fra land som Iran, Libanon og Saudi-Arabia ikke får slike reaksjoner, det er kun Israel-Palestina-konflikten som trigger folk til å skrive slikt.
Da er det kanskje ikke så rart at denne konflikten sies å være det politiske motstykket til LSD. Den forvrenger nemlig sansene til alle som kommer i kontakt med den, og gjør dem gale.

Boken er 312 sider lang, og Wold tar oss igjennom ulike tema som sionismen, Thomas Herzls drøm, holocaust, religiøse bosettere i de okkuperte områdene på vestbredden og krigen i Gaza (i 2008/2009), for å nevne noen.

Hun har definitivt lagt Israels historie og politikk under lupen, og skildrer landets utvikling siden det erklærte sin selvstendighet i 1948, og hvorfor det (særlig i de senere år) har vært en sterk høyredreining i landets politikk. Og etter som folket har dreiet mot høyre, blir stadig færre velgere villige til å gi avkall på (okkupert) land for å avslutte konflikten med palestinerne.

Wold skriver utvilsomt godt. Hun har en engasjerende penn, og jeg sitter i tillegg igjen med et inntrykk av at boken er svært gjennomarbeidet. Det merkes dessuten at hun er kunnskapsrik og vet å formidle et umaskert bilde av den israelsk-palestinske-konflikten. Og hun gir oss ikke bare et spennende innblikk i denne, men også i sitt eget liv og ikke minst i sitt virke som journalist og korrespondent.

Med "Landet som lovet alt" har Sidsel Wold skrevet en informativ, interessant og høyst lesverdig bok som mange bør lese.