lørdag 18. mai 2019

"Et valg for livet" av Nicholas Sparks

Et valg for livet
Nicholas Sparks
Roman
320 sider
Oversatt av Elsa Frogner
Cappelen Damm
2019

Nicholas Sparks er en av verdens mest leste forfattere. Romanene hans har solgt i over 100 millioner eksemplarer på over 50 språk. Alle bøkene har vært New York Times' bestselgere, og mange av dem er filmatisert.

Nicholas Sparks er tilbake med en bok som allerede regnes som en av hans beste, på høyde med "Dagboken".

Nicholas Sparks har alltid skrevet dype og emosjonelle romaner, som i tillegg til å være autentiske, ofte har endt opp på kinolerretet. Hans siste bok "Et valg for livet" forteller en vakker historie som visstnok (i følge forfatterens forord) delvis er basert på en sann historie.

Hope Anderson fra Raleigh i Nord Carolina er ved et veiskille i livet. Hun er en trettiseks år gammel traume sykepleier, og har vært kjæreste med Josh, en ortopedisk kirurg, de siste seks årene. Men ingen bryllupsplaner er i sikte, de er ikke engang forlovet, og den senere tid har forholdet vært preget av krangel og splid.
Par krangler. Det gjør de støtt. Etterpå diskuterer de situasjonen, lærer av sine feilgrep, prøver å tilgi, og så går de styrket videre. Men Josh ser ikke ut til å forstå en slik forestilling, og det har fått Hope til å lure på om de to fortsatt har en fremtid sammen.

Hopes far er nylig diagnostisert med ALS. Derfor har foreldrene hennes besluttet seg for å selge sommerhuset i Sunset Beach, North Carolina. Hope skjønner hvorfor foreldrene vil dette, men hun kommer til å savne stedet. I oppveksten hadde hun tilbrakt sommerferier og helger der, og hver krok og krik gjemte minner.

Hun bestemmer seg for å tilbringe en siste uke i sommerhuset, primært for å klargjøre huset for salg, men også for å ta noen vanskelige avgjørelser som vil vedrøre hennes egen fremtid.

Førtito år gamle Tru Walls har aldri vært i North Carolina før, men reiser til Sunset Beach etter å ha mottatt et brev fra en mann som hevder å være hans far. Tru har engelske røtter, men er født og oppvokst i Zimbabwe. Han har en sønn fra et tidligere forhold, og har de siste ti årene arbeidet som safari guide i Hwange nasjonalpark.

På Sunset Beach håper Tru å nøste opp i noen av mysteriene som har omgitt morens tidlige liv og gjenopprette minnene som gikk tapt med hennes død.

Når Hope og Trus veier krysses, synes tilkoblingen mellom dem å være like elektrisk som den er ufattelig. Det er kjærlighet ved første blikk. Men i de påfølgende dagene vil følelsene de har for hverandre bane vei for valg som vil sette familiære plikter opp mot personlig lykke på ødeleggende måter. Vil de følge hjertet?

Nicholas Sparks har utvilsomt skrevet noen av de vakreste og hjerteskjærende kjærlighetshistoriene som er å oppdrive i bokvrimmelen. "Et valg for livet" er enda et mesterverk.

Denne boken er nemlig en perle. Jeg behøvde faktisk ikke å lese så mange sider før jeg var helt oppslukt av historien.

Alle som leser kjærlighetsromaner vet at man leser dem for underholdningens og følelsenes skyld, og for å bli revet med av et kjærlighetsdrama som utfolder seg mellom to personer. Eller for å si det på en litt annen måte, en liten guilty pleasure som piffer opp hverdagen. Men det er slettes ingen grunn til ikke å vedkjenne seg at man leser romaner i denne sjangeren. Bøker som dette gir glede, man får et smil om munnen og et emosjonelt sus i kroppen som gir lyst til å lese mer.

Alt i alt, likte jeg denne boken svært godt, og den inneholdt mange av de ingrediensene som bøkene til Nicholas Sparks er kjent for å ha.

Som i hver sann kjærlighetshistorie er "Et valg for livet" full av lidenskap, romantikk og ødeleggende hjertesorg. Men dette er ikke klisjéfylt, i stedet er det et sant og ærlig forsøk, hvor selve livet og forpliktelsene kommer i veien.

"Et valg for livet" er for øvrig ikke bare romantisk fiksjon, boken er så mye mer enn det. En terapeutisk reise for sjelen!

Hovedpersonene Tru Walls og Hope Anderson er to skjøre sjeler, fortapte i sine egne verdener. De bringer med seg en sårbarhet og en sannferdig kvalitet til historien, noe som gjør at man både liker og holder med dem. Og med interessante forhistorier, blir man raskt trukket inn i deres sfære.

Sparks skriver godt, og han er usedvanlig dyktig til å veksle mellom et mannlig og kvinnelig perspektiv i sin fortelling, som om det var det enkleste i verden. For øvrig bruker han ikke tid på lange miljøbeskrivelser, men nok til at jeg får en svært god stedsfølelse. Eksempelvis blir stranden på Sunset Beach nærmest som en egen karakter. Og som alltid med Sparks, er historien han forteller uventet, rå, emosjonell og til tider særdeles gjenkjennelig.

Historien handler om valgene vi alle tar og veiene de leder oss på.

Du kan like godt forberede deg på en sjelsettende historie, hvis du har ambisjoner om å lese denne boken. Sørg for all del å være alene når du setter i gang. Denne romanen vil nemlig fremkalle en del tårer. Det er derfor lurt å ha en stor eske med servietter i den umiddelbare nærhet.

Det kommer alltid til å være tvilere når det gjelder kjærlighet. Å forelske seg er den letteste delen; å få denne kjærligheten til å vare midt i livets forskjellige utfordringer er en flyktig drøm for mange. Men hvis du leser denne historien med en følelse av under, vil kanskje din tro på den fabelaktige kraften som kjærlighet kan utøve på menneskers liv, bli fornyet.

"Et valg for livet" er kanskje ikke Nicholas Sparks beste roman, men så absolutt en bok som sterkt kan anbefales, særlig hvis du er på jakt etter en kjærlighetsroman som muligens er mer trist enn de fleste.

tirsdag 14. mai 2019

"Dunbar" av Edward St. Aubyn

Dunbar
Edward St. Aubyn
Roman
250 sider
Oversatt fra engelsk av Ragnhild Eikli, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Edward St. Aubyn (f. 1960) er en av engelsk litteraturs fremste stilister, og kommer fra London. Han er utdannet ved Westminster School og Keble College på Oxford University. Han har skrevet åtte romaner, og er mest kjent for de hyllende bøkene om Patrick Melrose. Melrose-bøkene har vunnet flere priser, og for romanen "Morsmelk" ble han nominert til Man Booker-prisen. Bøkene er også filmatisert, og den kritikerroste TV-serien fikk navnet Patrick Melrose.

"Dunbar" er en mørk og humoristisk familietragedie og en gjenfortelling av en av Shakespares mest leste dramaer, "Kong Lear".

Kan man ta en av Shakespeares aller største tragedier og gjøre den humoristisk uten å ta det tragiske ut av historien? Denne tanken har nok streifet Edward St. Aubyn før han bestemte seg for å gjenfortelle klassikeren "Kong Lear". Hvor vellykket det har vært, er det nok delte oppfatninger om. Selv om mine kjennskaper til "Kong Lear" er minimale, fant jeg likevel denne romanen svært så fornøyelig.

Hovedpersonen i boken er Henry Dunbar. Han er en aldrende mediemogul som har tjent sin formue gjennom det globale medieimperiumet Dunbar Trust.

Dunbar er en mann som alltid har strukket seg mot fremtiden, brakt forretningene til stadig nye kontinenter, og tatt i bruk ny teknologi, ikke fordi han har spesielt god innsikt i den slags eller liker å benytte det selv, men fordi det luktet av noe nytt.

Men nå må han gjenvinne sitt imperium og på samme tid slippe ut av klørne til sine to eldste døtre, Megan og Abigail (Abby), som ikke har skydd noen midler for å overta farens milliard virksomhet og vippe ham av pinnen for sin egen gevinst.

Når Romanen begynner holdes Dunbar fanget på et finere sanatorium i Lake District, i Nordvest- England.

Dunbars livlege har nemlig rottet seg sammen med Megan og Abby, og gitt ham et medikament som har fått han til å miste forstanden. På denne utspekulerte måten har de vært kapable til å få faren ut av veien, slik at de fritt kan utføre sine listige planer uten hans innblanding.

Dunbar hadde egentlig pensjonert seg, men angret på det straks det gikk opp for ham hva de to jentene var ute etter.

Nå planlegger han, sammen med medpasient Peter, en dement og alkoholisert komiker, å flykte fra sanatoriet for å komme hjem og få ordnet opp i alt. Dunbars mål er å få alt tilbake, og når han har fått tilbake makten, skal han straffe de to onde døtrene sine og overlate imperiet til sin yngste datter Florence (som han for øvrig også har hatt sine uoverensstemmelser med og derfor tidligere utelatt fra sitt testamente).

De to herrene blir ledsaget av en eldre kvinne, som i hvert fall er det man vil kalle gal, og Henry Dunbars kredittkort - det som døtrene ennå ikke har fått tak i. De tre begir seg ut på en flukt, med Dunbars familie hakk i hæl.

For Megan og Abby vil gjøre alt de kan for å finne ham og få han innlagt igjen. Florence derimot er bekymret for sin far og starter også et søk etter ham i kappløp med søstrene.

I mellomtiden må Dunbar kjempe for sitt liv, og for ikke å falle inn i de monstrøse eldre døtrenes klør, i det kuperte og iskalde engelske landskapet. Ikke en lett oppgave for en gammel senil mann, som ikke helt har kontroll over tankene sine.

Nå blir han jaktet på av alle sine tre døtre, for han kan fremdeles forpurre de to eldstes maktovertakelse - hvis han i det hele tatt når frem til styremøtet i tide...

"Dunbar" er en satirisk og sort-humoristisk familietragedie, en samfunnskritisk bok og en undersøkelse av tema som grådighet, makt og tilgivelse.

Historien som fortelles er morsom og spennende, og den har et svært brokete og interessant persongalleri.

Henry Dunbars yngstedatter Florence er utvilsomt den det er lettest å identifisere seg med i "Dunbar". Hun er sannsynligvis det nærmeste man kommer en sunn, stabil, karakter i boken.

Hvis man fra før av er kjent med Shakespeares "Kong Lear", vet man nok hvordan det hele ender, men jeg vil tro at det ikke har så veldig mye å si.

For St. Aubyn har ikke bare transportert "Kong Lear" til vår moderne verden, og erstattet kongeriket med et medieimperium. Han har samtidig krydret historien med humor og en iskald presentasjon av overklassens grådighet og prinsippløshet, selv om den fremstilles på et nokså karikert vis.

Han har visstnok beholdt den samme ironien, hevnlysten og grådigheten man finner i Shakespeares originale historie.

Uansett, det er sjelden jeg kommer over en bok som er så mørk og samtidig så humoristisk.

Historien er dessuten velskrevet, tempoet er høyt, dramaet er tydelig, og miljøbeskrivelsene er grundige nok til at man nærmest kan se omgivelsene for seg mens man leser, uten at de dveler for lenge.

Med sine 250 sider, er ikke denne boken spesielt lang, men på den annen side er den så handlingsmettet at man sitter som klistret til sidene.

"Dunbar" er både en mørk og humoristisk roman, men definitivt ikke noe for den overfølsomme leser - kanskje ikke så rart med tanke på Shakespeare-skuespillet den er basert på. Boken forteller en halsbrekkende historie, som tidvis kan være litt vanskelig å følge, men som likevel har stor underholdningsverdi. Anbefales!

mandag 6. mai 2019

"Dvalen" av Camilla Grebe

Dvalen
Camilla Grebe
Krim
474 sider
Oversatt fra svensk av Elisabeth Bjørnson
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Camilla Grebe er født i 1968 og bor i Stockholm. Hun er utdannet siviløkonom, og var blant annet med å starte lydbokforlaget Storyside.

Sammen med søsteren Åsa Träff debuterte hun som forfatter høsten 2009 og skrev fire bøker om psykologen Siri Bergman. Tre av dem ble utgitt på norsk.

Camilla Grebes første selvstendige krim, "Når isen brister", utkom på norsk i 2016, og "Husdyret" i 2018. "Husdyret" er kåret til årets beste krim i Sverige i 2017 av Svenska Deckarakademin, og tildelt Glassnøkkelen 2018 for beste nordiske krim av Skandinaviska Kriminalsällskapet.

"Dvalen" er en fremragende krim med alt hva det innebærer. Et gjennomført plott, uventede vendinger i handlingen og hovedpersoner man bryr seg om. Historien utspiller seg i Stockholmsområdet, og kunne nærmest vært tatt ut av virkeligheten. Det er en skremmende fortelling om en samtid preget av narsissisme og grenseløshet, men også en skildring av en kjærlighet som er sterk nok til å overvinne mørket. Handlingen er svært realistisk og gjennomtenkt, og dessuten fikk den meg til å tenke annerledes vedrørende aktuelle problemstillinger.

"Dvalen" er en psykologisk krim der vi følger tre personer på samme tid. Det overordnede temaet er kjærligheten mellom foreldre og barn. Det er imidlertid mange måter man kan elske sine barn på, og kjærligheten synes ikke alltid å være ubetinget. De seks delene i boken er bygget opp rundt fortellingen om Jonas i Det Gamle Testamentet.

Kriminalinspektør Manfred Olsson er gift med Afsaneh og har datteren Nadja. En dag faller Nadja ut av et vindu. Hun overlever, men blir lagt i kunstig koma. Mens Manfred etterforsker noen brutale mord som synes å være narkotikarelaterte (hvor likene av to unge menn er funnet i vannet, surret inn i jernkjettinger), søker Afsaneh trøst i et chatteforum på internett hvor foreldre kan dele bilder og oppdateringer om deres alvorlig syke og funksjonshemmede barn. Manfred liker det ikke, og frykter at livet på nettet etter hvert vil lede til at alle lever i en slags dvale.

Attenårige Samuel, er en rastløs tenåring som bor alene med sin religiøse mor. Selv om han er en begavet fyr, har han droppet ut av skolen og rotet seg bort i narkotikahandel. Da han må flykte fra narkobossen Igor, finner han seg en jobb som assistent for en sterkt hjerneskadet ung mann som ligger i koma og blir tatt vare på av sin mor Rakel. Det passer ham godt at de bor avsides til, ute ved havgapet i skjærgården. Men det varer ikke lenge før tilværelsen hos den sørgmodige Rakel og hennes sønn Jonas tar en grusom vending.

Pernilla er Samuels mor. Hun er vokst opp i et religiøst miljø uten sin mor som måtte reise bort fordi hun hadde vært utro mot ektemannen. Da Pernilla ble mor til Samuel i ganske ung alder, forlangte faren hennes, som for øvrig var pastor i frimenigheten, at hun skulle bryte alle bånd til barnefaren, og at han i stedet skulle hjelpe henne med å oppdra gutten. Hun har aldri noensinne i løpet av alle de årene som har gått siden Samuel ble født, innledet noe nytt forhold - ikke fordi hun ikke har villet, men fordi Samuel var et krevende barn allerede fra første dag. Selv om Pernilla er sterkt knyttet til både Samuel, faren og sin tro, finner hun det vanskelig å forholde seg til det presset som både den nåværende pastoren i menigheten og faren legger på henne om å slippe taket i Samuel.

"Dvalen" er enda en spennende, velskrevet og veldrevet krim fra Camilla Grebe.

Og hvis du liker en psykologisk krim som kryper under inn under huden på deg, er boken så definitivt verdt noen timer.

Historien fortelles i et forholdsvis langsomt tempo, men den er likevel vanskelig å gi slipp på - både underveis og etterpå. Det er flere overraskelsesmomenter og jeg hadde ikke gjennomskuet avslutningen før den mer eller mindre ble servert meg.

Grebe evner å holde spenningskurven jevnt stigende, samtidig med at hun navigerer sikkert i en handling som konstant forgreiner seg i uventede retninger. Og nettopp derfor holdt hun meg fanget gjennom hele romanen.

Grebes persongalleri fungerer i det store og hele veldig bra. Personene får kropp og karakter, blir troverdige og hever seg over bokens sider.

Perspektivet skifter mellom de tre hovedpersonene Manfred, Samuel og Pernilla. På ypperlig vis veves det hele sammen og kulminerer i en særdeles dramatisk avslutning. Disse tre karakterene er beskrevet godt og autentisk. Det samme kan sies om situasjonene de befinner seg i. Som leser kommer man tett innpå dem, og det er vanskelig å ikke holde med dem - og samtidig, men ikke minst, ha medlidenhet med dem. Man håper at Manfreds datter Nadja skal våkne opp og at hun ikke er hjerneskadet. Man håper at Pernilla får mot til å gi pastoren i menigheten et spark bak, og at Samuel vil klare seg.

I det hele tatt synes jeg at personskildringene er meget gode, og de viser tydelig at uventede hendelser i ens liv kan snu opp ned på alt.

Boken er en uavhengig fortsettelse av "Når isen brister" og "Husdyret", men det er svært få referanser til de to foregående bøkene, så man kan enkelt lese denne på selvstendig grunnlag.

Det er sjelden jeg leser en krim der jeg også blir presentert for problemstillinger fra virkeligheten, men det er hva Camilla Grebe gjør i "Dvalen".

For selv om dette primært er en krim, dveler også historien ved noen viktige temaer. Boken handler hovedsakelig om familieforhold og sosiale medier. Når man står i fare for å miste sine nærmeste - og kanskje samtidig føler at man ikke helt kan håndtere det, er det lett å ty til sosiale medier for å få bekreftelse. Der vil man få mange indikasjoner på hvor synd det er på en. På denne måten blir det vist hvorledes sosiale medier kan bidra til å fremme og understøtte narsissisme - selv om man kanskje ikke kan se det selv, når man står i det.

Dette er derfor både en krim og et samfunnskritisk innspill - det vil si en krim som vil noe mer enn å underholde. Og den delen synes jeg fungerer meget bra!

"Dvalen" er en svært god bok og et veldig godt alternativ til de alt for mange urealistiske og heseblesende kriminalromanene som finnes på markedet.

Det er ikke uten grunn at Camilla Grebe ble tildelt Glassnøkkelen 2018 for beste nordiske krim, og jeg håper hun har mange flere historier å fortelle. Jeg ser frem til mer fra hennes penn.

Anbefales!

lørdag 4. mai 2019

"Gullburet" av Camilla Läckberg

Gullburet
Camilla Läckberg
Krim/Thriller
372 sider
Oversatt fra svensk av Kari Bolstad
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Camilla Läckberg er en av Sveriges mest leste forfattere. Hennes ti bøker i Fjällbacka-serien er solgt i over 23 millioner eksemplarer i 60 land. Hun er også en suksessrik forretningskvinne og en av grunnleggerne i Invest In Her, et investeringsselskap som arbeider for kvinnelig entreprenørskap og økt likestilling.

"Gullburet" er den første boken i en ny serie.

Det er en gripende roman om en kvinne som blir bedratt og utnyttet, men tar kontroll over sin egen skjebne. En dramatisk beretning om svik, oppreisning og hevn.

Med "Gullburet" har Camilla Läckberg tatt et nytt skritt i forfatterskapet. Denne gangen har hun ikke skrevet en kriminalroman om forfatteren Erika Falck og politimannen Patrik Hedström, og en drapssak eller to som må oppklares.

Dette er nemlig noe ganske annet. Hovedpersonen i "Gullburet" er for øvrig fra Fjällbacka, som de to ovennevnte, men der stopper også alle likhetene. Denne boken kan kategoriseres som psykologisk thriller eller domestic noir, og jeg synes at Läckberg over all forventning lykkes med sjangerbyttet.

Faye har alt man kan ønske seg. En kjekk suksessrik ektemann (Jack), en elsket datter (Julienne) og en luksuriøs leilighet i den fineste delen av Stockholm.

Hun har den perfekte familien, og de frekventerer kun i de beste sirkler. De hører til der. I det minste sett fra utsiden.

Men mye er slettes ikke som det ser ut på overflaten. For mørke minner fra oppveksten i Fjällbacka jager Faye, og hun føler seg stadig mer som fange i et gullbur. Hun gjør alt for at ektemannen skal ha det komfortabelt og være tilfreds. Hele tiden. Også de gangene hun må gå på kompromiss med seg selv. En gang var Faye en sterk kvinne med ambisjoner, men for Jacks skyld har hun gitt opp alt.

Dessuten er Jack manipulerende og hans tiltagende psykiske terror går på nervene løs for Faye. Hun har begynt å tvile på seg selv - for Jack har jo rett i alt, det har han alltid hatt.

Da hun oppdager at han er utro, blir hele Fayes verden rasert.

Til å begynne med er hun handlingslammet, men dernest bestemmer hun seg for å ta igjen og går i gang med å planlegge en grusom hevn.

"Gullburet" er en psykologisk thriller om å miste seg selv og finne tilbake igjen.

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk før jeg begynte på denne boken. Men jeg tror det bunner i at jeg er så glad i bøkene om Erica Falck og Patrik Hedström, og har fulgt dem siden Läckberg kom ut med den første boken ï Fjällbacka-serien. Dessuten tar det litt tid å bli vant med et annet univers og en annen karakter.

Men skepsisen forsvant raskt. Jeg ble nemlig helt overrumplet og kan ikke annet enn å bøye meg i støvet for Läckberg. For hun har stor innsikt i denne verdenen. Det føles autentisk, og det hele er så godt skrudd sammen, og velskrevet, at det ikke går ubemerket hen.

I "Gullburet" har hovedpersonen Faye helt oppgitt sine egne ambisjoner for å tilfredsstille ektemannens ønsker og behov. Faye satte sin egen utdanning på vent, for i stedet å hjelpe og støtte Jack i hans drømmer. Senere, etterlatt uten noen penger, forteller Läckberg om Fayes kamp for å hevne seg på sin tidligere mann og samtidig ødelegge ham.

Romanen retter et spesielt fokus på psykisk vold, og hvorledes man reagerer (eller kan reagere) når man blir utsatt for den på daglig basis. Hvordan man lærer seg å leve med ting, finne seg i mer enn man burde. Men man kan ikke se at noe er galt, fordi når man innprentes med at man er udugelig, så ender man opp med å tro på det selv.

Handlingen følger Fayes kamp for å komme på fote igjen. Hennes kamp for å finne seg selv, og hvordan hun tenker å hevne seg på mannen som stjal hennes identitet, liv og datter.

Parallelt fortelles en historie som går tilbake i tid. En historie som følger Fayes liv i Fjällbacka før hun dro til Stockholm. Her gjøres det rede for hvorfor hun plutselig forandret sin identitet og ikke ville finne seg i mer.

Livet i Fjällbacka var nemlig uutholdelig, og hun kunne ikke komme seg fort nok vekk fra det klaustrofobiske lille stedet. Det kvalte henne med sine pittoreske smug og nysgjerrige mennesker med blikk som aldri lot henne være i fred.

Til slutt tok hun konsekvensene av det, pakket sine få eiendeler, hevet alle pengene sine i banken og dro av gårde til Stockholm.

I tillegg til Faye, er det også flere sekundære karakterer i boken. De mest fremtredende av disse er Fayes mann Jack og hennes beste venninne Chris.
Jack er ikke en sympatisk mann. Han er manipulerende, egoistisk og tvers igjennom ubehagelig. Chris derimot er festlig, hardt arbeidende og generelt et hyggelig bekjentskap.
Samspillet mellom karakterene blir godt skildret, selv om noen av dialogene kan fremstå en smule konstruerte.

Camilla Läckberg har for øvrig en fantastisk evne til å fortelle en god historie, og ikke minst til å gi karakterene sine liv. Her er Faye ikke noe unntak.

"Gullburet" er en skikkelig pageturner. Imidlertid er det ikke en roman som etterlater seg veldig dype spor.

Selv om jeg ikke er ubetinget begeistret, hadde jeg likevel en overveiende positiv leseopplevelse, og allerede nå gleder jeg meg til å lese den neste boken i serien, når den blir utgitt.

Hvis du er glad i kriminalromaner med blod og innvoller i store mengder, må du holde deg unna "Gullburet" fordi den mer eller mindre er blottet for den slags. Men er du glad i psykologiske thrillere og domestic noir, er dette en bok du ikke bør gå glipp av. At "Gullburet" også har noe på hjertet, utover en velskrevet og spennende historie, trekker så absolutt heller ikke ned.

fredag 26. april 2019

"Hverdagsbobler" av Björg og Dora Thorhallsdottir

Hverdagsbobler
Björg og Dora Thorhallsdottir
Selvutvikling
216 sider
Pitch Forlag
2019

Dora - EQ-terapeut og standupkomiker - bidrar med verktøy og gode tips.
Björg, som en av Norges mest populære kunstnere, skaper magi med sine bilder og historier.

Slutt å be om unnskyldning for at du er du. Ta plass. Synes. Lev DITT liv. 

Norske kvinner har potensiale til å være verdens lykkeligste, men hverdagen er for mange en kamp med å overvinne lange gjøremålslister og forventninger av alle slag. Vi dundrer av sted for å oppnå mer, kjøpe mer og være bedre versjoner av oss selv, men fordi vi ikke helt lykkes med alt det, opplever vi ikke gleden av det vi faktisk gjør og har. Kanskje er du også ofte litt utilfreds og drømmer om mer tid, overskudd og glede?

"Hverdagsbobler" er en humoristisk, inspirerende og livgivende bok om å tørre å ta hele seg i bruk.

Søstrene Björg og Dora Thorhallsdottir har begge holdt foredrag om hvordan man skal få det bedre med seg selv, men med ulike innfallsvinkler. Dora som relasjonsterapeut, Björg med egne historier og erfaringer etter å ha snakket med så mange, særlig kvinner, om nettopp dette temaet.

I "Hverdagsbobler" har de flettet sammen historiene sine, og vil at andre skal kunne kjenne seg igjen i dem. Derfor har de valgt å fortelle om diverse hendelser der de selv har kommet til kort.

Med mange eksempler fra eget levd liv forteller søstrene om sine hindringer, oppturer og nedturer.

Boken gir gode verktøy til å flytte dine egne grenser og utfordre holdninger vi undertrykker i hverdagen.

Og jeg er sikker på at Björgs fantastiske bilder vil inspirere til å vekke motet i deg, slik at du kan leve ut drømmene dine og ta den plassen du er ment til å ta.

Søstrene utgir seg ikke for å være nye selvhjelpsguruer som har funnet opp kruttet på nytt, og de har heller ikke helt gammel vin på nye flasker.

Likevel utvider "Hverdagsbobler" horisonten din på et helt unikt vis.

For Thorhallsdottir-søstrene skriver så lidenskapelig og personlig, med både empati og nærvær, at jeg ikke kan få nok av den energien de bringer med seg inn i boken.

Mange av tipsene i boken kan for øvrig leses i andre bøker om selvutvikling, men en av de store styrkene med "Hverdagsbobler" er at den er skrevet på et svært lettleselig språk.

Boken er dessuten en invitasjon til å gjenerobre sider av seg selv - og drømmer, begjær og lengsler - som tidligere har vært forbudt territorium. En oppfordring til å stå ved hele seg selv, uten skam eller selvbedrag. Å våge å leve et mer ærlig og autentisk, og ikke minst boblende liv.

For det er jo det det egentlig handler om: den vidunderlige følelsen av å kjenne gleden boble. Vi higer alle etter den. Du vet, når det bobler av begeistring, mestring, entusiasme eller kjærlighet - det finnes ikke noe bedre enn det!  Det er visstnok ambisjonen med denne boken også - som har fått navnet "Hverdagsbobler", fordi det kanskje hovedsakelig er i hverdagen vi trenger å kjenne på den boblende følelsen i kroppen.

"Hverdagsbobler" gir stoff til ettertanke, og den kan hjelpe deg med å se verden i et litt annet perspektiv.

Björg og Dora er herlig uselvhøytidelige. Få tips, verktøy og inspirasjon. Og le masse. Sitt tilbake i stolen og nyt. Dette er nemlig først og fremst en skikkelig feelgood-bok!

Det er utgitt mange bøker om selvutvikling, men dette er definitivt en av de bedre. Det er den ideelle gaven å gi seg selv, hvis man vil bruke litt tid på å tenke gjennom livet mens man slapper av og nyter vårværet.

Jeg gir boken mine beste skussmål for den utrolige inspirerende opplevelsen som alle fortjener å oppleve, nemlig å bli bedre kjent med seg selv og sine reaksjonsmønstre. Det vil være begynnelsen på en reise som ikke stopper når du først fanger den gnist og iver som forfatterne har lagt i den. En skikkelig herlig leseopplevelse!

Kan virkelig anbefales. Flott bok. En sann øyeåpner. Deilig fordomsfri.

Takk Dora og Björg for at dere skrev denne boken!


søndag 21. april 2019

"Tante Plante redder biene" av Stine Heggedal

Tante Plante redder biene
Stine Heggedal
Illustrasjoner: Giulia Rivolta
Barnebok, 3-6 år
39 sider
Kolofon Forlag
2019

"Tante Plante redder biene" er forfatter Stine Heggedals første bok.

Et monster går amok! Tante Plante og vennene hennes må redde biene!

På en koselig liten gård i det magiske kongeriket Poppelskogen jobber Tante Plante.

Én dag kommer Daniel Due flyvende med et brev til henne fra Balder Bie i Bjørkeby. Han ber om hjelp. Det er nemlig et monster som ødelegger blomsterengen til biene.

Hun skynder seg avgårde, og i full fart galopperer hesten Frida Fjording med Tante Plante på ryggen gjennom Poppelskogen.

For hvis hun ikke hjelper biene med å få tilbake blomsterengen sin, så vil epler, jordbær og blomster forsvinne.

På veien til Bjørkeby får hun med seg Emmy Eplesaft og Sam Søledam.

Vel fremme, ser hun at det store kjempestore monsteret som har ødelagt blomsterengen og spist opp alle blomstene, er en gravemaskin. I følge Rik Rikesen skal det bygges en såpefabrikk der.

Han er ikke villig til å stoppe det pågående arbeidet, men går med på at biene kan få beholde blomsterengen sin hvis Tante Plante og vennene hennes klarer å lage en ny blomstereng der på en time.

Rikesen vet jo at det ikke er mulig å lage en blomstereng på en time.

Tante Plante har en idé, men vil hun klare å skape en ny blomstereng i tide?

"Tante Plante redder biene" er en veldig søt, underholdende og lærerik barnebok.

Språket er levende og lett tilgjengelig, og vil - som bokens fine visuelle uttrykk - tiltale målgruppen.

Boken er et godt redskap for å hjelpe barnet med å forstå hvorfor alt i naturen henger sammen med alt, og hvorfor biene trues av tap av blomsterenger.

Bokens tematikk om bienes viktighet formidles gjennom den artige historien og de barnevennlige tegnene. Det gir boken humor og letthet, samtidig med at det er et alvorlig bakteppe. Det synes jeg er en veldig fin blanding.

Giulia Rivolta, som har illustrert boken, har virkelig gjort et godt stykke arbeid. Illustrasjonene er vakre og inviterer oss direkte inn i det magiske universet som Stine Heggedal skriver om.

For øvrig har boken en flott og innbydende forside. Dessuten er trykket av det delikate slaget og selve innbindingen solid.

"Tante Plante redder biene" er primært en høylesningsbok for de yngste barna, men vil også fungere som en les-selv barnebok for eldre barn, forutsatt at den unge leseren er ganske god til å lese.

Fine illustrasjoner, fin historie og et viktig budskap - hva mer kan man ønske seg av en barnebok? Den er spesielt egnet til høytlesning for barn mellom 3 og 6 år.

Alt i alt er "Tante Plante redder biene" en barnebok som jeg klart kan anbefale.



onsdag 17. april 2019

"Søsteren min er superhelt" av Damon Young

Søsteren min er superhelt
Skrevet av Damon Young
Tegnet av Peter Carnavas
Barnebok, 3-6 år
34 sider
Gjendiktet av Espen Hagerup
Egmont Kids Media
2019

En søster kan skåre et praktmål og vinne en kamp helt alene. Men søsteren min er superhelt og løfter troll for å trene.

Alle søstre er forskjellige, men tenk om søsteren din var virkelig spesiell? Hva om søsteren din var ... superhelt?

"En søster kan kle seg i dongeri og synge seg hes mens hun rocker. En søster kan gå i sarong og hoppe omkring uten sokker. En søster kan løpe i shorts og fly dragen sin høyt over trærne. Men søsteren min er en superhelt og har truse utenpå klærne."

Slik begynner denne søte høytlesningsboken som handler om en ualminnelig storesøster.

Noen har irriterende, bortskjemte og selvopptatte storesøstre. Men bokens forteller har sin unike superheltsøster. En slik søster som alle ønsker seg ... "Noen søstre kjører scooter langs veien forsiktig og pent. Min søster er en superhelt som flyr rundt månen tidlig og sent."

"Søsteren min er superhelt" er en herlig høytlesningsbok for barn i alderen 3-6 år.

Historien som er av det underholdende slaget, fortelles på vers, og jeg synes at Espen Hagerup har gjort en utmerket jobb med oversettelsen, siden det hele både rimer, og det er en god rytme i versene.

Språket er enkelt, humoristisk og billedskapende.

Peter Carnavas artige illustrasjoner gir en god visualisering av historien, og er ikke minst med på å fremheve handlingen. Det er lett å forstå hva som skjer.

Dessuten er illustrasjonene, som er utført i tusj og akvarell, i positive farger og derfor med på å skape en hyggelig atmosfære.

For øvrig har boken en god, stiv innbinding og historien er skrevet med stor skrift på lekkert, slitesterkt papir.

"Søsteren min er superhelt" er en veldig fin bildebok og som skapt for høytlesning. Den vil også fungere godt som godnattbok etter en lang og aktiv dag. For lytteren er det mye å se på, mens leseren kaster seg over de morsomme rimene om superhelt-søsteren. Boken innbyr til å bli lest om og om igjen i et varmt fellesskap mellom barnet og den voksne oppleser.

Hvis du vil bli populær blant barn i alderen av 3-6 år, er "Søsteren min er superhelt" et opplagt valg. Det er god underholdning, også for leseren, fordi det er en glede å lese boken høyt med dens språklige finurligheter.

En supermessig høytlesningsbok til ære for alle søstre der ute!


søndag 14. april 2019

"Rubiks kube og den femte beatle" av Hans Olav Hamran

Rubiks kube og den femte beatle
Hans Olav Hamran
Ungdomsbok
320 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Hans Olav Hamran (1967) er forfatter og IT-leder. Han debuterte med den selvpubliserte e-boka "God glid" høsten 2012. Den toppet listen over mest solgte e-bøker på iTunes i Norge den skisesongen og ble senere utgitt som bok på Gyldendal.

"Rubiks kube og den femte beatle" er hans første roman og foregår i det Fredrikstad Hamran kjenner fra oppveksten.

Pappa sa en gang at nitti prosent av verdens onde mennesker går på ungdomsskolen, og at det burde vært attenårsgrense for å gå der. Han har et poeng.

Ungdomstiden er sjeldent en dans på roser, men for Fredrikstad-gutten Anders Underdal er den ekstra vanskelig. Han er nemlig den eneste på Haugeåsen ungdomsskole som er Beatles-fan. Fan av en gruppe som ble oppløst da han var tre år gammel. Livet hadde vært enklere om han hadde likt KISS, som de andre i klassen.

Da Anders om morgenen den 9. desember 1980 får vite at John Lennon er skutt og drept utenfor Dakota-bygningen i New York, innser han at drømmen om en gjenforeningskonsert for The Beatles er i grus. Bandet finnes ikke mer. For såvidt forsvant de i LSD, Yoko Ono og uvennskap på slutten av sekstitallet.

Broren Harald mener at familien uansett ikke hadde kommet seg dit, i og med at de aldri reiser noe sted, om The Beatles faktisk hadde blitt gjenforent.

Anders bestemmer seg for å oppsøke de resterende Beatles-medlemmene. Han får med seg den lett forfyllede læreren Pølsa, og sammen møter de gærne pønkere og lukkede eiendommer. Når de bestemmer seg for å snike seg inn på en James Bond-premiere for å prøve å få et glimt av idolene sine, blir situasjonen rimelig kaotisk. Og kanskje kan det muntre opp moren, som ikke alltid klarer å stå opp av sengen.

Dessuten kan det imponere Julia, jenta som Anders har vært forelsket i siden det første året på ungdomsskolen, og det er ingenting som tyder på at det skal gå over.

"Rubiks kube og den femte beatle" er en bok om å vokse opp i en tid preget av store forandringer.

Den handler om å være ung, om å bli voksen, om å måtte stå i det. Om den ensomhet og usikkerhet man føler innerst inne, men som man for Guds skyld ikke vil innrømme.

Handlingen følger de tre kameratene Anders, Frode og Brigt fra 9. desember 1980 (dagen etter at John Lennon blir skutt) frem til de er russ seks år senere.

Hans Olav Hamran tegner et fint bilde av ungdomslivet og de vanskelighetene vi alle må gå gjennom i fasen mellom barndom og voksen.

Karakterskildringene hans er helstøpte og solide, og det vil være ganske enkelt for den enkelte leser å gjenkjenne både følelser og stemninger.

For oss som kan huske 1980-årene, er boken et hyggelig gjensyn med en svunnen tid. Men den er mye mer enn bare et nostalgisk tilbakeblikk.

Selv om handlingen er lagt til åttitallet, er tematikken både tidløs og relevant. Det er en bok om å holde sammen som en familie, om vennskap og forelskelse, om å vokse opp, tørre å være annerledes, og om finne sin identitet og tilhørighet.

Men den bør også få oppmerksomhet på grunn av sine litterære kvaliteter. Dette er nemlig en velskrevet bok, skrevet i et svært levende og variert språk.

Språket er også ærlig og direkte, noe som gjør det fengende. Ellers er det fint at alt ikke er pakket inn i vanskelige ord og lange setninger, men primært skrevet til målgruppen.

For øvrig er boken lettleselig og ikke for lang. Det må likevel nevnes at det er noen tidshopp i historien som kan forvirre en litt utrent leser. Men jeg synes ikke at det gjør boken mindre leseverdig.

Boken er delt inn i tre deler, og musikken er gjennomgående.

Forfatteren skriver i etterordet at møtene med Beatles-medlemmene er lagt til steder hvor de faktisk oppholdt seg på det aktuelle tidspunkt. The Beatles' gjøremål er dokumentert fra dag til dag gjennom hele sekstitallet, men at de reiste til Sveits i 1963, har ikke tidligere vært kjent. At The Beatles i 1963 ble invitert til Montreux for gjøre en internasjonal TV opptreden på Rose d’Or (Gullrosen), men senere ble avvist av den sveitsiske produsenten er kjent. Men at de faktisk reiste på bomtur til Montreux, har ikke tidligere vært dokumentert.

Han forteller videre at møtet med Paul McCartney og George Harrison, er skrevet over en historie som sto på trykk i magasinet "With a little help from my friends".

Ringo Starr og hans daværende kone, Barbara Bach, var ofte å se på premierer og store fester. I en BBC-reportasje fra Englands-premieren av filmen "Never Say Never Again" ser man Ringo og Barbara i et kort øyeblikk idet han holder opp sine blå billetter.

"Rubiks kube og den femte beatle" er en flott ungdomsroman om å vokse opp og finne seg selv i en forvirrende verden.

Hans Olav Hamran beskriver livets fortredeligheter og dets merkelige, skarpe eksistens med humor og varme, noe som gjør at man sitter som klistret til sidene og ser frem til hans neste roman. Anbefales!

onsdag 10. april 2019

"Den lille bistroen i Bretagne" av Nina George

Den lille bistroen i Bretagne
Nina George
Roman
304 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm
2019

Nina George er journalist og forfatter av bøker innen ulike sjangere. Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd med "Den lille bokhandelen i Paris" (tidligere utgitt på norsk med tittelen "Det litterære apotek") som er solgt til 35 land og gikk rett inn på New York Times' bestselgerliste da den kom ut i USA. Også "Den lille bistroen i Bretagne" er blitt en internasjonal suksess. Nina George er gift og bor i Hamburg.

"Den lille bistroen i Bretagne" er en hjertevarm roman om en moden kvinnes desperate forsøk på å leve livet og ikke bare overleve.

Den seksti år gamle Marianne Messman fra Celle i Tyskland lengter etter å komme seg ut av ekteskapet med sin ufølsomme og kontrollerende ektemann, Lothar.

Hun føler at livet ikke oppleves meningsfullt og at det derfor ikke er mer verdt å leve. På en dagstur til Paris, bestemmer hun seg for å gjøre ende på det ved å kaste seg fra Pont de Neuf-broen ned i elven Seinen, men blir reddet fra å drukne av en forbipasserende hjemløs mann.

Mens Marianne er innlagt på sykehuset og forsøker å komme seg til hektene, kommer hun over et maleri av den lille idylliske havnebyen Kerdruc i Bretagne, og beslutter seg for å dra dit og søke lykken ved kysten.

Vel fremme i Bretagne blir hun venn med et knippe fargerike personer som møtes på en bistro ved vannkanten. Omgitt av deilig mat, musikk og latter, oppdager Marianne en ny side ved seg selv; lidenskapelig, bekymringsløs og sterk - helt til fortiden innhenter henne.

"Den lille bistroen i Bretagne" er en roman som både underholder og berører. Den forteller en historie full av varme, glede, sorg og ikke minst humor.

På mange måter er dette en fornøyelig kjærlighetsroman, men Nina George skriver den slik at den aldri blir søtladen. Og gjennom sin historie viser hun oss at livet ikke behøver å være som det er. Det handler om å heise seil, kaste fortøyningene og åpne opp for det som måtte ligge der ute. Ingenting om at gresset er grønnere på den andre siden, men å søke etter lykken der man ikke nødvendigvis forventer å finne den. Det er en historie om å holde alle sanser åpne, og være innbydende til det som kommer på ens vei.

Jeg tror forfatteren ønsker å fortelle oss at uansett hvor håpløs situasjonen din er, er det viktig at du selv tar kontroll over den og får vendt den til din fordel.

Mariannes transformasjon fra grå mus til en moden kvinne med mot på både livet og kjærligheten er i hvert fall fint skildret.

Språket er godt, og personskildringene går rett inn. Dessuten er beskrivelsene av Bretagne så sjarmerende at de umiddelbart vekker reiselysten.

Det er vanskelig å skrive en bok som dette uten at det blir platt, klisjéfylt og trivielt. "Den lille bistroen i Bretagne" er ikke en slik roman. Nina George har her skrevet en historie som er fortryllende, enkel og rørende. Selv om den kanskje ikke har så mye nytt å melde, blir den fortalt på en interessant og annerledes måte.

Er du er på utkikk etter en hyggelig bok med tematikk som innbyr til refleksjon, uten å bli for tung, er "Den lille bistroen i Bretagne" et perfekt valg.

Derfor vil jeg anbefale boken til alle som er på jakt etter en oppløftende og romantisk historie, behandlet med et dypere og mer alvorlig anslag enn eksempelvis en tradisjonell chick-lit.

lørdag 6. april 2019

"Eremittedderkoppen" av Fred Vargas

Eremittedderkoppen
Fred Vargas
Krim
458 sider
Oversatt av Eve-Marie Lund, MNO
Aschehoug
2019

Fred Vargas er født i 1957, i Paris. Hun er utdannet arkeolog og middelalderspesialist. Hun har skrevet en rekke kriminalromaner og vunnet flere prestisjetunge priser for sine bøker. Hun har blant annet vunnet den internasjonale prestisjeprisen Golden Dagger hele fire ganger. Bøkene er oversatt til over 40 språk.

"Eremittedderkoppen" er den niende romanen om fullmektig Adamsberg. Også denne gangen har Fred Vargas skapt et enestående galleri av personer rundt den drømmende Adamsberg, som stort sett følger sin intuisjon.

Fullmektig Jean-Baptiste Adamsberg er tilbake igjen i Paris etter en avbrutt ferie på Island. Ved Kriminalavdelingen ligger det flere uoppklarte saker på hans bord, men Adamsbergs nysgjerrighet vekkes primært av tre dødsfall i Nimes, som visstnok skal være forårsaket av et bitt fra en eremittedderkopp.

Men eremittedderkoppen er ikke aggressiv. Den biter svært sjelden, og i så fall er det et tørt bitt. Det vil si at den ikke sprøyter inn gift. Eremittedderkoppen biter bare for å advare, og har ingen hensikt å sløse bort gift på et menneske, som ikke er et bytte for den. Derfor har den aldri tatt livet av noe menneske tidligere. Den er dessuten meget redd og kommer bare ut om natten, i all forsiktighet, for å spise eller pare seg en gang i året.

For å ta livet av noen må edderkoppen i så fall, og åpenbart, ha mutert og blitt dødelig. I tillegg må det ha vært svært mange av dem.

Dessuten må noen med onde hensikter ha plassert flere eremittedderkopper i de avdødes boliger. For selv om de tre var eldre menn og således hadde svekkende immunforsvar, måtte de likevel ha fått i seg enorme mengder gift.

For Adamsberg er det noe som ikke stemmer, og han er overbevist om at det dreier seg om drap.

Han starter en uoffisiell undersøkelse.

Det tar ikke lang tid før han avdekker at de avdøde hadde en felles fortid: Barnehjemmet La Miséricorde, i Le Gard. De tilhørte alle en gjeng som terroriserte de andre barna på hjemmet for sytti år siden. De kalte seg for Edderkoppbanden.

Kollegaene til Adamsberg er vant til at han befinner seg i tåka, men denne gangen sliter han med å få dem med seg. Etter hvert slår laget sprekker, nervene er i høyspenn.

"Eremittedderkoppen" er en velskrevet og fascinerende roman av Fred Vargas, hvor hendelser fra fortiden spiller inn i nåtidens dramatiske begivenheter.

Adamsberg er en selvsentrert, intuitiv, sjarmerende og veldig fransk fullmektig, og historien som blir fortalt i et lettlest og malende språk, skrider ikke rett frem, men tar noen morsomme, kronglete og små omveier, når ting skal forklares.

Plottet er genialt og det snor seg ut og inn mellom forskjellige, mer eller mindre sannsynlige spor som holder leseren i et jerngrep til siste side er ferdig lest.

Adamsberg er en fremragende hovedperson, med sitt noe uortodokse tanke- og handlingsmønster, og hans samspill med kollegaene er nesten like interessant som selve historien.

Han toger rundt. Tilsynelatende uten mål og mening, men med en underbevissthet som arbeider på høygir. Han er så absolutt ikke et opplagt lederemne, men har en usedvanlig evne til å spore seg inn på en morder.

Mishandling av kvinner og barn er et sentralt tema i boken, og et tema som blir synliggjort på uhyggelig vis, ettersom forferdelige hendelser fra fortiden kommer til overflaten.

Jeg liker Fred Vargas' måte å skrive på, hennes ekstraordinære eleganse og humor. Hun styrer klokt unna klisjéene i sjangeren, og viser at hun kan ta for seg vanskelig tematikk på en smart og respektfull måte.

Selv om jeg halvveis ut i boken hadde en ganske god formening om hvem den skyldige kunne være, gjorde det egentlig ingenting. For Vargas hadde allerede trigget min nysgjerrighet. Jeg måtte bare vite hvorfor og hvordan den skyldige hadde drept sine ofre, og hvorledes Adamsberg ville løse det forvirrende mysteriet han stod overfor. Uten å røpe for mye, kan jeg fortelle at det moralske dilemmaet han blir  konfrontert med, når avslutningen nærmer seg, er følelsesmessig engasjerende, og gir frysninger på ryggen.

Med "Eremittedderkoppen" viser Vargas nok en gang at hun er dyktig til å konstruere et elegant plott, som holder på spenningen fra første til siste side. Samtidig er hun en mester i å inkorporere originale gåter og spørsmål i sine bøker.

"Eremittedderkoppen" er en bok jeg enkelt kunne ha lest i et strekk, hvis jeg ikke hadde hatt noe annet å gjøre. Anbefales!

fredag 29. mars 2019

"Frøydis Lykke har en ekte enhjørning" av Morag Hood

Frøydis Lykke har en ekte enhjørning
Morag Hood
Illustratør: Ella Okstad
Barnebok, 3-6 år
26 sider
Oversatt av Stein K. Hjelmerud
Egmont Kids Media
2018

"Frøydis Lykke har en ekte enhjørning" er skrevet av Morag Hood som bor i Skottland.

Illustratør Ella Okstad (45) bor i Trondheim og har hjemmekontor der med katten sin. Jevnt og trutt kommer det oppdrag i innboksen hennes fra de største forlagene i England. Nylig tegnet hun illustrasjonene til denne boken.

"Frøydis Lykke har en ekte enhjørning" er vel oversatt til ni land nå, så lille Frøydis har fått et stort publikum, forteller Okstad, som akkurat nå sitter og tegner på en ny bok om den fantasifulle jenta.

"Frøydis Lykke har en ekte enhjørning" forteller en flott og morsom historie om Frøydis; en selvutnevnt ekspert på enhjørninger. Hun har stor fantasi og innlevelsesevne.

Frøydis bor sammen med en ekte enhjørning. Egentlig er det ikke bare én. Akkurat nå, tror hun at det er 17.

Men det er ikke ekte enhjørninger. Hun har nemlig en så sterk forkjærlighet for enhjørninger at hun har kledd alle bamsene sine ut som fabeldyret, ikke en gang lillebroren har sluppet unna.

Det krever sitt å passe på så mange enhjørninger. Det er alltid så mye å gjøre.

Hun lærer dem om trolldom, å jakte på mat og hvor risikabelt det er med ballonger. 

Noen ganger mister enhjørningene hennes hornene sine. Men det gjør ikke noe, for da setter hun dem på plass igjen.

Ekte enhjørninger har mange fiender, så noen ganger må hun beskytte dem.

Hun synes at hun gjør en flott jobb. Noen folk vet ikke engang hvordan en EKTE enhjørning ser ut, det er derfor de trenger Frøydis.

Men spørsmålet er om hun selv ville ha oppdaget en EKTE enhjørning hvis hun fikk besøk av en... 

"Frøydis Lykke har en enhjørning" er en veldig søt og underholdende barnebok.

Boken er skrevet i førsteperson.

Fortelleren, Frøydis Lykke, er en svært elskverdig karakter som mange barn vil kunne identifisere seg med.

Historien er enkelt fortalt med få setninger, og illustrasjonene setter fantasien i gang.

Ella Okstad har gjort en imponerende jobb med illustrasjonene, som er utrolig artige og levende i uttrykket. Fargene vibrerer av liv, og det kan brukes mange timer på å nyte de flotte illustrasjonene.

Boken innbyr til å bli lest om og om igjen i et varmt fellesskap mellom barnet og den voksne oppleser.

Når tekst og illustrasjoner utfyller hverandre så fint som de gjør i denne boken, kan man med rette snakke om kunst!

"Frøydis Lykke har en ekte enhjørning" er en høytlesningsbok som varmt kan anbefales alle barn fra tre år og oppover.


tirsdag 26. mars 2019

"En nesten perfekt dag" av Marieke Krügel

En nesten perfekt dag
Marieke Krügel
Roman
243 sider
Oversatt fra tysk av Elisabeth Beanca Halvorsen
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Marieke Krügel er født i 1977 i Kiel i Tyskland og bosatt utenfor Schleswig. Hun studerte ved det tyske litteraturinstituttet i Leipzig og har utgitt tre romaner siden debuten i 2003. "En nesten perfekt dag" er hennes internasjonale gjennombrudd og første bok på norsk.

En enkel, men likevel elskverdig historie om hvordan livet kan ta en annen retning enn man ønsker. Det er en historie som dveler ved menneskelige følelser, kjærlighet, vennskap, sjalusi, misunnelse og selve rammen rundt livet i dagens samfunn.

Det har gått to uker siden Katharina Theodoroulakis oppdaget at hun har en kul i venstre bryst. Men hun har hverken hatt tid eller lyst til å tenke over hva dette måtte bety, særlig om den er ondartet og i verste fall kan ha en dødelig utgang. For hvordan skal ektemannen Costas, sønnen Alex (17) og datteren Helli (11) klare seg uten henne?

Dessuten kan man jo ikke bare dø når ting fremdeles er så uavklart, tenker Katharina. Ingen vet om det, og det er bra, for denne helgen skal alt være som vanlig - for siste gang.

Det siste året har Costas jobbet i Berlin og bare vært hjemme i helgene. Men denne helgen, kommer han ikke hjem siden han er invitert i et juleselskap. Katharina er selv invitert, men har overhodet ikke lyst til å dra til Berlin.

Når alt skal være normalt, er det ikke bra å ha en ektemann som er tilgjengelig for familien nesten bare per telefon. Etter at Costas fikk jobben i Berlin, har de kranglet mye. Krangling er prisen å betale for et weekendforhold.

Og så utfolder kaoset en vanlig fredag seg. Men mens Katharina tar seg av en avskåret tommel, slukker brann i tørketrommelen og forbereder seg på et følelsesmessig utfordrende besøk, smuldrer meningen med det hele opp for henne, og de store spørsmålene melder seg.

Men denne dagen byr på flere overraskelser. For ikke bare har Helli et oppmerksomhetsmangel-syndrom med hyperkinetsk forstyrrelse, altså ADHD, hun har også fått mensen. Dessuten har sønnen fått sin første kjæreste.

Har livet blitt som hun ønsket? Hvordan har hun håndtert morsrollen, kjærligheten, lidenskapen for musikk? Idet dagen nesten er over, bestemmer Katharina seg for å dele hemmeligheten på en måte som kommer overrumplende på de fleste - inkludert henne selv.

Katharina vil bare ha litt tid for seg selv. I stedet må hun komme seg gjennom enda en fredag uten at ektemannen er hjemme - og alt som kan skje, det skjer.

"En nesten perfekt dag" er en velskrevet, troverdig og karakterdrevet bok.

Marieke Krügel har skrevet en bok som er underholdende, men også tidvis ganske mørk.

Den besitter dessuten innsiktsfulle observasjoner (og refleksjoner) om den menneskelige atferd, om uskyld, om det kaotiske, om smarttelefonsamfunnet, om vennskap, om livet, og om kjærlighet.

Det er en bunnsolid og overbevisende roman som beskriver avmakten over å kanskje måtte forlate venner, familie og resten av verden i en alt for tidlig alder.

"En nesten perfekt dag" er kun 243 sider lang, og handlingen spenner over én dag.

Krügel har en svært unik måte å levendegjøre sine karakterer på. Gjennom hovedpersonen Katharinas øyne, ører, fingre, nese, munn samt hennes erindringer, nåtidige tanker og følelser manes både fysiske steder og mennesker så tydelig fram, at man skal være særdeles hardhjertet for ikke å la seg påvirke.

Historien fortelles rett frem med små tilbakeblikk fra Katharinas yngre dager. Således bygger forfatteren et tilfredsstillende bilde av Katharina og hva livet hennes omfatter.

Forfatteren presenterer oss gradvis for Katharinas karakter. Fra hvordan hun samhandler med datteren, hvordan hun betrakter sønnen, hvordan hun behandler naboene, til hva hun tenker om sine beste venner og sin egen søster, men også om forholdet til ektemannen.

Siden historien fortelles fra Katharinas perspektiv, føles alt nokså løsrevet. Men jeg antar at dette er et bevisst trekk av forfatteren.

Jeg er i hvert fall sikker på at mange kvinner vil kunne identifisere seg med hovedpersonen, Katharina. Før hun giftet seg, var hun en lovende musiker og doktorgradsstudent. Nå jobber hun deltid som lærer ved en musikkskole for yngre barn, og i barnehager hvor hun tilbyr musikkopplæring for de minste.

Katharina og hennes familie er på langt nær feilfrie, men likevel sympatiske karakterer. Man vil så gjerne at det skal gå dem godt i livet, selv om de befinner seg i enda en familiekrise.

Boken ender godt, men med en uventet vri som på samme tid er både oppløftende og pinlig for Katharina.

"En nesten perfekt dag" er en morsom, rørende og tankevekkende roman. Dette er ikke en bok der historien står i sentrum, men karakterene. Man blir godt kjent med Katharina og det fargerike ensemblet av mennesker som befolker hennes verden. Å få være i deres selskap var en fornøyelse!

Boken vil garantert sette gang i tankene hos sin leser, og i det ligger dens kvalitet. Anbefales!

søndag 24. mars 2019

"Det var vi" av Golnaz Hashemzadeh Bonde

Det var vi
Golnaz Hashemzadeh Bonde
Roman
219 sider
Oversatt fra svensk av Andreas Eilert Østby
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Golnaz Hashemzadeh Bonde ble født i Iran i 1983, og som barn flyktet hun med familien til Sverige. Hun er uteksaminert ved Handelshøyskolen i Stockholm, og er utpekt som en av femti Goldman Sachs Global Leaders. Hun er gründer og direktør for en ideell organisasjon som jobber med å forhindre marginalisering av grupper og individer i samfunnet. Hun debuterte i 2012 med romanen "Hon är inte jag". Hashemzadeh Bonde bor i Stockholm med mannen og datteren sin.

En fortelling om en mor og en datter, om å bli slitt fra hverandre, men likevel være uløselig knyttet sammen.

Nahid har maks et halvår igjen å leve. CT-scanningen, prøveresultatene. Alt er tydelig. Det er kreft hun har, og den har sin opprinnelse i eggstokkene. Det er stadium fire. Det betyr at hun ikke har lenge igjen.

Nahid vokste opp i Iran, som den yngste i en søskenflokk på syv søstre.

Som ung hadde Nahid et stort potensial. Hun var intelligent, ambisiøs og hardtarbeidende. Da hun var 18 år kom hun inn på medisinstudiet. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse. Moren og søstrene var så stolte at de gråt i dagevis etter at opptaksvedtaket var blitt offentliggjort i avisen. Mot slutten av sommeren inviterte søstrene naboene på fest, for å feire.

Dette blir hennes første møte med den jevngamle og karismatiske Masood, og et vendepunkt i livet. Masood hadde ideer, mer radikale enn hun hadde hørt tidligere. Ideer om å rive ned gamle strukturer, slike som låste dem inne i bestemte livsskjebner. Han snakket om folket, om menneskenes rett til brød. Han snakket om rettferdigheten som om den var en fest, som om det var deres rolle å arrangere den.

I 1978 kommer revolusjonen over dem som et stjerneregn, og det unge kjæresteparet kaster seg inn i frihetskampen, i den livsfarlige motstandskampen mot det iranske prestestyret. For Nahid er kampen for frihet som en barnslig drøm. De sniker seg rundt i byen og deler ut flyveblader, sprer sitt budskap. De vet at de risikerer alt, selv om de ser på seg selv som en del av fjellene. Like stødige. Udødelige. Et folk av stein. Men håpet og drømmene knuses brått, og de må betale dyrt for sitt opprør.

Etter en demonstrasjon hvor de brutalt nedkjempes, blir de tvunget leve under jorden, i en kjeller uten vinduer.

Senere flykter de til Sverige ved hjelp av lånte penger og falske pass. Med seg har de sin nyfødte datter Aram.

Sverige er et vakkert og trygt land, men det er ikke lett å finne seg til rette i et nytt land.

I nåtid, nesten tretti år senere, må Nahid stirre døden i hvitøyet. Hun har ikke mye tid igjen å leve. Hvordan skal hun fortelle datteren sin at hun skal dø?

Nahid ble født med evnen til å overleve. Hun hevder i hvert fall at hun vokste opp til overlevelse. Nå må hun stole på at også datteren har denne evnen, etter at hun er borte.

Forholdet mellom mor og datter er problematisk. Det er tydelig at de to har hatt sine kamper. Nahid føler at Aram ikke er i stand til å bære sin mors smerte sammen med henne. Hun vil ha en annen reaksjon enn den hun får.

Nahid er sint. Hun klarer ikke å forene seg med tanken om at hun skal dø. Og hun lar det gå utover datteren Aram, som hun skjeller ut hele tiden.

Men samtidig som Nahids eget liv debber ut, spirer et nytt. Nahid skal bli bestemor, om hun bare holder seg i live lenge nok. Kanskje var ikke alt forgjeves likevel?

"Det var vi" er en meget god roman som griper tak i deg, og ikke slipper taket før siste side er ferdiglest.

Den forteller en modig og sterk historie som utforsker hva vi skylder våre nærmeste og hva tap gjør med oss, fortalt på en måte som vibrerer av sinne og sorg, men også livsglede.

Boken er skrevet i et lett tilgjengelig språk, med korte, hardtslående setninger.

Golnaz Hashemzadeh Bondes portrett av Nahid er svært velskrevet. Langsomt lar hun denne kvinnen vokse frem på bokens sider. Til sist innser man at hun er en kvinne man ikke kan la være å beundre.

Nahids liv i Iran før hun flyktet til Sverige, blir på langt nær romantisert. Likevel lurer hun på om det var riktig å flykte, for alle som levde da hun flyktet fra Iran, er nemlig fortsatt i live.

Nahid elsker sin datter, men hun har problemer med foreldrerollen. Forholdet mellom mor og datter er et av de sentrale tema i boken. Det samme er livet som innvandrer.

Det er lettere å forstå Nahids sinne når man kjenner hennes historie. Jeg kan forstå at hun er bitter. Men det jeg ikke kan forstå, er hvorledes hun behandler datteren Aram og hvorfor hun lar sin bitterhet gå ut over henne og omgivelsene. Det er egoistisk, men jeg antar at det er en slags beskyttelsesmekanisme.

Selv om "Det var vi" er en forholdsvis kort roman på litt over 200 sider, bør du ikke belage deg på at du bare kan lese den på en dag du ikke har så mye annet å gjøre.

Boken krever din fulle oppmerksomhet, og den krever at du reflekterer over det du leser. Hvis du tar deg tid til å gjøre det, venter det en virkelig god leseopplevelse.

Jeg vil anbefale boken varmt, men samtidig advare mot å bruke den som ren ferielektyre. Fordi det er den ikke! Gi boken den tiden den krever, og du vil garantert få mye tilbake.

onsdag 20. mars 2019

"Minneteppet" av Ann O'Loughlin

Minneteppet
Ann O'Loughlin
Roman
304 sider
Oversatt av Line Gustad Fitzgerald
Cappelen Damm
2019

Ann O'Loughlin er en anerkjent irsk journalist, og har jobbet i Irish Independent, Evening Herald og Irish Examiner. Hun har også bodd og arbeidet i India. Hun kommer opprinnelig fra vestkysten av Irland, men nå bor hun på østkysten sammen med ektemann og to barn. "Minneteppet" er hennes tredje roman på norsk, etter "Kafeen på Roscarbury Hall" og "Dommerfruen". Hennes fjerde roman, "My Mother's Daughter", kommer på norsk i 2020.

En vakker fortelling om vennskap, mot og samhold.

Livet har ikke vært så enkelt for Connie Carter. Både ektemannen og deres fem år gamle datter Molly døde i en bilulykke. Hun har mistet alt og alle hun holdt kjær. Når hun får rede på at ektemannen hadde brukt alle pengene deres på å kjøpe et falleferdig herskapshus i Irland uten å fortelle henne det, forlater hun hjemmet sitt i New York og drar til Ludlow Hall, i håp om at hun kanskje kan forstå og tilgi.

Utenfor Dublin, i landsbyen Rosdaniel, blir hun møtt av et hus som ikke er hva det en gang var. Ludlow Hall er nemlig i meget dårlig skikk. Det er planker foran alle vinduene og fuktig, skitten kryssfiner skjuler hoveddøren. Likevel ser Connie en mulighet til å bringe det tilbake til fordums glans, og gjenskape dets praktfulle skjønnhet.

Ludlow Hall pleide å tilhøre Eve Brannigan og hennes ektemann. Men han tok livet sitt og etterlot Eve ingenting annet enn gjeld og elendighet. Nå må hun finne seg i at Connie har flyttet inn i deres tidligere elskede hjem, som for øvrig har tilhørt Brannigan-familien i flere generasjoner.

Til å begynne med forsøker Connie å unngå de lokale kvinnene. Men etter hvert åpner hun både sitt hjerte og hjem til den lokale syforeningen Ludlow-fruene.

Her møter hun Eve og Hetty, to kvinner som også har lidd store tap. Men det er ikke bare dette som knytter de tre sammen. De har alle en forkjærlighet for å sy. Dette høres kanskje i utgangspunktet ikke ut som det mest interessante å lese om, men disse stundene utgjør faktisk en svært kraftfull del av boken. For gjennom syingen hjelper de hverandre gjennom den tøffe tiden. Her får de satt ord på sorgen, og ikke minst erfart at det er naturlig å føle smerte og sorg, men også at ethvert øyeblikk av lykke bør gripes med begge hender.

Etter hvert som Ludlow-fruene syr minnetepper for å huske dem de har elsket og mistet, kommer også hemmelighetene fra fortiden til overflaten.

"Minneteppet" forteller en vakker historie om håp, om å våge å leve, og om troen på at livet vil falle på plass til slutt.

De levende skildringene og det spennende persongalleriet gjør dette til en varm og nydelig bok, som det er umulig å legge fra seg!

Ann O'Loughlin skriver lett, men ikke så lett at det går ut over dybden, og ukomplisert om livets mange utfordringer og kompliserte sider. Hun tar seg dessuten tid til å bygge opp sin historie. Det samme gjelder for menneskene, sorgene og gledene som utgjør denne, og hun får det hele til å fremstå som troverdig. Karakterene er realistiske, og som leser føler jeg meg ikke på noe tidspunkt som en tilskuer til en historie om fremmede mennesker på et likegyldig sted som ikke interesserer noen. Tvert imot, så føler jeg at jeg befinner meg midt i historien, og at alt skjer omkring meg. Jeg blir en del av O'Loughlins univers, og de personene som befolker dette universet, blir vennene mine på godt og vondt, fordi de er så ekte.

Det var interessant å lese hvordan de tre hovedrolleinnehaverne håndterte sin sorg, og det gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Jeg tror alle som har følt sorg over å miste noen rundt seg, eller i det minste opplevd frykten for å miste noen som står en nær, kan relatere seg til denne historien.

Jeg håper at "Minneteppet" ikke er det siste vi hører fra Ann O'Loughlin. Jeg gleder meg i hvert fall til å se hva hun finner på neste gang. Men det gjør ikke noe om det tar litt tid. Det kommer nemlig til å gå en stund før jeg er ferdig med å fordøye denne boken.

mandag 11. mars 2019

"En modig datter" av Renita D'Silva

En modig datter
Renita D'Silva
Roman
432 sider
Oversatt av Mette I. Gudevold
Cappelen Damm

Renita D'Silva har skrevet seks romaner, alle med handling fra India. "En modig datter" er hennes andre bok på norsk, etter "En mors hemmelighet". Forfatteren er indisk, men bor nå i London.

Et spennende, dramatisk og romantisk familiedrama fra fargerike India.

"En modig datter" er en gripende og uforglemmelig roman, der historien hovedsakelig foregår i India, på 1920-tallet, men også i nåtid.

1920-tallet:
Gowri elsker å gå på skolen. For henne er skolen det eneste stedet i verden som gir mening. Gowri har som mål å bli lærer, som rollemodellen sin, frøken Vandana. Hun vil gå i frøken Vandanas fotspor og oppmuntre jenter til å utdanne seg. Men hun har såvidt rukket å bli fjorten år gammel, før den store drømmen blir knust. Hun blir nemlig gitt av foreldrene sine, til gudinnen Yellamma. Gowri skal bli en devadasi, en hengiven tjener som kan tjene gudinnen Yellamma og akte henne. Gowri blir dermed bundet til gudinnen og til mannen som eier jordet der tempelet bygges, for resten av livet. Hun vil tilbringe dagene med å tilbe gudinnen, og nettene på å tjene godseieren og andre menn han anser som verdig for henne. Gowris familie bryter alle bånd med henne, bortsett fra pengene de mottar for hennes tjenester.

Lucy har brakt skam på seg selv og sin familie.  Et lidenskapelig - og upassende - kjærlighetsforhold har blitt avslørt. Problemet er at hun, på tvers av klassetilhørighet, har falt for en kjekk gartner som heter Robert. Hun vet at hun må starte på nytt, et sted langt fra England. Så når James Bell, en eier av en kaffeplantasje, frir til Lucy, aksepterer hun frieriet, selv om hun ikke elsker han. Men James er hennes billett til India og et nytt liv. Derfor tar Lucy imot morens råd og holder sin stygge synd for seg selv. Lucy håper likevel, at James aldri vil oppdage hva hun har holdt skjul. Hun tror nemlig ikke at han noen gang vil kunne tilgi henne hvis han finner det ut.

Når Lucy i India treffer på Gowri, en ung kvinne som vokter et tempel, vekkes nysgjerrigheten. Hvorfor må hun leve i isolasjon, langt borte fra familien?

Nåtid:
I nåtid møter vi Kavya, som etter en mislykket Bollywood karriere flykter fra den sydende storbyen Mumbai og tilbake til hjembyen. Her får hun høre om et gammelt tempel som er funnet i en landsby i nærheten, og som inneholder brev som skildrer en tragisk historie - skrevet av en ung kvinne ved navn Gowri.

Samtidig i London, har Sue akkurat funnet ut at hun er gravid, med et svært etterlengtet barn. Men ektemannen Tony, en soldat stasjonert i Midtøsten, har nylig blitt drept i aksjon. Sue er knust av sorg og i krise. Med håp om å styre tankene over på noe annet, bruker hun tiden til å mimre over bestemoren, Elizabeth, en ærgjerrig arkeolog, som Sue knapt så de få årene hun bodde sammen med henne, i tiden etter at Sues mor døde i så altfor ung alder. Oldefaren til Sue eide en kaffeplantasje i India, og bestemoren ble født der. Når Sue en dag, i et TV-program, hører om tempelet i India, føler hun seg dratt mot dets historie og fortidens hemmeligheter. I reportasjen får hun også vite at det blant tempelets murstein er blitt funnet knoklene av et barn.

"En modig datter" er en bok som fortjener all den oppmerksomhet den kan få. Den forteller en historie om fire ulike kvinner og kampene de står overfor, feilene som har blitt gjort og prisen de har måttet betale for dem. Historien er vakker, den er dyp, og den maner til ettertanke hos leseren. Men å gjengi handlingen, som jeg har forsøkt ovenfor, og ikke minst dybden i den, er ikke mulig. Den må rett og slett oppleves.

De fire hovedpersonene, Lucy, Gowri, Kavya og Sue, er knivskarpe og troverdige, og som leser blir man godt kjent med dem. Jeg kan se dem for meg, og jeg vet hvordan de tenker.

Hvert kapittel veksler mellom de fire forskjellige kvinnenes synsvinkel og på forskjellige tidsplan og steder, som strekker seg fra 1920-tallet helt frem til nåtid. Settingen varierer fra storbyen Mumbai til det mer landlige India, samt England.

Siden historien ble fortalt gjennom fire ulike kvinner, var det uunngåelig å ikke foretrekke noen av dem fremfor andre. Det viste seg også å være tilfellet. Det må være utfordrende for en forfatter å holde fire handlingstråder adskilt til det sentrale øyeblikket der de flettes sammen, men jeg synes at Renita D'Silva gjennomførte dette med et støtt skrivegrep. Likevel ønsket jeg å lese mer om visse karakterer. Dessuten grep noen av elementene i historien meg mer andre og holdt således mer på min oppmerksomhet, mens jeg andre steder i boken nærmest skyndte meg gjennom noen kapitler for å returnere til de karakterene som fascinerte meg aller mest.

Jeg visste ikke om så mye om India fra før, og enda mindre om devadasier. Denne boken ga meg litt innsikt.

"En modig datter" er et emosjonelt dypdykk i livene til fire kvinner som alle lever i svært vanskelige livssituasjoner. Kvinner som trodde de hadde alt, før skjebnen ledet dem en annen vei. Noen ganger hadde jeg problemer med å holde styr på de fire handlingstrådene mens fortellingen skiftet mellom karakterene, men det betalte seg til slutt i form av en bittersøt avslutning, som ikke skal avsløres her.

Renita D'Silva skriver godt. Hun klarer å gi karakterene sine både fylde og sannferdighet. Språket er flott og gjennomarbeidet, og det bærer historien om de fire skjebnene meget godt. Dessuten er miljøbeskrivelsene hennes så levende at det sniker seg inn et ønske om å få se og oppleve dem selv.

"En modig datter" forteller en kraftfull historie om kjærlighet, offer og overlevelse. Det skal mye til før en bok gir meg en klump i halsen og en tåre i øyekroken, men det gjorde denne boken.

"En modig datter" er noe av det mest velskrevne og godt fortalte jeg har lest på lang tid.

fredag 8. mars 2019

"Død manns tango" av Geir Tangen

Død manns tango
Geir Tangen
Krim
400 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Geir Tangen (f. 1970) er fra Øystese i Hardanger, men har vært bosatt i Haugesund siden 1996. Han er utdannet allmennlærer og jobber i ungdomsskolen. Han har også jobbet som frilansjournalist i radio, TV og aviser siden 1990, og drev i flere år Norges største krimblogg der han anmeldte krimbøker.

Tangen debuterte med krimromanen "Maestro" i 2016 og gjorde umiddelbar suksess. Boken har et salgstall på over 75 000! "Maestro" og oppfølgeren "Hjerteknuser" er solgt til 15 land.

Journalist Viljar Ravn Gudmundsson ved Mediehuset Haugesunds Avis har i løpet av sommeren gravd seg ned i arbeid. Arbeidsmengden ville tatt knekken på de fleste, men for Viljar er døgnkontinuerlig arbeid det eneste som får hodet skrudd inn på noe annet enn det som har skjedd med ham.

En ting var at han hadde blitt skutt, og at hans 17 år gamle sønn Aleksander nesten ble drept samme kveld. Mye verre er tanken på at han hadde gjort seg selv til drapsmann. I en sen nattetime ved Lillesund skole, fire måneder tidligere, hadde Viljar drept nynazisten Geirmund Bakken. Saken er fortsatt under etterforskning, men politiet kikker i andres skap enn hans, noe han kan takke førstebetjent Lotte Skeisvoll for. Hun har nemlig dekket over sporene, og gitt Viljar et vanntett alibi. Dermed har hun satt hele karrieren på spill for å redde ham.

Førstebetjent Lotte Skeisvoll har heller ikke hatt det så enkelt siden sist. Hun har hatt gradert sykemelding, og psykologen hennes har sagt at hun har brukt arbeidet for å kvele angsten og bearbeide sorgen. Noe som visstnok er en sikker vei til sammenbrudd.

Lotte har for øvrig blitt bedre i løpet av sommeren, og timene hos psykologen har løftet bort lag på lag med gammelt slagg.

Endelig har det roet seg litt ned, men sensommeridyllen i Haugesund brytes når en kvinne i midten av tredveårene blir funnet drept på bestialsk vis i Etne. Kort tid etter blir enda en kvinne i samme alder funnet drept. Denne gangen i Sveio.

Imidlertid er disse to bare de første i en rekke grusomme dødsfall.

Det som knytter mordene sammen, er at ofrene en gang delte ungdom sammen. Noen har tydeligvis ønsket å se disse menneskene lide.

Merkelig nok, gir DNA-materialet fra en sigarettsneip som blir funnet på et av åstedene, match med en mann som formodentlig skal ha vært død i et år.

Jakten på morderen blir et halsbrekkende kappløp med tiden.

Og som om ikke det var nok, blir Viljar og Lotte tvunget til å ta en umulig beslutning:
Enten innrømme at de sto bak drapet på nynazisten Geirmund Bakken samme vår, eller la en hjemvendt fremmedkriger ta straffen for det de selv har gjort.

Tre bøker på tre år. En utsøkt prestasjon av Geir Tangen. Serien om Lotte Skeisvoll og Viljar Ravn Gudmundsson avsluttes med et absolutt høydepunkt, som er mer spennende enn noensinne.

Bøkene kan fint leses uavhengig av hverandre, selv om jeg vil anbefale dem lest i riktig rekkefølge. Dessuten har "Død manns tango" en rekke henvisninger til de to foregående bøkene i serien.

Romanen foregår i et forrykende tempo, samtidig med at det er mange personer å holde styr på. Flere av dem har vært med i Tangens to tidligere romaner, så det er noe kjent med en del av dem.

Ellers fungerer karakterene godt. Noen bedre enn andre.

Det er en mengde overraskelser i "Død manns tango", og jeg vil ikke snyte deg for spenningen jeg selv opplevde under lesingen. La meg bare si at du virkelig kan føle nakkehårene reise seg av ren frykt, grunnet den ondskap og menneskeforakt gjerningspersonen besitter, selv om han har sine motiver.

Geir Tangen skriver som alltid flytende og med god innlevelse, og man sluker de 400 sidene.

Ut over det, evner forfatteren å beskrive både miljø og mennesker, slik at jeg kan se det hele for meg.

I etterordet skriver Tangen at han i disse tre bøkene bevisst har benyttet seg av nesten alle krimklisjeer som er å oppdrive i moderne nordisk krimhistorie. Det er ikke gjort for å gjøre narr av kriminallitteraturen. Det er tvert imot gjort av pur kjærlighet.

Alt i alt ble jeg godt underholdt, og kjedet meg ikke på noe tidspunkt i lesingen. Dette er kanskje ikke en historie av den typen som etterlater et varig inntrykk, men som ren underholdning fungerer boken utmerket.

Jeg vil anbefale "Død manns tango" til alle som liker en god krim.

søndag 3. mars 2019

"Med ansikt mot døden" av Bjørn Bottolvs

Med ansikt mot døden
Bjørn Bottolvs
Krim
262 sider
Kolon forlag
2018

Bjørn Bottolvs, født 1946, bosatt i Bærum og forhenværende førstebetjent ved Oslo politikammer. "Med ansikt mot døden" er hans tiende kriminalroman om Jo Kaasa.

"Med ansikt mot døden" er en særdeles spennende, og dypt realistisk skildring av den mørke kriminelle virkeligheten Oslo-politiet jobber i, og et ærlig portrett av den empatiske og snarrådige politimannen Jo Kaasa.

En kveld i begynnelsen av desember finner politibetjent Jo Kaasa og makkeren hans, Kaisa Riitta Sara, et nakent mannslik i et båtnaust ved Bogstadvannet, et grensevann mellom Oslo og Bærum. Mannens skrukkete fingre og blålige hudfarge er tegn på at han må ha vært død i flere dager.

Ikke lenge etter finner dykkere et kvinnelik uten ytterjakke på ti meters dyp i innsjøen, et par hundre meter unna det samme båtnaustet. I hennes bukselomme blir det funnet amfetamin. Rettsmedisinske undersøkelser viser at den døde kvinnen må ha ligget der i minst tre-fire dager.

Er det tilfeldigheter som gjorde at de to avdøde ble funnet i samme område, eller har de to noe med hverandre å gjøre?

Litt senere får Kaasa og Sara i oppdrag å bistå narkotikaspanere ved utrykning til et småbruk i Maridalen, nord i Oslo, der noen beskjeftiger seg med produksjon av amfetamin.

Prøver som blir foretatt av beslaget, tyder på at amfetaminet er av samme type som i den druknede kvinnens lomme.

Dermed knyttes de to sakene sammen og etterforskerne ved Majorstua politistasjon er nødt til å holde alle muligheter åpne.

Samtidig forteller Sara at hun har søkt seg tilbake til reinpolitiet i Karasjok, siden hun ikke trives i Oslo. Dessuten begynner Kaasa å nærme seg pensjonsalderen...

Det er alltid en fornøyelse å være i selskap med Bjørn Bottolvs' hovedpersoner Jo Kaasa og hans makker, Kaisa Riitta Sara, fra Oslo-politiet. "Med ansikt mot døden" er ikke noe unntak.

Dette er den tiende boken i serien om Jo Kaasa. Bøkene kan alle leses uavhengig av hverandre, ettersom sakene de omhandler avsluttes i hver bok. Hvis du derimot vil ha den sideløpende historien om Kaasa og Sara fra start til slutt, anbefales det å lese bøkene i rekkefølge.

"Med ansikt mot døden" er en spennende kriminalroman. Ingen tvil om det.

At Bjørn Bottolvs kan skrive, er også udiskutabelt. Boken er nemlig velskrevet og språket flyter lett over sidene. Man kan føle at det er en garvet forfatter som har skrevet den. Dette betyr ikke at språket er tyngre, bare at det er mer vektig, noe jeg for øvrig setter stor pris på.

Da jeg begynte å lese "Med ansikt mot døden", var jeg litt bekymret for at den bare var 262 sider lang. Kriminalromaner er jo som oftest på det dobbelte. Men boken er slik den skal være, og ikke mer. For Bottolvs er en forfatter som ikke overforklarer. Han undervurderer ikke sine lesere, og overlater derfor mye til fantasien. Det synes jeg er bra.

Persongalleriet står som alltid skarpt og tydelig. Det hever seg over bokens sider, og karakterene vandrer lys levende rundt i leserens indre blikk.

Når sant skal sies, var det egentlig befriende å lese en kriminalroman der hovedpersonen ikke er en småberuset, kokainsniffende, eller følelsesmessig ustabil politimann.

For en ting som virkelig tiltaler meg med karakterene til Bottolvs, er at de er ganske vanlige mennesker. Kaasa og Sara er som de fleste av oss, og derfor er de troverdige. Og fordi de er troverdige, kan jeg forholde meg til dem, og gjennom dem til den historien Bottolvs forteller. En kunst som faktisk svært få krimforfattere mestrer.

Jeg liker Jo Kaasa. Han er jovial, og en fyr som går like godt sammen med sine overordnede som med de andre betjentene.

Sara er et friskt pust fra Finnmark. Hun er jordnær og kaller en spade for en spade, er smart og ikke uten humor.

Ellers setter jeg pris på at Bottolvs har overført den muntlige sjargongen mellom karakterene over til skriftlig form.

Med "Med ansikt mot døden" har Bottolvs skrevet en bok man lett blir oppslukt av. Han har satset på den gode historien, og han har gjort det veldig godt.

Jeg vil så definitivt være å finne blant leserne når (eller hvis) det kommer en ellevte bok i serien om Jo Kaasa.

torsdag 28. februar 2019

"Noe tapt og noe vunnet" av Tara Westover

Noe tapt og noe vunnet
Tara Westover
Roman/Biografi
372 sider
Oversatt av Hilde Stubhaug
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Tara Westover (f. 1986) er født i Idaho, i en liten bygd med 250 innbyggere. Her vokste hun opp i en mormonerfamilie.

Tara Westover har nå en grad i historie fra Harvard og Cambridge. "Noe tapt og noe vunnet" (originaltittel Educated) er historien om hennes liv. Da den kom ut i USA våren 2018, gikk den rett inn på New York Times' bestselgerliste, hvor den ble liggende hele året. Boken er under utgivelse i 54 land.

Den gripende oppvekstfortellingen fra virkeligheten har vakt enorm internasjonal interesse og var på en rekke lister over de beste bøkene fra 2018, i alt fra Time Magazine til Vogue og The Economist. Amazon utropte den til årets beste bok 2018.

En utrolig historie om overlevelse, fanatisme og verdien av kunnskap.

"Noe tapt og noe vunnet" er en bemerkelsesverdig og velskrevet roman. Jeg har tidligere lest bøker om mennesker som mot alle odds har overvunnet det umulige, men få har handlet om en like upretensiøs og forbløffende hovedperson som Tara Westover. Hun er bokens forteller og jeg-person, og en ung kvinne fra det landlige Idaho som vokser opp i isolasjon med sine foreldre og seks søsken. Hun blir oppdratt på hjemstedet, men får hverken noen formell skolegang, eller noen signifikant interaksjon med omverdenen, i hvert fall ikke med noen som befinner seg utenfor hjemmet eller den nærliggende fjellandsbyen, som i hovedsak består av medlemmer fra den lokale mormonerkirken.

Det er faktisk en underdrivelse å hevde at Tara Westover har levd et isolert liv. For da hun som sytten åring, for første gang setter sine ben i et klasserom, tror hun at Europa er et land. Hun har heller ikke hørt om Holocaust. Hun hadde til da aldri vært hos noen lege, eller blitt vaksinert. Og en fødselsattest hadde hun ikke før hun var ni år gammel.

Men Taras historie handler faktisk mer om overlevelse enn isolasjon. Faren er en overlevelsesstrateg som hverken stoler på myndighetene eller moderne medisin. Han er religiøs, nidkjær i sin mormonske tro, og styrer familien med jernhånd. Barna ser han nærmest på som sine ansatte, og de må jobbe for han i skrapmetallvirksomheten hans. Moren er urtekyndig, og hun behandler enhver medisinsk tilstand med sine hjemmelagde ekstrakter og salver. Hun fungerer også som selvlært jordmor, og tar derfor i mot flere barn i det omkringliggende området. Men selv om hun er en viljesterk kvinne, bøyer hun seg alltid for sin mektige ektemann.

Det er ingenting faren misliker mer enn å være avhengig av myndighetene. Han sier at en dag kommer familien til å være helt selvberget. Så snart han får penger nok, har han tenkt å legge vannrør fra fjellet og ned, og etter det skal han installere solpanel over hele gården. På den måten vil de ha vann og elektrisitet i endetiden, når alle andre må drikke fra sølepytter og leve i mørket. Foreldrene bunkrer dessuten opp med mat, og sover med fluktveske i sengen.

Men en av Taras brødre tilegner seg gode nok kunnskaper på egen hånd til å komme inn på BYU (Brigham Young University) og oppfordrer henne til å gjøre det samme.

Hun begynner derfor å utdanne seg selv, og klarer opptaksprøven til universitetet.

Mens Tara kommer seg gjennom skolegangen, (hun starter på BYU som 17 åring) sjokkeres hun over hvor lite foreldrene egentlig har lært henne. Hun får seg kunnskaper som hittil har vært ukjente for henne, om bl.a. Holocaust, den amerikanske borgerrettsbevegelsen, slaveriet, rasisme og feminisme. Gjennom denne eksponeringen bygger hun seg en helt ny identitet.

Suget etter å vite mer, forstå mer, bringer henne til Harvard og Cambridge. Først da begynner hun å spørre seg om hun har reist for langt. Om det fortsatt finnes en vei hjem.

Når hun omsider reiser tilbake til Idaho, er den nye identiteten hennes i grell kontrast med den hun en gang var: Jenta som syntes det var greit at den ene broren pleide å slå henne. Nå er hun en helt annen person, definert av alt det hun har lært.

"Noe tapt og noe vunnet" forteller en utrolig, men sann historie om en ung kvinnes reise fra skraphaugen til doktorgraden.

Når sant skal sies, er jeg vanligvis ikke overbegeistret for biografier, men denne boken fanget min fulle og hele oppmerksomhet fra første til siste side.

For meg betydde Taras isolasjon, først og fremst at hun aldri (før hun ble sytten år gammel) gikk på noen skole, og var således fullstendig uvitende om de kunnskapene vi tar for gitt.

Imidlertid var hennes reise langt fra enkel, og ofte gjorde den religiøse indoktrineringen hun hadde vært utsatt for, det vanskelig for henne å navigere i situasjoner som for de fleste er normale og hverdagslige. Tara var nemlig ofte dømmende og intolerant overfor både romkamerater og venner.

Hennes akademiske prestasjoner var forbløffende gode. Så oppsiktsvekkende at jeg dristet meg til å stille spørsmål ved troverdigheten i historien. For selv om en historie som dette åpenbart er av subjektiv karakter, er det også noe i, at det alltid er to sider av enhver historie. I følge undersøkelser jeg har foretatt på nettet, har visstnok Taras familie, ikke overraskende, bestridt hennes versjon av flere hendelser som nevnes i boken.

Men Taras styrke og ikke minst vilje til å få seg utdannelse, til tross for alle hindringene som ble lagt i hennes vei, er ikke noe annet enn høyst beundringsverdig, og bare det i seg selv gjør "Noe tapt og noe vunnet" verdt å lese.

Boken tar for seg vanskelige emner og spørsmål som vedrører det med å passe inn, eventuelt ikke passe inn, være seg selv, være uavhengig, men likevel mottakelig for hjelp fra andre, være villig til å lære, hvor viktig det er at noen tror på deg, og tilhørighet.

Å lese om barn som vokser opp under slike forhold, er skremmende nok i seg selv, men enda verre er at Tara og hennes likesinnede ikke får de nødvendige kunnskaper som gjør dem i stand til å forstå og håndtere omverdenen. Det er en form for misbruk som ikke kan måles, og som i verste fall kan gi uopprettelig skade, fordi de forringende effektene ikke alltid er umiddelbart synlige. Eksempelvis forstår Tara først etter at hun har begynt på BYU, hvor isolert livet hennes egentlig har vært.

"Noe tapt og noe vunnet" er en fascinerende, tankevekkende og ikke minst viktig bok. Den forteller en svært kraftfull og rørende personlig historie, som ikke bare fortjener å bli fortalt, men også lest.