søndag 24. mars 2019

"Det var vi" av Golnaz Hashemzadeh Bonde

Det var vi
Golnaz Hashemzadeh Bonde
Roman
219 sider
Oversatt fra svensk av Andreas Eilert Østby
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Golnaz Hashemzadeh Bonde ble født i Iran i 1983, og som barn flyktet hun med familien til Sverige. Hun er uteksaminert ved Handelshøyskolen i Stockholm, og er utpekt som en av femti Goldman Sachs Global Leaders. Hun er gründer og direktør for en ideell organisasjon som jobber med å forhindre marginalisering av grupper og individer i samfunnet. Hun debuterte i 2012 med romanen "Hon är inte jag". Hashemzadeh Bonde bor i Stockholm med mannen og datteren sin.

En fortelling om en mor og en datter, om å bli slitt fra hverandre, men likevel være uløselig knyttet sammen.

Nahid har maks et halvår igjen å leve. CT-scanningen, prøveresultatene. Alt er tydelig. Det er kreft hun har, og den har sin opprinnelse i eggstokkene. Det er stadium fire. Det betyr at hun ikke har lenge igjen.

Nahid vokste opp i Iran, som den yngste i en søskenflokk på syv søstre.

Som ung hadde Nahid et stort potensial. Hun var intelligent, ambisiøs og hardtarbeidende. Da hun var 18 år kom hun inn på medisinstudiet. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse. Moren og søstrene var så stolte at de gråt i dagevis etter at opptaksvedtaket var blitt offentliggjort i avisen. Mot slutten av sommeren inviterte søstrene naboene på fest, for å feire.

Dette blir hennes første møte med den jevngamle og karismatiske Masood, og et vendepunkt i livet. Masood hadde ideer, mer radikale enn hun hadde hørt tidligere. Ideer om å rive ned gamle strukturer, slike som låste dem inne i bestemte livsskjebner. Han snakket om folket, om menneskenes rett til brød. Han snakket om rettferdigheten som om den var en fest, som om det var deres rolle å arrangere den.

I 1978 kommer revolusjonen over dem som et stjerneregn, og det unge kjæresteparet kaster seg inn i frihetskampen, i den livsfarlige motstandskampen mot det iranske prestestyret. For Nahid er kampen for frihet som en barnslig drøm. De sniker seg rundt i byen og deler ut flyveblader, sprer sitt budskap. De vet at de risikerer alt, selv om de ser på seg selv som en del av fjellene. Like stødige. Udødelige. Et folk av stein. Men håpet og drømmene knuses brått, og de må betale dyrt for sitt opprør.

Etter en demonstrasjon hvor de brutalt nedkjempes, blir de tvunget leve under jorden, i en kjeller uten vinduer.

Senere flykter de til Sverige ved hjelp av lånte penger og falske pass. Med seg har de sin nyfødte datter Aram.

Sverige er et vakkert og trygt land, men det er ikke lett å finne seg til rette i et nytt land.

I nåtid, nesten tretti år senere, må Nahid stirre døden i hvitøyet. Hun har ikke mye tid igjen å leve. Hvordan skal hun fortelle datteren sin at hun skal dø?

Nahid ble født med evnen til å overleve. Hun hevder i hvert fall at hun vokste opp til overlevelse. Nå må hun stole på at også datteren har denne evnen, etter at hun er borte.

Forholdet mellom mor og datter er problematisk. Det er tydelig at de to har hatt sine kamper. Nahid føler at Aram ikke er i stand til å bære sin mors smerte sammen med henne. Hun vil ha en annen reaksjon enn den hun får.

Nahid er sint. Hun klarer ikke å forene seg med tanken om at hun skal dø. Og hun lar det gå utover datteren Aram, som hun skjeller ut hele tiden.

Men samtidig som Nahids eget liv debber ut, spirer et nytt. Nahid skal bli bestemor, om hun bare holder seg i live lenge nok. Kanskje var ikke alt forgjeves likevel?

"Det var vi" er en meget god roman som griper tak i deg, og ikke slipper taket før siste side er ferdiglest.

Den forteller en modig og sterk historie som utforsker hva vi skylder våre nærmeste og hva tap gjør med oss, fortalt på en måte som vibrerer av sinne og sorg, men også livsglede.

Boken er skrevet i et lett tilgjengelig språk, med korte, hardtslående setninger.

Golnaz Hashemzadeh Bondes portrett av Nahid er svært velskrevet. Langsomt lar hun denne kvinnen vokse frem på bokens sider. Til sist innser man at hun er en kvinne man ikke kan la være å beundre.

Nahids liv i Iran før hun flyktet til Sverige, blir på langt nær romantisert. Likevel lurer hun på om det var riktig å flykte, for alle som levde da hun flyktet fra Iran, er nemlig fortsatt i live.

Nahid elsker sin datter, men hun har problemer med foreldrerollen. Forholdet mellom mor og datter er et av de sentrale tema i boken. Det samme er livet som innvandrer.

Det er lettere å forstå Nahids sinne når man kjenner hennes historie. Jeg kan forstå at hun er bitter. Men det jeg ikke kan forstå, er hvorledes hun behandler datteren Aram og hvorfor hun lar sin bitterhet gå ut over henne og omgivelsene. Det er egoistisk, men jeg antar at det er en slags beskyttelsesmekanisme.

Selv om "Det var vi" er en forholdsvis kort roman på litt over 200 sider, bør du ikke belage deg på at du bare kan lese den på en dag du ikke har så mye annet å gjøre.

Boken krever din fulle oppmerksomhet, og den krever at du reflekterer over det du leser. Hvis du tar deg tid til å gjøre det, venter det en virkelig god leseopplevelse.

Jeg vil anbefale boken varmt, men samtidig advare mot å bruke den som ren ferielektyre. Fordi det er den ikke! Gi boken den tiden den krever, og du vil garantert få mye tilbake.

onsdag 20. mars 2019

"Minneteppet" av Ann O'Loughlin

Minneteppet
Ann O'Loughlin
Roman
304 sider
Oversatt av Line Gustad Fitzgerald
Cappelen Damm
2019

Ann O'Loughlin er en anerkjent irsk journalist, og har jobbet i Irish Independent, Evening Herald og Irish Examiner. Hun har også bodd og arbeidet i India. Hun kommer opprinnelig fra vestkysten av Irland, men nå bor hun på østkysten sammen med ektemann og to barn. "Minneteppet" er hennes tredje roman på norsk, etter "Kafeen på Roscarbury Hall" og "Dommerfruen". Hennes fjerde roman, "My Mother's Daughter", kommer på norsk i 2020.

En vakker fortelling om vennskap, mot og samhold.

Livet har ikke vært så enkelt for Connie Carter. Både ektemannen og deres fem år gamle datter Molly døde i en bilulykke. Hun har mistet alt og alle hun holdt kjær. Når hun får rede på at ektemannen hadde brukt alle pengene deres på å kjøpe et falleferdig herskapshus i Irland uten å fortelle henne det, forlater hun hjemmet sitt i New York og drar til Ludlow Hall, i håp om at hun kanskje kan forstå og tilgi.

Utenfor Dublin, i landsbyen Rosdaniel, blir hun møtt av et hus som ikke er hva det en gang var. Ludlow Hall er nemlig i meget dårlig skikk. Det er planker foran alle vinduene og fuktig, skitten kryssfiner skjuler hoveddøren. Likevel ser Connie en mulighet til å bringe det tilbake til fordums glans, og gjenskape dets praktfulle skjønnhet.

Ludlow Hall pleide å tilhøre Eve Brannigan og hennes ektemann. Men han tok livet sitt og etterlot Eve ingenting annet enn gjeld og elendighet. Nå må hun finne seg i at Connie har flyttet inn i deres tidligere elskede hjem, som for øvrig har tilhørt Brannigan-familien i flere generasjoner.

Til å begynne med forsøker Connie å unngå de lokale kvinnene. Men etter hvert åpner hun både sitt hjerte og hjem til den lokale syforeningen Ludlow-fruene.

Her møter hun Eve og Hetty, to kvinner som også har lidd store tap. Men det er ikke bare dette som knytter de tre sammen. De har alle en forkjærlighet for å sy. Dette høres kanskje i utgangspunktet ikke ut som det mest interessante å lese om, men disse stundene utgjør faktisk en svært kraftfull del av boken. For gjennom syingen hjelper de hverandre gjennom den tøffe tiden. Her får de satt ord på sorgen, og ikke minst erfart at det er naturlig å føle smerte og sorg, men også at ethvert øyeblikk av lykke bør gripes med begge hender.

Etter hvert som Ludlow-fruene syr minnetepper for å huske dem de har elsket og mistet, kommer også hemmelighetene fra fortiden til overflaten.

"Minneteppet" forteller en vakker historie om håp, om å våge å leve, og om troen på at livet vil falle på plass til slutt.

De levende skildringene og det spennende persongalleriet gjør dette til en varm og nydelig bok, som det er umulig å legge fra seg!

Ann O'Loughlin skriver lett, men ikke så lett at det går ut over dybden, og ukomplisert om livets mange utfordringer og kompliserte sider. Hun tar seg dessuten tid til å bygge opp sin historie. Det samme gjelder for menneskene, sorgene og gledene som utgjør denne, og hun får det hele til å fremstå som troverdig. Karakterene er realistiske, og som leser føler jeg meg ikke på noe tidspunkt som en tilskuer til en historie om fremmede mennesker på et likegyldig sted som ikke interesserer noen. Tvert imot, så føler jeg at jeg befinner meg midt i historien, og at alt skjer omkring meg. Jeg blir en del av O'Loughlins univers, og de personene som befolker dette universet, blir vennene mine på godt og vondt, fordi de er så ekte.

Det var interessant å lese hvordan de tre hovedrolleinnehaverne håndterte sin sorg, og det gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Jeg tror alle som har følt sorg over å miste noen rundt seg, eller i det minste opplevd frykten for å miste noen som står en nær, kan relatere seg til denne historien.

Jeg håper at "Minneteppet" ikke er det siste vi hører fra Ann O'Loughlin. Jeg gleder meg i hvert fall til å se hva hun finner på neste gang. Men det gjør ikke noe om det tar litt tid. Det kommer nemlig til å gå en stund før jeg er ferdig med å fordøye denne boken.

mandag 11. mars 2019

"En modig datter" av Renita D'Silva

En modig datter
Renita D'Silva
Roman
432 sider
Oversatt av Mette I. Gudevold
Cappelen Damm

Renita D'Silva har skrevet seks romaner, alle med handling fra India. "En modig datter" er hennes andre bok på norsk, etter "En mors hemmelighet". Forfatteren er indisk, men bor nå i London.

Et spennende, dramatisk og romantisk familiedrama fra fargerike India.

"En modig datter" er en gripende og uforglemmelig roman, der historien hovedsakelig foregår i India, på 1920-tallet, men også i nåtid.

1920-tallet:
Gowri elsker å gå på skolen. For henne er skolen det eneste stedet i verden som gir mening. Gowri har som mål å bli lærer, som rollemodellen sin, frøken Vandana. Hun vil gå i frøken Vandanas fotspor og oppmuntre jenter til å utdanne seg. Men hun har såvidt rukket å bli fjorten år gammel, før den store drømmen blir knust. Hun blir nemlig gitt av foreldrene sine, til gudinnen Yellamma. Gowri skal bli en devadasi, en hengiven tjener som kan tjene gudinnen Yellamma og akte henne. Gowri blir dermed bundet til gudinnen og til mannen som eier jordet der tempelet bygges, for resten av livet. Hun vil tilbringe dagene med å tilbe gudinnen, og nettene på å tjene godseieren og andre menn han anser som verdig for henne. Gowris familie bryter alle bånd med henne, bortsett fra pengene de mottar for hennes tjenester.

Lucy har brakt skam på seg selv og sin familie.  Et lidenskapelig - og upassende - kjærlighetsforhold har blitt avslørt. Problemet er at hun, på tvers av klassetilhørighet, har falt for en kjekk gartner som heter Robert. Hun vet at hun må starte på nytt, et sted langt fra England. Så når James Bell, en eier av en kaffeplantasje, frir til Lucy, aksepterer hun frieriet, selv om hun ikke elsker han. Men James er hennes billett til India og et nytt liv. Derfor tar Lucy imot morens råd og holder sin stygge synd for seg selv. Lucy håper likevel, at James aldri vil oppdage hva hun har holdt skjul. Hun tror nemlig ikke at han noen gang vil kunne tilgi henne hvis han finner det ut.

Når Lucy i India treffer på Gowri, en ung kvinne som vokter et tempel, vekkes nysgjerrigheten. Hvorfor må hun leve i isolasjon, langt borte fra familien?

Nåtid:
I nåtid møter vi Kavya, som etter en mislykket Bollywood karriere flykter fra den sydende storbyen Mumbai og tilbake til hjembyen. Her får hun høre om et gammelt tempel som er funnet i en landsby i nærheten, og som inneholder brev som skildrer en tragisk historie - skrevet av en ung kvinne ved navn Gowri.

Samtidig i London, har Sue akkurat funnet ut at hun er gravid, med et svært etterlengtet barn. Men ektemannen Tony, en soldat stasjonert i Midtøsten, har nylig blitt drept i aksjon. Sue er knust av sorg og i krise. Med håp om å styre tankene over på noe annet, bruker hun tiden til å mimre over bestemoren, Elizabeth, en ærgjerrig arkeolog, som Sue knapt så de få årene hun bodde sammen med henne, i tiden etter at Sues mor døde i så altfor ung alder. Oldefaren til Sue eide en kaffeplantasje i India, og bestemoren ble født der. Når Sue en dag, i et TV-program, hører om tempelet i India, føler hun seg dratt mot dets historie og fortidens hemmeligheter. I reportasjen får hun også vite at det blant tempelets murstein er blitt funnet knoklene av et barn.

"En modig datter" er en bok som fortjener all den oppmerksomhet den kan få. Den forteller en historie om fire ulike kvinner og kampene de står overfor, feilene som har blitt gjort og prisen de har måttet betale for dem. Historien er vakker, den er dyp, og den maner til ettertanke hos leseren. Men å gjengi handlingen, som jeg har forsøkt ovenfor, og ikke minst dybden i den, er ikke mulig. Den må rett og slett oppleves.

De fire hovedpersonene, Lucy, Gowri, Kavya og Sue, er knivskarpe og troverdige, og som leser blir man godt kjent med dem. Jeg kan se dem for meg, og jeg vet hvordan de tenker.

Hvert kapittel veksler mellom de fire forskjellige kvinnenes synsvinkel og på forskjellige tidsplan og steder, som strekker seg fra 1920-tallet helt frem til nåtid. Settingen varierer fra storbyen Mumbai til det mer landlige India, samt England.

Siden historien ble fortalt gjennom fire ulike kvinner, var det uunngåelig å ikke foretrekke noen av dem fremfor andre. Det viste seg også å være tilfellet. Det må være utfordrende for en forfatter å holde fire handlingstråder adskilt til det sentrale øyeblikket der de flettes sammen, men jeg synes at Renita D'Silva gjennomførte dette med et støtt skrivegrep. Likevel ønsket jeg å lese mer om visse karakterer. Dessuten grep noen av elementene i historien meg mer andre og holdt således mer på min oppmerksomhet, mens jeg andre steder i boken nærmest skyndte meg gjennom noen kapitler for å returnere til de karakterene som fascinerte meg aller mest.

Jeg visste ikke om så mye om India fra før, og enda mindre om devadasier. Denne boken ga meg litt innsikt.

"En modig datter" er et emosjonelt dypdykk i livene til fire kvinner som alle lever i svært vanskelige livssituasjoner. Kvinner som trodde de hadde alt, før skjebnen ledet dem en annen vei. Noen ganger hadde jeg problemer med å holde styr på de fire handlingstrådene mens fortellingen skiftet mellom karakterene, men det betalte seg til slutt i form av en bittersøt avslutning, som ikke skal avsløres her.

Renita D'Silva skriver godt. Hun klarer å gi karakterene sine både fylde og sannferdighet. Språket er flott og gjennomarbeidet, og det bærer historien om de fire skjebnene meget godt. Dessuten er miljøbeskrivelsene hennes så levende at det sniker seg inn et ønske om å få se og oppleve dem selv.

"En modig datter" forteller en kraftfull historie om kjærlighet, offer og overlevelse. Det skal mye til før en bok gir meg en klump i halsen og en tåre i øyekroken, men det gjorde denne boken.

"En modig datter" er noe av det mest velskrevne og godt fortalte jeg har lest på lang tid.

fredag 8. mars 2019

"Død manns tango" av Geir Tangen

Død manns tango
Geir Tangen
Krim
400 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Geir Tangen (f. 1970) er fra Øystese i Hardanger, men har vært bosatt i Haugesund siden 1996. Han er utdannet allmennlærer og jobber i ungdomsskolen. Han har også jobbet som frilansjournalist i radio, TV og aviser siden 1990, og drev i flere år Norges største krimblogg der han anmeldte krimbøker.

Tangen debuterte med krimromanen "Maestro" i 2016 og gjorde umiddelbar suksess. Boken har et salgstall på over 75 000! "Maestro" og oppfølgeren "Hjerteknuser" er solgt til 15 land.

Journalist Viljar Ravn Gudmundsson ved Mediehuset Haugesunds Avis har i løpet av sommeren gravd seg ned i arbeid. Arbeidsmengden ville tatt knekken på de fleste, men for Viljar er døgnkontinuerlig arbeid det eneste som får hodet skrudd inn på noe annet enn det som har skjedd med ham.

En ting var at han hadde blitt skutt, og at hans 17 år gamle sønn Aleksander nesten ble drept samme kveld. Mye verre er tanken på at han hadde gjort seg selv til drapsmann. I en sen nattetime ved Lillesund skole, fire måneder tidligere, hadde Viljar drept nynazisten Geirmund Bakken. Saken er fortsatt under etterforskning, men politiet kikker i andres skap enn hans, noe han kan takke førstebetjent Lotte Skeisvoll for. Hun har nemlig dekket over sporene, og gitt Viljar et vanntett alibi. Dermed har hun satt hele karrieren på spill for å redde ham.

Førstebetjent Lotte Skeisvoll har heller ikke hatt det så enkelt siden sist. Hun har hatt gradert sykemelding, og psykologen hennes har sagt at hun har brukt arbeidet for å kvele angsten og bearbeide sorgen. Noe som visstnok er en sikker vei til sammenbrudd.

Lotte har for øvrig blitt bedre i løpet av sommeren, og timene hos psykologen har løftet bort lag på lag med gammelt slagg.

Endelig har det roet seg litt ned, men sensommeridyllen i Haugesund brytes når en kvinne i midten av tredveårene blir funnet drept på bestialsk vis i Etne. Kort tid etter blir enda en kvinne i samme alder funnet drept. Denne gangen i Sveio.

Imidlertid er disse to bare de første i en rekke grusomme dødsfall.

Det som knytter mordene sammen, er at ofrene en gang delte ungdom sammen. Noen har tydeligvis ønsket å se disse menneskene lide.

Merkelig nok, gir DNA-materialet fra en sigarettsneip som blir funnet på et av åstedene, match med en mann som formodentlig skal ha vært død i et år.

Jakten på morderen blir et halsbrekkende kappløp med tiden.

Og som om ikke det var nok, blir Viljar og Lotte tvunget til å ta en umulig beslutning:
Enten innrømme at de sto bak drapet på nynazisten Geirmund Bakken samme vår, eller la en hjemvendt fremmedkriger ta straffen for det de selv har gjort.

Tre bøker på tre år. En utsøkt prestasjon av Geir Tangen. Serien om Lotte Skeisvoll og Viljar Ravn Gudmundsson avsluttes med et absolutt høydepunkt, som er mer spennende enn noensinne.

Bøkene kan fint leses uavhengig av hverandre, selv om jeg vil anbefale dem lest i riktig rekkefølge. Dessuten har "Død manns tango" en rekke henvisninger til de to foregående bøkene i serien.

Romanen foregår i et forrykende tempo, samtidig med at det er mange personer å holde styr på. Flere av dem har vært med i Tangens to tidligere romaner, så det er noe kjent med en del av dem.

Ellers fungerer karakterene godt. Noen bedre enn andre.

Det er en mengde overraskelser i "Død manns tango", og jeg vil ikke snyte deg for spenningen jeg selv opplevde under lesingen. La meg bare si at du virkelig kan føle nakkehårene reise seg av ren frykt, grunnet den ondskap og menneskeforakt gjerningspersonen besitter, selv om han har sine motiver.

Geir Tangen skriver som alltid flytende og med god innlevelse, og man sluker de 400 sidene.

Ut over det, evner forfatteren å beskrive både miljø og mennesker, slik at jeg kan se det hele for meg.

I etterordet skriver Tangen at han i disse tre bøkene bevisst har benyttet seg av nesten alle krimklisjeer som er å oppdrive i moderne nordisk krimhistorie. Det er ikke gjort for å gjøre narr av kriminallitteraturen. Det er tvert imot gjort av pur kjærlighet.

Alt i alt ble jeg godt underholdt, og kjedet meg ikke på noe tidspunkt i lesingen. Dette er kanskje ikke en historie av den typen som etterlater et varig inntrykk, men som ren underholdning fungerer boken utmerket.

Jeg vil anbefale "Død manns tango" til alle som liker en god krim.

søndag 3. mars 2019

"Med ansikt mot døden" av Bjørn Bottolvs

Med ansikt mot døden
Bjørn Bottolvs
Krim
262 sider
Kolon forlag
2018

Bjørn Bottolvs, født 1946, bosatt i Bærum og forhenværende førstebetjent ved Oslo politikammer. "Med ansikt mot døden" er hans tiende kriminalroman om Jo Kaasa.

"Med ansikt mot døden" er en særdeles spennende, og dypt realistisk skildring av den mørke kriminelle virkeligheten Oslo-politiet jobber i, og et ærlig portrett av den empatiske og snarrådige politimannen Jo Kaasa.

En kveld i begynnelsen av desember finner politibetjent Jo Kaasa og makkeren hans, Kaisa Riitta Sara, et nakent mannslik i et båtnaust ved Bogstadvannet, et grensevann mellom Oslo og Bærum. Mannens skrukkete fingre og blålige hudfarge er tegn på at han må ha vært død i flere dager.

Ikke lenge etter finner dykkere et kvinnelik uten ytterjakke på ti meters dyp i innsjøen, et par hundre meter unna det samme båtnaustet. I hennes bukselomme blir det funnet amfetamin. Rettsmedisinske undersøkelser viser at den døde kvinnen må ha ligget der i minst tre-fire dager.

Er det tilfeldigheter som gjorde at de to avdøde ble funnet i samme område, eller har de to noe med hverandre å gjøre?

Litt senere får Kaasa og Sara i oppdrag å bistå narkotikaspanere ved utrykning til et småbruk i Maridalen, nord i Oslo, der noen beskjeftiger seg med produksjon av amfetamin.

Prøver som blir foretatt av beslaget, tyder på at amfetaminet er av samme type som i den druknede kvinnens lomme.

Dermed knyttes de to sakene sammen og etterforskerne ved Majorstua politistasjon er nødt til å holde alle muligheter åpne.

Samtidig forteller Sara at hun har søkt seg tilbake til reinpolitiet i Karasjok, siden hun ikke trives i Oslo. Dessuten begynner Kaasa å nærme seg pensjonsalderen...

Det er alltid en fornøyelse å være i selskap med Bjørn Bottolvs' hovedpersoner Jo Kaasa og hans makker, Kaisa Riitta Sara, fra Oslo-politiet. "Med ansikt mot døden" er ikke noe unntak.

Dette er den tiende boken i serien om Jo Kaasa. Bøkene kan alle leses uavhengig av hverandre, ettersom sakene de omhandler avsluttes i hver bok. Hvis du derimot vil ha den sideløpende historien om Kaasa og Sara fra start til slutt, anbefales det å lese bøkene i rekkefølge.

"Med ansikt mot døden" er en spennende kriminalroman. Ingen tvil om det.

At Bjørn Bottolvs kan skrive, er også udiskutabelt. Boken er nemlig velskrevet og språket flyter lett over sidene. Man kan føle at det er en garvet forfatter som har skrevet den. Dette betyr ikke at språket er tyngre, bare at det er mer vektig, noe jeg for øvrig setter stor pris på.

Da jeg begynte å lese "Med ansikt mot døden", var jeg litt bekymret for at den bare var 262 sider lang. Kriminalromaner er jo som oftest på det dobbelte. Men boken er slik den skal være, og ikke mer. For Bottolvs er en forfatter som ikke overforklarer. Han undervurderer ikke sine lesere, og overlater derfor mye til fantasien. Det synes jeg er bra.

Persongalleriet står som alltid skarpt og tydelig. Det hever seg over bokens sider, og karakterene vandrer lys levende rundt i leserens indre blikk.

Når sant skal sies, var det egentlig befriende å lese en kriminalroman der hovedpersonen ikke er en småberuset, kokainsniffende, eller følelsesmessig ustabil politimann.

For en ting som virkelig tiltaler meg med karakterene til Bottolvs, er at de er ganske vanlige mennesker. Kaasa og Sara er som de fleste av oss, og derfor er de troverdige. Og fordi de er troverdige, kan jeg forholde meg til dem, og gjennom dem til den historien Bottolvs forteller. En kunst som faktisk svært få krimforfattere mestrer.

Jeg liker Jo Kaasa. Han er jovial, og en fyr som går like godt sammen med sine overordnede som med de andre betjentene.

Sara er et friskt pust fra Finnmark. Hun er jordnær og kaller en spade for en spade, er smart og ikke uten humor.

Ellers setter jeg pris på at Bottolvs har overført den muntlige sjargongen mellom karakterene over til skriftlig form.

Med "Med ansikt mot døden" har Bottolvs skrevet en bok man lett blir oppslukt av. Han har satset på den gode historien, og han har gjort det veldig godt.

Jeg vil så definitivt være å finne blant leserne når (eller hvis) det kommer en ellevte bok i serien om Jo Kaasa.

torsdag 28. februar 2019

"Noe tapt og noe vunnet" av Tara Westover

Noe tapt og noe vunnet
Tara Westover
Roman/Biografi
372 sider
Oversatt av Hilde Stubhaug
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Tara Westover (f. 1986) er født i Idaho, i en liten bygd med 250 innbyggere. Her vokste hun opp i en mormonerfamilie.

Tara Westover har nå en grad i historie fra Harvard og Cambridge. "Noe tapt og noe vunnet" (originaltittel Educated) er historien om hennes liv. Da den kom ut i USA våren 2018, gikk den rett inn på New York Times' bestselgerliste, hvor den ble liggende hele året. Boken er under utgivelse i 54 land.

Den gripende oppvekstfortellingen fra virkeligheten har vakt enorm internasjonal interesse og var på en rekke lister over de beste bøkene fra 2018, i alt fra Time Magazine til Vogue og The Economist. Amazon utropte den til årets beste bok 2018.

En utrolig historie om overlevelse, fanatisme og verdien av kunnskap.

"Noe tapt og noe vunnet" er en bemerkelsesverdig og velskrevet roman. Jeg har tidligere lest bøker om mennesker som mot alle odds har overvunnet det umulige, men få har handlet om en like upretensiøs og forbløffende hovedperson som Tara Westover. Hun er bokens forteller og jeg-person, og en ung kvinne fra det landlige Idaho som vokser opp i isolasjon med sine foreldre og seks søsken. Hun blir oppdratt på hjemstedet, men får hverken noen formell skolegang, eller noen signifikant interaksjon med omverdenen, i hvert fall ikke med noen som befinner seg utenfor hjemmet eller den nærliggende fjellandsbyen, som i hovedsak består av medlemmer fra den lokale mormonerkirken.

Det er faktisk en underdrivelse å hevde at Tara Westover har levd et isolert liv. For da hun som sytten åring, for første gang setter sine ben i et klasserom, tror hun at Europa er et land. Hun har heller ikke hørt om Holocaust. Hun hadde til da aldri vært hos noen lege, eller blitt vaksinert. Og en fødselsattest hadde hun ikke før hun var ni år gammel.

Men Taras historie handler faktisk mer om overlevelse enn isolasjon. Faren er en overlevelsesstrateg som hverken stoler på myndighetene eller moderne medisin. Han er religiøs, nidkjær i sin mormonske tro, og styrer familien med jernhånd. Barna ser han nærmest på som sine ansatte, og de må jobbe for han i skrapmetallvirksomheten hans. Moren er urtekyndig, og hun behandler enhver medisinsk tilstand med sine hjemmelagde ekstrakter og salver. Hun fungerer også som selvlært jordmor, og tar derfor i mot flere barn i det omkringliggende området. Men selv om hun er en viljesterk kvinne, bøyer hun seg alltid for sin mektige ektemann.

Det er ingenting faren misliker mer enn å være avhengig av myndighetene. Han sier at en dag kommer familien til å være helt selvberget. Så snart han får penger nok, har han tenkt å legge vannrør fra fjellet og ned, og etter det skal han installere solpanel over hele gården. På den måten vil de ha vann og elektrisitet i endetiden, når alle andre må drikke fra sølepytter og leve i mørket. Foreldrene bunkrer dessuten opp med mat, og sover med fluktveske i sengen.

Men en av Taras brødre tilegner seg gode nok kunnskaper på egen hånd til å komme inn på BYU (Brigham Young University) og oppfordrer henne til å gjøre det samme.

Hun begynner derfor å utdanne seg selv, og klarer opptaksprøven til universitetet.

Mens Tara kommer seg gjennom skolegangen, (hun starter på BYU som 17 åring) sjokkeres hun over hvor lite foreldrene egentlig har lært henne. Hun får seg kunnskaper som hittil har vært ukjente for henne, om bl.a. Holocaust, den amerikanske borgerrettsbevegelsen, slaveriet, rasisme og feminisme. Gjennom denne eksponeringen bygger hun seg en helt ny identitet.

Suget etter å vite mer, forstå mer, bringer henne til Harvard og Cambridge. Først da begynner hun å spørre seg om hun har reist for langt. Om det fortsatt finnes en vei hjem.

Når hun omsider reiser tilbake til Idaho, er den nye identiteten hennes i grell kontrast med den hun en gang var: Jenta som syntes det var greit at den ene broren pleide å slå henne. Nå er hun en helt annen person, definert av alt det hun har lært.

"Noe tapt og noe vunnet" forteller en utrolig, men sann historie om en ung kvinnes reise fra skraphaugen til doktorgraden.

Når sant skal sies, er jeg vanligvis ikke overbegeistret for biografier, men denne boken fanget min fulle og hele oppmerksomhet fra første til siste side.

For meg betydde Taras isolasjon, først og fremst at hun aldri (før hun ble sytten år gammel) gikk på noen skole, og var således fullstendig uvitende om de kunnskapene vi tar for gitt.

Imidlertid var hennes reise langt fra enkel, og ofte gjorde den religiøse indoktrineringen hun hadde vært utsatt for, det vanskelig for henne å navigere i situasjoner som for de fleste er normale og hverdagslige. Tara var nemlig ofte dømmende og intolerant overfor både romkamerater og venner.

Hennes akademiske prestasjoner var forbløffende gode. Så oppsiktsvekkende at jeg dristet meg til å stille spørsmål ved troverdigheten i historien. For selv om en historie som dette åpenbart er av subjektiv karakter, er det også noe i, at det alltid er to sider av enhver historie. I følge undersøkelser jeg har foretatt på nettet, har visstnok Taras familie, ikke overraskende, bestridt hennes versjon av flere hendelser som nevnes i boken.

Men Taras styrke og ikke minst vilje til å få seg utdannelse, til tross for alle hindringene som ble lagt i hennes vei, er ikke noe annet enn høyst beundringsverdig, og bare det i seg selv gjør "Noe tapt og noe vunnet" verdt å lese.

Boken tar for seg vanskelige emner og spørsmål som vedrører det med å passe inn, eventuelt ikke passe inn, være seg selv, være uavhengig, men likevel mottakelig for hjelp fra andre, være villig til å lære, hvor viktig det er at noen tror på deg, og tilhørighet.

Å lese om barn som vokser opp under slike forhold, er skremmende nok i seg selv, men enda verre er at Tara og hennes likesinnede ikke får de nødvendige kunnskaper som gjør dem i stand til å forstå og håndtere omverdenen. Det er en form for misbruk som ikke kan måles, og som i verste fall kan gi uopprettelig skade, fordi de forringende effektene ikke alltid er umiddelbart synlige. Eksempelvis forstår Tara først etter at hun har begynt på BYU, hvor isolert livet hennes egentlig har vært.

"Noe tapt og noe vunnet" er en fascinerende, tankevekkende og ikke minst viktig bok. Den forteller en svært kraftfull og rørende personlig historie, som ikke bare fortjener å bli fortalt, men også lest.

søndag 24. februar 2019

"Bortenfor stjernene" av Lori Nelson Spielman

Bortenfor stjernene
Lori Nelson Spielman
Roman
336 sider
Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord, MNO
Cappelen Damm
2019

Lori Nelson Spielman debuterte med "En liste for livet", som er oversatt til et trettitalls språk og har toppet bestselgerlistene i flere land. Deretter kom "Tilgi meg", og "Bortenfor stjernene" er hennes tredje roman. I 2020 kommer hennes fjerde bok på norsk: "Kjærlig hilsen tante Poppy". Lori Nelson Spielman bor i Michigan sammen med mannen sin.

"Bortenfor stjernene" er en hjerteskjærende og gripende roman. Lori Nelson Spielman skriver om hvordan livet fortsetter etter katastrofen.

Erika Blair er en vellykket eiendomsmegler i New York. Hun har to voksne tvillingdøtre som begge studerer. Men livet tar en uventet vending, da den ene datteren Kristen dør i en togulykke. Erika blir rammet av dyp skyldfølelse: Hun skulle egentlig ha kjørt begge døtrene tilbake til universitetet, men valgte å avlyse siden hun skulle ha visning på en eiendom i millionklassen.

Den overlevende datteren Annie, takler den kolossale sorgen på sin egen måte: Hun er overbevist om at det har skjedd en identitetsforveksling og at Kristen fortsatt er i live. Erikas skyldfølelse og Annies benektelse, får mor og datter til å gli bort fra hverandre i sorgen, isolert i hver sin elendighet.

Så mottar Erika en mystisk og anonym e-mail: "Finn den biten som mangler". Setningen er hentet fra en sitatbok hun i sin tid laget til hver av døtrene og som er spekket med visdomsord fra hennes egen mor og bestemor. Kan det være at beskjeden kommer fra Kristen, og at hun likevel overlevde togulykken? Noe kan nemlig tyde på at Kristen aldri var på det toget. Eller er det Annies desperate forsøk på å trenge igjennom til sin mor?

Mailen blir den første i en rekke som leder Erika til Mackinac Island, hvor hun tilbragte en ulykkelig barndom etter sin egen mors mystiske død. Men det er kun ved å konfrontere sin egen kompliserte fortid, at hun kan gjenopprette forholdet til sin gjenværende datter. Erika må samle mot til å reise tilbake til Mackinac Island, ellers risikerer hun å miste begge døtrene for alltid.

"Bortenfor stjernene", av Lori Nelson Spielman, handler om hvordan vi finner hverandre igjen etter at livet har tatt en uventet dreining.

Det er en roman om en mors forsøk på å hele sine nære relasjoner, og finne tilbake livsgleden etter datterens tragiske død.

"Bortenfor stjernene" forteller en historie som holder leseren i et fast grep til siste side.

Det er en bok full av fortvilelse og glede, og om å se fortiden i øynene. Men også om å tilgi i rett tid.

Spielman skriver godt og engasjerende, med en interessant historie på hjertet. Det er forholdet mellom mor og datter som er selve navet i boken.

Å følge mor og datter i den vanskelige sorgperioden etter å ha mistet en datter/søster fungerer fint og er i tillegg realistisk, for hvor mange som har mistet en av sine nære har ikke stilt seg selv spørsmålet: "Hvis jeg hadde gjort eller ikke gjort det, ville det trolig ha gått annerledes"? Både Erika og Annie sliter med å tilgi seg selv fordi de mener at de er skyldige i Kristens død. Dessuten må Erika kjempe med ting fra sin egen barndom, hvor hun må forsøke å forstå hva som egentlig skjedde da hennes egen mor døde.

Historien fokuserer på hvor viktig det er at vi lytter til hverandre og ikke bare tror at vi vet hva den andre vil si.

Som leser blir man dypt involvert i karakterenes historie. Man føler for og lider med de to kvinnene, og gleder seg med dem når det til sist går bra.

Forfatteren har et fint blikk for de innerste følelser i menneskesinnet. Uten sentimentalitet skildrer hun Erika og Annies skjebne slik at man tror på dem og deres historie.

Boken er elegant skrudd sammen, og språket er både levende og flytende.

Spielman har en egen følsomhet for karakterene sine. De er komplekse og troverdige, og så absolutt ikke feilfrie. Hun har ordet i sin makt og fanger mange fine nyanser i språket og i hovedpersonenes forskjellige sinnsstemninger. Skrivestilen er for øvrig behagelig, og jeg hadde ingen problemer med å følge historien.

De fleste vil finne noe gjenkjennelig i historien. Foruten det er den dypest sett menneskelig.

Synsvinkelen i boken veksler mellom Erika og datteren, Annie. Dermed får vi en balansert skildring av familiens indre liv.

Med "Bortenfor stjernene" har Lori Nelson Spielman skrevet en autentisk og tankevekkende roman. Dette er ikke en bok man leser for underholdningens skyld, men man blir så definitivt litt klokere på selve livet.

Du vil ikke bli skuffet!

mandag 18. februar 2019

"Ikke slå av lyset" av Bernard Minier

Ikke slå av lyset
Bernard Minier
Krim
576 sider
Oversatt av Christina Revold
Aschehoug
2019

Bernard Minier er født i Beziers og er vokst opp i Sørvest-Frankrike. "Ikke slå av lyset" er hans tredje roman på norsk. Den første, "Hvis helvete var av is", vant prisen for beste franskspråklige kriminalroman på Krimfestivalen i Cognac i 2011. Sammen med landsmannen Pierre Lemaitre, står Bernard Minier i spissen for den franske krimbølgen som sprer seg til stadig nye land.

Miniers bøker er foreløpig oversatt til 16 språk.

"Ikke slå av lyset" er den tredje boken i serien om kriminalførstebetjent Martin Servaz.

Hva hvis våre nærmeste ikke er de vi trodde? Kanskje fins det hemmeligheter i de mørke avkrokene - som nekter å dø. Nei, ikke slå av lyset, da kan alt skje!

Når Christine Steinmeyer, en radio-presentatør fra Toulouse, åpner postkassen sin på julaften, finner hun et usignert selvmordsbrev. Selv om  det virker tilsynelatende ekte, tror hun at det er en dårlig spøk. Men når en mann dagen etter ringer Christines eget radioprogram og beskylder henne for å ha latt noen dø, skjønner hun at det er alvor.  Snart skjer en rekke vanskelige ting. Hun blir stalket og trakassert via brev, truende telefonsamtaler og psykologiske spill med den eneste hensikt å lede henne inn i negativ spiral av tanker og følelser. Det er som om noen har tatt styring på livet hennes. Alt som har holdt henne oppe, raser sammen - til redselen får fullstendig overtak.

Samtidig mottar Martin Servaz, som for øvrig er sykemeldt fra jobben som kriminalførstebetjent ved Kriminalavdelingen i Toulouse, et nøkkelkort til et hotellrom (på luksushotellet Grand Hôtel Thomas Wilson) i posten. Den lille pakken inneholder lite annet; kun en medfølgende papirlapp som er brettet i to hvor det er skrevet "Møtes i morgen på rom 117". Det er ikke noe avsendernavn på pakken, kun et stempel som viser at den var blitt postet i Toulouse. Nysgjerrigheten vekkes umiddelbart, og den blir ytterligere stimulert når hotelldirektøren forteller han at en kvinnelig kunstner, på grufullt vis, døde på rommet et år tidligere. Selv om Servaz ikke kan motbevise at hennes død visstnok var et selvmord, vet han at det er noen der ute som vipper kvinner over kanten. Spørsmålet er om Servaz vil finne vedkommende før han tar sitt neste offer.

Nok en gang demonstrerer Minier sin ferdighet til å konstruere en meget vellykket thriller.

"Ikke slå av lyset" er forholdsvis lang, med mange interessante karakterer og et intrikat plott. Karakterene er for øvrig like mye i førersetet som selve plottet, og som leser kan man ikke la være å bry seg om Servaz og de byrder han bærer. I denne boken, er det imidlertid Christine som er midtpunktet. Det psykologiske aspektet knyttet til det å være et offer gjennomsyrer boken, og mangelen på klarhet vedrørende hvem som egentlig er offeret og den angripende part, gjør historien både intens og engasjerende.

Romanen er skrevet i tredjeperson, der de tidlige kapitlene veksler mellom de to hovedpersonene, Christine og Servaz. Selv om disse vekslingene skjer tilfeldig, driver de effektivt historien fremover, og man fornemmer at disse to karakterene vil støte borti hverandre før eller siden. Christine og Servaz, er som de fleste andre karakterene i boken, godt utviklet og meget troverdige. Bakhistoriene rulles forsiktig fram, noe som gir dybde og aroma til et fra før av interessant plott.

Boken er velskrevet, og Miniers miljøskildringer er gode. Spesielt hans beskrivelser av Toulouse som en mørk og tidvis ukomfortabel by som gjemmer seg under et tynt lag av modernisme, er elegante.

Romanen tar opp ømtålige og vanskelige tema som stalking, besettelse, depresjon, selvmord og hevn.

"Ikke slå av lyset" er en litt uvanlig roman i den forstand at det er kvinnen selv,  og ikke mannen, som tar opp hansken og kjemper mot en tilsynelatende overmakt. Christine starter som en passiv, nesten underdanig kvinne, men de forferdelige hendelsene som antakelig ville ha lagt livet til de fleste av oss i grus, og som fortsetter å fremkalle både fortvilelse og dyp smerte, har i stedet en motsatt effekt. Hun blir noe annet, nemlig en mørkere og tøffere karakter. En overlever, til tross for tap av både godtroenhet og uskyld. Hun blir jegeren, i stedet for byttet.

Når dette skjer, skifter også stemningen og tonen i boken dramatisk, og brikkene begynner omsider å falle på plass.

Til å begynne med likte jeg egentlig ikke Christine noe særlig. Jeg trodde nemlig at hun skulle forvandle seg til en slags jomfru i nød-karakter som virkelig trengte kriminalførstebetjent Servaz' hjelp, noe som er typisk for så mange andre kvinnelige karakterer i litteraturens verden.

Men der jeg tok feil. Og det var jeg glad for!

"Ikke slå av lyset" er en intens og kompleks krim/thriller. Denne boken må du for all del ikke gå glipp av! Den er gjennomtenkt, lettleselig og holder på oppmerksomheten din til siste side er ferdiglest.

Nå klarer jeg nesten ikke å vente på neste bok om Martin Servaz!

fredag 15. februar 2019

"Du vet at du vil" av Kristen Roupenian

Du vet at du vil
Kristen Roupenian
Novellesamling
263 sider
Oversatt av Hilde Lyng, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Kristen Roupenian (f. 1981) har en phd i litteratur fra Harvard. "Du vet at du vil", som inneholder elleve fortellinger i tillegg til nettfenomenet "Kattemenneske", er hennes første bok. Roupenian er en modig ny stemme i amerikansk samtidslitteratur - morsom og eksplisitt, grenseløs og listig.

"Du vet at du vil" er en samling av tolv noveller med varierende lengde. Den korteste er på tolv sider og den lengste på over femti. Felles for dem er, i større eller mindre grad og som i "Kattemenneske", samspillet mellom kvinner og menn når det kommer til sex og makt. "Du vet at du vil" er en skremmende, festlig og uimotståelig novellesamling om sex, dating og lyster på avveie. Novellene handler om kvinner - noen av dem utsettes for brutalitet og ekstreme handlinger, andre står for det selv. Det er både humor og sorg, og noen av dem retter et kritisk blikk mot den mentaliteten som preger samfunnet vårt.

Min favorittnovelle er den som har fått størst oppmerksomhet, som gikk viralt i kjølvannet av #metoo, som ble delt i rekordfart og snakket om i store deler av den litterære verden, nemlig "Kattemenneske".

Denne handler om Margot. Hun er en universitetsstudent i tyveårene som via tekstmeldinger utvikler et uformelt, men flørtende forhold til en eldre mann som heter Robert. I utgangspunktet synes Margot at meldingsutvekslingene er morsomme - hun vil ha hans aksept og bygger opp et bilde av hvordan hun tror at han er, basert på deres ufarlige samspill. Når de derimot møtes på date, lever ikke forventningene helt opp til virkeligheten. De kjenner hverandre ikke så godt som de først trodde, dessuten er daten til gagns preget av dårlig kommunikasjon og gjensidig ubehag.

På uovertruffent vis fanger Roupenian de følelsene som mange unge kvinner ofte har når de dater. Følelsen av å måtte være så høflige og tiltalende som overhodet mulig, på bekostning av egne ønsker. Følelsen av å ikke ha noen myndighet over egen kropp.

Robert og Margot har problemer med å lese hverandre både før og under daten, og i stor grad ignorerer Robert Margots ubehag og tiltagende avsky for ham. Margot føler at hun er for involvert i den situasjonen hun selv har satt i gang. Å fortsette daten, blir dermed den enkleste måten å komme seg igjennom den på.

Hun er frastøtt og litt lattermild av den nakne kroppen hans, så hvorfor ender hun til sengs med ham i stedet for bare å gå?

Margots mindre vellykkede seksuelle tilnærmelser overfor han, utelukker muligheten for et langvarig forhold med Robert. Men hun er redd for å såre ham.

Foruten å være en interessant historie, tilbyr "Kattemenneske" også mye å bite i, likesom rikelig med plass til ettertanke.

Kristen Roupenian skriver uredd om makt og kjønn. Hun tar tak i de forskrudde maktstrukturene mellom kvinner og menn - og tør å gå dit andre ikke går.

Språket er direkte, selv om det ikke gjør allverden ut av seg, og det er absolutt ikke noe kritikk - tvert imot. Forfatterens tidvise "anonyme" språk skaper nemlig rom for novellene, slik at karakterer, innhold og budskap kommer klart frem. Det er ikke noe som drukner i ord og svulstige setninger. Det er som sagt direkte, og jeg tror på det.

Med få unntak, fikk jeg noe ut av novellene. Jeg hadde ingen problemer med å finne en tydelig rød tråd gjennom hele novellesamlingen, selv om det var et par av dem jeg ikke helt forsto.

Når det er sagt, så likte jeg Roupenians noveller, og jeg gleder meg til å se hva hun kommer med neste gang. Mens jeg leste "Du vet at du vil", tenkte jeg flere ganger at det hadde vært interessant å lese en roman av forfatteren - og helst en roman à la "Kattemenneske", av den typen som Roupian viser at hun behersker så godt.

Hvis du liker novellesamlinger, bør du så definitivt kaste deg over "Du vet at du vil"! Noen av novellene gir ikke så lett slipp på deg og får deg til å tenke. Det er alltid et godt tegn når en bok gir rom for refleksjon når den er ferdiglest.

onsdag 13. februar 2019

"Ni vilt fremmede" av Liane Moriarty

Ni vilt fremmede
Et spahotell. Ti dager
Liane Moriarty
Roman
621 sider
Oversatt til norsk av Solveig Moen Rusten
Panta Forlag
2018

Liane Moriarty er den australske forfatteren bak romaner som "Huset på stranden", "Ektemannens hemmelighet" og "Store hvite løgner", som alle har toppet New York Times' bestselgerliste. Bøkene hennes er blitt lest av mer enn 14 millioner mennesker verden over.

"Ektemannens hemmelighet" er oversatt til over førti språk og ble kåret til Amazon Best Book i 2013. Liane Moriarty er bosatt i Sydney. Hun er gift og har to barn, en gutt og en jente.

Kan ti dager på et spahotell virkelig forandre deg for alltid?

Femtito år gamle Frances Welty er en tidligere bestselgende forfatter av kjærlighetsromaner. Hun forstår at glansdagene er over, men mener at hun fortsatt er i stand til å skrive solide, middels gode historier, selv om hennes siste bøker ikke har fått god mottakelse hos anmeldere og publikum. I tillegg har hun blitt lurt av en sjarmør på nettet som fikk henne til å overføre et stort kontantbeløp til ham. Hun trodde mannen var den store kjærligheten.

Tynget av sorg og smerter, bestiller hun et eksklusivt ti dagers opphold på det lille og unike spa- og velværehotellet Villa Ro. Reklamen for stedet lover en total forvandling av kropp og sjel. Oppholdet vil inkludere faste, meditasjon, yoga og kreative "følelsesutløsende øvelser". I ti dager skal man leve uten alkohol, sukker, koffein, gluten og meieriprodukter. Måltidene vil bli personlig tilpasset gjestenes unike behov.

Anmeldelsene på TripAdvisor av Villa Ro, som Frances først ser på etter at hun har betalt det ikke-refunderbare reservasjonsgebyret, er oppsiktsvekkende todelte. For noen var det den beste, mest fantastiske erfaringen de hadde hatt, de ønsket at det fantes mer enn fem stjerner å gi, de ga glødende hyllest til maten, de varme kildene, betjeningen. For andre var det det verste de hadde opplevd i hele sitt liv, det var snakk om å gå til sak, om posttraumatisk stress og uhyggelige advarsler om å "ta inn på eget ansvar".

På spahotellet, som for øvrig er et majestetisk viktoriansk herskapshus, møter hun åtte andre, vilt fremmede mennesker som har kommet dit av ulike årsaker. Noen er der for å gå ned i vekt, noen for å starte et nytt og sunnere liv, noen trenger en mental avkobling fra en ellers stressende hverdag, andre av årsaker de ikke engang klarer å innrømme for seg selv.

Men er ti dager nok for å gjennomgå en omveltende forandring?

Til tross for de luksuriøse omgivelsene, velvære og meditering, er de fleste klar over at de neste ti dagene ikke blir enkle. Ekte forandring krever nemlig hardt arbeid, men ingen av dem kan forestille seg hvor utfordrende det faktisk kommer til å bli.

Frances blir umiddelbart fascinert av de andre gjestene: De fleste av dem ser overhodet ikke ut som de trenger å jobbe med helsen sin. Men den personen som fascinerer henne mest, er den karismatiske sjefen for Villa Ro, russiske Masha Dmitrisjenjo, med sin meget spesielle og ukonvensjonelle tilnærming til gjestene. Kan hun virkelig ha svarene Frances ikke engang visste at hun søkte? Skal Frances legge tvilen til side og kaste seg inn i alt spahotellet har å tilby - eller skal hun dra mens hun fortsatt har muligheten?

Det tar ikke lang tid før hver eneste gjest på Villa Ro stiller seg nøyaktig det samme spørsmålet...

Jeg har tidligere lest flere av Liane Moriartys bøker. Samtlige har vært interessante og gitt meg stor glede. "Ni vilt fremmede" var ikke noe unntak.

Du vet aldri helt hva du får når Moriarty skriver bøker. For utenom at det blir spennende og underholdende. Akkurat som i hennes foregående bøker, holdes man også denne gangen på stolkanten helt til siste side er ferdiglest. Man må bare lese videre for å finne ut av hva som skjer med hovedrolleinnehaverne.

De ni vilt fremmede; Frances, Jessica, Ben, Heather, Napoleon, Zoe, Tony, Carmel og Lars er godt skildret. Karakterene er troverdige og komplekse, og samtlige bærer med seg en emosjonell bagasje, selv om vekten av den varierer. Mange av dem har dessuten en unik tilstedeværelse, og en særegen stemme.

Kapitlene veksler i fortellerstemme mellom de forskjellige karakterene, noe som gir ulike perspektiver på handlingen. Og selv om historien tidvis kan være nokså ekstrem, tar den ofte for seg reelle sosiale situasjoner som er lett gjenkjennelige.

Dette er en interessant bok full av uventede vendinger, men antallet perspektiver betyr at den ikke er så tett strukturert som den kunne ha vært og noen av de bedre karakterene drukner derfor litt i mengden, for eksempel Marconi familien (som består av Napoleon og Heather og deres datter Zoe).

I boken tar Liane Moriarty et kraftig oppgjør med det spekulative kommersielle markedet som betjener seg av å "selge et bedre liv". Finnes det egentlig noen enkel oppskrift på å bli lykkelig? Hvor langt kan man gå i jakten på god helse, den "perfekte" kroppen, den ultimate sinnsstemningen, eller den beste personligheten? Moriarity tegner et bilde som ikke er nådig.

Selv om "Ni vilt fremmede" beskjeftiger seg med forholdsvis tung tematikk, er det humoren i interaksjonen mellom karakterene, og som utgjør alvorets nødvendige motstykke, som gjør boken ekstra lesverdig. Det er et skarpt, ofte rørende portrett av livene til ni vilt fremmede, og det skjebnefellesskap som binder dem sammen. Til tross for et par ting i selve plottet som trekker totalinntrykket ned, kan jeg ikke nekte for at Liane Moriarty er en uimotståelig historieforteller. Dette er nemlig strålende, voldsom underholdning fra begynnelse til slutt.

mandag 11. februar 2019

"Vinterild" av Anders de la Motte

Vinterild
Anders de la Motte
Krim
474 sider
Oversatt av Bodil Engen
Aschehoug
2019

Anders de la Motte (f. 1971) vokste opp på den skånske landsbygda. Han har arbeidet som politi og sikkerhetssjef. I 2010 vant han prisen for årets beste debut og i 2015 for beste kriminalroman. "Vinterild" er tredje frittstående bok i de la Mottes suksesserie fra hans barndoms Skåne. Bøkene hans er oversatt til 30 språk og han topper alle svenske bestselgerlister.

Med "Vinterild" vender Anders de la Motte nok en gang tilbake til den skånske landsbygda. Dette er den tredje, frittstående romanen i den bestselgende Skånekvartetten.

Når Laura Aulins tante Hedda drukner, arver Laura hennes forfalne hytte, og blir tvunget til å reise fra Stockholm tilbake til barndommens Skåne, hvor hun ikke har vært på tretti år. Som tenåring bodde hun der i feriene, med tanten og vennene som faste og trygge punkt i livet sitt.

Hun har ikke vært der siden 1987 da hun var seksten år gammel, og da bestevenninnen Iben omkom i en brann på lucianatten.

Laura og vennene hennes hadde luciafest i den vinterlukkede dansesalen i hyttebyen, da det plutselig begynte å brenne. Dansesalen brant ned til grunnen. Det var mye røyk og forvirring. Alle prøvde å komme seg ut, men Iben klarte det ikke og omkom i flammene. I følge et brannbefal tydet det raske forløpet og det faktumet at ungdommene ikke rakk å komme seg ut av bygningen i tide, på at brannen var påsatt. I etterkant innledet politiet en etterforskning med utgangspunkt i mistanke om mordbrann.

Under etterforskningen ble vennene satt opp mot hverandre, tillit brutt og familier splittet - inntil en ung mann fra området til slutt ble pågrepet og tilsto mordbrannen.

Tilbakekomsten fremkaller minner, og Laura begynner å nøste i fortiden og vikler seg inn i handlinger hun mister kontrollen over. Dessuten er det noe som ikke stemmer med tantens død.

Lauras nærvær i området rører også opp i mye gammelt grums blant de gjenværende, og stemningen blir enda mer fiendtlig når flere ildspåsettelser skjer.

Mens brannene kommer stadig nærmere hyttegrenda oppdager Laura at til og med Hedda hadde sine hemmeligheter. Var hun på sporet av noe? Noe som får både den gamle tragedien og Lauras minner om brannatten til å fremstå i et nytt, grufullt lys.

Jeg var svært begeistret for Anders de la Mottes to foregående bøker, "Sensommer" og "Høstdåd", og hadde derfor høye forventninger til "Vinterild". Disse ble i høy grad innfridd. Dette er nemlig en fascinerende og god bok på mange plan.

Historien er spennende, uforutsigbar og velskrevet. Det er ikke en krim av det slaget der man sitter neglebitende på kanten av lenestolen, og bare må vite hva som skjer på neste side. Men det er en krim som får meg til å synke dypt ned i stolen og vende side etter side, for å finne ut av hva som skjer med Laura.

"Vinterild" har både nerve og følelse av ekthet, der fortiden bindes sammen med nåtiden på sømløst og naturlig vis. Til tross for at handlingsforløpet hopper frem og tilbake i tid, blir tidslinjen aldri uklar.

Forfatteren holder kortene tett til kroppen, uten at det går ut over handlingen og flyten i boken. Som leser er man dermed med på å "gjette" hele veien.

Bit for bit legges brikkene på plass og gradvis kommer den skremmende sannheten om hva som virkelig skjedde for tretti år siden frem.

Spenningskurven øker jevnt, og de la Mottes miljøbeskrivelser er både atmosfæriske og velgjorte.

Forfatteren tar seg for øvrig tid til å fortelle sin historie og med å skildre de menneskene som utgjør dens midtpunkt. Bl.a. viser han hvorledes Laura har utviklet seg fra å være en ung og usikker tenåring til en moden og selvstendig kvinne. Men når hun vender tilbake til traktene som har hjemsøkt tankene hennes i flere tiår, trer hun inn i sin gamle rolle, og hennes yngre jeg blander seg med den kvinnen hun har blitt.

"Vinterild" er først og fremst en kriminalroman, men den er også et skarpt portrett av en liten bygd i Skåne.

Anders de la Motte er en spenningsforfatter med stor S, plottet han spinner rundt er både grundig og komplekst, men som leser har jeg alltid en trygg fornemmelse av at de la Motte har den store oversikten.

Han kan noe med å male med ord, og med å ta seg tid til å tegne sine karakterer tydelig. Som en sosialrealistisk roman om en liten bygd i Skåne ville "Vinterild" også ha fungert. Men dette er en krim, og det gjør den naturligvis mer spennende.

"Vinterild" er en forholdsvis lang bok på hele 474 sider, men den holdt meg fanget fra første til siste side.

Alt i alt en spennende bok som anbefales lesere som ikke er så glade i blodige utpenslede detaljer, men heller vil ha en god historie.

Nå kan jeg nesten ikke vente på neste og siste bok i serien!

onsdag 6. februar 2019

"Vera" av Anne Swärd

Vera
Anne Swärd
Roman
384 sider
Oversatt fra svensk av Geir Pollen, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Anne Swärd (f. 1969) debuterte med "Polarsommer", en bok hun ble nominert til Augustprisen for. Hun er oversatt til atten språk, blant annet engelsk, fransk og russisk. "Vera" er hennes fjerde roman. Den fikk strålende anmeldelser da den utkom i Sverige. Swärd er utdannet illustratør og kunstpedagog og kommer fra Skåne i Sverige.

"Vera" er en fortelling om flukt og overlevelse, om mødre og døtre, om skyld og kjærlighet som arves gjennom generasjoner.

Franske Sandrine er bare seksten og et halvt år gammel når hun alene og under falskt navn ankommer et varmt forsommer-Sverige. Året er 1945, og med seg i bagasjen har hun både krigsopplevelser og traumer. I magen hennes vokser det et lite liv. Hun er ikke klar for å bli mor, men den trettitre år gamle svenske legen Ivan Ceder ønsker å ta henne og det kommende barnet til seg. I dette tilfellet er "å ta til seg" ikke så varmt som det kanskje kan høres ut.

Sandrine undrer seg også over hva denne tiltalende legen vil med en utenlandsk og redd jente i ulykkelige omstendigheter.

Ivan er eldst av fem brødre, men den siste til å gifte seg, trass i at han alltid har vært den mest ettertraktede. Alle synes å mene at det lukter mistenkelig, men Dr. Ceder har sine grunner.

Syv måneder senere står hun brud på en øy langt ute i skjærgården. Ingen i brudefølget kjenner bakgrunnen hennes. Ved å si ja til den dobbelt så gamle Ivan, gifter Sandrine seg inn i en fremmed verden: den fryktinngytende overklassefamilien Ceder. Under bryllupsnatten raser en snøstorm over skjærgården og hele festfølget blir værfast. Det er som om denne natten bærer bud om hvordan resten av ekteskapet skal bli - en iskald allianse bygget på hemmeligheter, løgner og redsler.

Familien Ceder er nemlig brutal og de lar ingenting stå i veien for sine mål. Dessuten gjemmer de - som Sandrine - på en rekke hemmeligheter de er forberedte på å gjøre hva som helst for å beholde.

Når barnet endelig kommer til verden, får hun navnet Vera etter Ivans savnede søster. Men Sandrine vil ikke være kjent ved henne, og derfor må husholdersken Vanna fungere som en mor for den lille jenta.

Deretter følger vi Sandrine i hennes nye liv med familien Ceder, samtidig med at vi lærer hennes fortid og hemmeligheter å kjenne.

"Vera" er en velskrevet og engasjerende roman.

Historien som fortelles er både sterk og troverdig, der krigens grusomheter og skjebner, etterkrigstidens samfunn, familiebånd og hemmeligheter er blant ingrediensene. Den tar videre for seg tematikk som morskap, skam og kjærlighet, i sær dens kraft og styrke, men også dens konsekvenser på godt og ondt.

For øvrig er overlevelsesinstinktet et gjennomgående tema i "Vera". I tillegg er sjøen et tilbakevendende motiv som danner et bakteppe for mange av romanens sentrale scener.

Karakterene portretteres på svært edruelig vis, men likevel så følelsesmettet at man nærmest kan merke deres tilstedeværelse.

Vekselvise tilbakeblikk gir svar på hvordan og hvorfor Sandrine kom til familien Ceder via ekteskapet med Ivan, til en verden svært forskjellig fra hennes egen, både geografisk, kulturelt og klassemessig sett.

Fortellingen går tilbake til Sandrines barndom i den franske havnebyen Marseille, hvor hun og de to søstrene vokser opp med en mor som blir med i motstandsbevegelsen, og en bestemor som er både syerske og prostituert. Når moren søker tilflukt for seg selv og døtrene i en landsby i den polske fjellheimen, som deres fraværende far i skam flyktet fra noen år tidligere, befinner de seg plutselig midt i krigens gru.

Sandrines datter får navnet Vera, etter Ivans savnede søster. Men til tross for tittelen på romanen, er dette egentlig Sandrines historie.

Forfatteren Anne Swärd benytter seg av et vakkert og samtidig lettlest språk. Det er enkelt å se både mennesker og omgivelser for seg, uten at handlingen påvirkes noe negativt av den årsak.

Swärd er så definitivt en kunstner med sitt språk, og hun evner å beskrive det som skjer med små nyanser som kanskje ikke forteller så mye, men som likevel forteller alt.

"Vera" er en nokså kompleks roman, der en rekke tråder og hemmeligheter går gjennom historien, både i fortiden, men også i den besteborgerlige familien Ceder, hvor Sandrine mer eller mindre havner i skuddlinjen mellom rivaliserende brødre.

Sandrines reise er en spennende historie om kjærlighet, skyld og angst.

"Vera" er en tankevekkende roman som byr på en ekstraordinær leseropplevelse. Anbefales!

torsdag 31. januar 2019

"Frosne flammer" av Jens Henrik Jensen

Frosne flammer
Jens Henrik Jensen
Krim
572 sider
Oversatt av Henning Kolstad, MNO
Aschehoug
2019

Jens Henrik Jensen (f. 1963) er forfatter og journalist. I 2012 utkom "Hengte hunder", første bind i serien om Oxen. I 2017 ble Jens Henrik Jensen hedret med Krimimessens publikumspris. Bøkene er solgt for utgivelse i en rekke land, og serien skal filmatiseres.

Offer. Jeger. Bytte. Ingen vet hvem Oxen egentlig er.

Etter en dramatisk slutt i "Mørke menn", blir krigsveteran Niels Oxen reddet av en pensjonert kvinnelig lege i den svenske skjærgården. Takket være en rekke heldige omstendigheter som vind, sjø- og strømforhold, er han i live.

Mens han hjemme i Danmark antas omkommet, blir Oxen pleiet og kommer gradvis til hektene igjen.

Under sitt ufrivillige måned-lange "ferieopphold" i Sverige, finner Oxen ut at det eneste som betyr noe for ham i denne verden er sønnen Magnus. Men med en mordanklage hengende over seg kan han ikke få et liv hvor han kan være sammen med Magnus.

Hvis politiet finner ut av at han er i live, vil de nemlig sikte han for mordet på Fisk, den eldre mannen han bodde hos og jobbet for. Et mord Oxen ikke har begått, selv om alle bevis peker mot ham.

Men Oxen vil renvaske seg, han vil bevise at han ikke er en morder, og han vil se sin 14 år gamle sønn Magnus igjen.

Det er bare et problem; Oxen kan ikke vise seg ute blant folk og må derfor holde en lav profil. Hvis lederne i det hemmelige maktnettverket Danehof oppdager at attentatet mot ham er mislykket, vil de innlede en storstilt jakt for å drepe ham. Han må ta opp kampen mot overmakten. Hvis han ikke gjør det, er han dømt til evig flukt.

Oxen får seg ny identitet og drar tilbake til Danmark, hvor han oppsøker noen tidligere soldatkamerater og Margrethe Franck fra PET (Politiets Efterretningstjeneste).

Men han har store problemer med å kjenne Margrethe igjen. Hun har fått sparken fra PET, og jobber nå som kassadame på Netto og oppvaskhjelp på Hotel Copenhagen Blackbird. Hun er bare på en skygge av sitt tidligere selv.

Også Francks sjef Axel Mossman i PET og hans nevø ble sparket, og Danehof har sørget for at de tre nå hverken har ro i sinnet eller mat på bordet.

Oxen ønsker å finne mannen som begikk mordet han er anklaget for, og han vil til bunns i, hvem Danehof egentlig er, men det er umulig alene og livsfarlig. Så når Francks tidligere sjef Mossman inviterer til et møte, blir det begynnelsen på enda et samarbeid mellom Oxen, Franck, Mossman og Sonne.

Dermed blir spørsmålene: Hvem kommer fra dette slaget i live, vil firkløveret komme inn under huden på Danehof, og hvem kan stole på hvem?

De er som frosne flammer, og de kan bare få livene sine tilbake ved å beseire de mørke mennene fra Danehof.

Det er tydelig at "Frosne flammer" er bok nr. 3 i serien. Den har nemlig en rekke henvisninger til de to foregående bøkene. Imidlertid kan den leses selvstendig.

For om du ikke har lest de to første bøkene om Oxen, får du faktisk et ganske godt innblikk i deres historier i denne. Og det er så godt flettet inn med resten av handlingen at du ikke føler at du får et referat. Men det er dermed ikke sagt at du ikke bør lese de to første, for det synes jeg du skal.

Synsvinkelen veksler kapittelvis mellom ulike karakterer. Innimellom kan det for øvrig være litt vanskelig å vite hvem som følges når et nytt kapittel starter. Det trekker noe ned.

Boken er en 572-siders murstein, men den blir aldri kjedelig eller langdryg. Historien er for spennende og dramatisk til det, med både nevekamper og skuddvekslinger, men uten at det på noen måte virker urealistisk.

"Frosne flammer" er en velskrevet bok. Etter en forholdsvis lang innledning, hvor vi ikke bare får persongalleriet på plass, men også en gjennomgang av handlingen i den forrige boken i serien, "Mørke menn" (noe som passet meg ypperlig, i og med at jeg ikke har lest den), skrus tempoet opp noen hakk. Spenningskurven er herfra stigende, uten at historien av den grunn tar noen unødvendige snarveier. Det tar tid å fortelle en god historie, og forfatteren tar seg heldigvis den tiden.

Jens Henrik Jensen er utvilsomt en talentfull forfatter. Han skriver med god innlevelse. Han graver seg ned i både historien og karakterene, og evner attpåtil å få begge deler til å fremstå med høy troverdighet.

Dette er underholdning av høy kvalitet, med velkomponerte konspirasjonsteorier, mange gjetninger og løse tråder som holder leseren på pinebenken til siste side. Til slutt bindes alle trådene sammen, lekende lett og særdeles tydelig.

Karakterene blir skildret på aller beste vis. Det gjelder også perifere karakterer, men i særdeleshet de tre hovedpersonene, Niels Oxen, Margrethe Franck og Axel Mossman. Disse kommer man virkelig under huden på. Selv om ingen av dem er i en posisjon som tilsier at de offisielt kan ta opp kampen mot Danehof (Oxen ettersøkt for drap, Franck og Mossman sparket fra PET), lykkes de med dette, især på grunn av Mossman som har de rette forbindelsene på ulike steder, og som vet hvor og hvordan ting skal gjøres.

Alt i alt er "Frosne flammer" et godt stykke håndverk, og en bok som så absolutt bør appellere til de av dere som liker en veldreid krim.

lørdag 26. januar 2019

"Uten et eneste ord" av Rosie Walsh

Uten et eneste ord
Rosie Walsh
Roman
368 sider
Oversatt fra engelsk av Veronica Garten
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Rosie Walsh (f. 1980) er forfatter og TV-produsent og bor i Bristol med mann og sønn. "Uten et eneste ord" er den første romanen hun utgir under eget navn, og rettighetene er solgt til over 30 land.

Boken for alle som noen gang har ventet på en melding som ikke kom.

Når man endelig har funnet sitt livs store kjærlighet - i en alder av 37 år - gir man ikke så lett slipp på ham. Det er i det minste sant for Sarah, som etter syv eventyrlige dager med Eddie ikke er i tvil om at de burde være sammen resten av livet. Men noe kommer i veien for deres kjærlighet, og Eddie forsvinner uten spor. Tilbake står Sarah som ønsker å få vite hva som satte en stopper for hennes "lykkelig alle sine dager".

Nyseparerte Sarah Evelyn Mackey bor i California, men er egentlig britisk. Hver sommer besøker hun foreldrene og noen få gode venner i England. Her møter hun tilfeldigvis møbelsnekkeren Eddie David. De blir forelsket og tilbringer syv fantastiske dager sammen. Lenger tid har de ikke siden Eddie skal på en lenge planlagt ferie med en venn, brettseiling i Spania. De er sikre på at de er skapt for hverandre, og Eddie lover selvfølgelig å ringe Sarah fra flyplassen.

Men Eddie ringer ikke. I et par dager greier Sarah å overbevise seg selv om at det er ok. Det er absurd - ja, til og med galskap - å tvile på det som har skjedd mellom dem. Men etter hvert som dagene blir til en smertefull uke, er det vanskeligere å holde stand mot den stigende strømmen av panikk.

Har det skjedd en ulykke? Har Eddie fått kalde føtter eller er det noe de ikke har fortalt hverandre?

Sarah er knust og fortvilet. Hun sender mange og lange meldinger til Eddie, men får ikke noe svar tilbake. Hun oppsøker Eddies venner og fotballaget hans. Men ingen vil fortelle Sarah noe. Til slutt er det ikke noe annet å gjøre enn å dra tilbake til USA og arbeidet som leder av en veldedig organisasjon.

Men Sarah klarer ikke la være å tenke på Eddie.

Hun avfeier vennenes påstander om at Eddie rett og slett har droppet henne, og blir desperat etter å finne sannheten. Men sannheten er kanskje hinsides det hun har kunnet forestille seg.

"Uten et eneste ord" er velskrevet og langt mer uforutsigbar enn man i utgangspunktet skulle tro.

Boken er lettlest, og forteller en fengslende historie som fremkaller både forundring og forvirring.

På mange måter er det en typisk kjærlighetshistorie som utspiller seg mellom de to karakterene, Sarah og Eddie. Men i tillegg er det en historie som involverer mye spenning, i og med at selve plottet er fylt med overraskelser. Flere ganger tar nemlig denne boken en helt annen retning enn forventet, noe som gir et friskt pust til den mer klassiske kjærlighetshistorien.

Foruten den store kjærligheten mellom Sarah og Eddie, er dette også en historie om å miste en nærstående, familieforhold og store tragedier. Hvordan kommer man videre i livet, når det verste rammer en?

Historien følger primært Sarah, men også Eddie har noen få kapitler.

Romanen begynner med Eddies forsvinning, før vi i korte tilbakeblikk tas med til uken Sarah og Eddie hadde sammen.

Med "Uten et eneste ord" har Rosie Walsh skrevet en bok som viser kjærlighetens enorme drivkraft. Som lesere tas vi med på en lang reise, inn i vanskelige familieforhold og betydningen av nære venner, på jakt etter den store altoverskyggende kjærligheten. Språket er flytende, og det er mer dialog- og handlingsorientert enn beskrivende. Således underbygger det bare Sarahs natur, der det ikke er så langt fra tanke til handling.

Noe som imponerer meg med Rosie Walsh, er hvorledes hun evner å veve interessante vendinger inn i selve historien, uten at det føles hverken påtrengende eller kunstig ut.

Jeg må si at denne boken virkelig overrasket meg. I utgangspunktet hadde jeg ventet meg en kjærlighetsroman av det mer konvensjonelle slaget, men der tok jeg feil! Walsh går nemlig mer i dybden enn mange andre forfattere når hun gransker karakterenes følelsesliv. Romanen fungerer dermed som et flott karakterstudie og en utforskning av menneskelige følelser.

Jeg ble i hvert fall så følelsesmessig engasjert i karakterene, at jeg nesten ikke klarte å legge boken fra meg.

Og i den totale mengden av kjærlighetsromaner fortjener den en spesiell plass på grunn av sin utradisjonelle tilnærming til sjangeren.

Jeg kan varmt anbefale "Uten et eneste ord".

lørdag 19. januar 2019

"Smuglerhuset. CLUE 13" av Jørn Lier Horst

Smuglerhuset. CLUE 13
Jørn Lier Horst
Barnebok, 9-12 år
160 sider
Kagge Forlag
2019

Jørn Lier Horst (f. 1970) har bakgrunn som etterforskningsleder i politiet. Han er en av Nordens fremste kriminalforfattere for voksne, og har blant annet vunnet Bokhandlerprisen, Riverton-prisen og Glassnøkkelen for sine romaner.

Ekstra bonusbok!

Gave til alle CLUE-elskere! "Smuglerhuset" er trettende og aller siste bok i CLUE-serien! Tittelen på denne kommer frem hvis du tar alle forbokstavene i de tolv første titlene i serien og setter den sammen til ett ord: Smuglerhuset.

Clue er engelsk og betyr ledetråd, spor for å løse en gåte. I tillegg er CLUE satt sammen av forbokstavene til hovedpersonene i serien: Cecilia, Leo, Une og hunden Egon.

CLUE-gjengen har bestemt seg for å utforske det mystiske Smuglerhuset på Furuøya. Leo skal lage en film om ekspedisjonen. Kameraet har han fått av faren sin til sommerferien. Det er topp moderne og ikke stort større enn en fyrstikkeske. Det har trådløs tilkobling til telefonen hans, og han kan bruke telefonskjermen for å se det han filmer.

Det vil ta minst en halvtime å komme seg til Smuglerhuset med båt fra Perlen pensjonat. Gjengen pakker det nødvendige for en ekspedisjon og drar av sted.

Det var William Croft, sønnen til en rik lord fra Hull i England, som bygde huset, omtrent på samme tid som Perlen pensjonat ble bygd. Det sies at han kom til Norge fordi han hadde kjærlighetssorg. Han kjøpte Furuøya og bygde huset for å glemme en kvinne i sitt eget hjemland. Til å begynne med var ikke huset spesielt stort, nesten bare en sommerhytte, men hvert år bygde han det litt større. Et nytt påbygg, en ny etasje eller et nytt tårn. En større brygge, garasje, en bru over til fastlandet og vei gjennom skogen. Til slutt var han tom for penger. Det var da han begynte å smugle.

William Croft tjente gode penger på å smugle, spesielt under forbudstiden. I 1916 og fram til 1927 var det nemlig helt forbudt å selge brennevin i Norge, men Croft tok inn varer sjøveien fra fabrikker hjemme i England. Han lagret det i huset sitt og solgte det videre i all hemmelighet. Croft stolte ikke på bankene og brukte ikke penger, og tok derfor betalt i gull eller sølv.

Politiet klarte aldri å ta ham, selv om det var nære på en gang. Ingen vet hvordan Croft døde, men ryktene forteller at han falt utfor klippekanten og døde. Ingen vet hva som skjedde med gullet hans, men en mulighet er at Croft hadde gjemt det så godt at ingen fant det.

Siden har ingen bodd i Smuglerhuset. Det har stått tomt, veggene er ikke helt rette lenger, huset står på skakke som om det lener seg bakover, og snart faller det sammen.

Furuøya er heller ikke et trygt sted å ferdes.

Det første besøket på øya er imidlertid mislykket. CLUE-gjengen kommer seg ikke inn i selve huset. Både dører og vinduer er sprikret igjen. Og kjellerlemmen på baksiden er låst med kjetting og hengelås.

Da de senere, vel hjemme igjen, går gjennom Leos filmopptak fra turen, oppdager de noe de ikke la merke til mens de var på øya. Noe som gjør at de skjønner at det foregår noe i Smuglerhuset - og at de må tilbake.

"Smuglerhuset" er en underholdende bok som garantert vil appellere til mange unge lesere, både jenter og gutter.

Historien er som sedvanlig forrykende, urokkelig morsom og ikke minst spennende.

Like fra første side blir man grepet av spenningen og mysteriene hoper seg opp. Den nervepirrende handlingen henvender seg til fantasien i de ikke alt for lange kapitlene, men samtidig løsner forfatteren det litt skumle opp med humor og et glimt i øyet.

Språket er klart og moderne, og karakterinnlevelsen stor.

Karaktermessig står boken sterkt, for uansett om du er jente eller gutt, vil du kunne relatere deg til personene i historien.

Teksten har mye dialog, og kapitlene er korte - ofte med en cliffhanger.

Det filosofiske bakteppet denne gangen er Georg Wilhelm Friedrich Hegel. Han er en av de mest kjente historikerne og filosofene fra Tyskland. Hegel var opptatt av utvikling og hva som får samfunnet til å gå framover. Bl.a. mente han at historien var viktig og sammenlignet den med en elv. Han sa at hver minste stein, buktning og bevegelse i vannet lenger oppe i en elv hadde betydning for hvordan elven så ut når den rant ut i havet lenger nede. Med det mente han at hvordan verden ser ut i dag, er et resultat av alt som har skjedd i fortiden.

"Smuglerhuset" kan fint leses som en selvstendig bok, uavhengig av de tolv første i serien. Men for å kjenne og forstå karakterene litt bedre, kan det være en fordel å ha lest noen av de andre bøkene.

Boken har en innbydende forside og baksidetekst. Bokomslaget, som er et lite kunstverk i seg selv, og en illustrasjon av Smuglerhuset, vekker umiddelbart oppmerksomheten og setter fantasien i gang.

På innsiden av bokomslaget er det et oversiktskart av byen, og hvor de forskjellige personene bor, samt en arkitekttegning over Perlen pensjonat. Dette finner du for øvrig i alle bøkene i CLUE-serien.

"Smuglerhuset" er den trettende og dessverre absolutt siste boken i CLUE-serien. Det blir nok lenge til Lier Horst eller noen annen norsk forfatter vil gjenta en lignende bragd.

Jeg kommer i hvert fall til å savne CLUE-gjengen. Jeg håper at forfatteren, en gang i fremtiden, vil vurdere en fortsettelse på CLUE-serien, og en gjenvisitt til et litteraturunivers som mange barn elsker.

Jørn Lier Horst har skrevet en veldig spennende, og tidvis litt skummel, barnebok som vil pirre nysgjerrigheten blant jenter og gutter fra ca. 10 år og som er klare for litt mer utfordrende selvlesing.

Anbefales!

torsdag 17. januar 2019

"Lazarus" av Lars Kepler

Lazarus
Lars Kepler
Krim
512 sider
Oversatt av Henning J. Gundersen
Cappellen Damm
2018

Lars Kepler er et pseudonym for Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril. Lars Keplers bøker er utgitt i 40 land, og har solgt over 13 millioner eksemplarer.

"Lazarus" er den syvende boken om Joona Linna.

Livet har igjen begynt å smile til Joona Linna. Sist høst ble den gjenværende fengselsstraffen hans omgjort til samfunnstjeneste som betjent ved nærpolitiet på Norrmalm i Stockholm. Om noen få uker skal han tilbake i tjeneste som kriminaletterforsker i Rikskriminalpolitiet. Dessuten blomstrer kjærligheten mellom han og Valeria de Castro.

Én vintermorgen tar Nils Åhlén (kalt Nålen) kontakt med Joona. Nålen er professor i rettsmedisin ved Karolinska Institutet, og en av de fremste ekspertene innenfor rettsmedisin i Europa. Han forteller at en mann har blitt funnet på

Tveita i Oslo, mishandlet og drept i sin egen leilighet. Alt tydet på en typisk fyllekrangel, men da Oslopolitiet åpnet offerets fryseboks, fant de kroppsdeler fra et stort antall mennesker, nedfryst i forskjellige stadier av forråtnelse. Da politiet forsøkte å matche DNA fra kroppsdelene i fryseboksen med Europols, Finlands og de skandinaviske landenes politiregistre, viste det seg at en av dem var kraniet til Summa, Joonas avdøde kone. Siden det var Nålen som utferdiget Summas dødsattest, ringte de til han. Det kan være en tilfeldighet at nettopp Summas kranium befant seg der, den avdøde mannen i Oslo må ha vært en hittil ukjent gravskjender og trofésamler, men Joonas mistanke blir likevel vakt.

Når Joona noen dager senere blir kontaktet av Carlos Eliasson, sjefen for Sikkerhetspolitiet, fordi det tyske politiet vil at spesifikt Joona skal hjelpe dem med en etterforskning, drar han til Rostock, til en avsidesliggende campingplass hvor et mistenkelig dødsfall har funnet sted.

Joona kjenner ikke den drepte mannen, men det viser seg at mannen to dager før han døde hadde ringt til Joonas mobiltelefon.

Joona gjør også funn på åstedet som danner et mønster som er ufattelig skremmende, men umulig å ignorere.

For selv om ikke sporene på de to åstedene (Oslo og Rostock) umiddelbart avslører noen fellestrekk, går sammenhengen mellom de to sakene etter hvert opp for Joona. Og nå er han ikke lenger i tvil. Selv om det virker helt umulig, peker drapene bare i én retning.

Joona er sikker på at seriemorderen Jurek Walter må være i live og derfor har overlevd skuddsårene ett år tidligere. Joona tror Jurek nå er ute etter ham, og at han vil hevne at Joona drepte broren hans.

Men først velger Joona å lufte sine mistanker overfor kollegaen Saga Bauer og Nålen.

Men de mener bestemt at Jurek er død. Han ble jo skutt og drept av Saga. Alt tydet i hvert fall på det, inklusive et lik fullt av kulehull og en pekefinger med Jureks fingeravtrykk. Av den grunn forsøker de å overbevise Joona om at han denne gangen tar feil.

Joona er derimot ikke like sikker og går i dekning med datteren Lumi (som studerer i Paris). I mellomtiden tar Saga og Nathan Pollock fra Rikskriminalpolitiet over etterforskningen i Sverige - men morderen ligger hele tiden et skritt foran dem, og jakten etter han vil påføre dem store personlige tap...

Enkelte ville kalle det et mirakel hvis noen skulle gjenoppstå fra de døde - for andre ville det være det ultimate mareritt.

"Lazarus" er en fremragende kriminalroman som vil gi deg både hjertebank og frysninger på ryggen.

La meg bare si det med en gang: "Lazarus" er ikke en bok for sarte sjeler! Mordene er grusomme og brutale, men også dysterheten som hviler over romanen er med på å skape en fryktinngytende atmosfære. Lesere av seriens foregående bøker bør ha god kjennskap til Jurek Walter og hans skremmende evner til å være i forkant, men i "Lazarus" blir dette enda tydeligere.

Det psykologiske maktspillet som kontinuerlig foregår mellom Saga og Joona på den ene siden og Jurek på den andre, er godt beskrevet. Det er imponerende hvorledes forfatterne har evnet å skape en slags symbiose mellom etterforskerne og den jagende: De er på sett og vis avhengige av hverandre, selv om de har vidt forskjellige motiver.

Lars Kepler er for meg synonymt med god krimlitteratur. Forfatterparets bøker har blitt mer intense for hver utgivelse, og med "Lazarus" bekreftes dette ytterligere.

Selve tittelen er en hentydning til Lasarus i Bibelen, som Jesus vekket opp fra de døde. I denne kriminalromanen frykter Joona Linna at seriemorderen Jurek Walter, som han tidligere har hatt sine feider med, og som angivelig var død, likevel ikke er det. Som Bibelens Lasarus, har han gjenoppstått fra de døde.

Dette er en meget spennende, men svært barsk bok. Visse steder er den nok ganske så urealistisk, men underholdningsverdien er derimot førsteklasses.

"Lazarus" fortsetter der den forrige boken i serien, "Kaninjegeren", avsluttet. Som med de fleste andre serier, vil jeg anbefale at også denne leses i sin riktige rekkefølge. Jeg tror nemlig at man går glipp av mye ved å begynne midt i en serie, og i særdeleshet i denne. Man bør helst ha kjennskap til både Joona Linna og Saga Bauer, og deres forhistorie for å få fullt utbytte av "Lazarus".

Likevel oppsummeres det ting fra de tidligere bøkene som er sentrale for handlingsforløpet i denne boken, uten at det pensles ut for leseren.

Men det er liten tvil om at kjennskap til Keplers foregående bøker om Joona Linna vil gi deg et større innblikk i hvem de ulike karakterene er, siden de har utviklet seg gjennom serien. Imidlertid får man i "Lazarus" et nokså klart inntrykk av hvem hovedrolleinnehaverne er. Joona og Saga, som begge jobber i politiet, er interessante og troverdige karakterer med en fortid i bagasjen. De har elsket og de har mistet. Saga kjemper en knallhard kamp mot sine indre demoner, og Joona bærer på et stort savn. Men begge er særdeles intelligente og de synes å være svært omsorgsfulle overfor mennesker som betyr noe for dem.

Historien fortelles vekselvis fra de ulike karakterenes perspektiv. Den følger primært Joona og Saga, men også noen av de perifere karakterene har sine egne kapitler.

Spenningskurven er bratt og tar et grep om leseren allerede fra første side. Kapitlene i seg selv er relativt korte og de ender som regel med en cliffhanger, noe som gjør at man bare må lese det neste kapittelet.

"Lazarus" er ikke Keplers beste bok, men jeg vil så absolutt anbefale den, spesielt for de av dere som ikke har noe imot litt uhygge og voldsomme scener.

Dessuten er historien både spennende og god, og av det leseverdige slaget - selv om man ikke kjenner til serien om Joona Linna fra før av.

torsdag 10. januar 2019

"En helt vanlig familie" av Mattias Edvardsson

En helt vanlig familie
Mattias Edvardsson
Krim
448 sider
Oversatt av Jørn Roeim MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Mattias Edvardsson er skribent og lærer fra Trelleborg i Sverige. Han har tidligere skrevet tre romaner, og to bøker for yngre lesere. Han fikk sitt gjennombrudd med den psykologiske spenningsromanen "En helt vanlig familie".
Mattias Edvardsson bor med sin familie i Löddeköpinge i Sverige.

"En helt vanlig familie" er under utgivelse i 30 land, og har ligget på bestselgerlisten i Sverige siden lanseringen i sommer.

Hvor godt kjenner du egentlig dine egne barn? Hvor langt er du villig til å gå for å beskytte familien din?

"En helt vanlig familie" er en psykologisk spenningsroman om tre mennesker som tror de kjenner hverandre, men som lever i ulike verdener. Og den fine linjen mellom rett og galt, løgn og sannhet.

Overfladisk sett er Sandell-familien en helt vanlig familie. Presten Adam, juristen Ulrika og deres 19 år gamle datter Stella. De har interessante, godt betalte jobber, stor omgangskrets og en aktiv fritid med rom for både idrett og kultur. De bor i et fint villastrøk utenfor Lund i Skåne, og deres liv synes å være ordnet og harmonisk.

Stella er nylig ferdig med videregående, og har jobbet på H&M så godt som hele sommeren for å kunne reise rundt i Asia til vinteren.

Det første signalet på at det forbilledlige er i ferd med å slå sprekker, får vi en antydning om allerede i bokens første kapittel når familien er samlet for å feire Stellas bursdag. I stedet for å gi henne penger til Asia-turen, gir foreldrene Stella en Vespa Piaggio. Hun blir ikke så glad for scooteren som faren Adam hadde håpet, og moren Ulrika forsøker å bortforklare det hele. Adam synes Stella kunne vist litt mer takknemlighet. Samtidig vet han godt at hun mest av alt hadde ønsket seg kontanter, men han syntes at det var så stusslig å gi bort penger i gave.

Men én dag rystes familiens tilværelse betydelig mer. Stella blir nemlig varetektsfengslet og anklaget for drap på kjæresten.

Tilbake står de fortvilte foreldrene som ikke forstår hva som har skjedd eller hva de skal ta seg til. De vil gjøre alt for å hjelpe Stella, men spørsmålet som dukker opp er hvor godt de egentlig kjenner sin datter. Eller hverandre.

"En helt vanlig familie" er en svært lesverdig bok, som med stor psykologisk troverdighet skildrer en familie som på overflaten fremstår nokså ordinært, men som har sine mørke hemmeligheter. Boken stiller dessuten spørsmål ved hvor langt en forelder egentlig er villig til å gå for å beskytte sitt barn?

Edvardssons historie fortelles på meget overbevisende vis, og den presenteres via tre synsvinkler; Adams, Ulrikas og Stellas. Dette fortellergrepet er hverken nytt eller originalt, men jeg synes at forfatteren lykkes godt med å gi de tre familiemedlemmene sin egen stemme.

Bit for bit avsløres sannheten om hva som egentlig har hendt.

Plottet er godt skrudd sammen, og den velskrevne historien fungerer strålende, især ved å veksle mellom de tre ulike karakterene.

Sandell-familien har nemlig totalt forskjellige versjoner av virkeligheten. Edvardsson evner å nyansere bildet av en familie som, til tross for sin normale overflate, i mange år egentlig har befunnet seg i en form for fritt fall. Det høyt elskede enebarnet Stella har aldri vært så velfungerende som foreldrene trodde, tvertimot har hennes adferdsavvik blitt lagt merke til av utenforstående siden hun gikk på førskolen. At Stellas foreldre i årevis har lukket øynene for hennes gjentakende aggresjonsutbrudd har heller ikke bedret situasjonen.

Adam og Ulrikas kjærlighet og lojalitet overfor datteren blir testet. Hvem skal de egentlig hjelpe, Stella eller det samfunnsmaskineriet som, med god grunn, ønsker å dømme henne til livstid i fengsel for drap?

Den eneste som egentlig er ærlig med seg selv, og stort sett med andre, er Stella, hvis synsvinkel ikke bare forteller om feil eller mangler ved egen person, men som også på samme tid kynisk analyserer foreldrenes usikre forhold til hverandre, til henne selv og til bestevenninnen Amina.

Dette er en eksepsjonelt spennende og velskrevet historie om hva som kan gjemme seg under en ordinær, veletablert svensk middelklassefamilies polerte overflate, og om spørsmålsstillinger relatert til rett og galt som de fleste av oss står overfor i større eller mindre skala. Er man alltid tjent med å strengt overholde samfunnsreglene, eller bør man noen ganger lyve for å redde sitt eget eller andres skinn?

"En helt vanlig familie" er en særdeles anbefalelsesverdig pageturner for de av dere som liker krim og spenning!

Boken vil særlig appellere til lesere av domestic noir og andre psykologiske thrillere.

søndag 6. januar 2019

"Sanne løgner" av Emily Lockhart

Sanne løgner
Emily Lockhart (e. lockhart)
Ungdomsroman
256 sider
Oversatt av Hege Mehren, MNO
Fontini Forlag
2018

Emily Lockhart bestemte seg for å bli forfatter da hun var 8 år. Hun skriver bøker for voksne, ungdom og barn, og har en doktorgrad i engelsk litteratur fra Columbia University.

Lockhart har skrevet bestselgeren "Vi var løgnere" og en rekke andre prisbelønte bøker for unge voksne.

Et intenst vennskap.
Et forsvinningsnummer.
Et drap. (Eller kanskje to.)
Et mislykket forhold. (Eller kanskje tre.)
En jente som nekter å gi folk det de vil ha.
En jente som nekter å være den hun en gang var.

"Sanne løgner" er en thriller du får gåsehud av. Blir du lurt, du også?

Er du også glad i psykologiske thrillere? Psykologiske thrillere har et bestemt spenningsmoment som i en medrivende krim, men de fokuserer ofte i større grad på den psykologiske utviklingen hos karakterene enn på plottet. Det er vanskelig å tenke seg til hvordan historien utvikler seg, og romanen har ofte en uventet slutt, noe som betyr at leseren holdes i et jerngrep helt til siste side.

"Sanne løgner" er spennende og fartsfylt psykologisk thriller fra forfatteren av "Vi var løgnere", og en bok som ikke skuffer. Historien er original og fortelles i omvendt kronologi (baklengs) fra hovedpersonen, Jule West Williams' synsvinkel, som for øvrig er en særdeles upålitelig forteller. Upålitelige fortellere er et skummelt knep, ikke minst i litteraturens verden, men jeg er sikker på at Jules historie vil få deg til å vende sidene i et raskt tempo, i desperasjon etter å avdekke hva hun egentlig har gjort og hvordan.

Jeg skal prøve å ikke røpe for mye i denne anmeldelsen, spesielt når det kommer til selve historien og karakterene. Jeg tror nemlig at utbytte av å lese "Sanne løgner" blir desto større når du ikke vet noe særlig mer enn det baksideteksten forteller, noe som ikke er mye.

Jule og Imogen Sokoloff ble venninner på college. De var begge foreldreløse, men Imogen hadde nylig arvet en pen slump med penger og var derfor betydelig mer velstående enn Jule.

Handlingen er satt til Martha's Vineyard i Massachusetts, London og Mexico. Vi blir fortalt at Jule er på flukt og at Imogen har forsvunnet og antas å være død.

Jule er bare atten år gammel og ser kanskje liten, søt og ufarlig ut (hun er kun 155 cm høy), men hun er i ekstremt god form. Hun er trent i kampsport og, i følge henne selv, emosjonell død på innsiden.

Vi følger hennes liv bakover i tid, fra det øyeblikket hun rømmer fra politiet på det luksuriøse feriestedet Playa Grande Resort i Baja, ved den meksikanske kysten. Men vi innser snart at ikke alt er som det synes, eller nøyaktig som Jule forteller oss.

"Sanne løgner" er en psykologisk, mørk bok full av uventede vendinger.

E. Lockharts plott er mesterlig og overveldende, og hun har en meget engasjerende skrivestil.

Hovedpersonen Jule er en karakter ulik noen andre. Jeg har lest mange bøker, men aldri tidligere vært borti noen som henne. Jule hadde så mange fasetter ved sin personlighet. Dessuten var det utrolig spennende å lese om henne.

Lockhart skriver om vennskapet mellom de to jentene, og kjærestene deres. Forrest, kjæresten Jule alltid ville dra Imogen vekk fra, og Paolo, backpackeren som Jule falt for, men som trodde hun var Imogen, den nyrike arvingen.

Denne fengslende baklengshistorien, fortelles i sekvenser som stadig avdekker flere biter til gåtens puslespill, og den har en utrolig vri som garantert vil sjokkere og overraske leserne. Jeg tipper at dette er en bok som hos mange vil svirre i hodet lenge etter at den er ferdiglest.

Boken egner seg for øvrig best for tenåringer, men vil også appellere til voksne lesere.

"Sanne løgner" er en velskrevet psykologiske thriller for ungdom, der overraskelsene står i kø. Anbefales!