mandag 3. august 2020

"En som deg" av Marc Levy

En som deg
Marc Levy
Roman
304 sider
Oversatt av Heidi Grinde
Panta Forlag
2020

Marc Levy ble født i Frankrike 16. oktober 1961. I en alder av 37 skrev han sin første bok, "If only it were true". Steven Spielberg kjøpte filmrettighetene, og filmen "Just like Heaven", med Reese Witherspoon og Mark Ruffalo i hovedrollene, ble en hit i USA i 2005. Etter dette ble Marc Levy forfatter på heltid. Han har skrevet 18 romaner som alle har ligget på bestselgerlistene, bøkene hans har blitt oversatt til 49 språk, og han har solgt over 40 millioner bøker verden over. Han er i dag verdens mest leste franske forfatter.
Marc Levy bor i dag i New York.

I "En som deg" møter vi Chloe Bronstein, som var et av ofrene for bombeangrepet ved Boston maraton i 2013. Hun var skuespiller på den tiden, men livnærer seg nå ved å lese inn lydbøker. Hun har kjempet tappert for å komme videre i livet, til tross for den funksjonshemmingen som bombeangrepet har påført henne.

Fifth Avenue nummer 12 i New York er en bygård av tilhugd naturstein. Den har ni etasjer og én leilighet i hver etasje, bortsett fra i annen etasje, der det er to kontorer.

Bygården har en broket samling med beboere, bl.a. Chloe og hennes far i den øverste etasjen, samt en av byens siste manuelt drevne heiser.

Deepak er bygningens alltid diskrete og pliktoppfyllende heisfører. Etter å ha betjent bygningens snobbete beboere i trettini år, vet han alt det er verdt å vite om dem og kjenner alle vanene deres.

Men ting er i ferd med å endre seg, både for beboerne og heisføreren. For Deepaks kollega og bygningens nattevakt kommer ut for en ulykke, og nå er gode råd dyre. Beboerne kan nemlig ikke klare seg uten en heisfører, og det er ikke lett å finne en erstatning. Hvis ikke så skjer, må lederen i styret raskt skifte ut den gamle heisen.

Samtidig har Deepak og kona Lali fått besøk fra India. Deres nevø, den fremgangsrike forretningsmannen Sanji, er i byen for å skaffe investorer til en utvidelse av virksomheten sin, og nå blir han plutselig tvunget til å fungere som vikarierende heisfører. Sanji er Oxford-utdannet, men i Deepaks øyne har han fortsatt mye å lære.

Chloe fra 9. etasje, som sitter i rullestol, fatter raskt interesse for den nye nattevakten. Hun synes Sanji er veldig sjarmerende. Han blir også tiltrukket av henne.

Gjennom heisens og livets opp- og nedturer finner Chloe og Sanji ut at de har ganske mye til felles.

Men forholdet som utvikler seg mellom dem, møter ikke bare motstand fra omverdenen. Deres egne personlige fordommer står også i veien. Når det er sagt, ligger mulighetene foran dem, det krever bare litt mot og overvinnelse til å gripe dem.

"En som deg" forteller en søt og hjertevarm historie om to personer fra to ulike verdener som møtes i en antikk heis på Fifth Avenue i New York.

Romanen handler om den vanskelige kjærligheten og om ikke å ville akseptere sin skjebne, men i stedet ta livet i egne hender.

Jeg syntes "En som deg" var en interessant bok. Jeg ble imponert over dens evne til å tiltrekke meg som leser. Etter noen få sider var jeg fanget.

Selve handlingen var lett og elegant. Og på tross av at boken tidvis fremsto som litt forutsigbar, endret det absolutt ikke på den sjarmerende atmosfæren.

I tillegg var karakterene godt tegnet, og dermed enkle å forstå. Jeg ble kjent med en lang rekke forskjellige karakterer, men handlingen var primært sentrert rundt de to hovedpersonene; Chloe og Sanji.

Tonen i romanen var lett, avslappet og full av humor. Jeg ble i hvert fall godt underholdt av den varme, subtile og ganske så morsomme historien.

"En som deg" er en hyggelig feelgood-roman med et flott budskap om å finne de viktige tingene i livet og se muligheter i stedet for begrensninger. Anbefales!

torsdag 23. juli 2020

"Og ditt navn er mitt" av André Aciman

Og ditt navn er mitt
André Aciman
Roman
288 sider
Oversatt fra engelsk av Hilde Rød-Larsen, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

André Aciman (f. 1951) er en amerikansk forfatter født i Egypt. Han er professor i litteratur ved University of New York og er ekspert på Marcel Proust. Han debuterte som forfatter med memoarboken "Out of Egypt" i 1995 og har senere skrevet en lang rekke bøker, blant dem "Og ditt navn er mitt" ("Call Me by Your Name", 2007) og "Enigma Variations" (2017). "Og ditt navn er mitt" er oversatt til 33 språk og er solgt i over 750 000 eksemplarer i USA alene. Den ble belønnet med Lambada Literary Award for Fiction. I 2019 kom den etterlengtede oppfølgeren "Find Me", som utgis på norsk høsten 2020 med tittelen "Finn meg".

"Og ditt navn er mitt" er en fortelling om uventet, intens kjærlighet uavhengig av kjønn og alder. Sanselig og utilslørt skildrer Aciman hva som kan skje mellom to mennesker som berører hverandre på det dypeste - og hvordan kompliserte følelser også er de enkleste.

André Aciman er blitt kalt en begjærets grammatiker og en følsomhetens mester. Han har skrevet en rekke bøker, hvorav "Og ditt navn er mitt" er den mest kjente. Filmen basert på boken kom i 2017 og fikk umiddelbart kultstatus.

"Og ditt navn er mitt" forteller en rørende kjærlighetshistorie, satt til Nord-Italia i 1983, om to menn som blir forelsket og begjærer hverandre, men hvis veier må skilles. Romanen retter seg primært mot et ungt publikum, men også den voksne leser vil kunne finne gjenkjennelse i tematikken.

17 år gamle Elio tilbringer sommeren med familien sin i et stort gammelt hus på den italienske rivieraen. Faren er professor og Elio bruker selv dagene på å transkribere klassisk musikk, men også til å sole seg, bade, flørte med jenter, og andre mer ordinære tenåringssysler. Hver sommer tar familien inn en ung forsker for å bo hos dem (som skal hjelpe Elios far), og denne sommeren ankommer Oliver, en karismatisk amerikaner i tyveårene. Elio faller pladask for den syv år eldre mannen. Eller rettere sagt, han blir tent. Han vil ha i alle fall ha Oliver og kan knapt tenke på noe annet.

Oliver gjengjelder Elios følelser og ønsker, og de innleder et intenst kjærlighetsforhold. De to begir seg ut på et sommereventyr de aldri vil glemme. Men begge menn må innse at den stormende forelskelsen ikke kan vare.

Med "Og ditt navn er mitt" har André Aciman skrevet en stor roman om vennskap, kjærlighet og begjær.

Den forteller en gripende historie om et forhold, som føles helt riktig, men som aldri får lov til å utvikle seg til det det fortjener.

Boken er et dyptgående portrett av hovedpersonen Elio, og som leser føler jeg at jeg er til stede. Når man leser denne boken, er man nemlig ikke bare en ordinær leser. Man blir rett og slett denne sytten år gamle gutten som blir forelsket for første gang.

Elios fortellerevne var for øvrig noe som slo meg helt fra starten. Man suges rett inn i hans bevissthetsstrøm allerede fra første side, og etter hvert som man suges mer inn, begynner man også å forstå nøyaktig hvordan han har det denne sommeren. Slik var det i hvert fall for meg. Romanen er dessuten skrevet slik at det er enkelt å forholde seg til Elios følelser og tanker, og til tider oppdaget jeg at hans lange tankestrømmer nærmest fikk meg til å holde pusten. På samme vis kunne jeg forestille meg hvordan Elios pust nesten ble tatt fra ham med alle de motstridende tankene som til stadighet dukket opp i hodet hans. Elios måte å fortelle på, fikk meg ellers til å like ham nesten umiddelbart, især hans måte å tenke på, noe som minnet meg mye om hvordan jeg selv tenkte da jeg var på hans alder. Det hele ble dermed mer troverdig og det ga ham også karakter.

Aciman skriver godt, og han lar homofili være en naturlig del av bokens handling uten å fremheve det noe særlig. Han gjør i alle fall ikke på noen som helst måte det klart for leseren at han forsøker å skrive en kjærlighetsroman om homofili, for så å fortelle at også denne måten å elske på er i orden. Nei, det beskrives i stedet som noe helt naturlig.

Forholdet mellom Elio og Oliver skildres på følsomt vis. Det er bygget på lyst, seksuell eksperimentering og kjærlighet, og det finner sted i en tid hvor man ikke kunne være åpen om ens egen seksualitet.

Når Olivers opphold i Italia er over og han må reise tilbake til New York, blir det naturlig nok en bittersøt avskjed. De neste tyve årene møtes de to mennene av og til, og Acimans beskrivelse av hvordan livene deres har utartet seg, syntes jeg var en god måte å avslutte denne romanen på.

Jeg likte boken svært godt. Den er velskrevet og har en mektig historie som er viktig å fortelle. Hvordan kjærligheten ikke alltid ender godt, fordi den noen ganger også er stygg og ulykkelig, og ikke hva man håper den skal være når man, som Elio, er 17 år gammel og har mange drømmer for fremtiden. Det er en tiltalende oppvekstroman om hvordan tankene endres fra det drømmende, litt naive, til det mer realistiske og rasjonelle, og om å måtte innse hvordan drømmene man hadde som ung ikke alltid går i oppfyllelse. Og til sist å måtte leve med det.

"Og ditt navn er mitt" byr på en hjertevarm og ettertenksom leseopplevelse. Etter at aller siste side var lest, satt jeg igjen med en tåre i øyekroken, et smil om munnen og kanskje et lite håp om at alt sannsynligvis vil gå bra til slutt.

"Og ditt navn er mitt" er en bok jeg sent vil glemme!

lørdag 4. juli 2020

"Lysende kollektiv" av Andrés Barba

Lysende kollektiv
Andrés Barba
Roman
176 sider
Oversatt fra spansk av Knut Ofstad, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Spanskfødte Andrés Barba (f. 1973) er forfatter, dikter, fotograf og essayist, og er utropt til en av de beste unge spanske romanforfatterne i vår tid av britiske Granta. Han debuterte som forfatter i 1998. Hans mest kjente romaner er "La hermana de Katia" (2001) som ble nominert til Premio Herralde, og "Las manos pequeñas" (2008), som vakte internasjonal oppmerksomhet. "Lysende kollektiv" ("República luminosa", 2017) er solgt til 24 land og er hans store internasjonale gjennombrudd. Barba har undervist ved Complutense-universitetet i Madrid og er for tiden gjesteforsker ved New York Public Library.

"Lysende kollektiv" er en dypt ubehagelig roman som utfordrer våre oppfatninger om barndom og uskyld, og om godt og ondt. Andrés Barba regnes som en av Spanias fremste samtidsforfattere. "Lysende kollektiv" er hans første bok på norsk.

Handlingen finner sted i et subtropisk land, i den mellomstore byen San Crístóbal. Den 13. april 1993 ankommer en ung funksjonær byen sammen med sin kone Maia og hennes ni år gamle datter.

San Crístóbal er konas fødeby, og hun er glad for å være tilbake, hvor hun kan gjenoppta undervisningsgjerningen ved den lille musikkskolen. Selv har han fått en lederstilling i sosialtjenesten.

San Christóbal ligger inneklemt mellom en stor, brungrumsete elv og en ugjennomtrengelig, mørk jungel full av giftige slanger og edderkopper.

De fattige, gateselgende Ñeê-barna har alltid vært en del av bybildet i San Crístóbal. Men uten at noen har oppdaget når og hvordan, har en ny gruppe barn dukket opp. Barna, som i romanen kalles de 32, er i alderen 9-13 år. De har sitt eget språk (det kan minne om spansk, men er likevel uforståelig) og lever i skjul et sted i byen, eller i nærheten av byen.

Til å begynne med registrerer innbyggerne i byen knapt barna og skiller dem ikke fra indianerbarna de er vant til å se tigge i gatene.

Den nye gruppen barn leker i byen, men så begynner de å stjele, begå hærverk og etter hvert også blodige overgrep, vold og drap.

Og samtidig begynner byens egne barn å utvise en urovekkende fascinasjon for de 32 ​​ville barna.

Etter at barna angriper to voksne med kniv, kjenner ingen seg trygge lenger. Innbyggerne krever politisk handling.

Deretter forsvinner barna. Vi vet fra aller første side at de 32 barna mistet livet, men vi får ikke vite hvordan før mot slutten av romanen.

Tjueto år senere setter den mannlige hovedpersonen og jeg-fortelleren seg ned for å skrive historien om hva som skjedde, i et håp om å forstå hvordan alt kunne gå så galt.

"Lysende kollektiv" er både en skremmende og engasjerende roman. Andrés Barba skriver som om det var en dokumentar. Han henviser til avisartikler, dagbøker og avhandlinger basert på dødsfallene til de 32 barna. Foruten å skrive godt, klarer han å få en intensitet og dybde inn i språket og fortellingen.

Hendelsene i boken er urovekkende, og likevel gir Barba oss en følelse av at alt er i den skjønneste orden, noe som er enda mer urovekkende. Bokens tematikk om barndom og uskyld, barns løsrivelse fra voksne, og konfliktene knyttet til dette, er både fascinerende og skremmende godt fortalt.

Det er en merkverdig historie som utspiller seg i denne romanen, men det er også en dyp og nokså intens historie som utforsker det menneskelige sinns innerste og mørkeste avkroker. Boken er tøff og hjerterå i sin utlevering av hva et menneske er kapabelt til når det føler seg truet og møter det uforståelige.

"Lysende kollektiv" er ikke en bok man bare pløyer igjennom på én dag. For selv om den bare er 176 sider lang, er historien så fullpakket og intens at den krever litt av sin leser.

Velskrevet og tankevekkende. "Lysende kollektiv" er mitt første møte med Andrés Barba, men definitivt ikke mitt siste.

torsdag 25. juni 2020

"Det var en gang en elv" av Diane Setterfield

Det var en gang en elv 
Diane Setterfield
Roman
448 sider
Oversatt fra engelsk av Inge Ulrik Gundersen, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Diane Setterfield slo gjennom med "Den trettende fortellingen" i 2006. Bestselgeren er utgitt i 38 land og har solgt mer enn tre millioner eksemplarer. Setterfield er født i Berkshire, men bor nå i nærheten av Oxford, ved Themsen. Hun har studert fransk litteratur og undervist i både engelsk og fransk. "Det var en gang en elv" er hennes tredje roman.

Noen ganger kommer man over en unik og bemerkelsesverdig roman. "Det var en gang en elv" er en slik bok. Den er utrolig velskrevet og og gir - ut over en gjennomtenkt og overbevisende historie - et flott bilde av tiden den utspiller seg i.

Romanen begynner en mørk midtvinterkveld, en gang på 1800-tallet, da en såret fremmed mann snubler inn på det svært gamle vertshuset Svanen (i Radcot ved bredden av Themsen) med en livløs jente i armene. Hun puster ikke, og den lokale sykepleieren Rita finner ikke noe puls på jenta. Flere timer senere får den døde jenta pusten tilbake og slår øynene opp.

Er det et mirakel? Er det trolldomskunst? Og hvem sitt barn er det?

Når den fremmede mannen kommer til hektene igjen, sliter han med å huske hva som har skjedd.

Dermed er en vandrehistorie født, som siden og adskillige ganger vil bli gjenstand for diskusjon og sladder blant stamgjestene på det gamle vertshuset.

Kjernen i "Det var en gang en elv" er selve historiefortellingen. De fleste liker å lytte til eller å fortelle en god historie, og især på den tiden da det ikke fantes så mange andre former for underholdning ved bredden av Themsen.

Dette etableres tidlig i romanen, da mennene som samles på det lokale vertshuset (Svanen) konkurrerer om å fortelle den beste og mest veltalende historien. Det er her Diane Setterfields kunnskaper (og helt sikkert en god del research) om myter og folklore virkelig kommer til syne, noe som spiller en rolle gjennom hele boken.

Men det er ingenting som definerer denne romanen mer enn settingen. Themsen er der som en kontinuerlig tilstedeværelse, henvist til omtrent alle scener, og ofte behandlet som en karakter i seg selv. Det er en setting som nærmest driver historien fremover.

Selv fra de aller første sidene, skaper Setterfield en altoppslukende atmosfære. Og med et handlingsforløp så kronglete og svingete som elven Themsen, er du garantert en roman som det er vanskelig å legge fra seg. I tillegg er detaljnivået, tematikken som blir utforsket, og de interessante karakterene med på å levere en høyst minneverdig leseopplevelse. Her lukter det klassiker-potensiale lang vei.

Selv om handlingen er satt til 1800-tallet, føles den på mange måter tidløs. Historien rommer flere handlingstråder, eller sideelver om du vil, som alle er uløselig forbundet med jentas mysterium.

Diane Setterfield er utvilsomt en blendende forteller. Hun har dessuten en sjelden evne til å vise leseren hva som skjer, snarere enn å skrive det ordrett.

Dessuten evner hun å forene det fantastiske med det hverdagslige. Noen ganger er man faktisk usikker på om det man leser er historisk fiksjon eller fantasi.

Persongalleriet skildres med innlevelse og nerve. Personene er ekte og pålitelige, samtidig vet jeg ikke helt vet hvor jeg har dem. For jeg fornemmer hele tiden at historien består av flere lag.

Det er flere av karakterene som hevder at de er i familie med jenta.

Ekteparet Armstrong er sikker på at hun er barnebarnet deres, et barn de ikke visste eksisterte før de fant et brev som antydet hennes eksistens.

Helena Vaughan er fast bestemt på at jenta er hennes datter Amelia, som ble kidnappet to år tidligere. Ektemannen er imidlertid ikke like sikker.

Lily White er sikker på at barnet er hennes lillesøster, men ettersom Lily selv er i 40-årene er det lite som tyder på at det under noen omstendighet kan være mulig.

Til sist har vi Henry Daunt og Rita Sunday. Daunt er mannen som snublet inn på Svanen med jenta i armene og som deretter kollapset av skadene han hadde pådratt seg. Det er først når han våkner opp igjen at vi får vite at barnet ikke er hans. Rita er den lokale sykepleieren, som blir vitne til den mirakuløse oppvåkningen av barnet som alle trodde var død. De lar seg begge engasjere av jentas videre skjebne, og mener at de har en forpliktelse til å beskytte henne.

Det er først i de siste kapitlene, når alle de forskjellige handlingstrådene tvinnes i hverandre at vi får vite hvor barnet virkelig hører hjemme.

Det er ekstremt vanskelig å skrive om denne romanen. Ikke fordi jeg er redd for å avsløre noe, men på grunn av den intrikate historien som blir fortalt, og en like velartikulert, nydelig og hjemsøkende skildring, som et mørkt landskap foreviget i et maleri. Det er en roman man rett og slett må lese for å begripe og forstå skjønnheten av.

"Det var en gang en elv" er i hvert fall en bok jeg sent vil glemme.

tirsdag 16. juni 2020

"Alltid åpent" av Libby Page

Alltid åpent
- Åpne døren til resten av ditt liv
Libby Page
Roman
407 sider
Oversatt fra engelsk av Bente Klinge, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020


Libby Page er forfatter og journalist, og "Alltid åpent" er hennes andre roman. Debutromanen "Kunsten å holde seg flytende" var en Sunday Times bestselger og er solgt til mer enn tjue land, og filmrettighetene er kjøpt av Catalyst Global Media. Libby Page er bosatt i London, hvor hun fryder seg over å finne små lokalsamfunn innenfor storbyen.

På Stellas døgnåpne kafé lever håpet og drømmene i veggene. Mennesker møtes dag og natt, historier deles, og liv forandres. Velkommen inn!

Jeg liker en karakterdrevet historie. "Alltid åpent" er en roman som tilbyr nettopp det. Handlingsforløpet spenner over et døgn, og følger de to bestevenninnene Hannah og Mona som jobber som servitører på Stellas døgnåpne kafé i London. De deler også leilighet; en tidligere kommunal toroms leilighet i Haggerston, hvor Hannah bruker det som skulle være stuen, til soverom. Det var ikke sånn noen av dem hadde sett for seg at de fortsatt skulle bo etter fylte tretti. De hadde sett for seg at de skulle eie en leilighet, og kanskje en liten hage med plass til grill og en hund. Men så er da også mange ting ved livet deres annerledes enn det de forestilte seg da de var yngre.

Det hender at de jobber doble skift. Men Stella, eieren av kafeen og sjefen deres, vet de begge bryr seg mer om lønnen de får, enn om regelverket for fornuftig arbeidstid.

Stellas kafé holder til i første etasje av et høyhus tvers overfor Liverpool Street stasjon, som på dagtid er en av de travleste stasjonene i London og på kvelden er en ventehall for charterturister som skal ta bussen til Stansted lufthavn, fulle studenter på vei hjem etter en kveld på byen i Shoreditch, og den som ikke har andre steder å gå og søker ly under markisen til Starbucks-standen.

Både Hannah og Mona er aspirerende kunstnere. Hannah er sanger og Mona danser. På kaféen forsøker de å tjene til livets opphold mens de drømmer om det store gjennombruddet. En gang lå verden for deres føtter - hvor er den nå? Er tiden er i ferd med å renne fra dem?

Siden de møttes første gang, har de nærmest vært uatskillelige. Men de siste 12 månedene, har det tette venninneforholdet begynt å rakne. Vil de klare å løse sine problemer før uopprettelig skade oppstår?

"Alltid åpent" er en hjertevarm roman om å gripe livet og finne motet til å innfri sine innerste drømmer. Den forteller en rørende og oppløftende historie om vennskap, fellesskap og livet, slik det kan arte seg. Jeg slukte boken på noen få dager, trakk på smilebåndet adskillige ganger og felte et par tårer underveis.

Romanen er velskrevet i et blomstrende og fargerikt språk. Libby Page har en sublim evne til å skildre tanker, følelser og problemstillinger, noe som gjør at historien virker realistisk og troverdig.

De levende beskrivelsene av Stellas kafé er gjort med en slik realisme og presisjon at man nærmest skulle tro at den eksisterte i virkeligheten.

Personbeskrivelsene er også troverdige og gode. Selv om "Alltid åpent" sirkler rundt de to hovedpersonene, Hannah og Mona, og deres vennskap; har historiene til de andre ansatte på kaféen, inkludert Stella, samt mange av gjestene, en fin og hjertevarm kvalitet.

Romanens siste kapittel finner sted ett år senere. Det var interessant å lese om hvordan det hadde gått med alle sammen. Som i det virkelige liv, hadde ikke alt fått en lykkelig avslutning. Det føltes både ekte og sant.

I en annen forfatters hender kunne dette ha vært en banal og forutsigbar roman, men det er den heldigvis ikke. I tillegg er romanen også underfundig og stedvis utrolig morsom. "Alltid åpent" føyer seg inn i rekken med gode feelgood-romaner, og den vil helt sikkert finne sine lesere blant mange.

Slipp bekymringene og la deg rive med av denne kvalitetsromanen, som formidler et viktig budskap om å leve livet og å tro på seg selv, selv når ting går galt og alt ser mørkt ut. Alle fortjener en ny sjanse, og til og med små distraksjoner kan føre til store endringer. Kanskje er de små puffene akkurat det du trenger når du ikke finner mot til å følge drømmene dine?

Jeg vil anbefale deg å kjøpe denne boken når den lanseres i august. Jeg vil samtidig anbefale forfatterens første bok, "Kunsten å holde seg flytende".

onsdag 10. juni 2020

"I samme seng" av Beth O'Leary

I samme seng
Beth O'Leary
Roman
441 sider
Oversatt av Veronica Garten
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Beth O'Leary er født i 1993 og slo igjennom med debutromanen "I samme seng", som hun skrev på pendlertoget mellom Winchester og Waterloo-stasjonen i London. Hun bor i Sør-England og arbeider nå på fulltid med sin andre roman.

Når Tiffy Moore blir kastet ut av sin eks-kjærestes leilighet, er hun i en desperat situasjon. Hun har et presserende behov for et nytt sted å bo, men å bo sentralt i London er dyrt og lønnen hennes altfor lav til å kunne dekke en slik kostnad.

Det er her Leon Tworney kommer inn i bildet. Han trenger ekstra penger slik at han kan betale for lillebroren Richies advokat. Richie er uskyldig dømt og sitter i fengsel. Leon har derfor bestemt seg for å fremleie leiligheten sin, i de timene han selv ikke trenger å bruke den. Han er palliativ sykepleier på et hospits, og jobber kun om nettene. Helgene tilbringer han i kjærestens leilighet. Så Tiffy og Leon inngår en kontrakt som fastslår til hvilke tider de kan benytte seg av leiligheten. De kommer aldri til å være der samtidig. Leiligheten er hennes fra seks om kvelden til åtte om morgenen på ukedager, og hele helgen. I første omgang gjelder avtalen for seks måneder. Vennene synes de er sprø, men de mener selv at de har funnet den perfekte løsning.

De kommuniserer nesten bare via post-it-lapper, noe som raskt blir et høydepunkt i deres hverdag.

Men, ved en feiltakelse, befinner de seg én dag samtidig i leiligheten. Den ene på badet og den andre på vei til badet. Etter det blir ingenting som før.

Det er vanskelig å skrive romaner i denne sjangeren. De er ofte platte, klisjefylte og trivielle. "I samme seng" er definitivt ikke en slik bok.

Dette er nemlig en feelgood-roman som har svært mye å by på: bl.a. romantikk, drama, overraskelser, en tilfredsstillende forløsning, og ikke minst originalitet. Boken er også velskrevet, lett å lese og fengende fra første side.

Beth O'Leary er en dyktig forfatter. Hun fastholder sin leser i en stadig fremadskridende handling, mens hun tar seg tid til å bygge opp sitt persongalleri.

De to hovedkarakterene er svært levende beskrevet.

Tiffy jobber i et nisjeforlag som gir ut hobbybøker. Hun er godtroende, omsorgsfull og følsom, dessuten har hun en litt eksentrisk klessmak. Tiffy har nettopp kommet seg ut av et dårlig forhold der hun ikke var klar over at kjæresten manipulerte henne. Dette har selvsagt påvirket henne. Til å begynne med virker hun derfor noe usikker, men går i løpet av boken igjennom en utvikling. Og mens eks-kjæresten til en viss grad fortsetter å trakassere henne, begynner hun så småningom å stå opp for seg selv og gjøre det hun føler for, med god støtte og hjelp fra vennene.

Leon er en fin fyr som er veldig hemmelighetsfull og ganske stille. Han kjemper en modig kamp for å få sin lillebror frifunnet etter å ha blitt uskyldig dømt for væpnet ran. Samtidig prøver han å finne en pasients gamle kjærlighet, med håp om å kunne gjenforene dem før det er for sent.

Når Tiffy flytter inn, har hun egentlig ikke møtt Leon (det er nemlig Leons kjæreste Kay som tar seg av utleien for ham). Imidlertid tar det ikke lang tid før de begynner å kommunisere via post-it-lapper, og sakte men sikkert lærer de hverandre å kjenne. Det er mange viktige ting som fyller livene deres, men etter hvert begynner også de små post-it-lappene å bety en hel del i hverdagen.

Historien utspiller seg i nåtid, og kapitlene veksler mellom Tiffy og Leons perspektiv, noe som gjør at man får et godt innblikk i begges liv og bakgrunn.

"I samme seng" er et eksempel på bøker der en fortellerteknikk av denne typen fungerer godt. Som lesere lærer vi mye om Tiffy og Leons personligheter ved å lese om hvilke tanker de gjør seg og måten de beskriver dem på, noe som også er med på å belyse ulikhetene mellom de.

Begge karakterene gjennomgår en troverdig og interessant utvikling. I tillegg er den utvikling som langsomt bygger seg opp rundt forholdet deres, ganske underholdende og tidvis rørende å følge.

Overfladisk sett kan kanskje romanen virke en smule lett, men likevel synes jeg at Beth O'Leary klarer å skape en plausibel og rørende roman med både dybde og romantiske øyeblikk.

"I samme seng" berører en rekke tema, selvsagt kjærlighet og parforhold, men også vennskap, oppgjør med fortiden og rettferdighet, noe som gir en relevant og interessant leseopplevelse.

Dette er også en historie som forklarer at den ekte skjønnheten kommer innenfra og at den ytre er overvurdert. Som mennesker er vi så opptatte av det rent estetiske at vi helt glemmer det som virkelig betyr noe.

Jeg vil anbefale "I samme seng" til de av dere som leter etter en lettlest roman som både underholder og berører. Videre vil jeg anbefale den til lesere som er generelt glad i feelgood-romaner.

fredag 29. mai 2020

"Våroffer" av Anders de la Motte

Våroffer
Anders de la Motte
Krim
520 sider
Oversatt av Bodil Engen
Aschehoug
2020

Anders de la Motte (f. 1971) vokste opp på den skånske landsbygda, noe som preger bøkene hans. Han har arbeidet som politi og sikkerhetssjef. I 2010 vant han prisen for årets beste debut og i 2015 for beste kriminalroman. Bøkene hans er oversatt til 30 språk og har toppet alle svenske bestselgerlister.

"Våroffer" er den siste, frittstående delen av Anders de la Mottes årstidskvartett. Alle de tre foregående bindene har vært nominert til Svenska Deckarakademins pris for beste svenske kriminalroman.

Årstidskvartetten er en serie kriminalromaner der handlingen foregår i det nordvestre Skåne, og som skildres gjennom fire årstider. Dette kunne ha vært en kontekst uten noen bakenforliggende mening, men i stedet har de la Motte utnyttet årstidsvariasjonene og det som karakteriserer hver årstid til det fulle. Han har dermed formidlet noen usedvanlig stemningsfulle historier. I "Våroffer", seriens fjerde og siste bok, er det vårens grønne farger, selve blomstringen og at dagene blir lysere og lengre, som gir denne nærmest sanselige tilleggsdimensjonen.

For øvrig ligner de fire bøkene i serien tematisk på hverandre, der en forbrytelse fra fortiden graves opp, gjerne av noen som nylig har returnert til hjemtraktene.

Den som flytter tilbake i "Våroffer" er kjendiskokken David Nordin. Han er Tornebys store sønn som har vendt hjem fra Stockholm for å lokke turister og sommergjester til stedet. I et gammelt nærliggende slott som eies og forvaltes av den lokale Bokelundstiftelsen, skal han åpne en eksklusiv restaurant. Men det er Davids kone Thea Lind som er bokens egentlige hovedperson. Hun har fått en stilling som traktens nye distriktslege. Davids mor Ingrid, er det lille tettstedets sterke kvinne. Hun har en finger med i det meste av det som skjer i området, inkludert Theas ansettelse.

Valborgsnatten i 1986 døde den vakre 16 år gamle jenta Elita Svart under et hedensk ritual, hun ble et våroffer. Den livløse kroppen hennes ble funnet på Offersteinen midt i dommerringen i skogen, ikke så langt unna slottet. Flere barn hadde deltatt i seremonien, men de flyktet skremt og fortalte at Bladmanmen hadde kommet ridende etter dem gjennom skogen. Er det denne mytiske figuren som drepte Elita? Deretter ble Elitas stebror Leo Rasmussen arrestert, mistenkt for forbrytelsen. Etter lange avhør, tilstod han og ble dømt. Like etterpå forsvant resten av den merkelige familien Svart sporløst. Det hele ble omtalt som en stygg, men enkel historie. En familietragedie. Men var det egentlig det?

Det tar ikke lang tid før Thea blir kjent med nærområdets blodige historie. Og når hun gjør et merkelig funn i en eldgammel eik, begynner hun å grave i det som skjedde med den døde jenta. I takt med at hun oppdager likheter mellom jentas oppvekst og sin egen besværlige fortid, blir hun stadig mer overbevist om at sannheten om den gamle tragedien aldri har kommet fram. Og at våren 1986 har krevd flere ofre.

Men det er få i Torneby som ønsker å snakke om hendelsene fra 1986. Det er noen som hevder at den myteomspunne Bladmannen medvirket til det som skjedde, andre igjen mener det hele er skrøner og spøkelseshistorier. De fleste er imidlertid enige om at drapet skal forbli en del av fortiden.

Men Thea er nysgjerrig og klarer derfor ikke la være å nøste i den gamle saken, og litt etter litt veves fortiden og nåtiden i hverandre.

Jeg har lest de tre foregående bøkene i årstidskvartetten. De følger alle det samme dramaturgiske mønsteret, med forbrytelser begått i fortiden og som av forskjellige årsaker kommer opp til overflaten igjen på grunn av hendelser i nåtiden. Slik er det også med "Våroffer".

Romanen er strukturert slik at handlingsforløpet veksler mellom nåtid (2019) og 1986, der det hele flettes sammen til en fengslende historie, med en noe uventet og dramatisk slutt.

De la Motte skriver som om han har vært forfatter i 100 år. Stilen hans er elegant, og på sin sedvanlige måte tar han seg god tid med å fortelle sin historie, med en og annen vending og overraskelse.

Det skiftende perspektivet i "Våroffer" gir oss mulighet til å bli godt kjent med den mystiske karakteren Elita Svart, jenta som ble myrdet i 1986. Men det er karakteren Thea Lind som er bokens dominerende stemme. Vi blir kjent med hennes dramatiske forhistorie og følger hennes søken etter mordgåtens løsning.

I tillegg til de fine personskildringene, vil jeg spesielt trekke frem de fine beskrivelsene av det lille lokalsamfunnet og dets innbyggere - et samfunn der generasjoner, samhold og fortidens spøkelser spiller en aktiv rolle i hverdagen.

Boken er først og fremst atmosfærisk og en glede å fordype seg i, men til tross for det langsomme og møysommelige tempoet, noe som for øvrig gir leseren god tid til ettertanke og refleksjon, er historien meget spennende.

"Våroffer" er en velskrevet bok som holder leseren fanget fra første til siste side. Anders de la Motte har slik jeg ser det, sannsynligvis aldri vært bedre. Den fengende historien er særdeles gjennomtenkt. Dessuten gjør de godt tegnede karakterene, miljøbeskrivelsene, og den tidvis så trykkende atmosfæren leseopplevelsen eksepsjonell. Jeg kan på det varmeste anbefale "Våroffer" til alle som er glade i en god og spennende krim.