torsdag 13. september 2018

"Husdyret" av Camilla Grebe

Husdyret
Camilla Grebe
Krim
496 sider
Oversatt fra svensk av Elisabeth Bjørnson
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Camilla Grebe er født i 1968 og bor i Stockholm. Hun er utdannet siviløkonom, og var blant annet med å starte lydbokforlaget Storyside.

Sammen med søsteren Åsa Träff debuterte hun som forfatter høsten 2009 med kriminalromanen "En slags fred" (norsk utgave 2010), den første i serien om psykologen Siri Bergman. Den andre boken i serien, "Bitrere enn døden", ble utgitt våren 2011, og den tredje boken, "Før du døde", våren 2014. Hennes første selvstendige krim, "Når isen brister", utkom på norsk i 2016. Filmrettighetene er solgt til SF (Svensk Film).

En krim om en grusom forbrytelse, om menneskene som begikk ugjerningen og om de som må løse saken.

"Husdyret" ble kåret til årets beste kriminalroman i Sverige i 2017.

I 2009 ble en liten jente funnet brutalt drept og gjemt i en gammel steinrøys i skogen, utenfor den lille byen Ormberg. Mordet forble uoppklart, men syv år senere da den nye rikspolitisjefen tiltrådte, er det blitt lansert en mengde nye tiltak i politiet. Det skal bl.a. satses spesielt på cold cases som gjelder dødelig vold, for etter at foreldelsesfristen for drap ble avskaffet i 2010, har bunkene med uløste drapssaker vokst rundt omkring i Sverige.

Drapet på den lille jenta i Ormberg er nettopp en slik cold case som er blitt gravd opp igjen for å bli gransket på nytt. En gruppe på fem personer, der iblant den unge kvinnelige politietterforskeren Malin har, når handlingen tar til, jobbet med saken i drøyt en uke.

At Malin skulle komme til å jobbe med etterforskningen av drapet på nettopp denne jenta, var mildest talt uventet - ikke bare fordi det faktisk var Malin som fant henne den høstkvelden for åtte år siden, men også fordi hun har jobbet i ordenspolitiet i Katrineholm siden hun gikk ut av politihøyskolen. Men det er en slags logikk i det hele: Malin har blitt sendt til Ormberg fordi hun har vokst opp der og det forventes derfor at hun bidrar med lokalkunnskap.

Ormberg er en liten by som ikke er direkte imøtekommende overfor fremmede. Etter at TrikåKungen og Brogrens Mekaniska ble nedlagt har de fleste flyttet derfra. Det er bare feriepakket, pensjonistene og de arbeidsløse som nekter å flytte, som er igjen. Også flyktningene, selvfølgelig.

Innbyggertallet har nemlig nylig blitt forøket da et flyktningemottak åpnet i byen. Mistroen blant lokalbefolkningen er imidlertid stor. Ingen hjalp dem med å få skaffe til veie nye arbeidsplasser da industrien ble lagt ned og jobbene forsvant, så hvorfor skal de hjelpe innvandrere som ikke har betalt en eneste krone i skatt? Dessuten har de allerede tatt hånd om sin kvote på begynnelsen av nittitallet da flyktningene kom fra Balkan. Hvor mye kan man egentlig spørre folk i Ormberg å gjøre når de selv ikke får noe tilbake fra den svenske stat? Det er i hvert fall slik innbyggerne der ser det.

Snart skjer det et nytt mord, politikollegaen Peter Lindgren forsvinner uten å etterlate seg noen spor og en annen kollega, adferdsviteren Hanne Lagerlind-Schön, blir funnet i skogen med hukommelsestap.

Jakten på morderen blir ikke bare farlig, den forandrer også deres liv. Sannheten kommer med en høy pris.

"Husdyret" er en spennende og velskrevet roman. Selv om Camilla Grebe har flere gode og spennende bøker bak seg, klarer hun likevel med "Husdyret" å overgå seg selv. Dette er nemlig en bok som gjør inntrykk og huskes, både når kommer til historien som fortelles og skildringen av de menneskelige skjebnene vi møter.

Camilla Grebe skriver godt, hennes språk er enkelt og levende, og man føler seg komfortabel i hennes selskap. Grebes personer er tydelige og skiller seg ut fra hverandre. De har karakter og er som individer svært troverdige.

Hovedperson Malin Brundin er en av tre karakterer vi vekselvis følger i boken.

En annen er den 14 år gamle Jake. Han blir mobbet på skolen fordi han er annerledes enn det som er gjeldende norm i Ormberg. Det er for øvrig han som finner Hanne i skogen, men fordi han har på seg sin avdøde mors paljettkjole, holder han tett for ikke å gjøre vondt verre. Jakes forkjærlighet for vakre klær i rosa og glitter vil nemlig ikke bli akseptert i det konforme samfunnet, og han vil heller dø enn at det skal komme ut. Men han tar med seg Hannes notatbok, og begynner å lese i den. Slik blir Jake ufrivillig involvert, og snart sitter han også på nøkkelen til alt det som Hanne ikke husker: Hvor det har blitt av Peter, hvor undersøkelsene har ledet dem og hvem i Ormberg som er en morder.

Den tredje karakteren vi følger er profileringseksperten, Hanne, som er tilknyttet etterforskningen. Hun er i en fase med begynnende demens.

Karakterene i "Husdyret" er viktige, men også den lille byen Ormberg spiller en viktig rolle for handlingen.

Ormberg er en by der det finnes mange hemmeligheter. Noen her er en morder, men ingen tror at det faktisk er en av dem. Byen er dessuten et slags fellesskap man ikke skuffer hvis man ikke må. For Malin som har vokst opp i Ormberg er dette ekstra merkbart. Hun er nemlig en av dem, og det forventes at hun forstår hvorfor man er som man er i den lille byen. Samtidig er hun en polititjenestekvinne som har sin lojalitet andre steder.

Ormberg er en unik by, men samtidig lik mange andre småbyer i Sverige som preges av fraflytting, forgubbing og hvor arbeidsplassene glimrer med sitt fravær. I takt med at industrien har blitt nedlagt, har Ormberg blitt en by man flytter fra, ikke til.

"Husdyret" er primært en krimroman, men jeg vil også kalle det en psykologisk roman om et lite samfunn som kjemper for sin overlevelse, og hvor alle har en tilknytning til hverandre på godt og ondt.

Jeg likte denne boken veldig godt, og det gikk fort å lese den, selv om den er 496 sider lang. Dessuten er ikke dette en av de bøkene hvor man raskt gjennomskuer plottet og bare venter på at karakterene skal gjøre det samme. Grebe holdt meg på stolkanten hele tiden, og det er et godt sted å være når man leser en krimroman.

Jeg har ennå ikke lest alt av Camilla Grebe, men "Husdyret" er en av hennes beste bøker så langt - om ikke den beste.

søndag 9. september 2018

"Brennende hat" av Val McDermid

Brennende hat
Val McDermid
Krim/Thriller
416 sider
Oversatt av Henning Kolstad
Cappelen Damm
2018

Val McDermid vokste opp i Kirkcaldy på Skottlands østkyst. Hun studerte engelsk i Oxford. I seksten år arbeidet hun som journalist. Nå er hun forfatter på heltid og bor i Cheshire. Hennes første bok på norsk var "Retterstedet" (2000).

I tillegg til å toppe bestselgerlistene har bøkene hennes vunnet en rekke priser. Den fornemste av dem er Gold Dagger i 1995 for årets beste kriminalroman. Den fikk hun for "Sirenenes sang".

Det er få som overgår den skotske krimdronningen i sjangeren psykologiske thrillere.

"Brennende hat" er den 10. boken i serien om Tony Hill og Carol Jordan.

Kontorsjef Kathryn McCormick er en upretensiøs kvinne som bor alene i en blokkleilighet. Når vi møter henne, vet vi at

hun har mindre enn tre uker igjen å leve. Hadde Kathryn selv visst dette, hadde hun gjort alt hun kunne for å unngå en slik grusom skjebne. Jeg vil tro at hun ikke hadde dratt i kollegaen Suzannes bryllup, men det var der hun møtte sin morder. Han sa at han het David, og han var en ganske stilig mann. Han var sjarmerende, omtenksom, men uvillig til å kaste seg ut i et nytt forhold siden han fortsatt ikke hadde kommet over sin avdøde kone. Dessuten satt Kathryn igjen med en følelse av at han fortsatt var mer enn litt forelsket i Tricia (hans avdøde kone). Likevel går de to ut sammen et par ganger, og så tar David henne med til en hytte i Dales over helgen. Når helgen er omme, blir Kathryn funnet død i en utbrent bil på en øde landevei.

Det tar en stund før noen i det hele tatt innser at det dreier seg om et drap. De første reaksjonene tyder nemlig på at det måtte være en stygg ulykke eller muligens et selvmord. Betjentene på stedet regner i hvert fall ikke dødsfallet som mistenkelig, men når det stadfestes at døde mennesker ikke begår selvmord, blir saken overført til ReMIT - et regionalt mordinnsatsteam - som blir ledet av kriminalsjef Carol Jordan og hennes assistent/profiler Tony Hill. De to utgjør et meget solid team, men den som drepte Kathryn synes å være uhyre kunnskapsrik og nærmest umulig å få et grep om. Så tre uker senere blir Amie McDonald funnet død i en utbrent bil etter å ha møtt en mann ved navn Mark i et bryllup...

En fellesnevner, eller et mønster, trer snart fram: Noen i selskapet lokker dem bort fra festen. En etter en blir kvinnene funnet døde i utbrente biler på øde landeveier i Nord-England.

Dette skal bli Tony Hill og Carol Jordans til nå vanskeligste sak. For drapsmannen ser ut til å være både usynlig, utilnærmelig og ustoppelig.

Klarer Carol, Tony og resten av teamet å avdekke noen spor som kan lede dem til den skyldige?

"Brennende hat" har en eksepsjonell dybde i både historien og karakterutviklingen.

Kunsten med å fortelle en ambisiøs historie med interessante, fargerike karakterer og et sammensatt plott med frodige kulisser på velskrevet vis, er noe Val McDermid virkelig kan.

Andre forfattere ville tatt en enklere vei, kanskje utviklet etterforskningsarbeidet, men lite annet. Men dette er Val McDermid, så vær sikker på at det er mye mer som vil holde deg interessert. Et eksempel er hovedperson Carol Jordans mentale tilstand. Hun er på vannvogna, men sliter med å vri seg løs fra alkoholens grep, som har vært en krykke  å støtte seg til i lang tid. Frustrasjonene hennes over en sak som ser ut til å lede dem ingensteds, er dessuten sammensatt av en overveldende følelse av skyld. Likevel er hun en kvinne som ikke uvillig omgåes noen regler og som gjør hva hun kan for at rettferdigheten skal skje fyllest.

McDermids måte å skrive på  er lett å bli trollbundet av, og man blir kastet rett inn i handlingen.

Etterforskningen føles autentisk, og det er vel ingen overraskelse for de av dere som kjenner hennes tidligere bøker at de juridiske detaljene er på plass. Det er så fascinerende at man bare antar at det er nøyaktig slik, siden få forfattere synes å forstå dette bedre enn Val McDermid.

Som alltid, er det unike forholdet mellom Tony Hill og Carol Jordan godt beskrevet. Få duoer i kriminallitteraturens verden har nemlig lidd så mye som disse to - på alle fronter - så å opprettholde og belønne lesernes investering i disse to karakterene, har nok vært viktig for forfatteren.

Det er for øvrig mange uventede vendinger underveis, og en meget overraskende slutt.

Bokens kapitler veksler mellom etterforskningsteamet i ReMIT og morderen, som vi kommer under huden på. Vi får rede på hvorledes han resonnerer, hvilke motiver han har og de forberedelsene han gjør. Det er vanskelig å fatte hvordan han skal bli tatt. Kan dette være en sak som forblir uløst? Jeg vil ikke røpe noe, men la meg si at boken nærmest er umulig å legge fra seg.

Jeg vil så absolutt anbefale "Brennende hat", men det kan være en fordel å ha lest noen av de andre bøkene i serien først. Uansett, Val McDermid vet hvordan man skal holde leseren på pinebenken og for meg er det alfa og omega når jeg leser en bok i denne sjangeren.

onsdag 5. september 2018

"Varsleren" av John Grisham

Varsleren
John Grisham
Krim/Thriller
368 sider
Oversatt av Truls Holst Kopperud
Cappelen Damm
2018

John Grisham (f. 1955, i Jonesboro, Arkansas) regnes som en av verdens aller største spenningsforfattere.

Han studerte juss på University of Mississippi. Etter studiene praktiserte han både borgerrett og strafferett. Han ble også politisk aktiv. I løpet av studietiden begynte Grisham på to bøker, men ingen av dem ble ferdig. I 1984 startet han på sin tredje bok – "A time to kill". Han sendte manuskriptet til flere forlag, men det tok flere år før boken ble utgitt. "A time to kill" ble ingen suksess, og det var ikke før hans neste bok, "The Firm" (Firmaets mann), at han ble berømt. Boken gikk rett til topps på amerikanske bestselgerlister, der den lå i nesten et helt år.

John Grisham har solgt mer enn 300 millioner bøker på verdensbasis de siste ti årene og er oversatt til 40 språk. Han bor sammen med sin kone i Charlottesville, Virginia, på en eiendom med seks baseball-baner, og deler av året på en gård i Mississippi.

En korrupt dommer, illegale kasinoer, brutal mafia, og en mystisk varsler...

Foruten spenning byr Grisham på aktualitet og ekte samfunnsengasjement. Og han beviser nok en gang at han er overlegen i sjangeren.

Jeg har lest flere av John Grishams bøker, men dette er første gang jeg kan huske at handlingen har fokusert på korrupte dommere. Det har vært dommere i noen av dem, men denne boken fokuserer spesielt på én dommer som er så grådig at jeg lot meg overraske.

Her er en kort oppsummering av handlingen:

Hovedpersonen er den 36 år gamle kvinnelige advokaten Lacy Stoltz. Hun arbeider som etterforsker for Floridas Board of Justice. Lacy er en av seks etterforskere som undersøker domsmessige tjenestefeil i delstaten. Seks personer i en delstat med tyve millioner mennesker der det sitter tusen dommere fordelt på seks hundre tinghus og administrerer en halv million saker i løpet av et år. Lacy er evig takknemlig for at så godt som samtlige dommere er ærlige og hardtarbeidende personer som går inn for rettferdighet og likhet for loven. Det er hennes jobb å ta hånd om klager som kommer inn om dommerne i distriktet.

Én dag blir Lacy og hennes partner Hugo Hatch kontaktet av en mann som ikke vil si hvem han er, men som har et merkverdig tips om at en av dommerne i distriktet er tvers igjennom korrupt. Til å begynne med finner de anklagene vanskelige å tro. For ifølge varsleren er omfanget av korrupsjonen meget stort, og de kan ikke helt forstå hvorfor det ikke har lekket ut tidligere.

Når Lacy og Hugo dykker ned i saken, får de rede på at den respektive dommeren, Claudia McDover, har gjort sin del for å bane vei for et kasino og illegale eiendomsprosjekter på indiansk jord. Alt dette har vært ekstremt lønnsomt, selv etter at mafiaen og dommeren har skummet sin del av profitten.

Snart innser de at saken er så stor at FBI burde involveres i den.

Men når Lacy og Hugo legger den frem for FBI, blir de både overrasket og skuffet over at FBI synes motvillige til å bli med. Det må faktisk noen tragiske utfall til før FBI virkelig blir klar over at saken behøver deres assistanse.

Resultatet er en strategisk og tilfredsstillende løsning - en som jeg tror trofaste Grisham-fans vil like.

Da jeg begynte å lese "Varsleren", var det med stor spenning. Ville den holde stilen og det høye nivået fra Grishams tidligere utgivelser? Ja! Det gjør den til det fulle, og mer til.

Denne boken skuffer ikke i det hele tatt. Alle ingrediensene er nemlig på plass, og tilsammen har det blitt en spennende, vellaget og godt krydret rett.

At John Grisham kan skrive er udiskutabelt. Han skriver også veldig godt, og sammenlignet med de fleste skriver han aldeles glimrende. Alt er gjennomarbeidet, og det er et seriøst og imponerende håndverk man sitter med mellom hendene.

Boken er spennende, men selve spenningsmoment ligger ikke i overfladisk action. Det befinner seg på et helt annet plan. Lacy og de andre som tør prøve å avsløre den kvinnelige dommeren og hennes medsammensvorne, er nemlig ordinære mennesker som ikke er vant til å forsvare seg med vold. Slik kryper spenningen i hvert fall nærmere meg som leser, og jeg kan gjenkjenne meg selv i dem.

Jeg er svært glad i John Grishams bøker, som gang på gang kaster meg inn i et nytt univers, hvor persongalleriet, miljøbeskrivelsene og plottet alltid er interessant og spennende. Det eneste jeg misliker ved hans bøker er at de leses for raskt. Heldigvis er John Grisham en ganske produktiv forfatter, så det kommer nok flere bøker snart fra hans hånd.

Jeg vil anbefale denne boken, spesielt til de av dere som liker krim/thrillere eller er Grisham-fans.

torsdag 30. august 2018

"Verdens verste fotballag" av Marius Horn Molaug

Verdens verste fotballag
Marius Horn Molaug
Illustrert av Kristoffer Kjølberg
Barnebok, 9-13 år
112 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Marius Horn Molaug (født 1976) er tegneserieskaper, forfatter og redaktør. Molaug har studert på Westerdals, og under studietiden ble han med i tegneserie- og kunstkollektivet Dongery. Han har siden bidratt i alle kollektivets felles fanzine-utgivelser. Da han var ferdig utdannet, begynte Molaug å jobbe som tekstforfatter, bl.a. for NRKs "Hallo i uken". I 2003 begynte han i Egmont-redaksjonen, og siden 2009 har han vært redaktør for Donald Duck & Co. I 2014 kom Molaugs første barnebok, "Verdens verste rektor". Boken er illustrert av Kristoffer Kjølberg og har nå fått fem oppfølgere.

Kristoffer Kjølberg er født i 1980. Han er en prisvinnende illustratør, designer og animatør, og er tilknyttet det kreative fellesskapet Dongery.

"Verdens verste fotballag" er en ny, ellevill bok i den populære verdens verste-serien med alltid optimistiske Kent og Ruben i hovedrollene.

Den årlige skoleturneringen i fotball står for døren.

På lørdag er det skolekamp som ikke handler om liv eller død... Den er mye viktigere!

Rektoren på skolen til Ruben, for øvrig kjent som verdens verste rektor, prater uten stans om DEN STORE KAMPEN mot naboskolen Gjøkeberg.

Det handler om skolens ære.

Verken Ruben, eller bestevennen Kent, er spesielt gode i fotball. Ruben vet knapt hvordan man sparker en ball. Kent pleier å si at selv en blind ku ville vunnet over Ruben i fotball. Han har et poeng. Det hadde vært mye bedre om ballen ikke var rund. Hadde den vært rumpeformet ville Ruben vært toppskårer og en superberømt fotballspiller. Han er nemlig verdens beste til å sparke lillesøsteren i rumpa. Da treffer han perfekt hver dag.

Forrige gang skolen var best i bygda, var rektoren selv elev der. Det er lenge siden.

Ruben og Kent vet at det hele egentlig handler om rektorens personlige forhold til rektoren på naboskolen. Det viktigste i livet til rektor, ved siden av svømming og å plage elever, er å aldri la en rektor fra en annen skole vinne eller føle seg bedre i noe som helst. Aldri!

Rektor mener at tiden er inne for å vinne pokalen igjen. Men da må elevene ofre alt. Litervis med blod, svette og tårer! Kampen er på lørdag. De har en helvetesuke med trening foran seg.

Ruben og Kent må legge en lur "få rektor av banen"-strategi...

"Verdens verste fotballag" er den sjette boken i verdens verste-serien.

Boken fortsetter i samme morsomme stil som de fem første i serien.

Som sedvanlig er Ruben hovedperson og forteller. Selv om han forsøker å unngå det, har han og bestevennen Kent en tendens til å alltid havne opp i problemer og uheldige situasjoner.

"Verdens verste fotballag" er bare 112 sider lang, og derfor har jeg ikke avslørt så mange av Rubens sprelske påfunn i denne anmeldelsen, men stol på meg når jeg sier at du har lyst til å finne det ut.

Men dette er ikke bare en morsom og søt historie, det er også en historie som barna lett kan forholde seg til.

Boken er for øvrig lettlest og de mange illustrasjonene er med på å fremheve de komiske elementene i historien. Den egner seg utmerket for høytlesning, eller som en les-selv barnebok.

Jeg synes at forfatter Horn Molaug og illustratør Kjølberg har gjenskapt et realistisk gutteunivers, som ikke bare inneholder mange artige illustrasjoner, men også noen fantastiske barnespråklige dialoger. Og på en autentisk måte beskrives et overstadig tempo av uheldige hendelser, noe som lett fremkaller høy latter og humørfylte reaksjoner.

"Verdens verste fotballag" er en særdeles forfriskende og sjarmerende barnebok, og en bok som i høy grad oppfyller tittelen på forsiden av boken.

Boken vil appellere til barn i alderen 9-13 år, spesielt gutter.




"Toscanas døtre" av Chris Bohjalian

Toscanas døtre
Chris Bohjalian
Roman
456 sider
Oversatt av Marius Middelthon, MNO
Panta Forlag
2018

Chris Bohjalian er født i Vermont, USA. Han er en kritikerrost forfatter av i alt 17 bøker, hvorav ni har gått rett til topps på New York Times' bestselgerliste, og tre har blitt til film.

Bøkene hans er oversatt til mer enn 25 språk, og Bohjalian regnes som en av vår tids store forfattere.

Fra forfatteren bak salgssuksessen "Syrias døtre" - en medrivende historie om kjærlighet, fortvilelse og hevn.

"Toscanas døtre" er en mesterlig historie om moralske paradokser, menneskelig skjørhet og hjertets mystiske veier - med den idylliske italienske landsbygda som bakteppe.

Mange romaner handler om nazistenes herjinger i Europa under andre verdenskrig, men ikke fullt så mye har vært

skrevet om italienernes opplevelser under krigen. Chris Bohjalian skildrer dette uvanlige, men fascinerende temaet i sin nyeste roman, "Toscanas døtre".

1943:
Rosati-familien må med varsomhet balansere på den tynne linjen som skiller rett fra galt, men deres hyppige omgang med tyske soldater får fatale følger for familien.

1955:
En seriemorder jakter på kvinnene i Rosati-familien, én etter én... Politietterforsker Serafina Bettini gjør alt for å stoppe morderen, men sliter samtidig med sine egne demoner.

Serafina er en fighter. Etter å ha tilbrakt krigsårene på å bekjempe fascismen, Mussolini og nazistregimet, har hun både fysiske og psykiske arr som vitner om hennes hengivenhet.

Når jakten på morderen tar Serafina til det området av Italia hvor hun kjempet under krigen, må hun ikke bare sette sin lit til erfaringene fra motstandsbevegelsen for å fakke morderen, men også for å lege sårene fra fortiden.

Cristina, den yngste av de tre barna i Rosati-familien, er romanens hovedperson i scenene som utspiller seg på 1940-tallet, mens Serafina er det i 1955.

Cristina er datteren til en ærverdig og bemidlet adelsfamilie. Hun lever et sorgløst liv i en fornem villa i Toscana. Familien Rosati tror villaens tykke murer vil beskytte dem mot krigen som raser i Europa, men alt forandrer seg da en tysk soldat oppsøker villaen for å undersøke en antikk grav - og Cristina forelsker seg i fienden.

Noen lesere vil nok se på hennes forhold til den tyske offiseren som forståelig, gitt hennes alder på knapt atten år og hormoner i full sving. Andre igjen vil synes at hun er manipulerende og ekstremt selvopptatt.

Serafinas opplevelser fra krigen, er derimot svært så annerledes, og som sådan synes jeg at hun er den mest sympatiske av de to kvinnene. Serafina er alt Cristina ikke er, og hennes vilje til å ofre seg for det hun tror på er beundringsverdig, særlig når det ses i lys av Cristinas selviskhet. Selv om det enkelt kan argumenteres for at de begge er ofre for omstendighetene, mener jeg at Serafinas urokkelighet og vilje til å kjempe, gjør Cristinas mangel på overbevisning til skamme.

De samme trekkene ved Serafina kommer til syne, når hun fortsetter den krevende etterforskningen. Hun har nemlig all grunn til å avbryte sine undersøkelser når saken trer inn i hennes fortid. Men hun hverken kan eller vil. Jeg finner motet hun utviser inspirerende og enda et bevis på hennes karakterstyrke. Cristina blekner til sammenligning.

De to karakterenes diametralt motsatte personligheter, utgjør ikke bare en interessant vri på selve plottet. De spiller faktisk en nøkkelrolle i løsningen på selve drapsgåten.

"Toscanas døtre" setter fokuset på en lite kjent del av krigshistorien - hva italienerne opplevde under den nesten kontinuerlige dragkampen mellom fascisme og demokrati på 1930- og 40-tallet. Rosati-familiens erfaringer var bare et mikrokosmos i et Italia der kampen for overlevelse, motstridende lojaliteter og stadig skiftende politiske regimer var blant hovedingrediensene.

Forfatteren skriver godt, og han benytter seg av levende personskildringer og et imponerende bildespråk for å kaste lys over de voldsomme handlingene som fant sted under krigen, så vel som de fysiske og psykiske arrene mange måtte leve med et drøyt tiår etter krigens slutt.

For øvrig har romanen en uforglemmelige slutt, og jeg er sikker på at den vil etterlate flere lesere med et ønske om å lære mer om denne svært så fascinerende perioden i italiensk historie.

Med "Toscanas døtre", har Chris Bohjalian skrevet en roman som både er lærerik, bevegende og original.

Det er en bok som bør appellere til mange lesere, især de som liker historisk basert fiksjon og thrillere. Anbefales.

mandag 27. august 2018

«Jeg vet at du hører meg» av Liselotte Steinwender

Jeg vet at du hører meg
11 Noveller
Liselotte Steinwender
92 sider
Novellesamling
Epos Forlag 
2018

Liselotte Steinwender (f. 1965) bor i Sandefjord. Hun debuterte med romanen «Gjøre seg virkelig» (Epos Forlag) i 2015. «Jeg vet at du hører meg» er hennes andre bok.

Novellene handler om møter mellom mennesker, relasjoner som brytes, noen ganger før de har begynt, tiden som ikke alltid er lineær, flakkende forlag og skjøre lykketilstander, rom som åpnes - uvisse øyeblikk hvor ingenting kan tas for gitt. 

«Jeg vet at du hører meg» er en stillferdig og melankolsk novellesamling (11 noveller) om mange av de vanskelige spørsmålene i livet. Bra for ettertanke og refleksjon!

Liselotte Steinwender har skrevet en liten tenksom novellesamling, som er engasjerende og vil egne seg godt for de fleste. Novellene er korte, fra tre til ti sider, og de fleste etterlater en undrende og til tider nysgjerrig. Man ønsker å vite mer, komme under overflaten. 

Som nevnt spenner novellene i antall sider, fra tre til ti, og nettopp lengden gjør det nødvendig for Steinwender å kutte helt inn til det sentrale i historien, og det gjør hun strålende. Historiene fokuserer skarpt på bestemte situasjoner i menneskers liv og viser hvilke konsekvenser selv ganske små beslutninger kan få. 

Jeg leser ikke så ofte noveller - men det hender at det er en forfatter som vekker min interesse, som Liselotte Steinwender. Hun skriver svært godt, og hun tegner noen interessante karakterer, noe som ikke alltid er like lett i novellesjangeren. 

Steinwender er ikke opptatt av livets lyse sider, et gjennomgående tema i flere historier er avskjed, oppbrudd og forandring. Personlig synes jeg at novellen «Krybbe» er samlingens fineste, men også den tristeste. En mor sitter alene tilbake etter et dramatisk tap. Både hennes tilværelse og hun selv som person er knust. Forfatteren drar oss inn i morens tanker, følelser, minner og måter å takle den uutholdelige sorgen på. 

En annen novelle som lyser opp er «Avgang». Her spiller bevisstheten om døden igjen på sidelinjen. Men som en av karakterene i den sier; «Alt er en illusjon, vet du. Du vet selv at du aldri ville holde ut et liv uten forandringer». Det kan man filosofere litt over...

I noen av novellene befinner vi oss i Berlin - kanskje forfatteren har en tilknytning til byen? 

Med svært få ord evner Steinwender å beskrive en tilstand og fange en stemning så den blir nærværende.

«Jeg vet at du hører meg» leses raskt med 92 sider, men novellene etterlater likevel et solid inntrykk. Språket er nøkternt og viser på den måten karakterene i et blendende, skjærende lys, hvilket etterlater leseren i en litt melankolsk stemning. Man har vondt av personene (de fleste i hvert fall), og samtidig forstår man ikke hvorfor de ikke bare gjør noe annet. På den måten virker novellesamlingen sterkt, og jeg kan ikke annet enn å anbefale den.

tirsdag 21. august 2018

"Venner til sist" av Jane Gardam

Venner til sist
Jane Gardam
Roman
224 sider
Oversatt fra engelsk av Ragnhild Eikli, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Jane Gardam er født i 1928 i Yorkshire i England. Hun har vunnet en rekke litterære priser og er den eneste forfatteren som har vunnet Whitbread/Costa-prisen to ganger. Hun debuterte som forfatter da hun var 47 år, og har siden skrevet en rekke novellesamlinger, barnebøker og romaner. For bestselgeren "En ulastelig mann" ble hun nominert til Orange Prize for Fiction i 2005.

"Venner til sist" er det tredje og avsluttende bindet i Jane Gardams kritikerroste serie som tar oss fra det britiske imperiets storhetstid fram til i dag. De to første bindene forteller historien om Edward Feathers - den anerkjente advokaten som regjerte rettsalene i Hongkong, og hans smarte, men misforståtte kone Betty.

Romanen er en drivende beretning om å leve slik at vi er sanne mot oss selv. Med vidd og varme skriver Gardam om de skuffelser og forsoninger som livet byr på, om alderdommens erkjennelser, og om å finne vennskap til slutt.

I "Venner til sist" blir vi bedre kjent med den kløktige og sjarmerende Terry Veneering.

Romanen begynner i nåtid, men selve historien tar til under andre verdenskrig.

Terry er forskjellig fra Edward og Betty, som begge kom fra familier med penger. Han er sønn av en nordengelsk kvinne som lever av å selge kull og en russisk sirkusartist. Terry ble født og vokste opp i fattigslige kår, og det var slett ingen selvfølge at han skulle ta en utdanning. Men skjebnen ville det annerledes.

På skolen er han både dyktig og kvikk, mer lik de voksne som prøver å forme ham enn andre barn. I lys av krigshandlingene i England, ønsker skolens styre å ta elevene med til Canada. Terry er på dette tidspunktet 14 år gammel. Myndighetene har nærmere bestemt stilt et storslagent nybygget cruiseskip til disposisjon. Men når han kommer på skipet, får han kalde føtter og forlater det igjen før det seiler avgårde - en avgjørelse han aldri kommer til å angre på.

Skipet går nemlig ned og Terry antas å være død. Dette gjør ham fri til å velge sin egen identitet. Mot alle odds blir Terry en vellykket advokat. Han bosetter seg i Hongkong.

Der møter han sitt livs erkefiende, Sir Edward Feathers, bedre kjent som Gamle Filth. De to mennene hater hverandre, også før de blir forelsket i den samme kvinnen.

Skjebnens ironi vil ha det til at de på sine eldre dager ender opp som naboer i Dorset, i Sør-England, hvor livets skuffelser og alderdommens erfaring fører dem sammen i noe som nesten ligner på et vennskap.

"Venner til sist" er en helstøpt, velskrevet og rørende avslutning på Jane Gardams trilogi om barna av det britiske imperiet.

Og som i de to foregående bøkene leverer Jane Gardam også denne gangen eminent og førsteklasses underholdning.

Gardam skriver om den britiske overklassen med både humor og alvor, men først og fremst om livet og de mange små detaljene som gjør oss til den personen vi er og som forklarer måten vi handler og samhandler med andre mennesker på.

Historien holder et meget høyt nivå, er godt konstruert og bærer forfatterens karakteristiske og elegante språkbeherskelse, elegant oversatt til norsk. Alt i alt gir den en utfordrende og givende leseopplevelse. Her er det snakk om intelligent fiksjon som fokuserer på nyanserte persontegninger og sterke miljøbeskrivelser.

"Venner til sist" er ikke en enkel roman. Men på den annen side er det en leseopplevelse utover det vanlige, det er en bok som setter spor i bevisstheten, og jeg måtte ta flere av bokens passasjer i små biter, fordi det var mye stoff å fordøye og tenke nærmere på. Jeg mener så absolutt at man av og til burde gi seg tid til den slags romaner, for de er litterære og eksistensielle berikelser.

For øvrig synes jeg det er trist at "Venner til sist" er den siste boken i trilogien. Jeg skulle så gjerne ha lest mer om disse flotte karakterene.

"Venner til sist" er en kompleks og flott roman, men også overraskende morsom og spennende, man ikke kan unngå å bli påvirket av.

Det har vært en fornøyelse å lese de tre romanene til Jane Gardam.