søndag 24. mars 2019

"Det var vi" av Golnaz Hashemzadeh Bonde

Det var vi
Golnaz Hashemzadeh Bonde
Roman
219 sider
Oversatt fra svensk av Andreas Eilert Østby
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Golnaz Hashemzadeh Bonde ble født i Iran i 1983, og som barn flyktet hun med familien til Sverige. Hun er uteksaminert ved Handelshøyskolen i Stockholm, og er utpekt som en av femti Goldman Sachs Global Leaders. Hun er gründer og direktør for en ideell organisasjon som jobber med å forhindre marginalisering av grupper og individer i samfunnet. Hun debuterte i 2012 med romanen "Hon är inte jag". Hashemzadeh Bonde bor i Stockholm med mannen og datteren sin.

En fortelling om en mor og en datter, om å bli slitt fra hverandre, men likevel være uløselig knyttet sammen.

Nahid har maks et halvår igjen å leve. CT-scanningen, prøveresultatene. Alt er tydelig. Det er kreft hun har, og den har sin opprinnelse i eggstokkene. Det er stadium fire. Det betyr at hun ikke har lenge igjen.

Nahid vokste opp i Iran, som den yngste i en søskenflokk på syv søstre.

Som ung hadde Nahid et stort potensial. Hun var intelligent, ambisiøs og hardtarbeidende. Da hun var 18 år kom hun inn på medisinstudiet. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse. Moren og søstrene var så stolte at de gråt i dagevis etter at opptaksvedtaket var blitt offentliggjort i avisen. Mot slutten av sommeren inviterte søstrene naboene på fest, for å feire.

Dette blir hennes første møte med den jevngamle og karismatiske Masood, og et vendepunkt i livet. Masood hadde ideer, mer radikale enn hun hadde hørt tidligere. Ideer om å rive ned gamle strukturer, slike som låste dem inne i bestemte livsskjebner. Han snakket om folket, om menneskenes rett til brød. Han snakket om rettferdigheten som om den var en fest, som om det var deres rolle å arrangere den.

I 1978 kommer revolusjonen over dem som et stjerneregn, og det unge kjæresteparet kaster seg inn i frihetskampen, i den livsfarlige motstandskampen mot det iranske prestestyret. For Nahid er kampen for frihet som en barnslig drøm. De sniker seg rundt i byen og deler ut flyveblader, sprer sitt budskap. De vet at de risikerer alt, selv om de ser på seg selv som en del av fjellene. Like stødige. Udødelige. Et folk av stein. Men håpet og drømmene knuses brått, og de må betale dyrt for sitt opprør.

Etter en demonstrasjon hvor de brutalt nedkjempes, blir de tvunget leve under jorden, i en kjeller uten vinduer.

Senere flykter de til Sverige ved hjelp av lånte penger og falske pass. Med seg har de sin nyfødte datter Aram.

Sverige er et vakkert og trygt land, men det er ikke lett å finne seg til rette i et nytt land.

I nåtid, nesten tretti år senere, må Nahid stirre døden i hvitøyet. Hun har ikke mye tid igjen å leve. Hvordan skal hun fortelle datteren sin at hun skal dø?

Nahid ble født med evnen til å overleve. Hun hevder i hvert fall at hun vokste opp til overlevelse. Nå må hun stole på at også datteren har denne evnen, etter at hun er borte.

Forholdet mellom mor og datter er problematisk. Det er tydelig at de to har hatt sine kamper. Nahid føler at Aram ikke er i stand til å bære sin mors smerte sammen med henne. Hun vil ha en annen reaksjon enn den hun får.

Nahid er sint. Hun klarer ikke å forene seg med tanken om at hun skal dø. Og hun lar det gå utover datteren Aram, som hun skjeller ut hele tiden.

Men samtidig som Nahids eget liv debber ut, spirer et nytt. Nahid skal bli bestemor, om hun bare holder seg i live lenge nok. Kanskje var ikke alt forgjeves likevel?

"Det var vi" er en meget god roman som griper tak i deg, og ikke slipper taket før siste side er ferdiglest.

Den forteller en modig og sterk historie som utforsker hva vi skylder våre nærmeste og hva tap gjør med oss, fortalt på en måte som vibrerer av sinne og sorg, men også livsglede.

Boken er skrevet i et lett tilgjengelig språk, med korte, hardtslående setninger.

Golnaz Hashemzadeh Bondes portrett av Nahid er svært velskrevet. Langsomt lar hun denne kvinnen vokse frem på bokens sider. Til sist innser man at hun er en kvinne man ikke kan la være å beundre.

Nahids liv i Iran før hun flyktet til Sverige, blir på langt nær romantisert. Likevel lurer hun på om det var riktig å flykte, for alle som levde da hun flyktet fra Iran, er nemlig fortsatt i live.

Nahid elsker sin datter, men hun har problemer med foreldrerollen. Forholdet mellom mor og datter er et av de sentrale tema i boken. Det samme er livet som innvandrer.

Det er lettere å forstå Nahids sinne når man kjenner hennes historie. Jeg kan forstå at hun er bitter. Men det jeg ikke kan forstå, er hvorledes hun behandler datteren Aram og hvorfor hun lar sin bitterhet gå ut over henne og omgivelsene. Det er egoistisk, men jeg antar at det er en slags beskyttelsesmekanisme.

Selv om "Det var vi" er en forholdsvis kort roman på litt over 200 sider, bør du ikke belage deg på at du bare kan lese den på en dag du ikke har så mye annet å gjøre.

Boken krever din fulle oppmerksomhet, og den krever at du reflekterer over det du leser. Hvis du tar deg tid til å gjøre det, venter det en virkelig god leseopplevelse.

Jeg vil anbefale boken varmt, men samtidig advare mot å bruke den som ren ferielektyre. Fordi det er den ikke! Gi boken den tiden den krever, og du vil garantert få mye tilbake.

onsdag 20. mars 2019

"Minneteppet" av Ann O'Loughlin

Minneteppet
Ann O'Loughlin
Roman
304 sider
Oversatt av Line Gustad Fitzgerald
Cappelen Damm
2019

Ann O'Loughlin er en anerkjent irsk journalist, og har jobbet i Irish Independent, Evening Herald og Irish Examiner. Hun har også bodd og arbeidet i India. Hun kommer opprinnelig fra vestkysten av Irland, men nå bor hun på østkysten sammen med ektemann og to barn. "Minneteppet" er hennes tredje roman på norsk, etter "Kafeen på Roscarbury Hall" og "Dommerfruen". Hennes fjerde roman, "My Mother's Daughter", kommer på norsk i 2020.

En vakker fortelling om vennskap, mot og samhold.

Livet har ikke vært så enkelt for Connie Carter. Både ektemannen og deres fem år gamle datter Molly døde i en bilulykke. Hun har mistet alt og alle hun holdt kjær. Når hun får rede på at ektemannen hadde brukt alle pengene deres på å kjøpe et falleferdig herskapshus i Irland uten å fortelle henne det, forlater hun hjemmet sitt i New York og drar til Ludlow Hall, i håp om at hun kanskje kan forstå og tilgi.

Utenfor Dublin, i landsbyen Rosdaniel, blir hun møtt av et hus som ikke er hva det en gang var. Ludlow Hall er nemlig i meget dårlig skikk. Det er planker foran alle vinduene og fuktig, skitten kryssfiner skjuler hoveddøren. Likevel ser Connie en mulighet til å bringe det tilbake til fordums glans, og gjenskape dets praktfulle skjønnhet.

Ludlow Hall pleide å tilhøre Eve Brannigan og hennes ektemann. Men han tok livet sitt og etterlot Eve ingenting annet enn gjeld og elendighet. Nå må hun finne seg i at Connie har flyttet inn i deres tidligere elskede hjem, som for øvrig har tilhørt Brannigan-familien i flere generasjoner.

Til å begynne med forsøker Connie å unngå de lokale kvinnene. Men etter hvert åpner hun både sitt hjerte og hjem til den lokale syforeningen Ludlow-fruene.

Her møter hun Eve og Hetty, to kvinner som også har lidd store tap. Men det er ikke bare dette som knytter de tre sammen. De har alle en forkjærlighet for å sy. Dette høres kanskje i utgangspunktet ikke ut som det mest interessante å lese om, men disse stundene utgjør faktisk en svært kraftfull del av boken. For gjennom syingen hjelper de hverandre gjennom den tøffe tiden. Her får de satt ord på sorgen, og ikke minst erfart at det er naturlig å føle smerte og sorg, men også at ethvert øyeblikk av lykke bør gripes med begge hender.

Etter hvert som Ludlow-fruene syr minnetepper for å huske dem de har elsket og mistet, kommer også hemmelighetene fra fortiden til overflaten.

"Minneteppet" forteller en vakker historie om håp, om å våge å leve, og om troen på at livet vil falle på plass til slutt.

De levende skildringene og det spennende persongalleriet gjør dette til en varm og nydelig bok, som det er umulig å legge fra seg!

Ann O'Loughlin skriver lett, men ikke så lett at det går ut over dybden, og ukomplisert om livets mange utfordringer og kompliserte sider. Hun tar seg dessuten tid til å bygge opp sin historie. Det samme gjelder for menneskene, sorgene og gledene som utgjør denne, og hun får det hele til å fremstå som troverdig. Karakterene er realistiske, og som leser føler jeg meg ikke på noe tidspunkt som en tilskuer til en historie om fremmede mennesker på et likegyldig sted som ikke interesserer noen. Tvert imot, så føler jeg at jeg befinner meg midt i historien, og at alt skjer omkring meg. Jeg blir en del av O'Loughlins univers, og de personene som befolker dette universet, blir vennene mine på godt og vondt, fordi de er så ekte.

Det var interessant å lese hvordan de tre hovedrolleinnehaverne håndterte sin sorg, og det gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Jeg tror alle som har følt sorg over å miste noen rundt seg, eller i det minste opplevd frykten for å miste noen som står en nær, kan relatere seg til denne historien.

Jeg håper at "Minneteppet" ikke er det siste vi hører fra Ann O'Loughlin. Jeg gleder meg i hvert fall til å se hva hun finner på neste gang. Men det gjør ikke noe om det tar litt tid. Det kommer nemlig til å gå en stund før jeg er ferdig med å fordøye denne boken.

mandag 11. mars 2019

"En modig datter" av Renita D'Silva

En modig datter
Renita D'Silva
Roman
432 sider
Oversatt av Mette I. Gudevold
Cappelen Damm

Renita D'Silva har skrevet seks romaner, alle med handling fra India. "En modig datter" er hennes andre bok på norsk, etter "En mors hemmelighet". Forfatteren er indisk, men bor nå i London.

Et spennende, dramatisk og romantisk familiedrama fra fargerike India.

"En modig datter" er en gripende og uforglemmelig roman, der historien hovedsakelig foregår i India, på 1920-tallet, men også i nåtid.

1920-tallet:
Gowri elsker å gå på skolen. For henne er skolen det eneste stedet i verden som gir mening. Gowri har som mål å bli lærer, som rollemodellen sin, frøken Vandana. Hun vil gå i frøken Vandanas fotspor og oppmuntre jenter til å utdanne seg. Men hun har såvidt rukket å bli fjorten år gammel, før den store drømmen blir knust. Hun blir nemlig gitt av foreldrene sine, til gudinnen Yellamma. Gowri skal bli en devadasi, en hengiven tjener som kan tjene gudinnen Yellamma og akte henne. Gowri blir dermed bundet til gudinnen og til mannen som eier jordet der tempelet bygges, for resten av livet. Hun vil tilbringe dagene med å tilbe gudinnen, og nettene på å tjene godseieren og andre menn han anser som verdig for henne. Gowris familie bryter alle bånd med henne, bortsett fra pengene de mottar for hennes tjenester.

Lucy har brakt skam på seg selv og sin familie.  Et lidenskapelig - og upassende - kjærlighetsforhold har blitt avslørt. Problemet er at hun, på tvers av klassetilhørighet, har falt for en kjekk gartner som heter Robert. Hun vet at hun må starte på nytt, et sted langt fra England. Så når James Bell, en eier av en kaffeplantasje, frir til Lucy, aksepterer hun frieriet, selv om hun ikke elsker han. Men James er hennes billett til India og et nytt liv. Derfor tar Lucy imot morens råd og holder sin stygge synd for seg selv. Lucy håper likevel, at James aldri vil oppdage hva hun har holdt skjul. Hun tror nemlig ikke at han noen gang vil kunne tilgi henne hvis han finner det ut.

Når Lucy i India treffer på Gowri, en ung kvinne som vokter et tempel, vekkes nysgjerrigheten. Hvorfor må hun leve i isolasjon, langt borte fra familien?

Nåtid:
I nåtid møter vi Kavya, som etter en mislykket Bollywood karriere flykter fra den sydende storbyen Mumbai og tilbake til hjembyen. Her får hun høre om et gammelt tempel som er funnet i en landsby i nærheten, og som inneholder brev som skildrer en tragisk historie - skrevet av en ung kvinne ved navn Gowri.

Samtidig i London, har Sue akkurat funnet ut at hun er gravid, med et svært etterlengtet barn. Men ektemannen Tony, en soldat stasjonert i Midtøsten, har nylig blitt drept i aksjon. Sue er knust av sorg og i krise. Med håp om å styre tankene over på noe annet, bruker hun tiden til å mimre over bestemoren, Elizabeth, en ærgjerrig arkeolog, som Sue knapt så de få årene hun bodde sammen med henne, i tiden etter at Sues mor døde i så altfor ung alder. Oldefaren til Sue eide en kaffeplantasje i India, og bestemoren ble født der. Når Sue en dag, i et TV-program, hører om tempelet i India, føler hun seg dratt mot dets historie og fortidens hemmeligheter. I reportasjen får hun også vite at det blant tempelets murstein er blitt funnet knoklene av et barn.

"En modig datter" er en bok som fortjener all den oppmerksomhet den kan få. Den forteller en historie om fire ulike kvinner og kampene de står overfor, feilene som har blitt gjort og prisen de har måttet betale for dem. Historien er vakker, den er dyp, og den maner til ettertanke hos leseren. Men å gjengi handlingen, som jeg har forsøkt ovenfor, og ikke minst dybden i den, er ikke mulig. Den må rett og slett oppleves.

De fire hovedpersonene, Lucy, Gowri, Kavya og Sue, er knivskarpe og troverdige, og som leser blir man godt kjent med dem. Jeg kan se dem for meg, og jeg vet hvordan de tenker.

Hvert kapittel veksler mellom de fire forskjellige kvinnenes synsvinkel og på forskjellige tidsplan og steder, som strekker seg fra 1920-tallet helt frem til nåtid. Settingen varierer fra storbyen Mumbai til det mer landlige India, samt England.

Siden historien ble fortalt gjennom fire ulike kvinner, var det uunngåelig å ikke foretrekke noen av dem fremfor andre. Det viste seg også å være tilfellet. Det må være utfordrende for en forfatter å holde fire handlingstråder adskilt til det sentrale øyeblikket der de flettes sammen, men jeg synes at Renita D'Silva gjennomførte dette med et støtt skrivegrep. Likevel ønsket jeg å lese mer om visse karakterer. Dessuten grep noen av elementene i historien meg mer andre og holdt således mer på min oppmerksomhet, mens jeg andre steder i boken nærmest skyndte meg gjennom noen kapitler for å returnere til de karakterene som fascinerte meg aller mest.

Jeg visste ikke om så mye om India fra før, og enda mindre om devadasier. Denne boken ga meg litt innsikt.

"En modig datter" er et emosjonelt dypdykk i livene til fire kvinner som alle lever i svært vanskelige livssituasjoner. Kvinner som trodde de hadde alt, før skjebnen ledet dem en annen vei. Noen ganger hadde jeg problemer med å holde styr på de fire handlingstrådene mens fortellingen skiftet mellom karakterene, men det betalte seg til slutt i form av en bittersøt avslutning, som ikke skal avsløres her.

Renita D'Silva skriver godt. Hun klarer å gi karakterene sine både fylde og sannferdighet. Språket er flott og gjennomarbeidet, og det bærer historien om de fire skjebnene meget godt. Dessuten er miljøbeskrivelsene hennes så levende at det sniker seg inn et ønske om å få se og oppleve dem selv.

"En modig datter" forteller en kraftfull historie om kjærlighet, offer og overlevelse. Det skal mye til før en bok gir meg en klump i halsen og en tåre i øyekroken, men det gjorde denne boken.

"En modig datter" er noe av det mest velskrevne og godt fortalte jeg har lest på lang tid.

fredag 8. mars 2019

"Død manns tango" av Geir Tangen

Død manns tango
Geir Tangen
Krim
400 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Geir Tangen (f. 1970) er fra Øystese i Hardanger, men har vært bosatt i Haugesund siden 1996. Han er utdannet allmennlærer og jobber i ungdomsskolen. Han har også jobbet som frilansjournalist i radio, TV og aviser siden 1990, og drev i flere år Norges største krimblogg der han anmeldte krimbøker.

Tangen debuterte med krimromanen "Maestro" i 2016 og gjorde umiddelbar suksess. Boken har et salgstall på over 75 000! "Maestro" og oppfølgeren "Hjerteknuser" er solgt til 15 land.

Journalist Viljar Ravn Gudmundsson ved Mediehuset Haugesunds Avis har i løpet av sommeren gravd seg ned i arbeid. Arbeidsmengden ville tatt knekken på de fleste, men for Viljar er døgnkontinuerlig arbeid det eneste som får hodet skrudd inn på noe annet enn det som har skjedd med ham.

En ting var at han hadde blitt skutt, og at hans 17 år gamle sønn Aleksander nesten ble drept samme kveld. Mye verre er tanken på at han hadde gjort seg selv til drapsmann. I en sen nattetime ved Lillesund skole, fire måneder tidligere, hadde Viljar drept nynazisten Geirmund Bakken. Saken er fortsatt under etterforskning, men politiet kikker i andres skap enn hans, noe han kan takke førstebetjent Lotte Skeisvoll for. Hun har nemlig dekket over sporene, og gitt Viljar et vanntett alibi. Dermed har hun satt hele karrieren på spill for å redde ham.

Førstebetjent Lotte Skeisvoll har heller ikke hatt det så enkelt siden sist. Hun har hatt gradert sykemelding, og psykologen hennes har sagt at hun har brukt arbeidet for å kvele angsten og bearbeide sorgen. Noe som visstnok er en sikker vei til sammenbrudd.

Lotte har for øvrig blitt bedre i løpet av sommeren, og timene hos psykologen har løftet bort lag på lag med gammelt slagg.

Endelig har det roet seg litt ned, men sensommeridyllen i Haugesund brytes når en kvinne i midten av tredveårene blir funnet drept på bestialsk vis i Etne. Kort tid etter blir enda en kvinne i samme alder funnet drept. Denne gangen i Sveio.

Imidlertid er disse to bare de første i en rekke grusomme dødsfall.

Det som knytter mordene sammen, er at ofrene en gang delte ungdom sammen. Noen har tydeligvis ønsket å se disse menneskene lide.

Merkelig nok, gir DNA-materialet fra en sigarettsneip som blir funnet på et av åstedene, match med en mann som formodentlig skal ha vært død i et år.

Jakten på morderen blir et halsbrekkende kappløp med tiden.

Og som om ikke det var nok, blir Viljar og Lotte tvunget til å ta en umulig beslutning:
Enten innrømme at de sto bak drapet på nynazisten Geirmund Bakken samme vår, eller la en hjemvendt fremmedkriger ta straffen for det de selv har gjort.

Tre bøker på tre år. En utsøkt prestasjon av Geir Tangen. Serien om Lotte Skeisvoll og Viljar Ravn Gudmundsson avsluttes med et absolutt høydepunkt, som er mer spennende enn noensinne.

Bøkene kan fint leses uavhengig av hverandre, selv om jeg vil anbefale dem lest i riktig rekkefølge. Dessuten har "Død manns tango" en rekke henvisninger til de to foregående bøkene i serien.

Romanen foregår i et forrykende tempo, samtidig med at det er mange personer å holde styr på. Flere av dem har vært med i Tangens to tidligere romaner, så det er noe kjent med en del av dem.

Ellers fungerer karakterene godt. Noen bedre enn andre.

Det er en mengde overraskelser i "Død manns tango", og jeg vil ikke snyte deg for spenningen jeg selv opplevde under lesingen. La meg bare si at du virkelig kan føle nakkehårene reise seg av ren frykt, grunnet den ondskap og menneskeforakt gjerningspersonen besitter, selv om han har sine motiver.

Geir Tangen skriver som alltid flytende og med god innlevelse, og man sluker de 400 sidene.

Ut over det, evner forfatteren å beskrive både miljø og mennesker, slik at jeg kan se det hele for meg.

I etterordet skriver Tangen at han i disse tre bøkene bevisst har benyttet seg av nesten alle krimklisjeer som er å oppdrive i moderne nordisk krimhistorie. Det er ikke gjort for å gjøre narr av kriminallitteraturen. Det er tvert imot gjort av pur kjærlighet.

Alt i alt ble jeg godt underholdt, og kjedet meg ikke på noe tidspunkt i lesingen. Dette er kanskje ikke en historie av den typen som etterlater et varig inntrykk, men som ren underholdning fungerer boken utmerket.

Jeg vil anbefale "Død manns tango" til alle som liker en god krim.

søndag 3. mars 2019

"Med ansikt mot døden" av Bjørn Bottolvs

Med ansikt mot døden
Bjørn Bottolvs
Krim
262 sider
Kolon forlag
2018

Bjørn Bottolvs, født 1946, bosatt i Bærum og forhenværende førstebetjent ved Oslo politikammer. "Med ansikt mot døden" er hans tiende kriminalroman om Jo Kaasa.

"Med ansikt mot døden" er en særdeles spennende, og dypt realistisk skildring av den mørke kriminelle virkeligheten Oslo-politiet jobber i, og et ærlig portrett av den empatiske og snarrådige politimannen Jo Kaasa.

En kveld i begynnelsen av desember finner politibetjent Jo Kaasa og makkeren hans, Kaisa Riitta Sara, et nakent mannslik i et båtnaust ved Bogstadvannet, et grensevann mellom Oslo og Bærum. Mannens skrukkete fingre og blålige hudfarge er tegn på at han må ha vært død i flere dager.

Ikke lenge etter finner dykkere et kvinnelik uten ytterjakke på ti meters dyp i innsjøen, et par hundre meter unna det samme båtnaustet. I hennes bukselomme blir det funnet amfetamin. Rettsmedisinske undersøkelser viser at den døde kvinnen må ha ligget der i minst tre-fire dager.

Er det tilfeldigheter som gjorde at de to avdøde ble funnet i samme område, eller har de to noe med hverandre å gjøre?

Litt senere får Kaasa og Sara i oppdrag å bistå narkotikaspanere ved utrykning til et småbruk i Maridalen, nord i Oslo, der noen beskjeftiger seg med produksjon av amfetamin.

Prøver som blir foretatt av beslaget, tyder på at amfetaminet er av samme type som i den druknede kvinnens lomme.

Dermed knyttes de to sakene sammen og etterforskerne ved Majorstua politistasjon er nødt til å holde alle muligheter åpne.

Samtidig forteller Sara at hun har søkt seg tilbake til reinpolitiet i Karasjok, siden hun ikke trives i Oslo. Dessuten begynner Kaasa å nærme seg pensjonsalderen...

Det er alltid en fornøyelse å være i selskap med Bjørn Bottolvs' hovedpersoner Jo Kaasa og hans makker, Kaisa Riitta Sara, fra Oslo-politiet. "Med ansikt mot døden" er ikke noe unntak.

Dette er den tiende boken i serien om Jo Kaasa. Bøkene kan alle leses uavhengig av hverandre, ettersom sakene de omhandler avsluttes i hver bok. Hvis du derimot vil ha den sideløpende historien om Kaasa og Sara fra start til slutt, anbefales det å lese bøkene i rekkefølge.

"Med ansikt mot døden" er en spennende kriminalroman. Ingen tvil om det.

At Bjørn Bottolvs kan skrive, er også udiskutabelt. Boken er nemlig velskrevet og språket flyter lett over sidene. Man kan føle at det er en garvet forfatter som har skrevet den. Dette betyr ikke at språket er tyngre, bare at det er mer vektig, noe jeg for øvrig setter stor pris på.

Da jeg begynte å lese "Med ansikt mot døden", var jeg litt bekymret for at den bare var 262 sider lang. Kriminalromaner er jo som oftest på det dobbelte. Men boken er slik den skal være, og ikke mer. For Bottolvs er en forfatter som ikke overforklarer. Han undervurderer ikke sine lesere, og overlater derfor mye til fantasien. Det synes jeg er bra.

Persongalleriet står som alltid skarpt og tydelig. Det hever seg over bokens sider, og karakterene vandrer lys levende rundt i leserens indre blikk.

Når sant skal sies, var det egentlig befriende å lese en kriminalroman der hovedpersonen ikke er en småberuset, kokainsniffende, eller følelsesmessig ustabil politimann.

For en ting som virkelig tiltaler meg med karakterene til Bottolvs, er at de er ganske vanlige mennesker. Kaasa og Sara er som de fleste av oss, og derfor er de troverdige. Og fordi de er troverdige, kan jeg forholde meg til dem, og gjennom dem til den historien Bottolvs forteller. En kunst som faktisk svært få krimforfattere mestrer.

Jeg liker Jo Kaasa. Han er jovial, og en fyr som går like godt sammen med sine overordnede som med de andre betjentene.

Sara er et friskt pust fra Finnmark. Hun er jordnær og kaller en spade for en spade, er smart og ikke uten humor.

Ellers setter jeg pris på at Bottolvs har overført den muntlige sjargongen mellom karakterene over til skriftlig form.

Med "Med ansikt mot døden" har Bottolvs skrevet en bok man lett blir oppslukt av. Han har satset på den gode historien, og han har gjort det veldig godt.

Jeg vil så definitivt være å finne blant leserne når (eller hvis) det kommer en ellevte bok i serien om Jo Kaasa.

torsdag 28. februar 2019

"Noe tapt og noe vunnet" av Tara Westover

Noe tapt og noe vunnet
Tara Westover
Roman/Biografi
372 sider
Oversatt av Hilde Stubhaug
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Tara Westover (f. 1986) er født i Idaho, i en liten bygd med 250 innbyggere. Her vokste hun opp i en mormonerfamilie.

Tara Westover har nå en grad i historie fra Harvard og Cambridge. "Noe tapt og noe vunnet" (originaltittel Educated) er historien om hennes liv. Da den kom ut i USA våren 2018, gikk den rett inn på New York Times' bestselgerliste, hvor den ble liggende hele året. Boken er under utgivelse i 54 land.

Den gripende oppvekstfortellingen fra virkeligheten har vakt enorm internasjonal interesse og var på en rekke lister over de beste bøkene fra 2018, i alt fra Time Magazine til Vogue og The Economist. Amazon utropte den til årets beste bok 2018.

En utrolig historie om overlevelse, fanatisme og verdien av kunnskap.

"Noe tapt og noe vunnet" er en bemerkelsesverdig og velskrevet roman. Jeg har tidligere lest bøker om mennesker som mot alle odds har overvunnet det umulige, men få har handlet om en like upretensiøs og forbløffende hovedperson som Tara Westover. Hun er bokens forteller og jeg-person, og en ung kvinne fra det landlige Idaho som vokser opp i isolasjon med sine foreldre og seks søsken. Hun blir oppdratt på hjemstedet, men får hverken noen formell skolegang, eller noen signifikant interaksjon med omverdenen, i hvert fall ikke med noen som befinner seg utenfor hjemmet eller den nærliggende fjellandsbyen, som i hovedsak består av medlemmer fra den lokale mormonerkirken.

Det er faktisk en underdrivelse å hevde at Tara Westover har levd et isolert liv. For da hun som sytten åring, for første gang setter sine ben i et klasserom, tror hun at Europa er et land. Hun har heller ikke hørt om Holocaust. Hun hadde til da aldri vært hos noen lege, eller blitt vaksinert. Og en fødselsattest hadde hun ikke før hun var ni år gammel.

Men Taras historie handler faktisk mer om overlevelse enn isolasjon. Faren er en overlevelsesstrateg som hverken stoler på myndighetene eller moderne medisin. Han er religiøs, nidkjær i sin mormonske tro, og styrer familien med jernhånd. Barna ser han nærmest på som sine ansatte, og de må jobbe for han i skrapmetallvirksomheten hans. Moren er urtekyndig, og hun behandler enhver medisinsk tilstand med sine hjemmelagde ekstrakter og salver. Hun fungerer også som selvlært jordmor, og tar derfor i mot flere barn i det omkringliggende området. Men selv om hun er en viljesterk kvinne, bøyer hun seg alltid for sin mektige ektemann.

Det er ingenting faren misliker mer enn å være avhengig av myndighetene. Han sier at en dag kommer familien til å være helt selvberget. Så snart han får penger nok, har han tenkt å legge vannrør fra fjellet og ned, og etter det skal han installere solpanel over hele gården. På den måten vil de ha vann og elektrisitet i endetiden, når alle andre må drikke fra sølepytter og leve i mørket. Foreldrene bunkrer dessuten opp med mat, og sover med fluktveske i sengen.

Men en av Taras brødre tilegner seg gode nok kunnskaper på egen hånd til å komme inn på BYU (Brigham Young University) og oppfordrer henne til å gjøre det samme.

Hun begynner derfor å utdanne seg selv, og klarer opptaksprøven til universitetet.

Mens Tara kommer seg gjennom skolegangen, (hun starter på BYU som 17 åring) sjokkeres hun over hvor lite foreldrene egentlig har lært henne. Hun får seg kunnskaper som hittil har vært ukjente for henne, om bl.a. Holocaust, den amerikanske borgerrettsbevegelsen, slaveriet, rasisme og feminisme. Gjennom denne eksponeringen bygger hun seg en helt ny identitet.

Suget etter å vite mer, forstå mer, bringer henne til Harvard og Cambridge. Først da begynner hun å spørre seg om hun har reist for langt. Om det fortsatt finnes en vei hjem.

Når hun omsider reiser tilbake til Idaho, er den nye identiteten hennes i grell kontrast med den hun en gang var: Jenta som syntes det var greit at den ene broren pleide å slå henne. Nå er hun en helt annen person, definert av alt det hun har lært.

"Noe tapt og noe vunnet" forteller en utrolig, men sann historie om en ung kvinnes reise fra skraphaugen til doktorgraden.

Når sant skal sies, er jeg vanligvis ikke overbegeistret for biografier, men denne boken fanget min fulle og hele oppmerksomhet fra første til siste side.

For meg betydde Taras isolasjon, først og fremst at hun aldri (før hun ble sytten år gammel) gikk på noen skole, og var således fullstendig uvitende om de kunnskapene vi tar for gitt.

Imidlertid var hennes reise langt fra enkel, og ofte gjorde den religiøse indoktrineringen hun hadde vært utsatt for, det vanskelig for henne å navigere i situasjoner som for de fleste er normale og hverdagslige. Tara var nemlig ofte dømmende og intolerant overfor både romkamerater og venner.

Hennes akademiske prestasjoner var forbløffende gode. Så oppsiktsvekkende at jeg dristet meg til å stille spørsmål ved troverdigheten i historien. For selv om en historie som dette åpenbart er av subjektiv karakter, er det også noe i, at det alltid er to sider av enhver historie. I følge undersøkelser jeg har foretatt på nettet, har visstnok Taras familie, ikke overraskende, bestridt hennes versjon av flere hendelser som nevnes i boken.

Men Taras styrke og ikke minst vilje til å få seg utdannelse, til tross for alle hindringene som ble lagt i hennes vei, er ikke noe annet enn høyst beundringsverdig, og bare det i seg selv gjør "Noe tapt og noe vunnet" verdt å lese.

Boken tar for seg vanskelige emner og spørsmål som vedrører det med å passe inn, eventuelt ikke passe inn, være seg selv, være uavhengig, men likevel mottakelig for hjelp fra andre, være villig til å lære, hvor viktig det er at noen tror på deg, og tilhørighet.

Å lese om barn som vokser opp under slike forhold, er skremmende nok i seg selv, men enda verre er at Tara og hennes likesinnede ikke får de nødvendige kunnskaper som gjør dem i stand til å forstå og håndtere omverdenen. Det er en form for misbruk som ikke kan måles, og som i verste fall kan gi uopprettelig skade, fordi de forringende effektene ikke alltid er umiddelbart synlige. Eksempelvis forstår Tara først etter at hun har begynt på BYU, hvor isolert livet hennes egentlig har vært.

"Noe tapt og noe vunnet" er en fascinerende, tankevekkende og ikke minst viktig bok. Den forteller en svært kraftfull og rørende personlig historie, som ikke bare fortjener å bli fortalt, men også lest.

søndag 24. februar 2019

"Bortenfor stjernene" av Lori Nelson Spielman

Bortenfor stjernene
Lori Nelson Spielman
Roman
336 sider
Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord, MNO
Cappelen Damm
2019

Lori Nelson Spielman debuterte med "En liste for livet", som er oversatt til et trettitalls språk og har toppet bestselgerlistene i flere land. Deretter kom "Tilgi meg", og "Bortenfor stjernene" er hennes tredje roman. I 2020 kommer hennes fjerde bok på norsk: "Kjærlig hilsen tante Poppy". Lori Nelson Spielman bor i Michigan sammen med mannen sin.

"Bortenfor stjernene" er en hjerteskjærende og gripende roman. Lori Nelson Spielman skriver om hvordan livet fortsetter etter katastrofen.

Erika Blair er en vellykket eiendomsmegler i New York. Hun har to voksne tvillingdøtre som begge studerer. Men livet tar en uventet vending, da den ene datteren Kristen dør i en togulykke. Erika blir rammet av dyp skyldfølelse: Hun skulle egentlig ha kjørt begge døtrene tilbake til universitetet, men valgte å avlyse siden hun skulle ha visning på en eiendom i millionklassen.

Den overlevende datteren Annie, takler den kolossale sorgen på sin egen måte: Hun er overbevist om at det har skjedd en identitetsforveksling og at Kristen fortsatt er i live. Erikas skyldfølelse og Annies benektelse, får mor og datter til å gli bort fra hverandre i sorgen, isolert i hver sin elendighet.

Så mottar Erika en mystisk og anonym e-mail: "Finn den biten som mangler". Setningen er hentet fra en sitatbok hun i sin tid laget til hver av døtrene og som er spekket med visdomsord fra hennes egen mor og bestemor. Kan det være at beskjeden kommer fra Kristen, og at hun likevel overlevde togulykken? Noe kan nemlig tyde på at Kristen aldri var på det toget. Eller er det Annies desperate forsøk på å trenge igjennom til sin mor?

Mailen blir den første i en rekke som leder Erika til Mackinac Island, hvor hun tilbragte en ulykkelig barndom etter sin egen mors mystiske død. Men det er kun ved å konfrontere sin egen kompliserte fortid, at hun kan gjenopprette forholdet til sin gjenværende datter. Erika må samle mot til å reise tilbake til Mackinac Island, ellers risikerer hun å miste begge døtrene for alltid.

"Bortenfor stjernene", av Lori Nelson Spielman, handler om hvordan vi finner hverandre igjen etter at livet har tatt en uventet dreining.

Det er en roman om en mors forsøk på å hele sine nære relasjoner, og finne tilbake livsgleden etter datterens tragiske død.

"Bortenfor stjernene" forteller en historie som holder leseren i et fast grep til siste side.

Det er en bok full av fortvilelse og glede, og om å se fortiden i øynene. Men også om å tilgi i rett tid.

Spielman skriver godt og engasjerende, med en interessant historie på hjertet. Det er forholdet mellom mor og datter som er selve navet i boken.

Å følge mor og datter i den vanskelige sorgperioden etter å ha mistet en datter/søster fungerer fint og er i tillegg realistisk, for hvor mange som har mistet en av sine nære har ikke stilt seg selv spørsmålet: "Hvis jeg hadde gjort eller ikke gjort det, ville det trolig ha gått annerledes"? Både Erika og Annie sliter med å tilgi seg selv fordi de mener at de er skyldige i Kristens død. Dessuten må Erika kjempe med ting fra sin egen barndom, hvor hun må forsøke å forstå hva som egentlig skjedde da hennes egen mor døde.

Historien fokuserer på hvor viktig det er at vi lytter til hverandre og ikke bare tror at vi vet hva den andre vil si.

Som leser blir man dypt involvert i karakterenes historie. Man føler for og lider med de to kvinnene, og gleder seg med dem når det til sist går bra.

Forfatteren har et fint blikk for de innerste følelser i menneskesinnet. Uten sentimentalitet skildrer hun Erika og Annies skjebne slik at man tror på dem og deres historie.

Boken er elegant skrudd sammen, og språket er både levende og flytende.

Spielman har en egen følsomhet for karakterene sine. De er komplekse og troverdige, og så absolutt ikke feilfrie. Hun har ordet i sin makt og fanger mange fine nyanser i språket og i hovedpersonenes forskjellige sinnsstemninger. Skrivestilen er for øvrig behagelig, og jeg hadde ingen problemer med å følge historien.

De fleste vil finne noe gjenkjennelig i historien. Foruten det er den dypest sett menneskelig.

Synsvinkelen i boken veksler mellom Erika og datteren, Annie. Dermed får vi en balansert skildring av familiens indre liv.

Med "Bortenfor stjernene" har Lori Nelson Spielman skrevet en autentisk og tankevekkende roman. Dette er ikke en bok man leser for underholdningens skyld, men man blir så definitivt litt klokere på selve livet.

Du vil ikke bli skuffet!