fredag 22. mai 2020

"Etter slutten" av Clare Mackintosh

Etter slutten
Clare Mackintosh
Roman
384 sider
Oversatt av Ulrik Farestad
Cappelen Damm
2020

Britiske Clare Mackintosh er frilansjournalist, blogger og forfatter. Hun jobbet tolv år i politiet, før hun i 2011 bestemte seg for å skrive på heltid. Det var en tragisk sak fra tiden i politiet som inspirerte henne til å skrive gjennombruddsromanen "Jeg lar deg gå", som fikk overveldende mottakelse internasjonalt og ble kåret til Theakston Old Peculier Crime Roman of the Year i 2016. Både Clares andre og tredje roman, "Jeg ser deg" og "La meg være", toppet bestselgerlisten i Sunday Times. De tre krimromanene hennes er alle valgt ut til Richard & Judy Book Club, og oversatt til over trettifem språk. Clare Mackintosh bor i Nord-Wales med mannen sin og deres tre barn.

Max og Pip Adams har et slikt forhold som alle ønsker seg. De elsker og støtter hverandre, og har det veldig bra sammen. De er ganske enkelt det perfekte paret og lykken er total når de får sønnen Dylan. Imidlertid viser det seg tidlig at Dylan lider av en aggressiv form for hjernekreft. I en alder av tre år har han alvorlig hjerneskade og er veldig syk. Døgnet rundt dreier foreldrenes liv seg om sykehusbesøk, behandlinger og tilpasninger.

Én dag får de en svært tung beskjed: Dylan vil aldri kunne leve noe som er i nærheten av et fullverdig liv. Max og Pip står plutselig overfor den viktigste avgjørelsen de til nå har fattet i livene sine. Og for aller første gang, er de helt uenige. De vil ikke det samme.

Men hvis ikke Max og Pip kan enes, må en dommer trå til og ta en beslutning om hva som er det beste for Dylan.

Max og Pip glir lenger og lenger fra hverandre, mens avgrunnen er i ferd med å åpne seg under dem.

"Etter slutten" er en vakker, trist og gripende roman om kjærlighet, respekt, håp og den dypeste fortvilelsen.

Jeg visste at denne boken ville by på en emosjonell berg- og dalbane tur, men jeg var ikke helt forberedt på at den ville få meg til å gråte. "Etter slutten" er faktisk en av de tøffeste og mest hjerteskjærende romaner jeg har lest på lenge.

Clare Mackintosh skriver godt, og er utvilsomt en dyktig forfatter. Derfor overrasker det ikke meg at hun evner å skape troverdige karakterer som er fanget i et mareritt.

Romanen følger primært Max og Pip og undersøker hvordan de på sine ulike måter takler det å ha et veldig sykt barn, og hvorfor de ser så annerledes på ting. Max trenger å tjene penger, så han fortsetter å gå på jobb, ofte innebærer dette mye reisevirksomhet, men han tenker alltid på familien sin. Pip har gitt opp alt for å være med Dylan. Hun er på sykehuset dag og natt, hun spiser ikke, hun sover ikke, og erfarer på daglig basis hvor syk han egentlig er. De elsker ham begge, selvsagt, og ønsker det som er best for Dylan. Men siden Max og Pip har hatt så ulike opplevelser av sykdommen hans, er de ikke i stand til å bli enige når tiden er inne for å ta den endelige beslutningen.

Boken stiller flere høyst relevante etiske spørsmål. Max mener at ethvert liv er verdt å leve, også et der Dylan vil være alvorlig hjerneskadet. Han føler at Dylan fremdeles vil kunne føle litt glede, og kjærlighet fra foreldrene, og at enhver ekstra tid de vil få med ham, ville være verdt behandlingens strenge forhold. Pip er uenig. Hun mener at sønnen allerede har lidd nok, og synes ikke at sønnen burde holdes i live i en tilstand der han ikke er i stand til å leve et fullverdig liv. Hun vil ikke at han skal ha mer smerter. Så hvem av dem har rett? Jeg tror man kan diskutere dette i en evighet og fremdeles ikke komme opp med noe fornuftig svar. Så hvordan kan en dommer i det hele være kapabel til å ta en avgjørelse?

"Etter slutten" er både en tankevekkende og konfronterende bok, og den utfordret til og med noen av mine egne oppfatninger. Det er en trist og til dels deprimerende historie som fortelles, så hvis du er av det følsomme slaget, må du være klar over at det kan bli en tøff leseopplevelse. Jeg likte at Mackintosh var i stand til å presentere de to foreldrenes forskjellige synspunkter på en ikke-partisk måte. Hun lar heller oss lesere reflektere over begge alternativene uten å styre oss i retning av hennes egne meninger. Mange forfattere som skriver om vanskelige tema, gjør det ofte med en agenda, noe som i dette tilfellet var forfriskende fraværende. Dermed kunne jeg forstå både Max og Pip og hvorfor de følte slik de gjorde.

Boken følger Max og Pip i to forskjellige versjoner av den samme gripende og mangefasetterte historien, men vi får også høre fra en av Dylans leger, Leila. Det er med på å vise den menneskelige siden av det medisinske fagpersonellet som ivaretar et barn med alvorlig sykdom, og at de ikke forblir upåvirket av sine pasienters skjebne.

Som tittelen antyder, fokuserer bokens andre halvdel på tiden etter slutten, det vil si etter Dylans død. To forskjellige versjoner, bestemt av en dommers kjennelse, blir som nevnt utforsket. Det er et smart "alternativ univers"-konsept som dessuten viser at livet vil fortsette, selv om Dylans død kan virke som slutten på livet slik Max og Pip som foreldre kjenner det.

Det merkes for øvrig at Clare Mackintosh har investert mye følelser i denne romanen, og i følge etterordet har hun faktisk selv vært gjennom en lignende situasjon. Hennes erfaring tilfører boken en dybde den ellers ikke ville ha hatt.

"Etter slutten" er kanskje ikke en lettlest roman, men den er så imponerende at jeg er glad for at jeg fikk mulighet til å lese den. Jeg vil så absolutt anbefale boken, men ha for all del en serviett eller to i nærheten, når du skal lese den. Det er nemlig vanskelig å holde tårene tilbake.

torsdag 14. mai 2020

"Den endeløse stranden" av Jenny Colgan

Den endeløse stranden
Jenny Colgan
Roman
400 sider
Oversatt fra Hege Frydenlund, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
Lesetid
2020

Jenny Colgan er forfatter av utallige bestselgende romaner. Hun er født i Skottland og har bodd i London, Nederland, USA og Frankrike. Til slutt valgte hun det fuktigste av alle disse stedene og bor nå rett nord for Edinburgh med mannen Andrew, hunden Nevil Shute og tre barn. Hun liker kaker, Doctor Who, varme bad, Converse-sko og veldig lange bøker. Du kan lese mer om Jenny på nettsiden og Facebook-siden hennes, eller følge henne på Twitter: @jennycolgan.

"Den lille øya i Havet" er en sjarmerende romanserie av den britiske bestselgerforfatteren Jenny Colgan. Bli kjent med den unge kvinnen Flora som forlater det hektiske livet i London og åpner kafé i hjembyen på den skotske øya Mure.

"Den endeløse stranden" byr på et kjært gjensyn med den lille skotske øya Mure og hovedpersonen Flora MacKenzie.

Det har gått en liten stund stund siden den første boken i serien, "Velkommen til Floras kafé", og Flora har sakte begynt å tilpasse seg livet på Mure, øya som hun forlot i sin ungdom. Å bytte ut hektiske London med uendelige strender og vakker natur kjennes helt rett. Kafeen hun driver i det rosa huset ved stranden, er blitt en suksess. Det samme kan ikke helt sies om forholdet mellom Flora og hennes tidligere sjef Joel. Selv om lidenskapen er der, virker han fjern og Flora har begynt å tvile. Hvordan kan hun trenge gjennom skallet hans og bygge en fremtid med en mann som nekter å slippe henne inn i livet sitt?

Men hvorfor er det så vanskelig å komme ham inn på livet? Og hvorfor virker det som om han skjuler noe for henne? Det blir ikke enklere av at han er travelt opptatt med det ene oppdraget etter det andre, og må derfor ofte dra på forretningsreise til New York.

Samtidig har Floras bestevenninne Lorna fått varme følelser for den lokale legen, Saif. Han flyktet fra det krigsherjede Syria og etterlot seg både kone og barn i hjemlandet. Dessuten har han måttet kjempe hardt for å vinne øyboernes tillit. Men alt endres når han får en sjokkerende beskjed...

Mens de kalde mørke nettene blir til lange, lyse dager, kjemper de to venninnene med å få kontroll på livene sine. Spørsmålet er om det er mulig å finne lykken på den lille, forblåste øya langt mot nord.

Å lese en Jenny Colgan-bok fyller meg alltid med tilfredshet. Jeg vet at historien vil appellere til meg, at dialogene både er morsomme og seriøse, og at jeg vil like karakterene. Jeg bare vet det! Og den spådommen slo ikke feil denne gangen heller.

Vi ble kjent med karakterene i "Velkommen til Floras kafé", og jeg vil derfor anbefale deg å lese den boken først.

For øvrig er det lett å plukke opp tråden igjen, for "Den endeløse stranden" begynner der den forrige boken i serien endte.

Jenny Colgan beskriver livet på øya Mure med en smittsom varme, men det er også mørke undertoner som gir historien enda en dimensjon. Øyboerne har alle sitt å stri med, og ingenting synes å komme til dem på den enkle måten. Det er akkurat det som gjør denne boken så leseverdig, for hadde hun kun skildret en rosenrød og virkelighetsfjern drømmetilværelse, hadde den ikke hatt samme appell. Colgan skaper i stedet mysterier og problemer som karakterene må overvinne, noe som gjør historien interessant og øyboerne enkle å relatere seg til. Noen ganger gjør hun det imidlertid nesten uutholdelig vanskelig for dem, men det er også det som gjør boken til noe mer enn bare en ordinær feelgood. De tiltalende og forseggjorte miljøene som handlingen foregår i, gjør i tillegg boken vanskelig å mislike.

Som forfatter er Jenny Colgan også eminent god til å beskrive mennesker og ikke minst mellommenneskelige relasjoner.

Som i hennes andre romaner blir man godt underholdt, og boken er vanskelig å legge fra seg. Jeg likte i hvert fall den varmen og medfølelsen som hvilte over fortellingen, og som medførte at jeg rett og slett måtte vite hva som ville skje.

Noe jeg tidlig la merke til, var at denne boken er langt mer alvorspreget enn de andre bøkene jeg har lest av Colgan. Ikke at de andre bøkene på noen måte er overfladiske eller uten alvorlige øyeblikk. I denne har vi Floras egne situasjoner, men det er flere andre gripende øyeblikk som angår både hennes familiemedlemmer og venner.

"Den endeløse stranden" får mine varmeste anbefalinger. Det er en bok som garantert vil bevege deg dypt.

Jeg håper at det minst kommer en bok til i denne serien!

Min anmeldelse av "Velkommen til Floras kafé":
https://heartartpaintingandlyrics.blogspot.com/2019/09/velkommen-til-floras-kafe-av-jenny.html

søndag 3. mai 2020

"Livredd for å leve, dødsredd for å dø" av Bjørn Sortland

Livredd for å leve, dødsredd for å dø
Bjørn Sortland
Ungdomsbok
178 sider
Piggsvin Forlag
2018

Bjørn Sortland har skrevet bøker i ulike sjangrer for barn, unge og voksne. Bøkene hans er utgitt i 23 land.

Han har vunnet flere priser, blant annet Deutscher Jugendliteraturpreis, Kritikerprisen og Aschehougprisen for sitt samlede forfatterskap.

16 år gamle Dina er født blind. Hun har lest et sted at halvparten av alle blinde føler seg mer ensomme enn andre. Hun liker ikke å skylde på at hun er blind, men hevder at hun tilhører den halvparten.

Dina mener også at hun ikke er noe morsom å være sammen med. Mange tror at folk med et handikap er ekstra positive og glade. Kanskje folk som ser, ikke orker tanken på at de er såkalt friske, de grøsser på ryggen av å tenke på at de teoretisk sett kunne vært som henne. De orker ikke å tenke på at slike som Dina kan være deprimert.

Derfor ønsker de veldig at hun har det kjempefint, at hun faktisk er glad for at hun er blind. At Dina ikke ser på problemer som problemer, men som positive utfordringer.

Dina synes hun blir behandlet som hjelpeløs. Dina kan passe på seg selv, men faren hennes tror at det er Lily, au pairen, som gjør det, i hvert fall når han ikke er hjemme.

Det har snart gått to år siden moren til Dina døde av brystkreft. Siden den gang har faren fått seg en ny kjæreste, Grete, som har flyttet inn til dem, sammen med sin datter Emilia. Jevnlig tar de med seg faren på sykleturer, gåturer i fjell og hei, reiser på helgeturer til Loondon, osv. Da må Dina holde seg hjemme sammen med Lily.

Dina synes ikke noe spesielt om de nye familiemedlemmene, så hun har flyttet ut i en av farens mange bobiler.

Faren driver et firma som heter Øyvinds Caravan & Camper-land, som selger campingbiler, bobiler og vogner.

Det står tretten forskjellige bobiler på en stor, gruslagt parkeringsplass utenfor huset deres. Før byttet Dina på å bo i en Challenger, en Pössl og en Adria. Nå har hun flyttet inn i en VW Camper Caravan fra 1962, som faktisk er den eneste av alle campingbilene til faren hun ikke får lov til å bo i. Men faren og hans nye familie er for øyeblikket bortreist.

Én kveld bryter en fremmed gutt seg inn i campingbilen. Han heter Tom T. og er på flukt fra en barnevernsinstitusjon. Han har til og med tent på et hus med vilje.

Tom T. blir ikke 18 år før om åtte uker, men å kjøre bil, det kan han.

Han tar med seg Dina på en biltur. Dina er usikker på om hun blir kidnappet, eller på om hun egentlig har lyst til å bli med. Tom T. virker grei, men hvem er han egentlig?

Dina ønsker å få med seg en konsert i Stavanger med det svenske bandet Kent, som for øvrig er hennes favoritt-band. Bandet er i ferd med en omfattende avslutningsturné, så dette blir siste mulighet til å høre dem opptre live.

Men det er lettere sagt enn gjort å komme seg til oljebyen, især når man verken har mat, penger, eller nok bensin på tanken.

Det er sjelden jeg har vært så beveget etter å ha lest en ungdomsbok. Med risiko for å måtte trekke det tilbake igjen, vil jeg påstå at dette er den beste romanen for ungdom som jeg kommer til å lese i år. Verken mer eller mindre.

Handlingen spenner over tre dager, og foregår i tidsrommet fra onsdag 19.10.2016 til fredag 21.10.2016. I tillegg har den en fin flyt, noe som nærmest får sidene til å vende seg selv.

Historien fortelles av Dina, noe som gir en litt annerledes, men interessant vinkling, i og med at hun er blind.

Både Dina og Tom T. er flerdimensjonale og meget interessante bekjentskaper, man blir sugd inn i deres univers - og hvis man er av en eldre dato, så blir man 16-18 år igjen.

Bjørn Sortland har et godt grep om karakterene sine, og han er flink til å beskrive mennesker og miljøer. Historien er engasjerende og gjenkjennelig i sin tematikk om mennesker i en besværlig livssituasjon og deres problemer.

Boken er veldig underholdende, og det er mye mer ved den enn man kanskje skulle tro.

"Livredd for å leve, dødsredd for å dø" er på mange måter en roman om å være annerledes, men også i stor grad om kraften til å endre sin fremtid.

Foruten det handler den bl.a. om å bli voksen før tiden og å bli sittende fast i en livssituasjon som er vanskelig å komme ut av, når man ikke har de beste kortene på hånden. Heldigvis er Dina en fighter som gjør rent bord i mer enn en forstand.

Kapitlene er korte og mange (det er 79 av dem), og boken er engasjerende og leses raskt.

Språket er ungdommelig og dialogbasert, og handlingen både fremadskridende og mettet.

Karaktertegningene er helstøpte og solide, og selv om Dina er blind, vil det være ganske enkelt for målgruppen, å gjenkjenne følelser og stemninger.

Derfor er "Livredd for å leve, dødsredd for å dø" en viktig bok, og så absolutt verdt en anbefaling.

Bjørn Sortland er en forfatter som evner å skrive til alle generasjoner, og denne medrivende ungdomsromanen kan leses av både unge og voksne.

mandag 27. april 2020

"Kepler62 - Øya" av Bjørn Sortland og Timo Parvela

Kepler62
Øya
Bjørn Sortland og Timo Parvela
Illustrert av Pasi Pitkänen
Barnebok, 9-12 år
188 sider
Piggsvin Forlag
2019

Bjørn Sortland (1968) debuterte i 1992 med "Det er ikkje natta" og har siden utgitt et utall bøker i alle sjangre for barn, unge og voksne. Bøkene hans er oversatt til flere språk og han har mottatt norske og internasjonale litteraturpriser. Sortlands bøker har både den lette, humoristiske stilen og han tar barns og unges univers og problemer på alvor.

Timo Parvela (1964) er Finlands fremste barnebokforfatter og flere av hans bøker er tilrettelagt for scene og TV, og den svært så populære Ella-serien har også blitt filmatisert. Parvelas bøker har blitt oversatt til over 20 språk og han har blitt tildelt den viktigste barne- og ungdomslitteraturprisen i Finland.

Pasi Pitkänen (1984) studerte grafisk design ved Aalto University og der gikk han også på kurs om film, animasjon og astronomi. I flere år har Pitkänen illustrert barnebøker og han har også jobbet som illustratør, figurdesigner og grafiker i Rovio Entertainment, som står bak Angry Birds, og hans illustrasjoner har vært publisert over hele verden. Pitkänen henter inspirasjon ved å observere mennesker, populærkultur, natur og barndomsminner.

Sortland og Parvela skriver annenhver bok i Kepler62-serien. "Øya" er skrevet av Bjørn Sortland.

Tenk deg en hel verden uten våpen, og så er du den eneste som har maskingevær. Og masse ammunisjon, da er du konge over hele verden, sa pappa en gang.

Hovedperson og forteller, Marie Vallvik, har flyktet til planeten Kepler62e, der hun sammen med andre barn prøver å bygge en ny og trygg verden.

Siden de ankom, har barna delt seg i to stammer, som i ettertid har hatt lite kontakt med hverandre, slik det ofte var mellom ulike land den gangen Marie bodde på jorden.

Det har den siste tiden hersket en litt paranoid stemning, og få vil bli overrasket dersom det bryter ut en krig mellom dem snart.

Til nå har Maries halvsøster Olivia vært leder for deres stamme.

Men den trykkende atmosfæren har skapt mye frustrasjon i gruppen. Ting har ikke funket, det er knapt med mat, og de har ikke fått til å lage en ordentlig landsby. Savnet etter en sterk leder er derfor stor blant mange.

Marie har flyttet fra basen, og nå bor og sover hun i en slags hytte hun har laget selv.

Selv om jorden nesten var helt ødelagt og hun var svært ensom, hadde hun det kanskje likevel bedre da hun bodde der, i det lille landet Norge.

Marie har nylig oppdaget en strand. Hun ser ofte utover mot sjøen når hun er der. Langt der ute er det en øy som ikke ligner på noen øy hun har sett på jorden. Selv om det er klart vær, er den ofte pakket inn i en slags grågul dis. Med noen store, taggete steinformasjoner ser den på avstand ut som en borg. Marie lengter dit. Kanskje hun der endelig kan få fred fra folk. Det sies at noen av barna har reist ut dit.

Én dag tilbys Marie rollen som ny leder. De fleste i stammen mener at hun er den sterkeste av dem, mest fordi ingen tåler ensomhet bedre enn henne. En sterk leder må nemlig tåle å være alene på toppen.

Dessuten er Marie den eneste av dem som har skytevåpen.

Men i skyggene hviler fortsatt en gammel fare - faren hennes, den onde Vallvik som ødela jorden de kom fra. Mye tyder på at han ennå er i live og ønsker å ødelegge for dem. Marie gjør et fatalt valg som kan bli svært farlig for henne.

"Øya" er den åttende boken i Kepler62-serien.

Historien er fengende og tempoet høyt.

Teksten er lett å forstå og enkel å lese. Jeg anbefaler boken for egenlesing fra 9-12 år, men den er også bra for litt eldre barn, f. eks. i ungdomsskole-alder, som vil lese noe som ikke er for vanskelig, men likevel spennende.

"Øya" er en handlingsmettet fantasy-bok med mange spektakulære elementer, og sterke vennskap som blir satt på prøve.

Beskrivelsene av planeten Kepler62e er fengslende. Samtidig klarer Sortland å holde på spenningen gjennom hele boken, men det som virkelig gjør "Øya" til noe helt spesielt, er fortellergleden som oser ut av sidene.

Boken berører tematikk som vil egne seg godt for målgruppen, bl.a. å kjempe for det man tror på, og å finne sin egen vei i den fantasifulle verdenen som Bjørn Sortland og Timo Parvela har skapt.

Hovedpersonen Marie er godt tegnet, og hun fremstår som en katalysator for de store endringene hos alle dem hun kommer i kontakt med.

Bokens mange og fine illustrasjoner av Pasi Pitkänen, understøtter og supplerer teksten på beste vis. Den flotte forsiden kan heller ikke unngå å tiltrekke seg mange unge lesere. For øvrig er både historien og universet godt strukturert, og for barn og unge fra ca. 9 år og oppover, er Kepler62-serien et must.

En virkelig flott leseopplevelse for fantasihungrige barn og unge!

Min anmeldelse av bok nummer to i Kepler62-serien, "Nedtelling":
https://heartartpaintingandlyrics.blogspot.com/2015/09/kepler-62-nedtelling-av-bjrn-sortland.html



fredag 24. april 2020

"Alt vi holdt hemmelig" av Lara Prescott

Alt vi holdt hemmelig
Lara Prescott
Roman/Spenning
374 sider
Oversatt fra engelsk av Einar Blomgren, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Lara Prescott har studert skrivekunst, statsvitenskap og internasjonal utvikling. Hun debuterte med romanen "Alt vi holdt hemmelig", som gikk rett inn på amerikanske bestselgerlister i 2019, og er under oversettelse til 30 språk. Prescott bor i Austin, Texas.

"Alt vi holdt hemmelig" er en velskrevet og overbevisende bok om hva klassikeren "Dr. Zhivago" betydde for den kalde krigen.

I Sovjetunionen har Boris Pasternak arbeidet med sitt storverk i over tyve år, men han motarbeides av mektige krefter.

Romanen han holder på med å skrive tar nemlig for seg tematikk som personlig frihet, den russiske revolusjonen og borgerkrigen, noe som ikke blir sett på med milde øyne av de kommunistiske makthaverne.

Hans nære medarbeider og elskerinne, poeten Olga Ivinskaya, blir sendt til Gulag. 

Boken anses som anti-sovjetsk og blir forbudt, men smugles ut av landet av en italiener som har vært ansatt ved Radio Moskva, og som har forbindelser til den venstreorienterte forleggeren Giangiacomo Feltrinelli. Han gir ut romanen på italiensk. Siden blir den oversatt til en rekke språk. "Dr. Zhivago" blir raskt en internasjonal bestselger. Året etter, i 1958, blir Pasternak tildelt Nobelprisen i litteratur for verket, men han får ikke lov av sovjetmyndighetene til å ta imot den. To år senere dør han av lungekreft.

På slutten av 1950-tallet er den kalde krigen på sitt kaldeste, og USA henger bak. Sovjetunionen ligger foran i romkappløpet, og amerikanerne trenger sårt en etterlengtet propagandaseier. I denne kampen er både litteratur og kunst potensielle våpen, og "Dr. Zhivago" et åpenbart sådant.

I det skjulte blir romanen oversatt til russisk og to hemmelige CIA-agenter får sitt livs oppdrag: å smugle "Dr. Zhivago" inn i Sovjetunionen. Den glamorøse og sofistikerte Sally Forrester er en erfaren spion som bruker sin sjarm til å lokke hemmeligheter på mektige menn. Irina er nybegynner, men under Sallys veiledning lærer hun raskt spionhåndverket. På verdensutstillingen i Brussel i 1958 deltar de to forkledde CIA-agentene som representanter for Vatikanstaten på dennes stand. Her får de kontakt med noen russiske gjester som blir fristet til å ta med seg boken til hjemlandet.

"Alt vi holdt hemmelig" er basert på den sanne historien om "Dr. Zhivago". Om helter som handler i det skjulte, om hemmelige lidenskaper, ødelagte hjerter og om å holde ut. Men mest av alt handler den om at kraften i en enkelt bok kan forandre verden.

Historien tar leseren med til høyden av den kalde krigen, fra Washington DC til Moskvas gater og Sovjetunionens Gulag-leire.

Boris Pasternaks "Dr. Zhivago" er på mange måter navet i denne boken. Den ble gitt ut første gang i Milano i 1957, og regnes i dag for å være en av romankunstens store klassikere. Handlingen foregår delvis i en av de mest stormfulle periodene i Russlands historie, nemlig på begynnelsen av 1900-tallet med revolusjon og verdenskrig. I sentrum av historien er det en intens kjærlighetshistorie, men de kommunistiske makthaverne nektet å utgi Pasternaks monumentale roman som utspiller seg i perioden mellom 1905-revolusjonen og andre verdenskrig, og som bl.a. vektlegger individuell frihet.

Samtidig følger vi en kvinnelig gruppe av maskinskrivere ved CIA; især de to kvinnene Irina og Sally. I denne delen av romanen forteller Lara Prescott en historie om spirende feminisme, kjærlighet, så vel som forræderi og renkespill. Forfatterens stil er nærmest dokumentarisk. Og til tross for store menneskelige dramaer med fatale konsekvenser for flere av de involverte partene, blir den aldri spesielt sentimental.

"Alt vi holdt hemmelig" fortelles fra perspektivet til en gruppe forbløffende kvinner.

Irina er oppvokst i USA med en russisk mor. Hun er ikke som de andre kvinnelige maskinskriverne ved CIA, noe som vekker oppmerksomheten til mennene med makten i organisasjonen. Og snart finner Irina ut at hun har mer verdi for CIA enn hun egentlig trodde. Jeg likte Irina svært godt, og syntes at hun var en sympatisk og modig karakter. Jeg gledet meg alltid til kapitlene om henne, og var henrykt over vennskapet hennes med Sally, en CIA-operativ som var en del av teamet som hadde til oppgave å smugle "Dr. Zhivago" inn i Sovjetunionen. De var begge godt tegnede karakterer som jeg brydde meg om.

Men det var de delene av boken som omhandlet Boris Pasternak, forfatteren av "Dr. Zhivago", og hans forhold til elskerinnen Olga Ivinskaja, jeg likte spesielt godt. Olga var en pådriver og hans inspirator, og det er gjennom henne vi lærer om redselene ved å leve i det kommunistiske Sovjetunionen. Romanen skildrer noen brutale og hjerteskjærende øyeblikk, spesielt når det gjelder forholdet mellom Boris og Olga, som jeg syntes var sterk kost, men også rørende.

"Alt vi holdt hemmelig" er i tillegg en brutal, men vakker undersøkelse av kjærligheten og dens mange fasetter. Kjærligheten mellom Olga og Boris, men også foreldrekjærligheten, og den sterke kjærligheten til ens hjemland. I en bok fylt med spionasje, terror og trusler, lyser faktisk kjærligheten opp som et fyrtårn og gir håp.

Dette er en roman som har alle de ingrediensene og kvalitetene jeg liker ved en god roman: Et historisk aspekt, flere interessante karakter og en heftig dose med intriger og spenning.

For øvrig er boken godt skrevet, man lever seg inn i handlingen, og det er uhyre vanskelig å legge den fra seg.

Hvis historiske romaner med intriger, spenning og uredde kvinnelige karakterer er din greie, er dette boken for deg. Jeg kan så absolutt anbefale "Alt vi holdt hemmelig"!

tirsdag 14. april 2020

"Ting å finne på når det regner" av Marissa Stapley

Ting å finne på når det regner
Marissa Stapley
Roman
288 sider
Oversatt av Line Gustad Fitzgerald
Cappelen Damm
2019

Marissa Stapley er en anerkjent kanadisk forfatter, journalist og kritiker. "Ting å finne på når det regner" er hennes første bok på norsk. Den er inspirert av historien til hennes egne besteforeldre. Hun har til sammen skrevet tre romaner, og har også undervist i kreativ skriving. Marissa Stapley bor i Toronto sammen med sin familie.

Tre generasjoner, to familier og en hemmelighet som kan ødelegge alt.

Mae Summers og Gabriel Broadbent vokste opp sammen på det idylliske gjestgiveriet Summer's Inn, i Alexandria Bay, som ligger ved bredden av St. Lawrence-elva nord i staten New York. Mae ble foreldreløs i en alder av seks år og Gabe trengte beskyttelse mot sin alkoholiserte far, så begge ble oppdratt under samme tak av Maes besteforeldre, Lilly og George. Et barndomsvennskap som med årene utviklet seg til et kjærlighetsforhold. Men forholdet tok slutt da Gabe på mystisk vis forlot byen. Mae ble eldre, kom over kjærlighetssorgen og flyttet til New York City.

Cirka ti år senere rakner Maes liv når hun oppdager at forloveden Peter Greaves er en svindler, det ikke har blitt nedbetalt avdrag på boliglånet etter at de kjøpte den fancy leiligheten sin i New York, og det såkalte suksessrike selskapet de drev sammen, WindSpan Turbine, er fiktivt - det finnes rett og slett ikke. Når politiet setter i gang med å etterforske saken, får hun også vite at ingenting av det Peter har fortalt henne om seg selv har vært sant. Han forfalsket identiteten, han forfalsket dialekten, han forfalsket livet, han forfalsket alt. Og han elsket ikke Mae. Nå har han forsvunnet, og etterlatt henne i en mildt sagt kaotisk tilstand.

Etter en stund innser Mae at det bare er ett sted hun kan dra for å få orden på livet sitt: hjem til Alexandria Bay.

Men heller ikke alt er på stell i hjembyen: Bestemoren sliter med demens, og bestefaren har flyttet ut som følge av en stor hemmelighet bestemoren aldri hadde ment å avsløre.

Hun treffer også ungdomskjæresten Gabe som har returnert hjem etter at faren hans ble syk. Han er nå en kjekk, men tenksom voksen mann, som sliter med et gammelt traume som fremdeles hjemsøker ham.

"Ting å finne på når det regner" er en velskrevet roman som utforsker familiehemmeligheter og spøkelser fra fortiden som kan sabotere fremtiden.

Dette er et engasjerende og karakterdrevet flergenerasjons-drama, samt en fornøyelig, rørende og absorberende roman.

Karakterene er autentiske. De er mangelfulle og interessante, og de sliter alle med sine egne demoner.

Romanens karakterdrevne plott vever sammen fortid og nåtid for to familier i et flergenerasjonelt perspektiv, mens de lærer å takle, akseptere, støtte og elske hverandre ubetinget.

Historien dveler ved de mentale og emosjonelle kvalene som kan være forårsaket av underliggende hemmeligheter, sorg, skyld, familiedynamikk, vennskap, kjærlighet eller ensomhet, og understreker viktigheten av å legge ting bak seg, tilgivelse og forsoning.

Romanens hendelser utspiller seg med den majestetiske St. Lawrence-elva som et bakteppe, som ikke bare er en kraftig del av selve historien, men også en metaforisk tråd som forbinder fortid, nåtid og fremtid.

Selv om det også er en del romantikk i boken, er ikke dette primært en kjærlighetsroman. Mae og Gabes kjærlighet er så absolutt intens, men den utgjør bare en mindre del av historien, som for øvrig inkluderer de to hovedpersonenes separate reiser og historiene til deres foreldre og Maes besteforeldre.

Foreldrekjærligheten og dens tidvise forsømmelser er romanens emosjonelle sentrum. Likeså den romantiske kjærligheten.

Noen lesere vil kanskje synes at bokens struktur og det store persongalleriet er litt forvirrende, mens andre igjen vil glede seg over romanens kompleksitet. Noe av det jeg likte best, var Maes erkjennelse av at det bare var hun som kunne redde seg selv, og til tross for at hun elsket Gabe, klarte hun fint å overleve på egen hånd.

Marissa Stapleys prosa er en annen av bokens styrker. Hun kan både fortelle en god historie og skrive med medfølelse. Noen passasjer har en aldeles nydelig, hjemsøkende lyrikk. Og epilogen bør glede de av dere som foretrekker en konvensjonell og lykkelig slutt.

Dessuten har Stapley en svært så levende og beskrivende skrivestil, og hun tilnærmer seg alvorlig tematikk på et realistisk og tidvis hjerteskjærende vis.

I tillegg har hun gjort en habil jobb med å skape en livlig atmosfære med beskrivelser av bl.a. St. Lawrence-elva. Man kan nærmest ta og føle på magien, farene og mysteriet ved denne elva som bærer så mye historie.

For øvrig starter bokens kapitler med et lite tips om hva man kan finne på når det regner, derav tittelen "Ting å finne på når det regner".

"Ting å finne på når det regner" er til syvende og sist en intelligent, stemningsfull, ettertenksom roman som tilfredsstiller både hodet og hjertet.

Boken vil nok finne sine lesere blant kvinner. Til gjengjeld kan den leses av alle aldre. "Ting å finne på når det regner" får mine varmeste anbefalinger.

torsdag 9. april 2020

"Zara og dei - Misse-konkurransen" av Bjørn Sortland og Elisabeth Moseng

Zara og dei
- Misse-konkurransen
Bjørn Sortland
Illustrasjoner av Elisabeth Moseng
Barnebok, 3-6 år
Nynorsk
32 sider
Piggsvin forlag
2018

Bjørn Sortland (f. 1968) er født i Bergen, men vokste opp på Bømlo. Han debuterte som barnebokforfatter med Det er ikkje natta (1992), og han har siden skrevet over 40 bøker for barn og ungdom. Flere av bøkene handler om kunst, og han har ofte samarbeidet med kjente bildekunstnere og illustratører, som Lars Elling, Trond Bredesen og Hilde Kramer. Sortlands bøker er gitt ut i nærmere 20 land, og i 1996 vant han den prestisjetunge Deutscher Jugendliteraturpreis for den tyske oversettelsen av Raudt, blått og litt gult sammen med illustratøren Lars Elling. I 2011 fikk han Aschehougprisen for hele forfatterskapet.

Elisabeth Moseng (f. 1967) er en norsk illustratør. Hun har laget illustrasjoner for blant annet forlag, aviser, magasiner, design- og reklamebyråer.
Moseng har to års utdannelse ved AD-linja på Westerdal Reklameskole, samt en bachelor-grad fra Kingston University i London. Hun har arbeidet med flere teknikker, deriblant akvarellmaling og grafiske teknikker. Illustrasjonene hennes inneholder ofte flater og mønstre, og motivene og figurene har et naivistisk, ekspressivt preg. Moseng er tilknyttet illustratør-fellesskapet "Illustratørene" i Oslo.

Bøkene om Zara og familien hennes er populære, og i 2017 kom filmen "Gorillahjerne til middag" som er basert på den første boken.

"Zara og dei - misse-konkurransen" er den andre boken i serien om Zara og dei.

Hele familien til Zara blør veldig lett neseblod. Dette skyldes visstnok at de er zombier, selv om det ikke kommer klart frem av historien. Og fordi de bor i en campingvogn og alle navnene deres begynner på Z, synes mange at de er skumle.

Faren til Patricia, Zaras venninne, vil lage en misse-konkurranse. Zara vet ikke hva det er. Patricia sier at på lørdag skal de finne ut hvem som er den fineste jenta i klassen. Alle skal få prøve seg.

Zara finner frem finkjolen sin. Tenk om hun blør neseblod på den?

Moren til Zara er ikke noe begeistret for misse-konkurranser. Hun sier at alle jenter er den fineste og den beste jenta.

Faren til Zara har ringt faren til Patricia. De to skal være dommere, men Zara er ikke sikker på om faren hennes vet hva en misse-konkurranse er. Han sier at å misse er det samme som å bomme. Om man kaster en ball eller en stein etter en gorilla og ikke treffer - da bommer man, sier faren til Zara.

Han sier også at hun bare skal ta på seg en gammel genser og en joggebukse, og at hun ikke trenger å ta på seg fine klær eller sminke seg.

Men når de kommer hjem til Patricia, oppdager Zara at alle de andre jentene har pyntet seg. Og de lurer fælt på hvorfor Zara har så stygge klær på seg.

De skal jo avholde en misse-konkurranse. Faren til Patricia har til og med laget til konge- og dronningstoler.

Men oppi noen bøtter og i en rosa bag som faren til Zara har tatt med seg i bilen, ligger det noe som tilsier at dette ikke blir en helt vanlig misse-konkurranse likevel...

Høytlesning er et hyggelig ritual, og kanskje er det god tid til å samles om bøkene i de kommende ukene. Men også de litt eldre barna som kan lese selv, har glede av å bli lest høyt for.

Det er mange gode grunner til å lese høyt for barn og fortsette med å gjøre det. Høytlesning er nemlig et godt utgangspunkt for sosialt samvær, nærhet og samtaler om barnets verden. Barn som blir lest høyt for, får dessuten et bedre ordforråd og blir flinkere til å lese og skrive.

"Zara og dei - misse-konkurransen" er en flott billedbok som egner seg godt til høytlesning. Historien er enkel, hjertevarm og har mye humor.

Hovedpersonen Zara er egentlig bare en jente som vil passe inn, men som ikke helt vet hvordan. Jeg kan faktisk ikke la være å tenke på hvor mange unge jenter der ute som har det på samme måte som Zara.

Forfatter Bjørn Sortland og illustratør Elisabeth Moseng er eminente sammen, og de komplementerer hverandre svært godt.

Historien blir fortalt i en enkel tekst med tydelige og særegne illustrasjoner som i fargevalg og uttrykk gjenspeiler Zaras følelser på fineste vis. Illustrasjonene er for øvrig satt på hvit bakgrunn slik at de sterke fargene kommer frem på en best mulig måte.

Les bøkene om Zara høyt for et barn i barnehagealder. Det vil både være noe å identifisere seg med og le av. "Zara og dei - misse-konkurransen" anbefales til barn fra 3 år og oppover.