mandag 18. februar 2019

"Ikke slå av lyset" av Bernard Minier

Ikke slå av lyset
Bernard Minier
Krim
576 sider
Oversatt av Christina Revold
Aschehoug
2019

Bernard Minier er født i Beziers og er vokst opp i Sørvest-Frankrike. "Ikke slå av lyset" er hans tredje roman på norsk. Den første, "Hvis helvete var av is", vant prisen for beste franskspråklige kriminalroman på Krimfestivalen i Cognac i 2011. Sammen med landsmannen Pierre Lemaitre, står Bernard Minier i spissen for den franske krimbølgen som sprer seg til stadig nye land.

Miniers bøker er foreløpig oversatt til 16 språk.

"Ikke slå av lyset" er den tredje boken i serien om kriminalførstebetjent Martin Servaz.

Hva hvis våre nærmeste ikke er de vi trodde? Kanskje fins det hemmeligheter i de mørke avkrokene - som nekter å dø. Nei, ikke slå av lyset, da kan alt skje!

Når Christine Steinmeyer, en radio-presentatør fra Toulouse, åpner postkassen sin på julaften, finner hun et usignert selvmordsbrev. Selv om  det virker tilsynelatende ekte, tror hun at det er en dårlig spøk. Men når en mann dagen etter ringer Christines eget radioprogram og beskylder henne for å ha latt noen dø, skjønner hun at det er alvor.  Snart skjer en rekke vanskelige ting. Hun blir stalket og trakassert via brev, truende telefonsamtaler og psykologiske spill med den eneste hensikt å lede henne inn i negativ spiral av tanker og følelser. Det er som om noen har tatt styring på livet hennes. Alt som har holdt henne oppe, raser sammen - til redselen får fullstendig overtak.

Samtidig mottar Martin Servaz, som for øvrig er sykemeldt fra jobben som kriminalførstebetjent ved Kriminalavdelingen i Toulouse, et nøkkelkort til et hotellrom (på luksushotellet Grand Hôtel Thomas Wilson) i posten. Den lille pakken inneholder lite annet; kun en medfølgende papirlapp som er brettet i to hvor det er skrevet "Møtes i morgen på rom 117". Det er ikke noe avsendernavn på pakken, kun et stempel som viser at den var blitt postet i Toulouse. Nysgjerrigheten vekkes umiddelbart, og den blir ytterligere stimulert når hotelldirektøren forteller han at en kvinnelig kunstner, på grufullt vis, døde på rommet et år tidligere. Selv om Servaz ikke kan motbevise at hennes død visstnok var et selvmord, vet han at det er noen der ute som vipper kvinner over kanten. Spørsmålet er om Servaz vil finne vedkommende før han tar sitt neste offer.

Nok en gang demonstrerer Minier sin ferdighet til å konstruere en meget vellykket thriller.

"Ikke slå av lyset" er forholdsvis lang, med mange interessante karakterer og et intrikat plott. Karakterene er for øvrig like mye i førersetet som selve plottet, og som leser kan man ikke la være å bry seg om Servaz og de byrder han bærer. I denne boken, er det imidlertid Christine som er midtpunktet. Det psykologiske aspektet knyttet til det å være et offer gjennomsyrer boken, og mangelen på klarhet vedrørende hvem som egentlig er offeret og den angripende part, gjør historien både intens og engasjerende.

Romanen er skrevet i tredjeperson, der de tidlige kapitlene veksler mellom de to hovedpersonene, Christine og Servaz. Selv om disse vekslingene skjer tilfeldig, driver de effektivt historien fremover, og man fornemmer at disse to karakterene vil støte borti hverandre før eller siden. Christine og Servaz, er som de fleste andre karakterene i boken, godt utviklet og meget troverdige. Bakhistoriene rulles forsiktig fram, noe som gir dybde og aroma til et fra før av interessant plott.

Boken er velskrevet, og Miniers miljøskildringer er gode. Spesielt hans beskrivelser av Toulouse som en mørk og tidvis ukomfortabel by som gjemmer seg under et tynt lag av modernisme, er elegante.

Romanen tar opp ømtålige og vanskelige tema som stalking, besettelse, depresjon, selvmord og hevn.

"Ikke slå av lyset" er en litt uvanlig roman i den forstand at det er kvinnen selv,  og ikke mannen, som tar opp hansken og kjemper mot en tilsynelatende overmakt. Christine starter som en passiv, nesten underdanig kvinne, men de forferdelige hendelsene som antakelig ville ha lagt livet til de fleste av oss i grus, og som fortsetter å fremkalle både fortvilelse og dyp smerte, har i stedet en motsatt effekt. Hun blir noe annet, nemlig en mørkere og tøffere karakter. En overlever, til tross for tap av både godtroenhet og uskyld. Hun blir jegeren, i stedet for byttet.

Når dette skjer, skifter også stemningen og tonen i boken dramatisk, og brikkene begynner omsider å falle på plass.

Til å begynne med likte jeg egentlig ikke Christine noe særlig. Jeg trodde nemlig at hun skulle forvandle seg til en slags jomfru i nød-karakter som virkelig trengte kriminalførstebetjent Servaz' hjelp, noe som er typisk for så mange andre kvinnelige karakterer i litteraturens verden.

Men der jeg tok feil. Og det var jeg glad for!

"Ikke slå av lyset" er en intens og kompleks krim/thriller. Denne boken må du for all del ikke gå glipp av! Den er gjennomtenkt, lettleselig og holder på oppmerksomheten din til siste side er ferdiglest.

Nå klarer jeg nesten ikke å vente på neste bok om Martin Servaz!

fredag 15. februar 2019

"Du vet at du vil" av Kristen Roupenian

Du vet at du vil
Kristen Roupenian
Novellesamling
263 sider
Oversatt av Hilde Lyng, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Kristen Roupenian (f. 1981) har en phd i litteratur fra Harvard. "Du vet at du vil", som inneholder elleve fortellinger i tillegg til nettfenomenet "Kattemenneske", er hennes første bok. Roupenian er en modig ny stemme i amerikansk samtidslitteratur - morsom og eksplisitt, grenseløs og listig.

"Du vet at du vil" er en samling av tolv noveller med varierende lengde. Den korteste er på tolv sider og den lengste på over femti. Felles for dem er, i større eller mindre grad og som i "Kattemenneske", samspillet mellom kvinner og menn når det kommer til sex og makt. "Du vet at du vil" er en skremmende, festlig og uimotståelig novellesamling om sex, dating og lyster på avveie. Novellene handler om kvinner - noen av dem utsettes for brutalitet og ekstreme handlinger, andre står for det selv. Det er både humor og sorg, og noen av dem retter et kritisk blikk mot den mentaliteten som preger samfunnet vårt.

Min favorittnovelle er den som har fått størst oppmerksomhet, som gikk viralt i kjølvannet av #metoo, som ble delt i rekordfart og snakket om i store deler av den litterære verden, nemlig "Kattemenneske".

Denne handler om Margot. Hun er en universitetsstudent i tyveårene som via tekstmeldinger utvikler et uformelt, men flørtende forhold til en eldre mann som heter Robert. I utgangspunktet synes Margot at meldingsutvekslingene er morsomme - hun vil ha hans aksept og bygger opp et bilde av hvordan hun tror at han er, basert på deres ufarlige samspill. Når de derimot møtes på date, lever ikke forventningene helt opp til virkeligheten. De kjenner hverandre ikke så godt som de først trodde, dessuten er daten til gagns preget av dårlig kommunikasjon og gjensidig ubehag.

På uovertruffent vis fanger Roupenian de følelsene som mange unge kvinner ofte har når de dater. Følelsen av å måtte være så høflige og tiltalende som overhodet mulig, på bekostning av egne ønsker. Følelsen av å ikke ha noen myndighet over egen kropp.

Robert og Margot har problemer med å lese hverandre både før og under daten, og i stor grad ignorerer Robert Margots ubehag og tiltagende avsky for ham. Margot føler at hun er for involvert i den situasjonen hun selv har satt i gang. Å fortsette daten, blir dermed den enkleste måten å komme seg igjennom den på.

Hun er frastøtt og litt lattermild av den nakne kroppen hans, så hvorfor ender hun til sengs med ham i stedet for bare å gå?

Margots mindre vellykkede seksuelle tilnærmelser overfor han, utelukker muligheten for et langvarig forhold med Robert. Men hun er redd for å såre ham.

Foruten å være en interessant historie, tilbyr "Kattemenneske" også mye å bite i, likesom rikelig med plass til ettertanke.

Kristen Roupenian skriver uredd om makt og kjønn. Hun tar tak i de forskrudde maktstrukturene mellom kvinner og menn - og tør å gå dit andre ikke går.

Språket er direkte, selv om det ikke gjør allverden ut av seg, og det er absolutt ikke noe kritikk - tvert imot. Forfatterens tidvise "anonyme" språk skaper nemlig rom for novellene, slik at karakterer, innhold og budskap kommer klart frem. Det er ikke noe som drukner i ord og svulstige setninger. Det er som sagt direkte, og jeg tror på det.

Med få unntak, fikk jeg noe ut av novellene. Jeg hadde ingen problemer med å finne en tydelig rød tråd gjennom hele novellesamlingen, selv om det var et par av dem jeg ikke helt forsto.

Når det er sagt, så likte jeg Roupenians noveller, og jeg gleder meg til å se hva hun kommer med neste gang. Mens jeg leste "Du vet at du vil", tenkte jeg flere ganger at det hadde vært interessant å lese en roman av forfatteren - og helst en roman à la "Kattemenneske", av den typen som Roupian viser at hun behersker så godt.

Hvis du liker novellesamlinger, bør du så definitivt kaste deg over "Du vet at du vil"! Noen av novellene gir ikke så lett slipp på deg og får deg til å tenke. Det er alltid et godt tegn når en bok gir rom for refleksjon når den er ferdiglest.

onsdag 13. februar 2019

"Ni vilt fremmede" av Liane Moriarty

Ni vilt fremmede
Et spahotell. Ti dager
Liane Moriarty
Roman
621 sider
Oversatt til norsk av Solveig Moen Rusten
Panta Forlag
2018

Liane Moriarty er den australske forfatteren bak romaner som "Huset på stranden", "Ektemannens hemmelighet" og "Store hvite løgner", som alle har toppet New York Times' bestselgerliste. Bøkene hennes er blitt lest av mer enn 14 millioner mennesker verden over.

"Ektemannens hemmelighet" er oversatt til over førti språk og ble kåret til Amazon Best Book i 2013. Liane Moriarty er bosatt i Sydney. Hun er gift og har to barn, en gutt og en jente.

Kan ti dager på et spahotell virkelig forandre deg for alltid?

Femtito år gamle Frances Welty er en tidligere bestselgende forfatter av kjærlighetsromaner. Hun forstår at glansdagene er over, men mener at hun fortsatt er i stand til å skrive solide, middels gode historier, selv om hennes siste bøker ikke har fått god mottakelse hos anmeldere og publikum. I tillegg har hun blitt lurt av en sjarmør på nettet som fikk henne til å overføre et stort kontantbeløp til ham. Hun trodde mannen var den store kjærligheten.

Tynget av sorg og smerter, bestiller hun et eksklusivt ti dagers opphold på det lille og unike spa- og velværehotellet Villa Ro. Reklamen for stedet lover en total forvandling av kropp og sjel. Oppholdet vil inkludere faste, meditasjon, yoga og kreative "følelsesutløsende øvelser". I ti dager skal man leve uten alkohol, sukker, koffein, gluten og meieriprodukter. Måltidene vil bli personlig tilpasset gjestenes unike behov.

Anmeldelsene på TripAdvisor av Villa Ro, som Frances først ser på etter at hun har betalt det ikke-refunderbare reservasjonsgebyret, er oppsiktsvekkende todelte. For noen var det den beste, mest fantastiske erfaringen de hadde hatt, de ønsket at det fantes mer enn fem stjerner å gi, de ga glødende hyllest til maten, de varme kildene, betjeningen. For andre var det det verste de hadde opplevd i hele sitt liv, det var snakk om å gå til sak, om posttraumatisk stress og uhyggelige advarsler om å "ta inn på eget ansvar".

På spahotellet, som for øvrig er et majestetisk viktoriansk herskapshus, møter hun åtte andre, vilt fremmede mennesker som har kommet dit av ulike årsaker. Noen er der for å gå ned i vekt, noen for å starte et nytt og sunnere liv, noen trenger en mental avkobling fra en ellers stressende hverdag, andre av årsaker de ikke engang klarer å innrømme for seg selv.

Men er ti dager nok for å gjennomgå en omveltende forandring?

Til tross for de luksuriøse omgivelsene, velvære og meditering, er de fleste klar over at de neste ti dagene ikke blir enkle. Ekte forandring krever nemlig hardt arbeid, men ingen av dem kan forestille seg hvor utfordrende det faktisk kommer til å bli.

Frances blir umiddelbart fascinert av de andre gjestene: De fleste av dem ser overhodet ikke ut som de trenger å jobbe med helsen sin. Men den personen som fascinerer henne mest, er den karismatiske sjefen for Villa Ro, russiske Masha Dmitrisjenjo, med sin meget spesielle og ukonvensjonelle tilnærming til gjestene. Kan hun virkelig ha svarene Frances ikke engang visste at hun søkte? Skal Frances legge tvilen til side og kaste seg inn i alt spahotellet har å tilby - eller skal hun dra mens hun fortsatt har muligheten?

Det tar ikke lang tid før hver eneste gjest på Villa Ro stiller seg nøyaktig det samme spørsmålet...

Jeg har tidligere lest flere av Liane Moriartys bøker. Samtlige har vært interessante og gitt meg stor glede. "Ni vilt fremmede" var ikke noe unntak.

Du vet aldri helt hva du får når Moriarty skriver bøker. For utenom at det blir spennende og underholdende. Akkurat som i hennes foregående bøker, holdes man også denne gangen på stolkanten helt til siste side er ferdiglest. Man må bare lese videre for å finne ut av hva som skjer med hovedrolleinnehaverne.

De ni vilt fremmede; Frances, Jessica, Ben, Heather, Napoleon, Zoe, Tony, Carmel og Lars er godt skildret. Karakterene er troverdige og komplekse, og samtlige bærer med seg en emosjonell bagasje, selv om vekten av den varierer. Mange av dem har dessuten en unik tilstedeværelse, og en særegen stemme.

Kapitlene veksler i fortellerstemme mellom de forskjellige karakterene, noe som gir ulike perspektiver på handlingen. Og selv om historien tidvis kan være nokså ekstrem, tar den ofte for seg reelle sosiale situasjoner som er lett gjenkjennelige.

Dette er en interessant bok full av uventede vendinger, men antallet perspektiver betyr at den ikke er så tett strukturert som den kunne ha vært og noen av de bedre karakterene drukner derfor litt i mengden, for eksempel Marconi familien (som består av Napoleon og Heather og deres datter Zoe).

I boken tar Liane Moriarty et kraftig oppgjør med det spekulative kommersielle markedet som betjener seg av å "selge et bedre liv". Finnes det egentlig noen enkel oppskrift på å bli lykkelig? Hvor langt kan man gå i jakten på god helse, den "perfekte" kroppen, den ultimate sinnsstemningen, eller den beste personligheten? Moriarity tegner et bilde som ikke er nådig.

Selv om "Ni vilt fremmede" beskjeftiger seg med forholdsvis tung tematikk, er det humoren i interaksjonen mellom karakterene, og som utgjør alvorets nødvendige motstykke, som gjør boken ekstra lesverdig. Det er et skarpt, ofte rørende portrett av livene til ni vilt fremmede, og det skjebnefellesskap som binder dem sammen. Til tross for et par ting i selve plottet som trekker totalinntrykket ned, kan jeg ikke nekte for at Liane Moriarty er en uimotståelig historieforteller. Dette er nemlig strålende, voldsom underholdning fra begynnelse til slutt.

mandag 11. februar 2019

"Vinterild" av Anders de la Motte

Vinterild
Anders de la Motte
Krim
474 sider
Oversatt av Bodil Engen
Aschehoug
2019

Anders de la Motte (f. 1971) vokste opp på den skånske landsbygda. Han har arbeidet som politi og sikkerhetssjef. I 2010 vant han prisen for årets beste debut og i 2015 for beste kriminalroman. "Vinterild" er tredje frittstående bok i de la Mottes suksesserie fra hans barndoms Skåne. Bøkene hans er oversatt til 30 språk og han topper alle svenske bestselgerlister.

Med "Vinterild" vender Anders de la Motte nok en gang tilbake til den skånske landsbygda. Dette er den tredje, frittstående romanen i den bestselgende Skånekvartetten.

Når Laura Aulins tante Hedda drukner, arver Laura hennes forfalne hytte, og blir tvunget til å reise fra Stockholm tilbake til barndommens Skåne, hvor hun ikke har vært på tretti år. Som tenåring bodde hun der i feriene, med tanten og vennene som faste og trygge punkt i livet sitt.

Hun har ikke vært der siden 1987 da hun var seksten år gammel, og da bestevenninnen Iben omkom i en brann på lucianatten.

Laura og vennene hennes hadde luciafest i den vinterlukkede dansesalen i hyttebyen, da det plutselig begynte å brenne. Dansesalen brant ned til grunnen. Det var mye røyk og forvirring. Alle prøvde å komme seg ut, men Iben klarte det ikke og omkom i flammene. I følge et brannbefal tydet det raske forløpet og det faktumet at ungdommene ikke rakk å komme seg ut av bygningen i tide, på at brannen var påsatt. I etterkant innledet politiet en etterforskning med utgangspunkt i mistanke om mordbrann.

Under etterforskningen ble vennene satt opp mot hverandre, tillit brutt og familier splittet - inntil en ung mann fra området til slutt ble pågrepet og tilsto mordbrannen.

Tilbakekomsten fremkaller minner, og Laura begynner å nøste i fortiden og vikler seg inn i handlinger hun mister kontrollen over. Dessuten er det noe som ikke stemmer med tantens død.

Lauras nærvær i området rører også opp i mye gammelt grums blant de gjenværende, og stemningen blir enda mer fiendtlig når flere ildspåsettelser skjer.

Mens brannene kommer stadig nærmere hyttegrenda oppdager Laura at til og med Hedda hadde sine hemmeligheter. Var hun på sporet av noe? Noe som får både den gamle tragedien og Lauras minner om brannatten til å fremstå i et nytt, grufullt lys.

Jeg var svært begeistret for Anders de la Mottes to foregående bøker, "Sensommer" og "Høstdåd", og hadde derfor høye forventninger til "Vinterild". Disse ble i høy grad innfridd. Dette er nemlig en fascinerende og god bok på mange plan.

Historien er spennende, uforutsigbar og velskrevet. Det er ikke en krim av det slaget der man sitter neglebitende på kanten av lenestolen, og bare må vite hva som skjer på neste side. Men det er en krim som får meg til å synke dypt ned i stolen og vende side etter side, for å finne ut av hva som skjer med Laura.

"Vinterild" har både nerve og følelse av ekthet, der fortiden bindes sammen med nåtiden på sømløst og naturlig vis. Til tross for at handlingsforløpet hopper frem og tilbake i tid, blir tidslinjen aldri uklar.

Forfatteren holder kortene tett til kroppen, uten at det går ut over handlingen og flyten i boken. Som leser er man dermed med på å "gjette" hele veien.

Bit for bit legges brikkene på plass og gradvis kommer den skremmende sannheten om hva som virkelig skjedde for tretti år siden frem.

Spenningskurven øker jevnt, og de la Mottes miljøbeskrivelser er både atmosfæriske og velgjorte.

Forfatteren tar seg for øvrig tid til å fortelle sin historie og med å skildre de menneskene som utgjør dens midtpunkt. Bl.a. viser han hvorledes Laura har utviklet seg fra å være en ung og usikker tenåring til en moden og selvstendig kvinne. Men når hun vender tilbake til traktene som har hjemsøkt tankene hennes i flere tiår, trer hun inn i sin gamle rolle, og hennes yngre jeg blander seg med den kvinnen hun har blitt.

"Vinterild" er først og fremst en kriminalroman, men den er også et skarpt portrett av en liten bygd i Skåne.

Anders de la Motte er en spenningsforfatter med stor S, plottet han spinner rundt er både grundig og komplekst, men som leser har jeg alltid en trygg fornemmelse av at de la Motte har den store oversikten.

Han kan noe med å male med ord, og med å ta seg tid til å tegne sine karakterer tydelig. Som en sosialrealistisk roman om en liten bygd i Skåne ville "Vinterild" også ha fungert. Men dette er en krim, og det gjør den naturligvis mer spennende.

"Vinterild" er en forholdsvis lang bok på hele 474 sider, men den holdt meg fanget fra første til siste side.

Alt i alt en spennende bok som anbefales lesere som ikke er så glade i blodige utpenslede detaljer, men heller vil ha en god historie.

Nå kan jeg nesten ikke vente på neste og siste bok i serien!

onsdag 6. februar 2019

"Vera" av Anne Swärd

Vera
Anne Swärd
Roman
384 sider
Oversatt fra svensk av Geir Pollen, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Anne Swärd (f. 1969) debuterte med "Polarsommer", en bok hun ble nominert til Augustprisen for. Hun er oversatt til atten språk, blant annet engelsk, fransk og russisk. "Vera" er hennes fjerde roman. Den fikk strålende anmeldelser da den utkom i Sverige. Swärd er utdannet illustratør og kunstpedagog og kommer fra Skåne i Sverige.

"Vera" er en fortelling om flukt og overlevelse, om mødre og døtre, om skyld og kjærlighet som arves gjennom generasjoner.

Franske Sandrine er bare seksten og et halvt år gammel når hun alene og under falskt navn ankommer et varmt forsommer-Sverige. Året er 1945, og med seg i bagasjen har hun både krigsopplevelser og traumer. I magen hennes vokser det et lite liv. Hun er ikke klar for å bli mor, men den trettitre år gamle svenske legen Ivan Ceder ønsker å ta henne og det kommende barnet til seg. I dette tilfellet er "å ta til seg" ikke så varmt som det kanskje kan høres ut.

Sandrine undrer seg også over hva denne tiltalende legen vil med en utenlandsk og redd jente i ulykkelige omstendigheter.

Ivan er eldst av fem brødre, men den siste til å gifte seg, trass i at han alltid har vært den mest ettertraktede. Alle synes å mene at det lukter mistenkelig, men Dr. Ceder har sine grunner.

Syv måneder senere står hun brud på en øy langt ute i skjærgården. Ingen i brudefølget kjenner bakgrunnen hennes. Ved å si ja til den dobbelt så gamle Ivan, gifter Sandrine seg inn i en fremmed verden: den fryktinngytende overklassefamilien Ceder. Under bryllupsnatten raser en snøstorm over skjærgården og hele festfølget blir værfast. Det er som om denne natten bærer bud om hvordan resten av ekteskapet skal bli - en iskald allianse bygget på hemmeligheter, løgner og redsler.

Familien Ceder er nemlig brutal og de lar ingenting stå i veien for sine mål. Dessuten gjemmer de - som Sandrine - på en rekke hemmeligheter de er forberedte på å gjøre hva som helst for å beholde.

Når barnet endelig kommer til verden, får hun navnet Vera etter Ivans savnede søster. Men Sandrine vil ikke være kjent ved henne, og derfor må husholdersken Vanna fungere som en mor for den lille jenta.

Deretter følger vi Sandrine i hennes nye liv med familien Ceder, samtidig med at vi lærer hennes fortid og hemmeligheter å kjenne.

"Vera" er en velskrevet og engasjerende roman.

Historien som fortelles er både sterk og troverdig, der krigens grusomheter og skjebner, etterkrigstidens samfunn, familiebånd og hemmeligheter er blant ingrediensene. Den tar videre for seg tematikk som morskap, skam og kjærlighet, i sær dens kraft og styrke, men også dens konsekvenser på godt og ondt.

For øvrig er overlevelsesinstinktet et gjennomgående tema i "Vera". I tillegg er sjøen et tilbakevendende motiv som danner et bakteppe for mange av romanens sentrale scener.

Karakterene portretteres på svært edruelig vis, men likevel så følelsesmettet at man nærmest kan merke deres tilstedeværelse.

Vekselvise tilbakeblikk gir svar på hvordan og hvorfor Sandrine kom til familien Ceder via ekteskapet med Ivan, til en verden svært forskjellig fra hennes egen, både geografisk, kulturelt og klassemessig sett.

Fortellingen går tilbake til Sandrines barndom i den franske havnebyen Marseille, hvor hun og de to søstrene vokser opp med en mor som blir med i motstandsbevegelsen, og en bestemor som er både syerske og prostituert. Når moren søker tilflukt for seg selv og døtrene i en landsby i den polske fjellheimen, som deres fraværende far i skam flyktet fra noen år tidligere, befinner de seg plutselig midt i krigens gru.

Sandrines datter får navnet Vera, etter Ivans savnede søster. Men til tross for tittelen på romanen, er dette egentlig Sandrines historie.

Forfatteren Anne Swärd benytter seg av et vakkert og samtidig lettlest språk. Det er enkelt å se både mennesker og omgivelser for seg, uten at handlingen påvirkes noe negativt av den årsak.

Swärd er så definitivt en kunstner med sitt språk, og hun evner å beskrive det som skjer med små nyanser som kanskje ikke forteller så mye, men som likevel forteller alt.

"Vera" er en nokså kompleks roman, der en rekke tråder og hemmeligheter går gjennom historien, både i fortiden, men også i den besteborgerlige familien Ceder, hvor Sandrine mer eller mindre havner i skuddlinjen mellom rivaliserende brødre.

Sandrines reise er en spennende historie om kjærlighet, skyld og angst.

"Vera" er en tankevekkende roman som byr på en ekstraordinær leseropplevelse. Anbefales!

torsdag 31. januar 2019

"Frosne flammer" av Jens Henrik Jensen

Frosne flammer
Jens Henrik Jensen
Krim
572 sider
Oversatt av Henning Kolstad, MNO
Aschehoug
2019

Jens Henrik Jensen (f. 1963) er forfatter og journalist. I 2012 utkom "Hengte hunder", første bind i serien om Oxen. I 2017 ble Jens Henrik Jensen hedret med Krimimessens publikumspris. Bøkene er solgt for utgivelse i en rekke land, og serien skal filmatiseres.

Offer. Jeger. Bytte. Ingen vet hvem Oxen egentlig er.

Etter en dramatisk slutt i "Mørke menn", blir krigsveteran Niels Oxen reddet av en pensjonert kvinnelig lege i den svenske skjærgården. Takket være en rekke heldige omstendigheter som vind, sjø- og strømforhold, er han i live.

Mens han hjemme i Danmark antas omkommet, blir Oxen pleiet og kommer gradvis til hektene igjen.

Under sitt ufrivillige måned-lange "ferieopphold" i Sverige, finner Oxen ut at det eneste som betyr noe for ham i denne verden er sønnen Magnus. Men med en mordanklage hengende over seg kan han ikke få et liv hvor han kan være sammen med Magnus.

Hvis politiet finner ut av at han er i live, vil de nemlig sikte han for mordet på Fisk, den eldre mannen han bodde hos og jobbet for. Et mord Oxen ikke har begått, selv om alle bevis peker mot ham.

Men Oxen vil renvaske seg, han vil bevise at han ikke er en morder, og han vil se sin 14 år gamle sønn Magnus igjen.

Det er bare et problem; Oxen kan ikke vise seg ute blant folk og må derfor holde en lav profil. Hvis lederne i det hemmelige maktnettverket Danehof oppdager at attentatet mot ham er mislykket, vil de innlede en storstilt jakt for å drepe ham. Han må ta opp kampen mot overmakten. Hvis han ikke gjør det, er han dømt til evig flukt.

Oxen får seg ny identitet og drar tilbake til Danmark, hvor han oppsøker noen tidligere soldatkamerater og Margrethe Franck fra PET (Politiets Efterretningstjeneste).

Men han har store problemer med å kjenne Margrethe igjen. Hun har fått sparken fra PET, og jobber nå som kassadame på Netto og oppvaskhjelp på Hotel Copenhagen Blackbird. Hun er bare på en skygge av sitt tidligere selv.

Også Francks sjef Axel Mossman i PET og hans nevø ble sparket, og Danehof har sørget for at de tre nå hverken har ro i sinnet eller mat på bordet.

Oxen ønsker å finne mannen som begikk mordet han er anklaget for, og han vil til bunns i, hvem Danehof egentlig er, men det er umulig alene og livsfarlig. Så når Francks tidligere sjef Mossman inviterer til et møte, blir det begynnelsen på enda et samarbeid mellom Oxen, Franck, Mossman og Sonne.

Dermed blir spørsmålene: Hvem kommer fra dette slaget i live, vil firkløveret komme inn under huden på Danehof, og hvem kan stole på hvem?

De er som frosne flammer, og de kan bare få livene sine tilbake ved å beseire de mørke mennene fra Danehof.

Det er tydelig at "Frosne flammer" er bok nr. 3 i serien. Den har nemlig en rekke henvisninger til de to foregående bøkene. Imidlertid kan den leses selvstendig.

For om du ikke har lest de to første bøkene om Oxen, får du faktisk et ganske godt innblikk i deres historier i denne. Og det er så godt flettet inn med resten av handlingen at du ikke føler at du får et referat. Men det er dermed ikke sagt at du ikke bør lese de to første, for det synes jeg du skal.

Synsvinkelen veksler kapittelvis mellom ulike karakterer. Innimellom kan det for øvrig være litt vanskelig å vite hvem som følges når et nytt kapittel starter. Det trekker noe ned.

Boken er en 572-siders murstein, men den blir aldri kjedelig eller langdryg. Historien er for spennende og dramatisk til det, med både nevekamper og skuddvekslinger, men uten at det på noen måte virker urealistisk.

"Frosne flammer" er en velskrevet bok. Etter en forholdsvis lang innledning, hvor vi ikke bare får persongalleriet på plass, men også en gjennomgang av handlingen i den forrige boken i serien, "Mørke menn" (noe som passet meg ypperlig, i og med at jeg ikke har lest den), skrus tempoet opp noen hakk. Spenningskurven er herfra stigende, uten at historien av den grunn tar noen unødvendige snarveier. Det tar tid å fortelle en god historie, og forfatteren tar seg heldigvis den tiden.

Jens Henrik Jensen er utvilsomt en talentfull forfatter. Han skriver med god innlevelse. Han graver seg ned i både historien og karakterene, og evner attpåtil å få begge deler til å fremstå med høy troverdighet.

Dette er underholdning av høy kvalitet, med velkomponerte konspirasjonsteorier, mange gjetninger og løse tråder som holder leseren på pinebenken til siste side. Til slutt bindes alle trådene sammen, lekende lett og særdeles tydelig.

Karakterene blir skildret på aller beste vis. Det gjelder også perifere karakterer, men i særdeleshet de tre hovedpersonene, Niels Oxen, Margrethe Franck og Axel Mossman. Disse kommer man virkelig under huden på. Selv om ingen av dem er i en posisjon som tilsier at de offisielt kan ta opp kampen mot Danehof (Oxen ettersøkt for drap, Franck og Mossman sparket fra PET), lykkes de med dette, især på grunn av Mossman som har de rette forbindelsene på ulike steder, og som vet hvor og hvordan ting skal gjøres.

Alt i alt er "Frosne flammer" et godt stykke håndverk, og en bok som så absolutt bør appellere til de av dere som liker en veldreid krim.

lørdag 26. januar 2019

"Uten et eneste ord" av Rosie Walsh

Uten et eneste ord
Rosie Walsh
Roman
368 sider
Oversatt fra engelsk av Veronica Garten
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Rosie Walsh (f. 1980) er forfatter og TV-produsent og bor i Bristol med mann og sønn. "Uten et eneste ord" er den første romanen hun utgir under eget navn, og rettighetene er solgt til over 30 land.

Boken for alle som noen gang har ventet på en melding som ikke kom.

Når man endelig har funnet sitt livs store kjærlighet - i en alder av 37 år - gir man ikke så lett slipp på ham. Det er i det minste sant for Sarah, som etter syv eventyrlige dager med Eddie ikke er i tvil om at de burde være sammen resten av livet. Men noe kommer i veien for deres kjærlighet, og Eddie forsvinner uten spor. Tilbake står Sarah som ønsker å få vite hva som satte en stopper for hennes "lykkelig alle sine dager".

Nyseparerte Sarah Evelyn Mackey bor i California, men er egentlig britisk. Hver sommer besøker hun foreldrene og noen få gode venner i England. Her møter hun tilfeldigvis møbelsnekkeren Eddie David. De blir forelsket og tilbringer syv fantastiske dager sammen. Lenger tid har de ikke siden Eddie skal på en lenge planlagt ferie med en venn, brettseiling i Spania. De er sikre på at de er skapt for hverandre, og Eddie lover selvfølgelig å ringe Sarah fra flyplassen.

Men Eddie ringer ikke. I et par dager greier Sarah å overbevise seg selv om at det er ok. Det er absurd - ja, til og med galskap - å tvile på det som har skjedd mellom dem. Men etter hvert som dagene blir til en smertefull uke, er det vanskeligere å holde stand mot den stigende strømmen av panikk.

Har det skjedd en ulykke? Har Eddie fått kalde føtter eller er det noe de ikke har fortalt hverandre?

Sarah er knust og fortvilet. Hun sender mange og lange meldinger til Eddie, men får ikke noe svar tilbake. Hun oppsøker Eddies venner og fotballaget hans. Men ingen vil fortelle Sarah noe. Til slutt er det ikke noe annet å gjøre enn å dra tilbake til USA og arbeidet som leder av en veldedig organisasjon.

Men Sarah klarer ikke la være å tenke på Eddie.

Hun avfeier vennenes påstander om at Eddie rett og slett har droppet henne, og blir desperat etter å finne sannheten. Men sannheten er kanskje hinsides det hun har kunnet forestille seg.

"Uten et eneste ord" er velskrevet og langt mer uforutsigbar enn man i utgangspunktet skulle tro.

Boken er lettlest, og forteller en fengslende historie som fremkaller både forundring og forvirring.

På mange måter er det en typisk kjærlighetshistorie som utspiller seg mellom de to karakterene, Sarah og Eddie. Men i tillegg er det en historie som involverer mye spenning, i og med at selve plottet er fylt med overraskelser. Flere ganger tar nemlig denne boken en helt annen retning enn forventet, noe som gir et friskt pust til den mer klassiske kjærlighetshistorien.

Foruten den store kjærligheten mellom Sarah og Eddie, er dette også en historie om å miste en nærstående, familieforhold og store tragedier. Hvordan kommer man videre i livet, når det verste rammer en?

Historien følger primært Sarah, men også Eddie har noen få kapitler.

Romanen begynner med Eddies forsvinning, før vi i korte tilbakeblikk tas med til uken Sarah og Eddie hadde sammen.

Med "Uten et eneste ord" har Rosie Walsh skrevet en bok som viser kjærlighetens enorme drivkraft. Som lesere tas vi med på en lang reise, inn i vanskelige familieforhold og betydningen av nære venner, på jakt etter den store altoverskyggende kjærligheten. Språket er flytende, og det er mer dialog- og handlingsorientert enn beskrivende. Således underbygger det bare Sarahs natur, der det ikke er så langt fra tanke til handling.

Noe som imponerer meg med Rosie Walsh, er hvorledes hun evner å veve interessante vendinger inn i selve historien, uten at det føles hverken påtrengende eller kunstig ut.

Jeg må si at denne boken virkelig overrasket meg. I utgangspunktet hadde jeg ventet meg en kjærlighetsroman av det mer konvensjonelle slaget, men der tok jeg feil! Walsh går nemlig mer i dybden enn mange andre forfattere når hun gransker karakterenes følelsesliv. Romanen fungerer dermed som et flott karakterstudie og en utforskning av menneskelige følelser.

Jeg ble i hvert fall så følelsesmessig engasjert i karakterene, at jeg nesten ikke klarte å legge boken fra meg.

Og i den totale mengden av kjærlighetsromaner fortjener den en spesiell plass på grunn av sin utradisjonelle tilnærming til sjangeren.

Jeg kan varmt anbefale "Uten et eneste ord".