lørdag 4. juli 2020

"Lysende kollektiv" av Andrés Barba

Lysende kollektiv
Andrés Barba
Roman
176 sider
Oversatt fra spansk av Knut Ofstad, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Spanskfødte Andrés Barba (f. 1973) er forfatter, dikter, fotograf og essayist, og er utropt til en av de beste unge spanske romanforfatterne i vår tid av britiske Granta. Han debuterte som forfatter i 1998. Hans mest kjente romaner er "La hermana de Katia" (2001) som ble nominert til Premio Herralde, og "Las manos pequeñas" (2008), som vakte internasjonal oppmerksomhet. "Lysende kollektiv" ("República luminosa", 2017) er solgt til 24 land og er hans store internasjonale gjennombrudd. Barba har undervist ved Complutense-universitetet i Madrid og er for tiden gjesteforsker ved New York Public Library.

"Lysende kollektiv" er en dypt ubehagelig roman som utfordrer våre oppfatninger om barndom og uskyld, og om godt og ondt. Andrés Barba regnes som en av Spanias fremste samtidsforfattere. "Lysende kollektiv" er hans første bok på norsk.

Handlingen finner sted i et subtropisk land, i den mellomstore byen San Crístóbal. Den 13. april 1993 ankommer en ung funksjonær byen sammen med sin kone Maia og hennes ni år gamle datter.

San Crístóbal er konas fødeby, og hun er glad for å være tilbake, hvor hun kan gjenoppta undervisningsgjerningen ved den lille musikkskolen. Selv har han fått en lederstilling i sosialtjenesten.

San Christóbal ligger inneklemt mellom en stor, brungrumsete elv og en ugjennomtrengelig, mørk jungel full av giftige slanger og edderkopper.

De fattige, gateselgende Ñeê-barna har alltid vært en del av bybildet i San Crístóbal. Men uten at noen har oppdaget når og hvordan, har en ny gruppe barn dukket opp. Barna, som i romanen kalles de 32, er i alderen 9-13 år. De har sitt eget språk (det kan minne om spansk, men er likevel uforståelig) og lever i skjul et sted i byen, eller i nærheten av byen.

Til å begynne med registrerer innbyggerne i byen knapt barna og skiller dem ikke fra indianerbarna de er vant til å se tigge i gatene.

Den nye gruppen barn leker i byen, men så begynner de å stjele, begå hærverk og etter hvert også blodige overgrep, vold og drap.

Og samtidig begynner byens egne barn å utvise en urovekkende fascinasjon for de 32 ​​ville barna.

Etter at barna angriper to voksne med kniv, kjenner ingen seg trygge lenger. Innbyggerne krever politisk handling.

Deretter forsvinner barna. Vi vet fra aller første side at de 32 barna mistet livet, men vi får ikke vite hvordan før mot slutten av romanen.

Tjueto år senere setter den mannlige hovedpersonen og jeg-fortelleren seg ned for å skrive historien om hva som skjedde, i et håp om å forstå hvordan alt kunne gå så galt.

"Lysende kollektiv" er både en skremmende og engasjerende roman. Andrés Barba skriver som om det var en dokumentar. Han henviser til avisartikler, dagbøker og avhandlinger basert på dødsfallene til de 32 barna. Foruten å skrive godt, klarer han å få en intensitet og dybde inn i språket og fortellingen.

Hendelsene i boken er urovekkende, og likevel gir Barba oss en følelse av at alt er i den skjønneste orden, noe som er enda mer urovekkende. Bokens tematikk om barndom og uskyld, barns løsrivelse fra voksne, og konfliktene knyttet til dette, er både fascinerende og skremmende godt fortalt.

Det er en merkverdig historie som utspiller seg i denne romanen, men det er også en dyp og nokså intens historie som utforsker det menneskelige sinns innerste og mørkeste avkroker. Boken er tøff og hjerterå i sin utlevering av hva et menneske er kapabelt til når det føler seg truet og møter det uforståelige.

"Lysende kollektiv" er ikke en bok man bare pløyer igjennom på én dag. For selv om den bare er 176 sider lang, er historien så fullpakket og intens at den krever litt av sin leser.

Velskrevet og tankevekkende. "Lysende kollektiv" er mitt første møte med Andrés Barba, men definitivt ikke mitt siste.

torsdag 25. juni 2020

"Det var en gang en elv" av Diane Setterfield

Det var en gang en elv 
Diane Setterfield
Roman
448 sider
Oversatt fra engelsk av Inge Ulrik Gundersen, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Diane Setterfield slo gjennom med "Den trettende fortellingen" i 2006. Bestselgeren er utgitt i 38 land og har solgt mer enn tre millioner eksemplarer. Setterfield er født i Berkshire, men bor nå i nærheten av Oxford, ved Themsen. Hun har studert fransk litteratur og undervist i både engelsk og fransk. "Det var en gang en elv" er hennes tredje roman.

Noen ganger kommer man over en unik og bemerkelsesverdig roman. "Det var en gang en elv" er en slik bok. Den er utrolig velskrevet og og gir - ut over en gjennomtenkt og overbevisende historie - et flott bilde av tiden den utspiller seg i.

Romanen begynner en mørk midtvinterkveld, en gang på 1800-tallet, da en såret fremmed mann snubler inn på det svært gamle vertshuset Svanen (i Radcot ved bredden av Themsen) med en livløs jente i armene. Hun puster ikke, og den lokale sykepleieren Rita finner ikke noe puls på jenta. Flere timer senere får den døde jenta pusten tilbake og slår øynene opp.

Er det et mirakel? Er det trolldomskunst? Og hvem sitt barn er det?

Når den fremmede mannen kommer til hektene igjen, sliter han med å huske hva som har skjedd.

Dermed er en vandrehistorie født, som siden og adskillige ganger vil bli gjenstand for diskusjon og sladder blant stamgjestene på det gamle vertshuset.

Kjernen i "Det var en gang en elv" er selve historiefortellingen. De fleste liker å lytte til eller å fortelle en god historie, og især på den tiden da det ikke fantes så mange andre former for underholdning ved bredden av Themsen.

Dette etableres tidlig i romanen, da mennene som samles på det lokale vertshuset (Svanen) konkurrerer om å fortelle den beste og mest veltalende historien. Det er her Diane Setterfields kunnskaper (og helt sikkert en god del research) om myter og folklore virkelig kommer til syne, noe som spiller en rolle gjennom hele boken.

Men det er ingenting som definerer denne romanen mer enn settingen. Themsen er der som en kontinuerlig tilstedeværelse, henvist til omtrent alle scener, og ofte behandlet som en karakter i seg selv. Det er en setting som nærmest driver historien fremover.

Selv fra de aller første sidene, skaper Setterfield en altoppslukende atmosfære. Og med et handlingsforløp så kronglete og svingete som elven Themsen, er du garantert en roman som det er vanskelig å legge fra seg. I tillegg er detaljnivået, tematikken som blir utforsket, og de interessante karakterene med på å levere en høyst minneverdig leseopplevelse. Her lukter det klassiker-potensiale lang vei.

Selv om handlingen er satt til 1800-tallet, føles den på mange måter tidløs. Historien rommer flere handlingstråder, eller sideelver om du vil, som alle er uløselig forbundet med jentas mysterium.

Diane Setterfield er utvilsomt en blendende forteller. Hun har dessuten en sjelden evne til å vise leseren hva som skjer, snarere enn å skrive det ordrett.

Dessuten evner hun å forene det fantastiske med det hverdagslige. Noen ganger er man faktisk usikker på om det man leser er historisk fiksjon eller fantasi.

Persongalleriet skildres med innlevelse og nerve. Personene er ekte og pålitelige, samtidig vet jeg ikke helt vet hvor jeg har dem. For jeg fornemmer hele tiden at historien består av flere lag.

Det er flere av karakterene som hevder at de er i familie med jenta.

Ekteparet Armstrong er sikker på at hun er barnebarnet deres, et barn de ikke visste eksisterte før de fant et brev som antydet hennes eksistens.

Helena Vaughan er fast bestemt på at jenta er hennes datter Amelia, som ble kidnappet to år tidligere. Ektemannen er imidlertid ikke like sikker.

Lily White er sikker på at barnet er hennes lillesøster, men ettersom Lily selv er i 40-årene er det lite som tyder på at det under noen omstendighet kan være mulig.

Til sist har vi Henry Daunt og Rita Sunday. Daunt er mannen som snublet inn på Svanen med jenta i armene og som deretter kollapset av skadene han hadde pådratt seg. Det er først når han våkner opp igjen at vi får vite at barnet ikke er hans. Rita er den lokale sykepleieren, som blir vitne til den mirakuløse oppvåkningen av barnet som alle trodde var død. De lar seg begge engasjere av jentas videre skjebne, og mener at de har en forpliktelse til å beskytte henne.

Det er først i de siste kapitlene, når alle de forskjellige handlingstrådene tvinnes i hverandre at vi får vite hvor barnet virkelig hører hjemme.

Det er ekstremt vanskelig å skrive om denne romanen. Ikke fordi jeg er redd for å avsløre noe, men på grunn av den intrikate historien som blir fortalt, og en like velartikulert, nydelig og hjemsøkende skildring, som et mørkt landskap foreviget i et maleri. Det er en roman man rett og slett må lese for å begripe og forstå skjønnheten av.

"Det var en gang en elv" er i hvert fall en bok jeg sent vil glemme.

tirsdag 16. juni 2020

"Alltid åpent" av Libby Page

Alltid åpent
- Åpne døren til resten av ditt liv
Libby Page
Roman
407 sider
Oversatt fra engelsk av Bente Klinge, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020


Libby Page er forfatter og journalist, og "Alltid åpent" er hennes andre roman. Debutromanen "Kunsten å holde seg flytende" var en Sunday Times bestselger og er solgt til mer enn tjue land, og filmrettighetene er kjøpt av Catalyst Global Media. Libby Page er bosatt i London, hvor hun fryder seg over å finne små lokalsamfunn innenfor storbyen.

På Stellas døgnåpne kafé lever håpet og drømmene i veggene. Mennesker møtes dag og natt, historier deles, og liv forandres. Velkommen inn!

Jeg liker en karakterdrevet historie. "Alltid åpent" er en roman som tilbyr nettopp det. Handlingsforløpet spenner over et døgn, og følger de to bestevenninnene Hannah og Mona som jobber som servitører på Stellas døgnåpne kafé i London. De deler også leilighet; en tidligere kommunal toroms leilighet i Haggerston, hvor Hannah bruker det som skulle være stuen, til soverom. Det var ikke sånn noen av dem hadde sett for seg at de fortsatt skulle bo etter fylte tretti. De hadde sett for seg at de skulle eie en leilighet, og kanskje en liten hage med plass til grill og en hund. Men så er da også mange ting ved livet deres annerledes enn det de forestilte seg da de var yngre.

Det hender at de jobber doble skift. Men Stella, eieren av kafeen og sjefen deres, vet de begge bryr seg mer om lønnen de får, enn om regelverket for fornuftig arbeidstid.

Stellas kafé holder til i første etasje av et høyhus tvers overfor Liverpool Street stasjon, som på dagtid er en av de travleste stasjonene i London og på kvelden er en ventehall for charterturister som skal ta bussen til Stansted lufthavn, fulle studenter på vei hjem etter en kveld på byen i Shoreditch, og den som ikke har andre steder å gå og søker ly under markisen til Starbucks-standen.

Både Hannah og Mona er aspirerende kunstnere. Hannah er sanger og Mona danser. På kaféen forsøker de å tjene til livets opphold mens de drømmer om det store gjennombruddet. En gang lå verden for deres føtter - hvor er den nå? Er tiden er i ferd med å renne fra dem?

Siden de møttes første gang, har de nærmest vært uatskillelige. Men de siste 12 månedene, har det tette venninneforholdet begynt å rakne. Vil de klare å løse sine problemer før uopprettelig skade oppstår?

"Alltid åpent" er en hjertevarm roman om å gripe livet og finne motet til å innfri sine innerste drømmer. Den forteller en rørende og oppløftende historie om vennskap, fellesskap og livet, slik det kan arte seg. Jeg slukte boken på noen få dager, trakk på smilebåndet adskillige ganger og felte et par tårer underveis.

Romanen er velskrevet i et blomstrende og fargerikt språk. Libby Page har en sublim evne til å skildre tanker, følelser og problemstillinger, noe som gjør at historien virker realistisk og troverdig.

De levende beskrivelsene av Stellas kafé er gjort med en slik realisme og presisjon at man nærmest skulle tro at den eksisterte i virkeligheten.

Personbeskrivelsene er også troverdige og gode. Selv om "Alltid åpent" sirkler rundt de to hovedpersonene, Hannah og Mona, og deres vennskap; har historiene til de andre ansatte på kaféen, inkludert Stella, samt mange av gjestene, en fin og hjertevarm kvalitet.

Romanens siste kapittel finner sted ett år senere. Det var interessant å lese om hvordan det hadde gått med alle sammen. Som i det virkelige liv, hadde ikke alt fått en lykkelig avslutning. Det føltes både ekte og sant.

I en annen forfatters hender kunne dette ha vært en banal og forutsigbar roman, men det er den heldigvis ikke. I tillegg er romanen også underfundig og stedvis utrolig morsom. "Alltid åpent" føyer seg inn i rekken med gode feelgood-romaner, og den vil helt sikkert finne sine lesere blant mange.

Slipp bekymringene og la deg rive med av denne kvalitetsromanen, som formidler et viktig budskap om å leve livet og å tro på seg selv, selv når ting går galt og alt ser mørkt ut. Alle fortjener en ny sjanse, og til og med små distraksjoner kan føre til store endringer. Kanskje er de små puffene akkurat det du trenger når du ikke finner mot til å følge drømmene dine?

Jeg vil anbefale deg å kjøpe denne boken når den lanseres i august. Jeg vil samtidig anbefale forfatterens første bok, "Kunsten å holde seg flytende".

onsdag 10. juni 2020

"I samme seng" av Beth O'Leary

I samme seng
Beth O'Leary
Roman
441 sider
Oversatt av Veronica Garten
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Beth O'Leary er født i 1993 og slo igjennom med debutromanen "I samme seng", som hun skrev på pendlertoget mellom Winchester og Waterloo-stasjonen i London. Hun bor i Sør-England og arbeider nå på fulltid med sin andre roman.

Når Tiffy Moore blir kastet ut av sin eks-kjærestes leilighet, er hun i en desperat situasjon. Hun har et presserende behov for et nytt sted å bo, men å bo sentralt i London er dyrt og lønnen hennes altfor lav til å kunne dekke en slik kostnad.

Det er her Leon Tworney kommer inn i bildet. Han trenger ekstra penger slik at han kan betale for lillebroren Richies advokat. Richie er uskyldig dømt og sitter i fengsel. Leon har derfor bestemt seg for å fremleie leiligheten sin, i de timene han selv ikke trenger å bruke den. Han er palliativ sykepleier på et hospits, og jobber kun om nettene. Helgene tilbringer han i kjærestens leilighet. Så Tiffy og Leon inngår en kontrakt som fastslår til hvilke tider de kan benytte seg av leiligheten. De kommer aldri til å være der samtidig. Leiligheten er hennes fra seks om kvelden til åtte om morgenen på ukedager, og hele helgen. I første omgang gjelder avtalen for seks måneder. Vennene synes de er sprø, men de mener selv at de har funnet den perfekte løsning.

De kommuniserer nesten bare via post-it-lapper, noe som raskt blir et høydepunkt i deres hverdag.

Men, ved en feiltakelse, befinner de seg én dag samtidig i leiligheten. Den ene på badet og den andre på vei til badet. Etter det blir ingenting som før.

Det er vanskelig å skrive romaner i denne sjangeren. De er ofte platte, klisjefylte og trivielle. "I samme seng" er definitivt ikke en slik bok.

Dette er nemlig en feelgood-roman som har svært mye å by på: bl.a. romantikk, drama, overraskelser, en tilfredsstillende forløsning, og ikke minst originalitet. Boken er også velskrevet, lett å lese og fengende fra første side.

Beth O'Leary er en dyktig forfatter. Hun fastholder sin leser i en stadig fremadskridende handling, mens hun tar seg tid til å bygge opp sitt persongalleri.

De to hovedkarakterene er svært levende beskrevet.

Tiffy jobber i et nisjeforlag som gir ut hobbybøker. Hun er godtroende, omsorgsfull og følsom, dessuten har hun en litt eksentrisk klessmak. Tiffy har nettopp kommet seg ut av et dårlig forhold der hun ikke var klar over at kjæresten manipulerte henne. Dette har selvsagt påvirket henne. Til å begynne med virker hun derfor noe usikker, men går i løpet av boken igjennom en utvikling. Og mens eks-kjæresten til en viss grad fortsetter å trakassere henne, begynner hun så småningom å stå opp for seg selv og gjøre det hun føler for, med god støtte og hjelp fra vennene.

Leon er en fin fyr som er veldig hemmelighetsfull og ganske stille. Han kjemper en modig kamp for å få sin lillebror frifunnet etter å ha blitt uskyldig dømt for væpnet ran. Samtidig prøver han å finne en pasients gamle kjærlighet, med håp om å kunne gjenforene dem før det er for sent.

Når Tiffy flytter inn, har hun egentlig ikke møtt Leon (det er nemlig Leons kjæreste Kay som tar seg av utleien for ham). Imidlertid tar det ikke lang tid før de begynner å kommunisere via post-it-lapper, og sakte men sikkert lærer de hverandre å kjenne. Det er mange viktige ting som fyller livene deres, men etter hvert begynner også de små post-it-lappene å bety en hel del i hverdagen.

Historien utspiller seg i nåtid, og kapitlene veksler mellom Tiffy og Leons perspektiv, noe som gjør at man får et godt innblikk i begges liv og bakgrunn.

"I samme seng" er et eksempel på bøker der en fortellerteknikk av denne typen fungerer godt. Som lesere lærer vi mye om Tiffy og Leons personligheter ved å lese om hvilke tanker de gjør seg og måten de beskriver dem på, noe som også er med på å belyse ulikhetene mellom de.

Begge karakterene gjennomgår en troverdig og interessant utvikling. I tillegg er den utvikling som langsomt bygger seg opp rundt forholdet deres, ganske underholdende og tidvis rørende å følge.

Overfladisk sett kan kanskje romanen virke en smule lett, men likevel synes jeg at Beth O'Leary klarer å skape en plausibel og rørende roman med både dybde og romantiske øyeblikk.

"I samme seng" berører en rekke tema, selvsagt kjærlighet og parforhold, men også vennskap, oppgjør med fortiden og rettferdighet, noe som gir en relevant og interessant leseopplevelse.

Dette er også en historie som forklarer at den ekte skjønnheten kommer innenfra og at den ytre er overvurdert. Som mennesker er vi så opptatte av det rent estetiske at vi helt glemmer det som virkelig betyr noe.

Jeg vil anbefale "I samme seng" til de av dere som leter etter en lettlest roman som både underholder og berører. Videre vil jeg anbefale den til lesere som er generelt glad i feelgood-romaner.

fredag 29. mai 2020

"Våroffer" av Anders de la Motte

Våroffer
Anders de la Motte
Krim
520 sider
Oversatt av Bodil Engen
Aschehoug
2020

Anders de la Motte (f. 1971) vokste opp på den skånske landsbygda, noe som preger bøkene hans. Han har arbeidet som politi og sikkerhetssjef. I 2010 vant han prisen for årets beste debut og i 2015 for beste kriminalroman. Bøkene hans er oversatt til 30 språk og har toppet alle svenske bestselgerlister.

"Våroffer" er den siste, frittstående delen av Anders de la Mottes årstidskvartett. Alle de tre foregående bindene har vært nominert til Svenska Deckarakademins pris for beste svenske kriminalroman.

Årstidskvartetten er en serie kriminalromaner der handlingen foregår i det nordvestre Skåne, og som skildres gjennom fire årstider. Dette kunne ha vært en kontekst uten noen bakenforliggende mening, men i stedet har de la Motte utnyttet årstidsvariasjonene og det som karakteriserer hver årstid til det fulle. Han har dermed formidlet noen usedvanlig stemningsfulle historier. I "Våroffer", seriens fjerde og siste bok, er det vårens grønne farger, selve blomstringen og at dagene blir lysere og lengre, som gir denne nærmest sanselige tilleggsdimensjonen.

For øvrig ligner de fire bøkene i serien tematisk på hverandre, der en forbrytelse fra fortiden graves opp, gjerne av noen som nylig har returnert til hjemtraktene.

Den som flytter tilbake i "Våroffer" er kjendiskokken David Nordin. Han er Tornebys store sønn som har vendt hjem fra Stockholm for å lokke turister og sommergjester til stedet. I et gammelt nærliggende slott som eies og forvaltes av den lokale Bokelundstiftelsen, skal han åpne en eksklusiv restaurant. Men det er Davids kone Thea Lind som er bokens egentlige hovedperson. Hun har fått en stilling som traktens nye distriktslege. Davids mor Ingrid, er det lille tettstedets sterke kvinne. Hun har en finger med i det meste av det som skjer i området, inkludert Theas ansettelse.

Valborgsnatten i 1986 døde den vakre 16 år gamle jenta Elita Svart under et hedensk ritual, hun ble et våroffer. Den livløse kroppen hennes ble funnet på Offersteinen midt i dommerringen i skogen, ikke så langt unna slottet. Flere barn hadde deltatt i seremonien, men de flyktet skremt og fortalte at Bladmanmen hadde kommet ridende etter dem gjennom skogen. Er det denne mytiske figuren som drepte Elita? Deretter ble Elitas stebror Leo Rasmussen arrestert, mistenkt for forbrytelsen. Etter lange avhør, tilstod han og ble dømt. Like etterpå forsvant resten av den merkelige familien Svart sporløst. Det hele ble omtalt som en stygg, men enkel historie. En familietragedie. Men var det egentlig det?

Det tar ikke lang tid før Thea blir kjent med nærområdets blodige historie. Og når hun gjør et merkelig funn i en eldgammel eik, begynner hun å grave i det som skjedde med den døde jenta. I takt med at hun oppdager likheter mellom jentas oppvekst og sin egen besværlige fortid, blir hun stadig mer overbevist om at sannheten om den gamle tragedien aldri har kommet fram. Og at våren 1986 har krevd flere ofre.

Men det er få i Torneby som ønsker å snakke om hendelsene fra 1986. Det er noen som hevder at den myteomspunne Bladmannen medvirket til det som skjedde, andre igjen mener det hele er skrøner og spøkelseshistorier. De fleste er imidlertid enige om at drapet skal forbli en del av fortiden.

Men Thea er nysgjerrig og klarer derfor ikke la være å nøste i den gamle saken, og litt etter litt veves fortiden og nåtiden i hverandre.

Jeg har lest de tre foregående bøkene i årstidskvartetten. De følger alle det samme dramaturgiske mønsteret, med forbrytelser begått i fortiden og som av forskjellige årsaker kommer opp til overflaten igjen på grunn av hendelser i nåtiden. Slik er det også med "Våroffer".

Romanen er strukturert slik at handlingsforløpet veksler mellom nåtid (2019) og 1986, der det hele flettes sammen til en fengslende historie, med en noe uventet og dramatisk slutt.

De la Motte skriver som om han har vært forfatter i 100 år. Stilen hans er elegant, og på sin sedvanlige måte tar han seg god tid med å fortelle sin historie, med en og annen vending og overraskelse.

Det skiftende perspektivet i "Våroffer" gir oss mulighet til å bli godt kjent med den mystiske karakteren Elita Svart, jenta som ble myrdet i 1986. Men det er karakteren Thea Lind som er bokens dominerende stemme. Vi blir kjent med hennes dramatiske forhistorie og følger hennes søken etter mordgåtens løsning.

I tillegg til de fine personskildringene, vil jeg spesielt trekke frem de fine beskrivelsene av det lille lokalsamfunnet og dets innbyggere - et samfunn der generasjoner, samhold og fortidens spøkelser spiller en aktiv rolle i hverdagen.

Boken er først og fremst atmosfærisk og en glede å fordype seg i, men til tross for det langsomme og møysommelige tempoet, noe som for øvrig gir leseren god tid til ettertanke og refleksjon, er historien meget spennende.

"Våroffer" er en velskrevet bok som holder leseren fanget fra første til siste side. Anders de la Motte har slik jeg ser det, sannsynligvis aldri vært bedre. Den fengende historien er særdeles gjennomtenkt. Dessuten gjør de godt tegnede karakterene, miljøbeskrivelsene, og den tidvis så trykkende atmosfæren leseopplevelsen eksepsjonell. Jeg kan på det varmeste anbefale "Våroffer" til alle som er glade i en god og spennende krim.

fredag 22. mai 2020

"Etter slutten" av Clare Mackintosh

Etter slutten
Clare Mackintosh
Roman
384 sider
Oversatt av Ulrik Farestad
Cappelen Damm
2020

Britiske Clare Mackintosh er frilansjournalist, blogger og forfatter. Hun jobbet tolv år i politiet, før hun i 2011 bestemte seg for å skrive på heltid. Det var en tragisk sak fra tiden i politiet som inspirerte henne til å skrive gjennombruddsromanen "Jeg lar deg gå", som fikk overveldende mottakelse internasjonalt og ble kåret til Theakston Old Peculier Crime Roman of the Year i 2016. Både Clares andre og tredje roman, "Jeg ser deg" og "La meg være", toppet bestselgerlisten i Sunday Times. De tre krimromanene hennes er alle valgt ut til Richard & Judy Book Club, og oversatt til over trettifem språk. Clare Mackintosh bor i Nord-Wales med mannen sin og deres tre barn.

Max og Pip Adams har et slikt forhold som alle ønsker seg. De elsker og støtter hverandre, og har det veldig bra sammen. De er ganske enkelt det perfekte paret og lykken er total når de får sønnen Dylan. Imidlertid viser det seg tidlig at Dylan lider av en aggressiv form for hjernekreft. I en alder av tre år har han alvorlig hjerneskade og er veldig syk. Døgnet rundt dreier foreldrenes liv seg om sykehusbesøk, behandlinger og tilpasninger.

Én dag får de en svært tung beskjed: Dylan vil aldri kunne leve noe som er i nærheten av et fullverdig liv. Max og Pip står plutselig overfor den viktigste avgjørelsen de til nå har fattet i livene sine. Og for aller første gang, er de helt uenige. De vil ikke det samme.

Men hvis ikke Max og Pip kan enes, må en dommer trå til og ta en beslutning om hva som er det beste for Dylan.

Max og Pip glir lenger og lenger fra hverandre, mens avgrunnen er i ferd med å åpne seg under dem.

"Etter slutten" er en vakker, trist og gripende roman om kjærlighet, respekt, håp og den dypeste fortvilelsen.

Jeg visste at denne boken ville by på en emosjonell berg- og dalbane tur, men jeg var ikke helt forberedt på at den ville få meg til å gråte. "Etter slutten" er faktisk en av de tøffeste og mest hjerteskjærende romaner jeg har lest på lenge.

Clare Mackintosh skriver godt, og er utvilsomt en dyktig forfatter. Derfor overrasker det ikke meg at hun evner å skape troverdige karakterer som er fanget i et mareritt.

Romanen følger primært Max og Pip og undersøker hvordan de på sine ulike måter takler det å ha et veldig sykt barn, og hvorfor de ser så annerledes på ting. Max trenger å tjene penger, så han fortsetter å gå på jobb, ofte innebærer dette mye reisevirksomhet, men han tenker alltid på familien sin. Pip har gitt opp alt for å være med Dylan. Hun er på sykehuset dag og natt, hun spiser ikke, hun sover ikke, og erfarer på daglig basis hvor syk han egentlig er. De elsker ham begge, selvsagt, og ønsker det som er best for Dylan. Men siden Max og Pip har hatt så ulike opplevelser av sykdommen hans, er de ikke i stand til å bli enige når tiden er inne for å ta den endelige beslutningen.

Boken stiller flere høyst relevante etiske spørsmål. Max mener at ethvert liv er verdt å leve, også et der Dylan vil være alvorlig hjerneskadet. Han føler at Dylan fremdeles vil kunne føle litt glede, og kjærlighet fra foreldrene, og at enhver ekstra tid de vil få med ham, ville være verdt behandlingens strenge forhold. Pip er uenig. Hun mener at sønnen allerede har lidd nok, og synes ikke at sønnen burde holdes i live i en tilstand der han ikke er i stand til å leve et fullverdig liv. Hun vil ikke at han skal ha mer smerter. Så hvem av dem har rett? Jeg tror man kan diskutere dette i en evighet og fremdeles ikke komme opp med noe fornuftig svar. Så hvordan kan en dommer i det hele være kapabel til å ta en avgjørelse?

"Etter slutten" er både en tankevekkende og konfronterende bok, og den utfordret til og med noen av mine egne oppfatninger. Det er en trist og til dels deprimerende historie som fortelles, så hvis du er av det følsomme slaget, må du være klar over at det kan bli en tøff leseopplevelse. Jeg likte at Mackintosh var i stand til å presentere de to foreldrenes forskjellige synspunkter på en ikke-partisk måte. Hun lar heller oss lesere reflektere over begge alternativene uten å styre oss i retning av hennes egne meninger. Mange forfattere som skriver om vanskelige tema, gjør det ofte med en agenda, noe som i dette tilfellet var forfriskende fraværende. Dermed kunne jeg forstå både Max og Pip og hvorfor de følte slik de gjorde.

Boken følger Max og Pip i to forskjellige versjoner av den samme gripende og mangefasetterte historien, men vi får også høre fra en av Dylans leger, Leila. Det er med på å vise den menneskelige siden av det medisinske fagpersonellet som ivaretar et barn med alvorlig sykdom, og at de ikke forblir upåvirket av sine pasienters skjebne.

Som tittelen antyder, fokuserer bokens andre halvdel på tiden etter slutten, det vil si etter Dylans død. To forskjellige versjoner, bestemt av en dommers kjennelse, blir som nevnt utforsket. Det er et smart "alternativ univers"-konsept som dessuten viser at livet vil fortsette, selv om Dylans død kan virke som slutten på livet slik Max og Pip som foreldre kjenner det.

Det merkes for øvrig at Clare Mackintosh har investert mye følelser i denne romanen, og i følge etterordet har hun faktisk selv vært gjennom en lignende situasjon. Hennes erfaring tilfører boken en dybde den ellers ikke ville ha hatt.

"Etter slutten" er kanskje ikke en lettlest roman, men den er så imponerende at jeg er glad for at jeg fikk mulighet til å lese den. Jeg vil så absolutt anbefale boken, men ha for all del en serviett eller to i nærheten, når du skal lese den. Det er nemlig vanskelig å holde tårene tilbake.

torsdag 14. mai 2020

"Den endeløse stranden" av Jenny Colgan

Den endeløse stranden
Jenny Colgan
Roman
400 sider
Oversatt fra Hege Frydenlund, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
Lesetid
2020

Jenny Colgan er forfatter av utallige bestselgende romaner. Hun er født i Skottland og har bodd i London, Nederland, USA og Frankrike. Til slutt valgte hun det fuktigste av alle disse stedene og bor nå rett nord for Edinburgh med mannen Andrew, hunden Nevil Shute og tre barn. Hun liker kaker, Doctor Who, varme bad, Converse-sko og veldig lange bøker. Du kan lese mer om Jenny på nettsiden og Facebook-siden hennes, eller følge henne på Twitter: @jennycolgan.

"Den lille øya i Havet" er en sjarmerende romanserie av den britiske bestselgerforfatteren Jenny Colgan. Bli kjent med den unge kvinnen Flora som forlater det hektiske livet i London og åpner kafé i hjembyen på den skotske øya Mure.

"Den endeløse stranden" byr på et kjært gjensyn med den lille skotske øya Mure og hovedpersonen Flora MacKenzie.

Det har gått en liten stund stund siden den første boken i serien, "Velkommen til Floras kafé", og Flora har sakte begynt å tilpasse seg livet på Mure, øya som hun forlot i sin ungdom. Å bytte ut hektiske London med uendelige strender og vakker natur kjennes helt rett. Kafeen hun driver i det rosa huset ved stranden, er blitt en suksess. Det samme kan ikke helt sies om forholdet mellom Flora og hennes tidligere sjef Joel. Selv om lidenskapen er der, virker han fjern og Flora har begynt å tvile. Hvordan kan hun trenge gjennom skallet hans og bygge en fremtid med en mann som nekter å slippe henne inn i livet sitt?

Men hvorfor er det så vanskelig å komme ham inn på livet? Og hvorfor virker det som om han skjuler noe for henne? Det blir ikke enklere av at han er travelt opptatt med det ene oppdraget etter det andre, og må derfor ofte dra på forretningsreise til New York.

Samtidig har Floras bestevenninne Lorna fått varme følelser for den lokale legen, Saif. Han flyktet fra det krigsherjede Syria og etterlot seg både kone og barn i hjemlandet. Dessuten har han måttet kjempe hardt for å vinne øyboernes tillit. Men alt endres når han får en sjokkerende beskjed...

Mens de kalde mørke nettene blir til lange, lyse dager, kjemper de to venninnene med å få kontroll på livene sine. Spørsmålet er om det er mulig å finne lykken på den lille, forblåste øya langt mot nord.

Å lese en Jenny Colgan-bok fyller meg alltid med tilfredshet. Jeg vet at historien vil appellere til meg, at dialogene både er morsomme og seriøse, og at jeg vil like karakterene. Jeg bare vet det! Og den spådommen slo ikke feil denne gangen heller.

Vi ble kjent med karakterene i "Velkommen til Floras kafé", og jeg vil derfor anbefale deg å lese den boken først.

For øvrig er det lett å plukke opp tråden igjen, for "Den endeløse stranden" begynner der den forrige boken i serien endte.

Jenny Colgan beskriver livet på øya Mure med en smittsom varme, men det er også mørke undertoner som gir historien enda en dimensjon. Øyboerne har alle sitt å stri med, og ingenting synes å komme til dem på den enkle måten. Det er akkurat det som gjør denne boken så leseverdig, for hadde hun kun skildret en rosenrød og virkelighetsfjern drømmetilværelse, hadde den ikke hatt samme appell. Colgan skaper i stedet mysterier og problemer som karakterene må overvinne, noe som gjør historien interessant og øyboerne enkle å relatere seg til. Noen ganger gjør hun det imidlertid nesten uutholdelig vanskelig for dem, men det er også det som gjør boken til noe mer enn bare en ordinær feelgood. De tiltalende og forseggjorte miljøene som handlingen foregår i, gjør i tillegg boken vanskelig å mislike.

Som forfatter er Jenny Colgan også eminent god til å beskrive mennesker og ikke minst mellommenneskelige relasjoner.

Som i hennes andre romaner blir man godt underholdt, og boken er vanskelig å legge fra seg. Jeg likte i hvert fall den varmen og medfølelsen som hvilte over fortellingen, og som medførte at jeg rett og slett måtte vite hva som ville skje.

Noe jeg tidlig la merke til, var at denne boken er langt mer alvorspreget enn de andre bøkene jeg har lest av Colgan. Ikke at de andre bøkene på noen måte er overfladiske eller uten alvorlige øyeblikk. I denne har vi Floras egne situasjoner, men det er flere andre gripende øyeblikk som angår både hennes familiemedlemmer og venner.

"Den endeløse stranden" får mine varmeste anbefalinger. Det er en bok som garantert vil bevege deg dypt.

Jeg håper at det minst kommer en bok til i denne serien!

Min anmeldelse av "Velkommen til Floras kafé":
https://heartartpaintingandlyrics.blogspot.com/2019/09/velkommen-til-floras-kafe-av-jenny.html