lørdag 18. november 2017

"Hun takket gudene" av Jussi Adler-Olsen

Hun takket gudene
Jussi Adler-Olsen
747 sider
Thriller
Oversatt fra dansk av: Erik Krogstad
Aschehoug
2017

Jussi Adler-Olsen (f. 1950 i København) har gjort stor suksess verden over med bøkene om Carl Mørck og Avdeling Q. Han er blitt tildelt en rekke internasjonale priser for serien, som utgis i 42 land. "Kvinnen i buret", "Fasandreperne" og "Flaskepost fra P" har allerede hatt kinopremiere, og flere andre av Adler-Olsens bøker er solgt til filmatisering. I tillegg til bøkene om Avdeling Q har Adler-Olsen skrevet tre frittstående thrillere, "Alfabethuset", "Washingtondekretet" og "Hun takket gudene".

Det er en kjensgjerning at internasjonale firmaer utgjør en maktbalanse i seg selv, og at selv små terroraksjoner vil kunne rokke ved aksjekurser på samme måte som en industrileders død vil kunne gjøre det. Slike ting snakkes det lite om. Men hva ville skje dersom skruppelløse, mektige personer eller grupper begynte å anvende firmaknusing som et politisk maktmiddel? Det er blant annet det denne boken handler om. Det og en rekke faktiske hendelser som fikk stor innflytelse på verdenshistorien, pluss en rekke faktiske begivenheter hvis årsak vi ikke kjenner, men hvor nye, mulige årsaker blir trukket frem.

"Hun takket gudene" utspiller seg i 1996. Året da Bob Dale ble gruset av en velopplagt Bill Clinton, som ennå ikke var blitt kompromittert av en viss miss Lewinsky. Året da det var relativt rolig etter fredsavtalen i Bosnia, og det ennå var bevegelse i fredsprosessen i Israel til tross for det nylige mordet på Yitzhak Rabin. Året da den kurdiske KDP-lederen Barzani kontaktet Saddam Hussein og ba ham rense Kurdistan for rivaliserende grupper. Det var et år med mange bortgjemte notiser.

Peter de Boer er født i Indonesia, men oppvokst i Holland, i skyggen av en despotisk far. Nå er han en vellykket forretningsmann med base i Amsterdam. Peter er en "firmaknuser" som ikke skyr noen midler for å diskreditere eller på andre måter knuse firmaer med konkurser og avvikling som resultat.

Da den irakiske etterretningstjenesten ber Peter om å knuse et stort vestlig konsern, kommer han i et enormt dilemma. Men Peter blir truet med avsløring av sin egen gåtefulle fortid, og føler seg tvunget til å ta oppdraget.

Peter de Boers motsetning er Nicky Landsaat. Hun er en ung kvinne med røtter i Indonesia. Hennes oppvekst har vært preget av en voldelig og fordrukken far, en beskjemmet Indonesisk mor, og en bror og søster som henholdsvis er tyv og prostituert. Nicky har bodd i det samme huset, i en av Amsterdams ghettoer, i alle sine syvogtyve år. I slike tilfeller er det nærliggende å tro at Nickys skjebne er fastlagt på forhånd, men hun har definitivt andre planer med livet sitt. Nicky vil bryte de negative familiemønstrene. Hun jobber hardt og tjener selv penger til sin utdannelse. Hun går ut av studiene med toppkarakterer, og etter hvert kommer hun seg inn som trainee i Christie N.V, Peter de Boers firma.

Plutselig er Peter og Nicky virvlet inn i et spill på liv og død om en hittil ukjent form for terrorisme.

"Hun takket gudene" er en omfangsrik, actionpakket og velskrevet roman. Det er også tydelig at det ligger et stort arbeide i researchen. Historien er nemlig flettet sammen med virkelige hendelser, noe som bare gjør historien enda mer lesverdig. Bakerst i boken er det et register over faktiske personer som er nevnt i romanen, samt et utvalg av autentiske begreper/begivenheter som er brukt eller nevnt i historien.

Historien beveger seg i et høyt tempo og er sjelden kjedelig. Det i seg selv er godt gjort, med tanke på at boken har mer enn syv hundre sider. I en svært effektiv fremstilling med velfungerende handlingsskapende kryssklippingsteknikk, forteller Jussi Adler-Olsen en spennende, men ikke usannsynlig historie. Og til tross for mange karakterer og sidespor, synes jeg at selve handlingsforløpet henger brukbart sammen.

Det synes åpenbart at Jussi Adler-Olsen har et budskap han ønsker å formidle med denne boken: En historie om den mørke skjulte side av samfunnet der lyssky bakmenn lever av å ødelegge andre menneskers, ellers så oppegående forretningsvirksomhet, og en historie om hvordan en annengenerasjons innvandrer opplever at samfunnet snur ryggen til henne mens hun forsøker å kjempe seg opp fra bunnen av samfunnet.

Adler-Olsen tar seg for øvrig god tid med å introdusere sine karakterer. Noe kunne nok ha vært utelatt, men jeg synes at det blir som flisespikkeri å regne. Hans personer fremstår aldri som endimensjonale, men rommer alltid flere fasetter. De gode er ikke bare gode og de onde ikke bare onde. Det er mange måter å se og forstå verden på.

Kapitlene er korte og man følger henholdsvis de to hovedkarakterene og andre involverte i passende intervaller.

"Hun takket gudene" er en bok på godt over syv hundre sider, og derfor ikke noe som kan leses på en ettermiddag. Det kan være små avsnitt i boken som kan virke vel lange, men som thriller er dette en høyst kompetent og ganske så underholdende bok.

torsdag 16. november 2017

"Før og etter Wirkola" av Thor Gotaas

Før og etter Wirkola
- Norsk hoppsport fra 1940 til 1990
Thor Gotaas
Dokumentar
400 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2017

Thor Gotaas (f. 1965) er folkeminnegransker, forfatter og foredragsholder. Han har skrevet 28 bøker, deriblant "Taterne" (2000), "På loffen" (2001), "Først i løypa" (2003), "Skimakerne" (2007), "Løping. En verdenshistorie" (2008), "Ørkenen Sur" (2010), "Femmila. Skisportens manndomsprøve" (2013), "Birken" (2015) og "Mitt liv som middels langrennsløper " (2016).

"Før og etter Wirkola" lar oss huske begeistringen over skihopperne Torgeir Brandtzæg, Bjørn Wirkola, Lars Grini, Johan Sætre og Roger Ruud, for å nevne noen, men også nedturene.

Thor Gotaas har en lang tradisjon for å skrive gode og grundige bøker om skisport, og denne boken er ikke noe unntak.

Den handler om skihopping i Norge fra 1940 fram til 1990, før den moderne V-stilen. Dette var hoppsportens storhetstid i Norge. Nesten alle norske gutter drømte om å bli gode skihoppere, og det fantes tusenvis av hoppbakker rundt om i landet.

Å hoppe på ski var nemlig i mange år selve definisjonen på norskhet.

Men det gikk slik mange skeptikere forutsa i 1950-årene, at større bakker ville gjøre sporten mer eksklusiv og mer sentralisert, som i andre land.

Bare i Norge har skihopping vært en bred folkesport. Derfor har også nedgangen i antall utøvere vært stor prosentvis. I 2013 var det kun 367 nordmenn som løste lisens til hopp og kombinert, altså deltok i renn.

Også mange bakker er med årene blitt borte. I bygder og byer der det tidligere krydde av hoppbakker, er det ingen igjen. Sporten foregår i sentraliserte anlegg. Selvbygde snøhopp er sjeldent å se. Barn og ungdom har mange andre fritidstilbud og nesten all idrett er i dag organisert. Det er flere tiår siden det å bygge en hoppbakke med snøhopp var en norsk allemannsaktivitet.

Likevel har Norge hevdet seg bra fra 1990-årene og gjør det fortsatt på 2000-tallet. Nå har vi omtrent like mange aktive skihoppere som Østerrike, og fortsatt flere enn andre nasjoner. Jenter og kvinner har kommet med i sporten, også i internasjonale renn. Det har skjedd i V-stilens tidsalder, etter tiden for denne boken.

I gamle dager hoppet man, V-stilen forsterket elementet av å fly og flyte i luften. På Wirkolas tid dominerte lårkraftige atleter, ofte små plugger, som skjøt ut fra hoppkanten som prosjektiler. Fra Matti Nykänens tid har derimot beintynne utøvere dominert. Kropper som lettere kan fly på ski med dresser som gir optimal fart og luftseilas.

På typisk menneskelig vis - og særlig i toppidrett - ble utviklingen drevet fremover gjennom konkurranse, nysgjerrighet og trang til å overgå hverandre. Enten det gjaldt lokal, nasjonal eller internasjonal rivalisering.

Gjennom hele 1900-tallet kom det stadig nyvinninger innen ski, smurning og bekledning. For å henge med i teten måtte eliten ha det beste. Bedre utstyr var også en måte å ta igjen og skaffe et forsprang på.

Likevel er mye konstant i hoppsporten. Stadig større bakker og tøying av rekorder gjør skihopping til noe av det mest ekstreme innen idrett, med små marginer som gir store utslag. Som er krevende å utføre perfekt og fascinerende å se på.

I bokarbeid har Gotaas tidligere streifet innom emnet skihopping i flere lokalhistoriske verker og funnet gull. For det ligger en skatt begravd i skihoppingens historie. Det var selve vintergrenen for flere generasjoner av nordmenn og samlet mange tilskuere overalt i landet. Ski er nasjonalsport i Norge og skihopping oppsto her.

"Før og etter Wirkola" er basert på skriftlige og muntlige kilder, der Gotaas' mål har vært å få frem mest mulig nytt om gammelt. Jeg synes han har lykkes godt med det.

Til sammen har kildene fortalt Gotaas om hele den omtalte perioden - 1940 frem mot 1990 - og de har vært hoppere, ledere, dommere eller ektefeller til de aktive. Som i alle idrettsgrener sirkulerer det mange historier og anekdoter blant tidligere aktive, mer eller mindre sanne. Det er selvfølgelig en forfatters oppgave å luke ut det grovt overdrevne og feilaktige. Men som folkeminnegransker er det også for forfatteren interessant å vite hvilke historier som har overlevd, fordi det røper mye om hva man er opptatt av.

Norsk skihopping fra 1940 til V-stilens innflyvning - altså frem til 1990-årene. Den perioden er fortsatt mulig å løfte frem via muntlige kilder, gamle og litt yngre skihoppere. Gotaas' hensikt med boken har vært å få utøvernes egen versjon av sporten. Også få dem til å røpe anekdoter som journalister ikke har fanget opp og servert i artikler. Både det hverdagslige og historiene de liker å fortelle hverandre. Hoppsportens folklore.

Norge og nordmenn vies mest plass, men Gotaas streifer selvsagt innom mange utlendinger og tar også med viktige impulser i hoppsporten fra ulike nasjoner. To hoppere utenfra Norge er viet egne kapitler; Toni Innauer og Matti Nykänen. Førstnevnte fordi han var forfatterens personlige favoritt og Nykänen fordi han er en av hoppsportens største legender.

Her er de kjente og ukjente historiene om alle stjernene - Bjørn Wirkola, Toralf Engan, Torgeir Brandtzæg, Roger Ruud, Per Bergerud og mange andre. Her er også mange artige personligheter og pussige episoder fra skihoppingens vågale verden, slik de aldri før er blitt servert i bokform. I kjent stil formidler Gotaas utøvernes versjon av sporten sin og får dem til å røpe hittil ukjente anekdoter og minneverdige øyeblikk. Boken er skrevet med Gotaas' blikk for det seriøse og kuriøse, ikke bare for prestasjoner som ga store pokaler og gjeve medaljer, men også for skihoppingens sjel.

Her er også farge- og svart/hvitt bider av god kvalitet på mange av sidene.

Vekten ligger naturlig nok på norske suksesser, og dem er det mange av. Nederlagene er derimot ikke så iøynefallende.

Boken er godt researchet og velskrevet. Det gjelder for detaljene, men også den store oversikten.

Portrettene og de gode historiene om hopperne og deres bedrifter fra 1940 til 1990 vil være hyggelesning for både yngre og eldre sportsinteresserte nordmenn.

Å lese boken bringer tilbake minner, gode og dårlige. Men dette er ikke bare historien om de beste skihopperne Norge har fostret opp, det er også en innføring i den norske mentaliteten. Den er dessuten full av anekdoter og levende beskrivelser.

Hvis du i det minste er interessert i skihopping eller norsk kultur (eller begge deler), så les denne boken!




"Pastor Viveka og hundreårsjubileet" av Annette Haaland

Pastor Viveka og hundreårsjubileet
Annette Haaland
Roman
295 sider
Oversatt fra svensk av Einar Blomgren MNO
Bazar Forlag
2017

Annette Haaland er lærer på en folkehøgskole, og har også vært pastor. Hun debuterte med "Pastor Viveka og giftmordene", og "Pastor Viveka og hundreårsjubileet" er bok nummer to i serien.

Bøkene har solgt over 100 000 eksemplarer i Sverige.

Jeg var aldri i tvil om hva jeg ville få i "Pastor Viveka og hundreårsjubileet". Jeg forventet en interessant krimgåte, men også feelgood. Jeg forventet utfordringer, men også en lykkelig slutt. Jeg forventet hygge, men også humor. Jeg fikk alt dette, og mer til.

Innbyggerne i Gamla Enskede forbereder seg til jubileumsfest. De fleste vil ha jubileet på julemarkedet som er tradisjon i Enskede. Da pyntes det, og hele området mellom T-banen og ned til skolen er fullt av boder med hjemmebakst,

julegodterier, sølvsmedvarer og alskens håndverk, smykker, salami og skinke, julepynt, hjemmelaget syltetøy, kunst, varme pølser, morsomme luer, saueskinnsprodukter og så videre, alt i en salig røre. Bakeriet, Kirkevillaen, Tantenes altmuligbutikk, urmakerforretningen, interiørbutikken og bokhandelen er så klart åpne, og i Vivekas kirke har de kafé. Til det baker hele menigheten, ikke minst de gamle damene.

Ingenting kan vel passe bedre enn å ha jubileet under julemarkedet, det er alle enige om.

Likevel er man uenige på enkelte punkter, bl.a. når det gjelder salg av kaker og kaffe. De gamle damene vil nemlig bake kaker som de ønsker å selge til inntekt for kirken, mens det underlige ekteparet Sylvester og Jeanette Anker i Enskedes største villa vil sponse alt og invitere alle på mat og kaffe.

De gamle damene er sinte og synes ekteparet Anker prøver å kuppe jubileet med sin idé om å sponse allting. For hvis herr og fru Anker skal invitere alle på mat og kaffe, hvem skal da komme inn dit på deres kafé og handle?

Samtidig går Viveka på kurs for å lære seg å uttrykke følelsene sine på en nyansert og balansert måte, men dessverre går ikke det så bra: Hun må fortsatt navigere seg frem gjennom flere bekymringsfulle situasjoner.

Som om Viveka ikke har nok å tenke på allerede, har ektemannen Pål begynt å ukependle til København. Dessuten viser datteren Felicia, som har fylt fjorten år, tydelige tenåringstendenser.

Foruten det er noen av innbyggerne i Gamla Enskede svært så mistenksomme overfor de som bor i Dalen.

Dalen er Enskedes egen ghetto. Noen vil i hvert fall si det. Sosiale problemer. Barn som trakasserer andre barn. Ungdomsgjenger. Narkotika.

Det nært forestående hundreårsjubileet har fått menigheten til å gå i seg selv. Hva har de gjort for området i årene de har eksistert? Kan de gjøre noe i dag, ut over det de allerede gjør? Menigheten synes at de burde prøve å få kontakt med ungdommer som er på vei i feil retning.

Menigheten har derfor startet opp prosjektet "Elsk Dalen". Det går ut på at de skal begynne med kafékvelder i kirken, prøve å få kontakt med ungdommer i Dalen og invitere dem til kafeen. Dette skal skje på mandags- og fredagskveldene.

Likevel melder tvilen seg. Hva skal de gjøre hvis kirken blir full av halvkriminelle ungdommer? Tenk om det blir bråk?

Viveka har åpenbart mye å tenke på. Så plutselig bir Sylvester Anker, mannen i ekteparet som ville sponse dem med mat og kaffe, funnet død i parken. Noen har etter alt å dømme tatt livet av ham. Dermed settes konfliktene i det lille lokalsamfunnet på spissen.

"Pastor Viveka og hundreårsjubileet" er en sjarmerende, feelgood krim uten for mye blod og grusomheter.

Boken er velskrevet og lettleselig. Språket er tidvis humoristisk, og det er vanskelig å la være å le når man leser.

Likevel har boken dybde og følelser.

Selve krimgåten er kanskje ikke så spesiell. Derimot er skildringen av de ulike karakterene og relasjonene dem i mellom meget gode.

Viveka er så definitivt en karakter det er lett å like. Likeså er det lett å leve seg inn i hennes ulike hverdagslige bekymringer. Det er nok fordi hun er som meg; hun har problemer med å si i fra og vil hjelpe andre mennesker hele tiden. Viveka synes derimot å være en dyktig pastor. Hun er nemlig flink til å få menighetens medlemmer til å føle et medansvar for det som foregår i kirken, og få dem til å bevege seg i samme retning.

Utenom Viveka møter vi en stor og broket forsamling av karakterer. De fremstår som mennesker først og fremst - og med gjenkjennelige personlige problemer, som vel og merke aldri blir irrelevante for selve historien. I stedet får det oss til å ta dem på alvor - som man hadde gjort, om man møtte dem i det virkelige liv.

For øvrig beskriver Haaland dem med kjærlighet og varme, men også med humor og nysgjerrighet.

"Pastor Viveka og hundreårsjubileet" er drivende underholdende, gapskrattende morsom og full av uventede hendelser.

Er du på jakt etter en annerledes krimroman, iblandet litt feelgood og en stor porsjon humor, så er dette definitivt en roman du ikke kan komme utenom.

En anbefalelsesverdig bok, som jeg håper mange vil kaste seg over.

Jeg håper også at det kommer flere bøker om Viveka!

tirsdag 14. november 2017

"Dømt til døden i Kongo" av Fredrik Græsvik

Dømt til døden i Kongo
- Historien om Tjostolv Moland og Joshua French
Fredrik Græsvik
Sakprosa
272 sider
Kagge Forlag
2017

Fredrik Græsvik har jobbet i TV2s utenriksavdeling siden 1994, og var i flere år kanalens utenrikssjef. Græsvik har mottatt nasjonale og internasjonale priser for sine TV-reportasjer. Han har laget to dokumentarfilmer om Tjostolv Moland og Joshua French. Tidligere har han utgitt fem bøker, senest "Flukten" i 2016.

Ti minutter over midnatt på Norges nasjonaldag, 17. mai 2017, lettet et ambulansefly fra N'djili-flyplassen, som ligger utenfor Kongos hovedstad Kinshasa, med kurs for Norge. Om bord befant det seg en norsk 35-åring som hadde tilbrakt over åtte år i fengsel. Etter å ha vært fange i 2930 dager var han omsider på vei hjem. Senere samme dag, kom den offisielle bekreftelsen på at Joshua French var trygt hjemme i Norge. Endelig var dette årelange kaoset slutt.

Utenriksminister Børge Brende kjente stor glede over at saken var løst, og tenkte at et menneskeliv nå var reddet.

Kongo-saken hadde nemlig ridd norske myndigheter som en mare over lang tid, og var mye mer enn en ordinær konsulærsak. Derfor valgte statsminister Erna Solberg selv å formidle budskapet til det norske folk om at Joshua French var fri. Dessuten var det knappe fire måneder til neste stortingsvalg, og ingen grunn til å være beskjeden med formidling av gode nyheter.

"Dømt til døden i Kongo" er boken om to unge norske menns tragiske eventyrreise gjennom et av Afrikas farligste områder, slik den har blitt fortalt Fredrik Græsvik av et stort antall kilder. Alle scener, replikkvekslinger og tanker har han enten selv vært vitne til, eller fått gjenfortalt av disse kildene.

Fredrik Græsvik har dekket Kongo-saken helt siden 12. mai 2009, den dagen nyheten om at to nordmenn var mistenkt for å ha drept sjåføren utenfor Kisangani ble kjent. I arbeidet med to dokumentarfilmer og et hundretalls reportasjer for TV2 Nyhetene foretok han flere reiser til det sentralafrikanske landet, og kom tett på flere av de involverte.

Tjostolv Moland og Joshua French var sultne på livet og klare for eventyr. 27. april 2009 kjørte de over grensen fra Uganda til Kongo. Noen dager senere befant de seg i et mareritt.

I denne boken gir Græsvik oss en grundig skildring av hele den høydramatiske historien: de fatale skuddene på den afrikanske sjåføren Abedi Kasongo, de absurde rettsakene, dødsdommene - og de endeløse dagene i kongolesisk fangenskap, der Tjostolv Moland tok sitt eget liv i 2013. Fortvilet kjempet familiene for å få dem hjem, og norske diplomater spilte høyt for å få fangene ut av Kongo.

Græsvik forteller at han har hatt rundt hundre timer med samtaler med Tjostolv og Joshua, i Kongo og på telefon. Noen ganger snakket de om alt og ingenting. Andre ganger i detalj om reisen inn til Kinsangani, omstendighetene rundt drapet på sjåføren og oppholdet i fengselet. Over en lang periode snakket de sammen minst annenhver uke, men etter hvert satte sykdom hos de to dødsdømte nordmennene en stopper for dette. Fordelen med å kunne ha lange samtaler med dem man er satt til å dekke er åpenbar, ulempen at han over tid opparbeidet stor sympati for den vanskelige situasjonen de hadde havnet i. For Græsvik har det derfor vært emosjonelt krevende å jobbe med denne saken.

Videre blir vi fortalt at både diplomater og politikere, først og fremst norske, men også kongolesiske har stilt opp for å fortelle om dramaet som utspant seg i forsøkene på å finne en løsning i saken. Etterforskere og advokater har også latt seg intervjue. Under en reise i Israel sommeren 2017 ble Græsvik satt inn i sakens til nå ukjente perspektiv, i samtaler med svært troverdige kilder som fortalte om et historisk sterkt bånd mellom den jødiske staten og Norge. Et forhold som ikke utelukkende stiller Norge i et godt lys.

I Israel er det i dag en utbredt oppfatning at man kan takke landets arsenal av kjernefysiske våpen for at fiendtlige land i regionen ikke for lengst har utslettet den jødiske staten.

Nå var det på høy tid med en gjentjeneste til landet som hadde hjulpet dem med å utvikle atomvåpen. Norskprodusert tungtvann ble nemlig i sin tid solgt til Israel via den norske motstandshelten fra annen verdenskrig, Jens Christian Hauge. Tidligere president Shimon Peres kontaktet av den grunn den kontroversielle diamantmilliardæren Dan Gertler med håp om at han kanskje kunne bidra til å hjelpe Joshua French ut av kongolesisk fangenskap. Gertler var nemlig god venn av Joseph Kabila, Kongos president. Dessuten, forklarte Peres, var det slik at hvis Israel hjalp Norge med denne saken, ville Israel oppnå både politiske og militære fordeler. Hva slags fordeler han siktet til ut over å styrke vennskapelige bånd mellom Norge og Israel gikk ikke Peres inn på.

Kort tid senere inviterte Gertler med seg den norske diplomaten Tor Wennesland på en reise til Kongo. Presidenten tok imot dem i presidentpalasset for å diskutere situasjonen for den gjenlevende fangen. Kabila forklarte at dette var en svært betent sak fordi den kunne få ubehagelige konsekvenser for ham selv. Han skulle likevel se hva han kunne gjøre for sin gamle venn. Kanskje var det dette sporet som til slutt ga de ønskede resultatene.

Græsvik skriver i etterordet at Kongo-saken er ulik noen annen sak han har dekket over tid. Plutselig har den tatt nye uventede, bisarre eller tragiske vendinger. Denne saken har også vist han hvor vanskelig det er å få tak på sannheten. De samme personene har nemlig fortalt forskjellige versjoner til forskjellige tider. Enten for å forlede intervjuerne, eller fordi sannheten om hva som skjedde har endret seg hos fortelleren etter som tiden gikk.

"Dømt til døden i Kongo" tar oss tett på de to hovedpersonene og kommer med nye opplysninger om spillet som ledet til at Joshua French omsider ble løslatt i 2017. I tillegg gir han leserne en god historisk oversikt over selve landet Kongo; et av verdens mest korrupte land.

Boken er inndelt i tre deler og skrider kronologisk frem. Hver del består av 11-18 kapitler, og alle delene innledes med et kort sitat.

Den inneholder gode og enkle kart, i tillegg til en egen seksjon for bilder i midten. Det kunne godt vært flere bilder, da det gir visuelle inntrykk som forsterker teksten. Det er for øvrig rikelig med referanser (litteraturliste og sluttnoter er plassert bakerst i boken), og språket flyter godt. Græsvik imponerer med kunnskap og unik formidlingsevne.

Dette er en bok som bør nå mange. Det forutsettes ikke spesiell bakgrunnskunnskap om verken Kongo-saken eller de geografiske områdene som beskrives.

Jeg har uansett hatt stort utbytte av å lese "Dømt til døden i Kongo", og tror det er mange andre som også kan ha noe å lære av den. Boken kan derfor anbefales på det sterkeste.

onsdag 8. november 2017

"Du er sterkere enn du tror" av Björg Thorhallsdottir

Du er sterkere enn du tror
Björg Thorhallsdottir
Selvutvikling
160 sider
Aschehoug
2017

Björg Thorhallsdottir (f. 1974) er en av landets mest populære kunstnere. Hun er kjent for vakker grafikk som har en egen evne til å berøre. Björg er en ettertraktet foredragsholder, og hun inspirerer mennesker til å leve det livet de egentlig drømmer om. I 2006 etablerte hun Hjertefred på Allehelgensdagen som har vokst til å bli en landsforening og i dag arrangeres over hele landet. Björg har skrevet flere bøker som alle er bestselgere. I 2017 er hun fast spaltist i magasinet Tara.

Ved å by på egne livserfaringer i bilder og tekst ønsker hun å gi folk mot til å være seg selv og tørre å følge drømmene sine.

Med "Du er sterkere enn du tror" inviterer vår alles Bjørg oss inn i hennes verden, gjennom bilder hun gjennom ca. 16 måneder har lagt ut på Instagram. Hun formidler bakgrunnen til at nettopp dette bildet ble til. Det er ikke

slik at bildene alltid blir til i atelieret hennes. Til det, er kunstneren, forfatteren og artisten altfor ønsket. Eller, opptatt om du vil.

En del av livsreisen handler om å bli kjent med seg selv, og stadig utvikle seg som menneske. Når vi deler med andre, lærer vi også noe om oss selv. Björg inspireres kontinuerlig av den verden og de mennesker hun møter på sin vei. Derfor velger hun å leve et liv uten maske, og deler sine gleder og sorger gjennom fargene som passer til dagen hennes.

Ta deg gjerne tid til å studere hvert enkelt bilde, slik jeg har gjort. Fordi, det kan formidle noe helt spesielt til deg, som ord ikke kan. Vi mennesker lever parallelle liv, og deler ofte de samme følelsene og erfaringene i livet. Det er nok derfor så mange kjenner seg igjen i bildene til Björg.

I utgangspunktet er dette en kunstbok, men her det er også mye inspirasjon å hente på det rent personlige plan.

"Du er sterkere enn du tror" er nemlig en bok som er skrevet med hjertet. Den avtegner et tverrsnitt av Björg, gjennom nevnte tidsrom. Den har stor innlevelsesevne i sitt stoff, men er i tillegg fascinerende å lese. Boken kan dermed leses som en ren opplevelse eller som en kunstbok.

For dette er en usedvanlig bok som gir opplevelser både visuelt og språklig. Den oppleves aller best når man tar seg god tid.

Dette er en bok som ligger fremme på stuebordet. En nytelse og inspirasjon!

Nok en praktbok har blitt til. Dette må være noe av det aller beste som Björg har gitt ut.




onsdag 1. november 2017

"Et hus uten vinduer" av Nadia Hashimi

Et hus uten vinduer
Nadia Hashimi
Roman
528 sider
Oversatt av Elisabet W. Middelthon
Bazar Forlag
2017

Nadia Hashimis foreldre forlot Afghanistan på 1970-tallet, før Sovjetunionen invaderte landet. I 2002 besøkte forfatteren Afghanistan for første gang. Hun bor sammen med sin familie utenfor Washington D.C, der hun jobber som barnelege.

Nadia Hashimi debuterte med "Perlen som sprengte skjellet", som ble en internasjonal bestselger. Også "Når månen står lavt" ble en stor suksess. "Et hus uten vinduer" er hennes tredje roman for voksne.

En sjelden gang støter jeg på en forfatter som skriver så fengslende og medrivende at det å lese boken ferdig gjør litt vondt. Nadia Hashimis roman "Et hus uten vinduer" er en av disse sjeldenhetene.

Zeba bor i en fjerntliggende landsby i Afghanistan. Hun er en pliktoppfyllende kone og mor, men hennes ekteskap er i ferd med å bli en knallhard påkjenning. Hennes en gang så elskende ektemann, Kamal, har i årenes løp nærmest gått i

oppløsning. Han har humørsvingninger og behandler henne på et svært så nedlatende vis. Ikke bare forsømmer han familien, han drikker også bort pengene de skulle ha brukt på mat.

Én dag blir Kamal funnet drept med øks i gårdsrommet. Zeba er i sjokk, men ikke i stand til å gjøre rede for hva hun gjorde på det tidspunktet han døde.

Zeba blir anklaget for mordet og arresteres. For hennes egen sikkerhets skyld, settes hun raskt i kvinnefengselet Chil Mahtab, i provinshovedstaden. Politisjefen vet nemlig at landsbyboerne vil komme til å hevne Kamals død.

I fengselet må hun dele et rom med tre andre kvinner: Latifa, Nafisa og Mezhgan. Kvinnene i fengselet er tiltalt for alle slags forbrytelser, men mange er der utelukkende fordi de har brutt noen av de sosiale reglene i det afghanske samfunnet, som utroskap, blitt forelsket i feil mann, vært alene med en mann uten tilsyn, osv. Og de fleste av dem har blitt funnet skyldige i å ha påført sine familier vanære.

Mens Zeba venter på at hennes sak skal komme opp for retten, blir hun venn med kvinnene hun deler rom med, og blir etter hvert som en søster for dem.

For kvinnene er fengslet både en straff og en trygg havn der de kan leve tilbaketrukket fra den tøffe verdenen utenfor murene.

Yusuf var en gang en afghansk gutt, men familien emigrerte til USA da han var omtrent tolv år gammel. Nå er han en advokat som har returnert til sitt hjemland og fått i oppdrag å forsvare Zeba. Han har et sterkt engasjement for menneskerettigheter. Men som Afghanistan selv, er klienten hans ikke helt sånn som han forestiller seg. For om ikke saken hennes er vanskelig nok i seg selv, ønsker hun ikke å dele med Yusuf det som hun husker fra den dagen Kamal døde, eller noe om det livet de hadde sammen.

Bøker tar oss til andre steder enn de vi kjenner. De trekker oss bort fra vår komfortsone og lar oss bli kjent med ukjente karakterer og situasjoner. For de fleste nordmenn, er Afghanistan et land vi aldri har besøkt. Det er derimot et sted vi hører mye om på nyhetene. Men vi har lite kjennskap til livet der, særlig i de fjerntliggende landsbyene. Nadia Hashimis nyeste roman, "Et hus uten vinduer", tar oss med til denne delen av Afghanistan.

Boken er velskrevet. Hashimi har ikke bare en engasjerende, men også en lettleselig skrivestil.

Hun skriver ekte og gjennomført, og skaper karakterer med virkelig dybde og stor troverdighet, som drar deg inn i historien og holder deg der. Og som leser bryr man seg ikke bare om Zeba og Yusuf og deres fremtid, men også om livene til de andre kvinnene som deler rom med Zeba i fengselet.

Hashimi gjør en særs god jobb med å bruke de fengslede kvinnene i historien til å vise den generelle ubetydeligheten kvinner kan ha i visse kulturer, og den forskjellsbehandlingen de lider under i alle livets aspekter, men i særdeleshet i rettssystemet. Zebas situasjon er forferdelig på mange plan, og som leser klarer man ikke å være mer trygg på at hun blir behandlet med sann rettferdighet, enn det karakteren selv gjør.

De som er interessert i kvinners rettigheter, spesielt i Afghanistan, vil derfor finne denne historien dynamisk og overbevisende.

Men denne historien er vel så mye Yusuf sin som Zebas. Han dro med sin familie fra Afghanistan, for å leve et bedre liv i USA. Men da han ble eldre, følte han seg tvunget til å reise tilbake til hjemlandet; et kall som fikk ham til å innse at ikke alt var slik han hadde forestilt seg, både på godt og vondt.

"Et hus uten vinduer" er en vakker, men hjerteskjærende bok som jeg vil anbefale alle som liker å fordype seg i en annen kultur.

fredag 27. oktober 2017

"Ulvefellen" av Aslak Nore

Ulvefellen
Aslak Nore
Thriller
374 sider
Aschehoug Forlag
2017

Aslak Nore (f. 1978) er forfatter, skribent og forlagsredaktør. Siden debuten med "Gud er norsk" i 2007 har han markert seg som en av sin generasjons mest interessante forfattere av både sakprosa- og spenningsbøker.

Selv før jeg åpnet romanen, "Ulvefellen", hadde jeg store forventninger: Motstandsbevegelsen i romanform - det kunne ikke være noe annet enn spennende, engasjerende og opplysende. Og la meg bare begynne med å si at disse ble innfridd, og vel så det.

Bokens hovedperson, Henry Storm, er født 12. desember 1915. Han er oppvokst i Oslo, men bodde perioder som barn i Tyskland, og fikk sympati med landet. Faren hans var svært tyskvennlig og antibolsjevikisk. Henry har tidligere vært seiler på internasjonalt nivå og deltok i Olympiaden i Berlin, i 1936. Etter dette fikk han flere tilbud om å studere i Tyskland. Valget falt på Berlin, og i perioden 1937-40 studerte Henry gyroskopteknologi ved den tekniske høyskolen i Charlottenburg, hvor han fikk fremragende karakterer.

Romanen starter dramatisk: Det er desember 1941. Henry Storm befinner seg ved Minusfronten i Øst-Ukraina, hvor han deltar i kampene mot russerne. Henry har frivillig vervet seg til Waffen-SS' utenlandske kampavdeling Regiment Nordland. Han tror på kampen mot bolsjevismen og hans nasjonalsosialistiske overbevisning er plettfri.

Når han ligger på feltlasarettet i Rostov, etter å ha blitt såret ved østfronten, hører han tilfeldigvis en tysk lotte fortelle en hysterisk tysk soldat på dødsleiet om et hemmelig vidundervåpen som vil kunne avgjøre krigen i Tysklands favør: Raketter som går fortere enn lyden.

Dekorert med Jernkorset, men desillusjonert, vender han tilbake til Oslo sommeren 1942. Han har mistet troen på nasjonalsosialismen. Han hater nazismen.

Da han via den tyske etterretningsoffiseren Georg Wolff får tilbud om å gjenoppta studiene ved den tekniske høyskolen i Berlin, øyner han muligheten til å gjøre opp for sine synder. Han tar kontakt med motstandsbevegelsen, men møtes med skepsis. Likevel får han i oppdrag å reise inn i Hitlers rike for å finne sannheten om det hemmelige våpenet.

I Tyskland undersøker den fremadstormende SS-offiseren Werner Sorge lekkasjer knyttet til det topphemmelige rakettprogrammet V2 i Peenemünde ved Østersjøkysten. Etterforskningen leder ham etter hvert til Henry Storm. For å stanse nordmannen setter han ut en ulvefelle, i form av den vakre, polske dobbeltagenten, Beatrice Skarbek.

Jakten er i gang, og utfallet av andre verdenskrig står på spill.

"Ulvefellen" er en grundig, gjennomresearchet og overveldende bok med en hovedperson som man bare kan føle sympati for.

Boken er en velkonstruert spenningsroman med et godt og sammenhengende plott - og samtidig får man et godt innblikk i tidsperioden som skildres.

Men dette er ikke en konvensjonell, actionfylt spionroman med ville biljakter og skytegale machomenn. "Ulvefellen" er derimot en elegant, stemningsmettet historie som bruker spionsjangerens medrivende plott til å fortelle en intrikat historie.

Igjen nyter jeg Nores beundringsverdige evne til å konstruere et plott og utvikle sine karakterer. Han retter fokuset mot det puslespillet som skal løses, spenningen og på Henry Storm som romanens drivkraft. Samtidig gir han også sekundære karakterer som SS-offiseren Werner Sorge og den polske dobbeltagenten Beatrice Skarbek adskillige sider.

Karakterene føles levende, og det må sies å være en av bokens største styrker.

Aslak Nore tegner nensomme portretter av mennesker, hvis liv endres av krigen. Og med Henry Storm skaper han en troverdig hovedperson som står overfor nesten umulige moralske valg i et land som styres av en gal inhuman ideologi.

"Ulvefellen" er ekstremt velskrevet, handlingen er skrudd godt sammen, karakterene virker ekte hele veien gjennom og atmosfæren av tidsepoken er så nær og flott at jeg kan føle den helt inn under huden.

Det er en spennende bok, og så omfangsrik og detaljert at den ikke bare vil appellere til den gjengse leser, men også til entusiaster med hang til bøker om spionasje og krigen. Den er så absolutt velresearchet, med litteraturhenvisninger og ordliste, troverdig i sine skildringer, og til tider både rørende og barsk.

Boken er rett og slett enestående historiefortelling, og den må være en av årets leseopplevelser.

Et godt råd: Ta deg god tid til å lese - dette er nemlig en pageturner, som er vanskelig å legge fra seg!