"Julekort fra strandkafeen" av Lucy Diamond

Julekort fra strandkafeen
Lucy Diamond
Roman
279 sider
Oversatt av Hanne Elisabeth Munklien
Aschehoug
2022

Lucy Diamond er født i Nottingham. Hun har bodd og arbeidet en rekke steder i England og Australia, og bor nå i Bath med mann og tre barn. Hun har bakgrunn fra forlagsbransjen og fra BBC, men er nå forfatter på heltid. Til nå har hun skrevet 17 bøker. "Strandkafeen" (2019) var den første som kom ut på norsk.

I "Julekort fra strandkafeen" er tre noveller samlet: "Jul på Strandkafeen", "Gavedryss over Strandkafeen" og "Baby på Strandkafeen".

Tre hjertevarmende og sjarmerende historier med Evie og alle de andre fra kafeen i Cornwall – den perfekte bok når julefreden har senket seg.

Etter en travel sommer på strandkafeen, gleder Evie seg til sin første jul med kjæresten Ed. Snøen har kommet til Carrawen Bay i Cornwall. Store, myke flak har dalt ned fra himmelen og dekket stranden med et melisdryss. 

Hun er fast bestemt på at det skal bli den mest perfekte, romantiske julen noensinne. Koselige kvelder foran peisen, bare de to i fred og fordragelighet. Endelig kan de gjøre ferdig en kokebok med oppskrifter fra kafeen. 

Men freden tar slutt når Eds ekskone plutselig tar kontakt igjen, og så dukker det opp uventede gjester: Eds gretne bror Jake og Evies beste venn Amber, som nettopp fikk hjertet sitt knust. Legg til snøstormer og familiedrama, og det ser ut som julen kommer til å bli litt av en kalkun...

I "Gavedryss over Strandkafeen" er det allerede Evie og Eds andre jul i den lille byen Carrawen Bay. Evies perfekte søster Ruth har meldt sin ankomst. Hun er skilt, og både hun og de tre barna hennes trenger et sted å slappe av. I tillegg må de reise hjem for å være sammen med moren, som fortsatt sørger over farens død. Evies romantiske juleplaner må nok en gang legges på is. Nå må Evie ta seg av alt helt alene, men hun har plutselig blitt så fryktelig sliten hele tiden. 

Det viser seg at det er en familieforøkelse på vei, og i "Baby på Strandkafeen" må Evie både lære seg å ta fri og la andre styre hennes kjære kafé. 

Livet på Strandkafeen blir aldri det samme igjen for Evie og Ed...

Det er blitt skrevet veldig mange feelgood-romaner de senere år, og det er ofte blandede meninger om kvaliteten. 

"Julekort fra strandkafeen" kunne lett ha blitt en banal og forutsigbar roman, men det er den heldigvis ikke. Jeg synes derimot at dette var en søt og til tider svært så underholdende bok, full av julestemning. 

Det er kanskje ikke stor litteratur, men Lucy Diamond har en god penn, og jeg tror at jeg smilte hele tiden mens jeg leste. Beskrivelsene er håndgripelige, karakterene er godt skildret og for det meste autentiske, og tempoet i historiene er ikke for høyt.

Diamond bringer ikke noe nytt til sjangeren, men hennes blanding av humor, sødme og magi er svært sjarmerende.

Hun er dessuten kjempeflink til å skrive slik at man lever seg inn i historiene. Med et smil om munnen gled jeg lett gjennom denne søte romanen og skulle ønske jeg kunne bli der.

Les boken hvis du vil lese en historie du ikke trenger å forholde deg til, men bare kan nyte som en god kopp te med en pepperkake. Det er for øvrig juleoppskrifter midt i boken som du også kan glede deg over.

"Julekort fra strandkafeen" varmet virkelig hjertet mitt og fikk meg i julestemning. Jeg håper å lese om Evie og Ed igjen i en ikke så fjern framtid.

"En dag ved juletider" av Lizzie Byron

En dag ved juletider
Lizzie Byron
Roman
393 sider
Oversatt av Eva Ulven, MNO
Ascheoug
2022

Lizzie Byron er et pseudonym for kritikerroste YA-forfatter Tanya Byrne. Hun er født i London, men bor nå i Brighton med hunden Frida. "En dag ved juletider" er hennes første bok på norsk.

Shell Smith er en populær make-up artist som jobber i kosmetikkavdelingen på Duke & Sons, et ærverdig og glamorøst, familieeid varehus, hvor folk kommer for å se årets juleutstilling og for å møte julenissen. 

Selv om virksomheten blomstrer som aldri før i Shells avdeling, trues varehuset av konkurs med mindre juleomsetningen tar helt av.

Gamle Mr. Dukes barnebarn, Callum, har funnet en kreativ måte å skaffe ekstra inntekter på, uten at Mr. Duke Sr trenger å få vite om det. Et produksjonsselskap ønsker nemlig å benytte det flotte varehuset som kulisse for sin neste store julefilm, og selve filmingen vil finne sted om natten mens varehuset er stengt. 

Når Shell innvies i denne hemmeligheten, forstår hun at det er langt mer ved Callum enn bare et flott utseende. Men når hennes ungdomskjæreste Nick dukker opp, begynner faktisk livet hennes å bli litt vel lik historien til julefilmen som spilles inn på Duke & Sons. 

For selv om Nick knuste hjertet hennes da han sist dro sin kos, merker Shell at gamle følelser vekkes til live. Det blir misforståelser og forviklinger. Men hvem kaprer Shells hjerte til slutt?

"En dag ved juletider" er en hyggelig og romantisk feelgood-roman som inneholder alt det som gjør meg glad og varm inni meg.

Lizzie Byron fanger raskt oppmerksomheten min, og måten hun skriver på er full av overraskelser og ulike stemninger. Jeg vil gjerne lese mer av henne.

Hun skriver også utrolig morsomt, men tar samtidig tak i livets alvor når livet ikke går i den retningen vi forventer eller har planlagt – og det er egentlig helt greit, for livet er ikke alltid bare en dans på roser.

Det er en smule forutsigbart, men samtidig helt fantastisk. For vi kan jo alle trenge en liten virkelighetsflukt nå og da. 

Byron leverer også noen fine personbeskrivelser som når helt inn under huden. Karakterene hennes er sympatiske og menneskelige og dermed relaterbare.

Hovedpersonen, Shell Smith, er talentfull, engasjert og lidenskapelig opptatt av arbeidet sitt. Hun stiller høye krav til seg selv, men er hele tiden redd for ikke å kunne leve opp til dem. På mange måter er hun litt naiv, men likevel tør hun å stå ved sine meninger.

Jeg liker rett og slett å bli absorbert og underholdt av romaner som dette. De inneholder en spesiell underfundighet og humor, men også alvor, dybde og innsiktsfulle betraktninger rundt relasjonene mellom mennesker. Den er feelgood på sitt beste, fordi den har en god balanse mellom moro og alvor og et totalt fravær av selvhøytidelighet.

"En dag ved juletider" egner seg fint til å lese i julen. Den setter kanskje ingen dype spor i hukommelsen, men jeg kan likevel anbefale den på det varmeste. En herlig bok som får deg i godt humør!

"Jul på øyas hotell" av Jenny Colgan

Jul på øyas hotell
Jenny Colgan
Roman
358 sider
Oversatt fra engelsk av Hege Frydenlund, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2022

Den skotske feelgood-forfatteren Jenny Colgan (f. 1972) forener romantikk med humor og hjertevarme. Hun har tidligere bodd i en lang rekke land, men er nå bosatt utenfor Edinburgh med mann og tre barn. Colgan er en internasjonal feelgood-stjerne, og bøkene hennes topper bestselgerlister verden over. Hun fikk tildelt prisen Romantic Comedy Novel of the Year i 2018 for "Velkommen til Floras kafé".

"Jul på øyas hotell" er den fjerde boken i Jenny Colgans serie om Flora MacKenzie og innbyggerne på den skotske øya Mure. 

En hjertevarm fortelling med en god dose intriger og mengder av julestemning.

Flora Mackenzies bror, Fintan, har arvet et stort luksushotell (The Rock) på den lille, koselige øya Mure. Egentlig burde Flora bare gå hjemme i svangerskapspermisjon og være en glad, selvoppofrende mor til lille Douglas. Men sannheten er den at hun kjeder seg, og noen må jo hjelpe Fintan. 

The Rock var opprinnelig et stort herskapshus som var oppført for en velstående lokal familie. Senere ble eiendommen ombygd til hotell.

Det er mye som skal gjøres før hotellet kan åpne til jul. Flora har erfaring fra sin lille kafé, men å drive et hotell viser seg å ikke være så lett som hun først trodde. Med en sørgende eier, en ilter, fordrukken fransk kokk, en norsk rikmannssønn på kjøkkenet, og en smertelig sjenert kjøkkenassistent som rødmer så fort noen snakker til henne, venter katastrofene som tikkende bomber. 

Flora er likevel fast bestemt på at de skal klare å åpne hotellet før jul. Men det er slett ikke alle innbyggerne på øya som støtter dem...

"Jul på øyas hotell" gir et herlig gjensyn med Flora og alle innbyggerne på den lille skotske øya Mure.

Jenny Colgan er en så god forfatter at jeg alltid blir helt oppslukt av historiene hun forteller i bøkene sine.

Og hun skuffer heller ikke denne gangen med å gi sine lesere en gripende historie i en hyggelig setting. 

Selv om du ikke har lest de foregående bøkene i Mure-serien, tror jeg bestemt at du kan lese denne som en frittstående bok, selv om du sannsynligvis vil føle deg mer knyttet til karakterene hvis du har lest de andre.

Jeg liker å bli gjenforent med karakterer for å se hvordan ting har utviklet seg i livene deres. Det gir en følelse av fortrolighet og komfort som passer som hånd i hanske til en juleroman som denne.

"Jul på øyas hotell" er en svært god roman, og jeg ble raskt ferdig med den. 

Jenny Colgan skriver godt og hun blåser liv i sine karakterer, slik at de fremstår som flerdimensjonale og elskelige.

Flere karakterer er også flettet inn i historien og hverandres skjebner, og de er alle med på å sette fokus på de allmennmenneskelige følelsene som til enhver tid gjelder, som for eksempel lengselen etter kjærlighet, behovet for bekreftelse og frykten for ikke å lykkes.

Fortellingen flyter lett, og selv om dette er feelgood, faller ikke Colgan inn i klisjeer, men gir historien en interessant brodd. 

Man kan selvsagt alltids diskutere hvor realistisk romanen er, men det overlater jeg til andre å gjøre. Colgans bøker er, som omslagene antyder, søte romantiske  historier med en lykkelig slutt.

Det kan godt være at selve historien er litt forutsigbar, men likevel likte jeg karakterene, og Colgans beskrivelser av livet på Mure er bare herlig. Mure er en forblåst øy langt unna alt, hvor mange har flyttet til fastlandet, og presten bare kommer innom hver tredje uke.

Bøker som denne gir glede, du får et smil om munnen og et følelsesmessig jag i kroppen som gjør at du får lyst til å lese mer. Anbefales!

"Den uvillige spionen" av Eirik Wekre

Den uvillige spionen

Eirik Wekre

Krim/Thriller

367 sider

Papermoon

2022

Eirik Wekre (f. 1966) har etablert seg som en anerkjent forfatter av brennaktuelle thrillere. Han fikk sitt gjennombrudd med trilogien "Operasjon Snøhvit", "Operasjon Isbjørn" og "Operasjon Høye Nord".

Wekre er utdannet offiser. I forsvaret spesialiserte han seg først innen fjernoppklaring bak fiendens linjer, og siden i sikkerhet og kontraetterretning ved Troms Landsforsvar. Han gjennomgikk videre opplæring ved Forsvarets Skole i Etterretnings- og Sikkerhetstjeneste (nå Etterretningshøyskolen). Under den kalde krigen arbeidet han bl.a. som sikkerhetsoffiser i samarbeid med allierte styrker og Politiets Sikkerhetstjeneste (PST).

Wekre studerte siden til to mastergrader i økonomi og ledelse og er også autorisert finansanalytiker. Han har jobbet som strategisk rådgiver, analytiker og forvalter i inn- og utland.

Nok en spennende krim av Eirik Wekre, hvor handlingen kjører på høyeste gir og plottet er eminent.

Eirik Wekre er en lite kjent norsk krimforfatter som fortjener et mye større publikum. Dette er spenningslitteratur i verdensklasse! I høst har han utgitt sin tiende bok: "Den uvillige spionen" - en skikkelig pageturner. 

Wekre har selv bakgrunn fra de hemmelige tjenester, og skriver usedvanlig innsiktsfullt og troverdig fra dette universet. Som i tidligere bøker er plottet skremmende virkelighetsnært og aktuelt.

Denne gangen er russisk hybridkrig temaet. Jeg leste boken samtidig som nyhetene kom om sprengte rørledninger i Østersjøen og arrestasjoner av russiske droneflyvere og illegallister på norsk jord.

Vi blir kjent med hvordan russiske spioner tenker og opererer, og ikke minst Norges utfordringer med å stanse dem. En grøssende god opplevelse.

Den kvinnelige helten i årets bok er både kløktig og smart, men samtidig sårbar og svært troverdig. En karakter jeg blir glad i - jeg vil ha mer av henne!

I det hele tatt fungerer alle karakterene veldig bra, portrettene er alle tegnet med stor omhu – dette er helt klart en av forfatterens store styrker.

Wekre har teft, innsikt, varme og humor, men først og fremst en god penn og evne til å skape troverdige karakterer og plott. 

"Den uvillige spionen" anbefales som julegave til deg selv og alle andre som liker høyspenning.

"De bergtatte" av Anders De la Motte

De bergtatte 
Anders de la Motte
Krim/Thriller
515 sider
Oversatt av Bodil Engen
Kagge Forlag
2022

Anders de la Motte (f. 1971) er tidligere politi, og har vært sikkerhetssjef i et av verdens største IT-selskap. Han har utgitt 12 kritikerroste kriminalromaner. og er en av Sveriges mestselgende krimforfattere. I Norge er han særlig kjent for Årstidskvartetten; "Sensommer", "Høstdåd", "Vinterild" og "Våroffer".

Avdeling Q møter Kastanjemannen, med et hint av Nattsvermeren.

Første bok i serien om Leonore Asker og Avdelingen for fortapte sjeler er en mørk politikrim av beste merke, en spenningsserie som utforsker det som er annerledes og avvikende.

Den egensindige politietterforskeren Leonore (kalt Leo) Asker har jobbet på Avdelingen for grov kriminalitet (på politihuset i Malmø) i snart fire år, kortere tid enn de fleste, men hun er allerede blitt gruppeleder. Innen et års tid regner hun med å lede hele avdelingen. Ikke alle kollegene hennes er begeistret for den tanken. Men midt i en høyprofilert kidnappingssak, blir hun omplassert til å midlertidig lede Ressursavdelingen - den såkalte Avdelingen for bortkomne saker og fortapte sjeler - en enhet for merkelige etterforskningssaker som holder til i kjelleren på politihuset.

Formelt sett er det et steg opp i karrieren, men egentlig er det en straff. 

Motvillig trekkes Asker inn i en av de særegne sakene hennes forgjenger etterforsket. Noen plasserer illevarslende små plastfigurer i et modelljernbanelandskap og en av disse viser seg å være den kidnappede unge kvinnen.

Sakens koblinger til forlatte og forfalte bygg gjør at Asker tar kontakt med Martin Hill, lektor i arkitektur (ved arkitekthøyskolen) med interesse for Urban Exploration. Snart mistenker Asker og Hill at bak det tilsynelatende banale lurer en uvanlig form for ondskap.

"De bergtatte" er en formidabel og suverent orkestrert kriminalroman med et vell av overraskende elementer og et atmosfærisk miljø.

Boken forteller en vanvittig spennende og samtidig motbydelig historie om menneskelig forfall og uforståelig ondskap, og er en av Anders de la Mottes absolutt beste kriminalromaner.

Det er en særdeles veldreid og nervepirrende thriller som overrasker til siste side. Romanen er rett og slett så spennende innimellom at man ikke klarer å legge den fra seg. 

Bakteppet for historien er to unge mennesker på nitten og tjueen år - Smilla Holst (datter av en kjent Malmø-forretningsmann) og Malik Mansur (MM) - som har et til-og-fra-forhold. Hobbyen deres er å utforske forlatte og forfalte hus, samt andre bygninger. De har dratt ut i skogen et sted i Nord-Skåne for å oppdage og utforske en stor betongbygning. Det er da de sporløst forsvinner.

Historien utspiller seg rolig med små ledetråder som pirrer din indre detektiv, men tempoet er likevel forholdsvis høyt gjennom hele boken. 

Romanen er velskrevet. Språket er flytende og beskrivelsene detaljerte, slik de skal være i en god krim, uten unødvendige og grove voldsbeskrivelser. 

Dessuten er de la Mottes noe annerledes tilnærming til plott og vendinger, både interessant og forfriskende.

Selve strukturen i historien er derimot relativt klassisk. Handlingen foregår primært i nåtiden og strekker seg over et tidsrom på en drøy uke, men det er episoder hvor man blir kastet noen år tilbake i tid (til Leo og Martins ungdomstid). Boken veksler mellom flere fortellere, hovedsakelig Leo Asker, Smilla Holst, Martin Hill og den anonyme Ombytteren. 

Persongalleriet er godt beskrevet og inneholder alt som bidrar til å krydre en god historie. Anders de la Motte har et solid grep om karakterene sine, som føles både levende og virkelige, og spesielt portrettet av hovedpersonen Leonore (Leo) Asker er godt skildret. Etter bare noen få sider av "De bergtatte" tegner det seg et bilde av henne som både sta og egenrådig, men likevel en intelligent etterforsker; en sjelden rase av fremadstormende polititjenestepersoner. Asker er en spennende heltinne med en mørk og uvanlig fortid 

I tillegg likte jeg samspillet mellom Leo og Martin Hill – det var tidvis befriende morsomt og ga alltid et smil om munnen, uavhengig av alvoret i handlingen.

For øvrig merkes det at forfatteren ikke bare har vært inspirert av virkelige hendelser, men han har også lånt fra annen skjønnlitteratur. Jeg vil ikke påstå at han har stjålet vilt og uhemmet fra andres bøker, bare vært inspirert. Det går selvsagt litt utover originaliteten, men hva gjør vel det? Anders de la Motte evner nemlig å gjøre denne romanen til sin egen. 

Jeg er spent på når den neste boken i serien utgis, og med denne sterke begynnelsen er den så absolutt noe å se frem til. 

"De bergtatte" er en strålende bok som tåler å bli lest flere ganger og som fortsatt vil romme overraskelser.

"Fugleburet" av Eve Chase

Fugleburet
Eve Chase
Roman
368 sider
Oversatt fra engelsk av Sigrid Grande, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2022 

Eve Chase skriver om store familier og ærverdige, gamle hus der hemmeligheter og løgner slår rot i veggene. Romanene "Tilbake til Black Rabbit Hall", "Sannheten om Audrey Wilde" og "Glasshuset" har toppet bestselgerlistene i Storbritannia og er solgt til et tosifret antall land verden over.
Eve Chase er bosatt i Oxford med mann og tre barn, og har også en hårete golden retriever som heter Harry.

"Fugleburet" er et fengslende og emosjonelt mysterium som tar leseren med til det dramatiske kystlandskapet i Cornwall, og viser hvordan én enkelt hendelse kan få dramatiske følger for flere liv.

Romanen følger de tre halvsøstrene Kate, Flora og Lauren Finch som ikke bare deler en kjent kunstmaler til far, men også en forferdelig hemmelighet. De lever tre vidt forskjellige liv og har ikke sett hverandre på årevis, men en invitasjon til Rock Point, sommerhuset i Cornwall med farens atelier, der de tilbragte barndommens somrer, og en gang satt for hans mest berømte maleri, Jenter og fuglebur, gjenforener dem.

Ingen av dem er i utgangspunktet noe lystne på å dra dit. De har ikke vært i huset siden den dramatiske sommeren i 1999 som endret alt - den sommeren de har brukt hele sitt voksne liv på å glemme.

Rock Point er et vakkert, forblåst sted, fullt av hemmeligheter, der hendelsene fra tjue år tilbake i tid ligger og ulmer i bakgrunnen. Hendelsene som halvsøstrene ikke tør å snakke om den dag i dag. 

Kort tid etter at de ankommer stedet, begynner uhyggelige ting å skje. For det er noen i skyggene som følger med på bevegelsene deres. Noen som husker jentene på maleriet – og hva de gjorde.

Med "Fugleburet" har Eve Chase skrevet enda en medrivende og storslått psykologisk spenningsroman om dramatiske menneskeskjebner, der fortid og nåtid veves sammen på kløktig vis.

Forfatterens evne til å rulle opp spennende og intrikate drama er svært imponerende. I denne romanen utforsker hun komplekse, dysfunksjonelle familieforhold og hemmeligheter som har vært begravd i et par tiår, og skaper en handlingsmettet, godt utformet og tilfredsstillende historie.

Chase skriver godt, og hun leder sine lesere på utsøkt vis gjennom denne tidvis så dystre historien. Karakterene og deres innbyrdes relasjoner presenteres kontinuerlig og de utvikler seg gradvis til interessante skjebner og helstøpte skikkelser.

Romanen spiller på mange strenger, der psykisk helse, depresjon, overgrep, omsorgssvikt, mobbing, traumer og sorg er blant temaene som tas opp.

Historiens omdreiningspunkt er de tre Finch-søstrene, Flora, Kat og Lauren, døtrene til den berømte kunstmaleren og kvinnebedåreren Charlie Finch, som alle har forskjellige mødre. 

Fortalt i to separate tidslinjer, fokuserer historien ikke bare på familiegjenforeningen og halvsøstrenes venting på farens store kunngjøring i den anledning, men også på hendelsene for tjue år siden, sommeren med den totale solformørkelsen i 1999, da en forferdelig tragedie drev dem fra hverandre.

Nåtidshistorien (dvs. 2019) veksler mellom perspektivene til de tre halvsøstrene. Sammenvevd med disse er Laurens førstepersonsfortelling om hendelsene i 1999. 

Spenningen stiger gjennom flyktige referanser og små detaljer om hendelsene som utspant denne augustdagen i 1999. Og det blir snart tydelig at ingen av dem har det helhetlige bildet av hva som egentlig foregikk denne skjebnesvangre dagen. Det er først når alle brikkene legges sammen at de tre søstrene – og vi som leser boken – får rede på den fulle og hele sannhet. 

Rock Point spiller på sin egen måte også en hovedrolle og danner et fantastisk bakteppe og en mystisk atmosfære rundt hendelsesforløpet. Huset er den perfekte setting for å skape en klaustrofobisk og urovekkende stemning. 

Det er kanskje litt rart å beskrive en psykologisk spenningsroman om å forsone seg med tidligere synder som hjertevarm, men "Fugleburet" er faktisk det, og den klarer å være spennende samtidig som at den er både følsom og sjenerøs overfor dens mangelfulle karakterer.

Chase har en levende og beskrivende skrivestil, og hennes karakterer er svært godt utviklet. Noen ganger kan de være nokså forutsigbare i sine tanke- og handlingsmønstre, men oftere vil de overraske deg. Jeg satt i hvert fall som klistret til denne romanen mens mysteriet gradvis utfoldet seg og alle hemmelighetene ble avslørt.

For øvrig er "Fugleburet" en av de bøkene som verken er avhengig av blod eller gørr for å drive handlingen fremover. I stedet rettes fokuset mot hvordan våre menneskelige svakheter iblant kan få forferdelige konsekvenser, og hvordan kjærlighet og medfølelse kan helbrede og hjelpe oss alle til å bli bedre mennesker.

"Fugleburet" er en psykologisk spenningsroman fra øverste hylle som jeg ikke vil nøle med å anbefale, noe som også gjelder for Chases øvrige forfatterskap.

"Til minne om minnet" av Maria Stepanova

Til minne om minnet
Maria Stepanova
Roman
455 sider
Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2022

Maria Stepanova, født 1972 i Moskva, er poet, essayist, journalist og sjefredaktør for den uavhengige nettavisen Colta.ru. Hun har gitt ut ti diktsamlinger og tre essaysamlinger, og mottatt en rekke russiske og internasjonale priser for bøkene sine. "Til minne om minnet" har fått mye oppmerksomhet både i Russland og internasjonalt, og er nominert til flere priser, blant annet Den internasjonale Bookerprisen 2021. Boken er kåret til Russlands viktigste roman i 2017 av det russiske magasinet GQ og vant Den store boken i 2018. "Til minne om minnet" er Stepanovas første bok på norsk.

I "Til minne om minnet" går Stepanova i dialog med forfattere som W.G. Sebald, Marcel Proust og Susan Sontag, og skaper en vidtfavnende fortelling om minner og slektshistorie. Boken er en sjelden blanding av familiekrønike, memoar, essay, reiseskildring og historisk dokumentar.

Da Maria Stepanovas tante, Galja, dør i en alder av litt over åtti år, etterlater hun seg en leilighet med en myriade av små og store eiendeler: 

Som falmede fotografier, gamle postkort, brev og utallige bind med utskrevne dagbøker, daglige opptegnelser som en krønike. Dem hadde tanten skrevet i årevis, og det gikk ikke en dag uten at hun skrev noen linjer, like fast som at hun sto opp og vasket seg.

Stepanova begynner å sortere og rydde i slektens minner. Hun graver seg dypt ned i fortiden til sin tilsynelatende vanlige jødiske familie, som mot alle odds overlevde forfølgelsene og undertrykkelsene gjennom 1900-tallet, og hvis liv tilfeldigvis er intrikat knyttet til Russlands historie. Og som du helt sikkert kan forestille deg, nevnes alle relevante historiske personer og hendelser, som Josef Stalin, begge verdenskrigene og kommunismens fall. Men Maria Stepanova går enda et skritt lenger...

"Til minne om minnet" er en slags krysning mellom familiekrønike og kulturhistorie, med en essayistisk innfallsvinkel. Romanen undersøker også det menneskelige minnet. Hvordan setter vi sammen en kontekst fra ulike spor, historier som vi har hørt, og hva vi tror vi husker? 

På et vis er dette en svært personlig roman; en forfatters forsøk på å lage en familiekrønike. Stepanova forteller oss historien om hennes avdøde slektninger, som oldemoren, den formidable Sarra Ginzburg, som utdannet seg til lege i Paris før hun dro tilbake til Russland (eller rettere sagt Sovjetunionen). Etter hvert som sidene skrider frem, blir vi fortalt flere historier. Vi beveger oss sindig fremover i tid, og hører om forfatterens besteforeldre og foreldre i historier som tar oss fra den ene siden av Russland til den andre.

Men dette er ikke en ordinær familiekrønike, fordi Stepanova er først og fremst interessert i hullene i historien, stedene i historien hvor minnene ikke strekker til. 

Det å ikke kunne vite alt om familiens, og i forlengelsen av det sin egen fortid, er et av hovedtemaene i romanen.

I bokens siste del minner Stepanova oss om hvordan verden (og hele dens enorme historie) til syvende og sist er sammensatt av nokså vanlige, men også mange elskverdige mennesker.

Til å begynne med slet jeg faktisk en del med å akseptere at "Til minne om minnet" ikke var en ordinær skjønnlitterær roman - dette er nemlig en bok som ikke ligner på noe annet jeg har lest tidligere. Stepanova forsøker både å konstruere og dekonstruere en følelse av det lineære, kronologi og plott. Det er ikke så enkelt å forklare det, men hun sauser sammen en blanding av gjenstander, historier og mennesker, til noe som blir en slags skildring av minnet om historien. Likevel, og man skulle kanskje ikke tro det var mulig, klarer Stepanova å sy det hele sammen til en forbløffende roman.

Romanen har en litt kaotisk struktur. Den beveger seg mellom fortid og nåtid, frem og tilbake mellom ulike sjangere som fortelling, dagboknotater, memoarer og essay. 

Den er drøye 450 sider lang, og tar for seg tematikk så forskjellig som bildene til den amerikanske fotografen Francesca Woodman og skyggeboksene til den amerikanske billedkunstneren (og filmskaperen) Joseph Cornell, forfatterskapet til tyske W. G. Sebald, fotografiene av den franske dikteren Arthur Rimbaud, for å nevne noe. 

Stepanova skriver også om en rekke andre forfattere, diktere, kunstnere som jeg ikke hadde kjennskap til fra før av, flere jeg knapt hadde hørt om (men som jeg nå vet litt mer om).

Stepanova imponerer med sine refleksjoner over tid og hukommelse. En rød tråd i boken synes å være å skildre hvordan minnene våre ofte er knyttet til tidsbundne ting som musikk eller ulike gjenstander.

"Til minne om minnet" er en bok som vil appellere til den som er interessert i historie, litteratur, memoarer og som ikke har noe imot å lese en utfordrende roman. Før man tar fatt på lesingen, vil det nok være en stor fordel å ha kjennskap til russisk historie. Men den som ikke har det, bør benytte seg av google underveis, noe jeg til gagns gjorde.

Jeg likte romanen godt. Den leker med tanken om minnet. Hvilke elementer er det som utgjør et minne? Dette fikk meg til å dvele over min egen identitet, mitt liv og ikke minst min forbindelse til andre mennesker.

"Til minne om minnet" er en fascinerende og svært god roman, mye takket være Marit Bjerkeng sømløse oversettelse.

Jeg er spent på hva det neste blir fra Maria Stepanova.