"Julia og nordlyset" av Cathrine L. Wilhelmsen

Julia og nordlyset
Cathrine L. Wilhelmsen
Illustrasjoner av Christoffer Paulsen
Barnebok, fra 3 år
54 sider
Dreamscape AS
2024

Det finnes utallige fortellinger om julenissen, men det er sjelden vi får se hvordan julekvelden ser ut gjennom øynene til familien hans. I "Julia og nordlyset" tar Cathrine L. Wilhelmsen oss med hjem til selveste nissefamilien – og under det koselige ytre gjemmer det seg en fortelling med overraskende mye dybde.

Vi møter fire år gamle Julia, som er den aller yngste av julenissens syv barn. Hvert eneste år har hun måttet stå igjen hjemme og se på at søsknene drar ut med nissefar for å dele ut gaver, mens hun selv bare får høre at hun er for liten og kommer til å vise seg for menneskene. Men i år er hun endelig gammel nok. Stoltheten er til å ta og føle på, for nå kan hun endelig hjelpe pappa slik at han ikke er så sliten hele tiden. Men så skjer det som bare må skje når man har drukket litt for mye saft til risgrøten. Et uheldig dobesøk med påfølgende bukseskift i aller siste liten gjør at Julia kommer ut på tunet akkurat idet sleden forsvinner inn i mørket, og latteren til søsknene dør ut i luften.

Siden Julia egentlig skulle være med på turen, har nissemor gått over til naboen med grøt, og plutselig er Julia helt alene i den blå timen. På et tun nesten uten snø renner tårene. Alt Julia ønsker seg er at det skal snø, slik at pappa kommer seg raskere frem og får tid til å leke med henne julemorgen – den eneste dagen i året han har fri. Hun kniper øynene sammen og ønsker alt hun kan, men bare ett enslig snøfnugg daler ned på votten hennes.

Da dukker den ni-ti år gamle gutten Ola opp fra skogkanten etter å ha hørt henne gråte. Selv om Julia er litt sur og tverr til å begynne med, lar hun seg overtale når Ola blåser på det lille snøfnugget til det vokser seg stort som et flyvende snøteppe. Godt pakket inn i et ullteppe legger de ut på en lang reise opp mot en svevende øy av snø og is: landet Nord, der alle som har med vinteren å gjøre bor. Her venter kong Nordavind og dronning Nordlys. Dronningen er en gammel venn av julenissen, og hun har sett hvor sliten og lei han har blitt. Av beltet sitt hekter hun en liten skinnpose som hun har tatt vare på for ham – en pose som inneholder nissens egne, glemte drømmer. Nå blir det opp til Julia og Ola å rekke tilbake før julenissen kommer hjem, slik at julen kan reddes i tide.

Det som virkelig gjør denne boken spesiell, er hvordan Cathrine L. Wilhelmsen vever sammen ren julemagi med følelser og utfordringer vi alle kjenner fra hverdagen. Ja, her får vi flyvende snøtepper, nordavind og til og med svaret på hvorfor julenissens slede faktisk kan fly. Samtidig skildrer hun på en veldig fin måte hvordan det føles å være minst i en stor søskenflokk. Det er så lett å forstå Julias skuffelse over å bli holdt utenfor og ikke få være til nytte, og forfatteren gir god plass til både tårene og frustrasjonen hennes. Og for de aller minste leserne gir boken også en liten smakebit på hvordan det er å være voksen, med både tidspress og høye forventninger.

Julenissen vi møter her er nemlig langt unna den vanlige, sprudlende utgaven av seg selv. Kjøret før jul har rett og slett blitt for tungt, og uten overskudd eller nye ideer klarer han ikke lenger å få gavene ut til alle som venter. Dermed har boken også et viktig budskap til oss voksne som sitter med fanget fullt og leser høyt. Den minner oss på hvor vondt det er for barn når vi aldri har tid, og hvor viktig det er å senke skuldrene og slippe til leken og fantasien igjen. Det er ofte først når vi tør å hente frem det lekne barnet i oss selv, at vi klarer å løse de flokene vi står oppi.

Alt dette pakkes inn i Christoffer Paulsens myke og stemningsfulle illustrasjoner. Tegningene gir historien en herlig desemberro, og det er nok av fine detaljer på sidene til at man har lyst til å stoppe opp og snakke om dem underveis.

"Julia og nordlyset" er en hjertevarm fortelling om pågangsmot, fantasi og det å tro på at man kan utgjøre en forskjell, selv når man er liten. Den passer supert som høytlesning fra rundt treårsalderen, og gir både små og store noe fint å tenke på i en ellers travel førjulstid.

"Endelig Joy" av Mikki Brammer

Endelig Joy
Mikki Brammer 
Roman
301 sider
Oversatt av Bente Eriksen
Cappelen Damm
2026

Mikki Brammer kommer opprinnelig fra Australia, men er i dag bosatt i Brooklyn i New York. Mikki Brammer er utdannet journalist, og skriver om arkitektur, kunst og design for ulike magasiner, blant annet Architectural Digest, Dwell og ELLE Décor. Hun debuterte med "Ting vi angrer på" i 2023. "Endelig Joy" er hennes andre roman, og var hovedbok i Barnes og Noble Book Club.

En hjertevarm hyllest og et herlig opprør med bismak.

Sammenlignet med de fleste andre jevnaldrende er 89 år gamle Joy i svært god form. Hun kan eksempelvis gå flere kilometer uten hjelpemidler, hvis du ser bort fra støttesålene i de ortopediske joggeskoene hennes. Hun kjører bil dit det måtte falle henne inn (unntatt på motorveier, men dem har hun alltid unngått) og bor alene i huset (i den vesle byen Beacon i Hudson Valley) som har vært hennes hjem i over seksti år. 

Joy har opplevd den tunge sorgen ved å overleve ektemannen sin og de fleste hun vokste opp med og var glad i. Hun har riktignok fremdeles mye å leve for og finner stor glede i datteren Elizabeth og barnebarnet Finn, men likevel er det en enorm trøst i at hennes beste venninne gjennom 81 år, Hazel, fortsatt er ved hennes side. Men så kommer Hazel med en knusende nyhet: Hun har uhelbredelig kreft i fjerde stadium og har bare måneder igjen å leve.

Disse to damene kunne knapt vært mer forskjellige. Mens Hazel har tilbrakt livet med å reise verden rundt, bestige fjell, ta seg elskere og danse til daggry, har Joy alltid spilt på det trygge. Hun har innordnet seg etter reglene – først under faren, så under ektemannen – oppdratt datteren sin, og generelt levd for andre som en klassisk «snill jente».

Når Joy prøver å forsone seg med det forestående tapet, begynner hun å gå i rette med seg selv. Hun innser at hun har gått glipp av mye ved å alltid holde en lav profil og lide i stillhet for ikke å være til bry. Inspirert av Hazels eventyrlystne vesen bestemmer hun seg for å trå ut av komfortsonen og omfavne sin «onde» side – en slags «Slem Joy». Plutselig begynner hun å ta sjanser, tøye reglene og oppdager at det kanskje ikke er for sent å bli den personen hun egentlig ønsker å være.

"Endelig Joy" er en roman som virkelig har gitt meg mye å gruble på de siste dagene. Den forteller en sprudlende, varm og tidvis herlig feelgood-historie om å tørre å ta plass og leve fullt ut, selv når man nærmer seg 90 år. Men etter mitt syn er dette vel så mye en bok om de dype og kompliserte lagene i livslange vennskap, sorg og selvoppdagelse.

Joy er en herlig hovedperson å følge. Selv om hun naturlig nok dveler mye ved det å ha nådd en viss alder, og de tapene som følger med, er det veldig lett å forstå perspektivet hennes. Når hun for alvor begynner å navigere utenfor regelboken, våkner historien virkelig til liv – og noen av øyeblikkene der hun viser sin «slemme» side, er etter mitt syn helt bedårende.

Det at hele historien fortelles i første person av Joy selv, synes jeg fungerer utmerket. Det gir nemlig leseren full innsikt i tankene, følelsene, angeren og håpet hennes – og resultatet er en karakter med en slående dybde som gjør at man bare må heie på henne. I tillegg har Brammer gitt bipersonene en overraskende kompleksitet.

Innimellom nåtidshandlingen har forfatteren også lagt inn kapitler som tar oss med tilbake i tid. Disse tilbakeblikkene starter helt tilbake i 1942 og beveger seg gradvis mot nåtiden. Jeg synes dette er et veldig smart grep; det gir en fin variasjon i lesingen og lar oss bli enda bedre kjent med både Joy, Hazel og det unike båndet som har formet dem gjennom et helt liv.

Jeg vil også trekke frem språket, som jeg opplevde som varmt, muntlig og følelsesmessig rikt. Forfatteren bruker en mild humor som balanserer de dypere temaene aldring og sorg på en kjempefin måte. Fortellingen føles nær og levd, og teksten blir heldigvis aldri for sentimental. Det er rett og slett en dypt menneskelig leseopplevelse.

Selv om jeg likte boken veldig godt, var det noen elementer underveis som jeg stusset litt over. Romanen legger for eksempel opp til at det skal skje et slags rollebytte når Hazel blir syk – at Joy nå må lære seg å ta vare på venninnen sin. Slik jeg ser det, har det imidlertid alltid vært Joy som har stått for de små, instinktive omsorgshandlingene gjennom livet. Hun lever på hermetiske bønner for å kunne skjemme bort familien, gir gratis pianotimer til vanskeligstilte barn, og lager mat og farger håret til Hazel. Siden Joy tar seg av andre helt instinktivt, ga det meg kanskje ikke helt den effekten av at «noe nytt skjedde» i dynamikken mellom dem, slik forfatteren muligens hadde som intensjon.

Jeg opplevde også at enkelte deler av Joys opprør bikket litt over i det urealistiske. En ting er å utløse en brannalarm eller prøve cannabis, men den lange sekvensen der hun blir en slags amatør-kunsttyv, føltes litt for karikert sammenlignet med resten av historien, og tok meg litt ut av den ellers så fine tonen. Noen av påfunnene hennes går dessverre også litt på bekostning av uskyldige bipersoner – som den stakkars bibliotekaren hun egentlig liker så godt. Dette ble likevel bare mindre skjønnhetsfeil i en ellers herlig fortelling.

Når det er sagt, finnes det elementer i dette opprøret som fungerer utrolig godt på et dypere plan. En viktig erkjennelse Joy gjør seg, er at den «snille» versjonen av henne selv – hun som alltid holdt lav profil, led i stillhet og aldri ville være til bry – faktisk kan ha endt opp med å gjøre skade uten at det var meningen. Hun innser for eksempel at hun uforvarende har vært et dårlig forbilde for datteren sin ved å lære henne å godta mindre i livet enn hun egentlig er verdt. I tillegg går det opp for henne at hun har gått glipp av tiår med potensielle vennskap, rett og slett fordi hun var for redd til å ta de vanskelige og konfronterende samtalene med folk hun mente hadde behandlet henne dårlig.

Jeg likte veldig godt budskapet som ligger i kjernen av denne historien: At man aldri blir for gammel til å gjenoppfinne seg selv. Tanken er kanskje ikke banebrytende, men den treffer sterkt – spesielt for alle som kjenner på følelsen av å ha tilbrakt litt for mye av livet uten å utfordre egne grenser eller ta sjanser.

"Endelig Joy" er en nydelig bok for alle som ønsker en historie med både varme, humor og lett tilgjengelig stil, uten at det går på bekostning av de store og viktige temaene. En herlig leseopplevelse som jeg absolutt anbefaler!

"Døde kvinner tilgir ikke" av Katarina Wennstam

Døde kvinner tilgir ikke
Katarina Wennstam
Krim
413 sider
Oversatt av Ingrid Greaker Myhren, MNO
Cappelen Damm
2026

Katarina Wennstam har bakgrunn som krimreporter fra SVT. Hun har vært ledende skikkelse i den svenske debatten om kvinners rettigheter og sentral i flere viktige lovendringer, inkludert samtykkeloven i Sverige. I 2019 ble hun tildelt det svenske FN-forbundets pris for menneskerettigheter.

Etter flere tiår som journalist, forfatter og debattant om feministiske og kriminalpolitiske spørsmål, fikk Katarina Wennstam sitt store gjennombrudd som forfatter med Stockholmsmordene. Den historiske krimserien fra Stockholm på slutten av 1800-tallet har tatt Sverige med storm og solgt mer enn 900 000  bøker.

"Døde kvinner tilgir ikke" er første bind i Stockholmsmordene.

Katarina Wennstams historiske krimroman tar oss med til 1800-tallets Stockholm og et brutalt dødsfall, men tematikken hun løfter frem, oppleves høyst relevant også i dag. Slik jeg ser det, bruker hun ikke krimsjangeren bare for å underholde, men som en måte å bore i samfunnsproblemer og holdninger vi kanskje trodde vi var ferdige med. Dette er fiksjon som insisterer på å være realistisk, og etter min mening er resultatet en roman som både fenger og gir innsikt.

Handlingen åpner i de første hutrende timene av 1896 i en mørk bakgård på Södermalm i Stockholm. Den unge syersken Hildur oppdager en tenåringsjente som ligger livløs og gjennomvåt av blod i snøen. Det viser seg raskt at jenta døde som følge av en ulovlig abort. Siden abort var strengt forbudt på denne tiden, avfeier politiet raskt saken som følgen av en ulovlig fosterfordrivning der den gravide piken forblødde. I øynene til det mannlige hierarkiet var hun en synder som i bunn og grunn tok sitt eget liv. Saken henlegges umiddelbart.

Men i denne eiendommen bor fire kvinner fra vidt forskjellige samfunnslag som nekter å la saken ligge. Drevet av ulike motiver, men med en felles rettferdighetssans, starter de sin egen private etterforskning og danner en uvanlig kvartett på tvers av klassegrensene. Den fattige portvaktsdatteren Hildur bor i en trang ettromsbolig med faren og seks yngre søsken, der den yngste sover i en kommodeskuff. Hun syr til langt på natt for byens fine damer for å få endene til å møtes, og synet av den døde piken brenner seg fast i henne. I samme bygård bor den velstående enkefruen Olga Laurell, som bærer på en tung og mørk arv etter en ektemann som smittet henne med syfilis før han døde. Olga kjenner politiets sanne holdninger bedre enn de fleste, og i hennes husholdning arbeider den unge hushjelpen Edit. Edit bærer på sin egen desperate hemmelighet etter å ha blitt gravid med sin tidligere arbeidsgiver, vel vitende om at «falne jenter» umiddelbart blir forvist fra arbeidslivet. Den siste brikken i kvartetten er den tyve år gamle Fredrika, som ankommer gården på årets første dag. Etter foreldrenes død har hun blitt tvunget til å bli en ubetalt selskapsdame for sine velstående kusiner, men hun kjeder seg og drømmer om økonomisk uavhengighet.

Sammen med Olgas sønn, Oscar, en ung politibetjent med et mer moderne og humanistisk syn på yrket sitt enn sine eldre kolleger, følger kvinnene spor som leder helt opp til samfunnets elite. Mektige menn her har som kjent svært mye å tape dersom sannheten kommer for en dag.

Det er tydelig for meg at Wennstam har gjort et formidabelt bakgrunnsarbeid; hun har nok fordypet seg i rettsdokumenter og samtidige kilder, for teksten er krydret med juridiske utdrag og dagboknotater. Miljøbeskrivelsene og de tidsriktige detaljene – som politiets gryende og omdiskuterte tro på fingeravtrykk – gjør datidens Stockholm levende. Forfatteren fletter også inn virkelige historiske personer, som Sveriges første kvinnelige lege, Karolina Widerström. Gjennom disse detaljene males et rystende bilde av kvinners harde og ufrie kår i et gjennompatriarkalsk samfunn. Jeg synes det gir et nesten fysisk ubehag når Wennstam nøye beskriver hvordan Fredrika må snøre korsettet sitt så hardt at hun nesten ikke får puste, bare for å leve opp til det menn forventer at en kvinne skal være. Romanen dveler i det hele tatt ved mennene som hadde befatning med den døde jenta. Den spør ikke bare hvem som drepte henne, men hvem som lot det skje. Det er en historie om taushet, samtykke og fraværet av det.

Som ren spenningsroman har derimot "Døde kvinner tilgir ikke" sine begrensninger. For den hardbarka krimleseren blir plottet etter mitt syn tidvis noe gjennomsiktig. Dessuten mener jeg at noe av intensiteten går tapt i de faktatunge partiene, der enkelte scener bærer mer preg av historisk dokumentasjon enn fremdrift. Det er med andre ord ikke det nervepirrende krimelementet som driver meg som leser fremover, men selve tidsånden, miljøet og de fascinerende kvinneskjebnene.

Karakterene er lette å like, og særlig enkefru Olga Laurell fremstår som en personlig favoritt som gjennomgår en flott utvikling. Likevel merker jeg at Wennstam har hatt i overkant mye på hjertet. Det virker på meg som at hun ønsker å belyse nesten samtlige av datidens skyggesider på én gang – fra utbredt syfilis og prostitusjon til fattigdom, kvinnekamp og aborter. Siden dette er første bind i en trilogi, synes jeg historien med fordel kunne vært strammet litt mer inn. Det ville gitt karakterene større rom til å puste som individer, i stedet for at de primært fungerer som representanter for sine respektive samfunnsklasser og dilemmaer.

Til tross for at boken til tider føles noe overfylt, lykkes Wennstam etter min mening med å få den historiske rammen og krimplottet til å flettes elegant sammen. De korte kapitlene gir boken en god dynamikk, og de 413 sidene leses raskt. Romanen etterlot meg både sint og varm – sint over urettferdigheten, men varm over det uventede samholdet som oppstår på tvers av klasseskillene.

Du trenger absolutt ikke å være en dedikert krimleser for å få utbytte av denne boken. Jeg vil varmt anbefale "Døde kvinner tilgir ikke" til alle som fengsles av sterke kvinneskildringer, og til alle som setter pris på historiske romaner med substans. Slik jeg ser det, er dette en bok som virkelig rister opp i ting og stiller viktige spørsmål – ikke bare om fortiden, men om hvordan vi fortsatt ser på kjønn, makt og rettferdighet i dag. Jeg kommer utvilsomt til å lese de neste bøkene i serien.

"Mysterier i Mummidalen" av Amanda Li (Basert på Tove Janssons forfatterskap)

Mysterier i Mummidalen
Amanda Li
Basert på Tove Janssons forfatterskap
Barnebok, fra 3 år
109 sider
Oversatt av Hulda Westberg Sparbo
Cappelen Damm
2026

Hver eneste dag er et nytt eventyr i Mummidalen!

"Mysterier i Mummidalen" er bok 6 i serien, og er en gjennomillustrert og fargerik utgivelse fra den kritikerroste animasjonsserien. Denne boken er basert på episoder fra sesong 4 i Mummidalen.

Det er ingenting som tyder på at Mummibølgen stopper med det aller første, og hvorfor skulle den egentlig det? Tove Janssons univers har fascinert både barn og voksne i flere tiår, og det fortsetter å bevise sin unike kraft og fylde. Det er en egen magi i disse historiene som rett og slett nekter å falme.

Med "Mysterier i Mummidalen" har Amanda Li gjenfortalt historier fra det kjente universet, og resultatet er syv koselige fortellinger i en skikkelig flott innpakning. Boken tar oss med på alt fra Mummimammas forsøk på kunstnerlivet og Mummipappas møte med fortiden, til dramatiske stunder med sprengkulde og en komet på stø kurs mot dalen. Det som gjør at man umiddelbart føler seg hjemme, er det trygge fellesskapet i det mummiske huset. Her møter vi de kjente figurene som løser små og store kriser slik de alltid gjør – gjennom samtale, handling og ubetinget kjærlighet. Karakterene representerer så mange ulike fasetter av oss mennesker, der noen oppfører seg som trygge voksne og andre som nysgjerrige barn, noe som gjør det lett for både liten og stor å kjenne seg igjen i.

Det som virkelig bærer denne boken, er de fargerike og stemningsfulle illustrasjonene. De fyller hver eneste side med varme og gir den et levende, gjennomarbeidet og litt mykere uttrykk enn de tradisjonelle strektegningene de fleste voksne kjenner så godt. Hver figur står tydelig frem i landskapet, og de visuelle detaljene gjør at selv de minste barna kan titte på bildene og forstå stemningen i historiene, lenge før de har lært å lese ordene selv.

Mye av den dype spenningen, den litterære tyngden og den filosofiske mystikken fra Tove Janssons originale tekster har nok gått litt tapt i denne adapsjonen. Historiene fremstår derfor som ganske søte og harmløse sammenlignet med råmaterialet. Men det er egentlig helt i orden, for boken fungerer perfekt som en introduksjon for førstegangslesere. Tove Janssons verden kan jo av og til være både kompleks, merkelig, eksistensiell og litt dyster. "Mysterier i Mummidalen" gir barn fra 3-årsalderen en perfekt mulighet til å bli trygge på persongalleriet og miljøet i ro og mak, lenge før de er klare for de originale, tyngre romanene.

Dette er kort sagt en herlig samling med historier fulle av den typiske mummiske humoren, godheten og toleransen. Med sitt levende språk og de syv frittstående fortellingene egner boken seg helt ypperlig til høytlesning på sengekanten fra 3 år og oppover. Historiene har en fin balanse mellom hverdagsliv og eventyr som naturlig inviterer til mange gode samtaler mellom barn og voksne etter at lyset er slukket – enten man vil snakke om å passe på hverandre eller om hvordan det føles når naturen endrer seg. For de litt eldre barna fungerer den også kjempefint til selvlesning, og den vil gi en skikkelig mestringsfølelse til dem som akkurat har knekt lesekoden.

Både visuelt og kvalitetsmessig sitter jeg igjen med følelsen av en eksklusiv og storslått bokopplevelse som gir en skikkelig godfølelse i hverdagen. Det er rett og slett en liten skatt av en bok. 

"Mysterier i Mummidalen" vil garantert berøre hjertet til både nye og gamle Mummi-fans!

"Ved første blikk" av Jill Mansell

Ved første blikk
Jill Mansell
Roman
368 sider
Oversatt av Linda M. Vikaune
Cappelen Damm
2026

Jill Mansell bor i Bristol, England, og har skrevet populære og kritikerroste feelgoodromaner siden 1991. Forfatteren er en gjenganger på Sunday Times' og New York Times' bestselgerlister og har solgt 14 millioner bøker på verdensbasis og over 150 000 i Norge.

Hvis du trenger en liten hverdagsflukt fra mas og kjas, er Jill Mansells roman "Ved første blikk" et herlig alternativ. Boken er først og fremst rettet mot voksne kvinner som setter pris på en god feelgood-historie, men den har en følelsesmessig dybde som gjør at den skiller seg ut i mengden.

Historien starter i Bristol, der 72 år gamle Disa gjør en livsforvandlende oppdagelse mens hun går gjennom noen gamle eiendeler. Det er tolv år siden hun mistet ektemannen sin i en skiulykke, og siden den gang har livet hennes stått helt på vent. Bunken med gamle brev hun finner, avslører imidlertid en sjokkerende hemmelighet om ham. For å finne svar og søke en form for avslutning, bestiller hun et luksuriøst elvecruise med utgangspunkt i Venezia, og inviterer med seg barnebarnet Fenna (Fen) som ledsager.

Allerede på flyplassen tar historien fyr. Fen har et utrolig sjarmerende og originalt førstemøte med Leon, og kjemien mellom dem er øyeblikkelig. Leon viser seg å være på samme cruise sammen med bestevennen Jamie – en kjekk, tidligere profesjonell rugbyspiller og TV-kjendis som skal holde foredrag om bord. På skipet møter vi også Hattie og venninnen Kayla, som har vunnet turen i en konkurranse. Til Hatties store skrekk oppdager hun at eksmannen Guy også befinner seg på passasjerlisten.

Den første delen av boken utspiller seg på dette cruiset, hvor karakterene raskt knytter tette bånd i romantiske omgivelser. Men akkurat idet alt virker rosenrødt og ferien er over, flytter handlingen seg tilbake til England. Her inntreffer en forferdelig tragedie. Et uforutsett sjokk treffer karakterene som et fysisk slag, og snur opp-ned på fremtiden for dem alle. Resten av boken følger gjengen gjennom en krevende og dypt emosjonell reise i Bristol og Cotswolds, hvor de må navigere i etterdønningene av det som har skjedd.

Noe av det jeg likte aller best med "Ved første blikk", var det levende og atmosfæriske bakteppet. Jill Mansell skildrer Venezia på en så god måte at jeg nesten kunne se for meg gondolene på kanalene, den slående arkitekturen og de vakre solnedgangene over lagunen. Da historien flyttet seg tilbake til Bristol og Cotswolds, holdt forfatteren heldigvis det samme gode visuelle grepet. Det er også imponerende hvordan hun klarer å holde styr på et så stort persongalleri. For selv om tempoet er høyt, skifter perspektivene sømløst uten at det noen gang blir forvirrende.

Når det er sagt, har jeg ett kritisk punkt. Etter min mening ble persongalleriet litt for stort. Enkelte av bikarakterene føltes overflødige, og jeg forsto ikke helt hvorfor de var med. Historiene til hovedpersonene var mer enn sterke nok i seg selv, og boken ville fungert utmerket uten disse ekstra avsporingene.

Når det gjelder romansen mellom Fen og Leon, må jeg innrømme at det gikk litt vel fort i svingene. Tittelen "Ved første blikk" er ekstremt treffende, for de klarte knapt å holde øynene fra hverandre etter sekunder sammen. Det føltes kanskje en smule lite troverdig at følelsene ble så voldsomme så raskt, men i en god feelgood-roman velger jeg gjerne å bare flyte med. Dynamikken i trioen mellom Fen, Leon og Jamie er uansett herlig, og Jamie er typen man får lyst til å ha som bestevenn i det virkelige liv.

Bokens absolutte høydepunkt er likevel Disa. Hun er bokens matriark og har raskt blitt den helten jeg selv håper å bli når jeg blir gammel. Der andre ville ha reagert med blindt raseri over hemmelighetene fra fortiden, takler hun situasjonen med en enorm eleganse, verdighet og varme. Hun bruker en vanskelig situasjon til å føre mennesker sammen i stedet for å splitte dem, og det nydelige båndet mellom henne og barnebarnet Fen rørte meg sterkt.

Selv om den dramatiske vendingen halvveis i boken er hjerteskjærende, var det akkurat dette historien trengte for å gi den ekstra drivkraft. Det ga karakterene rom til å vise sine sanne følelser. Jill Mansell balanserer det tunge mot det lette med svært god timing; dialogene er gnistrende og vittige, og hun klarer mesterstykket å få meg til å fnise i det ene øyeblikket, for så å sitte med tårer i øynene i det neste.

"Ved første blikk" er tidvis forutsigbar, og man skjønner jo hvor det bærer hen til slutt. Men selv om slutten kanskje er gitt på forhånd, er historien underveis så full av ekte følelser og gripende øyeblikk at man blir fullstendig revet med likevel. Det er en hjertevarm og oppløftende fortelling om familie, tillit, sorg og nye sjanser, som viser hvor viktige de menneskelige båndene er. 

Hvis du liker feelgood-sjangeren, er dette en bok du absolutt bør få med deg. Det er rett og slett en herlig leseopplevelse som blir værende hos deg lenge etter at siste side er ferdiglest.

"Én for alle" av Trude Teige

Én for alle
Trude Teige
Krim
307 sider
Aschehoug
2026

Trude Teige (f. 1960) har skrevet åtte krimromaner om TV-journalisten Kajsa Coren. Serien er blitt en stor suksess og har til sammen solgt i mer enn 360 000 eksemplarer. De historiske bestselger-romanene "Mormor danset i regnet" (2015), "Morfar pustet med havet" (2021) og "Mormors utrolige venninner" (2024) har også vunnet et stort publikum både her til lands og i utlandet. I Tyskland har trilogien ligget på bestselgerlisten i mange år. Flere av Teiges bøker har vært nominert til Bokhandlerprisen, krimromanen "Pasienten" ble også nominert til Rivertonprisen.

I "Én for alle" tar Trude Teige oss med til den lille bygda Losvika i havgapet på Sunnmøre, og her har handlingen dype røtter i fortiden. Sommeren 1992 dør syv år gamle Lukas Lindbo under et ferieopphold. Politiet omtaler det offisielt som en tragisk ulykke, men i bygda går praten. Fire andre barn var sammen med Lukas da han døde, og tre av dem skylder på den fjerde gutten, Stig Voldsund. Stig blir stemplet som morder av lokalsamfunnet, og han blir aldri tilgitt.

Mer enn tretti år senere, i 2025, rystes det ellers så fredelige lokalsamfunnet på nytt. Det starter med at Petter Nedrelid, en førti år gammel mann fra bygda, omkommer i det som fremstår som en mistenkelig bilulykke. Like etter vender Stig plutselig tilbake til Losvika. Han har alltid nektet for å ha gjort noe galt, og nå er han bestemt på å renvaske navnet sitt. Men hjemkomsten hans setter i gang ekstremt dramatiske ting. Kort tid etter blir en av de andre som var til stede i 1992 funnet drept, og en annen utsettes for et drapsforsøk. Som om ikke det var nok, styrkes teorien om at alt henger sammen da Lukas' bror, Markus Lindbo, blir funnet drept i klippene mot storhavet.

Samtidig er det noen som holder et intenst øye med bygda. En mystisk skikkelse i maske overvåker og skremmer folk. Med maska på føler vedkommende seg annerledes, sterkere og i balanse – og han sitter på kunnskap om hemmeligheter hos bygdefolket som ingen andre kjenner til. Som et dystert bakteppe lever hele Losvika i skyggen av det ustabile fjellet "Faderen". Bevegelsene i fjellet er større enn noen gang, og innbyggerne må være forberedt på det verste, da et ras i verste fall vil utløse en ødeleggende flodbølge.

Midt oppe i alt dette møter vi journalisten Kajsa Coren. Hun står i en enorm personlig sorg etter at ektemannen Karsten nettopp har dødd av ALS hjemme i Asker. Sykdommen var uhelbredelig, og vissheten om utfallet var vond og utmattende å leve med for hele familien. Selv har Kajsa overlevd brystkreft, men nå må hun starte på nytt. Hun flytter til Sunnmøre og inn i huset hun har arvet etter sin tante Else. Hun har med seg sin ti år gamle sønn, Jonas, mens de to eldste barna, Anders og Thea, blir igjen på østlandet for studier.

Det er nå Stig kontakter Kajsa og ber om hjelp til å avdekke hva som egentlig skjedde den sommeren. Drevet av Stigs historie begynner hun å gjøre grundig research i den gamle Lukas-saken fra 1992, også med tanke på å lage en dokumentar. Men jo mer hun graver, desto mer kjenner hun på et voksende ubehag. Hun tar seg selv i å gå rundt i huset for å sjekke om dører og vinduer er lukket eller låst. Terrassedøren er låst fra innsiden, men hun vet at kjellerdøren har en smekklås som kan åpnes med en nøkkel hun aldri har funnet. Frykten tar tak i henne: Er det noen som sniker rundt huset hennes? Noen som har begått drap, og som er villig til å gå ekstremt langt for å skremme henne og hindre at sannheten kommer for en dag?

Jeg synes Trude Teige har levert en utrolig god krimroman denne gangen også. Det som slår meg først og fremst, er hvor godt språket flyter. Historien blir fortalt med en sånn innlevelse at sidene nesten snur seg selv, og "Én for alle" er derfor veldig lett og rask å lese.

Dette er ikke en krim full av blodige drapsskildringer, heseblesende biljakter eller skuddvekslinger, men den har likevel en snikende, nervepirrende atmosfære som bare øker utover i boken. Det utspiller seg et intenst psykologisk spill her som gjør historien tidvis ganske brutal, selv uten de store voldsscenene. Det at handlingen er inspirert av en ekte drapssak, gjør det hele ekstra uhyggelig og realistisk.

Noe av det jeg liker aller best med boken, er persongalleriet. Karakterene føles som levende, ekte mennesker, og det gjør at man får stor empati med dem på godt og vondt. Når du kjenner menneskene, forstår du også valgene og oppførselen deres mye bedre. Kajsa Coren er en herlig hovedperson å følge. Hun fremstår som en tøff, modig og uavhengig kvinne, men vi slipper også inn under huden på henne og ser hvor sårbar hun er i sorgen etter ektemannen. Teige er utrolig flink til å balansere selve krimdelen mot privatlivet til karakterene, det blir aldri for mye av det ene eller det andre. I tillegg merker jeg at miljøet i Losvika er skildret med masse kjærlighet.

Boken tar opp tunge, men viktige temaer. Tittelen "Én for alle" sier egentlig alt: Den viser hvordan et lite samfunn kan la én person ta hele skylden for å beskytte fellesskapet eller skjule sine egne synder. Det er skremmende å se hvor lett vi dømmer andre, og hvor lite vi egentlig kjenner folk rundt oss. For øvrig synes jeg det er et stilig grep at sprekkene i det rasfarlige fjellet fungerer som et bilde på sprekkene, løgnene og fortielsene i selve bygda.

Boken kan fint leses uavhengig av de foregående bøkene i serien. Hver bok har et avsluttende handlingsforløp, og kan derfor leses frittstående, men siden man følger Kajsa og hennes privatliv, er det ingen ueffen idé å lese dem i riktig rekkefølge for å få med seg hele utviklingen.

"Én for alle" er en velskrevet og jordnær krim der avdekking av gamle hemmeligheter og Kajsas iherdige jakt på sannheten står i sentrum. Jeg koser meg alltid med Trude Teiges historier, og jeg venter allerede i spenning på neste bok om Kajsa Coren. Boken får min aller beste anbefaling!

"Sterkere enn frykt" av Cecilia Samartin

Sterkere enn frykt
Cecilia Samartin 
Roman
263 sider
Oversatt av Anne-Kristin Strøm og Arve Juritzen
Juritzen forlag
2026

Cecilia Samartin ble født i Havanna på Cuba i 1961 midt under revolusjonen. Hun er utdannet psykolog og familieterapeut og bor i Los Angeles. Samartin har skrevet ni romaner som er utgitt i 25 land. Hun har vunnet flere priser og toppet bestselgerlisten til USA Today.
Cecilia setter stor pris på sitt 20 år lange forhold til sine norske lesere, og har solgt 1,5 millioner bøker på norsk.

"Sterkere enn frykt" er en fortelling om hva vanlige mennesker kan oppnå når de nekter å la seg styre av egen frykt.

Det er 2016 og diktatoren Fidel Castro har nettopp gått bort. Cuba befinner seg i et merkelig, eksplosivt vakuum preget av usikkerhet, frykt og et brennende ønske om endring. Hjemme hos Laura sitter naboen og venninnen Anita. Det er i dette historiske øyeblikket, mens landet skjelver etter diktatorens død, at Laura endelig tar bladet fra munnen etter flere tiår med taushet: "Anita, det er noe som har tynget meg. Jeg har ikke fortalt det til noen, men jeg tror tiden er inne, og jeg må begynne fra begynnelsen." Hun skal endelig gi svar på spørsmålet som har ligget i luften i så mange år: Hadde hun virkelig en affære med Fidel Castro?

Gjennom historien hennes tas vi med tilbake til Havanna i 1985. Den unge Laura lever i motløs fattigdom og under et politisk system som undertrykker folket. Hun er svært pen, men desperat etter en vei ut av nøden. Da muligheten plutselig byr seg, stjeler hun en lommebok. Hun aner ikke at hun blir observert, men dette tyveriet åpner døren til en helt ny og fremmed verden av privilegier. Det blir imidlertid også starten på en historie fylt med voldsom dramatikk, overvåking og fare.

Når Laura må redde sitt livs kjærlighet, finner hun uventet støtte i to andre kvinner som representerer helt ulike sider av det cubanske samfunnet: den fryktløse Berta og den dypt religiøse svartebørsdronningen Graciela. Sammen legger de tre vanlige kvinnene en plan som er så dristig og livsfarlig at det nesten virker umulig å lykkes. Kampen tvinger dem inn i en tilværelse preget av konstant paranoia under regimets lange armer, der det hemmelige politiet presser naboer og venner til å spionere på hverandre. Midt i denne råe virkeligheten drives planen fremover av kvinnenes uknuselige lojalitet, mens gamle, tunge hemmeligheter gradvis tvinges opp til overflaten.

"Sterkere enn frykt" er en imponerende og meget interessant roman om livet som utspiller seg i skyggen av et diktatur, og om hvordan vanlige mennesker kan finne en uventet styrke og overvinne sin dypeste frykt når friheten og kjærligheten står på spill. Dette er kort sagt en bok som har mye å by på.

Jeg synes det er noe helt eget med måten Cecilia Samartin fanger hjertet og sjelen til sitt opprinnelige hjemland på. I "Sterkere enn frykt" tar hun oss lesere nok en gang med til Cuba – et land som i over seksti år har vært preget av et totalitært regime som har splittet familier og kneblet en hel befolkning. Men under overflaten av undertrykkelse og frykt ulmer det alltid en uknuselig livsglede og en dyp lengsel etter frihet. For meg er det akkurat dette brennende spenningsfeltet Samartin utforsker så mesterlig i denne boken.

Handlingen er smart bygget opp rundt to parallelle tidslinjer som fletter fortid (1985) og nåtid (2016) sammen på en måte som fanget meg fra aller første side. 

Det jeg likte aller mest med denne romanen, er hvor utrolig ekte og realistisk alt føles. Samartin bruker Fidel Castros virkelige mystikk som et genialt bakteppe. Castro var kjent for å forsvinne fra offentligheten i ukevis eller måneder av gangen for å skape intriger og holde både venner og fiender i konstant usikkerhet. "Sterkere enn frykt" dikter opp en fantastisk historie om hva som faktisk kunne ha skjedd bak kulissene under en av disse mystiske forsvinningene.

Boken bæres frem av et fantastisk og motstandsdyktig kvinnefellesskap. Karakterene representerer ulike generasjoner og samfunnslag, men de bindes sammen av en felles skjebne. I et samfunn gjennomsyret av paranoia, der hemmelig politi presser naboer til å spionere på hverandre, må disse kvinnene finne en indre råskap for å overleve. Samartin balanserer denne nervepirrende, politiske thrilleren perfekt med skildringer av dyp kjærlighet, evnen til tilgivelse og en urokkelig lojalitet.

For meg var språket i boken en nytelse i seg selv. Det oppleves som flytende, blomstrende og utrolig detaljert. Jeg føler at Samartin maler med ord, og skildringene hennes av naturen og menneskene er så levende at jeg nesten kunne se og lukte Cuba underveis i lesingen. Midt i alt forfallet, fattigdommen og de knuste illusjonene, klarer hun virkelig å formidle den eksotiske sjarmen, musikken og temperamentet som gjør landet så unikt. Det er en rå skildring fra samfunnets bunn, men den traff meg med en enorm varme og intimitet. 

"Sterkere enn frykt" er en ambisiøs, intrikat og moden roman rettet mot voksne lesere. Historien er uforutsigbar, og ingenting er helt slik det ser ut som til å begynne med. Gamle hemmeligheter avdekkes gradvis, og fortellingen bygger seg opp mot en dramatisk og svært overraskende avslutning som traff meg hardt. Lauras historie gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Selv om handlingen utspiller seg noen år tilbake i tid, er problemstillingene rundt frihet, undertrykkelse og menneskeverd dessverre like relevante i dag.

Dette er en blendende og rørende roman som viser hva vanlige mennesker er i stand til når de nekter å la seg styre av frykt. Jeg kan anbefale denne boken på det aller sterkeste til alle som ønsker en historie med både hjerte, hjerne og nerve.