"Datteren" av Jane Shemilt

Datteren
Jane Shemilt
Thriller
397 sider
Oversatt fra engelsk av Benedicta Windt-Val
Gyldendal Norsk Forlag
2015

Jane Shemilt jobbet i mange år som lege før hun tok en mastergrad i skrivekunst. Debutromanen "Datteren" ble nominert til flere litterære priser i hjemlandet Storbritannia. Boken nådde 2. plass på bestselgerlisten til Sunday Times. Jane Shemilt og ektemannen Steve, som er professor i nevrokirurgi, har fem barn og bor i Bristol.

Jane Shemilts debut er en følelsesladet og fengslende historie om hvor godt du egentlig kjenner dem du elsker aller høyest. "Datteren" var en av de mest solgte bøkene i Storbritannia i 2014.

Jenny Malcolm er en vellykket engelsk lege som ser ut til å ha alt, en perfekt jobb, en hardtarbeidende nevrokirurg til ektemann, og hun er mor til tre flotte ungdommer. Men da Jennys femten år gamle datter Naomi ikke kommer hjem etter en skoleforestilling, begynner hennes liv å smuldre opp.

Naomi ser ut til å ha forsvunnet sporløst, og myndighetene har ingen anelse om hvordan de skal finne henne. 

Etter hvert som ukene og månedene går etter Naomis forsvinning, avdekker Jenny gradvis informasjon som viser en helt annen Naomi enn den jenta hun trodde at hun hadde oppdratt.

Ett år senere er Naomi fremdeles borte. Jenny er på randen av sammenbrudd, det samme er familien hennes. Vil sannheten vedrørende Naomi samle familien igjen? Eller vil den tvert imot rive dem fra hverandre for godt?

"Datteren" er en bok som definitivt ikke skuffer. Selv om boken var uhyre spennende, ja tilnærmet en page-turner, som holdt meg våken til langt på natt, var det likevel noe ved den som jeg ikke likte.

Flyten i historien som fortelles opplevdes tidvis noe usammenhengende, der forfatteren hyppig skiftet frem og tilbake mellom dager og uker som ledet opp til datterens forsvinning, og inntil et år etter hennes forsvinning.  

Et problem med en slik type handlingsstruktur er at ledetrådene og de mistenkte i dagene og ukene før forsvinningen, hvis de fortsatt er til stede i historien ett år senere, høyst sannsynlig ikke er involvert i forsvinningen, noe som i hvert fall for meg fjernet litt av spenningen. 

Selv om jeg både likte boken og dens karakterer, var det noen av deres trekk jeg ikke fant spesielt tiltrekkende. Jeg syntes f.eks. at moren (altså Jenny) hadde en unaturlig stor naivitet når det kom til sine barns liv. Faren kunne dessuten være kald og lettsindig, og de to tvillingsønnene virket å være ganske så bortskjemte. 

Når det kom til Naomi, ble jeg først og fremst kjent med henne igjennom moren Jennys øyne, og det var svært åpenbart at hun var uvitende om både Naomis livsstil og anliggender. 

At en så sentral karakter i historien aldri blir skikkelig utviklet, samt at handlingene hennes som åpenbares mot slutten av boken, virker en smule tilfeldige, forlot meg tiggende etter mer.

Kanskje var dette forsåvidt en god ting?... 

"Datteren" berører tematikk som svik, skyld, sannhet og familie, og som stiller spørsmål om det overhodet er mulig å kombinere en hektisk karriere med sterk involvering i egen families liv.

Hemmeligheter er et annet sentralt tema i "Datteren". Hemmeligheter som vi alle har. Noen av dem relativt harmløse, andre igjen mer mørke.

Hva skjer når disse hemmelighetene avdekkes? Hvordan endrer det ens verden? Og hvordan vil vi håndtere det faktumet at vi ikke kjenner våre kjære så godt som vi på forhånd trodde?

Jane Shemilt er en dyktig forfatter, og jeg fant hennes historie svært medrivende. Den fortelles, som nevnt, fra Jennys perspektiv, og er lyrisk, men også brutalt ærlig på samme tid.

"Datteren" er et mysterium, en kjærlighetshistorie, og en advarende historie.

Boken var både fengslende og meget godt skrevet, men jeg syntes at den tidvis var litt for nådeløs i sitt fokus på elendighet og pine, og ville sånn sett hatt mer lys midt i alt mørket.

Men for all del, jeg vil anbefale "Datteren" til andre da den samlet sett ga meg en særdeles tilfredsstillende leseopplevelse.