"Det kan vi stå for" av Geir Lippestad

Det vi kan stå for
Geir Lippestad
Sjanger: Sakprosa
Aschehoug, 2013

Det vi vet om Geir Lippestad, er at han er født i 1964. Han er partner i Advokatfirmaet Lippestad AS i Oslo. Noen husker kanskje tilbake til 2002 da han var forsvarer for høyreekstremistene som ble dømt for det brutale drapet på Benjamin Hermansen (Holmlia-drapet).

Det vi også vet, er at Anders Behring Breivik selv ønsket Geir Lippestad oppnevnt som sin forsvarer. Etter at Norge ble rammet av det mest brutale terrorangrepet noen sinne, den 22. juli 2011, der 77 mennesker måtte bøte med livet. I tillegg ble mange lemlestet. Mange må leve med dette resten av livet.

En slik handling er utilgivelig. Man får rett og slett lyst til å foreta seg noe kriminelt i forhold til Behring Breivik. Men, det blir med tanken, og en stund, heldigvis! For de døde får man aldri tilbake. Og, å begå drap gjør man ganske enkelt ikke! Men, vi har rettstat, som dømmer kriminelle til straff og omfang.

Jeg har lest en god del om denne utgivelsen. Bl. a. har det kommet kritikk til advokat Geir Lippestad:

Hvordan kunne han uten betenkelighet si ja, til oppdraget. Hadde han den kompetansen som en slik sak krevde? Og hvordan ville dette påvirke arbeidsforholdet til øvrige advokater i firmaet. Noen som har lest boken, mener at han ved denne utgivelsen har brutt taushetsløftet. – Og til det, vil jeg bare minne dere på at, som kjent ble Behring Breivik dømt tilregnelig. – Og han, har selv skrevet under på at hans forsvarer kan skrive for å si det enkelt «hva han vil».

Jeg mener vi trengte denne boken. Og at absolutt alle har godt av å lese den, gjerne flere ganger.

En rettstat er bygd på verdiene; menneskeverdet, demokrati, rettssikkerhet. Prinsippene er ufravikelige, og omfatter absolutt alle uten unntak!

Jeg klarer ikke å skrive godt nok om innholdet i boken. For Geir Lippestad skriver så altfor godt.

Men, jeg kan fortelle litt om innholdet. Hva som fikk han til å påta seg dette oppdraget. Hvordan han jobbet helhetlig gjennom å etablere et team. Hvordan livet på jobb, og noe privat ble, fra 23. juli, 2011 til domsavsigelsen forelå, den 24. august 2012.-  og til slutt, 7. september da han måtte høre med sin klient om han ville anke til lagmannsretten. – Siste frist.

Forfatteren skriver om tiden etterpå.  Han skriver om hvordan han valgte å møte journalistene. Om uventet hjelp i fra Aftenpostens Harald Stanghelle, tidlig i saken. Boken er så gjennomført reflektiv, som det er mulig å skrive. I så måte, kan det være lurt å lese den, slik jeg gjorde: Jeg lot som om jeg var forsvareren, jeg leste noen sider av gangen og reflekterte over det jeg hadde lest. Til slutt, etter at jeg var ferdig, spurte jeg meg selv om jeg ville ha tatt på meg oppdraget, om jeg hadde vært advokat, med ektefelle og åtte barn? Til det, er svaret mitt: Nei! Jeg hadde ikke klart det, rett og slett pga. arbeidsbelastningen rundt saken. Tid til familien.

Men, raus som forfatteren er. Og jeg kaller han villig en helt, for han mener at han klarte det pga. sin kjære ektefelle Signe, som ordnet alt hjemme. Kollegateamet sitt som ble til over noe tid. Det er rørende å lese om unge advokat Tord. Hvordan han blir hedret. Og de øvrige to.