"Skyggespillet" av Anna Bågstam

Skyggespillet
Anna Bågstam
Krim
426 sider
Oversatt av Lene Stokseth, MNO
Panta Forlag
2020

Anna Bågstam er født i 1977 og vokste opp i Solna og Danderyd i Sverige. Hun jobber som jurist i Sveriges Riksdag, og bor i Stockholm med mann og tre barn.

I tillegg til å skrive bøker, maler hun og trener både boksing og kampsport. Hun har tidligere utgitt den prisbelønte krimromanen "Stockholm Psycho" i lydbokformat, som ble nominert til Crimetime Specsavers Award i 2017. Med "Øyevitnet" debuterte hun som forfatter i det klassiske bokformatet.

"Skyggespillet" er den andre boken i Anna Bågstams krimserie som utspiller seg i den pittoreske fiskebyen Lerviken, med den uperfekte og smugrøykende etterforskeren Harriet som hovedperson.

Harriet Vesterberg har blitt værende i det lille fiskeværet Lerviken ved Øresund, med sin noe glemske pappa Eugen og nye kjæreste, advokaten Rikard. Når venninnen hennes Lisa Melin forsvinner og etterlater seg en desperat beskjed på telefonsvareren til Harriet, tyder mye på at hun har blitt kidnappet.

Men Harriet som er sivil etterforsker ved Politiet i Landskrona, blir frarådet til å søke i registre eller blande seg inn i en etterforskning som ikke ligger på deres bord. Politiet i Landskrona jobber nemlig ikke med savnede personer, det gjør savnet-gruppen i Malmø. Sånt blir loggført og vil bli ansett som tjenestefeil blant mange i organisasjonen, selv om det er forståelig når det gjelder forsvinningen til en god venn. Dessuten mener sjefen hennes (Margareta) at Harriet mangler erfaring fordi hun som sivilist ikke har tjenestegjort i patruljebil, slik skikkelige politifolk gjør.

Men Harriet klarer ikke la være å involvere seg. Samtidig forsvinner også andre folk og i Lerviken flyter liket av en mann i land. Offeret har syreskader og er umulig å identifisere. Hvem er det som forsøker å skjule sporene sine?

På toppen av det hele blir det satt av for lite ressurser til etterforskningen, siden det skal være EU-toppmøte i Landskrona, der EUs migrasjons- og justisministre skal diskutere felles fremtidsstrategier for flyktningpolitikk og grensekontroll. Dessuten har Margareta lovet en politiker litt for mye.

Harriet setter i gang en intens jakt på gjerningsmannen. Samtidig med etterforskningen prøver hun å holde styr på seg selv og sitt liv. Hun må holde et våkent øye med faren som lider av begynnende demens, og hun sliter med det vaklende kjærlighetsforholdet til Rikard, hvis polerte ytre skjuler en hemmelighet.

Snart befinner Harriet seg i en desperat kamp mot klokken, der hun igjen står overfor valget om å bryte reglene eller følge dem. Med skjebnesvangre konsekvenser som resultat.

Nok en gang har Anna Bågstam skrevet en spennende krimroman med et interessant plott.

Handlingen fenger og den blir aldri kjedelig. I tillegg evner Bågstam å styre unna både forutsigbarhet og klisjéer på et fint vis.

Som med "Øyevitnet", trengte jeg derfor ikke å lese mange sider før jeg var hektet.

Selve krimdelen fungerer svært godt, og den overraskende avslutningen roper på en fortsettelse.

Handlingen berører også mange aktuelle tema, bl.a. handel med anabole steroider og rasisme spiller en rolle i romanen.

Bågstams personskildringer feiler det heller ikke noe, og især beskrivelsene av hovedpersonen Harriet Vesterberg er ganske overbevisende og holdbare.

Harriet er en kvinne det er lett å like. Hun er som de fleste av oss, med de feil og mangler det innebærer.

Hun er utdannet sosionom, og jobber som sivil etterforsker ved Politiet i Landskrona. Som i den forrige boken, må hun fortsatt kjempe for å bli respektert. Men etter den siste saken deres har Harriet omsider klart å vinne tillit hos sjefen Margareta. Harriet som er et friskt pust på politihuset, må opptil flere ganger vise at hun hører hjemme der minst like mye som de av kollegaene som prater bak ryggen hennes. For øvrig kommer etterforskningen også denne gangen tett på Harriet, og den er meget interessant å følge.

Bågstam lykkes også godt med å skildre de andre karakterene. Sjefen, politiinspektør Margareta Bladh, som går under kallenavnet "Myggen" fordi hun kan være både intens og irriterende, befinner seg i en utsatt posisjon. Hun er skarp og ganske tøff, men også menneskelig. Dessuten blir Harriets far Eugen, som lider av begynnende demens, skildret på varsomt vis.

Forfatteren har et skarpt øye for ulike miljøer, og det lille fiskeværet Lerviken, med sin noe provinsielle stemning, beskriver hun slik at man nesten kan føle både atmosfæren, luktene og faktisk også se naturen.

Boken er velskrevet. Språket er godt og flytende, og man blir underholdt underveis. Jeg kan bare si: Les "Skyggespillet", så kan vi sammen glede oss til den neste boken med Harriet Vesterberg i hovedrollen.