"Det var en gang en elv" av Diane Setterfield

Det var en gang en elv 
Diane Setterfield
Roman
448 sider
Oversatt fra engelsk av Inge Ulrik Gundersen, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Diane Setterfield slo gjennom med "Den trettende fortellingen" i 2006. Bestselgeren er utgitt i 38 land og har solgt mer enn tre millioner eksemplarer. Setterfield er født i Berkshire, men bor nå i nærheten av Oxford, ved Themsen. Hun har studert fransk litteratur og undervist i både engelsk og fransk. "Det var en gang en elv" er hennes tredje roman.

Noen ganger kommer man over en unik og bemerkelsesverdig roman. "Det var en gang en elv" er en slik bok. Den er utrolig velskrevet og og gir - ut over en gjennomtenkt og overbevisende historie - et flott bilde av tiden den utspiller seg i.

Romanen begynner en mørk midtvinterkveld, en gang på 1800-tallet, da en såret fremmed mann snubler inn på det svært gamle vertshuset Svanen (i Radcot ved bredden av Themsen) med en livløs jente i armene. Hun puster ikke, og den lokale sykepleieren Rita finner ikke noe puls på jenta. Flere timer senere får den døde jenta pusten tilbake og slår øynene opp.

Er det et mirakel? Er det trolldomskunst? Og hvem sitt barn er det?

Når den fremmede mannen kommer til hektene igjen, sliter han med å huske hva som har skjedd.

Dermed er en vandrehistorie født, som siden og adskillige ganger vil bli gjenstand for diskusjon og sladder blant stamgjestene på det gamle vertshuset.

Kjernen i "Det var en gang en elv" er selve historiefortellingen. De fleste liker å lytte til eller å fortelle en god historie, og især på den tiden da det ikke fantes så mange andre former for underholdning ved bredden av Themsen.

Dette etableres tidlig i romanen, da mennene som samles på det lokale vertshuset (Svanen) konkurrerer om å fortelle den beste og mest veltalende historien. Det er her Diane Setterfields kunnskaper (og helt sikkert en god del research) om myter og folklore virkelig kommer til syne, noe som spiller en rolle gjennom hele boken.

Men det er ingenting som definerer denne romanen mer enn settingen. Themsen er der som en kontinuerlig tilstedeværelse, henvist til omtrent alle scener, og ofte behandlet som en karakter i seg selv. Det er en setting som nærmest driver historien fremover.

Selv fra de aller første sidene, skaper Setterfield en altoppslukende atmosfære. Og med et handlingsforløp så kronglete og svingete som elven Themsen, er du garantert en roman som det er vanskelig å legge fra seg. I tillegg er detaljnivået, tematikken som blir utforsket, og de interessante karakterene med på å levere en høyst minneverdig leseopplevelse. Her lukter det klassiker-potensiale lang vei.

Selv om handlingen er satt til 1800-tallet, føles den på mange måter tidløs. Historien rommer flere handlingstråder, eller sideelver om du vil, som alle er uløselig forbundet med jentas mysterium.

Diane Setterfield er utvilsomt en blendende forteller. Hun har dessuten en sjelden evne til å vise leseren hva som skjer, snarere enn å skrive det ordrett.

Dessuten evner hun å forene det fantastiske med det hverdagslige. Noen ganger er man faktisk usikker på om det man leser er historisk fiksjon eller fantasi.

Persongalleriet skildres med innlevelse og nerve. Personene er ekte og pålitelige, samtidig vet jeg ikke helt vet hvor jeg har dem. For jeg fornemmer hele tiden at historien består av flere lag.

Det er flere av karakterene som hevder at de er i familie med jenta.

Ekteparet Armstrong er sikker på at hun er barnebarnet deres, et barn de ikke visste eksisterte før de fant et brev som antydet hennes eksistens.

Helena Vaughan er fast bestemt på at jenta er hennes datter Amelia, som ble kidnappet to år tidligere. Ektemannen er imidlertid ikke like sikker.

Lily White er sikker på at barnet er hennes lillesøster, men ettersom Lily selv er i 40-årene er det lite som tyder på at det under noen omstendighet kan være mulig.

Til sist har vi Henry Daunt og Rita Sunday. Daunt er mannen som snublet inn på Svanen med jenta i armene og som deretter kollapset av skadene han hadde pådratt seg. Det er først når han våkner opp igjen at vi får vite at barnet ikke er hans. Rita er den lokale sykepleieren, som blir vitne til den mirakuløse oppvåkningen av barnet som alle trodde var død. De lar seg begge engasjere av jentas videre skjebne, og mener at de har en forpliktelse til å beskytte henne.

Det er først i de siste kapitlene, når alle de forskjellige handlingstrådene tvinnes i hverandre at vi får vite hvor barnet virkelig hører hjemme.

Det er ekstremt vanskelig å skrive om denne romanen. Ikke fordi jeg er redd for å avsløre noe, men på grunn av den intrikate historien som blir fortalt, og en like velartikulert, nydelig og hjemsøkende skildring, som et mørkt landskap foreviget i et maleri. Det er en roman man rett og slett må lese for å begripe og forstå skjønnheten av.

"Det var en gang en elv" er i hvert fall en bok jeg sent vil glemme.