"MaddAddam" av Margaret Atwood

MaddAddam
Margaret Atwood
Roman
524 sider
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug
2015

Margaret Eleanor Atwood er født i 1939 og regnes som en av Canadas betydeligste forfattere. Hun fikk sin utdannelse ved University of Toronto og Harvard, og hun har virket som universitetslærer ved en rekke kanadiske universiteter. Atwood har skrevet mer enn 30 bøker og utgjør en særskilt stemme i det kanadiske politiske og kulturelle landskapet. Hun er nådeløs i sin behandling av alt som ikke fører til økt toleranse og forståelse, og spør seg selv - og leseren - hvor vi er på vei. I tillegg til lyrikk og romaner har Atwood skrevet essays og barnebøker, laget tegneserie og TV-produksjoner, samt fungert som kritiker. Hennes bøker er oversatt til 33 språk og har gitt henne over 60 litterære priser, blant dem den prestisjetunge Bookerprisen 2000 for "Den blinde morderen".
Margaret Atwood er den første forfatteren som bidrar med en ny tekst til Framtidsbiblioteket (Future Library) - et 100 år langt kunstprosjekt.

"MaddAddam" er den siste delen av Margaret Atwoods postapokalyptiske trilogi.

Selv om jeg ikke hadde lest de to foregående bøkene i trilogien, beretter "MaddAddam" deler av forhistorien for nye lesere. Derfor var det faktisk ikke så vanskelig å starte med "MaddAddam". Dessuten hadde jeg lest ulike resymeer av "Oryx og Crake" (bok 1) og "Flammens år" (bok 2), noe som ga meg en viss pekepinn.

En av de mest skremmende og tabubelagte forestillinger man kan ha, er en verden der mennesket  ikke lenger er den mest intelligente skapningen. Til en viss grad synes det faktisk lettere å forestille seg menneskehetens slutt.

Men, den raske utviklingen innenfor bioteknologi og teknologi som sådan, har gjort ulike scenarier vedrørende menneskeskapte sprang i utviklingen høyaktuelle.
Og Margaret Atwood skriver i etterordet at alle bioskapningene i denne tredje boken enten er under utvikling eller teoretisk sannsynlige. Hvis de ikke allerede finnes.

"MaddAddam" foregår i en verden der nesten hele menneskeheten har blitt utslettet av en pest-lignende epidemi. Men nye skapninger har allerede blitt skapt av den geniale (men nå avdøde), Crake, som visstnok også ble omtalt i trilogiens første bok, "Oryx og Crake". De blåhudede crakerne er menneskelignende, men de er fredligere enn oss.

Denne boken stiller noen spørsmål angående menneskets moralske tanke-, adferds- eller smaksmønstre, og om vi ikke nettopp på dette punktet lett kan bli forbigått av andre. Spørsmålet om det siste menneskelige dna-et er verdt å bevare, stilles dessuten av bokens andre skapninger, som utgjør en svært brokete forsamling, som bl.a. inkluderer genmodifiserte griser og de onde morderiske painballerne.

I vakuumet som har oppstått etter at den store katastrofen herjet (altså pesten), fortelles det om forsøk på å skape mening. Guds Gartnere, som etter sigende dukket opp i bok to, er en økologisk bevegelse som dyrker det naturlige på et nærmest religiøst vis.

MaddAddamerne er en rest av menneskeheten, som bekjemper ødeleggelsene som de bioteknologiske- og multinasjonale selskapene har satt i gang. Det er også blant dem, de egentlige hovedpersonene i denne boken befinner seg; nemlig Zeb, Toby og Adam. Disse tre ender opp med å kjempe mot de voldelige painballerne.

"MaddAddam"er både en morsom og tankevekkende bok.

Med en overveldende fantasi og svart humor forteller Margaret Atwood om skapninger i en verden som har blitt utsatt for ødeleggelse og anarki, og som prøver å stable et nytt liv på beina.

Boken gir en god følelse av hvordan det må være å leve i en verden, hvor man ikke lenger kan orientere seg eller stole på noen.
Kjente bynavn opptrer her og der som en påminnelse om at vi befinner oss i vår verden, men ellers virker det nærmest som om vi er på en annen planet. Dette synes jeg er både en styrke og en svakhet med boken.

På den ene siden, skildrer forfatteren, på utmerket vis, følelser av å være fortapt i en ny verden, hvor man søker mål i livet, og må tilpasse seg en diffus ny orden, som man ikke selv kan kontrollere. På den annen side er det mange sprang i historien og det ukjente universet, som er med på å komplisere og svekke empatien med de ellers så hardt plagede karakterene.

Men forfatteren er en leken forteller og hun har lagt litt humor inn i denne urolige verdenen. Dette trekker opp helhetsinntrykket.

"MaddAddam" var en spennende bok, med troverdige og interessante karakterer. Jeg syntes også at historien som ble fortalt, både var meningsfull og urovekkende. Min eneste innvending er at det skal en god del til for å holde en historie gående over tre bøker, og at denne siste boken godt kunne ha vært kortet noe ned. 524 sider kan nemlig bli i det meste laget for mange.