"60-meteren" av Johnny Brenna og Sindre Leganger

60-meteren
- Kampen mot klokka
Johnny Brenna og Sindre Leganger
Sakprosa
132 sider
Cappelen Damm
2015

Johnny brenna (f. 1964) er tidligere politispaner ved Oslo politidistrikt, og har arbeidet som krimpolitisk rådgiver og krimekspert for TV2. I dag jobber han som prosjektleder i Oslo kommune. Brenna har tidligere skrevet "Håndbok i selvforsvar", samt krimromanene "Operasjon Helena", "Operasjon Fønix" og "Operasjon Hydra" sammen med Sigbjørn Mostue.

Sindre Leganger (f. 1987) er journalist i produksjonsselskapet Kverna. Han har tidligere jobbet i NRK Radiodokumentaren og Dagens Næringslivs magasin D2. "60-meteren" er hans første bok.

Alle har løpt 60-meteren. Enten det er på idrettsbanen, skolegården eller bygdas flateste jorde er ritualet det samme: Trekk opp en strek i bakken, skritt opp seksti lange steg og vent på klarsignal. 60-meteren er så kort at vi orker å gi full pinne hele veien. Vi ser oss ikke tilbake, men det er i den korteste distansen at vi finner de lange linjene i norsk

friidrettshistorie. Historien om sekstimeteren er også historien om idrettsmerket, og om fremveksten av det norske kroppsøvingsidealet.

De fleste løper sin første 60-meter på ordre. Da står gymlæreren ved målstreken, han som snart skal føre tiden inn i en notatbok. Tall som setter seg fast i hukommelsen, og som vil prege oss mange år etterpå.

For en ferdig utvokst sprinter består 60-meteren av mellom 35 og 40 løpesteg. De første fem er de viktigste. Utfordringen er å få opp farten raskt. Med så få meter til disposisjon vil feilskjær i starten alltid ødelegge løpet. Så gjelder det å holde hele veien inn til målstreken uten å trå feil underveis. Det høres kanskje lett ut, men er faktisk ganske vrient. Man må lære av hvert steg, holde momentet oppe og ta med seg farten videre.

Hvorfor løper vi akkurat 60 meter? Det er et fint tall. Vi finner det igjen i sekundenes løp rundt urskiven, i minuttenes gange, nedarvet til oss fra det gamle babylonske tallsystemet.

Blant toppidrettsutøvere konkurreres det sjelden på 60-meteren i dag. Distansen er for kort, man rekker knapt å komme i gang. Det finnes heller ingen premiepenger å snakke om på 60-meteren i Norge, ingen stor prestisje blant proffene. De løper den bare inne og bare fordi de må, mens den lengre banen utenfor gjerne er dekket av snø. Blant dagens sprintere er 60-meteren en treningsdistanse, forbeholdt de spesielt interesserte. Likevel har den en stolt fortid, hvor de store linjene i det siste århundrets friidrettshistorie i Norge kan spores. To ganger har 60-meteren vært en olympisk distanse (i Paris i 1900, og i St. Louis i 1904). Blant ungdom og amatører er den fortsatt målestokken.

Tidligere spaner i Oslo-politiets enhet for organisert kriminalitet, Johnny Brenna, hadde lenge kjent noe ligge og gnage. Først kunne han ikke sette fingeren på det, men i løpet av noen måneder konkretiserte følelsen seg. Gjennom alle årene i politiet hadde han forsøkt å fremstå som alfahannen i en ulveflokk. Denne posisjonen ville han ikke gi opp uten kamp.

Brenna var blitt middelaldrende, han fylte 50 år og kom i en slags alderskrise. Hverken Birken eller maraton var noe for ham. Det måtte i stedet handle om kraft og fart, og ikke minst om testosteron. Løsningen for Brenna ble sprinttrening.

Men, hvorfor akkurat 60-meteren? Det er kanskje den mest ungdommelige av alle distanser, og den mest krevende å bli rask på for en 50-åring. Alder og eksplosivitet hører som regel ikke sammen. Altså det perfekte utgangspunkt for å motbevise at han var ferdig! Og man må sette seg noen hårete mål. Brenna ville ta den 19 år gamle aldersrekorden til skohandleren Per Sletholt på tiden 7,68, og han hadde drøyt tre måneder på seg.

Og selve treningsformen var egentlig ganske behagelig: styrke, intervaller og spenst. Ingen harde melkesyreøkter, og lange pauser mellom dragene. Man blir eksplosiv og hard. Egentlig perfekt trening for mange der ute som ørkesløst ser seg i speilet på treningssenteret, uten mål  og mening for treningen. Hvorfor ikke kjøre på med intervaller, styrke og spensttreningen inne på vinterhalvåret, og dra i gang med 60-meteren ute i sommerhalvåret? Fantastisk fin trening, skriver Brenna.

Han vil vise at en på hans alder kan trene seg opp til å bli landets raskeste i sin aldersklasse på 60 meter.

Blant proffene er 60-meteren i dag en falmet distanse. Den løpes bare innendørs, og bare når løpebanen ute er dekket av snø. Blant alle oss andre er den fortsatt målestokken - en gullstandard innen hurtighet.

For Johnny Brenna leder 60-meteren tilbake til ungdommen, da han fortsatt hadde mulighetene foran seg.

Med sprintprofessor Leif Olav Alnes som kyndig fartsholder tar han opp jakten på veteranfriidrettenes hellige gral: Per Sletholts 60-meterrekord for femtiåringer - 7,68 sekunder, satt i Stangehallen den 3. mars 1996 - mens krampene lurte bak hvert steg.

Om høsten har Johnny fulgt et egenkomponert treningsprogram, utviklet spesifikt for å øke kroppens produksjon av testosteron. Han har gjennomført tre ukentlige økter, i tillegg til de vanlige timene med selvforsvar.

Målet har vært å bli best mulig forberedt til dagene, eller rettere sagt søndagsmorgenene som skal tilbringes på det grønne dekket i Jessheimhallen, med ti 60-metersintervaller for fulle mugger.

7. mars  2015 er det nemlig NM i friidrett for veteraner. Han har fra dette tidspunktet i boken tre måneder på seg.

I "60-meteren" får vi følge Brennas vei mot sprinttoppen i sin aldersklasse.

Boken er primært en hyllest til 60-meteren, en øvelse mange har et forhold til, men som få har praktisert etter endt videregående skole. Den inneholder også mye historikk om denne sprintdistansen.

"60-meteren" følger Johnny Brenna fra han begynner å føle at det kroppslige forfallet for enhver pris må unngås, til han utfordrer Sletholts 19 år gamle rekord.

Hans kamp mot sekundene er godt skildret. Brenna er en mann som ikke trives, med mindre han har et mål å strekke seg etter i hverdagen. Å sette ny 60-metersrekord er definitivt et slikt mål.

Omsider får vi også vite om Brenna har klart å slette rekorden til Sletholt.

"60-meteren" har i hvert fall klart å motivere meg til å løpe mer. Språket er for øvrig godt og lett forståelig, og måten den er skrevet på gir meg et håp om at mange vil se gleden av å tilegne seg en bedre livstil og sunnere kropp.

Boken er ikke lengre enn 132 sider. Likevel synes jeg det er utrolig hvordan en så liten bok kan inneholde så ufattelig mye brukbart.

Jeg vil på det sterkeste anbefale denne boken, især til de av dere som har problemer med å motivere seg selv til å ta joggeskoene frem og komme igang med løpingen.