Marit Reiersgård
Krim
400 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2016
Hun debuterte i 2007 med ungdomsromanen "Alt jeg ser er sant". I 2010 kom barneboken "Valpen til Vilde", og i 2012 kom hennes første kriminalroman "Stolpesnø", som høstet svært fine kritikker. Hennes andre kriminalroman, "Jenta uten hjerte" (2014), ble nominert til Rivertonprisen i 2015.
"Paradisbakken" er Marit Reiersgårds tredje kriminalroman med de to politietterforskerne Bitte Røed og Verner Jakobsen, ved Drammens-politiet, i hovedrollene.
Denne gangen står de overfor en såkalt cold case sak.
Det er sommer i Drammen og om nøyaktig én uke er den snart 25 år gamle Camilla Carlsen-saken blitt foreldet.
En lovendring som var på trappene ville riktignok føre til at drap som var begått etter 1. juli 1989 aldri ville bli foreldet, men i denne saken ville ikke endringen ha noen betydning.
Den 20. juni 1989 ble den 18 år gamle Camilla Carlsen funnet voldtatt og kvalt ved stien i det lille skogsområdet midt i Paradisbakken i Lier.
Håpet nå, er at nye etterforskningsmetoder og helt andre etterforskere, kan belyse saken med "nye friske øyne", og forhåpentlig få oppklart saken.
Saken rystet i sin tid både Drammen og de omkringliggende kommunene. Camilla var svært populær i venninnegjengen på fire. Hun var også skoleflink og aktiv i både håndball og kristent kor.
Venninnegjengen blir kalt inn på nytt for avhør. Etter avhørene bestemmer de seg for å møtes på et utested i byen for å diskutere hendelsen og minnene fra den gang.
Ved baren står en mann og kaster lange blikk mot May, en av venninnene. May går ut for å ta en røyk, mannen følger etter. Morgenen etter blir hun funnet drept i et utstillingsvindu. Måten liket er plassert på, i en hengekøye som er festet til veggen med en krok i den ene enden, mens resten av køya ligger halvveis utover på gulvet, forteller at gjerningspersonen vil sende en beskjed.
Politietterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen må forfølge både fortidens spøkelser og nåtidens ferskere spor.
"Paradisbakken" er Marit Reiersgårds beste bok til nå, og jeg innrømmer gjerne at den ble lest to ganger. For mitt vedkommende går som regel den første lesingen på kontekst og oppbyggingen av historien: Persongalleriet, selve krimgåten, og plottet. Språket er også uhyre viktig for meg. Dessuten vektlegger jeg autentisitet og realisme. Er dette noe som kunne hendt i Norge? Føles det troverdig?
Alt i alt, har jeg hatt en veldig god leseopplevelse. Og det er liten tvil om at boken ga meg full valuta på følgende kriterier: Realisme, gedigent politiarbeid, solid persongalleri og et plott som holder.
Faktisk tør jeg påstå at den skiller seg ut fra mainstream-krimmen. Den tilbyr et mer realistisk persongalleri som er befolket av ordinære, troverdig portretterte mennesker det er lett å identifisere seg med. Her finnes ikke psykotiske og gale mordere, bare mennesker som trår feil og tar fatale avgjørelser.
Politidelen er dessuten svært bra, alt er levende og realistisk, fra handlinger til dialoger. Som leser er man med hele veien, og det er faktisk bare å lene seg tilbake og nyte turen.
Miljøskildringene holder også høy klasse.
"Paradisbakken" er i tillegg velskrevet, teksten flyter og man blir nærmest fanget fra første linje. Sidene vender nesten seg selv, noe som gjør at boken blir ekstremt vanskelig å legge fra seg, også i tankene mellom leseøktene. Det er altså en medrivende krimroman. For øvrig holdes trådene til oppklaringen tett helt til de siste sidene.
Dette er en usedvanlig god krimroman, og jeg lar meg ikke overraske dersom forfatteren atter en gang nomineres til den høythengende Rivertonprisen.
"Paradisbakken" skal så avgjort ha en meget stor anbefaling. Mer ønskes, og gjerne snarest.
Siden jeg har denne boken i hyllen leste jeg bare de siste setningene dine. Ser ut som den ble godt tatt imot hos deg, så da gleder jeg meg til å ta fatt :)
SvarSlett