"Et hus uten vinduer" av Nadia Hashimi

Et hus uten vinduer
Nadia Hashimi
Roman
528 sider
Oversatt av Elisabet W. Middelthon
Bazar Forlag
2017

Nadia Hashimis foreldre forlot Afghanistan på 1970-tallet, før Sovjetunionen invaderte landet. I 2002 besøkte forfatteren Afghanistan for første gang. Hun bor sammen med sin familie utenfor Washington D.C, der hun jobber som barnelege.

Nadia Hashimi debuterte med "Perlen som sprengte skjellet", som ble en internasjonal bestselger. Også "Når månen står lavt" ble en stor suksess. "Et hus uten vinduer" er hennes tredje roman for voksne.

En sjelden gang støter jeg på en forfatter som skriver så fengslende og medrivende at det å lese boken ferdig gjør litt vondt. Nadia Hashimis roman "Et hus uten vinduer" er en av disse sjeldenhetene.

Zeba bor i en fjerntliggende landsby i Afghanistan. Hun er en pliktoppfyllende kone og mor, men hennes ekteskap er i ferd med å bli en knallhard påkjenning. Hennes en gang så elskende ektemann, Kamal, har i årenes løp nærmest gått i

oppløsning. Han har humørsvingninger og behandler henne på et svært så nedlatende vis. Ikke bare forsømmer han familien, han drikker også bort pengene de skulle ha brukt på mat.

Én dag blir Kamal funnet drept med øks i gårdsrommet. Zeba er i sjokk, men ikke i stand til å gjøre rede for hva hun gjorde på det tidspunktet han døde.

Zeba blir anklaget for mordet og arresteres. For hennes egen sikkerhets skyld, settes hun raskt i kvinnefengselet Chil Mahtab, i provinshovedstaden. Politisjefen vet nemlig at landsbyboerne vil komme til å hevne Kamals død.

I fengselet må hun dele et rom med tre andre kvinner: Latifa, Nafisa og Mezhgan. Kvinnene i fengselet er tiltalt for alle slags forbrytelser, men mange er der utelukkende fordi de har brutt noen av de sosiale reglene i det afghanske samfunnet, som utroskap, blitt forelsket i feil mann, vært alene med en mann uten tilsyn, osv. Og de fleste av dem har blitt funnet skyldige i å ha påført sine familier vanære.

Mens Zeba venter på at hennes sak skal komme opp for retten, blir hun venn med kvinnene hun deler rom med, og blir etter hvert som en søster for dem.

For kvinnene er fengslet både en straff og en trygg havn der de kan leve tilbaketrukket fra den tøffe verdenen utenfor murene.

Yusuf var en gang en afghansk gutt, men familien emigrerte til USA da han var omtrent tolv år gammel. Nå er han en advokat som har returnert til sitt hjemland og fått i oppdrag å forsvare Zeba. Han har et sterkt engasjement for menneskerettigheter. Men som Afghanistan selv, er klienten hans ikke helt sånn som han forestiller seg. For om ikke saken hennes er vanskelig nok i seg selv, ønsker hun ikke å dele med Yusuf det som hun husker fra den dagen Kamal døde, eller noe om det livet de hadde sammen.

Bøker tar oss til andre steder enn de vi kjenner. De trekker oss bort fra vår komfortsone og lar oss bli kjent med ukjente karakterer og situasjoner. For de fleste nordmenn, er Afghanistan et land vi aldri har besøkt. Det er derimot et sted vi hører mye om på nyhetene. Men vi har lite kjennskap til livet der, særlig i de fjerntliggende landsbyene. Nadia Hashimis nyeste roman, "Et hus uten vinduer", tar oss med til denne delen av Afghanistan.

Boken er velskrevet. Hashimi har ikke bare en engasjerende, men også en lettleselig skrivestil.

Hun skriver ekte og gjennomført, og skaper karakterer med virkelig dybde og stor troverdighet, som drar deg inn i historien og holder deg der. Og som leser bryr man seg ikke bare om Zeba og Yusuf og deres fremtid, men også om livene til de andre kvinnene som deler rom med Zeba i fengselet.

Hashimi gjør en særs god jobb med å bruke de fengslede kvinnene i historien til å vise den generelle ubetydeligheten kvinner kan ha i visse kulturer, og den forskjellsbehandlingen de lider under i alle livets aspekter, men i særdeleshet i rettssystemet. Zebas situasjon er forferdelig på mange plan, og som leser klarer man ikke å være mer trygg på at hun blir behandlet med sann rettferdighet, enn det karakteren selv gjør.

De som er interessert i kvinners rettigheter, spesielt i Afghanistan, vil derfor finne denne historien dynamisk og overbevisende.

Men denne historien er vel så mye Yusuf sin som Zebas. Han dro med sin familie fra Afghanistan, for å leve et bedre liv i USA. Men da han ble eldre, følte han seg tvunget til å reise tilbake til hjemlandet; et kall som fikk ham til å innse at ikke alt var slik han hadde forestilt seg, både på godt og vondt.

"Et hus uten vinduer" er en vakker, men hjerteskjærende bok som jeg vil anbefale alle som liker å fordype seg i en annen kultur.