- Norsk hoppsport fra 1940 til 1990
Thor Gotaas
Dokumentar
400 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2017
"Før og etter Wirkola" lar oss huske begeistringen over skihopperne Torgeir Brandtzæg, Bjørn Wirkola, Lars Grini, Johan Sætre og Roger Ruud, for å nevne noen, men også nedturene.
Thor Gotaas har en lang tradisjon for å skrive gode og grundige bøker om skisport, og denne boken er ikke noe unntak.
Den handler om skihopping i Norge fra 1940 fram til 1990, før den moderne V-stilen. Dette var hoppsportens storhetstid i Norge. Nesten alle norske gutter drømte om å bli gode skihoppere, og det fantes tusenvis av hoppbakker rundt om i landet.
Å hoppe på ski var nemlig i mange år selve definisjonen på norskhet.
Men det gikk slik mange skeptikere forutsa i 1950-årene, at større bakker ville gjøre sporten mer eksklusiv og mer sentralisert, som i andre land.
Bare i Norge har skihopping vært en bred folkesport. Derfor har også nedgangen i antall utøvere vært stor prosentvis. I 2013 var det kun 367 nordmenn som løste lisens til hopp og kombinert, altså deltok i renn.
Også mange bakker er med årene blitt borte. I bygder og byer der det tidligere krydde av hoppbakker, er det ingen igjen. Sporten foregår i sentraliserte anlegg. Selvbygde snøhopp er sjeldent å se. Barn og ungdom har mange andre fritidstilbud og nesten all idrett er i dag organisert. Det er flere tiår siden det å bygge en hoppbakke med snøhopp var en norsk allemannsaktivitet.
Likevel har Norge hevdet seg bra fra 1990-årene og gjør det fortsatt på 2000-tallet. Nå har vi omtrent like mange aktive skihoppere som Østerrike, og fortsatt flere enn andre nasjoner. Jenter og kvinner har kommet med i sporten, også i internasjonale renn. Det har skjedd i V-stilens tidsalder, etter tiden for denne boken.
I gamle dager hoppet man, V-stilen forsterket elementet av å fly og flyte i luften. På Wirkolas tid dominerte lårkraftige atleter, ofte små plugger, som skjøt ut fra hoppkanten som prosjektiler. Fra Matti Nykänens tid har derimot beintynne utøvere dominert. Kropper som lettere kan fly på ski med dresser som gir optimal fart og luftseilas.
På typisk menneskelig vis - og særlig i toppidrett - ble utviklingen drevet fremover gjennom konkurranse, nysgjerrighet og trang til å overgå hverandre. Enten det gjaldt lokal, nasjonal eller internasjonal rivalisering.
Gjennom hele 1900-tallet kom det stadig nyvinninger innen ski, smurning og bekledning. For å henge med i teten måtte eliten ha det beste. Bedre utstyr var også en måte å ta igjen og skaffe et forsprang på.
Likevel er mye konstant i hoppsporten. Stadig større bakker og tøying av rekorder gjør skihopping til noe av det mest ekstreme innen idrett, med små marginer som gir store utslag. Som er krevende å utføre perfekt og fascinerende å se på.
I bokarbeid har Gotaas tidligere streifet innom emnet skihopping i flere lokalhistoriske verker og funnet gull. For det ligger en skatt begravd i skihoppingens historie. Det var selve vintergrenen for flere generasjoner av nordmenn og samlet mange tilskuere overalt i landet. Ski er nasjonalsport i Norge og skihopping oppsto her.
"Før og etter Wirkola" er basert på skriftlige og muntlige kilder, der Gotaas' mål har vært å få frem mest mulig nytt om gammelt. Jeg synes han har lykkes godt med det.
Til sammen har kildene fortalt Gotaas om hele den omtalte perioden - 1940 frem mot 1990 - og de har vært hoppere, ledere, dommere eller ektefeller til de aktive. Som i alle idrettsgrener sirkulerer det mange historier og anekdoter blant tidligere aktive, mer eller mindre sanne. Det er selvfølgelig en forfatters oppgave å luke ut det grovt overdrevne og feilaktige. Men som folkeminnegransker er det også for forfatteren interessant å vite hvilke historier som har overlevd, fordi det røper mye om hva man er opptatt av.
Norsk skihopping fra 1940 til V-stilens innflyvning - altså frem til 1990-årene. Den perioden er fortsatt mulig å løfte frem via muntlige kilder, gamle og litt yngre skihoppere. Gotaas' hensikt med boken har vært å få utøvernes egen versjon av sporten. Også få dem til å røpe anekdoter som journalister ikke har fanget opp og servert i artikler. Både det hverdagslige og historiene de liker å fortelle hverandre. Hoppsportens folklore.
Norge og nordmenn vies mest plass, men Gotaas streifer selvsagt innom mange utlendinger og tar også med viktige impulser i hoppsporten fra ulike nasjoner. To hoppere utenfra Norge er viet egne kapitler; Toni Innauer og Matti Nykänen. Førstnevnte fordi han var forfatterens personlige favoritt og Nykänen fordi han er en av hoppsportens største legender.
Her er de kjente og ukjente historiene om alle stjernene - Bjørn Wirkola, Toralf Engan, Torgeir Brandtzæg, Roger Ruud, Per Bergerud og mange andre. Her er også mange artige personligheter og pussige episoder fra skihoppingens vågale verden, slik de aldri før er blitt servert i bokform. I kjent stil formidler Gotaas utøvernes versjon av sporten sin og får dem til å røpe hittil ukjente anekdoter og minneverdige øyeblikk. Boken er skrevet med Gotaas' blikk for det seriøse og kuriøse, ikke bare for prestasjoner som ga store pokaler og gjeve medaljer, men også for skihoppingens sjel.
Her er også farge- og svart/hvitt bider av god kvalitet på mange av sidene.
Vekten ligger naturlig nok på norske suksesser, og dem er det mange av. Nederlagene er derimot ikke så iøynefallende.
Boken er godt researchet og velskrevet. Det gjelder for detaljene, men også den store oversikten.
Portrettene og de gode historiene om hopperne og deres bedrifter fra 1940 til 1990 vil være hyggelesning for både yngre og eldre sportsinteresserte nordmenn.
Å lese boken bringer tilbake minner, gode og dårlige. Men dette er ikke bare historien om de beste skihopperne Norge har fostret opp, det er også en innføring i den norske mentaliteten. Den er dessuten full av anekdoter og levende beskrivelser.
Hvis du i det minste er interessert i skihopping eller norsk kultur (eller begge deler), så les denne boken!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar