"Norske tenkemåter" av Terje Tvedt

Norske tenkemåter
Terje Tvedt
Sakprosa
284 sider
Aschehoug
2016

Terje Tvedt (f. 1951) er professor ved Institutt for geografi, Universitetet i Bergen og professor i globalhistorie ved Universitetet i Oslo.
Tvedt er mest kjent for sin forskning om vannets geopolitiske og historiske betydning. Han står bak standardverket "A history of Water" i ni bind samt fjernsynsseriene "En reise i vannets historie"  (1997), "En reise i vannets fremtid" (2007) og "Kampen om Nilen" (2014) - kjøpt inn av flere av verdens mest kjente TV-nettverk og vist i rundt 150 land. Hans siste bøker er "Water and Society: Changing Perceptions of Societal and Historical Development" (2016) og - på norsk - "Nilen. Historiens elv" (2012).

Tvedt er også en sentral fortolker av moderne norsk idéhistorie, gjennom bøker som "Bilder av de andre. Om utviklingslandene i bistandsepoken" (1990), "Verdensbilder og selvbilder. En humanitær stormakts intellektuelle historie" (2002) og "Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen" (2003). "Norske tenkemåter" fører

studien av norsk mentalitetshistorie og makt frem til i dag. Terje Tvedt har mottatt flere priser for sine bøker og filmer, deriblant Norges forskningsråds formidlingspris i 2006. Fritt Ord-prisen i 2007 og International Water history Associations pris for fremragende forskning i 2015.

"Norske tenkemåter" er en samling tekster hvor norske verdensbilder og selvbilder, fra årtusenskiftet og frem til 2016, identifiseres og drøftes. Således er boken et viktig bidrag til studiet av Norsk mentalitetshistorie i vår samtid.

Terje Tvedt dokumenterer hvordan fortolkninger av verdensutviklingen er blitt preget av ideer og oppfatninger som mer og mer tydelig fremstår som produkter av en annen tid og av andre internasjonale relasjoner.

En av de få lærdommer historien gir, er at land er tjent med kritiske analyser av sin egen mentalitetshistorie. Dette er ikke minst tilfellet i en brytningstid.

Tvedt forsøker å sette søkelys på vår samtids idéhistorie. Perioden som belyses, startet med at norsk offentlighet prøvde å gjøre verden begripelig etter al-Qaidas angrep på USA i 2001. Året før hadde daværende statsminister Kjell Magne Bondevik i nyttårstalen sagt at Norge vil bli husket som en freds- og solidaritetsnasjon. Hele det offisielle Norge var enig, og mange slo fast at Norge da faktisk var en humanitær stormakt. Den avsluttes femten år senere, da norske soldater uten å bære de blå FN-hjelmene hadde deltatt i fire kriger på det asiatiske og afrikanske kontinentet - i Libya som en av de mest aktive bombenasjonene. Hele det offisielle Norge var enig også i dette tiltaket, og de norske bombene ble rett og slett oppfattet som bomber for Det gode - for demokrati og menneskerettigheter.

De 20 tekstene er skrevet mellom 2002 og 2016, har hovedsakelig stått på trykk i norske aviser, og diskuterer fra ulike vinkler og på forskjellige områder, dominerende norske tenkemåter i nær fortid.

Forfatteren har skrevet en introduksjon til de ulike tekstene for å plassere dem inn i den sammenhengen de ble publisert i, siden mange av dem vakte mye debatt da de kom på trykk og som selv i ettertid er blitt en del av denne idéhistorien.

Til sammen utgjør disse tekstene et bidrag til studiet av moderne norsk mentalitetshistorie. Tvedts hensikt med å samle dem har vært å prøve å skape oversikt og orden i en kaotisk periode i norsk tenknings historie, hvor al-Qaida truer med terrorangrep i Norge og den norske ambassaden brennes av demonstranter i Damaskus, hvor autoritære stater som Kina og Etiopia er de som kan fremvise raskest vekst, hvor Norges nasjonalforsamling insisterer på at den har funnet en helhetlig strategi for utvikling som hele verden er enig i, hvor en tidligere norsk statsminister påstår at han har reddet 80 millioner afrikanere mens norsk offentlighet bare trekker på skuldrene som om dette er dagligdags og naturlig, hvor hele nasjonen stiller seg bak ideen om at det er noen blåmalte bokser med tre hengelåser på som er  Afrikas redning, og hvor de samme norske politikerne insisterer på at det eneste moralske riktige var å bombe Libya og å prioritere å hente flyktninger fra Midtøsten til Norge istedet for å hjelpe dem regionalt.

"Norske tenkemåter" dokumenterer også en tradisjon i tilnærmingen til vanskelige politiske spørsmål hvor komplekse historiske analyser, ifølge Tvedt er blitt erstattet av og redusert til valg mellom enkle moralske posisjoner.

Tekstene i boken er dessuten opptatt av hvordan bestemte utgaver av sinnelagsetikk har produsert bestemte verdensbilder og selvbilder og en særegen kunnskapstradisjon, men søkelyset har først og fremst vært rettet mot konsekvensene av å handle i verden innenfor fortolkningsfiltre man verken forstår makten og begrensningen til eller rekkevidden av. Videre hevder Tvedt at den idéhistoriske tradisjonen som har preget nasjonens danning under det internasjonale gjennombruddet i landets historie, verken har et begrepsapparat eller en analytisk tradisjon som kan hjelpe det politiske lederskapet til å handle klokt og strategisk.

"Norske tenkemåter" avdekker en offentlig samtale om verden og Norges plass i den som, i følge Tvedt selv, i økende grad fremstår som dysfunksjonell. Fremfor å dreie seg om å søke realitetsorienterte, konkrete løsninger på store og kompliserte politiske spørsmål forenkles debattene til overfladiske konkurranser om hvem som er mest solidarisk, tolerant eller villig til å stå opp for verdier. Og viktigst: Store deler av den politiske eliten er preget av tenkemåter som produserer både overilte tiltak og handlingslammelse. Boken identifiserer et nasjonalt tankekors av dimensjoner: Verden kommer tettere og tettere på Norge, men herskende verdensbilder og selvbilder gjør den mer og mer ubegripelig.

De verdensbildene og selvbildene som ble utviklet og etter hvert dominerende i løpet av 1960- og 1970-årene, har lenge vært under press. De fikk en tvist i 1990-årene da den politiske eliten i fullt alvor trodde den ledet en humanitær stormakt, med de konsekvenser det fikk for dens syn på verden og seg selv. Og de ble alvorlig rystet 11. september 2001, da al-Qaida demonstrerte at det fantes sterke politiske bevegelser med verdier og moral som norsk offentlighet ikke hadde tradisjon for å forstå. Det som står på spill, er om den nasjonale selvrefleksjon og revurdering av etablerte tenkemåter som globalhistoriske prosesser nå presser på Norge, vil føre til klarere analyser av verdenspolitikken og mer handlekraft.

Med "Norske tenkemåter", retter Terje Tvedt et kritisk blikk mot en offentlighet og et politisk lederskap, han selv mener mangler en klar plan for å håndtere islamisme, terrorisme, administrere immigrasjon, forsvare demokratiet og bevare velferdsstaten.

Boken er meget interessant, men også høyaktuell.

Tvedts penn er skarp og til tider nådeløs. Han formidler sine poenger og innsikter, på et vis som også vil være forståelig utenfor en akademisk verden.

Boken er slett ikke dårlig skrevet, snarere tvert imot. Språket er velformulert, og påstandene synes gjennomgående å være godt begrunnet, selv om enkelte av dem er diskutable. Mye settes dessuten på spissen. Dette gir noen av tekstene et tabloid preg.
Dessverre er ikke "Norske tenkemåter" en bok som bringer så alt for mange konkrete løsningsforslag til torgs, noe som etter mitt skjønn ville ha vært høyst velkomment.

For øvrig kan bokens 20 tekster leses frittstående (altså uavhengig av hverandre).

Selv om jeg ikke deler samtlige av Tvedts oppfatninger, mener jeg at han, med denne boken, på et modig vis har kastet en brannfakkel inn i en svært viktig pågående debatt.