"Kvinnen på Wildfell Hall" av Anne Brontë

Kvinnen på Wildfell Hall
Anne Brontë
Roman
623 sider
Oversatt og med etterord av Peter Fjågesund
Bokvennen
2016

Anne Brontë (1820-49) var prestedatter fra Yorkshire, og søster til Charlotte og Emily Brontë. Før hun døde av tuberkulose bare 29 år gammel, rakk hun å publisere to romaner, "Agnes Gray" (1847) og "Kvinnen på Wildfell Hall" (1848). Sistnevnte ble umiddelbart en salgssuksess. Men siden havnet den i litteraturhistoriens bakevje, mye på grunn av forfatterens egen søster, Charlotte.

I den britiske litteraturhistorien står Charlotte, Emily og Anne Brontë i et helt spesielt lys. Ingen annen litterær familie kan oppvise maken til disse nesten skremmende talentfulle søstrene, som til sammen i sine særdeles korte karrierer produserte bare syv romaner. Tre søstre og syv romaner: det er nesten som hentet ut fra eventyrene.

"Kvinnen på Wildfell Hall" forteller en historie fra begynnelsen av 1800-tallet om en kvinnes flukt fra sitt håpløse ekteskap med en drukkenbolt.

Den alvorlige og trofaste Helen Graham gifter seg med den sjarmerende drankeren Arthur Huntingdon, men flykter med sin sønn fra det ulykksalige ekteskapet når utskeielsene går for langt. I eksil, hvor hun later som å være en enke, møter hun Gilbert Markham, som vinner hennes tillit nok til å få lov til å lese hennes dagbok, som danner hoveddelen av boken. Resten fortelles av Gilbert, som lider av alle forelskelsens kvaler, inntil Helen virkelig blir enke og de kan få hverandre til slutt.

"Kvinnen på Wildfell Hall" er en roman om mishandlede kvinner, psykisk vold, skadde barn og moralsk oppløsning, og den fremstiller disse temaene med en nådeløst moderne og nærgående sosialrealisme, innrammet av et miljø preget av både romantiske og viktorianske elementer.

Boken berører tematikk som kjærlighet, tap, forsoning og tilgivelse. Den er karakterdrevet, og innehar en formidabel detaljrikdom.

Den gripende historien fortelles med stor grundighet og en meget utførlig dialog. Den er lang og krevende, men også frisk, livlig og ikke uten humor. Selv de psykologiske problemstillingene er dagsaktuelle, selv om boken er fra 1848.

Et kjennetegn ved en tekst av litterær kvalitet er at den kan leses på flere nivåer. "Kvinnen på Wildfell Hall" er utvilsomt et skarpt innlegg i en debatt om grunnleggende strukturer i samfunnet. Men den handler også om enkeltmennesker, og de små spenningene og episodene mellom dem.

Implisitt i boken ligger også en middelklassekritikk av et klassesystem som er i ferd med å råtne opp innenfra. Dermed er det kanskje heller ikke tilfeldig at den kom ut i det store revolusjonsåret 1848.

Hovedpersonen Helen er menneskelig og mangelfull, men rolig og bestemt. For enhver kvinne fra en hvilken som helst tidsalder, inkludert vår egen, kan det å flykte fra en voldelig ektemann være svært så vanskelig. For en kvinne på 1800-tallet, var det å forlate en overgriper nesten umulig, med mindre hun også var villig til å forlate sitt barn, som Helen ikke var villig til å gjøre. Men Helen er på langt nær noen helgen. Hun gifter seg dumt, hun er belærende, hun blir bitter og aggressiv (på en passiv måte). Likevel står hun hardt opp for seg selv, beskytter sin sønn, hjelper vennene sine, og er tro mot sine egne idealer.

"Kvinnen på Wildfell Hall" er langt fra noen enkel eller stereotyp beretning; fortellerteknisk er den avansert og komplisert. For det første har forfatteren skapt en rammefortelling, som sørger for at hele romanen har form av et brev, ført i pennen av Gilbert Markham, til hans svoger Jack Halford. Dette brevet er på siste side datert 10. juni 1847. Kapittel 1 tar oss imidlertid med tilbake til høsten 1827, der handlingen begynner med nyheten om at en fremmed kvinne, Mrs. Graham, har flyttet inn i nabolaget. Innenfor denne brevfortellingen overtar så i kapittel 16 Mrs. Graham (dvs. Helen Huntingdons) dagbok, som hun lar Markham få lese. Dagboken begynner i 1821 og går frem, i kapittel 44, til november 1827. Fra kapittel 45 føres så leseren tilbake til Markhams brev, som går frem til bokens slutt, men ispedd en rekke brev fra Helen til hennes bror, Frederick Lawrence. Romanen har altså form av et brev som inneholder både en dagbok og andre brev, og den dekker til sammen 26 år.
Forfatterens valg av fortellerteknikk gir også romanen to hovedstemmer - en mannlig og en kvinnelig, hvilket ikke gjør lesingen enklere.

"Kvinnen på Wildfell Hall" er også full av bibelsitater. Romanen er slik et godt eksempel på den naturlige, for ikke å si selvfølgelige, bibelkunnskapen som for mange var vanlig på 1800-tallet, og som Anne Brontë, som prestedatter, kanskje besatt i enda rikere monn enn flertallet av sine samtidige.

Anne Brontë har skapt en roman som vil kverne omkring i leserens tanker, og vekke behov for å vende tilbake til teksten, og stille nye spørsmål om hva den milde, sarte og hardtslående lille kvinnen kan ha ment, der hun satt, med bare måneder igjen å leve.

Det er en innsiktsfull bok som gir en levende illustrasjon av livet under den første halvdel av 1800-tallet og forskjellsbehandlingen av kvinner i et mannsdominert  samfunn. Siden den regnes for å være en av de virkelig første feministiske romanene, har "Kvinnen på Wildfell Hall" sikret Anne Brontë et litterært omdømme, som hun mesterlig har benyttet et mangefasettert plot og en særdeles elskverdig heltinne i, og på samme tid utfordret de rådende sosiale- og juridiske strukturer i Victoria-tidens etablerte normer.

Boken er på beste vis ivaretatt av oversetteren Peter Fjågesund. For ikke bare er "Kvinnen på Wildfell Hall" lagt til en annen tid; den er nødvendigvis også skrevet i et språk som reflekterer og hører hjemme i den tiden den ble skrevet. Begge disse hensynene skal ivaretas, samtidig som oversettelsen også må gis en språkdrakt som dagens lesere langt på vei gjenkjenner som sin egen. En roman fra 1848 kan derfor ikke oversettes til et norsk slik det ville ha vært skrevet på samme tid.

Romanen har sine svakheter, men er likevel en meget dristig og kraftfull bok. Anne Brontë var bare 28 år gammel da hun skrev den, og jeg synes det er trist at vi aldri får vite hva hun ville ha skrevet etter denne, dersom hun hadde levd videre.

"Kvinnen på Wildfell Hall" er utvilsomt en fascinerende bok, men kanskje mer fra et historisk perspektiv, enn et rent fortellermessig.

Jeg vil uansett anbefale "Kvinnen på Wildfell Hall", men ikke forvent en bok som det er enkelt å komme gjennom. Den besitter nemlig så mange vendinger og overraskelser, at du må tenke nøye over det du leser, slik at du til det fulle kan nyte og fordøye dens budskap.