Raphael Montes
Thriller
266 sider
Oversatt av Kaja Rindal Bekkejord, MNO
Bazar Forlag
2017
Téo (eller Teodoro som han egentlig heter) er medisinstudent. Han bor hjemme hos sin mor, Patrícia, som han må ta seg av. Hun er lam etter en trafikkulykke, og sitter derfor i rullestol. Av natur er Téo sjenert og litt av en einstøing. Jentene holder han seg i hvert fall langt unna. Det finnes heller ingen blant dem som han liker, og han har aldri opparbeidet nok følelser for noen til å kjenne savn; han bare lever.
Hans favoritt fag på studiet er anatomi, og han føler seg nært knyttet til Gertrudes, som han kaller et av de likene han dissekerer.
Men én dag, på en grillfest, møter han Clarice. Téo blir hodestups forelsket i henne.
Hun studerer kunsthistorie på universitetet, men trives ikke noe særlig på det studiet. Det er nemlig manusskriving som er hennes greie. Og nå holder hun på med å skrive et manus som heter Perfekte dager, hvor historien foregår på veien.
Clarice er Téos rake motsetning. Hun er utadvendt, frigjort og selvsikker.
Téo føler seg vanligvis ikke vel sammen med så selvsikre kvinner. For ham fremstår de som overlegne, nærmest uoppnåelige.
Dessuten representerer egentlig Clarice alt han tar avstand fra. Likevel blir han fullstendig betatt og besatt av henne.
Men hun gjengjelder ikke følelsene hans...
Téo begynner av den grunn å stalke henne, og plutselig virker det helt logisk for han å dope Clarice ned med Thiolax, kidnappe henne, og stappe henne inn i en stor rosa Samsonite-koffert, som han lar en glipe være åpen i, slik at hun får puste.
Han legger kofferten i morens gamle Opel Vectra og drar av sted til et motell i Teresópolis, i fjellene overfor Rio de Janeiro. Til et sted der han kan ha henne helt i fred, hvor de kan bli bedre kjent og legge planer for en felles fremtid. Hun kommer til å elske ham. Hun vil slå seg til ro og bli hans kjærlige hustru. Vil hun ikke?
Det er for øvrig ingen grenser for hva han utsetter Clarice for i et desperat håp om å vinne hennes hjerte. Hun derimot prøver alt mulig for å komme seg fri. Men det hjelper ikke så mye.
Når de to omsider begynner å tiltrekke seg oppmerksomhet på motellet, stapper Téo på nytt Clarice inn i kofferten og tar henne med seg til en øde del av en øy, slik at han forhåpentlig kan vinne kjærligheten hennes.
"Perfekte dager" er en brutal, gjennomført og velskrevet thriller som er vanskelig å legge fra seg.
Historien er uforutsigbar, og som leser vet man aldri hva neste side bringer.
På mange måter er dette en nokså horribel roman, med svært så dyptgående skildringer av de overgrepene som Téo begår, som i grunnen ikke er noe annet enn kvinnehat forkledd som kjærlighet og besettelse. Men pussig nok fortsetter man å lese videre om alt det skrekkelige, spent på hvordan det hele vil ende.
Boken er både nifs, morbid, rå, grotesk og foruroligende, men også fascinerende og spennende, ikke minst på grunn av dens ukonvensjonelle og svært så uhyggelige hovedperson.
Skildringen av Téo, som er sykelig besatt av Clarice, er nemlig både velskrevet og fascinerende.
Han er en kald, kynisk, psykopatisk og dyktig medisinstudent med en sykelig interesse for anatomi, og en forskrudd måte å se virkeligheten på.
Téo er ikke som de fleste og han er fullstendig klar over det selv. Likevel gjør han sitt ytterste for å passe inn og følge normene. Selv om han eksempelvis ikke er noe spesielt glad i sin mor, er han ikke desto mindre en pliktoppfyllende sønn som kysser henne på pannen hver eneste morgen, slik en kjærlig sønn skal opptre.
Selve plottet er originalt, og det ligner lite på noe jeg tidligere har lest: Téo kidnapper Clarice, men forstår ikke at han bryter noen grenser ved å gjøre det. Tvert imot er han sikker på at når Clarice ser hvor god han er for henne, vil de bli lykkelige sammen. At hun motarbeider ham underveis, er i hans øyne bare normalt. For enhver relasjon handler jo om å gi og ta.
For øvrig lar forfatteren historien ta en uventet og særdeles overraskende vending mot slutten av boken.
Hvis du ikke har dårlige nerver, vil du høyst sannsynlig bli underholdt underveis. Dette er nemlig en av de bøkene som er vanskelig å legge fra seg fordi du vil vite hvordan den ender, men som ikke desto mindre er vanskelig å lese ferdig på grunn av den detaljerte og omhyggelige gjennomførte brutaliteten.
Raphael Montes skriver svært godt, med stor psykologisk innsikt og forståelse for menneskesinnets kompleksitet.
"Perfekte dager" er så absolutt urovekkende, men selv om boken er uhyggelig, er den likevel svært så leseverdig på grunn av dens annerledeshet.
Jeg ble litt skuffet over den slutten. Hadde helst sett at det endte på annen måte.
SvarSlettLinket til din omtale i mitt innlegg.
Ann Christin