"Birken" av Thor Gotaas

Birken
- Historien om det seige slitet
Thor Gotaas
Sakprosa
592 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2015

Thor Gotaas (f. 1965) er folklorist, forfatter, kåsør og foredragsholder. Han har gitt ut mer enn 20 bøker, deriblant "Først i løypa" (2003), "Løping. En verdenshistorie" (2008) og "Femmila. Skisportens manndomsprøve" (2013).

"Birken" forteller den komplette historien om verdens største turrenn.

Birkebeinerrennet er et 54 kilometer langt skirenn fra Rena til Lillehammer. På folkemunne kalles rennet for Birken, et ord som faktisk oppsto blant turløpere på Oslo vest på 1970-tallet, og som siden den gang har spredt seg utover det ganske land.

Hvem deltar i Birken? Hvordan har rennet forandret seg opp gjennom årene? Hvordan ble turrennet så ekstremt populært? Disse tre spørsmålene, og mange flere blir besvart i denne gjennomillustrerte boken.

Boken er forfatterens versjon av Birkebeinerrennet, uten styring eller innblanding fra arrangøren. Han har selvsagt spurt dem til råds og fått viktig informasjon, tilgang til arkiver og bilder, men boken er et resultat av forfatterens valg av materiale og informanter.

I utgangspunktet har han stilt seg to spørsmål: Hva er egentlig Birkebeinerrennet? Hvordan har det forandret seg?

Gotass forteller om opphavet til selve rennet; den dramatiske flukten til birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka i 1206, med kongsemnet Håkon Håkonsson i armene. Han forteller også om folkekjære skilegender som Ole Ellefsæter, Ivar Formo og Erling Jevne.

Gotaas løfter også frem mange ukjente slitere, ikke bare dem som har vunnet eller plassert seg på øvre del av resultatlisten. Alle de som har kjempet seg over fjellet med bakglatte ski, magesjau, melkesyre i bein og armer og en knert på innerlomma.
Dette er nemlig et turrenn for alle nivåer.
Og som folkeminnegransker er han ekstra interessert i muntlige anekdoter og fortellinger.

Birkebeineren regnes for å være det første norske turrennet.

Omkring 1924 arrangerte fotballklubben Fremad på Lillehammer en utflukt. I flokken av sprekinger kom de to skiløperne Lars Høgvold og Andreas Olsen i prat om et mulig fjellrenn til minne om birkebeinerne i 1206. Begge mente det hadde vært noe å arrangere for å lage en linje tilbake til sagatiden.
Ideen var inspirert av Vasaloppet i Sverige, som begynte i 1922 og fikk mye omtale i norsk presse.
Høgvold slapp ikke ideen. Norge var en nyutsprunget nasjon og trengte et skirenn med nasjonale overtoner. I fjellet kunne skiløperne vise utholdenhet, tapperhet og snarrådighet, dyder nordmenn likte å tro at de hadde.

Rennet ble lagt til den tredje helgen i mars. Det var etter Holmenkollen, Hovedlandsrennet og andre store konkurranser på Østlandet. Det skulle bli en sesongavslutning, også fordi snøen lå lenge til fjells. Da kunne sesongen tøyes og gi det hele et påskepreg med glitrende sol og helst en vakker fjelltur. Ved å legge Birkebeineren så sent, fridde man til alle slags skiløpere. Rennet skulle være selve alternativet for de konkurranselystne den helgen. Det måtte legges så sent for å kiles inn i en fullpakket terminliste.

Det første Birkebeinerrennet ble arrangert i 1932, med start fra Rena 20. mars. Det ble vunnet av Trygve Beisvåg fra Fosnes i Nord-Trøndelag på tiden 4.51.40.

Birkebeinerrennet begynte i en tid da masseidrett slo igjennom i Norge. Det gjorde også begrepet fritid. Livet skulle ikke bare bestå av arbeid fra morgen til kveld. Ved å gjøre noe annet fikk mennesker påfyll som beriket hverdagen.
Da Arbeiderpartiet tok over makten med Johan Nygaardsvold som statsminister fra 1935, kom det stadig nye reformer i arbeidslivet. Ferie ble en rettighet, og friluftsliv ble mer populært. Skigåing i påsken og tanken om et solbrunt ansikt ble et ideal. Det var et motstykke til det bleke, tuberkuløse ansikt - en sykdom som fortsatt invalidiserte og drepte tusenvis av nordmenn hvert år. Friluftsliv var avkobling fra monotone, innendørs sysler på en fabrikk, et verksted eller et kontor.
Skigåing var kongeveien ut i Norges mangfoldige og kuperte natur.

I 2015 gikk Petter Eliassen fra Tverrelvdalen IL i mål på rekordtiden 2.19.28.

Birkebeinerrennet har forandret seg mye i løpet av sine 83 år. Den teknologiske utviklingen har gitt nye typer ski, staver, klær, smurning og bedre løyper. På en forunderlig måte formes langrenn av teknologiske nyvinninger og fordi alt skal gå raskere og gjøres lettere.
Også deltakerne i 1932 brøt viktige barrierer og ble av mange betraktet som rare fordi de betalte dyrt og ofret en frihelg for å gå et langt skirenn. De var pionerer. Fortidens skiløpere trente ofte i smug, hvis de rakk det, eller i mørket langs veier med månen som lykt. Renn som Birkebeineren gjorde turløperen på ski til en akseptert type.

Det var mer krevende å gå i 1932 og 1972 enn i 2015. Et turrenn på våt snø med skiftende forhold var mer seigpining på treski enn på glassfiberski, også på grunn av lengre løpstid. Treski ga mindre gratis glid, selv på flater og slake utforkjøringer, særlig på sugeføre. Det var også teknisk mer krevende i staupete, dumpete og dårligere løyper, som stilte skiløperen overfor flere utfordringer - som fortidens langrenn gjorde. I tillegg var løypa minst fem kilometer lengre i 1930-årene enn i 2015.

Gotaas har skrevet en god bok om Birkebeinerrennet. Det gjør det lett å følge med i fortellingen, til tross for at den inneholder et massivt persongalleri og strekker seg over et stort tidsrom.

Birkebeinerrennet er en norsk klassiker. Uansett hvor birkebeinerne gikk med Håkon Håkonsson i 1206, er sagaens fortelling innpodet i norsk tradisjon.
Birkebeinerrennet er selve mesterskapet for de beste turløperne og har et høythengende merke. Mange ønsker å gå rennet bare én gang, uten å tenke på maksimaltiden. De siste årene har også statusen blant eliten økt, og det har tiltrukket seg flere av de beste.

"Birken" er en velskrevet og særdeles interessant bok som bør leses av mange.