Historien om Norge og oljefondet
Asle Skredderberget
Sakprosa
264 sider
Kagge Forlag
2015
Oljefondet er det nærmeste Norge har kommet å etablere en internasjonal merkevare, men hvor mye vet vi egentlig om det som har blitt en av verdens største pengebinger? Dette synes å være et av Skredderbergets hovedanliggender med boken.
Tidlig på 1990-tallet sto det 0 kroner i Oljefondet. I dag er fondet verdt over 7000 milliarder kroner.
Sammenlignet med andre land er vi usannsynlig rike. Håndteringen av både naturrikdommen vår og den finansielle
formuen er på mange måter usannsynlig, fordi vi gjorde noe ingen andre land har gjort tidligere. Pengebingen vår har dessuten blitt usannsynlig mye større enn noen kunne forestille seg, da fondet ble opprettet. Samtidig er Norge en usannsynlig investor (nordmenn eier rundt 1 prosent av verdens børsnoterte selskaper) - som folkeslag er vi nemlig grunnleggende skeptiske til finansmarkedene. Og dermed er det definitivt noe usannsynlig over det faktum at Norge har klart å etablere en statlig forvaltningsenhet som har lykkes med å slå markedet. Til sist er det også noe usannsynlig over historien, i den forstand at tilfeldigheter har spilt en betydelig rolle.
Historien om Oljefondet er, med andre ord, nesten like usannsynlig og spennende som et av Asbjørnsen og Moes folkeeventyr.
Opprinnelig startet oljeindustrien med utvinning av parafin på 1800-tallet, til bruk i lamper. Men utover 1900-tallet var det olje som drivstoff som ble den virkelige driveren av industrien. Da Winston Churchill, daværende britisk marinesjef, trumfet gjennom en overgang fra kull til olje på militærskipene i 1911, ble det for alvor klart at tilgangen på olje kunne være utslagsgivende for å vinne en krig. Utover på 1920-tallet var det privatbilismen i USA som ble en virkelig stor drivkraft i jakten på oljeressurser, der angsten for ikke å ha nok drivstoff løftet spørsmålet om oljeressurser opp på aller høyeste nivå. Og i 1924 uttalte USAs president Calvin Coolidge at "Nasjoners overlegenhet kan bli avgjort av besittelsen av tilgjengelig olje og dens produkter".
I denne boken gjør Skredderberget rede for hvordan kontinentalsokkelen ble norsk statlig eiendom, og han følger fremveksten av Oljefondet kronologisk - fra en tremannsdelegasjon fra det amerikanske oljeselskapet Phillips Petroleum Company troppet opp på den norske ambassaden i Bonn i oktober 1962, frem til i dag.
I 1966 startet boringen på kontinentalsokkelen, men ikke før mot slutten av 1969 ble det gjort ett funn som var drivverdig.
Da Phillips hadde fått samlet all informasjon vedrørende feltet (Ekofisk-feltet) som funnet var gjort på, antok de at det hadde en størrelse på inntil tre milliarder fat olje. Det var ikke snakk om noe annet enn verdens største oljefelt.
Og det i en brønn som Phillips i utgangspunktet ikke ville bore, og på et felt som i verste fall kunne ha tilfalt Danmark.
Dermed var det bare for norske myndigheter å slippe jubelen løs. Eller få bekymrede rynker i pannen. For et gigantisk oljefunn kunne jo føre til gigantiske inntekter. Og hva i all verden gjør man da?
I følge Skredderberget kunne tidspunktet for oljefunnene i Nordsjøen nesten ikke ha vært bedre. Mens nesten hele etterkrigstiden var preget av stabil økonomisk vekst - både her til lands og internasjonalt - markerte starten på 1970-tallet inngangen på et turbulent tiår. Helt siden 1944 hadde verdensøkonomien operert etter det såkalte Bretton Woods-systemet, som la grunnlaget for en rekke internasjonale finansinstitusjoner og ikke minst la opp til at landene skulle styre pengepolitikken på en slik måte at valutakursene var stabile og knyttet opp mot gull. I flere tiår hadde det vært jevn vekst og lav inflasjon. Mot slutten av 1960-tallet ble imidlertid systemet satt under press, og i 1971 havarerte i praksis hele Bretton Woods, da USA forlot gullstandarden. I Norge så man i økende grad hvordan en stigende uro i verdensøkonomien også påvirket oss, noe som blant annet kom til å ramme verftsindustrien hardt. Men gjennom store oljefunn så man muligheter for både økte inntekter til staten, og en mulighet til å bygge nye arbeidsplasser for å erstatte de som forsvant.
I 1972 ble Statoil etablert med Arve Johnsen som selskapets første administrerende direktør og Jens Christian Hauge som styreleder, men det var først på 1980-tallet at tankene om et oljefond for alvor fikk luft under vingene, og det var i Høyre vi fant de sterkeste drivkreftene.
Skredderberget hevder at den norske selvforståelsen av hvordan vi har håndtert oljerikdommen i stor grad er slik:
I motsetning til nærmest alle andre land med naturressurser har vi vist stor tilbakeholdenhet og ikke sølt bort pengene. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Det er nemlig ikke slik at Norge ikke har brukt mye oljekroner, snarerer tvert imot. Norge brukte enorme summer både på 1970- og 1980-tallet, og det holdt faktisk på å gå galt. Ved inngangen til 1990-tallet var holdningen i Finansdepartementet at dersom Norge skulle komme i en posisjon med nye, store oljeinntekter, måtte vi håndtere dette mer edruelig enn vi hadde gjort tidligere. Oljefondet ble dermed en realitet.
Handlingsregelen derimot, ble først innført i 2001. Denne fastslår hvor stor andel av inntektene fra oljevirksomheten som fra år til år kan brukes i norsk økonomi. I utgangspunktet betyr det at Stortinget ikke skal bruke mer enn fire prosent av Oljefondet.
Men mange økonomer er i dag av den oppfatning at regelen kan ha utspilt sin rolle, fordi fondet er blitt så stort at fire prosent blir en enormt stor sum, og det er usikkerhet om fondets fremtidige avkastning. Samtidig er det få politikere som hittil har hatt lyst til å begynne å tukle med denne grensen og for eksempel senke den fra fire til to-tre prosent. Men handlingsregelen rommer også et etisk hensyn, nemlig hvordan vi skal forvalte ressursene for denne og kommende generasjoner.
Som nestleder i SV og medlem av Finanskomiteen på Stortinget tok Øystein Djupedal en rekke ganger initiativ og fremmet forslag om at det måtte etableres et sett med etiske retningslinjer for Oljefondet. Én ting er å tjene penger på å eie et selskap som lager datamaskiner eller produserer matvarer, noe ganske annet er det å eie selskaper som for eksempel utnytter barnearbeid eller produserer våpen eller tobakk.
I dag vil de aller fleste være enige med SVs standpunkt, men i begynnelsen møtte faktisk Djupedal & co. massiv motstand. Ikke bare ble forslagene om etiske retningslinjer nedstemt - de ble nærmest latterliggjort av de politiske motstanderne. Det samme gjaldt forsåvidt også om fondet skulle ta hensyn til klimaødeleggelser.
I "Usannsynlig rik" fortelles det om opprettelsen, fremveksten og forvaltningen av Oljefondet.
Ikke minst skildres personlighetene som har hatt en avgjørende betydning for vår felles rikdom og dramatikken i både norsk embetsverk, ved forhandlingsbordet, på Stortinget og i fondets kamp mot ulvene på Wall street.
Og både UDIs tidligere ekspedisjonssjef Jens Evensen, den unge juristen Carl August Fleischer, byråkraten Martin Skancke og Jason Alderman, en av dem som forvalter fondets eiendommer i New York, presenteres utførlig, for å nevne noen.
Skredderberget skriver dessuten om hva som skjedde på 2000-tallet etter den veldige veksten i oljeprisen og om hvordan Oljefondet kom styrket ut av en finanskrise som knuste andre investorer.
Avslutningsvis drister han seg til å si noe om hva skal vi leve av etter oljen. Dette er et av de spørsmålene som stilles oftest i den offentlige debatten. Etter at den fallende oljeprisen har ført til tap av tusenvis av oljerelaterte arbeidsplasser, er spørsmålet blitt enda mer relevant. Men i debatten om fremtidens arbeidsplasser i Norge, er merkelig nok Oljefondet et ikke-tema.
Økonomiprofessor Erik Reinert har sagt at "Det er ikke kapitalen i seg selv som skaper verdier eller som driver kapitalismen, det er innovasjonen som gjør det". Han har forsket mye på nettopp hvordan man lykkes med innovasjon. "Men man trenger kapital for å få det til. Det avgjørende er hva man gjør med den."
I alle årene fra tidlig på 1970-tallet der oljepenger har vært diskutert, så har frykten for en oppblåsing av norsk økonomi vært rådende. Derfor har man sørget for at fondet investerte utenfor Norge.
Selv om frykten for å ødelegge norsk økonomi har mye for seg, så finnes det likevel noen avgjørende nyanser. For én ting er å pøse inn penger og bruke penger på en rekke ulike tiltak, som dermed sender inflasjonen til værs. Noe ganske annet er det å investere midler i prosjekter som ikke er inflasjonsdrivende - men tvert imot skaper deflasjon - og da spesielt innenfor teknologi, innovasjon og infrastruktur. For det har vitterlig noe å si hva man faktisk bruker pengene på.
For Skredderberget betyr dette at man må ha en mer pragmatisk og nyansert tilnærming til spørsmålet om hvordan man kan nyttiggjøre deler av finansformuen vår også innenfor landets grenser. For det er ikke slik at det automatisk vil føre til at man ødelegger norsk økonomi. Resultatet kan faktisk være det motsatte.
Med "Usannsynlig rik" har Asle Skredderberget skrevet en lærerik og interessant bok som definitivt bør appellere til mange.
Boken er for øvrig lettlest og den unngår, heldigvis, å bli for teknokratisk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar