Bjørn Olav Jahr
Sakprosa
400 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2015
Jahr er utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo, og har arbeidet som journalist i bl.a. Kapital, Dagbladet og Memo. I 2002 vant han SKUP-prisen, norsk presses pris for fremragende undersøkende journalistikk, for opprullingen av Finance Credit-saken. Høsten 2005 utga han boken "Smarte skurker - grådige gubber. Historien om Finance Credit". Høsten 2007 var Jahr redaktør for Kari Breirems "På BA-HR-bakke. En varslers historie", en bok som tok utgangspunkt i den såkalte Tore Tønne-saken. Våren 2009 utga han, gjennom Font forlag, boken "Rus og Rolex. Historien om en narkoman i hvit snipp", i samarbeid med Olaf Olsvik.
Natt til lørdag 6. mai 1995 ble Birgitte Tengs drept, bare 500 meter hjemmefra. Åstedet var en øde grusvei. Den unge jenta ble seksuelt misbrukt og utsatt for brutal vold. Hun ble bare sytten år. Birgitte Tengs-saken skulle bli en av norgeshistoriens mest omtalte drapssaker.
Snaue to år etter at hun ble drept, ble hennes ett år eldre fetter (i boken anonymisert til "Espen Espeseth") siktet for drapet. Etter tre uker i isolasjon tilsto han et drap han ikke husket å ha begått.
Senere trakk han tilståelsen tilbake, og i Gulating lagmannsrett ble han strafferettslig frikjent for drapet på kusinen, men dømt til å betale hennes foreldre erstatning. Fagdommerne mente nemlig det var en sannsynlighetsovervekt for at han var drapsmannen. Dette går an fordi beviskravet ikke er like strengt i erstatningssaker som i straffesaker. Erstatningsdommen førte til at Norge vinteren 2003 ble dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for å ha krenket fetterens rettigheter. (Norge var nemlig på kollisjonskurs med Europa når det gjaldt å kreve erstatning fra frikjente i straffesaker. Praksisen stred mot alminnelige folks rettsoppfatning, og i Strasbourg hadde Den europeiske menneskerettighetsdomstolen slått fast at skyld ikke skal konstateres uten straffedom.)
Forfatterens mål med boken har vært å kaste nytt lys over gåten. For hvem drepte egentlig Birgitte?
Arbeidet med boken har overbevist han om at fetteren ikke er drapsmannen. Det fantes imidlertid grunner til at politiet fattet interesse for ham, men utover det er det vanskelig å se at de gjorde særlig mye rett overfor ham. Erstatningsdommen ga politiets etterforskning et slags godkjent-stempel. Det fantes det ingen grunn til; for i sum har den vært katastrofal. Både evnen og viljen til å rette opp i egne feil har fra politiets side vært påfallende mangelfull.
Når det gjelder Birgitte Tengs, gir Jahr et fint bilde av henne. Han beskriver en livsglad, omsorgsfull og kontaktsøkende jente, som kunne føre samtaler med alle, og som var langt mer opptatt av å snakke med folk enn om folk.
Han er heller ikke grafisk i sine beskrivelser av drapet, men har en forholdsvis nøktern stil.
Jahr skriver at Birgittes foreldre ikke har ønsket å delta i dette prosjektet. At en samtale ville ha rippet opp i gamle sår, er lett for han å forstå. Han beklager likevel at denne boken vil være vond for dem.
I arbeidet med boken har forfatteren hatt tilgang til et omfattende materiale: avhørsprotokoller, dagbøker, politiets møtereferater m.m. De skriftlige kildene er de viktigste, og forsøkt tolket på best mulig vis og i den konteksten de er nedtegnet. Han har anonymisert alle som ikke har en form for offentlig eller profesjonell rolle; de eneste unntakene er Birgitte Tengs og hennes foreldre.
Dessuten har Jahr i boken forsøkt å belyse politiets innsats så objektivt som mulig.
Etter mitt skjønn er "Hvem drepte Birgitte Tengs?" en særdeles viktig bok. Jeg begrunner ikke dette med at den bringer ny kunnskap til torgs, selv om den også gjør det, i hvert fall for mitt vedkommende. Men, fordi den viser at hverken politiet eller rettsvesenet fortjener vår blinde tillit.
På et høyst overbevisende vis forteller Jahr hvordan politiet, i sin iver etter å finne en morder, manipulerte fetteren inn i en tilståelse. Han skriver også om hvordan tips, og blant annet et funn av et mulig drapsvåpen fra en intern varsler i politiet, ble ignorert og fortiet. Dette hadde visstnok med flere forhold å gjøre. Det var et voldsomt press knyttet til å få saken oppklart. Fetteren hadde lenge vært i politiets søkelys, og var sånn sett en klar mistenkt. Det var også prestisje relatert til hvem, innad i politiet, som var best egnet til å knekke fetteren psykisk. Det var absolutt ingen tekniske spor som pekte mot ham, og politiet manglet dermed grunnlag for videre fengsling. En tilståelse ble med andre ord stadig viktigere. I det store og hele, kan det nærmest virke som at politiet ikke var drevet av de edleste motiver.
Jahr forteller også i detalj hvorledes en drapsetterforskning foregår, og at det faktisk ikke skal så mye til for at politiet velger å forfølge én teori fremfor en annen. I tillegg til fetteren, var det minst tre andre som politiet kunne ha gått enda nærmere etter i sømmene.
Men politiet var fast bestemt på at fetteren var morderen, og de så seg aldri tilbake. "Hvem drepte Birgitte Tengs?" får frem de mindre ærlige sidene ved denne konklusjonen, og ikke minst hvor lett de egentlig kunne ha fulgt et annet spor.
Det er svært rystende å lese hvor lett det er å ødelegge en mistenkts liv.
Fetterens umiddelbare reaksjon på siktelsen, var at politiet tok feil, og at han ikke hadde forvoldt Birgittes død. Dette kunne selvsagt ikke politiet godta. Fetteren trodde dessuten at han skulle slippe ut av varetekten i løpet av få dager. I realiteten var han allerede i ferd med å bli dømt i media. Siktelsen var nemlig førstesidestoff i landets ledende aviser, og polititjenestemenn hadde for lengst innkassert seieren.
I boken presenterer forfatteren en mulig drapsmann - en person som politiet selv hadde fattet interesse for og som hadde en kriminell fortid (i boken kalles han for "Kjell Dalstrøm"). Vedkommende var dømt for grovt seksuelt overgrep og visstnok også i stand til å utøve massiv vold. Og ifølge hans tidligere medisinske behandlere, var Dalstrøm en mann som var kapabel til å begå drap. Han ble for øvrig aldri sjekket ut av saken.
Men, som nevnt, hadde politiet bestemt seg for at det ikke kunne være noen andre enn fetteren som hadde begått ugjerningen, og hadde derfor kun for øyet at han skulle tilstå.
Bokens tittel er "Hvem drepte Birgitte Tengs?". Forfatteren gir ikke svaret på dette spørsmålet. Imidlertid er det hevet over all tvil at politiet satte feil mann i fengsel. Følgende er at den skyldige gikk fri.
Drapet har forblitt uoppklart. Det finnes tekniske bevis, og det finnes løse tråder. Det er ikke sikkert at politiet klarer å løse mordgåten. Men har de virkelig råd til fortsatt å la være å prøve?
Det er et håndtverk å skrive, og en kunst å skrive godt. Bjørn Olav Jahr er blant dem som skriver godt, og resultatet har blitt en særdeles god og engasjerende bok som er vanskelig å legge i fra seg. Når sant skal sies, brukte jeg ikke mer enn tre dager på å lese den ut.
Den siste tiden har det i media kommet frem at Kripos' nye Cold case-gruppe skal gå gjennom det uoppklarte drapet på Birgitte Tengs. Gruppa håper å finne nye spor i det som blir deres første sak. Med dagens etterforskningsmetoder og teknologi, kan det ligge nye muligheter for en oppklaring. La oss bare håpe at så blir tilfelle, ikke bare for foreldrene til Birgitte sin skyld, men også for fetteren som helt uskyldig har blitt dratt inn i en grusom sak.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar