"En mann ved roret" av Nina Stibbe

En mann ved roret
Nina Stibbe
Roman
358 sider
Oversatt av Elisabeth Haukeland, MNO
Bastion Forlag
2015

Nina Stibbe er født og oppvokst i Leicester, England. Etter et tiår i forlagsbransjen debuterte hun som forfatter med den kritikerroste selvbiografien "Love, Nina" som ble en umiddelbar suksess. Stibbe er nå bosatt i Cornwall med sin partner og deres to barn og er forfatter på heltid. "En mann ved roret" er hennes første roman.

"En mann ved roret" er en morsom, kritikerrost og usedvanlig sjarmerende roman om det å finne tilbake til kjærligheten.

Boken forteller en historie om tre søsken; Lizzie Vogel (den ni år gamle fortelleren), hennes eldre søster og yngre bror (Lille Jack) og deres mor, Elizabeth.
Historien er satt til England, 1970.

De tre søsknene blir vitne til at foreldrenes ekteskap smuldrer opp.

Selv om det også tidligere hadde vært problemer i ekteskapet (bl.a. hadde faren en affære), hadde ingen av foreldrene informert Lizzie, hennes eldre søster eller lillebror om det som nå var i ferd med å skje eller deres beslutning om å gå hver sin vei.

Dermed blir den 31 år gamle Elizabeth Vogel tvunget til å flytte med de tre barna til en liten landsby Leicestershire.

Uten økonomisk støtte, blir det knapt med ressurser på den lille familien. Moren forsøker å livnære seg som dramatiker, men for å få endene til å møtes, tar hun en deltidsjobb som sjåfør for et vaskeri.
Men selv en "normal" jobb stopper ikke landsbybeboerne fra å spre ondsinnede rykter om Elizabeth og hvordan hun endte opp med å bli en skilt kvinne.

Med overbevisning om at en mann vil skjerme henne fra nedsettende bemerkninger, bestemmer Lizzie og søsknene seg for å sette opp en manneliste, en liste over potensielle beilere for moren.
Altså en ny mann som kan overta styringen (derav tittelen).

Men på bygda er listen over både attraktive og single menn heller kort.
Dermed setter de i gang et møysommelig arbeid med håp om at moren kan finne seg en mann. I morens navn skriver de brev til alle single menn de kjenner til i landsbyen og det omkringliggende området, med invitasjon til treff.

"En mann ved roret" forteller en svært humoristisk historie, som også tidvis er veldig mørk.

Moren, Elizabeth, neglisjerer sine barn det meste av tiden, og på et nærmest besettende vis skriver hun skuespill, som ikke er noe annet enn dårlige tilslørte beretninger som gjenspeiler hennes eget liv.
Hun tilbringer ofte dagene i sengen uten å stå opp, og tar medisiner i et forsøk på å "fikse" seg selv. I tillegg drikker hun tungt.
Hun lager heller ikke regelmessig mat til barna eller vasker for dem, og når hun treffer menn fra mannelisten, går aldri ting helt som planlagt.

Det var faktisk hjerteskjærende å lese hvordan alt dette påvirket barna og hvor hjelpeløs Elizabeth syntes å være. Men på samme tid, syntes det klart at hun var svært glad i barna sine, og det var mange søte øyeblikk dem i mellom.

Fortelleren Lizzie er bare 9 år i begynnelsen av boken, og jeg syntes at forfatteren på ypperlig vis evnet å balansere hennes barnlige perspektiv med den litt vesle voksne holdningen.

De tre barna var forøvrig svært selvstendige, og selv om deres situasjon langt fra var ideell, virket de glade. De var også gode venner med hverandre.

Det var nok ikke så enkelt å gå fra en komfortabel middelklasse bakgrunn til en nærmest knapp eksistens (også takket være morens manglende evne til å håndtere penger), og jeg kunne ikke la være å synes synd på dem.

Men denne historien hadde også flere lyse øyeblikk.

Forfatteren brukte bl.a. mye sjarm og humor for å myke opp den mer mørke underliggende historien om den bortkomne familien på jakt etter en trygg havn. Jeg ble spesielt imponert over hennes evne til å fortelle historien gjennom et barns perspektiv, der Lizzies stemme syntes å være særdeles autentisk.
Forfatteren har visstnok sagt i et intervju at boken er delvis selvbiografisk (den handler nemlig noe om hennes mors litt uortodokse forelder-stil).

Moren i denne historien overlever for det meste på piller og drikkevarer. Hun banner som en sjømann, og lar i utgangspunktet barna klare seg i selv.

Enkelte vil nok synes det er trist å lese at en kvinne ikke evnet å være mer uavhengig av en mann, selv om denne historien finner sted tidlig på 1970-tallet.
Jeg fikk aldri helt den følelsen. Det er ingen tvil om at det definitivt var mer tabubelagt å være skilt i 1970 enn i dag. Men barnas forsøk på å spleise moren med en mann, slik at de ikke skulle føle seg som utstøtte i landsbyen, fortalte nok mer om deres naivitet, og den tro de hadde på at det ville få orden på alt.

Med "En mann ved roret" har forfatteren skrevet en morsom bok som berører både alvorlig og viktig tematikk. Dessuten er karakterene ypperlig skildret.

For meg var i hvert fall denne boken en sann glede å lese. Og å være i stand til å fortelle en historie gjennom øynene til en ni år gammel jente og samtidig underholde en voksen leser, var ikke noe annet enn en stor bragd fra forfatterens side.

"En mann ved roret" var definitivt en perle og en stor anbefaling verdig.