torsdag 25. juni 2020

"Det var en gang en elv" av Diane Setterfield

Det var en gang en elv 
Diane Setterfield
Roman
448 sider
Oversatt fra engelsk av Inge Ulrik Gundersen, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Diane Setterfield slo gjennom med "Den trettende fortellingen" i 2006. Bestselgeren er utgitt i 38 land og har solgt mer enn tre millioner eksemplarer. Setterfield er født i Berkshire, men bor nå i nærheten av Oxford, ved Themsen. Hun har studert fransk litteratur og undervist i både engelsk og fransk. "Det var en gang en elv" er hennes tredje roman.

Noen ganger kommer man over en unik og bemerkelsesverdig roman. "Det var en gang en elv" er en slik bok. Den er utrolig velskrevet og og gir - ut over en gjennomtenkt og overbevisende historie - et flott bilde av tiden den utspiller seg i.

Romanen begynner en mørk midtvinterkveld, en gang på 1800-tallet, da en såret fremmed mann snubler inn på det svært gamle vertshuset Svanen (i Radcot ved bredden av Themsen) med en livløs jente i armene. Hun puster ikke, og den lokale sykepleieren Rita finner ikke noe puls på jenta. Flere timer senere får den døde jenta pusten tilbake og slår øynene opp.

Er det et mirakel? Er det trolldomskunst? Og hvem sitt barn er det?

Når den fremmede mannen kommer til hektene igjen, sliter han med å huske hva som har skjedd.

Dermed er en vandrehistorie født, som siden og adskillige ganger vil bli gjenstand for diskusjon og sladder blant stamgjestene på det gamle vertshuset.

Kjernen i "Det var en gang en elv" er selve historiefortellingen. De fleste liker å lytte til eller å fortelle en god historie, og især på den tiden da det ikke fantes så mange andre former for underholdning ved bredden av Themsen.

Dette etableres tidlig i romanen, da mennene som samles på det lokale vertshuset (Svanen) konkurrerer om å fortelle den beste og mest veltalende historien. Det er her Diane Setterfields kunnskaper (og helt sikkert en god del research) om myter og folklore virkelig kommer til syne, noe som spiller en rolle gjennom hele boken.

Men det er ingenting som definerer denne romanen mer enn settingen. Themsen er der som en kontinuerlig tilstedeværelse, henvist til omtrent alle scener, og ofte behandlet som en karakter i seg selv. Det er en setting som nærmest driver historien fremover.

Selv fra de aller første sidene, skaper Setterfield en altoppslukende atmosfære. Og med et handlingsforløp så kronglete og svingete som elven Themsen, er du garantert en roman som det er vanskelig å legge fra seg. I tillegg er detaljnivået, tematikken som blir utforsket, og de interessante karakterene med på å levere en høyst minneverdig leseopplevelse. Her lukter det klassiker-potensiale lang vei.

Selv om handlingen er satt til 1800-tallet, føles den på mange måter tidløs. Historien rommer flere handlingstråder, eller sideelver om du vil, som alle er uløselig forbundet med jentas mysterium.

Diane Setterfield er utvilsomt en blendende forteller. Hun har dessuten en sjelden evne til å vise leseren hva som skjer, snarere enn å skrive det ordrett.

Dessuten evner hun å forene det fantastiske med det hverdagslige. Noen ganger er man faktisk usikker på om det man leser er historisk fiksjon eller fantasi.

Persongalleriet skildres med innlevelse og nerve. Personene er ekte og pålitelige, samtidig vet jeg ikke helt vet hvor jeg har dem. For jeg fornemmer hele tiden at historien består av flere lag.

Det er flere av karakterene som hevder at de er i familie med jenta.

Ekteparet Armstrong er sikker på at hun er barnebarnet deres, et barn de ikke visste eksisterte før de fant et brev som antydet hennes eksistens.

Helena Vaughan er fast bestemt på at jenta er hennes datter Amelia, som ble kidnappet to år tidligere. Ektemannen er imidlertid ikke like sikker.

Lily White er sikker på at barnet er hennes lillesøster, men ettersom Lily selv er i 40-årene er det lite som tyder på at det under noen omstendighet kan være mulig.

Til sist har vi Henry Daunt og Rita Sunday. Daunt er mannen som snublet inn på Svanen med jenta i armene og som deretter kollapset av skadene han hadde pådratt seg. Det er først når han våkner opp igjen at vi får vite at barnet ikke er hans. Rita er den lokale sykepleieren, som blir vitne til den mirakuløse oppvåkningen av barnet som alle trodde var død. De lar seg begge engasjere av jentas videre skjebne, og mener at de har en forpliktelse til å beskytte henne.

Det er først i de siste kapitlene, når alle de forskjellige handlingstrådene tvinnes i hverandre at vi får vite hvor barnet virkelig hører hjemme.

Det er ekstremt vanskelig å skrive om denne romanen. Ikke fordi jeg er redd for å avsløre noe, men på grunn av den intrikate historien som blir fortalt, og en like velartikulert, nydelig og hjemsøkende skildring, som et mørkt landskap foreviget i et maleri. Det er en roman man rett og slett må lese for å begripe og forstå skjønnheten av.

"Det var en gang en elv" er i hvert fall en bok jeg sent vil glemme.

tirsdag 16. juni 2020

"Alltid åpent" av Libby Page

Alltid åpent
- Åpne døren til resten av ditt liv
Libby Page
Roman
407 sider
Oversatt fra engelsk av Bente Klinge, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020


Libby Page er forfatter og journalist, og "Alltid åpent" er hennes andre roman. Debutromanen "Kunsten å holde seg flytende" var en Sunday Times bestselger og er solgt til mer enn tjue land, og filmrettighetene er kjøpt av Catalyst Global Media. Libby Page er bosatt i London, hvor hun fryder seg over å finne små lokalsamfunn innenfor storbyen.

På Stellas døgnåpne kafé lever håpet og drømmene i veggene. Mennesker møtes dag og natt, historier deles, og liv forandres. Velkommen inn!

Jeg liker en karakterdrevet historie. "Alltid åpent" er en roman som tilbyr nettopp det. Handlingsforløpet spenner over et døgn, og følger de to bestevenninnene Hannah og Mona som jobber som servitører på Stellas døgnåpne kafé i London. De deler også leilighet; en tidligere kommunal toroms leilighet i Haggerston, hvor Hannah bruker det som skulle være stuen, til soverom. Det var ikke sånn noen av dem hadde sett for seg at de fortsatt skulle bo etter fylte tretti. De hadde sett for seg at de skulle eie en leilighet, og kanskje en liten hage med plass til grill og en hund. Men så er da også mange ting ved livet deres annerledes enn det de forestilte seg da de var yngre.

Det hender at de jobber doble skift. Men Stella, eieren av kafeen og sjefen deres, vet de begge bryr seg mer om lønnen de får, enn om regelverket for fornuftig arbeidstid.

Stellas kafé holder til i første etasje av et høyhus tvers overfor Liverpool Street stasjon, som på dagtid er en av de travleste stasjonene i London og på kvelden er en ventehall for charterturister som skal ta bussen til Stansted lufthavn, fulle studenter på vei hjem etter en kveld på byen i Shoreditch, og den som ikke har andre steder å gå og søker ly under markisen til Starbucks-standen.

Både Hannah og Mona er aspirerende kunstnere. Hannah er sanger og Mona danser. På kaféen forsøker de å tjene til livets opphold mens de drømmer om det store gjennombruddet. En gang lå verden for deres føtter - hvor er den nå? Er tiden er i ferd med å renne fra dem?

Siden de møttes første gang, har de nærmest vært uatskillelige. Men de siste 12 månedene, har det tette venninneforholdet begynt å rakne. Vil de klare å løse sine problemer før uopprettelig skade oppstår?

"Alltid åpent" er en hjertevarm roman om å gripe livet og finne motet til å innfri sine innerste drømmer. Den forteller en rørende og oppløftende historie om vennskap, fellesskap og livet, slik det kan arte seg. Jeg slukte boken på noen få dager, trakk på smilebåndet adskillige ganger og felte et par tårer underveis.

Romanen er velskrevet i et blomstrende og fargerikt språk. Libby Page har en sublim evne til å skildre tanker, følelser og problemstillinger, noe som gjør at historien virker realistisk og troverdig.

De levende beskrivelsene av Stellas kafé er gjort med en slik realisme og presisjon at man nærmest skulle tro at den eksisterte i virkeligheten.

Personbeskrivelsene er også troverdige og gode. Selv om "Alltid åpent" sirkler rundt de to hovedpersonene, Hannah og Mona, og deres vennskap; har historiene til de andre ansatte på kaféen, inkludert Stella, samt mange av gjestene, en fin og hjertevarm kvalitet.

Romanens siste kapittel finner sted ett år senere. Det var interessant å lese om hvordan det hadde gått med alle sammen. Som i det virkelige liv, hadde ikke alt fått en lykkelig avslutning. Det føltes både ekte og sant.

I en annen forfatters hender kunne dette ha vært en banal og forutsigbar roman, men det er den heldigvis ikke. I tillegg er romanen også underfundig og stedvis utrolig morsom. "Alltid åpent" føyer seg inn i rekken med gode feelgood-romaner, og den vil helt sikkert finne sine lesere blant mange.

Slipp bekymringene og la deg rive med av denne kvalitetsromanen, som formidler et viktig budskap om å leve livet og å tro på seg selv, selv når ting går galt og alt ser mørkt ut. Alle fortjener en ny sjanse, og til og med små distraksjoner kan føre til store endringer. Kanskje er de små puffene akkurat det du trenger når du ikke finner mot til å følge drømmene dine?

Jeg vil anbefale deg å kjøpe denne boken når den lanseres i august. Jeg vil samtidig anbefale forfatterens første bok, "Kunsten å holde seg flytende".

onsdag 10. juni 2020

"I samme seng" av Beth O'Leary

I samme seng
Beth O'Leary
Roman
441 sider
Oversatt av Veronica Garten
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Beth O'Leary er født i 1993 og slo igjennom med debutromanen "I samme seng", som hun skrev på pendlertoget mellom Winchester og Waterloo-stasjonen i London. Hun bor i Sør-England og arbeider nå på fulltid med sin andre roman.

Når Tiffy Moore blir kastet ut av sin eks-kjærestes leilighet, er hun i en desperat situasjon. Hun har et presserende behov for et nytt sted å bo, men å bo sentralt i London er dyrt og lønnen hennes altfor lav til å kunne dekke en slik kostnad.

Det er her Leon Tworney kommer inn i bildet. Han trenger ekstra penger slik at han kan betale for lillebroren Richies advokat. Richie er uskyldig dømt og sitter i fengsel. Leon har derfor bestemt seg for å fremleie leiligheten sin, i de timene han selv ikke trenger å bruke den. Han er palliativ sykepleier på et hospits, og jobber kun om nettene. Helgene tilbringer han i kjærestens leilighet. Så Tiffy og Leon inngår en kontrakt som fastslår til hvilke tider de kan benytte seg av leiligheten. De kommer aldri til å være der samtidig. Leiligheten er hennes fra seks om kvelden til åtte om morgenen på ukedager, og hele helgen. I første omgang gjelder avtalen for seks måneder. Vennene synes de er sprø, men de mener selv at de har funnet den perfekte løsning.

De kommuniserer nesten bare via post-it-lapper, noe som raskt blir et høydepunkt i deres hverdag.

Men, ved en feiltakelse, befinner de seg én dag samtidig i leiligheten. Den ene på badet og den andre på vei til badet. Etter det blir ingenting som før.

Det er vanskelig å skrive romaner i denne sjangeren. De er ofte platte, klisjefylte og trivielle. "I samme seng" er definitivt ikke en slik bok.

Dette er nemlig en feelgood-roman som har svært mye å by på: bl.a. romantikk, drama, overraskelser, en tilfredsstillende forløsning, og ikke minst originalitet. Boken er også velskrevet, lett å lese og fengende fra første side.

Beth O'Leary er en dyktig forfatter. Hun fastholder sin leser i en stadig fremadskridende handling, mens hun tar seg tid til å bygge opp sitt persongalleri.

De to hovedkarakterene er svært levende beskrevet.

Tiffy jobber i et nisjeforlag som gir ut hobbybøker. Hun er godtroende, omsorgsfull og følsom, dessuten har hun en litt eksentrisk klessmak. Tiffy har nettopp kommet seg ut av et dårlig forhold der hun ikke var klar over at kjæresten manipulerte henne. Dette har selvsagt påvirket henne. Til å begynne med virker hun derfor noe usikker, men går i løpet av boken igjennom en utvikling. Og mens eks-kjæresten til en viss grad fortsetter å trakassere henne, begynner hun så småningom å stå opp for seg selv og gjøre det hun føler for, med god støtte og hjelp fra vennene.

Leon er en fin fyr som er veldig hemmelighetsfull og ganske stille. Han kjemper en modig kamp for å få sin lillebror frifunnet etter å ha blitt uskyldig dømt for væpnet ran. Samtidig prøver han å finne en pasients gamle kjærlighet, med håp om å kunne gjenforene dem før det er for sent.

Når Tiffy flytter inn, har hun egentlig ikke møtt Leon (det er nemlig Leons kjæreste Kay som tar seg av utleien for ham). Imidlertid tar det ikke lang tid før de begynner å kommunisere via post-it-lapper, og sakte men sikkert lærer de hverandre å kjenne. Det er mange viktige ting som fyller livene deres, men etter hvert begynner også de små post-it-lappene å bety en hel del i hverdagen.

Historien utspiller seg i nåtid, og kapitlene veksler mellom Tiffy og Leons perspektiv, noe som gjør at man får et godt innblikk i begges liv og bakgrunn.

"I samme seng" er et eksempel på bøker der en fortellerteknikk av denne typen fungerer godt. Som lesere lærer vi mye om Tiffy og Leons personligheter ved å lese om hvilke tanker de gjør seg og måten de beskriver dem på, noe som også er med på å belyse ulikhetene mellom de.

Begge karakterene gjennomgår en troverdig og interessant utvikling. I tillegg er den utvikling som langsomt bygger seg opp rundt forholdet deres, ganske underholdende og tidvis rørende å følge.

Overfladisk sett kan kanskje romanen virke en smule lett, men likevel synes jeg at Beth O'Leary klarer å skape en plausibel og rørende roman med både dybde og romantiske øyeblikk.

"I samme seng" berører en rekke tema, selvsagt kjærlighet og parforhold, men også vennskap, oppgjør med fortiden og rettferdighet, noe som gir en relevant og interessant leseopplevelse.

Dette er også en historie som forklarer at den ekte skjønnheten kommer innenfra og at den ytre er overvurdert. Som mennesker er vi så opptatte av det rent estetiske at vi helt glemmer det som virkelig betyr noe.

Jeg vil anbefale "I samme seng" til de av dere som leter etter en lettlest roman som både underholder og berører. Videre vil jeg anbefale den til lesere som er generelt glad i feelgood-romaner.