torsdag 31. mars 2016

"Ingen vei tilbake" av Tove Alsterdal

Ingen vei tilbake
Tove Alsterdal
Krim
475 sider
Oversatt av Lars Lenth
Kagge Forlag
2016

Tove Alsterdal (f. 1960) er en svensk forfatter og journalist. Hennes bøker er oversatt til 16 språk. Hun har skrevet dramatikk for scene, film, radio, tv og opera. Som journalist arbeidet hun i mange år som nyhetsreporter, kronikør og produsent. For sine to bøker "Kvinnene på stranden" og "En stille grav" mottok hun kritikernes unisone hyllest. "Ingen vei tilbake" er hennes tredje frittstående roman, og den ble kåret til årets svenske kriminalroman av Svenska deckarakademin i 2014.

Alsterdal bor i Stockholm, og har tre døtre.

"Ingen vei tilbake" er en svært interessant, men også en noe annerledes bok.

Den er spennende og tankevekkende, og drøfter hva vår fortid kan bety for vår nåtid.

En kald vårnatt, i Stockholms-forstaden Jakobsberg, faller Camilla (kalt Charlie) Eriksson ned fra en balkong i 10. etasje og dør momentant. Hennes liv var et kaos av narkotika, kortvarige forhold og uoppfylte drømmer, og politiet avskriver snart hennes død som selvmord. Charlies yngre søster, Helene Bergman, er arkitekt og lever et rolig liv med mann og barn på Väddö i Norrtälje kommune. Hun har for lengst lagt fortiden bak seg og brutt med familien: en mor som forlot sine to barn, faren som ble alkoholiker, søsteren som ikke kunne skille mellom virkelighet og fantasi.
Men hvem var egentlig Helenes søster? Og tok hun virkelig livet av seg?

Når Helene får rede på at Charlie var i Buenos Aires, i Argentina, bare fire uker før sin død, blir hun nysgjerrig. Dessuten hadde Charlie den siste kvelden, hatt en tilsynelatende ukjent mann med seg hjem.

I sin søken etter sannheten konfronteres Helene med en brutal del av Sør-Amerikas historie. Hun kommer også farlig nær skjebnesvangre hemmeligheter. Hemmeligheter som mange er villige til å gå langt for å skjule. Sporene leder henne nemlig tilbake til 1970-årene, da deres mor forelsket seg i en argentinsk flyktning og reiste med ham til Argentina for å slutte seg til motstandsbevegelsen. På denne tiden ble tusenvis av mennesker bortført for så å forsvinne sporløst. Flere ble også utsatt for tortur.

"Ingen vei tilbake" er ingen ordinær kriminalroman, men en bok med dybde som føles betydelig tynnere ut enn sine knappe 500 sider.

Fra den aller første siden suges man inn i et mørkt familiedrama i Jakobsberg med forbindelser tilbake til 1970-tallets Buenos Aires.

Og det merkes at forfatteren har gjort et grundig research arbeid. Historien hun bretter ut berører tematikk som pasjon og svik, forbrytelse og forsoning.

På et vis fortelles to historier, og hver for seg er disse, "Charlies mordgåte" og "morens forsvinning", svært spennende og godt skrevne. De fortelles med gode miljøbeskrivelser av henholdsvis Jakobsberg (en forstad til Stockholm) og Sør-Amerika. Dessverre stjeler historiene hverandres fokus noe. Dette trekker helhetsinntrykket ned.

Karakterene er også godt beskrevet, der de viktigste karakterene er Helene og hennes foreldre, først og fremst moren som er en gjennomgående figur. Alle føles høyst levende og realistiske.

Plottet er godt, og som leser er man hele tiden i tvil om hvilke veier de mange trådene fører.

Spenningen forblir intakt. Her er det ingen lette løsninger eller urealistiske "super-menneskelige" handlinger. Derimot er det rått, menneskelig og svært så bra.

Det er dessuten merkbart at forfatteren har bakgrunn som journalist. Hun har nemlig et godt språk og et driv i språket som gjør denne boken til en skikkelig page-turner.

"Ingen vei tilbake" er så langt fra en "normal" krim; dette er sublim fortellerkunst, det er et stykke sosialrealisme blandet med en av historiens dystre sider. Det er en fortelling om svik, og ideologier, hva de gjør med mennesker og hvordan de lever med dem.

Jeg syntes historien var spennende og godt skrudd sammen. Likevel sitter jeg igjen med en merkelig følelse - at historien mangler noe avsluttende. Men det kommer kanskje i Tove Alsterdals neste roman?

Likevel har jeg ingen problemer med å anbefale boken.
"Ingen vei tilbake" er mitt første, men så avgjort ikke siste møte med forfatteren.

tirsdag 29. mars 2016

"Ikke bestått" av Hjort & Rosenfeldt

Ikke bestått
Hjort & Rosenfeldt
Krim
461 sider
Oversatt av Lene Stokseth, MNO
Aschehoug
2016

Michael Hjorth (f. 1963) er en svensk regissør, filmprodusent, manusforfatter og krimforfatter. Hjorth har vært produsent for filmen "Snabba Cash" og vært med på å grunnlegge produksjonsselskapet Tre vänner. Sammen med Hans Rosenfeldt skriver han spenningsserien med Sebastian Bergman i hovedrollen.

Hans Rosenfeldt (f. 1964) er manusforfatter og kjent tv- og radioprofil i Sverige - han er blant annet mannen bak den populære svensk/danske tv-serien "Broen". Sammen med Michael Hjorth skriver han spenningsserien med Sebastian Bergman i hovedrollen.

"Ikke bestått" er femte bok i serien om den sexmisbrukende og traumatiserte kriminalpsykologen og profilerings-eksperten Sebastian Bergman. Bergman ble øyeblikkelig en stor leserfavoritt. Serien fikk en pangstart med "Mannen som ikke var morder" (2011), deretter fulgte "Dødens disippel" (2012), "Fjellgraven" (2013) og "Den stumme

jenta" (2015).

I denne boken jager kriminalpsykologen Sebastian Bergman, sammen med politiet, en mann som dreper realitykjendiser. Spørsmålet er: hvorfor?

En realitykjendis blir funnet død i et kjemiklasserom på en nedlagt skole, skutt i hodet med en slaktepistol. Han sitter fastbundet til en stol, med ansiktet inn mot hjørnet av rommet og en kjegleformet hatt (en såkalt skammekrokhatt) på hodet. Et omfattende spørreskjema er festet på ryggen med stiftepistol. Prøven tester allmennkunnskap og den myrdede har tydeligvis ikke bestått.

Det første offeret følges av flere. Alle er mediekjendiser.

Rikspolitikommisjonen kobles inn. De famler etter bevis,

Men Stefan Bergman finner spor hos en anonym kommentator i aviser og chattesider, en som raljerer mot de nye forbildenes mangel på allmennkunnskap.

"Vi må slutte å dyrke dumheten. Slutte å støtte opp under kunnskapsforakten og antiintellektualismen. Slutte å gi de late, egoistiske og overfladiske den oppmerksomheten som de velutdannede, engasjerte, samvittighetsfulle og kunnskapsrike heller burde fått."

Slik skriver mannen som underskriver sine innlegg med Cato d.e. Motivet hans får vi allerede rede på i begynnelsen av boken, og at han har blitt forbigått til et professorat. Men politiet vet ennå ikke noe om dette.

Den anonyme mannen er akkurat litt for interessert i de bestialske drapene, og viser seg å vite ting som bare politiet burde kjenne til.

Mannen som politiet jager, kidnapper mennesker, som har deltatt i ulike realityserier på tv. Han utsetter dem for en test i allmennkunnskap, og hvis vedkommende ikke kan svare riktig på minst 20 av de 60 spørsmålene som han stiller dem, dreper han dem med en slaktepistol og stifter et A4-ark med spørsmålene på ryggen.

På et tidspunkt innser imidlertid denne mannen, at han må gå til kilden, altså ta tak i problemene der de oppstår, snarere enn å eliminere de dumme. Men hvem er egentlig kilden?

Sebastian Bergman og kollegene fra Rikspolitikommisjonen stilles dermed overfor en kompleks og avansert seriemorder som til slutt vil true hele teamets eksistens.

"Ikke bestått" er en velkomponert og spenningsfylt kriminalroman, med en stigende spenningskurve.

Språket er godt, tidvis briljant.

Karakterbeskrivelsene er også gode og viser, at selv om man fungerer godt utad, så det kan være "skjeletter i skapet".

Sebastian Bergman har hatet få mennesker i sitt liv. Det er en god del som han ikke har brydd seg noe særlig om, og det er enda flere som har irritert ham, men denne morderen kommer han til å hate. Mens drapsmannen jaktes, får vi også ta del i Sebastian Bergsmans kaotiske privat- og profesjonelle liv, hvor han til stadighet støter folk fra seg med sin overfladisk sett arrogante væremåte og hans evige søken etter tilfeldig sex. Datteren Vanja ønsker han derimot å ha et godt forhold til, men ennå en gang dummer han seg ut og støter henne fra seg. Til tross for at Sebastian Bergman på mange måter er en usympatisk person, får vi likevel en viss sympati for ham.

Den sinte og skuffede morderen er like godt beskrevet, og du kan nesten se ham for deg. Han er en foraktet mann, som ikke forstår dyrkingen av dumhet. Han er ikke den eneste som undrer seg over dyrkelsen av realitykjendiser, som bare er kjente for å være kjente. Selv kan jeg faktisk forstå denne undringen. At Hjorth og Rosenfeldt lar ham kalle seg Cato d.e., er for øvrig et litt artig grep, i og med at "Cato den eldre" (Marcus Porcius Cato) forfektet de gamle romerske dyder som måtehold og tapperhet, mens han talte den overfladiske greske kultur med luksus og overforbruk imot. I følge Wikipedia levde "Cato den eldre" fra 234 til 149 før Kristus.

Mye av bokens historie fortelles på et stille og nokså rolig nivå, hvor samtaler og refleksjoner er omdreiningspunktet, men det er i høy grad også blitt en del plass til både dramatikk og nervepirrende spenning.

"Ikke bestått" er den femte boken i paret Hjorth og Rosenfeldts serie om Sebastian Bergman, og den fortsetter der de fire første bøkene serien slapp. Men du får gode forklaringer på hvem Sebastian Bergman er og hvor han kommer fra, slik at du helt fint kan lese denne boken frittstående. Imidlertid tror jeg at leseopplevelsen vil være litt bedre og litt mer nyansert, om du, som meg, har lest de fire foregående bøkene i serien. "Ikke bestått" ender i hvert fall med en real cliffhanger, så nå venter jeg i spenning på den neste boken fra de to herrene Hjort & Rosenfeldt.

søndag 27. mars 2016

"Snøhvit må dø" av Nele Neuhaus

Snøhvit må dø
Nele Neuhaus
Krim
436 sider
Oversatt fra tysk av Elisabeth Beanca Halvorsen, medlem av Norsk Oversetterforening
Gyldendal Norsk Forlag
2016

Nele (Cornelia) Neuhaus (f. 1967) er en av Tysklands mest populære krimforfattere. Hun er kjent for serien med politietterforskerne Oliver von Bodenstein og Pia Kirschoff, men har også skrevet frittstående romaner og bøker for barn og unge.

"Snøhvit må dø" er Nele Neuhaus' gjennombruddskrim og hennes første bok på norsk.

"Snøhvit må dø" forteller en mørk, fengslende og stemningsfull historie om et lite lokalsamfunns hemmeligheter. Boken er også nyansert, brilliant utformet og nervepirrende i sin fortelling.

For elleve år siden, i den lille landsbyen Altenhain, ikke så langt unna Frankfurt, ble en 20 år gammel gutt funnet skyldig i mordet på sin vakre 17 år gamle kjæreste Stefanie Schneeberger, kjent som Snøhvit, og hennes beste venninne Laura

Wagner, til tross for at kroppene deres aldri ble funnet.

De to jentene forsvant sporløst, og i en rettssak utelukkende basert på indisier, ble Tobias Sartorius, som var full den skjebnesvangre natten, dømt og fengslet for drap etter å ha nektet å forsvare seg i retten.

Etter å ha sonet sin ti år lange straff i fengsel, vender Tobias hjem til barndoms byen. Der oppdager han at skammen har ødelagt foreldrenes ekteskap, tvunget moren til å flytte og faren til å legge ned vertshuset og mesteparten av gårdsdriften.

Hans tilstedeværelse i den lille tyske landsbyen vekker minnene fra fortiden - minner som lokalbefolkningen helst vil glemme. Han blir møtt av innbyggernes fiendtlighet og mistenksomme blikk, men skyldfølelsen overfor sin gjeldstyngende far gjør at han blir værende.

Omtrent samtidig, på en grå og regntung novemberdag, finner noen bygningsarbeidere knokler og en menneskelig hodeskalle tilhørende en ung kvinne, på en nedlagt militærflyplass utenfor Eschborn.

Når den grove trakasseringen av Tobias og faren hans øker i omfang, og hans fraflyttede mor blir dyttet ned fra en gangbro over en høyt trafikkert motorvei, sendes førstebetjent Pia Kirchhoff og hennes kollega, som for øvrig er leder av voldsavsnittet ved den regionale kriminalavdelingen i Hofheim, Oliver von Bodenstein, til Altenhain, for å overvåke den anspente stemningen i det ellers så rolige lokalsamfunnet.

Pia henter også frem gamle dokumenter, hvor hun oppdager en rekke pussigheter. Og det tar ikke lang tid før hun begynner å mistenke at Tobias ble uskyldig dømt.

Dermed gjør Pia og Oliver et forsøk på å finne ut hva som egentlig skjedde den kvelden da de to jentene forsvant sporløst. Men de møtes av en mur av taushet. Ingen vil nemlig snakke med dem.

Snart synes det klart at forsvinningen av Snøhvit og hennes venninne, er langt mer intrikat og uhyggelig enn tidligere antatt. Og når historien nærmest gjentar seg selv, ved at den pene 17 år gamle jenta Amelie Fröhlich forsvinner, kastes Pia og Oliver inn i et kappløp mot tiden.

Det oppstår en heksejakt i den lille byen, og mange av sporene peker mot Tobias. Men kanskje det bare er landsbyboerne som vil at det skal se slik ut...

"Snøhvit må dø" er en høyst lesverdig og tidvis svært så spennende kriminalroman.

Tysk krim er ikke noe jeg tidligere har vært borte i, og nettopp derfor føles denne boken litt eksotisk. I tillegg føles den både ny og frisk ut. Boken har også en rekke andre positive trekk ved seg, som at spenningen alltid er til stede og tempoet høyt. Det skjer noe nærmest hele tiden. Dessuten lykkes forfatteren svært så godt med å besvare alle spørsmål som dukker opp underveis.

Nele Neuhaus er dyktig til å skildre sine karakterer.

Etter å ha blitt dømt for dobbeltdrap, er Tobias landsbyens sorte får. Måten han blir mottatt på i det lille samfunnet føles både realistisk og troverdig. For innbyggerne spiller det ingen rolle at han faktisk har sonet ferdig straffen sin. Hos dem er det hatet og mistenksomheten som får være i førersetet. Det er rett og slett, øye for øye, tann for tann, som gjelder. Hvordan det føles å bli dømt av folk med de psykologiske effektene det gir, fanger Neuhaus meget bra, akkurat som den hatske atmosfæren.

De to etterforskerne, Pia Kirchhoff og Oliver von Boden, er velgjorte og interessante karakterer som føles troverdige i sine handlinger og atferd. Vi får også god kjennskap til deres private liv, noe som gjør dem lettere å forstå. Men uten at det tar over for selve hovedhistorien.

Likeledes er den korrumperte landsbyen Altenhain uhyre godt beskrevet, med sitt hemmelighetsfulle, nærmest isolerte samfunn, som er uvel mot utenforstående, såvel som mot sin egen fortid og overfor sannheten.

"Snøhvit må dø" er en spennende pageturner og en svært så imponerende introduksjon til et nytt og spennende navn fra den stadig voksende gruppen av dyktige europeiske krimforfattere.

Nele Neuhaus er definitivt en forfatter det er verdt å holde øynene opp for.

"Den hvite byen" av Karolina Ramqvist

Den hvite byen
Karolina Ramqvist
Roman
176 sider
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Gyldendal Norsk Forlag
2016

Karolina Ramqvist (f. 1976) debuterte i 1997 med "När svenska pojkar började dansa". Siden har hun publisert flere romaner, noveller og essays. I tillegg har hun vært sjefredaktør for tidsskriftet Aren og medarbeider i Dagens Nyheter. Ramqvist er en uredd og tankevekkende stemme i den feministiske antologien Fittsim. Hun debuterte som manusforfatter i 2014 med den internasjonalt prisbelønte kortfilmen Cupcake.

"Den hvite byen" er en frittstående fortsettelse av Karolina Ramqvists kritikersuksess "Kjæresten" (2009), en bok som ble nominert til Sveriges Radios romanpris, og som mottok Vi:s litteraturpris. Ramqvist ble tildelt P.O. Enquist-prisen for "Den hvite byen" i 2015.

Bokens hovedperson er den unge kvinnen Karin. Hun bor alene i et stort hus som hennes avdøde kjæreste John har kjøpt til henne. Det store huset ser fortsatt nesten nytt ut under den grå himmelen. Rundt det er det ikke annet enn

stillhet og snø. Alene er vel kanskje ikke det riktige ordet å bruke om Karins tilværelse, for datteren Dream, som fortsatt er et spedbarn, bor også der sammen med henne. Karin har smerter i kroppen og de psykiske sårene hun bærer med seg, er i høyeste grad tilstedeværende. Dessuten er brystene hennes tunge, uformelige og ikke minst vonde på grunn av all ammingen. Karin har ingen mulighet til å forsørge seg selv, og bestemmer seg for å selge en del av sin garderobe for å spe på økonomien. Dessuten betaler hun pizzabudet med sex, selv om hun sannsynligvis ser på det vel så mye som en måte å få dekket sine egne intime behov på. Til å begynne med er det ikke så lett å forstå om Karin er fattig, rik, eller kanskje fattig likevel. En dag kommer namsmannen på besøk. Karin har stor skattegjeld og risikerer å miste både bil og hjem. Hun bor i et gedigent hus og eier flere Chanel vesker. Hvor ille står det egentlig til med henne?

Karin venter og venter. Hun regner med at en av vennene til John, en dag vil komme og redde henne ut av knipen. Snart vil hun få sin rettmessige del av den store kaken. De er jo en slags familie. Og familie tar vare på hverandre. Men hva de såkalte familiebåndene er verdt, vil hun snart smertelig få erfare. Karin drar rett til løvens hule, og ber om å få sin del av alle de pengene hun tror finnes. Hun lar datteren Dream være hos en venninne som har et narkotikaproblem, og kontrastene til den fine lunsjen hun deretter spiser med Johns advokat er store.

Men etter en stund, skinner desperasjonen tydeligere igjennom. Karin forstår nemlig at det ikke finnes noen kake, og det vil ikke komme en reddende engel til henne. For hele hennes økonomiske eksistens til nå, har nærmere bestemt vært basert på gangsterkjæresten og mafiafamiliens involvering i narkotikakriminalitet og hvitvaskede penger.

"Den hvite byen" er en bok som ikke er enkel å kategorisere, men det er kanskje ikke så nødvendig?
Til å begynne med bærer den preg av å være en høyst ordinær roman, men forandres gradvis mot den forløsende avslutningen. Fra å være statisk og passiv, blir den spennende og fartsfylt, og tenderer etter hvert svært nær mot thrillersjangeren.

Det er heller ikke helt enkelt å like, eller å forstå, karakterene til Karolina Ramqvist. Men det er det lille jentebarnet Dream, som gjør denne boken høyst lesverdig, og som klamrer seg fast om hjertet på leseren. Det lille sårbare barnet som ikke har valgt å bli født inn i en familie som har vært involvert i kriminell virksomhet, og som bare ber om melk og sin mors tilstedeværelse. Dream var faktisk den eneste jeg virkelig brydde meg om i "Den hvite byen". Uten henne ville ikke dette ha vært en spesiell bok. Men på grunn av Dream, så fylte den meg med følelser og betenkeligheter som gikk langt inn under huden på meg.

Boken er for øvrig full av symbolikk, ikke minst er tittelen i seg selv en paradoksal beskrivelse av det overfladiske, den hvite snøen som legger seg overalt, og av det indre i mennesket som egentlig aldri blir helt kritthvitt. Karolina Ramqvists språk er dessuten uhyre godt, både detaljrikt og nyansert. Men det er kortfattet, det er ingen unødvendige utgreiinger.

Ramqvist maler også et godt portrett av Karin. Jeg kan nærmest føle hvordan panikken tidvis passifiserer henne. Den katastrofale atmosfæren er også smart fremskisset. 

Dette er en bok man kommer seg raskt igjennom. Historien er interessant, men dessverre er de perifere karakterene litt for stereotype.

"Den hvite byen" er en frittstående oppfølger til romanen "Kjæresten", som ble utgitt på norsk i 2010.

torsdag 24. mars 2016

"Elleve dager i Berlin" av Håkan Nesser

Elleve dager i Berlin
Håkan Nesser
Roman
352 sider
Oversatt fra svensk av Elisabeth Bjørnson, medlem av Norsk Oversetterforening
Gyldendal Norsk Forlag
2016

Håkan Nesser ble født på Elvesta gård utenfor Kumla i Närke 21. februar 1950. Etter utdannelsen arbeidet han noen år som lærer før han gikk over til å være forfatter på heltid.

Håkan Nesser, en av svensk litteraturs store fortellere, har hatt stor suksess med bøkene om førstebetjent Van Veeteren og bøkene om Gunnar Barbarotti.

Håkan Nesser debuterte i 1988 med romanen "Koreografen". I 1993 mottok han Svenska Deckarakademins debutantpris for den første boken i serien om Van Veeteren. De følgende fire ble alle nominert til «Årets bästa svenska deckare», og to av dem vant prisen ("Borkmanns punkt" og "Kvinnen med fødselsmerket"). Den syvende Van Veeteren-boken, "Carambole", ble kåret til beste skandinaviske kriminalroman i 2000. Håkan Nesser avrundet Van Veeteren-serien i 2003 med "Tilfellet G".

Nessers bøker er blitt oversatt til over 30 språk og har til sammen solgt i cirka 15 millioner eksemplarer.

"Elleve dager i Berlin" er den tredje boken i Håkan Nessers storbytriologi etter "Carmine Street" og "Himmel over London".

På dødsleiet forteller Torsten Murberg sin sønn Arne, at moren som "døde" under en seiltur utenfor den danske vestkysten da Arne var ett drøyt år gammel, trolig er i live. Hun rømte til Berlin sammen med en trubadur. Og fra en sikker kilde har faren fått rede på at trubaduren nå er død, han datt visstnok ned fra en balkong i fylla. Torsten gir Arne oppdraget med å oppsøke moren, og for å utføre det, må han reise alene til Berlin.

Arne Murberg kom til verden på begynnelsen av nitten hundreogåttitallet. Hans foreldre, Torsten Murberg og Violetta Dufva møttes på en busstur til Italia. Etter en stupeulykke i barndommen har Arne alltid vært litt treg, og hatt problemer med hukommelsen. Men som faren hans alltid har sagt: "Du kommer aldri til å få noen nobelpris, gutten min, men du er et godt menneske, og det er mer enn man kan si om kreti og pleti."

De færreste vet stort om Arnes indre liv, eller at Perry Mason bor inne i skallen hans. Noen år etter ulykken hadde pappa Torsten kommet hjem med en stor kasse med videofilmer som han hadde kjøpt på en auksjon, og blant disse filmene hadde det vært omtrent femti stykker som handlet om den amerikanske skrankeadvokaten. Arne likte stilen til Perry Mason, pleide å se minst tre episoder i uken, måned etter måned, år etter år, og han tenkte ofte at hvis det ikke hadde vært for ulykken, ville han også blitt forsvarsadvokat. I løpet av årene utviklet forholdet til Perry seg. Og nå kunne han når som helst hente frem den smarte advokaten i hodet og be om råd i litt kinkige spørsmål.

Nå skal Arne på egen hånd reise ut i verden på leting etter sin mor. Han er definitivt ingen globetrotter, selv om han har vært utenfor Sverige tidligere. Men aldri alene. Alltid sammen med pappa Torsten eller onkel Lennart og tante Polly. Dessuten kunne tysken hans sannelig vært bedre, men Arne forbereder seg nøye før han gir seg i kast med Berlin. Onkelen gir han et lynkurs i tysk, og utstyrer han med et kart over Berlin.

Etter en stund er han klar til å legge den lille småbyen K, onkelens tobakksforretning og bildet av seg selv som udugelig og uskikket, bak seg.

Vel fremme i den tyske hovedstaden føles alt nytt og skremmende, men må man så må man og eventyret har nettopp begynt, for i Berlin, møter Arne både onde og gode krefter, f.eks. en gal professor og en ung kvinne i rullestol. I tillegg kjøper han et par gule sko, men fremfor alt, vokser han som person.

Arnes elleve dager i Berlin blir dager som forandrer livet hans.

"Elleve dager i Berlin" byr på en morsom og varm historie.

Faktisk så rommer denne boken tre historier. Ved siden av den om Arne, stifter vi også bekjentskap med den gale professoren Anatolis Litvinas og den elskverdige og kloke Beate Bittner.

Men, det blir aldri virkelig gripende, det blir aldri virkelig spennende, og det blir aldri virkelig kjedelig. Likevel har Nesser klart å skape interessante karakterer som omdreiningspunkt.

Håkan Nesser er utvilsomt en dyktig forfatter, selv om "Elleve dager i Berlin" ikke er blant hans beste romaner. Men Nessers språk er som sedvanlig en nytelse, og hans alvor maner alltid til ettertanke.
Dessuten gir han en fantastisk skildring av Berlin.

mandag 21. mars 2016

"Kampen for håpet" av Vibeke Lohne

Kampen for håpet
Vibeke Lohne
Dokumentar
235 sider
Vigmostad & Bjørke
2016

Vibeke Lohne er professor på Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Lohne er sykepleier og dr.polit. Hun har arbeidet som sykepleier på nevrokirurgisk avdeling på tidligere Rikshospitalet, nå Oslo Universitetssykehus. Hun har publisert en rekke vitenskapelige artikler og vært medforfatter i flere lærebøker. Vibeke Lohnes forskning har dreid seg om håp og verdighet som sentrale fenomener i sykepleie. For tiden dreier forskningen hennes seg særlig om pårørende.

"Kampen for håpet" er en bok om jakten på håpet når alt håp er ute.

Vi blir alle pårørende i løpet av livet, noen hyppigere og mer omfattende enn andre. Å være nærstående når sykdom og død rammer dem man elsker, er bekymringsfullt og sørgelig - og ofte ensomt. Sorgen blir ensom fordi den raskt blir privat og skjult for omverdenen. Sykdom som ringer i vann treffer alle som står rundt. Å være pårørende er ikke en rolle man frivillig velger, men en rolle man uventet og uvirkelig tildeles.

"Pårørende" er et ord som brukes i helsevesenet, og som betyr pasienters nærmeste, venn eller familie. Betegnelsen er nøytral og steril, nærmest som et vedheng eller en tilhenger, som om man befinner seg passivt og avventende i periferien. I virkeligheten er det stikk motsatt. Pårørende og etterlatte befinner seg i sentrum av smerten, dag og natt og året rundt. sorg er gjentagende. En sorgprosess beveger seg i sirkler og spiraler.

Da Lohnes mann Stig uventet ble alvorlig syk, fikk hun en liten dagbok fra sin tidligere veileder, professor Elisabeth Severinsson, som selv har vært pårørende og etterlatt. Hun ba Lohne skrive. Dagboken ble spiren til det som nå er blitt en bok.

Den lille dagboken ble etter hvert til ti større notatbøker. Det har vært god terapi for Lohne å skrive. I perioder har dagboken vært hennes nærmeste venn. 

Vi skal tilbake til 2007, i uke 46. Vi befinner oss i Sharm el Sheik, i Egypt. Denne uken har etter hvert blitt en sydentradisjon for det velrennomerte advokatfirmaet Kluge. Stig Tufte-Johnsen (Lohnes mann) er forretningsadvokat, 56 år og partner.

Basketgjengen består av Stigs advokatkolleger som har eksistert sammen i mer enn 30 år. Gruppen møtes til basketkamper med påfølgende pils på Theatercafeen hver fredag, til årlige sydenreiser og skiferier, julebord og 17. mai-feiring og andre merkedager.

Familiene har også gradvis blitt inkludert i basketgjengen, og følget på disse sydenturene består av rause, engasjerte, lekne, sporty og livsbejaende advokater, med familier som bl.a. utgjør elever, studenter, lubne og lekne barnebarn. Vibeke og Stigs tre barn; Daniel, Markus og Julie, er også med.

En svak hodepine og en lett stivhet i nakken har fulgt Stig hele uken. Hodepinen er ikke særlig plagsom, snarere svakt irriterende.
Lohne oppfatter plagene som symptomer på stress. Stig har nemlig hatt to store rettssaker denne høsten.

Vel hjemme igjen i Norge, sjekker hun blodtrykket hans. Det er helt normalt. Hun ber han også om å utføre noen enkle nevrologiske balanseøvelser på kjøkkengulvet. Han har ingen problemer med balansen. Så gjør han synsfelttesten som består i å strekke armene rett ut til hver side, vifte med fingrene og samtidig kunne skimte fingerbevegelsene mens blikket er rettet fremover. Det viser seg at Stig er blind i halve synsfeltet, uten at verken han selv eller noen andre har merket det. Lohne tenker at problemene sitter i hjernen, på høyre side i bakre skallegrop, der hvor synsbarken ligger. Dermed får hodepinen og nakkesmertene øyeblikkelig en helt ny betydning.

Noe må være fryktelig galt i hjernen til Stig. Nakkesmerter og hodepine er nemlig svært alvorlige symptomer hvis hjernen er syk. Lohne har tidligere jobbet som sykepleier på nevrolkirurgisk avdeling og har skrevet lærebokkapitlet for sykepleiere om hjernesykdommer. Stig har fått såkalt hemianopsi, som betyr at han har mistet sidesynet til venstre for begge øynene.

En lege ved Volvat medisinske senter mener at Stig har noe på hjernen, og bestiller en MR-time.

Det tas også CT av hjernen hans på Rikshospitalet. Den avdekker en stor skygge i bakhodet til Stig. Legene sier de tror det kan være en abscess, som betyr en innkapslet betennelse eller verkebyll. Han innlegges som øyeblikkelig hjelp og blir satt på svære doser med steroider for å drenere ut hjernevæsken som gir hjerneødem (hevelse av hjernemasse) som igjen gir hodepine. Foreløpig ønsker legene å vente og se.
Som sykepleier har Lohne jobbet på samme avdeling som hennes mann nå er innlagt på. Hun har også jobbet på Radiumhospitalet, et sted hvor håpet daglig settes på store prøver.

Lohnes første forskningsprosjekt var rettet mot pasienter med hjernesvulst i 1985, og hun har skrevet pensumbok om hjernesvulster for sykepleiere i Norden. I sin doktorgrad har hun forsket på håpets betydning etter en akutt og dramatisk ryggmargsskade og som forsker fulgt rygmargsskadde og lyttet til historier om håp og håpløshet gjennom oppturer og nedturer i fire år etter ulykken. I mange år har hun undervist om håpets betydning for bachelor- og masterstudenter i sykepleie. Og for tiden leder hun en klinisk masterutdanning for sykepleiere med fokus på akutt og kritisk sykdom, en verden hun nå selv befant seg i, ikke lenger som lærer eller forsker - men som pårørende.

Syntesen av hele hennes faglige karriere fanger dermed familien hennes i et usynlig nett. Hun som har lest, tenkt, lyttet til og skrevet så mye om håpets betydning hos alvorlig syke mennesker i så mange år. Skal hennes eget håp omsider testes?, er en tanke som melder seg.

Dagen etter får de vite at MR-undersøkelsen har avslørt enda en skygge på hjernen til Stig, i tinningregionen.

Kort tid etter, blir Stig kritisk dårlig med akutt hodepine og sprutbrekninger (et symptom på et farlig høyt hjernetrykk). Legene tør derfor ikke vente lenger, og Stig blir operert bare seks dager etter at de landet på Gardermoen, uthvilte og feriebrune, fra Sharm el Sheik.

Operasjonen er vellykket og vevsprøver (som for øvrig ikke likner på noe kirurgene tidligere har sett) blir sendt til laboratoriet.

Seks lange døgn etter operasjonen, avdekkes resultatene fra vevsprøvene. Det er en svulst. Et glioblastom, grad 4. Med andre ord, en meget agressiv form. Det er ingen tvil, noen av de farligste kreftcellene har invadert hjernen til Stig. Og denne sykdommen kan ingen kurere, det kan bare kjøpes tid.

Statistikken er nådeløs. Tiden er i ferd med å renne ut. Men med doser av gift og radioaktiv stråling mot hjernen skal de kjøpe tid.
Maktesløst mangler helsevesenet elegante og livreddende behandlingsmetoder og må i stedet, paradoksalt nok, ty til dødelig behandling som tærer på både friske og syke celler.

Stig har to tidsinnstilte bomber i hjernen. Familiens liv har blitt forvandlet til en dødsmesse - et requiem. Og de mangler håp.

Med to aggressive hjernesvulster er prognosen bare tre måneders overlevelse, selv med intens og aktiv medisinsk behandling.

Et ord kan drepe: Glioblastom. Dødsdom. Uhelbredelig. Ugjenkallelig.
Og denne diagnosen er en dødsdom. Likevel tar Stig diagnosen som en utfordring og vil tenke på livet.

Etter det fortsetter hverdagen, på mange måter, som normalt. Stig er tilsynelatende frisk og pigg, som før. Han fortsetter å gå på jobb. De jogger om morgenen, går måneskinnsturer på ski. Barna går på skolen.

Men alvorlig og dødelig sykdom gjør noe med dagene, timene og minuttene. Vi blir mer oppmerksomme på tiden. Paradoksalt nok oppleves livet sterkere mens fokuset gradvis endres. Vi bruker ikke lenger tid på småting og filleting, men prøver forhandlinger mot enighet. Vi ønsker å hjelpe hverandre. Vi prøver å leve som om hver dag er en gave.

Når krisen først inntreffer, blir fokuset endret og enda tydeligere. Når energiene samles i én retning, mot livet og kjærligheten, sparer man samtidig de kreftene som man tidligere brukte på dilemmaer i livet. Valgene blir enklere og renere når dilemmaer forsvinner. Og kjærlighetskraften blir den viktige og sentrale kraften i livet.

I sin forskning har Lohne funnet at all fremgang stimulerer håpet. Håpet bæres oppe av vilje og tro på bedring og mening. Slik etablerte tro, håp og vilje seg som bærende begreper i studien. Håpet viste seg å ha mange uttrykk og aspekter: det usikre håpet, det fortvilede håpet, det fleksible håpet, det kreative håpet og håpets kraft. Det kreative håpet oppstår når man mister et håp og finner alternativet. Håpets kraft er essensen av tro og vilje.

Omtrent samtidig blir Lohnes far lagt inn på sykehjem, der også han må vente på døden.

I januar 2008 får Stig beskjed om at videre operasjoner er utelukket, spredningen er altfor omfattende.

Og i mars 2009, etter 16 måneder, etter 69 lange uker med gedigne nedturer og svært få oppturer, føler Lohne seg klar. Klar til å miste sin elskede, klar til å slippe sin store kjærlighet fri. Hun vil slutte å kjempe mot kreften og spare på sine egne krefter. Hun vil slutte å svømme motstrøms. På et vis gjør det henne fri, og hun kjenner noe av sin egen styrke komme tilbake. Hva mer kan de miste? Og nettopp i denne erkjennelsen stiger roen frem.

Stig håpet å bli et mirakel. Han løp Holmenkollstafetten i mai 2009, kun to måneder før han døde. Han gikk i retten siste gang i slutten av mai, spilte siste basketkamp med Basketgjengen i begynnelsen av juni og holdt kurs i prosedyrerett 11 juni, tre uker før han døde, og med topp evaluering. Stig fikk leve nesten syv ganger lenger enn prognosen. Hans fokus på livet, familien og jobben mobiliserte hans vilje og evne til å leve. Slik fikk livet hans både innhold og mening helt til det siste. Slik ble Stig et mirakel.

C.S. Lewis skrev at "Mirakler er faktisk ikke brudd på naturlovene". De finnes og opptrer stadig. Men vi ser dem ikke hvis vi ikke tror på dem.

Natt til syvende juli 2009 døde Stig.

Forsoningen var krevende. Lohne var humørmessig ustabil. Helligdager og minnedager vekket sorgen. Alenehet gjorde vondt. Sorgen var tøffere enn hun hadde trodd.

I boken fremhever Lohne betydningen av å bli lyttet til når man er i sorg. Det er viktig for den sørgende å få bekreftet sin sorg.

Vestens perspektiv er at lidelsen er en del av livet, mens i østlig filosofi er perspektivet at livet er lidelse. Å bekrefte lidelse kan lindre smerten. Men hvordan bringe mening til lidelsen? Det finnes noe forskning fra krigssoner. Først må tapet aksepteres. Deretter må sorgen aksepteres. For det tredje må de sørgende tilpasse seg livet man delte med den døde. For det fjerde må energien som var rettet mot den døde, reinvesteres i noen andre eller i noe annet. Ifølge Elisabeth Kübler-Ross er sorgen bearbeidet når den sørgende når et nivå hvor man verken er deprimert eller sint på sin egen skjebne.

Tiden er også en venn.

Og etter en god stund, begynte Lohne å stole på livet igjen, begynte å tro på fremtiden. I sinne fant hun nye grenser. Sinne var siste stasjon på hennes familiereise.
Frykten er nå borte. De klarer seg. Stig og faren til Lohne er rundt dem. Livet er uvisst for alle. Uvissheten er håpets drivkraft. Vi har dypest sett ingenting å frykte.

Lohne forteller i denne boken en sterk historie om da mannen hennes ble syk og hva det gjorde med de som stod ham nær.

Det er tøft å lese, men samtidig ligger det mye håp i hennes historie.

Hun beskriver håpet som noe knyttet til fremtiden. Og at det har et positivt innhold. Det er noe vi ønsker skal gå i oppfyllelse.
Håp demper lidelsen. Lidelsen kan være smerte, sorg, frykt. Det kan være en aggressiv sykdom. Håpet kan holde oss oppe.

Sorg er noe vi skal erfare i livet. Det er også en del av kjærligheten. Når vi elsker noen, så utsetter vi oss for sorg.

Dypest sett handler "Kampen om håpet" om å akseptere og forstå denne delen av livet. Sorg tar den tid den tar, og er en del av livet. For de fleste mennesker går den omsider over av seg selv. Men det finnes også sorg, som krever behandling.

Lohnes intensjon er ikke å gi råd til andre i samme situasjon, men hun håper boken kan være interessant for flere. Hun tror folk som opplever den samme katastrofen - den stille familiekatastrofen - kan kjenne seg igjen i faser i deres historie, slik som hun selv har gjort i andre bøker.

Boken er derfor ingen selvhjelpsbok eller en kjøreplan til, hvordan en livskrise skal takles. Dertil er vi mennesker for forskjellige, men det er en bok som gir innblikk i, hva som kan oppstå av ulike følelser. Og så er det fremfor alt en bok, som gir håp.

De færreste av oss har gått igjennom livet uten å ha mistet noen som sto oss nær. Således også jeg, og jeg gjenkjente mye av det Lohne beskriver. Og jeg tenker, at den som enten har mistet noen, eller som nylig har stått midt i en tung sorgprosess vil ha stor glede av å lese denne boken.

"Kampen for håpet" er en velskrevet, velkomponert og uhyre tankevekkende bok! Anbefales varmt!

Jeg avslutter med et sitat fra boken, sagt av Markus, en av Lohnes sønner: "Jeg tror ikke det var verre for meg å miste pappa enn det var for dere. Men siden jeg håpet hele tiden, så slapp jeg å gå og grue meg."

"Ulvehundgåten" av Jørn Lier Horst

Ulvehundgåten. CLUE 9
Jørn Lier Horst
Barnebok, 8-14 år
160 sider
Kagge Forlag
2016

Jørn Lier Horst har bakgrunn som etterforskningsleder i politiet. Han er en av Nordens fremste kriminalforfattere for voksne, og har blant annet vunnet Bokhandlerprisen, Riverton-prisen og Glassnøkkelen for sine romaner. CLUE-serien har blitt en stor suksess og er nå trykket i mer enn 300 000 eksemplar.

Clue er engelsk og betyr ledetråd, spor for å løse en gåte. I tillegg er CLUE satt sammen av forbokstavene til hovedpersonene i serien: Cecilia, Leo, Une og hunden Egon.

I "Ulvehundgåten" er vi kommet til februar og nok en spennende historie rulles opp i og rundt Perlen pensjonat.

Selv om denne boken tydelig bærer preg av å være en del av en serie, kan den fint leses frittstående.


Cecilia og vennene hennes prøver å finne spor som viser hvor det kan ha blitt av den verdifulle Boletta-ringen. Men så dukker den mystiske ulvehunden opp...

Det har ikke vært så kaldt i Skutebukta på lenge. I nesten en hel uke har gradestokken holdt seg rundt minus tyve. Nå har det blitt litt mildere, men fremdeles ligger det tykke lag med rimfrost på vinduene, og det henger istapper fra takene.Hele bukta har frosset igjen. Vinden gjør at det føles enda kaldere, men har også blåst isen fri for snø. Hele Skutebukta er gjort om til en stor skøytebane.

Cecilie, Leo og Une er ute og går på skøyter på sjøisen. Egon, hunden til Une, forsøker seg også, men potene hans glir unna under ham, og han blir liggende flat på magen mens han snurrer rundt. Plutselig får de øye på en stor og svart hund mellom trærne ute på Fjelltangen. Ved nærmere ettersyn kan den nærmest minne om en ulv. De legger også merke til at den fremmede hunden har noe i munnen, og at den slipper det fra seg på bakken. Så hører de et ul fra den andre siden av Fjelltangen. Et dypt og sårt ul som skifter tone og stiger i styrke før det dør ut.

De tar av seg skøytene og skifter til vanlige støvler. Gjengen bestemmer seg for å finne ut av hva hunden la fra seg, og kanskje hvem som eier den. Så går de opp til pensjonatet.

Gamle-Tim forteller dem en historie om ulvehunden, en spøkelseshistorie som har blitt fortalt i generasjoner i Skutebukta. På begynnelsen av 1800-tallet ble frakteskuta Lady Anetta observert med et signalflagg som signaliserte at det var i nød og at de som var om bord, trengte hjelp. De som entret skuta for å hjelpe, fikk se at alle om bord var døde. Hele mannskapet hadde lidd samme skjebne. Ingen var i live. Den eneste som hadde overlevd, var skipshunden (en ulvehund). Det sies at det ble liggende en forbannelse over Lady Anetta etter dette, og at hunden som ble reddet i land, egentlig var en spøkelseshund. Det sies at hunden varsler ulykke og død, og at den viser seg når noen skal dø brått og uventet.

Neste dag blir en av pensjonatets gjester funnet død mellom bilene på parkeringsplassen. Men CLUE-gjengen tror ikke på spøkelser. En spøkelseshund setter nemlig ikke spor etter seg. De går for å finne sporene etter hunden, slik at de kan følge dem og finne ut hvor den kom fra.
Dermed vikles de inn i en av de mest farefulle gåtene de har havnet borti så langt.

"Ulvehundgåten", den niende i rekken i CLUE-serien, er en underholdende og spennende bok, med et intrikat plott som setter bokens hovedpersoner i mange dilemmaer.

Hver bok i CLUE-serien er en egen historie som blir avsluttet, og du trenger ikke lese bøkene i noen bestemt rekkefølge. Likevel er det slik at fire og fire bøker i CLUE-serien henger sammen, i tillegg til gåten som løses i hver enkelt bok. Denne boken handler om den mystiske ulvehunden og hvordan CLUE-gjengen løser en forbrytelse, men det er også starten på et større mysterium: jakten på den verdifulle Bolette-ringen. Bolette-ringen er en ring med en verdifull perle som Cecilias tippoldefar hadde gitt til tippoldemoren hennes, Frida Bolette, da han bygde pensjonatet for over hundre år siden. Om Cecilia, Leo og Une finner den, får du først svar på i bok nummer 12.

Horst skriver flytende og fortellende, med et språk som er lett å forstå. Som leser kommer man hurtig inn i selve historien. Dessuten vil karakterene, for målgruppen, være lette å kjenne seg igjen i.

"Ulvehundgåten" er en riktig god krimbok for barn, og den kan varmt anbefales til selvlesning for 8 til 14 åringer med trang til spenning - og en god porsjon humor.

"Sjøormgåten" er neste bok i CLUE-serien.

"Den syvende demonen" av Øistein Borge

Den syvende demonen
Øistein Borge
Krim
320 sider
Font Forlag
2016

Øistein Borge (f. 1958) har bakgrunn fra film- og reklamebransjen, der han har jobbet som regissør, tekstforfatter og kreativ leder. Han har mottatt en lang rekke priser for sine arbeider i både Norge og utlandet, blant annet to gulløver fra reklamefilmfestivalen i Cannes. Borge har tidligere utgitt en serie på tre romaner om ungdomshelten Nino Glass. Han er bosatt på Mallorca.

"Den syvende demonen" er Borges første kriminalroman.

April 2014:
Etter at kriminaletterforsker Bogart Bulls kone og datter ble drept i en tragisk bilulykke, i oktober 2013, søkte han bevisst alkoholens bedøvende effekt. Siden ble han innlagt på en klinikk i Vestfold, hvor abstinensen langsomt slapp taket i ham. I en kort og indignert periode hadde han også vurdert å si opp jobben. Kanskje etablere seg som privatetterforsker. Men etter litt selvransaking droppet han den tanken.

To måneder etter at han ble utskrevet fra klinikken, var han tilbake i jobb i Kripos-bygget, i Brynsalleen i Oslo. Denne gangen tiltrådte han i den nyopprettede stillingen, som Europols mann i det norske politiet. Dette innebar at han skulle assistere utenlandsk kriminalpoliti dersom et drapsoffer var en norsk statsborger. Han ville være operativ i avdelingen hjemme i Norge, men ikke som etterforskningsleder. Hensikten var at han kunne sendes ut på kort varsel, uten at politiet måtte gjøre endringer i bemanningen av en eventuell pågående sak. Oslo var altså basen, men han måtte regne med en del reisevirksomhet.

Kort tid etter, blir den norske eiendomsutvikleren og forretningsmannen Axel Krogh funnet drept i sitt hjem i St. Maxime, en kystby på strekningen mellom Nice og Toulon, i Sør-Frankrike. Noen hadde skåret over strupen hans, og liket var grovt mishandlet. Bl.a. var det snittet inn et kors i ryggen. Krogh hadde i bunn og grunn vært en nøktern mann. Til tross for en betydelig formue, var villaen på Rivieraen den eneste ekstravagansen som kunne spores i hans private forbruk. Han hadde riktignok brukt noen titalls millioner på kunst, men dette betraktet han som en investering. Selv om denne verdifulle kunsten hang på veggene i herskapshuset, var det bare ett bilde som var borte etter ugjerningen. Et lite oljemaleri av en ukjent kunstner som kun hadde signert det høyre hjørnet med et knøttlie syvtall.

Bulls første oppdrag i sin nye stilling, er å bistå det lokale politiet i St. Maxime ved den franske rivieraen.
Der introduseres han for førstebetjent Jean Moulin, om ikke genial, så i hvert fall en mann med orden i sysakene.

I første omgang synes motivet for drapet på Krogh uklart. Det finnes heller ingen spor etter innbrudd, og ting tyder på at Krogh selv hadde sluppet inn drapsmannen. Enten fordi han kjente ham, eller fordi han anså at han ikke hadde noe å frykte fra vedkommende.

Men to viktige spørsmål melder seg nærmest umiddelbart: Hvilken betydning hadde korset som var snittet inn i offerets rygg, og hvorfor hadde drapsmannen nøyd seg med å stjele et uanselig lite oljemaleri i en luksusvilla som bugnet av verdigjenstander?

Snart viser det seg at forbrytelsen har sammenheng med begivenheter som fant sted mer enn hundre år tidligere, da en gruppe billedkunstnere som Evard Munch og Henri Matisse i spissen møttes i Sør-Frankrike. Derfra går det forgreninger til den franske motstandsbevegelsens kamp mot nazistene under andre verdenskrig, før alle spor ser ut til å forsvinne. Og mens Bull og hans franske kollegaer etterforsker mordet på Axel Krogh, har en drapsmann med et helt spesielt prosjekt gjort scenen klar for ny opptreden.

Og ikke lenge etterpå, blir også Kroghs datter, Ella Krogh Sars, funnet skutt og drept. Som med faren, har gjerningsmannen snittet et kors inn i hennes rygg.

Alt tyder nå på at politiet står foran en lang og vanskelig jakt.

"Den syvende demonen" er en velskrevet, medrivende og underholdende bok, med en historisk vri.

Boken er bygget opp omkring en kriminalsak som trekker tråder tilbake i tiden, og som Bull får i oppgave å utrede. Plottet holder hele veien, selv om det tidvis er en smule tungt. Likevel er det både velkomponert og spenningsmettet. Dessuten skjer skiftet mellom de ulike tidsplanene på et uanstrengt vis, uten at man mister overblikket helt.

Persongalleriet er primært den norske kriminaletterforskeren Bogart Bull. Han er en godt over middels høy mann i førtiårene. Moren hans var irsk, men hun døde da han var ganske liten. Likevel tilbragte han de fleste sommerferiene under oppveksten hos besteforeldrene utenfor Belfast. Av den årsak behersker Bull det engelske språket svært godt. Bull er utvilsomt et komplekst menneske, men fremstår både realistisk og levende, hele boken igjennom. Det samme gjør seg gjeldende for samtlige medvirkende karakterer.

Det språklige er for øvrig en fornøyelse. Boken er velskrevet fra start til slutt, svært levende og flytende i språket.

Forfatterens stil er definitivt fortellende, men av og til svært så grafisk i beskrivelsene.

Historien spenner over et stort område, der etterforskningen leder Bull fra Oslo til den franske Rivieraen og landsbyen Deyá i nærheten av Valdemossa på Mallorca. Miljøskildringene er levende og det synes tydelig at forfatteren har orden på lokalkunnskapene, både når det kommer til geografi og kultur.

Historien er dessuten god, og bærer ingen preg av lette løsninger. I tillegg byr den på vendinger av det uventede slaget, og interessante historiske tilbakeblikk.

Alt i alt ble jeg underholdt det meste av tiden, og som debutroman innen krimsjangeren, lover "Den syvende demonen" godt for den neste boken fra Øistein Borges hånd.

søndag 13. mars 2016

"Piken fra Piemonte" av Fioly Bocca

Piken fra Piemonte
Fioly Bocca
Roman
192 sider
Oversatt av Birgit Owe Svihus
Tiden Norsk Forlag
2016

Fioly Bocca (f. 1977) bor i Piemonte ved foten av Monferratofjellene sammen med sine to barn. Hun er utdannet innen litteratur og redaksjonelt arbeid. "Piken fra Piemonte" er Boccas debutbok og ble raskt en suksess i Italia der den solgte ut førsteopplaget på 15 000 i løpet av én måned.

"Dersom Fremtiden kunne ta en telefon til meg, ville den fortelle meg at livet ofte tar noen vendinger som du rett og slett aldri kunne ha gjettet."

Den trettitre år gamle Anita, som for øvrig er bokens fortellerstemme, vokste opp i den lille landsbyen Obra, i Dolomittene. 

Nå bor hun i Torino, hvor hun deler en leilighet med venninnen Alice. De strever med å betale husleien. Anita, gjennom

sin stilling som korrekturleser i et litterært agentur. Alice, ved å jobbe på en kaffebar.

Hver på sin måte holder de liv i hver sin drøm: Alice sin drøm er å slå gjennom på teateret. Anitas drøm er å oppdage nye forfattere, og hun skulle ønske at arbeidet med å pusse og file på ord, kunne hjelpe noen som kan bruke ordene til å skape nye verdener.

De siste tretten årene har Anita vært kjæreste med fotoreporteren Tancredi. Han er en sympatisk mann, godt likt av de fleste, men mer opptatt av sitt yrke enn henne.

Da hun får beskjed om at morens kreftsykdom er uhelbredelig, reiser hun hjem til Obra for å treffe foreldrene. Moren ligger på sykehuset i Rovereto.

Etter fem dager vender Anita nesen igjen mot Torino. For å holde motet oppe, setter hun seg om kveldene ned foran datamaskinen og skriver en e-post til moren. Men, hvor mye er det mulig å lyve for å hindre at de man elsker, har det vondt? Svært mye, tenker Anita. Og hun forteller en rekke løgner. Hverken den usikre arbeidssituasjonen, eller at forholdet til kjæresten Tancredi er i ferd med å rakne, nevner hun med ett ord. Istedet skriver Anita om hvor fantastisk kjæresten er, at de allerede er i gang med bryllupsforberedelsene og at de ønsker å gifte seg i den lille kirken i Obra.

Men sannheten er en annen. Og når alt synes håpløst, spiller skjebnen henne et uventet puss. En dag på toget møter hun nemlig eventyrforfatteren Arun Agostini.

På mystisk vis virker det som han kjenner den egentlige Anita. De møtes flere ganger, og han erklærer sin kjærlighet. Men tør hun å forlate den trygge og velkjente hverdagen? Og kan hun egentlig stole på ham?

"Piken fra Piemont" forteller en mild og vakker historie, som vil glede og berøre lesere i alle aldre.

Det er en vakker kjærlighetshistorie fra dagens Italia, fra storbyen Torino i Piemonte, til de naturskjønne fjellene i Trentino. Det er en roman om sorgen over å miste sin mor, om frykten for å oppsøke det ukjente, om å våge å leve, om å ha mot til å være fullstendig levende, og om hvordan også hverdagen kan romme magi - hvis man bare våger.

Selv om boken ikke er lengre enn 192 sider, ligger det mye mellom linjene. Til å være handlingsmessig fortettet, utstråler den usedvanlig stor fortellerglede. Forfatteren Fioly Bocca er en kunstner med sitt språk. Og med et tilsynelatende enkelt plott skaper hun ikke annet enn ren magi. Dessuten holder miljø- og personbeskrivelsene høy klasse.

Man kan ikke annet enn å sette seg behagelig til rette og nyte denne herlige boken, som utover å fortelle en god historie, faktisk også har et budskap.

"Piken fra Piemont" berørte i hvert fall meg dypt. Den tar noen eviggyldige emner som tro, håp og kjærlighet opp til debatt, og det er ikke en bok, man legger fra seg og glemmer.

Fioly Bocca når helt inn under huden med denne romanen.

torsdag 10. mars 2016

"Gutten på toppen av fjellet" av John Boyne

Gutten på toppen av fjellet
John Boyne
Ungdomsroman
224 sider
Oversatt av Rune R. Moen
Fontini Forlag
2016

John Boyne er født i Irland i 1971, og har skrevet syv romaner for voksne og tre for unge. "Gutten i den stripete pyjamasen" kom på førsteplass på New York Times' bestselgerliste, og Boyne vant flere priser for boken. Den ble også filmatisert. Romanene hans er utgitt på over 45 språk. Han bor i Dublin.

Det er 1936. Den syv år gamle Pierrot Fischer bor i Paris med sin franske mor, Émilie. Selv om hans tyske far, Wilhelm Fischer, ikke døde i første verdenskrig, pleide moren alltid å påstå at det var krigen som drepte ham. Sannheten derimot, er at han hadde drukket seg i hjel tre år tidligere.

Pierrots beste venn er Anshel Bronstein, en jevnaldrende døv jødisk gutt som bor i første etasje i den samme bygården, i Avenue Charles-Floquet.


Når Pierrots mor dør, blir han plassert på et barnehjem. Men det går ikke mer enn et par måneder før han flytter fra hjembyen Paris og begynner et nytt liv hos farens søster, Beatrix. Hun er husholderske, og landstedet der hun jobber er plassert på toppen av et fjell på den tysk-østerrikske grensen, i nærheten av den lille byen Berchtesgaden. Landstedet kalles Berghof, og husbonden er ingen ringere enn mannen som snart vil bli Det tredje rikets Führer.

Selv om Pierrot, til å begynne med er forvirret, tilpasser han seg raskt sitt nye miljø, og det tar ikke lang tid før han omfavner sin tyske fars arv. Han bytter navn fra Pierrot til Pieter (på anmodning fra sin tante) og distanserer seg helt fra sin jødiske barndomsvenn i Paris.

Hitler tar Pierrot under sine vinger og snart forvandles han til et sterkt patriotisk medlem av Hitlerjugend. Men hvor langt er egentlig "Pieter" villig til å gå for å passe inn i livet på Berghof og behage sin nye farsfigur?

Pierrot kastes ut i en verden som blir stadig farligere: en verden preget av frykt, hemmeligheter og forræderi, en verden han kanskje aldri vil klare å unnslippe.

"Gutten på toppen av fjellet" er en tankevekkende og velskrevet bok, og det merkes godt at forfatteren har gjort en grundig research.

Boynes levendegjøring av Berghof, transporterer leseren til Obersalzberg, og hans karakterskildringer er fulle av liv. Selv om boken kanskje ikke helt innfrir på det emosjonelle plan (til tross for at avslutningen er emosjonell nok), gir den en svært så intens leseopplevelse.

Forfatteren gir oss et engasjerende innblikk i Pierrots reise til selve randen av ondskapen, men også, i hvert fall indirekte, en svært skremmende gransking av Hitlers sagnomsuste karisma. Samtidig forsøker han å gi en forklaring på hvorfor så mange mennesker lot seg forføre til å gjøre så mange grusomme ting i Det tredje rikets navn.

Boyne bruker en fiktiv karakters forhold til Hitler for å forsøke å gi en plausibel forklaring på grusomhetene som utspant seg under andre verdenskrig.
Som lesere blir vi nærmest medskyldige i Pierrots transformasjon, stadig tvunget til å stille oss selv spørsmålet om hva vi ville ha gjort annerledes. Som mennesker lar vi oss nemlig lett korrumpere.
Den spanske filosofen George Santayana er kjent for sitt sitat: "De som ikke kan huske historien er dømt til å gjenta den". John Boyne benytter fiksjon for å minne oss om det som har skjedd i historien. Han er en av få forfattere som prøver å gi denne kunnskapen til våre yngre generasjoner. Jeg mener at han bør bli belønnet for sin innsats.

Selv om tematikken er voksen, og som forventet, til tider, særdeles mørk og urovekkende, håndterer Boyne det så bra at den vil være egnet for modne lesere i storskolen (fra femte trinn og oppover).

Selv om "Gutten på toppen av fjellet" blir markedsført som en ungdomsbok, er det en bok som definitivt vil appellere til mennesker i alle aldre.

"Gutten på toppen av fjellet" er nemlig en viktig bok. Den er bemerkelsesverdig og original, og tilbyr et annet perspektiv på den andre verdenskrig. Dessuten er få forfattere modige nok til å forsøke, å portrettere Hitler i skjønnlitteraturen, og enda færre har klart det med hell, noe som gjør dette til en dristig og uvanlig bok.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale boken på det sterkeste, særlig til barn og ungdom som har lært om andre verdenskrig på skolen, eller som f.eks. nylig har lest ferdig "Anne Franks Dagbok".

onsdag 9. mars 2016

"Timmy Tabbe - Antiseptisk og klar til bruk" av Stephan Pastis

Timmy Tabbe (Nr. 4)
- Antiseptisk og klar til bruk
Stephan Pastis
Barnebok, 9 - 13 år
Oversatt av Stian Omland, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2016

Stephan Pastis er en amerikansk tegneserieskaper, og mannen bak den verdensberømte tegneserien Perler for svin. "Timmy Tabbe - Det ble begått feil" - var hans debut som barnebokforfatter. Da boken utkom i USA i mars 2012, suste den rett inn på New York Times' bestselgerliste. Oppfølgerne har også gjort det svært godt.

Stephan Pastis har et eget talent for komisk timing, og vekselbruken mellom vitsetegning, tekst og historiens absurditeter bør fortsette å tiltrekke seg lesere som skulle ønske de kunne hytte med neven mot verden med like inkompetent bravur.

Møt Timmy, gutten som lider av en form for stormannsgalskap og mangel på sans for omverdenen. Han har startet et detektivbyrå, som forsøker å løse ulike saker i nærområdet. Det går som regel galt, men Timmy har heldigvis alltid en forklaring på hvem som hadde skylden for hans mangel på suksess.

Timmy bor sammen med moren sin og hennes kjæreste, dørvakt Dave. Han heter dørvakt Dave fordi han har vært dørvakt i blokka hvor de bor. Men nå har han fått seg ny jobb langt borte, så de må bruke ferien til å hjelpe ham med å flytte.

I følge Timmy, må nabojenta Molly Moskins (som lukter mandariner) være nasjonens mest ettersøkte forbryter. Molly har nemlig stjålet sko, globuser, skjeer, naturfagsoppgaver og rettsapparatets hellige ære. Timmy har tatt henne på fersk gjerning, men hun er ennå ikke blitt straffeforfulgt. Han vil derfor ikke ha noe med henne å gjøre, og forsøker etter beste evne å unngå henne.

Det siste han vil, er å dra på ferie med henne, men det er akkurat hva moren hans har bestemt! Morens bestevenninne er nemlig Esther Moskins, Mollys mamma. Og hele familien til Molly skal få være med dem når de skal til Chicago, hvor de skal hjelpe dørvakt Dave med å flytte inn i den nye leiligheten hans.

Timmy tvinges dermed ut på landeveien sammen med mamma, isbjørnen Kjempe, dørvakt Dave, og forbrytergeniet Molly Moskins med familien sin på slep.

Det blir en tur med forviklinger og mange heseblesende opplevelser.

Verden er blitt gal, det gode blir ondt og Timmy Tabbe er en fortapt mann. Kan noen ringe myndighetene?

"Timmy Tabbe - Antiseptisk og klar til bruk" er en veldig morsom oppfølger som fortsetter de litt skjeve innfallene fra seriens tre første bind.

Timmy er en selvsikker gutt som alltid tror på en positiv fremtidsplan. Han er ikke den skarpeste kniven i skuffen, men gir aldri opp, om det så gjelder en sak eller karrieren som detektiv. 

Timmy Tabbe er først og fremst en barnebok, men er likevel en bok som vil appellere til alle aldersgrupper. Jeg tror mange forholder seg til livet med Timmys nivå av forståelse og samhandling med andre mennesker, noe som gjør ham lett å relatere seg til.

Forfatteren har for øvrig en god sans for morsomme situasjoner, og illustrasjonene passer fabelaktig godt til teksten. Historien er godt skrevet med episodiske og korte kapitler. Dessuten er selve innbindingen lekker, med hardt omslag og en god rygg, som tåler mange gjennomlesninger.

"Timmy Tabbe - Antiseptisk og klar til bruk" er en bok, som leseteknisk legger seg på et nivå med "Dustedagboka" og "En pingles dagbok", og som vil tiltale samme målgruppe.

Dette er en morsom bok som jeg trygt kan anbefale til alle barn (særlig de i aldersgruppen 9 - 13 år)!




Mine anmeldelser av de tre første bøkene i serien:
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2014/04/timmy-tabbe-det-ble-begatt-feil-av.html

http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2014/10/timmy-tabbe-se-hva-du-har-gjort-na-av.html

http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2015/03/timmy-tabbe-vi-mtes-igjen-av-stephan.html

mandag 7. mars 2016

"Audrey ut av mørket" av Sophie Kinsella

Audrey ut av mørket
Sophie Kinsella
Ungdomsbok
320 sider
Oversatt av Hilde Stubhaug, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2016

Sophie Kinsella (pseudonym) er en bestselgende forfatter og tidligere frilansjournalist. Hun har utgitt seks bøker om shopoholikeren Rebecca Bloomwood, og også flere bøker under navnet Madeleine Wickham. Bøkene hennes selges verden over og er stadig å finne på bestselgerlistene.

I mars 2009 hadde filmen "En shopoholikers bekjennelser" premiere på norske kinoer. Filmen er basert på de to første bøkene om Rebecca Bloomwood.

Kinsella er gift med Henry Wickham, og bor med sine fem barn i London.

"Audrey ut av mørket" er hennes første roman for ungdom, og er en herlig blanding av komikk, romantikk og alvor; om en ung jentes vei tilbake etter et sammenbrudd. La deg underholde. Og inspirere!

Helt siden den fjorten år gamle Audrey Turner ble utsatt for ondskapsfull mobbing av noen jenter på skolen, har hun lidd av sosial fobi, generell angstlidelse og deressive episoder. Hun har ikke vært på skolen de siste seks månedene, og klarer såvidt å være hjemme hvis hun har på seg et par mørke solbriller som holder virkeligheten ute.
Audreys familie er av det nokså ukonvensjonelle slaget, men på en god og kjærlig måte. Moren er den som setter dagsordenen i hjemmet. Og for tiden er hun ganske oppgitt over storebror Franks dataspill avhengighet.
Siden Audreys angstlidelse er så invalidiserende, forlater hun sjeldent huset, bare når hun skal treffe terapeuten sin, Dr. Sarah McVeigh.

Dr. Sarah oppmuntrer henne til å utfordre seg selv, og ber Audrey starte et filmprosjekt.

Når Audrey begynner å filme hverdagen og se den fra utsiden gjennom et videokamera, innser hun, litt etter litt, hva de andre i familien har måttet ofre gjennom hennes sykdomsperiode. Imidlertid  synes fortsatt livet å være en endeløs oppoverbakke, og når Audrey får sine panikkanfall, gjør det virkelig vondt i hjertet.

Men Linus, en kamerat av storebroren, klarer på et prøvende og følsomt vis å nå ut til Audrey. Han er nemlig kapabel til å hjelpe henne på en måte som ingen andre har vært i stand til å gjøre.
Etter hvert skjer det noe magisk mellom de to. Hun blir gradvis bedre, og med Linus ved sin side føler Audrey at hun kan gjøre ting som før virket umulige. Selv når hun må to skritt fram og ett tilbake, virker det ikke lenger umulig at hun vil klare å vende tilbake til virkeligheten der ute.

Men vil Audrey klare det, og hva vil skje om hun igjen blir konfrontert med mobbingens stygge ansikt?

Le, drøm og håp med Audrey mens hun lærer at til og med når du føler at du har mistet deg selv, kan kjærligheten fortsatt finne deg.

"Audrey ut av mørket" forteller en herlig og hjertevarm historie, som portretterer et svært sensitivt tema med humor og medfølelse, og tilbyr et oppløftende blikk på de kraftfulle effektene av å bry seg med kjærlighet og forståelse.

Boken forteller om konsekvensene for Audreys familie, og hvordan hun og hennes familie kommer videre, samt de seire og nederlag, som Audreys psykiske lidelser har brakt med seg.

Audreys angstlidelse skildres med stor menneskelighet og varsomhet, men også med humor. Boken har en naturlig språkføring, et tempo som kanskje ikke er blant de aller raskeste, men likevel stødig på sin vei, og hvor vi lesere faktisk klarer å se den fremgangen som Audrey gjør, før hun selv. Dette fungerer usedvanlig godt i en bok som primært handler om å kunne konfrontere hverdagen igjen. Selv når Audrey begynner å vise stor progresjon, føles resultatene både organiske og ærlige.
Jeg må for øvrig nevne hvor godt dette også fungerer for den romantiske biten av historien. Den føles også ekte, noe som gjør forbindelsen mellom de to karakterene (Audrey og Linus) desto mer troverdig og nydelig.

Karakterene er særdeles godt skildret. Fra Audrey som er bokens hovedperson og stemme, til familien som takler sykdommen hennes på individuelt vis.

Humoren gjør dessuten boken forfriskende, og en tenåring vil nok la seg overraske over å se hvor godt en lysere tone fungerer når man må håndtere en svært alvorlig tematikk.

Å bli mobbet kan være altødeleggende, og dessverre er det fortsatt en del tabu omkring dette emnet. Derfor er det flott å lese en litt annerledes bok om mobbingens konsekvenser, og som med en litt spesiell form for humor, viser hvordan en hel familie blir berørt, når et barn rammes av psykiske problemer.

"Audrey ut av mørket" innehar en ektefølt historie man kan forholde seg til, humor og karakterer man ikke kan la være å like.

Anbefales på det varmeste!

lørdag 5. mars 2016

"Den gjenfødte morderen" av A.J. Kazinski

Den gjenfødte morderen
A.J. Kazinski
Krim
448 sider
Oversetter:  Elisabeth Bjørnson
Gyldendal Norsk Forlag
2016

A.J. Kazinski er et pseudonym for filminstruktøren og forfatteren Anders Rønnow Klarlund og forfatteren Jacob Weinreich.

"Den siste gode mann" utkom i 2011 og var deres debut som spenningsforfattere. Boken ble solgt til 11 land allerede før utgivelsen i Danmark, blant annet England, USA og Japan. Filmrettighetene er solgt til Zentropa, der Lars von Trier er deleier.

"Søvnen og døden" utkom på norsk i 2013. Boken har allerede høstet gode kritikker i Danmark og begge bøkene deres er nå utgitt i mer enn 20 land.
"En hellig allianse" kom på norsk i mars 2014. Den ble en stor suksess i Danmark og solgte 20 000 eksemplarer på kort tid.

"Den gjenfødte morderen" er den tredje boken om politimannen og gisselforhandleren (i Københavnpolitiet) Niels Bentzon.

Niels Bentzon er nedfor, han fyller 50 år, føler at ektefellen Hannah beveger seg bort fra ham, og klarer egentlig ikke å glede seg over noe.

Bentzon får vite at psykolog og overlege Paludan, som en gang reddet livet hans, har blitt funnet død på Sikringen i Nykøbing, Danmarks sikreste psykiatriske anstalt, hvor de aller farligste pasientene er innesperret; massemordere, voldtektsforbrytere og schizofrene voldsmenn.

Paludan døde under mystiske omstendigheter. Obduksjonen forteller at han hadde fått i seg den meget giftige planten Skarntyde. Siden han hadde oppholdt seg i en del av sykehuset hvor de farlige fangene ikke hadde tilgang, tyder mye på at det kan være snakk om et selvmord. Men et postkort til en av de innsatte, Portugiseren, som ble funnet i nærheten av liket og en rekke andre uklarheter antyder imidlertid at det kan være et mord.

For å gå saken nærmere etter i sømmene, påtar Niels seg oppgaven med å gå undercover på Sikringen. Han utgir seg for å være pasient, og hverken de innsatte eller ansatte, vet hvem han er.

Selv om Bentzon blir tungt medisinert, klarer han å finne sikre tegn på en forbrytelse. Men da en annen medfange også blir myrdet, begynner Benztons opphold å bli mer enn farlig.

Samtidig med at Bentzon begynner sine dødelige bestrebelser blant innsatte mordere, voldsmenn og psykopater, reiser Hannah til Chile for å delta på en kongress for astrofysikere. Der starter hun sin egen etterforskning av en mulig betydning av ordene i postkortet. Hannahs undersøkelser leder henne etter hvert til Guatemala, og det viser seg snarlig, at det hun oppdager har noe å gjøre med drapene hjemme i Danmark og den mystiske Portugiseren.

Et tredje handlingsforløp finner sted i London i 1939. Tre unge studenter har funnet et dokument fra ingen ringere enn Sokrates, som beviser at det er et liv etter døden. Men noe går galt med de unges planer og en av dem dør - av Skarntyde forgiftning.

Men har disse tre dødsfallene noe med hverandre å gjøre, og i tilfelle hva? Og hvem står i så fall bak?
Svarene befinner seg i Sokrates' dødscelle i år 399 f.Kr., og på et luksushotell i London under den andre verdenskrig.

"Den gjenfødte morder" er en meget velskrevet kriminalroman, med tre adskilte handlingsforløp.

Boken er strukturert slik at handlingen dels foregår på den psykiatriske anstalten, Sikringen, hvor perspektivet er Niels Bentzons, dels på en reise i Latin-Amerika og England, hvor perspektivet er Hannah Lunds og til sist i førkrigstidens Oxford, hvor perspektivet er den unge mannen, Michaels. Han som dør på hotellrommet.
Disse handlingsforløpene fungerer faktisk godt.

I tillegg til å være en krim inneholder boken også to kjærlighetshistorier. En nåtidig mellom bokens to hovedpersoner, politimannen Niels Bentzon og hans kone, Hannah Lund, og en som finner sted i England, i 1939.

Det er spenning og tempo allerede fra første side for både Bentzon og de andre hovedrolleinnhaverne. Samtidig er Bentzon en svært troverdig figur, menneskelig i sine utfordringer på hjemmebane.
Karakterbeskrivelsene har dessuten stor psykologisk dybde.

Boken er fiffig konstruert, for stadig å skifte mellom forskjellige lokasjoner, tidesepoker og karakterer.
Som leser kan man ikke annet enn å la seg rive med av den spennende handlingen. Og selve avslutningen, samt konklusjonen, er i høy grad både overraskende og tankevekkende.

Det er mange interessante miljøskildringer, som spenner fra  små latinamerikanske byer, Oxford like før andre verdenskrig, politimiljøet, familiemiljøet til livet på sikringsanstalten. Spesielt skildringen av Sikringen og forholdene der er rystende lesing.

Tematikken er for øvrig ikke bare begrenset til mord, blod og ondskap, men noe langt større, nemlig emner som liv, død, kjærlighet, menneskelige relasjoner, tro, tvil, makt og galskap. Og i dette tilfellet også reinkarnasjon.

Blandingen av et sofistikert plott og et levende, lettlest og godt språk, er med på å gjøre "Den gjenfødte morderen" til en meget god bok.

Som man nesten kan gjette ut i fra tittelen, handler mye av boken om reinkarnasjon. Jeg må meddele at jeg har visse problemer med å ta dette temaet på alvor. Likevel er denne boken uhyre spennende, og jeg kan derfor ikke annet enn å glede meg til neste bok fra duoen bak navnet A.J. Kazinski.

Andre bøker jeg har anmeldt av A.J. Kazinski:
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2013/03/svnen-og-dden-av-j-kazinski.html
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2014/04/en-hellig-allianse-av-aj-kazinski.html

fredag 4. mars 2016

"Hvite spor" av Emelie Schepp

Hvite spor
Emelie Schepp
Krim
407 sider
Oversetter: Trude Marstein
Gyldendal Norsk Forlag
2015

Emelie Schepp (f. 1979) er oppvokst i Motala, men bor nå utenfor Norrköping med mann og to barn. Hun har arbeidet mange år som prosjektleder i reklamebransjen. Emelie er aktiv på sosiale medier og er en populær blogger. Hun debuterte med "Merket for livet". "Hvite spor" er hennes andre bok.

Emelie Schepps bøker er nå utgitt i Brasil, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Island, Israel, Italia, Japan, Kina, Korea, Latvia, Litauen, Nederland, Norge, Polen, Russland, Slovakia, Storbritannia, Sverige, Taiwan, Tsjekkia, Tyrkia, Tyskland, Ungarn og USA.

"Hvite spor" er Emelie Schepps andre bok om den hardkokte statsadvokaten Jana Berzelius. Og det er en vellykket kriminalroman hvor Berzelius, kommer svært nær sin fortid i jakten etter skruppelløse narkotikasmuglere.


Det er en svært stygg, men uhyre spennende historie, Emelie Schepp har skrevet i "Hvite spor".
Handlingen settes i gang da en ung kvinne fra Thailand blir funnet død på hurtigtoget x2000 på vei til Norrköping i Sverige. Obduksjonen avdekker at hun døde av en overdose etter å ha svelget femti kapsler inneholdende heroin og kokain. Den sjokkerte konduktøren på toget, Mats Johansson, hadde sett en annen kvinne rope etter henne, men denne kvinnen har forsvunnet sporløst. Dermed settes jakten inn på både den forsvunnede kvinnen og på bakmennene som smugler narkotika gjennom såkalte bodypackere (eller svelgere), som oftest unge jenter som svelger kapsler med narkotika og transporterer dem illegalt i kroppen.

Statsadvokat Jana Berzelius settes på saken sammen med politiet. Men det tar ikke lang tid før etterforskningen blir mye mer personlig enn hun hadde regnet med. Atter en gang blir hun konfrontert med sin fortid. Da kriminalbetjent Henrik Levin og hans kollega Mia Bolander kommer over de første sporene, skjønner Jana at hun står overfor sitt livs vanskeligste valg. Sporene peker nemlig mot en mann, hun for alt i verden vil glemme, en mann som kan ødelegge alt det hun har kjempet for å bygge opp. For å beskytte seg selv og sin egen fortid, må hun ligge ett skritt foran, og finne den mistenkte mannen før politiet gjør det.

"Hvite Spor" er en bok som utvilsomt lever opp til forventningene og faktisk enda mer.
Som i debutromanen "Merket for livet" er den smarte og, noen ganger, svært så kontroversielle statsadvokaten Jana Berzelius, hovedperson, og hun arbeider igjen sammen med kriminalbetjent Henrik Levin og hans kollega Mia Bolander.

Schepp avslørte deler av Janas forhistorie i "Merket for livet', hvor vi bl.a. ble fortalt at hun som barn ble adoptert av den rike statsadvokaten Karl Berzelius og hans kone Margareta, at hun har en tatovering i nakken, som faren tvang henne til å skjule, og at hun har et meget spesielt hat-elsk forhold til en mann som heter Danilo Peña.

Jana omgir seg fortsatt med den rikdommen som hun er vokst opp med. Hun kjører bl.a. en dyr BMW X6 og går kledd i eksklusive klær, men hun har problemer med å knytte seg til andre mennesker, og hun er ikke redd for å gå sine egne veier, selv om det gjør at folk, inkludert hennes kolleger, distanserer seg fra henne. Spesielt har hun et anstrengt forhold til Mia Bolander, som ønsker seg et liv, lignende det Jana har. Mia synes det er vanskelig å skjule sin sjalusi overfor Jana og hennes materielle rikdom, noe noe som betyr at hun tidvis ikke gjør fullt så gjennomtenkte ting.

Jana er så avgjort en komplisert kvinne. Hun har en broket fortid, og går ikke av veien for noen, hvis det truer hennes hemmeligheter eller privatliv.

Janas personlige historie spiller dessuten en betydelig rolle i oppklaringsarbeidet, som også vil avsløre mange råtne epler i politiet og rettsvesenets egne rekker.

Man kan fint lese "Hvite spor" uten å ha lest "Merket for livet", men jeg tror at du da vil sitte igjen med ganske mange spørsmål og løse tråder, som boken ikke gir svar på.

Det vil helt sikkert bli flere romaner om Jana Berzelius, fordi vi ennå ikke har fått rede på hele hennes historie. Jeg vil uansett bare være glad til, fordi dette er en type krim, man motvillig legger i fra seg.

Det veksles for øvrig mellom flere forskjellige karakterer, noe som bidrar til å gjøre historien mer spennende og nyansert.

"Hvite spor" er en særdeles lesverdig krim med et høyt tempo og interessante, men kanskje ikke fullt så smigrende, karakterer.
Emelie Schepp gir oss et godt innblikk i den motbydelige narkotikasmuglingen gjennom de såkalte svelgerne, og tar oss med rundt i et Norrköping hun tydelig kjenner godt.

Karakterskildringene er dessuten gode, og du kommer inn under huden på mange av de politifolkene, som blir satt til å etterforske saken. En forestående politireform  er på trappene, og det bekymrer flere av politifolkene i teamet. I tillegg skal etterforsker Henrik Levins kone føde, mens etterforskningen pågår, noe som gir en realistisk beskrivelse av hva som kan gi praktiske problemer i en familie. Også emnet utroskap blir berørt i boken.

Du får også vite hvordan kyniske bakmenn bruker unge asiatiske kvinner til å smugle narkotika ved at de blir tvunget til å svelge små kapsler (som inneholder narkotika), hvoretter bakmennene så holder kvinnene fanget - i hvert fall inn til de små kapslene kommer ut av kroppene deres på naturlig vis. Hva som skjer med disse kvinnene etterpå, er ikke hyggelig å tenke på.

Boken er 407 sider lang, og den kunne nok ha vært strammet opp litt her og der, men fordi resten er så spennende, er ikke det noe du legger særlig merke til i lengden.

"Hvite spor" er definitivt en spennende bok som jeg trygt kan anbefale videre.

Min anmeldelse av "Merket for livet":
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2015/06/merket-for-livet-av-emelie-schepp.html