tirsdag 30. januar 2018

"Brudekjolen" av Pierre Lemaitre

Brudekjolen
Pierre Lemaitre
Thriller
316 sider
Oversatt av Christina Revold
Aschehoug
2018

Pierre Lemaitre er født i 1956, i Paris. Han har i mange år undervist i litteratur før han viet sin tid til å skrive skuespill og romaner. "Alex" var hans første roman på norsk. Siden kom "Irène" og med "Camille" er Verhoeven-trilogien komplett. I 2013 vant han den prestisjetunge Goncourtprisen for sin roman "Vi ses der oppe" (på norsk 2015). Utrolig nok har Lemaitre vunnet den store britiske CWAs International Golden Dagger hele tre ganger, for "Alex", for "Irène" og for "Vi sees der oppe".

Dette er en roman for alle som likte "Gone Girl" og ikke minst Lemaitres egen krimtriologi: "Alex", "Iréne" og "Camille".

Sophie Duguet hadde én gang alt. Hun var lykkelig gift med Vincent, ventet et barn, og hadde en god karriere hos Percy's, et auksjonsfirma som selger bøker, antikviteter, kunst og så videre. Men livet tok brått en vending: Hun begynte å glemme møter, ting, mennesker, hun begynte å miste alt mulig, nøkler og papirer, for så å finne dem igjen flere uker

etterpå, på de mest overraskende steder. Da hun i et forsøk på å gjenvinne kontrollen, bestemte seg for å skrive ned alt hun foretok seg, like omhyggelig som om hun skulle vært en narkoman med abstinenser, mistet hun notatbøkene sine også. Hun mistet bilen sin, vennene sine, hun ble tatt for tyveri, og disse oppskakede hendelsene mørkla etter hvert alle deler av livet hennes. En psykolog foreslo innleggelse. Hun nektet, helt til ektemannens død gjorde sin inntreden i galskapen.

Når vi møter Sophie, har hun mistet alt og jobber som barnepike for en liten 6 år gammel gutt, Léo. Hun prøver å ta vare på ham så godt hun kan, selv om hun lider av atferdsproblemer som alvorlig irritasjon, tretthet og blackouts med hukommelsestap. Etter en kveld hun har passet Leo, lar Sophie seg overtale av moren hans til å overnatte, fordi det har blitt veldig sent. Neste morgen finner hun Leo død, kvalt av en snor surret så stramt rundt halsen hans at den har skåret seg dypt inn i huden. Hun har ingen erindring av hva som kan ha skjedd. Men uansett hva som er sant, føler hun at hun med sin bakgrunn, ikke har en sjanse til å bli trodd.

Sophies eneste håp er å stikke av og skaffe seg en ny identitet. Men fortsatt er det én som vet hvem hun er og hvor hun gjemmer seg. En person som har en utspekulert plan for Sophie, og som ikke har til hensikt å la henne slippe unna.

"Brudekjolen" er en meget god psykologisk thriller som er elegant komponert.

Vi følger Sophie og hennes kamp for å skape seg et nytt liv, i hemmelighet og på flukt, mens hun fortsatt sliter med sin mentale helse. Men uansett hva hun gjør, synes det å være dømt til å mislykkes. Gjennom små glimt fra hennes tidligere liv, begynner vi å forstå omfanget av det hun har blitt utsatt for og mistet.

Skildringen av den fortvilte Sophie er presis og god, og man føler virkelig med henne, mens hun er på flukt, mistenkt for et drap hun ikke har begått.

Det viser seg at Sophie er offer for en syk manns gale plan - og at denne mannen på det mest forferdelige vis stalker henne. Og her er det ikke snakk om en stalker som "bare" følger etter henne. Her er det snakk om en stalker som virkelig tar kontroll.

Etter å ha fulgt handlingen fra Sophies synsvinkel, følger vi den nå fra stalkeren Frantz Bergs synsvinkel. Beskrivelsen av han er også uhyggelig god.

Frantz tar oss gjennom bokens del to i form av dagboksoppføringer. Via dem blir vi fortalt at han er villig til å gå langt for å nå sine mål.

Romanen er sentert rundt de to hovedpersonene, Sophie Duguet og Frantz Berg, og er delt inn i tre seksjoner: Sophie, Frantz og Sophie og Frantz.

I bokens siste del, Sophie og Frantz, krysses de to hovedpersonenes synsvinkler, og spenningen intensiveres dramatisk.

Selv om historien er uhyggelig, tilbyr den også nå og da en underliggende humor, om enn litt mindre her enn i Lemaitres bøker om politimannen Camille Verhoeven. Som i Lemaitres andre bøker, inneholder "Brudekjolen" også elementer av samfunnskritikk. Jeg skal ikke røpe hva, fordi det vil være ødeleggende, men kan si at det er ganske så relevant.

"Brudekjolen" er en nervepirrende thriller om Sophies transformasjon fra en vellykket og lykkelig gift kvinne til et nedbrutt nervevrak som er i ferd med å miste forstanden. Hun skjønner ikke, at hun er hovedperson i en ondsinnet plan.

Den er særdeles spennende og handlingen så intens at boken er vanskelig å legge fra seg. Jeg har tidligere lest flere andre bøker av Lemaitre som virkelig har falt i smak. Jeg er svært begeistret for forfatterens måte å skru et plott sammen på. For øvrig er Lemaitre ikke bare i stand til å holde oss lesere på tå hev, men han gir også rom for undring og tvil som stimulerer lesingen og utfordrer realitetsforståelsen. Det er både forfriskende og fornøyelig å lese bøker av dette slaget.

Les den hvis du liker en velskrevet, psykologisk og uforutsigbar roman!

lørdag 27. januar 2018

"Triangelgåten" av Jørn Lier Horst

Triangelgåten, CLUE 12
Jørn Lier Horst
Barnebok, 8-14 år
168 sider
Kagge Forlag
2018

Jørn Lier Horst har bakgrunn som etterforskningsleder i politiet. Han er en av Nordens fremste kriminalforfattere for voksne, og har blant annet vunnet Bokhandlerprisen, Riverton-prisen og Glassnøkkelen for sine romaner.

"Triangelgåten" er tolvte og siste bok i kriminalserien CLUE.

De tre barna, Cecilia, Leo og Une, og hunden Egon (tilsammen CLUE) må igjen oppklare et mysterium i Skutebukta, hvor Cecilias far eier et pensjonat. Denne gangen handler det om å løse Triangelgåten.

Det er vår i lufta! Men det er fremdeles noen uker til sommerferien og derfor fortsatt kjølig, slik at varmen forsvinner så snart man ikke er i sola.

Et sjøfly går inn for landing i Skutebukta, og Cecilia, Leo og Une følger med. Om bord er de to forskerne Werner Dahl og Jo Gjellum som tar inn på Perlen pensjonat. Det viser seg at de jobber med å kartlegge havbunnen utenfor Skutebukta.

De forsker på de mistenkelige skipsforlisene og flystyrtene som har skjedd gjennom de siste hundre årene i det som av sjøfolkene kalles Djevelens triangel, et trekantet havområdet mellom Skutebukta, Breiskjæra i vest og Utholmen i øst.

Det har forsvunnet så mange skip i dette området, uten at noen kan forklare hvorfor. Det er nesten som Bermuda-triangelet!

Det hele begynte på en klar og vindstille dag i 1927. Tre frakteskip som kjørte i følge, forsvant rett etter at de hadde meldt på kystradioen at de så Ålodden fyr. En redningsskøyte ble sendt ut for å se etter dem. Den kom aldri tilbake. Militæret ble varslet og sendte opp et stort sjøfly. Det meldte om posisjonen sin da det var midt i triangelet, så ble det stille. Ingen hørte noen gang fra dem om bord. Verken flyet eller båtene er noen gang funnet.

Til sammen har 22 båter og fire fly blitt borte i Djevelens triangel i løpet av de siste hundre årene.

Hva skyldes alle forlisene? Forskerne tror forklaringen på hvorfor det har forsvunnet så mange båter i området, befinner seg nede i dypet.

Omtrent samtidig finner Cecilia, Leo og Une tre mystiske bilder i en konvolutt. Det rare med bildene er at de tilsynelatende ikke er av noe spesielt – de er tatt utendørs, blant steinrøyser, busker og kratt, og viser litt ufokuserte og nærmest tilfeldige utsnitt av områder like innenfor Skutevika. Alle bildene er merket med en mystisk trekant - eller et triangel, om du vil. Jakten på sammenhenger og løsninger blir dødsens farlig.

"Triangelgåten" er en underholdende bok som garantert vil appellere til mange unge lesere, både jenter og gutter.

Som leser er du fanget av historien som er spennende fra aller første setning. I tillegg stiger spenningskurven konstant gjennom hele boken, inntil klimakset på de siste sidene.

Lier Horst skriver med et klart og moderne språk, og med stor innlevelse i sine karakterer. Han lar dem få være handlekraftige barn som blir tatt på alvor.

Boken har en innbydende forside og baksidetekst. Teksten har mye dialog, og kapitlene er korte - ofte med en cliffhanger. Etter en god gang klassisk detektivarbeid med utlagte spor til den oppmerksomme leser, får de unge hovedrolleinnehaverne oppklart saken, som har en overraskende slutt, som ikke skal røpes her. Men selvfølgelig skjer det ikke uten mye spenning og dramatikk.

Det filosofiske bakteppet denne gangen er Pythagoras, som er kjent for sin læresetning om rettvinklede trekanter, og hans utsagn om at alt er i tallene. Bakerst i boken er det to sider med fakta om Pythagoras.

"Triangelgåten" kan fint leses som en selvstendig bok, uavhengig av de elleve første i serien. Men for å kjenne og forstå karakterene litt bedre, kan det være en fordel å ha lest noen av de andre bøkene.

Handlingen er spenningsfylt, det er ikke så rent lite barna kommer ut for og klarer, men det er også plass til små hverdagsproblemer. Historien er velskrevet - teksten er formulert i korte setninger, uten bruk av vanskelige ord - og den har en passende vanskelighetsgrad.

På innsiden av bokomslaget er det et oversiktskart av byen, og hvor de forskjellige personene bor, samt en arkitekttegning over Perlen pensjonat. Dette finner du for øvrig i alle bøkene.

Hver bok i CLUE-serien er en egen historie som blir avsluttet, og du trenger ikke lese bøkene i noen bestemt rekkefølge. Likevel er det slik at gjennom de fire første bøkene løser Cecilia, Leo, Une og Egon et større mysterium, nemlig: Hva var det som egentlig skjedde forrige sommer da moren til Cecilia forsvant? I de fire neste bøkene er det Kutter-skattens hemmelighet som avsløres. Det er altså slik at fire og fire bøker i CLUE-serien henger sammen, i tillegg til gåten som løses i hver enkelt bok.

"Triangelgåten" er den tolvte og siste boken i CLUE-serien. Her må Cecilia, Leo, Une og Egon løse Triangelgåten, men du får også endelig svar på om de finner den verdifulle Bolette-ringen som de startet jakten på i bok nummer ni.

Men det kan ikke slutte her... I den trettende og absolutt siste boken i CLUE-serien drar Cecilia, Leo, Une og Egon for å utforske Smuglerhuset.

"Triangelgåten" er en god og spennende bok. Den er lett å lese, underholdende og passer fint til målgruppen. Anbefales!

fredag 26. januar 2018

"Damekoret" av Jennifer Ryan

Damekoret
Jennifer Ryan
Roman
400 sider
Oversatt fra engelsk av Lene Stokseth, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Jennifer Ryan ble født i Kent i England og bor nå i Washington D.C., med mann og to barn. Før hun ble forfatter, arbeidet hun som forlagsredaktør i London og Washington. "Damekoret" er inspirert av hennes egen familiehistorie.

En inspirerende og hjertevarm fortelling om sangglede, vennskap og pågangsmot.

Handlingen finner sted i den lille landsbyen Chilbury i Kent, i England, og utspiller seg i tidsrommet  24. mars til 6. september 1940.

"Damekoret" begynner med at presten har besluttet at Chilbury-koret skal legges ned, siden alle mannsstemmene har dratt ut i krigen, og at man ikke kan ha et kor uten menn.

Men byens kvinner nekter å akseptere dette. Siden det er krig, trenger nemlig Chilbury et kor mer enn noen gang. De må kunne komme sammen og synge, skape vidunderlig musikk og hjelpe hverandre gjennom den fryktelige tiden de står midt oppe i.

Kvinnene tar dermed saken i egne hender og starter et damekor for sorg og glede i krisetider.

Den livlige musikkprofessoren Primrose (Prim) Trent, som nylig har flyttet fra London til Chilbury for å undervise ved universitetet i Litchfield, tar på seg oppgaven med å lede det nye damekoret. Hun mener bestemt at de er et komplett kor, selv om de mangler dypere stemmer som bass og tenor.

Kvinnene og jentene i Chilbury er svært forskjellige, men forenes gjennom koret i en tid der konvensjoner settes til side og kvinnene får nye muligheter til å ta for seg av livet.

"Damekoret" er en velskrevet roman som adresserer de ulike utfordringer kvinner står overfor i krigstid. For med glød og positivisme tok kvinnene over mange av funksjonene i det britiske samfunnet, noe som før krigen var helt utenkelig.

Ved hjelp av fire/fem karakterers dagboksoppføringer, brev og sporadiske merknader, kaster forfatteren lys over flere av Chilbury-innbyggernes liv. Det hele gjøres sømløst og føles faktisk ikke ut som brev og dagbøker, men snarere en historie som fortelles fra forskjellige synsvinkler.

Vi blir bl.a. kjent med Mrs. Tilling. Hun er enke, sykepleier og en lederskikkelse i landsbyen; Edwina Paltry er jordmoren som vikler seg inn i en skitten utpressingshistorie; og Kitty Winthrop, den elskelige, tretten år gamle lillesøsteren til byens skjønnhet, Venetia, som nylig har falt for en mystisk kunstner.

Persongalleriet er stort, og det tar en liten stund før man får ordentlig tak i dem alle. Men karakterene er interessante, og de føles som virkelige mennesker det er lett å kjenne seg igjen i.

Boken har dessuten en meget autentisk tidskoloritt. Dette var en epoke der rasjonering, mørklegging, ekteskap som ble påskyndet, og møte med evakuerte personer nærmest var dagligdags. Forfatteren skriver også om jødiske flyktninger, soldater, flyalarmer, ulike former for svartebørshandel, tilfluktsrom og den konstante frykten som preget befolkningen.

For øvrig lot jeg meg positivt overraske av de ulike tema forfatteren berører, som politikk, krig, barnemishandling, abort, enslige mødre og kvinners rettigheter.

"Damekoret" er en sjarmerende og følelsesladet roman om båndene som binder de mange kvinnene i koret sammen og deres vennskap.

Dette er en oppløftende og lettlest roman jeg trygt kan anbefale.

torsdag 18. januar 2018

"Kvinnen i vinduet" av A.J. Finn

Kvinnen i vinduet
A.J. Finn
Krim
464 sider
Oversatt fra engelsk av Stian Omland, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2018

A.J. Finn er født i New York i 1979. Han har skrevet for diverse publikasjoner, inkludert Los Angeles Times, Washington Post og The Times Literary Supplement (UK). Finns debutroman, "Kvinnen i vinduet", er solgt til 35 forlag over hele verden og er under utvikling som storfilm fra Fox. Finn er fra New York, men bodde i England i ti år, før han vendte tilbake til New York City.

Anna Fox har ikke forlatt det gamle huset sitt i New York på ti måneder. Hun er redd for å gå ut fordi agorafobien har tatt fullstendig kontroll over livet hennes. I tillegg har hun et problematisk forhold til både alkohol og piller.

Hun har bare to forbindelser med omverdenen - via Mac-en og det hun kan se ut av husets mange vinduer.

Hun fyller tiden sin med gå fra rom til rom i huset, se på gamle filmer, spille sjakk på datamaskinen, være online-terapeut for andre mennesker med lignende problemer som de hun har, og ikke minst å spionere på naboene. Hittil har ingen av dem tatt henne på fersken.

Da familien Russel flytter inn i et av de nærliggende husene i samme gate, lar Anna seg umiddelbart fascinere av dem. De synes nemlig å være prototypen på den perfekte kjernefamilie på tre. Dessuten ser de ut til å leve et liv likt det hun selv hadde en gang.

Én natt hører Anna et forferdelig skrik og skynder seg til vinduet. Der blir hun vitne til noe som hun aldri burde ha sett. Nå må Anna finne ut hva som egentlig har skjedd, men vil noen tro på henne, og kan hun stole på sin egen hukommelse?

"Kvinnen i vinduet" er en solid og velskrevet thriller.

Historien skildres fra Annas perspektiv og den strekker seg over drøye tre uker.

Hver del av romanen utgjør et døgn, fra 24. oktober til 15. november. Kapitlene i disse delene er forholdsvis korte, noe som sammen med den forrykende handlingen gjør boken rask å lese. Til tross for dette, føles tempoet mer moderat etter hvert som man virkelig kommer inn under huden på Anna. Jeg vil ikke røpe for mye, og vil derfor ikke fortelle deg om hun er gal, eller om det som skjer er reelt, og ikke bare imaginære trusler. Begynnelsen føles dog en smule langtekkelig, men det er nå en gang slik forfatteren har konstruert sin historie, fra dag til dag.

Finn gir derimot de ledetrådene som trengs for å holde oss lesere i ånde, og han vet virkelig hvordan man bygger opp spenningen.

For den bygger han nemlig gradvis opp, samtidig med at han drar leserne inn i Annas sinn og hennes daglige liv. Tempoet er som insinuert ovenfor ikke direkte halsbrekkende. Ingenting i boken føles forhastet eller ment for å sjokkere på overdrivende vis. Likevel er historien særdeles engasjerende, for ikke å snakke om vanedannende.

Underveis hadde jeg bange anelser om ugler i mosen, og da ting omsider kom frem i lyset, ble jeg av den grunn ikke så veldig sjokkert. Imidlertid likte jeg svært godt det subtile forløpet forfatteren tok for å få meg dit. 

"Kvinnen i vinduet" er i hvert fall et meget godt bevis på at en psykologisk thriller ikke trenger å være full av uventede vendinger for å holde deg limt til setekanten.

Så, hvis du kunne tenke deg å lese en spennende bok med en upålitelig forteller og subtile vendinger, bør "Kvinnen i vinduet" i høyeste grad være et meget godt valg.

Jeg er ikke overrasket over at boken allerede er under utvikling for film. Den kommer jeg garantert til å få med meg! Jeg kommer helt sikkert også til å lese A.J. Finns neste bok.

"Her, nå, alltid" av Catherine Isaac

Her, nå, alltid
Catherine Isaac
Roman
416 sider
Oversatt av Helge Frydenlund, MNO
Bastion Forlag
2017

Catherine Isaac er tidligere journalist og avisredaktør for The Daily Mail og har skrevet for blant andre The Guardian og The Times.

Hun har vunnet flere litterære priser og bor for tiden i England med mann og tre barn.

"Her, nå, alltid" har fått internasjonal oppmerksomhet allerede før bokens utgivelse, med rettigheter solgt til over 20 land. Historien skal også bli filmatisert.

Dette er en gripende og hjertevarm fortelling om drømmer, tilgivelse, kjærlighet og håp.

Den trettitre år gamle Jessica (Jess) og hennes ti år gamle sønn, William, bor i et lite rekkehus i sørdelen av Manchester.

Jess underviser i kreativ skriving på den lokale videregående skolen, men dette gir henne større jobbtilfredsstillelse enn økonomisk uttelling.

Williams far, Adam, var notorisk utro og en løgner. Etter at det ble slutt mellom Adam og Jess, kort tid etter at William ble født, flyttet han til Frankrike, hvor han nå driver et gammelt herregårdshotell i idylliske Dordogne.

Adam har ikke vært noen forsømmelig far etter den strenge definisjonen av ordet. Han betaler bidraget når han skal, husker fødselsdagen til William og skyper når han sier at han skal det. Men William har aldri vært noe mer enn en liten brikke i puslespillet som utgjør Adams brokete liv. De ser hverandre i høyden to eller tre ganger i året. Og Jess er faktisk ikke sikker på om Adam lenger ville protestere på påstanden om at han ikke er interessert.

Tomannsboligen til Jess sine foreldre ligger bare ti minutter unna William og hennes bopell, og det var Williams andre hjem før han begynte på skolen.

Moren til Jess, den femti tre år gamle Susan, lider av Huntingtons sykdom. Det er en hjernesykdom som påvirker nervene, og som er dødelig. Det finnes ingen behandling, og det er heller ikke mulig å bremse utviklingen.

Det har gått nesten et år siden moren flyttet inn på omsorgssenteret Willow Bank Lodge. De ville alle at hun skulle bo hjemme så lenge som mulig, men til slutt ble det for vanskelig, selv om faren til Jess satte inn en seng til henne i første etasje.

Det som for Jess' vedkommende begynte som en helt forståelig bekymring, har overtatt styringen etter hvert som morens tilstand har forverret seg. Depresjon er ikke det riktige ordet for det. Det er en overveldende angst, en manglende evne til å tenke på noe annet enn en fremtid som virker dystrere jo vanskeligere livet blir for den stakkars moren hennes. Tablettene som legen har foreskrevet Jess, har hjulpet henne, men de har ikke endret det grunnleggende faktum som utløste alt sammen: at moren hennes bor på et hjem og langsomt mister kontrollen over den hun er. Og at det er ingenting noen kan gjøre med det.

Siden Jess og Adam gikk fra hverandre, har moren hennes hele tiden ønsket at William skulle ha et eller annet slags forhold til faren sin

Derfor har Jess sendt en e-post til Adam og foreslått at de kommer på besøk til han i Frankrike. For hvis hun i hvert fall kan få William og Adam til å knytte et bånd, vil hun føle at hun har oppnådd noe som kan gi moren en bitte liten trøst.

Med reisen har hun to mål: å gjenforene Adam med deres felles sønn og forhåpentligvis tilgi mannen hun en gang elsket.

Men ferien blir annerledes enn Jess hadde tenkt. Hun ser sider av Adam som er dypere enn den tilsynelatende bekymringsløse og ufornuftige mannen hun en gang kjente. Samtidig plages Jess av en hemmelighet som ingen må få vite om, spesielt ikke William. Kan dagene i Frankrike få henne til virkelig å leve livet, her og nå?

"Her, nå, alltid" er en velskrevet og tankevekkende roman fra Catherine Isaac.

Historien er skrevet i første person og den ses utelukkende fra Jess' synsvinkel.

Karakterene er godt tegnet, men samtlige var ikke til å begynne med enkle å like. Spesielt Adam ble fremstilt som en mindre bra fyr. Dette fikk meg til å lure på om han virkelig var så forferdelig som Jess ville ha det til, eller om det kunne være ting ved ham som foreløpig ble holdt tilbake. Jess nevner senere i boken at problemet med Adam er at han er så lett å bli glad i. At han har en egen evne til å få en til å føle seg som midtpunktet i hans verden - i hvert fall for en liten stund.

For øvrig likte jeg bokens struktur og hvorledes plottet utfoldet seg på. Forfatteren gir sine lesere et godt innblikk i karakterenes univers, og god nok informasjon med tanke på å forstå Jess' karakter og motivasjon.

Historien dekker ulike aspekter av det å være en forelder, som nok mange vil kjenne seg igjen i, en ødeleggende sykdom med evne til å sterkt berøre en hel familie, langvarige hemmeligheter og misforståelser, samt tidligere og nåværende relasjoner/forhold. Denne sterke kombinasjonen holdt i hvert fall meg limt til sidene og fikk meg til å føle empati overfor karakterene.

Det merkes at Catherine Isaac har gjort grundig research om Huntingtons sykdom, og hun bringer svært god informasjon til lesere som har liten eller ingen kjennskap til denne sykdommen fra før.

Et av romanens tilbakevendende tema, er nemlig morens pågående kamp mot denne grusomme sykdommen. Handlingsforløpet beveger seg regelmessig tilbake i tid, til den tiden da Jess var tenåring og moren begynte å vise de første symptomene på sykdommen. Det er skremmende å lese at det til tross for alle fremskritt som er gjort innen medisin, ikke finnes noen kjent kur for sykdommen.

Beskrivelsene av Huntingtons sykdom, dens symptomer og prognose, håndteres for øvrig på sterkt og følsomt vis.

"Her, nå, alltid" forteller en historie som vil forbli hos deg lenge etter at du har lest den siste siden!

"Alt vi vil beholde" av Kerry Lonsdale

Alt vi vil beholde
Kerry Lonsdale
Roman
368 sider
Oversatt av Svein Svarverud
Bastion Forlag
2017

Kerry Lonsdale ble uteksaminert fra California Polytechnic State University, USA, og er grunnleggeren av Women's Fiction Writers Association: et nettbasert fellesskap av forfattere over hele verden. Hun bor i Nord-California med sin mann, to barn og en aldrende Golden retriever.

"På bryllupsdagen vår kom forloveden min, James til kirken i en kiste.
Jeg hadde drømt i årevis om at han skulle vente på meg ved alteret med det smilet han reserverte bare for meg. Det fikk alltid hjertet mitt til å gjøre et hopp. Men i stedet for å gå oppover midtgangen mot min beste venn og min første og eneste kjærlighet, var jeg nå i begravelsen hans."

Slik begynner "Alt vi vil beholde", og disse ordene tilhører den seksogtyve år gamle hovedpersonen Aimee Tierney.

En slik innledning gjør meg trist og får meg til å undres over hvordan man evner å gå videre etter et slikt tap. Hvordan hanskes man med den ulidelige sorgen? Er det mulig å finne kjærligheten igjen etter en viss tid? Ønsker man i det hele tatt dette? "Alt vi vil beholde" tar for seg disse vanskelige spørsmålene, blant andre, i en historie om kjærlighet, tap og ikke minst, det vi er villige til å gjøre for å beskytte oss selv.

Aimee er i sin forlovede James' begravelse den dagen de egentlig skulle ha giftet seg. Sjokkert over at mannen hun har kjent siden hun var åtte år, og elsket nesten like lenge, er død, klarer hun ikke å forestille seg et liv uten ham.

James hadde sagt at han bare skulle være borte i fire dager, en kort forretningsreise. Fly til Mexico, ta en klient med på fisketur, forhandle om kontraktene under middagen og komme hjem igjen. Båtføreren sa at James hadde kastet ut snøret, og da føreren hadde sjekket motoren, var James borte. Helt uten videre. James var savnet i ukevis, og til slutt ble han erklært antatt død.

Det var Claire, James' mor, som insisterte på at begravelsen måtte holdes på det som var ment å være bryllupsdagen. Kirken hadde de jo allerede reservert, og slektningene hennes hadde bestilt reise. Hvorfor skulle de måtte avbestille eller endre planene sine?

Når en eldre ukjent kvinne ved navn Lacy tar kontakt med Aimee i begravelsen og forteller at hun har opplysninger om ulykken. Lacy hevder å være synsk, og mener at James er i live; at han ikke forsvant og druknet på fisketuren i Mexico.

Fornuften til Aimee forteller henne at James er død og at det er levningene hans som befinner seg i kisten, men hun klarer ikke annet enn å lure på hva som er sannheten.

Men ikke lenge etterpå, får Aimee flere dårlige nyheter. Foreldrene hennes har bestemt seg for gå av med pensjon og har derfor solgt The Old Irish Goat, restauranten hvor Aimee jobber som assisterende kjøkkensjef. De forteller at de en god stund har strevd med å holde restauranten gående. De ville ikke lesse gjelden over på Aimee ved å selge den til henne. Så, da det hadde dukket opp en kjøper som tilbød seg å overta den, og som i tillegg hadde store planer for stedet, valgte de å gå for den tryggeste løsningen.

Livet til Aimee har dermed tatt en forferdelig vending. Håpene og drømmene, fremtiden hun hadde planlagt sammen med James, er definitivt lagt i grus: James' plan om å åpne et kunstgalleri når han hadde sluttet i familiefirmaet Donato Enterprises. Aimees drøm om å overta restauranten når foreldrene hennes trakk seg tilbake. Alle timene hun hadde brukt på å planlegge fremtiden, hadde vært bortkastet.

Hun må selv skape seg et helt nytt liv.

Selv om hun holder fast på minnene om det livet hun hadde planlagt med James, får hun etter hvert mot til å åpne en kaffebar. Men å tenke på Ian, en fantastisk fotograf, som noe mer enn en venn, selv om hun er tiltrukket av ham, er foreløpig uaktuelt. I tillegg er det noe som gjør henne urolig; at James fortsatt kan være i live.

Aimee må ta en avgjørelse. Klarer hun endelig å bevege seg fremover, eller vil hun fortsette å klamre seg i fortiden?

Mens hun kjemper for å gjenvinne livet sitt, dykker hun dypere ned i James dramatiske forsvinning. Det hun oppdager er et hav av hemmeligheter. Og like under overflaten er en sannhet som kan sette Aimee fri - eller knuse henne for alltid..

"Alt vi vil beholde" forteller en historie om sorg, tap, håp og kjærlighet. Romanen er dels en kjærlighetshistorie, dels et mysterium.

Aimee er en svært sympatisk karakter det hverken er vanskelig å føle for eller med. Hun har mistet så mye, og går gjennom en sorgprosess hvor de ulike stadiene er preget av sjokk og fornektelse, sinne og utagering av alle slags følelser, bearbeiding og nyorientering. Jeg synes at Lonsdale gjør en fin jobb med å skildre dette.

Men selv om Aimee omsider evner å gå videre, er hun likevel ikke helt klar til å gjøre det rent følelsesmessig.

Første-persons perspektivet gjør det for øvrig enkelt å forstå hva som ligger til grunn når hun må ta vanskelige beslutninger. Samtidig er de hyppige tilbakeblikkene til barne- og ungdomsårene med på å fordype Aimees forhold til James og hvorledes det utviklet seg over tid.

Jeg  var i hvert fall hektet fra aller første side. Jeg ble fengslet av Aimees historie og selve mysteriet rundt James' forsvinning. For meg var dette en skikkelig følelsesladet berg og dal-bane som det ikke tok mange dagene å lese.

Med "Alt vi vil beholde" har Kerry Lonsdale skrevet en uforglemmelig og varm historie full av uventede vendinger. Boken er en page turner, med en avslutning som legger opp til at en oppfølger, som forhåpentligvis vil bli utgitt.

"Alt vi vil beholde" er en bok som utvilsomt vil glede mange nå i vintermånedene.

mandag 8. januar 2018

"Skjulestedene" av Katherine Webb

Skjulestedene
Katherine Webb
Roman
400 sider
Oversatt fra engelsk av Jan Chr. Næss MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2017

Katherine Webb (f. 1977) vokste opp i landlige Hampshire og har studert historie ved universitetet i Durham. Siden har hun hatt tilhold i London og Venezia, men bor nå utenfor Bath.

Webb brakdebuterte i 2010 med "Arven" (på norsk i 2011), og har siden solgt over 250 000 bøker i Norge. Oppfølgerne "Det du ikke ser" (2012), "En sang fra fortiden" (2013), "Det forbudte barnet" (2014), "Italienske netter" (2015) og "Den engelske piken" (2016) har alle ligget på norske bestselgerlister.

En fortelling om mord, løgn og vennskap mot alle odds.

"Skjulestedene" forteller en sterk og bevegende historie satt til 1922, til et England som sliter med å komme seg etter første verdenskrig og dens konsekvenser.

Historien foregår i og rundt den lille landsbyen Slaughterford, sørvest i England, og er sentrert rundt Cartwright-familien.

Den femten år gamle Terta Cartwright har begynt i den jobben hun har ønsket seg mest av alt, som hestepasser for Hadleigh familiens hester på Manor Farm.

Den glamorøse Irene Hadleigh sliter med å tilpasse seg sitt nye liv i søvnige Slaughterford. Etter å ha unnslippet en skandale i London, giftet hun seg med den velstående godseieren Alistair Hadleigh.

For Irene har det ikke bare vært enkelt å komme til et hus hvor lite har forandret seg på århundrer. Etter alt Alistair la ut om Manor Farm, hadde hun sett for seg noe herskapelig, men så viste det seg å være mer i retning av en alminnelig bondegård.

Nå var Manor Farm absolutt det siste stedet hun ønsket å være, enda hun hadde giftet seg med en av de hyggeligste og beste mennene i mils omkrets.

Hun ønsker å få tankene over på noe annet, og bestemmer seg for å gi Manor Farm et skikkelig ansiktsløft.

Da Slaughterford blir åstedet for et drap, kommer det som et sjokk for alle som kjente offeret.

Men det som opprører folk aller mest, er offerets totale mangel på skyld. Ingen har noe vondt å si om vedkommende, ingen kan komme på noe ondt eller skammelig som offeret har gjort. Det er noe med hvor feil det hele er, som ryster dem. Tragedier og uflaks var det ingen manko på i området, men at en av deres egne skulle bli hugd så brutalt ned, og helt uten grunn. Det var simpelthen ikke naturlig.

Da Tertas storebror Donny, som også jobber på Manor Farm, blir mistenkt for ugjerningen, allierer hun seg uventet med Irene. Begge er fast bestemt på å finne ut hvem morderen er - før det er for sent.

Uten å være klar over hvor dypt røttene til forbrytelsen går, begynner Terta og Irene å avdekke rystende sannheter om miljøet rundt seg - og når de tilfeldigvis finner en gjenstand som har vært skjult i årevis, kommer det til å forandre livet for dem alle.

"Skjulestedene" er en historisk roman med hemmeligheter, løgner, bedrag og skjeletter som faller ut av skapene.

Webbs språk er flott og veldig beskrivende, noe som for øvrig passer godt med bokens mange passasjer om natur og omgivelser, som til tross for hyppigheten ikke blir for mye.

Landsbyen bringes vakkert til liv på sidene, og kontrastene mellom rike og fattige innbyggere, skildres med stor innlevelse og realisme.

Handlingsforløpet er svært fengslende på Katherine Webbs helt spesielle avdempende måte. Hele tiden øker spenningen og uvissheten.

Karakterene som blir skildret på ypperlig vis, har alle sine distinktive personligheter og individualitet.

Imidlertid kan boken minne noe om romaner av forfattere som Kate Morton og Lucinda Riley. Men jeg synes at denne romanen kommer dypere i sine personkarakteristikker enn de fleste i sjangeren.

"Skjulestedene" gir en leseopplevelse av beste slag, og bør være et definitivt must for de av dere som liker denne tidsperioden eller historiske romaner generelt.

Boken har mange spennende historiske aspekter som gir et lite innblikk i datidens kvinnesyn, klasseforskjeller og fattigdom. I tillegg er det poetiske språket en deilig avveksling til krimromanene jeg ofte leser.

Jeg kan varmt anbefale Katherine Webbs bøker, både denne og tidligere utgivelser, som "Italienske netter" og "Det forbudte barnet".

torsdag 4. januar 2018

"Silkeveiene" av Peter Frankopan

Silkeveiene
- En ny verdenshistorie
Peter Frankopan
Sakprosa
672 sider
Oversatt av Gunnar Nyquist
Gyldendal Norsk Forlag
2017

Peter Frankopan (f. 1971) er historiker ved Oxford University, der han leder Senter for bysantisk forskning. Frankopan arbeider særlig med historiefaget i områdene Middelhavet, Russland, Midtøsten, Persia og Sentral-Asia, og med forholdet mellom kristendom og islam. "Silkeveien - En ny verdenshistorie" ble kåret til Årets historiebok av The Daily Telegraph i 2015 og lå på Sunday Times Non Fiction Topp 10 i ni måneder. Boken har også vært på toppen av listene i flere andre land. Peter Frankopan har blitt beskrevet av The New Statesman som "vår tids historie-rockestjerne" på grunn av sin unge alder og briljante karriere.

I århundrer førte jakten på makt og penger menneskene mot den nye verden i Amerika. I dag er det Østen som lokker de som søker rikdom og eventyr: fra Sentral-Asia og dypt inn i Kina og India. Regionen som en gang var sentrum for begivenhetene, er igjen på vei mot dominans innen global politikk, handel og kultur.

I "Silkeveiene" setter Frankopan verdenshistorien i nytt lys med Østen som dreiepunkt. Silkeveiene er en strålende utforskning av kreftene som har ført til rikers vekst og fall og varsler en ny æra i internasjonal stormaktspolitikk. Boken regnes som et nytt standardverk og er rikt illustrert med et høyt antall oversiktskart.

Det finnes alternative måter å betrakte historien på, der man ikke ser fortiden gjennom brillene til den senere tids seierherrer.

I dag er det mange som er opptatt av ringvirkningene av den raske økonomiske veksten i Kina, der etterspørselen etter luksusvarer er spådd en firedobling det neste tiåret, og av å studere samfunnsendringene i India, der flere mennesker har tilgang til mobiltelefon enn til vannklosett. Men ingen av disse stedene representerer det beste vinduet mot historien og samtiden. I flere tusen år var det regionen som lå mellom øst og vest og forbandt Europa med Stillehavet, som var aksen kloden dreide seg rundt.

For mange fremstår disse landene som usiviliserte, men de er ingen avkrok, ingen obskur ødemark. Broen mellom øst og vest er selve sivilisasjonens veikryss. Disse landene ligger slett ikke i storpolitikkens utkant, men i dens sentrum - som de har gjort siden tidenes morgen. Det var her sivilisasjonen ble født og mange mente at de første menneskene ble skapt - i Edens hage, "plantet av Herren Gud" med "alle slags trær...forlokkende å se på og gode å spise av" - som ifølge en utbredt oppfatning måtte være de fruktbare markene mellom Eufrat og Tigris.

Det var i denne overgangen mellom øst og vest at de første metropolene ble etablert for nesten 5000 år siden.

Dette er regionen der verdens store religioner oppsto, der jødedommen, kristendommen, islam, buddhismen og hinduismen brynte seg på hverandre. Det er heksegryta der språksamfunn konkurrerte, der indoeuropeiske, semittiske og kinesisk-tibetanske tungemål ble talt side om side med altaisk, tyrkisk og kaukasisk. Dette er en del av verden der store riker oppsto og falt, der ettervirkningene etter sammenstøt mellom kulturer kunne merkes flere tusen kilometer unna.

Rystelsene forplantet seg langs et nett av veier som gikk i alle retninger, veier der pilegrimer og krigere har tatt seg frem, der varer og markens grøde er blitt kjøpt og solgt og ideer blitt utvekslet, tilpasset og foredlet. De har ikke bare formidlet velstand, men også vold og død, sykdom og ulykker. På slutten av 1800-tallet fikk dette vidt forgrenede nettet av ferdselsårer et navn av den tyske geologen Ferdinand von Richthofen som har festet seg for ettertiden: på tysk Seidenstrassen - Silkeveiene.

Disse veiene fungerer som verdens sentralnervesystem og knytter mennesker og steder sammen, men ligger under huden, usynlig for det blotte øye. Slik anatomien forklarer hvordan kroppen virker, hjelper disse forbindelsene oss å forstå hvordan verden fungerer. Men enda så viktig denne delen av verden er, er den langt på vei blitt glemt av historieskriverne. Det skyldes delvis det som er blitt kalt orientalismen - et overveiende negativt syn på Østen som underutviklet og Vesten underlegent og derfor ikke verdig seriøse studier. Men det skyldes også det faktum at fortidens narrativ er blitt så dominerende og veletablert at det ikke er plass til en region som lenge har vært betraktet som perifer i forhold til historien om Europas og vestlige samfunns fremvekst.

Det er gode grunner til at kulturene, byene og folkene som bodde langs Silkeveiene utviklet seg og ble mer avanserte. De handlet og utvekslet ideer med hverandre, lærte og lånte av hverandre og inspirerte hverandre til videre fremskritt innen filosofi, vitenskap, språk og religion.

Men fremskrittet antok nye former i den tidlige moderne tid, som resultat av de store ekspedisjonene til sjøs på slutten av 1400-tallet. I løpet av seks år på 1490-tallet ble grunnlaget lagt for avgjørende brudd i syklusene til lenge etablerte utvekslingssystemer. Først krysset Columbus Atlanteren og åpnet forbindelsen mellom Europa og to store kontinenter som til da hadde vært urørt. Bare noen få år senere greide Vasco da Gama å seile rundt sørspissen av Afrika og videre til India og åpnet dermed nye sjøveier. Oppdagelsene endret mønster for handel og øvrig samkvem og førte til store forandringer i verdens politiske og økonomiske tyngdepunkt. Plutselig ble Vest-Europa forvandlet fra en regional bakevje til navet i et vidt forgrenet kommunikasjons-, transport- og handelssystem. Med ett slag ble Europa det nye midtpunktet mellom øst og vest.

Europas oppsving utløste en intens maktkamp - og en kamp om kontroll over fortiden. Mens konkurrenter tok mål av hverandre, ble historien omskrevet til å vektlegge hendelser, temaer og ideer som kunne brukes i de ideologiske kampene som raste parallelt med kampen om ressurser og om kontrollen med handelsrutene til sjøs. Det ble laget byster av ledende politikere og generaler i toga for at de skulle ligne gamle romerske helter. Det ble reist praktfulle byggverk i klassisk stil som fremhevet forbindelseslinjene tilbake til antikkens storheter. Historien ble vridd på og manipulert for å skape en påståelig fremstilling der Vestens fremvekst ikke bare var noe naturlig og uunngåelig, men en videreføring av det som hadde gått forut.

For ikke lenge siden delte europeerne Asia inn i tre store soner - Det nære Østen, Midtøsten og Det fjerne Østen. Men når forfatteren i oppveksten hørte eller leste om våre dagers problemer, lot det til at Midtøsten hadde endret seg i både betydning og beliggenhet. Det ble brukt om Israel, Palestina og omegn, og av og til om Den Persiske gulf. Han skjønte ikke hvorfor han stadig fikk høre om Middelhavs-regionen som sivilisasjonens vugge, når det virket så innlysende at det ikke var der sivilisasjonen hadde oppstått. Den egentlige smeltedigelen, jordens midte (Middelhavet på engelsk er the Mediterranean, kommer av det latinske medius, i midten, og terra, jord), var ikke havet mellom Europa og Nord-Afrika, men hjertet av Asia.

Forfatterens håp er at han kan oppmuntre andre til å studere folk og steder som er blitt ignorert av forskere i generasjoner, ved å åpne for nye spørsmål og forskningsfelter. Han håper å stimulere til at det blir stilt nye spørsmål om fortiden, og at gamle sannheter blir utfordret og gransket. Fremfor alt håper han å inspirere sine lesere til å betrakte historien på en ny måte.

"Silkeveiene" er en velskrevet, gjennomresearchet, interessant og original bok. Den er overbevisende, men også utfordrende.

Å gjenfortelle 3000 års historie på 668 sider, kan umulig være en lett oppgave. Men det mest ekstraordinære ved denne boken, er at den forteller oss historien vi tror vi kjenner, men fra et annet perspektiv.

Den allment aksepterte og slappe fremstillingen av sivilisasjonens historie, skrev antropologen Eric Wolf, er en der "det gamle Hellas ble opphav til Romerriket, Romerriket ble opphav til det kristne Europa, det kristne Europa ble opphav til renessansen, renessansen til opplysningstiden, opplysningstiden til det politiske demokratiet og den industrielle revolusjonen. En krysning av industri og demokrati ga så opphav til USA, som representerte retten til liv, frihet og streben etter lykke."

Dette var også den historien jeg ble fortalt på skolen: mantraet om Vestens politiske, kulturelle og moralske triumf. Men denne fremstillingen er skjev. Det er nemlig alternative måter å betrakte historien på, der man ikke ser på fortiden gjennom brillene til den senere tids seierherrer. Gjennom denne boken forsøker Frankopan å vise dette ved å plassere historiens tyngdepunkt i øst, hvor byene Babylon, Persepolis, Pasargadae og Susa i en svunnen tid lå, og der handelsfolk beveget seg langs silkeveiene. Fra Darius til Alexander den store, fra zoroastrismen til fremveksten av kristendommen og senere islam, fra Rus-vikingenes herjinger til korstogene, fra de mongolske erobringene til svartedauen, fra den portugisiske og spanske okkupasjonen av territorier i Afrika og Amerika til det britiske imperiets vekst og fall, til oppdagelsen av de enorme oljeforekomstene i Midtøsten og revolusjonene og krigene som deretter fulgte.

Jeg vil anbefale "Silkeveiene" på det sterkeste, spesielt til de av dere som er interesserte i historie, men som føler at dere kanskje ikke har fått en mangesidig fremstilling av dens store begivenheter.

"Silkeveiene" er en meget leseverdig bok, og et betimelig avvik i den Eurosentriske måten å skue inn i fortiden på.