torsdag 28. april 2016

"De vakreste" av Karin Slaughter

De vakreste
Karin Slaughter
Thriller
464 sider
Oversatt av Mona Berge
Cappelen Damm
2016

Karin Slaughter er født i 1971 i Georgia i USA. Hennes første roman, "Blendet", ble en stor internasjonal suksess og er oversatt til nesten 30 språk. Karin Slaughter har solgt mer enn 30 millioner bøker verden over.

Flere unge tenåringsjenter har forsvunnet fra Atlanta området. Når enda en jente forsvinner, rammer det to kvinner spesielt hardt. Deres eldre søster, Julia Carroll, forsvant 24 år tidligere. Dette har siden tæret på hele familen, og i mer eller mindre grad ødelagt den. De to søstrene har ikke hatt noen kontakt på atten år.

Den ene av dem, Claire Scott, giftet seg med den svært velstående arkitekten, Paul. Han forgudet henne, og de to hadde en nærmest ideell tilværelse, helt til han ble drept under et innbrudd.

Claires eldre søster, Lydia Delgado, som sto Julia nærmere, har hatt et mye vanskeligere liv. Hun var avhengig av

narkotika og alkohol i lang tid, og har som aleneforelder levd på knappe ressurser. Nå driver hun en liten virksomhet og har en snill og støttende kjæreste, Rick, men ingenting har kommet lett til henne.

Selv om Paul er blitt drept, er det først nå Claires mareritt virkelig begynner. For når hun i sorg og sjokk over hans død, begynner å rydde opp i hans private eiendeler, dukker det foruroligende ting opp. Ting som indikerer at hun slettes ikke kjente den mannen hun har bodd sammen med og elsket halve livet. Snart innser hun at sannheten er mer grusom enn hun noensinne kunne ha forestilt seg.

Dermed må Claire og Lydia inngå en våpenhvile. Sammen dykker de ned i familiehemmelighetene, som stadig plager dem et kvart århundre senere.

"De vakreste" er en meget spennende thriller som ikke lar seg gjennomskue så enkelt, som kanskje først antatt.

Boken leses ut fra ulike karakterers synsvinkler. Dette gir flere nyanser til historien.

Etter som handlingsforløpet utfolder seg, er det et neglebitende element at søstrene (og leserne) ikke vet hvem som forteller sannheten, som lyver, eller som er til å stole på, og som i sin ytterste konsekvens representerer livsfare. Her finnes det nemlig ingen enkle løsninger.

Plottet er helstøpt og spenningen opprettholdes fra første til siste side. Det er også gjennomtenkt, og det jeg vil kalle intelligent, fordi det til stadighet tar nye uventede vendinger og på ingen måte noen urealistiske snarveier.

Dessuten er personskildringene særdeles gode. For det er ingen tvil om at Karin Slaughter er en dyktig forfatter, og jeg synes at hennes persongalleri er langt mer dyptgripende og troverdig, enn det de fleste andre bøker i denne sjangeren kan skilte med. Slaughters sterkeste ferdighet, er hvorledes hun beskriver mennesker på godt og ondt.

Jeg syntes at de to søstrene var perfekte hovedrolle-innehavere, og likte godt, at de ble gitt en utførlig bakgrunnshistorie, som ikke på noe tidspunkt bremset selve fremdriften i handlingen. Imidlertid syntes jeg at søstrene tidvis og i visse situasjoner, handlet en smule irrasjonelt og uforståelig, der løsningen på deres problem, kanskje kunne ha vært litt enklere enn hva de valgte. Men bortsett fra det, føltes karakterene realistiske både i sine tanker og handlinger.

Måten Slaughter har fremstilt en familie i oppløsning på, etter den tragedie det må ha vært å miste en datter og søster, var for øvrig fenomenal.

Denne boken er til tider svært så tøff, og vil nok av den årsak ikke appellere til lesere med svake nerver. Du er herved advart.

Og du kan like godt forberede deg på mange overraskende vendinger, noen hjerteskjærende hendelser og en brutalitet så uhyrlig og opprivende at det vil gjøre vondt i magen.

"De vakreste" er en spennende, pskologisk thriller. En skikkelig pageturner. Man blir både fascinert og skremt på samme tid. Kan kun anbefales på det sterkeste.

tirsdag 26. april 2016

"Broren" av Joakim Zander

Broren
Joakim Zander
Krim
448 sider
Oversatt fra svensk av Kari Bolstad
Gyldendal Norsk Forlag
2016

Joakim Zander ble født i Stockholm i 1975, men vokste opp i Söderköping. I oppveksten bodde han også i Syria og Israel og ett år i USA som utvekslingsstudent. Etter endt militærtjeneste i den svenske marinen studerte han jus ved universitetet i Uppsala og tok senere en doktorgrad ved universitetet i Maastricht. Joakim Zander har arbeidet for Europaparlamentet og Europakommisjonen i Brussel. Nå bor han i Lund i Sverige sammen med sin kone og deres to barn.

"Broren" er Joakim Zanders andre bok. Han debuterte i 2014 med "Svømmeren".

Yasmine har kuttet omtrent alle bånd til familien sin i Sverige. Broren Fadi, er angivelig drept i et militært angrep i Syria, men da moren sender henne et bilde av en gutt som kan minne om Fadi, og som visstnok er tatt i Sverige etter angrepet, reiser hun til Stockholm for å finne ut hva som har skjedd, og eventuelt finne ham.

Klara Walldéen jobber på et forskningsinstitutt i London som driver med lyssky virksomhet. Der holder hun på med en rapport om privatisering av politiet som skal presenteres på et viktig EU-møte i Stockholm. Da hun mister pc-en sin under mystiske omstendigheter, og en av hennes kollegaer begynner å oppføre seg merkelig, blir hun mistenksom. Like etterpå blir en annen kollega dyttet foran T-banen av ukjente menn.

Handlingsforløpet veksler mellom Yasmine og Klara, ispedd tilbakeblikk fra Fadis liv, fra en småkriminell tilværelse i tenårene og frem til han blir stadig mer radikalisert og begir seg til den syriske IS-fronten som jihadist.

Livene deres flettes sammen i et actionaktig drama i Stockholm, der forstedene bokstavelig talt brenner og datoen for det store EU-møtet nærmer seg.

I løpet av noen varme dager i august krysses veiene til Klara og Yasmine. De har begge havnet i en situasjon der folk med mektige interesser er villige til å gå over lik for å oppnå sine mål.

I "Broren" følger vi primært tre karakter. Søskenparet Yasmine og Fadi flyktet, som barn, med familien fra Syria til en av Stockholms forsteder. Forfatteren gir en nokså dyster skildring av søsknenes oppvekst, preget av en streng og tidvis voldelig far og en mor som arbeider store deler av døgnet. Utenforskap, og en potensiell håpløs fremtid, ligger som et tykt lag utenpå søskene. Forstaden og Stockholm sentrum kunne like godt ha ligget på to forskjellige planeter. Men Yasmine kommer seg ut av forstadens grep, og rømmer til New York med sin svenske kjæreste. Fadi derimot blir værende i Sverige, alene og sårbar. Når familien og samfunnet svikter han, vender han seg mot islamister og blir radikalisert.

Klara Walldéen hadde også en fremtrende karakter i "Svømmeren". Klara jobber nå i London, men har det ikke helt bra, etter alt det som skjedde i den første boken (altså i "Svømmeren").

Denne boken kan fint leses frittstående, selv om det kan være lurt å ha lest "Svømmeren" på forhånd.
Det tar litt tid å komme inn i selve historien. Men når boken først har vist sitt sanne ansikt, er det liten tvil om at vi har med en pageturner å gjøre, og at det er en bok som er uhyre vanskelig å legge fra seg.

Miljøskildringene er gode, og de varierer fra forskningsinstituttets designpregede kontorer til forstadsbetongens grå håpløshet.

På fengslende vis beskriver forfatteren en forstad som brenner. Aller best er det når han tar for seg den unge Fadi som vakler mellom kriminalitet og radikalisering, og på samme tid er tynget av dårlig samvittighet.
I det hele tatt er karkterskildringene av meget høy klasse. Alle karakterene er så ekte som de kan være. Disse og selve fortellerteknikken gjør at det er et vedvarende driv i den godt konstruerte historien.

Men "Broen" er først og fremst en bok som handler om søken etter frihet, å ikke være bundet fortiden eller sitt opphav. For Klaras del handler det om å komme forbi hendelsene i "Svømmeren", og å ta kontroll over sitt eget liv. For Fadi og Yasmines del, om å frigjøre seg fra forstadens grep, fra mønstre og regler som de har levd med så lenge at disse nærmest har blitt en del av deres identitet.

Som med "Svømmeren" føles denne boken internasjonal og svært aktuell. Villfarne forstadsgutter som blir radikalisert, forsteder hvor biler brenner, samt flyktninger fra Syria, gjør at boken føles tidsriktig. Det er et stort problem at unge mennesker vender tilbake til sine opprinnelsesland som jihadister. Dette er en katastrofe både for den enkelte som tilsynelatende har blitt hjernevasket, men også for samfunnet for øvrig.
Zanders åpenbare kritikk av lobbyister og maktkamp innenfor EU systemet er noe han viderefører fra "Svømmeren". På et vis føles det også noe skummelt: For hvor god kontroll har man egentlig på de ulike lover og regler som vedtas av EU, og som deretter blir implementert i de ulike land. Dette er noe som definitivt berører et EU-land som Sverige, men også oss, her i Norge.

"Broren" er en svært god thriller, som innehar både psykologiske og politiske elementer. Dessuten er den spennende og velskrevet.

"Demonenes sang" av Chris Tvedt

Demonenes sang
Villstjerne-triologien 1
Chris Tvedt
Ungdomsbok, 12 - 16 år
320 sider
Cappelen Damm
2016

Chris Tvedt (f. 1954) er født i Bergen. Tvedt har skrevet en rekke krimbøker for voksne, og i 2010 vant han Rivertonprisen for "Dødens sirkel". "Demonenes sang" er første bok i Villstjerne-triologien og Tvedts debut som barnebokforfatter.

"Demonenes sang" er første bok i Villstjerne-triologien. Andre bok utkommer i 2017.

Handlingen tar til i Oslo, året er 1936.

For den tretten år gamle gutten Thorgil, er det den nest siste dagen før sommerferien.

Det blir godt med en sommerferie, og ikke minst en forandring. Thorgil plages nemlig av sin egen høyde. Han er kort,

faktisk mindre enn i de andre i klassen, og han hater det. Thorgil føler at alle erter ham for det, men det er egentlig ikke sant. Det er som regel bare Ken og Ronny som gjør det, men de erter ham til gjengjeld så ofte de kan. I tillegg plager de ham. Om vinteren dypper de ham i snø. Om høsten dypper de ham i søle. Om sommeren, slik som nå, er det ingen ting å dyppe ham i, så da slår, kniper eller lugger de.

Thorgil er lei av ertingen, de tåpelige kommentarene og aller mest lei av julingen etterpå. Og han er trøtt av å komme hjem til moren sin med ødelagte klær eller dryppende neseblod og fortelle henne at det var et uhell, eller at han har spilt fotball og blitt taklet, eller at han har snublet i en trapp.

Det ville hjulpet hvis Thorgil hadde venner. Noen som stilte opp for ham, som han kunne være med hjem etter skoletid, eller bare henge med i skolegården. Han har Albert, så klart, men Albert sitter i rullestol og kan ikke hjelpe. Dessuten er han sjelden på skolen. Ikke mye hjelp å få der, mot bøller eller plageånder.

Eller en far. Det hadde vært aller best. En far som kunne vært der og ordnet opp når han trengte det. Da Thorgil var liten, hadde han drømt om at faren skulle dukke opp, bare stå der på trappen en dag og holde rundt ham og moren og si at han var kommet hjem. Etter hvert som han ble eldre, hadde han innsett at det aldri ville skje. Alt moren hadde fortalt ham, var at faren kom fra et land langt borte, at hun hadde kjent ham en kort stund, og at han hadde forlatt henne før Thorgil ble født.

Men denne dagen, den nest siste dagen før sommerferien, er ikke av det ordinære slaget. For da han kommer hjem fra skolen, har moren besøk av to underlige små menn. De kaller seg for Balto og Timor. Ikke bare er de små, omtrent på Thorgils størrelse, men de er også kledd helt likt, i stripete grå bukser og mørke jakker.

Etter at de to mennene har dratt, får Thorgil vite at de har kommet helt fra Sentral-Asia. Og de hadde med seg bud fra faren, som han ikke trodde eksisterte lenger, om at han trengte Thorgil, og at Thorgil derfor måtte reise til ham.

Han får også rede på at moren har holdt tilbake viktig informasjon om faren. Han hadde nemlig, siden Thorgils fødsel, forsørget dem, gitt dem penger til å bo i eget hus, og til mat og klær, slik at moren ikke hadde behøvd å jobbe. Til gjengjeld hadde hun lovet faren én ting: At når tiden var omme, noe den tydeligvis var nå, skulle hun sende Thorgil til sin far.

Faren bor i Tien Shan, i indre Asia, nord for Himalaya.

Moren skal ikke være med dit, men Baltor og Timor skal føre han til faren. Det var derfor de hadde kommet til Oslo.

Én uke senere, bærer det avsted fra Oslo kai, i en liten og temmelig rusten lastebåt. Skipet heter M/S Kuling og er et lasteskip som går i trampfart i Østersjøen, Kattegat og Skagerak. Av og til tar det med seg noen passasjerer hvis det faller seg slik.

Etter at de har nådd den tyske kysten, tar den lange ferden mot Tien Shan dem til den tyske hovedstaden Berlin, og videre defra med tog østover, gjennom Russland. Ved den kinesiske grensen, tar de fatt på den lange vandringen bort over slettene og opp i de enorme fjellene mot Tien Shan. Det eneste Thorgil får vite om faren underveis, er at han heter Thorkan.

Det blir ingen enkel reise. Både krig og uro truer, og ikke alle ønsker at han skal komme trygt frem.

På kartet ser landet Tien Shan nærmest ut til å være en del av Sovjetunionen. Men det er et selvstendig lite land, og det har en stolt befolkning.

I Tien Shans ville fjell møter Thorgil mye som han trodde bare hørte til i eventyrenes verden.

Noe er vidunderlig. Noe er farlig. Og noe finnes ikke engang i eventyrene.

"Demonenes sang" er en underholdende, spennende og velskrevet barneboksdebut fra krimforfatter Chris Tvedt.

Tvedt forteller en medrivende historie, som fenger fra første side. Handlingsforløpet har en stigende spenningskurve, og rommer både humor og spenning.

Tien Shans befolkning er en stolt slekt av dverger, der Thorgil er arving til tronen (faren er nemlig dvergekonge). Men ondskapen truer landet, for dypt i fjellet står det en port som leder til en annen verden, hvor de onde munkene bor. For å sikre seg at denne porten skulle forbli stengt og lukket, inngikk Aleksander den store og Dharkhan (daværende konge av Tien Shan) i år 326 f. Kr., en avtale om at dvergene skulle vokte den. Aleksander var overbevist om at dvergenes djervhet og Tien Shans utilgjengelighet ville gjøre at porten var trygg for all fremtid. Men nå er porten i ferd med å gi etter. Det er nemlig noe som prøver å komme gjennom fra den andre siden. En gammel profeti forteller at Thorgil er den eneste som kan redde Tien Shan fra undergangen. Kampen mellom det gode og det onde står dermed i fokus, samtidig som mot, vennskap, troskap, offer og kjærlighet fremholdes som idealer.

Språket i boken er klart og lett tilgjengelig. Tvedt formidler et levende og godt beskrevet bilde av karakterene (som bl.a. er spekket med eventyrlige skikkelser som dverger, yetier og onde munker) og miljøene de befinner seg i.

Jeg synes kanskje, at slutten kommer litt brått, men i og med at dette er seriens første bok, er det naturlig at noe holdes tilbake før de neste to utgivelsene. Det endrer likevel ikke ved det svært positive inntrykket av "Demonenes sang", hvor Tvedt så definitivt lykkes med å transformere sin store kjærlighet og kjennskap til krimsjangeren om til en underholdende og lettlest spenningsbok for barn.

Boken er ment for barn og ungdom i alderen 12 - 16 år, men bør også appellere til eldre lesere.
En klar anbefaling herfra.

tirsdag 19. april 2016

"En annen dag" av David Levithan

En annen dag
David Levithan
Ungdomsbok
384 sider
Oversatt av Tonje Røed
Gyldendal Norsk Forlag
2016

David Levithan (f. 1972) er en kritikerrost og prisbelønt amerikansk forfatter. Han har skrevet flere romaner for ungdom; blant annet "Boy meets boy", "Nick and Norah's Infinite Playlist" og "The Lover's Dictionary". I 2009 skrev han den internasjonale suksessen "Will Grayson, Will Grayson" (på norsk 2015) sammen med John Green. Levithan og Green regnes i dag som to av USAs mest innflytelsesrike og betydningsfulle ungdomsbokforfattere.

"En annen dag" er den frittstående oppfølgeren til Levithans bestselgende roman "Hver dag".

Boken handler om Rhiannon, en 16 år gammel high school-jente som har innfunnet seg med det faktumet at hver dag av livet ikke er mer spennende enn den foregående dagen. Hun har et elsk-hat-forhold til sin bekymringsfulle og humørsyke kjæreste, Justin. Han gir henne både lykke og frustrasjon. Hun har til og med laget seg regler å leve etter: Ikke vær klengete. Ikke gjør ham sint. Ikke tro at noe kan bli bedre. Likevel ønsker hun seg en fremtid sammen med ham. Men

Justin behandler henne sjeldent slik hun fortjener, og gir aldri uttrykk for hva han tenker og føler om fremtiden.

"Jeg elsker en som er redd for framtiden. Og jeg er en tosk som hele tiden tar det opp."

Men én dag, virker Justin annerledes. Han er mer oppmerksom, romantisk og spontan, og de to tilbringer en perfekt dag sammen. En slik dag som Rhiannon alltid har drømt om.
Men neste morgen, er alt tilbake i normal modusen, hvor Justin er både mutt og argumenterende. Men verre er det at han ikke har noen reelle minner fra dagen i forveien, og hvorfor denne gjorde Rhiannon så glad.

Forvirret, lei seg og desperat etter å få oppleve det samme igjen, begynner Rhiannon å tvile på alt. Dessuten blir hun bare enda mer klar over hvor fraværende denne type lykke har vært fra hennes liv på  jevnlig basis.

Hun kan ikke begripe hvorfor Justin opptrer slik han gjør, og hvorfor han ikke kan huske gårsdagen.

Men én dag, møter hun en fremmed som forklarer sannheten; en sannhet som virker helt usannsynlig - men desto mer Rhiannon tenker på den, desto mer ønsker hun å tro på den. Og det verste med det hele, er at hun vil den skal være sann. Men det er bare toppen av isfjellet...

"Man føler seg aldri så dum som når man ønsker at noe fint skal være sant."

"En annen dag" er en interessant, tankevekkende og underholdende ungdomsbok, men en bok som krever at leseren beveger seg litt utenfor rammene.

Boken fremkaller en rekke følelser, og så mye å grunne over, at det ikke spiller noen rolle hvor usannsynlig plottet er. Jeg falt i hvert fall pladask for det.

Levithan skriver godt, og demonstrerer sin enorme hengivenhet, både for karakterene og den verdenen han har skapt for dem.

Historien er svært original og innehar akkurat den rette mengden av både følelser og spenning.

Det er en historie om kjærlighet, at hver dag er en gave, at hvert et menneske betyr noe og at et smil til en annen person, kan utgjøre en forskjell.

"En annen dag" bør i høyeste grad appellere til sin målgruppe. Boken tok uansett meg med på litt av en reise, hvis jeg kan si det slik.

Anbefales!

søndag 17. april 2016

"Kvinnen på Wildfell Hall" av Anne Brontë

Kvinnen på Wildfell Hall
Anne Brontë
Roman
623 sider
Oversatt og med etterord av Peter Fjågesund
Bokvennen
2016

Anne Brontë (1820-49) var prestedatter fra Yorkshire, og søster til Charlotte og Emily Brontë. Før hun døde av tuberkulose bare 29 år gammel, rakk hun å publisere to romaner, "Agnes Gray" (1847) og "Kvinnen på Wildfell Hall" (1848). Sistnevnte ble umiddelbart en salgssuksess. Men siden havnet den i litteraturhistoriens bakevje, mye på grunn av forfatterens egen søster, Charlotte.

I den britiske litteraturhistorien står Charlotte, Emily og Anne Brontë i et helt spesielt lys. Ingen annen litterær familie kan oppvise maken til disse nesten skremmende talentfulle søstrene, som til sammen i sine særdeles korte karrierer produserte bare syv romaner. Tre søstre og syv romaner: det er nesten som hentet ut fra eventyrene.

"Kvinnen på Wildfell Hall" forteller en historie fra begynnelsen av 1800-tallet om en kvinnes flukt fra sitt håpløse ekteskap med en drukkenbolt.

Den alvorlige og trofaste Helen Graham gifter seg med den sjarmerende drankeren Arthur Huntingdon, men flykter med sin sønn fra det ulykksalige ekteskapet når utskeielsene går for langt. I eksil, hvor hun later som å være en enke, møter hun Gilbert Markham, som vinner hennes tillit nok til å få lov til å lese hennes dagbok, som danner hoveddelen av boken. Resten fortelles av Gilbert, som lider av alle forelskelsens kvaler, inntil Helen virkelig blir enke og de kan få hverandre til slutt.

"Kvinnen på Wildfell Hall" er en roman om mishandlede kvinner, psykisk vold, skadde barn og moralsk oppløsning, og den fremstiller disse temaene med en nådeløst moderne og nærgående sosialrealisme, innrammet av et miljø preget av både romantiske og viktorianske elementer.

Boken berører tematikk som kjærlighet, tap, forsoning og tilgivelse. Den er karakterdrevet, og innehar en formidabel detaljrikdom.

Den gripende historien fortelles med stor grundighet og en meget utførlig dialog. Den er lang og krevende, men også frisk, livlig og ikke uten humor. Selv de psykologiske problemstillingene er dagsaktuelle, selv om boken er fra 1848.

Et kjennetegn ved en tekst av litterær kvalitet er at den kan leses på flere nivåer. "Kvinnen på Wildfell Hall" er utvilsomt et skarpt innlegg i en debatt om grunnleggende strukturer i samfunnet. Men den handler også om enkeltmennesker, og de små spenningene og episodene mellom dem.

Implisitt i boken ligger også en middelklassekritikk av et klassesystem som er i ferd med å råtne opp innenfra. Dermed er det kanskje heller ikke tilfeldig at den kom ut i det store revolusjonsåret 1848.

Hovedpersonen Helen er menneskelig og mangelfull, men rolig og bestemt. For enhver kvinne fra en hvilken som helst tidsalder, inkludert vår egen, kan det å flykte fra en voldelig ektemann være svært så vanskelig. For en kvinne på 1800-tallet, var det å forlate en overgriper nesten umulig, med mindre hun også var villig til å forlate sitt barn, som Helen ikke var villig til å gjøre. Men Helen er på langt nær noen helgen. Hun gifter seg dumt, hun er belærende, hun blir bitter og aggressiv (på en passiv måte). Likevel står hun hardt opp for seg selv, beskytter sin sønn, hjelper vennene sine, og er tro mot sine egne idealer.

"Kvinnen på Wildfell Hall" er langt fra noen enkel eller stereotyp beretning; fortellerteknisk er den avansert og komplisert. For det første har forfatteren skapt en rammefortelling, som sørger for at hele romanen har form av et brev, ført i pennen av Gilbert Markham, til hans svoger Jack Halford. Dette brevet er på siste side datert 10. juni 1847. Kapittel 1 tar oss imidlertid med tilbake til høsten 1827, der handlingen begynner med nyheten om at en fremmed kvinne, Mrs. Graham, har flyttet inn i nabolaget. Innenfor denne brevfortellingen overtar så i kapittel 16 Mrs. Graham (dvs. Helen Huntingdons) dagbok, som hun lar Markham få lese. Dagboken begynner i 1821 og går frem, i kapittel 44, til november 1827. Fra kapittel 45 føres så leseren tilbake til Markhams brev, som går frem til bokens slutt, men ispedd en rekke brev fra Helen til hennes bror, Frederick Lawrence. Romanen har altså form av et brev som inneholder både en dagbok og andre brev, og den dekker til sammen 26 år.
Forfatterens valg av fortellerteknikk gir også romanen to hovedstemmer - en mannlig og en kvinnelig, hvilket ikke gjør lesingen enklere.

"Kvinnen på Wildfell Hall" er også full av bibelsitater. Romanen er slik et godt eksempel på den naturlige, for ikke å si selvfølgelige, bibelkunnskapen som for mange var vanlig på 1800-tallet, og som Anne Brontë, som prestedatter, kanskje besatt i enda rikere monn enn flertallet av sine samtidige.

Anne Brontë har skapt en roman som vil kverne omkring i leserens tanker, og vekke behov for å vende tilbake til teksten, og stille nye spørsmål om hva den milde, sarte og hardtslående lille kvinnen kan ha ment, der hun satt, med bare måneder igjen å leve.

Det er en innsiktsfull bok som gir en levende illustrasjon av livet under den første halvdel av 1800-tallet og forskjellsbehandlingen av kvinner i et mannsdominert  samfunn. Siden den regnes for å være en av de virkelig første feministiske romanene, har "Kvinnen på Wildfell Hall" sikret Anne Brontë et litterært omdømme, som hun mesterlig har benyttet et mangefasettert plot og en særdeles elskverdig heltinne i, og på samme tid utfordret de rådende sosiale- og juridiske strukturer i Victoria-tidens etablerte normer.

Boken er på beste vis ivaretatt av oversetteren Peter Fjågesund. For ikke bare er "Kvinnen på Wildfell Hall" lagt til en annen tid; den er nødvendigvis også skrevet i et språk som reflekterer og hører hjemme i den tiden den ble skrevet. Begge disse hensynene skal ivaretas, samtidig som oversettelsen også må gis en språkdrakt som dagens lesere langt på vei gjenkjenner som sin egen. En roman fra 1848 kan derfor ikke oversettes til et norsk slik det ville ha vært skrevet på samme tid.

Romanen har sine svakheter, men er likevel en meget dristig og kraftfull bok. Anne Brontë var bare 28 år gammel da hun skrev den, og jeg synes det er trist at vi aldri får vite hva hun ville ha skrevet etter denne, dersom hun hadde levd videre.

"Kvinnen på Wildfell Hall" er utvilsomt en fascinerende bok, men kanskje mer fra et historisk perspektiv, enn et rent fortellermessig.

Jeg vil uansett anbefale "Kvinnen på Wildfell Hall", men ikke forvent en bok som det er enkelt å komme gjennom. Den besitter nemlig så mange vendinger og overraskelser, at du må tenke nøye over det du leser, slik at du til det fulle kan nyte og fordøye dens budskap.

fredag 15. april 2016

"Fioler i mars" av Sarah Jio

Fioler i mars
Sarah Jio
Roman
320 sider
Oversatt av Mari Johanne Müller
Cappelen Damm
2016

Sarah Jio har skrevet syv romaner som alle er blitt bestselgere i USA. Bøkene hennes utgis i 27 land. "Fioler i mars" er hennes debutroman og den femte boken på norsk, etter "God natt, June", "Morgengry", "Frost i mai" og "Huset på stranden". Sarah Jio bor i Seattle sammen med sine tre små sønner.

Da Emily Wilson var i tyveårene, lå verden for hennes føtter. Hun hadde skrevet en bestselger, hun var gift med drømmemannen og det var ingenting som tydet på at ikke lykken skulle vare.

Nå, ti år etter, har Emilys ekteskap gått i oppløsning. Men hun viser få tegn på hverken sinne eller sorg. Faktisk er bestevenninnen bekymret over at Emily undertrykker følelsene sine, og tilsynelatende ikke klarer å takle skilsmissen.
Som romanforfatter, med midlertidig skrivesperre, har Emily ingen fast jobb som holder henne hjemme. Hun trenger opplagt en forandring, og takker derfor ja da grandtanten, Bee, inviterer henne til å tilbringe hele mars måned på

Bainbridge Island, i Washington.

Emily lengter etter å slappe av ved sjøen, samtidig som hun kan drive research til sin nye roman.

Mens hun er der, treffer hun en gammel kjæreste fra ungdomstiden, samt en litt mystisk, men kjekk nabo. Men enda mer uimotståelig, er den røde dagboken fra 1943, som hun finner hjemme hos tanten.

Er det tanten som prøver å lure Emily, eller er dette virkelig dagboken til en kvinne med navn Esther? Og i så fall, hva skjedde med henne? Og hva har dette med uvennskapet mellom tanten og Emilys mor å gjøre?

"Fioler i mars" er en nydelig bok, og en page-turner som byr på innbydende karakterer, en forlokkende historie og nydelige omgivelser.

Det er åpenbart at Jio elsker sine karakterer høyt. Og hennes forkjærlighet for dem, gjør dem besnærende for leseren.

Hovedpersonen Emily, og de sekundære karakterene er varme og gjenkjennelige.

Det er heller ikke vanskelig å føle empati for Emily som prøver å finne fotfeste etter en vanskelig tid.

Tante Bee er for øvrig en interessant karakter, med all sin motvilje til å diskutere fortiden, sidestilt med et sterkt behov for å ha familien i nærheten.

De fleste birolleinnhaverne, inklusive Bees beste venn, har hemmeligheter som er knyttet til det som skjedde på øya i 1943. Hemmeligheter de insisterer at Emily må avdekke uten deres hjelp.

Miljøbeskrivelsene i boken er meget gode, og Jio får sine lesere til å føle at de er på Bainbridge Island. At de går barbente på stranden, mens de stikker tærne i den varme sanden. Selv om jeg aldri har hørt om denne øya, kan jeg se den tydelig for meg ved hjelp av Jios frodige beskrivelser. Hun skaper nemlig en herlig følelse av stedet, som sammen med en noe eksentrisk, men elskverdig forsamling av karakterer, gjør denne boken umåtelig tiltrekkende.

Dessuten håndteres bokens to parallelle historier på ypperlig vis. Jio har en avgjørende evne til å forstå nøyaktig når skiftene mellom dem skal finne sted og hvor mye som skal avsløres av gangen. Som resultat, holdes spenningen konstant oppe. Når historien fra fortiden begynner å ta sin form, synes det klart hvor den nåtidige historien vil gå, men Jio har både vendinger og overraskelser på lur, før den når sitt mål. Underveis blir vi lesere også minnet på hvor mye av nåtiden som har blitt formet av fortiden.

"Fioler i mars" forteller en vakker og velskrevet historie om forsoning, håp og å finne mot til å starte på nytt. Anbefales på det varmeste!

torsdag 14. april 2016

"Everest" av Odd Harald Hauge

Everest
Odd Harald Hauge
Thriller
311 sider
Kagge Forlag
2016

Odd Harald Hauge (f. 1956) er forfatter og journalist og har skrevet en rekke bøker, både skjønnlitteratur og sakprosa. I 2007 klatret han Mount Everest.
Hans siste bøker på Kagge Forlag er "Visst faen er det personlig. Orkla - selskap og slagmark i mer enn 100 år" og romanen "Paranoia".

"Everest" er en thriller om hva som driver mennesker til ekstreme handlinger, hvor ære og berømmelse blir viktigere enn å leve.

Martin Moltzau, er så vidt over førti år gammel, men allerede en verdenskjent eventyrer. To ganger, for ekspedisjoner hhv. til Nordpolen og Sydpolen, har han blitt kåret til Explorer of the Year. Sponsoren hans har vært Audi-konsernet i Ingolstadt, Tyskland.

Han burde ha vært stolt. Problemet er bare at det er tre år siden den forrige bragden. Tre år siden han sto på Sydpolen med Audi-flagget hevet over hodet. Siden den gang, har han holdt en rekke foredrag, men ellers forsøkt å leve et normalt liv. Det første var sentralt for Audi, det siste antok han kunne være en bekymring for dem.

Nå ønsker han å følge ekvator jorden rundt, fra øst mot vest. Martin har beregnet at det vil ta ham omtrentlig fire år, delt opp i etapper, å fullføre denne strekningen.

Ledelsen i Audi er innstilt på å fornye sponsoravtalen med fem nye år, men er ikke villig til å la Martin bruke fire år på å følge ekvatorlinjen. Det de derimot trenger, er en rask triumf, for å vise at Martin fortsatt er å regne med. Derfor ber de han i stedet komme opp med en ekspedisjon som kan gjennomføres i løpet av det nærmeste året.

Ved en tilfeldighet, ja nærmest i en bisetning, nevner Martin at han kan slenge oppom Mount Everest, få plantet Audi-flagget der. Egentlig er det et tåpelig eksempel på noe han i alle fall ikke skal gjøre.

Men ut fra ledelsens ansikter å bedømme, er han alene om å mene at denne ideen er tåpelig. De mener at det tvert imot er en glimrende idé som vil passe usedvanlig godt med hans image.

Men Martin kan nesten ikke tro det han hører. Han er nemlig ingen fjellklatrer.

Likevel kan han ikke la være å tenke på at en kampanje med han, etter å ha erobret både Sydpolen, Nordpolen og Everest, definitivt vil ha en folkelig appell. Dermed lar han seg overtale til å bestige Mount Everest.

Martin kjøper seg inn på en kommersiell ekspedisjon ledet av den britiske klatrelegenden Sir Richard Lawrence. Og dermed bærer det av sted til Katmandu i Nepal.

Foruten ham selv og Sir Richard, er det bare tre andre i gruppen: Fjellføreren Celine fra gården Blanc, oppe i åssiden vest for Chamonix i Frankrike. Metrologen Manuela fra Italia og finansmannen Mark Simmons fra New York. Med seg har de Dawa Chiri Sherpa; verdens beste sherpa og fjellklatrer, og ekspedisjonens viktigste mann.

Ekspedisjonen preges av mistenksomhet og dårlig samhold fra første stund. Samtidig som gruppen kjemper seg opp mot jordens høyeste punkt, blir livsfarlige løgner og halvsannheter avslørt.
På 8000 meters høyde entrer de dødssonen, og kroppen stenger av funksjon etter funksjon for å spare oksygen. Klokken tikker, og selv en liten feilvurdering blir skjenesvanger.

"Everest" byr på storslagen underholdning. Historien er uforutsigbar, og spennende fra første til siste side.

Språket flyter lett og godt, sidene flyr nærmest avgårde. Det synes klart at Hauge har greie på det han formidler, for dette kunne han ikke ha funnet på uten inngående kjennskap til fjellet Mount Everest.

Å bestige verdens tak er en langstrakt prosess, hvor man gradvis tilvenner seg den tynnere luften i løpet av en to måneders periode.

Og det er spennende å følge Moltzaus personlige opplevelser under dette oppholdet i Himalaya. Samtidig observerer han de andre i gruppen, deres styrker og svakheter, og dynamikken internt.

Å bevege seg på grensen av det menneskelig mulige i et miljø der feilmarginen er eksepsjonell lav, krever det beste av samtlige. Et krav som kan være vanskelig å oppfylle, spesielt når det er store pengesummer, personlige ambisjoner og sterke personligheter involvert.

Boken gir et meget godt innblikk i konsekvensene ved å bevege seg i miljøer, hvor mennesket ikke er ment å skulle være. Samtidig viser den at et ekstremt miljø, også kan få frem det beste i mennesker. Hvordan man evner å finne et unikt overlevelsesinstinkt, vise hjelpsomhet i kritiske situasjoner og samarbeide på tvers av interesser.

Rasfare, lite oksygen, balansegang på knivskarpe egger, og å henge i tau over svimlende stup, er blant utfordringene gruppen må forholde seg til.

Alt er detaljert beskrevet: Utmattelsen, angsten, kvalmen, luktene, stormene på fjellet, og ikke minst selve klatringen.

På et vis bevares spenningen, og man kan nesten merke den isende kulden. Samtidig undres man over menneskets vilje til å overvinne utmattelse og frykt.

Selv om beskrivelsen av gruppens ferd mot toppen er uhyggelig spennende, er det den psykologiske beskrivelsen av forholdet mellom deltakerne, som alle har sine egne grunner til å måle krefter med denne umenneskelige utfordringen, som er kjernen i boken.

"Gjøre seg virkelig" av Liselotte Steinwender

Gjøre seg virkelig
Liselotte Steinwender
Roman
304 sider
Epos Forlag
2015

Liselotte Steinwender (f. 1965) bor i Sandefjord. "Gjøre seg virkelig" er hennes debutroman.

"Gjøre seg virkelig" utspiller seg i ungdomsmiljøet i en norsk småby på 80-tallet, og er en bok om ungdom, spiseforstyrrelser og det å bli sett.

Boken tegner et psykologisk portrett av hvordan en umiddelbart velfungerende jente rammes av en spiseforstyrrelse.

Det er høst, og gymnas-jenta Vera har to hovedprosjekter i livet sitt: Å vinne Davids kjærlighet og å bli tynn. Vi blir hurtig klar over at hun lider av en begynnende spiseforstyrrelse. Hun er ikke fornøyd med kroppen sin, som hun mener bærer farens preg med en kraftigere benbygging enn morens. Ansiktet derimot, synes hun er bra. Til og med David har bemerket de høye kinnbena hennes, og sagt at de gir henne et slavisk preg. For Vera lyder slavisk,

elegant og magert.

Vi får også et innblikk i Veras tankeverden som tidvis er preget av angst, sorg, dårlig samvittighet og fortielser. Dessuten er ubehag og avsky noen av de følelsene hun kommer i kontakt med.

Men hun har en sterk vilje og egen evne til å omskrive og regissere tilværelsen til å bli det hun ønsker. Selv om alt taler i mot og ingenting går hennes vei, gir hun seg ikke.

Vera bruker og misbruker andre mennesker og seg selv for å oppnå det hun vil. Dette får konsekvenser som er helt utenfor hennes kontroll.

"Gjøre seg virkelig" er en overbevisende og godt fortalt bok om et vanskelig tema, og om hvor ensom man kan føle seg midt i en tabubelagt sykdom.

Jeg synes Liselotte Steinwender er god til å skildre et ungdomsmiljø uten den alt for store dramatikken. Hun forteller en troverdig historie, og hennes persongalleri er meget autentisk. Jeg tror at mange lesere vil kunne gjenkjenne en del av bokens situasjoner, i både seg selv og hos andre. Dessuten er tidskoloritten upåklagelig.

Men dette er først og fremst Veras historie, og den fortelles i jeg-form.

Historien viser hvordan det kan være når alt til slutt bare handler om mat, vekt og spising, og gir et godt bilde av hvordan et menneske med en spiseforstyrrelse hele tiden kjemper mot et usynlig monster, som andre ikke kan se eller forstå - særlig ikke, hvis man på overflaten ser glad og sunn ut.

Hovedpersonen Vera stiller høye krav til seg selv, og utad virker hun som én som har styringen på det hele. Hun går på gymnaset, og er tilsynelatende en helt alminnelig jente i slutten av tenårene. Men ikke alt er som det ser ut til å være, og innvendig er Vera i ferd med å gå i oppløsning. Hun hater sin kropp. Og langsomt må Vera erkjenne, at hun har en spiseforstyrrelse, og at den er i ferd med å ta over. Vera har nemlig blitt mer og mer fokusert på at hun ikke vil spise, og at det å være slank er synonymt med lykke.

Det er en så ekte oppriktighet gjennom hele boken, at man nærmest sitter tilbake med en fornemmelse av, at den kunne ha vært en selvbiografi. Det er den sikkert ikke, men la det i dette tilfellet være et kvalitetstegn, at tanken streifer en, for det er i høy grad det den gjør, at man kan føle desperasjonen og det skrekkelige i hele Veras historie.

"Gjøre seg virkelig" er skrevet i et enkelt språk, og det benyttes til stadighet dialoger mellom karakterene. Den er lettlest, til tross for at den forteller en avbalansert, nyansert og følelsesmessig dyp historie.

Boken er velskreven og man sluker den omtrent i et langt åndedrag. Veras barske historie vekker ettertanke og lever hos leseren i lang tid (etter at boken er ferdiglest).

"Gjøre seg virkelig" tegner et rystende og ærlig portrett av hvordan det er å være ung og psykisk sårbar. Det er en modig fortelling og en rørende beskrivelse av det å ikke føle seg god nok. En bok som mange bør lese!

"Norske tenkemåter" av Terje Tvedt

Norske tenkemåter
Terje Tvedt
Sakprosa
284 sider
Aschehoug
2016

Terje Tvedt (f. 1951) er professor ved Institutt for geografi, Universitetet i Bergen og professor i globalhistorie ved Universitetet i Oslo.
Tvedt er mest kjent for sin forskning om vannets geopolitiske og historiske betydning. Han står bak standardverket "A history of Water" i ni bind samt fjernsynsseriene "En reise i vannets historie"  (1997), "En reise i vannets fremtid" (2007) og "Kampen om Nilen" (2014) - kjøpt inn av flere av verdens mest kjente TV-nettverk og vist i rundt 150 land. Hans siste bøker er "Water and Society: Changing Perceptions of Societal and Historical Development" (2016) og - på norsk - "Nilen. Historiens elv" (2012).

Tvedt er også en sentral fortolker av moderne norsk idéhistorie, gjennom bøker som "Bilder av de andre. Om utviklingslandene i bistandsepoken" (1990), "Verdensbilder og selvbilder. En humanitær stormakts intellektuelle historie" (2002) og "Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen" (2003). "Norske tenkemåter" fører

studien av norsk mentalitetshistorie og makt frem til i dag. Terje Tvedt har mottatt flere priser for sine bøker og filmer, deriblant Norges forskningsråds formidlingspris i 2006. Fritt Ord-prisen i 2007 og International Water history Associations pris for fremragende forskning i 2015.

"Norske tenkemåter" er en samling tekster hvor norske verdensbilder og selvbilder, fra årtusenskiftet og frem til 2016, identifiseres og drøftes. Således er boken et viktig bidrag til studiet av Norsk mentalitetshistorie i vår samtid.

Terje Tvedt dokumenterer hvordan fortolkninger av verdensutviklingen er blitt preget av ideer og oppfatninger som mer og mer tydelig fremstår som produkter av en annen tid og av andre internasjonale relasjoner.

En av de få lærdommer historien gir, er at land er tjent med kritiske analyser av sin egen mentalitetshistorie. Dette er ikke minst tilfellet i en brytningstid.

Tvedt forsøker å sette søkelys på vår samtids idéhistorie. Perioden som belyses, startet med at norsk offentlighet prøvde å gjøre verden begripelig etter al-Qaidas angrep på USA i 2001. Året før hadde daværende statsminister Kjell Magne Bondevik i nyttårstalen sagt at Norge vil bli husket som en freds- og solidaritetsnasjon. Hele det offisielle Norge var enig, og mange slo fast at Norge da faktisk var en humanitær stormakt. Den avsluttes femten år senere, da norske soldater uten å bære de blå FN-hjelmene hadde deltatt i fire kriger på det asiatiske og afrikanske kontinentet - i Libya som en av de mest aktive bombenasjonene. Hele det offisielle Norge var enig også i dette tiltaket, og de norske bombene ble rett og slett oppfattet som bomber for Det gode - for demokrati og menneskerettigheter.

De 20 tekstene er skrevet mellom 2002 og 2016, har hovedsakelig stått på trykk i norske aviser, og diskuterer fra ulike vinkler og på forskjellige områder, dominerende norske tenkemåter i nær fortid.

Forfatteren har skrevet en introduksjon til de ulike tekstene for å plassere dem inn i den sammenhengen de ble publisert i, siden mange av dem vakte mye debatt da de kom på trykk og som selv i ettertid er blitt en del av denne idéhistorien.

Til sammen utgjør disse tekstene et bidrag til studiet av moderne norsk mentalitetshistorie. Tvedts hensikt med å samle dem har vært å prøve å skape oversikt og orden i en kaotisk periode i norsk tenknings historie, hvor al-Qaida truer med terrorangrep i Norge og den norske ambassaden brennes av demonstranter i Damaskus, hvor autoritære stater som Kina og Etiopia er de som kan fremvise raskest vekst, hvor Norges nasjonalforsamling insisterer på at den har funnet en helhetlig strategi for utvikling som hele verden er enig i, hvor en tidligere norsk statsminister påstår at han har reddet 80 millioner afrikanere mens norsk offentlighet bare trekker på skuldrene som om dette er dagligdags og naturlig, hvor hele nasjonen stiller seg bak ideen om at det er noen blåmalte bokser med tre hengelåser på som er  Afrikas redning, og hvor de samme norske politikerne insisterer på at det eneste moralske riktige var å bombe Libya og å prioritere å hente flyktninger fra Midtøsten til Norge istedet for å hjelpe dem regionalt.

"Norske tenkemåter" dokumenterer også en tradisjon i tilnærmingen til vanskelige politiske spørsmål hvor komplekse historiske analyser, ifølge Tvedt er blitt erstattet av og redusert til valg mellom enkle moralske posisjoner.

Tekstene i boken er dessuten opptatt av hvordan bestemte utgaver av sinnelagsetikk har produsert bestemte verdensbilder og selvbilder og en særegen kunnskapstradisjon, men søkelyset har først og fremst vært rettet mot konsekvensene av å handle i verden innenfor fortolkningsfiltre man verken forstår makten og begrensningen til eller rekkevidden av. Videre hevder Tvedt at den idéhistoriske tradisjonen som har preget nasjonens danning under det internasjonale gjennombruddet i landets historie, verken har et begrepsapparat eller en analytisk tradisjon som kan hjelpe det politiske lederskapet til å handle klokt og strategisk.

"Norske tenkemåter" avdekker en offentlig samtale om verden og Norges plass i den som, i følge Tvedt selv, i økende grad fremstår som dysfunksjonell. Fremfor å dreie seg om å søke realitetsorienterte, konkrete løsninger på store og kompliserte politiske spørsmål forenkles debattene til overfladiske konkurranser om hvem som er mest solidarisk, tolerant eller villig til å stå opp for verdier. Og viktigst: Store deler av den politiske eliten er preget av tenkemåter som produserer både overilte tiltak og handlingslammelse. Boken identifiserer et nasjonalt tankekors av dimensjoner: Verden kommer tettere og tettere på Norge, men herskende verdensbilder og selvbilder gjør den mer og mer ubegripelig.

De verdensbildene og selvbildene som ble utviklet og etter hvert dominerende i løpet av 1960- og 1970-årene, har lenge vært under press. De fikk en tvist i 1990-årene da den politiske eliten i fullt alvor trodde den ledet en humanitær stormakt, med de konsekvenser det fikk for dens syn på verden og seg selv. Og de ble alvorlig rystet 11. september 2001, da al-Qaida demonstrerte at det fantes sterke politiske bevegelser med verdier og moral som norsk offentlighet ikke hadde tradisjon for å forstå. Det som står på spill, er om den nasjonale selvrefleksjon og revurdering av etablerte tenkemåter som globalhistoriske prosesser nå presser på Norge, vil føre til klarere analyser av verdenspolitikken og mer handlekraft.

Med "Norske tenkemåter", retter Terje Tvedt et kritisk blikk mot en offentlighet og et politisk lederskap, han selv mener mangler en klar plan for å håndtere islamisme, terrorisme, administrere immigrasjon, forsvare demokratiet og bevare velferdsstaten.

Boken er meget interessant, men også høyaktuell.

Tvedts penn er skarp og til tider nådeløs. Han formidler sine poenger og innsikter, på et vis som også vil være forståelig utenfor en akademisk verden.

Boken er slett ikke dårlig skrevet, snarere tvert imot. Språket er velformulert, og påstandene synes gjennomgående å være godt begrunnet, selv om enkelte av dem er diskutable. Mye settes dessuten på spissen. Dette gir noen av tekstene et tabloid preg.
Dessverre er ikke "Norske tenkemåter" en bok som bringer så alt for mange konkrete løsningsforslag til torgs, noe som etter mitt skjønn ville ha vært høyst velkomment.

For øvrig kan bokens 20 tekster leses frittstående (altså uavhengig av hverandre).

Selv om jeg ikke deler samtlige av Tvedts oppfatninger, mener jeg at han, med denne boken, på et modig vis har kastet en brannfakkel inn i en svært viktig pågående debatt.  

onsdag 6. april 2016

"Kjærlighetsfanget" av Björg Thorhallsdottir

Kjærlighetsfanget
Björg Thorhallsdottir
72 sider
Aschehoug
2016

Björg Thorhallsdottir (f. 1974) er en islandsk kunstner, oppvokst i Bærum og sør-øst Asia. Kunstnerisk utdannelse har hun fra Barcelona og Tolouse. Hun har vært bosatt i Cannes 2002-2005 og flyttet tilbake til Norge i 2005. Björg blir ansett som en av Norges fremste grafikere. Hun har hatt mer enn 40 separatutstillinger i inn- og utland. Hun har utsmykket kirker, kontorer og offentlige bygg i hele Europa. I tillegg til sine grafiske arbeider skriver hun også gledessprengende bøker.

Hva er kjærlighet - og ikke minst, hva gjør den med oss? "Kjærlighetsfanget" er en liten bok om kjærlighet i tekst og bilder. Billedkunstneren Bjørg Thorhallsdottir har satt ord til sine egne illustrasjoner og laget en nydelig liten bok som varmer.

Dette er en flott bok, og kjærestegave, for alle de som tror på kjærligheten og ønsker at den vedvarer.

Det er også en livs- og kjærlighetsbekreftende bok som vitner om at kjærligheten ikke er så håpløs.

"Kjærlighetsfanget" handler om de brusende, store, små, eller fargerike følelser. Dette er boken om kjærligheten.

Diktene er fine og maleriske med en poetisk ynde. Hvert dikt kan leses og forstås som et enkeltstående dikt.

Reflekter over kjærligheten med "Kjærlighetsfanget"; Den kan ta deg med på en dannelsesreise, og involvere deg i betraktninger om alt det som betyr noe.

"Kjærlighetsfanget" er en bok som taler til hjertet.

For mer informasjon, kan du gå inn på:
www.bjorgt.no


 
Andre bøker av Björg Thorhallsdottir som jeg har anmeldt:

søndag 3. april 2016

"Man dør litt hver dag" av Arne Svingen

Man dør litt hver dag
Arne Svingen
Ungdomsbok
224 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2016

Arne Svingen (f. 1967) er en av våre mest populære forfattere, med en lang rekke utgivelser bak seg. Hans produksjon spenner fra lettlest for barn til barne- og ungdomsromaner, og han har også skrevet flere voksenromaner.

Arne Svingen har i flere år jobbet med å bedre lesingen blant barn og unge, med særlig fokus på gutters lesing. Han er en av de forfatterne som har turnert mest på skoler og biblioteker.

Arne Svingen debuterte i 1999 med voksenromanen "Handlingens mann" og den første barneboken om Hubert: "Flekken". Siden har bøkene kommet tett: blant annet ytterligere sju Hubert-bøker, som er oversatt til tysk, svensk, ungarsk, dansk og italiensk. Hubert har også blitt tegnefilm. Frank Mosvold og Kool Produktion har laget hele 26 timinutters episoder om den uheldige gutten. Bøkene ble først illustrert av Øistein Sjølie, og er senere illustrert av Eivind Gulliksen.

I 2003 kom første bok i serien om Bendik og monsteret med illustrasjoner av Jens Kristensen. Den første av bøkene om Bendik er blitt animasjonsfilm. Det er Frank Mosvold og Kool Produktion som står bak denne også.

I 2012 startet han barnebokserien Svingens mørke verden.

Svingen har skrevet mange populære bøker for eldre barn. Både "Tause skrik" og "De tøffeste gutta" har kommet i en rekke opplag og fått priser der ungene selv har stemt fram vinneren.
"De tøffeste gutta" gikk til filmen i 2013. 50 000 så den på kino, før den ble utgitt på DVD. Nå har Moskus film tatt opsjon på "Sangen om en brukket nese", og jobber med å lage film av historien.

Han har også et sterkt forfatterskap for ungdom bak seg. "Sommeren vi kledde oss nakne" som han skrev sammen med Helene Uri er kommet i flere utgaver og opplag. Sammen skrev de også den kritikerroste romanen "Din vakre jævel", som ble nominert til Uprisen 2013. For "Svart elfenben", som utkom på Cappelen, fikk han Brageprisen. Han har også utgitt musikkbransjeromanen "Karisma" og den flerkulturelle kollektivromanen "Frosten kom tidlig" for denne aldersgruppen. I tillegg har han skrevet flere voksenromaner, hørespill for NRK og tegneserieromaner.

"Man dør litt hver dag" er en ny ungdomsthriller fra Arne Svingen.

Det er høst, og vi befinner oss i Oslo.

Aksel har nettopp begynt på videregående. Han har ambisjoner om en rolig helg hjemme, mens foreldrene er bortreist på en av sine evinnelige langhelger. Aksel er enebarn, noe som betyr at han må tilbringe helgen alene.

Han har blitt kjent med flere i den nye klassen, men aldri gjort noe sammen med de etter skoletid. Etter tiende klasse gikk den tildigere kameratgjengen i oppløsning, og de to bestekameratene hans, Henrik og Steinar, har i løpet av sommeren flyttet til henholdsvis Berlin og Trondheim.

Kort tid etter at Aksel har kommet hjem fra skolen, står det en fremmed mann på kjøkkenet og peker på ham med en revolver. Det er kun tilfeldighetene som råder, når han i siste liten klarer å komme seg unna. Med den ukjente mannen hakk i hæl må han finne ut av hva som egentlig foregår. Han har da ingen fiender?

Det tar ikke lang tid før han får rede på at Henrik og Steinar har blitt tatt livet av.

Når Aksel begynner å tenke seg om, kommer han på en hendelse fra sommeren. Kan dette være årsaken til at de to kameratene hans nå er døde, og han selv blitt forsøkt drept?

På en annen kant av landet, sitter Siri og leser i dagboken til søsteren som har forsvunnet.

Det skal vise seg at hennes historie har en sammenheng med Aksels historie.

Arne Svingen har med "Man dør litt hver dag", i høyeste grad klart å skrive en thriller som passer for ungdom.

Boken besitter nemlig de helt riktige faktorene som skal til for å fange leseren: Forfatteren skriver fengende på ungdommens eget språk. Det er rivende spenning fra første til aller siste side. Og det er en svært god bok, som ikke bare er spennende, men likeså underholdende.

Karakterbeskrivelsene er levende og fremfor alt gjenkjennelige, enten man er ung eller voksen.
Jeg mener at Svingen har en egen evne til å skape gode personkarakteristikker.

Jeg lot meg i hvert fall gripe umiddelbart, og likte både historien og karakterene med en gang.

Jeg leste boken i ett strekk, og ble svært godt underholdt, hele veien gjennom.
Dessuten ble det sentrale i plottet holdt godt skjult og tittet først frem mot slutten, og var derfor på ingen måte gjennomskuelig.

Med denne actionfylte spenningsromanen for ungdom, som også jeg leste med stor fornøyelse, beveger Arne Svingen seg nok en gang langs nye stier i sitt forfatterskap.