lørdag 10. juli 2021

"Gutten fra Napoli" av Viola Ardone

Gutten fra Napoli
Viola Ardone 
Roman
272 sider
Oversatt fra italiensk av Kristin Gjerpe
Gyldendal Norsk Forlag
2021

Viola Ardone er født i Napoli i 1974. Hun er latin- og italiensklærer og er utdannet innen litteratur. "Gutten fra Napoli" (Il treno dei bambini, 2019) er hennes tredje bok og hennes internasjonale gjennombrudd.

"Gutten fra Napoli" forteller om en kritisk periode i Italias historie, en tid da nøden fikk fram det mest hjelpsomme i et hardt presset folk. Samtidig er det en hjertevarm fortelling om tilknytning, identitet og familie, som også stiller spørsmålet: Hvor langt kan og bør man strekke seg for sine egne?

Boken er solgt i over 200 000 eksemplarer i Italia og er under oversettelse i 30 land.

1946. Den andre verdenskrig er over, men på ingen måte glemt. Italia var på den tapende siden, og befolkningen i landet er fortsatt splittet. 

I et av Napolis fattigste kvarterer, det spanske kvarteret, bor den syv år gamle Amerigo Speranza alene med sin ordknappe og lukkede mor. Den syv år eldre broren Luigi er død, og faren har dratt til Amerika for å bli rik. 

De lever et kummerlig liv, men får hverdagen til å gå rundt ved hjelp av diverse strøjobber. Amerigo har aldri hatt egne sko, han går i andres og de gjør alltid vondt. Han samler inn gamle filler som han tar med seg hjem der moren vasker dem og syr dem om slik at Capa 'e fierro, "Jernhodet", som har en bod på Piazza Mercato kan selge dem til noen som er enda fattigere enn dem selv. Amerigo er en smart gutt, han har øyne og ører med seg, og han vet mye, selv om han ikke går på skolen. Han lærer på gata: Han går omkring, hører historier, får vite av andre. 

Men så får moren tilbud om å sende ham til det mer velstående Nord-Italia, og Amerigo blir satt på et tog for å tilbringe vinteren i Bologna. 

På toget, på vei nordover, svirrer ryktene blant barna. Noen har nemlig hørt at barna skal bli sendt til Russland hvor de vil fryse i hjel. 

Men det som venter Amerigo i enden av togreisen kunne ikke ha vært mer idyllisk. Der blir han kjent med en familie som skal forandre livet hans for alltid, og et hjem fylt av varme, latter og musikk, og ikke minst god mat.

Egentlig skal han bare tilbringe vinteren i Bologna, men det ender med at han blir værende hos fosterfamilien, selv om han drar hjem til moren den påfølgende sommeren. Fosterfaren oppmuntrer Amerigo til å begynne og spille fiolin, og når han vender tilbake til Napoli, førti år senere, for å begrave moren, han har blitt en berømt fiolinist. I de mellomliggende årene har han kun hatt sporadisk kontakt med moren, og nå som hun er død er det altfor sent å gjøre noe med det. Likevel får Amerigo svar på noen spørsmål som han har båret på siden barndommen, og kan dermed slutte en slags fred med den skjebne som ble hans. 

"Gutten fra Napoli" er en flott roman om et kapittel i Italias historie som jeg ikke kjente til fra før av. 

Boken er velskrevet og innholdsrik, og veldig italiensk. 

Den er basert på en sann historie. 70 000 barn ble sendt fra Sør- til Nord-Italia etter andre verdenskrig. Det var til det beste for barna, men samtidig ble familier splittet, og det ble etter hvert vanskelig for barna å flytte tilbake.

Noe forandret seg hos dem, men hjemme var alt som det alltid hadde vært. 

Historien blir fortalt og oppleves ubetinget gjennom hovedpersonen Amerigo Speranza. 

Første del av boken er skrevet fra den syv år gamle Amerigos perspektiv. Han beskriver nøkternt og observant tiden i Napoli og senere i Bologna, hvor han blir tatt godt imot og behandlet som de andre barna i familien. Han begynner å spille fiolin, gjør det bra på skolen og trives godt. Men snart tar han toget hjem til moren igjen. 

Tiden i Bologna har så definitivt satt sine preg på den lille gutten. Han stikker av fra moren sin og vokser opp i Bologna, og har siden bare sporadisk kontakt med henne. 

I andre halvdel av boken følger vi den voksne Amerigo som kommer hjem til morens begravelse og finner ut at til tross for det dårlige livet han hadde i Napoli, så varte morens kjærlighet til ham livet ut. 

Spranget fra barn til voksen er imidlertid ganske stort i boken. Vi følger Amerigo en god periode av barndommen, turen til Nord-Italia og turen hjem derfra, samt de vanskelige følelsene som oppstår når han kommer tilbake til Napoli. 

Vi får også vite at han siden vender tilbake til Nord-Italia. Men spranget inn i voksenlivet skjer brått, og den voksne Amerigo blir dermed et mysterium som vi bare hører fragmenter om i den siste delen av romanen. Det hindrer meg imidlertid ikke i å anbefale boken til andre, selv om jeg hadde ønsket meg litt mer omtale av denne perioden.  

For "Gutten fra Napoli" er et overbevisende eksempel på hvordan historiske hendelser kan bli ekstra relevante gjennom fiksjonens kraft. 

Viola Ardone stikker nemlig ikke noe under en stol. Hun skriver så levende om fattigdommen at du nesten både kan føle og lukte den. Samtidig tegner hun et spennende portrett av kulturen, tidsånden og familielivet i etterkrigstidens Italia. 

"Gutten fra Napoli" er en vakker og tankevekkende roman om smertepunktene i en søkende gutts skjebne og om en stolt alenemor som gjorde det beste hun kunne. Det språklige spennet veksler mellom en melankolsk og sår tone, og som leser håper man kanskje at ting vil utvikle seg litt annerledes enn de ender med å gjøre. Det er en særdeles gripende bok, og man må ha et hjerte av stein for ikke å bli berørt av Amerigos historie.