Hverdagsbobler
Björg og Dora Thorhallsdottir
Selvutvikling
216 sider
Pitch Forlag
2019
Dora - EQ-terapeut og standupkomiker - bidrar med verktøy og gode tips.
Björg, som en av Norges mest populære kunstnere, skaper magi med sine bilder og historier.
Slutt å be om unnskyldning for at du er du. Ta plass. Synes. Lev DITT liv.
Norske kvinner har potensiale til å være verdens lykkeligste, men hverdagen er for mange en kamp med å overvinne lange gjøremålslister og forventninger av alle slag. Vi dundrer av sted for å oppnå mer, kjøpe mer og være bedre versjoner av oss selv, men fordi vi ikke helt lykkes med alt det, opplever vi ikke gleden av det vi faktisk gjør og har. Kanskje er du også ofte litt utilfreds og drømmer om mer tid, overskudd og glede?
"Hverdagsbobler" er en humoristisk, inspirerende og livgivende bok om å tørre å ta hele seg i bruk.
Søstrene Björg og Dora Thorhallsdottir har begge holdt foredrag om hvordan man skal få det bedre med seg selv, men med ulike innfallsvinkler. Dora som relasjonsterapeut, Björg med egne historier og erfaringer etter å ha snakket med så mange, særlig kvinner, om nettopp dette temaet.
I "Hverdagsbobler" har de flettet sammen historiene sine, og vil at andre skal kunne kjenne seg igjen i dem. Derfor har de valgt å fortelle om diverse hendelser der de selv har kommet til kort.
Med mange eksempler fra eget levd liv forteller søstrene om sine hindringer, oppturer og nedturer.
Boken gir gode verktøy til å flytte dine egne grenser og utfordre holdninger vi undertrykker i hverdagen.
Og jeg er sikker på at Björgs fantastiske bilder vil inspirere til å vekke motet i deg, slik at du kan leve ut drømmene dine og ta den plassen du er ment til å ta.
Søstrene utgir seg ikke for å være nye selvhjelpsguruer som har funnet opp kruttet på nytt, og de har heller ikke helt gammel vin på nye flasker.
Likevel utvider "Hverdagsbobler" horisonten din på et helt unikt vis.
For Thorhallsdottir-søstrene skriver så lidenskapelig og personlig, med både empati og nærvær, at jeg ikke kan få nok av den energien de bringer med seg inn i boken.
Mange av tipsene i boken kan for øvrig leses i andre bøker om selvutvikling, men en av de store styrkene med "Hverdagsbobler" er at den er skrevet på et svært lettleselig språk.
Boken er dessuten en invitasjon til å gjenerobre sider av seg selv - og drømmer, begjær og lengsler - som tidligere har vært forbudt territorium. En oppfordring til å stå ved hele seg selv, uten skam eller selvbedrag. Å våge å leve et mer ærlig og autentisk, og ikke minst boblende liv.
For det er jo det det egentlig handler om: den vidunderlige følelsen av å kjenne gleden boble. Vi higer alle etter den. Du vet, når det bobler av begeistring, mestring, entusiasme eller kjærlighet - det finnes ikke noe bedre enn det! Det er visstnok ambisjonen med denne boken også - som har fått navnet "Hverdagsbobler", fordi det kanskje hovedsakelig er i hverdagen vi trenger å kjenne på den boblende følelsen i kroppen.
"Hverdagsbobler" gir stoff til ettertanke, og den kan hjelpe deg med å se verden i et litt annet perspektiv.
Björg og Dora er herlig uselvhøytidelige. Få tips, verktøy og inspirasjon. Og le masse. Sitt tilbake i stolen og nyt. Dette er nemlig først og fremst en skikkelig feelgood-bok!
Det er utgitt mange bøker om selvutvikling, men dette er definitivt en av de bedre. Det er den ideelle gaven å gi seg selv, hvis man vil bruke litt tid på å tenke gjennom livet mens man slapper av og nyter vårværet.
Jeg gir boken mine beste skussmål for den utrolige inspirerende opplevelsen som alle fortjener å oppleve, nemlig å bli bedre kjent med seg selv og sine reaksjonsmønstre. Det vil være begynnelsen på en reise som ikke stopper når du først fanger den gnist og iver som forfatterne har lagt i den. En skikkelig herlig leseopplevelse!
Kan virkelig anbefales. Flott bok. En sann øyeåpner. Deilig fordomsfri.
Takk Dora og Björg for at dere skrev denne boken!
fredag 26. april 2019
søndag 21. april 2019
"Tante Plante redder biene" av Stine Heggedal
Tante Plante redder biene
Stine Heggedal
Illustrasjoner: Giulia Rivolta
Barnebok, 3-6 år
39 sider
Kolofon Forlag
2019
"Tante Plante redder biene" er forfatter Stine Heggedals første bok.
Et monster går amok! Tante Plante og vennene hennes må redde biene!
På en koselig liten gård i det magiske kongeriket Poppelskogen jobber Tante Plante.
Én dag kommer Daniel Due flyvende med et brev til henne fra Balder Bie i Bjørkeby. Han ber om hjelp. Det er nemlig et monster som ødelegger blomsterengen til biene.
Hun skynder seg avgårde, og i full fart galopperer hesten Frida Fjording med Tante Plante på ryggen gjennom Poppelskogen.
For hvis hun ikke hjelper biene med å få tilbake blomsterengen sin, så vil epler, jordbær og blomster forsvinne.
På veien til Bjørkeby får hun med seg Emmy Eplesaft og Sam Søledam.
Vel fremme, ser hun at det store kjempestore monsteret som har ødelagt blomsterengen og spist opp alle blomstene, er en gravemaskin. I følge Rik Rikesen skal det bygges en såpefabrikk der.
Han er ikke villig til å stoppe det pågående arbeidet, men går med på at biene kan få beholde blomsterengen sin hvis Tante Plante og vennene hennes klarer å lage en ny blomstereng der på en time.
Rikesen vet jo at det ikke er mulig å lage en blomstereng på en time.
Tante Plante har en idé, men vil hun klare å skape en ny blomstereng i tide?
"Tante Plante redder biene" er en veldig søt, underholdende og lærerik barnebok.
Språket er levende og lett tilgjengelig, og vil - som bokens fine visuelle uttrykk - tiltale målgruppen.
Boken er et godt redskap for å hjelpe barnet med å forstå hvorfor alt i naturen henger sammen med alt, og hvorfor biene trues av tap av blomsterenger.
Bokens tematikk om bienes viktighet formidles gjennom den artige historien og de barnevennlige tegnene. Det gir boken humor og letthet, samtidig med at det er et alvorlig bakteppe. Det synes jeg er en veldig fin blanding.
Giulia Rivolta, som har illustrert boken, har virkelig gjort et godt stykke arbeid. Illustrasjonene er vakre og inviterer oss direkte inn i det magiske universet som Stine Heggedal skriver om.
For øvrig har boken en flott og innbydende forside. Dessuten er trykket av det delikate slaget og selve innbindingen solid.
"Tante Plante redder biene" er primært en høylesningsbok for de yngste barna, men vil også fungere som en les-selv barnebok for eldre barn, forutsatt at den unge leseren er ganske god til å lese.
Fine illustrasjoner, fin historie og et viktig budskap - hva mer kan man ønske seg av en barnebok? Den er spesielt egnet til høytlesning for barn mellom 3 og 6 år.
Alt i alt er "Tante Plante redder biene" en barnebok som jeg klart kan anbefale.
Stine Heggedal
Illustrasjoner: Giulia Rivolta
Barnebok, 3-6 år
39 sider
Kolofon Forlag
2019
"Tante Plante redder biene" er forfatter Stine Heggedals første bok.
Et monster går amok! Tante Plante og vennene hennes må redde biene!
På en koselig liten gård i det magiske kongeriket Poppelskogen jobber Tante Plante.
Én dag kommer Daniel Due flyvende med et brev til henne fra Balder Bie i Bjørkeby. Han ber om hjelp. Det er nemlig et monster som ødelegger blomsterengen til biene.
Hun skynder seg avgårde, og i full fart galopperer hesten Frida Fjording med Tante Plante på ryggen gjennom Poppelskogen.
For hvis hun ikke hjelper biene med å få tilbake blomsterengen sin, så vil epler, jordbær og blomster forsvinne.
På veien til Bjørkeby får hun med seg Emmy Eplesaft og Sam Søledam.
Vel fremme, ser hun at det store kjempestore monsteret som har ødelagt blomsterengen og spist opp alle blomstene, er en gravemaskin. I følge Rik Rikesen skal det bygges en såpefabrikk der.
Han er ikke villig til å stoppe det pågående arbeidet, men går med på at biene kan få beholde blomsterengen sin hvis Tante Plante og vennene hennes klarer å lage en ny blomstereng der på en time.
Rikesen vet jo at det ikke er mulig å lage en blomstereng på en time.
Tante Plante har en idé, men vil hun klare å skape en ny blomstereng i tide?
"Tante Plante redder biene" er en veldig søt, underholdende og lærerik barnebok.
Språket er levende og lett tilgjengelig, og vil - som bokens fine visuelle uttrykk - tiltale målgruppen.
Boken er et godt redskap for å hjelpe barnet med å forstå hvorfor alt i naturen henger sammen med alt, og hvorfor biene trues av tap av blomsterenger.
Bokens tematikk om bienes viktighet formidles gjennom den artige historien og de barnevennlige tegnene. Det gir boken humor og letthet, samtidig med at det er et alvorlig bakteppe. Det synes jeg er en veldig fin blanding.
Giulia Rivolta, som har illustrert boken, har virkelig gjort et godt stykke arbeid. Illustrasjonene er vakre og inviterer oss direkte inn i det magiske universet som Stine Heggedal skriver om.
For øvrig har boken en flott og innbydende forside. Dessuten er trykket av det delikate slaget og selve innbindingen solid.
"Tante Plante redder biene" er primært en høylesningsbok for de yngste barna, men vil også fungere som en les-selv barnebok for eldre barn, forutsatt at den unge leseren er ganske god til å lese.
Fine illustrasjoner, fin historie og et viktig budskap - hva mer kan man ønske seg av en barnebok? Den er spesielt egnet til høytlesning for barn mellom 3 og 6 år.
Alt i alt er "Tante Plante redder biene" en barnebok som jeg klart kan anbefale.
onsdag 17. april 2019
"Søsteren min er superhelt" av Damon Young
Søsteren min er superhelt
Skrevet av Damon Young
Tegnet av Peter Carnavas
Barnebok, 3-6 år
34 sider
Gjendiktet av Espen Hagerup
Egmont Kids Media
2019
En søster kan skåre et praktmål og vinne en kamp helt alene. Men søsteren min er superhelt og løfter troll for å trene.
Alle søstre er forskjellige, men tenk om søsteren din var virkelig spesiell? Hva om søsteren din var ... superhelt?
"En søster kan kle seg i dongeri og synge seg hes mens hun rocker. En søster kan gå i sarong og hoppe omkring uten sokker. En søster kan løpe i shorts og fly dragen sin høyt over trærne. Men søsteren min er en superhelt og har truse utenpå klærne."
Slik begynner denne søte høytlesningsboken som handler om en ualminnelig storesøster.
Noen har irriterende, bortskjemte og selvopptatte storesøstre. Men bokens forteller har sin unike superheltsøster. En slik søster som alle ønsker seg ... "Noen søstre kjører scooter langs veien forsiktig og pent. Min søster er en superhelt som flyr rundt månen tidlig og sent."
"Søsteren min er superhelt" er en herlig høytlesningsbok for barn i alderen 3-6 år.
Historien som er av det underholdende slaget, fortelles på vers, og jeg synes at Espen Hagerup har gjort en utmerket jobb med oversettelsen, siden det hele både rimer, og det er en god rytme i versene.
Språket er enkelt, humoristisk og billedskapende.
Peter Carnavas artige illustrasjoner gir en god visualisering av historien, og er ikke minst med på å fremheve handlingen. Det er lett å forstå hva som skjer.
Dessuten er illustrasjonene, som er utført i tusj og akvarell, i positive farger og derfor med på å skape en hyggelig atmosfære.
For øvrig har boken en god, stiv innbinding og historien er skrevet med stor skrift på lekkert, slitesterkt papir.
"Søsteren min er superhelt" er en veldig fin bildebok og som skapt for høytlesning. Den vil også fungere godt som godnattbok etter en lang og aktiv dag. For lytteren er det mye å se på, mens leseren kaster seg over de morsomme rimene om superhelt-søsteren. Boken innbyr til å bli lest om og om igjen i et varmt fellesskap mellom barnet og den voksne oppleser.
Hvis du vil bli populær blant barn i alderen av 3-6 år, er "Søsteren min er superhelt" et opplagt valg. Det er god underholdning, også for leseren, fordi det er en glede å lese boken høyt med dens språklige finurligheter.
En supermessig høytlesningsbok til ære for alle søstre der ute!
Skrevet av Damon Young
Tegnet av Peter Carnavas
Barnebok, 3-6 år
34 sider
Gjendiktet av Espen Hagerup
Egmont Kids Media
2019
En søster kan skåre et praktmål og vinne en kamp helt alene. Men søsteren min er superhelt og løfter troll for å trene.
Alle søstre er forskjellige, men tenk om søsteren din var virkelig spesiell? Hva om søsteren din var ... superhelt?
"En søster kan kle seg i dongeri og synge seg hes mens hun rocker. En søster kan gå i sarong og hoppe omkring uten sokker. En søster kan løpe i shorts og fly dragen sin høyt over trærne. Men søsteren min er en superhelt og har truse utenpå klærne."
Slik begynner denne søte høytlesningsboken som handler om en ualminnelig storesøster.
Noen har irriterende, bortskjemte og selvopptatte storesøstre. Men bokens forteller har sin unike superheltsøster. En slik søster som alle ønsker seg ... "Noen søstre kjører scooter langs veien forsiktig og pent. Min søster er en superhelt som flyr rundt månen tidlig og sent."
"Søsteren min er superhelt" er en herlig høytlesningsbok for barn i alderen 3-6 år.
Historien som er av det underholdende slaget, fortelles på vers, og jeg synes at Espen Hagerup har gjort en utmerket jobb med oversettelsen, siden det hele både rimer, og det er en god rytme i versene.
Språket er enkelt, humoristisk og billedskapende.
Peter Carnavas artige illustrasjoner gir en god visualisering av historien, og er ikke minst med på å fremheve handlingen. Det er lett å forstå hva som skjer.
Dessuten er illustrasjonene, som er utført i tusj og akvarell, i positive farger og derfor med på å skape en hyggelig atmosfære.
For øvrig har boken en god, stiv innbinding og historien er skrevet med stor skrift på lekkert, slitesterkt papir.
"Søsteren min er superhelt" er en veldig fin bildebok og som skapt for høytlesning. Den vil også fungere godt som godnattbok etter en lang og aktiv dag. For lytteren er det mye å se på, mens leseren kaster seg over de morsomme rimene om superhelt-søsteren. Boken innbyr til å bli lest om og om igjen i et varmt fellesskap mellom barnet og den voksne oppleser.
Hvis du vil bli populær blant barn i alderen av 3-6 år, er "Søsteren min er superhelt" et opplagt valg. Det er god underholdning, også for leseren, fordi det er en glede å lese boken høyt med dens språklige finurligheter.
En supermessig høytlesningsbok til ære for alle søstre der ute!
søndag 14. april 2019
"Rubiks kube og den femte beatle" av Hans Olav Hamran
Rubiks kube og den femte beatle
Hans Olav Hamran
Ungdomsbok
320 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2018
Hans Olav Hamran (1967) er forfatter og IT-leder. Han debuterte med den selvpubliserte e-boka "God glid" høsten 2012. Den toppet listen over mest solgte e-bøker på iTunes i Norge den skisesongen og ble senere utgitt som bok på Gyldendal.
"Rubiks kube og den femte beatle" er hans første roman og foregår i det Fredrikstad Hamran kjenner fra oppveksten.
Pappa sa en gang at nitti prosent av verdens onde mennesker går på ungdomsskolen, og at det burde vært attenårsgrense for å gå der. Han har et poeng.
Ungdomstiden er sjeldent en dans på roser, men for Fredrikstad-gutten Anders Underdal er den ekstra vanskelig. Han er nemlig den eneste på Haugeåsen ungdomsskole som er Beatles-fan. Fan av en gruppe som ble oppløst da han var tre år gammel. Livet hadde vært enklere om han hadde likt KISS, som de andre i klassen.
Da Anders om morgenen den 9. desember 1980 får vite at John Lennon er skutt og drept utenfor Dakota-bygningen i New York, innser han at drømmen om en gjenforeningskonsert for The Beatles er i grus. Bandet finnes ikke mer. For såvidt forsvant de i LSD, Yoko Ono og uvennskap på slutten av sekstitallet.
Broren Harald mener at familien uansett ikke hadde kommet seg dit, i og med at de aldri reiser noe sted, om The Beatles faktisk hadde blitt gjenforent.
Anders bestemmer seg for å oppsøke de resterende Beatles-medlemmene. Han får med seg den lett forfyllede læreren Pølsa, og sammen møter de gærne pønkere og lukkede eiendommer. Når de bestemmer seg for å snike seg inn på en James Bond-premiere for å prøve å få et glimt av idolene sine, blir situasjonen rimelig kaotisk. Og kanskje kan det muntre opp moren, som ikke alltid klarer å stå opp av sengen.
Dessuten kan det imponere Julia, jenta som Anders har vært forelsket i siden det første året på ungdomsskolen, og det er ingenting som tyder på at det skal gå over.
"Rubiks kube og den femte beatle" er en bok om å vokse opp i en tid preget av store forandringer.
Den handler om å være ung, om å bli voksen, om å måtte stå i det. Om den ensomhet og usikkerhet man føler innerst inne, men som man for Guds skyld ikke vil innrømme.
Handlingen følger de tre kameratene Anders, Frode og Brigt fra 9. desember 1980 (dagen etter at John Lennon blir skutt) frem til de er russ seks år senere.
Hans Olav Hamran tegner et fint bilde av ungdomslivet og de vanskelighetene vi alle må gå gjennom i fasen mellom barndom og voksen.
Karakterskildringene hans er helstøpte og solide, og det vil være ganske enkelt for den enkelte leser å gjenkjenne både følelser og stemninger.
For oss som kan huske 1980-årene, er boken et hyggelig gjensyn med en svunnen tid. Men den er mye mer enn bare et nostalgisk tilbakeblikk.
Selv om handlingen er lagt til åttitallet, er tematikken både tidløs og relevant. Det er en bok om å holde sammen som en familie, om vennskap og forelskelse, om å vokse opp, tørre å være annerledes, og om finne sin identitet og tilhørighet.
Men den bør også få oppmerksomhet på grunn av sine litterære kvaliteter. Dette er nemlig en velskrevet bok, skrevet i et svært levende og variert språk.
Språket er også ærlig og direkte, noe som gjør det fengende. Ellers er det fint at alt ikke er pakket inn i vanskelige ord og lange setninger, men primært skrevet til målgruppen.
For øvrig er boken lettleselig og ikke for lang. Det må likevel nevnes at det er noen tidshopp i historien som kan forvirre en litt utrent leser. Men jeg synes ikke at det gjør boken mindre leseverdig.
Boken er delt inn i tre deler, og musikken er gjennomgående.
Forfatteren skriver i etterordet at møtene med Beatles-medlemmene er lagt til steder hvor de faktisk oppholdt seg på det aktuelle tidspunkt. The Beatles' gjøremål er dokumentert fra dag til dag gjennom hele sekstitallet, men at de reiste til Sveits i 1963, har ikke tidligere vært kjent. At The Beatles i 1963 ble invitert til Montreux for gjøre en internasjonal TV opptreden på Rose d’Or (Gullrosen), men senere ble avvist av den sveitsiske produsenten er kjent. Men at de faktisk reiste på bomtur til Montreux, har ikke tidligere vært dokumentert.
Han forteller videre at møtet med Paul McCartney og George Harrison, er skrevet over en historie som sto på trykk i magasinet "With a little help from my friends".
Ringo Starr og hans daværende kone, Barbara Bach, var ofte å se på premierer og store fester. I en BBC-reportasje fra Englands-premieren av filmen "Never Say Never Again" ser man Ringo og Barbara i et kort øyeblikk idet han holder opp sine blå billetter.
"Rubiks kube og den femte beatle" er en flott ungdomsroman om å vokse opp og finne seg selv i en forvirrende verden.
Hans Olav Hamran beskriver livets fortredeligheter og dets merkelige, skarpe eksistens med humor og varme, noe som gjør at man sitter som klistret til sidene og ser frem til hans neste roman. Anbefales!
Hans Olav Hamran
Ungdomsbok
320 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2018
Hans Olav Hamran (1967) er forfatter og IT-leder. Han debuterte med den selvpubliserte e-boka "God glid" høsten 2012. Den toppet listen over mest solgte e-bøker på iTunes i Norge den skisesongen og ble senere utgitt som bok på Gyldendal.
"Rubiks kube og den femte beatle" er hans første roman og foregår i det Fredrikstad Hamran kjenner fra oppveksten.
Pappa sa en gang at nitti prosent av verdens onde mennesker går på ungdomsskolen, og at det burde vært attenårsgrense for å gå der. Han har et poeng.
Ungdomstiden er sjeldent en dans på roser, men for Fredrikstad-gutten Anders Underdal er den ekstra vanskelig. Han er nemlig den eneste på Haugeåsen ungdomsskole som er Beatles-fan. Fan av en gruppe som ble oppløst da han var tre år gammel. Livet hadde vært enklere om han hadde likt KISS, som de andre i klassen.
Da Anders om morgenen den 9. desember 1980 får vite at John Lennon er skutt og drept utenfor Dakota-bygningen i New York, innser han at drømmen om en gjenforeningskonsert for The Beatles er i grus. Bandet finnes ikke mer. For såvidt forsvant de i LSD, Yoko Ono og uvennskap på slutten av sekstitallet.
Broren Harald mener at familien uansett ikke hadde kommet seg dit, i og med at de aldri reiser noe sted, om The Beatles faktisk hadde blitt gjenforent.
Anders bestemmer seg for å oppsøke de resterende Beatles-medlemmene. Han får med seg den lett forfyllede læreren Pølsa, og sammen møter de gærne pønkere og lukkede eiendommer. Når de bestemmer seg for å snike seg inn på en James Bond-premiere for å prøve å få et glimt av idolene sine, blir situasjonen rimelig kaotisk. Og kanskje kan det muntre opp moren, som ikke alltid klarer å stå opp av sengen.
Dessuten kan det imponere Julia, jenta som Anders har vært forelsket i siden det første året på ungdomsskolen, og det er ingenting som tyder på at det skal gå over.
"Rubiks kube og den femte beatle" er en bok om å vokse opp i en tid preget av store forandringer.
Den handler om å være ung, om å bli voksen, om å måtte stå i det. Om den ensomhet og usikkerhet man føler innerst inne, men som man for Guds skyld ikke vil innrømme.
Handlingen følger de tre kameratene Anders, Frode og Brigt fra 9. desember 1980 (dagen etter at John Lennon blir skutt) frem til de er russ seks år senere.
Hans Olav Hamran tegner et fint bilde av ungdomslivet og de vanskelighetene vi alle må gå gjennom i fasen mellom barndom og voksen.
Karakterskildringene hans er helstøpte og solide, og det vil være ganske enkelt for den enkelte leser å gjenkjenne både følelser og stemninger.
For oss som kan huske 1980-årene, er boken et hyggelig gjensyn med en svunnen tid. Men den er mye mer enn bare et nostalgisk tilbakeblikk.
Selv om handlingen er lagt til åttitallet, er tematikken både tidløs og relevant. Det er en bok om å holde sammen som en familie, om vennskap og forelskelse, om å vokse opp, tørre å være annerledes, og om finne sin identitet og tilhørighet.
Men den bør også få oppmerksomhet på grunn av sine litterære kvaliteter. Dette er nemlig en velskrevet bok, skrevet i et svært levende og variert språk.
Språket er også ærlig og direkte, noe som gjør det fengende. Ellers er det fint at alt ikke er pakket inn i vanskelige ord og lange setninger, men primært skrevet til målgruppen.
For øvrig er boken lettleselig og ikke for lang. Det må likevel nevnes at det er noen tidshopp i historien som kan forvirre en litt utrent leser. Men jeg synes ikke at det gjør boken mindre leseverdig.
Boken er delt inn i tre deler, og musikken er gjennomgående.
Forfatteren skriver i etterordet at møtene med Beatles-medlemmene er lagt til steder hvor de faktisk oppholdt seg på det aktuelle tidspunkt. The Beatles' gjøremål er dokumentert fra dag til dag gjennom hele sekstitallet, men at de reiste til Sveits i 1963, har ikke tidligere vært kjent. At The Beatles i 1963 ble invitert til Montreux for gjøre en internasjonal TV opptreden på Rose d’Or (Gullrosen), men senere ble avvist av den sveitsiske produsenten er kjent. Men at de faktisk reiste på bomtur til Montreux, har ikke tidligere vært dokumentert.
Han forteller videre at møtet med Paul McCartney og George Harrison, er skrevet over en historie som sto på trykk i magasinet "With a little help from my friends".
Ringo Starr og hans daværende kone, Barbara Bach, var ofte å se på premierer og store fester. I en BBC-reportasje fra Englands-premieren av filmen "Never Say Never Again" ser man Ringo og Barbara i et kort øyeblikk idet han holder opp sine blå billetter.
"Rubiks kube og den femte beatle" er en flott ungdomsroman om å vokse opp og finne seg selv i en forvirrende verden.
Hans Olav Hamran beskriver livets fortredeligheter og dets merkelige, skarpe eksistens med humor og varme, noe som gjør at man sitter som klistret til sidene og ser frem til hans neste roman. Anbefales!
onsdag 10. april 2019
"Den lille bistroen i Bretagne" av Nina George
Den lille bistroen i Bretagne
Nina George
Roman
304 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm
2019
Nina George er journalist og forfatter av bøker innen ulike sjangere. Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd med "Den lille bokhandelen i Paris" (tidligere utgitt på norsk med tittelen "Det litterære apotek") som er solgt til 35 land og gikk rett inn på New York Times' bestselgerliste da den kom ut i USA. Også "Den lille bistroen i Bretagne" er blitt en internasjonal suksess. Nina George er gift og bor i Hamburg.
"Den lille bistroen i Bretagne" er en hjertevarm roman om en moden kvinnes desperate forsøk på å leve livet og ikke bare overleve.
Den seksti år gamle Marianne Messman fra Celle i Tyskland lengter etter å komme seg ut av ekteskapet med sin ufølsomme og kontrollerende ektemann, Lothar.
Hun føler at livet ikke oppleves meningsfullt og at det derfor ikke er mer verdt å leve. På en dagstur til Paris, bestemmer hun seg for å gjøre ende på det ved å kaste seg fra Pont de Neuf-broen ned i elven Seinen, men blir reddet fra å drukne av en forbipasserende hjemløs mann.
Mens Marianne er innlagt på sykehuset og forsøker å komme seg til hektene, kommer hun over et maleri av den lille idylliske havnebyen Kerdruc i Bretagne, og beslutter seg for å dra dit og søke lykken ved kysten.
Vel fremme i Bretagne blir hun venn med et knippe fargerike personer som møtes på en bistro ved vannkanten. Omgitt av deilig mat, musikk og latter, oppdager Marianne en ny side ved seg selv; lidenskapelig, bekymringsløs og sterk - helt til fortiden innhenter henne.
"Den lille bistroen i Bretagne" er en roman som både underholder og berører. Den forteller en historie full av varme, glede, sorg og ikke minst humor.
På mange måter er dette en fornøyelig kjærlighetsroman, men Nina George skriver den slik at den aldri blir søtladen. Og gjennom sin historie viser hun oss at livet ikke behøver å være som det er. Det handler om å heise seil, kaste fortøyningene og åpne opp for det som måtte ligge der ute. Ingenting om at gresset er grønnere på den andre siden, men å søke etter lykken der man ikke nødvendigvis forventer å finne den. Det er en historie om å holde alle sanser åpne, og være innbydende til det som kommer på ens vei.
Jeg tror forfatteren ønsker å fortelle oss at uansett hvor håpløs situasjonen din er, er det viktig at du selv tar kontroll over den og får vendt den til din fordel.
Mariannes transformasjon fra grå mus til en moden kvinne med mot på både livet og kjærligheten er i hvert fall fint skildret.
Språket er godt, og personskildringene går rett inn. Dessuten er beskrivelsene av Bretagne så sjarmerende at de umiddelbart vekker reiselysten.
Det er vanskelig å skrive en bok som dette uten at det blir platt, klisjéfylt og trivielt. "Den lille bistroen i Bretagne" er ikke en slik roman. Nina George har her skrevet en historie som er fortryllende, enkel og rørende. Selv om den kanskje ikke har så mye nytt å melde, blir den fortalt på en interessant og annerledes måte.
Er du er på utkikk etter en hyggelig bok med tematikk som innbyr til refleksjon, uten å bli for tung, er "Den lille bistroen i Bretagne" et perfekt valg.
Derfor vil jeg anbefale boken til alle som er på jakt etter en oppløftende og romantisk historie, behandlet med et dypere og mer alvorlig anslag enn eksempelvis en tradisjonell chick-lit.
Nina George
Roman
304 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm
2019
Nina George er journalist og forfatter av bøker innen ulike sjangere. Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd med "Den lille bokhandelen i Paris" (tidligere utgitt på norsk med tittelen "Det litterære apotek") som er solgt til 35 land og gikk rett inn på New York Times' bestselgerliste da den kom ut i USA. Også "Den lille bistroen i Bretagne" er blitt en internasjonal suksess. Nina George er gift og bor i Hamburg.
"Den lille bistroen i Bretagne" er en hjertevarm roman om en moden kvinnes desperate forsøk på å leve livet og ikke bare overleve.
Den seksti år gamle Marianne Messman fra Celle i Tyskland lengter etter å komme seg ut av ekteskapet med sin ufølsomme og kontrollerende ektemann, Lothar.
Hun føler at livet ikke oppleves meningsfullt og at det derfor ikke er mer verdt å leve. På en dagstur til Paris, bestemmer hun seg for å gjøre ende på det ved å kaste seg fra Pont de Neuf-broen ned i elven Seinen, men blir reddet fra å drukne av en forbipasserende hjemløs mann.
Mens Marianne er innlagt på sykehuset og forsøker å komme seg til hektene, kommer hun over et maleri av den lille idylliske havnebyen Kerdruc i Bretagne, og beslutter seg for å dra dit og søke lykken ved kysten.
Vel fremme i Bretagne blir hun venn med et knippe fargerike personer som møtes på en bistro ved vannkanten. Omgitt av deilig mat, musikk og latter, oppdager Marianne en ny side ved seg selv; lidenskapelig, bekymringsløs og sterk - helt til fortiden innhenter henne.
"Den lille bistroen i Bretagne" er en roman som både underholder og berører. Den forteller en historie full av varme, glede, sorg og ikke minst humor.
På mange måter er dette en fornøyelig kjærlighetsroman, men Nina George skriver den slik at den aldri blir søtladen. Og gjennom sin historie viser hun oss at livet ikke behøver å være som det er. Det handler om å heise seil, kaste fortøyningene og åpne opp for det som måtte ligge der ute. Ingenting om at gresset er grønnere på den andre siden, men å søke etter lykken der man ikke nødvendigvis forventer å finne den. Det er en historie om å holde alle sanser åpne, og være innbydende til det som kommer på ens vei.
Jeg tror forfatteren ønsker å fortelle oss at uansett hvor håpløs situasjonen din er, er det viktig at du selv tar kontroll over den og får vendt den til din fordel.
Mariannes transformasjon fra grå mus til en moden kvinne med mot på både livet og kjærligheten er i hvert fall fint skildret.
Språket er godt, og personskildringene går rett inn. Dessuten er beskrivelsene av Bretagne så sjarmerende at de umiddelbart vekker reiselysten.
Det er vanskelig å skrive en bok som dette uten at det blir platt, klisjéfylt og trivielt. "Den lille bistroen i Bretagne" er ikke en slik roman. Nina George har her skrevet en historie som er fortryllende, enkel og rørende. Selv om den kanskje ikke har så mye nytt å melde, blir den fortalt på en interessant og annerledes måte.
Er du er på utkikk etter en hyggelig bok med tematikk som innbyr til refleksjon, uten å bli for tung, er "Den lille bistroen i Bretagne" et perfekt valg.
Derfor vil jeg anbefale boken til alle som er på jakt etter en oppløftende og romantisk historie, behandlet med et dypere og mer alvorlig anslag enn eksempelvis en tradisjonell chick-lit.
lørdag 6. april 2019
"Eremittedderkoppen" av Fred Vargas
Eremittedderkoppen
Fred Vargas
Krim
458 sider
Oversatt av Eve-Marie Lund, MNO
Aschehoug
2019
Fred Vargas er født i 1957, i Paris. Hun er utdannet arkeolog og middelalderspesialist. Hun har skrevet en rekke kriminalromaner og vunnet flere prestisjetunge priser for sine bøker. Hun har blant annet vunnet den internasjonale prestisjeprisen Golden Dagger hele fire ganger. Bøkene er oversatt til over 40 språk.
"Eremittedderkoppen" er den niende romanen om fullmektig Adamsberg. Også denne gangen har Fred Vargas skapt et enestående galleri av personer rundt den drømmende Adamsberg, som stort sett følger sin intuisjon.
Fullmektig Jean-Baptiste Adamsberg er tilbake igjen i Paris etter en avbrutt ferie på Island. Ved Kriminalavdelingen ligger det flere uoppklarte saker på hans bord, men Adamsbergs nysgjerrighet vekkes primært av tre dødsfall i Nimes, som visstnok skal være forårsaket av et bitt fra en eremittedderkopp.
Men eremittedderkoppen er ikke aggressiv. Den biter svært sjelden, og i så fall er det et tørt bitt. Det vil si at den ikke sprøyter inn gift. Eremittedderkoppen biter bare for å advare, og har ingen hensikt å sløse bort gift på et menneske, som ikke er et bytte for den. Derfor har den aldri tatt livet av noe menneske tidligere. Den er dessuten meget redd og kommer bare ut om natten, i all forsiktighet, for å spise eller pare seg en gang i året.
For å ta livet av noen må edderkoppen i så fall, og åpenbart, ha mutert og blitt dødelig. I tillegg må det ha vært svært mange av dem.
Dessuten må noen med onde hensikter ha plassert flere eremittedderkopper i de avdødes boliger. For selv om de tre var eldre menn og således hadde svekkende immunforsvar, måtte de likevel ha fått i seg enorme mengder gift.
For Adamsberg er det noe som ikke stemmer, og han er overbevist om at det dreier seg om drap.
Han starter en uoffisiell undersøkelse.
Det tar ikke lang tid før han avdekker at de avdøde hadde en felles fortid: Barnehjemmet La Miséricorde, i Le Gard. De tilhørte alle en gjeng som terroriserte de andre barna på hjemmet for sytti år siden. De kalte seg for Edderkoppbanden.
Kollegaene til Adamsberg er vant til at han befinner seg i tåka, men denne gangen sliter han med å få dem med seg. Etter hvert slår laget sprekker, nervene er i høyspenn.
"Eremittedderkoppen" er en velskrevet og fascinerende roman av Fred Vargas, hvor hendelser fra fortiden spiller inn i nåtidens dramatiske begivenheter.
Adamsberg er en selvsentrert, intuitiv, sjarmerende og veldig fransk fullmektig, og historien som blir fortalt i et lettlest og malende språk, skrider ikke rett frem, men tar noen morsomme, kronglete og små omveier, når ting skal forklares.
Plottet er genialt og det snor seg ut og inn mellom forskjellige, mer eller mindre sannsynlige spor som holder leseren i et jerngrep til siste side er ferdig lest.
Adamsberg er en fremragende hovedperson, med sitt noe uortodokse tanke- og handlingsmønster, og hans samspill med kollegaene er nesten like interessant som selve historien.
Han toger rundt. Tilsynelatende uten mål og mening, men med en underbevissthet som arbeider på høygir. Han er så absolutt ikke et opplagt lederemne, men har en usedvanlig evne til å spore seg inn på en morder.
Mishandling av kvinner og barn er et sentralt tema i boken, og et tema som blir synliggjort på uhyggelig vis, ettersom forferdelige hendelser fra fortiden kommer til overflaten.
Jeg liker Fred Vargas' måte å skrive på, hennes ekstraordinære eleganse og humor. Hun styrer klokt unna klisjéene i sjangeren, og viser at hun kan ta for seg vanskelig tematikk på en smart og respektfull måte.
Selv om jeg halvveis ut i boken hadde en ganske god formening om hvem den skyldige kunne være, gjorde det egentlig ingenting. For Vargas hadde allerede trigget min nysgjerrighet. Jeg måtte bare vite hvorfor og hvordan den skyldige hadde drept sine ofre, og hvorledes Adamsberg ville løse det forvirrende mysteriet han stod overfor. Uten å røpe for mye, kan jeg fortelle at det moralske dilemmaet han blir konfrontert med, når avslutningen nærmer seg, er følelsesmessig engasjerende, og gir frysninger på ryggen.
Med "Eremittedderkoppen" viser Vargas nok en gang at hun er dyktig til å konstruere et elegant plott, som holder på spenningen fra første til siste side. Samtidig er hun en mester i å inkorporere originale gåter og spørsmål i sine bøker.
"Eremittedderkoppen" er en bok jeg enkelt kunne ha lest i et strekk, hvis jeg ikke hadde hatt noe annet å gjøre. Anbefales!
Fred Vargas
Krim
458 sider
Oversatt av Eve-Marie Lund, MNO
Aschehoug
2019
Fred Vargas er født i 1957, i Paris. Hun er utdannet arkeolog og middelalderspesialist. Hun har skrevet en rekke kriminalromaner og vunnet flere prestisjetunge priser for sine bøker. Hun har blant annet vunnet den internasjonale prestisjeprisen Golden Dagger hele fire ganger. Bøkene er oversatt til over 40 språk.
"Eremittedderkoppen" er den niende romanen om fullmektig Adamsberg. Også denne gangen har Fred Vargas skapt et enestående galleri av personer rundt den drømmende Adamsberg, som stort sett følger sin intuisjon.
Fullmektig Jean-Baptiste Adamsberg er tilbake igjen i Paris etter en avbrutt ferie på Island. Ved Kriminalavdelingen ligger det flere uoppklarte saker på hans bord, men Adamsbergs nysgjerrighet vekkes primært av tre dødsfall i Nimes, som visstnok skal være forårsaket av et bitt fra en eremittedderkopp.
Men eremittedderkoppen er ikke aggressiv. Den biter svært sjelden, og i så fall er det et tørt bitt. Det vil si at den ikke sprøyter inn gift. Eremittedderkoppen biter bare for å advare, og har ingen hensikt å sløse bort gift på et menneske, som ikke er et bytte for den. Derfor har den aldri tatt livet av noe menneske tidligere. Den er dessuten meget redd og kommer bare ut om natten, i all forsiktighet, for å spise eller pare seg en gang i året.
For å ta livet av noen må edderkoppen i så fall, og åpenbart, ha mutert og blitt dødelig. I tillegg må det ha vært svært mange av dem.
Dessuten må noen med onde hensikter ha plassert flere eremittedderkopper i de avdødes boliger. For selv om de tre var eldre menn og således hadde svekkende immunforsvar, måtte de likevel ha fått i seg enorme mengder gift.
For Adamsberg er det noe som ikke stemmer, og han er overbevist om at det dreier seg om drap.
Han starter en uoffisiell undersøkelse.
Det tar ikke lang tid før han avdekker at de avdøde hadde en felles fortid: Barnehjemmet La Miséricorde, i Le Gard. De tilhørte alle en gjeng som terroriserte de andre barna på hjemmet for sytti år siden. De kalte seg for Edderkoppbanden.
Kollegaene til Adamsberg er vant til at han befinner seg i tåka, men denne gangen sliter han med å få dem med seg. Etter hvert slår laget sprekker, nervene er i høyspenn.
"Eremittedderkoppen" er en velskrevet og fascinerende roman av Fred Vargas, hvor hendelser fra fortiden spiller inn i nåtidens dramatiske begivenheter.
Adamsberg er en selvsentrert, intuitiv, sjarmerende og veldig fransk fullmektig, og historien som blir fortalt i et lettlest og malende språk, skrider ikke rett frem, men tar noen morsomme, kronglete og små omveier, når ting skal forklares.
Plottet er genialt og det snor seg ut og inn mellom forskjellige, mer eller mindre sannsynlige spor som holder leseren i et jerngrep til siste side er ferdig lest.
Adamsberg er en fremragende hovedperson, med sitt noe uortodokse tanke- og handlingsmønster, og hans samspill med kollegaene er nesten like interessant som selve historien.
Han toger rundt. Tilsynelatende uten mål og mening, men med en underbevissthet som arbeider på høygir. Han er så absolutt ikke et opplagt lederemne, men har en usedvanlig evne til å spore seg inn på en morder.
Mishandling av kvinner og barn er et sentralt tema i boken, og et tema som blir synliggjort på uhyggelig vis, ettersom forferdelige hendelser fra fortiden kommer til overflaten.
Jeg liker Fred Vargas' måte å skrive på, hennes ekstraordinære eleganse og humor. Hun styrer klokt unna klisjéene i sjangeren, og viser at hun kan ta for seg vanskelig tematikk på en smart og respektfull måte.
Selv om jeg halvveis ut i boken hadde en ganske god formening om hvem den skyldige kunne være, gjorde det egentlig ingenting. For Vargas hadde allerede trigget min nysgjerrighet. Jeg måtte bare vite hvorfor og hvordan den skyldige hadde drept sine ofre, og hvorledes Adamsberg ville løse det forvirrende mysteriet han stod overfor. Uten å røpe for mye, kan jeg fortelle at det moralske dilemmaet han blir konfrontert med, når avslutningen nærmer seg, er følelsesmessig engasjerende, og gir frysninger på ryggen.
Med "Eremittedderkoppen" viser Vargas nok en gang at hun er dyktig til å konstruere et elegant plott, som holder på spenningen fra første til siste side. Samtidig er hun en mester i å inkorporere originale gåter og spørsmål i sine bøker.
"Eremittedderkoppen" er en bok jeg enkelt kunne ha lest i et strekk, hvis jeg ikke hadde hatt noe annet å gjøre. Anbefales!
Abonner på:
Innlegg (Atom)