fredag 31. januar 2014

Memento Mori - Husk, du skal dø

Memento Mori - Husk, du skal dø
Publicom forlag
253 sider
Dokumentar
2013


Seks kvinner – seks historier. En bok om å leve med uhelbredelig brystkreft. Om hvordan man lever med uvissheten og samtidig vissheten om at man skal dø.

Unik bok om brystkreft med spredning.

Vi vet alle at vi en gang skal dø, men vi vet ikke når og hvordan. I boken Memento mori – husk, du skal dø møter du seks livsglade kvinner som bærer denne erkjennelsen med litt større alvor enn andre. De lever med en dødelig sykdom. I boken forteller de åpent og ærlig om livet og tanker rundt døden.



Kvinnene du blir kjent med i boken har fått brystkreft med spredning. De vet at de aldri vil bli friske. På hver sin måte har de akseptert kjensgjerningene og ønsker å sette fokus på en glemt gruppe: de som ikke kan bli friske av sin sykdom.

Fakta om uhelbredelig brystkreft:
Hver dag dør det to kvinner i Norge som følge av brystkreft. De fleste har fått spredning til andre organer i kroppen. Denne krefttypen kan ikke helbredes. 18,8 % lever i mer enn fem år etter spredningsdiagnosen. Samtidig er det de som lever mye lenger enn det. Kreften utvikler seg ulikt, og hvert enkelt tilfelle kan ikke sammenlignes. Bare én ting er felles, og det er at man ikke vil bli frisk igjen.
Ideen til boken kom fra Novartis og Brystkreftforeningen.

Metoden synes å være, et spørsmålskjema med svært mange eksistensielle spørsmål. Og de er gode. Og, dette er grunnen til at denne utgaven var nødvendig! Med tanke på at så mange etter remisjon, får recidiv både en og flere ganger etter sykdomsdebuten, trenger vi denne. Fordi, dessverre viser statistikken at stadig flere rammes av cancer mammae. Flere overlever den takket være grunnforskning og spesifikk forskning over hele verden. Og 5-årsregelen som tidligere gjaldt som kurert av sykdommen. Den gjelder ikke for denne type cancer. Derimot, viser statistikken at den lengstlevende med uhelbredelig cancer mammae, levde i hele 17 år, før hun døde.

Som dere vil oppdage, er behandlingen av sykdommen usedvanlig sterk for den syke. Den etterlater seg dype arr, som stråleskader, bivirkninger av cytostatica, som bl a resulterer i fatigue og ostoporose.

Boken gir seks forskjellige svar på hva livskvalitet, angst og annet sykdommen har resultert i. Etter mitt skjønn, har vi friske, mye å lære av kvinnene som har delt med oss i en av livets mest sårbare livsrom. De hadde ikke noe valg, men måtte finne sine egne mestringsstrategier. Det virker også som sykdommen satte livet på plass. Mange av dem, finner mye som bagateller. F eks en dårlig hårdag. Til tross for denne alvorlige helsetilstanden, fokuserer samtlige på det friske i det syke.

Tidligere reagerte jeg på at "man må finne en kur". Etter å ha lest flere bøker om cancer i senere tid, forstår jeg imidlertid dette godt. Fordi, man kan komme til kontroller med visshet om at alt er prøvd! Men så har man funnet en tentativ kur som har gjort gode resultat på prøvedyr, og den syke kan få sp.mål om å prøve denne kuren i forskningsøyemed. Brorparten takker ja, til dette. Og en viktig del av prosessen er gjort, mtp å få medisinen ut på markedet. I så måte kan vi takke utallige mennesker, for at forskningen har skridt frem så fremragende.

Det har kun funnet sted to årlige kurs for mennesker rammet av  cancer mammae metastase, så det var på høy tid at denne biografien kom ut. Jeg vil rette en stor takk til Brystkreftforeningen og legemiddelfirmaet Novartis, som gjorde denne boken tilgjengelig for oss.

Det var en tid. Til tross for at jeg har vandret utallige skritt i helsesektoren at jeg tenkte, hvorfor skal vi bale med dette: Husk at du skal dø? - Akkurat som om vi ikke visste dette også, i en hverdag av og til vippet over med stressorer på en skala som skulle tåle en sterk rygg! Jeg ble rett og slett irritert over dette. En gang om lenge skal vi sove den store søvnen. Men jeg fattet mot, og leste de to bøkene som Per Fuggeli; - "Døden skal vi danse?" og "Journalen" samt noe andre - "Kreftens gleder" Ja, jeg hoppet i taket. - Nesten, over tittelen. "Jeg skal følge deg helt frem" leste jeg og. Alle disse utgivelsene er dokumentarer. Så, dette er femte dokumentar, lest på kort tid, dersom jeg utelukke den rosa boka utgitt av Cappelen Damm om, brysrcancer. Men, denne boka du ser her, må du lese. Ja, gjerne de andre og!
Vi vet i det hele tatt lite om hva det vil si å vite at du skal dø av en uhelbredelig kreft sykdom.
Boka gir et innblikk til kunnskap som jeg er helt sikker på vil gjøre oss bevisste på dette. Og ikke bli som jeg tross alt var, Livredd!
Jeg tror, mange aspekt i livet blir satt på plass. Tiden vår, verdispørsmål, ta hensyn til de rammede (den syke og familie/slekt).
Du vil oppdage at mange av disse kvinnene har det veldig bra!
Og, noen myter vil blåse opp i røyk, Takket være kreftforeningen, kan også denne gruppa for tredje gang, dra på seminar og møte "likesinnede".
Og til alle forskerne, er håpet om et lengre liv med diagnosen, større enn det har vært. For også jeg tenkte, en kur? En tryllekur? Jeg så ikke alvoret i dette før jeg leste Greger Ottersen sin bok, og senere andre. En pasient kan komme til kontroll og vet at nå, er alt gjort "Jeg står ute på planken" men så har det nylig skjedd; Legene har fått klarsignal for å prøve ut kur som den syke kan prøve. Og slik skrider forskningen elegant frem dag for dag!

torsdag 30. januar 2014

"Midnattsrosen" av Lucinda Riley

Midnattsrosen
Lucinda Riley   
Roman
Originaltittel: The Midnight Rose
Oversatt av: Benedicta Windt-Val  
Antall sider: 594
Cappelen Damm 
2014


Lucinda Riley (f. 14. februar 1971) er en irsk forfatter. Hun er født og oppvokst i Irland, men reiste mye sammen med sin far i Det fjerne Østen. Hun har som voksen bodd en periode i Thailand, og har hentet inspirasjon til bøkene sine herfra. I slutten av tenårene flyttet hun til London for å bli skuespiller. Hun skrev sin første bok da hun var 22 år, denne handlet om hennes egne erfaringer som skuespiller. Da hun fikk sitt første barn sluttet hun å skrive, men begynte igjen ti år senere.
Lucindas lidenskap for historie, kombinert med hennes kjærlighet til å reise, og til Thailand spesielt, inspirerte henne til å skrive romanen "Orkideens hemmelighet", utgitt i 2010. Lucinda bor for tiden i Norfolk og Frankrike sammen med sin mann og fire barn.



Lucinda Rileys storslåtte nye roman, Midnattsrosen, er episk i enhver forstand. Dette er en stor og mangefasettert historie som glir fra glitrende palasser i India til majestetiske herskapshus i England, og som omfatter frodige landskap og livsforvandlende hendelser i det 20. århundrets historie.

Midnattsrosen vever både bakover og fremover i tid, og forteller en stormende og tragisk fortelling full av sterke følelser og komplekse temaer.

Midnattsrosen er Anahitas historie, og den begynner i India i 1911. Anahita (Anni) kommer fra en fornem, men fattig familie (hvis formue har gått tapt). Hun er oppdratt til å tro på seg selv og sine ferdigheter. Som 11 åring blir Anathia ansatt som selskapsdame for den jevngamle prinsessen Indira. Indira er en flyktig jente, bortskjemt, men varmhjertet, og de ​​to jentene blir etterhvert bestevenninner. Når jentene er 14 blir de sendt til kostskole i England.
De to jentene ankommer rett før første verdenskrig bryter ut og krigen hindrer dem i å reise tilbake til India. Siden det etterhvert ikke er trygt å bo i London, evakueres de til Astbury Hall i Devon, hjemmet til enken etter en tidligere britisk tjenestemann i Cooch Behar. Astbury Hall er et storslagent, avsidesliggende gods i Sør-England. Her treffer Anahita godsets unge arving, Donald, og dette møtet vil forme hele hennes fremtid. De dramatiske hendelsene videre gir ringvirkninger for flere generasjoner fremover.

Åtti år senere eies godset av den nåværende Lord Astbury. På grunn av økonomiske vanskeligheter har han har leid ut hele eiendommen til en amerikansk filmproduksjon. Filmens handling finner sted i 1920-tallets England, og hovedrollen innehas av den vakre, men ulykkelige Rebecca Bradley.

Når Annis oldebarn Ari Malik ankommer Astbury i håp om å finne ut mer om sine forfedre, treffer han Rebecca, og sammen begynner de å lete i hans families fortid. Deres oppdagelser avdekker mørke hemmeligheter, som kan komme til å ødelegge hele det gamle familiedynastiets rykte.

Dette er en svært fengslende historie som både strekker seg over kontinenter og tiår. Beskrivelsene av livet i Maharajaens overdådige palass den tiden India var under britisk herredømme, er overveldende. Og på et smart vis sammenligner forfatteren det med livene til det engelske aristokratiet.
Det eksotiske, levende, fargerike India, med Maharajaens families rikdom og storhet er en kontrast med den til tider trauste og pripne, nennsomme elegansen på den engelske landsbygda.
Men selv om avstanden er stor, og kontrastene mange, er det likevel flere likheter i måten de levde på.

Anahita (Anni) er en kompleks karakter, tilsynelatende ettergivende, snill og omsorgsfull, men ikevel med en stålvilje for å beskytte de som står henne nært, og samtidig forberedt på å ofre sin egen lykke for andres skyld.

Nåtidens historie utfolder seg ganske langsomt, mens Rebecca og Ari lærer mer om Anni, hennes reise til Astbury,og hvilken horribel behandling hun fikk fra Donalds mor, Lady Maud Astbury. Hun var en kald og arrogant kvinne som ikke skydde noen midler for å oppnå det hun ville. Ingenting skulle stå i veien for henne, og hun var fast bestemt på at Astburyene skulle fortsette å leve på godset i generasjonene etter henne.

Denne stemningsfulle romanen blander romantikk og eventyr med sosial bevissthet. Her er det både spenning og eksotiske hendelser spilt ut mot et fantastisk Himalaya som bakteppe.

Dette er en historie om kjærlighet, mot, konsekvenser, familieforhold og mystikk. Det er godt skrevet, og forfatterens oppmerksomhet på detaljer, samt de mange handlingstrådene, gjør denne romanen til en fryd å lese.

Midnattsrosen er intet annet enn romantisk fiksjon på sitt mest fengslende.
Anbefales!

onsdag 29. januar 2014

"Ro" av Björg Thorhallsdottir

Ro
Björg Thorhallsdottir
72 sider
Format: 16 cm x 16 cm
Vekt: 249 gram
Aschehoug
2013


Björg Thorhallsdottir (f. 1974) er en av Norges fremste grafikere. Hun har hatt mer enn 40 separatutstillinger i inn- og utland, hun har utsmykket kirker, kontorer og offentlige bygg i hele Europa. Hun er også landskjent for sitt prosjekt Hjertefred i Sandvika, som hvert år samler tusener av mennesker til markeringen av allehelgensdagen den 4. november.

"Ro" er en liten bok som handler om å legge til rette for livets gylne øyeblikk, om å nyte livet og finne ro i sjel og sinn. Björg Thorhallsdottir viser oss at ved å leve i nuet klarer vi å nyte alle livets goder og slippe til gledene i livet. "Ro" er en vakker og klok gavebok med bilder og tekster som varmer hjertet og sprer glede.
Boken er i samme serie som "Mot", "Velkommen til verden", "Vennskap" og "Kjærlighetsfanget".


Man kan sprørre seg om hvor mye vi kan tåle av å høre eksperter fortelle oss hva vi skal gjøre, den tid vi lever. For er det noe som er sikkert, så er det at tiden er verdifull.
Og med tanke på hvor mange oppgaver og roller vi mennesker har, gjennom dagen og ikke minst i livet, sier det seg selv at man kan bli både oppgitt og irritert.
Denne boken er imidlertid ikke skrevet av en fagekspert. Vedkommende er kunstner, og har gjennom sitt store hjerte og visdom, vil jeg si, brukt enormt med tid på denne verdifulle boken (på 72 sider).
Hun brukt sin egen livserfaring, og det er privat. Ja, raust!
Via lyrikk på venstre side, og billedkunst på høyre side, favner hun i all fall mitt sinn.
For uansett, i livet med schedules fra du står opp om morgenen til du legger deg om kvelden, kan du trenge en time off. En tid på dagen der du hviler.
Og det er nettopp det, denne boken har gitt meg. Den gir meg selvtillit, energi og bidrar til ettertanke. Når boken i tillegg kun veier 249 gram, og har et format på 16 x 16 cm (ja jeg har målt), er den både
lett å ta med seg, og tar heller ikke opp stor plass. Og så er den billig.
Min metode har vært å bare slå opp i blant, og reflektert over det jeg har lest. Rett og slett latt tankene flyte.


onsdag 22. januar 2014

"Fjompenissen redder jula!" av Bent Lønrusten

Fjompenissen redder jula!
Bent Lønrusten
Tekst og illustrasjoner: Bent Lønrusten
Barnebok
69 sider
Juritzen jr
2013

Bent Julenissen Lønrusten, ja han er registrert med det navnet i Folkeregisteret, bor på en gammeldags, liten gård i skogen utenfor Drammen. Hver jul har han hundrevis av besøkende til sitt julemarked med kanefart, nisser, salgsboder, grøt og saft, julekos på låven, eventyrstund og masse julemagi. Bent er gårdbruker, profesjonell nisse, reklamemann og illustratør.
Boken "Fjompenissen redder jula!" har han både skrevet og illustrert selv.

Frida elsker jul. Pynt, kaker, gaver og julenissen. Men dette året skjer det noe merkelig. Sukkeret til julegrøten er borte, det er SALT i skåla og en mørk skikkelse etterlater seg seige fotspor som lukter karamell.

Frida tror på julenissen. Hun elsker julen, selv om noen prøver å erte henne for det på skolen. "Jeg liker julenissen og jula, og jeg bryr meg ikke om hva dere mener", pleier hun å svare.

Det er første desember. Alle i den lille byen har ventet så lenge på denne dagen. Barn, foreldre og besteforeldre er samlet på torget for å starte julefeiringen. Fra torget høres munter sang og latter fra alle som venter spent på at lysene på det store juletreet skal tennes.
Men i åsen over byen står det en mørk skikkelse med skjegg og pelslue. Det er Julefanten. Han er en tverrsur og julehatende fjelltusse av fjern trollslekt, og han er ikke glad.
Han hater nemlig alt som har med jul å gjøre og han har en slem og skummel plan for å stoppe julenissen og reinsdyrene. "Nå er julemaset i gang igjen", sier han for seg selv. "Glade barn, pepperkaker, gaver og grøt. Men, bare vent, jeg skal nok ødelegge alt sammen, for jeg hater jula! Nå skal jeg stjele nok sukker til å lage masse karamell, så skal jeg nok sørge for at dere får verdens tristeste jul!" Julefanten hater jula fordi han aldri har fått julegaver. Han har funnet opp en diger ismaskin som bruker sukker som drivstoff. Med den lager han store isblokker i håp om å stoppe julenissen.

Fridas bestemor er en av de som får kjenne på Julefantens vrede. Sukkerkrukka hennes blir knust og sukkeret i den blir byttet ut med salt.
Bestemor forteller Frida at hun for mange år siden leste i avisen om noen som stjal sukker. Hun husker ikke så mye av selve hendelsen, men mener at det var en nisse som stod bak. Hun sier at Ludwig Juliussen i bokhandelen helt sikkert husker det som sto i avisen, siden han kan så mye om nisser.

Dagen etter kommer Ludwig på besøk. Han er alltid så flott kledd. Ludwig forteller dem at det i de gamle gruvegangene befinner seg en hemmelig dør inn til julenissen. Han sier at det ikke er noen vanlig dør, og at den ikke synes fra utsiden.
Midt inne i gruven er det en magisk stein, Tidssteinen, og med den kan man komme over i Nisseland. Den steinen stenger for menneskenes tid den ene veien og nissenes den andre.
Han forteller videre at Julefanten har rømt over til menneskenes verden, men at julenissen har sendt en hemmelig agent etter for å passe på ham. En fjompenisse som skulle bli som et menneske. Fjompenissen skulle ta seg en vanlig jobb og late som at han er en helt normal mann.
Fjompenissen er verdens koseligste hemmelige agent, men tøff nok til å kjempe for at alle barn skal få oppleve nok en julaften.
Men det som ingen vet, er at Ludwig er fjompenissen.

Dette er en tredelt historie. Det handler om Julefanten som hater jul, og han vil prøve å smelte snøen. Og dermed klarer han å stoppe julenissen fra å komme ut med gavene. Dette har skjedd før også, men den gangen sendte julenissen inn en spion i menneskenes verden. Han heter Ludwig og jobber i en bokhandel. Men Ludwig er også Fjompenissen.

Det er nesten en slags nissekrim. For det holder jo på å fryktelig galt.

Dette er en ny, helnorsk familefortelling med gøyale karakterer, spennende handling og masse julestemning.




tirsdag 21. januar 2014

"Adventsboka om Adventspøkelset" av Vera Rostin Wexelsen

Adventsboka om Adventspøkelset
Vera Rostin Wexelsen
Illustrasjoner: Beate Rostin
Barnebok, 3-10 år
51 sider
Eide Forlag
2012


Vera Rostin Wexelsen (født 16. mai 1949) er en norsk instruktør, skuespiller og dramatiker.
Hun har arbeidet som skuespiller og instruktør ved flere regionteatre i landet. Hun har vært teatersjef ved Nord-Trøndelag Teater og Hordaland Teater. Spesielt har hun vært opptatt av å formidle scenekunst til et ungt publikum.
I 2012 debuterte hun som barnebokforfatter med "Adventsboka om Adventspøkelset" illustrert av datteren Beate Rostin. Boken var en videreutvikling av teaterstykket Adventspøkelset som Wexelsen skrev og instruerte for Hordaland Teater i 2010.

De voksne har glemt at det snart er jul, og barn og nisser fortviler!


Mina har allerede begynt å glede seg til jul. Men like mye gleder hun seg til alt det morsomme som skal skje i adventstiden.

Minas adventskalender er så stor at den dekker hele den ene veggen i stuen. På kalenderen er det et bilde av mange hus rundt et tun. Ut av alle vinduer og dører titter det små nisser. Midt på tunet står det et grantre, og rundt det er det enda flere nisser. Et stykke bak husene er det en skog. Fra skogen og ned til nissene er det en bratt bakke. Det er vinter hos nissene.
En ting synes Mina er rart: Alle har hvite nisseluer. Før har hun bare sett nisser med røde og blå luer, aldri noen med hvite. Spredt utover kalenderen er det tall. Bak hvert tall er det en luke.
Mina roper på mammaen sin: "Mamma! Mamma! Hvor er du?" Men hun finner ikke mamma noe sted i hele huset. Mamma er snill. Men noen ganger har hun det så travelt at hun glemmer Mina. Da hjelper det ikke hva Mina sier eller gjør. Mamma verken hører eller ser henne.
Hvis mamma har glemt at det er adventstid, da har hun nok glemt at det snart er jul også. Mina må få henne til å komme tilbake!

Så hører hun en lyd fra luke nr. 3 i adventskalenderen. Mina åpner luken, og der ser hun at mamma går med forte og travle skritt bortover en vei som går inn i en skog. Mamma kommer lenger og lenger bort fra henne og blir mindre og mindre. Til slutt er hun bare en liten prikk som forsvinner helt blant trærne. 
Mina går inn igjennom 3-døren og oppdager at hun er inne i adventskalenderen. Hun står i utkanten av tunet og ser at det vrimler av travle nisser med hvite luer overalt. En av nissene forteller henne at de ikke bruker festluene til hverdags. De røde luene tar de ikke på før lillejulaften.
Samtidig som Mina leter etter mammaen sin, prøver de to nissejentene Bis og Lure å finne årsaken til at de voksne har glemt noe så viktig som adventstiden. På sin ferd for å løse mysteriet, møter nissene flere kjente skikkelser som f.eks. Askeladden, Mummitrollet, Bakergutten, og Karius og Baktus.
De møter også Adventspøkelset. Han bor alene i sommerhuset hele vinteren. Ingen liker ham, og alle er redd for ham. Og når menneskene tenner lys, spesielt ved juletider, da blir han helt usynlig.
Adventspøkelset har forhekset de voksne som aldri er hjemme hos barna fordi de må jobbe og tjene så forferdelig mange penger. Og så har han forhekset de voksne som er ute sent om natten for å feste, for da blir de så trøtte at de ikke orker å bake pepperkaker med barna dagen etter.
Han har altså forhekset alle de voksne som har glemt at adventstiden skal være en fin tid for barna. Og når adventstiden ikke blir brukt til de riktige tingene, så kan de voksne like godt glemme hele julen.

Med korte kapitler for hver dag i adventstiden og forslag til ulike aktiviteter, er denne boken ment å være et alternativ til den mer tradisjonelle julekalenderen.

En høytlesningskalender i adventen er en koselig aktivitetskalender! En hvilken som helst god bok kan jo brukes til dette, og man kan bruke mange ulike bøker også. Det finnes noen bøker på markedet som har 24 kapitler og har juletema, men svært få har som "Adventsboka om Adventspøkelset" forslag til aktiviteter for hver dag.
Dessuten er historien som utspiller seg av det spennende slaget, og den kan bidra til at barn blir kjent med deler av vår kulturhistorie.

De fantasifulle illustrasjonene er laget av forfatterens datter, Beate Rosin. Disse er gammeldagse (i positiv forstand), nostalgiske og skaper en malerisk atmosfære over historien.

Dette er en høytlesningsbok for store og små, og en bok man bør ta frem hver jul.
Med "Adventsboka om Adventspøkelset" får barna både en morsom og fin adventstid mens de teller ned til julaften.

Dette er en flott bok, som garantert vil bidra til lun førjulsstemning rundt i de norske hjem. En varm påminnelse om hvor heldig man er om man har en familie man er glad i, og hvor viktig det er å sette ord på dette innimellom. Det i seg selv er vel også et slags julebudskap.


 

onsdag 15. januar 2014

"Solan og Ludvig - Jul i Flåklypa" av Karsten Fullu

Solan og Ludvig - Jul i Flåklypa
Karsten Fullu
Basert på Kjell Aukrusts karakterer og univers
Barnebok
71 sider
Cappelen Damm
2013


Karsten Fullu (født 22. februar 1971) er norsk tekst- og manusforfatter.
Han har skrevet tekster til mange av Norges mest kjente komikere og TV-programmer, blant annet Dagfinn Lyngbø, Raske Menn, Rune Andersen, Hege Schøyen, Are Kalvø, Nytt på Nytt, Løvebakken, Senkveld, Hos Martin og Storbynatt med Bård og Harald. Han har også skrevet humor- og barnebøker, og har vært fast bidragsyter til radioprogrammet Hallo i uken siden 2000.
Sammen med Per Schreiner skrev han manus til filmen Kurt blir grusom basert på Erlend Loes bøker. Filmen ble i 2009 nominert til Amanda for beste manus.
November 2010 var det premiere på teaterstykket: "Firmafesten" som han skrev sammen med blant annet Johannes Joner.


Boken "Solan og Ludvig - Jul i Flåklypa" er basert på animasjonsfilmen med samme navn som kom på norske kinoer i november 2013.

Den lille fjellbygda Flåklypa finnes ikke på noe kart. Det er en klynge vindskjeve trehus, der tiden har stått stille. Den ene dagen er den andre lik, og fra år til år er det lite som forandrer seg. Bortsett fra én ting: været. I Flåklypa er man vant til at sommeren er varm, høsten våt og vinteren lang og iskald. Ingen har opplevd en jul uten snø på trærne og høye brøytekanter. Ikke før i år. Lille julaften er bare noen dager unna, og selv ikke det høyeste fjellet bak Flåklypa har fått hvit hette på toppen. Nå har folk begynt å bli bekymret. Hvor blir det av den vakre snøen?
Den kjente sykkelreperatøren og oppfinneren med sans for det umulige, Reodor Felgen, er blant dem som undrer seg over været. På et sted der ingen skulle tro at noen kunne bo, deler han hus sammen med sine to gode hjelpere Solan og Ludvig.
Solan Gundersen er sagbruksarbeider, evig optimist og konstant blakk. Folk sier at det han mangler i banken, har han i kjeften.
Ludvig er Solans rake motsetning. Aktiv pessimist, og så mørkredd at han må holde seg selv i hånden når han skal ut om natten.
Flåklypa Tidene har ofte hatt overskrifter om været. Avisens høye og tynne redaktør Frimand Pløsen, har i månedsvis lovt innbyggerne snø. Men nå er det ingen som kjøper avisen lengre. "Det er fordi vi skriver for mye om været" mener sportsjournalist Melvind Snerken. "Har man først lovet snø, så blir
man til latter når den ikke kommer."
Hvis snøen ikke kommer av seg selv, må det da være en måte å skaffe den på, tenker Pløsen. Han er desperat, men så dukker det en idé opp i hans bekymrede hjerne. Han tenker at for en oppfinner vil det være en lett sak å få det til å snø. Han tar kontakt med Reodor Felgen.
Men Reodor Felgen er en sindig mann. "Jo da. Jeg er oppfinner", sier han og klør seg på haken. "Men jeg tukler ikke med naturen."
"Men vil du ikke at det skal bli jul?" utbryter Pløsen.
"Julen kommer uansett, den" sier Reodor og smiler.
"Du er flink med sykler", sier Pløsen og reiser seg brått. "Men snø klarer du ikke å lage." Han farer ut og slamrer døren igjen etter seg.
Det varer ikke lenge før Reodor Felgen er på plass i verkstedet, som er stuvende fullt av maskiner, verktøy og hyllemeter på hyllemeter med bokser, skruer og andre materialer. Rare metallstumper som ligner skulpturer, ligger strødd utover gulvet. Her og der sees deler fra gamle oppfinnelser - mislykkede og vellykkede eksperimenter om hverandre. Reodors hjerne har nemlig allerede begynt å pønske ut ideer om hvordan han kan få til snø.
Verkstedet er ikke et helt ufarlig sted, så Reodor ber Solan og Ludvig holde seg unna til snømaskinen er ferdig, og det tar ikke lang tid før han har bygget verdens kraftigste snømaskin.
Jakten på nyheter, opplagstall og ikke minst berømmelse, får Pløsen til å ta snømaskinen uten at Reodor vet om det. Han tar den med seg til kirketårnet som ligger på en høyde over Flåklypa. Her skrur han den på, og maskinen begynner å blåser ut kunstig snø som til slutt truer med å drukne bygda og skape en ny istid.
Pløsen tar dessuten en presserobot i bruk, som Reodor for lenge siden hadde laget for ham, og som hindrer Solan og Reodor i å stoppe snømaskinen i å oversvømme Flåklypa.
Reodor og Solan settes dermed ut av spill, og det er den nervøse Ludvig som må trosse all sin redsel for å redde bygda fra en ny istid.

Dette er en god, stilsikker og tidvis komisk bok, innenfor det avgrensede samfunns- og personbildet som forfatteren og Aukrust før han har lagt opp til.
Handlingen foregår i Flåklypa, en småby- eller bygde karikatur av den typen som bare finnes i bøker, tegneserier og filmer for barn.
Karakterene er fargerike.
Språket er både enkelt og lettfattelig. Her er det både humor og sjarm som utfyller dette herlige universet.

Bokens tematiske kjerne er en litt komisk mediesatire, og det er ikke vanlig at man finner en så tydelig kritikk av mediene i en barnebok.
Historiens skurk er avisredaktøren Pløsen, som lar seg rive med av sin egen besettelse.
Reodors snømaskin gjør det nemlig mulig for ham å sette ny snørekord. Da får han ikke bare mer å skrive om i avisen, men også mulighet til å gjenvinne ryktet overfor de som har irritert seg over alle forsidene om været i Flåklypa Tidene. Han får dessuten stormannsgale fantasier om å bli en verdensberømt pressemann.
Egoisme og ønsket om kjendisstatus blandes dermed med en kritikk av tabloidpressen, som skriver mer om været enn det som egentlig betyr noe.

Moralen i boken er: Man skal ikke tukle med naturen. For å tukle med naturen - det er farlig, det!

Dette er rett og slett en bok som en bør ta seg den gleden å lese høyt, om en skulle være så heldig å ha noen barn i riktig alder for hånden.
Nå venter jeg bare på en fortsettelse...

Til glede for alle barn, kanskje særlig for de mellom 3 og 7 år.







Solan og Ludvig - Jul i Flåklypa: Aktivitetshefte med klistremerker
I denne boken får du både klistremerker og masse aktiviteter og oppgaver å løse.




tirsdag 14. januar 2014

"Juledrømmen" av Lori Evert

Juledrømmen
Lori Evert
Fotografier av Per Breiehagen
Original tittel: The Christmas Wish
Oversatt av Cecilie Winger, MNO
Barnebok, 6-9 år
Juritzen jr
2013


Langt mot nord bor den modige, lille jenta Anja. Hennes største ønske er å bli en av Julenissens gode hjelpere. En dag spenner hun på seg skiene og reiser for å finne ham. Alene ute i det snødekte landskapet møter Anja mange snille dyr som alle hjelper henne med å oppfylle drømmen. 

Ekteparet Lori Evert og Per Breiehagen har sammen skapt en vakker julefortelling illustrert med nydelige stemningsbilder fra et fantastisk vinterlandskap. En fortelling som vil få både barn og voksne til å drømme.

Lori Evert er en stylist som elsker bøker og natur. Hun ble så inspirert av et fotografi med datteren Anja og et reinsdyr, at hun begynte å skrive en fortelling rundt det. Slik begynte det fireårige familieprosjektet Juledrømmen.


Per Breiehagen vokste opp i Ål, Sør-Norge. Hans kjærlighet til naturen og fotografering har ført ham til oppdrag rundt om i verden, blant annet Antarktis, Grønland og Nordpolen. Breiehagen har vunnet flere priser, og fotografiene hans er publisert i bl.a. National Geographic, The New York Times Magazine og Fortune.

For lenge, lenge siden, på et sted så langt mot nord at mødrene aldri pakket bort ull-luer og votter, levde det en søt jente som het Anja. Den aller største drømmen hennes var å bli en av nissens hjelpere. Så et år, da dagene ble stadig kortere og snøen hadde dalt i ukevis uten stans, bestemte Anja seg for at det var på tide å lete etter julenissen.
Før hun dro av gårde, kom hun til å tenke på en snill gammel dame som bodde nede i veien. Hun hadde ingen barn eller barnebarn, så Anja ville først hjelpe henne med å bli ferdig til jul.
Mens den gamle damen tok seg en blund, hentet Anja inn den rampete katten hennes, før hun pyntet pepperkakehuset de hadde bakt sammen dagen før. Hun feide badstuen ren og fant et fint lite tre til henne.
Etterpå leverte Anja gaver til venner og familie. Hun la ved en lapp der det sto at hun skulle besøke alle så snart hun var ferdig med sin travle jobb sammen med julenissen.
Anja hadde forberedt seg godt til reisen. Hun hadde studert nattehimmelen, observert Polarstjernens posisjon og lært seg det store kartet i klasserommet utenat.
Men da Anja spente på seg skiene og begynte å gå innover i skogen, begynte hun likevel å bli bekymret. "Tenk om jeg går meg vill?" sa hun høyt for seg selv.
Hun holdt nærmest på å miste selvtilliten, men da skjedde det noe magisk.
For dyrene som bor i skogen hadde hørt om Anja og drømmen hennes, og en etter en gjorde de det de kunne for å hjelpe henne.
Først var det en tålmodig fugl, deretter en snill hest, så en tung og traskende moskus, en isbjørn, og til slutt et reinsdyr som bidro med hjelp.

Juledrømmen er ikke en bok som vektlegger de religiøse aspektene med julen. Men boken passer likevel best til denne høytiden på grunn av historiens vekt på vennlighet.

Historien er varm og godt skrevet. Den skildrer godhet i mennesker, natur og dyr. Teksten appellerer til følelsene.
Bildene er flotte og fulle av levende farger, og vil garantert fange leserens oppmerksomhet.

Boken egner seg for høytlesing. Jeg kan ikke se annet enn at dette blir en yndlingsbok for de minste barna. En bok som vil slites ut og som blir tatt fram igjen og igjen.

Denne boken er så mye, mye mer enn de fantastiske bildene.

Anbefales varmt.



søndag 12. januar 2014

"Hva sier reven?" av Ylvis

Hva sier reven?
Ylvis
Illustrert av Svein Nyhus
Barnebok
Sider: 32
Aschehoug Forlag
2013

"Hva sier reven?" er en barnebok basert på Ylvis brødrenes sang "What Does the Fox Say?".

Den første tanken som slo meg når jeg så boken hos bokhandlerne, var at nå hadde både Ylvis brødrene og forlaget blitt blaserte. Om de kunne få millioner av mennesker til å like sangen "What Does the Fox Say?", så kan de også klare å få dem til å gå samme runde med denne boken. Det ligner i utgangspunktet ren utnyttelse, og fremstår som et forsøk på å melke en suksess. Jeg forestilte meg dette.
Men allerede mens Bård og Vegard Ylvisåker jobbet med sangen, føltes det som at den hadde potensiale til å bli en interessant bok, særlig fordi de plutselig virkelig begynte å lure på hva reven faktisk sier.
Sammen med tekstforfatter Christian Løchstøer bestemte de seg for å lage denne bildeboken.
Vegard Ylvisåker har sagt til The Guardian at boken dermed er mye mer enn et spin off-produkt av videoen. De startet nemlig prosessen med en illustratør før videoen ble sluppet på You Tube og endte opp som en hit verden over.

"Hunden sier voff. Katten sier mjau. Fuglen sier kvitt. Og musen sier pip.
Kuen sier mø. Frosken sier kvekk og elefanten sier tuut.
Anden sier kvakk. Fisken sier blubb og selen sier ao-ao-ao!
Men én lyd har ingen hørt: Hva sier reven?"

Slik begynner boken, og er en norsk oversettelse av den velkjente engelske sangteksten. Historien i boken er faktisk sangen direkte oversatt, nærmest ordrett.
Det er ikke alltid like vellykket. Artige og tøysete rim i sangen, høres nemlig ikke like språklig gode ut på norsk.
Sangen har f. eks. noen rim som horse/morse. På norsk derimot må "Tar du morsenøkkel frem" rimes mot "hvordan snakker du med den?" (hesten).

Men det er Svein Nyhus sine illustrasjoner som gjør denne boken fantastisk. De er av den typen som jeg kunne ha rammet inn og hengt på veggen.
De er både fargerike, uttrykksfulle, lunefulle, og gir boken et helt eget visuelt uttrykk. Dessuten kler de teksten særdeles godt.

Er du på utkikk etter en barnebok om ekte dyrelyder, så vil nok ikke dette være noe for deg. Men dersom du er kjent med sangen, eller liker interessante illustrasjoner, vil dette definitivt være noe for deg.
Selv for den som ikke måtte kjenne til sangen, vil dette være en artig bok!

"Hva sier reven?" er en bok som kan syngeleses mange ganger, som det er gøy å lese høyt fra og tulle med.
Dette er en perfekt bok for de yngste barna.



tirsdag 7. januar 2014

"Moren" av Marit Christensen

Moren
- Historien om Wenche Behring Breivik
Marit Christensen
2. opplag
245 sider
Dokumentar
Aschehoug Forlag
2013

Hun får et overraskende og hyggelig besøk av sønnen sin den 21. juli 2011. Sent om kvelden. Etter flere år hjemme, i alt fem år, hos mamma, har han tatt skrittet ut og flyttet på en gård. Det kom som en overraskelse, da Anders plutselig en kveld fortalte at han skulle bli forpakter på en gård, 17 mil nordover. Tanken var at han skulle få lagt seg opp litt penger for å kjøpe seg egen bolig. Og hun blir rørt da Anders insisterer på at de skal spise frokost sammen neste morgen. Dette var ikke hverdagskost da han bodde på gutteværelset i flere år. Og dessuten er det flere måneder siden de så hverandre sist. Hun går glad til sins og legger seg, og etter en koselig frokost samt start på helgen, tenker hun nøye over hva for noe godt, kan hun lage til yngstemann til middag? Det måtte bli spagetti. De avtalte å spise kl 16.30.

Vel og merke kunne sønnen komme med overraskelser. Og de var gjerne storslåtte. Men tiden, den holdt han alltid.
Dermed sitter hun i stuen og venter ved telefonen.
Ingen anrop eller svar. For hun ringer han flere ganger og blir engstelig. Kan han ha vært utsatt for en ulykke?

Med ett ringer telefonen. Og det er datteren hennes, bosatt og etablert i Los Angeles. Helt frem til statene har nyheten nådd. Det har vært en voldsom eksplosjon i regjeringskvartalet. Flere er døde og skadet. Omfanget er usikkert. Søsteren Elisabeth, seks år eldre enn broren har også gjentatte ganger forsøkt å få tak i broren sin. Moren setter på radioen, slik hun ofte gjør og får med seg alt. Også at det
er observert skuddvekslinger en times kjøretur nordvest på AUFs sommerleir på Utøya. Fortvilelsen vil ikke gi seg. Men Wenche Behring Breivik venter, og endelig ved halv elleve tiden ringer det igjen.
Denne gangen er det en kvinne som forteller at hun jobber for politiet og ber henne komme ut, og over på andre siden av gaten. Der ser hun en sivil bil, og blir bedt om å sette seg inn i bilen.
Moren reagerer ytterligere ved å spørre om hun hadde gjort noe galt?
Politiet svarer som sant er: "Vi har grunn til å tro at terroristen er din sønn".
Hun bringes inn til flere timers lange avhør.

Omtrent slik starter en historisk, unik historie. - Moren - er historien om terroristen Anders Behring Breiviks mor.

Forfatteren Marit Christensen har etter min mening gjort et enestående stykke arbeid. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Boken ble til, rett og slett etter et inderlig ønske fra Anders Behring Breiviks mor. Her er det gjort grundig research! Forfatteren han oppsøkt alle kilder og har måttet foreta reiser både innenlands og til utlandet for å få primærkilder. For å få verifisert det hun ble fortalt. Bokens metode er basert på avtalte besøk og timer med opptak og notater.
At det i høst kom frem anklager om uetiske metoder fra ulike hold, medfører ikke riktighet.
Etter mitt skjønn sier det seg selv, at å lese om seg selv, svart på hvitt kan åpenbare seg på en annen måte enn kanskje moren, Wenche Elisabeth Behring Breivik hadde forespeilet seg. Det hører også med, at hun med jevne mellomrom leste alt forfatteren hadde skrevet. De hadde en god tone hele veien. Ja nær sagt til hun ble alvorlig og livstruende syk.
Alt dette kommer frem av boken, og den er medrivende, og svært godt skrevet!

Historien tar oss med til morens fødsel, barndom og videre livsfaser. Og alle hennes roller i livet.
F. eks. livet som ambassadørfrue i utlandet.

Den tar deg også med som en medvandrer i hva det vil si å være henne. Vi får et dypt innblikk i hennes liv og personlighet.
Innblikk i møter med medgang og motgang. Wenche var usedvanlig vakker!

Begrepet traumatisk krise drøftes i helhet, for livet fikk en vending om kvelden, den 22.07.2011.

Et fyldig etterord signert forfatteren forklarer en god del.
Og siste del er å betrakte ja: Utenfra. Moren blir syk. Det medfører at de ikke har full anledning til å møtes fra begynnelse til slutt.
Denne livshistorien, så ekte og nært. Så faktabasert. Så detaljrikt og skildrende miljøbeskrevet, ut i fra hva moren tenker og i fortrolighet sier om det hele. Og forfatteren beskriver. I perioder retrospektivt, og ut i fra ervervet materiell, samt hensynet til etikk og moral også posthumt?

Det - tror jeg blir vanskelig.
Så, her har du den rene, sanne og fulle sannheten!

mandag 6. januar 2014

"Farvel Norge - Velferdsstatens fremtidige kollaps" av Jon Hustad

Farvel Norge - Velferdsstatens fremtidige kollaps
Jon Hustad
204 sider
Debattbok
Dreyer Forlag
2013

Jon Hustad (f. 25. mars 1968 i Ørsta) er historiker, forfatter, kommentator og journalist. Han er utdannet historiker og tok hovedfag ved Universitetet i Oslo om amerikansk Kina-politikk etter Koreakrigen. Han har jobbet i Morgenbladet, Klassekampen og vært programleder på TV2. I dag arbeider han i ukeavisen Dag og Tid.

Med boken "Farvel Norge - Velferdsstatens fremtidige kollaps" kaster Hustad en ny brannfakkel inn i en allerede pågående debatt.
Han ønsker å ta et tydelig oppgjør med det oljefete Norge og de sjenerøse trygdeordningene som han mener ikke er bærekraftig politikk for fremtiden.
Hustads hovedbudskap er at kombinasjonen av høy oljepengebruk, høye overføringer til ikke- arbeidende, eldrebølge og innvandring skaper økonomiske problemer som ikke er bærekraftige og som på sikt vil kreve store politiske endringer og innsparinger.

Forlagets omtale:
"Den norske velferdsstaten står foran enorme utfordringer. Holder den nåværende veksten bare i helse- og omsorgsutgiftene frem, er staten konkurs i løpet av tyve til tredve år. Samtidig går arbeidstiden ned og ned og uføreratene opp og opp. Stadig færre mennesker må bære en stadig større stat. I tillegg vokser innvandringen og de fleste innvandrerne tar ut langt mer av velferdsgodene enn de betaler inn for de samme godene. Norge er i dag verdens fremste innvandringsland. Staten bruker i tillegg 150 milliarder kroner i året, nesten seks forsknings- og høyere utdanningsbudsjett, bare for å betale trygd og sykepenger til folk i arbeidsfør alder. I faste priser har denne utgiftsposten blitt tredoblet i løpet av de siste tredve årene. Norge må gå gjennom store reformer i de kommende årene eller gå konkurs. Oljen berger oss ikke. Den utgjør bare 4 % av nasjonalformuen. Den nåværende norske velferdsstaten er en fiasko."

Hustad skriver at ingen andre land i verden bruker så mye på overføringer til folk i arbeidsfør alder.
Det blir flere eldre, de lever lenger enn før, og som konsekvens vil pensjonsutbetalingene øke. Økt etterspørsel etter en rekke tjenester, spesielt innen helse og omsorg, vil også medføre større utgifter.
Befolkningen har økt med to millioner siden 1950, og langt flere kvinner er i arbeid. Likevel arbeider vi mindre enn før. Men det samlede antallet timer vi arbeider, ligger omtrentlig på samme nivå, fordi vi pensjonerer oss tidligere, arbeider deltid, og generelt arbeider kortere dager og uker. Med høyt kostnadsnivå, må vi opprettholde en svært høy produktivitet for å hevde oss i konkurransen.

Allerede i kapittel 1 skriver Hustad "Hva gikk galt med Norge? Vi fant olje". Oljen får dermed skylden.
Men han glemmer nesten helt at norske politikere har vedtatt mye som er bra, bl.a. etableringen av oljefondet og handlingsregelen som gjør at vi foreløpig greier oss godt. Dette kunne Hustad godt ha viet mer plass, og faktisk gitt ros for. Hans mening er at oljen gjør nordmenn ignorante og lite løsningsorienterte.

Hustad bidrar fint lite med konstruktive løsninger. Han foreslår bl.a. å melde Norge ut av EØS, noe som kanskje vil være populært blant noen, men som vil bety kroken på døra for all konkurranseutsatt næring.
Derimot er hans forslag om reduksjon av oljepengebruken godt. Dette har flere andre fremmet tidligere. Det er nemlig liten tvil om at bruken av mer oljepenger vil medføre et kostnadsnivå som gjør at en rekke små og mellomstore bedrifter går dukken, for å nevne noe. Allerede nå går nasjonen på oljedop der staten er pusheren. Å slippe oljepengene løs, vil ikke skape vekst, det vil tvert imot være ødeleggende for veksten.

Norge er et godt land å leve i, men i flere år har vi sluppet å gjøre viktige og vanskelige valg, men vi kan ikke fortsette slik. Vi står foran dramatiske utfordringer, og jeg støtter opp om at det vil være farlig å utsette alle viktige omstillinger.

Hustad har en skarp penn. Det er liten tvil om det. Men mye av det han hevder i boken er høyst diskutabelt (for å si det litt forsiktig), og han liker å gjenta påstander om velferdsstatens manglende bærekraft. Budskapet om at "den nåværende norske velferdsstaten er en fiasko", står nemlig i skarp kontrast til nærmest all tilgjengelig fakta og statistikk.

De senere år har vært preget av mye sutring og misnøye. Problemer finnes, og det er en oppgave for myndighetene å gjøre sitt ytterste for å iverksette forbedringer. Men jeg mener det er skivebom å lukke øynene for helheten, for det store bildet. Det strider mot de faktiske forhold som er fastslått i rapport etter rapport om hvordan tilstandene er i Norge. Dessuten synes det å være i strid med hvordan mange nordmenn opplever sitt liv.
Sutrekulturen trenger motstand; den bidrar ikke til en positiv utvikling.

Hustad skriver at latskapen blant nordmenn har vart lenge nok. Han har rett i at nordmenn jobber kortere dager enn noen andre i Europa, men nevner ikke med et ord at vi er blant de mest produktive i verden.

Velstandsutviklingen i Norge har vært så formidabel at knapt noen i 1950 kunne ha den fjerneste anelse om hvordan det ville se ut hos oss 60 år senere. Vi har god grunn til å være takknemlige for hva som har skjedd. Mange er da også det. Men enkelte mener tydeligvis at de kan sanke meningsfeller ved å svartmale situasjonen. Det er godt at de verste sutrerne ikke lengre får så stort gjennomslag når de roter i fargeskrinet etter de mørkeste fargene.

Selvsagt skal vi ikke slå oss til ro og si at det ikke er noen grunn til forbedringer. Men det finnes en sutrekultur i Norge der det er fritt fram for å bringe til torgs de mest hårreisende påstander.

"Farvel Norge - Velferdsstatens fremtidige kollaps" har allerede blitt en svært omdiskutert debattbok.
Likevel er dette en viktig og tidvis underholdende bok, til tross for at den er noe dyster.

fredag 3. januar 2014

"Pass deg for snømannen!" av R.L. Stine

Pass deg for snømannen!
R.L. Stine
Oversetter: Øystein Rosse
Barnebok
125 sider
Egmont Kids Media Nordic AS
2013

R.L. Stine kalles gjerne barnelitteraturens Stephen King. Han har solgt over 350 millioner bøker, noe som gjør ham til en av de mest solgte barne- og ungdomsforfattere gjennom tidene.
Bokserien Gåsehud, med originaltittelen Goosebumps, fikk sitt startskudd i 1992. Da kom boken med den grøssende tittelen "De dødes hus".
Serien gjorde raskt suksess rundt om i verden, og bøkene ble oversatt til over 30 språk.
Gåsehud fikk også sin egen TV-serie i USA og var den mest sette TV-serien for barn i tre år på rad. Episodene vises fremdeles på TV i forbindelse med Halloween.
R.L. Stine har skrevet over 60 bøker i serien.

Gåsehud er en bokserie som inneholder spennende historier om ungdom og skumle saker som levende dukker, forheksede masker, spøkelser, vampyrer, mumier, kirkegårder og selvsagt noe av det ondeste av alt - hagenisser.

"Pass deg for snømannen!" ble i USA utgitt i 1997.

Jaclyn og tanten hennes Greta har flyttet fra den travle byen Chicago til Sherpia, en liten landsby like under polarsirkelen. Landsbyen ligger øde til, og Jaclyn hater å være bortgjemt i ingenmannsland. Ingen kino. Ingen kjøpesentre. Ingen ting. Dessuten er det noe virkelig skummelt med landsbyen. Og om natten hører hun merkelige, fæle hyl.
Jaclyn blir kjent med to av barna i nabolaget, Eli og hans søster Rolonda.
Eli forteller Jaclyn at å være redd er omtrent det eneste man kan gjøre i Sherpia. Jaclyn synes det virker rart å si noe slikt, nesten like rart som at det står skumle snømenn foran hvert hus i landsbyen. Hver og en av dem med rødt skjerf rundt halsen, et ondt, djevelsk glis, kull sorte øyne, og et dypt arr i ansiktet.
Eli sier at snømennene ble bygget for å beskytte Sherpia mot det levende snømonsteret som bor i en isgrotte på toppen av fjellet. Han advarer samtidig Jaclyn om at hun aldri må gå til toppen av fjellet. Han forteller videre at hvis det onde snømonsteret ikke tar henne der oppe, så vil i hvert fall Conrad, den rare fjellmannen og ulven hans, gjøre det.
Jaclyn synes det hele virker latterlig, og mener at dette bare er idiotisk landsby overtro.
Men når Jacklyn senere hører lyder om natten, bestemmer hun seg for å gå opp på fjellet og løse mysteriumet.
Svarene hun finner der, avdekker en stor hemmelighet, og gir henne det største sjokk.

Dette er en lettlest bok som vil få leseren til å fryse av grøss og spenning og kulde. Likevel savner jeg de helt store høydepuktene.
Språket er greit, men litt kjedelig og ensformig. Dette trekker litt ned. Dessuten er karakterene både flate og stereotype.

"Pass deg for snømannen!" er delt opp etter kapitler, men har ingen illustrasjoner.

Dette er en nokså spennende bok, som vil passe best for de litt eldre barna.

Det er ikke alltid like lett å anmelde en barnebok, men jeg tror at all god litteratur kan likes av alle, uavhengig av alder.
I motsetning til Roald Dahl, Lewis Carroll eller C.S. Lewis, verdsettes ikke R.L. Stines forfatterskap like høyt av den eldre garde. Men han har absolutt gjort seg bemerket i moderne horror litteratur for barn, og har millioner av fans.