lørdag 19. januar 2019

"Smuglerhuset. CLUE 13" av Jørn Lier Horst

Smuglerhuset. CLUE 13
Jørn Lier Horst
Barnebok, 9-12 år
160 sider
Kagge Forlag
2019

Jørn Lier Horst (f. 1970) har bakgrunn som etterforskningsleder i politiet. Han er en av Nordens fremste kriminalforfattere for voksne, og har blant annet vunnet Bokhandlerprisen, Riverton-prisen og Glassnøkkelen for sine romaner.

Ekstra bonusbok!

Gave til alle CLUE-elskere! "Smuglerhuset" er trettende og aller siste bok i CLUE-serien! Tittelen på denne kommer frem hvis du tar alle forbokstavene i de tolv første titlene i serien og setter den sammen til ett ord: Smuglerhuset.

Clue er engelsk og betyr ledetråd, spor for å løse en gåte. I tillegg er CLUE satt sammen av forbokstavene til hovedpersonene i serien: Cecilia, Leo, Une og hunden Egon.

CLUE-gjengen har bestemt seg for å utforske det mystiske Smuglerhuset på Furuøya. Leo skal lage en film om ekspedisjonen. Kameraet har han fått av faren sin til sommerferien. Det er topp moderne og ikke stort større enn en fyrstikkeske. Det har trådløs tilkobling til telefonen hans, og han kan bruke telefonskjermen for å se det han filmer.

Det vil ta minst en halvtime å komme seg til Smuglerhuset med båt fra Perlen pensjonat. Gjengen pakker det nødvendige for en ekspedisjon og drar av sted.

Det var William Croft, sønnen til en rik lord fra Hull i England, som bygde huset, omtrent på samme tid som Perlen pensjonat ble bygd. Det sies at han kom til Norge fordi han hadde kjærlighetssorg. Han kjøpte Furuøya og bygde huset for å glemme en kvinne i sitt eget hjemland. Til å begynne med var ikke huset spesielt stort, nesten bare en sommerhytte, men hvert år bygde han det litt større. Et nytt påbygg, en ny etasje eller et nytt tårn. En større brygge, garasje, en bru over til fastlandet og vei gjennom skogen. Til slutt var han tom for penger. Det var da han begynte å smugle.

William Croft tjente gode penger på å smugle, spesielt under forbudstiden. I 1916 og fram til 1927 var det nemlig helt forbudt å selge brennevin i Norge, men Croft tok inn varer sjøveien fra fabrikker hjemme i England. Han lagret det i huset sitt og solgte det videre i all hemmelighet. Croft stolte ikke på bankene og brukte ikke penger, og tok derfor betalt i gull eller sølv.

Politiet klarte aldri å ta ham, selv om det var nære på en gang. Ingen vet hvordan Croft døde, men ryktene forteller at han falt utfor klippekanten og døde. Ingen vet hva som skjedde med gullet hans, men en mulighet er at Croft hadde gjemt det så godt at ingen fant det.

Siden har ingen bodd i Smuglerhuset. Det har stått tomt, veggene er ikke helt rette lenger, huset står på skakke som om det lener seg bakover, og snart faller det sammen.

Furuøya er heller ikke et trygt sted å ferdes.

Det første besøket på øya er imidlertid mislykket. CLUE-gjengen kommer seg ikke inn i selve huset. Både dører og vinduer er sprikret igjen. Og kjellerlemmen på baksiden er låst med kjetting og hengelås.

Da de senere, vel hjemme igjen, går gjennom Leos filmopptak fra turen, oppdager de noe de ikke la merke til mens de var på øya. Noe som gjør at de skjønner at det foregår noe i Smuglerhuset - og at de må tilbake.

"Smuglerhuset" er en underholdende bok som garantert vil appellere til mange unge lesere, både jenter og gutter.

Historien er som sedvanlig forrykende, urokkelig morsom og ikke minst spennende.

Like fra første side blir man grepet av spenningen og mysteriene hoper seg opp. Den nervepirrende handlingen henvender seg til fantasien i de ikke alt for lange kapitlene, men samtidig løsner forfatteren det litt skumle opp med humor og et glimt i øyet.

Språket er klart og moderne, og karakterinnlevelsen stor.

Karaktermessig står boken sterkt, for uansett om du er jente eller gutt, vil du kunne relatere deg til personene i historien.

Teksten har mye dialog, og kapitlene er korte - ofte med en cliffhanger.

Det filosofiske bakteppet denne gangen er Georg Wilhelm Friedrich Hegel. Han er en av de mest kjente historikerne og filosofene fra Tyskland. Hegel var opptatt av utvikling og hva som får samfunnet til å gå framover. Bl.a. mente han at historien var viktig og sammenlignet den med en elv. Han sa at hver minste stein, buktning og bevegelse i vannet lenger oppe i en elv hadde betydning for hvordan elven så ut når den rant ut i havet lenger nede. Med det mente han at hvordan verden ser ut i dag, er et resultat av alt som har skjedd i fortiden.

"Smuglerhuset" kan fint leses som en selvstendig bok, uavhengig av de tolv første i serien. Men for å kjenne og forstå karakterene litt bedre, kan det være en fordel å ha lest noen av de andre bøkene.

Boken har en innbydende forside og baksidetekst. Bokomslaget, som er et lite kunstverk i seg selv, og en illustrasjon av Smuglerhuset, vekker umiddelbart oppmerksomheten og setter fantasien i gang.

På innsiden av bokomslaget er det et oversiktskart av byen, og hvor de forskjellige personene bor, samt en arkitekttegning over Perlen pensjonat. Dette finner du for øvrig i alle bøkene i CLUE-serien.

"Smuglerhuset" er den trettende og dessverre absolutt siste boken i CLUE-serien. Det blir nok lenge til Lier Horst eller noen annen norsk forfatter vil å gjenta en lignende bragd.

Jeg kommer i hvert fall til å savne CLUE-gjengen. Jeg håper at forfatteren, en gang i fremtiden, vil vurdere en fortsettelse på CLUE-serien, og en gjenvisitt til et litteraturunivers som mange barn elsker.

Jørn Lier Horst har skrevet en veldig spennende, og tidvis litt skummel, barnebok som vil pirre nysgjerrigheten blant jenter og gutter fra ca. 10 år og som er klare for litt mer utfordrende selvlesing.

Anbefales!

torsdag 17. januar 2019

"Lazarus" av Lars Kepler

Lazarus
Lars Kepler
Krim
512 sider
Oversatt av Henning J. Gundersen
Cappellen Damm
2018

Lars Kepler er et pseudonym for Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril. Lars Keplers bøker er utgitt i 40 land, og har solgt over 13 millioner eksemplarer.

"Lazarus" er den syvende boken om Joona Linna.

Livet har igjen begynt å smile til Joona Linna. Sist høst ble den gjenværende fengselsstraffen hans omgjort til samfunnstjeneste som betjent ved nærpolitiet på Norrmalm i Stockholm. Om noen få uker skal han tilbake i tjeneste som kriminaletterforsker i Rikskriminalpolitiet. Dessuten blomstrer kjærligheten mellom han og Valeria de Castro.

Én vintermorgen tar Nils Åhlén (kalt Nålen) kontakt med Joona. Nålen er professor i rettsmedisin ved Karolinska Institutet, og en av de fremste ekspertene innenfor rettsmedisin i Europa. Han forteller at en mann har blitt funnet på

Tveita i Oslo, mishandlet og drept i sin egen leilighet. Alt tydet på en typisk fyllekrangel, men da Oslopolitiet åpnet offerets fryseboks, fant de kroppsdeler fra et stort antall mennesker, nedfryst i forskjellige stadier av forråtnelse. Da politiet forsøkte å matche DNA fra kroppsdelene i fryseboksen med Europols, Finlands og de skandinaviske landenes politiregistre, viste det seg at en av dem var kraniet til Summa, Joonas avdøde kone. Siden det var Nålen som utferdiget Summas dødsattest, ringte de til han. Det kan være en tilfeldighet at nettopp Summas kranium befant seg der, den avdøde mannen i Oslo må ha vært en hittil ukjent gravskjender og trofésamler, men Joonas mistanke blir likevel vakt.

Når Joona noen dager senere blir kontaktet av Carlos Eliasson, sjefen for Sikkerhetspolitiet, fordi det tyske politiet vil at spesifikt Joona skal hjelpe dem med en etterforskning, drar han til Rostock, til en avsidesliggende campingplass hvor et mistenkelig dødsfall har funnet sted.

Joona kjenner ikke den drepte mannen, men det viser seg at mannen to dager før han døde hadde ringt til Joonas mobiltelefon.

Joona gjør også funn på åstedet som danner et mønster som er ufattelig skremmende, men umulig å ignorere.

For selv om ikke sporene på de to åstedene (Oslo og Rostock) umiddelbart avslører noen fellestrekk, går sammenhengen mellom de to sakene etter hvert opp for Joona. Og nå er han ikke lenger i tvil. Selv om det virker helt umulig, peker drapene bare i én retning.

Joona er sikker på at seriemorderen Jurek Walter må være i live og derfor har overlevd skuddsårene ett år tidligere. Joona tror Jurek nå er ute etter ham, og at han vil hevne at Joona drepte broren hans.

Men først velger Joona å lufte sine mistanker overfor kollegaen Saga Bauer og Nålen.

Men de mener bestemt at Jurek er død. Han ble jo skutt og drept av Saga. Alt tydet i hvert fall på det, inklusive et lik fullt av kulehull og en pekefinger med Jureks fingeravtrykk. Av den grunn forsøker de å overbevise Joona om at han denne gangen tar feil.

Joona er derimot ikke like sikker og går i dekning med datteren Lumi (som studerer i Paris). I mellomtiden tar Saga og Nathan Pollock fra Rikskriminalpolitiet over etterforskningen i Sverige - men morderen ligger hele tiden et skritt foran dem, og jakten etter han vil påføre dem store personlige tap...

Enkelte ville kalle det et mirakel hvis noen skulle gjenoppstå fra de døde - for andre ville det være det ultimate mareritt.

"Lazarus" er en fremragende kriminalroman som vil gi deg både hjertebank og frysninger på ryggen.

La meg bare si det med en gang: "Lazarus" er ikke en bok for sarte sjeler! Mordene er grusomme og brutale, men også dysterheten som hviler over romanen er med på å skape en fryktinngytende atmosfære. Lesere av seriens foregående bøker bør ha god kjennskap til Jurek Walter og hans skremmende evner til å være i forkant, men i "Lazarus" blir dette enda tydeligere.

Det psykologiske maktspillet som kontinuerlig foregår mellom Saga og Joona på den ene siden og Jurek på den andre, er godt beskrevet. Det er imponerende hvorledes forfatterne har evnet å skape en slags symbiose mellom etterforskerne og den jagende: De er på sett og vis avhengige av hverandre, selv om de har vidt forskjellige motiver.

Lars Kepler er for meg synonymt med god krimlitteratur. Forfatterparets bøker har blitt mer intense for hver utgivelse, og med "Lazarus" bekreftes dette ytterligere.

Selve tittelen er en hentydning til Lasarus i Bibelen, som Jesus vekket opp fra de døde. I denne kriminalromanen frykter Joona Linna at seriemorderen Jurek Walter, som han tidligere har hatt sine feider med, og som angivelig var død, likevel ikke er det. Som Bibelens Lasarus, har han gjenoppstått fra de døde.

Dette er en meget spennende, men svært barsk bok. Visse steder er den nok ganske så urealistisk, men underholdningsverdien er derimot førsteklasses.

"Lazarus" fortsetter der den forrige boken i serien, "Kaninjegeren", avsluttet. Som med de fleste andre serier, vil jeg anbefale at også denne leses i sin riktige rekkefølge. Jeg tror nemlig at man går glipp av mye ved å begynne midt i en serie, og i særdeleshet i denne. Man bør helst ha kjennskap til både Joona Linna og Saga Bauer, og deres forhistorie for å få fullt utbytte av "Lazarus".

Likevel oppsummeres det ting fra de tidligere bøkene som er sentrale for handlingsforløpet i denne boken, uten at det pensles ut for leseren.

Men det er liten tvil om at kjennskap til Keplers foregående bøker om Joona Linna vil gi deg et større innblikk i hvem de ulike karakterene er, siden de har utviklet seg gjennom serien. Imidlertid får man i "Lazarus" et nokså klart inntrykk av hvem hovedrolleinnehaverne er. Joona og Saga, som begge jobber i politiet, er interessante og troverdige karakterer med en fortid i bagasjen. De har elsket og de har mistet. Saga kjemper en knallhard kamp mot sine indre demoner, og Joona bærer på et stort savn. Men begge er særdeles intelligente og de synes å være svært omsorgsfulle overfor mennesker som betyr noe for dem.

Historien fortelles vekselvis fra de ulike karakterenes perspektiv. Den følger primært Joona og Saga, men også noen av de perifere karakterene har sine egne kapitler.

Spenningskurven er bratt og tar et grep om leseren allerede fra første side. Kapitlene i seg selv er relativt korte og de ender som regel med en cliffhanger, noe som gjør at man bare må lese det neste kapittelet.

"Lazarus" er ikke Keplers beste bok, men jeg vil så absolutt anbefale den, spesielt for de av dere som ikke har noe imot litt uhygge og voldsomme scener.

Dessuten er historien både spennende og god, og av det leseverdige slaget - selv om man ikke kjenner til serien om Joona Linna fra før av.

torsdag 10. januar 2019

"En helt vanlig familie" av Mattias Edvardsson

En helt vanlig familie
Mattias Edvardsson
Krim
448 sider
Oversatt av Jørn Roeim MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Mattias Edvardsson er skribent og lærer fra Trelleborg i Sverige. Han har tidligere skrevet tre romaner, og to bøker for yngre lesere. Han fikk sitt gjennombrudd med den psykologiske spenningsromanen "En helt vanlig familie".
Mattias Edvardsson bor med sin familie i Löddeköpinge i Sverige.

"En helt vanlig familie" er under utgivelse i 30 land, og har ligget på bestselgerlisten i Sverige siden lanseringen i sommer.

Hvor godt kjenner du egentlig dine egne barn? Hvor langt er du villig til å gå for å beskytte familien din?

"En helt vanlig familie" er en psykologisk spenningsroman om tre mennesker som tror de kjenner hverandre, men som lever i ulike verdener. Og den fine linjen mellom rett og galt, løgn og sannhet.

Overfladisk sett er Sandell-familien en helt vanlig familie. Presten Adam, juristen Ulrika og deres 19 år gamle datter Stella. De har interessante, godt betalte jobber, stor omgangskrets og en aktiv fritid med rom for både idrett og kultur. De bor i et fint villastrøk utenfor Lund i Skåne, og deres liv synes å være ordnet og harmonisk.

Stella er nylig ferdig med videregående, og har jobbet på H&M så godt som hele sommeren for å kunne reise rundt i Asia til vinteren.

Det første signalet på at det forbilledlige er i ferd med å slå sprekker, får vi en antydning om allerede i bokens første kapittel når familien er samlet for å feire Stellas bursdag. I stedet for å gi henne penger til Asia-turen, gir foreldrene Stella en Vespa Piaggio. Hun blir ikke så glad for scooteren som faren Adam hadde håpet, og moren Ulrika forsøker å bortforklare det hele. Adam synes Stella kunne vist litt mer takknemlighet. Samtidig vet han godt at hun mest av alt hadde ønsket seg kontanter, men han syntes at det var så stusslig å gi bort penger i gave.

Men én dag rystes familiens tilværelse betydelig mer. Stella blir nemlig varetektsfengslet og anklaget for drap på kjæresten.

Tilbake står de fortvilte foreldrene som ikke forstår hva som har skjedd eller hva de skal ta seg til. De vil gjøre alt for å hjelpe Stella, men spørsmålet som dukker opp er hvor godt de egentlig kjenner sin datter. Eller hverandre.

"En helt vanlig familie" er en svært lesverdig bok, som med stor psykologisk troverdighet skildrer en familie som på overflaten fremstår nokså ordinært, men som har sine mørke hemmeligheter. Boken stiller dessuten spørsmål ved hvor langt en forelder egentlig er villig til å gå for å beskytte sitt barn?

Edvardssons historie fortelles på meget overbevisende vis, og den presenteres via tre synsvinkler; Adams, Ulrikas og Stellas. Dette fortellergrepet er hverken nytt eller originalt, men jeg synes at forfatteren lykkes godt med å gi de tre familiemedlemmene sin egen stemme.

Bit for bit avsløres sannheten om hva som egentlig har hendt.

Plottet er godt skrudd sammen, og den velskrevne historien fungerer strålende, især ved å veksle mellom de tre ulike karakterene.

Sandell-familien har nemlig totalt forskjellige versjoner av virkeligheten. Edvardsson evner å nyansere bildet av en familie som, til tross for sin normale overflate, i mange år egentlig har befunnet seg i en form for fritt fall. Det høyt elskede enebarnet Stella har aldri vært så velfungerende som foreldrene trodde, tvertimot har hennes adferdsavvik blitt lagt merke til av utenforstående siden hun gikk på førskolen. At Stellas foreldre i årevis har lukket øynene for hennes gjentakende aggresjonsutbrudd har heller ikke bedret situasjonen.

Adam og Ulrikas kjærlighet og lojalitet overfor datteren blir testet. Hvem skal de egentlig hjelpe, Stella eller det samfunnsmaskineriet som, med god grunn, ønsker å dømme henne til livstid i fengsel for drap?

Den eneste som egentlig er ærlig med seg selv, og stort sett med andre, er Stella, hvis synsvinkel ikke bare forteller om feil eller mangler ved egen person, men som også på samme tid kynisk analyserer foreldrenes usikre forhold til hverandre, til henne selv og til bestevenninnen Amina.

Dette er en eksepsjonelt spennende og velskrevet historie om hva som kan gjemme seg under en ordinær, veletablert svensk middelklassefamilies polerte overflate, og om spørsmålsstillinger relatert til rett og galt som de fleste av oss står overfor i større eller mindre skala. Er man alltid tjent med å strengt overholde samfunnsreglene, eller bør man noen ganger lyve for å redde sitt eget eller andres skinn?

"En helt vanlig familie" er en særdeles anbefalelsesverdig pageturner for de av dere som liker krim og spenning!

Boken vil særlig appellere til lesere av domestic noir og andre psykologiske thrillere.

søndag 6. januar 2019

"Sanne løgner" av Emily Lockhart

Sanne løgner
Emily Lockhart (e. lockhart)
Ungdomsroman
256 sider
Oversatt av Hege Mehren, MNO
Fontini Forlag
2018

Emily Lockhart bestemte seg for å bli forfatter da hun var 8 år. Hun skriver bøker for voksne, ungdom og barn, og har en doktorgrad i engelsk litteratur fra Columbia University.

Lockhart har skrevet bestselgeren "Vi var løgnere" og en rekke andre prisbelønte bøker for unge voksne.

Et intenst vennskap.
Et forsvinningsnummer.
Et drap. (Eller kanskje to.)
Et mislykket forhold. (Eller kanskje tre.)
En jente som nekter å gi folk det de vil ha.
En jente som nekter å være den hun en gang var.

"Sanne løgner" er en thriller du får gåsehud av. Blir du lurt, du også?

Er du også glad i psykologiske thrillere? Psykologiske thrillere har et bestemt spenningsmoment som i en medrivende krim, men de fokuserer ofte i større grad på den psykologiske utviklingen hos karakterene enn på plottet. Det er vanskelig å tenke seg til hvordan historien utvikler seg, og romanen har ofte en uventet slutt, noe som betyr at leseren holdes i et jerngrep helt til siste side.

"Sanne løgner" er spennende og fartsfylt psykologisk thriller fra forfatteren av "Vi var løgnere", og en bok som ikke skuffer. Historien er original og fortelles i omvendt kronologi (baklengs) fra hovedpersonen, Jule West Williams' synsvinkel, som for øvrig er en særdeles upålitelig forteller. Upålitelige fortellere er et skummelt knep, ikke minst i litteraturens verden, men jeg er sikker på at Jules historie vil få deg til å vende sidene i et raskt tempo, i desperasjon etter å avdekke hva hun egentlig har gjort og hvordan.

Jeg skal prøve å ikke røpe for mye i denne anmeldelsen, spesielt når det kommer til selve historien og karakterene. Jeg tror nemlig at utbytte av å lese "Sanne løgner" blir desto større når du ikke vet noe særlig mer enn det baksideteksten forteller, noe som ikke er mye.

Jule og Imogen Sokoloff ble venninner på college. De var begge foreldreløse, men Imogen hadde nylig arvet en pen slump med penger og var derfor betydelig mer velstående enn Jule.

Handlingen er satt til Martha's Vineyard i Massachusetts, London og Mexico. Vi blir fortalt at Jule er på flukt og at Imogen har forsvunnet og antas å være død.

Jule er bare atten år gammel og ser kanskje liten, søt og ufarlig ut (hun er kun 155 cm høy), men hun er i ekstremt god form. Hun er trent i kampsport og, i følge henne selv, emosjonell død på innsiden.

Vi følger hennes liv bakover i tid, fra det øyeblikket hun rømmer fra politiet på det luksuriøse feriestedet Playa Grande Resort i Baja, ved den meksikanske kysten. Men vi innser snart at ikke alt er som det synes, eller nøyaktig som Jule forteller oss.

"Sanne løgner" er en psykologisk, mørk bok full av uventede vendinger.

E. Lockharts plott er mesterlig og overveldende, og hun har en meget engasjerende skrivestil.

Hovedpersonen Jule er en karakter ulik noen andre. Jeg har lest mange bøker, men aldri tidligere vært borti noen som henne. Jule hadde så mange fasetter ved sin personlighet. Dessuten var det utrolig spennende å lese om henne.

Lockhart skriver om vennskapet mellom de to jentene, og kjærestene deres. Forrest, kjæresten Jule alltid ville dra Imogen vekk fra, og Paolo, backpackeren som Jule falt for, men som trodde hun var Imogen, den nyrike arvingen.

Denne fengslende baklengshistorien, fortelles i sekvenser som stadig avdekker flere biter til gåtens puslespill, og den har en utrolig vri som garantert vil sjokkere og overraske leserne. Jeg tipper at dette er en bok som hos mange vil svirre i hodet lenge etter at den er ferdiglest.

Boken egner seg for øvrig best for tenåringer, men vil også appellere til voksne lesere.

"Sanne løgner" er en velskrevet psykologiske thriller for ungdom, der overraskelsene står i kø. Anbefales!

lørdag 5. januar 2019

"PS fra Paris" av Marc Levy

PS fra Paris
Marc Levy
Roman
325 sider
Oversatt av Anne Elligers
Panta Forlag
2018

Marc Levy ble født i Frankrike 16. oktober 1961. I en alder av 37 skrev han sin første bok, "If only it were true". Steven Spielberg kjøpte filmrettighetene, og filmen "Just like Heaven", med Reese Witherspoon og Mark Ruffalo i hovedrollen, ble en hit i USA i 2005. Etter dette ble Marc Levy forfatter på heltid. Han har skrevet 18 romaner som alle har ligget på bestselgerlistene, bøkene hans har blitt oversatt til 49 språk og han har solgt over 40 millioner bøker verden over. Han er i dag verdens mest leste franske forfatter. Marc Levy bor i dag i New York.

"PS fra Paris" er en moderne, uimotståelig og annerledes roman om uventet kjærlighet.

Jeg har stor respekt for forfattere som klarer å skrive en vellykket kjærlighetsroman. Det er en svært vanskelig disiplin, fordi historien helst bør vekke dype følelser og lengsel etter mer hos leseren. Det må være berusende romantikk, flørting og søte kyss krydret med en dypereliggende historie bak hovedrolleinnehaverne, som selvfølgelig må ha mye

personlighet og karakter. I tillegg spiller omgivelsene en viktig rolle. Humor og et glimt i øyet er også et must. Det gjør nemlig historien levende og enda mer underholdende. I tillegg liker jeg at det er flere lag i historien. Alt dette og mer til, fikk jeg i "PS fra Paris".

Mias ektemann bedrar henne. De er et kjent britisk skuespillerpar og har nylig spilt inn en påkostet film sammen som de trenger å promotere, så de må late som om de er lykkelige. I virkeligheten er ting langt fra på stell, og Mia trenger en pause fra det hele. Derfor bestemmer hun seg for å flykte over Den engelske kanal for å besøke sin beste venninne i Paris. Bestevenninnen Daisy driver den lille restauranten La Clamada i Montmartre, og Mia tar jobb der som servitør. Hun håper at ikke noen vil kjenne henne igjen med en ny frisyre og falske briller.

I Paris møter Mia Paul, en tidligere arkitekt, nå en moderat vellykket amerikansk forfatter. For øyeblikket er han mest populær Asia, spesielt i Korea, men håper å skrive en bok som igjen vil bli godt mottatt over hele verden, akkurat som debutromanen. Hverken Mia eller Paul er på jakt etter romantikk, men det betyr ikke at de ikke kan ha det fint sammen ved å besøke sine favorittsteder i Paris. Men hva skjer når forholdet deres utvikler seg til mer enn bare vennskap?

På tross av at alt ved Paris ser ut til å føre Mia og Paul sammen, stritter de to imot, og tar i bruk alle strategier for å tviholde på sin status som "bare venner". Men det er lettere sagt enn gjort, ettersom skjebnen har helt andre planer for dem.

"PS fra Paris" forteller en flott historie som byr på mange interessante vendinger og overraskelser. Jeg likte Mia og Paul allerede fra begynnelsen. De hadde dybde og varme, dessuten var samspillet dem i mellom morsomt, og fikk ut det beste i hverandre.

Historien blir fortalt via de to hovedkarakterenes synsvinkler, og Marc Levy leverer noen fantastiske personbeskrivelser som når helt inn under huden.

Selve byen Paris er nærmest en karakter i seg selv, og en fantastisk lokasjon for en roman av dette kaliberet. Marc Levy beskriver byen både på en livlig og energisk måte, og vi tas med på en tur rundt om i ulike arondissementer som selv de minst frankofile av dere vil finne tilfredsstillende.

Boken er velskrevet, og Marc Levy har en flott og dynamisk skrivestil.

"PS fra Paris" var en fin overraskelse. Jeg liker å oppdage forfattere jeg ikke kjenner til fra før, og kan godt forstå hvorfor Marc Levys bøker har ligget på bestselgerlistene.

Hvis du er på utkikk etter en bok full av varme, latter og romantikk, og i tillegg både kjenner og elsker Paris, vil du definitivt like denne.

"PS fra Paris" er den første boken jeg har lest av Marc Levy, men det blir garantert ikke den siste!

torsdag 3. januar 2019

"Eleanor Oliphant har det helt fint" av Gail Honeyman

Eleanor Oliphant har det helt fint
Gail Honeyman
Roman
424 sider
Oversatt av Cecilie Winger, MNO
Aschehoug
2018

Gail Honeyman (f. 1972) er fra Skottland. Etter studier i fransk litteratur ved Oxford og en rekke tilfeldige jobber begynte hun på skrivekurs. Der starter historien om Eleanor Oliphant.

Forfatteren ble tildelt priser og utmerkelser allerede før boken var ferdig skrevet. Den gikk rett inn på britiske bestselgerlister da den utkom i 2017 - og der har den ligget siden.

Reese Witherspoon har kjøpt filmrettighetene til boken og omtaler den selv som "Fantastisk skrevet og UTROLIG morsom". Boken har ligget på britiske og amerikanske bestselgerlister siden den utkom, og er solgt til 41 land.

Eleanor Oliphant er snart tretti år gammel og bor i Glasgow. Hun har et arr i ansiktet og eksem på hendene. Eleanor bor fortsatt i den kommunale leiligheten sosialtjenesten tildelte henne sommeren før hun skulle begynne på universitetet.

Etter studiene, har hun hatt den samme jobben som kontormedarbeider i et designbyrå - siden hun dukket opp på jobbintervjuet med blått øye, noen utslåtte tenner og en brukken arm. Hun har aldri benyttet seg av den tildelte feriegodtgjørelsen, selv om hun har jobbet der i ni år

Eleanor er ikke spesielt godt likt av sine kollegaer, uten at hun helt forstår hvorfor.

Hun er av den typen som liker å planlegge ting ordentlig, forberede seg på forhånd og være strukturert.

Livet er mildt sagt rutinepreget. Hun har på seg den samme marineblå allværsjakken hver dag, spiser den samme lunsjen hver dag mens hun leser avisen Telegraph og gjør ferdig begge kryssordene. Hun ringer moren hver onsdag kveld, og helgene består av pizza margherita fra Tesco Metro og to flasker med Glen's Vodka.

Eleanor Oliphant er en sosialt keitete kvinne som unngår alle slags sosiale sammenhenger. Hun mener selv at hun har det helt "fint". Hun savner ingenting i sin nøye tilpassede tilværelse. Bortsett fra, kanskje, alt.

Alt endres imidlertid, når Eleanor møter Raymond Gibbons, den litt klønete fyren fra IT-avdelingen. Når hun og Raymond må hjelpe Sammy, en eldre herre som har falt om på fortauet utenfor firmaet, spirer et vennskap gradvis frem mellom dem.

Og Raymond er ikke en mann som lar seg avskrekke av Eleanors likefremme og noen ganger uhøflige væremåte. For ikke bare utvider han hennes horisonter, men gir henne også et glimt av en normalitet hun ikke tidligere har vært vant med.

Men hvorfor er Eleanor slik som hun er? Mangler hun bare sosiale ferdigheter? Eller er det noe mer?

"Eleanor Oliphant har det helt fint" er en rørende og humoristisk roman om den livsviktige kontakten mellom mennesker og veien ut av ensomhet.

I utgangspunktet høres det kanskje ut som en lettvektig roman, men det er den så definitivt ikke. Eleanors bakgrunn er nemlig full av smertefulle og traumatiske hendelser, og jo mer innsikt  man får i den, desto mer forstår man Eleanor og hvorfor hun er som hun er.

Det er en roman med alvor i bunnen, men samtidig er den både morsom og underholdende.

Heldigvis faller ikke historien i den ordinære gutt-møter-problematisk-jente-og-hjelper-henne-med å bli-"normal"-fella. Selv om Raymond så absolutt er betydningsfull med tanke på hvorledes denne historien utvikler seg, hjelper han egentlig ikke Eleanor noe mer enn hun hjelper ham. Forholdet mellom disse to karakterene utvikler seg på en organisk måte uten noen form for romantikk eller typiske klisjeer, noe som minner oss på at de er mennesker, med de feil og mangler vi alle har. Vennskapet mellom Eleanor og Raymond er for øvrig usedvanlig godt skildret og jeg likte at ting tok litt tid, uten noen forhastede løsninger. Dette er nemlig en roman om forandring, om å la andre få lov til komme inn i ens liv og om å vokse som menneske.

Selv med Eleanors pragmatiske, og tidvis nærmest fordømmende, måte å betrakte andre mennesker og situasjoner hun befant seg i på, syntes jeg likevel at hun hadde et ganske vinnende vesen. Jeg håpet så inderlig at hun ville finne gleden i livet. Én ting syntes i hvert fall klart; Eleanor var en uovertruffen overlever. Og jeg beundret henne for det. Å få sin første venn noensinne, betydde mye for henne. Raymond var kanskje ikke den mest livlige fyren, men han var vennlig, og en stabil, positiv tilstedeværelse som Eleanor virkelig trengte i sitt liv der og da. Gjennom sin tilknytning til ham ble også andre mennesker introdusert for hennes ikke-eksisterende sosiale nettverk, noe som ledet henne ut av ensomheten og den isolerte eksistensen hun i nesten et tiår hadde befunnet seg i.

Honeyman skriver godt, og styrer lekkert unna tradisjonen med en sær kvinnelig hovedrolleinnehaver, og skaper i stedet en komplisert kvinnelig karakter som har mye mer å tilby enn å bare være en som bryter med samfunns- og kjønnsnormer og som er morsom på grunn av det. Eleanor har dybde, bekymringer, og en del av det hun sliter med er noe som mange vil kunne kjenne seg igjen i.

"Eleanor Oliphant har det helt fint" er en bemerkelsesverdig debut om en litt uvanlig kvinne. Det er en vittig og klokt skrevet bok, som sømløst blander den tunge, mørke fortiden til en foruroliget kvinne med den vanskelige reisen hun må ta for å bli sitt beste og sanne selv.

Med en original heltinne, en melankolsk, men oppløftende fortelling, en utforskning av ensomhet og den langvarige effekten av menneskelig vennlighet, er "Eleanor Oliphant har det helt fint" en sjarmerende og viktig bok om selvoppdagelse og vennskap, som vil få sine lesere til å sette spørsmålstegn ved egen oppførsel, og hvorledes de behandler andre.

fredag 28. desember 2018

"Høstdåd" av Anders de la Motte

Høstdåd
Anders de la Motte
Krim
544 sider
Oversatt av Bodil Engen
Aschehoug
2018

Anders de la Motte (f. 1971) vokste opp på den skånske landsbygda. Han har arbeidet som politi og sikkerhetssjef. I 2010 vant han prisen for årets beste debut og i 2015 for beste kriminalroman. Han har hatt stor suksess med thrillerne "MemoRandom" og "UltiMatum" (på norsk i 2016 og 2017). "Høstdåd" er andre bok i en frittstående kvartett som ble innledet med "Sensommer". Neste bind, "Vinterild", utgis på norsk i 2019. Anders de la Mottes bøker er oversatt til 30 språk.

Anna Vesper har flyttet til det lille tettstedet Mörkaby i Nedanås kommune i det nordvestlige Skåne for å starte på nytt med sin sytten år gamle datter Agnes. Hun har til nå jobbet som drapsetterforsker ved Lenskriminalpolitiet i Stockholm, men har valgt å flytte sørover av familiære årsaker.

Hun er anklaget for å ha gitt eksmannen eutanasi i livets siste stadium, og forholdet til tenåringsdatteren er anstrengt. Men å flytte til et fremmed sted for å begynne på nytt, er ikke det enkleste.

Anna har kommet til Nedanås for å overta jobben som politidistriktssjef. Hennes forgjenger, Henry Morell, er svært motvillig til å overlate stillingen sin til en tilflytter, en stilling han har hatt i førtifem år, men pensjonsalderen har innhentet han. Han er for øvrig en politimann av den gamle skolen, og har sterke forankringer og mange lojalitetsbånd i området.

Anna og datteren har bosatt seg i et hus (ved navn Tabor) som de siste tjuefem årene har fungert som atelier til den kjente kunstneren Karl-Johan Vidje.

Om morgenen 29. august i 1990 ble Vidjes nitten år gamle sønn Simon funnet død i det mørke steinbruddsvannet oppe i åsen. Alle i Nedanås kommune visste hvem Simon Vidje var. Et vidunderbarn. Én av en million. En som skulle erobre verden, besøke fantastiske steder og ta hjemtrakten og alle som bodde der, med på reisen. I stedet hadde historien hans endt i et kaldt, svart vann midt ute i ingensteds, bare noen kilometer fra hjemmet hans.

Dagen før hadde fem nitten år gamle ungdommer, inklusive Simon, campet ved et nedlagt steinbrudd hvor det hadde dannet seg en svært dyp innsjø. De hadde planlagt å feste litt og ta sommerens siste bad. Stemningen var høy, men også vemodig, for vennene innså at denne kvelden både innebar et farvel til ungdomstiden og til hverandre. Men det hadde sporet helt av, og om morgenen ble Simon funnet død i vannet. Det ble aldri klarlagt hva som hadde skjedd, og hendelsen ble avskrevet som en tragisk ulykke. Ikke alle var overbeviste om det.

Både rykter og mistanker har spredd seg blant folk, men hva som egentlig hendte, har forblitt en uløst gåte. Politiet foretok ikke engang en skikkelig etterforskning. Det har vært et traume for det lille samfunnet. Ingen snakker om hendelsen.

Når en død mann blir funnet ved det gamle steinbruddet, og tegn tyder på at dødsfallet er relatert til det som skjedde 27 år tilbake i tid, rettes Annas undersøkelser mot denne tragiske begivenheten. Hun bestemmer seg for å avdekke sannheten om kvelden ved steinbruddet, men hun kjenner ikke til det lille samfunnets mentalitet, de uuttalte båndene mellom innbyggerne og den konstante risikoen for å tråkke noen på tærne. Dessuten synes det som om innbyggerne i området ikke vil trekke fortiden frem fra glemselen og fortielsen.

"Høstdåd" er en frittstående fortsettelse på "Sensommeren". Selv om handling og karakterer i de to bøkene ikke har noe med hverandre å gjøre, har de det til felles at de begge foregår i Skåne og er skrevet i samme stil.

Boken har både et driv og er lett å lese, noe som resulterte i at jeg leste den ganske så fort. Historien er spennende og samtidig meget troverdig, og jeg ønsket hele tiden å få vite mer om de ulike karakterene.

Handlingsforløpet er delt inn i to tidslinjer; fortid og nåtid. Fortiden utspiller seg i 1990 da de fem ungdommene campet ved steinbruddet, og i nåtid da vi følger Anna og datteren som har flyttet til et lite sted i Skåne, der Anna har fått arbeid som politidistriktssjef. Hendelsen ved steinbruddet har vært som en stille, mørk hemmelighet siden 1990. Ingen ønsker å henge ut noen, eller fortelle noe de kan ha sett av frykt for eventuelle konsekvenser. Alle kjenner jo alle på slike små steder, og ryktene sprer seg raskere enn ild i tørt gress. Jeg kan faktisk kjenne meg godt igjen i dette, i og med at jeg selv er vokst opp i et lite samfunn.

Tematisk sett handler romanen en del om vennskap og familiebånd, men også om å holde den perfekte fasaden ved like og ikke la noe sverte ens eget eller bygdas omdømme.

Handlingen tar flere vendinger før det avsløres hvorledes alt henger sammen. Og til tross for kløktig utplasserte ledetråder, er det ikke lett å konkludere på forhånd hva som faktisk har skjedd.

"Høstdåd" er en bok som tilbyr både interessant og medrivende lesning. Den innehar noen elementer av en gåtekrim når det kommer til mysteriet i steinbruddet, men gir også høy psykologisk spenning og gode personportretter. Parallelt med Annas etterforskning som dras igang av det nylige dødsfallet, følger vi også hennes private utfordringer.

Boken er velskrevet, og ikke minst er miljø og karakterer meget godt beskrevet.

Forfatteren skildrer et tynt befolket område hvor folk både er knyttet til og avhengig av hverandre. Tempoet er kanskje noe langsomt, men det gir til gjengjeld historien både dybde og mangesidighet. Anders de la Motte tar seg god tid til å skildre karakterer og hendelser, hvilket fanger og gir boken en realisme som jeg av og til har savnet i andre kriminalromaner. Dessuten er "Høstdåd" så mye mer enn en ordinær krim. Boken er også en historie om mennesker og om et lite samfunn i Skåne. Jeg setter for øvrig pris på en slik type spenningslitteratur, som faktisk har en historie å fortelle, fremfor å kun beskrive en drapsetterforskning. I tillegg er Anna Vesper en sympatisk karakter og hun føles tilstrekkelig unik sammenlignet med motstykker i annen krimlitteratur.

Anders de la Mottes "Høstdåd" lever til det fulle opp til hans tidligere bøker, og byr på et plott fylt med overraskelser og gode personbeskrivelser. Etter min menig blir det ikke mye bedre, og jeg kan nesten ikke vente på "Vinterild".