onsdag 17. april 2019

"Søsteren min er superhelt" av Damon Young

Søsteren min er superhelt
Skrevet av Damon Young
Tegnet av Peter Carnavas
Barnebok, 3-6 år
34 sider
Gjendiktet av Espen Hagerup
Egmont Kids Media
2019

En søster kan skåre et praktmål og vinne en kamp helt alene. Men søsteren min er superhelt og løfter troll for å trene.

Alle søstre er forskjellige, men tenk om søsteren din var virkelig spesiell? Hva om søsteren din var ... superhelt?

"En søster kan kle seg i dongeri og synge seg hes mens hun rocker. En søster kan gå i sarong og hoppe omkring uten sokker. En søster kan løpe i shorts og fly dragen sin høyt over trærne. Men søsteren min er en superhelt og har truse utenpå klærne."

Slik begynner denne søte høytlesningsboken som handler om en ualminnelig storesøster.

Noen har irriterende, bortskjemte og selvopptatte storesøstre. Men bokens forteller har sin unike superheltsøster. En slik søster som alle ønsker seg ... "Noen søstre kjører scooter langs veien forsiktig og pent. Min søster er en superhelt som flyr rundt månen tidlig og sent."

"Søsteren min er superhelt" er en herlig høytlesningsbok for barn i alderen 3-6 år.

Historien som er av det underholdende slaget, fortelles på vers, og jeg synes at Espen Hagerup har gjort en utmerket jobb med oversettelsen, siden det hele både rimer, og det er en god rytme i versene.

Språket er enkelt, humoristisk og billedskapende.

Peter Carnavas artige illustrasjoner gir en god visualisering av historien, og er ikke minst med på å fremheve handlingen. Det er lett å forstå hva som skjer.

Dessuten er illustrasjonene, som er utført i tusj og akvarell, i positive farger og derfor med på å skape en hyggelig atmosfære.

For øvrig har boken en god, stiv innbinding og historien er skrevet med stor skrift på lekkert, slitesterkt papir.

"Søsteren min er superhelt" er en veldig fin bildebok og som skapt for høytlesning. Den vil også fungere godt som godnattbok etter en lang og aktiv dag. For lytteren er det mye å se på, mens leseren kaster seg over de morsomme rimene om superhelt-søsteren. Boken innbyr til å bli lest om og om igjen i et varmt fellesskap mellom barnet og den voksne oppleser.

Hvis du vil bli populær blant barn i alderen av 3-6 år, er "Søsteren min er superhelt" et opplagt valg. Det er god underholdning, også for leseren, fordi det er en glede å lese boken høyt med dens språklige finurligheter.

En supermessig høytlesningsbok til ære for alle søstre der ute!


søndag 14. april 2019

"Rubiks kube og den femte beatle" av Hans Olav Hamran

Rubiks kube og den femte beatle
Hans Olav Hamran
Ungdomsbok
320 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Hans Olav Hamran (1967) er forfatter og IT-leder. Han debuterte med den selvpubliserte e-boka "God glid" høsten 2012. Den toppet listen over mest solgte e-bøker på iTunes i Norge den skisesongen og ble senere utgitt som bok på Gyldendal.

"Rubiks kube og den femte beatle" er hans første roman og foregår i det Fredrikstad Hamran kjenner fra oppveksten.

Pappa sa en gang at nitti prosent av verdens onde mennesker går på ungdomsskolen, og at det burde vært attenårsgrense for å gå der. Han har et poeng.

Ungdomstiden er sjeldent en dans på roser, men for Fredrikstad-gutten Anders Underdal er den ekstra vanskelig. Han er nemlig den eneste på Haugeåsen ungdomsskole som er Beatles-fan. Fan av en gruppe som ble oppløst da han var tre år gammel. Livet hadde vært enklere om han hadde likt KISS, som de andre i klassen.

Da Anders om morgenen den 9. desember 1980 får vite at John Lennon er skutt og drept utenfor Dakota-bygningen i New York, innser han at drømmen om en gjenforeningskonsert for The Beatles er i grus. Bandet finnes ikke mer. For såvidt forsvant de i LSD, Yoko Ono og uvennskap på slutten av sekstitallet.

Broren Harald mener at familien uansett ikke hadde kommet seg dit, i og med at de aldri reiser noe sted, om The Beatles faktisk hadde blitt gjenforent.

Anders bestemmer seg for å oppsøke de resterende Beatles-medlemmene. Han får med seg den lett forfyllede læreren Pølsa, og sammen møter de gærne pønkere og lukkede eiendommer. Når de bestemmer seg for å snike seg inn på en James Bond-premiere for å prøve å få et glimt av idolene sine, blir situasjonen rimelig kaotisk. Og kanskje kan det muntre opp moren, som ikke alltid klarer å stå opp av sengen.

Dessuten kan det imponere Julia, jenta som Anders har vært forelsket i siden det første året på ungdomsskolen, og det er ingenting som tyder på at det skal gå over.

"Rubiks kube og den femte beatle" er en bok om å vokse opp i en tid preget av store forandringer.

Den handler om å være ung, om å bli voksen, om å måtte stå i det. Om den ensomhet og usikkerhet man føler innerst inne, men som man for Guds skyld ikke vil innrømme.

Handlingen følger de tre kameratene Anders, Frode og Brigt fra 9. desember 1980 (dagen etter at John Lennon blir skutt) frem til de er russ seks år senere.

Hans Olav Hamran tegner et fint bilde av ungdomslivet og de vanskelighetene vi alle må gå gjennom i fasen mellom barndom og voksen.

Karakterskildringene hans er helstøpte og solide, og det vil være ganske enkelt for den enkelte leser å gjenkjenne både følelser og stemninger.

For oss som kan huske 1980-årene, er boken et hyggelig gjensyn med en svunnen tid. Men den er mye mer enn bare et nostalgisk tilbakeblikk.

Selv om handlingen er lagt til åttitallet, er tematikken både tidløs og relevant. Det er en bok om å holde sammen som en familie, om vennskap og forelskelse, om å vokse opp, tørre å være annerledes, og om finne sin identitet og tilhørighet.

Men den bør også få oppmerksomhet på grunn av sine litterære kvaliteter. Dette er nemlig en velskrevet bok, skrevet i et svært levende og variert språk.

Språket er også ærlig og direkte, noe som gjør det fengende. Ellers er det fint at alt ikke er pakket inn i vanskelige ord og lange setninger, men primært skrevet til målgruppen.

For øvrig er boken lettleselig og ikke for lang. Det må likevel nevnes at det er noen tidshopp i historien som kan forvirre en litt utrent leser. Men jeg synes ikke at det gjør boken mindre leseverdig.

Boken er delt inn i tre deler, og musikken er gjennomgående.

Forfatteren skriver i etterordet at møtene med Beatles-medlemmene er lagt til steder hvor de faktisk oppholdt seg på det aktuelle tidspunkt. The Beatles' gjøremål er dokumentert fra dag til dag gjennom hele sekstitallet, men at de reiste til Sveits i 1963, har ikke tidligere vært kjent. At The Beatles i 1963 ble invitert til Montreux for gjøre en internasjonal TV opptreden på Rose d’Or (Gullrosen), men senere ble avvist av den sveitsiske produsenten er kjent. Men at de faktisk reiste på bomtur til Montreux, har ikke tidligere vært dokumentert.

Han forteller videre at møtet med Paul McCartney og George Harrison, er skrevet over en historie som sto på trykk i magasinet "With a little help from my friends".

Ringo Starr og hans daværende kone, Barbara Bach, var ofte å se på premierer og store fester. I en BBC-reportasje fra Englands-premieren av filmen "Never Say Never Again" ser man Ringo og Barbara i et kort øyeblikk idet han holder opp sine blå billetter.

"Rubiks kube og den femte beatle" er en flott ungdomsroman om å vokse opp og finne seg selv i en forvirrende verden.

Hans Olav Hamran beskriver livets fortredeligheter og dets merkelige, skarpe eksistens med humor og varme, noe som gjør at man sitter som klistret til sidene og ser frem til hans neste roman. Anbefales!

onsdag 10. april 2019

"Den lille bistroen i Bretagne" av Nina George

Den lille bistroen i Bretagne
Nina George
Roman
304 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm
2019

Nina George er journalist og forfatter av bøker innen ulike sjangere. Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd med "Den lille bokhandelen i Paris" (tidligere utgitt på norsk med tittelen "Det litterære apotek") som er solgt til 35 land og gikk rett inn på New York Times' bestselgerliste da den kom ut i USA. Også "Den lille bistroen i Bretagne" er blitt en internasjonal suksess. Nina George er gift og bor i Hamburg.

"Den lille bistroen i Bretagne" er en hjertevarm roman om en moden kvinnes desperate forsøk på å leve livet og ikke bare overleve.

Den seksti år gamle Marianne Messman fra Celle i Tyskland lengter etter å komme seg ut av ekteskapet med sin ufølsomme og kontrollerende ektemann, Lothar.

Hun føler at livet ikke oppleves meningsfullt og at det derfor ikke er mer verdt å leve. På en dagstur til Paris, bestemmer hun seg for å gjøre ende på det ved å kaste seg fra Pont de Neuf-broen ned i elven Seinen, men blir reddet fra å drukne av en forbipasserende hjemløs mann.

Mens Marianne er innlagt på sykehuset og forsøker å komme seg til hektene, kommer hun over et maleri av den lille idylliske havnebyen Kerdruc i Bretagne, og beslutter seg for å dra dit og søke lykken ved kysten.

Vel fremme i Bretagne blir hun venn med et knippe fargerike personer som møtes på en bistro ved vannkanten. Omgitt av deilig mat, musikk og latter, oppdager Marianne en ny side ved seg selv; lidenskapelig, bekymringsløs og sterk - helt til fortiden innhenter henne.

"Den lille bistroen i Bretagne" er en roman som både underholder og berører. Den forteller en historie full av varme, glede, sorg og ikke minst humor.

På mange måter er dette en fornøyelig kjærlighetsroman, men Nina George skriver den slik at den aldri blir søtladen. Og gjennom sin historie viser hun oss at livet ikke behøver å være som det er. Det handler om å heise seil, kaste fortøyningene og åpne opp for det som måtte ligge der ute. Ingenting om at gresset er grønnere på den andre siden, men å søke etter lykken der man ikke nødvendigvis forventer å finne den. Det er en historie om å holde alle sanser åpne, og være innbydende til det som kommer på ens vei.

Jeg tror forfatteren ønsker å fortelle oss at uansett hvor håpløs situasjonen din er, er det viktig at du selv tar kontroll over den og får vendt den til din fordel.

Mariannes transformasjon fra grå mus til en moden kvinne med mot på både livet og kjærligheten er i hvert fall fint skildret.

Språket er godt, og personskildringene går rett inn. Dessuten er beskrivelsene av Bretagne så sjarmerende at de umiddelbart vekker reiselysten.

Det er vanskelig å skrive en bok som dette uten at det blir platt, klisjéfylt og trivielt. "Den lille bistroen i Bretagne" er ikke en slik roman. Nina George har her skrevet en historie som er fortryllende, enkel og rørende. Selv om den kanskje ikke har så mye nytt å melde, blir den fortalt på en interessant og annerledes måte.

Er du er på utkikk etter en hyggelig bok med tematikk som innbyr til refleksjon, uten å bli for tung, er "Den lille bistroen i Bretagne" et perfekt valg.

Derfor vil jeg anbefale boken til alle som er på jakt etter en oppløftende og romantisk historie, behandlet med et dypere og mer alvorlig anslag enn eksempelvis en tradisjonell chick-lit.

lørdag 6. april 2019

"Eremittedderkoppen" av Fred Vargas

Eremittedderkoppen
Fred Vargas
Krim
458 sider
Oversatt av Eve-Marie Lund, MNO
Aschehoug
2019

Fred Vargas er født i 1957, i Paris. Hun er utdannet arkeolog og middelalderspesialist. Hun har skrevet en rekke kriminalromaner og vunnet flere prestisjetunge priser for sine bøker. Hun har blant annet vunnet den internasjonale prestisjeprisen Golden Dagger hele fire ganger. Bøkene er oversatt til over 40 språk.

"Eremittedderkoppen" er den niende romanen om fullmektig Adamsberg. Også denne gangen har Fred Vargas skapt et enestående galleri av personer rundt den drømmende Adamsberg, som stort sett følger sin intuisjon.

Fullmektig Jean-Baptiste Adamsberg er tilbake igjen i Paris etter en avbrutt ferie på Island. Ved Kriminalavdelingen ligger det flere uoppklarte saker på hans bord, men Adamsbergs nysgjerrighet vekkes primært av tre dødsfall i Nimes, som visstnok skal være forårsaket av et bitt fra en eremittedderkopp.

Men eremittedderkoppen er ikke aggressiv. Den biter svært sjelden, og i så fall er det et tørt bitt. Det vil si at den ikke sprøyter inn gift. Eremittedderkoppen biter bare for å advare, og har ingen hensikt å sløse bort gift på et menneske, som ikke er et bytte for den. Derfor har den aldri tatt livet av noe menneske tidligere. Den er dessuten meget redd og kommer bare ut om natten, i all forsiktighet, for å spise eller pare seg en gang i året.

For å ta livet av noen må edderkoppen i så fall, og åpenbart, ha mutert og blitt dødelig. I tillegg må det ha vært svært mange av dem.

Dessuten må noen med onde hensikter ha plassert flere eremittedderkopper i de avdødes boliger. For selv om de tre var eldre menn og således hadde svekkende immunforsvar, måtte de likevel ha fått i seg enorme mengder gift.

For Adamsberg er det noe som ikke stemmer, og han er overbevist om at det dreier seg om drap.

Han starter en uoffisiell undersøkelse.

Det tar ikke lang tid før han avdekker at de avdøde hadde en felles fortid: Barnehjemmet La Miséricorde, i Le Gard. De tilhørte alle en gjeng som terroriserte de andre barna på hjemmet for sytti år siden. De kalte seg for Edderkoppbanden.

Kollegaene til Adamsberg er vant til at han befinner seg i tåka, men denne gangen sliter han med å få dem med seg. Etter hvert slår laget sprekker, nervene er i høyspenn.

"Eremittedderkoppen" er en velskrevet og fascinerende roman av Fred Vargas, hvor hendelser fra fortiden spiller inn i nåtidens dramatiske begivenheter.

Adamsberg er en selvsentrert, intuitiv, sjarmerende og veldig fransk fullmektig, og historien som blir fortalt i et lettlest og malende språk, skrider ikke rett frem, men tar noen morsomme, kronglete og små omveier, når ting skal forklares.

Plottet er genialt og det snor seg ut og inn mellom forskjellige, mer eller mindre sannsynlige spor som holder leseren i et jerngrep til siste side er ferdig lest.

Adamsberg er en fremragende hovedperson, med sitt noe uortodokse tanke- og handlingsmønster, og hans samspill med kollegaene er nesten like interessant som selve historien.

Han toger rundt. Tilsynelatende uten mål og mening, men med en underbevissthet som arbeider på høygir. Han er så absolutt ikke et opplagt lederemne, men har en usedvanlig evne til å spore seg inn på en morder.

Mishandling av kvinner og barn er et sentralt tema i boken, og et tema som blir synliggjort på uhyggelig vis, ettersom forferdelige hendelser fra fortiden kommer til overflaten.

Jeg liker Fred Vargas' måte å skrive på, hennes ekstraordinære eleganse og humor. Hun styrer klokt unna klisjéene i sjangeren, og viser at hun kan ta for seg vanskelig tematikk på en smart og respektfull måte.

Selv om jeg halvveis ut i boken hadde en ganske god formening om hvem den skyldige kunne være, gjorde det egentlig ingenting. For Vargas hadde allerede trigget min nysgjerrighet. Jeg måtte bare vite hvorfor og hvordan den skyldige hadde drept sine ofre, og hvorledes Adamsberg ville løse det forvirrende mysteriet han stod overfor. Uten å røpe for mye, kan jeg fortelle at det moralske dilemmaet han blir  konfrontert med, når avslutningen nærmer seg, er følelsesmessig engasjerende, og gir frysninger på ryggen.

Med "Eremittedderkoppen" viser Vargas nok en gang at hun er dyktig til å konstruere et elegant plott, som holder på spenningen fra første til siste side. Samtidig er hun en mester i å inkorporere originale gåter og spørsmål i sine bøker.

"Eremittedderkoppen" er en bok jeg enkelt kunne ha lest i et strekk, hvis jeg ikke hadde hatt noe annet å gjøre. Anbefales!

fredag 29. mars 2019

"Frøydis Lykke har en ekte enhjørning" av Morag Hood

Frøydis Lykke har en ekte enhjørning
Morag Hood
Illustratør: Ella Okstad
Barnebok, 3-6 år
26 sider
Oversatt av Stein K. Hjelmerud
Egmont Kids Media
2018

"Frøydis Lykke har en ekte enhjørning" er skrevet av Morag Hood som bor i Skottland.

Illustratør Ella Okstad (45) bor i Trondheim og har hjemmekontor der med katten sin. Jevnt og trutt kommer det oppdrag i innboksen hennes fra de største forlagene i England. Nylig tegnet hun illustrasjonene til denne boken.

"Frøydis Lykke har en ekte enhjørning" er vel oversatt til ni land nå, så lille Frøydis har fått et stort publikum, forteller Okstad, som akkurat nå sitter og tegner på en ny bok om den fantasifulle jenta.

"Frøydis Lykke har en ekte enhjørning" forteller en flott og morsom historie om Frøydis; en selvutnevnt ekspert på enhjørninger. Hun har stor fantasi og innlevelsesevne.

Frøydis bor sammen med en ekte enhjørning. Egentlig er det ikke bare én. Akkurat nå, tror hun at det er 17.

Men det er ikke ekte enhjørninger. Hun har nemlig en så sterk forkjærlighet for enhjørninger at hun har kledd alle bamsene sine ut som fabeldyret, ikke en gang lillebroren har sluppet unna.

Det krever sitt å passe på så mange enhjørninger. Det er alltid så mye å gjøre.

Hun lærer dem om trolldom, å jakte på mat og hvor risikabelt det er med ballonger. 

Noen ganger mister enhjørningene hennes hornene sine. Men det gjør ikke noe, for da setter hun dem på plass igjen.

Ekte enhjørninger har mange fiender, så noen ganger må hun beskytte dem.

Hun synes at hun gjør en flott jobb. Noen folk vet ikke engang hvordan en EKTE enhjørning ser ut, det er derfor de trenger Frøydis.

Men spørsmålet er om hun selv ville ha oppdaget en EKTE enhjørning hvis hun fikk besøk av en... 

"Frøydis Lykke har en enhjørning" er en veldig søt og underholdende barnebok.

Boken er skrevet i førsteperson.

Fortelleren, Frøydis Lykke, er en svært elskverdig karakter som mange barn vil kunne identifisere seg med.

Historien er enkelt fortalt med få setninger, og illustrasjonene setter fantasien i gang.

Ella Okstad har gjort en imponerende jobb med illustrasjonene, som er utrolig artige og levende i uttrykket. Fargene vibrerer av liv, og det kan brukes mange timer på å nyte de flotte illustrasjonene.

Boken innbyr til å bli lest om og om igjen i et varmt fellesskap mellom barnet og den voksne oppleser.

Når tekst og illustrasjoner utfyller hverandre så fint som de gjør i denne boken, kan man med rette snakke om kunst!

"Frøydis Lykke har en ekte enhjørning" er en høytlesningsbok som varmt kan anbefales alle barn fra tre år og oppover.


tirsdag 26. mars 2019

"En nesten perfekt dag" av Marieke Krügel

En nesten perfekt dag
Marieke Krügel
Roman
243 sider
Oversatt fra tysk av Elisabeth Beanca Halvorsen
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Marieke Krügel er født i 1977 i Kiel i Tyskland og bosatt utenfor Schleswig. Hun studerte ved det tyske litteraturinstituttet i Leipzig og har utgitt tre romaner siden debuten i 2003. "En nesten perfekt dag" er hennes internasjonale gjennombrudd og første bok på norsk.

En enkel, men likevel elskverdig historie om hvordan livet kan ta en annen retning enn man ønsker. Det er en historie som dveler ved menneskelige følelser, kjærlighet, vennskap, sjalusi, misunnelse og selve rammen rundt livet i dagens samfunn.

Det har gått to uker siden Katharina Theodoroulakis oppdaget at hun har en kul i venstre bryst. Men hun har hverken hatt tid eller lyst til å tenke over hva dette måtte bety, særlig om den er ondartet og i verste fall kan ha en dødelig utgang. For hvordan skal ektemannen Costas, sønnen Alex (17) og datteren Helli (11) klare seg uten henne?

Dessuten kan man jo ikke bare dø når ting fremdeles er så uavklart, tenker Katharina. Ingen vet om det, og det er bra, for denne helgen skal alt være som vanlig - for siste gang.

Det siste året har Costas jobbet i Berlin og bare vært hjemme i helgene. Men denne helgen, kommer han ikke hjem siden han er invitert i et juleselskap. Katharina er selv invitert, men har overhodet ikke lyst til å dra til Berlin.

Når alt skal være normalt, er det ikke bra å ha en ektemann som er tilgjengelig for familien nesten bare per telefon. Etter at Costas fikk jobben i Berlin, har de kranglet mye. Krangling er prisen å betale for et weekendforhold.

Og så utfolder kaoset en vanlig fredag seg. Men mens Katharina tar seg av en avskåret tommel, slukker brann i tørketrommelen og forbereder seg på et følelsesmessig utfordrende besøk, smuldrer meningen med det hele opp for henne, og de store spørsmålene melder seg.

Men denne dagen byr på flere overraskelser. For ikke bare har Helli et oppmerksomhetsmangel-syndrom med hyperkinetsk forstyrrelse, altså ADHD, hun har også fått mensen. Dessuten har sønnen fått sin første kjæreste.

Har livet blitt som hun ønsket? Hvordan har hun håndtert morsrollen, kjærligheten, lidenskapen for musikk? Idet dagen nesten er over, bestemmer Katharina seg for å dele hemmeligheten på en måte som kommer overrumplende på de fleste - inkludert henne selv.

Katharina vil bare ha litt tid for seg selv. I stedet må hun komme seg gjennom enda en fredag uten at ektemannen er hjemme - og alt som kan skje, det skjer.

"En nesten perfekt dag" er en velskrevet, troverdig og karakterdrevet bok.

Marieke Krügel har skrevet en bok som er underholdende, men også tidvis ganske mørk.

Den besitter dessuten innsiktsfulle observasjoner (og refleksjoner) om den menneskelige atferd, om uskyld, om det kaotiske, om smarttelefonsamfunnet, om vennskap, om livet, og om kjærlighet.

Det er en bunnsolid og overbevisende roman som beskriver avmakten over å kanskje måtte forlate venner, familie og resten av verden i en alt for tidlig alder.

"En nesten perfekt dag" er kun 243 sider lang, og handlingen spenner over én dag.

Krügel har en svært unik måte å levendegjøre sine karakterer på. Gjennom hovedpersonen Katharinas øyne, ører, fingre, nese, munn samt hennes erindringer, nåtidige tanker og følelser manes både fysiske steder og mennesker så tydelig fram, at man skal være særdeles hardhjertet for ikke å la seg påvirke.

Historien fortelles rett frem med små tilbakeblikk fra Katharinas yngre dager. Således bygger forfatteren et tilfredsstillende bilde av Katharina og hva livet hennes omfatter.

Forfatteren presenterer oss gradvis for Katharinas karakter. Fra hvordan hun samhandler med datteren, hvordan hun betrakter sønnen, hvordan hun behandler naboene, til hva hun tenker om sine beste venner og sin egen søster, men også om forholdet til ektemannen.

Siden historien fortelles fra Katharinas perspektiv, føles alt nokså løsrevet. Men jeg antar at dette er et bevisst trekk av forfatteren.

Jeg er i hvert fall sikker på at mange kvinner vil kunne identifisere seg med hovedpersonen, Katharina. Før hun giftet seg, var hun en lovende musiker og doktorgradsstudent. Nå jobber hun deltid som lærer ved en musikkskole for yngre barn, og i barnehager hvor hun tilbyr musikkopplæring for de minste.

Katharina og hennes familie er på langt nær feilfrie, men likevel sympatiske karakterer. Man vil så gjerne at det skal gå dem godt i livet, selv om de befinner seg i enda en familiekrise.

Boken ender godt, men med en uventet vri som på samme tid er både oppløftende og pinlig for Katharina.

"En nesten perfekt dag" er en morsom, rørende og tankevekkende roman. Dette er ikke en bok der historien står i sentrum, men karakterene. Man blir godt kjent med Katharina og det fargerike ensemblet av mennesker som befolker hennes verden. Å få være i deres selskap var en fornøyelse!

Boken vil garantert sette gang i tankene hos sin leser, og i det ligger dens kvalitet. Anbefales!

søndag 24. mars 2019

"Det var vi" av Golnaz Hashemzadeh Bonde

Det var vi
Golnaz Hashemzadeh Bonde
Roman
219 sider
Oversatt fra svensk av Andreas Eilert Østby
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Golnaz Hashemzadeh Bonde ble født i Iran i 1983, og som barn flyktet hun med familien til Sverige. Hun er uteksaminert ved Handelshøyskolen i Stockholm, og er utpekt som en av femti Goldman Sachs Global Leaders. Hun er gründer og direktør for en ideell organisasjon som jobber med å forhindre marginalisering av grupper og individer i samfunnet. Hun debuterte i 2012 med romanen "Hon är inte jag". Hashemzadeh Bonde bor i Stockholm med mannen og datteren sin.

En fortelling om en mor og en datter, om å bli slitt fra hverandre, men likevel være uløselig knyttet sammen.

Nahid har maks et halvår igjen å leve. CT-scanningen, prøveresultatene. Alt er tydelig. Det er kreft hun har, og den har sin opprinnelse i eggstokkene. Det er stadium fire. Det betyr at hun ikke har lenge igjen.

Nahid vokste opp i Iran, som den yngste i en søskenflokk på syv søstre.

Som ung hadde Nahid et stort potensial. Hun var intelligent, ambisiøs og hardtarbeidende. Da hun var 18 år kom hun inn på medisinstudiet. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse. Moren og søstrene var så stolte at de gråt i dagevis etter at opptaksvedtaket var blitt offentliggjort i avisen. Mot slutten av sommeren inviterte søstrene naboene på fest, for å feire.

Dette blir hennes første møte med den jevngamle og karismatiske Masood, og et vendepunkt i livet. Masood hadde ideer, mer radikale enn hun hadde hørt tidligere. Ideer om å rive ned gamle strukturer, slike som låste dem inne i bestemte livsskjebner. Han snakket om folket, om menneskenes rett til brød. Han snakket om rettferdigheten som om den var en fest, som om det var deres rolle å arrangere den.

I 1978 kommer revolusjonen over dem som et stjerneregn, og det unge kjæresteparet kaster seg inn i frihetskampen, i den livsfarlige motstandskampen mot det iranske prestestyret. For Nahid er kampen for frihet som en barnslig drøm. De sniker seg rundt i byen og deler ut flyveblader, sprer sitt budskap. De vet at de risikerer alt, selv om de ser på seg selv som en del av fjellene. Like stødige. Udødelige. Et folk av stein. Men håpet og drømmene knuses brått, og de må betale dyrt for sitt opprør.

Etter en demonstrasjon hvor de brutalt nedkjempes, blir de tvunget leve under jorden, i en kjeller uten vinduer.

Senere flykter de til Sverige ved hjelp av lånte penger og falske pass. Med seg har de sin nyfødte datter Aram.

Sverige er et vakkert og trygt land, men det er ikke lett å finne seg til rette i et nytt land.

I nåtid, nesten tretti år senere, må Nahid stirre døden i hvitøyet. Hun har ikke mye tid igjen å leve. Hvordan skal hun fortelle datteren sin at hun skal dø?

Nahid ble født med evnen til å overleve. Hun hevder i hvert fall at hun vokste opp til overlevelse. Nå må hun stole på at også datteren har denne evnen, etter at hun er borte.

Forholdet mellom mor og datter er problematisk. Det er tydelig at de to har hatt sine kamper. Nahid føler at Aram ikke er i stand til å bære sin mors smerte sammen med henne. Hun vil ha en annen reaksjon enn den hun får.

Nahid er sint. Hun klarer ikke å forene seg med tanken om at hun skal dø. Og hun lar det gå utover datteren Aram, som hun skjeller ut hele tiden.

Men samtidig som Nahids eget liv debber ut, spirer et nytt. Nahid skal bli bestemor, om hun bare holder seg i live lenge nok. Kanskje var ikke alt forgjeves likevel?

"Det var vi" er en meget god roman som griper tak i deg, og ikke slipper taket før siste side er ferdiglest.

Den forteller en modig og sterk historie som utforsker hva vi skylder våre nærmeste og hva tap gjør med oss, fortalt på en måte som vibrerer av sinne og sorg, men også livsglede.

Boken er skrevet i et lett tilgjengelig språk, med korte, hardtslående setninger.

Golnaz Hashemzadeh Bondes portrett av Nahid er svært velskrevet. Langsomt lar hun denne kvinnen vokse frem på bokens sider. Til sist innser man at hun er en kvinne man ikke kan la være å beundre.

Nahids liv i Iran før hun flyktet til Sverige, blir på langt nær romantisert. Likevel lurer hun på om det var riktig å flykte, for alle som levde da hun flyktet fra Iran, er nemlig fortsatt i live.

Nahid elsker sin datter, men hun har problemer med foreldrerollen. Forholdet mellom mor og datter er et av de sentrale tema i boken. Det samme er livet som innvandrer.

Det er lettere å forstå Nahids sinne når man kjenner hennes historie. Jeg kan forstå at hun er bitter. Men det jeg ikke kan forstå, er hvorledes hun behandler datteren Aram og hvorfor hun lar sin bitterhet gå ut over henne og omgivelsene. Det er egoistisk, men jeg antar at det er en slags beskyttelsesmekanisme.

Selv om "Det var vi" er en forholdsvis kort roman på litt over 200 sider, bør du ikke belage deg på at du bare kan lese den på en dag du ikke har så mye annet å gjøre.

Boken krever din fulle oppmerksomhet, og den krever at du reflekterer over det du leser. Hvis du tar deg tid til å gjøre det, venter det en virkelig god leseopplevelse.

Jeg vil anbefale boken varmt, men samtidig advare mot å bruke den som ren ferielektyre. Fordi det er den ikke! Gi boken den tiden den krever, og du vil garantert få mye tilbake.