"Mitt første kyss - Fullmåneritualet" av Stine Sandnes

Mitt første kyss
- Fullmåneritualet
Stine Sandnes
Illustrert av Guri Kjensli & Frida B. Lauritzen
Barnebok, 9-12 år
76 sider
Figenschou forlag
2026

Kunne du tenke deg en tidsreise tilbake til 90-tallet, full av hekseformler, fotballgale gutter og magiske netter med fullmåne? Da har jeg et klart råd: Du må få med deg "Fullmåneritualet"!

Med "Mitt første kyss - Fullmåneritualet" starter Stine Sandnes sin helt nye bokserie for tweens. Fortellingen tar oss med til Kristiansand på 1990-tallet, en tid hvor halloweenfeiring fortsatt var noe helt nytt og ukjent i Norge. 

Det er fullmåne over byen, og hovedpersonen Vilde Løvland (født i 1985) får ikke sove. Hun er en sjarmerende jente som liker en litt mørk og spesiell stil, og i morgen skal endelig drømmen hennes gå i oppfyllelse: Hun skal på en ordentlig halloweenfest som hun har gledet seg til i flere år!

Vilde og bestevenninnen Angela har feiret allehelgensaften sammen i flere år allerede, mye takket være Angelas mor, Debbie, som er amerikaner. Året før hadde venninnene prøvd å gå "knask eller knep" for aller første gang. Det endte med laber suksess; nesten ingen i nabolaget ante hva halloween var, og de færreste hadde godteri liggende på en helt vanlig torsdag. I år har Debbie derfor tatt saken i egne hender. Hun har fått tillatelse fra rektor til å arrangere en skikkelig fest i skolens gymsal for å vise hvordan høytiden feires i USA.

Vilde har aldri gledet seg så mye til noe før. Festen er ikke bare en sjanse til å oppleve en ekte amerikansk feiring – det er også en kjempefin mulighet til å få guttene i klassen med på noe mer enn bare sport. Kostymer gjør tross alt at folk blir litt mindre sjenerte og føler seg friere, og jentene drømmer om dansing, spenning og kanskje til og med klining. Det er bare ett stort problem: Guttene tenker kun på fotball. Vilde er veldig redd for at festen i gymsalen skal bli ødelagt fordi guttene bare finner en ball å sparke mellom seg, og det gjør at hun må finne på noe helt sprøtt. Kan dette likevel bli kvelden som forandrer alt, og som får guttene til å oppdage jentene?

I bokhyllen på Vildes eget rom står det nemlig en engelsk trolldomsbok som moren kjøpte til henne i London, og på en av sidene står formelen "How to Make Someone Kiss You". Ifølge ingredienslisten er alt hun trenger et rødt vokslys, et papir, en penn og lyset fra en fullmåne. Vilde henter frem klasselisten med fødselsdatoer for å sjekke stjernetegnene. Siden hun selv er skorpion, faller blikket raskt på Øyvind. Han er født i jomfruens tegn – en perfekt astrologisk match. Øyvind er riktignok like fotballgal som de andre, men han er stort sett snill, og med sitt svarte hår og knallblå øyne er han en Vilde mer enn gjerne vil kysse. Under den lysende fullmånen kaster hun seg ut i ritualet for å tvinge frem skjebnen.

Spørsmålet er bare: Kan man virkelig tvinge frem skjebnen med et rødt vokslys og litt magi?

Forfatter Stine Sandnes har brukt sine egne ungdomsminner da hun skrev "Fullmåneritualet", og det merkes godt på den koselige og ekte stemningen i boken. Ved at hun har lagt handlingen til en tid der smarttelefoner og sosiale medier ikke fantes, synes jeg vi kommer mye tettere på alle de store følelsene. Temaene i boken passer perfekt for alle, uansett når man vokser opp: usikkerhet, sjalusi, misforståelser og den kriblende, spennende følelsen rundt den aller første forelskelsen.

Før jeg i det hele tatt kom i gang med selve historien, ble jeg møtt av et herlig og nostalgisk grep som ga meg skikkelig gode minner. De to aller første sidene i boken er nemlig laget akkurat som en klassisk skoledagbok fra denne tiden. Jeg tenker at dette er noe mange som vokste opp på 80- og 90-tallet vil huske med et stort smil (for hvem husker vel ikke de ikoniske Pusur-skoledagbøkene?). Under overskriften "Kalde fakta" har Vilde fylt ut alt fra kallenavn og stjernetegn til hvor hun liker å henge. Under den neste delen, som heter "Viktig å vite om meg", fikk jeg et raskt og morsomt innblikk i hennes verste og beste fag, hva hun kaster bort tid på, og hvem som er favorittartistene og kjendisene hennes. Jeg mener dette er en glimrende måte å introdusere hovedpersonen på. Det gir en umiddelbar og koselig mimrefølelse for voksne lesere, samtidig som jeg synes det gir barna og ungdommene en leken og visuell inngang til Vildes univers.

Jeg mener Vilde fungerer utmerket som jeg-forteller. Hun er ærlig, sårbar og lett å leve seg inn i. Boken balanserer fint mellom det humoristiske og det litt såre alvoret som følger med det å vokse opp, og jeg synes den minner leseren på det viktigste av alt: å være god nok akkurat som man er.

Jeg synes språket er lett og flytende, og det gjør at boken passer perfekt for deg som kanskje synes store og tykke bøker er litt skumle å begynne på. I tillegg har Guri Kjensli og Frida B. Lauritzen tegnet noen helt fantastiske illustrasjoner gjennom hele boken. Illustrasjonene gjør historien levende og viser veldig godt hvordan Vilde har det, både når hun er glad og når hun er lei seg.

"Fullmåneritualet" er en utrolig fin, varm og spennende bok som treffer midt i blinken for unge lesere som drømmer om kjærlighet og sterke vennskap. Samtidig har historien helt klart en spesiell verdi for voksne også. For meg ble lesingen en koselig reise tilbake i tid, og mange voksne kan nok ha godt av å lese den – om ikke annet for å huske nøyaktig hvor voldsomt, intenst og vanskelig det faktisk kan føles å være ung.

"Jenta og glassbollen" av Bente Sandtorv

Jenta og glassbollen
Bente Sandtorv
Barnebok, 6-9 år
59 sider
Sirkel forlag
2026

En perle av en bok om det som er vanskelig å si høyt.

Det finnes bøker som treffer deg i magen med en gang du åpner dem, og "Jenta og glassbollen" av Bente Sandtorv er akkurat en slik bok. Dette er en usedvanlig vakker og rørende bildebok, skrevet for barn i alderen 6–9 år. Med få ord, nydelige rim og slående visuelle bilder, tar den opp et av de aller vanskeligste temaene i et ungt liv: de tunge, uforklarlige tankene som plutselig kan dukke opp, og hvordan vi bærer på dem helt alene.

Historien introduserer oss for en stille, liten jente som går rundt og drar på en glassbolle i en snor. I bollen bor det en liten fisk, som er hennes aller beste venn. Men glassbollen har også en annen funksjon – den fungerer som et gjemmested. Hver gang jenta opplever noe som er leit, eller tankene blir grå og vanskelige, plukker hun dem opp som tunge tankesteiner og kaster dem oppi bollen.

Problemet er bare at fisken spiser disse triste tankene. Og for hver stein den svelger, vokser fisken seg større og større. Til slutt er bollen blitt så tung at den er umulig å rikke. Jenta oppdager at det å stenge det vonde inne i en glassbolle ikke fjerner tristheten; det gjør bare gleden fanget og ensomheten uutholdelig. Det er først når hun tar det modige valget om å velte bollen og slippe fisken fri – selv om hun må gråte og tørke mang en tåre – at mørket forsvinner. Ved å åpne seg for en ny venn hun kan prate med, får gleden endelig plass i hjertet igjen.

Det er fantastisk at det utgis bildebøker som er skreddersydd for de litt eldre barna i tidlig skolealder. Nettopp i denne overgangen kan verden plutselig føles stor, skummel og overveldende. Sandtorv mestrer kunsten å ikke snakke ned til barna. Hele historien er skrevet på rim, noe som gir en fantastisk rytme og en rolig flyt i språket. De musikalske versene gjør teksten lettlest og behagelig, samtidig som rimene hjelper til med å formidle det alvorlige budskapet på en varsom og harmonisk måte.

Bokens aller største styrke er hvordan tekst og bilder smelter sammen til en høyere enhet. Illustrasjonene er forholdsvis enkle, men utrolig uttrykksfulle. De er i hovedsak holdt i dramatiske svart-hvitt-toner som speiler jentas indre mørke og de grå tankene. Selv om det innimellom dukker opp noen få andre farger, bruker Sandtorv et genialt visuelt grep: Det er det røde hjertet som bærer den virkelige symbolikken i fortellingen. Denne fargekontrasten er utrolig virkningsfull. Når du ser den lille jenta dra på det enorme, tunge ankeret som fisken har blitt, får du som leser bare lyst til å hoppe inn i boksidene og gi henne en god klem. Bildene og den rytmiske teksten utfyller hverandre perfekt, og åpner opp for de helt store samtalene om ensomhet, mental helse og det å miste troen på hvem man er.

For meg fremstår historien som en varm utstrakt hånd, både til barnet som sitter med tunge tanker, og til den voksne som leser. Bokens enkle og klare budskap er noe vi alle har godt av å bli påminnet om: Sorger blir lettere å bære når vi snakker sammen og tør å dele dem med en god venn.

"Jenta og glassbollen" får mine aller varmeste anbefalinger. Dette er en bok til ettertanke, perfekt for en stille stund i sofaen der man kan dvele ved bildene og prate om de store følelsene. Den rommer mye sårhet, men mest av alt gir den en enorm dose håp, trøst og tro på det gode.

"Herman og Hedda og enhjørningene" av Geir Moen

Herman og Hedda
- og enhjørningene
Geir Moen
Barnebok, 3-6 år
40 sider
Fontini forlag
2026

Enda en sjarmerende historie med Herman og Hedda.

"Herman og Hedda og enhjørningene" av Geir Moen er en utrolig sjarmerende og hjertevarm bildebok rettet mot barn i alderen 3–6 år. Dette er en fantasifull høytlesningsbok som tar barns lek og fantasi på dypeste alvor, og som garantert vil bli lest igjen og igjen.

Herman og Hedda er bestevenner som leker sammen hver dag, og i denne boken følger vi dem på en magisk reise. 

Eventyret starter når de oppdager en lysende regnbue og bestemmer seg for å gå på den, og for hvert skritt de tar, kommer det musikk fra regnbuen. Ferden tar dem videre inn i en rosa sky som ligner mykt sukkerspinn, før de lander i et helt fantastisk univers av svevende øyer med ulike årstider. 

Dette magiske riket er bebodd av herlige enhjørninger, og på den nærmeste øya er det pyntet til en storslått sommerfest. Der finner de alt et barnehjerte kan begjære av vannsklier, kaker, ballonger, fyrverkeri og til og med softis-trær. Herman og Hedda blir tatt imot av enhjørningen Aurelia, som lar dem sitte på ryggen sin, og de får møte selve dronningen av sommerøya, ildhesten Lumina. 

Men plutselig slår idyllen sprekker når himmelen mørkner og det begynner å regne. Det er vannhesten Regnfrid som dukker opp, dypt såret og sint fordi hun ikke har blitt invitert med på festen. Hun forsvinner såret inn i en regnsky, og Lumina innser at hun har tenkt mer på festen enn på følelsene til bestevennen sin. Sammen med noen av enhjørningene må Herman og Hedda dra ut på en leteaksjon på tvers av årstidsøyene – fra vårøya og vinterøya til høstøya – for å finne Regnfrid, trøste henne og gjøre alt bra igjen.

Dette er en bedårende barnebok med et virkelig klokt budskap. Den handler om å be om tilgivelse, ta hensyn til andres følelser og om å være der for hverandre. I kjent stil viser Moen hvordan barns rike fantasiverden er en naturlig og viktig del av utviklingen deres, og han bruker leken aktivt til å utforske virkelige relasjoner. Han er utrolig flink til å ta opp viktige og hverdagsnære temaer uten å overforklare dem, og han klarer mesterlig å holde seg på barnas side. Boken gir en åpenbar mulighet til å snakke om vennskap, toleranse, grenser og vanskelige følelser med de minste.

Historien fortelles i en varm og lun tone med få, korte og dialogrike setninger på hver side. Dette gjør at man legger ekstra merke til det fine ordvalget mellom karakterene. Teksten utvides på en fantastisk måte gjennom de skjønne, uttrykksfulle og fargerike illustrasjonene. De glade og livlige tegningene lar historien slynge seg rundt på sidene, og de forskjellige enhjørningene er både nydelige og morsomme å se på.

Akkurat som i den forrige boken om trollene, avsluttes også denne utgivelsen med en flott og lærerik faktaside bakerst. Her kan barna lære mer om hvor lenge folk har trodd på enhjørninger, i tillegg til at de får en fin introduksjon til de fire årstidene og hvordan en regnbue oppstår.

Det er rett og slett umulig å ikke like bøkene om Herman og Hedda. De oppfordrer til kreativitet, fanger opp hverdagslige situasjoner og setter i gang mye god tankevirksomhet hos barnet. 

"Herman og Hedda og enhjørningene" egner seg perfekt som godnatthistorie eller til høytlesning i barnehagen, og den får de aller varmeste anbefalinger fra meg!

"Det usynlige savnet" av Mélissa Da Costa

Det usynlige savnet
Mélissa Da Costa
Roman
Oversatt av Kristi Rédis Heggli (MNO)
410 sider
Cappelen Damm
2026

Franske Mélissa Da Costa har så langt utgitt åtte romaner som til sammen har solgt over 3 millioner eksemplarer. "Alt det blå på himmelen" (2019) var hennes debutbok, og nå er hun aktuell med "Det usynlige savnet", som er hennes fjerde bok på norsk.

Mélissa Da Costa var den forfatteren som solgte mest i Frankrike i 2023 og 2024. Da Costas bøker er oversatt til 30 språk.

"Det usynlige savnet" vant den franske bokprisen Prix Babelio i 2022.

Du kan miste noen av syne, men du kan aldri glemme dem.

I "Det usynlige savnet" vender vi tilbake til den vesle fjellandsbyen Arvieux. Dette er den etterlengtede oppfølgeren til "Veien tilbake", hvor vi først ble kjent med Ambre, Rosalie, Gabriel, Anton og Tim.

Historien starter grytidlig en morgen i Lyon, der Ambre nå bor. De siste årene har hun skapt seg et stabilt og godt liv; hun driver en klesbutikk som går godt, hvor hun har klart å øke salget og fornye kundekretsen, og de siste to årene har hun hatt kjæresten Marc. For Ambre er Arvieux langt borte. Det er bare minner fra ungdomstiden – en tid hun tenker tilbake på med lengsel, men som hun vet så inderlig godt at ikke kan vare. Men denne morgenen ringer Rosalie og spør om hun tilfeldigvis har hørt fra Gabriel i det siste. Ambre blir umiddelbart foruroliget, for det har hun ikke. Det viser seg at Gabriel har vært borte i tre dager og dermed forlatt Rosalie alene med de to barna deres, uten å gi lyd fra seg. Selv om han la igjen en lapp der han skrev at hun ikke skulle bekymre seg, gjør hun det likevel. Siden Ambre tilfeldigvis har to ukers juleferie, bestemmer hun seg for å reise, og bestiller umiddelbart en togbillett til Arvieux.

Faktisk hadde hun bare vært i Arvieux én eneste gang i løpet av de fem siste årene. Det var i september, ett år etter at hun hadde dratt tilbake til Lyon. Før hun dro den gangen, hadde Ambre lovet Rosalie at hun skulle komme på besøk igjen, men i årene som fulgte gjorde hun ikke stort for å holde kontakten. Nå nøler hun likevel ikke. Drevet av dårlig samvittighet og et ønske om å støtte venninnen i denne krisen, reiser hun tilbake til stedet der livet hennes en gang ble forandret.

Vel fremme i Arvieux gjenforenes hun ikke bare med Rosalie og de to barna hennes, men også med Anton og Tim, som har reist dit av nøyaktig samme grunn. Mens de leter etter Gabriel, strømmer minnene fra den intense vintersesongen på hotell Les Mélèzes tilbake. Men ingenting er lenger som det var for fem år siden. 

Kontrasten mellom Ambres nye tilværelse og det gamle Arvieux gir historien en helt egen nerve. Tilbakekomsten oppleves tung, preget av bitter taushet, uforløste følelser og ubehagelige konfrontasjoner. Det viser seg raskt at livet ikke har vært like snilt mot alle. Ambre er i emosjonelt opprør og full av spørsmål, Tim fremstår som en skygge av seg selv, og Anton er kanskje den som er aller mest ødelagt av dem alle.

"Det usynlige savnet" er en fremragende bok, og jeg må innrømme at jeg sjelden blir så engasjert i karakterene som jeg ble her. Faktisk skjer det meg nesten aldri – i hvert fall ikke i denne grad. Men boken har merket meg på en måte som gjør at historien kommer til å sitte fast i både hodet og hjertet mitt i lang tid fremover.

Med en intens og fengslende fortellerstil klarer Mélissa Da Costa å skape levende bilder for det indre øyet på et blunk. Språket hennes er blomstrende, malerisk og detaljert, og beskrivelsene av de mange karakterene er både relevante og levende. Som i den forrige boken følger vi primært Ambre, og vi blir ledet dypt inn i hennes følelsesliv og den emosjonelle bagasjen hun bærer på. Gjennom godt plasserte tilbakeblikk får vi etter hvert en mye bedre forståelse av hvorfor hun i sin tid valgte å trekke seg unna vennene fra tiden i Arvieux.

Det som nok er spesielt imponerende, er hvor raskt jeg ble grepet av handlingen og karakterenes skjebne. Gjenforeningen med dem opplevdes veldig naturlig, og måten de omgås på er skildret så nært at avstanden mellom meg som leser og det som skjer i Arvieux, nesten ble helt borte. Det var lett å føle en dyp forbindelse med dem fordi historien opplevdes så ekte og gjenkjennelig. Jeg så tydelig hvordan de alle hadde forandret seg og modnet; livet hadde ikke vært like snilt mot alle sammen. Livets prøvelser og motbør hadde definitivt formet og preget dem, og de hadde alle blitt voksne nå. 

Egentlig synes jeg denne boken var bedre enn "Veien tilbake", fordi det lå en helt spesiell trøst og dybde i å se hvordan karakterene hadde utviklet og forandret seg i løpet av de fem årene som har gått. Sannheten er at jeg skulle ønske boken aldri tok slutt. Da Costa fanger relasjonene og menneskeskjebnene på en så oppriktig måte at historien krøp langt inn under huden på meg. Den traff meg dypt uten å bli overfladisk, og avslutningen rørte meg mer enn jeg hadde forventet.

"Det usynlige savnet" er for øvrig langt mer enn bare en koselig historie. Boken stikker nemlig dypt, og den tar opp de vanskelige utfordringene i livet som de fleste av oss må gjennom før eller siden. Samtidig er den så full av stoff til ettertanke og læring at jeg ikke kan unngå å bli imponert. Det er en rørende roman om vennskap, kjærlighet og det å finne sin egen plass i livet. Da jeg lukket boken, satt jeg igjen med en overveldende blanding av følelser – det føltes både vemodig og vakkert på samme tid. Fortellingen ble værende i tankene mine etterpå, og selv om den tar for seg tunge ting, etterlater den meg med en genuin følelse av håp og optimisme.

Det er en historie som treffer og som inviterer til å reflektere over valgene man selv har tatt i livet.

"Det usynlige savnet" fungerer godt på egne ben, men opplevelsen av gjenforeningen blir unektelig sterkere om du allerede har lest "Veien tilbake".

Hvis du vil oppleve en fortelling preget av ekte varme og dyp medmenneskelighet, kan jeg på det varmeste anbefale å bli med denne gjengen tilbake til Arvieux. Mélissa Da Costa har skrevet en sjeldent god roman om det å tørre å konfrontere fortiden, og om hvor mye det betyr å ha mennesker rundt seg som støtter en når livet slår sprekker. Dette er en bok som kryper under huden på meg, som vekker både refleksjon og smil, og som sitter igjen i kroppen som en vakker påminnelse om hva ekte vennskap faktisk betyr. Historien etterlater et varig avtrykk i hjertet, lenge etter at boken er lukket.

"Perlehviskeren" av Cathrine L. Wilhelmsen

Perlehviskeren
Cathrine L. Wilhelmsen
Illustrert av Petter Winther
Barnebok, fra 6 år
136 sider
Dreamscape AS
2024

Noen ganger kan voksnes ord være så store og vonde at et lite barnehode rett og slett ikke klarer å ta dem innover seg. Dette er utgangspunktet for den gjennomillustrerte barneboken "Perlehviskeren" av Cathrine L. Wilhelmsen, med tegninger av Petter Winther. Det er en usedvanlig vakker og dyptpløyende historie som tar barns vanskelige følelser på dypeste alvor.

Historien handler om sju år gamle Julius. Han elsker å tegne, og han elsker den faste tradisjonen med å feire jul i det store, koselige huset til mormor og morfar sammen med hele storfamilien. Det året man fyller sju, skjer det noe helt spesielt i denne familien: Da får man en helt egen og magisk glasskule av besteforeldrene. Julius får sin kule, men etter at høytiden er over og hverdagen melder seg, blir alt snudd på hodet.

Mamma er bortreist på jobb, slik hun ofte er, men denne gangen har hun vært borte uvanlig lenge. Hjemme i stua setter pappa seg ned med Julius for å fortelle ham noe. Julius forstår ikke ordene, han vil bare bort. Han blir sint på foreldrene sine, og han flykter inn på rommet sitt. 

Kort tid etter oppdager han noe skremmende: Fargeblyantene hans har helt sluttet å virke. De etterlater seg ikke en eneste strek på papiret, uansett hvor mye han kvesser dem. Gleden og fargene er borte. Samtidig oppdager Julius at det beveger seg fotspor inni snølandskapet i den magiske glasskulen, og før han vet ordet av det, suges han inn i kulen.

Inne i glasskulen våkner tøypapegøyen hans, Pappus, til live. Her møter de også den mystiske jenta So, som blir deres stifinner. For at Julius skal få fargene tilbake til blyantene sine – og for at han skal klare å huske og bearbeide de vonde ordene pappa sa i stua – må de legge ut på en farefull ferd for å finne tre magiske nøkler.

Reisen fører dem i møte med et fargerikt og symbolsk eventyrunivers. De møter Tåkegreven i Flammeskogen, hans niese Vulcana, den gåtefulle Diamenen i hennes hage, og til slutt den mystiske Perlehviskeren. Denne reisen følger et mønster vi kjenner igjen fra mange eventyr, men under overflaten er det noe langt mer realistisk som utspiller seg: Det er Julius’ indre reise gjennom sjokk, fortrengning, sinne og sorg over foreldrenes skilsmisse.

Når jeg sitter med "Perlehviskeren" mellom hendene, er det første som slår meg hvor gjennomført selve boken er som fysisk objekt. Den behagelige papirkvaliteten gir meg nesten lyst til å ta på papiret, og Petter Winthers myke, fargerike illustrasjoner i akvarell er som små kunstverk i seg selv. De fanger opp barns indre følelsesliv på en poetisk og tidløs måte som gjør at man får lyst til å dvele ved hver eneste side.

Wilhelmsen skriver i et vakkert og levende språk. Hun evner å fange det store i det små og skildrer hverdagens dramatikk gjennom et rikt bildespråk som både utfordrer og gir barna nye og spennende ord å tygge på. Kontrasten mellom den grå, fargeløse hverdagen og det glitrende, magiske universet inne i kulen fungerer utmerket som et bilde på hvordan et barn kan rømme inn i fantasien når virkeligheten blir for tung å bære.

Historien er til tider svært sår og melankolsk, men den tynges aldri helt til jorden. Det kan vi i stor grad takke den humørsyke og snakkende tøypapegøyen Pappus for. Han fungerer som en herlig fargeklatt og gir fortellingen akkurat den humoren og varmen som trengs for at det ikke skal bli for trist for de yngste.

Boken har et forholdsvis høyt tempo med mange magiske møter og gåter som må løses underveis. Jeg synes dette fargerike mylderet av karakterer og hendelser speiler det emosjonelle kaoset en sjuåring opplever når foreldrene skal skille seg på en utrolig fin måte. For Julius er verden plutselig blitt uforutsigbar og overveldende, og bokens struktur klarer å fange akkurat denne følelsen av at alt skjer på en gang, uten at historien mister den røde tråden.

Etter min mening er "Perlehviskeren" en usedvanlig klok bok som tar barn i en vanskelig livssituasjon på fullt alvor. Den egner seg aller best som høytlesningsbok for barn fra rundt 6 år og oppover, eller som litt eldre barn kan lese selv, og den inviterer til refleksjon og gode samtaler mellom voksen og barn. Boken gir god drahjelp til familier som står midt i et samlivsbrudd, og gjør det lettere å finne ordene for det som er vanskelig å snakke om. Jeg mener boken har en viktig verdi også for andre, fordi den viser hvor avgjørende det er med varme og trygge rammer når hverdagen blir snudd helt på hodet.

Dette er en bok man har lyst til å lese flere ganger, og den anbefales på det aller varmeste.

"Julian og Sebastian - På jakt etter det forsvunne godteriet" av Julian Auklend, Linda Halvorsen og Louise Rankin

Julian og Sebastian
På jakt etter det forsvunne godteriet
Julian Auklend, Linda Halvorsen, Louise Rankin
Barnebok, 3-6 år
55 sider
Calidris Forlag
2026

Boken er skapt av Linda Halvorsen og Louise Rankin sammen med Lindas barnebarn Julian Auklend. Den er basert på en ekte barnelek. Da Julian var 3,5 år gammel, lekte han en magisk lek med sin farmor, og denne leken har inspirert historien.

Fem år gamle Julian elsker to ting spesielt høyt: mysterier og godteri. Han passes ofte av farmor og farfar når pappa er på jobb, og i et skap på kjøkkenet deres har han en stor bolle med godterier. Men en dag er bollen tom, og Julian sitter igjen med tårer i øynene.

Herfra skyter handlingen fart på barnas egne premisser. Med oppmuntring fra en leken farmor tar Julian på seg detektivhatten og løper ut i hagen. Når han spretter en glitrende blå ball som hun har funnet under en busk, skjer det noe magisk: Den snakkende mesteragenthunden Sebastian dukker opp. Sebastian er utsendt fra Den magiske MesterAgentKlubben (MAK) for å hjelpe barn i nød – og han er det bare Julian som kan se. Ved hjelp av super-luktesans og et magisk kart spores tyveriet raskt til husmusa Nikoline.

Forskning viser at høytlesning styrker barns ordforråd, leselyst og empati. Det er derfor all grunn til å samles rundt gode bøker, selv etter at barna har begynt å knekke lesekoden på egen hånd. Med "Julian og Sebastian – På jakt etter det forsvunne godteriet" har Auklend, Halvorsen og Rankin levert en herlig og velskrevet høytlesningsbok som treffer målgruppen midt i blinken.

Historien tar utgangspunkt i en situasjon mange barn vil kjenne seg igjen i. Nettopp derfor liker jeg så godt hvordan boken tar barns følelser på alvor. For en tre- eller femåring kan nemlig verden snu kjempefort. Det ene øyeblikket er alt fint, og i det neste føles det som en stor krise fordi godteribollen er tom. Boken klarer på en veldig fin måte å vise hvordan slike små motganger kan føles helt enorme for et lite barn.

Jeg synes også det er herlig hvordan forfatterne klarer å pakke viktige lærdommer inn i en så fengslende og humoristisk ramme. Når det viser seg at husmusa Nikoline faktisk tok godteriet for en god sak – fordi hun måtte mette en flokk med små, reddede babymus – må Julian ta i bruk både hode og hjerte. Jeg blir oppriktig glad når han velger å vise mot og omsorg i stedet for å bli sint.

Jeg opplever språket som friskt og lett, med korte setninger som klarer å holde på de minste barnas oppmerksomhet. I tillegg er boken fylt med uttrykksfulle og fargerike illustrasjoner. Disse tegningene er alt annet enn kjedelige; de sprudler av liv og energi, og jeg merker hvordan de virkelig bidrar til å gjøre historien levende underveis.

I bunn og grunn synes jeg dette er hyggelig og tidsaktuell barnelitteratur der lek og læring går hånd i hånd. Boken er en flott hyllest til fantasien, men for oss voksne fungerer den vel så godt som et verktøy. Historien gir oss nemlig et ideelt utgangspunkt for de gode samtalene, enten det er i barnehagen eller på sengekanten – om det å dele, om å se en sak fra andres synsvinkel, og hvordan vi ønsker å være mot hverandre.

For meg er "Julian og Sebastian – På jakt etter det forsvunne godteriet" en koselig, akkurat passe spennende og hjertevarm bok som jeg vil anbefale på det varmeste til alle nysgjerrige 3–6-åringer.

"Mika og Kuldetrollet" av Agata Loth-Ignaciuk

Mika og Kuldetrollet
Agata Loth-Ignaciuk
Illustrasjoner: Berenika Kołomycka
Barnebok, 2+
27 sider
Oversatt til norsk av Knut Inge Andersen
Andersens Forlag
2026

Mika er tilbake i sin trofaste tigerdrakt! Denne gangen må hun finne kreative måter å takle sommervarmen på i det tredje bindet om de skummelt fascinerende hjemmemonstrene.

I "Mika og Kuldetrollet" møter vi en intens og trykkende sommerdag. Varmen er nesten uutholdelig. Hverken en snurrende vifte eller det å ligge rett ut på det bare gulvet hjelper for den energiske vesle jenta. Redningen ser først ut til å være et glass saft fra pappa, men i det han åpner kjøleskapsdøren, kjenner Mika noe langt mer fristende: en strøm av herlig, iskald luft. Så fort pappa snur ryggen til, tar nysgjerrigheten overhånd. Mika åpner dørene til både kjøleskap og fryser for å sjekke ut det mystiske "kuldetrollet" som bor der inne. Men hva skjuler seg egentlig i mørket bak matvarene? Og er det flere i huset som sårt trenger litt avkjøling?

Det jeg liker aller best med denne serien, er hvordan forfatter Agata Loth-Ignaciuk klarer å fange den naturlige småbarnslogikken. Hele historien oppleves gjennom Mikas egne sanser, og samspillet mellom henne og pappa er utrolig fint fanget. Mika balanserer perfekt mellom å være tøff og usikker, oppfinnsom og sårbar på samme tid. Her blir de store hverdagsfølelsene tatt på dypeste alvor, helt uten at voksne hever en belærende pekefinger.

Tegningene til Berenika Kołomycka er som vanlig en fryd for øyet. De har en myk, fargesprakende letthet som formidler Mikas herlige ansiktsuttrykk og sprø påfunn på en måte som gjør meg genuint glad i hjertet. Dette er virkelig en tegneserie på barnas egne premisser. Siden det er lite tekst og veldig uttrykksfulle bilder, flyter historien helt av seg selv. Da blir det superenkelt for de minste å henge med på alt som skjer.

For meg er "Mika og Kuldetrollet" en tvers igjennom sjarmerende, morsom og hjertevarm bok som treffer blink hos målgruppen fra 2–3 år og oppover. Den inviterer til masse latter, og er perfekt for å starte gode samtaler mellom voksne og barn om gjenkjennelige situasjoner hjemme. Mika er et herlig bekjentskap, og jeg håper inderlig at denne duoen fortsetter å lage flere fargerike eventyr. Dette er rett og slett bunnsolid barnelitteratur!