lørdag 30. mai 2015

"En mann ved roret" av Nina Stibbe

En mann ved roret
Nina Stibbe
Roman
358 sider
Oversatt av Elisabeth Haukeland, MNO
Bastion Forlag
2015

Nina Stibbe er født og oppvokst i Leicester, England. Etter et tiår i forlagsbransjen debuterte hun som forfatter med den kritikerroste selvbiografien "Love, Nina" som ble en umiddelbar suksess. Stibbe er nå bosatt i Cornwall med sin partner og deres to barn og er forfatter på heltid. "En mann ved roret" er hennes første roman.

"En mann ved roret" er en morsom, kritikerrost og usedvanlig sjarmerende roman om det å finne tilbake til kjærligheten.

Boken forteller en historie om tre søsken; Lizzie Vogel (den ni år gamle fortelleren), hennes eldre søster og yngre bror (Lille Jack) og deres mor, Elizabeth.
Historien er satt til England, 1970.

De tre søsknene blir vitne til at foreldrenes ekteskap smuldrer opp.

Selv om det også tidligere hadde vært problemer i ekteskapet (bl.a. hadde faren en affære), hadde ingen av foreldrene informert Lizzie, hennes eldre søster eller lillebror om det som nå var i ferd med å skje eller deres beslutning om å gå hver sin vei.

Dermed blir den 31 år gamle Elizabeth Vogel tvunget til å flytte med de tre barna til en liten landsby Leicestershire.

Uten økonomisk støtte, blir det knapt med ressurser på den lille familien. Moren forsøker å livnære seg som dramatiker, men for å få endene til å møtes, tar hun en deltidsjobb som sjåfør for et vaskeri.
Men selv en "normal" jobb stopper ikke landsbybeboerne fra å spre ondsinnede rykter om Elizabeth og hvordan hun endte opp med å bli en skilt kvinne.

Med overbevisning om at en mann vil skjerme henne fra nedsettende bemerkninger, bestemmer Lizzie og søsknene seg for å sette opp en manneliste, en liste over potensielle beilere for moren.
Altså en ny mann som kan overta styringen (derav tittelen).

Men på bygda er listen over både attraktive og single menn heller kort.
Dermed setter de i gang et møysommelig arbeid med håp om at moren kan finne seg en mann. I morens navn skriver de brev til alle single menn de kjenner til i landsbyen og det omkringliggende området, med invitasjon til treff.

"En mann ved roret" forteller en svært humoristisk historie, som også tidvis er veldig mørk.

Moren, Elizabeth, neglisjerer sine barn det meste av tiden, og på et nærmest besettende vis skriver hun skuespill, som ikke er noe annet enn dårlige tilslørte beretninger som gjenspeiler hennes eget liv.
Hun tilbringer ofte dagene i sengen uten å stå opp, og tar medisiner i et forsøk på å "fikse" seg selv. I tillegg drikker hun tungt.
Hun lager heller ikke regelmessig mat til barna eller vasker for dem, og når hun treffer menn fra mannelisten, går aldri ting helt som planlagt.

Det var faktisk hjerteskjærende å lese hvordan alt dette påvirket barna og hvor hjelpeløs Elizabeth syntes å være. Men på samme tid, syntes det klart at hun var svært glad i barna sine, og det var mange søte øyeblikk dem i mellom.

Fortelleren Lizzie er bare 9 år i begynnelsen av boken, og jeg syntes at forfatteren på ypperlig vis evnet å balansere hennes barnlige perspektiv med den litt vesle voksne holdningen.

De tre barna var forøvrig svært selvstendige, og selv om deres situasjon langt fra var ideell, virket de glade. De var også gode venner med hverandre.

Det var nok ikke så enkelt å gå fra en komfortabel middelklasse bakgrunn til en nærmest knapp eksistens (også takket være morens manglende evne til å håndtere penger), og jeg kunne ikke la være å synes synd på dem.

Men denne historien hadde også flere lyse øyeblikk.

Forfatteren brukte bl.a. mye sjarm og humor for å myke opp den mer mørke underliggende historien om den bortkomne familien på jakt etter en trygg havn. Jeg ble spesielt imponert over hennes evne til å fortelle historien gjennom et barns perspektiv, der Lizzies stemme syntes å være særdeles autentisk.
Forfatteren har visstnok sagt i et intervju at boken er delvis selvbiografisk (den handler nemlig noe om hennes mors litt uortodokse forelder-stil).

Moren i denne historien overlever for det meste på piller og drikkevarer. Hun banner som en sjømann, og lar i utgangspunktet barna klare seg i selv.

Enkelte vil nok synes det er trist å lese at en kvinne ikke evnet å være mer uavhengig av en mann, selv om denne historien finner sted tidlig på 1970-tallet.
Jeg fikk aldri helt den følelsen. Det er ingen tvil om at det definitivt var mer tabubelagt å være skilt i 1970 enn i dag. Men barnas forsøk på å spleise moren med en mann, slik at de ikke skulle føle seg som utstøtte i landsbyen, fortalte nok mer om deres naivitet, og den tro de hadde på at det ville få orden på alt.

Med "En mann ved roret" har forfatteren skrevet en morsom bok som berører både alvorlig og viktig tematikk. Dessuten er karakterene ypperlig skildret.

For meg var i hvert fall denne boken en sann glede å lese. Og å være i stand til å fortelle en historie gjennom øynene til en ni år gammel jente og samtidig underholde en voksen leser, var ikke noe annet enn en stor bragd fra forfatterens side.

"En mann ved roret" var definitivt en perle og en stor anbefaling verdig.

onsdag 27. mai 2015

"Tyvenes gate" av Mathias Énard

Tyvenes gate
Mathias Énard
Roman
301 sider
Oversatt av Tom Lotherington
Aschehoug
2015

Mathias Énard, født i Frankrike i 1972. Énard har studert arabisk og persisk, bodd mange år i Midtøsten og senere i Barcelona. Han har skrevet en rekke romaner og mottatt mange litterære priser.

"Tyvenes gate" er hans første roman på norsk. Ved siden av forfatterskapet har Énard vært redaktør for flere kulturelle tidsskrifter og medvirket til åpning av to gallerier for samtidskunst i Paris.

Bokens hovedperson er den 20 år gamle marokkanske Lakhdar.
Lakhdar er en svært godt utviklet karakter, men han sliter med å finne mening i de motstridende kreftene som preger livet hans.

Lakhdar vokser opp som den eldste sønnen i en lavere middelklassefamilie i Tanger, havnebyen som er et bindeledd

mellom Marokko og Spania, og en by som han både elsker og avskyr. Han misliker Tangers landlige begrensninger, selv om han finner glede i byens sjarm, strandpromenaden, torget og kafeene. Lakhdars far er en from muslim som kun har lest en bok i sitt liv, Koranen. Lakhdar finner både visdom og poesi i denne hellige boken, men han finner enda mer glede i å lese litteratur som "Tørt brød" av Mohamed Choukri, eller romaner av Naguib Mahfouz. Men fremfor alt, elsker han amerikanske og franske krimromaner.

Uten å være i stand til å temme sitt seksuelle begjær, ligger han med sin vakre unge kusine Meryem, en overtredelse som fører til at han får juling av sin rasende far. Han blir også kastet ut hjemmefra.

Det som deretter følger er en serie av pittoreske opplevelser der denne pengelense, men svært sensitive unge mannen, prøver å finne sin vei i verden, en verden beskjelet med utbytting, fordommer, vold og galskap.
Etter ti måneder på gaten får han et tips om en religiøs gruppe som kan gi ham både jobb og husrom.

Lakhdar blir venner med Sjeik Nureddin, lederen for "Forsamlingen for spredning av Koranens tanker". Sjeiken, hvis polerte, veltalende og godartede fremtoning maskerer hans giftige hat mot vesten, gir Lakhdar en jobb og et sted å bo.
Og til syvende og sist, må Lakhdar bestemme hvilken side av den religiøse splittelsen han skal være på: med det militante Islam eller det sekulære Vesten.
Dette valget blir ytterligere komplisert av hans motbydelige reaksjon på livet i Barcelona (hvor han senere emigrerer til). Å bo der som et mørkhudet (men belest) utskudd, lærer ham nemlig en bitter lekse: At det eneste som fortsatt gjør byen til en by og ikke en samling av blodtørstige ghettoer, er turistene.
Lakhdar kan ikke hjelpe for det, men blir i egne øyne, blodtørstig selv. Og som han sier på en av bokens siste sider, "menneskene er hunder med tomme blikk, de tusler omkring i halvmørket, løper etter en ball, slåss om et hunndyr, slåss for en liggeplass i hundehuset, ligger rett ut i mange timer av gangen, med tunga langt ut av kjeften mens de venter på å bli avlivet med et siste kjærtegn."

Samtidig med at Lakhdar jobber for Sjeiken i Tanger som bokselger, møter han Judit, en student i arabisk litteratur fra Barcelona i Spania, ​​som han forelsker seg i. Fra det øyeblikket og fremover, er alt han tenker på å få bli med henne til Spania.

Han får jobb med å transkribere fransk litteratur i Tangers Exportation Free Zone, og deretter som en lakei på en ferje som krysser Gibraltarstredet.

I den tredje delen av boken finner vi Lakhdar i skjul i en sotete leilighet på Barcelonas Carrer Robadors, eller Tyvenes gate. Han har ingen papirer, men i hvert fall, for en stund, har han håp. Alt han ønsker seg er frihet til å elske, lese, og tjene til livets opphold. Og selv om han i utgangspunktet har mindre mobilitet enn noen gang, har han bøker, og ikke minst Judit i nærheten.

I motsetning til lignende romaner om emigranter, synes det ikke for meg at "Tyvenes gate" har en spesifikk agenda. Boken foregår i 2011, et begivenhetsrikt år både i Europa og Nord-Afrika. Men dette er ikke en bok om "Den arabiske våren", og den handler heller ikke om sammenbruddet av Europas økonomi. Dette er derimot en bok om en mann, og hvordan disse tingene former ham. Vi opplever bombingen i Marrakechs Jmaa el-Fna (i 2011), og at Lakhdar funderer over den spanske regjeringens ulike valg, men likevel er ikke forfatterens mål å lage et oppkok av hendelsene, eller å peke fingre mot islamister og spanske politikere. Bokens åpnings linje sier nemlig alt: "Menneskene er hunder. De går omkring i sin usle tilværelse og gnir seg mot hverandre, ruller seg i møkk og skitt uten mulighet for å komme seg unna, slikker hverandre på pelsen og kjønnsorganene dagen lang, ligger ett ut i støvet villig til hva som helst for en kjøttslintre eller et råttent kjøttbeins skyld, og jeg er akkurat som dem..."
Dette er nemlig ikke en bok om hendelser, men om mennesker - og hvor like vi egentlig er, enten vi befinner oss i Europa eller i Nord-Afrika.

Karakterene i boken er for øvrig særdeles godt beskrevet, og er en av bokens sterke sider. En annen er det flotte språket, som er både tydelig, enkelt og velartikulert.
Forfatteren har dessuten klart å formidle både stemninger og miljøer på ypperlig vis.

"Tyvenes gate" er en flott og lesverdig bok, og på beste vis ivaretatt av oversetteren Tom Lotherington.

tirsdag 26. mai 2015

"Nemi 10, X" av Lise Myhre

Nemi 10, X
Lise Myhre
155 sider
Egmont Kids Media AS
2014


Lise Myhre (f. 01. nov. 1975 på Lørenskog, oppvokst på Skedsmokorset) er en norsk tegneserieskaper som lager humorstripeserien Nemi.
Hun studerte grafisk design og kunsthistorie ved Santa Monica College of Art i California etter fullført videregående, og flyttet til Oslo i 1995, hvor hun fortsatte studiene ved Merkantilt Institutt (grafisk design/mac design).
I 1997 så Nemi dagens lys, først som tilfeldig figur i vitsetegninger som harselerte med goth-kulturen, men snart som hovedperson i egen serie (også i Larsons Gale Verden).
Nemi ble raskt populær, og debuterte som dagsstripe i Dagbladet i 1999. Nemi fikk eget blad i 2003, og er i dag en av Norges mest leste tegneserier.


Nemi er den norske tegneserien som har slått desidert best an i resten av verden. Den er oversatt til ca. femten språk, og får via nett og bøker stadig nye fans i alle verdenshjørner. Lise Myhre har gjennom årene utviklet sin svartkledde rebell til en figur med mange ulike sider - spontan, frekk og morsom, men også tenksom, leken, vâr og underfundig - hun er kort sagt svært så menneskelig.
Det er vel også derfor så mange kjenner seg igjen i serien. "Nemi X" samler det beste fra årene 2007 og 2008 - striper, helsider, forsider og mye annet - og her begynner en ny fase i Lise Myhres forfatterskap å tre frem. Figuren Nemi er stadig like kjapp i replikken, men her er også kloke funderinger rundt det å leve i forhold, å velge mellom ansvar og frihet, i det hele tatt ting selv en opprører før eller siden må ta stilling til. Boken inneholder den fantastiske firesiders historien om Døden, som har blitt mange leseres favoritt, og en vakker bildelegging av Inger Hagerups dikt "Den korsfestede sier".

"Nemi X" er tiende Nemibok.



fredag 22. mai 2015

"Marina Bellezza" av Silvia Avallone

Marina Bellezza
Silvia Avallone
Roman
616 sider
Oversatt av Astrid Nordang, MNO
Aschehoug
2015

Silvia Avallone er født i 1984. Hun er opprinnelig fra Biella i de italienske Alpene som hun hyller i denne romanen. Hun lever for tiden i Bologna. I 2010 debuterte hun med "Stål" (2013), som fikk strålende mottakelse både i Norge og i en rekke andre land og regnes i dag som en av de mest spennende unge italienske forfatterstemmene.

Boken "Marina Bellezza" gir et bilde av et Italia i krise, med avindustrialisering, ungdomsledighet på rekordnivå, landsbyer som avfolkes og unge mennesker som reiser fra landet.

Handlingens sentrum er to unge mennesker i distriktet Biella i Nord-Italia, og deres ulike forsøk på å skape seg en fremtid i den forråtnelsen som omgir dem.

Hovedpersonen er den 22 år gamle Marina Bellezza. Hun er smellvakker, blond, og en svært talentfull arbeiderklasse

jente, hvis største drøm er å gjøre en karriere som sanger.
Hun lærer seg bl.a. å synge Whitney Houstons "I will always love you" feilfritt, og trener målrettet. Men hun sliter med kjærligheten til den fraværende faren og moren som alltid svikter.

Tidlig i handlingsforløpet støter hun på et problem fra fortiden; Andrea, hennes ungdomskjæreste. Han dukker nok en gang opp i hennes liv og kompliserer de planene hun har for å nå toppen.

Marina og den noen år eldre Andrea Caucino har vokst opp som naboer, men i to ulike sosiale klasser. Andrea kommer fra en bedrestilt dommerfamilie, mens Marinas foreldre lever på fattigdomsgrensen. 

Men Andrea vil ikke gå i sin storebrors vellykkete fotspor. Han er fast bestemt på å velge ensomhetens vei, trekke seg unna og ta over bestefarens fjellgård for å begynne å lage ost.
Marina derimot ønsker å velge en helt motsatt vei. Hun drømmer nemlig om å bli berømt og leve et liv i glamour så langt unna Biella som mulig.

Begge to mangler støtte fra sine foreldre og venner. Faren til Andrea gir all sin kjærlighet til den eldste sønnen som befinner seg i USA. Hva Andrea skal opp i fjellet å gjøre, kan han ikke forstå, i og med at han selv så nøye prøvde å tildekke alle spor fra sin egen fattige bakgrunn.

Marina og Andrea tiltrekkes på nytt av hverandre, men kjærligheten som snarlig oppstår mellom dem, vil tære på deres ulike drømmer.

"Marina Bellezza" handler om unge mennesker som søker sin fremtid i en hard tilværelse fordervet av forbruk, fattigdom og Berlusconi.

Det er en svært god bok som både er fascinerende og spennende å lese. Og det merkes godt at forfatteren har flettet en god porsjon samfunnskritikk inn i historien.

Handlingen foregår i en forlatt del av Italia, i Alpene. Det går nesten ikke an å leve der, jobbene er få og levekårene er uutholdelige. De talentfulle og utdannede har dratt til byene Milano og Roma. Tilbake sitter alle taperne igjen.

Karakterene er særdeles godt beskrevet, med den unge jenta Marina Bellezza i spissen. Hun er en av dem som står i kø foran talentspeidernes mikrofoner.

Blant bokens høydepunkter er de fantastiske miljøskildringene, der Nord-Italia blir et slags symbolsk grenseland. Forfatteren skildrer dalførenes småsteder og byer hvor man finner kjøpesentra, McDonalds restauranter og folk som stemmer på Berlusconi, på et utmerket vis. I fjellet derimot råder det gamle livet med enkle gårder og tøffe levekår.

"Marina Bellezza" forteller på mange måter en klassisk historie. Hun som drømmer om penger og berømmelse. Han som ønsker å melke kyr og leve enkelt. Alt plassert i en selvopptatt og ødelagt verden.

Boken er svært lang, faktisk over seks hundre sider, og det merkes. Historien er nemlig altfor detaljert til å få opp tempoet. Forfatteren, Silvia Avallone, er dessuten en utvetydig forteller. Romanen er full av dialoger, og hun forklarer snarere enn å skjule det symbolske. Noen ganger blir det kanskje litt for opplagt. Men hva som former et menneske og hvilke begrensninger miljøet setter opp, har derimot forfatteren fullstendig innsikt i.

"Marina Bellezza" er en svært høyaktuell bok. Jeg synes at forfatteren mestrer historien i hvert eneste perspektiv og i tillegg evner å gjøre den både fonøyelig og fascinerende.

torsdag 21. mai 2015

"Åpen by" av Teju Cole

Åpen by
Teju Cole
Roman
320 sider
Oversatt fra engelsk av Anne Cathrine Wollebæk
Gyldendal
2015

Teju Cole (f. 1975) er en nigeriansk-amerikansk forfatter, fotograf og kunsthistoriker. Han debuterte med novellesamlingen "Every Day is for the Thief" (2007), og fikk sitt store gjennombrudd med romanen "Open City" (2012), som høstet gode kritikker og mottok flere priser, blant annet PEN/Hemingway Award og National Book Critics Circle Award for beste bok.

Cole har skrevet for New York Times, The New Yorker og Granta, for å nevne noen. Han har stilt ut fotografiene sine i India og USA, og holder jevnlig foredrag hos ulike institusjoner - fra Harvard til Twitters hovedkvarter.

"Åpen by" er en fortelling om å være en fremmed i New York etter 11. september. Men det er også en intellektuell, politisk og litterært sett utfordrende roman om vår tids store spørsmål, om erindring, rotløshet og kunstens forløsende kraft. Det er på samme tid en dagbok, flanørroman, essay og dagdrøm.

Julius, hovedpersonen i "Åpen by", lever stort sett en ensom tilværelse i den yrende storbyen New York. Han er en ung psykiater, og tilbringer all ledig tid med å ta lange spaserturer gjennom byen.
Beskrivelsene av turene, og de minnene han reflekterer over i løpet av disse, utgjør bokens hoveddel.

Julius er nigeriansk-tysk, og han flyttet til New York fra Lagos (hovedstaden i Nigeria) i 1992.
Han har få venner, blant dem en aldrende tidligere professor og en ung kollega som Julius, merkelig nok, refererer til som bare hans venn. Av og til treffer han dem, mest for å diskutere filosofiske tema.

Julius treffer også fremmede på sine bevandringer, men ingen av disse blir i stor grad levendegjort i boken. Men dette skyldes ikke mangel på talent hos forfatteren. Han skriver nemlig på vakkert vis og benytter slående detaljer, for ikke å snakke om lidenskapelig for det som Julius virkelig bryr seg om, særlig musikken. Og spesielt et stykke av Mahler (Das Lied von der Erde) som Julius hører i begynnelsen av boken, for så igjen i en godt beskrevet scene satt til Carnegie Hall mot slutten.

Kunst, ideer og historie er også blant de tingene som gjør Julius levende. Men ikke så mye mennesker.
Eksempelvis dør hans nærmeste nabo, og i månedsvis legger verken Julius merke til hennes fravær eller noen avslørende endringer hos mannen hennes, som han tidvis ser og småprater med i gangen.
Og på et av Manhattans mange supermarkeder, støter Julius på en bekjent fra barndommen i Nigeria, søsteren til hans tidligere beste venn. Den eneste følelsen dette møtet synes å gi ham er kun irritasjon.

Historien begynner kort tid etter at Julius har slått opp med kjæresten sin. Hun nevnes gjennom hele boken, men vi får aldri vite hvorfor de gikk fra hverandre.

Menneskelig lidelse er forøvrig noe som Julius grubler mye over. Dette er også et av bokens hovedtema.

Senere i boken gjenforenes han med nok en bekjent fra barndommen. Hun forteller ham om en hemmelighet som hun har båret på lenge. En hemmelighet som involverer Julius, og som visstnok er en anklage rettet mot ham. Julius lytter kjølig etter, men tankene hans drives i stedet mot en historie som Albert Camus en gang skrev om Friedrich Nietzsche, en historie som ikke har noen åpenbar relevans for hemmeligheten.

Bortsett fra den tidligere kjæresten, synes andre viktige karakterer, bemerkelsesverdig nok, å være knapt til stede verken i boken eller i tankene til Julius. Moren hans er ett eksempel. Det samme er faren, som døde da Julius var et barn, og som var en nigeriansk forretningsmann.
Moren hans var tysk. Men Julius er så fremmedgjort fra henne at de ikke har kommunisert på årevis. Vi får ikke vite hvorfor.

Men Julius har derimot følelser for sin bestemor, sin mors mor, eller hans oma, som han kaller henne. Han har ingen anelse om hun fortsatt er i live, men tror at hun kan befinne seg i Brussel.

Brussel er forøvrig den byen som henspeiler på bokens tittel; "Åpen by".

Julius reiser etter hvert til den sjarmerende belgiske hovedstaden. Han synes at byen har en så sterk rasistisk undertone at det gjør ham kvalm. Faktisk så mye at han kutter lengden på spaserturene sine der, og unngår visse bydeler og barer som kun har hvite gjester.

Han gjør det han selv kaller en planløs innsats for å finne sin oma i løpet av de første dagene i Brussel. Men det meste av tiden tilbringer han, som i New York, enten på rommet han leier, på ensomme spaserturer eller engasjert i dype filosofiske samtaler med en ny venn.

"Åpen by" er en velskrevet og god bok, som med sikkerhet vil appellere til lesere som liker tvetydighet og et underliggende budskap i det de leser.

tirsdag 19. mai 2015

"Piken på toget" av Paula Hawkins

Piken på toget
Paula Hawkins
Thriller
332 sider
Oversatt av Bente Ranveig Hansen
Bazar Forlag
2015

Paula Hawkins er født i Zimbabwe og flyttet til London i 1989.

Hun jobbet som journalist i 15 år, før hun vendte seg mot skjønnlitteraturen. "Piken på toget" er hennes første thriller.
Den blir utgitt i over 40 land, og filmrettighetene har blitt kjøpt av Dreamworks.

"Piken på toget" har siden den utkom ligget på toppen av bestselgerlistene i USA, England og Canada.

Hver dag tar Rachel det samme toget forbi huset der hennes tidligere ektemann, Tom, bor sammen med sin nye kone, Anna. Men i stedet for å fokusere blikket mot dem, er hun mer opptatt av et par som bor noen hus bortenfor, nemlig Megan og Scott (hvis navn hun ikke vet, men hun kaller dem for Jason og Jess). Rachel ser at de alltid spiser frokost på verandaen sin, og de virker så glade. Derfor har hun begynt å romantisere om dette paret.

Det har gått flere måneder siden Rachel mistet jobben sin. Likevel tar hun fortsatt toget til London hver eneste morgen. For andre vil det nok av den årsak fremstå som at hun fortsatt har en jobb. Dessuten vil hun ikke at Scott, mannen hun deler leilighet med, skal få kjennskap til det.

Men én dag når hun på sitt sedvanlige vis stirrer ut av togvinduet, legger hun merke til noe utenom det vanlige.
Og når det neste dag annonseres på nyhetene at en kvinne har forsvunnet, mener Rachel at hun kan sitte på nøkkelen til dette mysteriet.

Det er nemlig Megan som har forsvunnet, og Rachel trekkes mot etterforskningen. Hun prøver å bidra ved å fortelle politiet om sine observasjoner, men ender selv opp som mistenkt når Megan blir funnet død.
Dermed blir Rachel håpløst viklet inn i en livene til alle involverte parter. Har Rachels "lille fantasi" satt livet hennes i større fare enn hun er klar over?

Tidligere har hun jo skrevet truende e-poster til Anna og Tom. Dessuten har Rachel store alkohol problemer og får med jevne mellomrom blackouts (altså hukommelsessvikt som følge av alkoholen).
Så hvem vet hva hun kan ha gjort i beruset tilstand? Rachel var definitivt i nærheten av åstedet, og har i tillegg en vag følelse av å ha sett noe.
Men hvis hun ikke selv har begått ugjerningen, hvem kan det da i såfall være?

Tre kvinner, tre menn, knyttet sammen gjennom ekteskap eller utroskap. Hver av dem kan klandres for noe. Men bare en av dem er en morder i denne psykologiske thrilleren om sårbarhet og besettelse.

"Piken på toget" er en bok full av hemmeligheter og løgner, der absolutt ingen er som de virker å være, inklusive fortellerne.

Historien er fylt til randen med spenning, og fortelles fra vekslende perspektiver til tre ulike kvinner: Rachel, Anna (som er gift med Rachels eks-mann, Tom), og Annas nabo, Megan Hipwell.

Forfatteren har på et svært grundig vis beskrevet de ulike karakterene. Noen av dem er sympatiske, mens andre igjen vekker direkte avsky.

Rachel går igjennom en svært vanskelig periode i livet. Hun er fraskilt, har alkohol problemer, og evner ikke å forsørge seg selv. Det er enkelt å føle sympati med henne. Men det er også lett å få et inntrykk av at hun er en smule gal.

Fordi fortellerstemmene veksler mellom Rachel, Megan, og Anna, serveres det flere ulike perspektiver. Dette virker nokså forvirrende på de følelser man har for karakterene.

Boken har dessuten et meget interessant handlingsforløp. Og med de nevnte skiftende perspektivene har forfatteren levert en særdeles anstendig thriller, skrevet med nok energi som, i hvert fall for mitt vedkommende, holdt lesingen gående helt til siste side.

Historien holder også et forrykende tempo og er fornøyelig kompleks. Og når det virket som at forfatteren ledet meg i en retning, endret Rachel, Anna eller Megan spillet fullstendig. Absolutt ingenting kunne tas for gitt i denne boken.

"Piken på toget" har visse likhetstrekk med "Flink pike" av Gillian Flynn, men den er også diametralt forskjellig. Blant fellestrekkene kan jeg nevne at de begge fikk meg til å føle uro overfor hva som kunne komme til å skje, og at jeg etter hvert forsto at avslutningene ville fremstå som noe annerledes, mildt sagt, enn det jeg opprinnelig trodde. De evnet også å skape tvil vedrørende involverte karakterer.

"Piken på toget" er en floke av upålitelige fortellere. Men det som ga meg det sterkeste inntrykket, var forfatterens hendige håndtering av de ulike vendingene og den uhyggelige, men likevel finjusterte historien.

Dette er en skummel og mørk thriller, og en side-vender som gir en følelse av et kald dragsug fra den aller første siden. Dessuten har forfatteren på et imponerende vis flettet sammen en høyst oppsiktsvekkende historie.

søndag 17. mai 2015

"Den siste rømling" av Tracy Chevalier

Den siste rømling
Tracy Chevalier
Roman
Oversatt av Cecilie Bjerknes Aarre og May Grethe Lerum
Apropos forlag
2015

Tracy Chevalier (født 19. oktober 1962 i Washington, DC) er en amerikansk romanforfatter, bosatt i London. Hun er utdannet ved Oberlin College i Ohio og University of East Anglia i Norwich.

Hennes første roman, "The Virgin Blue", ble utgitt i 1997, men hun er mest berømt for "Girl with a pearl earring" ("Pike med perleøredobb") som kom ut i 1999. Denne romanen er inspirert av den nederlandske maleren Johannes Vermeers berømte maleri "Pike med perleøredobb", og filmen "Pike med perleøredobb" fra 2003 er basert på denne romanen.

"Den siste rømling" er hyllet som Chevaliers beste roman siden "Pike med perleøredobb".

Vi befinner oss i 1850-årene.


Den sjenerte kveker jenta Honor Bright har levd et nokså skjermet liv i et lite kvekersamfunn og sjelden våget seg utenfor hjemstedet Dorset, da hun plutselig bestemmer seg for å emigrere til USA sammen med søsteren Grace, som skal gifte seg der borte. Honor selv har blitt sveket av forloveden, og håper å kunne legge bak seg skammen hjemme i England ved å starte et nytt liv i Amerika.
Tragisk nok, blir Grace syk og dør kort tid etter ankomst og Honor må på egenhånd finne en plass i sitt nye hjemland. Hun flytter til et kvekersamfunn i Faithwell, i Ohio, hvilket er alt annet enn enkelt.
Naturen er vill og utemmet, innbyggerne likefremme og usentimentale, og klimaet utfordrende. Dessuten er USA delt på grunn av slavespørsmålet.

Hun får en uventet venninne i den åpenhjertige hattemakeren, Belle Mills, men en forholdsvis motvillig aksept blant innbyggerne i det lille kveker samfunnet i Faithwell.
Ohio regnes fortsatt som nybyggerland, der de fleste nylig er ankommet og på jakt etter et bedre liv enn de hadde i hjemlandet.
Ohio befinner seg dessuten langs ruten som benyttes av rømte slaver fra sørstatene, som søker å flykte til friheten i Canada, langs nettverket kjent som Underground Railroad.

Som en motstander av slaveriet får Honor testet sine grenser til det ekstreme, når rømte slaver begynner å dukke opp på gården, som tilhører hennes nye familie. Honors samvittighet forteller henne at hun bør hjelpe disse rømlingene, men erfarer snarlig at selv blant kvekerne, som fremhever alle menneskers likeverd, finnes det få som er villige til å etterleve sine prinsipper.
Honor må ta valg som kan sette hennes eget liv i fare.

"Den siste rømling" forteller en intens og tankevekkende historie om livet i en småby i Ohio, i 1850-årene. Sett igjennom øynene til hovedpersonen Honor, er både landskap, bygninger og levemåter beskrevet i detalj.
Som et resultat, har dette blitt en flott bok med en detaljert dag-til-dag beskrivelse av nybyggernes liv.

Honor lærer å benytte sine ferdigheter med en nål til å lage hatter og quilt-tepper. Senere, får hun også ta del i de daglige oppgavene på gården, og er blant annet med på å lagre nok mat til å holde ut en Ohio vinter.

Honor blir etter hvert vant med de sosiale konvensjonene i det nye hjemlandet. Amerikanerne er nemlig mer direkte i sin måte å snakke på (som Honor diplomatisk sier til seg selv), og mer fokuserte på sine egne bekymringer, sammenlignet med menneskene i samfunnet der Honor kom fra i England. Den største kontrasten er følelsen av forgjengelighet som Honor opplever i Amerika. Ved å komme fra en etablert engelsk by med en over tusenårig historie bak seg, finner Honor rotløsheten som preger Ohio like forvirrende som de harde vintrene og isolasjonen.
De sosiale forskjellene er derimot relativt små. Det store unntaket er slaveriet.
Honor avskyr slaveri. I England var dette, for henne, et enkelt prinsipp å leve etter, i og med at slaveri allerede hadde blitt avskaffet der. Men i Amerika blir slaveri fortsatt praktisert i sør-statene.
Selv om det ikke er tillatt i Ohio, kommer Honor likevel i kontakt med det via de rømte slavene. Og hun får mulighet til å handle etter sine prinsipper. Hvis hun gir hjelp til rømlingene, risikerer hun ruin, ikke bare for seg selv, men også for sin nye familie. Hvis hun derimot ikke gjør det, må hun leve med sin dårlige samvittighet. Hva skal hun gjøre når et varmt hjerte og en ydmyk bønn ikke lenger er nok?

"Den siste rømling" utmerket seg spesielt godt ved sin rike dybde blant karakterene. Honor Bright er en flott hovedperson, og for meg føltes det nærmest som et privilegium å få lese hvordan denne historien uviklet seg fra hennes perspektiv. Hun håndterte hver hendelse med en besluttsomhet av mot og en enkel menneskelighet, men på likevel svært så tredimensjonalt vis. De mer perifere karakterene var også interessante, og de oppførte seg på måter som noen ganger kunne virke overraskende, andre ganger mer forventet, men likevel alltid på et menneskelig vis.

Kvinnene i boken er sterkt utviklede karakterer. Særlig Belle Mills er i særdeleshet en fryd å lese om. Hun er sjenerøs, ærlig, modig og varmhjertet, og fremstår definitivt som den type venn de fleste av oss ville ha vært glade for å ha i et fremmed land.
I motsetning til dette virket noen av de mannlige karakterene nesten utskiftbare og til dels kjedelige, med unntak av den grove slavejegeren Donovan som var en svært så livlig og kompleks karakter.

"Den siste rømling" synes å bære preg av en svært god research og er eksempelvis full av detaljer om quilting, livet på landsbygda i Ohio, og sammenligninger mellom livet i England og USA på 1850-tallet.
Handlingen er også svært god, og innehar en spenning som gradvis bygger seg opp. Dessuten er avslutningen av det høyst overraskende slaget.

Jeg syntes dette var en fascinerende og kompleks bok, der handlingsforløpet satte fokuset på mange av de problemene som møtte de første bosetterne i Amerika, og vanskeligheter/utfordringer som de sto overfor i forsøket på å skape seg et nytt liv i et fremmed land.

Dersom du er på jakt etter en original og svært så lærerik historisk roman som er befolket av uforglemmelige karakterer, kan jeg ikke annet enn å anbefale "Den siste rømling" på det sterkeste.

torsdag 14. mai 2015

"Farvel til Eddy Bellegueule" av Edouard Louis

Farvel til Eddy Bellegueule
Edouard Louis
Roman
173 sider
Oversatt av Egil Halmøy
Aschehoug
2015

Édouard Louis er født i 1992 og fikk navnet Eddy Bellegueule. Da han var 20 år byttet han navn til Édouard Louis. I 2011 kom han inn på prestisjeskolen Ecole Normale Superieure i Paris. Han er nå ved universitetet i Amiens der han holder på med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen. Han har redigert en antologi om sosiologen Pierre Bourdieus påvirkning på ettertidens politiske tenkning, "l'insoumission en héritage", og er redaktør for serien "Les Mots" ("Ordene"), som omfatter filosofiske og sosiologiske tekster, og som han har bygget opp hos forlaget Presses Universitaires de France. Louis debuterte i 2014 med den selvbiografiske romanen "En finir avec Eddy Bellegueule" - "Farvel til Eddy Bellegueule". Boken har vakt stor oppmerksomhet, er blitt en bestselger i Frankrike og er oversatt til mer enn 20 språk.

I romanen "Farvel til Eddy Bellegueule" skriver Edouard Louis om sitt eget liv. Boken ble en sensasjon da den kom ut i Frankrike og skapte enorm debatt. Forfatteren, som sier at vi må slutte å romantisere ulykke, var bare 21 år da han

debuterte. Han har kjempet hardt og kommet langt.

Dette er en annerledes klassereise, men det kunne vært historien til så mange andre unge som føler at verden de lever i, er altfor trang.

"Farvel til Eddy Belleguele" er en flott bok, som forteller en engasjerende og hjerteskjærende historie om å ikke passe inn.

Tittelen "Farvel til Eddy Bellegueule" henspeiler til hovedpersonen, hvis etternavn er Bellegueule. Boken følger ham i årene frem til avsluttet ungdomsskole.

Eddy vokser opp i den franske underklassen, i landsbyen Picardiet i Nord-Frankrike, der fedrene jobber på fabrikken (hvis de i det hele tatt har en jobb) og drikker for mye. Mødrene går hjemme eller tørker rumpene på de gamle, som Eddys mor sier. Sønnene følger i fedrenes fotspor, og døtrene blir gravide og gir opp sine drømmer.

Eddy passer ikke inn. Han har feminine trekk, en lys stemme og blir tiltrukket av andre gutter. Han liker teater og er overhodet ikke interessert i jenter. Og hver eneste dag er en kamp - mot voldelig gutter i skolegården, foreldrenes skam og ydmykelser.

Både faren og farfaren er alkoholikere, og de har begge problemer med temperamentet.

Som homofil passer ikke Eddy inn i det sneversynte lokalsamfunnet, og han kommer til stadighet i konflikt med andre mennesker.
Hans største ønske er derfor å komme seg vekk fra sin fattige oppvekst og ikke minst intoleransen som preger hjemstedet.

Det hele er særdeles vemmelig og hjerteskjærende, og til tider ønsket jeg å lukke øynene, for nærmest å få det jeg leste til ikke å være sant.
Men med ett blir det litt lysere. Og da muligheten til slutt byr seg, er valget enkelt. Flukt.
Og Eddy Bellegueule blir Édouard Louis.

Edouard Louis er en litt annerledes forfatterstemme som forteller om en vanskelig barndom og ungdomstid med mobbing i utkant-Frankrike.

Boken synes å være spesifikt rettet mot ungdom eller unge voksne, og tar opp tematikk som mange unge mennesker kan forholde seg til.

Boken begynner ganske nøkternt, men likevel dramatisk: "Jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen. Jeg mener ikke at jeg aldri i løpet av disse årene har følt lykke eller glede. Men smerten er totalitær: Alt som ikke passer inn i dens system, luker den vekk".

Heldigvis har "Farvel til Eddy Bellegueule", som for øvrig er briljant oversatt av Egil Halmøy, også sine lyse og humoristiske sider.

En ting som på den annen side overrasket meg, var at kjønnsrollene spilte en så viktig rolle i Eddy Bellegueles liv og skjebne, og det at han ikke oppførte seg som "en ordentlig mann" var nesten et større problem enn hans seksuelle preferanse. Samfunnet han vokste opp i lente seg nemlig i så stor grad mot tradisjonelle holdninger til kjønnsroller, familieliv, utdanning og yrkesvalg, at jeg omtrent fikk følelsen av å være minst førti eller femti år tilbake i tid, selv om denne historien faktisk finner sted i løpet av de siste tyve årene.

Siden dette er en selvbiografisk bok, skildrer den for det meste minner, ofte litt flytende og generelle, og sjeldent fikk jeg noe spesielt nært forhold til noen av karakterene.
Karakterutvikling, miljøbeskrivelser og dialoger slik jeg nok hadde forventet meg av en roman er ikke tilstedeværende her, noe som betydde at jeg egentlig aldri følte meg som en del av boken.
Jeg var nok mer en tilskuer. Det er kanskje ikke så rart med tanke på denne bokens natur, men det gjør også at jeg stiller noen spørsmålstegn ved dens kategorisering som roman.
Jeg vil heller si at boken er en selvbiografi, fordi det er svært vanskelig å forsvare dens struktur og organisering mot det jeg finner i en mer ordinær roman.

Uansett, vil jeg anbefale "Farvel til Eddy Bellegueule" på det varmeste, da den gir et godt, men riktignok forferdelig, bilde av et lite privilegert menneskes oppvekst.

onsdag 13. mai 2015

"En shopoholiker i Hollywood" av Sophie Kinsella

En shopoholiker i Hollywood
Sophie Kinsella
Roman
496 sider
Oversatt fra engelsk av Hilde Rød-Larsen
Gyldendal
2015

Sophie Kinsella (pseudonym) er en britisk forfatter og journalist født i 1969. "En shopoholiker i Hollywood" er hennes sjuende bok om Rebecca Brandon/Bloomwood. I tillegg har Kinsella skrevet seks frittstående romaner og en ungdomsbok. Hun bor i London med mann og fem barn.

I mars 2009 hadde filmen "En shopoholikers bekjennelser" premiere på norske kinoer. Filmen er basert på de to første bøkene om Rebecca Bloomwood.

Sophie Kinsella har sjarmert en hel verden med bøkene om den shoppingfikserte sjarmbomben Becky Brandon.
I "En shopoholiker i Hollywood" er hun tilbake i toppform.

"En shopoholiker i Hollywood" handler om stylisten Becky Brandon (født Bloomwood). Hun er en dyktig stylist, men ikke

fullt så god med penger.

Beckys PR-mann, Luke, har nylig begynt å representere en av Hollywoods A-kjendiser, nemlig skuespilleren Sage Seymour.
Dermed flytter familien (Becky, Luke, og deres datter, Minnie) til Los Angeles.

Becky er overbevist om at hennes liv fra nå av, kun vil dreie seg om røde løpere og observasjoner av filmstjerner.

Becky har dessuten sine egne planer. Hun er nemlig hodestups forelsket i alt som har med Hollywood å gjøre, og har derfor som mål å bli kjendis-stylist.

Hun håper å kunne bruke Sage Seymour som et startpunkt for en styling karriere i byen. Men ting går ikke helt som forventet...

Og det vil ikke bare si at Becky vil foreta seg innkjøp i en tilnærmet ukontrollerbar hastighet, men at hennes udisiplinerte atferd i sterk grad vil påvirke andre, ettersom hun i prosessen både svikter venner og familie i sitt forsøk på å bli berømt.

"En shopoholiker i Hollywood" er en minst like bok som de andre bøkene i denne populære serien.
Det kan selvsagt være en fordel å ha lest noen av de foregående bøkene. Likevel kan denne fint leses som en frittstående bok.

Becky er en svært så elskelig karakter. Hun er naiv og tar som regel ting et skritt for langt, men hun har alltid gode intensjoner, og forsøker etter beste evne å gjøre alt riktig for de som er rundt henne, for venninnen Suze, ektemannen Luke og datteren Minnie.

Hemmeligheten til denne seriens popularitet, skyldes nok at Becky som karakter er svært gjenkjennelig for, nær sagt, enhver kvinne. Selv om ikke alle har de samme kjøpevanene eller tilgangen på budsjetter, kan alle i blant være overfladiske, uten at det måtte bety at man ikke har empati eller intelligens.
Becky er for øvrig den type kvinne som aldri helt får til ting ved første forsøk, og noen ganger ikke i det hele tatt. Og det er langt fra enkelt å sjonglere rollene som hustru og mor, med ambisjonene hun har som stylist, i tillegg til å omfavne Hollywood livsstilen litt for mye.

Forfatteren har også gjort en utmerket jobb med å beskrive Los Angeles, for ikke å snakke om Hollywood.

Svært få bøker har den egenskapen at de får meg til å le høyt, men "En shopoholiker i Hollywood" gjorde det flere ganger.

Jeg synes for øvrig at Becky virket litt mindre sympatisk enn hun har gjort i seriens foregående bøker. Faktisk virket hun tidvis ganske egoistisk og selvsentrert. Hun var nemlig fast bestemt på å lykkes i Hollywood, og det kunne gå på bekostning av nesten alt, inklusive hennes ekteskap, venner og foreldre.
 
Det er heller ikke mye romantikk i denne historien, selv om ektemannen Luke fyller rollen som helt på et superb vis.
Historiens fokus er mer rettet mot Beckys besettende og forskrudde Hollywood drøm.

Men for de av dere som virkelig ønsker å lese en klassisk feel-good, er boken et stort must.

Og som de andre bøkene i serien, etterlater denne også et svært stort smil om munnen, men med et ønske om mer. Og det synes tydelig at det vil komme en oppfølger med flere uløste handlingsforløp.
Boken ender dessuten med påminnelsen om at "Becky er snart tilbake!"

Jeg kommer selvsagt til å lese den neste boken i serien, ettersom jeg ønsker å finne ut av hva som vil skje.

Jeg vil også anbefale "En shopoholiker i Hollywood", kanskje spesielt til de av dere som liker feel-good litteratur!

fredag 8. mai 2015

"Det beste i livet" av Rona Jaffe

Det beste i livet
Rona Jaffe
Roman
383 sider
Oversatt av Waldemar Brøgger
Oversettelsen er bearbeidet av Børge Lund
Silke Forlag
2011

Rona Jaffe (1931-2005) var hele livet bosatt i sitt elskede New York. Hun skrev femten romaner, hvorav de mest kjente er "Det beste i livet" og "Klassefesten". På 1960-tallet skrev hun for magasinet Cosmopolitan, og spalten hennes der har vært en inspirasjon for senere tiders spalter av Sex og singleliv-typen. Jaffe kjempet for å forbedre kvinners muligheter og grunnla blant annet The Rona Jaffe Foundation til støtte for unge kvinnelige forfattere.
"Det beste i livet" ble filmatisert i 1959 med blant andre Joan Crawford og Hope Lang. I en episode av kultserien Mad Men kan man se hovedpersonen Don Draper lese i den beryktede bestselgeren.
"Det beste i livet" har blitt en klassiker som fortsatt kommer ut i nye opplag verden over og blir lest av nye generasjoner.

Da Rona Jaffes velskrevne sidevender kom ut i 1958, var den noe helt nytt og annerledes. Enkelte lesere ble sjokkert, mens millioner av andre jublet og kjente seg igjen i fortellingen om fem unge kvinner som arbeider på kontor på

Manhattan i New York. Over 50 år senere er "Det beste i livet" fortsatt en svært underholdende og bemerkelsesverdig aktuell skildring av kvinners liv i verdens mest berømte storby.

"Det beste i livet" skapte skandale på 1950-tallet og ble snakkis på 60-tallet.

Etterkrigstidens New York er en boblende gryte av framtidstro og modernitet. Unge kvinner fra fjern og nær hører storbyen lokke. De ankommer i tusentall, fulle av forventninger, på flukt fra trykkende småbymentalitet og med drøm om et glamorøst liv i frihet, eleganse og luksus. "The Big Apple" er redningen og eventyret!

Hver morgen er utallige ambisiøse unge kvinner på vei til et av Manhattans mange kontorer. En av disse er Caroline, en ung kvinne med eksamen fra et bedre college, som gradvis har begynt å jobbe seg oppover i forlagsverdenen.
Samtidig med at hun jobber for et forlag i det glamorøse Rockefeller Center, blir hun venninne med skuespillerinnen Gregg, som hun også etter hvert deler en leilighet med. Hun blir også bl.a. venninne med den vakre April, som er like lite flink med menn som hun er med sin personlige økonomi og den vellykkede alenemoren Barbara, som ble skilt i en alder av 21 år.

Etter hvert som handlingen skrider frem, veves historiene deres sammen til én historie, og jeg følte nærmest som at disse jentene ble mine egne venninner. Jeg ble også oppslukt av deres verden, og når de suksessivt opplevde uheldige romanser, vanskeligheter i karrierene sine og bekymringer vedrørende familie og fremtid, ble jeg mer og mer beveget av historien. Når jeg hadde lest den siste siden, føltes det ikke riktig. Jeg hadde nemlig liten lyst til å slippe taket i denne flotte boken.

"Det beste i livet" forteller en historie om jakten etter den store kjærligheten, men som istedet fører til seksuelle relasjoner, vennskap eller i verste fall avvisning. Eller om man skal våge å satse på en karriere fremfor å la dagene fare avgårde i håp om at de til slutt vil finne en vei opp til alteret.
Det er en fascinerende historie, og mange av dens observasjoner er minst like relevant i dag som de var på 1950-tallet.

Karakterskildringene var også svært gode. Jeg likte nok aller best Caroline. Hun er smart, men sta som få, og selv om hun ønsker å finne den store kjærligheten like mye som noen av hennes kolleger og venninner, er hun ikke villig til å slå seg til ro for noen ikke-fullgode kompromisser.

Jeg likte dessuten hvordan de ulike karakterene kom til liv, og hvor ekte de alle virket å være. Jeg tror at det kan skyldes forfatterens egne erfaringer. På den tiden jobbet nemlig Rona Jaffe som redaktør i Fawcett Publications, og før hun skrev denne boken intervjuet hun i research-arbeidet visstnok mer enn 50 jenter for å få en bedre forståelse.

Det flotte med "Det beste i livet" er som nevnt dens relevans, og hvordan enhver jente faktisk vil kunne kjenne igjen noe av seg selv i disse jentene, selv om den ble skrevet for mer enn femti år siden.
I tillegg er den usedvanlig godt skrevet, der hver av jentenes stemme er tydelig og karakteristisk.

Boken fokuserer på de fire jentenes drømmer, håp og kjærlighetsliv i et tidsrom på tre år. De møter både kultne og flotte menn, i jakten på den store kjærligheten.
Den tar også opp tema som seksuell trakassering, et problem som på den tiden bare ble feid under teppet. Noen av mennene i "Det beste i livet" er direkte usympatiske og jeg ble både frustrert og trist på vegne av disse jentene.

Totalt sett synes boken å være nyansert, og jeg er helt sikker på at den gir et usedvanlig godt bilde av hvordan det var å være ung kvinne på 1950-tallet, spesielt om man i tillegg var kontorist i tyveårene.

Jeg vil definitivt anbefale alle å lese denne boken, om ikke for selve historien, så for å lære mer om fortiden og hvordan det egentlig var for kvinner i USA (og høyst sannsynligvis også for andre kvinner i den vestlige verden) tidlig på 1950-tallet.

"Det beste i livet" var en underholdende bok som handlet litt om forlagsbransjen, og enda mer om å være ung og singel i New York.
Jeg kan i hvert fall ikke si noe annet enn at jeg nøt den.

torsdag 7. mai 2015

"Elizabeth er borte" av Emma Healey

Elizabeth er borte
Emma Healey
Roman/Krim
302 sider
Oversatt av Einar Blomgren
Cappelen Damm
2015

Emma Healey  (f.1985) vokste opp i London, hvor hun er utdannet innen bokbinding. Hun fullførte MA i Creative Writing: Prose ved UEA i 2011, og "Elizabeth er borte" er hennes første roman. Hun ble utpekt til Londoner To Watch i 2014 av Evening Standard.

Emma Healey er allerede nominert til flere priser. Hun er nominert til Dylan Thomas Prize 2014 og to kategorier i Specsavers National Book Awards 2014. Hun er også nominert til 2014 Goodreads Choice Award i kategorien Best Debut Goodreads Author.

"Elizabeth er borte" handler om Maud, en dement gammel dame som skriver ned alt hun ikke må glemme på små lapper. Etter hvert begynner hun å mistenke at noe har skjedd med venninnen Elizabeth.
Boken er blitt kalt krimroman og demens-thriller. Emma Healey kaller den et mysterium.

Da boken var ferdig, ble den sendt til ni ulike forlag, og alle ville ha den. Boken ble en stor suksess i Storbritannia og har blitt oversatt til en rekke språk.

Den 82 år gamle Maud vet at bestevenninnen Elizabeth er savnet, men siden Maud er eldre og lider av demens, er det ingen som tar henne på alvor. Tross alt, hun husker jo ikke at hun to ganger i løpet av den samme dagen har vært i butikken for å kjøpe hermetiserte fersken, eller at en mann i telefonen var sint på henne fordi hun ringte ham, men glemte hvorfor. Men hun vet at Elizabeth er savnet, og at hun må få samlet sin sviktende hukommelse for å finne ut av hvorfor.

Mauds fortellerstemme i boken er svært unik. Hun forteller i første person, presens, noe som på direkte vis tillater leseren å få ta del i hennes rørete verden og frustrasjon overfor den friheten som er i ferd med å gli vekk fra henne.
Med dette synes jeg at forfatteren har vært dristig i den strukturelle oppbyggingen. Maud er nemlig ingen allvitende forteller. Vi vet eksempelvis ikke hvorfor hun på en lapp har skrevet at Elizabeths sønn sier at hun har det bra, siden Maud selv har glemt det. Vi har heller ingen klar oppfatning av hvor raskt tiden går, eller hva som skjer utenfor Mauds begrensede perspektiv.
De bortgjemte ledetrådene (i form av papirbiter over hele huset i bunker eller festet på diverse flater) hun ofte finner, forsvinner like fort igjen, noe som også vanskeliggjør det hele. Mauds raseri på sin egen sviktende hukommelse og måten hun blir avvist på av både de som står henne nær, men også fremmede, er både tydelig og hjerteskjærende. Likevel holder Mauds ironiske humor henne gående.

Mauds daglige kamp med å få greie på hvor venninnen kan være, veves sammen med minner som tvinger seg fram om søsteren Sukeys forsvinning.
Selv om de to hendelsene ikke synes å ha noen direkte koblinger, trekker likevel sinnet til Maud forbindelseslinjer mellom de to savnede personene på en fenomenal måte.

Vi får også et kort glimt av verdenen utenfor Mauds perspektiv, spesielt fra hennes langmodige datter Helen. Ved første øyekast kan Helen nærmest virke usympatisk. Hun kommer alltid i veien for moren og forteller henne hva hun kan, og ikke kan gjøre. Men den som leser mellom linjene vil forstå hvorfor Helen opptrer som hun gjør. Slik blir bildet av henne klarere, og hun forvandles til en sørgende datter som desperat forsøker å ta vare på moren sin.

"Elizabeth er borte" er en vakker bok, men likevel en trist refleksjon av aldringsprosessen og hvordan samfunnet behandler eldre mennesker.

Boken er følsomt skrevet, og den tar for seg et tøft emne med både nåde og empati.

Historien som fortelles er svært god, men lider av å være noe repeterende til å begynne med.

Men på et uhyre dyktig vis balanserer forfatteren Mauds litt flokete labyrint av et sinn med en sårbar gammel dame som ikke er villig til å vende seg bort fra muligheten til å løse et mysterium.
Forfatteren er også flink til å formidle hvorfor Alzheimers rammer så mange, hvordan sykdommen påvirker berørte familier, og hvorfor vi aldri må gjøre banale generaliseringer om en persons sinnstilstand, selv om de besitter en svekket hukommelse.

Selv om tematikken for mange kan fremstå som deprimerende, lar forfatteren oss også bli godt kjent med Maud før hun ble dement.

"Elizabeth er borte" gjør et godt stykke arbeide med å skildre virkningen av demens både på den lidende selv og pårørende.

Boken bør definitivt leses av den som har Alzheimers i familien. Den gir nemlig et meget godt innblikk i hvordan den demente tenker og føler.
"Elizabeth er borte" er en særdeles informativ, vakker, men også underholdende bok.

tirsdag 5. mai 2015

"Lockwood & Co.: Den hjemsøkte trappa" av Jonathan Stroud

Lockwood & Co.: Den hjemsøkte trappa
Jonathan Stroud
Barne-/ungdomsbok 10+
380 sider
Oversatt av Nina Aspen, MNO
Schibsted Forlag
2015

Jonathan Stroud (f. 1970) jobbet som forlagsredaktør i sju år før han valgte å satse som forfatter selv. Siden har han skrevet en rekke bøker for barn og ungdom, blant annet den internasjonale bestselgerserien om demonen Bartimeus.

"Den hjemsøkte trappa" er første bok i en grøssende god ny serie full av spenning, humor og skremmende gjenferd. Nettene blir aldri de samme igjen...

Det startet i England for omtrent femti år siden. Siden da har en epidemi av spøkelser, ånder og poltergeister herjet landet om nettene.
Og det er ikke vennlige spøkelser som du kanskje kjenner fra andre bøker. Nei, bare det å komme i nærheten av ett, kan få potensielt dødelig utfall!


For å få bukt med problemet brukes barn med spesielle evner som agenter. Barn er nemlig de eneste i besittelse av disse, noe som gjør at de kan oppsøke de onde åndene. Derfor har det også blitt barnas jobb å utrydde dem.

Lucy Carlyle, en begavet, men blakk ung spøkelsesjeger, har reist til London for å finne et bedre agentbyrå. Det forrige hun jobbet i hadde en voksen veileder som ignorerte hennes instinkter, noe som medførte at hun som den eneste agenten, overlevde det som i utgangspunkitet skulle ha vært et enkelt oppdrag.
Etter syv intervjuer og syv dager i byen, får Lucy til slutt en jobb hos Lockwood & Company, som både eies og drives av den beryktede Anthony Lockwood (som også er i tenårene).
Sammen med George, en litt merkelig, men genial forsker, vil Lucy og Anthony utgjøre hele byrået, som for øvrig er et av de få som ikke har en voksen veileder.

Men Lucys første jobb for Lockwood & Co ender i en total katastrofe. De tre unge kollegene klarer å brenne ned et hus, og naturlig nok blir byrået bøtelagt for dette.

Desperate etter å få inn ny kapital, tar de tre på seg en svært uvanlig, for ikke å si farlig jobb, på Combe Carey Hall, et av Englands mest hjemsøkte hus .

Det de får se der, viser seg å være mer forferdelig enn de noen gang tidligere har sett. Men de finner også svar på en uløst mordgåte.

Vil de overleve natten i Englands mest hjemsøkte hus?...

Spøkelsesjakt, som for øvrig alltid bærer med seg en iboende frykt, har aldri vært så intenst beskrevet som i "Den hjemsøkte trappa".
Så de av dere som har savnet en neglebitende opplevelse, kommer garantert til å elske denne boken!

Boken starter på et nokså brått vis, og man kastes nærmest rett inn i handlingen.

Tidvis er det en ganske skummel historie som fortelles. Men når våre tre helter ikke må være deltakende i tøffe spøkelseskamper, er boken utrolig morsom.
Forfatteren har nemlig gjort en mesterlig jobb med å injisere skjev og sarkastisk humor inn i selv de mest alvorlige situasjoner.
Dessuten er selve plottet av ypperste kvalitet.

Forfatteren beskriver også karakterene på utmerket vis, og vi blir godt kjent med både den noe gåtefulle Lockwood, den gretne George, og den fantastiske Lucy. Hun er talentfull, tidvis kort-luntet, sarkastisk og rask, og like tøff som man håper at en hovedperson vil være.

Lucy Carlyle er også en modig og bestemt jente, noe hun faktisk må være, i og med at hun konfronterer spøkelser hver bidige natt. Hun er dessuten eventyrlysten, men likevel noe nøktern. Hun utgjør i hvert fall et flott team sammen med Lockwood og George.

De tre heltene våre har en svært så artig kjemi seg i mellom. I tillegg til å være gode venner, vet de også å vise lojalitet overfor hverandre.
De jobber godt sammen, ja nesten på et hypnotiserende vis, når de kjemper sammen mot spøkelser. Men de er på langt nær ufeilbarlige.

Selv om de tre kompanjongene er dyktige på individnivå, fungerer de enda bedre som et team, og måten de småerter hverandre på, utgjør noen av de artigste øyeblikkene i en fra før av morsom bok.
Når det er sagt, er dette primært en spøkelsesaktig skrekkhistorie og den som leser må finne seg i å bli både skremt og få noen skikkelige frysninger nedover ryggen.

Miljøebeskrivelsene er også gode, der det alternative London er ypperlig realisert og troverdig ned til fingerspissene. Det føles med andre ord, ekte.

Jeg likte "Den hjemsøkte trappa" svært godt, og kan derfor anbefale den på det sterkeste.

Nå kan jeg nesten ikke vente til neste bok i serien blir utgitt!

mandag 4. mai 2015

"Flukten" av Torborg Igland og Amund Hestsveen

Flukten
Torborg Igland og Amund Hestsveen
Ungdomsroman
488 sider
Gyldendal
2014

Torborg Igland (f. 1967) bor i Grimstad og har fire barn. Hun har studert samfunnsgeografi, statsvitenskap, sosialøkonomi og arkitektur. Hun har jobbet som journalist i mange år.
Igland har tidligere skrevet barneboken "Kjære Miranda ... Kjære Liv ..." (2003).

Amund Hestsveen (f. 1971) bor i Kristiansand. Han har studert historie, kunsthistorie og engelsk, latin og antikkens kultur ved Universitetet i Oslo. Han har jobbet som journalist i flere norske dagsaviser siden 1997.

"Flukten" er første bok i trilogien Betaserien, en intens triologi om et Norden 60 år fram i tid.

Handlingen finner sted i en parallell verden, der 15-åringene Kodak, Livni og Jor vokser opp i tiårene etter et statskupp, der de nordiske landenes identitet er utslettet og den totalitære staten Skandia holder befolkningen i et jerngrep.

De nordiske landene har blitt rammet av ulykker og kollapset. Ingen trodde at noen skulle overleve.
I krigene som fulgte, gjennom epidemier, sult og stråling, døde millioner, sammen med hele kulturarven. En gruppe mennesker benyttet seg av kaoset og begikk et brutalt statskupp. Grensene ble visket ut mellom de nordiske landene, alt som minnet om fortiden ble knust, og den nye totalitære staten Skandia, ble opprettet.

I denne staten er alle bøker forbudt, med unntak av de åndelige verkene og talene til Første frie leder. Teater, dans og film er også forbudt, med unntak av propagandafilm for systemet. I tillegg all musikk - unntatt trommene som akkompagnerer paradene til ære for nasjonen og nasjonens leder. Dessuten er alle medier forbudte, med unntak av Fritt Skandia, som er styrt og kontrollert av Skandias ledere.

Derfor er det ikke mange overleveringer fra den tidligere historien igjen, verken dokumentariske eller skjønnlitterære.
Synet på verdenshistorien har med andre ord blitt snudd på hodet i Skandia.

Nå har det gått 60 år siden Seksårskrigen og opprettelsen av staten Skandia.

Innbyggerne i den nye staten bor hovedsaklig mellom to murer som befinner seg langs kysten av de nordiske landene. Staten er delt inn i fire regioner: Vestregionen, Midtregionen, Østregionen og Sørregionen. Hovedstaden heter CPH Kastrup.
Til Skandia hører også Nordområdene og KEF Reykjavik, dit et fåtall priviligerte får flytte til etter fylte 50 år.

Myndighetene bedriver en sterk kontroll av innbyggernes bevegelser og bare de færreste får viktige posisjoner. De resterende blir sendt til nordområdene for å arbeide og skape verdier.

Ikke mange i Skandia kjenner til noe familieliv. De fleste vokser nemlig opp i såkalte dormer, en slags internatskole, der konkurransen om å bli plukket ut til offiserstrening og et privilegert liv er knivskarp.
Alle barn må gå elleve år på skole, før de eventuelt blir utvalgt. Ti utvalgte fra hver klasse skal videreutdannes og arbeide for staten. De andre blir sendt til nordområdene.

Livni og Kodak bor i en dorm. I Skandia er det ingen barn som bor med foreldrene sine, hvis de ikke er svært privilegerte som f.eks. Jor. Han bor nemlig i en privilegert sone sammen med broren Villi på ni år og foreldrene Vender og Beata, som er generaler.

Både Kodak, Livni og Jor utmerker seg på skolen, og de har alle gode muligheter til å bli blant de utvalgte, til tross for at de tre i utgangspunktet er svært ulike.

Livni er en regimetro lojalist med urokkelige holdninger, og satser alt på å bli utvalgt. Jor derimot vil heller lage film enn å bli offiser, og ønsker derfor å flytte til Island etter endt skolegang. Og Kodak er en uregjerlig og opprørsk type. Han er skeptisk til autoriteter, og har store problemer med å innordne seg systemet.

Men kort tid før den fryktede Utvelgelsen, oppdager Kodak og Jor en grusom hemmelighet. Noe må skje. Og de ser hva de må gjøre...

"Flukten" er en spennende ungdomsroman med klassiske ingredienser som identitet og kamp for frihet satt i en dystopisk fremtid.
Handlingen er lagt til en interessant verden, og utforsker temaer som fremmedgjøring og konflikt mellom individuell frihet og kollektivets orden.

Forfatterne har et rikt og godt språk med fine skildringer som gjør det lett å lese og forstå for den tiltenkte målgruppen. 
De har dessuten gjort et godt stykke arbeid med å la sine lesere bli godt kjent med forhistorien til Skandia. Dermed får en rekke spørsmål, f.eks. om opphav, adekvate svar, noe jeg faktisk har savnet i tilsvarende bøker.

Karakterene i boken var godt utviklet, noe som ga dem stor troverdighet. Jeg synes også at forfatterne har lykkes godt med selve karakterutviklingen.
For øvrig skiftes perspektivet kapittelvis mellom de tre hovedpersonene.

Miljøskildringene er også gode. De er detaljerte og gir derfor leserne en ganske god idé om hvordan det ser ut der de ulike karakterene befinner seg.

Historien er kanskje ikke av det innovative slaget, men det betyr så lite når den til gjengjeld er spennende og tettpakket.
Det er for øvrig et godt driv i historien, og jeg fant den både stemningsfull og ikke minst engasjerende.

Boken avsluttes på et brått vis, med en nokså uventet vending, noe som garantert vil få lesere til å holde pusten i spenning, helt til den neste boken.

"Flukten" er nemlig den første boken i en trilogi. Mange av de ubesvarte spørsmålene som dukket opp i handlingsforløpet, vil nok derfor bli besvart i de to neste bøkene.

Det er bare å glede seg til fortsettelsen!

søndag 3. mai 2015

"Aarons maskin" av Sverre Knudsen

Aarons maskin
Sverre Knudsen
Ungdomsbok
496 sider
Gyldendal
2015

Sverre Knudsen (f. 1955) er forfatter og musiker fra Oslo. Han har skrevet en rekke bøker for barn, ungdom og voksne.
Han skriver også for teater, tv og film. Tidligere spilte Knudsen i bandet, The Aller Værste!

"Aarons maskin", utgitt første gang i 2011, er den første boken i en planlagt trilogi. "Aarons hevn"  (utgitt i mars 2015) er den spennende fortsettelsen og vil bli anmeldt her på bloggen om en liten stund.

"Aarons maskin" handler om den 15 år gamle gutten Aaron. Sammen med familien flytter han inn til byen Liberville, i en drømmeleilighet i Libercasa, som er et høyt teknologisk utviklet kvartal.

Ingeniørfaren hans har fått jobb i Libercorp, og Aaron skal gå på Liberskolen.

I det samme kvartalet bor også legenden Julian Libermal. Han er en genial vitenskapsmann som visstnok har verkstedet sitt oppe på loftet i Libercasa. Men ryktene forteller at han skyr all offentlighet, og at det derfor kan gå årevis uten at noen ser det minste glimt av ham.

Aaron føler seg ikke helt veltilpasset på den nye skolen, hvor alle er fra Libercasa og har spesielle evner. Det fantes jo folk som påsto at Aaron selv hadde noen helt spesielle evner.
Han tror derimot at det er farens nye jobb som er den eneste årsaken til at de har fått flyttet inn til Libercasa, men senere får Aaron vite at det faktisk er han selv som er årsaken til det.

Samtidig forandrer moren seg, og hun blir stadig fjernere og mer opptatt av sine egne greier. Dessuten får Aaron greie på at hovedkvarteret til Libercorp ligger så langt unna byen at faren kommer til å være borte i flere måneder.

Og om ikke det var nok, er det mye rart som foregår i byen. Aaron møter en mann som ikke har noe ansikt, noen nokså merkverdige tvillinger med navnene Ai og Ia. Han oppdager også en kjeller der hundre mennesker ligger i dvale. Dessuten er det noe veldig skummelt med morens nye venninne. For ikke å snakke om skolevenninnen Ginas far, som det finnes to av. Og den motbydelige Georg med en far som har et mildt smil, men en forferdelig utstråling.  

Etter hvert blir Aaron, Libermals personlige assistent. Han jobber med en maskin som kan gjøre mennesker 100 % gode, og har derfor behov for Aaron, som besitter en helt spesiell evne; nemlig intuisjon.

Men er det, i det hele tatt, mulig å skille det onde fra det gode. Og er det egentlig bare av det gode å være god - og hvor blir da det onde av?    

"Aarons maskin" er en godt skrevet bok for ungdom. Den er også spennende, lettfattelig og overraskende.
Tykkelsen på boken vil nok virke avskrekkende på noen og enhver. Men, sidene flyr av seg selv for dette er definitivt en meget god ungdomsroman man lever seg inn i.

Selv om tempoet i handlingsforløpet til å begynne med er i tregeste laget, tar det seg veldig opp etter de første 100 sidene.

Boken har i tillegg en unik og tankevekkende handling som belyser både moralske og etiske problemstillinger.
Det sentrale, i så henseende, er kritikken som rettes mot markedsfundamentalister, og kapitalismens brutalitet og hensynsløshet. Men uten at dette blir for presserende for den unge leseren.

For selv om "Aarons maskin" i stor grad berører politisk tematikk, er det først og fremst en bok som setter spenningen i høysetet.

Avslutningen er for øvrig strålende, og er like overraskende som den er skummel.

Forfatteren bruker et ungdommelig, moderne språk, noe som gjør boken lett gjenkjennelig for målgruppen.
Han er også dyktig til å skildre miljøet som persongalleriet utfolder seg i.

Dessuten er karakterene fargerike og beskrevet på levende vis.

Noen litt rare ordvalg, og et par logiske brister til tross, er dette en svært god bok.
Jeg vil så absolutt anbefale "Aarons maskin", og mener at det er en bok som vil passe for både gutter og jenter i alderen 12-13 år og oppover, og selvsagt andre med en viss forkjærlighet for science-fiction.

En meget leseverdig og flott opplevelse av Sverre Knudsen!

lørdag 2. mai 2015

"Hvis du vil" av Helle Helle

Hvis du vil
Helle Helle
Roman
141 sider
Oversatt av Trude Marstein
Forlaget Oktober

Helle Helle (f. 1965 i Nakskov i Danmark) debuterte i 1993 med kortprosasamlingen "Eksempel på liv". Hun har mottatt en rekke priser for sine bøker, bl.a. den danske Kritikerprisen. I norsk oversettelse foreligger romanene "Hus og hjem" (2001), "Biler og dyr" (2002), "Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann"  (2003), "Rødby-Puttgarden" (2006), "Ned til hundene" (2009) og "Dette burde skrives i nåtid" (2012).

For "Ned til hundene" fikk hun P.O. Enquists pris og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Helle regnes for å være en av de betydeligste yngre danske forfatterne.

Med "Hvis du vil" serverer Helle Helle et kammerspill for to personer. Komisk og alvorlig, med en sterk undertone av vemod og tomhet, i Helles umiskjennelige ordknappe, dirrende språk.

"Hvis du vil" forteller en historie om et tilfeldig møte. En mann og en kvinne møter hverandre tilfeldig, dypt inne i en skog på Jylland. De er begge er ute og jogger. Kvinnen en ganske erfaren løper, mens mannen er en novise i mindre gode joggesko.

De har løpt seg vill og er alene i skogen. Avskåret fra omverdenen, og uten mobildekning. De har gnagsår, det er kaldt og de fryser. Dessuten har de hverken mat eller drikke.

De to fremmede veksler noen ord med hverandre, og finner snarlig en gapahuk der de kan overnatte.

Mørket faller på, og skogens uhyggelige lyder forsterkes.
For å få natten til å gå begynner de å snakke sammen, og en avgrunn av ulevd liv kommer etter hvert til syne.

Jeg-fortelleren er den, litt lettskremte, 48 år gamle mannen Roar. Han bor alene på et sted som heter Hundige, og fikser datamaskiner i Drop it shoppen til et større firma.
For øvrig har han svært lite erfaring med kvinnelig selskap, og faktisk er hans eneste erindring av et sådant, med en som heter Grete.

Men perspektivet i boken endres. I samtalen som følger, er det nemlig ikke Roar, vi hører så mye om, men kvinnen, hvis navn aldri blir gitt.

Hun forteller at hun har flyttet mye rundt i livet sitt. Eksempelvis bodde hun en tid i et bofellesskap på landsbygda, hvor hun var forelsket i en av de andre, Christian, uten å være i stand til å komme noen vei med sine lengsler. Men hellet med det motsatte kjønn har heldigvis endret seg siden den tid, og når vi treffer henne i skogen, er hun i ferd med å kaste av seg noen overflødige kilo og komme over et forhold.

Handlingsforløpet veksler mellom scenene i skogen, der de to forkomne sakte knytter et slags bånd gjennom det type fellesskap som kan oppstå når fremmede ufrivillig havner i den samme situasjonen og korte tilbakeblikk der det fortelles om de to hovedpersonenes bakgrunn, som f.eks. arbeid, familie, barn og foreldre, og ikke minst drømmer, skuffelser og kjærlighet.

Tematikken i det som fortelles er både universell og tidløs, og berører områder som død, savn og ensomhet.

Karakterene oppleves som ensomme og har problemer med å etablere kontakt med sine omgivelser, både på grunn av sin egen usikkerhet og dårlige kommunikative evner.

Forfatteren skriver godt, og hun deler mye informasjon om de to karakterene, slik at de fremstår som både hele og lett gjenkjennelige mennesker.
Situasjoner og stemninger er også godt beskrevet, selv om de fremstår på et mer sparsommelig vis.

Med nokså korte og iakttagende setninger forteller hun hva de to karakterene gjør og sier. Boken er definitivt dialogbasert, der karakterene utleverer mye om seg selv og sine intensjoner.
Dessuten merkes det enkelt at forfatteren har et spesielt godt blikk for detaljer, lukter, lyder og andre hverdagslige ting.

"Hvis du vil" er en forholdsvis kort bok, på kun 141 sider, som jeg leste i løpet av noen få timer. Men boken kunne sannsynligvis ikke ha vært noe særlig lengre heller, for så interessante er de to hovedpersonene ikke.

Likevel er dette en god bok som jeg trygt kan anbefale videre, kanskje spesielt for de av dere som ønsker hverdagsrealisme i høy kvalitet.