torsdag 29. mars 2018

"Hotellet med de tusen lys" av Emylia Hall

Hotellet med de tusen lys
Emylia Hall
Roman
320 sider
Oversatt av Per Kristian Gudmundsen (MNO)
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Emylia Hall er født i 1978 og vokste opp i Devon i sørvestre England. Etter studier i York og i Sveits jobbet hun fem år i et reklamebyrå i London før hun flyttet til de franske alper, der hun begynte å skrive. Hun bor nå i Bristol sammen med sin mann, som også er forfatter, og deres sønn.
"Somrenes bok" (utgitt i 2014) var Emylia Halls debutroman.

"Hotellet med de tusen lys" er en stemningsfull historie om tap, svik og forsoning, fortalt med varme og skjønnhet som en italiensk sommer.

I tretti år har familien til reiseskribenten Kit Costa kun bestått av henne selv og moren. Kit vokste opp uten å vite farens navn. Hun visste bare at han var en mindre snill italiensk mann, som døde før hun ble født. Men da moren ligger på dødsleiet, forteller hun Kit den egentlige sannheten - Kits far er fortsatt i live, og han heter Valentino Colosimo.

Sørgende over tapet av moren, bestemmer Kit seg for å finne den eneste nålevende slektningen hun har igjen - kanskje for å konfrontere ham med det sinnet moren hadde overfor ham i alle år, eller kanskje bare for å få noen svar.

Men i Italia, på Hotel Mille Luci, på den pittoreske øya Elba utenfor Toscanas kyst, treffer Kit en mann, som slett ikke stemmer overenes med hennes forventninger. Valentino er nemlig en svært sjarmerende og snill mann, som er innbydende overfor alle hotellets gjester, som imøtekommer deres minste behov og prøver å forutse ethvert ønske. Kit er overrasket - dette kan da ikke være mannen hennes mor foraktet så mye?

Hotellet er omgitt av olivenlunder og sitrontrær og utsikt over Middelhavet. Hvert år vender stamgjestene tilbake til de fantastiske omgivelsene, kjøkkenets delikate og velsmakende mat, og ikke minst hotellets sjarmerende eier Valentino.

Mens hun prøver å bygge opp motet til å konfrontere ham med fortiden, dukker en distraksjon opp i form av Oliviero, hotellets kokk, som Kit ikke bare blir særdeles tiltrukket av, men som hun etter hvert får rede på, kan være halvbroren hennes.

Det tar ikke lang tid før hotellet er omdreiningspunktet for et familiedrama - og for muligens en umulig kjærlighet.

"Hotellet med de tusen lys" er en magisk og eminent roman om tap, identitet, familie og kjærlighet.

Den forteller en historie om sorg, men også om håp.

Forfatteren skildrer sorgprosessen vakkert og ærlig. Og hennes forståelse for tap og sorg er meget innsiktsfull. Dette er en bok det rett og slett er godt å lese.

Språket er poetisk og vakkert, der hvert et ord synes nøye vurdert med tanke på å fremkalle et helt sett med følelser.

Karakterene er godt utviklet. Kit er en tydelig karakter man blir glad i. Til tross for Hotel Mille Lucis skjønnhet og dets helbredende kraft, blir det snart klart at både eieren Valentino og hans "sønn" Oliviero har et drag av vemod og noe sørgmodig over seg. Boken innehar også flere interessante sekundære karakterer som har noe å tilføre historien, som Isabel, gjesten som besøker hotellet den samme uken hvert eneste år. Hun har en spesiell varme og jeg likte hennes historie, selv om den primært foregår i bakgrunnen.

Det er for øvrig en del uventede vendinger i historien, men også mange nyttige ledetråder, da det som kommer gradvis blir avslørt. Men det føles aldri konstruert ut og karakterenes handlinger synes alltid å være i tråd med det som vi allerede vet om dem.

Emylia Hall har en unik ferdighet til å transportere sine lesere til et annet sted. For som i hennes første roman "Somrenes bok", preges også denne boken av autentisitet og stedsfølelse. Og jeg vil tro at mange får lyst til å besøke Elba etter å ha lest "Hotellet med de tusen lys". I tillegg er hennes beskrivelser av det kulinariske minst like fascinerende som øya selv.

"Hotellet med de tusen lys" er en vakker, skjønn og bevegende roman. Kan varmt anbefales!

lørdag 24. mars 2018

"Quiz og grøss" av Tom Egeland og Kurt Aust

Quiz og grøss
Tom Egeland og Kurt Aust
Underholdning
Innbinding: Heftet (myke permer)
440 sider
Aschehoug
2018

Kurt Aust og Tom Egeland er begge krimforfattere. De fant hverandre i en felles interesse for det okkulte, groteske og mystiske. Begge er også glad i gåter og quiz. Så derfor altså "Quiz og grøss".

Kurt Aust brakdebuterte med "Vredens dag" i 1999, den første i en serie historiske krimromaner fra 1700-tallet. Han har også skrevet Tour de France-thrilleren "Dødt løp", kodekrim og tegneserier. Aust har utgitt 13 bøker, og fikk Rivertonprisen og Glassnøkkelen for beste skandinaviske kriminalroman for "Hjemsøkt" (2003). Han har mottatt Mads Wiel Nygaards legat og Vestfolds litteraturpris for sitt forfatterskap. Verkene hans er oversatt til tretten språk. Kurt Aust har fast quiz-spalte i avisen Gjengangeren.

Tom Egeland har høstet stor anerkjennelse for sine bestselgende spenningsromaner om arkeologen Bjørn Beltø. Han har utgitt 18 bøker og er tildelt Rivertonprisen (2009) for "Lucifers evangelium", ARKs barnebokpris

(2013) for "Katakombens hemmelighet", Mads Wiel Nygaards legat for sitt forfatterskap, Sagaprisen (2015) for sine historiske romaner og Riksmålsforbundets litteraturpris (2016) for "Djevelmasken". Thrilleren "Ulvenatten" (2005) ble kinofilm og tv-serie. Egeland er bokanmelder i VG og president i det kriminallitterære selskapet Rivertonklubben. Bøkene hans er oversatt til 24 språk.

Er du klar for en annerledes quizbok?

I "Quiz og grøss" har krimforfatterne Kurt Aust og Tom Egeland samlet over 1200 spørsmål om koder, demoner, drap og monstre, storspioner, mesterforbrytere og det som verre er.

I tillegg til spørsmål får du åtte spesialskrevne noveller, en håndfull notiser om ting du garantert ikke ante kunne være sant, og du kan boltre deg i gåter og koder. Det er også spørsmål til barn og unge, og
en spesialavdeling for nerder.

Kurt Aust og Tom Egeland har begge stor kunnskap om menneskesinnets irrganger og verdens djevelskap. I denne boken har de virkelig gitt seg mørkets hemmeligheter i vold. Både i dypt alvor og med glimt i øyet.

Designeren Marius Renberg har satt sitt eminente preg på boka. Omslaget er laget av Erlend Askhov.



torsdag 22. mars 2018

"Blybryllup" av Sara Paborn

Blybryllup
Sara Paborn
Roman
231 sider
Oversatt fra svensk av Bodil Engen
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Sara Paborn er født i 1972 i Sölvesborg i Sverige. Hun arbeidet som tekstforfatter i reklamebransjen før hun debuterte med "Släktfeber" i 2009. "Blybryllup" er hennes fjerde roman.

"Blybryllup" er en komedie med mørke undertoner, og en halsbrekkende skildring av et ekteskap i oppløsning. Med bitende humor skildrer den en moden kvinnes mildest talt overraskende vei til friheten.

Bibliotekaren Irene Husvig har vært gift med el-montøren Horst i trettini år, en mann som på mange måter er hennes rake motsetning. De bor i et stort, fint hus og har to barn (Malena og Tomas) som for lengst har flyttet ut av redet.

Muligens var det kjærlighet til å begynne med i forholdet, men etter så mange års ekteskap har både gnisten, gløden og respekten de hadde for hverandre forsvunnet. Eller rettere sagt, Horsts respekt for henne.

Irene har passert seksti, og om ikke så alt for lenge vil hun måtte gå av med pensjon og bli henvist til et liv med bare Horst. Den utsikten gjør henne mer vettskremt enn hun vil innrømme.

Men én dag får Irene nok av arrogansen hans og av spydighetene om interessen hennes for litteratur og hagearbeid, og det faktumet at hun har latt hans vilje styre i alle år. Hun er både sønderknust og rasende, og det står klart for henne at hun må kvitte seg med mannen sin én gang for alle.

Det enkleste ville selvsagt vært å skille seg fra ham. Men for Irene er imidlertid ikke dette et alternativ, da ville jo Horst ha fått alt.

Tilfeldigvis finner hun en bortglemt gammel kiste, som for øvrig er en arv fra barndomshjemmet hennes, i kjelleren. I kisten ligger det noen blylodd i en pose. På baksiden av posen står det en advarsel: Bly er helseskadelig. Oppbevares utilgjengelig for barn!

Bly er altså livsfarlig, men på hvilken måte? I et oppslagsverk slår hun opp ordet "Bly" og lar fingeren gli ned til "Blyforgiftning".

Irene bestemmer seg for å forgifte Horst ved å legge bly i maten og kaffen hans, en langsom død ingen kommer å mistenke som unaturlig.

Hun har hørt om blysukker, men hvordan skal hun gå til verks med blyloddene for å utvinne det? Det er jo enkelt å lese seg til i bøkene. Bøker som Irene har fri tilgang til gjennom sitt arbeid på biblioteket.

Og der finner hun flere interessante bøker, blant annet om toksiologi.

Man kan si hva man vil om det tørre moderne vitenskapelige språket, men det kan være veldig informativt:

Blysukker fremstilles av bly. Det er et hvitt pulver eller fargeløse kystaller som raskt løses opp i vann. Blysukker har fått sitt navn på grunn av den utpreget søte smaken. Stoffet er imidlertid sterkt giftig. Blysukker fremstilles ved at man oppløser bly i eddik eller sitronsyre og lar løsningen tørke inn. Da får man et tungt, fint, blendende hvitt og luktfritt pulver.

Det var rene oppskriften.

Men kan det som står i boken, virkelig stemme? Kan hun på egenhånd løse opp blyloddene i alminnelig eddik og på den måten utvinne giftig blysukker?

Med stor entusiasme og oppfinnsomhet begynner Irene på sin reise fra stille mus til amatørkjemiker med dødelig kunnskap om gifter.

Og litt etter litt erstatter hun sukkeret som Horst bruker i kaffen sin med blysukker.

Sakte, men sikkert, vinner Irene selvtilliten tilbake.

"Blybryllup" er en lettlest, lesverdig og underholdende roman med flere humoristiske elementer.

Hovedperson, og jeg-forteller, Irene er bitter, men samtidig svært så rasjonell. Hun er lei av å hele tiden måtte ta imot dritt. Nå vil hun ikke tolerere flere krenkelser av sin livsutfoldelse, enten de kommer fra ektemannen, som hun har levd med i snart førti år, eller den nye sjefen på biblioteket som ikke bare beskriver seg selv som en vinnertype og idégenerator, men som attpåtil vil lage et karaokehjørne der lyrikken står.

Det var interessant og lærerikt å lese forfatterens detaljerte beskrivelser om metaller og kjemiske forbindelser. Jeg har ingen forutsetninger for å vite om disse er riktige eller oppdiktede, men likevel synes jeg at de var godt beskrevet og ganske så fascinerende.

Irenes forsiktige planlegging er også av det beundringsverdige slaget. Man lurer jo litt på hvorfor hun ikke bare skiller seg fra den tyrannen som hun er gift med. Men som nevnt ovenfor, ville det vært for enkelt for Horst, da ville jo han ha fått alt.

Jeg likte "Blybrullup" svært godt, og syntes at boken ga meg en leseopplevelse utover det ordinære. Romanen er morsom og velskrevet, i tillegg tar den opp tankevekkende tematikk som ekteskap, relasjoner, makt og frihet. For hvor langt er egentlig et menneske villig til å gå for å oppnå frihet?

Med "Blybryllup" har Sara Paborn skrevet en usedvanlig morsom og underholdende roman.

torsdag 15. mars 2018

"Hengte hunder" av Jens Henrik Jensen

Hengte hunder
Jens Henrik Jensen
Krim
444 sider
Oversatt av Henning Kolstad, MNO
Aschehoug
2018

Jens Henrik Jensen  (f. 1963), forfatter og journalist, debuterte med thrilleren "Wiener-ringen" i 1997 og slo for alvor igjennom med Kazanski-triologien. I 2012 kom "De hængte hunde", første bind i Oxen-triologien. I 2017 ble Jens Henrik Jensen hedret med Krimimessens Publikumspris. Bøkene er solgt for utgivelse i en rekke land, og Oxen-triologien skal filmatiseres.

Offer. Jeger. Bytte. Ingen vet hvem Oxen egentlig er.

Det tidligere medlemmet av Jægerkorpset Niels Oxen, er Danmarks høyest dekorerte soldat noensinne. Men hans mange opplevelser på Balkan og i Afghanistan har satt sine spor. Han har meldt seg ut av samfunnet og lever nå av å samle flasker og spise matavfall fra supermarkeder i København. Han unngår kontakt med andre mennesker, og innbyr heller ikke selv til det, med sitt viltvoksende hår og skjegg og stinkende kropp. Han lever fra hånd til munn med sin

trofaste makker, hunden Mr. White.

Hunden er den eneste levende skapningen Oxen omgås med. I en omfattende rapport fra forsvarspsykologen er han diagnostisert med PTSD. Han er også en vaskeekte dansk helt som flere ganger har reddet sine medsoldater fra døden.

Alt han vil, er å være i fred. I håp om å unnslippe sine indre demoner drar han fra hovedstaden til Danmarks største samlede skogsområde, mektige Rold Skov på Nordjylland, hvor han slår seg ned dypt inne i skogen for å leve uforstyrret, langt utenfor folkeskikken, med hunden sin.

Men freden blir forstyrret da han observerer noe mystisk på det nærliggende middelalderslottet Nørund Slott. Han snubler nesten over en død mann og får en hengt hunds pote i ansiktet.

Det viser seg at det er eieren, den høyt respekterte tidligere ambassadøren, og grunnleggeren av en innflytelsesrik tankesmie, Hans-Otto Corfitzen, som er myrdet. Og siden det finnes spor av både Oxen og Mr. White på godsets eiendom, blir han raskt mistenkt for drapet og tatt med til politistasjonen.

Oxen er først mistenkt, men blir så tilknyttet Politiets etterretningstjeneste, hvor han uoffisielt får frie tøyler i etterforskningsabeide, og en rimelig mengde penger som kan hjelpe til med å oppklare saken. Som partner får han den enbente Margrethe Franck. De blir etterhvert et svært så uvanlig makkerpar.

Saken utvikler seg.  Det er tråder til hendelser i Spania og Litauen, der det dukker opp flere hengte hunder og flere drepte menn. Hver gang Niels og Margrethe er i nærheten av noe som kan medføre en oppklaring, blir alle spor slettet. Hvem er det som iakttar dem hele tiden og hvorfor? Hva er det som ikke må bli avslørt?

"Hengte hunder" er en fartsfylt og meget spennende bok.

Historien er godt konstruert, og beskrivelsene av både karakterer, omgivelser og selve handlingsforløpet er virkningsfulle, og med på å understreke at forfatteren har gjort en grundig research. Det er også en fascinerende og engasjerende historie om makt på flere nivåer.

Saken som rulles opp er kompleks og har flere spor, hvor det etter hvert blir vanskelig å skille venn fra fiende.

Niels Oxen er en svært interessant hovedperson, og han fungerer på vellykket vis som katalysator for det nåtidige og fengslende plottet.

Jens Henrik Jensen har utvilsomt en god penn, språket hans er lettforståelig, flytende og de ulike sceneskiftene så effektive at sidene nærmest vender seg selv. Boken er handlingsmettet og har mange sterke dialoger. Det hele er dessuten så spennende fortalt, at jeg hadde vanskeligheter med å legge fra meg boken før siste side var ferdiglest.

"Hengte hunder" fungerer bra som en ren kriminalroman, men jeg synes at den hever seg langt over det ordinære, med tanke på Oxens bakgrunnshistorie, samt koblingene til aktuelle hendelser og politiske realiteter.

Jeg ser frem til "Mørke menn" som er neste del i trilogien om Niels Oxen (utkommer på norsk i august 2018).

"En sang for druknede sjeler" av Bernard Minier

En sang for druknede sjeler
Bernard Minier
Krim
640 sider
Oversatt av Christina Revold
Aschehoug
2018

Bernard Minier er født i Beziers og er vokst opp i Sørvest-Frankrike. "Hvis helvete var av is" er hans første roman og vant prisen for beste franskspråklige kriminalroman på Krimfestivalen i Cognac i 2011. To nye titler om kriminalførstebetjent Martin Servaz er under oversettelse til norsk. Sammen med landsmannen Pierre Lemaitre, står Bernard Minier i spissen for den nye franske kriminalbølgen som sprer seg til stadig nye land. Miniers bøker er foreløpig oversatt til 14 språk.

"En sang for druknede sjeler", andre bok om kriminalførstebetjent Martin Servaz, er nok en mørk og besettende krim fra en av Frankrikes største krimforfattere.

Med sine 18503 innbyggere, og nesten like mange studenter, er Marsac en rolig og pittoresk universitetsby i de franske Pyreneene. Avisene, som elsker sammenlikninger, kaller den lille byen for "Sørvest-Frankrikes Cambridge".

En regnfull natt blir en ruset og desorientert gutt funnet sittende ved kanten av et svømmebasseng. I bassenget flyter det mange dukker rundt om i vannet. Inne i huset ligger den trettito år gamle professoren hans, Claire Diemar, druknet i et badekar, bundet med et tau. Det er noe ritualistisk ved drapet.

Når politiet ankommer åstedet, hevder gutten at han ikke kan huske noe, men det synes klart at han har hatt et slags forhold til den kvinnelige professoren. Var det noen andre i huset den kvelden?

Alt tyder derimot på at det er gutten som har begått drapet.

Kriminalførstebetjent Martin Servaz ved Kriminalavdelingen i Toulouse, får en hysterisk telefonsamtale fra sin tidligere kjæreste fra studietiden, Marianne. Den hovedmistenkte gutten er nemlig hennes sønn Hugo, og hun bønnfaller Servaz om å etterforske saken. Det er umulig for ham å si nei.

Samtidig får han en kryptisk epost som kan tyde på at den rømte seriemorderen Julian Hirtmann er tilbake - og at han kanskje befinner seg litt for tett på. Er det bare en tilfeldighet at Servaz selv har studert i Marsac, og at hans datter Margot nå går på skole i byen?

Etterforskningen tar en personlig og svært farlig vending. Og i takt med at Servaz, sammen med kollegene Esperandieu og Irene Ziegler, dykker ned i saken, åpenbares det at den gjemmer på gamle ritualer, hemmeligheter og tidligere synder.

I et kappløp mot tiden - og døden - må Servaz finne ut hva som kan være motivasjonen bak drapet på Diemar, og ikke minst, hvem det neste offeret vil være.

"En sang for druknede sjeler" er en uavhengig fortsettelse av Miniers første roman, "Hvis helvete var av is", og en perfekt konstruert, mørk og stemningsfull krim.

Selv om drapsgåten ikke har noe med den første romanen å gjøre, kan ikke det samme sies om store deler av historien. Mange av karakterene, inkludert seriemorderen Julian Hirtmann og kriminalførstebetjent Servaz' noe besværlige, men lojale medarbeidere, Esperandieu og Irene Ziegler, er med i denne boken, og har samtlige en bakhistorie som ble fortalt i "Hvis helvete var av is". Man kan lese "En sang for druknede sjeler" som en frittstående bok, men jeg vil likevel anbefale andre å lese "Hvis helvete var av is" først.

Men denne romanen er ikke desto mindre et fantastisk stykke arbeid, som omfatter et stort persongalleri, flere sidehandlinger og mye psykologisk angst, spesielt i hovedpersonen Martin Servaz' karakter. Det hjelper heller ikke at han fortsatt har følelser for moren til den drapsmistenkte Hugo, eller at datteren hans Margot, går på skole i byen der mordet fant sted, eller at seriemorderen Hirtmann har sendt han e-poster som inneholder trusler mot enten Servaz selv, eller noen av dem han bryr seg om. For øvrig gjør bokens intrikate plott den til en like mye psykologisk thriller som en krimroman. For når du tror at du endelig har grepet om én karakter, kommer det noe som vil få deg til å tvile på det.

"En sang for druknede sjeler" forfølger flere sidehandlinger og falske spor, men jeg synes faktisk det er en styrke. For Minier vever dem nemlig sømløst inn i selve hovedhandlingen.

Miniers talent for distinktive og flotte beskrivelser av selve miljøet og det atmosfæriske er utvilsomt stort. Og når det gjelder karakterrutviklingen fra første til andre roman, er den både fascinerende og god, selv om Martin Servaz fortsatt er hovedkarakteren, og således mest involvert i handlingen. Denne gangen får vi også se flere glimt av den unnvikende seriemorderen, Julian Hirtmann.

Noe jeg liker med Minier, er at han ikke synes å være redd for å gå lenger enn den gjennomsnittlige krimforfatter, og har laget et helhetlig og komplekst univers som er fantastisk å bevitne.

Minier skriver tydelig og lett forståelig. Ingenting synes å være tvunget eller lite gjennomtenkt. Plottet utfolder seg i stadig nye vrier og vendinger, mens Minier skreller av lag for lag, og avslører litt etter litt. Hele tiden mens spenningen bygger seg opp.

Minier har til nå utgitt to velskrevne krimromaner og utviklet en sterk personlighet i Martin Servaz. "En sang for druknede sjeler" er en bok som jeg ikke bare vil anbefale de med forkjærlighet for krim, men til alle som liker et intelligent plott med mye psykologisk spenning. Jeg ser i hvert fall frem til den neste boken i denne knallgode serien.

"En sang for druknede sjeler" er en absorberende roman som sitter i lenge etter at man har lest den.

"Den siste" av Alexandra Oliva

Den siste
Alexandra Oliva
Underholdning/Krim
352 sider
Oversatt av Carina Westberg, MNO
Cappelen Damm
2018

Alexandra Oliva ble født og vokste opp nord i delstaten New York. Hun har en bachelor i historie fra Yale University og en master i kreativ skrivekunst fra The New School. Hun bor i Pacific Northwest sammen med mannen sin. "Den siste" er hennes debutroman.

Alexandra Olivas debut, "Den siste", er en drivende psykologisk spenningsroman som reiser spørsmål om virkelighet og fiksjon, hvor raske vi er til å dømme og hvor lett vi lar oss manipulere.

Zoo har meldt seg på reality-serien "Skogen" (eller "Ført bak lyset") som handler om å overleve, vise utholdenhet og overvinne mentale utfordringer i den utilgjengelige villmarken i New England. Men det er ikke pengepremien på én million dollar som har lokket henne til å delta, men selve eventyret. Ett siste eventyr før hun og ektemannen Miles vil planlegge en familieforøkelse. Han vil ha barn, hun er ikke like sikker. Hun ønsker å kjøpe seg litt tid ved å bli med i

serien, deretter kan de ta diskusjonen om barn, når hun har kommet hjem igjen.

Konseptet går ut på at en gruppe på tolv deltakere må gå gjennom en rekke utfordringer langt unna sivilisasjonen. I løpet av serien kommer evnene deres til å bli satt på prøve og utholdenheten strukket til bristepunktet. Vinneren er den siste i spillet.

Ingen vet hvor lenge programmet vil gå, verken skaperne eller deltagerne. I kontrakten står det "ikke mindre enn fem uker og ikke mer enn tolv", men en fotnote forkynner at seksten uker er tillatt dersom det finnes formildende omstendigheter. Det eneste de vet er at "Skogen" har det største budsjettet en reality-serie noensinne har hatt, og at det er kameraer overalt.

Samtidig som serien spilles inn, inntreffer det utenkelige: en verdensomspennende pandemi truer med å utrydde store deler av sivilisasjonen. Zoo, som er fullstendig isolert, merker først ikke at spillet er over. Når Zoos faste kameramann én morgen, et stykke inn i serien, ikke dukker opp, regner hun bare med at det er kameraer rundt omkring i landskapet som filmer i stedet. Hun fortsetter bare å kjempe seg lenger inn i skogen uten å innse at det ikke lenger finnes ledetråder eller kameraer som er skjult i trærne, eller at forstedene hun til slutt kommer til, er lagt helt øde.

Sakte begynner det imidlertid å gå opp for henne, at det hun opplever er noe helt enn en reality-serie.

Eventyret er over. Zoo forsøker å komme seg hjem, tilbake til mannen sin. Og nå må hun for alvor lære å overleve.

"Den siste" er en meget god roman. Historien er original, spennende og intens.

For det første er premisset interessant i seg selv. Hvordan er det å være deltaker i en overlevelsesserie ute i villmarken, mens omverdenen blir angrepet av en dødelig pandemi. Hvordan finner man ut at noe er helt galt?

I tillegg er portrettet av Zoo troverdig og nyansert. Når vi etter noen kapitler har lært henne bedre å kjenne, forstår vi at hun ikke bare er den smilende, vennlige kvinnen, som kameraet ser, men at hun også har en kjerne av stål. Og at hun vil gjøre alt for å komme hjem igjen.

Dessuten er plottet uvanlig vellykket med en fortellerstruktur som underbygger spenningen helt til siste side.

Boken er særdeles velskrevet. Og med et levende språk og tett stemning, bygger forfatteren opp en meget nervepirrende og uhyggelig skildring av hva som skjer med et menneske som er helt overgitt til seg selv.

Skildringen av selve reality-serien inneholder mye skarp og syrlig kritikk. De tolv deltakerne blir avbildet på et vis som tilsynelatende gjør dem til overfladiske stereotyper, uten særlig dybde. Men jo mer man leser, jo mer ser man mennesket under det overfladiske laget som produksjonsteamet så gjerne vil at tv-seerne skal se.

Zoos historie rommer også så mye mer enn bare et ønske om å vinne mye penger. Hun er ikke engang der for pengene skyld, hun er der fordi hun er redd for å håndtere konfliktene i sitt eget liv og kjærligheten. Kjærligheten er imidlertid hennes viktigste drivkraft når verden vendes opp ned.

For øvrig spiller forfatteren på virkelighetsoppfatningen gjennom Zoo. For hva er egentlig virkelighet og hva er iscenesatt? Dette synes jeg fungerer veldig bra, og det er spennende, faktisk på grensen til det uhyggelige. Samtidig gir Zoos historie oss et innblikk i et menneskets psyke, som blir presset til det ytterste.

Historien fortelles vekselvis fra produksjonsteamets- og tv-seernes perspektiv, og gjennom Zoos opplevelser. Den går også frem og tilbake i tid. Det er spesielt å lese hvordan produsentene gir hver deltaker en spesifikk rolle gjennom klippingen av serien, mens man leser hva vedkommende faktisk gjør og mener. Dette ga meg tanker om hvordan vi oppfatter ting, og hvorledes tv-mediet i seg selv kan manipulere med vår oppfatning.

"Den siste" er en dristig og begivenhetsrik thriller, og en bok som fortjener stor oppmerksomhet!

"Sensommer" av Anders de la Motte

Sensommer
Anders de la Motte
Krim
398 sider
Oversatt av Bodil Engen, MNO
Aschehoug
2018

Anders de la Motte (f. 1971) vokste opp på den skånske landsbygda. Han har jobbet som politi og sikkerhetssjef. I 2010 fikk han prisen for årets beste debut. Han har hatt stor suksess med thrillerne "MemoRandom" og "UltiMatum" (på norsk i 2016 og 2017). For "UltiMatum" vant han i 2015 Svenska Deckarakademiens pris for beste kriminalroman. Anders de la Mottes bøker er oversatt til 30 språk.

"Sensommer" er den første enkeltstående romanen i en planlagt serie på fire.

En isnende historie om gammel urett og dypt begravede familiehemmeligheter.

En sensommerkveld i 1983 forsvinner den fem år gamle Billy, fra en avsidesliggende gård utenfor den landlige småbyen Reftinge i Skåne. Det eneste sporet etter ham er en sko i den høye maisåkeren.

Politisjef Krister Månsson snur på hver stein for å finne svar på hva som skjedde med Billy. En stund mener han at de har funnet den skyldige. Bråkmakeren Tommy Rooth mangler alibi og har dessuten en pågående konflikt vedrørende jaktretten i den nærliggende Nordskogen med guttens onkel, Harald som eier store landområder og er i ledtog med hele bygda. Men uten bevis og ikke minst en død kropp, er alt bare indisier og Rooth slippes omsider fri fra anklagene. Han forsvinner umiddelbart fra landsbyen og sin egen familie. Ryktet om at han har dratt til sjøs sprer seg i området.

Tyve år senere møter vi Veronica Lindh, Billys eldre søster. Hun jobber som samtaleterapeut med sorgbearbeidelse som spesialitet og lever et ensomt liv i Stockholm. Kontakten hun har med resten av familien er svært så sporadisk. Hun har ikke vært hjemme i Reftinge på årevis, hverken på fødselsdager, i barnedåp eller begravelser, selv om hun naturligvis burde ha dratt dit.

Veronica har ikke fortalt noen om sin forsvunnede lillebror Billy, eller om moren Magdalena som tok sitt eget liv den påfølgende vinteren.

Via gruppeterapisamtaler søker hun nå trøst og distraksjon gjennom andre menneskers sorg.

Under en av gruppesamtalene dukker den unge mannen Isak opp. Han begynner å fortelle om bestevennen som på uforklarlig vis forsvant sporløst for mange år siden. Mannen ligner for øvrig veldig mye på et fantombilde som har blitt laget av hvordan Billy antakelig ville ha sett ut som voksen...

Fortellingen er rystende velkjent og Veronica tvinges til å sette på spill den vaklende tilværelsen hun har bygget opp. Hun må tilbake til Skåne, til sin ødelagte familie. Hun må søke svaret på spørsmålet ingen lenger vil stille. Hva skjedde den sensommeren for så lenge siden?

"Sensommer" er en lettlest og gripende bok.

Språket er enkelt og godt, og det er enkelt å holde tritt med handlingsforløpet. Allerede fra starten av, er spenningen til å ta og føle på, og sakte men sikkert dras vi inn i historien.

Tempoet er rolig, noe som ikke bare passer historien og tematikken svært godt, men som også gjør det lettere for oss lesere å komme under huden på karakterene (især hovedrolleinnehaver Veronica Lindh).

Selv om "Sensommer" tituleres som en kriminalroman, er den vel så mye et familiedrama. Og det var fremfor alt det interessante persongalleriet som appellerte til meg. Jeg er for øvrig svak for bøker som handler om dysfunksjonelle familier og deres hemmeligheter.

På troverdig vis, skildrer forfatteren hvordan en familie brytes ned av sorg og usikkerhet, og hvordan et samfunn kan reagere dersom noe som dette skjer, ihht. mistanker og ryktespredning.

Boken tar for seg tema som ubearbeidede traumer, familieforhold, nedarvede- roller og synder. Ting som aldri ble sagt, og ting som aldri burde ha vært sagt. Det er også en bok om motsetningene mellom by og land. De la Motte skriver i boken at det finnes to typer mennesker som vokser opp på landet. De som blir værende og de som forlater det så fort som de kan.

Forfatteren er også flink til å skildre den type konformitet som gjerne preger småstedene, der man er ikke bare er seg selv, men også foreldrene sine og besteforeldrene på begge sider.

Handlingen veksler mellom de klebrige sommerdagene i 1983 og nåtiden (2003), mens mysteriet langsomt avdekkes. Boken er satt sammen av korte kapitler, og handlingen preges av en snikende uhygge, og til tider er det riktig så spennende.

Til syvende og sist er "Sensommer" en engasjerende og interessant bok å lese, og jeg tror de fleste vil være enige med meg i det.

Anbefales!