mandag 31. oktober 2022

"Til minne om minnet" av Maria Stepanova

Til minne om minnet
Maria Stepanova
Roman
455 sider
Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2022

Maria Stepanova, født 1972 i Moskva, er poet, essayist, journalist og sjefredaktør for den uavhengige nettavisen Colta.ru. Hun har gitt ut ti diktsamlinger og tre essaysamlinger, og mottatt en rekke russiske og internasjonale priser for bøkene sine. "Til minne om minnet" har fått mye oppmerksomhet både i Russland og internasjonalt, og er nominert til flere priser, blant annet Den internasjonale Bookerprisen 2021. Boken er kåret til Russlands viktigste roman i 2017 av det russiske magasinet GQ og vant Den store boken i 2018. "Til minne om minnet" er Stepanovas første bok på norsk.

I "Til minne om minnet" går Stepanova i dialog med forfattere som W.G. Sebald, Marcel Proust og Susan Sontag, og skaper en vidtfavnende fortelling om minner og slektshistorie. Boken er en sjelden blanding av familiekrønike, memoar, essay, reiseskildring og historisk dokumentar.

Da Maria Stepanovas tante, Galja, dør i en alder av litt over åtti år, etterlater hun seg en leilighet med en myriade av små og store eiendeler: 

Som falmede fotografier, gamle postkort, brev og utallige bind med utskrevne dagbøker, daglige opptegnelser som en krønike. Dem hadde tanten skrevet i årevis, og det gikk ikke en dag uten at hun skrev noen linjer, like fast som at hun sto opp og vasket seg.

Stepanova begynner å sortere og rydde i slektens minner. Hun graver seg dypt ned i fortiden til sin tilsynelatende vanlige jødiske familie, som mot alle odds overlevde forfølgelsene og undertrykkelsene gjennom 1900-tallet, og hvis liv tilfeldigvis er intrikat knyttet til Russlands historie. Og som du helt sikkert kan forestille deg, nevnes alle relevante historiske personer og hendelser, som Josef Stalin, begge verdenskrigene og kommunismens fall. Men Maria Stepanova går enda et skritt lenger...

"Til minne om minnet" er en slags krysning mellom familiekrønike og kulturhistorie, med en essayistisk innfallsvinkel. Romanen undersøker også det menneskelige minnet. Hvordan setter vi sammen en kontekst fra ulike spor, historier som vi har hørt, og hva vi tror vi husker? 

På et vis er dette en svært personlig roman; en forfatters forsøk på å lage en familiekrønike. Stepanova forteller oss historien om hennes avdøde slektninger, som oldemoren, den formidable Sarra Ginzburg, som utdannet seg til lege i Paris før hun dro tilbake til Russland (eller rettere sagt Sovjetunionen). Etter hvert som sidene skrider frem, blir vi fortalt flere historier. Vi beveger oss sindig fremover i tid, og hører om forfatterens besteforeldre og foreldre i historier som tar oss fra den ene siden av Russland til den andre.

Men dette er ikke en ordinær familiekrønike, fordi Stepanova er først og fremst interessert i hullene i historien, stedene i historien hvor minnene ikke strekker til. 

Det å ikke kunne vite alt om familiens, og i forlengelsen av det sin egen fortid, er et av hovedtemaene i romanen.

I bokens siste del minner Stepanova oss om hvordan verden (og hele dens enorme historie) til syvende og sist er sammensatt av nokså vanlige, men også mange elskverdige mennesker.

Til å begynne med slet jeg faktisk en del med å akseptere at "Til minne om minnet" ikke var en ordinær skjønnlitterær roman - dette er nemlig en bok som ikke ligner på noe annet jeg har lest tidligere. Stepanova forsøker både å konstruere og dekonstruere en følelse av det lineære, kronologi og plott. Det er ikke så enkelt å forklare det, men hun sauser sammen en blanding av gjenstander, historier og mennesker, til noe som blir en slags skildring av minnet om historien. Likevel, og man skulle kanskje ikke tro det var mulig, klarer Stepanova å sy det hele sammen til en forbløffende roman.

Romanen har en litt kaotisk struktur. Den beveger seg mellom fortid og nåtid, frem og tilbake mellom ulike sjangere som fortelling, dagboknotater, memoarer og essay. 

Den er drøye 450 sider lang, og tar for seg tematikk så forskjellig som bildene til den amerikanske fotografen Francesca Woodman og skyggeboksene til den amerikanske billedkunstneren (og filmskaperen) Joseph Cornell, forfatterskapet til tyske W. G. Sebald, fotografiene av den franske dikteren Arthur Rimbaud, for å nevne noe. 

Stepanova skriver også om en rekke andre forfattere, diktere, kunstnere som jeg ikke hadde kjennskap til fra før av, flere jeg knapt hadde hørt om (men som jeg nå vet litt mer om).

Stepanova imponerer med sine refleksjoner over tid og hukommelse. En rød tråd i boken synes å være å skildre hvordan minnene våre ofte er knyttet til tidsbundne ting som musikk eller ulike gjenstander.

"Til minne om minnet" er en bok som vil appellere til den som er interessert i historie, litteratur, memoarer og som ikke har noe imot å lese en utfordrende roman. Før man tar fatt på lesingen, vil det nok være en stor fordel å ha kjennskap til russisk historie. Men den som ikke har det, bør benytte seg av google underveis, noe jeg til gagns gjorde.

Jeg likte romanen godt. Den leker med tanken om minnet. Hvilke elementer er det som utgjør et minne? Dette fikk meg til å dvele over min egen identitet, mitt liv og ikke minst min forbindelse til andre mennesker.

"Til minne om minnet" er en fascinerende og svært god roman, mye takket være Marit Bjerkeng sømløse oversettelse.

Jeg er spent på hva det neste blir fra Maria Stepanova.

onsdag 12. oktober 2022

"Dorthea Bjørk" av Bjørn Bottolvs

Dorthea Bjørk
Bjørn Bottolvs
Krim
215 sider
Liv Forlag/Forlagshuset i Vestfold
2022

Bjørn Bottolvs, født i 1946, bosatt i Bærum. Forhenværende førstebetjent ved Oslo politidistrikt. Han debuterte med kriminalromanen "Kometen" i 1999 og har til sammen skrevet ti kriminalromaner med den patruljerende politibetjenten Jo Kaasa i hovedrollen. Han har også skrevet den skjønnlitterære romanen "Drolsum stasjon", samt bøker for barn og ungdom.

Hovedpersonen Dorthea Bjørk i Bjørn Bottolvs' roman, "Dorthea Bjørk", er en kvinne som har mistet mye.

Sønnen hennes Robert har vært savnet siden før jul, året i forveien. Alt tyder på at han druknet i et vann i Sørkedalen, rett ved der de hadde hatt hytte tidligere. At han gikk gjennom isen. Selv om dykkere lette etter han, har han aldri blitt funnet. Deres konklusjon etter omfattende søk, var at han neppe kunne være i det vannet. Men hvor skulle han da befinne seg? Det var nemlig et stort råk ute på isen, og sekken hans sto igjen inne på land.

Dorthea er enke. Hun hadde vært gift med Oscar i nærmere tjue år, før han døde for snart halvannet år siden, ihjelfrossen på fjellet. Han var også faren til Robert. En gang var Oscar en mann hun hadde elsket.

Noen år før han døde, anmeldte Dorthea ektemannen for vold. Han hadde tatt kvelertak på henne, og hun ble slått i ansiktet flere ganger med flat hånd. Men etter to uker trakk hun anmeldelsen tilbake. Oscar angret seg og sa han aldri skulle gjøre noe sånt igjen.

Edel hadde vært Dortheas bestevenninne siden de var barn. De hadde alltid støttet hverandre, men så hadde hun såret Dorthea så dypt noe menneske kunne såre. Selv om Oscar også hadde såret henne, var det annerledes, nesten som om hun etter hvert ikke brydde seg.

En misforståelse får fatale følger da Edel én dag uventet dukker opp hjemme hos henne. Etter en dramatisk hendelse ved Monolitten i Frognerparken, er det som om Dorthea forsoner seg med sin skjebne.

Nå har hun ikke mer å miste...

Med "Dorthea Bjørk" har Bjørn Bottolvs nok en gang skrevet en roman som gjør et stort inntrykk – og som fortjener mange lesere.

Bjørn Bottolvs sine kriminalromaner ligner ikke på så mange andre kriminalromaner. De er skrevet i en unik stil.

Jeg har alltid vært svak for hans skrivestil, som er dvelende, men som likevel driver historien fremover i et tempo som gjør at du bare må lese neste side.

"Dorthea Bjørk" er en velfortalt roman, men det er en roman som krever at du gir deg selv litt tid til å synke inn i fortellingen. Strukturen i historien er forholdsvis klassisk. Handlingen foregår primært i nåtid (i Oslo), men et avsnitt hvor man blir kastet noen år tilbake i tid, til en snøstorm på fjellet, fungerer som et bakteppe.

Karakterene står levende frem på papiret, fordi Bjørn Bottolvs har en evne til nøyaktig å skildre en hel personlighet med svært få detaljer, og til å komme under huden på karakterene sine. Dessuten gjør han det ofte med et glimt i øyet.

Dorthea Bjørk er fortelleren, men fordi Bjørn Bottolvs har et finurlig narrativt triks i ermet, får vi likevel anledning til å vurdere henne fra utsiden.

Dorthea er et spennende bekjentskap. Hun er en stille og forsiktig middelaldrende dame. Selv om hun har måttet gå igjennom mange traumatiske situasjoner, kan hun være både vittig og skarp. Men hun har også en mørk side, og ubehaget kommer krypende etter hvert som hennes mørke side kommer mer og mer til syne.

På et vis går alt alltid galt for Dorthea Bjørk, men samtidig er det en nerve og tillit til henne som person, som får meg til å lese videre. 

Det som er bra med denne romanen, er at du som leser er i tvil hele tiden.

Det er noen overraskelsesmomenter i boken, men jeg vil ikke snyte dere for gispene jeg selv ga fra meg mens jeg leste. 

Beskrivelsene av miljøet er troverdig. Handlingen er bra, men jeg synes at Bottolvs godt kunne ha skrevet en litt lenger bok. Men likevel, jeg gleder meg til neste bok fra hans hånd.

"Dorthea Bjørk" er en svært ettertenksom bok, så hvis du er på jakt etter action må du nok lete andre steder. Handlingen er ikke det viktigste i romanen, men den innfølte kjennskapen til menneskesinnet og den dype solidariteten med menneskelige følelser.

Jeg er veldig glad i Bjørn Bottolvs sine romaner, og denne levde helt opp til mine forventninger. Både fordi handlingen er uforutsigbar og fordi han klarer å gi meg sympati for mennesker man vanligvis ikke hører så mye om.

Når du er ferdig med denne romanen, får du lyst til å lese den igjen!