Noe tapt og noe vunnet
Tara Westover
Roman/Biografi
372 sider
Oversatt av Hilde Stubhaug
Gyldendal Norsk Forlag
2019
Tara Westover (f. 1986) er født i Idaho, i en liten bygd med 250 innbyggere. Her vokste hun opp i en mormonerfamilie.
Tara Westover har nå en grad i historie fra Harvard og Cambridge. "Noe tapt og noe vunnet" (originaltittel Educated) er historien om hennes liv. Da den kom ut i USA våren 2018, gikk den rett inn på New York Times' bestselgerliste, hvor den ble liggende hele året. Boken er under utgivelse i 54 land.
Den gripende oppvekstfortellingen fra virkeligheten har vakt enorm internasjonal interesse og var på en rekke lister over de beste bøkene fra 2018, i alt fra Time Magazine til Vogue og The Economist. Amazon utropte den til årets beste bok 2018.
En utrolig historie om overlevelse, fanatisme og verdien av kunnskap.
"Noe tapt og noe vunnet" er en bemerkelsesverdig og velskrevet roman. Jeg har tidligere lest bøker om mennesker som mot alle odds har overvunnet det umulige, men få har handlet om en like upretensiøs og forbløffende hovedperson som Tara Westover. Hun er bokens forteller og jeg-person, og en ung kvinne fra det landlige Idaho som vokser opp i isolasjon med sine foreldre og seks søsken. Hun blir oppdratt på hjemstedet, men får hverken noen formell skolegang, eller noen signifikant interaksjon med omverdenen, i hvert fall ikke med noen som befinner seg utenfor hjemmet eller den nærliggende fjellandsbyen, som i hovedsak består av medlemmer fra den lokale mormonerkirken.
Det er faktisk en underdrivelse å hevde at Tara Westover har levd et isolert liv. For da hun som sytten åring, for første gang setter sine ben i et klasserom, tror hun at Europa er et land. Hun har heller ikke hørt om Holocaust. Hun hadde til da aldri vært hos noen lege, eller blitt vaksinert. Og en fødselsattest hadde hun ikke før hun var ni år gammel.
Men Taras historie handler faktisk mer om overlevelse enn isolasjon. Faren er en overlevelsesstrateg som hverken stoler på myndighetene eller moderne medisin. Han er religiøs, nidkjær i sin mormonske tro, og styrer familien med jernhånd. Barna ser han nærmest på som sine ansatte, og de må jobbe for han i skrapmetallvirksomheten hans. Moren er urtekyndig, og hun behandler enhver medisinsk tilstand med sine hjemmelagde ekstrakter og salver. Hun fungerer også som selvlært jordmor, og tar derfor i mot flere barn i det omkringliggende området. Men selv om hun er en viljesterk kvinne, bøyer hun seg alltid for sin mektige ektemann.
Det er ingenting faren misliker mer enn å være avhengig av myndighetene. Han sier at en dag kommer familien til å være helt selvberget. Så snart han får penger nok, har han tenkt å legge vannrør fra fjellet og ned, og etter det skal han installere solpanel over hele gården. På den måten vil de ha vann og elektrisitet i endetiden, når alle andre må drikke fra sølepytter og leve i mørket. Foreldrene bunkrer dessuten opp med mat, og sover med fluktveske i sengen.
Men en av Taras brødre tilegner seg gode nok kunnskaper på egen hånd til å komme inn på BYU (Brigham Young University) og oppfordrer henne til å gjøre det samme.
Hun begynner derfor å utdanne seg selv, og klarer opptaksprøven til universitetet.
Mens Tara kommer seg gjennom skolegangen, (hun starter på BYU som 17 åring) sjokkeres hun over hvor lite foreldrene egentlig har lært henne. Hun får seg kunnskaper som hittil har vært ukjente for henne, om bl.a. Holocaust, den amerikanske borgerrettsbevegelsen, slaveriet, rasisme og feminisme. Gjennom denne eksponeringen bygger hun seg en helt ny identitet.
Suget etter å vite mer, forstå mer, bringer henne til Harvard og Cambridge. Først da begynner hun å spørre seg om hun har reist for langt. Om det fortsatt finnes en vei hjem.
Når hun omsider reiser tilbake til Idaho, er den nye identiteten hennes i grell kontrast med den hun en gang var: Jenta som syntes det var greit at den ene broren pleide å slå henne. Nå er hun en helt annen person, definert av alt det hun har lært.
"Noe tapt og noe vunnet" forteller en utrolig, men sann historie om en ung kvinnes reise fra skraphaugen til doktorgraden.
Når sant skal sies, er jeg vanligvis ikke overbegeistret for biografier, men denne boken fanget min fulle og hele oppmerksomhet fra første til siste side.
For meg betydde Taras isolasjon, først og fremst at hun aldri (før hun ble sytten år gammel) gikk på noen skole, og var således fullstendig uvitende om de kunnskapene vi tar for gitt.
Imidlertid var hennes reise langt fra enkel, og ofte gjorde den religiøse indoktrineringen hun hadde vært utsatt for, det vanskelig for henne å navigere i situasjoner som for de fleste er normale og hverdagslige. Tara var nemlig ofte dømmende og intolerant overfor både romkamerater og venner.
Hennes akademiske prestasjoner var forbløffende gode. Så oppsiktsvekkende at jeg dristet meg til å stille spørsmål ved troverdigheten i historien. For selv om en historie som dette åpenbart er av subjektiv karakter, er det også noe i, at det alltid er to sider av enhver historie. I følge undersøkelser jeg har foretatt på nettet, har visstnok Taras familie, ikke overraskende, bestridt hennes versjon av flere hendelser som nevnes i boken.
Men Taras styrke og ikke minst vilje til å få seg utdannelse, til tross for alle hindringene som ble lagt i hennes vei, er ikke noe annet enn høyst beundringsverdig, og bare det i seg selv gjør "Noe tapt og noe vunnet" verdt å lese.
Boken tar for seg vanskelige emner og spørsmål som vedrører det med å passe inn, eventuelt ikke passe inn, være seg selv, være uavhengig, men likevel mottakelig for hjelp fra andre, være villig til å lære, hvor viktig det er at noen tror på deg, og tilhørighet.
Å lese om barn som vokser opp under slike forhold, er skremmende nok i seg selv, men enda verre er at Tara og hennes likesinnede ikke får de nødvendige kunnskaper som gjør dem i stand til å forstå og håndtere omverdenen. Det er en form for misbruk som ikke kan måles, og som i verste fall kan gi uopprettelig skade, fordi de forringende effektene ikke alltid er umiddelbart synlige. Eksempelvis forstår Tara først etter at hun har begynt på BYU, hvor isolert livet hennes egentlig har vært.
"Noe tapt og noe vunnet" er en fascinerende, tankevekkende og ikke minst viktig bok. Den forteller en svært kraftfull og rørende personlig historie, som ikke bare fortjener å bli fortalt, men også lest.
torsdag 28. februar 2019
søndag 24. februar 2019
"Bortenfor stjernene" av Lori Nelson Spielman
Bortenfor stjernene
Lori Nelson Spielman
Roman
336 sider
Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord, MNO
Cappelen Damm
2019
Lori Nelson Spielman debuterte med "En liste for livet", som er oversatt til et trettitalls språk og har toppet bestselgerlistene i flere land. Deretter kom "Tilgi meg", og "Bortenfor stjernene" er hennes tredje roman. I 2020 kommer hennes fjerde bok på norsk: "Kjærlig hilsen tante Poppy". Lori Nelson Spielman bor i Michigan sammen med mannen sin.
"Bortenfor stjernene" er en hjerteskjærende og gripende roman. Lori Nelson Spielman skriver om hvordan livet fortsetter etter katastrofen.
Erika Blair er en vellykket eiendomsmegler i New York. Hun har to voksne tvillingdøtre som begge studerer. Men livet tar en uventet vending, da den ene datteren Kristen dør i en togulykke. Erika blir rammet av dyp skyldfølelse: Hun skulle egentlig ha kjørt begge døtrene tilbake til universitetet, men valgte å avlyse siden hun skulle ha visning på en eiendom i millionklassen.
Den overlevende datteren Annie, takler den kolossale sorgen på sin egen måte: Hun er overbevist om at det har skjedd en identitetsforveksling og at Kristen fortsatt er i live. Erikas skyldfølelse og Annies benektelse, får mor og datter til å gli bort fra hverandre i sorgen, isolert i hver sin elendighet.
Så mottar Erika en mystisk og anonym e-mail: "Finn den biten som mangler". Setningen er hentet fra en sitatbok hun i sin tid laget til hver av døtrene og som er spekket med visdomsord fra hennes egen mor og bestemor. Kan det være at beskjeden kommer fra Kristen, og at hun likevel overlevde togulykken? Noe kan nemlig tyde på at Kristen aldri var på det toget. Eller er det Annies desperate forsøk på å trenge igjennom til sin mor?
Mailen blir den første i en rekke som leder Erika til Mackinac Island, hvor hun tilbragte en ulykkelig barndom etter sin egen mors mystiske død. Men det er kun ved å konfrontere sin egen kompliserte fortid, at hun kan gjenopprette forholdet til sin gjenværende datter. Erika må samle mot til å reise tilbake til Mackinac Island, ellers risikerer hun å miste begge døtrene for alltid.
"Bortenfor stjernene", av Lori Nelson Spielman, handler om hvordan vi finner hverandre igjen etter at livet har tatt en uventet dreining.
Det er en roman om en mors forsøk på å hele sine nære relasjoner, og finne tilbake livsgleden etter datterens tragiske død.
"Bortenfor stjernene" forteller en historie som holder leseren i et fast grep til siste side.
Det er en bok full av fortvilelse og glede, og om å se fortiden i øynene. Men også om å tilgi i rett tid.
Spielman skriver godt og engasjerende, med en interessant historie på hjertet. Det er forholdet mellom mor og datter som er selve navet i boken.
Å følge mor og datter i den vanskelige sorgperioden etter å ha mistet en datter/søster fungerer fint og er i tillegg realistisk, for hvor mange som har mistet en av sine nære har ikke stilt seg selv spørsmålet: "Hvis jeg hadde gjort eller ikke gjort det, ville det trolig ha gått annerledes"? Både Erika og Annie sliter med å tilgi seg selv fordi de mener at de er skyldige i Kristens død. Dessuten må Erika kjempe med ting fra sin egen barndom, hvor hun må forsøke å forstå hva som egentlig skjedde da hennes egen mor døde.
Historien fokuserer på hvor viktig det er at vi lytter til hverandre og ikke bare tror at vi vet hva den andre vil si.
Som leser blir man dypt involvert i karakterenes historie. Man føler for og lider med de to kvinnene, og gleder seg med dem når det til sist går bra.
Forfatteren har et fint blikk for de innerste følelser i menneskesinnet. Uten sentimentalitet skildrer hun Erika og Annies skjebne slik at man tror på dem og deres historie.
Boken er elegant skrudd sammen, og språket er både levende og flytende.
Spielman har en egen følsomhet for karakterene sine. De er komplekse og troverdige, og så absolutt ikke feilfrie. Hun har ordet i sin makt og fanger mange fine nyanser i språket og i hovedpersonenes forskjellige sinnsstemninger. Skrivestilen er for øvrig behagelig, og jeg hadde ingen problemer med å følge historien.
De fleste vil finne noe gjenkjennelig i historien. Foruten det er den dypest sett menneskelig.
Synsvinkelen i boken veksler mellom Erika og datteren, Annie. Dermed får vi en balansert skildring av familiens indre liv.
Med "Bortenfor stjernene" har Lori Nelson Spielman skrevet en autentisk og tankevekkende roman. Dette er ikke en bok man leser for underholdningens skyld, men man blir så definitivt litt klokere på selve livet.
Du vil ikke bli skuffet!
Lori Nelson Spielman
Roman
336 sider
Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord, MNO
Cappelen Damm
2019
Lori Nelson Spielman debuterte med "En liste for livet", som er oversatt til et trettitalls språk og har toppet bestselgerlistene i flere land. Deretter kom "Tilgi meg", og "Bortenfor stjernene" er hennes tredje roman. I 2020 kommer hennes fjerde bok på norsk: "Kjærlig hilsen tante Poppy". Lori Nelson Spielman bor i Michigan sammen med mannen sin.
"Bortenfor stjernene" er en hjerteskjærende og gripende roman. Lori Nelson Spielman skriver om hvordan livet fortsetter etter katastrofen.
Erika Blair er en vellykket eiendomsmegler i New York. Hun har to voksne tvillingdøtre som begge studerer. Men livet tar en uventet vending, da den ene datteren Kristen dør i en togulykke. Erika blir rammet av dyp skyldfølelse: Hun skulle egentlig ha kjørt begge døtrene tilbake til universitetet, men valgte å avlyse siden hun skulle ha visning på en eiendom i millionklassen.
Den overlevende datteren Annie, takler den kolossale sorgen på sin egen måte: Hun er overbevist om at det har skjedd en identitetsforveksling og at Kristen fortsatt er i live. Erikas skyldfølelse og Annies benektelse, får mor og datter til å gli bort fra hverandre i sorgen, isolert i hver sin elendighet.
Så mottar Erika en mystisk og anonym e-mail: "Finn den biten som mangler". Setningen er hentet fra en sitatbok hun i sin tid laget til hver av døtrene og som er spekket med visdomsord fra hennes egen mor og bestemor. Kan det være at beskjeden kommer fra Kristen, og at hun likevel overlevde togulykken? Noe kan nemlig tyde på at Kristen aldri var på det toget. Eller er det Annies desperate forsøk på å trenge igjennom til sin mor?
Mailen blir den første i en rekke som leder Erika til Mackinac Island, hvor hun tilbragte en ulykkelig barndom etter sin egen mors mystiske død. Men det er kun ved å konfrontere sin egen kompliserte fortid, at hun kan gjenopprette forholdet til sin gjenværende datter. Erika må samle mot til å reise tilbake til Mackinac Island, ellers risikerer hun å miste begge døtrene for alltid.
"Bortenfor stjernene", av Lori Nelson Spielman, handler om hvordan vi finner hverandre igjen etter at livet har tatt en uventet dreining.
Det er en roman om en mors forsøk på å hele sine nære relasjoner, og finne tilbake livsgleden etter datterens tragiske død.
"Bortenfor stjernene" forteller en historie som holder leseren i et fast grep til siste side.
Det er en bok full av fortvilelse og glede, og om å se fortiden i øynene. Men også om å tilgi i rett tid.
Spielman skriver godt og engasjerende, med en interessant historie på hjertet. Det er forholdet mellom mor og datter som er selve navet i boken.
Å følge mor og datter i den vanskelige sorgperioden etter å ha mistet en datter/søster fungerer fint og er i tillegg realistisk, for hvor mange som har mistet en av sine nære har ikke stilt seg selv spørsmålet: "Hvis jeg hadde gjort eller ikke gjort det, ville det trolig ha gått annerledes"? Både Erika og Annie sliter med å tilgi seg selv fordi de mener at de er skyldige i Kristens død. Dessuten må Erika kjempe med ting fra sin egen barndom, hvor hun må forsøke å forstå hva som egentlig skjedde da hennes egen mor døde.
Historien fokuserer på hvor viktig det er at vi lytter til hverandre og ikke bare tror at vi vet hva den andre vil si.
Som leser blir man dypt involvert i karakterenes historie. Man føler for og lider med de to kvinnene, og gleder seg med dem når det til sist går bra.
Forfatteren har et fint blikk for de innerste følelser i menneskesinnet. Uten sentimentalitet skildrer hun Erika og Annies skjebne slik at man tror på dem og deres historie.
Boken er elegant skrudd sammen, og språket er både levende og flytende.
Spielman har en egen følsomhet for karakterene sine. De er komplekse og troverdige, og så absolutt ikke feilfrie. Hun har ordet i sin makt og fanger mange fine nyanser i språket og i hovedpersonenes forskjellige sinnsstemninger. Skrivestilen er for øvrig behagelig, og jeg hadde ingen problemer med å følge historien.
De fleste vil finne noe gjenkjennelig i historien. Foruten det er den dypest sett menneskelig.
Synsvinkelen i boken veksler mellom Erika og datteren, Annie. Dermed får vi en balansert skildring av familiens indre liv.
Med "Bortenfor stjernene" har Lori Nelson Spielman skrevet en autentisk og tankevekkende roman. Dette er ikke en bok man leser for underholdningens skyld, men man blir så definitivt litt klokere på selve livet.
Du vil ikke bli skuffet!
mandag 18. februar 2019
"Ikke slå av lyset" av Bernard Minier
Ikke slå av lyset
Bernard Minier
Krim
576 sider
Oversatt av Christina Revold
Aschehoug
2019
Bernard Minier er født i Beziers og er vokst opp i Sørvest-Frankrike. "Ikke slå av lyset" er hans tredje roman på norsk. Den første, "Hvis helvete var av is", vant prisen for beste franskspråklige kriminalroman på Krimfestivalen i Cognac i 2011. Sammen med landsmannen Pierre Lemaitre, står Bernard Minier i spissen for den franske krimbølgen som sprer seg til stadig nye land.
Miniers bøker er foreløpig oversatt til 16 språk.
"Ikke slå av lyset" er den tredje boken i serien om kriminalførstebetjent Martin Servaz.
Hva hvis våre nærmeste ikke er de vi trodde? Kanskje fins det hemmeligheter i de mørke avkrokene - som nekter å dø. Nei, ikke slå av lyset, da kan alt skje!
Når Christine Steinmeyer, en radio-presentatør fra Toulouse, åpner postkassen sin på julaften, finner hun et usignert selvmordsbrev. Selv om det virker tilsynelatende ekte, tror hun at det er en dårlig spøk. Men når en mann dagen etter ringer Christines eget radioprogram og beskylder henne for å ha latt noen dø, skjønner hun at det er alvor. Snart skjer en rekke vanskelige ting. Hun blir stalket og trakassert via brev, truende telefonsamtaler og psykologiske spill med den eneste hensikt å lede henne inn i negativ spiral av tanker og følelser. Det er som om noen har tatt styring på livet hennes. Alt som har holdt henne oppe, raser sammen - til redselen får fullstendig overtak.
Samtidig mottar Martin Servaz, som for øvrig er sykemeldt fra jobben som kriminalførstebetjent ved Kriminalavdelingen i Toulouse, et nøkkelkort til et hotellrom (på luksushotellet Grand Hôtel Thomas Wilson) i posten. Den lille pakken inneholder lite annet; kun en medfølgende papirlapp som er brettet i to hvor det er skrevet "Møtes i morgen på rom 117". Det er ikke noe avsendernavn på pakken, kun et stempel som viser at den var blitt postet i Toulouse. Nysgjerrigheten vekkes umiddelbart, og den blir ytterligere stimulert når hotelldirektøren forteller han at en kvinnelig kunstner, på grufullt vis, døde på rommet et år tidligere. Selv om Servaz ikke kan motbevise at hennes død visstnok var et selvmord, vet han at det er noen der ute som vipper kvinner over kanten. Spørsmålet er om Servaz vil finne vedkommende før han tar sitt neste offer.
Nok en gang demonstrerer Minier sin ferdighet til å konstruere en meget vellykket thriller.
"Ikke slå av lyset" er forholdsvis lang, med mange interessante karakterer og et intrikat plott. Karakterene er for øvrig like mye i førersetet som selve plottet, og som leser kan man ikke la være å bry seg om Servaz og de byrder han bærer. I denne boken, er det imidlertid Christine som er midtpunktet. Det psykologiske aspektet knyttet til det å være et offer gjennomsyrer boken, og mangelen på klarhet vedrørende hvem som egentlig er offeret og den angripende part, gjør historien både intens og engasjerende.
Romanen er skrevet i tredjeperson, der de tidlige kapitlene veksler mellom de to hovedpersonene, Christine og Servaz. Selv om disse vekslingene skjer tilfeldig, driver de effektivt historien fremover, og man fornemmer at disse to karakterene vil støte borti hverandre før eller siden. Christine og Servaz, er som de fleste andre karakterene i boken, godt utviklet og meget troverdige. Bakhistoriene rulles forsiktig fram, noe som gir dybde og aroma til et fra før av interessant plott.
Boken er velskrevet, og Miniers miljøskildringer er gode. Spesielt hans beskrivelser av Toulouse som en mørk og tidvis ukomfortabel by som gjemmer seg under et tynt lag av modernisme, er elegante.
Romanen tar opp ømtålige og vanskelige tema som stalking, besettelse, depresjon, selvmord og hevn.
"Ikke slå av lyset" er en litt uvanlig roman i den forstand at det er kvinnen selv, og ikke mannen, som tar opp hansken og kjemper mot en tilsynelatende overmakt. Christine starter som en passiv, nesten underdanig kvinne, men de forferdelige hendelsene som antakelig ville ha lagt livet til de fleste av oss i grus, og som fortsetter å fremkalle både fortvilelse og dyp smerte, har i stedet en motsatt effekt. Hun blir noe annet, nemlig en mørkere og tøffere karakter. En overlever, til tross for tap av både godtroenhet og uskyld. Hun blir jegeren, i stedet for byttet.
Når dette skjer, skifter også stemningen og tonen i boken dramatisk, og brikkene begynner omsider å falle på plass.
Til å begynne med likte jeg egentlig ikke Christine noe særlig. Jeg trodde nemlig at hun skulle forvandle seg til en slags jomfru i nød-karakter som virkelig trengte kriminalførstebetjent Servaz' hjelp, noe som er typisk for så mange andre kvinnelige karakterer i litteraturens verden.
Men der jeg tok feil. Og det var jeg glad for!
"Ikke slå av lyset" er en intens og kompleks krim/thriller. Denne boken må du for all del ikke gå glipp av! Den er gjennomtenkt, lettleselig og holder på oppmerksomheten din til siste side er ferdiglest.
Nå klarer jeg nesten ikke å vente på neste bok om Martin Servaz!
Bernard Minier
Krim
576 sider
Oversatt av Christina Revold
Aschehoug
2019
Bernard Minier er født i Beziers og er vokst opp i Sørvest-Frankrike. "Ikke slå av lyset" er hans tredje roman på norsk. Den første, "Hvis helvete var av is", vant prisen for beste franskspråklige kriminalroman på Krimfestivalen i Cognac i 2011. Sammen med landsmannen Pierre Lemaitre, står Bernard Minier i spissen for den franske krimbølgen som sprer seg til stadig nye land.
Miniers bøker er foreløpig oversatt til 16 språk.
"Ikke slå av lyset" er den tredje boken i serien om kriminalførstebetjent Martin Servaz.
Hva hvis våre nærmeste ikke er de vi trodde? Kanskje fins det hemmeligheter i de mørke avkrokene - som nekter å dø. Nei, ikke slå av lyset, da kan alt skje!
Når Christine Steinmeyer, en radio-presentatør fra Toulouse, åpner postkassen sin på julaften, finner hun et usignert selvmordsbrev. Selv om det virker tilsynelatende ekte, tror hun at det er en dårlig spøk. Men når en mann dagen etter ringer Christines eget radioprogram og beskylder henne for å ha latt noen dø, skjønner hun at det er alvor. Snart skjer en rekke vanskelige ting. Hun blir stalket og trakassert via brev, truende telefonsamtaler og psykologiske spill med den eneste hensikt å lede henne inn i negativ spiral av tanker og følelser. Det er som om noen har tatt styring på livet hennes. Alt som har holdt henne oppe, raser sammen - til redselen får fullstendig overtak.
Samtidig mottar Martin Servaz, som for øvrig er sykemeldt fra jobben som kriminalførstebetjent ved Kriminalavdelingen i Toulouse, et nøkkelkort til et hotellrom (på luksushotellet Grand Hôtel Thomas Wilson) i posten. Den lille pakken inneholder lite annet; kun en medfølgende papirlapp som er brettet i to hvor det er skrevet "Møtes i morgen på rom 117". Det er ikke noe avsendernavn på pakken, kun et stempel som viser at den var blitt postet i Toulouse. Nysgjerrigheten vekkes umiddelbart, og den blir ytterligere stimulert når hotelldirektøren forteller han at en kvinnelig kunstner, på grufullt vis, døde på rommet et år tidligere. Selv om Servaz ikke kan motbevise at hennes død visstnok var et selvmord, vet han at det er noen der ute som vipper kvinner over kanten. Spørsmålet er om Servaz vil finne vedkommende før han tar sitt neste offer.
Nok en gang demonstrerer Minier sin ferdighet til å konstruere en meget vellykket thriller.
"Ikke slå av lyset" er forholdsvis lang, med mange interessante karakterer og et intrikat plott. Karakterene er for øvrig like mye i førersetet som selve plottet, og som leser kan man ikke la være å bry seg om Servaz og de byrder han bærer. I denne boken, er det imidlertid Christine som er midtpunktet. Det psykologiske aspektet knyttet til det å være et offer gjennomsyrer boken, og mangelen på klarhet vedrørende hvem som egentlig er offeret og den angripende part, gjør historien både intens og engasjerende.
Romanen er skrevet i tredjeperson, der de tidlige kapitlene veksler mellom de to hovedpersonene, Christine og Servaz. Selv om disse vekslingene skjer tilfeldig, driver de effektivt historien fremover, og man fornemmer at disse to karakterene vil støte borti hverandre før eller siden. Christine og Servaz, er som de fleste andre karakterene i boken, godt utviklet og meget troverdige. Bakhistoriene rulles forsiktig fram, noe som gir dybde og aroma til et fra før av interessant plott.
Boken er velskrevet, og Miniers miljøskildringer er gode. Spesielt hans beskrivelser av Toulouse som en mørk og tidvis ukomfortabel by som gjemmer seg under et tynt lag av modernisme, er elegante.
Romanen tar opp ømtålige og vanskelige tema som stalking, besettelse, depresjon, selvmord og hevn.
"Ikke slå av lyset" er en litt uvanlig roman i den forstand at det er kvinnen selv, og ikke mannen, som tar opp hansken og kjemper mot en tilsynelatende overmakt. Christine starter som en passiv, nesten underdanig kvinne, men de forferdelige hendelsene som antakelig ville ha lagt livet til de fleste av oss i grus, og som fortsetter å fremkalle både fortvilelse og dyp smerte, har i stedet en motsatt effekt. Hun blir noe annet, nemlig en mørkere og tøffere karakter. En overlever, til tross for tap av både godtroenhet og uskyld. Hun blir jegeren, i stedet for byttet.
Når dette skjer, skifter også stemningen og tonen i boken dramatisk, og brikkene begynner omsider å falle på plass.
Til å begynne med likte jeg egentlig ikke Christine noe særlig. Jeg trodde nemlig at hun skulle forvandle seg til en slags jomfru i nød-karakter som virkelig trengte kriminalførstebetjent Servaz' hjelp, noe som er typisk for så mange andre kvinnelige karakterer i litteraturens verden.
Men der jeg tok feil. Og det var jeg glad for!
"Ikke slå av lyset" er en intens og kompleks krim/thriller. Denne boken må du for all del ikke gå glipp av! Den er gjennomtenkt, lettleselig og holder på oppmerksomheten din til siste side er ferdiglest.
Nå klarer jeg nesten ikke å vente på neste bok om Martin Servaz!
fredag 15. februar 2019
"Du vet at du vil" av Kristen Roupenian
Du vet at du vil
Kristen Roupenian
Novellesamling
263 sider
Oversatt av Hilde Lyng, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2019
Kristen Roupenian (f. 1981) har en phd i litteratur fra Harvard. "Du vet at du vil", som inneholder elleve fortellinger i tillegg til nettfenomenet "Kattemenneske", er hennes første bok. Roupenian er en modig ny stemme i amerikansk samtidslitteratur - morsom og eksplisitt, grenseløs og listig.
"Du vet at du vil" er en samling av tolv noveller med varierende lengde. Den korteste er på tolv sider og den lengste på over femti. Felles for dem er, i større eller mindre grad og som i "Kattemenneske", samspillet mellom kvinner og menn når det kommer til sex og makt. "Du vet at du vil" er en skremmende, festlig og uimotståelig novellesamling om sex, dating og lyster på avveie. Novellene handler om kvinner - noen av dem utsettes for brutalitet og ekstreme handlinger, andre står for det selv. Det er både humor og sorg, og noen av dem retter et kritisk blikk mot den mentaliteten som preger samfunnet vårt.
Min favorittnovelle er den som har fått størst oppmerksomhet, som gikk viralt i kjølvannet av #metoo, som ble delt i rekordfart og snakket om i store deler av den litterære verden, nemlig "Kattemenneske".
Denne handler om Margot. Hun er en universitetsstudent i tyveårene som via tekstmeldinger utvikler et uformelt, men flørtende forhold til en eldre mann som heter Robert. I utgangspunktet synes Margot at meldingsutvekslingene er morsomme - hun vil ha hans aksept og bygger opp et bilde av hvordan hun tror at han er, basert på deres ufarlige samspill. Når de derimot møtes på date, lever ikke forventningene helt opp til virkeligheten. De kjenner hverandre ikke så godt som de først trodde, dessuten er daten til gagns preget av dårlig kommunikasjon og gjensidig ubehag.
På uovertruffent vis fanger Roupenian de følelsene som mange unge kvinner ofte har når de dater. Følelsen av å måtte være så høflige og tiltalende som overhodet mulig, på bekostning av egne ønsker. Følelsen av å ikke ha noen myndighet over egen kropp.
Robert og Margot har problemer med å lese hverandre både før og under daten, og i stor grad ignorerer Robert Margots ubehag og tiltagende avsky for ham. Margot føler at hun er for involvert i den situasjonen hun selv har satt i gang. Å fortsette daten, blir dermed den enkleste måten å komme seg igjennom den på.
Hun er frastøtt og litt lattermild av den nakne kroppen hans, så hvorfor ender hun til sengs med ham i stedet for bare å gå?
Margots mindre vellykkede seksuelle tilnærmelser overfor han, utelukker muligheten for et langvarig forhold med Robert. Men hun er redd for å såre ham.
Foruten å være en interessant historie, tilbyr "Kattemenneske" også mye å bite i, likesom rikelig med plass til ettertanke.
Kristen Roupenian skriver uredd om makt og kjønn. Hun tar tak i de forskrudde maktstrukturene mellom kvinner og menn - og tør å gå dit andre ikke går.
Språket er direkte, selv om det ikke gjør allverden ut av seg, og det er absolutt ikke noe kritikk - tvert imot. Forfatterens tidvise "anonyme" språk skaper nemlig rom for novellene, slik at karakterer, innhold og budskap kommer klart frem. Det er ikke noe som drukner i ord og svulstige setninger. Det er som sagt direkte, og jeg tror på det.
Med få unntak, fikk jeg noe ut av novellene. Jeg hadde ingen problemer med å finne en tydelig rød tråd gjennom hele novellesamlingen, selv om det var et par av dem jeg ikke helt forsto.
Når det er sagt, så likte jeg Roupenians noveller, og jeg gleder meg til å se hva hun kommer med neste gang. Mens jeg leste "Du vet at du vil", tenkte jeg flere ganger at det hadde vært interessant å lese en roman av forfatteren - og helst en roman à la "Kattemenneske", av den typen som Roupian viser at hun behersker så godt.
Hvis du liker novellesamlinger, bør du så definitivt kaste deg over "Du vet at du vil"! Noen av novellene gir ikke så lett slipp på deg og får deg til å tenke. Det er alltid et godt tegn når en bok gir rom for refleksjon når den er ferdiglest.
Kristen Roupenian
Novellesamling
263 sider
Oversatt av Hilde Lyng, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2019
Kristen Roupenian (f. 1981) har en phd i litteratur fra Harvard. "Du vet at du vil", som inneholder elleve fortellinger i tillegg til nettfenomenet "Kattemenneske", er hennes første bok. Roupenian er en modig ny stemme i amerikansk samtidslitteratur - morsom og eksplisitt, grenseløs og listig.
"Du vet at du vil" er en samling av tolv noveller med varierende lengde. Den korteste er på tolv sider og den lengste på over femti. Felles for dem er, i større eller mindre grad og som i "Kattemenneske", samspillet mellom kvinner og menn når det kommer til sex og makt. "Du vet at du vil" er en skremmende, festlig og uimotståelig novellesamling om sex, dating og lyster på avveie. Novellene handler om kvinner - noen av dem utsettes for brutalitet og ekstreme handlinger, andre står for det selv. Det er både humor og sorg, og noen av dem retter et kritisk blikk mot den mentaliteten som preger samfunnet vårt.
Min favorittnovelle er den som har fått størst oppmerksomhet, som gikk viralt i kjølvannet av #metoo, som ble delt i rekordfart og snakket om i store deler av den litterære verden, nemlig "Kattemenneske".
Denne handler om Margot. Hun er en universitetsstudent i tyveårene som via tekstmeldinger utvikler et uformelt, men flørtende forhold til en eldre mann som heter Robert. I utgangspunktet synes Margot at meldingsutvekslingene er morsomme - hun vil ha hans aksept og bygger opp et bilde av hvordan hun tror at han er, basert på deres ufarlige samspill. Når de derimot møtes på date, lever ikke forventningene helt opp til virkeligheten. De kjenner hverandre ikke så godt som de først trodde, dessuten er daten til gagns preget av dårlig kommunikasjon og gjensidig ubehag.
På uovertruffent vis fanger Roupenian de følelsene som mange unge kvinner ofte har når de dater. Følelsen av å måtte være så høflige og tiltalende som overhodet mulig, på bekostning av egne ønsker. Følelsen av å ikke ha noen myndighet over egen kropp.
Robert og Margot har problemer med å lese hverandre både før og under daten, og i stor grad ignorerer Robert Margots ubehag og tiltagende avsky for ham. Margot føler at hun er for involvert i den situasjonen hun selv har satt i gang. Å fortsette daten, blir dermed den enkleste måten å komme seg igjennom den på.
Hun er frastøtt og litt lattermild av den nakne kroppen hans, så hvorfor ender hun til sengs med ham i stedet for bare å gå?
Margots mindre vellykkede seksuelle tilnærmelser overfor han, utelukker muligheten for et langvarig forhold med Robert. Men hun er redd for å såre ham.
Foruten å være en interessant historie, tilbyr "Kattemenneske" også mye å bite i, likesom rikelig med plass til ettertanke.
Kristen Roupenian skriver uredd om makt og kjønn. Hun tar tak i de forskrudde maktstrukturene mellom kvinner og menn - og tør å gå dit andre ikke går.
Språket er direkte, selv om det ikke gjør allverden ut av seg, og det er absolutt ikke noe kritikk - tvert imot. Forfatterens tidvise "anonyme" språk skaper nemlig rom for novellene, slik at karakterer, innhold og budskap kommer klart frem. Det er ikke noe som drukner i ord og svulstige setninger. Det er som sagt direkte, og jeg tror på det.
Med få unntak, fikk jeg noe ut av novellene. Jeg hadde ingen problemer med å finne en tydelig rød tråd gjennom hele novellesamlingen, selv om det var et par av dem jeg ikke helt forsto.
Når det er sagt, så likte jeg Roupenians noveller, og jeg gleder meg til å se hva hun kommer med neste gang. Mens jeg leste "Du vet at du vil", tenkte jeg flere ganger at det hadde vært interessant å lese en roman av forfatteren - og helst en roman à la "Kattemenneske", av den typen som Roupian viser at hun behersker så godt.
Hvis du liker novellesamlinger, bør du så definitivt kaste deg over "Du vet at du vil"! Noen av novellene gir ikke så lett slipp på deg og får deg til å tenke. Det er alltid et godt tegn når en bok gir rom for refleksjon når den er ferdiglest.
onsdag 13. februar 2019
"Ni vilt fremmede" av Liane Moriarty
Ni vilt fremmede
Et spahotell. Ti dager
Liane Moriarty
Roman
621 sider
Oversatt til norsk av Solveig Moen Rusten
Panta Forlag
2018
Liane Moriarty er den australske forfatteren bak romaner som "Huset på stranden", "Ektemannens hemmelighet" og "Store hvite løgner", som alle har toppet New York Times' bestselgerliste. Bøkene hennes er blitt lest av mer enn 14 millioner mennesker verden over.
"Ektemannens hemmelighet" er oversatt til over førti språk og ble kåret til Amazon Best Book i 2013. Liane Moriarty er bosatt i Sydney. Hun er gift og har to barn, en gutt og en jente.
Kan ti dager på et spahotell virkelig forandre deg for alltid?
Femtito år gamle Frances Welty er en tidligere bestselgende forfatter av kjærlighetsromaner. Hun forstår at glansdagene er over, men mener at hun fortsatt er i stand til å skrive solide, middels gode historier, selv om hennes siste bøker ikke har fått god mottakelse hos anmeldere og publikum. I tillegg har hun blitt lurt av en sjarmør på nettet som fikk henne til å overføre et stort kontantbeløp til ham. Hun trodde mannen var den store kjærligheten.
Tynget av sorg og smerter, bestiller hun et eksklusivt ti dagers opphold på det lille og unike spa- og velværehotellet Villa Ro. Reklamen for stedet lover en total forvandling av kropp og sjel. Oppholdet vil inkludere faste, meditasjon, yoga og kreative "følelsesutløsende øvelser". I ti dager skal man leve uten alkohol, sukker, koffein, gluten og meieriprodukter. Måltidene vil bli personlig tilpasset gjestenes unike behov.
Anmeldelsene på TripAdvisor av Villa Ro, som Frances først ser på etter at hun har betalt det ikke-refunderbare reservasjonsgebyret, er oppsiktsvekkende todelte. For noen var det den beste, mest fantastiske erfaringen de hadde hatt, de ønsket at det fantes mer enn fem stjerner å gi, de ga glødende hyllest til maten, de varme kildene, betjeningen. For andre var det det verste de hadde opplevd i hele sitt liv, det var snakk om å gå til sak, om posttraumatisk stress og uhyggelige advarsler om å "ta inn på eget ansvar".
På spahotellet, som for øvrig er et majestetisk viktoriansk herskapshus, møter hun åtte andre, vilt fremmede mennesker som har kommet dit av ulike årsaker. Noen er der for å gå ned i vekt, noen for å starte et nytt og sunnere liv, noen trenger en mental avkobling fra en ellers stressende hverdag, andre av årsaker de ikke engang klarer å innrømme for seg selv.
Men er ti dager nok for å gjennomgå en omveltende forandring?
Til tross for de luksuriøse omgivelsene, velvære og meditering, er de fleste klar over at de neste ti dagene ikke blir enkle. Ekte forandring krever nemlig hardt arbeid, men ingen av dem kan forestille seg hvor utfordrende det faktisk kommer til å bli.
Frances blir umiddelbart fascinert av de andre gjestene: De fleste av dem ser overhodet ikke ut som de trenger å jobbe med helsen sin. Men den personen som fascinerer henne mest, er den karismatiske sjefen for Villa Ro, russiske Masha Dmitrisjenjo, med sin meget spesielle og ukonvensjonelle tilnærming til gjestene. Kan hun virkelig ha svarene Frances ikke engang visste at hun søkte? Skal Frances legge tvilen til side og kaste seg inn i alt spahotellet har å tilby - eller skal hun dra mens hun fortsatt har muligheten?
Det tar ikke lang tid før hver eneste gjest på Villa Ro stiller seg nøyaktig det samme spørsmålet...
Jeg har tidligere lest flere av Liane Moriartys bøker. Samtlige har vært interessante og gitt meg stor glede. "Ni vilt fremmede" var ikke noe unntak.
Du vet aldri helt hva du får når Moriarty skriver bøker. For utenom at det blir spennende og underholdende. Akkurat som i hennes foregående bøker, holdes man også denne gangen på stolkanten helt til siste side er ferdiglest. Man må bare lese videre for å finne ut av hva som skjer med hovedrolleinnehaverne.
De ni vilt fremmede; Frances, Jessica, Ben, Heather, Napoleon, Zoe, Tony, Carmel og Lars er godt skildret. Karakterene er troverdige og komplekse, og samtlige bærer med seg en emosjonell bagasje, selv om vekten av den varierer. Mange av dem har dessuten en unik tilstedeværelse, og en særegen stemme.
Kapitlene veksler i fortellerstemme mellom de forskjellige karakterene, noe som gir ulike perspektiver på handlingen. Og selv om historien tidvis kan være nokså ekstrem, tar den ofte for seg reelle sosiale situasjoner som er lett gjenkjennelige.
Dette er en interessant bok full av uventede vendinger, men antallet perspektiver betyr at den ikke er så tett strukturert som den kunne ha vært og noen av de bedre karakterene drukner derfor litt i mengden, for eksempel Marconi familien (som består av Napoleon og Heather og deres datter Zoe).
I boken tar Liane Moriarty et kraftig oppgjør med det spekulative kommersielle markedet som betjener seg av å "selge et bedre liv". Finnes det egentlig noen enkel oppskrift på å bli lykkelig? Hvor langt kan man gå i jakten på god helse, den "perfekte" kroppen, den ultimate sinnsstemningen, eller den beste personligheten? Moriarity tegner et bilde som ikke er nådig.
Selv om "Ni vilt fremmede" beskjeftiger seg med forholdsvis tung tematikk, er det humoren i interaksjonen mellom karakterene, og som utgjør alvorets nødvendige motstykke, som gjør boken ekstra lesverdig. Det er et skarpt, ofte rørende portrett av livene til ni vilt fremmede, og det skjebnefellesskap som binder dem sammen. Til tross for et par ting i selve plottet som trekker totalinntrykket ned, kan jeg ikke nekte for at Liane Moriarty er en uimotståelig historieforteller. Dette er nemlig strålende, voldsom underholdning fra begynnelse til slutt.
Et spahotell. Ti dager
Liane Moriarty
Roman
621 sider
Oversatt til norsk av Solveig Moen Rusten
Panta Forlag
2018
Liane Moriarty er den australske forfatteren bak romaner som "Huset på stranden", "Ektemannens hemmelighet" og "Store hvite løgner", som alle har toppet New York Times' bestselgerliste. Bøkene hennes er blitt lest av mer enn 14 millioner mennesker verden over.
"Ektemannens hemmelighet" er oversatt til over førti språk og ble kåret til Amazon Best Book i 2013. Liane Moriarty er bosatt i Sydney. Hun er gift og har to barn, en gutt og en jente.
Kan ti dager på et spahotell virkelig forandre deg for alltid?
Femtito år gamle Frances Welty er en tidligere bestselgende forfatter av kjærlighetsromaner. Hun forstår at glansdagene er over, men mener at hun fortsatt er i stand til å skrive solide, middels gode historier, selv om hennes siste bøker ikke har fått god mottakelse hos anmeldere og publikum. I tillegg har hun blitt lurt av en sjarmør på nettet som fikk henne til å overføre et stort kontantbeløp til ham. Hun trodde mannen var den store kjærligheten.
Tynget av sorg og smerter, bestiller hun et eksklusivt ti dagers opphold på det lille og unike spa- og velværehotellet Villa Ro. Reklamen for stedet lover en total forvandling av kropp og sjel. Oppholdet vil inkludere faste, meditasjon, yoga og kreative "følelsesutløsende øvelser". I ti dager skal man leve uten alkohol, sukker, koffein, gluten og meieriprodukter. Måltidene vil bli personlig tilpasset gjestenes unike behov.
Anmeldelsene på TripAdvisor av Villa Ro, som Frances først ser på etter at hun har betalt det ikke-refunderbare reservasjonsgebyret, er oppsiktsvekkende todelte. For noen var det den beste, mest fantastiske erfaringen de hadde hatt, de ønsket at det fantes mer enn fem stjerner å gi, de ga glødende hyllest til maten, de varme kildene, betjeningen. For andre var det det verste de hadde opplevd i hele sitt liv, det var snakk om å gå til sak, om posttraumatisk stress og uhyggelige advarsler om å "ta inn på eget ansvar".
På spahotellet, som for øvrig er et majestetisk viktoriansk herskapshus, møter hun åtte andre, vilt fremmede mennesker som har kommet dit av ulike årsaker. Noen er der for å gå ned i vekt, noen for å starte et nytt og sunnere liv, noen trenger en mental avkobling fra en ellers stressende hverdag, andre av årsaker de ikke engang klarer å innrømme for seg selv.
Men er ti dager nok for å gjennomgå en omveltende forandring?
Til tross for de luksuriøse omgivelsene, velvære og meditering, er de fleste klar over at de neste ti dagene ikke blir enkle. Ekte forandring krever nemlig hardt arbeid, men ingen av dem kan forestille seg hvor utfordrende det faktisk kommer til å bli.
Frances blir umiddelbart fascinert av de andre gjestene: De fleste av dem ser overhodet ikke ut som de trenger å jobbe med helsen sin. Men den personen som fascinerer henne mest, er den karismatiske sjefen for Villa Ro, russiske Masha Dmitrisjenjo, med sin meget spesielle og ukonvensjonelle tilnærming til gjestene. Kan hun virkelig ha svarene Frances ikke engang visste at hun søkte? Skal Frances legge tvilen til side og kaste seg inn i alt spahotellet har å tilby - eller skal hun dra mens hun fortsatt har muligheten?
Det tar ikke lang tid før hver eneste gjest på Villa Ro stiller seg nøyaktig det samme spørsmålet...
Jeg har tidligere lest flere av Liane Moriartys bøker. Samtlige har vært interessante og gitt meg stor glede. "Ni vilt fremmede" var ikke noe unntak.
Du vet aldri helt hva du får når Moriarty skriver bøker. For utenom at det blir spennende og underholdende. Akkurat som i hennes foregående bøker, holdes man også denne gangen på stolkanten helt til siste side er ferdiglest. Man må bare lese videre for å finne ut av hva som skjer med hovedrolleinnehaverne.
De ni vilt fremmede; Frances, Jessica, Ben, Heather, Napoleon, Zoe, Tony, Carmel og Lars er godt skildret. Karakterene er troverdige og komplekse, og samtlige bærer med seg en emosjonell bagasje, selv om vekten av den varierer. Mange av dem har dessuten en unik tilstedeværelse, og en særegen stemme.
Kapitlene veksler i fortellerstemme mellom de forskjellige karakterene, noe som gir ulike perspektiver på handlingen. Og selv om historien tidvis kan være nokså ekstrem, tar den ofte for seg reelle sosiale situasjoner som er lett gjenkjennelige.
Dette er en interessant bok full av uventede vendinger, men antallet perspektiver betyr at den ikke er så tett strukturert som den kunne ha vært og noen av de bedre karakterene drukner derfor litt i mengden, for eksempel Marconi familien (som består av Napoleon og Heather og deres datter Zoe).
I boken tar Liane Moriarty et kraftig oppgjør med det spekulative kommersielle markedet som betjener seg av å "selge et bedre liv". Finnes det egentlig noen enkel oppskrift på å bli lykkelig? Hvor langt kan man gå i jakten på god helse, den "perfekte" kroppen, den ultimate sinnsstemningen, eller den beste personligheten? Moriarity tegner et bilde som ikke er nådig.
Selv om "Ni vilt fremmede" beskjeftiger seg med forholdsvis tung tematikk, er det humoren i interaksjonen mellom karakterene, og som utgjør alvorets nødvendige motstykke, som gjør boken ekstra lesverdig. Det er et skarpt, ofte rørende portrett av livene til ni vilt fremmede, og det skjebnefellesskap som binder dem sammen. Til tross for et par ting i selve plottet som trekker totalinntrykket ned, kan jeg ikke nekte for at Liane Moriarty er en uimotståelig historieforteller. Dette er nemlig strålende, voldsom underholdning fra begynnelse til slutt.
mandag 11. februar 2019
"Vinterild" av Anders de la Motte
Vinterild
Anders de la Motte
Krim
474 sider
Oversatt av Bodil Engen
Aschehoug
2019
Anders de la Motte (f. 1971) vokste opp på den skånske landsbygda. Han har arbeidet som politi og sikkerhetssjef. I 2010 vant han prisen for årets beste debut og i 2015 for beste kriminalroman. "Vinterild" er tredje frittstående bok i de la Mottes suksesserie fra hans barndoms Skåne. Bøkene hans er oversatt til 30 språk og han topper alle svenske bestselgerlister.
Med "Vinterild" vender Anders de la Motte nok en gang tilbake til den skånske landsbygda. Dette er den tredje, frittstående romanen i den bestselgende Skånekvartetten.
Når Laura Aulins tante Hedda drukner, arver Laura hennes forfalne hytte, og blir tvunget til å reise fra Stockholm tilbake til barndommens Skåne, hvor hun ikke har vært på tretti år. Som tenåring bodde hun der i feriene, med tanten og vennene som faste og trygge punkt i livet sitt.
Hun har ikke vært der siden 1987 da hun var seksten år gammel, og da bestevenninnen Iben omkom i en brann på lucianatten.
Laura og vennene hennes hadde luciafest i den vinterlukkede dansesalen i hyttebyen, da det plutselig begynte å brenne. Dansesalen brant ned til grunnen. Det var mye røyk og forvirring. Alle prøvde å komme seg ut, men Iben klarte det ikke og omkom i flammene. I følge et brannbefal tydet det raske forløpet og det faktumet at ungdommene ikke rakk å komme seg ut av bygningen i tide, på at brannen var påsatt. I etterkant innledet politiet en etterforskning med utgangspunkt i mistanke om mordbrann.
Under etterforskningen ble vennene satt opp mot hverandre, tillit brutt og familier splittet - inntil en ung mann fra området til slutt ble pågrepet og tilsto mordbrannen.
Tilbakekomsten fremkaller minner, og Laura begynner å nøste i fortiden og vikler seg inn i handlinger hun mister kontrollen over. Dessuten er det noe som ikke stemmer med tantens død.
Lauras nærvær i området rører også opp i mye gammelt grums blant de gjenværende, og stemningen blir enda mer fiendtlig når flere ildspåsettelser skjer.
Mens brannene kommer stadig nærmere hyttegrenda oppdager Laura at til og med Hedda hadde sine hemmeligheter. Var hun på sporet av noe? Noe som får både den gamle tragedien og Lauras minner om brannatten til å fremstå i et nytt, grufullt lys.
Jeg var svært begeistret for Anders de la Mottes to foregående bøker, "Sensommer" og "Høstdåd", og hadde derfor høye forventninger til "Vinterild". Disse ble i høy grad innfridd. Dette er nemlig en fascinerende og god bok på mange plan.
Historien er spennende, uforutsigbar og velskrevet. Det er ikke en krim av det slaget der man sitter neglebitende på kanten av lenestolen, og bare må vite hva som skjer på neste side. Men det er en krim som får meg til å synke dypt ned i stolen og vende side etter side, for å finne ut av hva som skjer med Laura.
"Vinterild" har både nerve og følelse av ekthet, der fortiden bindes sammen med nåtiden på sømløst og naturlig vis. Til tross for at handlingsforløpet hopper frem og tilbake i tid, blir tidslinjen aldri uklar.
Forfatteren holder kortene tett til kroppen, uten at det går ut over handlingen og flyten i boken. Som leser er man dermed med på å "gjette" hele veien.
Bit for bit legges brikkene på plass og gradvis kommer den skremmende sannheten om hva som virkelig skjedde for tretti år siden frem.
Spenningskurven øker jevnt, og de la Mottes miljøbeskrivelser er både atmosfæriske og velgjorte.
Forfatteren tar seg for øvrig tid til å fortelle sin historie og med å skildre de menneskene som utgjør dens midtpunkt. Bl.a. viser han hvorledes Laura har utviklet seg fra å være en ung og usikker tenåring til en moden og selvstendig kvinne. Men når hun vender tilbake til traktene som har hjemsøkt tankene hennes i flere tiår, trer hun inn i sin gamle rolle, og hennes yngre jeg blander seg med den kvinnen hun har blitt.
"Vinterild" er først og fremst en kriminalroman, men den er også et skarpt portrett av en liten bygd i Skåne.
Anders de la Motte er en spenningsforfatter med stor S, plottet han spinner rundt er både grundig og komplekst, men som leser har jeg alltid en trygg fornemmelse av at de la Motte har den store oversikten.
Han kan noe med å male med ord, og med å ta seg tid til å tegne sine karakterer tydelig. Som en sosialrealistisk roman om en liten bygd i Skåne ville "Vinterild" også ha fungert. Men dette er en krim, og det gjør den naturligvis mer spennende.
"Vinterild" er en forholdsvis lang bok på hele 474 sider, men den holdt meg fanget fra første til siste side.
Alt i alt en spennende bok som anbefales lesere som ikke er så glade i blodige utpenslede detaljer, men heller vil ha en god historie.
Nå kan jeg nesten ikke vente på neste og siste bok i serien!
Anders de la Motte
Krim
474 sider
Oversatt av Bodil Engen
Aschehoug
2019
Anders de la Motte (f. 1971) vokste opp på den skånske landsbygda. Han har arbeidet som politi og sikkerhetssjef. I 2010 vant han prisen for årets beste debut og i 2015 for beste kriminalroman. "Vinterild" er tredje frittstående bok i de la Mottes suksesserie fra hans barndoms Skåne. Bøkene hans er oversatt til 30 språk og han topper alle svenske bestselgerlister.
Med "Vinterild" vender Anders de la Motte nok en gang tilbake til den skånske landsbygda. Dette er den tredje, frittstående romanen i den bestselgende Skånekvartetten.
Når Laura Aulins tante Hedda drukner, arver Laura hennes forfalne hytte, og blir tvunget til å reise fra Stockholm tilbake til barndommens Skåne, hvor hun ikke har vært på tretti år. Som tenåring bodde hun der i feriene, med tanten og vennene som faste og trygge punkt i livet sitt.
Hun har ikke vært der siden 1987 da hun var seksten år gammel, og da bestevenninnen Iben omkom i en brann på lucianatten.
Laura og vennene hennes hadde luciafest i den vinterlukkede dansesalen i hyttebyen, da det plutselig begynte å brenne. Dansesalen brant ned til grunnen. Det var mye røyk og forvirring. Alle prøvde å komme seg ut, men Iben klarte det ikke og omkom i flammene. I følge et brannbefal tydet det raske forløpet og det faktumet at ungdommene ikke rakk å komme seg ut av bygningen i tide, på at brannen var påsatt. I etterkant innledet politiet en etterforskning med utgangspunkt i mistanke om mordbrann.
Under etterforskningen ble vennene satt opp mot hverandre, tillit brutt og familier splittet - inntil en ung mann fra området til slutt ble pågrepet og tilsto mordbrannen.
Tilbakekomsten fremkaller minner, og Laura begynner å nøste i fortiden og vikler seg inn i handlinger hun mister kontrollen over. Dessuten er det noe som ikke stemmer med tantens død.
Lauras nærvær i området rører også opp i mye gammelt grums blant de gjenværende, og stemningen blir enda mer fiendtlig når flere ildspåsettelser skjer.
Mens brannene kommer stadig nærmere hyttegrenda oppdager Laura at til og med Hedda hadde sine hemmeligheter. Var hun på sporet av noe? Noe som får både den gamle tragedien og Lauras minner om brannatten til å fremstå i et nytt, grufullt lys.
Jeg var svært begeistret for Anders de la Mottes to foregående bøker, "Sensommer" og "Høstdåd", og hadde derfor høye forventninger til "Vinterild". Disse ble i høy grad innfridd. Dette er nemlig en fascinerende og god bok på mange plan.
Historien er spennende, uforutsigbar og velskrevet. Det er ikke en krim av det slaget der man sitter neglebitende på kanten av lenestolen, og bare må vite hva som skjer på neste side. Men det er en krim som får meg til å synke dypt ned i stolen og vende side etter side, for å finne ut av hva som skjer med Laura.
"Vinterild" har både nerve og følelse av ekthet, der fortiden bindes sammen med nåtiden på sømløst og naturlig vis. Til tross for at handlingsforløpet hopper frem og tilbake i tid, blir tidslinjen aldri uklar.
Forfatteren holder kortene tett til kroppen, uten at det går ut over handlingen og flyten i boken. Som leser er man dermed med på å "gjette" hele veien.
Bit for bit legges brikkene på plass og gradvis kommer den skremmende sannheten om hva som virkelig skjedde for tretti år siden frem.
Spenningskurven øker jevnt, og de la Mottes miljøbeskrivelser er både atmosfæriske og velgjorte.
Forfatteren tar seg for øvrig tid til å fortelle sin historie og med å skildre de menneskene som utgjør dens midtpunkt. Bl.a. viser han hvorledes Laura har utviklet seg fra å være en ung og usikker tenåring til en moden og selvstendig kvinne. Men når hun vender tilbake til traktene som har hjemsøkt tankene hennes i flere tiår, trer hun inn i sin gamle rolle, og hennes yngre jeg blander seg med den kvinnen hun har blitt.
"Vinterild" er først og fremst en kriminalroman, men den er også et skarpt portrett av en liten bygd i Skåne.
Anders de la Motte er en spenningsforfatter med stor S, plottet han spinner rundt er både grundig og komplekst, men som leser har jeg alltid en trygg fornemmelse av at de la Motte har den store oversikten.
Han kan noe med å male med ord, og med å ta seg tid til å tegne sine karakterer tydelig. Som en sosialrealistisk roman om en liten bygd i Skåne ville "Vinterild" også ha fungert. Men dette er en krim, og det gjør den naturligvis mer spennende.
"Vinterild" er en forholdsvis lang bok på hele 474 sider, men den holdt meg fanget fra første til siste side.
Alt i alt en spennende bok som anbefales lesere som ikke er så glade i blodige utpenslede detaljer, men heller vil ha en god historie.
Nå kan jeg nesten ikke vente på neste og siste bok i serien!
onsdag 6. februar 2019
"Vera" av Anne Swärd
Vera
Anne Swärd
Roman
384 sider
Oversatt fra svensk av Geir Pollen, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2019
Anne Swärd (f. 1969) debuterte med "Polarsommer", en bok hun ble nominert til Augustprisen for. Hun er oversatt til atten språk, blant annet engelsk, fransk og russisk. "Vera" er hennes fjerde roman. Den fikk strålende anmeldelser da den utkom i Sverige. Swärd er utdannet illustratør og kunstpedagog og kommer fra Skåne i Sverige.
"Vera" er en fortelling om flukt og overlevelse, om mødre og døtre, om skyld og kjærlighet som arves gjennom generasjoner.
Franske Sandrine er bare seksten og et halvt år gammel når hun alene og under falskt navn ankommer et varmt forsommer-Sverige. Året er 1945, og med seg i bagasjen har hun både krigsopplevelser og traumer. I magen hennes vokser det et lite liv. Hun er ikke klar for å bli mor, men den trettitre år gamle svenske legen Ivan Ceder ønsker å ta henne og det kommende barnet til seg. I dette tilfellet er "å ta til seg" ikke så varmt som det kanskje kan høres ut.
Sandrine undrer seg også over hva denne tiltalende legen vil med en utenlandsk og redd jente i ulykkelige omstendigheter.
Ivan er eldst av fem brødre, men den siste til å gifte seg, trass i at han alltid har vært den mest ettertraktede. Alle synes å mene at det lukter mistenkelig, men Dr. Ceder har sine grunner.
Syv måneder senere står hun brud på en øy langt ute i skjærgården. Ingen i brudefølget kjenner bakgrunnen hennes. Ved å si ja til den dobbelt så gamle Ivan, gifter Sandrine seg inn i en fremmed verden: den fryktinngytende overklassefamilien Ceder. Under bryllupsnatten raser en snøstorm over skjærgården og hele festfølget blir værfast. Det er som om denne natten bærer bud om hvordan resten av ekteskapet skal bli - en iskald allianse bygget på hemmeligheter, løgner og redsler.
Familien Ceder er nemlig brutal og de lar ingenting stå i veien for sine mål. Dessuten gjemmer de - som Sandrine - på en rekke hemmeligheter de er forberedte på å gjøre hva som helst for å beholde.
Når barnet endelig kommer til verden, får hun navnet Vera etter Ivans savnede søster. Men Sandrine vil ikke være kjent ved henne, og derfor må husholdersken Vanna fungere som en mor for den lille jenta.
Deretter følger vi Sandrine i hennes nye liv med familien Ceder, samtidig med at vi lærer hennes fortid og hemmeligheter å kjenne.
"Vera" er en velskrevet og engasjerende roman.
Historien som fortelles er både sterk og troverdig, der krigens grusomheter og skjebner, etterkrigstidens samfunn, familiebånd og hemmeligheter er blant ingrediensene. Den tar videre for seg tematikk som morskap, skam og kjærlighet, i sær dens kraft og styrke, men også dens konsekvenser på godt og ondt.
For øvrig er overlevelsesinstinktet et gjennomgående tema i "Vera". I tillegg er sjøen et tilbakevendende motiv som danner et bakteppe for mange av romanens sentrale scener.
Karakterene portretteres på svært edruelig vis, men likevel så følelsesmettet at man nærmest kan merke deres tilstedeværelse.
Vekselvise tilbakeblikk gir svar på hvordan og hvorfor Sandrine kom til familien Ceder via ekteskapet med Ivan, til en verden svært forskjellig fra hennes egen, både geografisk, kulturelt og klassemessig sett.
Fortellingen går tilbake til Sandrines barndom i den franske havnebyen Marseille, hvor hun og de to søstrene vokser opp med en mor som blir med i motstandsbevegelsen, og en bestemor som er både syerske og prostituert. Når moren søker tilflukt for seg selv og døtrene i en landsby i den polske fjellheimen, som deres fraværende far i skam flyktet fra noen år tidligere, befinner de seg plutselig midt i krigens gru.
Sandrines datter får navnet Vera, etter Ivans savnede søster. Men til tross for tittelen på romanen, er dette egentlig Sandrines historie.
Forfatteren Anne Swärd benytter seg av et vakkert og samtidig lettlest språk. Det er enkelt å se både mennesker og omgivelser for seg, uten at handlingen påvirkes noe negativt av den årsak.
Swärd er så definitivt en kunstner med sitt språk, og hun evner å beskrive det som skjer med små nyanser som kanskje ikke forteller så mye, men som likevel forteller alt.
"Vera" er en nokså kompleks roman, der en rekke tråder og hemmeligheter går gjennom historien, både i fortiden, men også i den besteborgerlige familien Ceder, hvor Sandrine mer eller mindre havner i skuddlinjen mellom rivaliserende brødre.
Sandrines reise er en spennende historie om kjærlighet, skyld og angst.
"Vera" er en tankevekkende roman som byr på en ekstraordinær leseropplevelse. Anbefales!
Anne Swärd
Roman
384 sider
Oversatt fra svensk av Geir Pollen, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2019
Anne Swärd (f. 1969) debuterte med "Polarsommer", en bok hun ble nominert til Augustprisen for. Hun er oversatt til atten språk, blant annet engelsk, fransk og russisk. "Vera" er hennes fjerde roman. Den fikk strålende anmeldelser da den utkom i Sverige. Swärd er utdannet illustratør og kunstpedagog og kommer fra Skåne i Sverige.
"Vera" er en fortelling om flukt og overlevelse, om mødre og døtre, om skyld og kjærlighet som arves gjennom generasjoner.
Franske Sandrine er bare seksten og et halvt år gammel når hun alene og under falskt navn ankommer et varmt forsommer-Sverige. Året er 1945, og med seg i bagasjen har hun både krigsopplevelser og traumer. I magen hennes vokser det et lite liv. Hun er ikke klar for å bli mor, men den trettitre år gamle svenske legen Ivan Ceder ønsker å ta henne og det kommende barnet til seg. I dette tilfellet er "å ta til seg" ikke så varmt som det kanskje kan høres ut.
Sandrine undrer seg også over hva denne tiltalende legen vil med en utenlandsk og redd jente i ulykkelige omstendigheter.
Ivan er eldst av fem brødre, men den siste til å gifte seg, trass i at han alltid har vært den mest ettertraktede. Alle synes å mene at det lukter mistenkelig, men Dr. Ceder har sine grunner.
Syv måneder senere står hun brud på en øy langt ute i skjærgården. Ingen i brudefølget kjenner bakgrunnen hennes. Ved å si ja til den dobbelt så gamle Ivan, gifter Sandrine seg inn i en fremmed verden: den fryktinngytende overklassefamilien Ceder. Under bryllupsnatten raser en snøstorm over skjærgården og hele festfølget blir værfast. Det er som om denne natten bærer bud om hvordan resten av ekteskapet skal bli - en iskald allianse bygget på hemmeligheter, løgner og redsler.
Familien Ceder er nemlig brutal og de lar ingenting stå i veien for sine mål. Dessuten gjemmer de - som Sandrine - på en rekke hemmeligheter de er forberedte på å gjøre hva som helst for å beholde.
Når barnet endelig kommer til verden, får hun navnet Vera etter Ivans savnede søster. Men Sandrine vil ikke være kjent ved henne, og derfor må husholdersken Vanna fungere som en mor for den lille jenta.
Deretter følger vi Sandrine i hennes nye liv med familien Ceder, samtidig med at vi lærer hennes fortid og hemmeligheter å kjenne.
"Vera" er en velskrevet og engasjerende roman.
Historien som fortelles er både sterk og troverdig, der krigens grusomheter og skjebner, etterkrigstidens samfunn, familiebånd og hemmeligheter er blant ingrediensene. Den tar videre for seg tematikk som morskap, skam og kjærlighet, i sær dens kraft og styrke, men også dens konsekvenser på godt og ondt.
For øvrig er overlevelsesinstinktet et gjennomgående tema i "Vera". I tillegg er sjøen et tilbakevendende motiv som danner et bakteppe for mange av romanens sentrale scener.
Karakterene portretteres på svært edruelig vis, men likevel så følelsesmettet at man nærmest kan merke deres tilstedeværelse.
Vekselvise tilbakeblikk gir svar på hvordan og hvorfor Sandrine kom til familien Ceder via ekteskapet med Ivan, til en verden svært forskjellig fra hennes egen, både geografisk, kulturelt og klassemessig sett.
Fortellingen går tilbake til Sandrines barndom i den franske havnebyen Marseille, hvor hun og de to søstrene vokser opp med en mor som blir med i motstandsbevegelsen, og en bestemor som er både syerske og prostituert. Når moren søker tilflukt for seg selv og døtrene i en landsby i den polske fjellheimen, som deres fraværende far i skam flyktet fra noen år tidligere, befinner de seg plutselig midt i krigens gru.
Sandrines datter får navnet Vera, etter Ivans savnede søster. Men til tross for tittelen på romanen, er dette egentlig Sandrines historie.
Forfatteren Anne Swärd benytter seg av et vakkert og samtidig lettlest språk. Det er enkelt å se både mennesker og omgivelser for seg, uten at handlingen påvirkes noe negativt av den årsak.
Swärd er så definitivt en kunstner med sitt språk, og hun evner å beskrive det som skjer med små nyanser som kanskje ikke forteller så mye, men som likevel forteller alt.
"Vera" er en nokså kompleks roman, der en rekke tråder og hemmeligheter går gjennom historien, både i fortiden, men også i den besteborgerlige familien Ceder, hvor Sandrine mer eller mindre havner i skuddlinjen mellom rivaliserende brødre.
Sandrines reise er en spennende historie om kjærlighet, skyld og angst.
"Vera" er en tankevekkende roman som byr på en ekstraordinær leseropplevelse. Anbefales!
Abonner på:
Innlegg (Atom)