"Je m'appelle Agneta" av Emma Hamberg

Je m'appelle Agneta
Emma Hamberg
Roman
336 sider
Oversatt av Eli-Ann Tandberg, MNO
Aschehoug 
2023

Emma Hamberg er forfatter, illustratør, matkreatør, manusforfatter og programleder. "Je m'appelle Agneta" er hennes niende bok for voksne, og har blitt en stor suksess på svensk. Boka vant Storytel Awards og ble nominert til Adlibris-prisen.

"Je m'appelle Agneta" er en gjennomarbeidet og relevant roman om en kvinne midt i livet som er i ferd med å miste fotfestet.

49 år gamle Agneta Strömberg har alltid vært tilbakeholden og forsiktig. Hun er gift, har to voksne barn, og jobber som registrator på Trafikkontoret i Stockholm. 

Agnetas to barn kommuniserer med henne kun når de trenger penger, og ektemannen Magnus har kastet seg hodestups ut i den sunne livsstilen. Han har innført ekstreme helsefremmende kostholdsregler hjemme, og er lite interessert i annet enn fuglekikking og trening. Både sexlivet og samtalene deres har forduftet. Når Magnus er borte, snakker hun høyt, når han er hjemme, er hun litt mer stille. Ikke fordi hun føler seg usikker, mer fordi Magnus ikke skjønner hva hun snakker om. Det har han for øvrig aldri gjort.

I kjelleren har Agneta gjemt både vin og deilige oster, som hun koser seg med i smug - mens hun ser på oppussingsprogram hvor de renoverer vakre franske gårder.

Hun er på mange måter en tilskuer til sitt eget liv. Hvordan ble livet sånn?

Når hun én dag ser en annonse i avisen som på dårlig google translate-språk ber om hjelp til en «eldre gutt» i byen Saint Carelle i Provence, slår hun til. 

Når Magnus får rede på planene hennes, blir han ikke noe spesielt glad. Han forsøker å fortelle Agneta hvor naiv hun er. Men Agneta har bestemt seg for å dra til Frankrike. 

Det viser seg at annonsens eldre gutt, er den eldre demente mannen Einar, hvis liv har vært fullt av kjærlighet og blitt levd til det fulle. 

Saint Carelle er heller ikke blant de største byene, mildt sagt. Det er et boulangerie (bakeri) der, en nærbutikk, et lite bibliotek, en bar, og torgmarked flere ganger i uken. I følge statistikken blir det færre og færre innbyggere i byen for hvert år. Gatene er folketomme, på grensen til dødt, faktisk. Men på et vis føles alt dette forlokkende ut for Agneta.

Og det tar ikke lang tid før hun har blitt kjent med flere i den lille og støvete provençalske byen. 

Men Agneta må ta en viktig beslutning: Hva er det hun egentlig vil gjøre med resten av sitt liv?

"Je m'appelle Agneta" er en flott og livsbekreftende roman, som med kraft slår fast at livet ikke trenger å ta slutt, selv om man nærmer seg 50. Forfatteren omfavner varmt det franske folks ønske om å bevare ånden, lysten og livsgleden hele livet gjennom, en holdning som er veldig langt unna vår nordiske livsstil.

Romanen handler om å ta kontroll over livet sitt og tørre å være den man er. Det er også en historie om drømmen vi alle bærer i oss om et godt og tilfredsstillende liv.

"Je m'appelle Agneta" er velskrevet og lettlest.

I tillegg er den underholdende og morsom å lese. Romanen er nemlig full av humor og lunefulle øyeblikk, og tiden flyr av sted mens man leser.

Underveis har man heller ikke har noen klar fornemmelse av hvordan historien ville ende, noe jeg syntes var bra.

Emma Hamberg skriver strålende med innlevelse og varme, og det er en veldig uttrykksfull bok med troverdige og sympatiske karakterer.

Jeg er helt sikker på at mange kvinner vil kunne kjenne seg igjen i karakterene, og især i Agneta som er en solid og genuin hovedperson. 

"Je m'appelle Agneta" er en sensuell og humoristisk roman for alle som vil lese chick-lit om en moden kvinne, og hvilke utfordringer hun møter når hun begir seg ut på nye territorier.

Jeg anbefaler boken varmt. Jeg gleder meg til å lese mer av Emma Hamberg.

"Jeg heter Lucy Barton" av Elizabeth Strout

Jeg heter Lucy Barton
Elizabeth Strout
Roman
180 sider
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Forlaget Press
2023 (1. pocketutgave, 3. opplag)

Elizabeth Strout (f. 1956) debuterte i 1998 med romanen "Amy and Isabelle". I alt har hun utgitt ni romaner, seks av dem er utgitt på norsk. For hver bok trer hun tydeligere fram som en av de aller største forfatterne i amerikansk samtidslitteratur. Hennes store internasjonale gjennombrudd kom med "Olive Kitteridge" (norsk 2015), som vant Pulitzer-prisen for beste roman i 2009. "Jeg heter Lucy Barton" (norsk 2017) og "Åh, William!" (norsk 2022) ble begge nominert til Booker-prisen.

"Jeg heter Lucy Barton" er en klok og vakker utforsking av familieliv og kjærlighet, av fortidens makt og fortellingens frihet.

På midten av 1980-tallet måtte Lucy Barton ligge på sykehus i nesten ni uker. Egentlig var hun der for å fjerne blindtarmen, men da sykehuspersonalet to dager etter inngrepet ga henne mat, klarte ikke kroppen hennes å ta til seg næring. Dermed ble sykehusoppholdet lenger enn planlagt.

Om lag tre uker etter at hun var blitt innlagt, oppdager hun at moren hennes sitter i en stol ved fotenden av sengen der hun ligger.

Lucy har ikke sett moren på mange år. Moren blir på sykehuset i fem dager.

Morens nærvær vekker gamle minner fra Lucys barndom i Illinois med fattigdom, overgrep og sosial ekskludering.

Lucy vokste opp i en søskenflokk på  tre, med en far som var maskinist og en mor som var syerske. De var fattige, og Lucy og søsteren hennes Vicki ble ofte mobbet. Lucys barndom var røff og preget av omsorgssvikt, noe som har gjort ensomhet til hennes trofaste følgesvenn gjennom livet. 

Lyspunktet i Lucys barndom fant sted når hun besøkte skolebiblioteket, for i bøkenes verden fant hun et sted hvor hun ikke var ensom. Det ble starten på en forfatterdrøm som har vokst fram i Lucy gjennom mange år.

"Jeg heter Lucy Barton" er et lavmælt og skarpt portrett av en kvinne; et usentimentalt blikk inn i en elendig og fattig barndom i det amerikanske midtvesten, og en klok og rørende fortelling om forholdet mellom en mor og en datter.

Romanen handler om et komplisert mor-datter-forhold, og strekker seg over fem dager på midten av 1980-tallet.

Historien fortelles og oppleves ubetinget gjennom Lucy. Det er hennes tanker og observasjoner leseren blir presentert for.

Den er stramt komponert i korte kapitler, og veksler mellom nåtiden, hvor Lucy og moren sitter sammen på sykehusrommet i New York med utsikt mot Chrysler-bygningen, og flyktige barndomsminner.

Beskrivelsene av Lucys barndom er hjerteskjærende. Jeg synes det er fint at forfatteren ikke henfaller til det sentimentale. Det gjør historien enda sterkere. Strout skriver ikke bare om økonomiske problemer, men også om kulturell og følelsesmessig deprivasjon. Lucys mor klarer ikke å fortelle datteren at hun elsker henne, bare når hun har øynene lukket. Men paradoksalt nok er det dét denne romanen handler om, nemlig den kompliserte kjærligheten mellom en mor og hennes datter. Jeg er imponert over at Elizabeth Strout kan skrive så tankevekkende om denne tematikken. 

Romanen gir både innsikt og stor kunnskap. Jeg er helt sikker på at dette er en bok som vil bli lest om og om igjen, ettersom den stiller så mange spørsmål om hva oppvekstvilkår betyr og om de lange sporene som de etterlater seg.

Språklig sett er boken svært god. Karakterene utfolder seg sakte og avslører stadig nye dybder i sjelens mørke og lys. Den berører de dypeste strengene i leseren. Det er både opprivende og oppløftende på en gang.

"Jeg heter Lucy Barton" forteller en sterk historie som er vanskelig å ikke bli berørt av.

Sterk roman om en vanskelig kjærlighet mellom mor og datter. Kan leses av alle, men er først og fremst rettet mot kvinner.

"Jeg heter Lucy Barton" er liten, men en stor leseopplevelse. Anbefales på det varmeste!

"Den stille leieboeren" av Clémence Michallon

Den stille leieboeren
Clémence Michallon
Roman
376 sider
Oversatt av Morten Hansen, MNO
Aschehoug
2023

Clémence Michallon er født i Frankrike og bor i New York. Hun har studert ved Sciences Po og Columbia University og jobbet som skribent for blant annet Vanity Fair og The Independent med særlig fokus på populærkultur, mote, kjønn, feminisme og kroppspositivisme. Hennes debutroman "Den stille leieboeren" ble solgt til nærmere 30 land før utgivelse. Den utkommer som hovedtittel på en rekke store, internasjonale forlag sommeren 2023.

"Den stille leieboeren" er en smart, uhyggelig og knallsterk psykologisk krim om en nesten lydløs, men dirrende intens kamp på liv og død.

Aidan Taylor er svært godt likt i den lille byen i staten New York der han bor. Når kona dør av kreft, blir Aidan aleneforelder til den tretten år gamle datteren  Cecilia. Han er veldig beskyttende overfor henne. Kanskje fordi han mer enn de fleste vet hvor sårbar en kvinne kan være i en farefull verden.

For Aidan har en mørk hemmelighet han har holdt skjult, også for dem som står ham nærmest. Han er en kidnapper og en seriemorder. Aidan har nemlig myrdet åtte kvinner, og nå står det niende offeret for tur: Det er Rachel som han har holdt fanget i et skur i hagen i fem år.

Når huset må selges, har Aidan ikke noe annet valg enn å ta med Rachel til den nye boligen. Han introduserer henne for Cecilia som en fåmælt, perifer bekjent som trenger et sted å bo, og som primært vil holde seg på rommet sitt. Det siste stemmer, Rachel er stort sett lenket fast, og vet at den minste provokasjon eller feilgrep kan koste henne alt. Aidan satser på at Rachel, etter så mange år i fangenskap, er for hjernevasket og redd til å forsøke å rømme. 

Men Rachel er en fighter og en overlever, og innser at Cecilia kan være livlinen hun har ventet på i alle disse årene. Mens Rachel tester grensene for sin nye livssituasjon, får hun en viss kontakt med Cecilia. 

Når Emily, en lokal restauranteier, forelsker seg i den nyankomne kjekke enkemannen, blir hun uvitende dratt inn i Aidans verden, og kommer farlig nær å avsløre hans mørke hemmeligheter.

"Den stille leieboeren" er en formidabel og suverent orkestrert thriller med et vell av overraskende elementer og et atmosfærisk miljø.

Historien den forteller er medrivende og godt fortalt, og den tar deg med inn i livet til Aidan Taylor.

Det er en intenst spennende roman, hvor den ene uventede dreining følger den andre. Det er både mørkt og uhyggelig, og det er umulig å ikke la seg rive med.

Clémence Michallon er dyktig til å tegne komplekse, urovekkende portretter av sine hovedpersoner. 

Karakterene er hemmelighetsfulle, utspekulerte og sårbare. Dessuten evner forfatteren å skildre det vakre og det stygge i mennesker side om side, slik at de blir troverdige hele mennesker.

Vi blir vi godt kjent med persongalleriet. Eksempelvis forteller Rachel oss alt det er verdt å vite om livet hennes før bortføringen, livet hun har hatt i fangenskap, og hva hun underveis har lært om seg selv og overlevelse. For øvrig er Rachel så traumatisert, kontrollert og identitetsløs at hun nærmest har glemt ordet "jeg". Det er fengslende og barsk lesning, og er med på å gi den spennende historien både dybde og troverdighet.  

Historien fortelles vekselvis gjennom perspektivene til Rachel, Cecilia og Emily. 

Romanen utforsker blant annet den psykologiske effekten av Aidans forbrytelser, hvilken innvirkning de har på (de tre) kvinnene i livet hans, og hva som gir dem styrke til å kjempe tilbake. 

For øvrig er miljø- og stedsbeskrivelsene meget gode.

"Den stille leieboeren" er en overveldende roman i ordets beste mening og en skarpsindig studie av traumer, overlevelse og bekjempelse. Dette er en forrykende debutbok av et stort talent.

Sett deg godt til rette, for når du først har startet på "Den stille leieboeren", vil du ikke legge den fra deg før siste side er lest!

Alt i alt en usedvanlig god roman. "Den stille leieboeren" er faktisk en av de bedre thrillerne jeg har lest på lenge. 

Kan anbefales på det sterkeste!

"Madame Blonde" av Kaja Nylund

Madame Blonde
Kaja Nylund
Roman
352 sider
Pitch Forlag
2021

Kaja Nylund (f. 1982) er født og oppvokst på Ørsnes i Lofoten. Hun er forfatter på heltid og har skrevet flere historiske romanserier. I dag bor Kaja i Paris sammen med ektemann og motefotograf Baard Lunde. Ved siden av å skrive er hun lidenskapelig opptatt av musikk og historie.

Å tilgi er vanskeligere enn å elske.

"Madame Blonde" er den første boken i en storslått serie om kjærlighetens veier og veier i Paris og Nord-Norge på begynnelsen av 1900-tallet.

Paris, 1903. Madame Blonde er en kjent sanger og kabaretartist i Paris. De færreste i byen kjenner døpenavnet hennes, men hun er egentlig Emilie Lockert fra Røsvik i Salten. 

Som 36-åring er hennes beste alder over. Hun er i ferd med å få nok av lysets by og rollen som Madame Blonde. 

Emilie bestemmer seg for å reise hjem til Nord-Norge, som hun ikke har besøkt på 17 år. Men hjemturen blir langt mer dramatisk enn hun hadde sett for seg.

Under seilasen forliser skipet, og Emilie er den eneste overlevende. Hun blir skylt i land på en øde holme, kun bebodd av en værbitt fyrvokter og hans assistent, den fåmælte, men sjarmerende Aksel Ludvigsen, som passer på det gamle fyret.

Midt ute på havet, mens vinterstormene raser utenfor døren, må Emilie bli kjent med både de to andre og seg selv, men fortidens spøkelser er vanskelige å riste av seg. Mørke hemmeligheter fra Paris' berømte scener og barndommen i Nordland kommer til overflaten. 

Hva skjedde egentlig i Emilies ungdom? Den hun en gang flyktet fra...

Tør Emilie å møte familien etter så mange år med adskillelse – og hvorfor virker Aksel så kjent? Hva er det han skjuler? 

"Madame Blonde" forteller en medrivende historie om levde liv, mørke hemmeligheter og glemte sannheter. 

Persongalleriet er lite, men til gjengjeld blir vi godt kjent med alle, for å si det sånn. Karakterene virker realistiske, og er til tross for sine kompleksiteter, svært enkle å forholde seg til. Selv om de lever i en annen tid, er problemene deres gjenkjennelige og derfor troverdige. 

Karakterene er således med på å bære romanen og gjøre den til en virkelig god leseopplevelse. 

Med sitt strålende språk og sikre hånd bretter forfatteren ut en rekke dype karakterskildringer av menneskers håp, drømmer og frykt og skildrer hvordan en persons livsvalg har stor betydning, også for de som står dem nærmest.

Romanen er lettlest og kapitlene relativt korte. Handlingen har dessuten noen overraskende vendinger, noe som gjør boken lite forutsigbar. Det flytende og blomstrende språket er lett tilgjengelig og sidene vender seg nær sagt av seg selv, kapittel etter kapittel.

Historien fortelles primært fra Emilies synsvinkel, og man lever seg lett inn i den. Den veksler uanstrengt mellom romanens nåtid (1903), Emilies barndom og tiden hun tilbragte i Paris. Selve avslutningen er åpen, noe som gjør at man i spenning må vente på neste bok i serien.

For øvrig maler romanen et fint bilde av livet i Paris på det tidlige 1900-tallet. Men også den værharde øya er godt skildret.

Jeg kan så absolutt anbefale "Madame Blonde". Det er en bok det er vanskelig å ikke like fordi den med sitt medrivende plott og gode språk leder leseren rundt i manesjen på akkurat den rette måten. 

"Madame Blonde" egner seg helt perfekt for uforpliktende sofalesing, da den er både lettfordøyelig og lettlest.