mandag 28. desember 2015

"Vi ba aldri om vinger" av Vanessa Diffenbaugh

Vi ba aldri om vinger
Vanessa Diffenbaugh
Roman
380 sider
Oversatt av Bente Klinge
Aschehoug
2015

Vanessa Diffenbaugh debuterte med "Blomstenes hemmelige språk" (på norsk i 2012) som raskt ble en bestselger. I Norge har boken solgt i 80 000 eksemplarer og ligget 60 uker på bestselgerlisten. "Vi ba aldri om vinger" er Diffenbaughs andre bok.

Handlingen finner sted i San Franciscos nabolag, og sentrerer rundt Letty Espinosa, en middelaldrende kvinne som står overfor flere vanskelige valg når hennes foreldre returnerer til Mexico.

Letty Espinosa er en hardt arbeidende alenemor som må sjonglere mellom tre ulike jobber. Hun behøver ikke å være hjemme med barna, Alex (15 år) og Luna (6 år), som for øvrig ikke vet hvem fedrene deres er, siden moren hennes mer enn gjerne tar hånd om barnebarna.


Letty har aldri klart å være den moren hun ønsker for sine barn, men når foreldrene flytter hjem til Mexico, får Letty for første gang eneansvaret for barna. Og med ingen hjemme som kan passe dem, må Letty ta datteren Luna med seg på jobb.

Når arbeidsdagene er omme, går Letty alltid igjennom kjøkkenskapene i håp om at det er nok mat igjen til dem, frem til neste lønnsslipp.

Én dag kommer hun opp med en plan som kanskje kan få sønnen Alex ut av den forferdelige skolen som han går på, og som vil gi dem alle en sjanse til et bedre liv. Men alt må gå nøyaktig etter planen, ellers vil den lille familien være i mer alvorlig trøbbel enn noen sinne.

"Vi ba aldri om vinger" er en sterk, gripende og fengslende bok.

Uten å være belærende på noe vis, har "Vi ba aldri om vinger" mye på hjertet som vedrører innvandringen til USA, og landets utdanningssystem. Den forteller en aktuell historie om papirløse mennesker som lever i usikkerhet, og om deres forsøk på å skape seg en ny tilværelse i et annet land.

Forfatter Diffenbaugh, beretter bl.a. om Lettys foreldre som flytter tilbake til Mexico etter å ha bodd en del år i USA. Og om Alex som forelsker seg for første gang, men klassevenninnen (Ysenia) han er forelsket i, har også problemer. Ysenia blir nemlig mobbet. Dessuten er hun bekymret for at moren vil bli deportert. Vi får i tillegg rede på at Alex er en smart gutt som faglig sett ikke blir nok utfordret på sin mindre gode skole. Når han en dag skjønner hvem hans egen far er, settes mye på spill i den lille familien.

I en historie fylt til randen med dynamiske karakterer, gripende observasjoner og grenseløst håp, er kjærligheten det som virkelig holder fortellingen sammen. Samtidig utfordrer forfatteren, på fryktløst vis, ideer om klassetilhørighet og rettferdighet, og stiller spørsmål om hvorfor noen ansvarlige, arbeidende mennesker skal være mindre verdt enn andre. Hennes forsiktige håndtering av betimelige spørsmål om innvandring og sosioøkonomiske ulikheter gir dessuten boken dybde. Men det er Diffenbaughs kraftige skildringer av kjærligheten som gjør denne romanen til en bok som bare må leses.

Jeg setter i hvert fall stor pris på en forfatter som får meg til å vurdere ulike tema uten at jeg får en følelse av å ha blitt (følelsesmessig) manipulert eller overlesset med fakta.
Dette er ikke noe annet enn en velskrevet historie med en usentimental tone og overbevisende karakterer. Karakterer som må handskes med både fattigdom, problemer knyttet til innvandring og mangel på utdanning.

For øvrig er boken velskrevet og språket flytende. Oversettelsen er dessuten av prima kvalitet.

Selv om jeg foretrakk noen karakterer fremfor andre, og syntes at noen elementer i historien fint kunne ha vært utelatt, vil jeg likevel på det varmeste anbefale "Vi ba aldri om vinger".
Jeg likte nemlig boken særdeles godt, og ser nå med spenning frem til å høre mer fra Vanessa Diffenbaugh.

søndag 27. desember 2015

"Jeg kan følge deg hjem" av Constance Ørbeck-Nilssen

Jeg kan følge deg hjem
Constance Ørbeck-Nilssen
Illustrert av Akin Duzakin
Barnebok, 3-6 år
32 sider
Omnipax
2015

Constance Ørbeck-Nilssen er bosatt i Bærum og utdannet i journalistikk-, pedagogikk, litteratur- og lærerfaget. Hun har jobbet som journalist og lærer og har tatt NBIs forfattterutdanning. Constance har utgitt en rekke bildebøker, flere illustrert av Akin Duzakin.

Akin Duzakin er en prisbelønnet tyrkisk-norsk illustratør bosatt i Son. Han har utdannelse i industridesign og arkitektur fra Ankara og fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Akin har illustrert en lang rekke barnebøker.

"Jeg kan følge deg hjem" er en tankevekkende bildebok som innbyr til samtale mellom barn og deres foreldre.

Hannah og bestemor skal besøke bestefar. Han kan ikke bo hjemme lenger, for han glemmer hvor han bor.

Nå bor han et sted der noen passer på ham. Hele tiden.

Tenk om han ikke husker henne. Sist husket han visstnok ikke hvem bestemor var heller.

Går det an å glemme alt? Hannah lurer på hvordan det er ikke å huske noen ting, og prøver å tenke seg hvordan bestefar har det.

Det er rart å møte ham, og litt skummelt at han ikke husker henne. Det er akkurat som han er blitt litt borte, men Hannah prøver å få ham med og leke likevel.
Og glimtvis oppstår det kontakt mellom de to.

"Jeg kan følge deg hjem" er en annerledes bildedbok, om et aktuelt og lite omskrevet tema: alzheimer.

Boken er skrevet i et lettforståelig språk, og de flotte illustrasjonene hjelper lesingen på vei og er godt laget.

Jeg vil tro at Hannah er ca. fem år. Og nettopp barn i denne alderen vil ikke bare være i stand til å gjenkjenne de ting som hun gjør, men de vil også være i stand til å gjenkjenne hennes reaksjoner og følelser. Det som barn synes er vanskelig å sette ord på, setter nemlig denne boken inn i en historie som gir mening og som man kan speile seg i som barn, men som voksne også kan få noe ut av å lese.

"Jeg kan følge deg hjem" er en svært leseverdig bok, som habilt lesende barn selv kan lese, men også voksne vil ha glede av å lese den høyt for barn i alle aldre.

Kombinasjonen av flotte illustrasjoner og en nydelig fortelling går bare rett inn, og historien fenger fra aller første side.


lørdag 26. desember 2015

"Den største gaven" av Karen Swan

Den største gaven
Karen Swan
Roman
527 sider
Oversatt av Eva Ulven
Apropos Forlag
2015

Karen Swan har studert ved Exeter University, og jobbet som journalist for blant annet Sunday Times, Financial Times og magasinene Tatler, Vogue og YOU. Hun bor nå i Sussex med mann og tre barn, og skriver bøker i et trehus med utsikt over elven Downs.

Jeg var virkelig begeistret for Swans forrige bok, "Bringebærpiken", så det var med store forventninger jeg kastet meg over denne.
Heldigvis fikk jeg alle mine ønsker innfridd, og mere til.

"Den største gaven" handler om den sky og hemmelighetsfulle Laura Cunningham som hjemsøkes av fortiden.

Hun har skapt seg et forholdsvis enkelt og rolig liv sammen med kjæresten, Jack. 

Tidligere har Laura kun vært smykkedesigner på hobbybasis, men nå livnærer hun seg som profesjonell smykkekunstner og har et lite smykkeverksted ved vannet. Etter å ha jobbet alene med bare radioen som selskap i flere år, er det stadig overraskende å oppdage at folk aktivt søker henne opp og ringer for å bestille smykker.

En desemberdag da Laura er i ferd med å gå igjennom alle julebestillingene, dukker den velstående og kjekke Robert Blake opp i verkstedet hennes, med ønske om at Laura skal lage et spesielt halssmykke til hans kone, Cat. Han vil at det skal ha syv små anheng, og at de skal være av en helt spesiell karakter. Hver enkelt figur eller gjenstand (altså anhengene) skal nemlig representere forholdet hun har til hver av de syv mest betydningsfulle menneskene i livet hennes.

Han har også ett annet krav: Laura må møte og intervjue dem alle, noe som innebærer at hun må treffe ulike mennesker blant Cats familie, venner og tidligere kjærester.

Dermed må Laura ta store skritt ut i en verden hun både frykter og tiltrekkes av, en jetset-verden full av kjendiser, statussymboler, forbudte lyster og store svik.

Hjertet åpner seg, hemmeligheter avsløres, og hun blir oppslukt av både den gåtefulle og fantastiske Cat, hennes ekstravagante venner og elskere og deres berusende luksuriøse liv.

Men vil Lauras bevegelser, bort fra sin egen verden, og inn i Cats, medføre varige endringer, eller vil hun evne å gå tilbake til sitt eget lille enkle liv når oppdraget er fullført?

Og med nye øyne må hun reflektere over de valgene hun har tatt i livet, for mens hun gransker Cats liv blir minner fra hennes egen fortid nådeløst vekket til live.

"Den største gaven" forteller en medrivende og engasjerende historie, full av intriger, overraskelser, romantikk og hemmeligheter.

Historien som utspiller seg er nokså intrikat og innehar en rekke karakterer, noe som innebærer høy konsentrasjon i lesingen for å holde tritt med alt som skjer. Likevel er dette en svært så trivelig roman, som bl.a. gir leserne et innblikk i karakterenes glamorøse livsstil, og i Lauras underlige fortid som, i høyeste grad, fortsatt påvirker henne.

Dette er en følelsesmessig reise, og det er lett å la seg rive med. Dessuten hjelper forfatteren, Karen Swan, oss med å fatte hvorfor Laura har blitt slik som hun er. Det dukker da også opp både barndomstraumer og fortrengte minner, og sakte, men sikkert, kommer vi inn under huden på hovedpersonen.
Samtidig lærer Swan oss, at det er langt fra sikkert, at vi kjenner våre nærmeste godt, selv om vi faktisk tror at vi gjør det.

For øvrig har forfatteren et fint og tilgjengelig språk, og som sedvanlig leverer hun noen fantastiske personbeskrivelser.

Jeg likte "Den største gaven" svært godt, og ser frem til å høre mer fra Karen Swan.

Vel verdt å lese, og for alle som elsker chick-lit vil boken være en skjønn leseopplevelse.

fredag 25. desember 2015

"Bildet av Rebecca Winter" av Anna Quindlen

Bildet av Rebecca Winter
Anna Quindlen
Roman
318 sider
Oversatt av Eivind Lilleskjæret, MNO
Bastion Forlag
2015

Anna Quindlen er en amerikansk, kritikerrost forfatter og Pulitzer-prisvinnende journalist. Hun har flere ganger toppet bestselgerlistene i USA og har i årevis vært fast skribent i The New York Times. I dag skriver hun på fulltid og har en fast spalte i aktualitetsmagasinet Newsweek. Hun bor med mann og barn i New York, USA.

"Bildet av Rebecca Winter" handler om Rebecca Winter, en vellykket fotograf som bor i New York. Hun har brukt livet på å ta bilder, ta vare på sine aldrende foreldre og oppdra sønnen. Men de senere år har suksessen vært svinnende, noe som har gjort Rebecca bekymret for fremtiden og sin økonomiske sikkerhet. Med ønske om et enklere liv, bestemmer hun seg for å forlate byen. Rebecca leier ut sin leilighet og flytter til et sted midt ute i ødemarken.

Hun leier en liten hytte, men opplever snarlig at det landlige livet byr på nye typer utfordringer. Hun må forholde seg til alt fra en vaskebjørn på loftet, til hvordan hun skal opprettholde langdistanse relasjoner med de som har definert hennes

fortid.

Rebecca ser tilbake på livet hun til nå har levd. Hun reflekterer over de menneskene hun har elsket og mistet, og identifiserer den frykten som har holdt henne tilbake.

Her innser Rebecca at det hun tidligere har sett gjennom kameralinsen ikke har fanget alt det som livet har å tilby. Hun begynner å gjenoppbygge livet sitt, og åpner hjerte til nuet. Horisonten utvides, hun blir kjent med nye mennesker, og oppdager omsider nye bilder som vil forandre livet hennes.

"Bildet av Rebecca Winter" er en dypt rørende og morsom historie om det å finne tilbake til kjærligheten i voksent liv.

Boken forteller en historie om hvilke overgang mange middelaldrende kvinner står overfor når de reflekterer over sine verdier og hva de har oppnådd i livet. Den tar oss igjennom utfordringer og frykt, knyttet til det å bli eldre, og hjelper oss med å forstå at lykke er en prosess vi skaper når vi først aksepterer hvem vi egentlig er.

Forfatterens imponerende innsikt i tematikk som kjærlighet, familie, aldring og egenutvikling, gjør dette til en overbevisende og herlig historie.

Rebeccas reise er ikke en flukt, men en oppvåkning. Hun lærer oss å lytte til oss selv og lære av andre. Rebecca minner oss på å sette pris på livet i all sin ufullkommenhet og kompleksitet. Hennes reise kan være vår egen, og vi kan lære så mye om oss selv ved å lese denne boken.

For øvrig har boken et uhyre godt språk, hvor det også ligger så mye mer mellom linjene. Den kan leses på flere plan, og har mange små detaljer og nyanser underveis. Samtidig er den svært så stemningsfull.

Alt i alt en underholdende og leseverdig roman som gir anledning til både ettertanke og analyse.

"Bildet av Rebecca Winter" er en bok som jeg på det varmeste kan anbefale!

onsdag 23. desember 2015

Julehefter 2015

Julehefter
Egmont Publishing
2015











Julen er ny og norsk!

Egmont Publishing presenterer i år hele 33 julehefter. Ca. halvparten av dem er norske (45 %), og fire titler er nye for året.

Skjønt nye og nye... Den første utgaven av "Juleroser" kom i 1881, og heftet kom ut regelmessig frem til 1944. Nå har Herborg Kråkevik redigert en splitter ny utgave av "Juleroser", med bidrag av en rekke kjente norske forfattere og billedkunstnere.

Juleheftet "Nils og Blåmann" kom ut første gang i 1929, men etter 1961 var det slutt med nye utgivelser. Årets nye "Nils og Blåmann" presenterer serier som aldri har vært utgitt som julehefte. De er hentet fra Illustrert Familieblad i årene 1927-1929.

Det første "Truls og Trine"-juleheftet (1983) var en liten tegneseriehistorisk begivenhet, det var det første nytegnede, norske juleheftet på årtier og åpnet for den utviklingen som i år har resultert i at  nesten halvparten av juleheftene er norskskapte. Dessverre ble "Truls og Trine" stoppet etter kun tre år, men er nå endelig tilbake, med de tre originale serieskaperne: Arild Midthun, Terje Nordberg og Dag E. Kolstad.

De to mest populære juleheftene er norske: "Pondus" av Frode Øverli og "Nr. 91 Stomperud" av Håkon Aasnes. Stomperud har i tillegg fått et eget Spinoff-hefte, "Stomperud på eventyr". Populære "Lunch" og "Nemi" kommer med nye hefter, likeså "Rutetid" og "Varg Veum". Håkon Aasnes lager også tradisjonsrike "Smørbukk" og "Tuss og troll". Barna kan glede seg over Anne-Cath. Vestlys "Mormor og de åtte ungene". Kjell Aukrusts "Flåklypa" er et populært innslag blant juleheftene, og i år blir Solan og Ludvig involvert i jakt på spøkelser og griser. I tillegg kommer selvsagt juleheftet "Norsk Donald: De truende luene" av herrene Nærum, Løkling og Midthun.

Disney har en rikholdig bukett julehefter for hele familien. "Carl Barks' jul" presenterer et utvalg klassiske historier. "Walt Disney's julehefte" gjenskaper stemningen fra den årlige Disney-timen på NRK. Juleheftet "Donald Duck & Co" vil vekke gode minner hos alle som husker ukebladet fra sin barndom og ungdom, og "Donald Duck God Gammel Årgang" viser søndagssider av mestertegneren Al Taliaferro. "Donald Fantasy" byr på magi og moro, mens de som er sugne på masse lesestoff kan kaste seg over "Donald Ducks julehistorier". Og nytt av året er tegneserieversjonen av den høyt elskede filmen "Frost"!

Ved siden av "Nr. 91 Stomperud" og "Pondus" er "Knoll og Tott" et av julens tre mest populære julehefter. Årets utgave inneholder serier av "Knoll og Tott"-tegneren fremfor noen: Harold H. Knerr. De to ustyrlige guttene får følge av kjente og kjære julehefter som "Blondie", "Fiinbeck og Fia", "Billy" og "Hårek". De to populære særingene "Skipper'n" og "Snøfte Smith" er også ute med nye hefter. Likeledes er de tre kattedyrene Tom, Tigern og Pusur - i henholdsvis "Tom og Jerry", "Tommy og Tigern" og "Pusur". Årets "Asterix"-julehefte er like dyrevennlig, der har Obelix' hund Idefix den sentrale rollen.








torsdag 17. desember 2015

"Pondus Anbefaler! - EON - Tolvte time"

Pondus Anbefaler!
EON - Tolvte time
Lars Lauvik
Tegneseriealbum
52 sider
Egmont Publishing
2015

Lars Lauvik (født 21. sept. 1973) er en av Norges mest etablerte tegneserieskapere som blant annet har utgitt Eon med tegneseriene Eon, Wildlife og Oppgulp. Før de ble samlet i Eon-bladet, ble seriene publisert i flere andre blader. Førstnevnte gikk fast i bladet Pondus siden det startet i 2000, og er en av de mest populære seriene som har vært i bladet, mens Wildlife var fast inventar i bladet Rocky.
Lars Lauvik er sammen med Frode Øverli blant de sentrale personene i tegneseriemiljøet i Norge, og de har begge bidratt sterkt til at interessen for norske tegneserier har tatt seg opp.

Etter moden overveielse har jeg funnet ut at Lars Lauvik er en gud. For guder er både skapere og ødeleggere.
Prøv å henge med på denne tankerekken: Sotrastrilen Lars Lauvik skapte det fantastiske tegneseriebladet EON i 2009. Men i et marked der papirbasert underholdning sliter som en KOLS-pasient på Kilimanjaro, gikk bladet dukken noen år senere.

Nå skapte Lars seg en ny karriere. Som kranfører i oljeindustrien. Som så gikk dukken og kastet landet inn i en økonomisk krise.
Sammenhengen burde være tydelig for alle.
Lars Lauvik er en gud. Det han bidrar til å bygge opp, går alltid under. Det er åpenbart at han ikke bryr seg om skjebnen til verken forlagsfolk eller siddiser med stort huslån og Tesla.
Nedenom og hjem skal det, enten vi snakker om bladutgivelser eller en hel næring.

Nå er det tegneseriealbumene som skal rammes. For Lars Lauvik er tilbake i storform med denne utgivelsen. Fansen kan blant annet glede seg over en stemningsfull, spesialtegnet julehistorie, der maurslukeren Tetra rømmer til skogs og finner noen helt andre enn vennene sin å feire julen med.

Vi får også se Gud som ufrivillig blotter og får vite sannheten om Marianne Aulies maleteknikker. Sotras store sønn byr eller på et mørkt eventyr om snømannen Kalle, samt masse annen svimmel galskap.

"EON - Tolvte time" er helt ute nå!



onsdag 16. desember 2015

"Birøkterens datter" av Santa Montefiore

Birøkterens datter
Santa Montefiore
Roman
398 sider
Oversatt av Eva Ulven ved Nye Tillen
Bastion Forlag
2015

Santa Montefiore (f. 1970) vokste opp på et gods i britiske Hampshire og ble utdannet ved eksklusive Sherborne School for Girls. I sin oppvekst var hun nær venn av den britiske kongefamilien og ble derfor tidlig vant til medienes søkelys. Hun studerte en rekke språk ved Exeter University.

Nå bor hun med sin mann, den anerkjente historikeren og forfatteren Simon Sebag Montefiore, og deres to barn i London.

Bøkene til Santa Montefiore er blitt oversatt til over 25 språk og solgt i over fire millioner eksemplarer.

Handlingsforløpet i "Birøkterens datter", beveger seg frem og tilbake, i tid og sted. Fra 1930-tallet til den andre verdenskrig var over, og fra 1970- til 1980-tallet. Mellom England og øya Tekanasset Island, i Massachusetts, USA.

Grace Hamblin lever et lykkelig liv som birøkterens datter i Dorset, England. Moren døde da hun var svært ung, og faren har derfor har oppdratt henne alene.

Da faren plutselig dør, sitter Grace igjen alene. Alene, vil si med unntak av mannen som hun ikke klarer å slutte å tenke på.
Hun savner noen som kan få henne ut av ensomheten, og tar en viktig beslutning som vedrører en livsledsager.
Men vil hun velge Freddie, barndomsvennen og mannen som hun virkelig elsker, eller vil hun velge Rufus, hennes første store avstandsforelskelse som nå nærmest er en fantasi?

Etter at krigen er omme, flytter hun med sin nye ektemann til USA. Med seg har hun sin fars lidenskap for bier, men hun bærer i tillegg på en dyp kjærlighetssorg som ikke slipper tak.

I 1973, blir vi kjent med Beatrix (Trixie) Valentine, deres 19 år gamle datter. Hun er forelsket i den unge engelske musikeren Jasper Duncliffe. Men da broren hans dør i en bilulykke, returnerer Jasper til England.

Jasper har et stort ønske om at Trixie skal komme etter ham, når ting har roet seg litt ned.
Dermed må også Trixie, ta en viktig beslutning som vil bestemme hvor livet skal ta henne.

Et skjebnefellesskap oppstår mellom mor og datter, og de må begge konfrontere sin families fortid i England, for å kunne gå videre med livene sine.
De to kvinnene søker etter tapt kjærlighet, uvitende om hemmelighetene og de mystiske forholdene som binder dem sammen.

"Birøkterens datter" er en vakker og ektefølt roman om fortidens bånd og en kjærlighet som overlever alt, med en historie som fortelles fra en mors- og hennes datters perspektiv.

Montefiore skriver godt og serverer en historie som kryper inn under huden på leseren.

Boken innehar ingredienser som udødelig kjærlighet, ære, plikt og forpliktelse.
Historien er sterk, overraskende, og den beveger seg over to generasjoner.

Etter hvert som handlingen skrider frem, blir det avslørt mange hemmeligheter. Selv om man kan gjette seg til noen av dem, er det hele likevel skrevet så spennende at jeg bare måtte bli ferdig med boken.

Forfatteren har dessuten gjort et godt stykke arbeid med å skildre både karakterer og miljø.

"Birøkterens datter" er en bok jeg definitivt kommer til å lese på nytt. Jeg fortærte den på kun få dager, og nøt hvert eneste minutt. Boken var dypt bevegende og spennende fra første til siste side, og minnet meg om den fantastiske evnen som bøker har til å transportere sine lesere til et annet sted, og en annen tid.

Vel verdt å lese.
Anbefales varmt!

torsdag 10. desember 2015

"En hjelpende hånd" av Gillian Flynn

En hjelpende hånd
Gillian Flynn
Novelle
91 sider
Oversatt av Stian Omland, MNO
Font Forlag
2015

Gillian Flynn har skrevet den internasjonale bestselgeren "Flink pike", som hun fikk Edgar-prisen for, og de to bestselgerne "Mørke rom" og "Åpne sår". Hun er tidligere journalist og kritiker i Entertainment Weekly, og bor i Chicago. I 2015 ble "En hjelpende hånd" kåret til beste kriminalnovelle av Edgar Awards.

"En hjelpende hånd", som første gang ble utgitt i George R. R. Martins antologi Rogues, viser nok en gang at Gillian Flynn er blant de aller fremste og mest originale stemmene i moderne spenningslitteratur.

Dette er Flynns første novelle. Selv om boken er forholdsvis kort, skuffer den ikke på noen som helst måte. For "En hjelpende hånd" er en uhyre spennende psykologisk thriller som frembringer forfrysninger langt nedover ryggraden.

Bokens hovedperson og forteller er en navneløs kvinne i tredve årene. Hun jobber i butikken "Spiritual Palms" hvor de

mannlige kundene får en håndjager på bakrommet, mens de kvinnelige får hånden sin avlest og åndelig veiledning i det fremre kammer. Hovedpersonen lever av å hjelpe både ene og den andre, selv om hun hverken tror på ånder, eksorsisme eller noe som helst overnaturlig. Men da hun møter Susan Burke, blir livet hennes snudd på hodet.

Susan, hennes mann og hans 15 år gamle sønn, Miles, flyttet til byen for ett år siden og bor nå i et gammelt viktoriansk hus som bærer navnet Carterhook Manor.

På en regntung april morgen når hovedpersonen er i ferd med å lese auraer i butikken "Spiritual Palms", gjør den vakre, rike Susan Burke sin ankomst.

Burke har oppdaget en stripe med blod på veggen i hjemmet sitt og mener at huset er hjemsøkt. Hun er også redd for at stesønnen vil drepe henne. Hovedpersonen bestemmer seg for å hjelpe henne, og tilbyr seg å rense herskapshuset for all dårlig energi.

Men så snart hun besøker det foruroligende viktorianske hjemmet, som er kilden til Susans redsler, innser hun, at hun kanskje ikke lenger må late som om hun tror på spøkelser. Lite går dessuten som planlagt når hun saumfarer internett etter husets historie, som bla. involverer et mystisk dødsfall til en hel familie. Hun får i tillegg rede på at de forrige beboerne hadde en sønn som var uhyggelig lik Susans stesønn, Miles.
Er det mulig at Carterhook Manor faktisk er hjemsøkt? Og hvis så er tilfelle, hvordan kan fortelleren hjelpe til når hun ikke er noe annet enn en svindler?

Miles, Susan tenårings stesønn, gjør heller ikke saken noe særlig bedre med sin forstyrrende atferd og makabre fantasi.  Han er en uforutsigbar gutt, som truer hovedpersonen med, at hvis hun kommer tilbake, vil han drepe henne. Men, da hun oppdager at Miles sin far og Susan Burkes ektemann er en av hennes faste kunder på bakrommet i butikken, aner hun uråd og skjønner at ikke alt er helt som det ser ut til.
Og snart innser fortelleren at også hun blir lurt, og at det kan være flere svindlere med i spillet.

"En hjelpende hånd" er Gillian Flynns prisbelønte hyllest til den klassiske viktorianske spøkelseshistorien.

Etter en svært så interessant åpning, fortsetter boken i et nokså lignende spor som, hennes tidligere utgitte, "Flink pike" med to av Flynns litterære kjennetegn; upålitelige hovedpersoner og sterke, men litt psykotiske kvinnelige karakterer.

Flynn har en forbløffende evne til å avdekke menneskets mørke natur gjennom sine karakterer. Og hun avslører ikke mer denne gangen, enn et lite innblikk i karakterenes personlighet, for deretter å etterlate dem for leserens egen fortolkning.

Selve historien beveger seg i et uavbrutt kapittel. Og man sitter med en konstant følelse av at ting bare kommer til å bli verre.

De som liker Flynn vil så absolutt bli grepet av denne novellen. Sant nok, det er ikke en lang roman, men det betyr så definitivt ikke, at den ikke er verdt å lese.

Jeg lot meg i hvert fall rive med av både historien og karakterene, noe som faktisk ikke alltid er tilfelle i lengre bøker.

onsdag 9. desember 2015

"Englefjær" av Frode Eie Larsen

Englefjær
Frode Eie Larsen
Krim
362 sider
Liv forlag
2015

Frode Eie Larsen (f. 1973) har på kort tid etablert seg som en av de mest spennende krimforfatterne her til lands. Bøkene om Eddi Stubb høster lovord fra lesere, bokbloggere og anmeldere over hele Norge.
"Englefjær" er forfatterens femte roman om politiinspektøren Eddi Stubb.

Dette er imidlertid første gang jeg har lest en av hans utgivelser. Jeg hadde faktisk ikke hørt om forfatteren før inntil nylig.

Det er november. Snøen har lagt et mykt, hvitt teppe over bakken og lyset fra gatelyktene tegner bleke lommer i mørket. Inne på rom 101 på Rekkevik sykehjem i Larvik står Eddi Stubb. Foran ham i sengen ligger Borgny Larsen. Hun er død. I munnen hennes finner Eddi en hvit fjær, og han forstår at dette ikke er bra. Klarer han å finne løsningen før flere liv går tapt?

En enkemann opplever en fars worst case-scenario da begge døtrene er i ferd med å falle i vannet, under lek. De er 6 og 8 år gamle.
Kreftene til pappa svikter. Han er nødt til å foreta et valg.

Den eldre kvinnen på sykehjemmet, er glemsk. Hun har også problemer med å kommunisere. Men da hun ved en ren tilfeldighet oppdager en håndskrevet liste med nødnumrene, ved siden av  telefonen på rommet sitt, klarer hun å slå den riktige tallkombinasjonen, 1-1-2. Hun makter kun å si at hun er redd. Som kjent, kan en stemme alene gi et større vurderingsgrunnlag enn selve ordene. Og hun blir tatt på alvor.

Den lille jenta løper og løper, men kommer dessverre til kort opp i mot en voksen mann sine krefter.

Dette er tre hendelser fra mitt første møte med en av Frode Eie Larsen sine utgivelser. Og som dere ser, hans foreløpige siste.

"Englefjær" er skandinavisk krim på det beste.

Plottet er gjennomtenkt og elementært spennende, og forfatteren klarer å holde spenningen til siste side.

Romanen er inndelt i fortid og nåtid, der fortiden angis med kursiv skrift. Den går retrospektivt tilbake etter som handlingen skrider frem.

Hovedperson og etterforsker Eddi Stubb ved Larvik politistasjon er en mann som går grundig til verks. Han er jovial, troverdig, og lett å forholde seg til.

Boken er velskrevet, og språket flyter både elegant og lett.
For øvrig kan måten Eie Larsen skriver på, til en viss grad minne om den svenske forfatteren Mons Kallentoft, og da spesielt Malin Fors-bøkene.

Dessuten belyser forfatteren noen svært viktige tema i boken, der noen av dem er knyttet til eldreomsorgen.

I tillegg gjør hyppige sceneskifter og et høyt tempo dette til en page-turner.
"Englefjær" var så spennende, at jeg ikke klarte å legge den fra meg før den var ferdig lest. Den ble lest på et par dager.

mandag 7. desember 2015

"Hva truer Norge nå?" av Helge Lurås

Hva truer Norge nå?
Helge Lurås
Sakprosa
357 sider
Cappelen Damm
2015

Helge Lurås er grunnlegger og leder for Senter for internasjonal og strategisk analyse (SISA) og en mye brukt kommentator i norske medier. Han har hatt lange arbeidsopphold i utlandet for blant annet Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Forsvaret, NATO og FN. Lurås er utdannet siviløkonom, men har også sosiologi, sosialantropologi og idéhistorie i fagkretsen.

Norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk etter den kalde krigen er gjennomgangstemaer i denne boken. Men Lurås skriver at disse politikkfeltene ikke må forstås i snever forstand. Med norsk sikkerhet menes også forvaltningen av norske  naturressurser og ideologiske forhold som har betydning for styrker og svakheter ved "nasjonen". Under tittelen "Hva truer Norge nå" skjuler det seg mer enn andre staters fiendlige intensjoner eller terrorgrupper som Al Qaida og IS. Få ting vil f.eks. true oss mer om energi- og økonomisystemene internasjonalt kollapser.


For Lurås har det vært utfordrende å skrive til det han håper er et variert publikum av både generalister og innsiktsfulle spesialister. Noen vil trolig også mene at detaljnivået er for stort og at trådene som forfatteren forfølger, er for mange.

Deler av boken inneholder akademisk orienterte analyser, men det finnes også mye som må betraktes som innspill og oppfordringer til videre debatt.

Mange vil forstå at Lurås har nokså klare oppfatninger om hva som truer Norge, og han har noen anbefalinger om hva vi som samfunn burde gjøre fremover for å møte disse truslene. Han er i stor grad kritisk til den forvaltningen av Norge som har funnet sted. Landets fossile energiressurser ser nemlig ut til å bli brukt opp i løpet av en snau hundreårsperiode, og han stiller derfor betimelige spørsmål som: Hva med våre barn og barnebarn? Er papirverdiene i oljefondet en raus arv sammenliknet med de opprinnelige reservene estimert til 26,7 milliarder fat olje, verdens mest konsentrerte energikilde?

Lurås skriver at det naturligvis hadde vært fristende å skrive en bok som bekrefter at vi er på stø kurs, og at den voldsomme forbedringen i livsbetingelser vi har oppnådd siden den industrielle revolusjonen, bare vil fortsette. Det er nemlig dette de fleste ønsker å høre. Det er nemlig slik at folks og politikeres popularitet fremmes best av opportunisme. De moralske narrativene forteller oss imidlertid én ting, mens realitetene dessverre peker i motsatt retning. Vi kan ikke ta for gitt at det 21. århundret vil oppvise økt levestandard, bedre velferd, mer harmoni og global styring. Tvert imot kan den stigende trenden - fremskrittet i bred forstand - gå i stagnasjon og i verste fall revers. Det gjelder for menneskeheten så vel som for Norge. Mer enn noensinne trenger vi derfor realistiske og modige ledere.

Norge er et tema i boken, men ikke eksklusivt. For Norge og dets innbyggere er påvirket av og betrakter seg som del av større kulturkretser, først og fremst "Vesten", men også "Europa", "Skandinavia", "Norden", og kanskje i økende grad "menneskeheten". Trekk og innflytelser som strømmer fra disse overnasjonale fellesskapene/kulturkretsene/solidaritetsgruppene virker inn på de narrativ som utvikler seg i Norge. Når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikken, må man derfor også se på fortellinger, verdier og forutsetninger som ikke er typisk særnorske, men som deles av større enheter. I så måte legger forfatteren vekt på felles vestlige utviklingstrekk.

Lurås berører flere aktuelle tema, bl.a. beskriver han den påvirkning og synlighet idealismen har hatt i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Han beskriver også hvilken avgjørende rolle USA spiller i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, og hvordan Sovjetunionen og senere Russland har fungert som trussel og senere "konstruert trussel".

En viktig del av boken dreier seg om om forholdet mellom Norge og Russland. Lurås slår fast at Russland ikke har noen strategiske interesser av å angripe Norge. Grensene mellom landene er avklarte, det finnes ingen betydelig russisk minoritet her, vi er ikke en del av det post-sovjetiske rom der Russland påberoper seg rett til innflytelse, og russerne har allerede så mye olje- og gassressurser at de må konsentrere seg om å utvikle og beskytte disse heller enn å skaffe seg kontroll over flere.
Interessant nok peker Lurås på NATO-medlemskapet som den eneste plausible grunnen til at Norge kan bli trukket inn i en konflikt med Russland, ved at vi blir trukket inn i konflikter andre steder som skaper motsetninger til vår nabo i øst.

Lurås er for øvrig ikke nådig når han vurderer Norges politikere og medier når det gjelder NATOs "humanitære intervensjoner".
Når det kommer til Libya, skriver han eksempelvis at krigen ble omgitt av "løgner og halvsannheter", og at mediene "lot propaganda gå for nyheter". Disse intervensjonene har vært mindre vellykkede, sett både fra lokalbefolkningen og Vestens perspektiv. Invasjonen av Irak og støtten til væpnede opprørere i Syria har dessuten vært direkte medvirkende til fremveksten av Den islamske stat.

Lurås går også gjennom hvordan "Europa" blir forstått og hva det betyr i den utenriks- og sikkerhetspolitiske samtalen.

I tillegg vender han blikket i sterk grad mot utfordringene for Norge i nåtid og fremtid.
Vi kan ikke benekte det faktumet at Europa nå står overfor den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Lurås mener i så tilfelle at vi ikke kan se bort fra de samfunns- og sikkerhetsmessige konsekvensene av økt innvandring. Og i kapittelet som handler om innvandring, tegner han potensielle sikkerhetspolitiske utfordringer som er knyttet til dette.

Lurås har med denne boken hatt en ambisjon om å besvare spørsmålet "Hva truer Norge nå?". Og bare fremtiden kan bedømme hvor korrekt og presis han har vært. Lurås tror at beskrivelsen av de generelle utviklingstrekkene som skisseres vil stå seg nokså godt, men håper på samme tid at utsiktene for kommende generasjoner blir lysere enn det han antar.

"Hva truer Norge nå?" reiser en rekke viktige problemstillinger i samfunnsdebatten. Boken er uhyre interessant, og den er velskrevet. Lurås fremstår som svært troverdig, og analysene han underveis bringer til torgs er skarpe. 

Dette er en en høyaktuell bok som bør leses av mange og stimulere til ytterligere debatt. 

"Det vi sier til hverandre – Om tanke, tale og toleranse" av Henrik Syse

Det vi sier til hverandre – Om tanke, tale og toleranse
Henrik Syse
Sakprosa
176 sider
Cappelen Damm
2015

Henrik Syse (f. 1966) er filosof. Han arbeider som forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og underviser blant annet ved Bjørknes Høyskole, Forsvarets Høyskole og Universitetet i Oslo. Han har skrevet flere bøker om etikk, politikk og religion, blant annet "Måtehold" (2009), "Noe å tro på" (2011) og "Med andakt" (med Asbjørn Bjornes, 2014), og han er også en mye brukt foredragsholder. Han er medlem av Pressens Faglige Utvalg (PFU), Det Norske Akademi for Språk og Litteratur og Den Norske Nobelkomité. Dessuten er han jevlig gjest i NRK Radio for å holde andakter.

Kort tid etter den 22. juli 2011 blomstret det opp en debatt om ytringsfrihet og ytringsansvar i norske medier. Breiviks morderiske og ekstreme ideer oppsto nemlig ikke i et vakuum.
På nettet florerer det av debattfora og nettsteder der det som med rimelighet må kunne kalles ekstreme holdninger og ytringer, spres uten begrensninger. Noen av disse er direkte menneskefiendtlige, og det er rett og rimelig å tro at Breivik hentet både ideer og inspirasjon derfra.

Men, bør det være lov å spre den type ytringer? Bør det være etisk akseptabelt? Og hva kan vi gjøre for å skape et debattrom som er åpent og fritt, men som på samme tid slår ned på det verste grumset?

Syse skriver i boken at han er en prinsipiell forsvarer av ytringfrihet, også for det ubehagelige. Prisen å betale for sensur og meningsjakt er nemlig så altfor høy. Likevel betyr ikke det at de nevnte spørsmålene ikke er forståelige - og viktige.

I boken "Det vi sier til hverandre – Om tanke, tale og toleranse" analyserer han disse problemstillingene.

Og i en kort litteraturoversikt på slutten av boken, inkluderes det nettsider, artikler og bøker som kan være av interesse for dem som vil dykke videre ned i stoffet.

Problemene Syse er inne på i boken, handler ikke bare om store spørsmål som rasisme, ideologi, blasfemi, pressefrihet og kunstneriske uttrykk. Den debatten han tegner konturene av, handler også om hvordan vi snakker til hverandre i det daglige, i våre helt ordinære, mellommenneskelige møter.

Ytringer har nemlig konsekvenser. Og det vi sier og ytrer, gjør noe med både oss selv og andre.
Det er i dette farvannet Syse beveger seg: etikk, holdninger, åpenhet og omtanke. Balansegangene er krevende, men problemstillingene desto viktigere.

I en verden der ytringsfriheten er under press, er debatten like viktig som noen gang før.
Vi må imidlertid hele tiden huske at retten til å ytre seg fritt, fundamental som den retten er, ikke utgjør den eneste verdien vi mennesker er avhengige av i vår mellommenneskelige kommunikasjon. Tillit, ærlighet, åpenhet, høflighet, respekt, evnen til å lytte, omsorg, etterrettelighet og kvalitet er også grunnleggende verdier når vi skal si ting til hverandre.
Denne bokens tese er at disse verdiene, dersom de skal få florere og virkelig prege vår kommunikasjon, trenger en juridisk og politisk ramme som er mest mulig fri og minst mulig preget av tvang. Derfor er det så viktig, også når vi har fokus på slike ting som høflighet, skikkelighet og ansvar, at vi beskytter frihetsrommet og vokter oss vel for store innskrenkninger av det.

Syse hevder at beredskap mot ødeleggende og hatefulle ytringer er noe vi alle må dyrke og fremme, og at den beredskapen formes allerede fra barnsben av. Derfor må alle som har et oppdrageransvar, bruke tid, tanke og krefter på å lære den oppvoksende slekt til å se forskjellen på fri og livlig debatt på den ene siden og hat, mobbing og trakassering på den andre.
At alle får oppleve å bli lyttet til, i et rom med plass for meningsutvikling og gjensidig korrigering, er et av de viktigste bolverk vi har mot opplevelser av utenforskap og ydmykelse. Men nettopp av den grunn må rommet være underlagt moralske regler, der vi alle minner hverandre om at språk og ytringer kan være sterke og rammende våpen.

Det er et håndverk å skrive, og en kunst å skrive godt. Ikke alle besitter sist nevnte kvalitet, men Syse gjør det.
Han har et godt og formidlende språk som aldri blir for tungt. Språket er dessuten poengtert og analysene han bringer til torgs, er krystallklare.

Syse går eksempelvis inn på ulike problemstillinger som vedrører hva slags samfunn vi vil ha, om vi bør bruke snille ord, hva vi kan lære av presseetikken og åpenhet - for enhver pris. Dette er alle temaer han kapitelvis tar opp i boken, som for øvrig er tett komponert.

Målet hans er ikke bare å si noe om politikk og samfunnsliv, men også å utfordre rundt bruken av ord og tale i hverdagens mange møter.

Ja, det virkelighetsorienterte perspektivet går igjen i hele boken. For ikke bare benytter han fra sin erfaring innen yrkesetikk og presseetikk, men også eksempler fra hverdagens etikk til å argumentere for viktigheten av etiske grenser og moralsk ansvar.
Samtidig går Syse effektivt gjennom stoffet uten overforbruk av fremmedord og faguttrykk. Og nettopp derfor vil (og bør) denne boken i høyeste grad også appellere til et bredere lag av befolkningen, og ikke bare de som er spesielt interesserte.

Et lite minus er at boken fint kunne ha vært noe lengre. Dette ville ikke ha gått nevneverdig ut over kvaliteten, og slik jeg ser det, borger så definitivt tematikken for det. 168 sider er nemlig litt i snaueste laget for denne type bok.

Likevel er dette en usedvanlig god og lærerik bok, som dessuten makter å presentere noen, for meg, nye perspektiver på hvorfor ytringsfriheten er så viktig, og hvorfor det er så farlig å legge stramme grenser på den. Av den årsak vil boken kunne stimulere debatten om slike spørsmål.

Denne boken er en hyllest til frie og modige ytringer. Den er også en hyllest til alle de modige journalister verden over som daglig setter livet og friheten på spill for å rapportere om korrupsjon, maktmisbruk, ekstremisme og krigsforbrytelser. Den som på noe tidspunkt er i tvil om hvorvidt alt dette maset om ytringsfrihet egentlig er så viktig, skal skjenke slike modige mennesker en tanke. Da forstår man hva som faktisk står på spill.

Henrik Syse har med "Det vi sier til hverandre - Om tanke, tale og toleranse" skrevet en høyaktuell og viktig bok som mange bør lese.

"Vi ses der oppe" av Pierre Lemaitre

Vi ses der oppe
Pierre Lemaitre
Roman
Oversatt av Christina Revold
575 sider
Aschehoug
2015

Pierre Lemaitre er født 1956 i Paris. Han har i mange år undervist i litteratur før han viet sin tid til å skrive skuespill og romaner. Han har skrevet fem anmelderroste og prisvinnende kriminalromaner, hvorav "Alex" er utkommet på norsk til flotte kritikker. I 2013 fikk han den prestisjetunge Goncourt prisen for sin roman "Vi sees der oppe", som ble utgitt på norsk høsten 2015.

Første verdenskrig nærmer seg slutten. I dens siste dager, stifter vi bekjentskap med de to soldatene (og romanens hovedpersoner), Albert Maillard og Edouard Péricourt, som deltar i erobringen av en høyde, hvor tyskerne befinner seg. Slaget ledes av Henri d'Aulnay-Pradelle, en hatet og svært så beregnende løytnant.

I hemmelighet skyter Pradelle to av sine egne menn i ryggen, slik at de andre troppene tror at de ble drept av fienden, for dermed å provosere frem et siste angrep på tyskerne. Med dette etablerer han sitt fremtidige rykte som en krigshelt. Men

Albert Maillard og Édouard Péricourt er begge vitner til hans forbrytelse, og blir alvorlig skadde da Pradelle også forsøker å drepe dem.

En granat begraver dem levende, men de overlever på mirakuløst vis. Derimot får de sår på kropp og sjel, noe som for allvor binder dem i et skjebnefellesskap. Edouard Péricourts ansikt blir knust. Og smertene han deretter må leve med, gjør han til en morfinist.

Albert Maillard går med på å ta vare på han, og sammen, under falske identiteter, flytter de til Paris etter at krigen er over. Der går de i gang med å utfolde et storstilt svindelnummer som spenner ben på etterkrigstidens behov for å bygge minnesmerker over sine falne.
På samme tid bedriver den kyniske og hyklerske d'Aulnay-Pradelle, som for øvrig har giftet seg med Edouards søster Madeleine, en ikke mindre skammelig virksomhet som går ut på å gravlegge franske soldater i billige underdimensjonerte kister.

"Vi ses der oppe" er en engasjerende og original roman. Jeg vil ikke kalle boken for en krigsroman, men mer en livlig etterkrigsroman. Og med sin netthendte lyrikk, utforsker forfatteren menneskelige tragedier og krigens konsekvenser gjennom prismet av helt grunnleggende menneskelige følelser som kjærlighet og hat.

Det er spennende, det er grusomt, det er hysterisk morsomt og fryktelig. Handlingen foregår primært i Paris, under og etter første verdenskrig.

Selv om boken i høyeste grad kan karakteriseres som en murstein, føles den ikke en side for lang. Historien er nemlig svært god, og i tillegg blir man beriket med mye historisk kunnskap.

Forfatteren har dessuten en stil som både engasjerer og underholder, og ikke minst en skarp satirisk penn. Det merkes lett at han har sans for det litt groteske og bisarre, som noen ganger får utfoldet seg i nærmest surrealistiske scener.
Han holder heller ikke noe tilbake når han på grafisk vis beskriver blodige dødsfall, og de første kapitlene om krigens redsler føles tilsvarende levende.

Handlingen er i tillegg befolket av et stort, interessant og fargerikt persongalleri.
Forfatteren har evnet å gjøre sine to kriminelle hovedpersoner sympatiske til tross for deres utspekulerte plan.

"Vi ses der oppe" fokuserer på menneskers desillusjon i kjølvannet av første verdenskrig, og hvorvidt hovedpersonene klarer å komme unna med sine forbrytelser.

Tematikken dreier seg i all hovedsak om vennskap, lojalitet og patriotisme, men også svik, kynisme og dobbeltmoral.

Slik jeg ser det, har forfatterens intensjon om å skrive en ambisiøs og spennende historie fra tiden etter første verdenskrig vært usedvalig vellykket.

Forfatteren skriver for øvrig i etterordet at svindelen med minnesmerkene er så vidt han vet, fiktiv. Han fikk ideen da han leste Antoine Prosts berømte artikkel om minnesmerkene over de døde. Til gjengjeld er svindelen med offentlige midler, her tillagt Henri d'Aulnay-Pradelle, i stor grad hentet fra den virkelige skandalen knyttet til de militære utgravingene som ble kjent i 1922, beskrevet av Béatrix Pau-Heyriés. Den ene saken har altså funnet sted, den andre ikke, men det kunne like gjerne vært omvendt.

"Vi ses der oppe" er en flott og livsbejaende roman til tross for sin tøffe og tidvise groteske historie. Boken er velskrevet og oversettelsen er av ypperste kvalitet. Boken var en fornøyelse å lese, og den vil med sikkerhet appellere til de av dere med interesse for historie.

"Verdens verste jul" av Marius Horn Molaug

Verdens verste jul
Marius Horn Molaug
Illustrert av Kristoffer Kjølberg
Barnebok, 9-13 år
122 sider
Gyldendal
2015

Marius Horn Molaug er født i 1976. Han er Donald-redaktør, og er tilknyttet det kreative fellesskapet Dongery.

Kristoffer Kjølberg er født i 1980. Han er en prisvinnende illustratør, designer og animatør, og er tilknyttet det kreative fellesskapet Dongery.

Det nærmer seg jul og juleferie. Snøen har allerede kommet, kanskje for mye av den.

De siste ukene har klassen til Ruben Berg tilbragt all tid i gymsalen for å øve på årets juleavslutning. Klassen skal fremføre juleevangeliet.
Rektor har pyntet litt på originalstykket, og skrevet seg selv inn som Gud. Så nå vandrer han rundt i hvitt kostyme og er enda mer sjef enn vanlig.

Av en eller annen grunn har Ruben fått rollen som jomfru Maria. Det innebærer at han i tillegg til å gå med dameklær, også må spille gravid.
Han kan ikke tenke seg noe flauere.

Kameraten Kent, som for øvrig har fått rollen som Jesusbarnet, ler høyt hver gang han ser Ruben, og spør hvordan det går med graviditeten.
Kent er derimot fornøyd med rollen han er tildelt. Som Jesusbarnet har han ingen replikker, og kan av den årsak bare ligge i krybben og sove mens de andre i klassen øver og sliter.

For de som ikke er Jesusbarnet, er det mye jobbing. De må øve på hva de skal si, sette opp kulissene og skaffe rekvisitter.

Skolen har ikke penger til å kjøpe rekvisitter til julespillet. Derfor må elevene improvisere og bruke fantasien. Eksempelvis er krybben som Kent ligger i, en gammel hundekurv. Fete-Frank som skal spille en erkeengel, har lånt vingene fra en hettemåke som hadde kollidert med klasseromsvinduet i høst. Han skal heises opp i et tau og sveve over publikum. Og siden ingen av dem kjenner noen sauer, har rektor bestemt at Konrad skal ta den rollen. Konrad har nemlig krøller.

Et ekte esel (som heter Rigoberta) har de derimot klart å skaffe tilveie. Kent har fått det av faren sin, som har vunnet eselet i en konkurranse.

Men når Fete-Frank heises opp som erkeengelen Gabriel under premiereforestillingen, revner taket i gymsalen. Det nedfalne snødekte taket ligger som et ugjennomtrengelig skjold mellom skuespillerne, som er fanget med (verdens verste) rektor, og omverdenen. De er fullstendig innestengt.

Ikke bare er gymsalen sur, kald, og skjør. Den kan også, i verste fall, rase enda mer sammen hvis de ikke er forsiktige. Dessuten har eselet en svært dårlig mage (noe som gir den navnet Rigobæsja). Det sier seg selv at stemningen etterhvert blir ganske så ganske så amper. Det er, med andre ord, duket for verdens verste jul.

"Verdens verste jul" er en humoristisk og engasjerende barnebok.

Historien er av det underholdende slaget og karakterene er lett gjenkjennelige for målgruppen, til tross for en litt klisjépreget rektor.

Ruben Berg er som sedvanlig hovedperson og forteller.

Boken er lettlest, og den er heller ikke for lang. Språket er enkelt og det er lekent. Det flyter godt.
Skriftstørrelsen er både stor og tydelig, noe jeg synes er et stort pluss.

Likeså tilfører de originale, artige og utrykksfulle illustrasjonene til Kristoffer Kjølberg noe ekstra til historien.

"Verdens verste jul" er en sprø og vilter barnebok som fortjener de aller beste skussmål.
Den vil med sikkerhet appellere til mange unge lesere, både gutter og jenter. Og jeg både tror og håper at den vil være med på å fremme leselyst og leseglede blant barn.

Det blir spennende å se hva som blir den neste "Verdens verste" bok.

tirsdag 1. desember 2015

"En Pingles dagbok - Gode, gamle dager" av Jeff Kinney

En Pingles dagbok - Gode, gamle dager
Jeff Kinney
Barnebok,  9-13 år
224 sider
Oversatt av Hege Mehren, MNO
Gyldendal
2015

Jeff Kinney topper bestselgerlisten for bøker hos New York times og har vunnet Nickelodeons barnepris fem ganger. Time Magazine har Jeff med på sin topp 100-liste over verdens mest innflytelsesrike personer. Han står også bak Poptropica, som Time Magazine har på listen over de 50 beste nettstedene. Han tilbrakte barndommen i Washington D.C., og flyttet til New England i 1995. Jeff bor sammen med kone og to sønner i Massachusetts, der de eier en bokhandel som heter An Unlikely Story.

Alt var bedre i gamle dager. Eller var det ikke? Noen i byen har bestemt seg for å finne ut om det stemmer. De skal rett og slett prøve en periode unplugged. Bort med telefoner og nettbrett og alle elektroniske duppeditter. Fram med gode, gammeldagse brettspill og ekte familiehygge.

I denne boken funderer Greg over om livet egentlig var bedre i gamle dager, særlig ettersom hele hjembyen, etter et

initiativ fra moren hans, frivillig har koblet fra strømmen og latt være å bruke mobilen og andre elektroniske duppeditter i 48 timer. Klarer han å overleve, eller vil det bli for tøft?

"En Pingles dagbok - Gode, gamle dager" er den tiende boken i denne populære serien, og hvis dette er ditt første besøk i Jeff Kinneys fantasiverden, er det bare å glede seg.
Skaperen av disse sprø bøkene fortsetter nemlig med sin innsiktsfulle vidd, ledsaget av artige illustrasjoner.

Gregs mor har bestemt at det er på tide å la være å bruke alle elektroniske enheter i 48 timer, og hun har via en underskriftskampanje prøvd å få byens innbyggere med seg. Tross alt, mener hun at alt var så mye bedre i gamle dager. For å bevise det, må hele familien nå gjenoppleve denne tiden, og kvitte seg med all moderne elektronikk og bekvemmeligheter.

I tillegg drar Greg på en ukes leirskole med klassen til Villmarksgården. Dette er et gammeldags, og svært så landlig sted, med ikke-fungerende toaletter. Der skal klassen bo i en tømmerhytte og lære om naturen og det harde livet på en gård.

Men Gregs mor klarer ikke selv å leve opp til sitt elektronikkfrie prosjekt. Hun bruker nemlig et GPS-sporingssystem på mobiltelefonen for å holde styr på stakkars Greg, som i et av kapitlene ender opp med å løpe fra en gjeng med ville jentespeidere. Dessuten har faren hans installert et webkamera i huset for å overvåke Greg (og farfaren, som nylig har flyttet inn ettersom leien ble økt på gamlehjemmet der han bodde).

"En Pingles dagbok - Gode gamle dager" er en fantastisk, og ikke minst morsom bok.

Den er lettlest, og historien er godt skrevet med episodiske og korte kapitler.

Som sedvanlig, tilfører illustrasjonene noe ekstra til historien. De er mange, og gjør en god jobb med å formidle historien. Til tross for den litt enkle stilen, evner de likevel å være ganske uttrykksfulle.

Karakterene er unike og morsomme, og det vil for målgruppen være lett å kjenne seg igjen i deres vaner og væremåter.

Hovedpersonen, Greg Heffley, er hovedsakelig en snill gutt, selv om han ikke alltid tar de rette beslutningene. Men de medfører som regel konsekvenser. Greg er på langt nær feilfri, men det gjør ham kun lettere å relatere seg til, og ikke minst, føle empati med. Tross alt, er det å gjøre feil, en del av det å vokse opp.

"En Pingles dagbok - Gode gamle dager" er definitivt en av de beste bøkene i serien, og en flott fortsettelse i En pingles dagbok-serien.

Boken vil nok passe best for barn i alderen 9-13 år.

"En Pingles dagbok - Gode gamle dager" er en underholdende bok som jeg trygt kan anbefale til alle barn i målgruppen, især de som fra før av liker En Pingles dagbok-serien.

Årets julegave!