Jordmoren fra Hope River
Patricia Harman
Roman
383 sider
Oversatt av Guro Dimmen, MNO
Bazar Forlag
2015
Patricia Harman har over 30 års erfaring som jordmor. Hun har også gitt ut fagbøker om jordmorkunsten. "Jordmoren fra Hope River" er hennes første skjønnlitterære roman, og er solgt til flere land.
USA, høsten 1929.
"Jordmoren fra Hope River" handler om jordmoren Patience Murphy, og forteller historien om hennes liv, hennes tragedier, hennes kall til jordmoryrket og ikke minst historiene til de mange kvinnene som hun hjelper.
Hun arbeider i Appalachia, i Vest-Virginia, blant ulike typer kvinner; fattige og rike, hvite og svarte, enslige og gifte, lykkelige og ulykkelige.
På et nærmest uforskyldt vis, blir Patience Murphy jordmor når ektemannen dør og hun flytter inn hos to kvinner som gir henne husrom. En av disse kvinnene, som senere dør, lærer henne jordmorfaget.
Dermed ender Patience opp som den eneste jordmoren i det landlige Vest-Virginia.
Hittil i Patiences trettiseks år lange liv, har døden vært en hyppig gjest. Hun har mistet både familie, venner, de to mennene hun har elsket, så vel som sitt eneste barn.
Så det å kunne hjelpe andre kvinner, blir for Patience det samme som å hjelpe seg selv.
Tiden etter forbudstiden er vanskelig og for en forholdsvis ung enke er det ikke lett å klare seg på egenhånd.
Det er heller ikke lenge siden børskrakket, noe som betyr at økonomien i landet er inne i en allvorlig nedgangsperiode. De færreste har jobb og kan derfor ikke betale en jordmor for hennes tjenester.
Høner, kull eller kanskje et lappeteppe er det beste Patience kan håpe på å få betalt.
Etter forespørsel, blir den unge afroamerikanske kvinnen Bitsy, Patiences jordmor-assistent.
Men samfunnet rundt dem ser ikke på denne ordningen med stor forlystelse, og Ku Klux Klan blir snarlig dannet i Vest Virginia.
Kan en som forsvarer de svartes rettigheter og kvinners rett til likestilling, ikke bare overleve i dette tøffe miljøet, men også finne tilfredshet i det?
Dessuten har tidligere ugjerninger brakt Patience til Vest-Virginia i skjul fra lovens lange arm. Men kan hennes hemmeligheter forbli trygge i dette kullgruvesamfunnet?
"Jordmoren fra Hope River" er en sterk og rørende roman om å leve i et lite samfunn i trange tider, om vennskapet mellom sort og hvit, og om å finne kjærligheten igjen, selv om hjertet er fylt av sorg.
Vi møter Patience sine pasienter, blir kjent med hennes fortid og får et glimt av fødslene hun bevitner gjennom de journalene som hun flittig skriver.
Menneskene hun møter er av forskjellig rase og mange av dem dessuten svært fattige, noen av dem har nylig blitt fattige som følge av børskrakket, mens andre igjen har levd hele livet i fattigdom.
Det som likevel binder dem sammen, er deres rikdom i tro og vennlighet, og måten de sørger for hverandre på.
Forfatteren har en levende og varm fortellerstil, og hun har noen gode fortellertekniske grep som gjorde at jeg holdt på interessen boken igjennom.
"Jordmoren fra Hope River" forteller en fascinerende historie og er full av interessante karakterer.
Rase, fattigdom og et gruvesamfunn på randen av ruin etter en økonomisk katastrofe, var faktorer som Patience måtte forholde seg til når hun besøkte familier som trengte hennes hjelp.
Historien som fortelles er realistisk og håpefull. Selv om det for oss er vanskelig å forstå hvordan det kan være håp i noen av disse forholdene, er dette en jordnær fortelling om denne tidens amerikanske
arbeiderklasse og om en kvinnes overlevelse og lykke mot alle odds.
Hovedpersonen Patience er en flott og særdeles interessant karakter som jeg fant uhyre inspirerende. Det var ingen tvil om at hun hadde opplevd stor sorg i livet. Likevel ga hun aldri opp. Patience holdt det hele gående på iherdig vis. Og enda viktigere, var hun meget dedikert i å hjelpe de som var mindre heldigstilte, selv om hun visste at hun ikke ville få betalt for sitt arbeide.
Jeg også likte de historiske aspektene ved denne boken svært godt. Selv om jeg i utgangspunktet var mer interessert i hvordan det gikk med Patience og alle de vordende mødrene hun hjalp, ble jeg positivt overrasket over all informasjonen som ble inkludert i historien. Det var bl.a. detaljerte beskrivelser av depresjonen, fagforeningene, kullgruvene og Klu Klux Klan som jeg fant uhyre interessante. Og det syntes tydelig at forfatteren hadde gjort et godt stykke research på denne tidsperioden.
"Jordmoren fra Hope River" var en meget inspirerende bok, og den fortalte en vakker historie som både underholdte meg og rørte ved mitt hjerte.
Anbefales varmt!
onsdag 29. april 2015
torsdag 23. april 2015
"Alltid Amber" av Kathleen Winsor
Alltid Amber
Kathleen Winsor
Roman
651 sider
Oversatt av Andreas Hoell
og bearbeidet av Kari Wærum
Silke Forlag
2012
Kathleen Winsor (1919-2003) lagde seg tidlig en liste over hva hun ville oppnå her i livet. Ett av punktene var å skrive en bestselgende bok, og med "Alltid Amber" lyktes hun til overmål. Ifølge henne selv ble interessen for 1600-tallets England vekket da hun hjalp ektemannen med en universitetsavhandling da begge studerte ved Berkeley-universitetet i California i USA. Mannen, som var fotballstjerne, var kanskje ikke så interessert i europeisk historie, men Kathleen Winsor ble derimot helt fengslet og fortsatte å lese om perioden. Hele 356 fagbøker skal hun ha pløyd gjennom før hun begynte å skrive "Alltid Amber".
Boken tok henne fem år å skrive. Den er svært historisk korrekt, og tross mange forsøk var det ingen historikere som klarte å finne faktafeil. Man måtte derimot nøye seg med å fordømme boken på et moralsk grunnlag. Kathleen Winsor forsvarte seg med at tiden hun beskrev, var preget av overdådig livsførsel, og at hun bare hadde skrevet to skikkelige sexscener, som begge ble strøket av redaktøren.
"Alltid Amber" ble filmatisert i 1947. Det ble like stor ståhei da hovedrollen gikk til Linda Darnell, som da Vivien Leigh ble
valgt til å spille Scarlett O'Hara i "Tatt av vinden". Det ble nødvendig å sensurere flere avsnitt fra boken i filmmanuset for å berolige kritikerne, blant andre den katolske kirken.
Kathleen Winsor levde et liv i rampelyset takket være denne bestselgeren. Hun giftet seg fire ganger og skrev en rekke bøker - men ingen av dem like suksessfulle som "Alltid Amber".
"Alltid Amber" skapte skandale i utgivelsesåret 1944. Boken solgte i 100 000 eksemplarer første uken, og 14 amerikanske delstater forbød den. Siden da er det solgt over tre millioner eksemplarer. Nå sjarmerer Amber St. Claire nye generasjoner av lesere!
"Alltid Amber" finner sted i 1660-årene, ikke lenge etter at Charles II (kjent som "den glade monarken" både i referanse til hans livlighet og hans dekadente hedonisme ved hans hoff og den generelle lettelse ved hans styre etter et tiår med styret til Cromwell og hans puritanisme) ble gjeninnsatt på den engelske tronen.
Hovedpersonen er Amber St. Claire, en ung kvinne vi første gang møter som en seksten år gammel landsens jente, med et litt naivt syn på verden. Hun møter nærmest umiddelbart Bruce Carlton, en ung rytter, som hun får et lidenskapelig kjærlighetsforhold til (et forhold som for øvrig går periodevis i løpet av handlingen). De får to barn sammen, men Bruce vil ikke av den grunn gifte seg med henne, og han forteller sin gode venn Lord Almsbury, at Amber ikke er den type kvinne man gifter seg med.
Hun følger likevel Bruce til London, men det tar ikke lang tid før han drar til Virginia i USA, og forlater Amber, som nå, mer eller mindre, må klare seg selv.
Det som deretter følger er en serie med affærer og fire ekteskap, pågående samtidig med at Bruce kommer tilbake fra Amerika med jevne mellomrom.
Ambers fire ekteskap er ikke blant de kloke slagene. Hennes første ektemann er en gambler, den andre en gammel tulling, den tredje låser henne inne i huset i dagesvis uten å slippe henne ut, og den siste er en selvopptatt fyr som vet at hun bedrar ham.
Deretter ender Amber i fengsel pga. en ubetalt gjeld. Når hun slipper ut derfra begynner hun livnære seg som tyv. Og etter det går ferden videre til teateret der hun settes til å underholde unge menn blant publikumet.
Fra og med dette øyeblikket øker virkelig ambisjonene hennes. For det tar ikke lang tid før hun begynner å ligge med noen av Englands mest innflytelsesrike menn.
Og til sist følger Amber sin største ambisjon, og for å nå den benytter hun seg av sine to store fordeler, nemlig personligheten og skjønnheten, og hun ender opp som elskerinnen til selveste kong Charles.
Den siste delen av "Alltid Amber" tar for seg skandalene rundt hoffet på denne tiden, ikke minst de som var av seksuell karakter.
Forfatteren er varsom med detaljbruken og skyr elegant forbi alle grafiske beskrivelser, og plasserer i stedet mesteparten av fokuset på klærne som folk i London hadde på seg på denne tiden. Og her derimot er detaljene både overdådige og nydelige, og de fikk meg nærmest til å ønske at jeg selv levde i denne tidsperioden.
Hovedpersonen Amber er nok ikke ment, fra forfatterens side, å skulle være en spesiell sympatisk karakter. Hun har trolig flere karakterbrister en noen andre i denne boken.
Hennes desperate kjærlighet for Bruce er på et vis kjernen i historien, men Amber synes slik jeg ser det å være nesten alt for desperat. Selv om hun gang på gang forsikrer han om at hun ved neste møte skal opptre reservert, kaster hun seg over ham som en hundevalp.
Når hun finner ut av at Bruce har en kone, som han har truffet i Amerika, blir Amber, mildt sagt, hysterisk rasende. Og når hun og Lady Carlton omsider blir kjent ved hoffet, ender det selvsagt ikke godt.
Når kong Charles er ferdig med en av sine elskerinner, gir han henne aldri opp. Det vil si at han ikke kaster henne ut av Whitehall Palace (som på den tiden var monarkens hovedresidens). Amber blir raskt en av disse elskerinnene, men hun blir svært dårlig likt ved hoffet. Likevel fortsetter hun å være der.
Men etter hvert legges det planer om å bli kvitt henne en gang for alle, noe som i hvert fall etterlot meg med hjertet i halsen gjennom bokens siste sider.
"Alltid Amber" sies å ha vært ekstremt sjokkerende på det tidspunktet den ble utgitt. Men etter dagens standarder kan den knapt betraktes som relativt mild. Det er nemlig ingen grafiske beskrivelser av seksuell utfoldelse i boken. Likevel er mange av karakterenes oppførsel fortsatt svært sjokkerende, selv for en moderne leser som meg selv.
Forfatteren har en enestående presisjon i sin skildring av miljøene, der særlig beskrivelsene av den store bybrannen og pesten i London er gjort på et spektakulært vis. Forfatteren har virkelig evnet å fange terroren, smerten, for ikke å snakke om stanken av død, og hun beskriver virkningene av dette på det britiske folk gjennom Amber og menneskene rundt henne.
Den dekadente livet til de rike blir også ypperlig kontrastert med det mer miserable livet til de fattige.
"Alltid Amber" er en svært godt skrevet bok, med en briljant detaljert historie. Den gir dessuten en ypperlig innsikt i livene til menneskene ved Charles hoff.
Fortalt på episk vis, er "Alltid Amber" en lystig historie uten noe form for moralsk sentrum. Likevel bør denne boken være et definitivt must for alle de som liker denne tidsperioden eller historiske romaner generelt.
Kathleen Winsor
Roman
651 sider
Oversatt av Andreas Hoell
og bearbeidet av Kari Wærum
Silke Forlag
2012
Kathleen Winsor (1919-2003) lagde seg tidlig en liste over hva hun ville oppnå her i livet. Ett av punktene var å skrive en bestselgende bok, og med "Alltid Amber" lyktes hun til overmål. Ifølge henne selv ble interessen for 1600-tallets England vekket da hun hjalp ektemannen med en universitetsavhandling da begge studerte ved Berkeley-universitetet i California i USA. Mannen, som var fotballstjerne, var kanskje ikke så interessert i europeisk historie, men Kathleen Winsor ble derimot helt fengslet og fortsatte å lese om perioden. Hele 356 fagbøker skal hun ha pløyd gjennom før hun begynte å skrive "Alltid Amber".
Boken tok henne fem år å skrive. Den er svært historisk korrekt, og tross mange forsøk var det ingen historikere som klarte å finne faktafeil. Man måtte derimot nøye seg med å fordømme boken på et moralsk grunnlag. Kathleen Winsor forsvarte seg med at tiden hun beskrev, var preget av overdådig livsførsel, og at hun bare hadde skrevet to skikkelige sexscener, som begge ble strøket av redaktøren.
"Alltid Amber" ble filmatisert i 1947. Det ble like stor ståhei da hovedrollen gikk til Linda Darnell, som da Vivien Leigh ble
valgt til å spille Scarlett O'Hara i "Tatt av vinden". Det ble nødvendig å sensurere flere avsnitt fra boken i filmmanuset for å berolige kritikerne, blant andre den katolske kirken.
Kathleen Winsor levde et liv i rampelyset takket være denne bestselgeren. Hun giftet seg fire ganger og skrev en rekke bøker - men ingen av dem like suksessfulle som "Alltid Amber".
"Alltid Amber" skapte skandale i utgivelsesåret 1944. Boken solgte i 100 000 eksemplarer første uken, og 14 amerikanske delstater forbød den. Siden da er det solgt over tre millioner eksemplarer. Nå sjarmerer Amber St. Claire nye generasjoner av lesere!
"Alltid Amber" finner sted i 1660-årene, ikke lenge etter at Charles II (kjent som "den glade monarken" både i referanse til hans livlighet og hans dekadente hedonisme ved hans hoff og den generelle lettelse ved hans styre etter et tiår med styret til Cromwell og hans puritanisme) ble gjeninnsatt på den engelske tronen.
Hovedpersonen er Amber St. Claire, en ung kvinne vi første gang møter som en seksten år gammel landsens jente, med et litt naivt syn på verden. Hun møter nærmest umiddelbart Bruce Carlton, en ung rytter, som hun får et lidenskapelig kjærlighetsforhold til (et forhold som for øvrig går periodevis i løpet av handlingen). De får to barn sammen, men Bruce vil ikke av den grunn gifte seg med henne, og han forteller sin gode venn Lord Almsbury, at Amber ikke er den type kvinne man gifter seg med.
Hun følger likevel Bruce til London, men det tar ikke lang tid før han drar til Virginia i USA, og forlater Amber, som nå, mer eller mindre, må klare seg selv.
Det som deretter følger er en serie med affærer og fire ekteskap, pågående samtidig med at Bruce kommer tilbake fra Amerika med jevne mellomrom.
Ambers fire ekteskap er ikke blant de kloke slagene. Hennes første ektemann er en gambler, den andre en gammel tulling, den tredje låser henne inne i huset i dagesvis uten å slippe henne ut, og den siste er en selvopptatt fyr som vet at hun bedrar ham.
Deretter ender Amber i fengsel pga. en ubetalt gjeld. Når hun slipper ut derfra begynner hun livnære seg som tyv. Og etter det går ferden videre til teateret der hun settes til å underholde unge menn blant publikumet.
Fra og med dette øyeblikket øker virkelig ambisjonene hennes. For det tar ikke lang tid før hun begynner å ligge med noen av Englands mest innflytelsesrike menn.
Og til sist følger Amber sin største ambisjon, og for å nå den benytter hun seg av sine to store fordeler, nemlig personligheten og skjønnheten, og hun ender opp som elskerinnen til selveste kong Charles.
Den siste delen av "Alltid Amber" tar for seg skandalene rundt hoffet på denne tiden, ikke minst de som var av seksuell karakter.
Forfatteren er varsom med detaljbruken og skyr elegant forbi alle grafiske beskrivelser, og plasserer i stedet mesteparten av fokuset på klærne som folk i London hadde på seg på denne tiden. Og her derimot er detaljene både overdådige og nydelige, og de fikk meg nærmest til å ønske at jeg selv levde i denne tidsperioden.
Hovedpersonen Amber er nok ikke ment, fra forfatterens side, å skulle være en spesiell sympatisk karakter. Hun har trolig flere karakterbrister en noen andre i denne boken.
Hennes desperate kjærlighet for Bruce er på et vis kjernen i historien, men Amber synes slik jeg ser det å være nesten alt for desperat. Selv om hun gang på gang forsikrer han om at hun ved neste møte skal opptre reservert, kaster hun seg over ham som en hundevalp.
Når hun finner ut av at Bruce har en kone, som han har truffet i Amerika, blir Amber, mildt sagt, hysterisk rasende. Og når hun og Lady Carlton omsider blir kjent ved hoffet, ender det selvsagt ikke godt.
Når kong Charles er ferdig med en av sine elskerinner, gir han henne aldri opp. Det vil si at han ikke kaster henne ut av Whitehall Palace (som på den tiden var monarkens hovedresidens). Amber blir raskt en av disse elskerinnene, men hun blir svært dårlig likt ved hoffet. Likevel fortsetter hun å være der.
Men etter hvert legges det planer om å bli kvitt henne en gang for alle, noe som i hvert fall etterlot meg med hjertet i halsen gjennom bokens siste sider.
"Alltid Amber" sies å ha vært ekstremt sjokkerende på det tidspunktet den ble utgitt. Men etter dagens standarder kan den knapt betraktes som relativt mild. Det er nemlig ingen grafiske beskrivelser av seksuell utfoldelse i boken. Likevel er mange av karakterenes oppførsel fortsatt svært sjokkerende, selv for en moderne leser som meg selv.
Forfatteren har en enestående presisjon i sin skildring av miljøene, der særlig beskrivelsene av den store bybrannen og pesten i London er gjort på et spektakulært vis. Forfatteren har virkelig evnet å fange terroren, smerten, for ikke å snakke om stanken av død, og hun beskriver virkningene av dette på det britiske folk gjennom Amber og menneskene rundt henne.
Den dekadente livet til de rike blir også ypperlig kontrastert med det mer miserable livet til de fattige.
"Alltid Amber" er en svært godt skrevet bok, med en briljant detaljert historie. Den gir dessuten en ypperlig innsikt i livene til menneskene ved Charles hoff.
Fortalt på episk vis, er "Alltid Amber" en lystig historie uten noe form for moralsk sentrum. Likevel bør denne boken være et definitivt must for alle de som liker denne tidsperioden eller historiske romaner generelt.
onsdag 22. april 2015
"Om mørke" av Josefine Klougart
Om mørke
Josefine Klougart
Roman
312 sider
Oversatt fra dansk av Trude Marstein
Gyldendal
2015
Den danske forfatteren Josefine Klougart (f. 1985) blir regnet som en av Skandinavias viktigste stemmer i dag.
Hun har studert kunsthistorie og litteratur ved Universitetet i Aarhus, og har studert ved skriveskolen i København, der hun for tiden også bor. For debuten "Stigninger og fall" (2010) ble hun nominert til Nordisk råds litteraturpris 2011, en pris hun også ble nominert til i 2013, da for sin forrige roman, "En av oss sover". Bøkene hennes er solgt til flere land.
Hennes siste roman, "Om mørke", høstet strålende kritikker da den ble lansert i Danmark, og ble den gang nominert til to av landets mest anerkjente litteraturpriser.
En utforskende stil, fokus på språk og utradisjonell omgang med romanformen kjennetegner Josefine Klougart som i løpet av få år markert seg som en sentral forfatter innenfor den nordiske samtidslitteraturen.
"Om mørke" handler om mørket i alt som er, ettermiddagen, døden. Den evinnelige undergang, kjærlighetens mørke, naturens skybrudd og sykdom. Boken er en moderne apokalypse og en protest mot noen helt grunnleggende forhold. Og så handler den om sol og lys og øyne.
Om mørke er både en undergangsfortelling og en skapelsesberetning. Det er jordskjelv, laviner, eksplosjoner, skybrudd, hesteulykker, øyeskader, en ung mann som mister sin far, en kjæreste som vil ha tilgang til både sorgen og til ham, det er muligens et mord, i hvert fall masser av død. Det er forelskelse, perler, vakre presanger fra en familie, en tur til Italia, en spasertur på stranden, alt sølvet du kan bære med hjem, og rav.
Boken "Om mørke" må forstås som en beskrivelse av de fall vi mennesker opplever til daglig: Vår konfrontasjon med døden i både smerte og sykdom, kroppen vår som endrer seg i takt med alderen, neglene våre som til stadighet må klippes, frukten på trærne som råtner, og høsten som kommer sigende inn over oss, enten vi vil det eller ei.
På samme tid er det også bok som insisterer på at det er ikke så enkelt; at det meningsløse faktisk kan være vel så livgivende. Der døden er en bekreftelse på livet, og der det vakre kan oppleves i så mangt, f.eks. i kjærligheten.
Boken kategoriseres som en roman, men språkdrakten bærer preg av lange lyriske passasjer, biter av tekst og diverse fotografiske fragmenter. Derfor velger jeg å kalle dette for lyrisk prosa.
For med sitt spesielle visuelle og assosiasjonsdrevne språk forsøker forfatteren å undersøke mørkets ulike nyanser. Både det som er konkret mørkt, altså det som er synbart, f.eks. natt og dag, og ulike årstider. Men også det mørket som finnes inne i oss alle sammen. Og ikke minst det mørket som vi forbinder med død, ødeleggelse, sykdom og separasjon.
Boken har en brutalt ærlig tilnærming til menneskelige fornemmelser. For hva det vil det egentlig si å leve? Forfatteren forsøker å beskrive våre sanser og erfaringer, og hvordan de til stadighet forandrer seg.
Tidvis blir det, dessverre, litt for mange metaforer og for mye symbolikk, noe som i mine øyne gir boken et nokså overbelastet uttrykk.
Jeg forstår selvsagt at forfatteren vil filosofere, men å skape god litteratur ut av det er ikke så enkelt, og i dette tilfellet blir det etter mitt skjønn litt for langstrakt.
Men noe positivt ved seg, har den definitivt. Og den er både gjennomtrengelig og umiddelbar. Kanskje forfatterens intensjon er ar dette er en bok som skal sanses fremfor å forstås (?), selv om 312 sider med denne type litteratur kan ta pusten fra enhver.
Men det er likevel nok her som selv bør interessere den gjengse leseren. Boken inneholder bl.a. noen spennende historier om sykdom i den nær familie og kløktige filosofiske tanker om hvordan verden henger sammen. Alt virker svært så gjennomtenkt. Og nettopp derfor er denne boken absolutt verdt å få med seg.
Men skal du ha noe utbytte av "Om mørke", bør du nok bli vant med forfatterens særegne stil, der hun hyppig skifter mellom å fortelle en historie, for deretter å gå over i en nesten diktaktig atmosfære.
Forfatteren skal for øvrig ha stor kred for at hun har fått det hele til å henge sammen på et rett så logisk vis.
Josefine Klougart
Roman
312 sider
Oversatt fra dansk av Trude Marstein
Gyldendal
2015
Den danske forfatteren Josefine Klougart (f. 1985) blir regnet som en av Skandinavias viktigste stemmer i dag.
Hun har studert kunsthistorie og litteratur ved Universitetet i Aarhus, og har studert ved skriveskolen i København, der hun for tiden også bor. For debuten "Stigninger og fall" (2010) ble hun nominert til Nordisk råds litteraturpris 2011, en pris hun også ble nominert til i 2013, da for sin forrige roman, "En av oss sover". Bøkene hennes er solgt til flere land.
Hennes siste roman, "Om mørke", høstet strålende kritikker da den ble lansert i Danmark, og ble den gang nominert til to av landets mest anerkjente litteraturpriser.
En utforskende stil, fokus på språk og utradisjonell omgang med romanformen kjennetegner Josefine Klougart som i løpet av få år markert seg som en sentral forfatter innenfor den nordiske samtidslitteraturen.
"Om mørke" handler om mørket i alt som er, ettermiddagen, døden. Den evinnelige undergang, kjærlighetens mørke, naturens skybrudd og sykdom. Boken er en moderne apokalypse og en protest mot noen helt grunnleggende forhold. Og så handler den om sol og lys og øyne.
Om mørke er både en undergangsfortelling og en skapelsesberetning. Det er jordskjelv, laviner, eksplosjoner, skybrudd, hesteulykker, øyeskader, en ung mann som mister sin far, en kjæreste som vil ha tilgang til både sorgen og til ham, det er muligens et mord, i hvert fall masser av død. Det er forelskelse, perler, vakre presanger fra en familie, en tur til Italia, en spasertur på stranden, alt sølvet du kan bære med hjem, og rav.
Boken "Om mørke" må forstås som en beskrivelse av de fall vi mennesker opplever til daglig: Vår konfrontasjon med døden i både smerte og sykdom, kroppen vår som endrer seg i takt med alderen, neglene våre som til stadighet må klippes, frukten på trærne som råtner, og høsten som kommer sigende inn over oss, enten vi vil det eller ei.
På samme tid er det også bok som insisterer på at det er ikke så enkelt; at det meningsløse faktisk kan være vel så livgivende. Der døden er en bekreftelse på livet, og der det vakre kan oppleves i så mangt, f.eks. i kjærligheten.
Boken kategoriseres som en roman, men språkdrakten bærer preg av lange lyriske passasjer, biter av tekst og diverse fotografiske fragmenter. Derfor velger jeg å kalle dette for lyrisk prosa.
For med sitt spesielle visuelle og assosiasjonsdrevne språk forsøker forfatteren å undersøke mørkets ulike nyanser. Både det som er konkret mørkt, altså det som er synbart, f.eks. natt og dag, og ulike årstider. Men også det mørket som finnes inne i oss alle sammen. Og ikke minst det mørket som vi forbinder med død, ødeleggelse, sykdom og separasjon.
Boken har en brutalt ærlig tilnærming til menneskelige fornemmelser. For hva det vil det egentlig si å leve? Forfatteren forsøker å beskrive våre sanser og erfaringer, og hvordan de til stadighet forandrer seg.
Tidvis blir det, dessverre, litt for mange metaforer og for mye symbolikk, noe som i mine øyne gir boken et nokså overbelastet uttrykk.
Jeg forstår selvsagt at forfatteren vil filosofere, men å skape god litteratur ut av det er ikke så enkelt, og i dette tilfellet blir det etter mitt skjønn litt for langstrakt.
Men noe positivt ved seg, har den definitivt. Og den er både gjennomtrengelig og umiddelbar. Kanskje forfatterens intensjon er ar dette er en bok som skal sanses fremfor å forstås (?), selv om 312 sider med denne type litteratur kan ta pusten fra enhver.
Men det er likevel nok her som selv bør interessere den gjengse leseren. Boken inneholder bl.a. noen spennende historier om sykdom i den nær familie og kløktige filosofiske tanker om hvordan verden henger sammen. Alt virker svært så gjennomtenkt. Og nettopp derfor er denne boken absolutt verdt å få med seg.
Men skal du ha noe utbytte av "Om mørke", bør du nok bli vant med forfatterens særegne stil, der hun hyppig skifter mellom å fortelle en historie, for deretter å gå over i en nesten diktaktig atmosfære.
Forfatteren skal for øvrig ha stor kred for at hun har fått det hele til å henge sammen på et rett så logisk vis.
tirsdag 21. april 2015
"Silber: Drømmenes første bok" av Kerstin Gier
Silber: Drømmenes første bok
Kerstin Gier
Ungdomsbok
399 sider
Oversatt av Rune R. Moen
Gyldendal
2015
Kerstin Gier, f. 1966, begynte å skrive i 1995, som mer eller mindre arbeidsløs diplompedagog. Suksessen kom nesten umiddelbart, og de første voksenromanene hennes havnet raskt på de tyske bestselgerlistene. De er senere blitt oversatt til mange språk.
I 2010 kom hennes første bok for ungdom; på norsk "Rubinrød". Den ble etterfulgt av "Safirblå" (2011) og "Smaragdgrønn" (2012). Denne triologien ble også raskt en internasjonal suksess. Bøkene er senere blitt filmatisert.
Nå foreligger "Silber: Drømmenes første bok" på norsk, første bok i Silber-triologien.
Kerstin Gier bor sammen med mann, sønn og katt i en landsby i i nærheten av Bergisch Gladbach.
Hovedpersonen i "Silber: Drømmenes første bok" er den 15 år gamle Olivia Silber, eller Liv som hun blir kalt.
Foreldrene hennes er skilt, og hun har en yngre søster som heter Mia.
Moren som er professor i litteraturvitenskap reiser mye i forbindelse med sitt arbeide, noe som har ført den lille familien, land og strand rundt. Liv har nemlig gått på seks forskjellige skoler i løpet av de siste åtte årene. Og hun har bodd i seks forskjellige land på fire ulike kontinenter.
Men nå har Livs mor har fått drømmejobben som foreleser ved universitetet i Oxford, og de to søstrene ser frem til å flytte inn i et lite hus fra 1700-tallet utenfor byen.
Imidlertid har moren en overraskelse: Hun har truffet en mann, Ernest Spencer, og de kommer i stedet til å flytte inn til London, i nærheten av der han bor sammen med de to barna sine, Florence og Grayson. De er tvillinger, og litt eldre enn Liv. De går dessuten på den samme privatskolen, Frognal Academy, i den fornemme bydelen Hampstead, hvor også Liv og Mia skal begynne.
Likevel er ikke Liv så sikker på om dette er hele forklaringen på at drømmene hennes, den senere tid har gått fra å være rare til å bli nærmest bisarre. De nattlige timene har nemlig vært fylt med snakkende steinfigurer, rare korridorer og uhyggelige, mystiske ritualer utført av fire gutter på en gravplass.
Men det merkeligste, er at Liv kjenner igjen disse guttene. De er alle klassekamerater fra den nye skolen. Men når hun treffer dem (i våken tilstand), synes de å vite ting om henne som de umulig kunne ha visst... med mindre de selv har vært deltakere i drømmene hennes.
Kan det virkelig være sant? Hvordan gjør de det? Og ikke minst - hva kan hun gjøre med det?
Heldigvis, er Liv en jente som ikke klarer motstå mysterier. Dessuten er de fire guttene ganske kjekke...
Andre interessante ting hender også i skolehverdagen. En av elevene er en mystisk blogger. Vedkommende vet om all sladder, og kaller seg for Secrecy.
Både Liv og Mia er fast bestemt på å avdekke denne personens identitet...
"Silber: Drømmenes første bok" er en spennende ungdomsroman. Den er godt skrevet og har en frodig detaljrikdom. Historien er dessuten følelsessterk og omhandler bl.a. tematikk som kjærlighet og vennskap.
Hovedpersonen Liv er en modig, nysgjerrig, spenstig og ikke minst sympatisk jente.
Hun har en tydelig fortellerstemme, og det er flott å se hvordan historien utvikler seg fra hennes perspektiv.
Noe som faktisk slo meg var den lunefulle humoren. Jeg likte godt hvordan forfatteren hadde gjort Liv litt keitete, men søt, og litt sarkastisk, men likevel på en morsom måte.
Forfatteren har også evnet å skape gode birolleinnehavere, og de synes alle å inneha unikhet og en viss dybde.
De fire guttene som opptrer i Livs drømmer, består bl.a. av hennes tilkommende stebror Grayson. Han prøver febrilsk å fraråde Liv fra å bli involvert i deres aktiviteter. Men hun er altfor nysgjerrig til å gi akt på hans gode råd, og hun blir snarlig blandet opp i et mystisk ritual.
En annen av disse guttene er for øvrig Henry. Han blir Livs venn og etter hvert kjæreste.
Jeg syntes historien var meget god, selv om det gikk litt treg til å begynne med. Men når det først begynte å skje ting, må jeg virkelig si at sidene føk avgårde!
Totalt sett, syntes jeg at "Silber: Drømmenes første bok" var en god bok, og at den definitivt bør appellere til en ungdommelig målgruppe.
Handlingen var unik og morsom, selv om den også var svært alvorlig, og tidvis på grensen til skremmende. Den var i tillegg spennende, og full av mysterier, og jeg syntes at konseptet bak Liv og de andres drømmer var særdeles interessant.
Dette er forøvrig den første boken i en trilogi. Mange av de ubesvarte spørsmålene som dukket opp underveis, vil nok derfor bli besvart i de to neste bøkene.
Jeg vil så absolutt anbefale "Silber: Drømmenes første bok", kanskje spesielt til ungdommer med en viss interesse for mystikk, overnaturlighet, og romantikk.
Jeg ser i hvert fall frem til oppfølgeren.
Kerstin Gier
Ungdomsbok
399 sider
Oversatt av Rune R. Moen
Gyldendal
2015
Kerstin Gier, f. 1966, begynte å skrive i 1995, som mer eller mindre arbeidsløs diplompedagog. Suksessen kom nesten umiddelbart, og de første voksenromanene hennes havnet raskt på de tyske bestselgerlistene. De er senere blitt oversatt til mange språk.
I 2010 kom hennes første bok for ungdom; på norsk "Rubinrød". Den ble etterfulgt av "Safirblå" (2011) og "Smaragdgrønn" (2012). Denne triologien ble også raskt en internasjonal suksess. Bøkene er senere blitt filmatisert.
Nå foreligger "Silber: Drømmenes første bok" på norsk, første bok i Silber-triologien.
Kerstin Gier bor sammen med mann, sønn og katt i en landsby i i nærheten av Bergisch Gladbach.
Hovedpersonen i "Silber: Drømmenes første bok" er den 15 år gamle Olivia Silber, eller Liv som hun blir kalt.
Foreldrene hennes er skilt, og hun har en yngre søster som heter Mia.
Moren som er professor i litteraturvitenskap reiser mye i forbindelse med sitt arbeide, noe som har ført den lille familien, land og strand rundt. Liv har nemlig gått på seks forskjellige skoler i løpet av de siste åtte årene. Og hun har bodd i seks forskjellige land på fire ulike kontinenter.
Men nå har Livs mor har fått drømmejobben som foreleser ved universitetet i Oxford, og de to søstrene ser frem til å flytte inn i et lite hus fra 1700-tallet utenfor byen.
Imidlertid har moren en overraskelse: Hun har truffet en mann, Ernest Spencer, og de kommer i stedet til å flytte inn til London, i nærheten av der han bor sammen med de to barna sine, Florence og Grayson. De er tvillinger, og litt eldre enn Liv. De går dessuten på den samme privatskolen, Frognal Academy, i den fornemme bydelen Hampstead, hvor også Liv og Mia skal begynne.
Likevel er ikke Liv så sikker på om dette er hele forklaringen på at drømmene hennes, den senere tid har gått fra å være rare til å bli nærmest bisarre. De nattlige timene har nemlig vært fylt med snakkende steinfigurer, rare korridorer og uhyggelige, mystiske ritualer utført av fire gutter på en gravplass.
Men det merkeligste, er at Liv kjenner igjen disse guttene. De er alle klassekamerater fra den nye skolen. Men når hun treffer dem (i våken tilstand), synes de å vite ting om henne som de umulig kunne ha visst... med mindre de selv har vært deltakere i drømmene hennes.
Kan det virkelig være sant? Hvordan gjør de det? Og ikke minst - hva kan hun gjøre med det?
Heldigvis, er Liv en jente som ikke klarer motstå mysterier. Dessuten er de fire guttene ganske kjekke...
Andre interessante ting hender også i skolehverdagen. En av elevene er en mystisk blogger. Vedkommende vet om all sladder, og kaller seg for Secrecy.
Både Liv og Mia er fast bestemt på å avdekke denne personens identitet...
"Silber: Drømmenes første bok" er en spennende ungdomsroman. Den er godt skrevet og har en frodig detaljrikdom. Historien er dessuten følelsessterk og omhandler bl.a. tematikk som kjærlighet og vennskap.
Hovedpersonen Liv er en modig, nysgjerrig, spenstig og ikke minst sympatisk jente.
Hun har en tydelig fortellerstemme, og det er flott å se hvordan historien utvikler seg fra hennes perspektiv.
Noe som faktisk slo meg var den lunefulle humoren. Jeg likte godt hvordan forfatteren hadde gjort Liv litt keitete, men søt, og litt sarkastisk, men likevel på en morsom måte.
Forfatteren har også evnet å skape gode birolleinnehavere, og de synes alle å inneha unikhet og en viss dybde.
De fire guttene som opptrer i Livs drømmer, består bl.a. av hennes tilkommende stebror Grayson. Han prøver febrilsk å fraråde Liv fra å bli involvert i deres aktiviteter. Men hun er altfor nysgjerrig til å gi akt på hans gode råd, og hun blir snarlig blandet opp i et mystisk ritual.
En annen av disse guttene er for øvrig Henry. Han blir Livs venn og etter hvert kjæreste.
Jeg syntes historien var meget god, selv om det gikk litt treg til å begynne med. Men når det først begynte å skje ting, må jeg virkelig si at sidene føk avgårde!
Totalt sett, syntes jeg at "Silber: Drømmenes første bok" var en god bok, og at den definitivt bør appellere til en ungdommelig målgruppe.
Handlingen var unik og morsom, selv om den også var svært alvorlig, og tidvis på grensen til skremmende. Den var i tillegg spennende, og full av mysterier, og jeg syntes at konseptet bak Liv og de andres drømmer var særdeles interessant.
Dette er forøvrig den første boken i en trilogi. Mange av de ubesvarte spørsmålene som dukket opp underveis, vil nok derfor bli besvart i de to neste bøkene.
Jeg vil så absolutt anbefale "Silber: Drømmenes første bok", kanskje spesielt til ungdommer med en viss interesse for mystikk, overnaturlighet, og romantikk.
Jeg ser i hvert fall frem til oppfølgeren.
søndag 19. april 2015
"Jeg gir deg sola" av Jandy Nelson
Jeg gir deg sola
Jandy Nelson
Ungdomsbok
422 sider
Oversatt av Hilde Stubhaug
Gyldendal
2015
Jandy Nelson (f. 1965) er en amerikansk forfatter og litterær agent.
Hun debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2010. Bøkene hennes er oversatt til en rekke språk, og hylles av lesere verden over.
Jandy Nelson bor i San Francisco, California.
Fram til de er tretten, er forholdet mellom Jude og tvillingbroren Noah usedvanlig nært. Noah er en einstøing som tegner konstant og forelsker seg i den karismatiske nabogutten, mens Jude er våghalsen som stuper fra klipper, går med rød leppestift og snakker for dem begge.
Men tre år senere, når de er seksten, snakker Jude og Noah nesten ikke sammen lenger. Noe har skjedd, og det er i ferd med å ødelegge dem begge...
Det er Noah som forteller om de første årene, Jude om de senere. Det tvillingene ikke er klar over, er at de hver for seg bare har halve historien, og hvis de bare kunne finne sammen igjen, ville de hatt en sjanse til å gjenskape det livet de hadde sammen.
Handlingen i "Jeg gir deg sola" finner sted nord i delstaten California og utforsker ulike tema som kunst, kreativitet og søskenrivalisering.
Det narrative veksler mellom den tretten år gamle Noah og tvillingsøsteren Jude, tre år senere. I mellom disse to fortellingene, dytter morens plutselige død livene deres i hver sin retning, og fremmedgjør de en gang så nære søsknene.
Jude er den typiske tenåring med sine litt nesevise vittigheter og særegne overtro, mens Noah har et litt mer ukonvensjonelt perspektiv. Han ser emosjonelle øyeblikk som malerier og klarer ikke å uttrykke sine ekte følelser i ord.
Noahs historie foregår når de to er 13 år gamle og fokuserer på hans strev med å befinne seg i søsterens skygge, sosial isolasjon, spirende seksualitet og et ønske om å komme inn på en prestisjefylt kunstskole i California.
Judes historie finner sted tre år senere da de to er 16 år gamle. Hun er nå ikke lengre den uredde, livlige jenta som var elsket av alle, men er både overtroisk og ensom, og elev ved den samme kunstskolen som broren søkte på (men uten ham) og dypt plaget med skyldfølelse etter morens død.
Dualiteten i denne søskenrivaliseringen kontra lojalitet legger til rette for en uhyre interessant dynamikk dem i mellom.
"Jeg gir deg sola" er en bok som presser grensene for hva man egentlig kan forvente av skjønnlitteratur for ungdom, uten helt å bryte dem.
Jude er forelsket i kunststudenten Oscar fra Storbritannia. Han flørter tilbake fordi han først tror at den seksten år gamle Jude er på hans egen alder. Hun derimot er ung nok til å tro at hennes potensielle sjelefrende vil overvinne sin lange historie med rusmisbruk og skjørtejakt. Men Judes ungdommelige naivitet er tvert imot med på å forsterke at aldersforskjellen mellom dem vil bli svært problematisk.
De sterke følelsene mellom Noah og hans nye bestevenn er nok mer passende for denne bokens primære målgruppe. Det er fint å se at et homoseksuelt forhold blir behandlet som en romanse i stedet for en tragedie, selv om det også her var barrierer og ingen enkle løsninger.
"Jeg gir deg sola" er både vakkert og konsist skrevet. Forfatteren har på dyktig vis flettet sammen en svært intrikat historie og pepret den med poetiske metaforer. Dette har i mine øyne gitt en særdeles ærlig skildring av to komplekse, for ikke å si ufullkomne tvillinger.
Den ikke-lineære måten historien ble fortalt på fungerte også godt, og ga et svært så levende perspektiv på hvordan tvillingene håndterte sine problemer og etter hvert reparerte forholdet seg i mellom.
Jeg hadde ingen problemer med å skille de to tvillingenes fortellerstemmer, og følte at jeg fikk et nokså godt tak på deres personligheter og det som drev dem.
Familieforhold kan være særdeles kompliserte. Og få bøker for ungdom setter fokus på søskenrelasjoner. Derfor er "Jeg gir deg sola" i så måte et sårt velkomment tilskudd.
Det nyanserte og komplekse forholdet mellom Noah og Jude fortelles detaljert. Det er preget av både kjærlighet og hat, samt konkurranse og medfølelse. Begge har også et trøblete forhold til foreldrene.
Disse konfliktene er viktige for selve handlingen.
Enda mer sjeldent, er det at foreldrene også ble behandlet som egne karakterer, med sine egne liv, konflikter og angrer, og ikke bare var tiltenkt roller som skulle legges til rette for handlingen rundt de to hovedpersonene, Noah og Jude.
Familiedynamikken ble dessuten portrettert som svært naturtro, men likevel velorganisert, noe som etter mitt skjønn kan være en vanskelig balansegang for enhver forfatter.
Det hele er lagdelt, men likevel sammenvevd, og jeg likte godt hvordan forfatteren fikk alle bitene i dette litt spesielle familie-puslespillet til å passe sammen.
"Jeg gir deg sola" var en flott bok som virkelig snakket til meg. Jeg kunne faktisk se glimt av min egen ungdom i både Jude og Noah.
Jeg ville definitivt ha likt denne boken som tenåring, og jeg likte den utmerket som voksen.
"Jeg gir deg sola" er en vakker bok, så full av kjærlighet og tap, og liv, at det nærmest er bemerkelsesverdig at historien ikke var lengre enn 422 sider lang. Dette var nemlig blant de sjeldne bøkene som bosatte seg dypt inn i mitt hjerte og minnet meg på hvorfor jeg elsker bøker.
Jandy Nelson
Ungdomsbok
422 sider
Oversatt av Hilde Stubhaug
Gyldendal
2015
Jandy Nelson (f. 1965) er en amerikansk forfatter og litterær agent.
Hun debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2010. Bøkene hennes er oversatt til en rekke språk, og hylles av lesere verden over.
Jandy Nelson bor i San Francisco, California.
Fram til de er tretten, er forholdet mellom Jude og tvillingbroren Noah usedvanlig nært. Noah er en einstøing som tegner konstant og forelsker seg i den karismatiske nabogutten, mens Jude er våghalsen som stuper fra klipper, går med rød leppestift og snakker for dem begge.
Men tre år senere, når de er seksten, snakker Jude og Noah nesten ikke sammen lenger. Noe har skjedd, og det er i ferd med å ødelegge dem begge...
Det er Noah som forteller om de første årene, Jude om de senere. Det tvillingene ikke er klar over, er at de hver for seg bare har halve historien, og hvis de bare kunne finne sammen igjen, ville de hatt en sjanse til å gjenskape det livet de hadde sammen.
Handlingen i "Jeg gir deg sola" finner sted nord i delstaten California og utforsker ulike tema som kunst, kreativitet og søskenrivalisering.
Det narrative veksler mellom den tretten år gamle Noah og tvillingsøsteren Jude, tre år senere. I mellom disse to fortellingene, dytter morens plutselige død livene deres i hver sin retning, og fremmedgjør de en gang så nære søsknene.
Jude er den typiske tenåring med sine litt nesevise vittigheter og særegne overtro, mens Noah har et litt mer ukonvensjonelt perspektiv. Han ser emosjonelle øyeblikk som malerier og klarer ikke å uttrykke sine ekte følelser i ord.
Noahs historie foregår når de to er 13 år gamle og fokuserer på hans strev med å befinne seg i søsterens skygge, sosial isolasjon, spirende seksualitet og et ønske om å komme inn på en prestisjefylt kunstskole i California.
Judes historie finner sted tre år senere da de to er 16 år gamle. Hun er nå ikke lengre den uredde, livlige jenta som var elsket av alle, men er både overtroisk og ensom, og elev ved den samme kunstskolen som broren søkte på (men uten ham) og dypt plaget med skyldfølelse etter morens død.
Dualiteten i denne søskenrivaliseringen kontra lojalitet legger til rette for en uhyre interessant dynamikk dem i mellom.
"Jeg gir deg sola" er en bok som presser grensene for hva man egentlig kan forvente av skjønnlitteratur for ungdom, uten helt å bryte dem.
Jude er forelsket i kunststudenten Oscar fra Storbritannia. Han flørter tilbake fordi han først tror at den seksten år gamle Jude er på hans egen alder. Hun derimot er ung nok til å tro at hennes potensielle sjelefrende vil overvinne sin lange historie med rusmisbruk og skjørtejakt. Men Judes ungdommelige naivitet er tvert imot med på å forsterke at aldersforskjellen mellom dem vil bli svært problematisk.
De sterke følelsene mellom Noah og hans nye bestevenn er nok mer passende for denne bokens primære målgruppe. Det er fint å se at et homoseksuelt forhold blir behandlet som en romanse i stedet for en tragedie, selv om det også her var barrierer og ingen enkle løsninger.
"Jeg gir deg sola" er både vakkert og konsist skrevet. Forfatteren har på dyktig vis flettet sammen en svært intrikat historie og pepret den med poetiske metaforer. Dette har i mine øyne gitt en særdeles ærlig skildring av to komplekse, for ikke å si ufullkomne tvillinger.
Den ikke-lineære måten historien ble fortalt på fungerte også godt, og ga et svært så levende perspektiv på hvordan tvillingene håndterte sine problemer og etter hvert reparerte forholdet seg i mellom.
Jeg hadde ingen problemer med å skille de to tvillingenes fortellerstemmer, og følte at jeg fikk et nokså godt tak på deres personligheter og det som drev dem.
Familieforhold kan være særdeles kompliserte. Og få bøker for ungdom setter fokus på søskenrelasjoner. Derfor er "Jeg gir deg sola" i så måte et sårt velkomment tilskudd.
Det nyanserte og komplekse forholdet mellom Noah og Jude fortelles detaljert. Det er preget av både kjærlighet og hat, samt konkurranse og medfølelse. Begge har også et trøblete forhold til foreldrene.
Disse konfliktene er viktige for selve handlingen.
Enda mer sjeldent, er det at foreldrene også ble behandlet som egne karakterer, med sine egne liv, konflikter og angrer, og ikke bare var tiltenkt roller som skulle legges til rette for handlingen rundt de to hovedpersonene, Noah og Jude.
Familiedynamikken ble dessuten portrettert som svært naturtro, men likevel velorganisert, noe som etter mitt skjønn kan være en vanskelig balansegang for enhver forfatter.
Det hele er lagdelt, men likevel sammenvevd, og jeg likte godt hvordan forfatteren fikk alle bitene i dette litt spesielle familie-puslespillet til å passe sammen.
"Jeg gir deg sola" var en flott bok som virkelig snakket til meg. Jeg kunne faktisk se glimt av min egen ungdom i både Jude og Noah.
Jeg ville definitivt ha likt denne boken som tenåring, og jeg likte den utmerket som voksen.
"Jeg gir deg sola" er en vakker bok, så full av kjærlighet og tap, og liv, at det nærmest er bemerkelsesverdig at historien ikke var lengre enn 422 sider lang. Dette var nemlig blant de sjeldne bøkene som bosatte seg dypt inn i mitt hjerte og minnet meg på hvorfor jeg elsker bøker.
lørdag 18. april 2015
"Istvillingene" av S. K. Tremayne
Istvillingene
S. K. Tremayne
Thriller
351 sider
Oversatt av Bodil Engen
Font Forlag
2015
S. K. Tremayne er et pseudonym for en kjent britisk forfatter. Denne psykologiske thrilleren utgis på en lang rekke språk i 2015.
Bodil Engen (født 1950), er cand.mag. fra UiO og har vært oversetter på heltid siden 1977. Hun har oversatt mer enn 300 titler, bl.a. bøker av Per Olov Enquist, Kerstin Ekman, Siri Hustvedt, Louis de Berniéres og Harry Mulisch. I 1998 mottok hun Kulturdepartementets oversetterpremie, og i 2008 Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterpris.
"Istvillingene" er en elegant psykologisk thriller.
Sarah og Angus Moorcroft lever det perfekte liv i London. De har den perfekte familie, og de møter misunnelse fra alle de møter.
De har begge gode jobber, og de har to nydelige eneggede tvillinger, 6 åringene Lydia og Kirstie. Tvillingjentene har lyst blondt hår og isnende blå øyne, noe som har gitt dem kallenavnet Istvillingene.
Men en dag rammer tragedien den lille familien. På ulykksalig vis faller nemlig Lydia ned fra en balkong og dør.
Deretter møter vi dem igjen fjorten måneder senere, og det går naturlig nok ikke så veldig bra.
Sarah har vært deprimert etter Lydias død, Angus har begynt å drikke nokså hardt og Kirstie er nærmest et skall av sitt tidligere jeg.
Både Sarah og Angus tror at en forandring vil gjøre dem godt, og de forsøker etter beste evne å overbevise Kirstie om at ting vil bli bedre.
Angus har etter sin bestemor arvet et hus på en avsidesliggende liten øy på Hebridene utenfor den skotske kysten. Å flytte dit synes å være det de trenger for å kunne klare å lappe sammen sine ødelagte liv og komme seg på fote igjen.
Men, når de er i gang med pakkingen, forteller plutselig Kirstie moren at de har forvekslet hennes identitet - at hun faktisk er Lydia, og at det var Kirstie som døde året før.
Sarah holder Kirsties påstand skjult fra Angus, som hun ikke tror vil klare å håndtere enda et sjokk. Men når de kommer til øya blir Kirsties oppførsel stadig mer bisarr, og Sarah blir mer overbevist om at hun faktisk kan være Lydia.
Og når vinteren trenger seg på, og Angus blir tvunget til å reise bort fra øya for å arbeide, får Sarah en fornemmelse av å være isolert, og Kirstie (eller Lydia?) blir bare mer forvirret.
Og når et voldsomt uvær etterlater Sarah og datteren i fullstendig isolasjon, blir Sarah bare enda mer hjemsøkt av fortiden. For hva var det som egentlig skjedde den skjebnesvangre dagen den ene av hennes to døtre døde?
"Istvillingene" er en usedvanlig spennende bok, men en bok der det er vanskelig å fortelle om handlingen uten å røpe for mye.
Stort sett skildres historien fra Sarahs perspektiv (men med noen sekvenser fra Angus sitt perspektiv).
Sarah er en meget interessant hovedperson, og jeg synes at forfatteren har gjort en utmerket jobb med å forsikre seg om at vi som leser boken vil forstå hennes motiver og hvorfor hun forsøker å forstå hva som skjer med sin familie.
Jeg følte i hvert fall dyp sympati med henne, og funderte ofte over hva jeg ville ha gjort om jeg var i hennes sko.
Forfatteren gjør dessuten ypperlig bruk av de øde omgivelsene på øya om vinteren, og det han beskriver er med på å skape både en uhyggelig og dyster atmosfære.
Settingen er nærmest perfekt, særlig med tanke på den historien som utspiller seg: En kald vinter på en øy utenfor Skottland. Det er grått, bitende kaldt, vind- og regnfullt, men likevel billedlig på en svært uhyggelig måte.
Boken kan nok kategoriseres som en psykologisk thriller, men med et snev av overnaturlighet.
Historien som fortelles er av det skumle slaget, men den er også gripende.
Samtidig er den uhyre intens.
Spenningskurven er i tillegg bratt, og gradvis mater forfatteren oss med fragmenter av informasjon som kan være med på å løse mysteriet, men som også vil åpne opp for enda flere spørsmål.
Historien har dessuten en strålende og ikke minst tankevekkende avslutning.
Jeg vil definitivt anbefale "Istvillingene". Den er mesterlig utført, og jeg lot meg forføre fra aller første side.
Boken er forøvrig lettlest, men ikke på en slik måte at det forringer kvaliteten. Faktisk tvert imot!
"Istvillingene" er nemlig ikke noe annet enn en fantastisk, atmosfærisk, intens og spennende bok.
S. K. Tremayne
Thriller
351 sider
Oversatt av Bodil Engen
Font Forlag
2015
S. K. Tremayne er et pseudonym for en kjent britisk forfatter. Denne psykologiske thrilleren utgis på en lang rekke språk i 2015.
Bodil Engen (født 1950), er cand.mag. fra UiO og har vært oversetter på heltid siden 1977. Hun har oversatt mer enn 300 titler, bl.a. bøker av Per Olov Enquist, Kerstin Ekman, Siri Hustvedt, Louis de Berniéres og Harry Mulisch. I 1998 mottok hun Kulturdepartementets oversetterpremie, og i 2008 Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterpris.
"Istvillingene" er en elegant psykologisk thriller.
Sarah og Angus Moorcroft lever det perfekte liv i London. De har den perfekte familie, og de møter misunnelse fra alle de møter.
De har begge gode jobber, og de har to nydelige eneggede tvillinger, 6 åringene Lydia og Kirstie. Tvillingjentene har lyst blondt hår og isnende blå øyne, noe som har gitt dem kallenavnet Istvillingene.
Men en dag rammer tragedien den lille familien. På ulykksalig vis faller nemlig Lydia ned fra en balkong og dør.
Deretter møter vi dem igjen fjorten måneder senere, og det går naturlig nok ikke så veldig bra.
Sarah har vært deprimert etter Lydias død, Angus har begynt å drikke nokså hardt og Kirstie er nærmest et skall av sitt tidligere jeg.
Både Sarah og Angus tror at en forandring vil gjøre dem godt, og de forsøker etter beste evne å overbevise Kirstie om at ting vil bli bedre.
Angus har etter sin bestemor arvet et hus på en avsidesliggende liten øy på Hebridene utenfor den skotske kysten. Å flytte dit synes å være det de trenger for å kunne klare å lappe sammen sine ødelagte liv og komme seg på fote igjen.
Men, når de er i gang med pakkingen, forteller plutselig Kirstie moren at de har forvekslet hennes identitet - at hun faktisk er Lydia, og at det var Kirstie som døde året før.
Sarah holder Kirsties påstand skjult fra Angus, som hun ikke tror vil klare å håndtere enda et sjokk. Men når de kommer til øya blir Kirsties oppførsel stadig mer bisarr, og Sarah blir mer overbevist om at hun faktisk kan være Lydia.
Og når vinteren trenger seg på, og Angus blir tvunget til å reise bort fra øya for å arbeide, får Sarah en fornemmelse av å være isolert, og Kirstie (eller Lydia?) blir bare mer forvirret.
Og når et voldsomt uvær etterlater Sarah og datteren i fullstendig isolasjon, blir Sarah bare enda mer hjemsøkt av fortiden. For hva var det som egentlig skjedde den skjebnesvangre dagen den ene av hennes to døtre døde?
"Istvillingene" er en usedvanlig spennende bok, men en bok der det er vanskelig å fortelle om handlingen uten å røpe for mye.
Stort sett skildres historien fra Sarahs perspektiv (men med noen sekvenser fra Angus sitt perspektiv).
Sarah er en meget interessant hovedperson, og jeg synes at forfatteren har gjort en utmerket jobb med å forsikre seg om at vi som leser boken vil forstå hennes motiver og hvorfor hun forsøker å forstå hva som skjer med sin familie.
Jeg følte i hvert fall dyp sympati med henne, og funderte ofte over hva jeg ville ha gjort om jeg var i hennes sko.
Forfatteren gjør dessuten ypperlig bruk av de øde omgivelsene på øya om vinteren, og det han beskriver er med på å skape både en uhyggelig og dyster atmosfære.
Settingen er nærmest perfekt, særlig med tanke på den historien som utspiller seg: En kald vinter på en øy utenfor Skottland. Det er grått, bitende kaldt, vind- og regnfullt, men likevel billedlig på en svært uhyggelig måte.
Boken kan nok kategoriseres som en psykologisk thriller, men med et snev av overnaturlighet.
Historien som fortelles er av det skumle slaget, men den er også gripende.
Samtidig er den uhyre intens.
Spenningskurven er i tillegg bratt, og gradvis mater forfatteren oss med fragmenter av informasjon som kan være med på å løse mysteriet, men som også vil åpne opp for enda flere spørsmål.
Historien har dessuten en strålende og ikke minst tankevekkende avslutning.
Jeg vil definitivt anbefale "Istvillingene". Den er mesterlig utført, og jeg lot meg forføre fra aller første side.
Boken er forøvrig lettlest, men ikke på en slik måte at det forringer kvaliteten. Faktisk tvert imot!
"Istvillingene" er nemlig ikke noe annet enn en fantastisk, atmosfærisk, intens og spennende bok.
mandag 13. april 2015
"Pondus anbefaler! - Kampen park - 100 shades of grey" av Stein Arne Hove
Pondus anbefaler!
Kampen park - 100 shades of grey
Stein Arne Hove
Egmont Publishing
2015
"Pondus anbefaler" er et adelsmerke som blir spesielt utvalgte tegnere til del i en ny albumserie fra Egmont. I denne albumserien vil Frode Øverli vise fram de beste norske serietegnerne og rutesmedene.
Henning og Flemming minner mistenkelig om noen andre fiktive gnagere. Stikkordene er Disneys jul på tv, to av Donalds mange irriterende plageånder, den ene med rød snute, den andre med et litt hissig temperament.
Henning og Flemming er selvsagt Norges svar på Snipp og Snapp. Men her til lands trenger de ikke gjemme seg i designskapet sitt inne i hullet, for her til lands synes vi åpent homofile ekorn er søte. Særlig dem som får oss til å le.
Serieskaperen Stein Arne Hove fører pennen som tryller fram disse to fargerike ekornenes turbulente samliv. Også han boende på Kampen. Men i et ekte hus, med en ekte felle (en kone) og to barn.
Den derre 50 shades-historien kan forresten ta seg en bolle. Det er i "Kampen park - 100 shades of grey" du får presentert virkeligheten til de fleste par. Uansett hvilket kjønn man deler hi med.
Ingen kunne ane at når to homofile endelig fikk utdelt hovedroller i en norsk tegneserie, så skulle det være i form av to ekorn. Som bor i et tre. I et tre(nd)strøk i Oslo.
Kampen park - 100 shades of grey
Stein Arne Hove
Egmont Publishing
2015
"Pondus anbefaler" er et adelsmerke som blir spesielt utvalgte tegnere til del i en ny albumserie fra Egmont. I denne albumserien vil Frode Øverli vise fram de beste norske serietegnerne og rutesmedene.
Henning og Flemming minner mistenkelig om noen andre fiktive gnagere. Stikkordene er Disneys jul på tv, to av Donalds mange irriterende plageånder, den ene med rød snute, den andre med et litt hissig temperament.
Henning og Flemming er selvsagt Norges svar på Snipp og Snapp. Men her til lands trenger de ikke gjemme seg i designskapet sitt inne i hullet, for her til lands synes vi åpent homofile ekorn er søte. Særlig dem som får oss til å le.
Serieskaperen Stein Arne Hove fører pennen som tryller fram disse to fargerike ekornenes turbulente samliv. Også han boende på Kampen. Men i et ekte hus, med en ekte felle (en kone) og to barn.
Den derre 50 shades-historien kan forresten ta seg en bolle. Det er i "Kampen park - 100 shades of grey" du får presentert virkeligheten til de fleste par. Uansett hvilket kjønn man deler hi med.
Ingen kunne ane at når to homofile endelig fikk utdelt hovedroller i en norsk tegneserie, så skulle det være i form av to ekorn. Som bor i et tre. I et tre(nd)strøk i Oslo.
søndag 12. april 2015
"Veien til lykke" av Björg Thorhallsdottir
Veien til lykke
Björg Thorhallsdottir
Livsfilosofi
216 sider
Schibsted
2015
Björg Thorhallsdottir (f.1974) er en av Norges mest populære kunstnere. Hun er norsk-islandsk og har hatt uttallige separatutstillinger i inn- og utland. Hun har utsmykket kirker, kontorer og offentlige bygg over hele verden. I tillegg har hun utgitt flere bøker, hun er en ettertraktet foredragsholder og initiativtaker til "Hjertefred" og "Sisters in Hearts". Bjørg er kjent for å hjelpe andre gjennom sin kunst og sine veldedighetsprosjekter.
Björg har omtrent hundre prosjekter på en gang, blant annet driver hun kulturhuset Lykkehaven i Sandvika, og hun er initiativtaker av Hjertefred.
Hun ble enke og eneforsørger for en liten sønn da hun var bare 30 år gammel, men i stedet for å synke ned i håpløsheten, bestemte hun seg for å gjøre hver dag resten av livet til en fest. Og det har hun sannelig klart!
Gjennom egen livsfaring skaper hun kunst, og hvert kunstverk har sin egen lille historie. I "Veien til lykke" får du begge deler; et utsnitt av Björgs liv og nærmere 80 nye, inspirerende bilder.
Jeg vet ikke helt hvor eller hvordan jeg skal begynne. Men jeg eier en skatt av en bok. Såpass kan jeg si.
Den kan leses på flere måter. Men jeg bladde igjennom den.
Illustrasjonene er praktfulle. Hvert bilde, en opplevelse i seg selv.
Skulle du bli tiltrukket av et bilde, kan jeg godt forstå det. Kanskje treffer det noe i deg?
Eller kanskje er det mange detaljer i tegningene? "Du kan se til øynene blir store og våte".
I forordet inviterer Björg oss med på en flight. For meg har det blitt mange. - Og skal vi måle dem i mil eller tid, kan det bli en lang reise. Og denne verdifulle tiden? Ja, måtte du bruke lang tid på "denne flighten". For meg er det vel disponert tid.
Språket i boken er brilliant. Det hun vil dele med deg, likeså.
For, forfatteren er raus på alle mulige måter. Hun skriver om livet sitt. Og det, på en lettfattelig måte.
Men aller viktigst: Ærligheten!
Noen av oss, har en gammel sjel. Og forfatteren er en av dem:
Hadde vi ikke visst bedre, hadde jeg sett for meg en Lady på 90 år.
Björg er ikke i nærheten!
Hun ble født en høstdag i 1974.
Hver eneste side i "Veien til lykke" er forskjellig.
Dersom siden rommer et bilde, bruk tid på det, og undre deg over det. Hva betyr det?
Björg vil så inderlig at du skal kjenne gleden for at du er til.
Hun vil at du skal forsone deg med den du er, og bli glad i deg selv.
Hun vil fortelle deg at alt er mulig. I allfall nesten alt.
Nesten hver side rommer en tekst, over hvordan livet til Bjørg har vært.
Men, det er også sider med introduksjon i meditasjon.
I "Veien til lykke" berører Björg det som er tøft, som sorg og død, men også sykdom.
Hun rører ved relasjoner. F. eks. til sin sønn.
Få mer ut av livet ditt. Mer glede ut i fra ditt hjerte.
Jeg kan love deg, at du vil kjenne deg rikere, tro du meg.
Elsker du noen? Har du noen kjær? Eller vet du om noen som er ensom?
Da har jeg en gave idé til deg: Denne boken. Og legg gjerne ved et kort. Og skriv en liten hilsen i fra deg til mottakeren.
Björg Thorhallsdottir
Livsfilosofi
216 sider
Schibsted
2015
Björg Thorhallsdottir (f.1974) er en av Norges mest populære kunstnere. Hun er norsk-islandsk og har hatt uttallige separatutstillinger i inn- og utland. Hun har utsmykket kirker, kontorer og offentlige bygg over hele verden. I tillegg har hun utgitt flere bøker, hun er en ettertraktet foredragsholder og initiativtaker til "Hjertefred" og "Sisters in Hearts". Bjørg er kjent for å hjelpe andre gjennom sin kunst og sine veldedighetsprosjekter.
Björg har omtrent hundre prosjekter på en gang, blant annet driver hun kulturhuset Lykkehaven i Sandvika, og hun er initiativtaker av Hjertefred.
Hun ble enke og eneforsørger for en liten sønn da hun var bare 30 år gammel, men i stedet for å synke ned i håpløsheten, bestemte hun seg for å gjøre hver dag resten av livet til en fest. Og det har hun sannelig klart!
Gjennom egen livsfaring skaper hun kunst, og hvert kunstverk har sin egen lille historie. I "Veien til lykke" får du begge deler; et utsnitt av Björgs liv og nærmere 80 nye, inspirerende bilder.
Jeg vet ikke helt hvor eller hvordan jeg skal begynne. Men jeg eier en skatt av en bok. Såpass kan jeg si.
Den kan leses på flere måter. Men jeg bladde igjennom den.
Illustrasjonene er praktfulle. Hvert bilde, en opplevelse i seg selv.
Skulle du bli tiltrukket av et bilde, kan jeg godt forstå det. Kanskje treffer det noe i deg?
Eller kanskje er det mange detaljer i tegningene? "Du kan se til øynene blir store og våte".
I forordet inviterer Björg oss med på en flight. For meg har det blitt mange. - Og skal vi måle dem i mil eller tid, kan det bli en lang reise. Og denne verdifulle tiden? Ja, måtte du bruke lang tid på "denne flighten". For meg er det vel disponert tid.
Språket i boken er brilliant. Det hun vil dele med deg, likeså.
For, forfatteren er raus på alle mulige måter. Hun skriver om livet sitt. Og det, på en lettfattelig måte.
Men aller viktigst: Ærligheten!
Noen av oss, har en gammel sjel. Og forfatteren er en av dem:
Hadde vi ikke visst bedre, hadde jeg sett for meg en Lady på 90 år.
Björg er ikke i nærheten!
Hun ble født en høstdag i 1974.
Hver eneste side i "Veien til lykke" er forskjellig.
Dersom siden rommer et bilde, bruk tid på det, og undre deg over det. Hva betyr det?
Björg vil så inderlig at du skal kjenne gleden for at du er til.
Hun vil at du skal forsone deg med den du er, og bli glad i deg selv.
Hun vil fortelle deg at alt er mulig. I allfall nesten alt.
Nesten hver side rommer en tekst, over hvordan livet til Bjørg har vært.
Men, det er også sider med introduksjon i meditasjon.
I "Veien til lykke" berører Björg det som er tøft, som sorg og død, men også sykdom.
Hun rører ved relasjoner. F. eks. til sin sønn.
Få mer ut av livet ditt. Mer glede ut i fra ditt hjerte.
Jeg kan love deg, at du vil kjenne deg rikere, tro du meg.
Elsker du noen? Har du noen kjær? Eller vet du om noen som er ensom?
Da har jeg en gave idé til deg: Denne boken. Og legg gjerne ved et kort. Og skriv en liten hilsen i fra deg til mottakeren.
torsdag 9. april 2015
"Lukk øynene" av Josh Malerman
Lukk øynene
Josh Malerman
Thriller
300 sider
Oversatt av Hilde Stubhaug
Vigmostad & Bjørke
2015
Josh Malerman bor i Michigan, USA. Han er vokalist og tekstforfatter i bandet The High Strung. "Lukk øynene" er hans første roman. Boken er solgt for oversettelse til en rekke land, og Universal Studios har sikret seg filmrettighetene.
"Lukk øynene" er en nifs thriller fra debutforfatteren Josh Malerman. Boken forteller en original og spenningsfull historie som bevisst spiller på frykt hos leseren.
Det har tidligere blitt skrevet mye fiksjon om jordens undergang. Men nye tilnærmingsmåter har vært vanskelige å komme opp med. Heldigvis leverer Josh Malerman en ny og spennende vri på en havarert verden og en hovedperson som er både komplisert og lett å sympatisere med.
Malorie bor (i Detroit i USA) alene med to små barn. En gutt og en jente. Hun har lenge forberedt dem til denne dagen:
Dagen de skal forlate huset hvor de har oppholdt seg i, og begi seg ut på en reise for å søke tilflukt et sted som kan gi dem trygghet. Men det er en hake ved det hele; reisen må nemlig foregå uten at de kan åpne øynene sine.
Reisen vil være det mest risikable de noensinne har utsatt seg for. Og ett lite feilsteg kan innebære døden.
Det er nemlig ikke trygt for noen å åpne øynene utendørs. Det er nemlig noe dere ute som driver folk til vanvidd. Men ingen vet hva det er for noe, eller hvor det kom fra siden synet av det får dem til å begå dødelig vold, for så å begå selvmord.
Det har gått fem år siden det hele begynte.
Malorie husker tilbake hvordan mennesker, over hele verden, har mistet sin sjel og blitt voldelige etter å ha vært vitne til noe ukjent, og hvordan hun selv tok tilflukt i et hus med en gruppe andre overlevende.
Selve historien fortelles i en såkalt ikke-lineær stil og den følger kvinnen Malorie.
Den begynner i nåtid hvor Malorie og hennes to små barn forbereder seg til å forlate huset for første gang på fire år.
I fortid får vi kjennskap til bakgrunnshistorien, hvordan det hele startet og vi følger en gravid Malorie sammen med en gruppe overlevende hun har sluttet seg til.
Jeg likte faktisk godt at forfatteren hadde benyttet denne teknikken ihht. fortellerstilen, og syntes at det hele fløt meget godt sammen.
Forklaringen på hva det er som har forårsaket en global katastrofe gis ganske tidlig i boken, men forfatteren er dyktig på å holde alle detaljer uklare.
Og han gjør det meste for å tvinge sine karakterer ut i mørket, der selv en enkel tur ut i hagen blir til en særdeles neglbitende sekvens.
Malorie er for øvrig en utmerket hovedperson. Hun fungerer nærmest som leserens indre skeptiske røst, og hun er hele historiens omdreiningspunkt.
Forfatteren deler historien i boken jevnt mellom Malories reise med de to barna og hennes tid i huset før reisen, ved å hoppe frem og tilbake i tid ved slutten av hvert kapittel.
Førstnevnte er en veldig intens overlevelseshistorie, ettersom de tre konfronteres med virkeligheten av hva verden utenfor har blitt, uten å kunne se den.
Den sistnevnte er like effektiv der forfatteren bruker Malories svangerskap nærmest som en slags tikkende klokke.
Som leser vet man at noe forferdelig har skjedd, men ikke hvordan det har skjedd.
Den psykologiske skrekken er dessuten intens og urovekkende. Ingen vet hva det er som terroriserer folk til døde og under mesteparten av boken har karakterene bind for øynene. Den usette er forferdelig skremmende!
Stemningen i boken er for øvrig fylt til randen med spenning fra første til siste side!
"Lukk øynene" er en veldreid bok som mestrer i alt den forsøker seg på. Forfatteren dveler ikke med noe og bygger opp både mystikk og spenning på en glimrende måte. Man lurer hele veien på hva som gjør at folk må holde øynene lukket utendørs. Det psykologiske aspektet er med på å løfte boken sammen med det snedige konseptet.
"Lukk øynene" er en bok som til tross for sine ikke mer enn 300 sider, er en særdeles effektiv thriller som vil holde grepet om deg helt frem til siste side.
Josh Malerman
Thriller
300 sider
Oversatt av Hilde Stubhaug
Vigmostad & Bjørke
2015
Josh Malerman bor i Michigan, USA. Han er vokalist og tekstforfatter i bandet The High Strung. "Lukk øynene" er hans første roman. Boken er solgt for oversettelse til en rekke land, og Universal Studios har sikret seg filmrettighetene.
"Lukk øynene" er en nifs thriller fra debutforfatteren Josh Malerman. Boken forteller en original og spenningsfull historie som bevisst spiller på frykt hos leseren.
Det har tidligere blitt skrevet mye fiksjon om jordens undergang. Men nye tilnærmingsmåter har vært vanskelige å komme opp med. Heldigvis leverer Josh Malerman en ny og spennende vri på en havarert verden og en hovedperson som er både komplisert og lett å sympatisere med.
Malorie bor (i Detroit i USA) alene med to små barn. En gutt og en jente. Hun har lenge forberedt dem til denne dagen:
Dagen de skal forlate huset hvor de har oppholdt seg i, og begi seg ut på en reise for å søke tilflukt et sted som kan gi dem trygghet. Men det er en hake ved det hele; reisen må nemlig foregå uten at de kan åpne øynene sine.
Reisen vil være det mest risikable de noensinne har utsatt seg for. Og ett lite feilsteg kan innebære døden.
Det er nemlig ikke trygt for noen å åpne øynene utendørs. Det er nemlig noe dere ute som driver folk til vanvidd. Men ingen vet hva det er for noe, eller hvor det kom fra siden synet av det får dem til å begå dødelig vold, for så å begå selvmord.
Det har gått fem år siden det hele begynte.
Malorie husker tilbake hvordan mennesker, over hele verden, har mistet sin sjel og blitt voldelige etter å ha vært vitne til noe ukjent, og hvordan hun selv tok tilflukt i et hus med en gruppe andre overlevende.
Selve historien fortelles i en såkalt ikke-lineær stil og den følger kvinnen Malorie.
Den begynner i nåtid hvor Malorie og hennes to små barn forbereder seg til å forlate huset for første gang på fire år.
I fortid får vi kjennskap til bakgrunnshistorien, hvordan det hele startet og vi følger en gravid Malorie sammen med en gruppe overlevende hun har sluttet seg til.
Jeg likte faktisk godt at forfatteren hadde benyttet denne teknikken ihht. fortellerstilen, og syntes at det hele fløt meget godt sammen.
Forklaringen på hva det er som har forårsaket en global katastrofe gis ganske tidlig i boken, men forfatteren er dyktig på å holde alle detaljer uklare.
Og han gjør det meste for å tvinge sine karakterer ut i mørket, der selv en enkel tur ut i hagen blir til en særdeles neglbitende sekvens.
Malorie er for øvrig en utmerket hovedperson. Hun fungerer nærmest som leserens indre skeptiske røst, og hun er hele historiens omdreiningspunkt.
Forfatteren deler historien i boken jevnt mellom Malories reise med de to barna og hennes tid i huset før reisen, ved å hoppe frem og tilbake i tid ved slutten av hvert kapittel.
Førstnevnte er en veldig intens overlevelseshistorie, ettersom de tre konfronteres med virkeligheten av hva verden utenfor har blitt, uten å kunne se den.
Den sistnevnte er like effektiv der forfatteren bruker Malories svangerskap nærmest som en slags tikkende klokke.
Som leser vet man at noe forferdelig har skjedd, men ikke hvordan det har skjedd.
Den psykologiske skrekken er dessuten intens og urovekkende. Ingen vet hva det er som terroriserer folk til døde og under mesteparten av boken har karakterene bind for øynene. Den usette er forferdelig skremmende!
Stemningen i boken er for øvrig fylt til randen med spenning fra første til siste side!
"Lukk øynene" er en veldreid bok som mestrer i alt den forsøker seg på. Forfatteren dveler ikke med noe og bygger opp både mystikk og spenning på en glimrende måte. Man lurer hele veien på hva som gjør at folk må holde øynene lukket utendørs. Det psykologiske aspektet er med på å løfte boken sammen med det snedige konseptet.
"Lukk øynene" er en bok som til tross for sine ikke mer enn 300 sider, er en særdeles effektiv thriller som vil holde grepet om deg helt frem til siste side.
mandag 6. april 2015
"Stjerner over, mørke under" av Ingebjørg Berg Holm
Stjerner over, mørke under
Ingebjørg Berg Holm
Krim
234 sider
Schibsted
2015
Ingebjørg Berg Holm (f. 1980) er utdannet interiørarkitekt og bor i Bergen med mann og to barn. "Stjerner over, mørke under" er hennes første roman.
Vi skriver Hurumlandet, sommeren 1875 (1875 var for øvrig det året vi begynner å måle verden i meter, og Norge sluttet seg til myntunionen, ved å gå over til å bruke kroner og øre, i stedet for speciedaler).
En solfylt sommerdag, i nærheten av Holmsbu, dypt inne i en skog, blir det funnet et lik under et bjørketre. Det viser seg å være Lars Holte, noe som vekker både forferdelse og sjokk, siden folk trodde at han ti-tolv år tidligere hadde emigrert til Canada, og har ikke blitt sett siden. Men han har tydeligvis blitt offer for en drapsmann i hjembygda, for bakhodet er knust og klærne gjennomtrukket av blod. De fleste erindrer avdøde som en drukkenbolt med en egen evne til å havne i trøbbel.
Den unge lensmannen Thomas Tinnvik settes på saken. Han er en mild og sjarmerende mann. Nokså selvhøytidelig i manges øyne, men egentlig usikker på det meste når det kommer til stykket.
Avdødes eldre bror Ole Holte, er en ledertype blant kvekerne i Holmsbu. Det er et religiøst og lukket samfunn hvor utenforstående motvillig slippes for tett innpå.
På gården hans bor Lars sin nyslåtte enke Ragnhild og sønn Peder, som såvidt kan huske faren.
På gården bor også Ole Holtes unge sønn Jørgen. På mystisk vis har han blitt syk på kropp og sinn og det hviskes om underjordiske, byttinger og skrømt på høylys dag.
"Stjerner over, mørke under" er en spennende og stemningsfull historisk kriminalroman, hvor historien utspiller seg i en litt annerledes, men likevel interessant setting.
Boken forteller ikke bare en historie om en mordetterforskning, men også om den tids syn på sykdom og galskap, og ikke minst om trøblete brødreforhold.
Handlingsforløpet er forholdsvis rolig, men på kløktig vis har forfatteren evnet å bygge opp en spenning som følger igjennom hele boken.
Boken har få, men sterke karakterer. Og selve historien bærer preg av å være mer karakter- enn handlingsdrevet.
Tematikken er også av det interessante slaget, og inkluderer problemstillinger som forsoning, forklaring, og andre sterke følelser mennesker i mellom.
Dessuten er synet på annerledeshet et gjentagende emne i boken.
"Stjerner over, mørke under" er en bok som skiller seg ut fra den mer action-drevne krimlitteraturen.
For meg virker miljøbeskrivelsene å være både realistiske og velfunderte, der spesielt beskrivelsene av det lukkede kvekermiljøet er uhyre fengslende.
For øvrig er tidskoloritten av ypperste merke.
"Stjerner over, mørke under" er en solid, spennende og i høy grad leseverdig bok, ikke minst på grunn av gode persontegninger og elegante miljøbeskrivelser.
Ingebjørg Berg Holm
Krim
234 sider
Schibsted
2015
Ingebjørg Berg Holm (f. 1980) er utdannet interiørarkitekt og bor i Bergen med mann og to barn. "Stjerner over, mørke under" er hennes første roman.
Vi skriver Hurumlandet, sommeren 1875 (1875 var for øvrig det året vi begynner å måle verden i meter, og Norge sluttet seg til myntunionen, ved å gå over til å bruke kroner og øre, i stedet for speciedaler).
En solfylt sommerdag, i nærheten av Holmsbu, dypt inne i en skog, blir det funnet et lik under et bjørketre. Det viser seg å være Lars Holte, noe som vekker både forferdelse og sjokk, siden folk trodde at han ti-tolv år tidligere hadde emigrert til Canada, og har ikke blitt sett siden. Men han har tydeligvis blitt offer for en drapsmann i hjembygda, for bakhodet er knust og klærne gjennomtrukket av blod. De fleste erindrer avdøde som en drukkenbolt med en egen evne til å havne i trøbbel.
Den unge lensmannen Thomas Tinnvik settes på saken. Han er en mild og sjarmerende mann. Nokså selvhøytidelig i manges øyne, men egentlig usikker på det meste når det kommer til stykket.
Avdødes eldre bror Ole Holte, er en ledertype blant kvekerne i Holmsbu. Det er et religiøst og lukket samfunn hvor utenforstående motvillig slippes for tett innpå.
På gården hans bor Lars sin nyslåtte enke Ragnhild og sønn Peder, som såvidt kan huske faren.
På gården bor også Ole Holtes unge sønn Jørgen. På mystisk vis har han blitt syk på kropp og sinn og det hviskes om underjordiske, byttinger og skrømt på høylys dag.
"Stjerner over, mørke under" er en spennende og stemningsfull historisk kriminalroman, hvor historien utspiller seg i en litt annerledes, men likevel interessant setting.
Boken forteller ikke bare en historie om en mordetterforskning, men også om den tids syn på sykdom og galskap, og ikke minst om trøblete brødreforhold.
Handlingsforløpet er forholdsvis rolig, men på kløktig vis har forfatteren evnet å bygge opp en spenning som følger igjennom hele boken.
Boken har få, men sterke karakterer. Og selve historien bærer preg av å være mer karakter- enn handlingsdrevet.
Tematikken er også av det interessante slaget, og inkluderer problemstillinger som forsoning, forklaring, og andre sterke følelser mennesker i mellom.
Dessuten er synet på annerledeshet et gjentagende emne i boken.
"Stjerner over, mørke under" er en bok som skiller seg ut fra den mer action-drevne krimlitteraturen.
For meg virker miljøbeskrivelsene å være både realistiske og velfunderte, der spesielt beskrivelsene av det lukkede kvekermiljøet er uhyre fengslende.
For øvrig er tidskoloritten av ypperste merke.
"Stjerner over, mørke under" er en solid, spennende og i høy grad leseverdig bok, ikke minst på grunn av gode persontegninger og elegante miljøbeskrivelser.
søndag 5. april 2015
"Den du ikke var" av Lucy Clarke
Den du ikke var
Lucy Clarke
Roman
336 sider
Oversatt av Helene Limås
Apropos forlag
2015
Lucy Clarke har utdannelse i engelsk litteratur og har tidligere jobbet med eventer og skrivekurs. I dag er hun forfatter på fulltid. Hun er gift med James Cox, en profesjonell vindsurfer. Nylig fikk paret sin førstefødte. Familien bor i Bournemouth i Sør-England.
Hun bruker ofte vintersesongen til å reise og gjøre research. Somrene tilbringer hun hjemme i England.
Lucy Clark har tidligere skrevet "Du elsket alltid havet" (Apropos 2014), som for øvrig var hennes debutroman og blant de 100 mest solgte bøkene i Norge, sommeren 2014.
Etter å ha vært gift i bare åtte måneder, mister Eva ektemannen Jackson i en tragisk drukningsulykke. Tynget av sorg, bestemmer hun seg for å reise til hjemlandet hans, en fjerntliggende øy ved Tasmania. Eva tror dette vil hjelpe henne
med å bli forsonet med tapet og kanskje få noen nye innblikk i fortiden hans.
Hun har aldri møtt familien til Jackson, og hun ønsker å få vite mer om livet hans på den andre siden av kloden.
Dessverre blir ikke ting alltid slik man hadde trodd, for Evas dype følelser for Jackson og hvordan hun opplevde ekteskapet dem i mellom, får seg etter hvert et realt skudd i baugen.
For hvor godt kjente hun egentlig Jackson? Og hvor mye ønsker hun å få vite nå som han er borte?
Fylt av sorg og forvirring, forventer ikke Eva den mottakelsen hun får av Jacksons far, en full mann som forteller henne at hun aldri skulle ha kommet til Tasmania. Eva er derimot ikke klar for å returnere hjem til England og sporer derfor opp Jacksons bror, Saul, i hans hjem på den uberørte øya Wattleboon. Hun vet at Saul og Jackson hadde mistet kontakten fire år i forveien, men hun har ingen andre å henvende seg til. Saul er like ulykkelig over å se henne som faren hans var. Han lar henne bo i en nærliggende hytte, et par dager.
Derfra begynner Eva å avdekke sannheten om Jacksons fortid, og bit for bit legges puslespillet, som til sist viser et helt annet og mørkere bilde av ektemannen Eva trodde hun kjente.
Hun kan ikke engang være sikker på om han virkelig var den mannen hun ble forelsket i.
Lucy Clarke har med "Den du ikke var" skrevet en flott roman som ikke bare er full av intriger og mystikk, men også bedre enn debutromanen "Du elsket alltid havet".
Hvert eneste kapittel er, nær sagt, kjærlig pepret med steder som jeg bare kan drømme om, og de trakk meg inn i en verden der uberørte strender, solbrent hud og fabelaktige sjødyr var blant hovedingrediensene.
Selve historien var særdeles god, med et plott like fantastisk som gripende og spennende.
Jeg likte også de ulike karakterene, selv om ikke alle var like sympatiske. Det var enkelt å bli kjent med hovedpersonen, Eva.
Til å begynne med var hun i sorg og naturlig nok svært preget av drukningsulykken. Når hun bestemmer seg for å møte Jacksons fremmede familie og via disse får rede på nye detaljer, går hun igjennom en karakterendring. Jeg syntes det var interessant å se henne bearbeide opplysningene som ble avslørt og hvordan hun evnet å håndtere dem.
Historien fortelles fra både Eva, Saul og tidivs Jacksons perspektiv, med hensikt i å gi en dypere innsikt i hva som egentlig foregikk i livet hans før tragedien.
Jeg synes at Lucy Clarke har strukturert denne historien på et usedvanlig klokt vis.
Historien har nemlig mange karakterer, og ofte kan det være vanskelig å holde tritt med et persongalleri i lignende størrelse, særlig hvis det skjer mye rundt dem. Men måten denne historien er strukturert på, og hvordan de ulike karakterene og de spesielle omstendighetene er beskrevet på, gjorde det faktisk enkelt å huske hver og en av dem og deres historier, sammen med selve hovedhistorien, selvsagt.
Lucy Clarke er en særdeles talentfull forfatter som dessuten vet å spre sin forkjærlighet for å reise til sine lesere med en fornem behagelighet, hvor de ulike beskrivelsene nærmest vektlegges mer enn selve historien.
Det merkes lett at hun er bereist, og at hun anvender sine egne erfaringer i det hun skriver.
Det smarte plottet, med oppsiktsvekkende avsløringer og nydelige portretterte lokasjoner, gjorde "Den du ikke var" til en skikkelig bladvender.
Hovedpersonen Eva, stod overfor vanskelige, ja nesten umulige valg, noe som fikk meg til å tenke over hva jeg ville ha gjort i tilsvarende situasjoner.
Lucy Clarke vet i hvert fall virkelig å holde sine lesere på pinebenken. For dette er en gripende, men litt uhyggelig historie som er vel verdt å lese.
Nå er jeg virkelig spent på om hennes neste bok også vil romme en episk historie i et eksotisk strøk, eller om hun i stedet vil basere den på mer hjemlige forhold. Uansett vil jeg definitivt ikke nøle med å lese den!
Min anmeldelse av Lucy Clarks debutroman, "Du elsket alltid havet":
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2014/06/du-elsket-alltid-havet-av-lucy-clarke.html
Lucy Clarke
Roman
336 sider
Oversatt av Helene Limås
Apropos forlag
2015
Lucy Clarke har utdannelse i engelsk litteratur og har tidligere jobbet med eventer og skrivekurs. I dag er hun forfatter på fulltid. Hun er gift med James Cox, en profesjonell vindsurfer. Nylig fikk paret sin førstefødte. Familien bor i Bournemouth i Sør-England.
Hun bruker ofte vintersesongen til å reise og gjøre research. Somrene tilbringer hun hjemme i England.
Lucy Clark har tidligere skrevet "Du elsket alltid havet" (Apropos 2014), som for øvrig var hennes debutroman og blant de 100 mest solgte bøkene i Norge, sommeren 2014.
Etter å ha vært gift i bare åtte måneder, mister Eva ektemannen Jackson i en tragisk drukningsulykke. Tynget av sorg, bestemmer hun seg for å reise til hjemlandet hans, en fjerntliggende øy ved Tasmania. Eva tror dette vil hjelpe henne
med å bli forsonet med tapet og kanskje få noen nye innblikk i fortiden hans.
Hun har aldri møtt familien til Jackson, og hun ønsker å få vite mer om livet hans på den andre siden av kloden.
Dessverre blir ikke ting alltid slik man hadde trodd, for Evas dype følelser for Jackson og hvordan hun opplevde ekteskapet dem i mellom, får seg etter hvert et realt skudd i baugen.
For hvor godt kjente hun egentlig Jackson? Og hvor mye ønsker hun å få vite nå som han er borte?
Fylt av sorg og forvirring, forventer ikke Eva den mottakelsen hun får av Jacksons far, en full mann som forteller henne at hun aldri skulle ha kommet til Tasmania. Eva er derimot ikke klar for å returnere hjem til England og sporer derfor opp Jacksons bror, Saul, i hans hjem på den uberørte øya Wattleboon. Hun vet at Saul og Jackson hadde mistet kontakten fire år i forveien, men hun har ingen andre å henvende seg til. Saul er like ulykkelig over å se henne som faren hans var. Han lar henne bo i en nærliggende hytte, et par dager.
Derfra begynner Eva å avdekke sannheten om Jacksons fortid, og bit for bit legges puslespillet, som til sist viser et helt annet og mørkere bilde av ektemannen Eva trodde hun kjente.
Hun kan ikke engang være sikker på om han virkelig var den mannen hun ble forelsket i.
Lucy Clarke har med "Den du ikke var" skrevet en flott roman som ikke bare er full av intriger og mystikk, men også bedre enn debutromanen "Du elsket alltid havet".
Hvert eneste kapittel er, nær sagt, kjærlig pepret med steder som jeg bare kan drømme om, og de trakk meg inn i en verden der uberørte strender, solbrent hud og fabelaktige sjødyr var blant hovedingrediensene.
Selve historien var særdeles god, med et plott like fantastisk som gripende og spennende.
Jeg likte også de ulike karakterene, selv om ikke alle var like sympatiske. Det var enkelt å bli kjent med hovedpersonen, Eva.
Til å begynne med var hun i sorg og naturlig nok svært preget av drukningsulykken. Når hun bestemmer seg for å møte Jacksons fremmede familie og via disse får rede på nye detaljer, går hun igjennom en karakterendring. Jeg syntes det var interessant å se henne bearbeide opplysningene som ble avslørt og hvordan hun evnet å håndtere dem.
Historien fortelles fra både Eva, Saul og tidivs Jacksons perspektiv, med hensikt i å gi en dypere innsikt i hva som egentlig foregikk i livet hans før tragedien.
Jeg synes at Lucy Clarke har strukturert denne historien på et usedvanlig klokt vis.
Historien har nemlig mange karakterer, og ofte kan det være vanskelig å holde tritt med et persongalleri i lignende størrelse, særlig hvis det skjer mye rundt dem. Men måten denne historien er strukturert på, og hvordan de ulike karakterene og de spesielle omstendighetene er beskrevet på, gjorde det faktisk enkelt å huske hver og en av dem og deres historier, sammen med selve hovedhistorien, selvsagt.
Lucy Clarke er en særdeles talentfull forfatter som dessuten vet å spre sin forkjærlighet for å reise til sine lesere med en fornem behagelighet, hvor de ulike beskrivelsene nærmest vektlegges mer enn selve historien.
Det merkes lett at hun er bereist, og at hun anvender sine egne erfaringer i det hun skriver.
Det smarte plottet, med oppsiktsvekkende avsløringer og nydelige portretterte lokasjoner, gjorde "Den du ikke var" til en skikkelig bladvender.
Hovedpersonen Eva, stod overfor vanskelige, ja nesten umulige valg, noe som fikk meg til å tenke over hva jeg ville ha gjort i tilsvarende situasjoner.
Lucy Clarke vet i hvert fall virkelig å holde sine lesere på pinebenken. For dette er en gripende, men litt uhyggelig historie som er vel verdt å lese.
Nå er jeg virkelig spent på om hennes neste bok også vil romme en episk historie i et eksotisk strøk, eller om hun i stedet vil basere den på mer hjemlige forhold. Uansett vil jeg definitivt ikke nøle med å lese den!
Min anmeldelse av Lucy Clarks debutroman, "Du elsket alltid havet":
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2014/06/du-elsket-alltid-havet-av-lucy-clarke.html
lørdag 4. april 2015
"Brevet til Stella" av Iona Grey
Brevet til Stella
Iona Grey
Roman
491 sider
Oversatt av Kari Rekdal
Apropos Forlag
2015
Iona Grey er utdannet i fagene litteratur og engelsk ved Manchester University. Med sin sterke interesse for historie, og evigvarende fascinasjon for kvinner, debuterer hun nå med romanen "Brevet til Stella". Den kom ut i mars 2015, samtidig som den engelske utgaven. Iona Grey bor i dag i Cheshire, England med mann og tre døtre.
"Brevet til Stella" forteller en historie som spenner over seksti år og er mer enn 490 sider lang, men der sidene flyr like raskt avgårde som historien trollbinder.
Dette er først og fremst en kjærlighetshistorie, men det er også en historie om kamp, smerte, sorg og tap.
Etter å ha kommet seg bort fra et destruktivt forhold, tar Jess Moran tilflukt i et tilsynelatende forlatt rekkehus i London. Hun vet at det er galt å være der, men i sin desperasjon ønsker hun bare å glemme det hun har flyktet fra, og forsøke å få litt mening i et liv som hun innerst inne vet går ingensteds.
Jess forstår snarlig at huset hun befinner seg i har tilhørt et gammelt menneske. TV-en er nemlig stor og gammeldags, og foran den gjenspikrete kaminåpningen står det en elektrisk rørovn. Og opp etter inngangsdøren har posten samlet seg som en haug høstblader.
Når hun finner et brev, angivelig sendt til husets eier, vet hun at det er galt å snuse i andres menneskers privatliv, men greier likevel ikke å la være å lese det.
Brevet er skrevet på et særdeles dyptfølende vis, og avsenderen, den nitti år gamle amerikaneren Dan Rosinskis, virker svært så desperat etter å finne kvinnen som han etterlot seg på slutten av den andre verdenskrigen.
Ganske tilfeldig hadde han i 1942 (i London) møtt Stella, og de ble meget forelsket i hverandre.
Dan var en B-17 pilot (hvis overlevelsessjanse var en til fem), stasjonert i England under andre verdenskrig.
Men midt i krigens terror og sorg mistet han kontakt med Stella. Nå nesten sytti år senere, er tiden i ferd med å løpe ut for ham. Han har nemlig svært dårlig helse, og føler at mye som har forblitt usagt, må bli fortalt. Dan har tenkt på sin tapte kjærlighet, Stella Thorne, de siste seksti årene, og ønsker nå mer enn noe annet å spore henne opp før han dør.
Jess finner også en gammel skoeske fylt med brev som Dan skrev til Stella under krigen. Det viser seg at de kjærlige brevene Dan og Stella sendte hverandre, ble deres eneste trygghet i en kaotisk hverdag, der krig og dødsangst fylte de fleste hjerter.
Alt dette gir Jess en ny tro på at den varige kjærligheten finnes. Dessuten blir hun nysgjerrig på denne kvinnen fra fortiden, og blir etter hvert fast bestemt på at hun skal hjelpe Dan med å finne Stella.
Og skritt for skritt trekkes hun inn i en historie om forbudt kjærlighet.
Mens hun leter, begynner for øvrig hennes eget liv å få mer mening. For hun finner nemlig også en annen plaget og jaget sjel:
Dødsboetterforskeren Will Holt, som har sine egne grunner til å tvile på kjærligheten...
"Brevet til Stella" er en uhyre god bok som vekker mange tanker og følelser.
Forfatter Iona Grey har på et mesterlig vis evnet å veve sammen fortid og nåtid.
Det er også flere paralleller mellom historiene til Jess og Stella.
Begge kvinnene kommer fra mindre bevilgede hjem og mangler stabile familiære relasjoner. De har også begge vært i destruktive forhold, noe som knytter dem ytterligere sammen.
Jess føler dessuten en sterk tilknytning til Will, som er en både snill og hensynsfull mann.
Og sammen bestemmer de seg for å finne ut av hva som egentlig skjedde med Stella på slutten av krigen.
Historien belyser også en rekke interessante tema: Vanskelighetene med livet under krigsårene, forskjellene mellom amerikanske soldater og britiske menn, diskrimineringen som kvinnene gjerne ble utsatt for, ulike fordommer og stigmatisering.
Iona Grey håndterer alt dette med stor nåde og eleganse, og hun besitter en svært imponerende fortellerevne.
Ofte kan det være slik at parallelle historier i en bok, kappes med å overgå hverandre. Slik er det heldigvis ikke i "Brevet til Stella" hvor overgangene mellom fortid og nåtid skjer på et fullstendig sømløs vis, og hvor følelsen av sted og tid bærer preg av en ekthet som i hvert fall evnet å transportere meg til England under den andre verdenskrigen, for deretter å føre meg tilbake til de samme London-gatene, men i en mer moderne setting.
Karakterene var for øvrig forbausende realistiske, og jeg brydde meg virkelig om Jess, ønsket å være der for henne, og håpet at alt skulle ordne seg for henne. På samme vis, falt jeg for Dan, den tapre krigshelten, hvis tid som jagerpilot ble enda mer gripende siden han ikke kunne være med kvinnen som han elsket.
"Brevet til Stella" er dessuten en bladvender i ordets rette forstand, og de mer enn fire hundre og nitti sidene nærmest føk avgårde.
Dette var også blant de sjeldne bøkene som jeg ikke klarte å legge i fra meg, og som hadde en historie jeg ikke ønsket skulle ta slutt.
Jeg hadde faktisk til å begynne med en følelse av at denne boken ville være spesiell, og den levde så definitivt opp til mine forventninger.
"Brevet til Stella" er ikke noe annet enn en prisverdig debutroman, og nå kan jeg bare håpe at forfatteren snarlig kommer med en ny bok, for jeg kan nesten ikke vente med å lese den!
Iona Grey
Roman
491 sider
Oversatt av Kari Rekdal
Apropos Forlag
2015
Iona Grey er utdannet i fagene litteratur og engelsk ved Manchester University. Med sin sterke interesse for historie, og evigvarende fascinasjon for kvinner, debuterer hun nå med romanen "Brevet til Stella". Den kom ut i mars 2015, samtidig som den engelske utgaven. Iona Grey bor i dag i Cheshire, England med mann og tre døtre.
"Brevet til Stella" forteller en historie som spenner over seksti år og er mer enn 490 sider lang, men der sidene flyr like raskt avgårde som historien trollbinder.
Dette er først og fremst en kjærlighetshistorie, men det er også en historie om kamp, smerte, sorg og tap.
Etter å ha kommet seg bort fra et destruktivt forhold, tar Jess Moran tilflukt i et tilsynelatende forlatt rekkehus i London. Hun vet at det er galt å være der, men i sin desperasjon ønsker hun bare å glemme det hun har flyktet fra, og forsøke å få litt mening i et liv som hun innerst inne vet går ingensteds.
Jess forstår snarlig at huset hun befinner seg i har tilhørt et gammelt menneske. TV-en er nemlig stor og gammeldags, og foran den gjenspikrete kaminåpningen står det en elektrisk rørovn. Og opp etter inngangsdøren har posten samlet seg som en haug høstblader.
Når hun finner et brev, angivelig sendt til husets eier, vet hun at det er galt å snuse i andres menneskers privatliv, men greier likevel ikke å la være å lese det.
Brevet er skrevet på et særdeles dyptfølende vis, og avsenderen, den nitti år gamle amerikaneren Dan Rosinskis, virker svært så desperat etter å finne kvinnen som han etterlot seg på slutten av den andre verdenskrigen.
Ganske tilfeldig hadde han i 1942 (i London) møtt Stella, og de ble meget forelsket i hverandre.
Dan var en B-17 pilot (hvis overlevelsessjanse var en til fem), stasjonert i England under andre verdenskrig.
Men midt i krigens terror og sorg mistet han kontakt med Stella. Nå nesten sytti år senere, er tiden i ferd med å løpe ut for ham. Han har nemlig svært dårlig helse, og føler at mye som har forblitt usagt, må bli fortalt. Dan har tenkt på sin tapte kjærlighet, Stella Thorne, de siste seksti årene, og ønsker nå mer enn noe annet å spore henne opp før han dør.
Jess finner også en gammel skoeske fylt med brev som Dan skrev til Stella under krigen. Det viser seg at de kjærlige brevene Dan og Stella sendte hverandre, ble deres eneste trygghet i en kaotisk hverdag, der krig og dødsangst fylte de fleste hjerter.
Alt dette gir Jess en ny tro på at den varige kjærligheten finnes. Dessuten blir hun nysgjerrig på denne kvinnen fra fortiden, og blir etter hvert fast bestemt på at hun skal hjelpe Dan med å finne Stella.
Og skritt for skritt trekkes hun inn i en historie om forbudt kjærlighet.
Mens hun leter, begynner for øvrig hennes eget liv å få mer mening. For hun finner nemlig også en annen plaget og jaget sjel:
Dødsboetterforskeren Will Holt, som har sine egne grunner til å tvile på kjærligheten...
"Brevet til Stella" er en uhyre god bok som vekker mange tanker og følelser.
Forfatter Iona Grey har på et mesterlig vis evnet å veve sammen fortid og nåtid.
Det er også flere paralleller mellom historiene til Jess og Stella.
Begge kvinnene kommer fra mindre bevilgede hjem og mangler stabile familiære relasjoner. De har også begge vært i destruktive forhold, noe som knytter dem ytterligere sammen.
Jess føler dessuten en sterk tilknytning til Will, som er en både snill og hensynsfull mann.
Og sammen bestemmer de seg for å finne ut av hva som egentlig skjedde med Stella på slutten av krigen.
Historien belyser også en rekke interessante tema: Vanskelighetene med livet under krigsårene, forskjellene mellom amerikanske soldater og britiske menn, diskrimineringen som kvinnene gjerne ble utsatt for, ulike fordommer og stigmatisering.
Iona Grey håndterer alt dette med stor nåde og eleganse, og hun besitter en svært imponerende fortellerevne.
Ofte kan det være slik at parallelle historier i en bok, kappes med å overgå hverandre. Slik er det heldigvis ikke i "Brevet til Stella" hvor overgangene mellom fortid og nåtid skjer på et fullstendig sømløs vis, og hvor følelsen av sted og tid bærer preg av en ekthet som i hvert fall evnet å transportere meg til England under den andre verdenskrigen, for deretter å føre meg tilbake til de samme London-gatene, men i en mer moderne setting.
Karakterene var for øvrig forbausende realistiske, og jeg brydde meg virkelig om Jess, ønsket å være der for henne, og håpet at alt skulle ordne seg for henne. På samme vis, falt jeg for Dan, den tapre krigshelten, hvis tid som jagerpilot ble enda mer gripende siden han ikke kunne være med kvinnen som han elsket.
"Brevet til Stella" er dessuten en bladvender i ordets rette forstand, og de mer enn fire hundre og nitti sidene nærmest føk avgårde.
Dette var også blant de sjeldne bøkene som jeg ikke klarte å legge i fra meg, og som hadde en historie jeg ikke ønsket skulle ta slutt.
Jeg hadde faktisk til å begynne med en følelse av at denne boken ville være spesiell, og den levde så definitivt opp til mine forventninger.
"Brevet til Stella" er ikke noe annet enn en prisverdig debutroman, og nå kan jeg bare håpe at forfatteren snarlig kommer med en ny bok, for jeg kan nesten ikke vente med å lese den!
fredag 3. april 2015
"Zelda, Album 2 - Jenter som kommer"
Zelda
Album 2 - Jenter som kommer
Lina Neidestams
Egmont Publishing
Med den rabiate, følelsesstyrte feministen Zelda har svenske Lina Neidestam skapt en antihelt det er vanskelig å få nok av!
For Zelda er dama helt uten impulskontroll, med feministiske idealer hun sjelden selv klarer å etterleve.
Denne komboen gjør henne til en av landets beste latterfremkallere, og innen stripesjangeren er Zelda et lenge etterlengtet tilskudd.
Serien startet i svenske Metro og Nemi-bladet i 2007, men går i dag i flere svenske aviser. Her i Norge er Zelda et fast tilskudd i bladene Pondus og Rutetid, og avisen Dagbladet.
Men serien ble for hard kost for enkelte lesere av Nordlys, der redaksjonen så seg nødt til å ta den bort fra avisens tegneserieside.
Det er derfor med undring at vi konstaterer at jenters singleliv i all sin usminkede nakenhet fortsatt er kontroversiell lesning for enkelte.
Men det er med lattermild glede at vi ser at jenters singleliv i all sin usminkede nakenhet fortsatt er hysterisk morsomt for de fleste.
"En morsom feminist! Trodde det bare var en myte! Men Zelda mestrer denne kombinasjonen som ingen andre. Spesielt i virkeligheten..."
- Frode Øverli
Album 2 - Jenter som kommer
Lina Neidestams
Egmont Publishing
Med den rabiate, følelsesstyrte feministen Zelda har svenske Lina Neidestam skapt en antihelt det er vanskelig å få nok av!
For Zelda er dama helt uten impulskontroll, med feministiske idealer hun sjelden selv klarer å etterleve.
Denne komboen gjør henne til en av landets beste latterfremkallere, og innen stripesjangeren er Zelda et lenge etterlengtet tilskudd.
Serien startet i svenske Metro og Nemi-bladet i 2007, men går i dag i flere svenske aviser. Her i Norge er Zelda et fast tilskudd i bladene Pondus og Rutetid, og avisen Dagbladet.
Men serien ble for hard kost for enkelte lesere av Nordlys, der redaksjonen så seg nødt til å ta den bort fra avisens tegneserieside.
Det er derfor med undring at vi konstaterer at jenters singleliv i all sin usminkede nakenhet fortsatt er kontroversiell lesning for enkelte.
Men det er med lattermild glede at vi ser at jenters singleliv i all sin usminkede nakenhet fortsatt er hysterisk morsomt for de fleste.
"En morsom feminist! Trodde det bare var en myte! Men Zelda mestrer denne kombinasjonen som ingen andre. Spesielt i virkeligheten..."
- Frode Øverli
torsdag 2. april 2015
"Beckomberga - Ode til min familie" av Sara Stridsberg
Beckomberga - Ode til min familie
Sara Stridsberg
Roman
341 sider
Oversatt av Monica Aasprong
Aschehoug
2015
Sara Stridsberg (f. 1972) debuterte i 2004 med "Happy Sally" (på norsk i 2014). Hun har skrevet drama og oversatt SCUM-manifestet forfattet av den amerikanske feministen Valerie Solanas. Solanas er også hovedpersonen i Strindbergs andre roman, "Drømmefakultetet" (på norsk i 2008). Med denne romanen fikk hun sitt store gjennombrudd og ble tildelt Nordisk råds litteraturpris 2007. Nabokovs roman "Lolita" er inspirasjonskilden til "Darling River" (på norsk i 2010).
Sara Stridsberg har også skrevet flere teaterstykker, blant andre "Medealand" (på norsk i 2013).
Hennes nye og visstnok mest personlige roman, "Beckomberga - Ode til min familie", handler om Jackie hvis far er innlagt på Beckomberga, og forteller en vakker historie om et barn som undersøker de voksnes svakhet.
Dette er også en bok hvor det rent språklige ikke bare vil berøre, men reise noen viktige spørsmål.
Handlingen i "Beckomberga" finner sted innenfor murene på et større psykiatrisk sykehus, der det sentrale temaet er den lille manns kamp for å holde håpet og viljen oppe.
Jackie er en 14 år gammel jente. Når moren forlater henne og reiser til Svartehavet, begynner hun å besøke mentalsykehuset Beckomberga der faren hennes, den alkoholiserte og karismatiske Jimmy Darling, er innlagt.
Beckomberga var et psykiatrisk sykehus som lå i utkanten av Stockholm. Det ble åpnet i 1932 og lagt ned i 1995.
Men boken "Beckomberga" er ikke Jimmys historie, men Jackies. Hun er hovedperson og forteller. Historien fortelles av både barnet, ungdommen og den voksne Jackie.
Gjennom Jackies øyne og fantasi, får vi møte de andre pasientene, sykepleieren Ingrid Vogel, legen Edward og den tatoverte og bøllete Paul.
Vi blir også godt kjent med Beckombergas historie, helt frem til sykehuset legges ned på midten av nittitallet.
I prologen møter vi en av Beckombergas siste pasienter, Olof, når han nettopp har sluppet ut i samfunnet igjen etter at sykehuset har blitt nedlagt. Forvirret i den ufrivillige friheten, begår han selvmord ved å hoppe fra en radiomast, senvinteren det samme året. Deretter, i bokens hoveddel, blir vi bedre kjent med ham og hans 63 år lange opphold på Beckomberga.
Men selve prologen stiller også noen betimelige spørsmål:
For hva skjer med de som ikke passer inn hverken ute i friheten eller på institusjonen?
Og hvor ble det av alle dem som slapp ut i samfunnet når sykehuset ble lagt ned i 1995? Hvor er de i dag?
Disse spørsmålene ligger kamuflerte innenfor den narrative rammen igjennom hele boken.
Boken byr også på et litt annerledes far-datter forhold, der Jimmie Darlings destruktivitet, men brutale ærlighet, skaper en trist, men likevel vakker historie. Kjærligheten fra Jackie blir desto mer virkelig når den egentlig aldri blir besvart av faren og når hun senere, ved enhver anledning hun får til å besøke ham, trer inn i en verden som både er et fengsel og et fristed for de involverte.
Fordi det er slik Beckomberga var. Innenfor murene kunne de innlagte puste ut, motta omsorg og få være som de var, men samtidig var de også fanget og levde på andres nåde.
Disse kontrastene skaper en litt merkverdig dynamikk, men også en mystikk rundt det hele.
Karakterene i boken er ømt beskrevet, fra et barns perspektiv. Jackie ser ikke på dem som pasienter. I hennes øyne er alle bare mennesker, og mange av dem blir hennes venner.
Dette er en av bokens sterke sider. En annen er det flotte språket, som både er tydelig, enkelt og vakkert.
Forfatteren har dessuten klart å formidle stemninger og skape noe vakkert i omtrent alt, til og med det som er mørkt eller skittent.
Hun er også dyktig på å tegne interessante karakterer, og har virkelig evnet, på troverdig vis, å formidle hvordan mennesker med psykiske lidelser ofte blir stigmatisert.
Dessverre går det tidivs litt fort i svingene. Kapitlene er forholdsvis korte og de kunne gjerne, etter min smak, ha gått litt dypere inn i materien.
Likevel var dette en bok som rørte meg dypt, og da særlig den historien som omhandlet Olof, som ikke ville ut i den "virkelige" verdenen.
"Beckomberga - Ode til min familie" er en bok som definitivt er verdt å lese. Historien kan være både smertefull og tung, men gir en fin skildring av et forhold mellom en forelder og et barn.
Dessuten gir den et verdifult innblikk i psykiatriens historie og stiller kritiske spørmål vedrørende den politiske endringen i psykiatrien (som også berørte Norge); der alle skulle ut i samfunnet igjen.
Sara Stridsberg
Roman
341 sider
Oversatt av Monica Aasprong
Aschehoug
2015
Sara Stridsberg (f. 1972) debuterte i 2004 med "Happy Sally" (på norsk i 2014). Hun har skrevet drama og oversatt SCUM-manifestet forfattet av den amerikanske feministen Valerie Solanas. Solanas er også hovedpersonen i Strindbergs andre roman, "Drømmefakultetet" (på norsk i 2008). Med denne romanen fikk hun sitt store gjennombrudd og ble tildelt Nordisk råds litteraturpris 2007. Nabokovs roman "Lolita" er inspirasjonskilden til "Darling River" (på norsk i 2010).
Sara Stridsberg har også skrevet flere teaterstykker, blant andre "Medealand" (på norsk i 2013).
Hennes nye og visstnok mest personlige roman, "Beckomberga - Ode til min familie", handler om Jackie hvis far er innlagt på Beckomberga, og forteller en vakker historie om et barn som undersøker de voksnes svakhet.
Dette er også en bok hvor det rent språklige ikke bare vil berøre, men reise noen viktige spørsmål.
Handlingen i "Beckomberga" finner sted innenfor murene på et større psykiatrisk sykehus, der det sentrale temaet er den lille manns kamp for å holde håpet og viljen oppe.
Jackie er en 14 år gammel jente. Når moren forlater henne og reiser til Svartehavet, begynner hun å besøke mentalsykehuset Beckomberga der faren hennes, den alkoholiserte og karismatiske Jimmy Darling, er innlagt.
Beckomberga var et psykiatrisk sykehus som lå i utkanten av Stockholm. Det ble åpnet i 1932 og lagt ned i 1995.
Men boken "Beckomberga" er ikke Jimmys historie, men Jackies. Hun er hovedperson og forteller. Historien fortelles av både barnet, ungdommen og den voksne Jackie.
Gjennom Jackies øyne og fantasi, får vi møte de andre pasientene, sykepleieren Ingrid Vogel, legen Edward og den tatoverte og bøllete Paul.
Vi blir også godt kjent med Beckombergas historie, helt frem til sykehuset legges ned på midten av nittitallet.
I prologen møter vi en av Beckombergas siste pasienter, Olof, når han nettopp har sluppet ut i samfunnet igjen etter at sykehuset har blitt nedlagt. Forvirret i den ufrivillige friheten, begår han selvmord ved å hoppe fra en radiomast, senvinteren det samme året. Deretter, i bokens hoveddel, blir vi bedre kjent med ham og hans 63 år lange opphold på Beckomberga.
Men selve prologen stiller også noen betimelige spørsmål:
For hva skjer med de som ikke passer inn hverken ute i friheten eller på institusjonen?
Og hvor ble det av alle dem som slapp ut i samfunnet når sykehuset ble lagt ned i 1995? Hvor er de i dag?
Disse spørsmålene ligger kamuflerte innenfor den narrative rammen igjennom hele boken.
Boken byr også på et litt annerledes far-datter forhold, der Jimmie Darlings destruktivitet, men brutale ærlighet, skaper en trist, men likevel vakker historie. Kjærligheten fra Jackie blir desto mer virkelig når den egentlig aldri blir besvart av faren og når hun senere, ved enhver anledning hun får til å besøke ham, trer inn i en verden som både er et fengsel og et fristed for de involverte.
Fordi det er slik Beckomberga var. Innenfor murene kunne de innlagte puste ut, motta omsorg og få være som de var, men samtidig var de også fanget og levde på andres nåde.
Disse kontrastene skaper en litt merkverdig dynamikk, men også en mystikk rundt det hele.
Karakterene i boken er ømt beskrevet, fra et barns perspektiv. Jackie ser ikke på dem som pasienter. I hennes øyne er alle bare mennesker, og mange av dem blir hennes venner.
Dette er en av bokens sterke sider. En annen er det flotte språket, som både er tydelig, enkelt og vakkert.
Forfatteren har dessuten klart å formidle stemninger og skape noe vakkert i omtrent alt, til og med det som er mørkt eller skittent.
Hun er også dyktig på å tegne interessante karakterer, og har virkelig evnet, på troverdig vis, å formidle hvordan mennesker med psykiske lidelser ofte blir stigmatisert.
Dessverre går det tidivs litt fort i svingene. Kapitlene er forholdsvis korte og de kunne gjerne, etter min smak, ha gått litt dypere inn i materien.
Likevel var dette en bok som rørte meg dypt, og da særlig den historien som omhandlet Olof, som ikke ville ut i den "virkelige" verdenen.
"Beckomberga - Ode til min familie" er en bok som definitivt er verdt å lese. Historien kan være både smertefull og tung, men gir en fin skildring av et forhold mellom en forelder og et barn.
Dessuten gir den et verdifult innblikk i psykiatriens historie og stiller kritiske spørmål vedrørende den politiske endringen i psykiatrien (som også berørte Norge); der alle skulle ut i samfunnet igjen.
onsdag 1. april 2015
Pondus - nr. 3 - 2015
Pondus - nr. 3 - 2015
Egmont Publishing
I bilaget til Pondus nr. 3 får du egentlig ikke bare et bilag, men et eget blad. Et helt blad viet til slakt av norsk toppfotball og Tippeligaen. Men dette er ikke den type slakt du trenger å kvie deg for å lese, dette er en type slakt som først pirrer deg, siden gjør deg opphisset og helt til slutt, da klimakset rir deg som en rodeoklovn, tar vi av silkehanskene og gir deg en omgang BDSM som du bare kan lese om i Fifty Shades of Brown!
Hvert eneste lag i Tippeligaen får passet påskrevet og inndratt, samt tilsmusset med en passende illustrasjon og Pondus-striper. Dette bladet er rett og slett alle sleivsparkers mor, og vi gidder ikke engang å si unnskyld for å gi det norske folk den hele og fulle sannhet om Tippeligaen anno 2015. Antakelig har vi vært alt for snille uansett.
Husk: Den man elsker tukter man. Eller begår utukt med!
Med vennlig hilsen
Norges mest leste blad, Pondus
Egmont Publishing
I bilaget til Pondus nr. 3 får du egentlig ikke bare et bilag, men et eget blad. Et helt blad viet til slakt av norsk toppfotball og Tippeligaen. Men dette er ikke den type slakt du trenger å kvie deg for å lese, dette er en type slakt som først pirrer deg, siden gjør deg opphisset og helt til slutt, da klimakset rir deg som en rodeoklovn, tar vi av silkehanskene og gir deg en omgang BDSM som du bare kan lese om i Fifty Shades of Brown!
Hvert eneste lag i Tippeligaen får passet påskrevet og inndratt, samt tilsmusset med en passende illustrasjon og Pondus-striper. Dette bladet er rett og slett alle sleivsparkers mor, og vi gidder ikke engang å si unnskyld for å gi det norske folk den hele og fulle sannhet om Tippeligaen anno 2015. Antakelig har vi vært alt for snille uansett.
Husk: Den man elsker tukter man. Eller begår utukt med!
Med vennlig hilsen
Norges mest leste blad, Pondus
Abonner på:
Innlegg (Atom)