fredag 29. mars 2019

"Frøydis Lykke har en ekte enhjørning" av Morag Hood

Frøydis Lykke har en ekte enhjørning
Morag Hood
Illustratør: Ella Okstad
Barnebok, 3-6 år
26 sider
Oversatt av Stein K. Hjelmerud
Egmont Kids Media
2018

"Frøydis Lykke har en ekte enhjørning" er skrevet av Morag Hood som bor i Skottland.

Illustratør Ella Okstad (45) bor i Trondheim og har hjemmekontor der med katten sin. Jevnt og trutt kommer det oppdrag i innboksen hennes fra de største forlagene i England. Nylig tegnet hun illustrasjonene til denne boken.

"Frøydis Lykke har en ekte enhjørning" er vel oversatt til ni land nå, så lille Frøydis har fått et stort publikum, forteller Okstad, som akkurat nå sitter og tegner på en ny bok om den fantasifulle jenta.

"Frøydis Lykke har en ekte enhjørning" forteller en flott og morsom historie om Frøydis; en selvutnevnt ekspert på enhjørninger. Hun har stor fantasi og innlevelsesevne.

Frøydis bor sammen med en ekte enhjørning. Egentlig er det ikke bare én. Akkurat nå, tror hun at det er 17.

Men det er ikke ekte enhjørninger. Hun har nemlig en så sterk forkjærlighet for enhjørninger at hun har kledd alle bamsene sine ut som fabeldyret, ikke en gang lillebroren har sluppet unna.

Det krever sitt å passe på så mange enhjørninger. Det er alltid så mye å gjøre.

Hun lærer dem om trolldom, å jakte på mat og hvor risikabelt det er med ballonger. 

Noen ganger mister enhjørningene hennes hornene sine. Men det gjør ikke noe, for da setter hun dem på plass igjen.

Ekte enhjørninger har mange fiender, så noen ganger må hun beskytte dem.

Hun synes at hun gjør en flott jobb. Noen folk vet ikke engang hvordan en EKTE enhjørning ser ut, det er derfor de trenger Frøydis.

Men spørsmålet er om hun selv ville ha oppdaget en EKTE enhjørning hvis hun fikk besøk av en... 

"Frøydis Lykke har en enhjørning" er en veldig søt og underholdende barnebok.

Boken er skrevet i førsteperson.

Fortelleren, Frøydis Lykke, er en svært elskverdig karakter som mange barn vil kunne identifisere seg med.

Historien er enkelt fortalt med få setninger, og illustrasjonene setter fantasien i gang.

Ella Okstad har gjort en imponerende jobb med illustrasjonene, som er utrolig artige og levende i uttrykket. Fargene vibrerer av liv, og det kan brukes mange timer på å nyte de flotte illustrasjonene.

Boken innbyr til å bli lest om og om igjen i et varmt fellesskap mellom barnet og den voksne oppleser.

Når tekst og illustrasjoner utfyller hverandre så fint som de gjør i denne boken, kan man med rette snakke om kunst!

"Frøydis Lykke har en ekte enhjørning" er en høytlesningsbok som varmt kan anbefales alle barn fra tre år og oppover.


tirsdag 26. mars 2019

"En nesten perfekt dag" av Marieke Krügel

En nesten perfekt dag
Marieke Krügel
Roman
243 sider
Oversatt fra tysk av Elisabeth Beanca Halvorsen
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Marieke Krügel er født i 1977 i Kiel i Tyskland og bosatt utenfor Schleswig. Hun studerte ved det tyske litteraturinstituttet i Leipzig og har utgitt tre romaner siden debuten i 2003. "En nesten perfekt dag" er hennes internasjonale gjennombrudd og første bok på norsk.

En enkel, men likevel elskverdig historie om hvordan livet kan ta en annen retning enn man ønsker. Det er en historie som dveler ved menneskelige følelser, kjærlighet, vennskap, sjalusi, misunnelse og selve rammen rundt livet i dagens samfunn.

Det har gått to uker siden Katharina Theodoroulakis oppdaget at hun har en kul i venstre bryst. Men hun har hverken hatt tid eller lyst til å tenke over hva dette måtte bety, særlig om den er ondartet og i verste fall kan ha en dødelig utgang. For hvordan skal ektemannen Costas, sønnen Alex (17) og datteren Helli (11) klare seg uten henne?

Dessuten kan man jo ikke bare dø når ting fremdeles er så uavklart, tenker Katharina. Ingen vet om det, og det er bra, for denne helgen skal alt være som vanlig - for siste gang.

Det siste året har Costas jobbet i Berlin og bare vært hjemme i helgene. Men denne helgen, kommer han ikke hjem siden han er invitert i et juleselskap. Katharina er selv invitert, men har overhodet ikke lyst til å dra til Berlin.

Når alt skal være normalt, er det ikke bra å ha en ektemann som er tilgjengelig for familien nesten bare per telefon. Etter at Costas fikk jobben i Berlin, har de kranglet mye. Krangling er prisen å betale for et weekendforhold.

Og så utfolder kaoset en vanlig fredag seg. Men mens Katharina tar seg av en avskåret tommel, slukker brann i tørketrommelen og forbereder seg på et følelsesmessig utfordrende besøk, smuldrer meningen med det hele opp for henne, og de store spørsmålene melder seg.

Men denne dagen byr på flere overraskelser. For ikke bare har Helli et oppmerksomhetsmangel-syndrom med hyperkinetsk forstyrrelse, altså ADHD, hun har også fått mensen. Dessuten har sønnen fått sin første kjæreste.

Har livet blitt som hun ønsket? Hvordan har hun håndtert morsrollen, kjærligheten, lidenskapen for musikk? Idet dagen nesten er over, bestemmer Katharina seg for å dele hemmeligheten på en måte som kommer overrumplende på de fleste - inkludert henne selv.

Katharina vil bare ha litt tid for seg selv. I stedet må hun komme seg gjennom enda en fredag uten at ektemannen er hjemme - og alt som kan skje, det skjer.

"En nesten perfekt dag" er en velskrevet, troverdig og karakterdrevet bok.

Marieke Krügel har skrevet en bok som er underholdende, men også tidvis ganske mørk.

Den besitter dessuten innsiktsfulle observasjoner (og refleksjoner) om den menneskelige atferd, om uskyld, om det kaotiske, om smarttelefonsamfunnet, om vennskap, om livet, og om kjærlighet.

Det er en bunnsolid og overbevisende roman som beskriver avmakten over å kanskje måtte forlate venner, familie og resten av verden i en alt for tidlig alder.

"En nesten perfekt dag" er kun 243 sider lang, og handlingen spenner over én dag.

Krügel har en svært unik måte å levendegjøre sine karakterer på. Gjennom hovedpersonen Katharinas øyne, ører, fingre, nese, munn samt hennes erindringer, nåtidige tanker og følelser manes både fysiske steder og mennesker så tydelig fram, at man skal være særdeles hardhjertet for ikke å la seg påvirke.

Historien fortelles rett frem med små tilbakeblikk fra Katharinas yngre dager. Således bygger forfatteren et tilfredsstillende bilde av Katharina og hva livet hennes omfatter.

Forfatteren presenterer oss gradvis for Katharinas karakter. Fra hvordan hun samhandler med datteren, hvordan hun betrakter sønnen, hvordan hun behandler naboene, til hva hun tenker om sine beste venner og sin egen søster, men også om forholdet til ektemannen.

Siden historien fortelles fra Katharinas perspektiv, føles alt nokså løsrevet. Men jeg antar at dette er et bevisst trekk av forfatteren.

Jeg er i hvert fall sikker på at mange kvinner vil kunne identifisere seg med hovedpersonen, Katharina. Før hun giftet seg, var hun en lovende musiker og doktorgradsstudent. Nå jobber hun deltid som lærer ved en musikkskole for yngre barn, og i barnehager hvor hun tilbyr musikkopplæring for de minste.

Katharina og hennes familie er på langt nær feilfrie, men likevel sympatiske karakterer. Man vil så gjerne at det skal gå dem godt i livet, selv om de befinner seg i enda en familiekrise.

Boken ender godt, men med en uventet vri som på samme tid er både oppløftende og pinlig for Katharina.

"En nesten perfekt dag" er en morsom, rørende og tankevekkende roman. Dette er ikke en bok der historien står i sentrum, men karakterene. Man blir godt kjent med Katharina og det fargerike ensemblet av mennesker som befolker hennes verden. Å få være i deres selskap var en fornøyelse!

Boken vil garantert sette gang i tankene hos sin leser, og i det ligger dens kvalitet. Anbefales!

søndag 24. mars 2019

"Det var vi" av Golnaz Hashemzadeh Bonde

Det var vi
Golnaz Hashemzadeh Bonde
Roman
219 sider
Oversatt fra svensk av Andreas Eilert Østby
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Golnaz Hashemzadeh Bonde ble født i Iran i 1983, og som barn flyktet hun med familien til Sverige. Hun er uteksaminert ved Handelshøyskolen i Stockholm, og er utpekt som en av femti Goldman Sachs Global Leaders. Hun er gründer og direktør for en ideell organisasjon som jobber med å forhindre marginalisering av grupper og individer i samfunnet. Hun debuterte i 2012 med romanen "Hon är inte jag". Hashemzadeh Bonde bor i Stockholm med mannen og datteren sin.

En fortelling om en mor og en datter, om å bli slitt fra hverandre, men likevel være uløselig knyttet sammen.

Nahid har maks et halvår igjen å leve. CT-scanningen, prøveresultatene. Alt er tydelig. Det er kreft hun har, og den har sin opprinnelse i eggstokkene. Det er stadium fire. Det betyr at hun ikke har lenge igjen.

Nahid vokste opp i Iran, som den yngste i en søskenflokk på syv søstre.

Som ung hadde Nahid et stort potensial. Hun var intelligent, ambisiøs og hardtarbeidende. Da hun var 18 år kom hun inn på medisinstudiet. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse. Moren og søstrene var så stolte at de gråt i dagevis etter at opptaksvedtaket var blitt offentliggjort i avisen. Mot slutten av sommeren inviterte søstrene naboene på fest, for å feire.

Dette blir hennes første møte med den jevngamle og karismatiske Masood, og et vendepunkt i livet. Masood hadde ideer, mer radikale enn hun hadde hørt tidligere. Ideer om å rive ned gamle strukturer, slike som låste dem inne i bestemte livsskjebner. Han snakket om folket, om menneskenes rett til brød. Han snakket om rettferdigheten som om den var en fest, som om det var deres rolle å arrangere den.

I 1978 kommer revolusjonen over dem som et stjerneregn, og det unge kjæresteparet kaster seg inn i frihetskampen, i den livsfarlige motstandskampen mot det iranske prestestyret. For Nahid er kampen for frihet som en barnslig drøm. De sniker seg rundt i byen og deler ut flyveblader, sprer sitt budskap. De vet at de risikerer alt, selv om de ser på seg selv som en del av fjellene. Like stødige. Udødelige. Et folk av stein. Men håpet og drømmene knuses brått, og de må betale dyrt for sitt opprør.

Etter en demonstrasjon hvor de brutalt nedkjempes, blir de tvunget leve under jorden, i en kjeller uten vinduer.

Senere flykter de til Sverige ved hjelp av lånte penger og falske pass. Med seg har de sin nyfødte datter Aram.

Sverige er et vakkert og trygt land, men det er ikke lett å finne seg til rette i et nytt land.

I nåtid, nesten tretti år senere, må Nahid stirre døden i hvitøyet. Hun har ikke mye tid igjen å leve. Hvordan skal hun fortelle datteren sin at hun skal dø?

Nahid ble født med evnen til å overleve. Hun hevder i hvert fall at hun vokste opp til overlevelse. Nå må hun stole på at også datteren har denne evnen, etter at hun er borte.

Forholdet mellom mor og datter er problematisk. Det er tydelig at de to har hatt sine kamper. Nahid føler at Aram ikke er i stand til å bære sin mors smerte sammen med henne. Hun vil ha en annen reaksjon enn den hun får.

Nahid er sint. Hun klarer ikke å forene seg med tanken om at hun skal dø. Og hun lar det gå utover datteren Aram, som hun skjeller ut hele tiden.

Men samtidig som Nahids eget liv debber ut, spirer et nytt. Nahid skal bli bestemor, om hun bare holder seg i live lenge nok. Kanskje var ikke alt forgjeves likevel?

"Det var vi" er en meget god roman som griper tak i deg, og ikke slipper taket før siste side er ferdiglest.

Den forteller en modig og sterk historie som utforsker hva vi skylder våre nærmeste og hva tap gjør med oss, fortalt på en måte som vibrerer av sinne og sorg, men også livsglede.

Boken er skrevet i et lett tilgjengelig språk, med korte, hardtslående setninger.

Golnaz Hashemzadeh Bondes portrett av Nahid er svært velskrevet. Langsomt lar hun denne kvinnen vokse frem på bokens sider. Til sist innser man at hun er en kvinne man ikke kan la være å beundre.

Nahids liv i Iran før hun flyktet til Sverige, blir på langt nær romantisert. Likevel lurer hun på om det var riktig å flykte, for alle som levde da hun flyktet fra Iran, er nemlig fortsatt i live.

Nahid elsker sin datter, men hun har problemer med foreldrerollen. Forholdet mellom mor og datter er et av de sentrale tema i boken. Det samme er livet som innvandrer.

Det er lettere å forstå Nahids sinne når man kjenner hennes historie. Jeg kan forstå at hun er bitter. Men det jeg ikke kan forstå, er hvorledes hun behandler datteren Aram og hvorfor hun lar sin bitterhet gå ut over henne og omgivelsene. Det er egoistisk, men jeg antar at det er en slags beskyttelsesmekanisme.

Selv om "Det var vi" er en forholdsvis kort roman på litt over 200 sider, bør du ikke belage deg på at du bare kan lese den på en dag du ikke har så mye annet å gjøre.

Boken krever din fulle oppmerksomhet, og den krever at du reflekterer over det du leser. Hvis du tar deg tid til å gjøre det, venter det en virkelig god leseopplevelse.

Jeg vil anbefale boken varmt, men samtidig advare mot å bruke den som ren ferielektyre. Fordi det er den ikke! Gi boken den tiden den krever, og du vil garantert få mye tilbake.

onsdag 20. mars 2019

"Minneteppet" av Ann O'Loughlin

Minneteppet
Ann O'Loughlin
Roman
304 sider
Oversatt av Line Gustad Fitzgerald
Cappelen Damm
2019

Ann O'Loughlin er en anerkjent irsk journalist, og har jobbet i Irish Independent, Evening Herald og Irish Examiner. Hun har også bodd og arbeidet i India. Hun kommer opprinnelig fra vestkysten av Irland, men nå bor hun på østkysten sammen med ektemann og to barn. "Minneteppet" er hennes tredje roman på norsk, etter "Kafeen på Roscarbury Hall" og "Dommerfruen". Hennes fjerde roman, "My Mother's Daughter", kommer på norsk i 2020.

En vakker fortelling om vennskap, mot og samhold.

Livet har ikke vært så enkelt for Connie Carter. Både ektemannen og deres fem år gamle datter Molly døde i en bilulykke. Hun har mistet alt og alle hun holdt kjær. Når hun får rede på at ektemannen hadde brukt alle pengene deres på å kjøpe et falleferdig herskapshus i Irland uten å fortelle henne det, forlater hun hjemmet sitt i New York og drar til Ludlow Hall, i håp om at hun kanskje kan forstå og tilgi.

Utenfor Dublin, i landsbyen Rosdaniel, blir hun møtt av et hus som ikke er hva det en gang var. Ludlow Hall er nemlig i meget dårlig skikk. Det er planker foran alle vinduene og fuktig, skitten kryssfiner skjuler hoveddøren. Likevel ser Connie en mulighet til å bringe det tilbake til fordums glans, og gjenskape dets praktfulle skjønnhet.

Ludlow Hall pleide å tilhøre Eve Brannigan og hennes ektemann. Men han tok livet sitt og etterlot Eve ingenting annet enn gjeld og elendighet. Nå må hun finne seg i at Connie har flyttet inn i deres tidligere elskede hjem, som for øvrig har tilhørt Brannigan-familien i flere generasjoner.

Til å begynne med forsøker Connie å unngå de lokale kvinnene. Men etter hvert åpner hun både sitt hjerte og hjem til den lokale syforeningen Ludlow-fruene.

Her møter hun Eve og Hetty, to kvinner som også har lidd store tap. Men det er ikke bare dette som knytter de tre sammen. De har alle en forkjærlighet for å sy. Dette høres kanskje i utgangspunktet ikke ut som det mest interessante å lese om, men disse stundene utgjør faktisk en svært kraftfull del av boken. For gjennom syingen hjelper de hverandre gjennom den tøffe tiden. Her får de satt ord på sorgen, og ikke minst erfart at det er naturlig å føle smerte og sorg, men også at ethvert øyeblikk av lykke bør gripes med begge hender.

Etter hvert som Ludlow-fruene syr minnetepper for å huske dem de har elsket og mistet, kommer også hemmelighetene fra fortiden til overflaten.

"Minneteppet" forteller en vakker historie om håp, om å våge å leve, og om troen på at livet vil falle på plass til slutt.

De levende skildringene og det spennende persongalleriet gjør dette til en varm og nydelig bok, som det er umulig å legge fra seg!

Ann O'Loughlin skriver lett, men ikke så lett at det går ut over dybden, og ukomplisert om livets mange utfordringer og kompliserte sider. Hun tar seg dessuten tid til å bygge opp sin historie. Det samme gjelder for menneskene, sorgene og gledene som utgjør denne, og hun får det hele til å fremstå som troverdig. Karakterene er realistiske, og som leser føler jeg meg ikke på noe tidspunkt som en tilskuer til en historie om fremmede mennesker på et likegyldig sted som ikke interesserer noen. Tvert imot, så føler jeg at jeg befinner meg midt i historien, og at alt skjer omkring meg. Jeg blir en del av O'Loughlins univers, og de personene som befolker dette universet, blir vennene mine på godt og vondt, fordi de er så ekte.

Det var interessant å lese hvordan de tre hovedrolleinnehaverne håndterte sin sorg, og det gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Jeg tror alle som har følt sorg over å miste noen rundt seg, eller i det minste opplevd frykten for å miste noen som står en nær, kan relatere seg til denne historien.

Jeg håper at "Minneteppet" ikke er det siste vi hører fra Ann O'Loughlin. Jeg gleder meg i hvert fall til å se hva hun finner på neste gang. Men det gjør ikke noe om det tar litt tid. Det kommer nemlig til å gå en stund før jeg er ferdig med å fordøye denne boken.

mandag 11. mars 2019

"En modig datter" av Renita D'Silva

En modig datter
Renita D'Silva
Roman
432 sider
Oversatt av Mette I. Gudevold
Cappelen Damm

Renita D'Silva har skrevet seks romaner, alle med handling fra India. "En modig datter" er hennes andre bok på norsk, etter "En mors hemmelighet". Forfatteren er indisk, men bor nå i London.

Et spennende, dramatisk og romantisk familiedrama fra fargerike India.

"En modig datter" er en gripende og uforglemmelig roman, der historien hovedsakelig foregår i India, på 1920-tallet, men også i nåtid.

1920-tallet:
Gowri elsker å gå på skolen. For henne er skolen det eneste stedet i verden som gir mening. Gowri har som mål å bli lærer, som rollemodellen sin, frøken Vandana. Hun vil gå i frøken Vandanas fotspor og oppmuntre jenter til å utdanne seg. Men hun har såvidt rukket å bli fjorten år gammel, før den store drømmen blir knust. Hun blir nemlig gitt av foreldrene sine, til gudinnen Yellamma. Gowri skal bli en devadasi, en hengiven tjener som kan tjene gudinnen Yellamma og akte henne. Gowri blir dermed bundet til gudinnen og til mannen som eier jordet der tempelet bygges, for resten av livet. Hun vil tilbringe dagene med å tilbe gudinnen, og nettene på å tjene godseieren og andre menn han anser som verdig for henne. Gowris familie bryter alle bånd med henne, bortsett fra pengene de mottar for hennes tjenester.

Lucy har brakt skam på seg selv og sin familie.  Et lidenskapelig - og upassende - kjærlighetsforhold har blitt avslørt. Problemet er at hun, på tvers av klassetilhørighet, har falt for en kjekk gartner som heter Robert. Hun vet at hun må starte på nytt, et sted langt fra England. Så når James Bell, en eier av en kaffeplantasje, frir til Lucy, aksepterer hun frieriet, selv om hun ikke elsker han. Men James er hennes billett til India og et nytt liv. Derfor tar Lucy imot morens råd og holder sin stygge synd for seg selv. Lucy håper likevel, at James aldri vil oppdage hva hun har holdt skjul. Hun tror nemlig ikke at han noen gang vil kunne tilgi henne hvis han finner det ut.

Når Lucy i India treffer på Gowri, en ung kvinne som vokter et tempel, vekkes nysgjerrigheten. Hvorfor må hun leve i isolasjon, langt borte fra familien?

Nåtid:
I nåtid møter vi Kavya, som etter en mislykket Bollywood karriere flykter fra den sydende storbyen Mumbai og tilbake til hjembyen. Her får hun høre om et gammelt tempel som er funnet i en landsby i nærheten, og som inneholder brev som skildrer en tragisk historie - skrevet av en ung kvinne ved navn Gowri.

Samtidig i London, har Sue akkurat funnet ut at hun er gravid, med et svært etterlengtet barn. Men ektemannen Tony, en soldat stasjonert i Midtøsten, har nylig blitt drept i aksjon. Sue er knust av sorg og i krise. Med håp om å styre tankene over på noe annet, bruker hun tiden til å mimre over bestemoren, Elizabeth, en ærgjerrig arkeolog, som Sue knapt så de få årene hun bodde sammen med henne, i tiden etter at Sues mor døde i så altfor ung alder. Oldefaren til Sue eide en kaffeplantasje i India, og bestemoren ble født der. Når Sue en dag, i et TV-program, hører om tempelet i India, føler hun seg dratt mot dets historie og fortidens hemmeligheter. I reportasjen får hun også vite at det blant tempelets murstein er blitt funnet knoklene av et barn.

"En modig datter" er en bok som fortjener all den oppmerksomhet den kan få. Den forteller en historie om fire ulike kvinner og kampene de står overfor, feilene som har blitt gjort og prisen de har måttet betale for dem. Historien er vakker, den er dyp, og den maner til ettertanke hos leseren. Men å gjengi handlingen, som jeg har forsøkt ovenfor, og ikke minst dybden i den, er ikke mulig. Den må rett og slett oppleves.

De fire hovedpersonene, Lucy, Gowri, Kavya og Sue, er knivskarpe og troverdige, og som leser blir man godt kjent med dem. Jeg kan se dem for meg, og jeg vet hvordan de tenker.

Hvert kapittel veksler mellom de fire forskjellige kvinnenes synsvinkel og på forskjellige tidsplan og steder, som strekker seg fra 1920-tallet helt frem til nåtid. Settingen varierer fra storbyen Mumbai til det mer landlige India, samt England.

Siden historien ble fortalt gjennom fire ulike kvinner, var det uunngåelig å ikke foretrekke noen av dem fremfor andre. Det viste seg også å være tilfellet. Det må være utfordrende for en forfatter å holde fire handlingstråder adskilt til det sentrale øyeblikket der de flettes sammen, men jeg synes at Renita D'Silva gjennomførte dette med et støtt skrivegrep. Likevel ønsket jeg å lese mer om visse karakterer. Dessuten grep noen av elementene i historien meg mer andre og holdt således mer på min oppmerksomhet, mens jeg andre steder i boken nærmest skyndte meg gjennom noen kapitler for å returnere til de karakterene som fascinerte meg aller mest.

Jeg visste ikke om så mye om India fra før, og enda mindre om devadasier. Denne boken ga meg litt innsikt.

"En modig datter" er et emosjonelt dypdykk i livene til fire kvinner som alle lever i svært vanskelige livssituasjoner. Kvinner som trodde de hadde alt, før skjebnen ledet dem en annen vei. Noen ganger hadde jeg problemer med å holde styr på de fire handlingstrådene mens fortellingen skiftet mellom karakterene, men det betalte seg til slutt i form av en bittersøt avslutning, som ikke skal avsløres her.

Renita D'Silva skriver godt. Hun klarer å gi karakterene sine både fylde og sannferdighet. Språket er flott og gjennomarbeidet, og det bærer historien om de fire skjebnene meget godt. Dessuten er miljøbeskrivelsene hennes så levende at det sniker seg inn et ønske om å få se og oppleve dem selv.

"En modig datter" forteller en kraftfull historie om kjærlighet, offer og overlevelse. Det skal mye til før en bok gir meg en klump i halsen og en tåre i øyekroken, men det gjorde denne boken.

"En modig datter" er noe av det mest velskrevne og godt fortalte jeg har lest på lang tid.

fredag 8. mars 2019

"Død manns tango" av Geir Tangen

Død manns tango
Geir Tangen
Krim
400 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Geir Tangen (f. 1970) er fra Øystese i Hardanger, men har vært bosatt i Haugesund siden 1996. Han er utdannet allmennlærer og jobber i ungdomsskolen. Han har også jobbet som frilansjournalist i radio, TV og aviser siden 1990, og drev i flere år Norges største krimblogg der han anmeldte krimbøker.

Tangen debuterte med krimromanen "Maestro" i 2016 og gjorde umiddelbar suksess. Boken har et salgstall på over 75 000! "Maestro" og oppfølgeren "Hjerteknuser" er solgt til 15 land.

Journalist Viljar Ravn Gudmundsson ved Mediehuset Haugesunds Avis har i løpet av sommeren gravd seg ned i arbeid. Arbeidsmengden ville tatt knekken på de fleste, men for Viljar er døgnkontinuerlig arbeid det eneste som får hodet skrudd inn på noe annet enn det som har skjedd med ham.

En ting var at han hadde blitt skutt, og at hans 17 år gamle sønn Aleksander nesten ble drept samme kveld. Mye verre er tanken på at han hadde gjort seg selv til drapsmann. I en sen nattetime ved Lillesund skole, fire måneder tidligere, hadde Viljar drept nynazisten Geirmund Bakken. Saken er fortsatt under etterforskning, men politiet kikker i andres skap enn hans, noe han kan takke førstebetjent Lotte Skeisvoll for. Hun har nemlig dekket over sporene, og gitt Viljar et vanntett alibi. Dermed har hun satt hele karrieren på spill for å redde ham.

Førstebetjent Lotte Skeisvoll har heller ikke hatt det så enkelt siden sist. Hun har hatt gradert sykemelding, og psykologen hennes har sagt at hun har brukt arbeidet for å kvele angsten og bearbeide sorgen. Noe som visstnok er en sikker vei til sammenbrudd.

Lotte har for øvrig blitt bedre i løpet av sommeren, og timene hos psykologen har løftet bort lag på lag med gammelt slagg.

Endelig har det roet seg litt ned, men sensommeridyllen i Haugesund brytes når en kvinne i midten av tredveårene blir funnet drept på bestialsk vis i Etne. Kort tid etter blir enda en kvinne i samme alder funnet drept. Denne gangen i Sveio.

Imidlertid er disse to bare de første i en rekke grusomme dødsfall.

Det som knytter mordene sammen, er at ofrene en gang delte ungdom sammen. Noen har tydeligvis ønsket å se disse menneskene lide.

Merkelig nok, gir DNA-materialet fra en sigarettsneip som blir funnet på et av åstedene, match med en mann som formodentlig skal ha vært død i et år.

Jakten på morderen blir et halsbrekkende kappløp med tiden.

Og som om ikke det var nok, blir Viljar og Lotte tvunget til å ta en umulig beslutning:
Enten innrømme at de sto bak drapet på nynazisten Geirmund Bakken samme vår, eller la en hjemvendt fremmedkriger ta straffen for det de selv har gjort.

Tre bøker på tre år. En utsøkt prestasjon av Geir Tangen. Serien om Lotte Skeisvoll og Viljar Ravn Gudmundsson avsluttes med et absolutt høydepunkt, som er mer spennende enn noensinne.

Bøkene kan fint leses uavhengig av hverandre, selv om jeg vil anbefale dem lest i riktig rekkefølge. Dessuten har "Død manns tango" en rekke henvisninger til de to foregående bøkene i serien.

Romanen foregår i et forrykende tempo, samtidig med at det er mange personer å holde styr på. Flere av dem har vært med i Tangens to tidligere romaner, så det er noe kjent med en del av dem.

Ellers fungerer karakterene godt. Noen bedre enn andre.

Det er en mengde overraskelser i "Død manns tango", og jeg vil ikke snyte deg for spenningen jeg selv opplevde under lesingen. La meg bare si at du virkelig kan føle nakkehårene reise seg av ren frykt, grunnet den ondskap og menneskeforakt gjerningspersonen besitter, selv om han har sine motiver.

Geir Tangen skriver som alltid flytende og med god innlevelse, og man sluker de 400 sidene.

Ut over det, evner forfatteren å beskrive både miljø og mennesker, slik at jeg kan se det hele for meg.

I etterordet skriver Tangen at han i disse tre bøkene bevisst har benyttet seg av nesten alle krimklisjeer som er å oppdrive i moderne nordisk krimhistorie. Det er ikke gjort for å gjøre narr av kriminallitteraturen. Det er tvert imot gjort av pur kjærlighet.

Alt i alt ble jeg godt underholdt, og kjedet meg ikke på noe tidspunkt i lesingen. Dette er kanskje ikke en historie av den typen som etterlater et varig inntrykk, men som ren underholdning fungerer boken utmerket.

Jeg vil anbefale "Død manns tango" til alle som liker en god krim.

søndag 3. mars 2019

"Med ansikt mot døden" av Bjørn Bottolvs

Med ansikt mot døden
Bjørn Bottolvs
Krim
262 sider
Kolon forlag
2018

Bjørn Bottolvs, født 1946, bosatt i Bærum og forhenværende førstebetjent ved Oslo politikammer. "Med ansikt mot døden" er hans tiende kriminalroman om Jo Kaasa.

"Med ansikt mot døden" er en særdeles spennende, og dypt realistisk skildring av den mørke kriminelle virkeligheten Oslo-politiet jobber i, og et ærlig portrett av den empatiske og snarrådige politimannen Jo Kaasa.

En kveld i begynnelsen av desember finner politibetjent Jo Kaasa og makkeren hans, Kaisa Riitta Sara, et nakent mannslik i et båtnaust ved Bogstadvannet, et grensevann mellom Oslo og Bærum. Mannens skrukkete fingre og blålige hudfarge er tegn på at han må ha vært død i flere dager.

Ikke lenge etter finner dykkere et kvinnelik uten ytterjakke på ti meters dyp i innsjøen, et par hundre meter unna det samme båtnaustet. I hennes bukselomme blir det funnet amfetamin. Rettsmedisinske undersøkelser viser at den døde kvinnen må ha ligget der i minst tre-fire dager.

Er det tilfeldigheter som gjorde at de to avdøde ble funnet i samme område, eller har de to noe med hverandre å gjøre?

Litt senere får Kaasa og Sara i oppdrag å bistå narkotikaspanere ved utrykning til et småbruk i Maridalen, nord i Oslo, der noen beskjeftiger seg med produksjon av amfetamin.

Prøver som blir foretatt av beslaget, tyder på at amfetaminet er av samme type som i den druknede kvinnens lomme.

Dermed knyttes de to sakene sammen og etterforskerne ved Majorstua politistasjon er nødt til å holde alle muligheter åpne.

Samtidig forteller Sara at hun har søkt seg tilbake til reinpolitiet i Karasjok, siden hun ikke trives i Oslo. Dessuten begynner Kaasa å nærme seg pensjonsalderen...

Det er alltid en fornøyelse å være i selskap med Bjørn Bottolvs' hovedpersoner Jo Kaasa og hans makker, Kaisa Riitta Sara, fra Oslo-politiet. "Med ansikt mot døden" er ikke noe unntak.

Dette er den tiende boken i serien om Jo Kaasa. Bøkene kan alle leses uavhengig av hverandre, ettersom sakene de omhandler avsluttes i hver bok. Hvis du derimot vil ha den sideløpende historien om Kaasa og Sara fra start til slutt, anbefales det å lese bøkene i rekkefølge.

"Med ansikt mot døden" er en spennende kriminalroman. Ingen tvil om det.

At Bjørn Bottolvs kan skrive, er også udiskutabelt. Boken er nemlig velskrevet og språket flyter lett over sidene. Man kan føle at det er en garvet forfatter som har skrevet den. Dette betyr ikke at språket er tyngre, bare at det er mer vektig, noe jeg for øvrig setter stor pris på.

Da jeg begynte å lese "Med ansikt mot døden", var jeg litt bekymret for at den bare var 262 sider lang. Kriminalromaner er jo som oftest på det dobbelte. Men boken er slik den skal være, og ikke mer. For Bottolvs er en forfatter som ikke overforklarer. Han undervurderer ikke sine lesere, og overlater derfor mye til fantasien. Det synes jeg er bra.

Persongalleriet står som alltid skarpt og tydelig. Det hever seg over bokens sider, og karakterene vandrer lys levende rundt i leserens indre blikk.

Når sant skal sies, var det egentlig befriende å lese en kriminalroman der hovedpersonen ikke er en småberuset, kokainsniffende, eller følelsesmessig ustabil politimann.

For en ting som virkelig tiltaler meg med karakterene til Bottolvs, er at de er ganske vanlige mennesker. Kaasa og Sara er som de fleste av oss, og derfor er de troverdige. Og fordi de er troverdige, kan jeg forholde meg til dem, og gjennom dem til den historien Bottolvs forteller. En kunst som faktisk svært få krimforfattere mestrer.

Jeg liker Jo Kaasa. Han er jovial, og en fyr som går like godt sammen med sine overordnede som med de andre betjentene.

Sara er et friskt pust fra Finnmark. Hun er jordnær og kaller en spade for en spade, er smart og ikke uten humor.

Ellers setter jeg pris på at Bottolvs har overført den muntlige sjargongen mellom karakterene over til skriftlig form.

Med "Med ansikt mot døden" har Bottolvs skrevet en bok man lett blir oppslukt av. Han har satset på den gode historien, og han har gjort det veldig godt.

Jeg vil så definitivt være å finne blant leserne når (eller hvis) det kommer en ellevte bok i serien om Jo Kaasa.