torsdag 30. januar 2020

"Øyevitnet" av Anna Bågstam

Øyevitnet
Anna Bågstam
Krim
406 sider
Oversatt av Lene Stokseth, MNO
Panta Forlag
2019

Anna Bågstam er født i 1977 og vokste opp i Solna og Danderyd i Sverige. Hun jobber som jurist i Sveriges Riksdag, og bor i Stockholm med mann og tre barn.

I tillegg til å skrive bøker, maler hun og trener både boksing og kampsport. Hun har tidligere utgitt den prisbelønte krimromanen "Stockholm Psycho" i lydbokformat, som ble nominert til Crimetime Specsavers Award i 2017. Med "Øyevitnet" debuterer hun som forfatter i det klassiske bokformatet.

"Øyevitnet" er første bok i en ny og spennende krimserie: "Mordene i Lerviken", som utspiller seg i Øresund i Skåne.

Et fredfullt tettsted med forræderisk natur. Et drap som ryster alle...

Den 29 år gamle sosionomen Harriet Vesterberg er nyansatt sivil etterforsker ved Politiet i Landskrona. Hun har nettopp forlatt Stockholm med et ødelagt kjærlighetsforhold bak seg, og bor nå midlertidig hos faren Eugen i Lerviken, det lille idylliske fiskeværet ved Øresund hvor hun som barn tilbrakte alle somrene.

Allerede på hennes første arbeidsdag, blir hun kastet ut i en krevende drapsetterforskning. Kvelden i forveien ble liket av en kvinne funnet ved en av gårdene en mil nord for Landskrona (rett utenfor Lerviken). Kvinnen lå ute i stallen, tilsynelatende mishandlet til døde. Munnen og haken hennes var dekket med sølvteip, og øyelokkene teipet opp slik at blodkarene på innsiden lyste ildrødt.

Offeret var gift med finansmannen Douglas Andersson. Han kjøpte gården av en adelsslekt, men har aldri drevet den selv. Jorden ble forpaktet bort.

Siden ektemannen har forsvunnet, blir mistanken naturlig nok rettet mot ham til å begynne med, også fordi han er dømt for konemishandling to ganger.

Men det er flere potensielt mistenkte gjerningspersoner, og snart starter en intens jakt på morderen. Etter hvert som saken vokser i omfang, synes Harriet at de burde be om hjelp utenfra. Men sjefen hennes Margareta, er mest interessert i å oppklare saken så fort som mulig, uten innblanding fra andre. Harriet frykter det kan bety at viktigheten av å få arrestert en mistenkt, er større enn å fakke den rette morderen, men det er ingenting hun kan gjøre.

For øvrig har Harriet problemer med å falle til ro i Lerviken, og hun har bekymringer vedrørende farens begynnende demens.

Hun bestemmer seg for å gå sin egen vei i etterforskningen, men den leder inn på et spor som hun snart desperat angrer på at hun begynte å følge.

Og når det melder seg et øyenvitne som hevder at Harriet kjenner morderen, må hun i tillegg kjempe for å holde arbeidet og privatlivet adskilt.

"Øyevitnet" er en lettlest kriminalroman med et handlingsmettet plott som byr på flere overraskelser.

Boken er spennende fra første side, og Bågstam vet godt hvordan hun skal holde sine lesere i et jerngrep. Siden handlingen foregår på et lite sted, vil antallet potensielle drapspersoner minimeres etter hvert som sidene vendes. Likevel kan nærmest hvem som helst i Lerviken stå bak drapet, men det kan også være noen utenfra. Jeg hadde mine tanker rundt det som skjedde, men som i etterkant ikke viste seg å stemme.

Selve mordmysteriet er genialt konstruert, og det forekommer mer enn én uventet vending. Her er det ingredienser som sammenvevde familiehemmeligheter, løgner, uforutsette relasjoner og mye mer.

I tillegg til at det skal oppklares en forbrytelse, berører boken temaer som begynnende demens, ettersom faren til Harriet viser tegn som kan tyde på denne sykdommen. Dette er ikke et overskyggende tema, men faren forsvinner titt og ofte. Et annet stort tema er svikt, noe som kommer til uttrykk på flere måter. Boken byr også på litt kjærlighet, men heldigvis ikke i den grad at det virker forstyrrende på handlingen. Tvert imot er det med på å skru opp spenningsnivået.

De sammensatte og godt beskrevne karakterene gjør denne boken ekstra lesbar. Man blir godt kjent med Harriet og hennes kollegaer, især sjefen, slik at de alle trer frem som svært tydelige karakterer etter endt lesing.

Harriet har problemer med å bli akseptert som en del av etterforskningsteamet. Hun er tross alt ikke utdannet politi, og mange av de andre på politistasjonen er derfor skeptiske til henne.

Vi blir også tatt med inn i etterforskningen av en ganske så spektakulær sak. Drapet som etterforskes har skjedd i det samme lille samfunnet som Harriet nå er en del av, der alle nærmest kjenner alle. Det er vanskelig å få sannheten ut av folk i fiskeværet, og det er mye ryktespredning.

For øvrig står det forferdelige drapet i grell kontrast til de ellers så idylliske miljøbeskrivelsene, og det pittoreske småstedet Lerviken ved Øresund, ble som levende for meg.

"Øyevitnet" har en jevnt stigende spenningskurve, og ender med en vill cliffhanger som leder til den neste boken i rekken.

Dette er god underholdning, og jeg føler meg svært så komfortabel i Bågstams univers.

Jeg vil ikke påstå at Anna Bågstam er en sprudlende forteller. Hun er sindig, og forteller sin historie på et høyst adekvat vis. Ikke dårlig og ikke fantastisk, men i dette tilfellet fungerer det bra nok i kombinasjon med den ellers så gjennomtenkte fortellingen.

Hvis du liker en god krim hvor løsningen ikke alltid er åpenbar, gir "Øyevitnet" en fin leseopplevelse. Jeg ser med spenning frem til neste bok om Harriet Vesterberg.

torsdag 23. januar 2020

"Solsøsteren" av Lucinda Riley

Solsøsteren
Lucinda Riley
Roman
800 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Val, MNO
Cappelen Damm
2020

Dette er et anmeldereksemplar fra Cappelen Damm.

Lucinda Riley ble født i Irland, og etter en tidlig karrière som skuespiller, skrev hun sin første bok 24 år gammel. Bøkene hennes er siden oversatt til over tretti språk, og har solgt 15 millioner eksemplarer på verdensbasis. Hun har vært på bestselgerlistene til både New York Times og Sunday Times.

Lucinda Riley skriver nå på serien De syv søstre, som forteller historien om syv adopterte søstre og er løselig basert på mytologien rundt stjernehopen med samme navn. De første fire bøkene, "De syv søstre", "Stormens søster", "Skyggesøsteren" og "Perlesøsteren" har alle vært på toppen av europeiske bestselgerlister, og rettighetene til å lage TV serie er solgt til et produksjonsselskap i Hollywood.

"Solsøsteren" er enda en storslått roman om de syv adopterte søstrene fra Genève. Denne gangen er det den 26 år gamle Electras historie som står i sentrum.

For omverdenen kan det virke som om Electra D'Aplièse er en kvinne som har alt. Som et av verdens mest kjente ansikter, er hun en svært ettertraktet modell. Electra beveger seg i New Yorks finere kretser, og synes ikke å være redd for å vise frem sin rikdom og suksess. Men under den perfekte overflaten er Electra et dypt ulykkelig menneske. Hun sliter med å takle berømmelsen og tyr ofte til store mengder av narkotika og alkohol i et forsøk på å mestre presset og stresset.

Den uventede døden til adoptivfaren Pa Salt gjør at hun fullstendig mister kontrollen. Og når hun kort tid etter, mottar et brev fra en fremmed kvinne ved navn Stella Jackson, som hevder å være hennes biologiske bestemor, en slektning hun ikke ante eksisterte, leder det den fra før av urolige unge kvinnen bare enda nærmere stupet.

Én morgen finner Electras personlige assistent Mariam henne i en virkelig dårlig tilstand.

For å bli kvitt sin avhengighet av alkohol og narkotiske stoffer, må hun legges inn på rehabilitering. Der må Electra samle mot nok til å konfrontere fortiden, og sikre sin egen fremtid. Det betyr at hun må tørre å slippe andre mennesker inn i livet sitt, og den mest nærliggende er bestemoren. Historien som dette familiemedlemmet har å fortelle henne, er for øvrig en som vil ryste Electras verden.

Rundt sytti år tidligere, i 1939, reiser den unge Cicily Huntley-Washington fra New York til Kenya. Hun flytter inn hos sin gudmor Kiki, ved bredden av den vakre innsjøen Naivasha. Der møter hun Bill Forsythe - en beryktet ungkar og storfebonde med nære relasjoner til det stolte Masai-folket.

Når katastrofen inntreffer og krig synes å være uunngåelig, innser Cicily at hun ikke har noe annet valg enn å gifte seg med Bill. Paret flytter til Wanjohi-dalen, men Bill er mye borte og Cicily må tilbringe tiden hjemme, alene og isolert fra omverdenen. Helt til hun en dag finner et forlatt spedbarn i skogen, i nærheten av gården der hun bor.

"Solsøsteren", som feier fra hektiske Manhattan til Afrikas praktfulle, vidåpne sletter, er den sjette boken i Lucinda Rileys episke romanserie De syv søstre.

Med et omfattende persongalleri, forteller romanen en rørende historie om tap, sorg, raseskille og fordommer, kombinert med besluttsomhet, håp og mot til å overvinne motgang.

Hovedpersonen Electra har blitt kort omtalt i de foregående bøkene i serien, men ikke bare i positive ordelag. Hun har bl.a. blitt beskrevet som vanskelig, temperamentsfull og egenrådig. Jeg var derfor litt skeptisk til å høre hennes side av historien. Men om man har lest de andre bøkene, så vet man at det gjemmer seg mye mer under fasaden enn hva man umiddelbart får inntrykk av. Og jeg likte Electras historie mye mer enn jeg forventet!

Når Electra først dukket opp på sidene til "Solsøsteren", fremsto hun som den bortskjemte og privilegerte unge kvinnen jeg tidligere hadde lest om. Da handlingen hadde kommet ordentlig i gang, begynte jeg imidlertid å synes synd på henne. Electra var tydelig misforstått, forvirret og hun manglet både en retning i livet og en nær tilknytning til noen. Jeg skjønte at hennes rusmisbruk, høye alkoholforbruk og løse forhold egentlig var et stort rop om hjelp. Heldigvis begynner Electra selv å innse at hun er i ferd med å miste kontrollen, og til sist får hun hjelp.

"Solsøsteren" er en gripende og vidunderlig roman, og kanskje den beste i syv søstre-serien til nå, fordi den i så høy grad fokuserer på problemstillinger fra virkeligheten.

Som i de andre bøkene, følges hovedpersonens fortid opp gjennom generasjonene. Men Electras historie er noe tøffere og mer kompleks enn de andre søstrenes.

Electra har sine røtter fra Kenya og sitt vakre ytre fra moren, som arvet det fra kvinnene helt tilbake til oldemoren, som var en Masai-prinsesse.

Dessuten tar "Solsøsteren" oss med på en reise der vi parallelt med Electras historie følger kampen for likestilling i USA, hvor også Martin Luther King trer frem med sin ikoniske "I have a dream"-tale.

Jeg liker Lucinda Rileys måte å hoppe frem og tilbake i tid på. Det er spennende med to eller flere samtidige handlingsforløp, og det er interessant å lese om fjerne steder, forskjellige tider og annerledes vilkår.

Karakterene står knivskarpt og er særdeles godt beskrevet - både hovedpersonene og de med litt mindre roller. I følge etterordet er mange av de personene vi møter i historien virkelige, andre er det ikke. I det store og hele synes jeg at karakterskildringene er noe av det Lucinda Riley behersker aller best - hun er nemlig fremragende på å gjøre dem levende og realistiske. Og man kan ikke la være å leve seg inn i deres følelser og tanker.

Det frodige språket til forfatteren er en fryd, og både den delen som går tilbake i tid og hovedkarakteren Electras historie i nåtiden er spennende og engasjerende. Som alltid smeltes fortid og nåtid sammen på en fin måte.

Med sine 800 sider, er boken rimelig omfangsrik, men den er så velskrevet og underholdende at den ikke føles en side for lang.

Enhver historie om Electra ville forsåvidt ha vært interessant, men Lucinda Rileys vakre og beskrivende prosa og store research arbeide, gjør ikke bare "Solsøsteren" til enda en god bok i serien om De syv søstre, men en bok som er tankevekkende og som fint står på egne ben.

Jeg ser virkelig frem til neste og kanskje siste bok om De syv søstre.

torsdag 16. januar 2020

"Jenta fra Toscana" av Rhys Bowen

Jenta fra Toscana
Rhys Bowen
Roman
382 sider
Oversatt av Svein Svarverud
Bastion Forlag
2019

Rhys Bowen ble født i Bath, England og hun studerte ved London University. Rhys har flere ganger toppet de amerikanske bestselgerlistene til New York Times, Wall Street Journal og USA Today. Hun har vunnet utallige litterære priser og hennes bøker har blitt oversatt til over 22 språk. Hun er nå bosatt i USA.

En dramatisk historie om kjærlighet og svik fra vakre Toscana.

"Jenta fra Toscana" er en vakker og hjemsøkende roman om kjærlighet og svik, foreldre og barn, hemmelighetene som omgir oss, og om kraften i båndene som binder oss sammen.

Handlingsforløpet er delt inn i to tidslinjer; fra desember 1944 til våren 1945, og fra april 1973 til juni 1973.

Romanen tar til i desember 1944. Den britiske bombeflypiloten Hugo Langley er den eneste overlevende når flyet hans blir skutt ned av tyske Messerschmitt-jagere over Toscana-området i Italia. Selv om han er såret, klarer han å hoppe ut av flyet uten at fallskjermen tar fyr, og lander etter hvert i en åsside beplantet med rekker av oliventrær. Med hell blir han oppdaget av en ung vennligsinnet kvinne ved navn Sofia Bartoli, som med stor fare for seg selv, hjelper ham å til et utbombet kloster som ligger på en høyde over den nærliggende landsbyen, hvor han kan gjemme seg. Siden tyskerne har okkupert området og skadene på Hugos ben gjør det umulig for han å rømme noe sted, blir han tvunget til å holde seg skjult i det gamle klosterets ruiner og stole på at Sofia vil gi ham mat og forsyninger. Det er en situasjon som kan bety liv eller død for dem begge, siden de i verste fall kan bli oppdaget og fengslet av tyskerne. Selv om Hugo har en sønn og et dysfunksjonelt ekteskap hjemme i England, begynner han etter hvert å bli forelsket i den modige og vakre Sofia. Sofia, hvis ektemann har vært savnet i tre år, blir også forelsket i Hugo. Det blir en tid og et sted der kjærligheten får blomstre, uavhengig av klassegrenser og en umulig fremtid, hvor den aristokratiske Hugo og Sofia våger å friste skjebnen på tross av dårlige odds.

I april 1973, kommer Hugos datter, Joanna Langley, som er i ferd med å avslutte jusstudiene i London, hjem til Surrey i England, for å gravlegge faren, som er død i en alder av bare 64 år. Selv om moren til Joanna døde da hun var elleve år gammel, hadde hun og faren fortsatt å bo i portnerboligen på Langley-godset, et gods som måtte selges etter krigen grunnet all gjelden som Hugos far etterlot seg. Når Joanna går gjennom farens eiendeler som er lagret på loftet på Langley Hall, finner hun et uåpnet brev til en Sofia Bartoli i Toscana som er stemplet med "Adressat ukjent. Retur til avsender". Det er et kjærlighetsbrev som ble skrevet etter at faren returnerte hjem til England. I brevet nevner Hugo den "vakre gutten" til han og Sofia. Joanna blir mildt sagt forbauset over avsløringen om at hennes reserverte, følelseskalde far hadde vært forelsket i en italiensk kvinne fra landsbyen der flyet hans ble skutt ned under krigen, og at denne gutten kan ha vært et resultat av deres affære. Når hun undersøker eiendelene hans nærmere, kommer hun også over et portrett av en kvinne, samt flere gamle fotoalbum som han aldri hadde vist hverken Joanna eller moren. Joanna innser at hun egentlig aldri har kjent faren og de hemmelighetene han bar på.

Joanna bestemmer seg for å reise til Italia og den toskanske landsbyen San Salvatore for å nøste opp i farens gåtefulle liv. Det viser seg at noen helst ser at hendelser i fortiden skal forbli skjult. Men Joanna har kommet for langt til å kunne slippe sin fars hemmeligheter nå...

Mesteparten av romanen foregår i Toscana, og gir leserne et innblikk i det nåtidige (dvs. 1973) San Salvatore, så vel som den krigsherjede landsbyen da Hugo gjemte seg i åsene. Miljøbeskrivelsene er flotte og tidsriktige. Og måten romanen beskriver matlaging på, er en kulinarisk, litterær nytelse. Kvinnen Paola Rossini som eier stedet i landsbyen der Joanna finner losji, er kokke. Og å lese om alle måltidene hun setter sammen, gjør at man får vann i munnen. Men den vennlige, pleiende atmosfære som Joanna møter i Paolas hus, er ikke representativ for den mottakelsen hun ellers får i landsbyen. Der ligger det nemlig hemmeligheter som har vært begravd altfor lenge til å bli gravd opp igjen av en nysgjerrig engelsk kvinne. Toscana er et sted med stor skjønnhet og ærefulle tradisjoner, men det er også et sted der fortiden ikke nødvendigvis tåler dagens lys.

Jeg har blitt veldig i glad i bøker der historien er delt inn i ulike tidslinjer, men ser at det må dyktighet til for å skape en jevn synkronisering mellom dem. Rhys Bowen er en forfatter som mestrer dette kunststykket. Hugos historie i 1944 og Joannas historie i 1973 utfyller nemlig hverandre, og de trenger hverandre for å fortelle den hele historien for begge to. "Jenta fra Toscana" forteller en henrivende historie som viser hvordan man blir det mennesket man er. Den går i tillegg tett på dynamikken mellom foreldre og barn. De historiske aspektene er også interessante og berører bl.a. bortfallet av de store eiendommene i England etter andre verdenskrig og det italienske folkets skjebne i det tysk-okkuperte Toscana. Jeg synes det er flott når historisk fiksjon oppmuntrer sine lesere til å lære mer, noe denne historien gjør.

"Jenta fra Toscana" er en bok som har svært mye å tilby. Den har komplekse karakterer (fulle av motstridende følelser), begravde hemmeligheter, litt romantikk og til og med et mordmysterium. Den har ytterligere en historie som både vil engasjere og fange din interesse. For øvrig endte ikke boken slik jeg trodde at den ville, noe jeg satte umåtelig pris på. 

Boken holdt på min oppmerksomhet fra første side, og jeg hadde store problemer med å legge den fra meg. Jeg slukte den faktisk på noen få dager. Rhys Bowen er en fremragende forfatter som skildrer sine karakterer med så mye liv og sjel at de er vanskelige å slippe, selv etter at man er ferdig med boken. Hvis du er glad i det naturskjønne Italia, god mat, sterke personligheter og en gjennomtenkt historie, kan jeg så absolutt anbefale deg å lese "Jenta fra Toscana".

torsdag 9. januar 2020

"Over havet" av Isabel Allende

Over havet
Isabel Allende
Roman
384 sider
Oversatt fra spansk av Signe Prøis, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Isabel Allende (f. 1942) er verdens mest leste nålevende spanskspråklige forfatter. Bøkene hennes er oversatt til 35 språk. Og i 2018 ble hun tildelt æresprisen Medal for Distinguished Contribution to American Letters (DCAL) for sin livslange forfattergjerning.

Handlingen i "Over havet" spenner fra 1938 til 1994, fra Spania til Chile, og fokuserer primært på Victor Dalmau, en 23 år gammel medisinstudent som kjemper i den spanske borgerkrigen på republikansk side. Etter at de nasjonalistiske styrkene med general Francisco Franco i spissen har seiret, flykter Victor og tusenvis av andre republikanske sympatisører fra Spania til Frankrike for å unngå brutale represalier. I Frankrike begynner han å lete i de fullsatte flyktningleirene etter Roser Bruguera. Hun er nemlig gravid med broren Guillems barn. Når han endelig finner henne, forteller han at Guillem har dødd i kamp, og at han har fått plass ombord på SS Winnipeg, et skip som den chilenske poeten Pablo Neruda har chartret for å frakte mer enn to tusen spanske flyktninger fra Europa, hvor andre verdenskrig er i ferd med å bryte ut, til sikkerhet i Chile - "det lange kronbladet av hav og snø", som landet kalles med poetens ord. Siden det bare er lov til å ha familie med seg ombord, overtaler han Roser til å gifte seg med ham, selv om det bare er i navnet. Til tross for at Victor i Chile har en kort, hemmelig affære med den velstående Ofelia del Solar, blir han etter hvert som handlingen skrider frem, forelsket i Roser. Sammen oppdrar de Rosers sønn, Marcel, og prøver å bygge opp et stabilt liv, han som kardiolog og hun som en respektert musiker. Men når Pinochet- diktaturet i 1973 kommer til makten, befinner de seg enda en gang i fare grunnet sine politiske synspunkter.

"Over havet" er en majestetisk roman om håp, eksil og tilhørighet.

Med boken er Isabel Allende tilbake i toppform. Romanen er velskrevet og relevant både på det psykologiske og det politiske plan. Allende skildrer mulighetene og umulighetene i et liv som flyktning. Et høyst aktuelt tema, men et tema som også har en lang historie.

"Over havet" lar leserne følge et ungt og idealistisk par gjennom den spanske borgerkrigens herjinger, smertene det medfører ved å måtte forlate hjemlandet og flyktningleirene ved den franske grensen, før de rømmer til et nytt liv i Chile - bare for etter hvert å befinne seg en lignende situasjon, som politiske flyktninger, i sitt nye hjemland når Pinochet og hans militærdiktatur kommer til makten i landet.

Boken forteller en særdeles fengslende historie, full av menneskelighet. Det historiske bakteppet er meget interessant, og romanen viker ikke unna for de redselslagne hendelsene i disse periodene, men etterlater deg med en dyp forståelse for menneskets evne til å beskytte seg selv mot de belastningene det møter, til tross for de ting som det blir tvunget til å tåle. Til syvende og sist er dette en oppløftende roman som hverken blir sentimental eller forsøker å forskjønne karakterenes ufullkommenhet.

Historien er episk med tanke på både spennet og bredden i det den evner å skildre, som dekker flere tiår på tvers av flere karakterer. I en mindre begavet forfatters hender kunne dette ha blitt enten forvirrende eller kjedelig, men Allende skal ha all ære for at så ikke blir tilfellet. Fra 1930-tallets Spania, hvor vi bevitner opptakten til 2. verdenskrig, men fra et litt annet perspektiv enn det som vanligvis blir skildret i bøker. For i stedet for å skrive fra de alliertes perspektiv, forteller Allende om den spanske borgerkrigen mellom nasjonalister og republikanere og de grusomheter, henrettelser og stridigheter som utspant seg mellom partene. Til å begynne med følger vi Dalmau-familien, og blir sakte involvert i dennes familiedynamikk, til Franco vinner krigen. Som republikanske sympatisører må de rømme, og drar til Frankrike som flyktninger. Herfra blir romanen noe mer fragmentert, og følger individuelle karakterer. Midt i alt dette introduseres vi for del Solar-familien, en velstående, konservativ chilensk familie. Gradvis smeltes de to familiene sammen, for siden å bli adskilt og så bli ført tilbake til hverandre igjen.

"Over havet" forteller historien om et helt liv, fra ungdommens relative uskyld til alderdommens klokskap og all den uro og de kamper som befinner seg derimellom. Rollebesetningen er gjennomgående sterk og sammensatt. Karakterene har forskjellige politiske og religiøse synspunkter, og de havner dermed på ulike sider av konflikter. For en roman som inkluderer så mye krigføring som denne, er den overraskende mild. Det er noen opprivende skildringer av flyktningleire og sivile konflikter, men stort sett skildres alt med nennsomhet.

Det ligger antakelig mye research bak denne romanen. Allende skriver om hendelsene på en overbevisende måte. Men det er ikke bare den chilenske historien, som helt sikkert ligger hennes eget hjerte nært, som trekkes frem i intrikate detaljer. Likeså blir de spanske og franske aspektene. Med tanke på at tidsrommene som skildres er så godt dokumenterte fra før av, er Allendes valg av omdreiningspunkt interessant, ettersom flukten av spanske flyktninger til Chile er en lite er kjent historie for mange, i hvert fall er den det for meg. I boken gir hun denne glemte delen av historien en slående og kraftig stemme. Og selvsagt er dette historiske hendelser som er pinlig relevante for dagens situasjon også.

I tillegg er dette en roman som undersøker det som skjedde i kjølvannet av disse sosiale omveltningene, som ikke bare brøt gjennom klassegrensene, men samlet mennesker og samfunn som vanligvis ikke ville hatt noe med hverandre å gjøre.

Jeg har tidligere lest flere av Allendes bøker, og blir alltid fascinert av hennes måte å skrive på. Språket er kortfattet, ikke noe spesielt frodig, og det lar leseren bruke sin egen fantasi. Når sant skal sies, tar det faktisk litt tid å bli vant til skrivestilen.

"Over havet" er en roman som rommer så mye at det er vanskelig å yte den rettferdighet i én anmeldelse, men jeg kan trygt si at dette er en særdeles god bok, vakkert skrevet med en lett, nærmest poetisk hånd, selv når skrekk og redsler for krig og urettferdighet blir beskrevet. Allende viker som nevnt ikke unna for vanskelige tema, men hun lar de heller ikke gjennomsyre romanen.

Med "Over havet" har Isabel Allende igjen skrevet en flott og tidløs roman. Hun skriver med et flytende språk som raskt fanger leseren og man henger hjelpeløst fast til siste side. Boken er en blanding av realisme og store følelser, og den har mye å tilby.

"Over havet" hører er blant de bøkene som gir mer enn en god leseopplevelse. Den er språklig sterk og berører følelser og konvensjoner. Leseren blir klokere på mennesker og verden, og ikke minst er den midt i sin noe sørgelige ramme også oppløftende.

Jeg vil varmt anbefale denne romanen til alle!

torsdag 2. januar 2020

"Vampelars tar Blodbanen" av Ingunn Bilben

Vampelars tar Blodbanen
Ingunn Bilben
Illustrasjoner av Jonas Brårmo Larsen
Barnebok, 9-12 år
92 sider
Amlethus Forlag
2019

Ingunn M. Bilben (f. 1962) kommer fra Heidal i Gudbrandsdalen. Hun har bakgrunn innen både interiør og helse. Utdannelsen som kostholdsveileder ga henne inspirasjon til å lære barn litt om kroppen på en morsom og spennende måte. Hun er nå bosatt i Tønsberg.

Jonas B. Larsen (f. 1991) er fra og bosatt i Larvik. Han jobber som skoleassistent og miljøarbeider i tillegg til å illustrere barnebøker, platecover, plakater og magasinillustrasjoner. Har illustrert for kunder i Norge, England og USA og tegner så ofte han kan!

Vampelars er 50 år gammel, men ser ut som en 10-åring. Han ser omtrent ut som et vanlig menneske, men har blek hud og hoggtenner. Når man blir vampyr, så vil kroppen aldri forandres, uansett hvor lenge man lever. En vampyr lever evig, spiser vanlig mat (bortsett fra hvitløk), men trenger blod for å overleve. Da suger vampyren blod fra mennesker, og det skumle da er at offeret - dette mennesket - selv blir en vampyr.

En vampyr tåler ikke sol eller dagslys, for da brenner de opp. Derfor må Vampelars sove om dagen og være oppe om natten.

For 40 år siden var Vampelars som barn flest, og bare en helt vanlig Lars. Sammen med moren, faren og søsknene bodde han i et land som heter Transilvania, og der fantes det vampyrer.

Han hadde aldri sett noen selv, bare hørt faren fortelle om dem. Faren var slakter og eide en slakterbutikk som lå vegg i vegg med huset deres.

Hver dag etter skolen hjalp Lars til i slakterbutikken. Han hjalp faren med kundene, ryddet og kostet gulvet. Noen ganger fikk han også lov til å skjære opp kjøtt og være med å lage pølser.

Men den dagen han fyller 10 år, skjer det noe fryktelig skummelt, og Lars blir Vampelars.

Attpåtil blir han miniatyrisert og må legge ut på en blodig reise. Gjennom sin fars blodårer!

"Vampelars tar Blodbanen" er en spennende, underholdende og lærerik barnebok.

Vampelars er hovedperson og forteller. At han er en vampyr virker mest som en fin ramme for historien, så dette er ikke en skrekkhistorie, som man kanskje skulle tro ut fra tittelen.

Historien åpner for funderinger og samtaler mellom barn og voksne om kroppen, dens funksjon og utseende, med hovedvekt på menneskets blodsystem.

Underveis blir faktaopplysninger trukket ut av fortellingen og plassert i mørkerøde faktabokser.

Illustrasjonene er fine, passer godt til teksten og er med på å fange barnas oppmerksomhet. De er enkle, og de humoristiske trekkene gjør at de ikke blir for kjedelige.

Boken er ideell for høytlesning, men vil også fungere som en les-selv barnebok, forutsatt at den unge leseren er ganske god til å lese.

For øvrig vil de tykke sidene og den solide innbindingen sikre en bok som vil overleve både undersøkende barnefingre og gjentatte gjennombladninger.

"Vampelars tar Blodbanen" er en velskrevet bok med et fint og lett tilgjengelig språk som passer godt til målgruppen. Dessuten er de språklige finurlighetene med på å gjøre boken artig for både lytter og oppleser.

"Vampelars tar Blodbanen" er en svært god bok. Det er overraskelser og humor - alt det en god barnebok skal ha. I tillegg lærer man mye, mens man leser.

Alt i alt en barnebok jeg så absolutt kan anbefale.