Mitt liv som middels langrennsløper
Thor Gotaas
Dokumentar
352 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2016
Thor Gotaas (f. 1965) er folklorist, forfatter, kåsør og foredragsholder. Han har gitt ut mer enn 20 bøker, deriblant "Først i løypa" (2003), "Løping. En verdenshistorie" (2008), "Femmila. Skisportens manndomsprøve" (2013) og "Birken" (2015).
Thor Gotaas har skrevet ni skihistoriske bøker. I samtlige har han sanket skriftlig materiale, intervjuet mennesker og lagd en kulturhistorie basert på kildene. For en folkeminnegransker er nemlig det selve arbeidsmetoden. Selv om forfatteren har påvirket kildeutvalget og bestemt hva bøkene skal inneholde, er de basert på andre personers utsagn.
De fleste bøker om skiløpere eller andre idrettsutøvere handler om de virkelig gode, de som vant seirer internasjonalt og ble dyrket som helter. Personer som i ettertid kunne forklare hvorfor nettopp de fikk suksess. Det er interessant, det, og Gotaas skriver at han har lært mye av å prate med slike idrettsfolk. Men han vet ikke om en bok om en middels
langrennsløper.
Thor Gotaas er en av mange i skiløpernes grå mengde. Han vokste opp på 1970-tallets Hedmarken, der livet var kaldt, verden hvit og skogen nærmeste nabo. Skigåing var morsomt og berikende, i perioder en altoppslukende hobby. Han skriver at langrenn har vært glede og avkobling, kameratskap og svettedryppende slit. Og slik er det fortsatt.
"Mitt liv som middels langrennsløper" er en vandring gjennom hans eget skiløperliv. Boken handler ikke om alt Gotaas har vært med på, men er et destillat, gjengitt etter hukommelsen, skrevet med erindringens fabulerende kraft. Sitatene og uttalelsene er slik han husker dem, her er heller ingen konstruert dialog fra fortiden.
Interessen for langrenn dukket tidlig opp hos Thor Gotaas. Og allerede i svært ung alder, syntes han alt med ski og langrenn var artig. I 1971 flyttet familien Gotaas fra Elverum til Brummundal. Der tok det ikke lang tid før han fikk rede på at Ole Ellefsæter, femmilsvinneren i OL i 1968, bodde i Nybygda, bare noen få kilometer fra Brummunddal.
Thor og de to brødrene hans, Per og Lars, var lidenskapelig opptatt av langrenn og særlig langrenn på TV. For når det var langrenn på TV, rakk ikke brødrene å gå på do, de kunne jo gå glipp av et minutt eller tre med mellomtider og fin skigåing. Fra TV-stua til nærmeste do var det 25 meter (doen var nemlig i uthuset), en uoverstigelig lang distanse midt i sportssendinger. Derfor plasserte moren en bøtte i TV-rommet, slik at guttene kunne tisse samtidig som de glante. Det fungerte bra. Bøtta sto der og ga de frihet til å se hvert fraspark og stavtak på skjermen.
De tre brødrene var også aktive langrennsløpere. Sommeren 1979 meldte de overgang fra Brummundal Idrettslag til Veldre Idrettslag. Det var naturlig, for kameratene gikk i Veldre og de sognet til den lysløypa, som stadig ble mer populær. Dessuten var lysløypa i Brummunddal i ferd med å bli spist opp av fotballfolket, den gikk jo rundt tre baner, og de trente stadig mer om vinteren.
Sommeren 1980 dro unge løpere fra Veldre Idrettslag til Stryn, som de sa, enda det var ukorrekt, for skiløypene lå på Strynefjellet, drøye fire mil fra Stryn sentrum. Der får de øye på den den finske langrennsløperen Juha Mieto i full strekk, hundre kilo mannfolk i motbakke, som et lite, skigående tårn med to armer. For en skiløper! For en kar! Møtet gjør et sterkt inntrykk på den da 15 år gamle Gotaas.
På Strynefjellet treffer han også søte, helbrune juniorjenter, som så ut som de kom fra Heming, Njård eller en annen vestkantklubb i Oslo. De fineste jentene kom derfra. De smilte hele tiden, hadde perfekte tenner og snakket føyelsfint innimellom fnisingen.
Men Gotaas skriver også om andre ting enn begivenheter i eget liv. Denne boken er nemlig også et skråblikk på langrennshistorien de siste 50 årene. Thor Gotaas arbeider seg systematisk gjennom denne, og vi får bl.a. vite at han har feiret julaften i USA på rulleski i 35 effektive kuldegrader, finstudert leggmusklene til Bill Koch og løpt på glattisen med Petter Northug. Gotaas har vært minst like mye en observatør som deltaker i sporten.
Vi får også høre om gymnaslæreren som gikk best på rim, fåmælte skogsarbeidere og Marit Bjørgen i bakkeintervall, for å nevne noe. Derfor er dette også en humørfylt hyllest til langrenn og et forsøk på å beskrive dets sjel - sett fra en middels skiløpers ståsted.
Boken er lettlest, og den er krydret med flere bilder. Det merkes at Gotaas har nedlagt et stort arbeid med å fremskaffe disse, for her er det bilder av både offentlig og mer privat karakter.
Langrenn står sterkt i Norge, og er i følge mange vår nasjonalidrett. Gotaas har dokumentert dette gjennom en rekke bøker, noe han også gjør i "Mitt liv som middels langrennsløper".
Det blir sagt at nordmenn er født med ski på beina. Den eneste ulempen med langrenn er at man trenger snø. Dernest trenger man ski, staver og helst oppkjørte løyper og en kultur for å dra ut i skogen eller på fjellet uten annen hensikt enn å nyte naturen eller trene.
Men langrenn vil aldri bli en verdensidrett. Til det er både sporten og mosjonsaktiviteten for snøavhengig og for avhengig av tilrettelegging som krever store investeringer i teknologi og anlegg. Og det skal vi være glad for, vi som klorer oss fast på toppen av Europa og elsker nordiske grener. Noe skal også vi ha som særegenheter.
Det er noe ubeskrivelig godt og vakkert med langrenn. Hvorfor reiser så mange halve jorden rundt når paradis finnes i en skiløype? For vinterlykken finnes med ski på beina, i norske skoger og fjell.
"Mitt liv som middels langrennsløper" er en munter, men tankevekkende refleksjon, basert på Gotaas egne erfaringer og opplevelser. Han skriver godt, og resultatet har blitt en interessant, men også en engasjerende bok mange bør lese, spesielt de av oss som ikke tilhører skiløpernes fremste rekker.
torsdag 29. desember 2016
"Tidlig en morgen" av Virginia Baily
Tidlig en morgen
Virginia Baily
Roman
384
Oversatt av Elisabeth Haukeland, MNO
Bastion Forlag
2016
Virginia Baily er født i Yorkshire i England og er en prisbelønnet forfatter og dikter.
Baily har en doktorgrad i engelsk fra Exeter University og hun har jobbet som forsker og språklærer i Vest-Afrika og England, samt som redaktør og grunnlegger av den anerkjente journalen Riptide.
"Tidlig en morgen" er den første av hennes romaner som oversettes til norsk.
Dette er en episk roman med en uforglemmelig, rørende og inspirerende historie om kjærlighet, savn og krigens mange ringvirkninger.
En kodet melding bringer Chiara Ravello ut av leiligheten hennes i det nazistisk-okkuperte Roma, i oktober 1943, til en
bar (i Via del Portico d'Ottavia) med utsikt mot den jødiske gettoen. Hennes venn Gennaro, eieren av baren, prøver fortvilet å brenne noen antifascistiske pamfletter med frykt for at lokalitetene snart skal bli raidet av tyske soldater.
Men på denne morgenen, har soldatene i stedet kommet for å ta med seg ghettoens desperate innbyggere i lastebiler, og som Chiara tvinger seg selv til å se på. Ute på gaten, utenfor baren, slutter hun seg til en liten gruppe tilskuere. Chiara vet at hun må få med seg hele dette opptrinnet. "Hun må kunne bære vitnesbyrd", som hun selv uttrykker det. Men i håp om at hun vil være i stand til å "gå sin vei; gå tilbake til livet sitt", blir livet hennes forandret.
En velkledd kvinne og hennes familie skiller seg ut i mengden av sjuskete og urolige ansikter, og når hun møter Chiaras blikk, skyver kvinnen sin syv år gamle sønn fra seg.
I løpet av et øyeblikk, før hun har tid til å tenke på hva hun gjør, tar Chiara en beslutning som vil forandre livet hennes for alltid: Høylytt hevder Chiara at den ukjente kvinnens sønn er hennes egen nevø og krever hans umiddelbare løslatelse. Til hennes store forbauselse frigis barnet. Først når lastebilene kjører bort og hun har barnet ved sin side, begynner Chiara å innse hva hun har gjort.
I sorg over forloveden som har blitt drept bare en måned tidligere, aksepterer Chiara det hun har gjort, og sleper gutten med seg hjem, mens han sparker og roper "Mamma" til han blir hes. Hvis det hadde vært viljestyrke som avgjorde denne kampen, ville han kanskje ha klart å komme seg unna. Hans ønske om å flykte er minst like sterkt som hennes vilje til å beholde ham. Men det er et spørsmål om fysisk styrke, og han er sjanseløs.
Gutten, som heter Daniele Levi, viser seg rask å være mer en forbannelse enn en velsignelse for Chiara. Til å begynne med er Daniele for traumatisert til å snakke, og etterhvert som historien i boken utvikler seg med rykk og napp, i tidsrommet mellom 1943 og 1973, fra Italia til Wales, blir han mye omtalt i tredjeperson. Historien blir formet av Danieles emosjonelle avstand til sine omgivelser og til sist hans faktiske fysiske forsvinning.
Mer enn flere ti-år senere, har Chiara for lengst gjemt unna de materielle bevisene etter gutten. Men akkurat når hun er i ferd med å få avstand til den mer følelsesmessige bagasjen, mottar hun en telefonsamtale. Samtalen er fra den unge walisiske jenta Maria som hevder å være adoptivsønnens datter. Nærmest på impuls, inviterer Chiara henne til Italia, slik at de to kan tilbringe sommeren sammen.
"Tidlig en morgen" forteller en historie om kjærlighet og tap. Den er levende og fantastisk detaljert.
Boken er også godt skrevet, har mange lag, og evner å bringe håp og positivitet, til tross for det ellers så tragiske bakteppet.
Personskildringene er både fremragende og troverdige. Hovedpersonen Chiara er en flott karakter, og den klart mest interessante personen i boken. Selv om hun ikke direkte fremstår som noen lidenskapelig eller hengiven type, viser hun tydelig kjærlighet for den lille gutten som hun må oppdra. På sine eldre dager er hun derimot både vittig, sprelsk og pragmatisk.
Når vi møter Maria er hun en typisk 16 år gammel jente. Hun bor i Cardiff med sin familie, helt til hun oppdager at hennes virkelige far var en italiensk mann som moren møtte på en ferie. Jeg fant det gripende at Marias utagering (da hun fikk vite om sine røtter) var særdeles likt hennes fars, da han oppdaget sine egne. Og når vi lærer hva som faktisk skjedde med Daniele, kan vi bare håpe at likheten slutter der.
Jeg må innrømme at jeg egentlig aldri fikk et særlig godt tak på Daniele, selv om vi egentlig bare møter ham gjennom minnene til Chiara og hennes omgangskrets.
Jeg likte denne boken svært godt, og jeg verdsatte forfatterens åpenbare lidenskap for Italia. Jeg er også glad for å ha fått en viss innsikt i den virkningen 2. verdenskrig hadde på landet.
Noen ganger når man begynner å lese en bok, vet man i løpet av noen få sider at man har noe spesielt i hendene. Virginia Bailys "Tidlig en morgen" er en av de bøkene.
Uansett hvilke type bøker, man pleier å lese, så bør man unne seg å gi denne boken en sjanse.
Virginia Baily
Roman
384
Oversatt av Elisabeth Haukeland, MNO
Bastion Forlag
2016
Virginia Baily er født i Yorkshire i England og er en prisbelønnet forfatter og dikter.
Baily har en doktorgrad i engelsk fra Exeter University og hun har jobbet som forsker og språklærer i Vest-Afrika og England, samt som redaktør og grunnlegger av den anerkjente journalen Riptide.
"Tidlig en morgen" er den første av hennes romaner som oversettes til norsk.
Dette er en episk roman med en uforglemmelig, rørende og inspirerende historie om kjærlighet, savn og krigens mange ringvirkninger.
En kodet melding bringer Chiara Ravello ut av leiligheten hennes i det nazistisk-okkuperte Roma, i oktober 1943, til en
bar (i Via del Portico d'Ottavia) med utsikt mot den jødiske gettoen. Hennes venn Gennaro, eieren av baren, prøver fortvilet å brenne noen antifascistiske pamfletter med frykt for at lokalitetene snart skal bli raidet av tyske soldater.
Men på denne morgenen, har soldatene i stedet kommet for å ta med seg ghettoens desperate innbyggere i lastebiler, og som Chiara tvinger seg selv til å se på. Ute på gaten, utenfor baren, slutter hun seg til en liten gruppe tilskuere. Chiara vet at hun må få med seg hele dette opptrinnet. "Hun må kunne bære vitnesbyrd", som hun selv uttrykker det. Men i håp om at hun vil være i stand til å "gå sin vei; gå tilbake til livet sitt", blir livet hennes forandret.
En velkledd kvinne og hennes familie skiller seg ut i mengden av sjuskete og urolige ansikter, og når hun møter Chiaras blikk, skyver kvinnen sin syv år gamle sønn fra seg.
I løpet av et øyeblikk, før hun har tid til å tenke på hva hun gjør, tar Chiara en beslutning som vil forandre livet hennes for alltid: Høylytt hevder Chiara at den ukjente kvinnens sønn er hennes egen nevø og krever hans umiddelbare løslatelse. Til hennes store forbauselse frigis barnet. Først når lastebilene kjører bort og hun har barnet ved sin side, begynner Chiara å innse hva hun har gjort.
I sorg over forloveden som har blitt drept bare en måned tidligere, aksepterer Chiara det hun har gjort, og sleper gutten med seg hjem, mens han sparker og roper "Mamma" til han blir hes. Hvis det hadde vært viljestyrke som avgjorde denne kampen, ville han kanskje ha klart å komme seg unna. Hans ønske om å flykte er minst like sterkt som hennes vilje til å beholde ham. Men det er et spørsmål om fysisk styrke, og han er sjanseløs.
Gutten, som heter Daniele Levi, viser seg rask å være mer en forbannelse enn en velsignelse for Chiara. Til å begynne med er Daniele for traumatisert til å snakke, og etterhvert som historien i boken utvikler seg med rykk og napp, i tidsrommet mellom 1943 og 1973, fra Italia til Wales, blir han mye omtalt i tredjeperson. Historien blir formet av Danieles emosjonelle avstand til sine omgivelser og til sist hans faktiske fysiske forsvinning.
Mer enn flere ti-år senere, har Chiara for lengst gjemt unna de materielle bevisene etter gutten. Men akkurat når hun er i ferd med å få avstand til den mer følelsesmessige bagasjen, mottar hun en telefonsamtale. Samtalen er fra den unge walisiske jenta Maria som hevder å være adoptivsønnens datter. Nærmest på impuls, inviterer Chiara henne til Italia, slik at de to kan tilbringe sommeren sammen.
"Tidlig en morgen" forteller en historie om kjærlighet og tap. Den er levende og fantastisk detaljert.
Boken er også godt skrevet, har mange lag, og evner å bringe håp og positivitet, til tross for det ellers så tragiske bakteppet.
Personskildringene er både fremragende og troverdige. Hovedpersonen Chiara er en flott karakter, og den klart mest interessante personen i boken. Selv om hun ikke direkte fremstår som noen lidenskapelig eller hengiven type, viser hun tydelig kjærlighet for den lille gutten som hun må oppdra. På sine eldre dager er hun derimot både vittig, sprelsk og pragmatisk.
Når vi møter Maria er hun en typisk 16 år gammel jente. Hun bor i Cardiff med sin familie, helt til hun oppdager at hennes virkelige far var en italiensk mann som moren møtte på en ferie. Jeg fant det gripende at Marias utagering (da hun fikk vite om sine røtter) var særdeles likt hennes fars, da han oppdaget sine egne. Og når vi lærer hva som faktisk skjedde med Daniele, kan vi bare håpe at likheten slutter der.
Jeg må innrømme at jeg egentlig aldri fikk et særlig godt tak på Daniele, selv om vi egentlig bare møter ham gjennom minnene til Chiara og hennes omgangskrets.
Jeg likte denne boken svært godt, og jeg verdsatte forfatterens åpenbare lidenskap for Italia. Jeg er også glad for å ha fått en viss innsikt i den virkningen 2. verdenskrig hadde på landet.
Noen ganger når man begynner å lese en bok, vet man i løpet av noen få sider at man har noe spesielt i hendene. Virginia Bailys "Tidlig en morgen" er en av de bøkene.
Uansett hvilke type bøker, man pleier å lese, så bør man unne seg å gi denne boken en sjanse.
mandag 19. desember 2016
"Når det mørkner" av Jørn Lier Horst
Når det mørkner
Jørn Lier Horst
Krim
224 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2016
Jørn Lier Horst har tidligere jobbet som etterforskningsleder og kjenner godt til både miljøet og metodene han skriver om. Han sluttet i politiet i 2013 for å kunne skrive på heltid. Handlingen i bøkene til Jørn Lier Horst er som hentet rett ut av en politimanns hverdag, både når det gjelder rutinene og dramatikken, og samfunnet rundt.
Jørn Lier Horst er født i 1970 i Bamble, og debuterte i 2004 med "Nøkkelvitnet". "Når det mørkner" er den ellevte kriminalromanen med William Wisting i hovedrollen.
For sine bøker har Jørn Lier Horst blant annet mottatt Bokhandlerprisen, Rivertonprisen, Glassnøkkelen for beste nordiske krim og The Martin Beck Award.
Møt William Wisting som ung mann!
Det er desember 1983: Snøen faller tett i Stavern, torghandlerne har nisseluer og et nisseorkester sitter oppmarsjert i en åpen, ildrød veteranbil og spiller julesanger. Men bortsett fra det, er det ikke mye julestemning å hente.
William Wisting er en fersk konstabel på politivakta. Han trives godt i jobben. Han liker å være en av dem som er der når det trengs, å være betydningsfull for andre mennesker og samtidig gjøre samfunnet tryggere. Det føles meningsfullt.
Wisting er også ambisiøs. Han bruker gjerne tiden til å lese ferdigetterforskede saker og dommer fra arkivet. Det gir ham kunnskap om det lokale kriminelle miljøet og innsikt i etterforskningsarbeid, noe som med tiden kan føre ham opp i andre etasje på politistasjonen. Det er nemlig dit han ønsker seg, til etterforskningsavdelingen.
Wisting er i tillegg en forholdsvis nybakt pappa til de to, snart et halvt år gamle, tvillingene Thomas og Line.
Under et brutalt ran havner han plutselig i sentrum for dramatiske begivenheter, men mer erfarne politimenn overtar etterforskningen.
Rupert Hansson, en venn av kona Ingrids far, har fått nyss om at det står en gammel Minerva, en veteranbil lik den første bilen til kong Haakon, i en gammel falleferdig låve ute i Tveidalen. Bilen skal visstnok ha stått der i seksti år.
Rupert er på jakt etter et restaureringsprosjekt, og Wisting tilbyr seg med å hjelpe ham å finne ut hvem som eier låven og den gamle bilen. Som kona Ingrid, mener Wisting at de skylder Rupert en tjeneste siden han verken hadde tatt betalt for å spille i bryllupet deres, eller å kjøre dem til festlokalet.
Ute på låven oppdager Wisting at det er kulehull i bilen. Han bestemmer seg for å undersøke saken nærmere, og det tar ikke lang tid før han blir klar over at han har kommet på sporet av en ikke bare uoppklart, men høyst sannsynlig en uoppdaget drapssak. Dessuten er det mye som tyder på at sjåføren ikke kom fra det med livet i behold.
Saken skal forme William Wisting som politimann og gi ham en innsikt han vil bære med seg resten av sin yrkeskarriere: Slekt skal følge slekters gang.
"Når det mørkner" byr på en annen innfallsvinkel enn den vi har vært vant med fra Horst. Denne gangen går vi nemlig tilbake i tid, nærmere bestemt 33 år, til 1983, og følger en ung og nyutdannet William Wisting. Han har heller ikke vært lenge gift med Ingrid, og er nyslått tvillingpappa.
Handlingen utspiller seg i et rolig tempo. Her er det ikke noen urealistiske actionscener, men det er absolutt dramatikk - troverdig vel å merke.
Jørn Lier Horst kjenner politiarbeidet innenfra, så hans person- og miljøskildringer blir svært levende.
Personbeskrivelsene er som sedvanlig gode. Horsts persongalleri er, som folk er i virkeligheten, nemlig en broket forsamling med mange forskjellige egenskaper - gode såvel som dårlige.
Vi får også vite en del om William Wistings privatliv. Dette er med på å skape et fullstendig bilde av ham og forteller, hvor store omkostninger det kan ha for familielivet, når man jobber i politiet.
Språket fungerer særdeles bra, og man føler virkelig, at man blir satt godt inn i etterforskningsarbeidet, og i hvordan Wisting tenker.
Ytterligere evner Horst å bygge opp en meget troverdig stemning.
Man skal ikke forvente en bok med høydramatiske hendelser. Til gjengjeld er handlingen i "Når det mørkner" spennende og ytterst realistisk.
Boken kunne for øvrig ha vært lengre. De 224 sidene er nemlig ferdigleste før du vet ordet av det.
Hver gang jeg har lest en bok av Jørn Lier Horst, ser jeg frem til hans neste utgivelse. Det gjør jeg også etter denne.
Jørn Lier Horst
Krim
224 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2016
Jørn Lier Horst har tidligere jobbet som etterforskningsleder og kjenner godt til både miljøet og metodene han skriver om. Han sluttet i politiet i 2013 for å kunne skrive på heltid. Handlingen i bøkene til Jørn Lier Horst er som hentet rett ut av en politimanns hverdag, både når det gjelder rutinene og dramatikken, og samfunnet rundt.
Jørn Lier Horst er født i 1970 i Bamble, og debuterte i 2004 med "Nøkkelvitnet". "Når det mørkner" er den ellevte kriminalromanen med William Wisting i hovedrollen.
For sine bøker har Jørn Lier Horst blant annet mottatt Bokhandlerprisen, Rivertonprisen, Glassnøkkelen for beste nordiske krim og The Martin Beck Award.
Møt William Wisting som ung mann!
Det er desember 1983: Snøen faller tett i Stavern, torghandlerne har nisseluer og et nisseorkester sitter oppmarsjert i en åpen, ildrød veteranbil og spiller julesanger. Men bortsett fra det, er det ikke mye julestemning å hente.
William Wisting er en fersk konstabel på politivakta. Han trives godt i jobben. Han liker å være en av dem som er der når det trengs, å være betydningsfull for andre mennesker og samtidig gjøre samfunnet tryggere. Det føles meningsfullt.
Wisting er også ambisiøs. Han bruker gjerne tiden til å lese ferdigetterforskede saker og dommer fra arkivet. Det gir ham kunnskap om det lokale kriminelle miljøet og innsikt i etterforskningsarbeid, noe som med tiden kan føre ham opp i andre etasje på politistasjonen. Det er nemlig dit han ønsker seg, til etterforskningsavdelingen.
Wisting er i tillegg en forholdsvis nybakt pappa til de to, snart et halvt år gamle, tvillingene Thomas og Line.
Under et brutalt ran havner han plutselig i sentrum for dramatiske begivenheter, men mer erfarne politimenn overtar etterforskningen.
Rupert Hansson, en venn av kona Ingrids far, har fått nyss om at det står en gammel Minerva, en veteranbil lik den første bilen til kong Haakon, i en gammel falleferdig låve ute i Tveidalen. Bilen skal visstnok ha stått der i seksti år.
Rupert er på jakt etter et restaureringsprosjekt, og Wisting tilbyr seg med å hjelpe ham å finne ut hvem som eier låven og den gamle bilen. Som kona Ingrid, mener Wisting at de skylder Rupert en tjeneste siden han verken hadde tatt betalt for å spille i bryllupet deres, eller å kjøre dem til festlokalet.
Ute på låven oppdager Wisting at det er kulehull i bilen. Han bestemmer seg for å undersøke saken nærmere, og det tar ikke lang tid før han blir klar over at han har kommet på sporet av en ikke bare uoppklart, men høyst sannsynlig en uoppdaget drapssak. Dessuten er det mye som tyder på at sjåføren ikke kom fra det med livet i behold.
Saken skal forme William Wisting som politimann og gi ham en innsikt han vil bære med seg resten av sin yrkeskarriere: Slekt skal følge slekters gang.
"Når det mørkner" byr på en annen innfallsvinkel enn den vi har vært vant med fra Horst. Denne gangen går vi nemlig tilbake i tid, nærmere bestemt 33 år, til 1983, og følger en ung og nyutdannet William Wisting. Han har heller ikke vært lenge gift med Ingrid, og er nyslått tvillingpappa.
Handlingen utspiller seg i et rolig tempo. Her er det ikke noen urealistiske actionscener, men det er absolutt dramatikk - troverdig vel å merke.
Jørn Lier Horst kjenner politiarbeidet innenfra, så hans person- og miljøskildringer blir svært levende.
Personbeskrivelsene er som sedvanlig gode. Horsts persongalleri er, som folk er i virkeligheten, nemlig en broket forsamling med mange forskjellige egenskaper - gode såvel som dårlige.
Vi får også vite en del om William Wistings privatliv. Dette er med på å skape et fullstendig bilde av ham og forteller, hvor store omkostninger det kan ha for familielivet, når man jobber i politiet.
Språket fungerer særdeles bra, og man føler virkelig, at man blir satt godt inn i etterforskningsarbeidet, og i hvordan Wisting tenker.
Ytterligere evner Horst å bygge opp en meget troverdig stemning.
Man skal ikke forvente en bok med høydramatiske hendelser. Til gjengjeld er handlingen i "Når det mørkner" spennende og ytterst realistisk.
Boken kunne for øvrig ha vært lengre. De 224 sidene er nemlig ferdigleste før du vet ordet av det.
Hver gang jeg har lest en bok av Jørn Lier Horst, ser jeg frem til hans neste utgivelse. Det gjør jeg også etter denne.
"Dustedagboka 11" av Rachel Renée Russell
Dustedagboka 11
- Nedtegnelser fra en ekte BFF - NOT!
Rachel Renée Russell
Barnebok, 9 - 14 år
Antall sider: 248
Oversatt av Kirsti Vogt, MNO
Kagge Forlag
2016
Dustedagboka er en gøyal dagbokroman for unge jenter i alderen 9 til 14 år, med tekst og tegninger om hverandre.
Bøkene er skrevet av Rachel Renée Russell. Hun er advokat og forfatter. Hun skrev sin første bok som sjetteklassing i bursdagsgave til sine to yngre brødre. Hun har hatt enorm suksess med Dustedagbøkene om Nikki Maxwell. Bøkene har solgt i fem millioner eksemplarer i USA, og de er solgt til 32 land. I Norge har de toppet bestselgerlistene en rekke ganger.
Russells nye serie om den uheldige Max Crumbly gikk rett inn på New York Times’ bestselgerliste i sin første salgsuke, og dermed har forfatteren to stjerner av noen tenårings(anti)helter å holde styr på!
Alle Dustedagboka-fans kan glede seg – Nikki og vennene hennes er tilbake!
Nikki Maxwell har fått vite at hun skal gå en uke på North Hampton Hills International Academy (NHH), på grunn av et utvekslingsprogram for åttendeklassinger.
Denne skolen er prestisjetung, og kjent for sine flinke elever, god faglig kvalitet, elegante skoleuniformer og et nydelig skoleområde som kan minne om en blanding av Galtvort og et femstjerners luksushotell.
Hvert år må nemlig alle åttendeklassinger på Westchester Country Day ungdomsskole (Nikkis skole) delta i et ukelangt elevutvekslingsprogram for skolene i området. Erfaringen tilsier at dette bidrar til å fremme fellesskapsfølelse og god samfunnsånd både blant elever og ansatte ved vertsskolene.
Men dessverre er det slik at erkefienden MacKenzie Hollister er elev ved North Hampton Hills. Og da MacKenzie byttet skole, håpet Nikki at hun aldri skulle trenge å se henne igjen.
Nikki vurderer å trekke seg fra hele greia, selv om det å delta i utvekslingsuken er obligatorisk for alle åttendeklassinger.
Men, når hennes fransklærer, Monsieur DuPont, forteller at hun er en perfekt kanditat for et spesialkurs for franskelever til sommeren, et kurs som vil vare i rundt ti dager i august, og bestå av en gruppe elever fra kommunen som får reise til Paris for å oppleve Louvre og andre historiske landemerker, kommer hun på andre tanker.
Når hun kommer til NHH, må Nikki handskes med nye utfordringer, usanne rykter (og anklager) om henne, og en ny fiende som faktisk er enda verre enn MacKenzie. For å kunne stå opp mot denne fienden, må hun slå seg sammen med sin gamle fiende, MacKenzie. Hvordan skal Nikki overleve en uke på NHH, og vil hun og MacKenzie klare å se forbi sine tidligere feider og samarbeide?
"Dustedagboka 11" er full av humor og engasjement, men retter samtidig fokuset mot hvilke utfordringer man kan stå overfor i konfrontasjon med en bølle, hvordan man skal hjelpe en nokså umulig lillesøster med å oppnå sine drømmer, og at det ikke er så dumt å forholde seg rolig i møte med andres ekkelhet.
"Dustedagboka 11" er en lettlest bok, noe som er flott for motvillige lesere, og den gjenopptar mye av den samme tematikken som har preget de tidligere bøkene.
Som de andre bøkene i denne bestselgende serien, er denne boken skrevet i dagboksform, og illustrert med herlige og lunefulle tegninger.
Nikki Maxwell er fortsatt like dustete og, om mulig, enda mer elskelig.
Dessuten er de nye karakterene like herlige og morsomme som de vi kjenner fra før av.
Historien er realistisk og lett å relatere seg til, og vil garantert appellere til jenter i storskolen og ungdomsskolen, altså i alderen 9 til 14 år.
"Dustedagboka 11" er en veldig morsom bok! Og definitivt en av de beste i Dustedagbok-serien så langt!
Anbefales!
- Nedtegnelser fra en ekte BFF - NOT!
Rachel Renée Russell
Barnebok, 9 - 14 år
Antall sider: 248
Oversatt av Kirsti Vogt, MNO
Kagge Forlag
2016
Dustedagboka er en gøyal dagbokroman for unge jenter i alderen 9 til 14 år, med tekst og tegninger om hverandre.
Bøkene er skrevet av Rachel Renée Russell. Hun er advokat og forfatter. Hun skrev sin første bok som sjetteklassing i bursdagsgave til sine to yngre brødre. Hun har hatt enorm suksess med Dustedagbøkene om Nikki Maxwell. Bøkene har solgt i fem millioner eksemplarer i USA, og de er solgt til 32 land. I Norge har de toppet bestselgerlistene en rekke ganger.
Russells nye serie om den uheldige Max Crumbly gikk rett inn på New York Times’ bestselgerliste i sin første salgsuke, og dermed har forfatteren to stjerner av noen tenårings(anti)helter å holde styr på!
Alle Dustedagboka-fans kan glede seg – Nikki og vennene hennes er tilbake!
Nikki Maxwell har fått vite at hun skal gå en uke på North Hampton Hills International Academy (NHH), på grunn av et utvekslingsprogram for åttendeklassinger.
Denne skolen er prestisjetung, og kjent for sine flinke elever, god faglig kvalitet, elegante skoleuniformer og et nydelig skoleområde som kan minne om en blanding av Galtvort og et femstjerners luksushotell.
Hvert år må nemlig alle åttendeklassinger på Westchester Country Day ungdomsskole (Nikkis skole) delta i et ukelangt elevutvekslingsprogram for skolene i området. Erfaringen tilsier at dette bidrar til å fremme fellesskapsfølelse og god samfunnsånd både blant elever og ansatte ved vertsskolene.
Men dessverre er det slik at erkefienden MacKenzie Hollister er elev ved North Hampton Hills. Og da MacKenzie byttet skole, håpet Nikki at hun aldri skulle trenge å se henne igjen.
Nikki vurderer å trekke seg fra hele greia, selv om det å delta i utvekslingsuken er obligatorisk for alle åttendeklassinger.
Men, når hennes fransklærer, Monsieur DuPont, forteller at hun er en perfekt kanditat for et spesialkurs for franskelever til sommeren, et kurs som vil vare i rundt ti dager i august, og bestå av en gruppe elever fra kommunen som får reise til Paris for å oppleve Louvre og andre historiske landemerker, kommer hun på andre tanker.
Når hun kommer til NHH, må Nikki handskes med nye utfordringer, usanne rykter (og anklager) om henne, og en ny fiende som faktisk er enda verre enn MacKenzie. For å kunne stå opp mot denne fienden, må hun slå seg sammen med sin gamle fiende, MacKenzie. Hvordan skal Nikki overleve en uke på NHH, og vil hun og MacKenzie klare å se forbi sine tidligere feider og samarbeide?
"Dustedagboka 11" er full av humor og engasjement, men retter samtidig fokuset mot hvilke utfordringer man kan stå overfor i konfrontasjon med en bølle, hvordan man skal hjelpe en nokså umulig lillesøster med å oppnå sine drømmer, og at det ikke er så dumt å forholde seg rolig i møte med andres ekkelhet.
"Dustedagboka 11" er en lettlest bok, noe som er flott for motvillige lesere, og den gjenopptar mye av den samme tematikken som har preget de tidligere bøkene.
Som de andre bøkene i denne bestselgende serien, er denne boken skrevet i dagboksform, og illustrert med herlige og lunefulle tegninger.
Nikki Maxwell er fortsatt like dustete og, om mulig, enda mer elskelig.
Dessuten er de nye karakterene like herlige og morsomme som de vi kjenner fra før av.
Historien er realistisk og lett å relatere seg til, og vil garantert appellere til jenter i storskolen og ungdomsskolen, altså i alderen 9 til 14 år.
"Dustedagboka 11" er en veldig morsom bok! Og definitivt en av de beste i Dustedagbok-serien så langt!
Anbefales!
fredag 9. desember 2016
"Ta vare på deg selv - 12 år yngre på 12 uker" av Berit Nordstrand
Ta vare på deg selv
- 12 år yngre på 12 uker
Berit Nordstrand
Fakta og dokumentar
316 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2016
Berit Nordstrand (f. 1966) er lege, spesialist i klinisk farmakologi og kognetiv terapeut. Hun er mor til seks barn i alderen 8–24 år, og har i 24 år fordypet seg i medisinsk forskning rundt sammenhengen mellom mat og helse. Berit er kjent for sine inspirerende foredrag og sitt smittende engasjement for at alle skal kunne nytematen de spiser til hverdags og samtidig minimere risikoen for livsstilsykdommer.
Du har høyst sannsynlig et nyttårsønske eller et forsett for 2017. Men om du har uttrykt ønske med høy, klar stemme og kunngjort det på Facebook, eller stille holdt det for deg selv, vil du snart innse at det å sette seg et mål, er noe annet enn å nå det.
Hvis du ønsker å endre dine vaner, går det ofte veldig bra de første dagene eller ukene etter en entusiastisk start. Men til tross for motivasjon og forvissning om, at man er seriøs, opplever de fleste av oss, at det er vanskelig å
fastholde en ny vane over lengre tid. Noen mål innebærer en endring, for eksempel, at man vil trene mer eller legge om kosten. Andre mål igjen, innebærer at man vil fastholde det man har oppnådd. Hvis man har begynt å trene, kan målet være å holde fast på den gode vanen.
Alle studier viser imidlertid at tilbakemelding er viktig.
Har du et ønske om en mer sunn, energisk og velfungerende kropp, er boken "Ta vare på deg selv - 12 år yngre på 12 uker" en uunnværlig guide og et godt sted å starte. Berit Nordstrands mål er nemlig å hjelpe deg til et bedre liv.
I dag rammes mer enn 50 prosent av befolkningen av aldersrelaterte plager i ung alder. Folkehelserapporten for 2014 kan fortelle om en forventet levealder i Norge i dag på 83,6 år for kvinner og 79,9 år for menn. I perioden 1945-1970 hadde norske kvinner verdens høyeste forventede levealder. Senere har levealderen i Norge steget mindre enn i andre land. Nå er vi ikke engang blant de ti beste. Japanske kvinner lever i gjennomsnitt 3,5 år lengre enn norske kvinner, og både svenske og islandske kvinner lever betydelig lenger. I perioden 1947-1955 hadde norske menn den samme verdensrekorden.
Hva er det som sinker oss moderne nordmenn på målstreken? Det internasjonale sykdomsbyrdeprosjektet (GBD, Global Burden of Disease) viser at to av tre tapte leveår i Norge skyldes kreftsykdommer eller hjerte- og karsykdommer. Hjertesykdom, hjerneslag, lungekreft, tykktarmskreft og KOLS er de fem største årsakene til tapte leveår. Vi snubler før mål på grunn av usunt kosthold, røyking, alkoholforbruk og sittestilling.
Nordstrand lover at rådene hun presenterer i "Ta vare på deg selv - 12 år yngre på 12 uker", kan bremse og reversere kroppens aldringsprosesser slik at mange helseplager unngås.
Først og fremst er det avgjørende hva du spiser. Maten forfatteren introduserer i denne boken, har en medisinsk dokumentert foryngende effekt på kroppen. Det er mat som både smaker godt og gjør godt. Oppskriftene er satt sammen av sunne råvarer som til sammen utgjør de byggeklossene kroppen trenger hver dag. Du får også råd om avspenning og stressmestring, foryngende hudpleie og smarte råd om søvn, enkel stryketrening og et knippe velgjørende yogaøvelser.
"Ta vare på deg selv - 12 år yngre på 12 uker" er en kunnskapsbasert metode. Nordstrand har oppsumert komplisert forskning på foryngende effekter av ulike tiltak, f.eks. matnytelser og drikkevarer. Hun vil at vi skal kose oss mer, og ikke mindre. Vi får dessuten kunnskap om hverdagsaktiviteter og mosjon som demper helseplager og gir mer overskudd og energi. Hun skriver videre om hudpleierutiner, avspenning, økt tilstedeværelse og nytelse. Synes man det hele virker overveldende, kan man ta noen små skritt om gangen, for hvert eneste tiltak har dokumentert effekt alene. Norstrand lover oss en gevinst ingen medisiner kan skilte med.
For at man skal kunne etablere metoden i hverdagen som en rutine, har hun samlet tiltakene i en liste med 12 punkter. Den kan man benytte som sjekkliste de første to ukene før man har innarbeidet nye vaner. Listen er det hun kaller vårt foryngende "daglige dusin".
De 12 ukene krever både motivasjon og innsats. Dessuten vil gode forberedelser, en god plan og premiering underveis øke sjansen for å lykkes.
At Nordstrand ser yngre ut enn hennes alder skulle tilsi, skyldes i følge henne selv, verken gener eller et bekymringsløst liv. Hun skriver at det er en hyggelig bivirkning av metoden som hun deler med oss i boken. Metoden vil nemlig bremse aldringen, holde kroppen friskere, sinnet lysere og hodet klart - uansett om man er 30 eller 70 år, sunn eller ikke så sunn.
Du får lære hvordan du med enkle grep kan lage foryngende hverdagsmat som demper blodsukkerkaos, oksidativt stress og betennelser i kroppen din. Det viktigste er å spise et mer grønnsaksbasert kosthold og ta frem teknikker som fermentering og koking av kraft, og i større grad bruke friske urter og krydder.
Du får tips til daglige øvelser og aktiviteter for en sterk muskelmasse og et sunt hjerte. I tillegg lærer du nødvendig avstressing og mindfulness for flere øyeblikk til nytelse i hverdagen. Metoden sikrer deg også nødvendige daglige hudpleietips for å beholde din ungdommelige glød.
Boken forteller deg hvordan du:
- beriker din tarmbakterieflora
- bidrar til stabil trivselsvekt, mindre helsefarlig bukfett og økt muskelstyrke
- gir deg en yngre og friskere hud
- bedrer humøret, konsentrasjonen og hukommelsen
- bedrer dine kolesterolverdier og blodsukkerreguleringen
- gir deg et sunnere blodtrykk
- demper inflammasjon og oksidativt stress
- forebygger type-2-diabetes, hjerte- og karsykdom og kreft
- gir deg mer energi og livsglede
Metoden gir deg enkle grep så du kan bli minst tolv år yngre!
Uke for uke vil du kunne nyte godt av en foryngende effekt både innvendig og utvendig, samtidig som du blir kvitt helsefarlig bukfett - helt uten sultefôring, fettsuging, plastisk kirurgi, kostbare sparebehandlinger og overprisede kremer.
Du kan gjenvinne vitaliteten og energien og trylle frem en yngre utgave av deg selv. Du kvitter deg ikke bare med rynker, kilo og centimeter rundt livet, men reduserer også risikoen betydelig for aldersrelaterte helseplager og diagnoser som type 2-diabetes, hjerte- og karsykdommer, psykiske plager, demens og kreft. Sist, men ikke minst, kan du nyte en gladere, friskere og mer energisk utgave av deg selv hele resten av livet.
"Ta vare på deg selv - 12 år yngre på 12 uker" er basert på solid vitenskap, men boken bærer likevel et personlig preg. Nordstrand skriver nemlig på en konkret og god måte, uten å bli for akademisk.
Boken er oversiktlig og informativ, og løfter ikke pekefingeren på noen måte. Den er illustrert med fantastiske bilder fra start til slutt, og vil gi alle mot til å lage og spise mat, som er sunn for både kropp og sjel.
Nordstrand gir deg en helt konkret trenings- og matplan. Hun lærer deg, hvordan du kan motivere deg selv til å holde fast i denne, og du blir inspirert til, hvordan du lykkes med å komme i mål. Samtidig får du forståelse for hvordan det vil forløpe seg i praksis. Kapittel for kapittel, lærer du å motivere deg selv og holde fast i planen, slik at du dag for dag kan glede deg over, at du er et steg nærmere målet.
"Ta vare på deg selv - 12 år yngre på 12 uker" er en bok fylt med gode ideer til sunne retter. Den gir masse inspirasjon og er definitivt en bok jeg ser frem til å benytte i min hverdag. Så hvis du leter etter en bok som fokuserer på helse, synes jeg dette er den rette boken å velge.
Se frem til deilige oppskrifter, skånsom trening og råd om livsstil, søvn, fordøyelse og foryngelse, som er enkle å tilpasse akkurat til din hverdag!
"Ta vare på deg selv - 12 år yngre på 12 uker" er en fantastisk motiverende og inspirerende bok. Virkelig anbefalelsesverdig!
- 12 år yngre på 12 uker
Berit Nordstrand
Fakta og dokumentar
316 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2016
Berit Nordstrand (f. 1966) er lege, spesialist i klinisk farmakologi og kognetiv terapeut. Hun er mor til seks barn i alderen 8–24 år, og har i 24 år fordypet seg i medisinsk forskning rundt sammenhengen mellom mat og helse. Berit er kjent for sine inspirerende foredrag og sitt smittende engasjement for at alle skal kunne nytematen de spiser til hverdags og samtidig minimere risikoen for livsstilsykdommer.
Du har høyst sannsynlig et nyttårsønske eller et forsett for 2017. Men om du har uttrykt ønske med høy, klar stemme og kunngjort det på Facebook, eller stille holdt det for deg selv, vil du snart innse at det å sette seg et mål, er noe annet enn å nå det.
Hvis du ønsker å endre dine vaner, går det ofte veldig bra de første dagene eller ukene etter en entusiastisk start. Men til tross for motivasjon og forvissning om, at man er seriøs, opplever de fleste av oss, at det er vanskelig å
fastholde en ny vane over lengre tid. Noen mål innebærer en endring, for eksempel, at man vil trene mer eller legge om kosten. Andre mål igjen, innebærer at man vil fastholde det man har oppnådd. Hvis man har begynt å trene, kan målet være å holde fast på den gode vanen.
Alle studier viser imidlertid at tilbakemelding er viktig.
Har du et ønske om en mer sunn, energisk og velfungerende kropp, er boken "Ta vare på deg selv - 12 år yngre på 12 uker" en uunnværlig guide og et godt sted å starte. Berit Nordstrands mål er nemlig å hjelpe deg til et bedre liv.
I dag rammes mer enn 50 prosent av befolkningen av aldersrelaterte plager i ung alder. Folkehelserapporten for 2014 kan fortelle om en forventet levealder i Norge i dag på 83,6 år for kvinner og 79,9 år for menn. I perioden 1945-1970 hadde norske kvinner verdens høyeste forventede levealder. Senere har levealderen i Norge steget mindre enn i andre land. Nå er vi ikke engang blant de ti beste. Japanske kvinner lever i gjennomsnitt 3,5 år lengre enn norske kvinner, og både svenske og islandske kvinner lever betydelig lenger. I perioden 1947-1955 hadde norske menn den samme verdensrekorden.
Hva er det som sinker oss moderne nordmenn på målstreken? Det internasjonale sykdomsbyrdeprosjektet (GBD, Global Burden of Disease) viser at to av tre tapte leveår i Norge skyldes kreftsykdommer eller hjerte- og karsykdommer. Hjertesykdom, hjerneslag, lungekreft, tykktarmskreft og KOLS er de fem største årsakene til tapte leveår. Vi snubler før mål på grunn av usunt kosthold, røyking, alkoholforbruk og sittestilling.
Nordstrand lover at rådene hun presenterer i "Ta vare på deg selv - 12 år yngre på 12 uker", kan bremse og reversere kroppens aldringsprosesser slik at mange helseplager unngås.
Først og fremst er det avgjørende hva du spiser. Maten forfatteren introduserer i denne boken, har en medisinsk dokumentert foryngende effekt på kroppen. Det er mat som både smaker godt og gjør godt. Oppskriftene er satt sammen av sunne råvarer som til sammen utgjør de byggeklossene kroppen trenger hver dag. Du får også råd om avspenning og stressmestring, foryngende hudpleie og smarte råd om søvn, enkel stryketrening og et knippe velgjørende yogaøvelser.
"Ta vare på deg selv - 12 år yngre på 12 uker" er en kunnskapsbasert metode. Nordstrand har oppsumert komplisert forskning på foryngende effekter av ulike tiltak, f.eks. matnytelser og drikkevarer. Hun vil at vi skal kose oss mer, og ikke mindre. Vi får dessuten kunnskap om hverdagsaktiviteter og mosjon som demper helseplager og gir mer overskudd og energi. Hun skriver videre om hudpleierutiner, avspenning, økt tilstedeværelse og nytelse. Synes man det hele virker overveldende, kan man ta noen små skritt om gangen, for hvert eneste tiltak har dokumentert effekt alene. Norstrand lover oss en gevinst ingen medisiner kan skilte med.
For at man skal kunne etablere metoden i hverdagen som en rutine, har hun samlet tiltakene i en liste med 12 punkter. Den kan man benytte som sjekkliste de første to ukene før man har innarbeidet nye vaner. Listen er det hun kaller vårt foryngende "daglige dusin".
De 12 ukene krever både motivasjon og innsats. Dessuten vil gode forberedelser, en god plan og premiering underveis øke sjansen for å lykkes.
At Nordstrand ser yngre ut enn hennes alder skulle tilsi, skyldes i følge henne selv, verken gener eller et bekymringsløst liv. Hun skriver at det er en hyggelig bivirkning av metoden som hun deler med oss i boken. Metoden vil nemlig bremse aldringen, holde kroppen friskere, sinnet lysere og hodet klart - uansett om man er 30 eller 70 år, sunn eller ikke så sunn.
Du får lære hvordan du med enkle grep kan lage foryngende hverdagsmat som demper blodsukkerkaos, oksidativt stress og betennelser i kroppen din. Det viktigste er å spise et mer grønnsaksbasert kosthold og ta frem teknikker som fermentering og koking av kraft, og i større grad bruke friske urter og krydder.
Du får tips til daglige øvelser og aktiviteter for en sterk muskelmasse og et sunt hjerte. I tillegg lærer du nødvendig avstressing og mindfulness for flere øyeblikk til nytelse i hverdagen. Metoden sikrer deg også nødvendige daglige hudpleietips for å beholde din ungdommelige glød.
Boken forteller deg hvordan du:
- beriker din tarmbakterieflora
- bidrar til stabil trivselsvekt, mindre helsefarlig bukfett og økt muskelstyrke
- gir deg en yngre og friskere hud
- bedrer humøret, konsentrasjonen og hukommelsen
- bedrer dine kolesterolverdier og blodsukkerreguleringen
- gir deg et sunnere blodtrykk
- demper inflammasjon og oksidativt stress
- forebygger type-2-diabetes, hjerte- og karsykdom og kreft
- gir deg mer energi og livsglede
Metoden gir deg enkle grep så du kan bli minst tolv år yngre!
Uke for uke vil du kunne nyte godt av en foryngende effekt både innvendig og utvendig, samtidig som du blir kvitt helsefarlig bukfett - helt uten sultefôring, fettsuging, plastisk kirurgi, kostbare sparebehandlinger og overprisede kremer.
Du kan gjenvinne vitaliteten og energien og trylle frem en yngre utgave av deg selv. Du kvitter deg ikke bare med rynker, kilo og centimeter rundt livet, men reduserer også risikoen betydelig for aldersrelaterte helseplager og diagnoser som type 2-diabetes, hjerte- og karsykdommer, psykiske plager, demens og kreft. Sist, men ikke minst, kan du nyte en gladere, friskere og mer energisk utgave av deg selv hele resten av livet.
"Ta vare på deg selv - 12 år yngre på 12 uker" er basert på solid vitenskap, men boken bærer likevel et personlig preg. Nordstrand skriver nemlig på en konkret og god måte, uten å bli for akademisk.
Boken er oversiktlig og informativ, og løfter ikke pekefingeren på noen måte. Den er illustrert med fantastiske bilder fra start til slutt, og vil gi alle mot til å lage og spise mat, som er sunn for både kropp og sjel.
Nordstrand gir deg en helt konkret trenings- og matplan. Hun lærer deg, hvordan du kan motivere deg selv til å holde fast i denne, og du blir inspirert til, hvordan du lykkes med å komme i mål. Samtidig får du forståelse for hvordan det vil forløpe seg i praksis. Kapittel for kapittel, lærer du å motivere deg selv og holde fast i planen, slik at du dag for dag kan glede deg over, at du er et steg nærmere målet.
"Ta vare på deg selv - 12 år yngre på 12 uker" er en bok fylt med gode ideer til sunne retter. Den gir masse inspirasjon og er definitivt en bok jeg ser frem til å benytte i min hverdag. Så hvis du leter etter en bok som fokuserer på helse, synes jeg dette er den rette boken å velge.
Se frem til deilige oppskrifter, skånsom trening og råd om livsstil, søvn, fordøyelse og foryngelse, som er enkle å tilpasse akkurat til din hverdag!
"Ta vare på deg selv - 12 år yngre på 12 uker" er en fantastisk motiverende og inspirerende bok. Virkelig anbefalelsesverdig!
tirsdag 6. desember 2016
"Kunstmagi" av Björg Thorhallsdottir og Mette Dybwad Torstensen
Kunstmagi
- Den store kunstboka for barn og unge
Björg Thorhallsdottir og Mette Dybwad Torstensen
Kunstbok, 3-12 år
192 sider
Vigmostad Bjørke
2016
Björg Thorhallsdottir er kunstner og har utsmykket kirker, kontorer og offentlige bygg i hele Europa. Hun har hatt et stort antall separatutstillinger internasjonalt, og er også en ettertraktet foredragsholder. Hun har gitt ut flere bøker, blant annet "Veien til lykke".
Mette Dybwad Torstensen er forfatter og kunsthistoriker, har vært redaktør i magasinet KUNST som hun bygget til å bli Nordens største kunstmagasin. Hun har lang formidlingserfaring med barn og unge.
En kunstbok for barn. Det i seg selv er en begivenhet! Det er nemlig ikke bare voksne som kan ha stort utbytte av å vite noe om kunst - det kan barn også.
I denne boken, som passer for barn i absolutt alle aldre, tar kunstneren Björg Thorhallsdottir og kunsthistoriker
Mette Dybwad Torstensen oss med på en utrolig reise gjennom kunsthistorien. "Kunstmagi" inneholder tekster om kunstepoker, tidens store kunstnere, kjente kunstverk, en masse flotte bilder og illustrasjoner, oppgaver og mer.
FNs barnekonvensjon artikkel 12 sier at alle barn har rett til å bli hørt. Men hvordan skal man egentlig klare det? Barn kan ikke alltid rope høyt, behersker ikke de voksnes språk og retorikk, og de har ikke alltid et mottakerapparat som snapper opp deres mening. Så hvilket språk kan man benytte for at barna skal bli hørt? Et språk som ligger barnehjertet nærmest, og et språk barn er fortrolig med? Og et språk også de voksne kan tolke på en nokså intuitiv måte? Kunsten.
Kunsten har ikke sensur som ordene. Kunsten går direkte fra barnas følelser. En sort rabletegning kan si like mye som en detaljert tegning av figurer som ikke har det bra. Mens samtidskunsten støttes av et avansert samtidskunstspråk og forankres i dusinvis kjente teoretikere og referanser, spiller barnekunsten på en ting: seg selv og barnets opplevelse av verden og seg selv.
Om hensikten med boken, forteller Dybwad Torstensen i forordet, at hun håper den vil gi barna et rom til å utfolde seg, ikke være redde for å lage "feil" kunst eller tenke hva som er fint. Og i hvert kapittel kan de linke oppgavene til kunsthistorien, som en inspirasjon eller som læring.
Hun håper også at denne boken gir barn mer mot til å leke seg, være kreative og skape sin egen verden uansett hvor rar den måtte være. Og at boken kan gi foreldre mot til å utforske kunsten sammen med barna. Dybwad Torstensen har nemlig tro på at barnekunsten kan hjelpe oss å plukke opp barns meninger.
Samtidig er dette en bok om gleden kunst kan gi, med Björg Thorhallsdottirs illustrasjoner og kunst som nettopp gir glede og håp. Disse faller som alltid i god jord hos meg, og de to barna Leonardo og Frida som vi følger gjennom hele kunsthistorien, fungerer bra som gjennomgangsfigurer.
Det er vanskelig å formidle til barn. De foretrekker ofte flere innganger til en bok enn bare brødtekst og bilder. I "Kunstmagi" er det eksperimentert med både bildetekster og bokser for å lokke barna inn i det fantastiske universet som forfatterne galant og sjenerøst stiller til rådighet for dem. Dette synes jeg er en god måte å tilnærme seg de unge leserne på.
Boken tar utgangspunkt i kunsthistorien og dens ulike epoker, og hvert av kapitlene kommer med forslag til workshop og ulike kreative prosjekt.
Man får mange inspirerende innblikk i hvordan en rekke store kunstnere arbeidet. Til hvert kapittel hører det også med en filosofidel, kuriositeter og en kunstoppgave. Her kan man lage action painting slik som maleren Pollock gjorde det, eller legge sin egen mosaikk. Denne boken heier så definitivt på kreative barn, leken og oppdagelsen - og på veien oppstår det en fin stund mellom voksne og barn: kunstmagi.
"Kunstmagi" introduserer kunst til barna på en annerledes og inspirerende måte. Det er en fantastisk kunstbok for barn som tar barnas fantasiverden bokstavelig og helt på alvor.
- Den store kunstboka for barn og unge
Björg Thorhallsdottir og Mette Dybwad Torstensen
Kunstbok, 3-12 år
192 sider
Vigmostad Bjørke
2016
Björg Thorhallsdottir er kunstner og har utsmykket kirker, kontorer og offentlige bygg i hele Europa. Hun har hatt et stort antall separatutstillinger internasjonalt, og er også en ettertraktet foredragsholder. Hun har gitt ut flere bøker, blant annet "Veien til lykke".
Mette Dybwad Torstensen er forfatter og kunsthistoriker, har vært redaktør i magasinet KUNST som hun bygget til å bli Nordens største kunstmagasin. Hun har lang formidlingserfaring med barn og unge.
En kunstbok for barn. Det i seg selv er en begivenhet! Det er nemlig ikke bare voksne som kan ha stort utbytte av å vite noe om kunst - det kan barn også.
I denne boken, som passer for barn i absolutt alle aldre, tar kunstneren Björg Thorhallsdottir og kunsthistoriker
Mette Dybwad Torstensen oss med på en utrolig reise gjennom kunsthistorien. "Kunstmagi" inneholder tekster om kunstepoker, tidens store kunstnere, kjente kunstverk, en masse flotte bilder og illustrasjoner, oppgaver og mer.
FNs barnekonvensjon artikkel 12 sier at alle barn har rett til å bli hørt. Men hvordan skal man egentlig klare det? Barn kan ikke alltid rope høyt, behersker ikke de voksnes språk og retorikk, og de har ikke alltid et mottakerapparat som snapper opp deres mening. Så hvilket språk kan man benytte for at barna skal bli hørt? Et språk som ligger barnehjertet nærmest, og et språk barn er fortrolig med? Og et språk også de voksne kan tolke på en nokså intuitiv måte? Kunsten.
Kunsten har ikke sensur som ordene. Kunsten går direkte fra barnas følelser. En sort rabletegning kan si like mye som en detaljert tegning av figurer som ikke har det bra. Mens samtidskunsten støttes av et avansert samtidskunstspråk og forankres i dusinvis kjente teoretikere og referanser, spiller barnekunsten på en ting: seg selv og barnets opplevelse av verden og seg selv.
Om hensikten med boken, forteller Dybwad Torstensen i forordet, at hun håper den vil gi barna et rom til å utfolde seg, ikke være redde for å lage "feil" kunst eller tenke hva som er fint. Og i hvert kapittel kan de linke oppgavene til kunsthistorien, som en inspirasjon eller som læring.
Hun håper også at denne boken gir barn mer mot til å leke seg, være kreative og skape sin egen verden uansett hvor rar den måtte være. Og at boken kan gi foreldre mot til å utforske kunsten sammen med barna. Dybwad Torstensen har nemlig tro på at barnekunsten kan hjelpe oss å plukke opp barns meninger.
Samtidig er dette en bok om gleden kunst kan gi, med Björg Thorhallsdottirs illustrasjoner og kunst som nettopp gir glede og håp. Disse faller som alltid i god jord hos meg, og de to barna Leonardo og Frida som vi følger gjennom hele kunsthistorien, fungerer bra som gjennomgangsfigurer.
Det er vanskelig å formidle til barn. De foretrekker ofte flere innganger til en bok enn bare brødtekst og bilder. I "Kunstmagi" er det eksperimentert med både bildetekster og bokser for å lokke barna inn i det fantastiske universet som forfatterne galant og sjenerøst stiller til rådighet for dem. Dette synes jeg er en god måte å tilnærme seg de unge leserne på.
Boken tar utgangspunkt i kunsthistorien og dens ulike epoker, og hvert av kapitlene kommer med forslag til workshop og ulike kreative prosjekt.
Man får mange inspirerende innblikk i hvordan en rekke store kunstnere arbeidet. Til hvert kapittel hører det også med en filosofidel, kuriositeter og en kunstoppgave. Her kan man lage action painting slik som maleren Pollock gjorde det, eller legge sin egen mosaikk. Denne boken heier så definitivt på kreative barn, leken og oppdagelsen - og på veien oppstår det en fin stund mellom voksne og barn: kunstmagi.
"Kunstmagi" introduserer kunst til barna på en annerledes og inspirerende måte. Det er en fantastisk kunstbok for barn som tar barnas fantasiverden bokstavelig og helt på alvor.
torsdag 1. desember 2016
Rivertonklubbens Julekrim
Rivertonklubbens Julekrim
Redaktør: Tom Egeland
Julehefte
136 sider
Egmont
2016
Forfatter Tom Egeland er redaktør for juleheftet "Rivertonklubbens Julekrim" - og med seg har han fått mange av Norges aller beste krimforfattere, et bloddryppende A-lag. I tillegg til at Tom selv bidrar med en ny novelle, er også følgende krim-mestere hjertelig tilstede med spennende historier: Unni Lindell, Anne B. Ragde, Kurt Aust, Karin Fossum, Jørn Lier Horst, Hans olav Lahlum, Thomas Enger og Knut Nærum. Også Nils Nordberg bidrar med en artikkel om krimnovellens historie.
"Som president i det kriminallitterære selskapet Rivertonklubben tok jeg med glede imot utfordringen da forlaget Egmont spurte om vi ville bidra til dette lille eksperimentet: et tradisjonelt julehefte med korte krimhistorier", skriver Tom Egeland i forordet.
"Jeg satte sporenstreks opp en liste over flinke krimforfattere som jeg gjerne ville ha med meg. Den listen ble lang! Altfor lang. Ja, så lang at det kan bli mange julehefter i årene fremover hvis dere lesere er lystne på krim til jul. Så er jeg da også glad for å ha fått ja fra noen av landets fremste krimforfattere".
Tom og hans kolleger har forfattet 136 store, spennende sider for alle som liker at det røsker i nervetrådene. De byr på mord (selvfølgelig), utroskap, hevnlyst, humor og krypende uhygge.
7 nyskrevne og 3 klassiske noveller.
En grøssende god jul ønskes alle - fra Rivertonklubben!
Redaktør: Tom Egeland
Julehefte
136 sider
Egmont
2016
Forfatter Tom Egeland er redaktør for juleheftet "Rivertonklubbens Julekrim" - og med seg har han fått mange av Norges aller beste krimforfattere, et bloddryppende A-lag. I tillegg til at Tom selv bidrar med en ny novelle, er også følgende krim-mestere hjertelig tilstede med spennende historier: Unni Lindell, Anne B. Ragde, Kurt Aust, Karin Fossum, Jørn Lier Horst, Hans olav Lahlum, Thomas Enger og Knut Nærum. Også Nils Nordberg bidrar med en artikkel om krimnovellens historie.
"Som president i det kriminallitterære selskapet Rivertonklubben tok jeg med glede imot utfordringen da forlaget Egmont spurte om vi ville bidra til dette lille eksperimentet: et tradisjonelt julehefte med korte krimhistorier", skriver Tom Egeland i forordet.
"Jeg satte sporenstreks opp en liste over flinke krimforfattere som jeg gjerne ville ha med meg. Den listen ble lang! Altfor lang. Ja, så lang at det kan bli mange julehefter i årene fremover hvis dere lesere er lystne på krim til jul. Så er jeg da også glad for å ha fått ja fra noen av landets fremste krimforfattere".
Tom og hans kolleger har forfattet 136 store, spennende sider for alle som liker at det røsker i nervetrådene. De byr på mord (selvfølgelig), utroskap, hevnlyst, humor og krypende uhygge.
7 nyskrevne og 3 klassiske noveller.
En grøssende god jul ønskes alle - fra Rivertonklubben!
Hellig jul
Hellig jul
Julehefte
80 sider
Vårt Land forlag og Egmont
2016
"Hellig jul" er inspirert av de klassiske litterære juleheftene, hvor glemte perler og nye bidrag kretser rundt julens kristne budskap. Legender, salmer, noveller, faktatekster, intervjuer og kunst innbyr til høytlesning, refleksjon og julestemning.
Tradisjonen med kristne julehefter er lang, det toppet seg i årene før siste verdenskrig - noen av dem gikk i enorme opplag. De store, påkostede bladene var et dannelsesprosjekt: Slik kom litteratur og varm kunnskap om julens mening inn i hjemmene. Det ble lest, og det ble lest høyt. Så stanset tradisjonen, mer eller mindre.
Med "Hellig jul" tas den opp igjen. Ved hjelp av gamle, litterære perler og nyskrevne tekster, dikt, salmer og kunst sirkles julens tidløse budskap inn - julen som en kristen høytid, en livsfølelse, en lengsel, som "håpets
byggesteiner", slik forfatteren og salmedikteren Eyvind Skeie sier det i heftet.
Jesu fødsel er den største og mest toneangivende av alle fødsler, han trosset mørket på jorden, han kom for å frelse. Rundt ham står alle barn til alle tider, i alle aldre og i hver krok av verden. Også i dette juleheftet.
I denne første utgaven av "Hellig jul" beskriver Eivind Skeie julaften som mulighetenes kveld. Wilfrid og Guido Stinissen, Egil Svartdahl og Thomas Sjödin deler tanker om tro. Noveller og dikt er skrevet av Laura Djupvik, Bjørn Sortland, Arne Berggren, Levi Henriksen og Lina Undrum Mariussen. Udødelige juletekster av Selma Lagerlöf og Sigrid Undset er hentet frem. Erling Rimehaug går i fotsporene til Maria og Josef, mens Kjell A. Nyhus feirer jul i fengselet. Viktor Paul Mohns vidunderlige tegninger tar oss med på Reisen til Jesusbarnet. Reidar Hvalvik viser kunsten som skapte juleevangeliet, Arne Guttormsen forteller om de norske juleskikkenes betydning. Alt dette følges av kunstverk, bilder og tegninger av Borgny Svalastog, Liv Andrea Mosdøl, Katarina Caspersen og mange flere.
"Hellig jul" er et samarbeid mellom Vårt Land forlag og Egmont Publishing. Heftet vil være tilgjengelig over hele landet fra slutten av november og er trykket i 40 000 eksemplarer.
Julehefte
80 sider
Vårt Land forlag og Egmont
2016
"Hellig jul" er inspirert av de klassiske litterære juleheftene, hvor glemte perler og nye bidrag kretser rundt julens kristne budskap. Legender, salmer, noveller, faktatekster, intervjuer og kunst innbyr til høytlesning, refleksjon og julestemning.
Tradisjonen med kristne julehefter er lang, det toppet seg i årene før siste verdenskrig - noen av dem gikk i enorme opplag. De store, påkostede bladene var et dannelsesprosjekt: Slik kom litteratur og varm kunnskap om julens mening inn i hjemmene. Det ble lest, og det ble lest høyt. Så stanset tradisjonen, mer eller mindre.
Med "Hellig jul" tas den opp igjen. Ved hjelp av gamle, litterære perler og nyskrevne tekster, dikt, salmer og kunst sirkles julens tidløse budskap inn - julen som en kristen høytid, en livsfølelse, en lengsel, som "håpets
byggesteiner", slik forfatteren og salmedikteren Eyvind Skeie sier det i heftet.
Jesu fødsel er den største og mest toneangivende av alle fødsler, han trosset mørket på jorden, han kom for å frelse. Rundt ham står alle barn til alle tider, i alle aldre og i hver krok av verden. Også i dette juleheftet.
I denne første utgaven av "Hellig jul" beskriver Eivind Skeie julaften som mulighetenes kveld. Wilfrid og Guido Stinissen, Egil Svartdahl og Thomas Sjödin deler tanker om tro. Noveller og dikt er skrevet av Laura Djupvik, Bjørn Sortland, Arne Berggren, Levi Henriksen og Lina Undrum Mariussen. Udødelige juletekster av Selma Lagerlöf og Sigrid Undset er hentet frem. Erling Rimehaug går i fotsporene til Maria og Josef, mens Kjell A. Nyhus feirer jul i fengselet. Viktor Paul Mohns vidunderlige tegninger tar oss med på Reisen til Jesusbarnet. Reidar Hvalvik viser kunsten som skapte juleevangeliet, Arne Guttormsen forteller om de norske juleskikkenes betydning. Alt dette følges av kunstverk, bilder og tegninger av Borgny Svalastog, Liv Andrea Mosdøl, Katarina Caspersen og mange flere.
"Hellig jul" er et samarbeid mellom Vårt Land forlag og Egmont Publishing. Heftet vil være tilgjengelig over hele landet fra slutten av november og er trykket i 40 000 eksemplarer.
Juleroser 2016
Juleroser 2016
Redaktør: Herborg Kråkevik
Julehefte
88 sider
Samlaget og Egmont
2016
"Juleroser 2015" med Herborg Kråkevik som redaktør var en stor suksess. I år er juleheftet tilbake og ble lansert 21.11 med et opplag på 70.000. Utgivelsen er et samarbeid mellom Samlaget og Egmont, og er til salgs over hele landet.
Juleroser er et litterært julehefte med bidrag fra noen av de fremste forfatterne og kunsterne i vår tid. Fjorårets Juleroser var det første i sitt slag siden 1944. Også i årets juleroser ønsker forleggerne å gi leserne store kunstopplevelser. "Juleroser 2016" har bidrag fra H.M. Dronning Sonja, Anne B. Ragde, Kim Leine, Vetle Lid Larssen, Helge Torvund, Kolbein Falkeid, Sverre Malling, Håkon Gullvåg, Marianne Heske, Theodor Kittelsen med flere.
For redaktør Kråkevik er Juleroser noe som har vært med henne hele livet:
- Juleroser låg alltid framme i jula då eg var barn. Eg opna dei med andakt, for dei var så skjøre og vakre, dei måtte takast varsamt i. Dei såg gamle ut, men historiene eg las verka nye og vedkommande, sjølv om dei var skrivne i ei anna tid enn mi. No er dei her igjen, rosene. Eg håper at Juleroser vil gje lesarane jul i hjarta, slik dei gjorde for meg, og at vi har klart å lage noko som er så vakkert at det ikkje blir kasta ut med det brukte julepapiret, men held seg, både for auga og for sinnet, for både lesararar i dag og dei som kjem etter.
Redaktør: Herborg Kråkevik
Julehefte
88 sider
Samlaget og Egmont
2016
"Juleroser 2015" med Herborg Kråkevik som redaktør var en stor suksess. I år er juleheftet tilbake og ble lansert 21.11 med et opplag på 70.000. Utgivelsen er et samarbeid mellom Samlaget og Egmont, og er til salgs over hele landet.
Juleroser er et litterært julehefte med bidrag fra noen av de fremste forfatterne og kunsterne i vår tid. Fjorårets Juleroser var det første i sitt slag siden 1944. Også i årets juleroser ønsker forleggerne å gi leserne store kunstopplevelser. "Juleroser 2016" har bidrag fra H.M. Dronning Sonja, Anne B. Ragde, Kim Leine, Vetle Lid Larssen, Helge Torvund, Kolbein Falkeid, Sverre Malling, Håkon Gullvåg, Marianne Heske, Theodor Kittelsen med flere.
For redaktør Kråkevik er Juleroser noe som har vært med henne hele livet:
- Juleroser låg alltid framme i jula då eg var barn. Eg opna dei med andakt, for dei var så skjøre og vakre, dei måtte takast varsamt i. Dei såg gamle ut, men historiene eg las verka nye og vedkommande, sjølv om dei var skrivne i ei anna tid enn mi. No er dei her igjen, rosene. Eg håper at Juleroser vil gje lesarane jul i hjarta, slik dei gjorde for meg, og at vi har klart å lage noko som er så vakkert at det ikkje blir kasta ut med det brukte julepapiret, men held seg, både for auga og for sinnet, for både lesararar i dag og dei som kjem etter.
"Livslykke" av Björg Thorhallsdottir
Livslykke
Björg Thorhallsdottir
Selvutvikling
128 sider
Format: 24 x 20 cm
Aschehoug
2016
Björg Thorhallsdottir (f. 1974) er en av landets mest folkekjære kunstnere. Hun er kjent for vakker grafikk som har en egen evne til å berøre. Gjennom bildene sine og de populære foredragene hun holder, inspirerer hun mennesker til å leve det livet de egentlig drømmer om. Bjørg Thorhallsdottir er også kjent for sitt prosjekt Hjertefred i Sandvika, som hvert år samler tusener av mennesker til markeringen av allehelgensdagen den 4. november.
Björg brenner for at mennesker skal våge å leve det livet som de egentlig drømmer om, og dette går igjen i det hun formidler i ord og bilder. De siste årene er Björg blitt en etterspurt inspirator og foredragsholder, og hun snakker gjerne om lykke, sorg, mot og livsglede.
"Lykke er å være tro mot seg selv, og stole på at livet vil deg vel."
I gode dager flyter du nedover livets elv, strømmen tar deg med til overraskelser.
Nye mennesker blir venner. Steder hvor du slår røtter.
I vonde perioder blir du presset til å kjenne på sider ved deg selv, som du ikke visste om.
Livet er ditt. Et skuespill du setter opp. Det er du som velger menneskene, eller aksepterer dem du ikke har valgt. Du velger i stor grad selv hva du skal putte inn i dagene dine, og hvordan du skal reagere i ulike situasjoner.
Ingen kan tenne ditt lys. Våre tanker blir våre følelser, som blir våre ord, og dette blir igjen våre handlinger. Summen av dette blir ditt liv, og ditt liv er bare ditt. Alle opplever motgang og medgang, sykdom og helbredelse, kriser og gleder, fødsler og død. Vi opplever det fordi vi lever!
Livet ditt er summen av dine valg. Velg alltid med hjertet og hjertekompasset vil vise deg veien til din livslykke. Lykke er å være tro mot seg selv, og stole på at livet vil deg vel.
Gjennom dikt og bilder gir Björg Thorhallsdottir oss kloke betraktninger om kjærlighet og vennskap. Og hun oppfordrer oss til å tørre mer og bli flinkere til å leve i nuet.
"Livslykke" er en bok som kan hjelpe deg ut av håpløsheten og gi deg fornyet tro på at du kan være akkurat den du ønsker!
Hva er det vi snakker om når vi snakker om livslykke? Thorhallsdottirs bilder og ord forteller om kort og lang lykke, følelsen av lykke når vi ser inn i øynene til våre kjæreste, og når virkeligheten overgår våre forventninger.
Det er kjærligheten som er det største budskapet i Björg sine bilder. For kjærligheten er universell, og livene våre er ofte like. Så kanskje kan du kjenne igjen deg selv i bildene hennes.
For hva er egentlig livslykke? Mange av oss kjenner følelsen av lykke, som kan oppstå både spontant og enten være langvarig eller bare vare en kort stund. "Livslykke" fokuserer på en fantastisk følelse, som kan komme og gå, og bli påvirket av alt. Så sett deg ned og ta en refleksjonspause med Björg Thorhallsdottir - hun setter nemlig tankene igang med sin bok "Livslykke".
Hvis du vurderer å gi en bok som gave, til deg selv eller noen du er glad i, så kan denne varmt anbefales. Jeg gir boken mine aller beste skussmål for den utrolige inspirerende leseopplevelsen, som alle fortjener å oppleve. Det vil være begynnelsen på en reise som ikke stopper, når du først fanger den gnist og glede Thorhallsdottir har lagt i boken. En virkelig flott opplevelse!
Björg Thorhallsdottir
Selvutvikling
128 sider
Format: 24 x 20 cm
Aschehoug
2016
Björg Thorhallsdottir (f. 1974) er en av landets mest folkekjære kunstnere. Hun er kjent for vakker grafikk som har en egen evne til å berøre. Gjennom bildene sine og de populære foredragene hun holder, inspirerer hun mennesker til å leve det livet de egentlig drømmer om. Bjørg Thorhallsdottir er også kjent for sitt prosjekt Hjertefred i Sandvika, som hvert år samler tusener av mennesker til markeringen av allehelgensdagen den 4. november.
Björg brenner for at mennesker skal våge å leve det livet som de egentlig drømmer om, og dette går igjen i det hun formidler i ord og bilder. De siste årene er Björg blitt en etterspurt inspirator og foredragsholder, og hun snakker gjerne om lykke, sorg, mot og livsglede.
"Lykke er å være tro mot seg selv, og stole på at livet vil deg vel."
I gode dager flyter du nedover livets elv, strømmen tar deg med til overraskelser.
Nye mennesker blir venner. Steder hvor du slår røtter.
I vonde perioder blir du presset til å kjenne på sider ved deg selv, som du ikke visste om.
Livet er ditt. Et skuespill du setter opp. Det er du som velger menneskene, eller aksepterer dem du ikke har valgt. Du velger i stor grad selv hva du skal putte inn i dagene dine, og hvordan du skal reagere i ulike situasjoner.
Ingen kan tenne ditt lys. Våre tanker blir våre følelser, som blir våre ord, og dette blir igjen våre handlinger. Summen av dette blir ditt liv, og ditt liv er bare ditt. Alle opplever motgang og medgang, sykdom og helbredelse, kriser og gleder, fødsler og død. Vi opplever det fordi vi lever!
Livet ditt er summen av dine valg. Velg alltid med hjertet og hjertekompasset vil vise deg veien til din livslykke. Lykke er å være tro mot seg selv, og stole på at livet vil deg vel.
Gjennom dikt og bilder gir Björg Thorhallsdottir oss kloke betraktninger om kjærlighet og vennskap. Og hun oppfordrer oss til å tørre mer og bli flinkere til å leve i nuet.
"Livslykke" er en bok som kan hjelpe deg ut av håpløsheten og gi deg fornyet tro på at du kan være akkurat den du ønsker!
Hva er det vi snakker om når vi snakker om livslykke? Thorhallsdottirs bilder og ord forteller om kort og lang lykke, følelsen av lykke når vi ser inn i øynene til våre kjæreste, og når virkeligheten overgår våre forventninger.
Det er kjærligheten som er det største budskapet i Björg sine bilder. For kjærligheten er universell, og livene våre er ofte like. Så kanskje kan du kjenne igjen deg selv i bildene hennes.
For hva er egentlig livslykke? Mange av oss kjenner følelsen av lykke, som kan oppstå både spontant og enten være langvarig eller bare vare en kort stund. "Livslykke" fokuserer på en fantastisk følelse, som kan komme og gå, og bli påvirket av alt. Så sett deg ned og ta en refleksjonspause med Björg Thorhallsdottir - hun setter nemlig tankene igang med sin bok "Livslykke".
Hvis du vurderer å gi en bok som gave, til deg selv eller noen du er glad i, så kan denne varmt anbefales. Jeg gir boken mine aller beste skussmål for den utrolige inspirerende leseopplevelsen, som alle fortjener å oppleve. Det vil være begynnelsen på en reise som ikke stopper, når du først fanger den gnist og glede Thorhallsdottir har lagt i boken. En virkelig flott opplevelse!
"Fotografens hemmelighet" av Nick Alexander
Fotografens hemmelighet
Nick Alexander
Roman
477 sider
Oversatt a Svein Svarverud
Bastion Forlag
2016
Nick Alexander vokste opp i den lille kystbyen Margate i England. Han startet sin forfatterkarriere i 2004, men det var først med utgivelsen av romanen "Hannah" at han fikk sitt store internasjonale gjennombrudd.
Alexander har siden 1990 bodd i Frankrike. "Fotografens hemmelighet" er den tredje boken av Nick Alexander som er oversatt til norsk. De første to bøkene, "Hannah" og oppfølgeren "Hannahs reise", har solgt i over 50 000 eksemplarer i Norge.
"Fotografens hemmelighet" er en rørende og medrivende roman skrevet av Nick Alexander, en av Storbritannias mest populære forfattere.
Sophie Marsden er en motefotograf som sliter med å få anerkjennelse for sitt arbeide. Hun bestemmer seg for å
organisere en stor retrospektiv utstilling av sin avdøde fars arbeider. Hans navn var Anthony Marsden, og han var en verdenskjent fotograf på sekstitallet. Men hun synes det er svært vanskelig å få godkjennelse fra sin gretne og innesluttede mor, Barbara, som har gjemt unna kassevis med farens bilder og negativer på loftet.
Sophie liker ikke at moren har fortalt så lite om sitt ekteskap med en av Storbritannias mest kjente fotografer, hans fotografier, de mange vennene som trakk seg unna etter hans død, eller hendelser fra Sophies egen barndom.
Med et slikt ufullstendig bilde av fortiden, har Sophie slitt med å forstå hvem faren hennes egentlig var, men også hvem hun selv er.
Når Sophie forsøker å lete frem bildene hun trenger, er hun så blendet av sin egen glorifiserte versjon av faren, Anthony Marsden, kunstfotografi-ikonet, at hun ikke kan begripe at det hun finner vil gjenoppvekke smertefulle minner hos moren, Barbara.
For med bildene kommer det frem historier og hemmeligheter som vil endre alt det Sophie tror hun vet om livets utfordringer og kjærligheten.
"Fotografens hemmelighet" forteller en interessant og engasjerende historie.
Denne historien er godt fortalt, elegant skrevet og kryper helt inn under huden på leseren fra første side.
Nick Alexander har skapt overbevisende karakterer, hvis historier og liv resulterer i en begivenhetsrik leseopplevelse. Karakterene hans er komplekse, men de er også elskverdige og gjenkjennelige.
I denne romanen veksler perspektivet hele tiden mellom to ulike karakterer. Den første er Barbara som vokser opp i London under 2. verdenskrig. Den andre er hennes datter Sophie, en motefotograf (i nåtid) som iherdig forsøker å få anerkjennelse for sitt arbeide.
En barndom preget av tyskernes bombeangrep på London under 2. verdenskrig gjorde Barbara emosjonelt robust og mentalt sterk. Men hun hadde lave ambisjoner. Alt hun ønsket seg var en mann som kunne forsørge henne, og en familie, ikke alt det som fulgte med i kjølvannet til en berømt fotograf under det svingende sekstitallet. Likevel håndterte hun alt dette på en nokså avslappet måte, og skyldte ikke på annet enn hans utilstrekkelighet som mann, og ektemann. Egentlig er det Barbara som er denne historiens virkelige helt, men det vil ikke si at hun er en attraktiv karakter, heller ikke Sophie, som til å begynne med fremstår som en ganske overlegen kunstner-snobb.
Handlingen er satt til tiden fra og med 2. verdenskrig og frem til i dag og forteller historien om Barbara og hennes familie. Romanen hopper frem og tilbake i tid, der et av hovedpoengene er hvordan fortidens hendelser preger karakterene og i hvilken grad de lar seg påvirke av dem i nåtid.
Mye av det som skjedde med Barbara er svært godt beskrevet. Jeg følte virkelig med henne. Og som leser blir man vitne til en særdeles realistisk skildring av familiedynamikk og svik.
Hoppene frem og tilbake i tid gjør det også lettere å sammenligne hvordan det var å leve under 2. verdenskrig med i dag. Og etter hvert bringes fortid og fremtid sammen til en emosjonell og eksplosiv slutt.
Det hele formidles på briljant vis, med flere historiske detaljer, som bygger opp et bilde av Barbaras røffe barndom, og hvordan den har påvirket de beslutningene hun har tatt som voksen. Den underliggende forvirringen Sophie føler, uttrykkes også glimrende, selv om jeg ikke helt kan si at jeg likte henne spesielt godt. Likevel evnet jeg å forstå henne og hvor hun kom fra.
"Fotografens hemmelighet" er en på alle måter bunnsolid roman. Den er gripende fra første side, og er stramt komponert. Karakterene er gode og troverdige - og den inneholder overraskende vendinger underveis.
Og med en historie full av familiehemmeligheter og merkelige avsløringer, har denne boken få kjedelige øyeblikk.
Det er uhyre sjeldent at en bok etterlater seg et utslettelig inntrykk. Men denne var et unntak.
Trenger du lesestoff i juleferien kan du trygt gå til anskaffelse av denne.
"Fotografens hemmelighet" er en bok du rett og slett må lese!
Nick Alexander
Roman
477 sider
Oversatt a Svein Svarverud
Bastion Forlag
2016
Nick Alexander vokste opp i den lille kystbyen Margate i England. Han startet sin forfatterkarriere i 2004, men det var først med utgivelsen av romanen "Hannah" at han fikk sitt store internasjonale gjennombrudd.
Alexander har siden 1990 bodd i Frankrike. "Fotografens hemmelighet" er den tredje boken av Nick Alexander som er oversatt til norsk. De første to bøkene, "Hannah" og oppfølgeren "Hannahs reise", har solgt i over 50 000 eksemplarer i Norge.
"Fotografens hemmelighet" er en rørende og medrivende roman skrevet av Nick Alexander, en av Storbritannias mest populære forfattere.
Sophie Marsden er en motefotograf som sliter med å få anerkjennelse for sitt arbeide. Hun bestemmer seg for å
organisere en stor retrospektiv utstilling av sin avdøde fars arbeider. Hans navn var Anthony Marsden, og han var en verdenskjent fotograf på sekstitallet. Men hun synes det er svært vanskelig å få godkjennelse fra sin gretne og innesluttede mor, Barbara, som har gjemt unna kassevis med farens bilder og negativer på loftet.
Sophie liker ikke at moren har fortalt så lite om sitt ekteskap med en av Storbritannias mest kjente fotografer, hans fotografier, de mange vennene som trakk seg unna etter hans død, eller hendelser fra Sophies egen barndom.
Med et slikt ufullstendig bilde av fortiden, har Sophie slitt med å forstå hvem faren hennes egentlig var, men også hvem hun selv er.
Når Sophie forsøker å lete frem bildene hun trenger, er hun så blendet av sin egen glorifiserte versjon av faren, Anthony Marsden, kunstfotografi-ikonet, at hun ikke kan begripe at det hun finner vil gjenoppvekke smertefulle minner hos moren, Barbara.
For med bildene kommer det frem historier og hemmeligheter som vil endre alt det Sophie tror hun vet om livets utfordringer og kjærligheten.
"Fotografens hemmelighet" forteller en interessant og engasjerende historie.
Denne historien er godt fortalt, elegant skrevet og kryper helt inn under huden på leseren fra første side.
Nick Alexander har skapt overbevisende karakterer, hvis historier og liv resulterer i en begivenhetsrik leseopplevelse. Karakterene hans er komplekse, men de er også elskverdige og gjenkjennelige.
I denne romanen veksler perspektivet hele tiden mellom to ulike karakterer. Den første er Barbara som vokser opp i London under 2. verdenskrig. Den andre er hennes datter Sophie, en motefotograf (i nåtid) som iherdig forsøker å få anerkjennelse for sitt arbeide.
En barndom preget av tyskernes bombeangrep på London under 2. verdenskrig gjorde Barbara emosjonelt robust og mentalt sterk. Men hun hadde lave ambisjoner. Alt hun ønsket seg var en mann som kunne forsørge henne, og en familie, ikke alt det som fulgte med i kjølvannet til en berømt fotograf under det svingende sekstitallet. Likevel håndterte hun alt dette på en nokså avslappet måte, og skyldte ikke på annet enn hans utilstrekkelighet som mann, og ektemann. Egentlig er det Barbara som er denne historiens virkelige helt, men det vil ikke si at hun er en attraktiv karakter, heller ikke Sophie, som til å begynne med fremstår som en ganske overlegen kunstner-snobb.
Handlingen er satt til tiden fra og med 2. verdenskrig og frem til i dag og forteller historien om Barbara og hennes familie. Romanen hopper frem og tilbake i tid, der et av hovedpoengene er hvordan fortidens hendelser preger karakterene og i hvilken grad de lar seg påvirke av dem i nåtid.
Mye av det som skjedde med Barbara er svært godt beskrevet. Jeg følte virkelig med henne. Og som leser blir man vitne til en særdeles realistisk skildring av familiedynamikk og svik.
Hoppene frem og tilbake i tid gjør det også lettere å sammenligne hvordan det var å leve under 2. verdenskrig med i dag. Og etter hvert bringes fortid og fremtid sammen til en emosjonell og eksplosiv slutt.
Det hele formidles på briljant vis, med flere historiske detaljer, som bygger opp et bilde av Barbaras røffe barndom, og hvordan den har påvirket de beslutningene hun har tatt som voksen. Den underliggende forvirringen Sophie føler, uttrykkes også glimrende, selv om jeg ikke helt kan si at jeg likte henne spesielt godt. Likevel evnet jeg å forstå henne og hvor hun kom fra.
"Fotografens hemmelighet" er en på alle måter bunnsolid roman. Den er gripende fra første side, og er stramt komponert. Karakterene er gode og troverdige - og den inneholder overraskende vendinger underveis.
Og med en historie full av familiehemmeligheter og merkelige avsløringer, har denne boken få kjedelige øyeblikk.
Det er uhyre sjeldent at en bok etterlater seg et utslettelig inntrykk. Men denne var et unntak.
Trenger du lesestoff i juleferien kan du trygt gå til anskaffelse av denne.
"Fotografens hemmelighet" er en bok du rett og slett må lese!
onsdag 23. november 2016
"Valentinas siste reise" av Santa Montefiore
Valentinas siste reise
Santa Montefiore
Roman
416 sider
Oversatt av Eva Ulven
Bastion Forlag
2016
Santa Montefiore (f. 1970) vokste opp på et gods i britiske Hampshire og ble utdannet ved eksklusive Sherborne School for Girls. I sin oppvekst var hun nær venn av den britiske kongefamilien og ble derfor tidlig vant til medienes søkelys. Hun studerte en rekke språk ved Exeter University.
Nå bor hun med sin mann, den anerkjente historikeren og forfatteren Simon Sebag Montefiore, og deres to barn i London.
Bøkene til Santa Montefiore er blitt oversatt til 25 språk og solgt i over fire millioner eksemplarer. I Norge har hun solgt over 120.000 bøker.
Med "Valentinas siste reise" har Santa Montefiore skrevet en episk roman full av spenning, dramatikk og en
rørende, altoppslukende kjærlighet.
Vi befinner oss i London, i 1971, der den 26 år gamle Alba Arbuckle lever et promiskuøst liv ombord på husbåten Valentina.
Moren hennes var italiensk, men hun døde like etter at Alba ble født.
Alba har aldri følt seg virkelig hjemme i farens (Thomas Arbuckle) hus. Halvsøsknene (Caroline, Henry og Miranda) er fysiske speilbilder av foreldrene, mens hun selv er mørk og fremmed, for hun ligner på moren. Halvsøsknene driver med ridning, plukker bjørnebær og spiller bridge, mens hun drømmer om Middelhavet og olivenlunder. Uansett hvor mye hun har mast på stemoren Margo og faren, får hun ikke vite sannheten om moren, og de har nektet plent å ta henne med til Italia for å treffe familien. Så Alba har flyttet inn i husbåten som bærer morens vakre navn.
En dag finner Alba et sammenrullet portrett av sin mor, Valentina.
Hun forsøker å konfrontere faren og stemoren med funnet. Men som alltid er de tilbakeholdne med å diskutere Valentina.
Albas forfatter-nabo Vivien (Viv) Armitage foreslår at hennes attraktive agent Fitzroy (Fitz) Davenport kan utgi seg for å være Albas kjæreste. For hvis det finnes en mann som kan sjarmere seg inn i andre folks saker, så må det være Fitz. Planen går ut på at han skal innynde seg hos faren til Alba, som vil være så takknemlig for at noen tar seg av den vanskelige datteren hans, at han glemmer å være på vakt. Og det fungerer! Fitz klarer nemlig å lirke ut av Thomas noen hemmeligheter om Valentina.
For øvrig blir Alba og Fitz forelsket, men han råder henne til først å bli kjent med sine røtter i Italia.
I Italia må Alba revurdere sin identitet. I morens hjemby, Incantellaria, ved Amalfikysten, møter hun sine slektninger og gradvis blir hemmeligheter som vedrører Valentinas død avdekket.
I mellomtiden har portrettet av hans avdøde kjærlighet brakt minnene tilbake i tid, til andre verdenskrig. Som kaptein på en motortorpedobåt, var Thomas Arbuckle en kort tid innom den søvnige italienske havnebyen Incantellaria, hvor han umiddelbart forelsket seg i Valentina. Han lovte å komme tilbake da han fikk vite at Valentina var gravid, og han holdt sitt ord, men hun ble myrdet like før de skulle gifte seg.
Samtidig innser Alba at faren bare ønsket å skjerme henne mot de ubehagelige sannhetene om moren. Hun vender tilbake til England hvor hun har planer om å gifte seg med Fitz, men finner det etter hvert vanskelig å motstå tiltrekningen mot Italia.
"Valentinas siste reise" er en svært god og velskrevet bok. Santa Montefiore har en unik evne til å engasjere og skrive med medfølelse.
Boken forteller en vakker historie som veksler mellom Albas nåværende liv, i 1971, og farens romanse med Valentina, under krigen, midt på 1940-tallet. Jeg synes at dette fungerte godt, da det skapte en større følelsesmessig tilknytning til historien, og avslørte detaljer, som gjorde Albas søken etter sannheten om sin mor mer spennende.
Ikke nok med det, er karakterene fulle av liv og blir beskrevet på en måte som gjør at de bringer noe unikt og kraftig til historien.
Til å begynne med synes hovedpersonen, Alba, å ikke være noe annet enn en bortskjemt, selvopptatt ung kvinne som klandrer faren og stemoren for alle sine problemer. Men når hun finner et portrett av sin mor og blir oppfordret til å dra til Italia for å finne sine røtter, skjer det en merkbar
karakterutvikling.
Dessuten blir det pulserende engelske bylivet, og den mer rolige, magiske byen Incantelleria, levende skildret. Her er Montefiore fabelaktig dyktig: For man kan nærmest høre skravlingen fra en café i London eller kjenne lukten av sjøluften og sitrontrærne på den italienske landsbygda.
"Valentinas siste reise" har en nerve som både berører og morer. Historien som fortelles er spennende, og omhandler tematikk som kjærlighet, tap, magi og overtro, krig, medmenneskelighet, familieforbindelser, selvoppdagelse og å kunne gi slipp på fortidens problemer med et håp om en lykkelig fremtid.
Som i Montefiores andre romaner blir man godt underholdt, og boken er vanskelig å legge fra seg.
Santa Montefiore
Roman
416 sider
Oversatt av Eva Ulven
Bastion Forlag
2016
Santa Montefiore (f. 1970) vokste opp på et gods i britiske Hampshire og ble utdannet ved eksklusive Sherborne School for Girls. I sin oppvekst var hun nær venn av den britiske kongefamilien og ble derfor tidlig vant til medienes søkelys. Hun studerte en rekke språk ved Exeter University.
Nå bor hun med sin mann, den anerkjente historikeren og forfatteren Simon Sebag Montefiore, og deres to barn i London.
Bøkene til Santa Montefiore er blitt oversatt til 25 språk og solgt i over fire millioner eksemplarer. I Norge har hun solgt over 120.000 bøker.
Med "Valentinas siste reise" har Santa Montefiore skrevet en episk roman full av spenning, dramatikk og en
rørende, altoppslukende kjærlighet.
Vi befinner oss i London, i 1971, der den 26 år gamle Alba Arbuckle lever et promiskuøst liv ombord på husbåten Valentina.
Moren hennes var italiensk, men hun døde like etter at Alba ble født.
Alba har aldri følt seg virkelig hjemme i farens (Thomas Arbuckle) hus. Halvsøsknene (Caroline, Henry og Miranda) er fysiske speilbilder av foreldrene, mens hun selv er mørk og fremmed, for hun ligner på moren. Halvsøsknene driver med ridning, plukker bjørnebær og spiller bridge, mens hun drømmer om Middelhavet og olivenlunder. Uansett hvor mye hun har mast på stemoren Margo og faren, får hun ikke vite sannheten om moren, og de har nektet plent å ta henne med til Italia for å treffe familien. Så Alba har flyttet inn i husbåten som bærer morens vakre navn.
En dag finner Alba et sammenrullet portrett av sin mor, Valentina.
Hun forsøker å konfrontere faren og stemoren med funnet. Men som alltid er de tilbakeholdne med å diskutere Valentina.
Albas forfatter-nabo Vivien (Viv) Armitage foreslår at hennes attraktive agent Fitzroy (Fitz) Davenport kan utgi seg for å være Albas kjæreste. For hvis det finnes en mann som kan sjarmere seg inn i andre folks saker, så må det være Fitz. Planen går ut på at han skal innynde seg hos faren til Alba, som vil være så takknemlig for at noen tar seg av den vanskelige datteren hans, at han glemmer å være på vakt. Og det fungerer! Fitz klarer nemlig å lirke ut av Thomas noen hemmeligheter om Valentina.
For øvrig blir Alba og Fitz forelsket, men han råder henne til først å bli kjent med sine røtter i Italia.
I Italia må Alba revurdere sin identitet. I morens hjemby, Incantellaria, ved Amalfikysten, møter hun sine slektninger og gradvis blir hemmeligheter som vedrører Valentinas død avdekket.
I mellomtiden har portrettet av hans avdøde kjærlighet brakt minnene tilbake i tid, til andre verdenskrig. Som kaptein på en motortorpedobåt, var Thomas Arbuckle en kort tid innom den søvnige italienske havnebyen Incantellaria, hvor han umiddelbart forelsket seg i Valentina. Han lovte å komme tilbake da han fikk vite at Valentina var gravid, og han holdt sitt ord, men hun ble myrdet like før de skulle gifte seg.
Samtidig innser Alba at faren bare ønsket å skjerme henne mot de ubehagelige sannhetene om moren. Hun vender tilbake til England hvor hun har planer om å gifte seg med Fitz, men finner det etter hvert vanskelig å motstå tiltrekningen mot Italia.
"Valentinas siste reise" er en svært god og velskrevet bok. Santa Montefiore har en unik evne til å engasjere og skrive med medfølelse.
Boken forteller en vakker historie som veksler mellom Albas nåværende liv, i 1971, og farens romanse med Valentina, under krigen, midt på 1940-tallet. Jeg synes at dette fungerte godt, da det skapte en større følelsesmessig tilknytning til historien, og avslørte detaljer, som gjorde Albas søken etter sannheten om sin mor mer spennende.
Ikke nok med det, er karakterene fulle av liv og blir beskrevet på en måte som gjør at de bringer noe unikt og kraftig til historien.
Til å begynne med synes hovedpersonen, Alba, å ikke være noe annet enn en bortskjemt, selvopptatt ung kvinne som klandrer faren og stemoren for alle sine problemer. Men når hun finner et portrett av sin mor og blir oppfordret til å dra til Italia for å finne sine røtter, skjer det en merkbar
karakterutvikling.
Dessuten blir det pulserende engelske bylivet, og den mer rolige, magiske byen Incantelleria, levende skildret. Her er Montefiore fabelaktig dyktig: For man kan nærmest høre skravlingen fra en café i London eller kjenne lukten av sjøluften og sitrontrærne på den italienske landsbygda.
"Valentinas siste reise" har en nerve som både berører og morer. Historien som fortelles er spennende, og omhandler tematikk som kjærlighet, tap, magi og overtro, krig, medmenneskelighet, familieforbindelser, selvoppdagelse og å kunne gi slipp på fortidens problemer med et håp om en lykkelig fremtid.
Som i Montefiores andre romaner blir man godt underholdt, og boken er vanskelig å legge fra seg.
onsdag 16. november 2016
"Smykkearven" av Kate Lord Brown
Smykkearven
Kate Lord Brown
Roman
464 sider
Oversatt av May Grethe Lerum
Apropos
2016
Kate Lord Brown vokste opp i det ville vakre landskapet i Devon, England. Etter å ha studert ved Durham University og Courtauld Institute of Art, jobbet hun flere år som kunstkurator i Europa og Midtøsten. Da familien flyttet fra London og bosatte seg blant appelsinlunder i Valencia, begynte Kate å skrive på heltid. Hennes debutroman "The Beauty Chorus" (2011) kom ut i Norge med tittelen "Til vi møtes igjen" i 2014. Bestselgeren "Parfymehagen" (2013) har solgt over 25.000 eksemplarer i Norge.
"Smykkearven" er en herlig roman som tar deg med på en reise fra et eksentrisk overklassemiljø på den engelske landsbygda på 70-tallet, til London og Paris på 30-tallet og frem til i dag. Her er bohemsk frigjorthet og fordums eleganse i skjønn forening.
Når den 29 år gamle Grace Manners ektemann, Sam, sporløst forsvinner, uten forvarsel, antas han å være død ved
selvmord. Han etterlater seg stor gjeld, og Grace blir vitne til at hjemmet og alle eiendelene hennes går til kreditorene. Dessuten må hennes elskede smykkeverksted gå under hammeren.
Men diamantbrosjen hun har arvet av bestemoren, Margot, forblir hos Grace. Denne brosjen var tidligere, som én av tre gjenstander, en del av de berømte Stratton-juvelene, som for øvrig også bestod av et halsbånd med sjeldne stjernesafirer og Stratton-tiaraen.
Grace reiser til Wittering Gods i Sussex, hjemmet til Stratton familien, for å avdekke historien om brosjen.
Hun begynner å jobbe som pensjonisten Fraser Strattons sekretær, og hjelper ham med å skrive ned sine memoarer om et spennende liv i diplomatiet. Sammen med datteren, Harriet, får hun lov til å bo i godsets hytte, og gradvis blir livet bedre for dem begge.
Grace blir også forelsket i Jack Booth, Frasers nyskilte gudsønn og godsets arving. Tilværelsen ser lys ut, helt til en rekke mystiske brev dukker opp og kaster dystre skygger over hennes nye liv.
Og når historien bak den vakre diamantbrosjen, gradvis blir blottlagt, dras Grace inn i en familiehemmelighet som etter hvert truer med å ødelegge det lille hun har igjen...
"Smykkearven" forteller en vakker historie om en sterk kvinne som har mistet mye, men som aldri er villig til å gi opp.
Boken er et hyggelig romantisk drama, som blottlegger historien til en familie som spenner over flere generasjoner.
Historien er karakterdrevet og satt til syttitallet. Grace Manner har en flott personlighet, og jeg likte hvorledes Kate Lord Brown beskriver sin hovedkarakter. Hun gjennomgår en betydelig forandring fra første- til siste side, noe som gjorde boken fornøyelig å lese. Jeg hadde nok ønsket å få vite litt mer om de andre karakterene, men dette ønsket ble etter hvert fullstendig underordnet, siden forfatteren skapte en svært god atmosfære og stemning boken igjennom, og beskrev personene på et levende vis, selv de mest perifere. Dessuten likte jeg å bevitne hvordan handlingen utspant seg, spesielt ettersom den hadde flere uventede avsløringer å by på.
Fraser Stratton er en eksentrisk og elskverdig gammel mann som fikk meg til å le mer enn én gang. Selv om de fleste av karakterene i romanen er interessante, er Fraser min favoritt. Grace derimot, som er deprimert etter alt det hun har måttet gjennomgå, innser at hun må få livet sitt på fote igjen, og ikke overraskende, blir hun med tiden en mer lykkelig person. Denne prosessen foregår imidlertid ikke helt knirkefritt, og hun oppfører seg fra tid til annen en smule irrasjonelt.
"Smykkearven" er en svært god bok, som man ikke kan legge fra seg. Den er så typisk Kate Lord Brown; et medrivende drama, kjærlighet, skarpe personskildringer og så skjer det plutselig noe som endrer det hele. Og vår heltinne i historien må igjennom en hel masse, før alt forhåpentlig ordner seg. Kan varmt anbefales!
Kate Lord Brown
Roman
464 sider
Oversatt av May Grethe Lerum
Apropos
2016
Kate Lord Brown vokste opp i det ville vakre landskapet i Devon, England. Etter å ha studert ved Durham University og Courtauld Institute of Art, jobbet hun flere år som kunstkurator i Europa og Midtøsten. Da familien flyttet fra London og bosatte seg blant appelsinlunder i Valencia, begynte Kate å skrive på heltid. Hennes debutroman "The Beauty Chorus" (2011) kom ut i Norge med tittelen "Til vi møtes igjen" i 2014. Bestselgeren "Parfymehagen" (2013) har solgt over 25.000 eksemplarer i Norge.
"Smykkearven" er en herlig roman som tar deg med på en reise fra et eksentrisk overklassemiljø på den engelske landsbygda på 70-tallet, til London og Paris på 30-tallet og frem til i dag. Her er bohemsk frigjorthet og fordums eleganse i skjønn forening.
Når den 29 år gamle Grace Manners ektemann, Sam, sporløst forsvinner, uten forvarsel, antas han å være død ved
selvmord. Han etterlater seg stor gjeld, og Grace blir vitne til at hjemmet og alle eiendelene hennes går til kreditorene. Dessuten må hennes elskede smykkeverksted gå under hammeren.
Men diamantbrosjen hun har arvet av bestemoren, Margot, forblir hos Grace. Denne brosjen var tidligere, som én av tre gjenstander, en del av de berømte Stratton-juvelene, som for øvrig også bestod av et halsbånd med sjeldne stjernesafirer og Stratton-tiaraen.
Grace reiser til Wittering Gods i Sussex, hjemmet til Stratton familien, for å avdekke historien om brosjen.
Hun begynner å jobbe som pensjonisten Fraser Strattons sekretær, og hjelper ham med å skrive ned sine memoarer om et spennende liv i diplomatiet. Sammen med datteren, Harriet, får hun lov til å bo i godsets hytte, og gradvis blir livet bedre for dem begge.
Grace blir også forelsket i Jack Booth, Frasers nyskilte gudsønn og godsets arving. Tilværelsen ser lys ut, helt til en rekke mystiske brev dukker opp og kaster dystre skygger over hennes nye liv.
Og når historien bak den vakre diamantbrosjen, gradvis blir blottlagt, dras Grace inn i en familiehemmelighet som etter hvert truer med å ødelegge det lille hun har igjen...
"Smykkearven" forteller en vakker historie om en sterk kvinne som har mistet mye, men som aldri er villig til å gi opp.
Boken er et hyggelig romantisk drama, som blottlegger historien til en familie som spenner over flere generasjoner.
Historien er karakterdrevet og satt til syttitallet. Grace Manner har en flott personlighet, og jeg likte hvorledes Kate Lord Brown beskriver sin hovedkarakter. Hun gjennomgår en betydelig forandring fra første- til siste side, noe som gjorde boken fornøyelig å lese. Jeg hadde nok ønsket å få vite litt mer om de andre karakterene, men dette ønsket ble etter hvert fullstendig underordnet, siden forfatteren skapte en svært god atmosfære og stemning boken igjennom, og beskrev personene på et levende vis, selv de mest perifere. Dessuten likte jeg å bevitne hvordan handlingen utspant seg, spesielt ettersom den hadde flere uventede avsløringer å by på.
Fraser Stratton er en eksentrisk og elskverdig gammel mann som fikk meg til å le mer enn én gang. Selv om de fleste av karakterene i romanen er interessante, er Fraser min favoritt. Grace derimot, som er deprimert etter alt det hun har måttet gjennomgå, innser at hun må få livet sitt på fote igjen, og ikke overraskende, blir hun med tiden en mer lykkelig person. Denne prosessen foregår imidlertid ikke helt knirkefritt, og hun oppfører seg fra tid til annen en smule irrasjonelt.
"Smykkearven" er en svært god bok, som man ikke kan legge fra seg. Den er så typisk Kate Lord Brown; et medrivende drama, kjærlighet, skarpe personskildringer og så skjer det plutselig noe som endrer det hele. Og vår heltinne i historien må igjennom en hel masse, før alt forhåpentlig ordner seg. Kan varmt anbefales!
fredag 11. november 2016
"Tante Grusom" av David Walliams
Tante Grusom
David Walliams
Illustrert av Tony Ross
Barnebok
430 sider
Oversatt av Sverre Knudsen
Aschehoug
2016
Barnebøkene til den britiske forfatteren og komikeren David Walliams ligger på bestselgerlistene i flere land, og hylles av kritikerne. Flere omtaler David Walliams som den nye Roald Dahl, og han er tre ganger nominert til Roald Dahl Funny Prize. Bøkene er oversatt til 46 språk.
David Walliams har solgt over 130 000 bøker i Norge!
Jeg har lest flere av bøkene til David Walliams. Samtlige har vært svært gode.
Walliams er utvilsomt barnelitteraturens nye Roald Dahl. De to forfatterne viser eksempelvis slående likhetstrekk når det gjelder de ondskapsfulle voksne, de tiltalende barnehovedpersonene, den tidvise spesielle formen for mørk humor og, fremfor alt, evnen til å fortelle en fengslende historie.
Tante Alberta er en virkelig forferdelige tante. Niesen hennes, den tolv år gamle Stella, har vært foreldreløs siden foreldrene, Lord og Lady Saxby, ble drept i en forferdelig bilulykke. Alberta ser etter Stella på Saxby Herregård, familie eiendommen, mens hun på grusomt vis forsøker å få kloa i niesens arv.
Tante Alberta har et uvanlig kjæledyr, en stor bayersk fjellugle, den største uglearten som finnes og en av verdens mest sjeldne fuglearter, som heter Wagner. Han bistår henne med å iverksette de onde planene og har vært trofast mot henne siden han var en liten ugle. Tante Alberta har nemlig trent opp uglen til å adlyde enhver kommando. Selv om det innebærer en ufattelig ondskap.
Det er også en eldgammel butler på Saxby Herregård, som heter Gibbon. Han er praktisk talt både døv og blind og er derfor til liten hjelp for Stella når det gjelder beskyttelse fra den onden tanten.
Stellas eneste hjelp kommer i form av gjenferdet til feiersvennen Sot, som hun blir kjent med når Alberta låser henne ned i kjelleren. Men vil han være en god nok alliert til å hjelpe Stella med å bli kvitt sin grusomme tante?
I denne fortryllende boken, inkorporerer Walliams en perfekt blanding av humor og et spennende plott som hele tiden vil få deg til å gjette hvordan historien vil utarte seg.
David Walliams skrivestil er særdeles tiltrekkende, noe som gjør at man ønsker å lese bøkene hans om og om igjen.
"Tante Grusom" er litt annerledes enn de foregående bøkene til David Walliams. Dette er nemlig en historisk barnebok, satt til 1932.
Det er også færre settinger og karakterer enn det pleier; det hele foregår på Saxby Herregård, med svært få karakterer.
Hver eneste karakter i boken portretteres glimrende, enten de er gode eller onde, døde eller levende. Fra den foreldreløse Lady Stella, til Sot, den spøkelsesaktige feiersvennen, til Gibbon, den eldgamle butleren. Alle etterlater seg et varig inntrykk.
De gode karakterene er meget elskverdige og de onde fullstendig avskyelige. Når det gjelder Alberta, er hun virkelig en forferdelig tante. En forferdelig person, rett og slett. Under krigen, valgte hun, uvanlig nok for en som var britisk, å kjempe på tyskernes side, bare fordi hun foretrakk de tyske uniformene, spesielt de spisse hjelmene til den tyske hæren. Hun er ikke bare en morder, men også en torturist. Og til å være en som tilsynelatende er glad i ugler, har hun ganske mange slike som er utstoppede.
Butleren Gibbon gjør for øvrig bare korte opptredener, men ble likevel fort en av mine favorittkarakterer.
Alle karakterene bringes dessuten på briljant vis til liv av Tony Ross sine artige illustrasjoner. De gir Walliams sine ord den visuelle støtte de fortjener.
"Tante Grusom" er en bok som nøyaktig vet hvordan den skal appellere til barn. Og da mener jeg ikke bare historien, men også selve boken. Hvorledes den fremstår, gjør boken interessant og spennende, med flere kart og illustrasjoner til teksten, skaper en verden som synes umulig å ikke ville utforske.
Dette er kanskje Walliams' beste bok til nå! Han har kombinert det eventyrlige, det komiske, det energiske og noen hjertevarme øyeblikk i en usedvanlig god historie.
Alt i alt er dette en herlig, morsom bok som ikke bare vil underholde barn, men også voksne.
David Walliams
Illustrert av Tony Ross
Barnebok
430 sider
Oversatt av Sverre Knudsen
Aschehoug
2016
Barnebøkene til den britiske forfatteren og komikeren David Walliams ligger på bestselgerlistene i flere land, og hylles av kritikerne. Flere omtaler David Walliams som den nye Roald Dahl, og han er tre ganger nominert til Roald Dahl Funny Prize. Bøkene er oversatt til 46 språk.
David Walliams har solgt over 130 000 bøker i Norge!
Jeg har lest flere av bøkene til David Walliams. Samtlige har vært svært gode.
Walliams er utvilsomt barnelitteraturens nye Roald Dahl. De to forfatterne viser eksempelvis slående likhetstrekk når det gjelder de ondskapsfulle voksne, de tiltalende barnehovedpersonene, den tidvise spesielle formen for mørk humor og, fremfor alt, evnen til å fortelle en fengslende historie.
Tante Alberta er en virkelig forferdelige tante. Niesen hennes, den tolv år gamle Stella, har vært foreldreløs siden foreldrene, Lord og Lady Saxby, ble drept i en forferdelig bilulykke. Alberta ser etter Stella på Saxby Herregård, familie eiendommen, mens hun på grusomt vis forsøker å få kloa i niesens arv.
Tante Alberta har et uvanlig kjæledyr, en stor bayersk fjellugle, den største uglearten som finnes og en av verdens mest sjeldne fuglearter, som heter Wagner. Han bistår henne med å iverksette de onde planene og har vært trofast mot henne siden han var en liten ugle. Tante Alberta har nemlig trent opp uglen til å adlyde enhver kommando. Selv om det innebærer en ufattelig ondskap.
Det er også en eldgammel butler på Saxby Herregård, som heter Gibbon. Han er praktisk talt både døv og blind og er derfor til liten hjelp for Stella når det gjelder beskyttelse fra den onden tanten.
Stellas eneste hjelp kommer i form av gjenferdet til feiersvennen Sot, som hun blir kjent med når Alberta låser henne ned i kjelleren. Men vil han være en god nok alliert til å hjelpe Stella med å bli kvitt sin grusomme tante?
I denne fortryllende boken, inkorporerer Walliams en perfekt blanding av humor og et spennende plott som hele tiden vil få deg til å gjette hvordan historien vil utarte seg.
David Walliams skrivestil er særdeles tiltrekkende, noe som gjør at man ønsker å lese bøkene hans om og om igjen.
"Tante Grusom" er litt annerledes enn de foregående bøkene til David Walliams. Dette er nemlig en historisk barnebok, satt til 1932.
Det er også færre settinger og karakterer enn det pleier; det hele foregår på Saxby Herregård, med svært få karakterer.
Hver eneste karakter i boken portretteres glimrende, enten de er gode eller onde, døde eller levende. Fra den foreldreløse Lady Stella, til Sot, den spøkelsesaktige feiersvennen, til Gibbon, den eldgamle butleren. Alle etterlater seg et varig inntrykk.
De gode karakterene er meget elskverdige og de onde fullstendig avskyelige. Når det gjelder Alberta, er hun virkelig en forferdelig tante. En forferdelig person, rett og slett. Under krigen, valgte hun, uvanlig nok for en som var britisk, å kjempe på tyskernes side, bare fordi hun foretrakk de tyske uniformene, spesielt de spisse hjelmene til den tyske hæren. Hun er ikke bare en morder, men også en torturist. Og til å være en som tilsynelatende er glad i ugler, har hun ganske mange slike som er utstoppede.
Butleren Gibbon gjør for øvrig bare korte opptredener, men ble likevel fort en av mine favorittkarakterer.
Alle karakterene bringes dessuten på briljant vis til liv av Tony Ross sine artige illustrasjoner. De gir Walliams sine ord den visuelle støtte de fortjener.
"Tante Grusom" er en bok som nøyaktig vet hvordan den skal appellere til barn. Og da mener jeg ikke bare historien, men også selve boken. Hvorledes den fremstår, gjør boken interessant og spennende, med flere kart og illustrasjoner til teksten, skaper en verden som synes umulig å ikke ville utforske.
Dette er kanskje Walliams' beste bok til nå! Han har kombinert det eventyrlige, det komiske, det energiske og noen hjertevarme øyeblikk i en usedvanlig god historie.
Alt i alt er dette en herlig, morsom bok som ikke bare vil underholde barn, men også voksne.
tirsdag 8. november 2016
"Radio Gaga - Utvidet sendeflate" av Øyvind Sagåsen
Radio Gaga - Utvidet sendeflate
Øyvind Sagåsen
Tegneseriebok
176 sider
Egmont
2016
Øyvind Sagåsens serietegnerkarriere startet i 1989 med Norsk Seriebyrå. Han var en del av den særs talentfulle gjengen i kulturorganet Pyton fra 1993. Frode Øverli er en selvutnevnt fan av både fyren og seriene hans. Etter over 25 år i tegneserieforlaget og en fantastisk stor produksjon, blir han bare bedre og bedre! Beviset? Sjekk "Utvidet sendeflate"!
Glem FM, glem DAB! Deres tid er forbi! Papiret er den rette eteren, og det har serieskaper Øyvind Sagåsen (Flis) forlengst forstått!
Nærradiostasjonen som gjør seg best på papir - er ute med sin andre bok. Stavangerbaserte Øyvind Sagåsen - opprinnelig odding - har siden 1990 vært på trykk i rundt 350 publikasjoner i 10 land med vitsetegninger og forskjellige striper. Dette gjør ham til landets kanskje mest publiserte tegneserieskaper. Noe som neppe er tilfeldig,
siden han også er en av de morsomste.
"Utvidet sendeflate" kretser rundt en konspirasjonsteori som verden ikke har sett maken til siden det ble funnet ut at John F. Kennedy skrev alle Shakespeares stykker for å skjule at månelandingen var ren svindel. Alt dette finnes i de såkalte "Tufsingdaldokumentene" som innleder boken.
Boken samler også noen av de beste stripene og sekvensene fra de siste årene. Spenn beltet og gjør deg klar for en reise i galskap, konspirasjoner, absurde situasjoner og hinsides dårlige intervjuobjekter!
This is Radio Gaga!
Øyvind Sagåsen
Tegneseriebok
176 sider
Egmont
2016
Øyvind Sagåsens serietegnerkarriere startet i 1989 med Norsk Seriebyrå. Han var en del av den særs talentfulle gjengen i kulturorganet Pyton fra 1993. Frode Øverli er en selvutnevnt fan av både fyren og seriene hans. Etter over 25 år i tegneserieforlaget og en fantastisk stor produksjon, blir han bare bedre og bedre! Beviset? Sjekk "Utvidet sendeflate"!
Glem FM, glem DAB! Deres tid er forbi! Papiret er den rette eteren, og det har serieskaper Øyvind Sagåsen (Flis) forlengst forstått!
Nærradiostasjonen som gjør seg best på papir - er ute med sin andre bok. Stavangerbaserte Øyvind Sagåsen - opprinnelig odding - har siden 1990 vært på trykk i rundt 350 publikasjoner i 10 land med vitsetegninger og forskjellige striper. Dette gjør ham til landets kanskje mest publiserte tegneserieskaper. Noe som neppe er tilfeldig,
siden han også er en av de morsomste.
"Utvidet sendeflate" kretser rundt en konspirasjonsteori som verden ikke har sett maken til siden det ble funnet ut at John F. Kennedy skrev alle Shakespeares stykker for å skjule at månelandingen var ren svindel. Alt dette finnes i de såkalte "Tufsingdaldokumentene" som innleder boken.
Boken samler også noen av de beste stripene og sekvensene fra de siste årene. Spenn beltet og gjør deg klar for en reise i galskap, konspirasjoner, absurde situasjoner og hinsides dårlige intervjuobjekter!
This is Radio Gaga!
"Pondus - 15 tenner i en pose" av Frode Øverli
Pondus - 15 tenner i en pose
Frode Øverli
Tegneseriebok
176 sider
Egmont
2016
Frode Øverli (født 15. august 1968 i Bergen) er en norsk tegneserieforfatter.
Pondus er kanskje Norges største humorfenomen. Siden starten i 1995 har serien vokst til den i dag publiseres av mer enn 130 aviser, blader og nettsteder både innen- og utenlands.
De årvise stivpermutgivelsene rigger seg alltid til på pallplassen øverst på bestselgerlistene, gjerne foran salgsmaskiner som Jo Nesbø med sin bøker om Harry Hole og Gud med sin uautoriserte
selvbiografi.
Nei, vi forsøker ikke å gå tannfeen i næringen. Men du kommer garantert til å smile så bredt at vi ser jekslene dine.
Frode Øverli klarer i sitt 21 år som Pondus-tegner fortsatt å levere tegneseriestriper i verdensklasse, så leserne får melkesyre i lattermusklene.
I Pondusbok 15 er nemlig alt som vanlig hos Pondus og co.
Hvis man med "vanlig" mener panikksjekking rundt stengetid, kasting av dverger, knipsing av edlere deler, alternativ hundebading, Tourettes med helskru, massasje med unhappy ending, grafsing, jafsing, tafsing og slafsing. Blant annet.
Denne gangen møter Pondus midtlivskrisen på den eneste fornuftige måten. Han kjøper seg en Batmobil. Og vi snakker ikke om en iPhone med utstyrsbelte. Vi snakker om BILEN!
Gunther møter sin midtlivskrise med å gå til innkjøp av en helfrekk afroparykk. Med et antrekk som hentet fra "Shaft" og swagger hentet fra kretsmesterskapet i kappgang, er alt på stell...
Tito dytter nok Botox i leppene til å fylle opp et olympisk basseng, noe som medfører at det ser ut som om noen har blåst opp en redningsflåte i trynet hans.
Som sagt, alt er som vanlig.
- et bedre alternativ til folketannrøkta finnes ikke!
Frode Øverli
Tegneseriebok
176 sider
Egmont
2016
Frode Øverli (født 15. august 1968 i Bergen) er en norsk tegneserieforfatter.
Pondus er kanskje Norges største humorfenomen. Siden starten i 1995 har serien vokst til den i dag publiseres av mer enn 130 aviser, blader og nettsteder både innen- og utenlands.
De årvise stivpermutgivelsene rigger seg alltid til på pallplassen øverst på bestselgerlistene, gjerne foran salgsmaskiner som Jo Nesbø med sin bøker om Harry Hole og Gud med sin uautoriserte
selvbiografi.
Nei, vi forsøker ikke å gå tannfeen i næringen. Men du kommer garantert til å smile så bredt at vi ser jekslene dine.
Frode Øverli klarer i sitt 21 år som Pondus-tegner fortsatt å levere tegneseriestriper i verdensklasse, så leserne får melkesyre i lattermusklene.
I Pondusbok 15 er nemlig alt som vanlig hos Pondus og co.
Hvis man med "vanlig" mener panikksjekking rundt stengetid, kasting av dverger, knipsing av edlere deler, alternativ hundebading, Tourettes med helskru, massasje med unhappy ending, grafsing, jafsing, tafsing og slafsing. Blant annet.
Denne gangen møter Pondus midtlivskrisen på den eneste fornuftige måten. Han kjøper seg en Batmobil. Og vi snakker ikke om en iPhone med utstyrsbelte. Vi snakker om BILEN!
Gunther møter sin midtlivskrise med å gå til innkjøp av en helfrekk afroparykk. Med et antrekk som hentet fra "Shaft" og swagger hentet fra kretsmesterskapet i kappgang, er alt på stell...
Tito dytter nok Botox i leppene til å fylle opp et olympisk basseng, noe som medfører at det ser ut som om noen har blåst opp en redningsflåte i trynet hans.
Som sagt, alt er som vanlig.
- et bedre alternativ til folketannrøkta finnes ikke!
mandag 7. november 2016
"Vaksinen mot frykt, terror og rasisme" av Per Fugelli
Vaksinen mot frykt, terror og rasisme
Per Fugelli
Sakprosa
174 sider
Universitetsforlaget
2016
Per Fugelli (f. 1943) er professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Han er en av våre mest aktive samfunnsdebattanter og har skrevet en rekke kjente bøker som "Døden, skal vi danse?" (2010), "Nokpunktet. Essays om helse og verdighet" (pocket 2010) og "Sitater av Per Fugelli" (2015).
I 2013 ble Per Fugelli tildelt Fritt Ords Pris.
"Hvorfor ikke bare la folk få fred nå, fra mitt mas? Hvorfor ikke bare en very, very dry martini under et sitrontre i Toscana? Fordi her er fare nå. Jeg har skrevet Vaksinen mot den epidemi av fremmedfrykt og kynisme som truer Norge." Slik begrunner Fugelli sin nye bok; "Vaksinen mot frykt, terror og rasisme".
Terrorhandlinger og flyktningkrisen har skapt en tilspisset offentlig debatt. I en tid der vi bør stå sammen, gjør vi det
motsatte. Vi lar frykten for det fremmede overskygge nyansene. Rasismen får gro i et politisk klima som splitter befolkningen i "oss" og "de andre".
I 70 år har vi forsøkt å forstå hvordan holocaust kunne skje. Nå er vi blinde for at vi kan være på vei inn i et liknende psykopolitisk vanvidd, denne gang rettet mot muslimer i Europa og USA.
I årene før den andre verdenskrig stengte de fleste europeiske land grensene for jøder. I 2016 foreslår presidentkandidat Donald Trump å nekte muslimer adgang til USA. 1. september 1941 bestemte Hitler at alle jøder over seks år skulle bære en gul Davidstjerne, også kalt Jødestjernen, godt synlig på brystet. I 2016 krever Trump at hver eneste muslim som befinner seg i USA skal føres inn i et eget register og bære identifikasjon som viser at hun eller han er muslim. Nasjonalistiske partier med rasistiske anlegg marsjerer inn i parlamentene og trolig presidentpalassene i Europa.
Stigmatiseringen av muslimene som gruppe blir alminneliggjort. Stadig flyttes grensene for hva vi tåler av uanstendig språk og skammelig moral overfor "de fremmede". Ja, er det ikke "de fremmede" selv som har skylden for fremmedfrykten de påfører oss?
Det skumle er at denne dehumaniseringen, av de fremmede og oss selv, skjer under dekke av godhet. Det var for øvrig slik det begynte sist verden gikk av hengslene.
Adolf Hitler ville også vel. Han ville verne det ariske arvestoffet mot fremmede gener. Han ville beskytte den germanske kulturen mot fremmede guder. Jødene ble Fienden som måtte tilintetgjøres, for at Det gode skulle seire. I den framvoksende norske paranoia, er muslimene den evige fare. De som kjemper mot det innbilte kalifatet, er Norges redningsmenn. Anders Behring Breivik så på seg selv som Norges ridder. Han bombet og skjøt "av kjærlighet til mitt folk" (Manifestet).
Anders Behring Breivik, Hege Storhaug, Fjordman, Odins soldater og Fremskrittspartiets muslimhatere er ikke farlige som ensomme ryttere på vei mot apokalypsen. Det skumle er at mange galopperer med når de blir redde. Da kan de bli en horde. Fremmedfrykten har vokst seg så sterk i dette landet at vi har valgt Fremskrittspartiet inn i regjering. Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti godkjenner at Fremskrittspartiets folk får styre innvandrings- og integreringspolitikken. Det betyr at det politiske flertallet i Norge legitimerer den rasismen Fremskrittspartiet har forvaltet skjult og åpent, helt fra grunnleggeren Anders Lange i 1963 uttalte: "Alle som går inn for sort flertallsstyre i Sør-Afrika er forrædere mot den hvite rase." Det faktum at Stortingets flertall, på vegne av folkeflertallet, velger Fremskrittspartiet til å føre vår innvandrings- og integreringspolitikk, beviser egentlig ikke annet enn følgende: Fare nummer 1 er vårt eget, ikke erkjente anlegg for rasisme. Norge, vi har et problem. Det er ikke islam. Det er oss, folkesjelen vår.
Den store flyktningstrømmen gjorde oss redde. Frykten gjorde oss aggressive mot "de andre". Bit for bit ble det bygget opp et fiendebilde av migrantene, særlig muslimene, som mindreverdige, farlige. Det ble sagt at de ville ha gullstol, de krafset på jentene våre, de kunne være skjulte terrorister. De var, for å si det med Hege Storhaug, Den 11. landeplage. De skulle fordømmes, ikke forstås. Medienes dramaturgi gjorde det heller ikke lettere å være det Sokrates ba oss om: en edru blant rasende.
Fryktens og medienes adrenalinpumpe har ført oss inn i en sinnstemning hvor det absolutte rår. Den blå-blå regjeringen med Frp i front har, slik Fugelli ser det, ført folk inn i en enten-eller-mentalitet. Hvis noen våger å protestere mot å lukke Norge hermetisk, legger de landet åpen for verdens horder. Her og nå handler det om å sende ut signaler av rene toner. Ingen må synge falskt. Dialog er svakhet. Godhet er dumhet. Trygghet er løgn. Og nestekjærlighetens forvaltere, kirkens folk er sosialister og godhetstyranner.
Regjeringen skryter til og med av at Norge leder det olympiske race mot bunnen i å frastøte mennesker som søker beskyttelse fra krig og nød. Årsmøtene i Oslo Frp og Rogaland Frp vedtok at flyktninger som kommer til Norge skal fengsles i lukkede mottak. Sist vi sperret mennesker inne uten lov og dom i dette landet, var under Terbovens og Quislings naziregime. Signalene fra Sylvi Listhaug er krystallklare: FN gjelder ikke lenger. Flyktningkonvensjonen som sikrer et minstemål av internasjonal barmhjertighet, står for fall.
Her er fare nå, skriver Fugelli. Vi kan komme til å selvmordsbombe de grunnverdiene vi har bygget samfunnet vårt på:
Det er faktisk disse grunnverdiene vi har bygget Velferdsstaten med. Hvis vi forkaster dem i forhold til flyktningene, kan vi selv bli neste offer. I et klima av frykt og opphisselse kan vi nemlig komme til å bli terroristenes allierte. Deres mål er nettopp å destabilisere rettstaten og internasjonal rettferdighet og medmenneskelighet. Frykten kan gjøre oss til deres våpen - som vi retter mot oss selv.
Fugelli har også tidligere forsøkt å gjøre sitt gjennom foredrag, debatter, avisinnlegg m.m. de siste 15 årene for å stoppe forføringen av den norske folkesjelen inn i en politisk epidemi preget av fremmedfrykt og islamofobi.
"Vaksinen mot frykt, terror og rasisme" er hans foreløpige siste forsøk. Her starter han med to korte innledende kapitler, og en lengre tekst med navn "epikrisen".
I "epikrisen", analysen av epidemien, plasserer Fugelli folkevettet som den mest vesentlige forebyggende innsatsfaktoren. Han skriver at den norske forlkesjelen er raus, når den er trygg. Derfor må vi lage et millionkor av alle oss som vil at likeverd, tillit og rettferdighet skal prege den norske flokken hvori opptatt innvandrere og flyktninger. Hæren av godhetstyranner, hvori opptatt kristne, muslimer og hedninger, må stå fram. Da blir seieren vår.
I siste del av boken, under overskriften "epidemien", har Fugelli valgt ut tekster som er publisert de siste 15 årene. Artiklene viser hvordan vi trinn for trinn har hisset oss opp til farlige høyder. Hendelsene, våre reaksjoner på dem og Fugellis advarsler dokumenterer fremmedfryktens nyere historie i landet vårt. Disse er Fugellis forsøk på å vaksinere mot frykt, terror og rasisme.
Han skriver at vi framover bør gå inn i en mer åpen og ærlig verdikamp. Kritikken av barnebruder, tvangsekteskap, vold mot unger, mangel på likestilling bør ikke overlates til de rasende med anlegg for å fråde. Kritikken bør gjelde den saken, det synspunktet, den skikken, den imamen - ikke hele tiden islam, religion for 1,2 milliarder mennesker på jorden. Kritikken blir fort avvist både av muslimer og oss andre når den kommer fra mennesker som lider av vrangforestillinger om kalifatet og ser på muslimer som en gen- og gudmanipulert annen sort skapninger. Kritikken får nemlig mer gjennomslag hvis den kommer fra oss som har en positiv grunnholdning til innvandrere, og som ønsker å samle hele flokken. Her skal det bare være én tvang: Norges lover. Ellers skal det være fritt fram for å mene og leve som man vil. Men det betyr ikke at tankesett, verdier og levemåter skal være fritatt for skarp og klar debatt. For å holde Norge samlet til ett rike framover, må vi "oppdra" hverandre. Det betyr ikke at vi skal rope til våre nye samfunnsborgere: Bli som oss nå! Men vi må være nysgjerrige på hverandres historier, moralske arvestoff, menneskesyn, kulturelle formue, samfunnshåp og guder. Når vi er på oppdagelsesferd hos "den andre" og gjør funn som vi ikke forstår eller misliker, bør vi søke klarhet, eventuelt forandring, gjennom debatt, gjerne skarp strid, med ord. Dette idealet gjelder begge veier. Innvandrerne bør være klarere og modigere i sin kritikk av norske verdier og skikker. Kom fritt fram med meninger om abortloven, om "bortsetting" av gamle foreldre i sykehuset, om gudløsheten i det moderne Norge, om hvordan norsk hvit motstand oppleves på en onsdag, om dansen rundt gullkalven i verdens rikeste land, om erfaringer med å leve i kjelleren i Det norske hus. Mer åpenhet, mer demokrati, mer mangfold, ropte vi etter 22. juli 2011.
Ja takk, la oss vandre med freidig mot og sang og spill inn i hverandres tanker og håp og hverdager og ytre glede og gru om god bedring - i en stemning av å ville hverandre vel og utvikle flokken vår.
"Vaksinen mot frykt, terror og rasisme" er en særdeles leseverdig bok. Fugelli skriver godt og poengtert, og språket han benytter er lettilgjengelig med avsnitt av passende lengder. Dessuten argumenter han godt for sine standpunkter. Det hele med et stort engasjement og personlighet.
Jeg mener at "Vaksinen mot frykt, terror og rasisme" er en god og viktig bok. Fugelli er en mann som det alltid er verdt å lytte til. Og med denne boken har han ytt et godt bidrag til en debatt som (dessverre) kommer til å fortsette lenge.
Per Fugelli
Sakprosa
174 sider
Universitetsforlaget
2016
Per Fugelli (f. 1943) er professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Han er en av våre mest aktive samfunnsdebattanter og har skrevet en rekke kjente bøker som "Døden, skal vi danse?" (2010), "Nokpunktet. Essays om helse og verdighet" (pocket 2010) og "Sitater av Per Fugelli" (2015).
I 2013 ble Per Fugelli tildelt Fritt Ords Pris.
"Hvorfor ikke bare la folk få fred nå, fra mitt mas? Hvorfor ikke bare en very, very dry martini under et sitrontre i Toscana? Fordi her er fare nå. Jeg har skrevet Vaksinen mot den epidemi av fremmedfrykt og kynisme som truer Norge." Slik begrunner Fugelli sin nye bok; "Vaksinen mot frykt, terror og rasisme".
Terrorhandlinger og flyktningkrisen har skapt en tilspisset offentlig debatt. I en tid der vi bør stå sammen, gjør vi det
motsatte. Vi lar frykten for det fremmede overskygge nyansene. Rasismen får gro i et politisk klima som splitter befolkningen i "oss" og "de andre".
I 70 år har vi forsøkt å forstå hvordan holocaust kunne skje. Nå er vi blinde for at vi kan være på vei inn i et liknende psykopolitisk vanvidd, denne gang rettet mot muslimer i Europa og USA.
I årene før den andre verdenskrig stengte de fleste europeiske land grensene for jøder. I 2016 foreslår presidentkandidat Donald Trump å nekte muslimer adgang til USA. 1. september 1941 bestemte Hitler at alle jøder over seks år skulle bære en gul Davidstjerne, også kalt Jødestjernen, godt synlig på brystet. I 2016 krever Trump at hver eneste muslim som befinner seg i USA skal føres inn i et eget register og bære identifikasjon som viser at hun eller han er muslim. Nasjonalistiske partier med rasistiske anlegg marsjerer inn i parlamentene og trolig presidentpalassene i Europa.
Stigmatiseringen av muslimene som gruppe blir alminneliggjort. Stadig flyttes grensene for hva vi tåler av uanstendig språk og skammelig moral overfor "de fremmede". Ja, er det ikke "de fremmede" selv som har skylden for fremmedfrykten de påfører oss?
Det skumle er at denne dehumaniseringen, av de fremmede og oss selv, skjer under dekke av godhet. Det var for øvrig slik det begynte sist verden gikk av hengslene.
Adolf Hitler ville også vel. Han ville verne det ariske arvestoffet mot fremmede gener. Han ville beskytte den germanske kulturen mot fremmede guder. Jødene ble Fienden som måtte tilintetgjøres, for at Det gode skulle seire. I den framvoksende norske paranoia, er muslimene den evige fare. De som kjemper mot det innbilte kalifatet, er Norges redningsmenn. Anders Behring Breivik så på seg selv som Norges ridder. Han bombet og skjøt "av kjærlighet til mitt folk" (Manifestet).
Anders Behring Breivik, Hege Storhaug, Fjordman, Odins soldater og Fremskrittspartiets muslimhatere er ikke farlige som ensomme ryttere på vei mot apokalypsen. Det skumle er at mange galopperer med når de blir redde. Da kan de bli en horde. Fremmedfrykten har vokst seg så sterk i dette landet at vi har valgt Fremskrittspartiet inn i regjering. Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti godkjenner at Fremskrittspartiets folk får styre innvandrings- og integreringspolitikken. Det betyr at det politiske flertallet i Norge legitimerer den rasismen Fremskrittspartiet har forvaltet skjult og åpent, helt fra grunnleggeren Anders Lange i 1963 uttalte: "Alle som går inn for sort flertallsstyre i Sør-Afrika er forrædere mot den hvite rase." Det faktum at Stortingets flertall, på vegne av folkeflertallet, velger Fremskrittspartiet til å føre vår innvandrings- og integreringspolitikk, beviser egentlig ikke annet enn følgende: Fare nummer 1 er vårt eget, ikke erkjente anlegg for rasisme. Norge, vi har et problem. Det er ikke islam. Det er oss, folkesjelen vår.
Den store flyktningstrømmen gjorde oss redde. Frykten gjorde oss aggressive mot "de andre". Bit for bit ble det bygget opp et fiendebilde av migrantene, særlig muslimene, som mindreverdige, farlige. Det ble sagt at de ville ha gullstol, de krafset på jentene våre, de kunne være skjulte terrorister. De var, for å si det med Hege Storhaug, Den 11. landeplage. De skulle fordømmes, ikke forstås. Medienes dramaturgi gjorde det heller ikke lettere å være det Sokrates ba oss om: en edru blant rasende.
Fryktens og medienes adrenalinpumpe har ført oss inn i en sinnstemning hvor det absolutte rår. Den blå-blå regjeringen med Frp i front har, slik Fugelli ser det, ført folk inn i en enten-eller-mentalitet. Hvis noen våger å protestere mot å lukke Norge hermetisk, legger de landet åpen for verdens horder. Her og nå handler det om å sende ut signaler av rene toner. Ingen må synge falskt. Dialog er svakhet. Godhet er dumhet. Trygghet er løgn. Og nestekjærlighetens forvaltere, kirkens folk er sosialister og godhetstyranner.
Regjeringen skryter til og med av at Norge leder det olympiske race mot bunnen i å frastøte mennesker som søker beskyttelse fra krig og nød. Årsmøtene i Oslo Frp og Rogaland Frp vedtok at flyktninger som kommer til Norge skal fengsles i lukkede mottak. Sist vi sperret mennesker inne uten lov og dom i dette landet, var under Terbovens og Quislings naziregime. Signalene fra Sylvi Listhaug er krystallklare: FN gjelder ikke lenger. Flyktningkonvensjonen som sikrer et minstemål av internasjonal barmhjertighet, står for fall.
Her er fare nå, skriver Fugelli. Vi kan komme til å selvmordsbombe de grunnverdiene vi har bygget samfunnet vårt på:
- Vi skal bry oss om hverandre, særlig de svake og sårbare.
- Vi skal ha rettssikkerhet, særlig for dem som makten vil herje med.
Det er faktisk disse grunnverdiene vi har bygget Velferdsstaten med. Hvis vi forkaster dem i forhold til flyktningene, kan vi selv bli neste offer. I et klima av frykt og opphisselse kan vi nemlig komme til å bli terroristenes allierte. Deres mål er nettopp å destabilisere rettstaten og internasjonal rettferdighet og medmenneskelighet. Frykten kan gjøre oss til deres våpen - som vi retter mot oss selv.
Fugelli har også tidligere forsøkt å gjøre sitt gjennom foredrag, debatter, avisinnlegg m.m. de siste 15 årene for å stoppe forføringen av den norske folkesjelen inn i en politisk epidemi preget av fremmedfrykt og islamofobi.
"Vaksinen mot frykt, terror og rasisme" er hans foreløpige siste forsøk. Her starter han med to korte innledende kapitler, og en lengre tekst med navn "epikrisen".
I "epikrisen", analysen av epidemien, plasserer Fugelli folkevettet som den mest vesentlige forebyggende innsatsfaktoren. Han skriver at den norske forlkesjelen er raus, når den er trygg. Derfor må vi lage et millionkor av alle oss som vil at likeverd, tillit og rettferdighet skal prege den norske flokken hvori opptatt innvandrere og flyktninger. Hæren av godhetstyranner, hvori opptatt kristne, muslimer og hedninger, må stå fram. Da blir seieren vår.
I siste del av boken, under overskriften "epidemien", har Fugelli valgt ut tekster som er publisert de siste 15 årene. Artiklene viser hvordan vi trinn for trinn har hisset oss opp til farlige høyder. Hendelsene, våre reaksjoner på dem og Fugellis advarsler dokumenterer fremmedfryktens nyere historie i landet vårt. Disse er Fugellis forsøk på å vaksinere mot frykt, terror og rasisme.
Han skriver at vi framover bør gå inn i en mer åpen og ærlig verdikamp. Kritikken av barnebruder, tvangsekteskap, vold mot unger, mangel på likestilling bør ikke overlates til de rasende med anlegg for å fråde. Kritikken bør gjelde den saken, det synspunktet, den skikken, den imamen - ikke hele tiden islam, religion for 1,2 milliarder mennesker på jorden. Kritikken blir fort avvist både av muslimer og oss andre når den kommer fra mennesker som lider av vrangforestillinger om kalifatet og ser på muslimer som en gen- og gudmanipulert annen sort skapninger. Kritikken får nemlig mer gjennomslag hvis den kommer fra oss som har en positiv grunnholdning til innvandrere, og som ønsker å samle hele flokken. Her skal det bare være én tvang: Norges lover. Ellers skal det være fritt fram for å mene og leve som man vil. Men det betyr ikke at tankesett, verdier og levemåter skal være fritatt for skarp og klar debatt. For å holde Norge samlet til ett rike framover, må vi "oppdra" hverandre. Det betyr ikke at vi skal rope til våre nye samfunnsborgere: Bli som oss nå! Men vi må være nysgjerrige på hverandres historier, moralske arvestoff, menneskesyn, kulturelle formue, samfunnshåp og guder. Når vi er på oppdagelsesferd hos "den andre" og gjør funn som vi ikke forstår eller misliker, bør vi søke klarhet, eventuelt forandring, gjennom debatt, gjerne skarp strid, med ord. Dette idealet gjelder begge veier. Innvandrerne bør være klarere og modigere i sin kritikk av norske verdier og skikker. Kom fritt fram med meninger om abortloven, om "bortsetting" av gamle foreldre i sykehuset, om gudløsheten i det moderne Norge, om hvordan norsk hvit motstand oppleves på en onsdag, om dansen rundt gullkalven i verdens rikeste land, om erfaringer med å leve i kjelleren i Det norske hus. Mer åpenhet, mer demokrati, mer mangfold, ropte vi etter 22. juli 2011.
Ja takk, la oss vandre med freidig mot og sang og spill inn i hverandres tanker og håp og hverdager og ytre glede og gru om god bedring - i en stemning av å ville hverandre vel og utvikle flokken vår.
"Vaksinen mot frykt, terror og rasisme" er en særdeles leseverdig bok. Fugelli skriver godt og poengtert, og språket han benytter er lettilgjengelig med avsnitt av passende lengder. Dessuten argumenter han godt for sine standpunkter. Det hele med et stort engasjement og personlighet.
Jeg mener at "Vaksinen mot frykt, terror og rasisme" er en god og viktig bok. Fugelli er en mann som det alltid er verdt å lytte til. Og med denne boken har han ytt et godt bidrag til en debatt som (dessverre) kommer til å fortsette lenge.
For øvrig er boken dedikert det store flertallet som vil hverandre vel, uansett gud og hud.
"Maretorn" av Tone Almhjell
Maretorn
Tone Almhjell
Fantasy/Barnebok, 9-13 år
344 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2016
Tone Almhjell har hovedfag i engelsk litteratur. Hun jobbet som journalist før hun for ti år siden bestemte seg for å skrive bøker på heltid. Hennes første roman, "Vindeltorn", ble antatt av amerikanske Penguin og utgitt over store deler av verden.
"Maretorn" er en frittstående oppfølger til "Vindeltorn".
Den tolv år gamle Niklas Sommerhjell er en god gutt, han har bare en tendens til å komme ut for problemer. Han bor på familiegården (som også heter Sommerhjell) med bestemoren Alma og onkelen Anders. Moren hans, Erika, døde for syv år siden. Niklas husker lite av moren. De få minnene er vage og fulle av hull. De består stort sett av følelser eller farger, som de solgule veggene på rommet de hadde delt da han var liten. Men et forferdelig minne har brent seg fast. Hun nektet nemlig å se Niklas på dødsleiet, siden hun hevdet å være farlig; en Maretorn, noe han hverken da eller nå
har forstått betydningen av.
Niklas er for det meste en glad gutt, men den siste tiden har vært vond. Bestevennen hans, Lin, har flyttet til byen. I tillegg har han vært plaget av tilbakevendende mareritt.
Snart viser det seg at Sommerhjell og det store tilhørende landområdet rundt, er i fare. Mystiske ting er i ferd med å skje i nærheten av gården, og i skogen lurer et grønnøyd beist som dreper både krøtter og ville dyr.
Mens han utforsker en hule, med håp om å finne kilden til det som er truer Sommerhjell, snubler Niklas og hans beskytter, den snakkende gaupa (som heter) Tyst, inn i ruinene av Edelgard - en fantasiverden som er bebodd av dyrlinger og villhjerter, altså dyr som er menneskevante og de som aldri ble helt tamme (men alle sammen går de på to ben og oppfører seg som mennesker). Dette er en verden skapt av menneskebarns fantasi. Leker og eventyr, drømmer og mareritt, håp og ønsker, alt sånt hører hjemme der. Derfor er Edelgard befolket av dyr, som en gang delte et svært sterkt vennskapsbånd med et barn. Da de døde i vår verden, våknet de opp her. De får leve en gang til fordi barna deres lengtet så inderlig etter dem.
Tidligere var Edelgard et velstående rike som stort sett besto av gartnere, lærde og håndverkere. Men troll og annen mørk magi har tatt over riket og infiltrert Rosa Torquata - den forvridde rosen. For beboerne i Edelgard er den hjem, vert, beskytter eller fengsel, alt etter som man ser det. Torquataen er altså mye mer enn en rosebusk. Den vokser under alle fjell og daler og binder alle verdenshjørnene sammen i et eneste gigantisk rotsystem. Den er overalt. Og én ting er sikkert: Uten den vlle de alle vært døde. Men dyrene i Edelgard hadde ingenting å stille opp mot trollene som strømmet på i hundrevis. Og nå kaller de riket bare for Sønder, som i sønderrevet, sønderknust. Fullstendig ødelagt.
Snart får Niklas rede på at han er den eneste som kan redde Edelgard (og Sommerhjell). Morens siste ord er "nøkkelen" til en eventuell suksess. Han må ikke svikte...
"Maretorn" forteller en morsom, spennende og brilliant historie, og tar sine lesere med til en fantasi-lignende verden. Alt sett fra en ung gutts perspektiv.
Forfatteren har absolutt skapt et spennende og handlingsmettet univers, slik at man sitter helt klistret til sidene. Her er det tradisjonelle fantasy-elementer, som troll og snakkende dyr, samt andre oppfinnsomme kreasjoner som Rosa Torquata (den forvridde rosen) og skjelettfugler.
Handlingen er veldisponert med en perfekt avslutning, og språket er fint og flytende, og spesielt Niklas utvikling til en kompetent helt og kriger fungerer godt.
Almhjell har et fast grep om sine karakterer. Hun får hun dem til å skinne, og de passer perfekt inn i historien.
Selve historien har en liten mørk vri, men jeg tror at det er dette som gjør den så god. Den er mørk i den forstand at den utforsker vanskelig tematikk som sorg og frykt. Men også klassisk tematikk som kjærlighet, vennskap og identitet er viktige ingredienser. Og selv om den er satt til en fantasiverden, er den så definitivt gjenkjennelig for både unge og eldre lesere.
Jeg ble i hvert fall fanget av historien fra bokens start. Det skjer noe umiddelbart, og den fartsfylte handlingen fortsetter til den aller siste siden. Noen ganger var det så spennende at jeg måtte legge den fra meg for å få luft. Selvfølgelig er det i perioder tettere action enn i andre, men jeg kjedet meg aldri.
"Maretorn" vil nok egne seg best for barn i alderen 9-13 år. Boken er både underholdende, skremmende og utfordrende, men kanskje viktigst av alt; den appelerer til følelsesregisteret. Men dette er først og fremst en fantastisk historie, og et dypdykk inn i en unik verden som både barn og voksne vil finne forlokkende. Det er et eventyr med et fortryllende land, snakkende dyr og ikke minst en heroisk fortelling om å redde verden.
Boken er dessuten utrolig flott å se på. Et fantastisk flott omsalg og veltegnede kart over Edelgard på de første sidene, gjør boken vanskelig å ignorere. Dessuten er typografien topp. Nokså store bokstaver og god linjeavstand.
Jeg kan anbefale boken til alle lesere av klassisk fantasy, både barn, ungdom og voksne, og jeg ser frem til å lese mer av Tone Almhjell. Jeg synes hun har veldig god kontroll over sitt univers, de forskjellige skapninger og selvfølgelig plottet, så jeg håper og tror vi vil høre mye mer fra henne i fremtiden.
Tone Almhjell
Fantasy/Barnebok, 9-13 år
344 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2016
Tone Almhjell har hovedfag i engelsk litteratur. Hun jobbet som journalist før hun for ti år siden bestemte seg for å skrive bøker på heltid. Hennes første roman, "Vindeltorn", ble antatt av amerikanske Penguin og utgitt over store deler av verden.
"Maretorn" er en frittstående oppfølger til "Vindeltorn".
Den tolv år gamle Niklas Sommerhjell er en god gutt, han har bare en tendens til å komme ut for problemer. Han bor på familiegården (som også heter Sommerhjell) med bestemoren Alma og onkelen Anders. Moren hans, Erika, døde for syv år siden. Niklas husker lite av moren. De få minnene er vage og fulle av hull. De består stort sett av følelser eller farger, som de solgule veggene på rommet de hadde delt da han var liten. Men et forferdelig minne har brent seg fast. Hun nektet nemlig å se Niklas på dødsleiet, siden hun hevdet å være farlig; en Maretorn, noe han hverken da eller nå
har forstått betydningen av.
Niklas er for det meste en glad gutt, men den siste tiden har vært vond. Bestevennen hans, Lin, har flyttet til byen. I tillegg har han vært plaget av tilbakevendende mareritt.
Snart viser det seg at Sommerhjell og det store tilhørende landområdet rundt, er i fare. Mystiske ting er i ferd med å skje i nærheten av gården, og i skogen lurer et grønnøyd beist som dreper både krøtter og ville dyr.
Mens han utforsker en hule, med håp om å finne kilden til det som er truer Sommerhjell, snubler Niklas og hans beskytter, den snakkende gaupa (som heter) Tyst, inn i ruinene av Edelgard - en fantasiverden som er bebodd av dyrlinger og villhjerter, altså dyr som er menneskevante og de som aldri ble helt tamme (men alle sammen går de på to ben og oppfører seg som mennesker). Dette er en verden skapt av menneskebarns fantasi. Leker og eventyr, drømmer og mareritt, håp og ønsker, alt sånt hører hjemme der. Derfor er Edelgard befolket av dyr, som en gang delte et svært sterkt vennskapsbånd med et barn. Da de døde i vår verden, våknet de opp her. De får leve en gang til fordi barna deres lengtet så inderlig etter dem.
Tidligere var Edelgard et velstående rike som stort sett besto av gartnere, lærde og håndverkere. Men troll og annen mørk magi har tatt over riket og infiltrert Rosa Torquata - den forvridde rosen. For beboerne i Edelgard er den hjem, vert, beskytter eller fengsel, alt etter som man ser det. Torquataen er altså mye mer enn en rosebusk. Den vokser under alle fjell og daler og binder alle verdenshjørnene sammen i et eneste gigantisk rotsystem. Den er overalt. Og én ting er sikkert: Uten den vlle de alle vært døde. Men dyrene i Edelgard hadde ingenting å stille opp mot trollene som strømmet på i hundrevis. Og nå kaller de riket bare for Sønder, som i sønderrevet, sønderknust. Fullstendig ødelagt.
Snart får Niklas rede på at han er den eneste som kan redde Edelgard (og Sommerhjell). Morens siste ord er "nøkkelen" til en eventuell suksess. Han må ikke svikte...
"Maretorn" forteller en morsom, spennende og brilliant historie, og tar sine lesere med til en fantasi-lignende verden. Alt sett fra en ung gutts perspektiv.
Forfatteren har absolutt skapt et spennende og handlingsmettet univers, slik at man sitter helt klistret til sidene. Her er det tradisjonelle fantasy-elementer, som troll og snakkende dyr, samt andre oppfinnsomme kreasjoner som Rosa Torquata (den forvridde rosen) og skjelettfugler.
Handlingen er veldisponert med en perfekt avslutning, og språket er fint og flytende, og spesielt Niklas utvikling til en kompetent helt og kriger fungerer godt.
Almhjell har et fast grep om sine karakterer. Hun får hun dem til å skinne, og de passer perfekt inn i historien.
Selve historien har en liten mørk vri, men jeg tror at det er dette som gjør den så god. Den er mørk i den forstand at den utforsker vanskelig tematikk som sorg og frykt. Men også klassisk tematikk som kjærlighet, vennskap og identitet er viktige ingredienser. Og selv om den er satt til en fantasiverden, er den så definitivt gjenkjennelig for både unge og eldre lesere.
Jeg ble i hvert fall fanget av historien fra bokens start. Det skjer noe umiddelbart, og den fartsfylte handlingen fortsetter til den aller siste siden. Noen ganger var det så spennende at jeg måtte legge den fra meg for å få luft. Selvfølgelig er det i perioder tettere action enn i andre, men jeg kjedet meg aldri.
"Maretorn" vil nok egne seg best for barn i alderen 9-13 år. Boken er både underholdende, skremmende og utfordrende, men kanskje viktigst av alt; den appelerer til følelsesregisteret. Men dette er først og fremst en fantastisk historie, og et dypdykk inn i en unik verden som både barn og voksne vil finne forlokkende. Det er et eventyr med et fortryllende land, snakkende dyr og ikke minst en heroisk fortelling om å redde verden.
Boken er dessuten utrolig flott å se på. Et fantastisk flott omsalg og veltegnede kart over Edelgard på de første sidene, gjør boken vanskelig å ignorere. Dessuten er typografien topp. Nokså store bokstaver og god linjeavstand.
Jeg kan anbefale boken til alle lesere av klassisk fantasy, både barn, ungdom og voksne, og jeg ser frem til å lese mer av Tone Almhjell. Jeg synes hun har veldig god kontroll over sitt univers, de forskjellige skapninger og selvfølgelig plottet, så jeg håper og tror vi vil høre mye mer fra henne i fremtiden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)