onsdag 31. august 2016

"Edward på ville veier" av Craig Lancaster

Edward på ville veier
Craig Lancaster
Roman
301 sider
Oversatt av: Linda Marie Vikaune
Cappelen Damm
2016

Craig Lancaster (f. 1970) er en prisvinnende forfatter og journalist fra Montana, mest kjent for bøkene "600 Hours of Edward" og "Edward Adrift" (Edward på ville veier).

"Edward på ville veier" er en morsom og hjertevarm feel good-roman.

Edward Stanton er en førtito år gammel mann med Aspergers syndrom. Han bor alene i Billings, Montana. Nylig har han blitt diagnostisert med Diabetes type 2 og fått beskjed om å endre sine spise- og mosjonsvaner. Faren hans er død, og moren tilbringer halve året langt borte, i Texas. Han har mistet jobben sin i Billings Hersld-Gleaner, og hans bestevenn Donna og hennes sønn Kyle (som bodde rett over gaten) har flyttet til en annen stat. For en person som trives med rutine, kan forandringer av denne art være katastrofale. Men det er ikke de eneste problemene Edward har måttet hanskes med det siste året. Hans lege gjennom de siste elleve årene, Dr. Buckley, har nemlig pensjonert seg og etterlatt

omsorgen for Edward til en ny terapeut, Dr. Rex Helton. Kanskje ikke så rart at Edward virkelig føler seg på ville veier.

Da Donna ringer for å fortelle at sønnen Kyle har blitt suspendert fra den nye skolen og utvist alvorlige atferdsproblemer, legger han ut på en lang biltur fra sitt hjem i Montana til Idaho. Utstyrt med sin nye iPhone som er lastet opp med alle sangene til R.E.M., drar han vestover i farens Cadillac.

Vel fremme, tar han med seg Kyle på en biltur til en liten by i Colorado, som han og faren besøkte en sommer da han var liten. Det vekker mange minner for Edward, som må forsøke å forsone seg med fortiden og en far som aldri aksepterte ham. Der møter han også Sheila Renfro, eieren av motellet de bor på. Hun liker faste rutiner og er en veldig logisk kvinne, noe Edward vet å sette pris på. Men våger han å ta skrittet fullt ut og satse på kjærligheten?

"Edward på ville veier" forteller en svært god, men lavmælt historie, full av humor og følelser. Handlingsforløpet er ikke særlig actionfylt, men mer karakterdrevent. Det meste i boken skjer nemlig på et følelsesmessig nivå.

Det er Edward som fører ordet gjennom hele boken. Han er en herlig karakter, men har problemer med å forstå den verdenen vi andre tar for gitt.

Dette er en flott bok for den som vil lære noe om hvordan det er å leve med Asperger syndrom eller andre spesielle behov, fordi den setter sine lesere inn i hovedpersonens tankebaner. Edward er besatt av været og spesielle tv-programmer, men på samme tid, kan du se hvordan disse tvangstankene endrer seg når verdenen rundt ham endrer seg, og fører ham på ville veier. Du får en god forståelse av hvorledes Edward tenker og hvor ødeleggende relativt små endringer faktisk kan være for ham. Edward er kanskje en mann av få ord, men han er absolutt ikke følelseskald, og det er vanskelig å ikke la seg rive med av følelsene.

Boken er godt skrevet, språket flyter og sidene vender seg i et halsbrekkende tempo.

"Edward på ville veier" er en slags reise gjennom det totale følelsesregisteret, blandet med en utrolig sublim form for humor - Jeg tør påstå at jeg aldri har lest en bok som dette, til tross for at jeg leser 3-4 bøker i uken...

Uansett hvilke type bøker du vanligvis leser, eller om du kanskje ikke leser så veldig mye, så bør du tillate deg å gi denne boken en sjanse. Den gir ganske enkelt en stor leseropplevelse. Historien er fantastisk, og du sitter vekselvis og humrer og ler over komiske situasjoner og beskrivelser. Men du ler med Edward, ikke av ham. Boken spiller som nevnt på alle følelser, og utover at du blir godt underholdt, gir også innholdet gode muligheter for refleksjon og selvransakelse.

Og til tross for dens alvorlige undertoner, etterlater boken deg både oppløftet og glad. Den fikk meg dessuten til tenke over hvordan vi behandler mennesker som kanskje ikke, overfladisk sett, er som de fleste av oss.

Har du blitt nysgjerrig på å lære Edward å kjenne? Det kan jeg så absolutt forstå! Boken vil sikkert finne bred appell med sin feel-good atmosfære og store underholdningsverdi, og jeg tør å spå at den vil finne mange lesere utover høsten. Anbefales på det varmeste!

søndag 28. august 2016

"Gudmoren" av Hanne Kristin Rohde

Gudmoren
Hanne Kristin Rohde
Krim
356 sider
Kagge Forlag
2016

Hanne Kristin Rohde (f. 1962) er tidligere leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt. I 2014 debuterte hun som krimforfatter med salgssuksessen "Mørke hjerter". I 2015 kom hennes andre bok i krimserien om Wilma Lind, "Bare et barn", også den en bestselger. Samme år ga hun ut boken "Kjemp for alt hva du har kjært. En fortelling om selvutvikling og personlig lederskap".

"Gudmoren" er Rohdes tredje kriminalroman om politijuristen Wilma Lind.

Det er nyttårsaften, og Spikersuppa fylles opp med feststemte folk. - Det rene folkehav. En av Oslos mest kjente uteliggere, Bjørn Erik, også kjent som "Bønna" blir skutt. Bønna er en kjenning av politiet. Mange mennesker var ute, men ingen ser ut til å ha observert noe mistenkelig.


Parallelt med denne saken, dukker en annen sak opp: Den hardt trafikkskadde trebarnsmoren Elise Enger, må grunnet store hodeskader hasteopereres på Hovedstadssykehuset. Dagen etter, har hun forsvunnet fra oppvåkningen (postoperativ avdeling), men blir senere funnet død i et kjølerom ved Patologisk avdeling. Liket har et karakteristisk Y-arr over brystet. Faktumet er at hun ennå ikke er obdusert. Hjernekirurg Fanny Smith forklarer situasjonen for Wilma: "Hun var i live helt til noen opererte ut hjertet hennes."

Da en 12 år gammel nyoperert jente, også forsvinner fra samme sykehus råder ingen tvil lenger. Noe uhyggelig er i gjære. Og etterforskningen blir et kappløp med tiden for å redde livet hennes.

Aldri før har Wilma Lind blitt ført inn i en så uhyggelig verden der ondskapen overgår hennes verste anelser.

"Gudmoren" er den tredje boken i serien om Wilma Lind, og nok en gang lykkes Hanne Kristin Rohde med å skape en svært spennende og uhyggelig krim.

I lys av forfatterens tidligere arbeidsplass, får vi som lesere et godt innblikk i hvordan man etterforsker kriminalitet ved Oslo politidistrikt. Dessuten holder plottet hele veien, og til tross for flere teorier underveis, er avslutningen overraskende og uventet.

Alle karakterene i boken er portrettert på beste måte. Dette gjelder både mindre bikarakterer, men selvfølgelig i særdeleshet hovedpersonen, Wilma Lind. Hun kommer man virkelig inn under huden på. Lind er ansatt som leder av Seksjonen for volds- og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt (som er den samme stillingen Rohde selv hadde).

Språket er sprudlende og godt, og man har bare lyst til å fortsette med å lese til boken slutter.

For det er liten tvil om at Rohde virkelig kan skrive. Med sine fem utgivelser har hun befestet sin plass som en forfatter man gleder seg til å lese. Rohde har også vist at hun behersker tre ulike sjangre. I tillegg til de tre krimbøkene om Wilma Lind, har hun skrevet "Kjemp for alt hva du har kjært", som er en historie om selvutvikling og personlig lederskap, og barneboken "Kråka som hadde høydeskrekk", som for øvrig var hennes debutbok (utgitt i 2011 på Commentum forlag).

Jeg setter pris på serien om Wilma Lind, og forfatternes evne til å flette samtidsaktuelle saker inn i en spennende og handlingsmettet historie. Hun skal ha stor ros for å skrive en intens og velskrevet krim, og for å holde den på omkring 350 sider. Jeg tror ikke en kriminalroman nødvendigvis blir bedre fordi den er 500 sider - tvert imot. Hos Hanne Kristin Rohde er handlingen intens fra start til slutt, og det er ingen overflødige ord.

"Gudmoren" er en fremragende krim. Spenningen holdes ved like til den aller siste linjen, og forfatteren vet å skru en flott historie sammen. Jeg ser frem til mange flere bøker fra Hanne Kristin Rohdes hånd. Hun er nemlig en forfatter som kjenner sitt fag.

Hanne Kristin Rohde blir bare bedre og bedre. Hun er så absolutt en av dagens beste norske krimforfattere.

fredag 26. august 2016

"Huset ved innsjøen" av Kate Morton

Huset ved innsjøen
Kate Morton
Roman
573 sider
Overstatt av Elisabet W. Middelthon
Vigmostad & Bjørke
2016

Kate Morton (født 1976 i Berri, Australia) er en australsk forfatter som skriver historiske romaner. Bøkene hennes er publisert i 39 land, og oversatt til 26 språk.

"Huset ved innsjøen" forteller en historie om et møte mellom to kvinner som begge ønsker å løse et tragisk mysterium fra fortiden.

Etter en tjenesteforsømmelse i forbindelse med en sak om en forsvunnet kvinne, blir etterforsker Sadie Sparrow ufrivillig permitert  Hun velger å reise bort, og drar til Cornwall, hvor hennes bestefar Bertie bor. Under en løpetur støter hun på det forlatte herskapshuset Loeanneth, og snart hun er dypt begravd i en 70 år gammel sak som involverer et forsvunnet guttebarn. Sadie har mange ideer om hva som kan ha skjedd med den lille gutten, men sannheten ligger milevis unna

noen av hennes teorier.

Den 23. juni 1933 forsvant den lille gutten, Theo Edevane, fra barneværelset om natten under foreldrenes årlige midsommerselskap. Hundrevis av gjester hadde vært tilstede i selskapet, men ingen hadde hverken sett eller hørt noe som kunne vekke mistanke.

Gutten ble aldri funnet. Siden ble familieeiendommen Loeanneth forlatt, og med årene hadde historien fått noe mytologisk over seg, som gjorde at ellers så fornuftige mennesker var villige til å tro at et barn var blitt utsatt for en slags voodoo, eller blitt til en røyksky og blåst bort med vinden.

Sadie klarer ikke å slippe saken, og med hjelp fra en av de involverte politibetjentene, begynner hun å undersøke hva som egentlig skjedde. Hun oppsøker også Theos eldre søster i London, den nå 86 år gamle bestselgende krimforfatteren Alice Edevane, med håp om å finne svar på fortidens gåte.

"Huset ved innsjøen" er en flott familiefortelling med en stor dose spenning. Historien som brettes ut er særdeles god og den har et rikt persongalleri.

Boken innehar flere sprang i tid og en rekke karakterer som man blir kjent med. Den er forholdsvis lang, men jeg syntes ikke at det var noe problem. Jeg ville aldri ha vært tidshoppene foruten. Det var nemlig en sann fornøyelse å hele tiden forsøke å finne ut hva som egentlig skjedde før saken ble løst i historien.

"Huset ved innsjøen" er en fantastisk roman med flere parallelle handlingsforløp gjennom flere tiår. Dessuten er persongalleriet svært mangfoldig og gjennomført. Jeg følte ganske så fort, at jeg kjente de mange forskjellige karakterene i boken, som uten unntak fremsto som ekte og naturlige.

Kate Morton har en flytende stil og benytter et blomstrende og engasjerende språk, og ikke på noe tidspunkt virker boken for lang. Hun evner å veve sammen en spennende historie hvor hele familien Edevane på ulike måter synes å være involvert i, og har teorier vedrørende Theos forsvinning. Dessuten tar historien mange uventede vendinger før den når slutten.

Historien veksler både mellom ulike tidsepoker og fortellere gjennom hele boken. Dels er fortelleren Sadie (i 2003). Hun tar opp den gamle saken igjen, uvitende om at sannheten faktisk ligger nærmere henne enn hun aner. En annen forteller er Alice, en av de fire barna på godset Loanneth. Den skjebnesvangre sommeren i 1933 var hun en seksten år gammel veslevoksen tenåring som drømte om å bli forfatter. Alice får anledning til å tenke tilbake på sin egen innblanding i hva som skjedde med broren, og hvilke hendelser som utløste det hele. Som et supplement kommer til og med Alices mor, Eleanor, til orde. Hennes livshistorie og ikke minst de vanskelige valgene som hun tok, er minst like spennende og engasjerende som de andre parallelle historiene.

Uansett er det stor kunst å kunne holde i så mange tråder, for ikke å miste historien eller engasjementet, og på samme tid by på overraskende vendinger. Alt dette mestrer Kate Morton til det fulle. Når jeg trodde at jeg visste hvordan det hele hang sammen, var hun, nær sagt selvfølgelig, noen få skritt foran, som gjorde at mine gjetninger vanligvis ikke stemte. "Huset ved innsjøen" hadde mange lag som jeg måtte arbeide meg gjennom. Den endelige løsningen var for øvrig elegant utført, og etterlot meg høyst tilfreds.

Jeg ble ikke skuffet over "Huset ved innsjøen". Blandingen mellom familiehistorie og spenning appellerte så definitivt til meg. Og selv om boken var hele 573 sider lang, var det ikke én eneste side for mye!

Kan kun anbefales på det sterkeste.

torsdag 18. august 2016

"Syndefall i Wilmslow" av David Lagercrantz

Syndefall i Wilmslow
David Lagercrantz
Thriller
432 sider
Oversetter: Elisabeth Bjørnson, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2016

David Lagercrantz (f.1962) er forfatter og journalist. Han debuterte som forfatter i 1997 med en bok om den svenske eventyreren Göran Kropps bestigning av Mount Everest. En fellesnevner for Lagercrantz' bøker er at han har skrevet om store personligheter som har valgt å gå sin egen vei i livet.

En bok som ble en stor suksess er hans bok om Zlatan Ibrahimovic, "Jeg er Zlatan". Boken ble nominert til svenske Augustpriset og har solgt millioner av eksemplarer i hele verden. David Lagercrantz ble spurt om å skrive tre bøker i Stieg Larssons Millennium-univers, og høsten 2015 ble "Det som ikke dreper oss", utgitt.

David Lagercrantz er gift, har tre barn og bor i Stockholm.

"Syndefall i Wilmslow" er en fengslende spenningsroman om Alan Turing. Mannen som skapte den første moderne

datamaskinen, og som bidro til å forkorte andre verdenskrig, men som selv angivelig ble drevet i døden fordi han var homofil.

Store vitenskapsmenn og tenkere skiller seg ofte ut. De lever gjerne i sin egen verden og bryr seg lite om omgivelsene rundt seg. Få synes å forstå dem. Likevel setter de et større fotavtrykk på historien enn de aller fleste.

Alan Turing (1912-1954) var en britisk matematiker og pionér innen informatikk som la grunnlaget for den moderne datamaskinen. Han hadde en rekke interessante ideer og var forut for sin tid. Under andre verdenskrig knakk han den tyske kodemaskinen Enigma. Arbeidet med å knekke krypterte meldinger bidro til de alliertes seier i en rekke avgjørende kamper. Det er blitt antydet at arbeidet som Turing ledet, kan ha forkortet krigen i Europa med to til fire år. I følge Winston Churchill bidro Turing med den største enkeltinnsatsen som førte til de alliertes seier over Nazi-Tyskland.

Turings arbeid var hemmeligstemplet, og det var først mye senere at han fikk noe anerkjennelse for sitt banebrytende arbeid. Da var han imidlertid død. Alan Turing var homofil i en tid da homofili var ulovlig. 1952 ble Turing anklaget for brudd på homofililovgivningen og i et vanvittig forsøk på å endre hans seksuelle legning, ble han tvunget til å injisere østrogen (som et alternativ til fengsling). Ydmykelsen var total og hans genialitet ble skjult av ærekrenkelse og forakt. I 1954 ble han funnet død i sitt hjem i Wilmslow sør for Manchester. Dødsårsaken var cyanidforgiftning og i hjemmet hans ble det funnet et halvspist eple dynket i cyanid. Turing begikk trolig selvmord, men de som kjente ham syntes ikke at han virket noe spesielt ulykkelig før han døde. Var det andre årsaker til hans død? Hvorfor Turing tok livet sitt synes dermed (for noen) fortsatt å være uklart, og det har i ettertid versert flere spekulative teorier om hans død.

Leonard Corell er 28 år gammel og deprimert. Han har en tragisk fortid og drømmer seg til stadighet bort fra sitt sedate og kjedelige liv som kriminalbetjent i den lille byen Wilmslow. Corell føler bare tomhet og fantaserer om et liv der han er stor, sterk og smart. Men i stedet for å gjøre noe med situasjonen, flykter han inn i sine tanker. En dag i juli 1954 blir matematikeren Alan Turing funnet død i sitt hjem. Det ser ut til at Turing begikk selvmord og Corell begynner sin etterforskning. Corell som selv alltid har vært interessert i avansert matematikk blir fort engasjert Turings liv og virke.

Etter hvert begynner han å mistenke at Turings død er mer komplisert enn han opprinnelig trodde, og starter med å grave i etterforskningen. Jakten på sannheten leder Leonard Corell til en av andre verdenskrigs best bevarte hemmeligheter. Litt etter litt begynner han å forstå hvordan Alan Turing tenkte, og blir dermed selv satt i livsfare under den kalde krigens paranoia.

"Syndefall i Wilmslow" er en svært god og pedagogisk roman med stor psykologisk dybde og utsøkt tidskoloritt.

David Lagerkrantz er utvilsomt en dyktig forfatter, og med "Syndefall i Wilmslow" har han skrevet en meget spesiell bok. Jeg antar at han har gjort en grundig research, for i boken beskriver han en rekke ulike ting, som alltid føles både troverdige og fornuftige ut. Dessuten er selve språket velkomponert og av ypperste klasse.

"Syndefall i Wilmslow" forteller en forholdsvis rolig og komfortabel historie, fri for konspirasjoner og biljakter. Forlaget markedsfører denne boken som en thriller, men spenningsmomentene er relativt få og udramatiske. Det merkes likevel at Lagerkrantz tror på kraften i historien han forteller, og det mener jeg at han gjør rett i. Det er mye vitenskap og filosofi i boken, og selv om disse elementene i seg selv aldri er så interessante som menneskene bak dem, fyller disse delene en viktig rolle i boken og er med på å gjøre lesingen mer interessant og givende. "Syndefall i Wilmslow" er for øvrig ikke bare en introduksjon til mennesket Alan Turing, men også en introduksjon til hans tanker. Som lesere blir vi kjent med en uhyre interessant person, og vi skjønner hvorfor han var så banebrytende og viktig.

"Syndefall i Wilmslow" er en bemerkelsesverdig bok. Historien som fortelles er interessant og høyst tankevekkende. Jeg fikk et kuriøst innblikk i etterkrigstidens Storbritannia og ble opprørt av undertrykkelsen mot datidens homofile.

Egentlig er dette like mye en karakterdrevet roman som en spenningsroman. Lagerkrantz virker å ha god forståelse for unge ulykkelige menn med store ambisjoner. Leonard Corell er nemlig en særdeles interessant karakter. Og for meg var det å lese om den desorienterte Corell en svært så fengslende opplevelse.

"Syndefall i Wilmslow" er en meget fengende bok, og så definitivt et frisk pust i den litterære verden. Dette er en bok som fortjener mange lesere!