"Våroffer" av Anders de la Motte

Våroffer
Anders de la Motte
Krim
520 sider
Oversatt av Bodil Engen
Aschehoug
2020

Anders de la Motte (f. 1971) vokste opp på den skånske landsbygda, noe som preger bøkene hans. Han har arbeidet som politi og sikkerhetssjef. I 2010 vant han prisen for årets beste debut og i 2015 for beste kriminalroman. Bøkene hans er oversatt til 30 språk og har toppet alle svenske bestselgerlister.

"Våroffer" er den siste, frittstående delen av Anders de la Mottes årstidskvartett. Alle de tre foregående bindene har vært nominert til Svenska Deckarakademins pris for beste svenske kriminalroman.

Årstidskvartetten er en serie kriminalromaner der handlingen foregår i det nordvestre Skåne, og som skildres gjennom fire årstider. Dette kunne ha vært en kontekst uten noen bakenforliggende mening, men i stedet har de la Motte utnyttet årstidsvariasjonene og det som karakteriserer hver årstid til det fulle. Han har dermed formidlet noen usedvanlig stemningsfulle historier. I "Våroffer", seriens fjerde og siste bok, er det vårens grønne farger, selve blomstringen og at dagene blir lysere og lengre, som gir denne nærmest sanselige tilleggsdimensjonen.

For øvrig ligner de fire bøkene i serien tematisk på hverandre, der en forbrytelse fra fortiden graves opp, gjerne av noen som nylig har returnert til hjemtraktene.

Den som flytter tilbake i "Våroffer" er kjendiskokken David Nordin. Han er Tornebys store sønn som har vendt hjem fra Stockholm for å lokke turister og sommergjester til stedet. I et gammelt nærliggende slott som eies og forvaltes av den lokale Bokelundstiftelsen, skal han åpne en eksklusiv restaurant. Men det er Davids kone Thea Lind som er bokens egentlige hovedperson. Hun har fått en stilling som traktens nye distriktslege. Davids mor Ingrid, er det lille tettstedets sterke kvinne. Hun har en finger med i det meste av det som skjer i området, inkludert Theas ansettelse.

Valborgsnatten i 1986 døde den vakre 16 år gamle jenta Elita Svart under et hedensk ritual, hun ble et våroffer. Den livløse kroppen hennes ble funnet på Offersteinen midt i dommerringen i skogen, ikke så langt unna slottet. Flere barn hadde deltatt i seremonien, men de flyktet skremt og fortalte at Bladmanmen hadde kommet ridende etter dem gjennom skogen. Er det denne mytiske figuren som drepte Elita? Deretter ble Elitas stebror Leo Rasmussen arrestert, mistenkt for forbrytelsen. Etter lange avhør, tilstod han og ble dømt. Like etterpå forsvant resten av den merkelige familien Svart sporløst. Det hele ble omtalt som en stygg, men enkel historie. En familietragedie. Men var det egentlig det?

Det tar ikke lang tid før Thea blir kjent med nærområdets blodige historie. Og når hun gjør et merkelig funn i en eldgammel eik, begynner hun å grave i det som skjedde med den døde jenta. I takt med at hun oppdager likheter mellom jentas oppvekst og sin egen besværlige fortid, blir hun stadig mer overbevist om at sannheten om den gamle tragedien aldri har kommet fram. Og at våren 1986 har krevd flere ofre.

Men det er få i Torneby som ønsker å snakke om hendelsene fra 1986. Det er noen som hevder at den myteomspunne Bladmannen medvirket til det som skjedde, andre igjen mener det hele er skrøner og spøkelseshistorier. De fleste er imidlertid enige om at drapet skal forbli en del av fortiden.

Men Thea er nysgjerrig og klarer derfor ikke la være å nøste i den gamle saken, og litt etter litt veves fortiden og nåtiden i hverandre.

Jeg har lest de tre foregående bøkene i årstidskvartetten. De følger alle det samme dramaturgiske mønsteret, med forbrytelser begått i fortiden og som av forskjellige årsaker kommer opp til overflaten igjen på grunn av hendelser i nåtiden. Slik er det også med "Våroffer".

Romanen er strukturert slik at handlingsforløpet veksler mellom nåtid (2019) og 1986, der det hele flettes sammen til en fengslende historie, med en noe uventet og dramatisk slutt.

De la Motte skriver som om han har vært forfatter i 100 år. Stilen hans er elegant, og på sin sedvanlige måte tar han seg god tid med å fortelle sin historie, med en og annen vending og overraskelse.

Det skiftende perspektivet i "Våroffer" gir oss mulighet til å bli godt kjent med den mystiske karakteren Elita Svart, jenta som ble myrdet i 1986. Men det er karakteren Thea Lind som er bokens dominerende stemme. Vi blir kjent med hennes dramatiske forhistorie og følger hennes søken etter mordgåtens løsning.

I tillegg til de fine personskildringene, vil jeg spesielt trekke frem de fine beskrivelsene av det lille lokalsamfunnet og dets innbyggere - et samfunn der generasjoner, samhold og fortidens spøkelser spiller en aktiv rolle i hverdagen.

Boken er først og fremst atmosfærisk og en glede å fordype seg i, men til tross for det langsomme og møysommelige tempoet, noe som for øvrig gir leseren god tid til ettertanke og refleksjon, er historien meget spennende.

"Våroffer" er en velskrevet bok som holder leseren fanget fra første til siste side. Anders de la Motte har slik jeg ser det, sannsynligvis aldri vært bedre. Den fengende historien er særdeles gjennomtenkt. Dessuten gjør de godt tegnede karakterene, miljøbeskrivelsene, og den tidvis så trykkende atmosfæren leseopplevelsen eksepsjonell. Jeg kan på det varmeste anbefale "Våroffer" til alle som er glade i en god og spennende krim.

"Etter slutten" av Clare Mackintosh

Etter slutten
Clare Mackintosh
Roman
384 sider
Oversatt av Ulrik Farestad
Cappelen Damm
2020

Britiske Clare Mackintosh er frilansjournalist, blogger og forfatter. Hun jobbet tolv år i politiet, før hun i 2011 bestemte seg for å skrive på heltid. Det var en tragisk sak fra tiden i politiet som inspirerte henne til å skrive gjennombruddsromanen "Jeg lar deg gå", som fikk overveldende mottakelse internasjonalt og ble kåret til Theakston Old Peculier Crime Roman of the Year i 2016. Både Clares andre og tredje roman, "Jeg ser deg" og "La meg være", toppet bestselgerlisten i Sunday Times. De tre krimromanene hennes er alle valgt ut til Richard & Judy Book Club, og oversatt til over trettifem språk. Clare Mackintosh bor i Nord-Wales med mannen sin og deres tre barn.

Max og Pip Adams har et slikt forhold som alle ønsker seg. De elsker og støtter hverandre, og har det veldig bra sammen. De er ganske enkelt det perfekte paret og lykken er total når de får sønnen Dylan. Imidlertid viser det seg tidlig at Dylan lider av en aggressiv form for hjernekreft. I en alder av tre år har han alvorlig hjerneskade og er veldig syk. Døgnet rundt dreier foreldrenes liv seg om sykehusbesøk, behandlinger og tilpasninger.

Én dag får de en svært tung beskjed: Dylan vil aldri kunne leve noe som er i nærheten av et fullverdig liv. Max og Pip står plutselig overfor den viktigste avgjørelsen de til nå har fattet i livene sine. Og for aller første gang, er de helt uenige. De vil ikke det samme.

Men hvis ikke Max og Pip kan enes, må en dommer trå til og ta en beslutning om hva som er det beste for Dylan.

Max og Pip glir lenger og lenger fra hverandre, mens avgrunnen er i ferd med å åpne seg under dem.

"Etter slutten" er en vakker, trist og gripende roman om kjærlighet, respekt, håp og den dypeste fortvilelsen.

Jeg visste at denne boken ville by på en emosjonell berg- og dalbane tur, men jeg var ikke helt forberedt på at den ville få meg til å gråte. "Etter slutten" er faktisk en av de tøffeste og mest hjerteskjærende romaner jeg har lest på lenge.

Clare Mackintosh skriver godt, og er utvilsomt en dyktig forfatter. Derfor overrasker det ikke meg at hun evner å skape troverdige karakterer som er fanget i et mareritt.

Romanen følger primært Max og Pip og undersøker hvordan de på sine ulike måter takler det å ha et veldig sykt barn, og hvorfor de ser så annerledes på ting. Max trenger å tjene penger, så han fortsetter å gå på jobb, ofte innebærer dette mye reisevirksomhet, men han tenker alltid på familien sin. Pip har gitt opp alt for å være med Dylan. Hun er på sykehuset dag og natt, hun spiser ikke, hun sover ikke, og erfarer på daglig basis hvor syk han egentlig er. De elsker ham begge, selvsagt, og ønsker det som er best for Dylan. Men siden Max og Pip har hatt så ulike opplevelser av sykdommen hans, er de ikke i stand til å bli enige når tiden er inne for å ta den endelige beslutningen.

Boken stiller flere høyst relevante etiske spørsmål. Max mener at ethvert liv er verdt å leve, også et der Dylan vil være alvorlig hjerneskadet. Han føler at Dylan fremdeles vil kunne føle litt glede, og kjærlighet fra foreldrene, og at enhver ekstra tid de vil få med ham, ville være verdt behandlingens strenge forhold. Pip er uenig. Hun mener at sønnen allerede har lidd nok, og synes ikke at sønnen burde holdes i live i en tilstand der han ikke er i stand til å leve et fullverdig liv. Hun vil ikke at han skal ha mer smerter. Så hvem av dem har rett? Jeg tror man kan diskutere dette i en evighet og fremdeles ikke komme opp med noe fornuftig svar. Så hvordan kan en dommer i det hele være kapabel til å ta en avgjørelse?

"Etter slutten" er både en tankevekkende og konfronterende bok, og den utfordret til og med noen av mine egne oppfatninger. Det er en trist og til dels deprimerende historie som fortelles, så hvis du er av det følsomme slaget, må du være klar over at det kan bli en tøff leseopplevelse. Jeg likte at Mackintosh var i stand til å presentere de to foreldrenes forskjellige synspunkter på en ikke-partisk måte. Hun lar heller oss lesere reflektere over begge alternativene uten å styre oss i retning av hennes egne meninger. Mange forfattere som skriver om vanskelige tema, gjør det ofte med en agenda, noe som i dette tilfellet var forfriskende fraværende. Dermed kunne jeg forstå både Max og Pip og hvorfor de følte slik de gjorde.

Boken følger Max og Pip i to forskjellige versjoner av den samme gripende og mangefasetterte historien, men vi får også høre fra en av Dylans leger, Leila. Det er med på å vise den menneskelige siden av det medisinske fagpersonellet som ivaretar et barn med alvorlig sykdom, og at de ikke forblir upåvirket av sine pasienters skjebne.

Som tittelen antyder, fokuserer bokens andre halvdel på tiden etter slutten, det vil si etter Dylans død. To forskjellige versjoner, bestemt av en dommers kjennelse, blir som nevnt utforsket. Det er et smart "alternativ univers"-konsept som dessuten viser at livet vil fortsette, selv om Dylans død kan virke som slutten på livet slik Max og Pip som foreldre kjenner det.

Det merkes for øvrig at Clare Mackintosh har investert mye følelser i denne romanen, og i følge etterordet har hun faktisk selv vært gjennom en lignende situasjon. Hennes erfaring tilfører boken en dybde den ellers ikke ville ha hatt.

"Etter slutten" er kanskje ikke en lettlest roman, men den er så imponerende at jeg er glad for at jeg fikk mulighet til å lese den. Jeg vil så absolutt anbefale boken, men ha for all del en serviett eller to i nærheten, når du skal lese den. Det er nemlig vanskelig å holde tårene tilbake.

"Den endeløse stranden" av Jenny Colgan

Den endeløse stranden
Jenny Colgan
Roman
400 sider
Oversatt fra Hege Frydenlund, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
Lesetid
2020

Jenny Colgan er forfatter av utallige bestselgende romaner. Hun er født i Skottland og har bodd i London, Nederland, USA og Frankrike. Til slutt valgte hun det fuktigste av alle disse stedene og bor nå rett nord for Edinburgh med mannen Andrew, hunden Nevil Shute og tre barn. Hun liker kaker, Doctor Who, varme bad, Converse-sko og veldig lange bøker. Du kan lese mer om Jenny på nettsiden og Facebook-siden hennes, eller følge henne på Twitter: @jennycolgan.

"Den lille øya i Havet" er en sjarmerende romanserie av den britiske bestselgerforfatteren Jenny Colgan. Bli kjent med den unge kvinnen Flora som forlater det hektiske livet i London og åpner kafé i hjembyen på den skotske øya Mure.

"Den endeløse stranden" byr på et kjært gjensyn med den lille skotske øya Mure og hovedpersonen Flora MacKenzie.

Det har gått en liten stund stund siden den første boken i serien, "Velkommen til Floras kafé", og Flora har sakte begynt å tilpasse seg livet på Mure, øya som hun forlot i sin ungdom. Å bytte ut hektiske London med uendelige strender og vakker natur kjennes helt rett. Kafeen hun driver i det rosa huset ved stranden, er blitt en suksess. Det samme kan ikke helt sies om forholdet mellom Flora og hennes tidligere sjef Joel. Selv om lidenskapen er der, virker han fjern og Flora har begynt å tvile. Hvordan kan hun trenge gjennom skallet hans og bygge en fremtid med en mann som nekter å slippe henne inn i livet sitt?

Men hvorfor er det så vanskelig å komme ham inn på livet? Og hvorfor virker det som om han skjuler noe for henne? Det blir ikke enklere av at han er travelt opptatt med det ene oppdraget etter det andre, og må derfor ofte dra på forretningsreise til New York.

Samtidig har Floras bestevenninne Lorna fått varme følelser for den lokale legen, Saif. Han flyktet fra det krigsherjede Syria og etterlot seg både kone og barn i hjemlandet. Dessuten har han måttet kjempe hardt for å vinne øyboernes tillit. Men alt endres når han får en sjokkerende beskjed...

Mens de kalde mørke nettene blir til lange, lyse dager, kjemper de to venninnene med å få kontroll på livene sine. Spørsmålet er om det er mulig å finne lykken på den lille, forblåste øya langt mot nord.

Å lese en Jenny Colgan-bok fyller meg alltid med tilfredshet. Jeg vet at historien vil appellere til meg, at dialogene både er morsomme og seriøse, og at jeg vil like karakterene. Jeg bare vet det! Og den spådommen slo ikke feil denne gangen heller.

Vi ble kjent med karakterene i "Velkommen til Floras kafé", og jeg vil derfor anbefale deg å lese den boken først.

For øvrig er det lett å plukke opp tråden igjen, for "Den endeløse stranden" begynner der den forrige boken i serien endte.

Jenny Colgan beskriver livet på øya Mure med en smittsom varme, men det er også mørke undertoner som gir historien enda en dimensjon. Øyboerne har alle sitt å stri med, og ingenting synes å komme til dem på den enkle måten. Det er akkurat det som gjør denne boken så leseverdig, for hadde hun kun skildret en rosenrød og virkelighetsfjern drømmetilværelse, hadde den ikke hatt samme appell. Colgan skaper i stedet mysterier og problemer som karakterene må overvinne, noe som gjør historien interessant og øyboerne enkle å relatere seg til. Noen ganger gjør hun det imidlertid nesten uutholdelig vanskelig for dem, men det er også det som gjør boken til noe mer enn bare en ordinær feelgood. De tiltalende og forseggjorte miljøene som handlingen foregår i, gjør i tillegg boken vanskelig å mislike.

Som forfatter er Jenny Colgan også eminent god til å beskrive mennesker og ikke minst mellommenneskelige relasjoner.

Som i hennes andre romaner blir man godt underholdt, og boken er vanskelig å legge fra seg. Jeg likte i hvert fall den varmen og medfølelsen som hvilte over fortellingen, og som medførte at jeg rett og slett måtte vite hva som ville skje.

Noe jeg tidlig la merke til, var at denne boken er langt mer alvorspreget enn de andre bøkene jeg har lest av Colgan. Ikke at de andre bøkene på noen måte er overfladiske eller uten alvorlige øyeblikk. I denne har vi Floras egne situasjoner, men det er flere andre gripende øyeblikk som angår både hennes familiemedlemmer og venner.

"Den endeløse stranden" får mine varmeste anbefalinger. Det er en bok som garantert vil bevege deg dypt.

Jeg håper at det minst kommer en bok til i denne serien!

Min anmeldelse av "Velkommen til Floras kafé":
https://heartartpaintingandlyrics.blogspot.com/2019/09/velkommen-til-floras-kafe-av-jenny.html

"Livredd for å leve, dødsredd for å dø" av Bjørn Sortland

Livredd for å leve, dødsredd for å dø
Bjørn Sortland
Ungdomsbok
178 sider
Piggsvin Forlag
2018

Bjørn Sortland har skrevet bøker i ulike sjangrer for barn, unge og voksne. Bøkene hans er utgitt i 23 land.

Han har vunnet flere priser, blant annet Deutscher Jugendliteraturpreis, Kritikerprisen og Aschehougprisen for sitt samlede forfatterskap.

16 år gamle Dina er født blind. Hun har lest et sted at halvparten av alle blinde føler seg mer ensomme enn andre. Hun liker ikke å skylde på at hun er blind, men hevder at hun tilhører den halvparten.

Dina mener også at hun ikke er noe morsom å være sammen med. Mange tror at folk med et handikap er ekstra positive og glade. Kanskje folk som ser, ikke orker tanken på at de er såkalt friske, de grøsser på ryggen av å tenke på at de teoretisk sett kunne vært som henne. De orker ikke å tenke på at slike som Dina kan være deprimert.

Derfor ønsker de veldig at hun har det kjempefint, at hun faktisk er glad for at hun er blind. At Dina ikke ser på problemer som problemer, men som positive utfordringer.

Dina synes hun blir behandlet som hjelpeløs. Dina kan passe på seg selv, men faren hennes tror at det er Lily, au pairen, som gjør det, i hvert fall når han ikke er hjemme.

Det har snart gått to år siden moren til Dina døde av brystkreft. Siden den gang har faren fått seg en ny kjæreste, Grete, som har flyttet inn til dem, sammen med sin datter Emilia. Jevnlig tar de med seg faren på sykleturer, gåturer i fjell og hei, reiser på helgeturer til Loondon, osv. Da må Dina holde seg hjemme sammen med Lily.

Dina synes ikke noe spesielt om de nye familiemedlemmene, så hun har flyttet ut i en av farens mange bobiler.

Faren driver et firma som heter Øyvinds Caravan & Camper-land, som selger campingbiler, bobiler og vogner.

Det står tretten forskjellige bobiler på en stor, gruslagt parkeringsplass utenfor huset deres. Før byttet Dina på å bo i en Challenger, en Pössl og en Adria. Nå har hun flyttet inn i en VW Camper Caravan fra 1962, som faktisk er den eneste av alle campingbilene til faren hun ikke får lov til å bo i. Men faren og hans nye familie er for øyeblikket bortreist.

Én kveld bryter en fremmed gutt seg inn i campingbilen. Han heter Tom T. og er på flukt fra en barnevernsinstitusjon. Han har til og med tent på et hus med vilje.

Tom T. blir ikke 18 år før om åtte uker, men å kjøre bil, det kan han.

Han tar med seg Dina på en biltur. Dina er usikker på om hun blir kidnappet, eller på om hun egentlig har lyst til å bli med. Tom T. virker grei, men hvem er han egentlig?

Dina ønsker å få med seg en konsert i Stavanger med det svenske bandet Kent, som for øvrig er hennes favoritt-band. Bandet er i ferd med en omfattende avslutningsturné, så dette blir siste mulighet til å høre dem opptre live.

Men det er lettere sagt enn gjort å komme seg til oljebyen, især når man verken har mat, penger, eller nok bensin på tanken.

Det er sjelden jeg har vært så beveget etter å ha lest en ungdomsbok. Med risiko for å måtte trekke det tilbake igjen, vil jeg påstå at dette er den beste romanen for ungdom som jeg kommer til å lese i år. Verken mer eller mindre.

Handlingen spenner over tre dager, og foregår i tidsrommet fra onsdag 19.10.2016 til fredag 21.10.2016. I tillegg har den en fin flyt, noe som nærmest får sidene til å vende seg selv.

Historien fortelles av Dina, noe som gir en litt annerledes, men interessant vinkling, i og med at hun er blind.

Både Dina og Tom T. er flerdimensjonale og meget interessante bekjentskaper, man blir sugd inn i deres univers - og hvis man er av en eldre dato, så blir man 16-18 år igjen.

Bjørn Sortland har et godt grep om karakterene sine, og han er flink til å beskrive mennesker og miljøer. Historien er engasjerende og gjenkjennelig i sin tematikk om mennesker i en besværlig livssituasjon og deres problemer.

Boken er veldig underholdende, og det er mye mer ved den enn man kanskje skulle tro.

"Livredd for å leve, dødsredd for å dø" er på mange måter en roman om å være annerledes, men også i stor grad om kraften til å endre sin fremtid.

Foruten det handler den bl.a. om å bli voksen før tiden og å bli sittende fast i en livssituasjon som er vanskelig å komme ut av, når man ikke har de beste kortene på hånden. Heldigvis er Dina en fighter som gjør rent bord i mer enn en forstand.

Kapitlene er korte og mange (det er 79 av dem), og boken er engasjerende og leses raskt.

Språket er ungdommelig og dialogbasert, og handlingen både fremadskridende og mettet.

Karaktertegningene er helstøpte og solide, og selv om Dina er blind, vil det være ganske enkelt for målgruppen, å gjenkjenne følelser og stemninger.

Derfor er "Livredd for å leve, dødsredd for å dø" en viktig bok, og så absolutt verdt en anbefaling.

Bjørn Sortland er en forfatter som evner å skrive til alle generasjoner, og denne medrivende ungdomsromanen kan leses av både unge og voksne.