Etter slutten
Clare Mackintosh
Roman
384 sider
Oversatt av Ulrik Farestad
Cappelen Damm
2020
Britiske Clare Mackintosh er frilansjournalist, blogger og forfatter. Hun jobbet tolv år i politiet, før hun i 2011 bestemte seg for å skrive på heltid. Det var en tragisk sak fra tiden i politiet som inspirerte henne til å skrive gjennombruddsromanen "Jeg lar deg gå", som fikk overveldende mottakelse internasjonalt og ble kåret til Theakston Old Peculier Crime Roman of the Year i 2016. Både Clares andre og tredje roman, "Jeg ser deg" og "La meg være", toppet bestselgerlisten i Sunday Times. De tre krimromanene hennes er alle valgt ut til Richard & Judy Book Club, og oversatt til over trettifem språk. Clare Mackintosh bor i Nord-Wales med mannen sin og deres tre barn.
Max og Pip Adams har et slikt forhold som alle ønsker seg. De elsker og støtter hverandre, og har det veldig bra sammen. De er ganske enkelt det perfekte paret og lykken er total når de får sønnen Dylan. Imidlertid viser det seg tidlig at Dylan lider av en aggressiv form for hjernekreft. I en alder av tre år har han alvorlig hjerneskade og er veldig syk. Døgnet rundt dreier foreldrenes liv seg om sykehusbesøk, behandlinger og tilpasninger.
Én dag får de en svært tung beskjed: Dylan vil aldri kunne leve noe som er i nærheten av et fullverdig liv. Max og Pip står plutselig overfor den viktigste avgjørelsen de til nå har fattet i livene sine. Og for aller første gang, er de helt uenige. De vil ikke det samme.
Men hvis ikke Max og Pip kan enes, må en dommer trå til og ta en beslutning om hva som er det beste for Dylan.
Max og Pip glir lenger og lenger fra hverandre, mens avgrunnen er i ferd med å åpne seg under dem.
"Etter slutten" er en vakker, trist og gripende roman om kjærlighet, respekt, håp og den dypeste fortvilelsen.
Jeg visste at denne boken ville by på en emosjonell berg- og dalbane tur, men jeg var ikke helt forberedt på at den ville få meg til å gråte. "Etter slutten" er faktisk en av de tøffeste og mest hjerteskjærende romaner jeg har lest på lenge.
Clare Mackintosh skriver godt, og er utvilsomt en dyktig forfatter. Derfor overrasker det ikke meg at hun evner å skape troverdige karakterer som er fanget i et mareritt.
Romanen følger primært Max og Pip og undersøker hvordan de på sine ulike måter takler det å ha et veldig sykt barn, og hvorfor de ser så annerledes på ting. Max trenger å tjene penger, så han fortsetter å gå på jobb, ofte innebærer dette mye reisevirksomhet, men han tenker alltid på familien sin. Pip har gitt opp alt for å være med Dylan. Hun er på sykehuset dag og natt, hun spiser ikke, hun sover ikke, og erfarer på daglig basis hvor syk han egentlig er. De elsker ham begge, selvsagt, og ønsker det som er best for Dylan. Men siden Max og Pip har hatt så ulike opplevelser av sykdommen hans, er de ikke i stand til å bli enige når tiden er inne for å ta den endelige beslutningen.
Boken stiller flere høyst relevante etiske spørsmål. Max mener at ethvert liv er verdt å leve, også et der Dylan vil være alvorlig hjerneskadet. Han føler at Dylan fremdeles vil kunne føle litt glede, og kjærlighet fra foreldrene, og at enhver ekstra tid de vil få med ham, ville være verdt behandlingens strenge forhold. Pip er uenig. Hun mener at sønnen allerede har lidd nok, og synes ikke at sønnen burde holdes i live i en tilstand der han ikke er i stand til å leve et fullverdig liv. Hun vil ikke at han skal ha mer smerter. Så hvem av dem har rett? Jeg tror man kan diskutere dette i en evighet og fremdeles ikke komme opp med noe fornuftig svar. Så hvordan kan en dommer i det hele være kapabel til å ta en avgjørelse?
"Etter slutten" er både en tankevekkende og konfronterende bok, og den utfordret til og med noen av mine egne oppfatninger. Det er en trist og til dels deprimerende historie som fortelles, så hvis du er av det følsomme slaget, må du være klar over at det kan bli en tøff leseopplevelse. Jeg likte at Mackintosh var i stand til å presentere de to foreldrenes forskjellige synspunkter på en ikke-partisk måte. Hun lar heller oss lesere reflektere over begge alternativene uten å styre oss i retning av hennes egne meninger. Mange forfattere som skriver om vanskelige tema, gjør det ofte med en agenda, noe som i dette tilfellet var forfriskende fraværende. Dermed kunne jeg forstå både Max og Pip og hvorfor de følte slik de gjorde.
Boken følger Max og Pip i to forskjellige versjoner av den samme gripende og mangefasetterte historien, men vi får også høre fra en av Dylans leger, Leila. Det er med på å vise den menneskelige siden av det medisinske fagpersonellet som ivaretar et barn med alvorlig sykdom, og at de ikke forblir upåvirket av sine pasienters skjebne.
Som tittelen antyder, fokuserer bokens andre halvdel på tiden etter slutten, det vil si etter Dylans død. To forskjellige versjoner, bestemt av en dommers kjennelse, blir som nevnt utforsket. Det er et smart "alternativ univers"-konsept som dessuten viser at livet vil fortsette, selv om Dylans død kan virke som slutten på livet slik Max og Pip som foreldre kjenner det.
Det merkes for øvrig at Clare Mackintosh har investert mye følelser i denne romanen, og i følge etterordet har hun faktisk selv vært gjennom en lignende situasjon. Hennes erfaring tilfører boken en dybde den ellers ikke ville ha hatt.
"Etter slutten" er kanskje ikke en lettlest roman, men den er så imponerende at jeg er glad for at jeg fikk mulighet til å lese den. Jeg vil så absolutt anbefale boken, men ha for all del en serviett eller to i nærheten, når du skal lese den. Det er nemlig vanskelig å holde tårene tilbake.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar