"Til minne om minnet" av Maria Stepanova

Til minne om minnet
Maria Stepanova
Roman
455 sider
Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2022

Maria Stepanova, født 1972 i Moskva, er poet, essayist, journalist og sjefredaktør for den uavhengige nettavisen Colta.ru. Hun har gitt ut ti diktsamlinger og tre essaysamlinger, og mottatt en rekke russiske og internasjonale priser for bøkene sine. "Til minne om minnet" har fått mye oppmerksomhet både i Russland og internasjonalt, og er nominert til flere priser, blant annet Den internasjonale Bookerprisen 2021. Boken er kåret til Russlands viktigste roman i 2017 av det russiske magasinet GQ og vant Den store boken i 2018. "Til minne om minnet" er Stepanovas første bok på norsk.

I "Til minne om minnet" går Stepanova i dialog med forfattere som W.G. Sebald, Marcel Proust og Susan Sontag, og skaper en vidtfavnende fortelling om minner og slektshistorie. Boken er en sjelden blanding av familiekrønike, memoar, essay, reiseskildring og historisk dokumentar.

Da Maria Stepanovas tante, Galja, dør i en alder av litt over åtti år, etterlater hun seg en leilighet med en myriade av små og store eiendeler: 

Som falmede fotografier, gamle postkort, brev og utallige bind med utskrevne dagbøker, daglige opptegnelser som en krønike. Dem hadde tanten skrevet i årevis, og det gikk ikke en dag uten at hun skrev noen linjer, like fast som at hun sto opp og vasket seg.

Stepanova begynner å sortere og rydde i slektens minner. Hun graver seg dypt ned i fortiden til sin tilsynelatende vanlige jødiske familie, som mot alle odds overlevde forfølgelsene og undertrykkelsene gjennom 1900-tallet, og hvis liv tilfeldigvis er intrikat knyttet til Russlands historie. Og som du helt sikkert kan forestille deg, nevnes alle relevante historiske personer og hendelser, som Josef Stalin, begge verdenskrigene og kommunismens fall. Men Maria Stepanova går enda et skritt lenger...

"Til minne om minnet" er en slags krysning mellom familiekrønike og kulturhistorie, med en essayistisk innfallsvinkel. Romanen undersøker også det menneskelige minnet. Hvordan setter vi sammen en kontekst fra ulike spor, historier som vi har hørt, og hva vi tror vi husker? 

På et vis er dette en svært personlig roman; en forfatters forsøk på å lage en familiekrønike. Stepanova forteller oss historien om hennes avdøde slektninger, som oldemoren, den formidable Sarra Ginzburg, som utdannet seg til lege i Paris før hun dro tilbake til Russland (eller rettere sagt Sovjetunionen). Etter hvert som sidene skrider frem, blir vi fortalt flere historier. Vi beveger oss sindig fremover i tid, og hører om forfatterens besteforeldre og foreldre i historier som tar oss fra den ene siden av Russland til den andre.

Men dette er ikke en ordinær familiekrønike, fordi Stepanova er først og fremst interessert i hullene i historien, stedene i historien hvor minnene ikke strekker til. 

Det å ikke kunne vite alt om familiens, og i forlengelsen av det sin egen fortid, er et av hovedtemaene i romanen.

I bokens siste del minner Stepanova oss om hvordan verden (og hele dens enorme historie) til syvende og sist er sammensatt av nokså vanlige, men også mange elskverdige mennesker.

Til å begynne med slet jeg faktisk en del med å akseptere at "Til minne om minnet" ikke var en ordinær skjønnlitterær roman - dette er nemlig en bok som ikke ligner på noe annet jeg har lest tidligere. Stepanova forsøker både å konstruere og dekonstruere en følelse av det lineære, kronologi og plott. Det er ikke så enkelt å forklare det, men hun sauser sammen en blanding av gjenstander, historier og mennesker, til noe som blir en slags skildring av minnet om historien. Likevel, og man skulle kanskje ikke tro det var mulig, klarer Stepanova å sy det hele sammen til en forbløffende roman.

Romanen har en litt kaotisk struktur. Den beveger seg mellom fortid og nåtid, frem og tilbake mellom ulike sjangere som fortelling, dagboknotater, memoarer og essay. 

Den er drøye 450 sider lang, og tar for seg tematikk så forskjellig som bildene til den amerikanske fotografen Francesca Woodman og skyggeboksene til den amerikanske billedkunstneren (og filmskaperen) Joseph Cornell, forfatterskapet til tyske W. G. Sebald, fotografiene av den franske dikteren Arthur Rimbaud, for å nevne noe. 

Stepanova skriver også om en rekke andre forfattere, diktere, kunstnere som jeg ikke hadde kjennskap til fra før av, flere jeg knapt hadde hørt om (men som jeg nå vet litt mer om).

Stepanova imponerer med sine refleksjoner over tid og hukommelse. En rød tråd i boken synes å være å skildre hvordan minnene våre ofte er knyttet til tidsbundne ting som musikk eller ulike gjenstander.

"Til minne om minnet" er en bok som vil appellere til den som er interessert i historie, litteratur, memoarer og som ikke har noe imot å lese en utfordrende roman. Før man tar fatt på lesingen, vil det nok være en stor fordel å ha kjennskap til russisk historie. Men den som ikke har det, bør benytte seg av google underveis, noe jeg til gagns gjorde.

Jeg likte romanen godt. Den leker med tanken om minnet. Hvilke elementer er det som utgjør et minne? Dette fikk meg til å dvele over min egen identitet, mitt liv og ikke minst min forbindelse til andre mennesker.

"Til minne om minnet" er en fascinerende og svært god roman, mye takket være Marit Bjerkeng sømløse oversettelse.

Jeg er spent på hva det neste blir fra Maria Stepanova.