«Møt meg i paradis» av Heine Bakkeid

Møt meg i paradis
Heine Bakkeid
Krim
461 sider
Aschehoug
2018

Heine Bakkeid (f. 1974) er fra Gratangen i Troms og utdannet systemutvikler ved NITH i Stavanger. Han debuterte som ungdomsbokforfatter i 2005. «Uten puls» var hans første roman for voksne. «Jeg skal savne deg i morgen» (2016), med den tidligere avhørslederen Thorkild Aske i hovedrollen, var Bakkeids første krimroman. «Møt meg i paradis» er en frittstående oppfølger til denne. Krimdebuten er solgt for utgivelse i ti land.

«Møt meg i paradis» er en spennende krim, hvor alt ikke er som det umiddelbart ser ut, eller burde være.

Milla Lind er en bestselgende forfatter. I forbindelse med lanseringen av hennes forrige bok, gikk forlaget ut med en pressemelding om at Milla hadde startet arbeidet med den siste boken i serien om August Mugabe. Hun hadde så vidt kommet i gang med prosjektet da hennes konsulent Robert ble skutt og drept på åpen gate av sin ekskone. Milla og Robert hadde gravd frem en savnetsak fra virkeligheten, som skulle brukes som bakgrunn for boken.

For syv måneder siden forsvant to femten år gamle jenter fra en barnevernsinstitusjon utenfor Hønefoss. De satte seg inn i en bil utenfor institusjonen en morgen, og siden har ingen sett dem. Politiet trodde de hadde reist til Ibiza, fordi jentene hadde stukket av dit en gang før, og de ble da hentet hjem igjen av politi og barnevern en uke senere. Men nå har ingen spor etter dem blitt registrert siden de satte seg inn i bilen den morgenen de forsvant.

Alt har ligget på is siden Robert ble drept for et halvt år siden. Milla Lind gikk nemlig inn i en dyp depresjon, og har ikke jobbet siden. Det er viktig for forlagssjefen at Milla kommer i gang.

Derfor trenger hun hjelp til å fullføre researcharbeidet før hun tar fatt på den siste og avgjørende boken om August Mugabe. En bok lesere rundt om i verden venter på.

Thorkild Aske får tilbud om å ta Roberts plass. Ti dager sammen med landets største krimforfatterinne, for 3500 kroner dagen. Det dreier seg om å tolke politirapporter, hjelpe med tekniske spørsmål, og så videre. Det er viktig å understreke at dette ikke er noen etterforskning, bare researcharbeid med tanke på Millas bok.

Sammen med Milla, skal han snakke med pårørende og politi, samtidig som han skal hjelpe henne med å tolke og forklare gangen i en slik sak. Milla vet at Aske tidligere har jobbet som avhørsleder, noe hun tror kan være nyttig med tanke på det psykologiske aspektet.

Men ganske snart skjønner Aske at ingenting er slik han først trodde, verken med savnetsaken, med Milla Lind eller med drapet på mannen han tok over for...

«Møt meg i paradis» er en spennende historie fra Heine Bakkeids hånd.

Og bare tittelen og omslaget i seg selv, gjør at denne boken gir en fornemmelse av ubehag som kryper under huden.

Jeg var svært begeistret for Bakkeids forrige bok, «Jeg skal savne deg i morgen», og hadde derfor høye forventninger til «Møt meg i paradis». Disse ble delvis innfridd.

Sist lå uhyggen hele tiden og lurte i bakgrunnen. Det gjør den ikke nå. Når det er sagt, er dette en meget god og spennende bok, selv om uhyggen ikke trenger seg like tydelig på.

Derimot er handlingen denne gangen, mer omfattende og intrikat enn i Bakkeids første krim.

Historien tar Aske på kryss og tvers over det ganske land, samt en tur til Russland. Til og med et sidespor blir forfulgt. Men det blir ikke for heseblesende av den grunn, for Bakkeid tar seg tid til å fortelle sin historie og til å la den folde seg ut.

«Møt meg i paradis» er befolket av personer som står skarpt og tydelig, og vandrer lys levende rundt i mitt indre blikk.

Hovedpersonen, Thorkild Aske, har ikke utviklet seg så mye fra første bok til denne, hvilket fungerer bedre enn det umiddelbart lyder. Jeg vet nemlig hvem Aske er, og jeg kjenner ham fra tidligere. Det er trygt og godt.

Aske har et problematisk forhold til beroligende medikamenter. Romanen gir derfor et lite innblikk i hva det vil si å være avhengig av piller.

Bakkeids språk er lett og levende, uten å bli overfladisk. Det er spennende skrevet, og boken kan innimellom være riktig så vanskelig å legge fra seg.

Selve historien virker kanskje litt søkt, men glir likevel ned og virker troverdig - selv om den egentlig ikke er det. Det er slik noen dyktige forfattere kan slippe unna med, og Heine Bakkeid er en dyktig forfatter.

Alt i alt er «Møt meg i paradis» en svært god krim.

"Istider" av Fred Vargas

Istider
Fred Vargas
Krim
470 sider
Oversatt av Eva-Marie Lund, MNO
Aschehoug
2018

Fred Vargas er født i 1957, i Paris. Hun er utdannet arkeolog og middelalderspesialist. Hun har skrevet en rekke kriminalromaner og vunnet flere prestisjetunge priser for sine bøker. Hun har blant annet vunnet den internasjonale prestisjeprisen Golden Dagger fire ganger. Bøkene hennes er oversatt til mer enn 40 språk.

"Istider" er den åttende romanen om fullmektig Adamsberg.

Boken begynner med en eldre kvinne (Alice Gauthier) som strever med å komme seg til en postkasse for å sende et brev. Hun kollapser før hun rekker å sende det, men en rødkledd kvinne som tar hånd om henne til en ambulanse ankommer stedet, finner brevet liggende på bakken og poster det.

Noen dager senere blir Alice Gauthier funnet, med kuttede pulsårer, død i badekaret, i en leilighet i Paris. Dødsfallet ser unektelig ut som et selvmord.

Kort tid etter, leser den rødkledde kvinnen om dødsfallet i avisen. Hun blir så opprørt av dødsannonsen, at hun tar kontakt med politiet og forteller om brevet hun har postlagt for Alice.

Politiet, især fullmektig Adamsberg, er ikke helt overbevist om at Alice Gauthiers død er selvmordet det ser ut til å være, særlig etter at de finner et underlig symbol skrevet nær avdødes kropp. Han velger derfor å forfølge sporet som tilbys dem av kvinnen, som også tilfeldigvis husker hvor brevet var adressert.

Når det samme symbolet igjen dukker opp i forbindelse med et annet dødsfall, blir saken med det tilsynelatende selvmordet til en fullverdig drapsetterforskning.

Historien er vevd sammen av to tråder - en fatal ekspedisjon til Island ti år tidligere (som de to avdøde hadde vært med på) - og oppdagelsen av den hemmelige Robespierre-foreningen, som gjenskaper scener fra den franske revolusjonen.

Fullmektig Adamsberg er en høyst forunderlig karakter. Kollegene lar seg ofte forvirre av hans noe ukonvensjonelle og intuitive etterforskningsstil, men ser ut til å godta den, i hvert fall så lenge den frembringer resultater.

Saken tar Adamsberg og hans menn til den franske landsbygda (hvor han blant annet møter en pussig gammel dame som røyker pipe og bor med et villsvin), Island, og dypt inn i den hemmelige Robespierre-foreningen - hvor en morder kanskje skjuler seg blant 700 medlemmer.

"Istider" er en handlingsmettet bok, med et labyrintisk og flott konstruert plott, og en uventet avslutning.

Selv om det komplekse plottet krever en del av oss lesere, er følelsen man sitter igjen med etter at boken er ferdiglest, desto mer gledelig. For alle de intrikate trådene knyttes pent sammen til slutt, og det hele går opp i en høyere enhet.

Språket er godt, men det er fullmektig Adamsberg som gjør denne romanen til noe mer enn det ordinære.

Historien for øvrig er befolket av en rekke svært merkelige, nokså komiske karakterer, inkludert en flokk av dypt overtroiske islendinger.

"Istider" er en særpreget og åndeløst spennende roman. Anbefales!

"La meg være" av Clare Mackintosh

La meg være
Clare Mackintosh
Krim/Thriller
416 sider
Oversatt av Ulrik Farestad
Cappelen Damm
2018

Britiske Clare Mackintosh er forfatter, frilansjournalist og blogger. Hun jobbet tolv år i politiet, før hun i 2011 bestemte seg for å skrive på heltid. Det var en tragisk sak fra tiden i politiet som inspirerte henne til å skrive gjennombruddsromanen "Jeg lar deg gå". I 2017 kom "Jeg ser deg", som i likhet med "Jeg lar deg gå" ble en stor leser-, kritiker- og salgssuksess i en rekke land. Clare Mackintosh bor i Wales med mann og tre barn.

Politiet sier det var selvmord. Anna sier det var mord. Begge tar feil.

Jeg er allerede en stor fan av bøkene til Clare Mackintosh. Jeg likte både "Jeg ser deg" og "Jeg lar deg gå" svært godt, så jeg var ivrig etter å sette igang med denne. Jeg ble ikke skuffet.

Anna Johnson er nybakt mor til åtte uker gamle Ella, og det var ikke en planlagt graviditet. Far til barnet er Mark

Hemmings, hennes to år eldre kjæreste, og tidligere terapeut - som hun gikk til etter at begge foreldrene, Tom og Caroline, begikk selvmord. For nitten måneder siden tok faren livet sitt, og moren bare syv måneder senere, og det med slik pinlig nøyaktighet at lokalavisen omtalte det som et "copycat-selvmord". Anna sliter med å forholde seg til foreldrenes død; en stor kontrast til gleden av å bli mor.

På dagen, ett år etter morens død, mottar Anna et kort i posten, med en kryptisk melding som antyder at moren ikke tok sitt eget liv, men ble drept. Anna har hele tiden følt at det er noe som ikke stemmer vedrørende foreldrenes død, og denne meldingen bekrefter bare mistanken. Når Anna begynner å grave dypere i foreldrenes fortid, avdekkes både hemmeligheter og løgner, og litt etter litt begynner hun å stille spørsmål ved sitt forhold til foreldrene, og alle andre hun kjenner.

Hun er fast bestemt på å finne ut hva som virkelig skjedde. Men ved å grave i fortiden setter hun i gang noe som ikke kan stoppes. Anna kommer snart til å oppdage at det i noen tilfeller er tryggere å la ting ligge…

"La meg være" er en velfortalt og velkomponert krim/thriller med et plott, som holder til siste side og et persongalleri, som biter seg fast.

Anna er en troverdig karakter som er lett å forholde seg til. Jeg hadde stor medfølelse med henne for alt hun har gjennomgått. Det hun opplever av stress og sorg, er ufattelig. Mackintosh sørger for at vi som lesere er i stand til å føle sympati for Anna, men gir henne samtidig styrke, motstandskraft og besluttsomhet.

Mackintoshs skriver like spennende som i hennes foregående romaner. Historien er fullpakket med vendinger, og den tilbyr også et paranormalt element. Samtidig er boken intelligent sammenskrudd, med et skifte i plottet omlag halvveis. Men "La meg være" berørte meg i mye større grad enn de tidligere romanene. Mackintosh adresserer ettervirkningene av selvmord og de etterlatte. At Anna føler seg sveket og av å være forlatt, er lett forståelig.

I "La meg være" dykker Mackintosh inn i temaet psykiske lidelser. Når Anna mottar kortet som antyder at morens død ikke var et selvmord, søker hun hjelp hos Murray Mackenzie. Murray er en pensjonert kriminaletterforsker som nå er sivilt ansatt på kriminalavdelingen. I løpet av sin karriere har Murray vært respektert og ansett for å være en av de beste etterforskerne i avdelingen. Hans kone Sarah lider av en borderline personlighetsforstyrrelse. Jeg syntes det var meget forfriskende å lese en historie der en person som lider av en psykisk lidelse ikke blir sykeliggjort. Faktisk var Sarah en av mine favorittkarakterer og hun viste seg å være svært så nyttig for Murray i hans etterforskning.

At Mackintosh er i stand til å håndtere et så trist og sensitivt tema med mye respekt og følsomhet, er intet mindre enn imponerende.

For øvrig er språket hennes flytende, og det er svært få eller ingen overflødige ord og setninger på de drøye 400 sidene. Dette er en fremragende bok, så jeg ser frem til mer fra Mackintosh sin hånd, med glede og forventning.

Igjen har Mackintosh skrevet en roman som legger lista høyt for fremtidige utgivelser i denne genren.

Jeg kan anbefale "La meg være" til alle som elsker en god krim/thriller.

"Sannheten om Audrey Wilde" av Eve Chase

Sannheten om Audrey Wilde
Eve Chase
Roman
336 sider
Oversatt fra engelsk av Hege Mehren, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Eve Chase bor i Oxford med mann og tre barn. Hun debuterte med "Black Rabbit Hall" i 2015. "Sannheten om Audrey Wilde" er hennes andre roman.

Fire søstre. Én sommer. Hemmeligheter nok til et helt liv.

"Sannheten om Audrey Wilde" er en mørk og stemningsfull roman, der den engelske sommerens skjønnhet står i skarp kontrast til udåden som ryster den.

Nåtid:

Jessie Tucker vet at hun burde være mye mer takknemlig for hvor skjebnen har ført henne. Tross alt har hun det meste:

En romslig leilighet, en snill ektemann og den skjønneste lille datter. Problemet er bare at både leiligheten og ektemannen Will, pleide å tilhøre noen andre, en realitet tenårings-stedatteren Bella, som kun ser på Jessie som en fornærmelse rettet mot hennes egen mors minne, minner henne på hver bidige dag. Det er ikke bare det: I det siste har den travle London-tilværelsen som Jessie elsket da hun var i tyve årene, begynt å tære på henne. Som nybakt mamma, er Jessie sliten, lei av de store menneskemengdene, for ikke å nevne den økende kriminaliteten i byen; trett av å måtte være alene mens Will til stadighet befinner seg på kontoret; lei av Bella og det faktumet at hennes sorg over tapet av moren, har begynt å manifestere seg i voldelige utbrudd. Jessie vet at familien trenger en forandring. Hun mener at å flytte ut på landsbygda vil gjøre dem godt. Jesse har derfor begynt å lete etter den perfekte landlige idyllen.

Denne landlige idyllen funner hun i Applecote Manor. Vel, kanskje ikke helt. Applecote Manor er nemlig alt annet enn idyllisk. Det er et nokså forfallent og svært så trekkfullt gammelt hus, men for Jessie representerer det alt hun drømmer om. Det tar ikke lang tid før Jessie oppdager at Applecote Manor også har en mørk fortid, men det er noe hun helst vil ignorere. Men når Bella hører historien om Audrey Wilde, en tolv år gammel jente som forsvant fra huset mer enn femti år tidligere, blir hun veldig interessert, kanskje mest for at bare det å snakke om Audrey Wildes forsvinning, synes å gjøre hennes stemor ubekvem. Når Bella setter i gang med å undersøke mysteriet rundt Audreys forsvinning litt nærmere, finner hun en hjerteformet knapp, av den typen som den gang ofte fantes på kjoler som ble brukt av jenter på Audreys alder. Dessuten er det en mystisk gammel dame som pleier å snike seg rundt på eiendommen til det gamle huset. Kan det hende at svarene til Audrey Wildes mystiske forsvinning finnes på Applecote Manor?

Sommeren 1959:

Den femten år gamle Margot og hennes tre søstre må tilbringe sommeren hos onkelen Perry og tanten Sybil på Applecote Manor, som de ikke har besøkt siden deres kusine Audrey forsvant fem år tidligere. Siden da har Audreys foreldre vært i en tilstand av bunnløs sorg. Det er så ille at tanten nesten ikke forlater huset i det hele tatt. Imidlertid tenner ankomsten til Margot, som for øvrig ligner uhyggelig mye på kusinen Audrey, en gnist i Sybil, som snart bestemmer seg for å gi Margot ekstra oppmerksomhet. Til å begynne med er Margot, som alltid har levd i skyggen av sin vakre eldre søster Flora, glad for å spille med når tanten kler henne opp i etterlikninger av Audrey klær. Men etter en stund er det ikke like morsomt, og Margot synes tantens oppførsel virker litt foruroligende. Hun ligner kanskje på Audrey, men tanten må da vite at Margot ikke kan erstatte hennes savnede datter. For når alt kommer til alt, har Margot sin egen mor, som hun merkelig nok ikke har hørt fra på en god stund...

Parallelt med at Bella leter etter ledetråder i nåtiden, distraheres Margot og hennes søstre av ankomsten til to gutter, hvorav den ene gutten ikke klarer å ta øynene bort fra Margot, selv om han hevder å være betatt av hennes søster, Flora. Etter hvert som spenningen stiger og rivaliseringen mellom søstrene tiltar, blir fortidens hemmeligheter avslørt, i én natt som for alltid vil forandre Margots liv.

Hvis jeg må beskrive "Sannheten om Audrey Wilde" med tre ord, vil det være: fengslende, hjemsøkende og relaterbar. Kanskje uvanlige skussmål for en roman der store deler av handlingen er satt til den engelske landsbygda på 1950 tallet, men denne boken holdt meg limt til sidene.

Språklig sett er romanen en fornøyelse å lese. Som leser er du nemlig tilstedeværende på Applecote Manor. Endatil er karakterene knivskarpe; de er sjelden beskrevet bedre.

Romanen har to parallelle handlinger, som fortelles vekselvis. Den ene med perspektivet til Margot Wilde (i 1959), og den andre fra nåtiden, hvor Jessie nettopp har flyttet inn på Applecote Manor. Jeg er svært glad i historier som benytter seg av denne fortellerteknikken, siden flere handlingsforløp som oftest gjør en bok mer interessant. Og hver gang jeg startet på et kapittel om Margot, gledet jeg meg til å lese det neste kapittelet om Jessie, og omvendt.

Det som begynte som en litt treg historie med de fire Wilde-søstrene som omdreiningspunkt, utviklet seg etter hvert til å bli et særdeles spennende mysterium, full av uventede vendinger.

Jeg overgav meg fullstendig til bokens univers, og var glad for at den kunne fortelles så levende.

"Sannheten om Audrey Wilde" er på mange måter en magisk roman, som garantert vil markere seg som en av årets helt store leseopplevelser.

"Trikset" av Emanuel Bergmann

Trikset
Emanuel Bergmann
Roman
281 sider
Oversatt av Ute Neumann, MNO
Bazar Forlag
2018

Emanuel Bergmann (født 1972) er fra Saarbrucken i Tyskland, og flyttet til USA for å studere film og journalistikk. Han har arbeidet for flere filmstudioer, produksjonsselskaper og forlag i både USA og Tyskland. "Trikset", som er hans første roman, er solgt til 17 land.

"Trikset" er en hjertevarm, humoristisk og rørende historie om en liten gutt som tror at alt er mulig og en gammel mann som ikke tror på noe.

Knapt tre uker før elleveårsdagen til Max tar foreldrene ham med på en japansk restaurant og forteller ham at de skal skilles. Men de sier det ikke rett ut, først tilbringer de mesteparten av kvelden med å late som om alt er i skjønneste orden. Men Max skjønner at noe er galt; de er rett og slett for snille mot ham. Han hadde vært mistroisk helt fra begynnelsen av. Bestekameraten hans på skolen, hadde nemlig vært gjennom noe lignende for noen måneder siden.

Derfor skjønte Max hvor det bar hen.

Til å begynne med synes Max det er helt topp å ha en ødelagt familie. Han får så mye oppmerksomhet og så mange tegneserieblader som aldri før i sitt liv. Men ganske snart er han ikke fornøyd med den nye virkeligheten. Når faren er i ferd med å bære ut flyttelasset sitt, finner Max en gammel LP-plate fra 70-tallet i en av kassene. På platen deler tryllekunstneren Den store Zabbatini sine største triks, og forklarer hvordan man skal gå frem for å "fortrylle og forhekse venner og familie!". Et av triksene, slik det står bakpå omslaget, er "Den evige kjærlighetens mirakel". Plutselig er det som om en rekke små hjul begynner å snurre rundt inni Max' hode. Evig kjærlighet?

Han bestemmer seg for å utføre kjærlighetstrikset på foreldrene, med intensjon om å gjenforene dem og dermed forhindre skillsmisse. Men når Max spiller platen, oppdager han at sporet med dette trikset er ødelagt. Så Max gjør det eneste han kan gjøre i en slik situasjon: Han beslutter seg for å oppsøke Den store Zabbatini og få rede på trylleformularet.

Mosche Goldenhirsch ble født i Praha, kort tid etter slutten av første verdenskrig. Moren døde da Mosche var åtte år gammel. Han fikk en streng oppvekst hos sin rabbiner-far, som lot Mosche få unngjelde for sorgen og det veritable sinnet han følte over morens død. Før morens død hadde far og sønn hatt et nært forhold, men fortvilelsen krevde sitt. Faren ble uberegnelig; noen ganger søt som sukker, andre ganger bitter som marmor. Men når Mosche er femten, blir han tatt med på et omreisende sirkus av en nabo. Der blir han fascinert av magien til "Halvmånemannen". Og når han møter magikerens unge vakre assistent, Julia Klein, blir Moshe forelsket i henne og bestemmer seg for å rømme avgårde med sirkuset. Til slutt blir han "Den store Zabbatini."

Den lille gutten og den mannen blir etter hvert venner, og Zabbatini oppdager at Max og hans familie har en overraskende forbindelse til de beksvarte dagene Zabbatini opplevde under krigen.

Med visdom og humor forteller "Trikset" en oppfinnsom og dypt bevegende historie om en ung gutt som trenger et mirakel, og en desillusjonert gammel mann som trenger å bli forsonet med fortiden.

Jeg syntes denne romanen var fantastisk. Den er lettlest i et greit og enkelt språk som flyter godt, og som drar deg inn i handlingen. Selv om det er en bok som tar opp seriøse tema, klarer forfatteren å legge inn noen morsomme linjer slik at man trekker på smilebåndet.

Emanuel Bergmann har skrevet en interessant historie som hopper frem og tilbake mellom nåtid og fortid. Det er to historier som løper parallelt, før de etter hvert flettes inn i hverandre.

Sentralt i disse står Max og Mosche. Deres historier fortelles vekselvis. Mosche er nå en gammel bitter mann som bor på et aldershjem i Los Angeles. Suksessen han opplevde som magiker tidligere i livet er forlengst forbi, og bankkontoen hans er tom. Den besluttsomme Max finner ham, og gjennom en rekke hendelser klarer han riktignok å få Mosche med seg hjem, slik at han kan redde foreldrenes ekteskap.

Vi blir også fortalt om Moshes opplevelser i Tyskland, før andre verdenskrig bryter ut, hvor han etter beste evne forsøker å skjule sin identitet som jøde. Men han ender i en konsentrasjonsleir, hvor hans slitte koffert med trylletriks faktisk viser seg å komme til nytte.

Interaksjonen mellom Max og Mosche er bokens kjerne. Perspektivet til den ti årige Max er morsomt og søtt, og hans tapre forsøk på å gjenforene foreldrene er underholdende, selv om man dessverre vet at livet ikke er fullt så enkelt. Mosches bakgrunn er viktig for historien, kanskje mest fordi den er en nødvendig motpol til Max. Historien bruker ikke for mye tid i konsentrasjonsleiren. De fleste scenene derfra, vil jeg anta, har kun som funksjon å minne leserne på det det grusomme som foregikk der.

"Trikset" er en tankevekkende bok om kjærlighet, håp og troen på at det magiske kan finne sted og oppstå i selv de enkleste ting.

Ingen tvil om at Emanuel Bergmann vet hva han holder på med. Han leverer en svært god - og ikke minst annerledes - roman, som så absolutt er leseverdig.

"Det lille pianohuset" av Erica James

Det lille pianohuset
Erica James
Roman
510 sider
Oversatt av Kjersti Velsand, MNO
Bastion Forlag
2018

Erica James (f. 1960) kommer fra Surrey i England. Hun har skrevet flere internasjonale bestselgere og har blant annet vunnet Romantic Novel of the Year Award.

"Alt i et øyeblikk", hennes første roman utgitt i Norge, gikk rett inn som nr. 1 på bestselgerlisten da den ble lansert i 2016. Siden har hun solgt over 50.000 bøker i Norge.

I dag er hun bosatt delvis i Lavenham i England og delvis ved Comosjøen i Italia.

"Det lille pianohuset" er en av Erica James største bestselgere. En roman full av håp, visdom og kjærlighet.

Historiens omdreiningspunkt er den dysfunksjonelle familien Channing, og da spesielt Mia.

I de første kapitlene introduseres vi for karakterene og deres plass i boken.

Mia Channing ser ut til å ha et tilsynelatende misunnelsesverdig liv; et vakkert hjem, et lykkelig ekteskap, en god jobb og tre barn (Eliza, Daisy og Jensen) hun elsker. Hennes ektemann Jeff er divisjonsdirektør i et stort teknologiselskap i Brussel. Han er bare hjemme i helgene, og omgåes derfor ikke så mye med familien. Mia har et nært forhold til alle sine tre barn. Hun har avfunnet seg med at Jeff egentlig bare har knyttet seg til Daisy, deres yngste datter.

Men den vellykkede tilværelsen Mia har bygget opp, står snart i fare for å rase...

Handlingen skyter fart når hele familien møtes for å feire trettiårsdagen til Jensen. Vi skjønner raskt at de alle bærer på hemmeligheter som har satt dype spor. Hemmeligheter som enten vil forbli hemmeligheter, eller som vil bli avslørt i overskuelig framtid.

Daisy har valgt seg ut brorens bursdag med å avsløre sin egen store hemmelighet, antakelig fordi hun føler seg tryggere med hele familien til stede. Jeffs nærhet til Daisy grenser til besettelse, så når Daisy kunngjør at hun skal flytte til Australia, gjør han det han alltid pleier å gjøre; forsøker å manipulere henne til å forandre mening. Daisy har aldri vært mentalt sterk og som regel føyer hun seg etter farens ønske. Hun har tidligere i livet måttet kjempe mot anoreksi, som faktisk viste seg å være forårsaket av farens kontrollerende væremåte, selv om han aldri har innrømmet det. Etter å ha møtt Scott og forelsket seg i ham, føler Daisy at hun har tilegnet seg en styrke hun aldri har hatt før. Selv om hun er nervøs for å fortelle familien, og spesielt faren, om flytteplanene sine, føler hun at hun nå kan takle det.

For øvrig har de tre søsknene alltid vært redde for faren, og det med god grunn. De må nemlig hele tiden tilpasse seg faren og hans svært labile humørsvingninger.

Denne kvelden markerer et avgjørende vendepunkt i alles liv og når Daisy forteller at hun må komme seg vekk fra faren, innser også de andre i familien, at de har behov for å bryte seg fri og offentliggjøre sine egne hemmeligheter, noe de i høy grad gjør etter hvert som handlingen skrider frem.

Owen Fletcher flytter tilbake til Little Pelham, 30 år etter han reiste derfra. Han er klar til å starte på nytt, og har kjøpt Det lille pianohuset - huset som betydde så mye for ham som barn. Som de andre karakterene i denne boken, bærer også Owen på hemmeligheter knyttet til fortiden. I den lille landsbyen blir han fort en interessant distraksjon, samt gjenstand for mye sladder og spekulasjoner, siden han både er en tiltrekkende mann og tilsynelatende single. Det tar ikke lang tid før en gruppe kvinner fra landsbyen søker ham opp med hensikt om å introdusere seg for ham. De har også med seg Mia. Owen blir øyeblikkelig tiltrukket av henne.

Møtet mellom Owen og Mia gir dem begge en sjanse til å omfavne livet på nytt. Men da må de også våge å ta et oppgjør med seg selv...

Jeg likte Erica James' forrige bok ("Alt i et øyeblikk") svært godt, og hadde derfor høye forventninger til "Det lille pianohuset". Jeg ble heldigvis ikke skuffet.

Det er nemlig enkelt å leve seg inn i denne velskrevne og velkomponerte boken, selv om historien også har noen brå vendinger som er med på å eskalere en rekke hendelser.

Dessuten har Erica James' en egen evne til å skape troverdige person- og miljøskildringer (man kan nesten føle den erkebritiske landsbyatmosfæren), noe som gjør dette til en meget god bok. Karakterene er godt beskrevet, følelsesmessig troverdige og lette å identifisere seg med.

"Det lille pianohuset" forteller en bevegende og likandes historie, selv om en litt forutsigbar slutt trekker helhetsinntrykket noe ned. Likevel har jeg ingen problemer med å anbefale denne boken.

"Magnus Chase og gudene fra Åsgard 3 - De dødes skip" av Rick Riordan

Magnus Chase og gudene fra Åsgard 3 - De dødes skip
Rick Riordan
Fantasy/ungdomsbok, 12-16 år
428 sider
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen, MNO
Vigmostad & Bjørke
2018

Rick Riordan hadde skrevet krimbøker for voksne i flere år da sønnen Haley ba ham fortelle en historie om greske guder og helter. Det ble starten på den første serien om Percy Jackson - de prisbelønte bøkene som har gått sin seiersgang verden over. Riordan har solgt mer enn 45 millioner bøker bare i USA, og bøkene hans er oversatt til 37 språk. I 2011 ble han kåret til årets beste barnebokforfatter av mer enn 500 000 amerikanske lesere.

Gjør deg klar for et vått og vilt eventyr!

Dette er den tredje og siste boken i bestselgerserien om Magnus Chase.

Magnus Chase og de uforglemmelige vennene hans er tilbake i sitt tredje og siste eventyr, "De dødes skip". Denne gangen står de overfor sitt mest krevende og uhyggelige oppdrag noensinne: De må konfrontere lurendreieren Loke på

hans enorme, onde skip (et vikingfartøy på størrelse med et hangarskip), Naglfar, Negleskipet, også kjent som De dødes skip, som er laget av tånegler (limt sammen av en ond, magisk negledesigner).

Oppdraget består i å bringe Loke for retten. Han har nemlig kommet seg løs fra lenkene, og er nå i ferd med å klargjøre Naglfar - med en hær av jotner og vandøde for å kjempe mot gudene i Åsgard og utløse Ragnarok. Men Magnus og vennene hans har til hensikt å finne det demoniske skipet, hindre det fra å seile ut i kamp, ta Loke til fange og legge ham i lenker igjen, så han ikke kan gjøre noe mer verdensomspennende ugagn.

For å komme dit hvor Loke er, må de seile over havene i Midgard (menneskenes boplass), Jotunheim (jotnenes verden), og Nivlheim (hvor det kun er frost og tåke).

Og underveis forsøker utallige jotner, vandøde og alle andre slags underlige norrøne skapninger å hindre dem.

Nok en gang hviler verdens skjebne i hendene på Magnus Chase og vennene hans. Vil de rekke frem i tide?

"De dødes skip" er den tredje og siste boken i bestselgerserien om Magnus Chase.

Kombinasjonen av norrøn mytologi, sitrende spenning, mangfoldige karakterer og rapp humor gjør bøkene i serien om Magnus Chase vel verdt å få med seg.

Selv klarte jeg knapt å legge denne boken fra meg, før jeg hadde fått rede på hva som ville skje med det fantastiske karakterensemblet, idet de reiste gjennom de ni rikene på det svært så utfordrende oppdraget.

Det er tonnevis av grunner til å like "De dødes skip", samt de to andre bøkene i serien om Magnus Chase. Men for meg er det primært karakterene som gjør dem så leseverdige.

Noe av det beste ved boken, er at hver karakter har et øyeblikk der de får lov til å skinne litt ekstra. Dessuten er det vennskap og lagarbeid som får være omdreiningspunktet.

I "De dødes skip" får vi også vite bakgrunnshistorien til mange av de karakterene som ble introdusert i den første boken, "Sommersverdet". Siden følgesvennene til Magnus kommer fra ulik bakgrunn, tilbyr de flere perspektiver på situasjoner som mange lesere vil kunne forholde seg til. De fleste av karakterene passer heller ikke med bildet av den arketypiske fantasy-helten, i sær Magnus Chase, bokens hovedperson. Og i "De dødes skip" er han nokså annerledes enn den personen vi ble kjent med i de to foregående bøkene. Jeg synes han virker mildere og mindre selvsikker, men likevel bestemt og ganske så følsom overfor de andre karakterene. Magnus er ikke lenger den sinte, tøffe, hjemløse gutten fra de to første bøkene, men en mild og rettskaffen viking.

For øvrig fortsetter Riordan å være talsmann for både mangfold og aksept. Det er nemlig så mye aksept og kjærlighet i universet han har skapt, at man inspireres til å være empatisk og tolerant, samt et bedre medmenneske.

Siden jeg hadde lest de to foregående bøkene, og dermed kunne ane (i hvert fall sånn noenlunde) hva jeg hadde i vente med "De dødes skip", klarte Riordan å holde historien frisk og interessant, og attpåtil imponere og underholde med ubestridelig humor og actionfylte øyeblikk.

Ytterligere er boken tro mot sjanger og stil, men den bør ikke leses frittstående. Jeg vil derfor anbefale nye lesere å begynne med bok nummer én i serien, "Sommersverdet", for deretter å fortsette med "Tors hammer", før man kaster seg over "De dødes skip".

"De dødes skip" er en perfekt bok for unge lesere som omgåes ulike typer mennesker. Foruten det, vever Riordan historier og myter fra andre kulturer inn i selve handlingen, slik at man også lærer noe, i tillegg til å bli underholdt.