"Ryktet går" av Lesley Kara

Ryktet går
Lesley Kara
Thriller
360 sider
Oversatt av Dorthe Erichsen, MNO
Panta Forlag
2020

Lesley Kara er tidligere elev ved Faber Academy der hun deltok i kurset "Writing a Novel".

Hun bor ved kysten i Nord Essex. "Ryktet går" er hennes første roman og den ble en Sunday Times bestselger.

En av oss er i stand til å drepe. En av oss har drept før.

Det skjer noe med vår kollektive bevissthet når vi får høre om en barnemorder. Det bryter med tingenes naturlige rekkefølge - barn er nemlig ment å være uskyldige, fulle av håp og lykke - ikke overgitt til et mørkt og ukontrollerbart raseri, og de skal i hvert fall ikke være kapable til å ta et annet menneskets liv.

De fleste, naturlig nok, blir opprørte av disse morderne som er mindreårige. Og det stopper ikke bare når rettferdighet har skjedd fyllest. For når vi vet at de en dag har sonet ferdig og returnerer til friheten, kanskje under et nytt navn, gir det oss frysninger.

Og hvorfor? Fordi vi har et kontinuerlig behov for svar. Vår tro på rettferdighet må gjenopprettes. Er det virkelig sånn at noen som tidligere har begått et drap, er i stand til å bli rehabilitert?

Dette er premisset for Lesley Karas debutroman, "Ryktet går".

Historien er satt til den lille, søvnige byen Flinstead-on-Sea, der den nyinnflyttede alenemoren Joanna tilfeldigvis setter i gang en dramatisk hendelseskjede ved å dele et rykte hun har hørt. Joanna er desperat etter å passe inn i lokalsamfunnet og sørge for at hennes mindreårige sønn Alfie inkluderes i skolefellesskapet. Hun er opptatt av å få aksept blant de andre mødrene som henter barna sine utenfor skoleporten. Så hun deler et saftig rykte som forteller at den beryktet barnemorderen, Sally McGowan, lever under ny identitet, i byen deres.

I 1969, da Sally var bare ti år gammel, knivstakk hun og drepte den fem år gamle Robbie Harris. Det var en sensasjonell sak som delte nasjonen i to. Var hun en kaldblodig psykopat eller et offer for voldelige foreldre, seksuelt misbruk og vanskjøtsel i oppveksten? Hun sa at det var en lek som gikk galt, men ingen trodde på henne. Vel, folk flest gjorde det i hvert fall ikke. De ble fortørnet da hun ble dømt for uaktsomt drap, i stedet for overlagt. Det finnes ingen bilder av Sally etter at hun i 1981 ble sluppet ut fra fengsel som en voksen kvinne.

Joanna vet selvfølgelig ikke om det er noe substans i ryktet, ei heller hva hun har satt i gang. Men det sprer seg hurtig videre som ild i tørt gress og spiser intetanende ofre på sin vei. Et helvete bryter løs og beskyldningene begynner å hagle. Og Sally McGowan, hun som ryktet handler om, kan bare hjelpeløst se på det hele fra sidelinjen. Vil hun risikere å bli involvert for å beskytte de som virkelig er uskyldige og dermed avdekke sitt virkelige jeg, eller vil hun fortsette å holde seg under radaren og la kaoset råde i den lille byen?

Dessverre for Joanna er det noen som misliker at det var nettopp hun som i utgangspunktet spredte ryktet, og farlige krefter settes i sving. Snart innser Joanna at både hun og hennes sønn er i alvorlig fare.

Er Sally McGowan fortsatt en kaldblodig morder? Vil hun begå drap igjen for å beskytte privatlivet sitt? Eller er en ny drapsperson på ferde i byen, blodtørstig etter hevn?

Ryktespredning og sladder i et lite lokalsamfunn er fokuset i denne intense thrilleren, som gir et interessant innblikk i et anliggende de fleste kan relatere seg til.

"Ryktet går" er kanskje en spenningsroman, men den er også mye mer. Den har en enorm verdi som et psykologisk studie i mennesker og relasjoner, og den er godt skrevet.

Lesley Kara forstår hvordan man forteller en god historie. Rolig tegner hun karakterene sine, og gjennom deres måte å handle på, reaksjonsmønstrene deres og hva de sier, forteller hun meg mye om dem, uten å bruke ord på å forklare hva hun mener. Spesielt er portrettet av hovedpersonen (og jeg-fortelleren) Joanna svært tydelig.

Til å bgynne med føler Joanna seg veldig ensom. I tillegg sliter sønnen hennes, Alfie, med å få venner på den nye skolen. Hun kvier seg for å ta kontakt med de andre mødrene, og det er derfor lett å forstå hvorfor hun tror at det å spre et rykte kan heve hennes sosial status betraktelig.

Avsløringen av hvem den virkelige Sally McGowan er, er likeså gjort på dyktig vis. Sakte, men sikkert, avdekkes det som faktisk hendte for så mange år siden, i 1969, og bildet blir tydeligere. Men bare litt, siden mistanken rettes mot så mange mennesker.

"Ryktet går" trekker også frem det urolige forholdet mellom media, offerets familie og gjerningspersonen til en grufull forbrytelse. Den viser hvor langt et barn, som ofte selv er et offer, kan holdes ansvarlig for sine forbrytelser og ber sine lesere vurdere om sann forløsning i det hele tatt er mulig. "Ryktet går" er derfor en bok som ikke bare vil utfordre deg, men også stille spørsmål ved dine egne vurderinger, selv etter at den er ferdiglest.

Lesley Kara er for øvrig flink til å snekre en spenningsroman sammen. Hun er dyktig til å lede leserne frem til en feilslutning, uten at man føler seg ført noe sted. I stedet føler jeg at jeg har funnet ut av det selv. Når hun deretter har plassert meg der hun vil ha meg, skyver hun lett til historien og jeg opplever at jeg ikke har forstått noe som helst. På den måten holdt hun meg fanget fra første til siste side.

Jeg likte denne boken særdeles godt. Den var nesten ren perfeksjon - spenningen når man blar over til neste side, plottet, forvirringen, og til slutt den forløsende løsningen. Den oppfyller mange av kriteriene til en vellykket kriminalroman, og jeg er svært takknemlig for at jeg fikk anledning til å lese den. Jeg er uhyre spent på å se om Lesley Kara klarer å følge opp denne.

Det er ikke uten grunn at Lesley Kara har fått gode anmeldelser av sin debutroman, "Ryktet går", og jeg håper hun har mange flere historier å fortelle. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg gleder meg til mer fra hennes penn.

"Søstrene fra Toscana" av Lori Nelson Spielman

Søstrene fra Toscana
Lori Nelson Spielman
Roman
368 sider
Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord, MNO
Cappelen Damm
2020

Lori Nelson Spielman debuterte med "En liste for livet", som er oversatt til et trettitalls språk og har toppet bestselgerlistene i flere land. Hun har også utgitt bøkene "Tilgi meg" og "Bortenfor stjernene". Lori Nelson Spielman bor i Michigan sammen med mannen sin.

En inspirerende roman, en reise til familierøtter i Italia, en kjærlighetshistorie over kontinenter og en guide gjennom livets svingete veier til lykke.

For mer enn to hundre år siden, i Trespiano i Italia, kastet Filomena Fontana, en uanselig, bitter ungpike med en søster som var velsignet med skjønnhet, en forbannelse over alle andrefødte Fontana-døtre, og dømte dem med det til et liv uten kjærlighet.

Noen sier det er et tilfeldig sammentreff; andre at det er en selvoppfyllende profeti. Men ingen kan komme utenom fakta. Siden den dagen for over to hundre år siden da Filomena utsa sin forbannelse, har ikke en eneste andrefødt datter i Fontana-familien funnet den store kjærligheten.

Nåtid:
De siste ti årene har Emilia jobbet som baker ved Lucchesi Bakery and Delicatessen i Brooklyn. En butikk som eies av bestefaren, og som har vært i drift siden 1959. Hun er den andrefødte datteren i sin familie.

Emilia er lykkelig, men single, noe hun hevder at kun skyldes en underlig tilfeldighet.

Andre, som hennes andrefødte pretensiøse kusine Luciana (Lucy), som for øvrig er kronisk desperat etter å finne kjærligheten, insisterer på at det må være en ekte forbannelse.

Imidlertid blir de begge nokså fortumlet når deres noe eksentriske grandtante Poppy kontakter dem pr. brev med et oppsiktsvekkende tilbud.

Til høsten skal Poppy reise tilbake til hjemlandet sitt, Italia, for å feire sin åttiende fødselsdag. Og hun vil at Emilia og Lucy skal bli med henne.

Det tar ikke lang tid før de tre befinner seg på en uforglemmelig reise gjennom det vakre italienske landskapet.

De ankommer Venezia. Derfra krysser de landet med tog til Firenze og avslutter turen på Amalfikysten, hvor Poppy må innfinne seg på trappen foran Ravello-katedralen (som ligger i en liten fortryllende italiensk by) på sin åttiende fødselsdag.

Der skal Poppy møte sin store kjærlighet, og dermed en gang for alle bryte den gamle familieforbannelsen.

Med "Søstrene fra Toscana" har Lori Nelson Spielman levert en feiende flott familieroman som ikke bare er velskrevet, men som også har et fint blikk for karakterenes indre og ytre liv, og deres innbyrdes forhold.

Med et bakteppe av venetianske kanaler, toskanske marker og idylliske landsbyer ved Amalfikysten, vil romantikken blomstre, skjebner forsegles, og familiehemmeligheter avdekkes - hemmeligheter som kan true Fontana-familien mye mer enn en to hundre år gammel forbannelse.

I likhet med så mange andre familieromaner har "Søstrene fra Toscana" noen sterke kvinneskikkelser som omdreiningspunkt.

Forfatteren bruker tid på å bygge karakterene opp. De får kropp og sjel, og hun lykkes (til tross for et noe fantasirikt plott) med å gjøre dem ganske troverdige.

Emilia, Lucy og deres grandtante Poppy, samt bokens øvrige persongalleri, skildres med både innlevelse og empati.

Karakterene er så forskjellige og unike at man ikke kan la være å bli henført av historiene deres.

Spielman dveler mye rundt tematikk som vedrører den menneskelige psyken, deriblant manipulasjon, sjalusi, kjærlighetssorg og dyp kjærlighet.

Historiens røde tråd er menneskets evige kamp for å finne meningen med livet, den store kjærligheten, og samtidig forstå og forlike seg med sitt opphav.

Den tar også leseren med på en spennende reise tilbake til 1960-tallet, den gang Poppy var ung.

Dessuten gir romanen et innblikk i livene til de mange italienerne som emigrerte til USA på 1900-tallet, med håp om en bedre fremtid.

"Søstrene fra Toscana" vil appellere til alle som noen gang har ønsket å fri seg fra andres forventninger til hvem man skal være, og i stedet følge sin egen vei. Romanen handler også om å lege gamle sår og lære å tilgi. I tillegg til å finne den store kjærligheten, kjempe for å beholde den og gripe mulighetene når de kommer.

Det var så mye jeg likte ved denne boken, men det beste var nok følelsen den etterlot meg med, en påminnelse om at med litt mot, er alt mulig.

Lori Nelson Spielman har en god penn. Som alltid skriver hun med et vakkert og blomstrende språk som jeg liker å lese. Ytterligere er det svært beskrivende, noe som passer godt med bokens mange sekvenser om naturen og omgivelsene.

"Søstrene fra Toscana" er en roman som gjør deg varm om hjertet og etterlater deg med en tåre i øyekroken. Den er elegant skrudd sammen, lettlest og tildels humoristisk, og gir en veldig fin og troverdig skildring av tre kvinners søken etter kjærligheten. Den er hverken en ordinær kjærlighets- eller famileroman, den er så mye mer. Les den!

Jeg anbefaler Lori Nelson Spielmans bøker, både denne og tidligere utgivelser, "Bortenfor stjernene" og "En liste for livet".

"Barnepiken" av Emma Rous

Barnepiken
Emma Rous
Roman
395 sider
Oversatt fra engelsk av Einar Blomgren, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Emma Rous arbeidet som smådyrlege i 18 år før hun begynte å skrive på heltid i 2016. Hun vokste opp i England, Indonesia, Kuwait, Portugal og Fiji, og bor nå i Cambridgeshire i England med ektemann og tre sønner. "Barnepiken" er debutromanen hennes.

En nervepirrende historie om lokal folketro, skjulte familiehistorier og de små og tilsynelatende ubetydelige beslutningene som kan få dramatiske konsekvenser.

"Barnepiken" er sentrert rundt familien Mayes, og deres bopel Summerbourne House ved kysten av Norfolk i England.

Bare noen timer etter at Seraphine Mayes og tvillingbroren hennes Danny ble født, hoppet moren deres fra klippekanten bak huset og tok livet av seg.

Etter farens plutselige død, 25 år senere, finner Seraphine et familiefotografi, som reiser mange spørsmål vedrørende den skjebnesvangre dagen.

Fotografiet viser moren, faren og lille Edwin, hennes fire år eldre bror. Det må ha vært tatt den dagen hun og tvillingbroren ble født - noe datoen på baksiden også indikerer - siden moren begikk selvmord få timer senere. Moren har ansiktet vendt ned mot en babybylt som hun holder i armene. Edwin, som da var fire år, husker at fotografiet ble tatt av Laura Silveira, au pairen som bodde sammen med familien på dette tidspunktet. Men han aner ikke hvem av tvillingene som er med på bildet, eller hvor den andre befant seg.

Seraphine blir opphengt i tanken på at hun og Danny kanskje ikke er tvillinger likevel. Og hvorfor begikk moren selvmord samme dag som de ble født?

Hun vet at moren hadde psykiske helseproblemer gjennom hele ekteskapet med faren, og at det var hovedårsaken til at familien hadde ansatt en au pair.

Siden bestemoren ikke kan bidra til å klargjøre hendelsene rundt morens død, begynner Seraphine å søke svar hos andre som bodde i området på den tiden. Men for hvert delvise svar hun får, bl.a. at landsbyen hvisket oppspilt om et stjålent spedbarn, dukker det bare opp flere spørsmål.

Det blir også fremsatt anonyme trusler om represalier både mot henne selv og potensielle vitner, med mindre hun avbryter sine undersøkelser.

Seraphine begynner samtidig å lure på om farens død virkelig var en ulykke, og bestemmer seg for å spore opp Laura, au pairen som den gang var nitten år. Laura var ansatt hos familien i elleve måneder, men stakk av kort tid etterpå.

Når hun finner Laura, blir bildet som brikkene på familiepuslespillet skal danne, mer synlig. Men når noen forsøker å ta livet av Laura, innser Seraphine at de alle er i fare.

"Barnepiken" er en roman av høy kvalitet der både familiehemmeligheter og mange andre hemmeligheter står i kø.

Det er en moderne gotisk spenningsroman. Og som så mange andre bøker, benytter også denne seg av et delt narrativ og to tidslinjer. Historien fortelles i vekslende kapitler mellom to ulike perspektiv: Seraphine i nåtid, og Laura, Mayes-familiens au pair, i fortid (1991).

Emma Rous har en god penn. Språket er enkelt, uten å være overfladisk. Det er en dybde i språket og fortellingen som fungerer veldig bra. Selv om "Barnepiken" er en spenningsroman, hvor det skjer noe hele tiden, tar hun seg god tid til å fortelle sin historie og la den utfolde seg.

Det er fremdrift hele veien og spenningskurven er jevnt stigende. Dessuten sitter man lenge med en fornemmelse av at det er noe som ikke stemmer, uten helt å kunne gjennomskue hva det er. Det er med på å holde leseren fanget.

Persongalleriet er tydelig og de enkelte hovedpersonene er fint adskilt fra hverandre og de andre medvirkende.

Seraphines karakter er godt tegnet, og hennes søken etter svar fremhever tema som identitet og tilhørighet, og ikke minst hvor viktig det er å kjenne seg selv for å kunne finne sin plass i verden. Men den mest interessante karakteren i denne romanen er nok Laura Silveira, uten at jeg vil utdype det noe nærmere.

For øvrig har "Barnepiken" en uhyggelig hjemsøkende atmosfære.

Jeg syntes historien endte på tilfredsstillende vis, og satt derfor ikke igjen med så mange dvelende spørsmål etter at jeg hadde lest ferdig boken.

Alt i alt er "Barnepiken" en god roman. Her skorter det hverken på originalitet eller uventede vendinger, selv om det helt store sjokkmomentet uteblir. Imidlertid påvirket ikke det min generelle glede ved selve leseopplevelsen.

Dette er kanskje ikke den beste boken jeg har lest, men om jeg ved en senere anledning skulle falle over en Emma Rous-roman, er jeg sikker på at jeg ikke kan la være å lese den.

For lesere som liker et nervepirrende psykologisk drama, eller spenning som ikke lener seg for mye på action og blodige drap, er "Barnepiken" et must.

"Murat Idrissis død" av Tommy Wieringa

Murat Idrissis død
Tommy Wieringa
Roman
128 sider
Oversatt fra nederlandsk av Hedda Vormeland, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Tommy Wieringa, født i 1967, er en nederlandsk forfatter med femten utgivelser og en lang rekke priser bak seg. Han debuterte i 1995 og har blant annet mottatt Nederlands mest prestisjetunge litterære pris, Libris-prisen. Han høster stor anerkjennelse også internasjonalt og har vært nominert til IMPAC Dublin Literary Award og Oxford/Weidenfeld Prize. For "Murat Idrissis død" ble han også nominert til International Man Booker Prize.

"Murat Idrissis død" er en gripende skildring av privilegerte mennesker i møte med en flyktnings skjebne. Usentimentalt og effektivt viser Nederlands viktigste samtidsforfatter, Tommy Wieringa, hvor tilfeldig og nådeløst vår verden er skrudd sammen.

Nærmest ved et innfall har de to unge kvinnene, Thouraya og Ilham, reist på bilferie til Marokko. De er begge født og oppvokst i Nederland, men har marokkansk opphav. De er i skvis mellom to kulturer, to miljøer, og har den ekle følelsen av å ikke høre hjemme noe sted.

I Marokko, i hovedstaden Rabat, treffer de den gatesmarte Saleh som tar dem med seg til slummen. Saleh vil nemlig at Thouraya og Ilham skal få oppleve det virkelige Marokko.

Der fører han dem til et provisorisk hjem, hvor de møter en desperat og fattig familie. Moren i familien vil at Thouraya og Ilham skal smugle sønnen, den nitten år gamle Murat, i bagasjerommet på bilen deres, til Europa der de økonomiske mulighetene er bedre.

Saleh forsikrer dem om at det vil være enkelt. Murat trenger bare å overleve den to timers lange fergeturen over Gibraltarstredet til Spania.

Thouraya og Ilham går motvillig med på forespørselen, og da de når frem til Tangier, kryper Murat nedi den lille gropen i bagasjerommet, der reservehjulet pleier å ligge. Det er umenneskelig trangt, men friheten som venter på den andre siden, gjør at han ikke nøler.

Når bilen ankommer spansk territorium, er Murat død.

De to kvinnene befinner seg plutselig i et mareritt. Medskyldige som de er, kan de ikke gå til politiet. De har knapt noen penger igjen, og ikke noe sted å gjøre av seg. Og mens de kjører langs øde spanske motorveier, blir lukten av død i bilen sakte, men sikkert uutholdelig.

Med "Murat Idrissis død" har Tommy Wieringa skrevet en stram, men elegant bok som tar for seg spørsmål om rase, identitet, flyktninger, fattigdom i den tredje verden og hvor privilegerte vi egentlig er i vår del av verden.

Romanen er velskrevet og relevant både på det menneskelige og det politiske plan.

Som leser vil man at Murat skal lykkes med å komme til Europa og dernest løfte sin familie ut av fattigdom, men risikoen er så høy at den er utålelig.

Tommy Wieringa tegner et ærlig og følsomt portrett av sine to hovedrolleinnehavere, Thouraya og Ilham.

Deres forhold til sine marokkanske røtter er komplisert. Og når de to betrakter levekårene i Marokko, er det tydelig at de gjør det fra en typisk vestlig synsvinkel. Imidlertid tvinger Murats død på dem et annet og mer nyansert perspektiv, ettersom det ligger en håndgripelig påminnelse i bilens bagasjerom om den virkelige avstanden mellom dem selv og hvor de nettopp har vært.

"Murat Idrissis død" er en bok det ikke tar så lang tid å lese, men jeg syntes den stedvis var så sjokkerende at jeg innimellom måtte ta noen pauser.

Wieringa forteller sin historie bl.a. ved hjelp av tilbakeblikk, og han viser hvorledes Thouraya og Ilham ble involvert i smugleroperasjonen. Det er for øvrig lett å forstå hvordan skyldfølelsen ved å være begunstiget med en vestlig oppvekst kan ha ledet dem inn i denne.

Identitet er kanskje den mest sentrale komponenten i boken. Forfatteren stiller noen viktige spørsmål om hva som gjør oss til hvem vi er. Er det vår hudfarge, vårt fødeland, vår tro, vår utdanning, våre kulturelle tradisjoner, språket vårt, eller foreldrene våre?

"Murat Idrissis død" er en kort roman som bare er drøyt hundre sider lang, men Wieringa bruker plassen godt. Og i en kort innledende prolog forteller han til og med om den evolusjonære utviklingen av regionen rundt Middelhavet, især Gibraltarstredet, fra tidenes morgen, frem til i dag.

Jeg vil varmt anbefale Tommy Wieringas fantastiske roman. Dette er nemlig litteratur av den typen som borer seg inn i deg, og tvinger deg til å overveie mye.

"Murat Idrissis død" er en blendende god bok. Så er det sagt.

"Kjærlighetens ansikt" av Sarah Jio

Kjærlighetens ansikt
Sarah Jio
Roman
320 sider
Oversatt av Mari Johanne Müller
Cappelen Damm
2020

Sarah Jio har til sammen skrevet ti romaner, og bøkene hennes utgis i 27 land. "Kjærlighetens ansikt" er hennes niende roman på norsk, etter "Huset på stranden", "Frost i mai", "Morgengry", "God natt, June", "Fioler i mars", "For evig", "Hjem til deg" og "Alle blomstene i Paris". "Den siste kamelia" kommer på norsk i 2020. Sarah Jio bor i Seattle sammen med sine tre sønner og sin nye ektemann.

Vær åpen for kjærligheten når den kommer, selv om omstendighetene virker umulige.

Jeg har lest flere av Sarah Jios bøker, og har likt dem svært godt. Romanene hennes handler som oftest om en kvinne og hennes relasjoner, både vennskapelige og romantiske. Sånn sett er "Kjærlighetens ansikt" ikke noe annerledes, den handler nemlig om kjærligheten.

Boken begynner med en prolog som finner sted i Paris i 1893, og som omhandler en blomsterselger ved navn Elodie. Hun har en sjelden og spesiell gave som lar henne se kjærligheten i alle dens former, slik ingen andre kan. En gave som siden vil endre livet til en lang rekke andre kvinner med grønne øyne...

2012:
Jane Williams er en blomsterhandler som også har grønne øyne. Hun har kanskje ikke hatt den beste oppveksten eller noe stor suksess i kjærlighetslivet, men hun har klart å skape en vellykket blomsterbutikk i Seattle. På sin 29-årsdag mottar Jane et mystisk gratulasjonskort fra en totalt fremmed kvinne ved navn Colette Dubois, hvor det står at hun må identifisere seks former for kjærlighet før solnedgang den dagen hun fyller tretti, ellers vil det få fatale konsekvenser.

Jane er skeptisk, og mener at kvinnens historie høres usannsynlig ut, men drar av nysgjerrighet avgårde for å avlegge henne en visitt sammen med sin assistent Lo.

Colette forteller at hun var til stede på sykehuset den dagen Jane ble født, og at det var hun som ga henne en gave. Gaven som gjør at Jane kan se kjærligheten, i all dens troverdighet og prakt. Men det følger et stort ansvar med denne gaven. Foruten å identifisere de seks formene for kjærlighet i løpet av det kommende året, må hun se dem og notere ned navnene på de to menneskene det gjelder, i tillegg til historien om dem, i hver kategori. Hvis ikke mister hun selv evnen til å elske og vil således aldri få oppleve ekte kjærlighet.

Heldigvis er Jane daglig omgitt av mange ulike former for kjærlighet, enten den er å finne blant de mange kundene i blomsterbutikken eller hennes nære venner, det er i hvert fall ingen tvil om at den er rundt henne.

Naturlig nok er noen former for kjærlighet lettere for Jane å identifisere enn andre. Imidlertid begynner hun å se kjærligheten overalt. Men kan hun finne ekte kjærlighet selv før tiden går ut?

Når Jane faller for en vitenskapsmann som ikke tror på kjærligheten, frykter hun at skjebnen hennes er beseglet.

"Kjærlighetens ansikt" er en fortryllende roman som får hjertet til å banke og tårene frem i øyekroken.

Å lese en god kjærlighetsroman er for meg det samme som en slags forelskelse. Jeg blir fullstendig oppslukt, og både ler og gråter, hvis forfatteren vil ha meg til det.

Dette er en roman som utforsker kjærligheten, hva den er – og derigjennom hva den ikke er – og ikke minst kjærlighetens betingelser.

Forfatteren har lagt handlingen til Seattle, en by som i høy grad appellerer til romantiske sjeler. I dette tilfellet er det en liten gruppe mennesker som må gjennom et år med romantiske utfordringer, mens hovedpersonen Jane Williams forsøker å observere det hele utenfra med et kritisk blikk, men et blikk som er preget av en visjon om kjærlighet.

Jios karakterer er tiltalende, og som leser vil man gjerne vite hva som kommer til å skje med den sympatiske Jane og de hun støter borti.

Romanen leser nærmest seg selv, den er flytende og velskrevet, og sentrert rundt et emne som de aller fleste har et forhold til, nemlig kjærligheten. Dessuten berører den også mye annen gjenkjennelig problematikk som mange vil kunne relatere seg til.

"Kjærlighetens ansikt" er full av humor, og tiden flyr av sted mens man leser. Romanen er bygget opp som en ekte chick-litt - eller nesten som et eventyr der prinsessen må gå gjennom ganske mye for å få sin prins.

Historien fenger fra side én, og Janes skjebne fortelles på rørende vis, med stor innlevelse. Ikke på noe tidspunkt følte jeg at boken ble for klissete, tvert imot. Heller ikke det i overkant fantasifulle plottet plaget meg noe særlig.

Jeg vil anbefale boken til fans av Sarah Jios øvrige bøker og feelgood-romaner generelt.

Alt i alt er "Kjærlighetens ansikt" en engasjerende roman som hyller kjærligheten. Og hvem trenger vel ikke litt kjærlighet i livet sitt?